Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:17:21]: (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg innledningsvis understreke den brede enighet det er om betydningen av kritisk evaluering for å høyne effektivitet og styrke resultatoppnåelse i internasjonalt utviklingssamarbeid. I Kristelig Folkeparti har vi gjennom årtier framhevet kontroll og evaluering som en uunnværlig del av utviklingssamarbeidet fra norsk side. Det er resultatene i fattigdomsbekjempelsen som teller, og da henger mer og bedre bistand uatskillelig sammen.

Det foreliggende Dokument nr. 8-forslaget fra Fremskrittspartiet gir anledning til både å gjøre opp status og anvise nye tiltak for å forbedre budsjett-, rapporterings- og evalueringssystemene for den bistand som Norge gir til FN-systemet. Sammen med andre giverland deltar Norge i de styrende organene som fastlegger virksomhetsplaner og budsjetter for FNs organisasjoner. Våre pengebidrag gir innflytelse. Ja, det gir Norge mulighet til å stille krav og legge føringer, ikke bare for bruken av norske finansielle bidrag, men for organisasjonens samlede virksomhet. Det er den beste strategien for økt kvalitet og effektivitet i FN-bistanden.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker følgelig at for å sikre effektiv FN-bistand er det viktig at ikke enkeltlands særkrav forhindrer helhetlig forvaltning av midlene.

La meg kort kommentere hovedtrekkene i de forslagene som fremmes i dokumentet.

I forslag I bes «regjeringen utarbeide kontinuerlige evalueringer av FNs underorganisasjoner med hensyn til effektivitet og resultatoppnåelse». Det er bred enighet om intensjonen i dette forslaget, men norske myndigheter har lenge arbeidet for økt effektivitet, evaluering og måloppnåelse i FN. Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, fastslår at utfordringen derfor ikke er hvorvidt man skal ha en løpende vurdering, men hvordan dette evalueringsarbeidet skal videreutvikles og systematiseres. Med disse presiseringer støtter komitéflertallet forslag I.

I forslag II bes «regjeringen om å gjøre Norges bidrag til FN avhengig av fremdriften og resultatene av reformarbeidet i organisasjonen». Hele komiteen unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet mener at slik forslaget er formulert, kan det ikke bifalles. Rent faktisk kan Norge på grunn av de avtalte fordelingsnøklene og skalaene ikke beslutte størrelsen på de norske bidragene til FNs regulære budsjett utover å søke å påvirke størrelsen på totalbudsjettene. Komiteens flertall ber i stedet om at regjeringen i tiden framover gir klarere uttrykk for hvilke vurderinger en fra norsk side gjør seg om de enkelte FN-organenes relevans, effektivitet og reformvilje, samt hvilke budsjettmessige konsekvenser regjeringen ut fra en slik evaluering anbefaler for Norges frivillige bidrag. Det er en farbar vei til bedre prioritering og påvirkning.

Det tredje forslaget innebærer at «Stortinget ber regjeringen avvikle ordningen med flerårig indikativt tilsagn til FNs underorganisasjoner». Komitéflertallet er uenig i dette forslaget, for ordningen med flerårig tilsagn er faktisk et framskritt som har bidratt til større forutsigbarhet for FN-organisasjonene i deres budsjettering og planlegging.

Forslag IV innebærer at «Stortinget ber regjeringen legge frem en rapport om fremdriften i reformarbeidet i FNs avdeling for fredsoperasjoner». Det er bred enighet om intensjonen i dette forslaget, men den følges allerede opp. Komiteen har fra Utenriksdepartementet mottatt en grundig redegjørelse både om mottatte og kommende framdriftsrapporter. Regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti støtter derfor ikke forslaget. En samlet komité mener imidlertid at det bør vurderes om det er formålstjenlig med en ytterligere separat norsk rapportering.

Bare Fremskrittspartiet stiller seg bak forslag V, hvor «Stortinget ber regjeringen legge prinsippet om null nominell vekst i FNs budsjetter til grunn ved de årlige/toårige budsjettbehandlingene i organisasjonen». Grunnen til at forslaget tilrås på denne måten, er at et prinsipp om null nominell vekst i FNs regulære budsjett ville bryte med Norges ambisjoner for FNs videre utvikling. Det ville rett og slett svekke FN.

Når det gjelder forslag VI deler en enstemmig komité det syn at et økende antall mandater resulterer i tiltagende fragmentering og duplisering i FNs arbeid. Det er uheldig. Alle partier unntatt Fremskrittspartiet mener likevel at forslaget er formulert slik at det ikke bør bifalles. Beskrivelsen av problemet må nyanseres, og Norges strategi må være mer raffinert enn dette forslaget er et uttrykk for.

En samlet komité mener likevel at Norges holdning heller bør være å fortsette arbeidet for eliminering av utdaterte, irrelevante eller dupliserende mandater, og dermed oppnå innsparinger. Samtidig må Norge være åpen for flere tilnærmingsmåter i reformprosessen og bidra aktivt til å gi FN finansiell handlekraft i arbeidet for å løse nye og for verdenssamfunnet viktige oppgaver.

FN er en viktig pilar i norsk utenrikspolitikk, og Norge er en viktig bidragsyter til mange av FNs organisasjoner og engasjementer. Jeg tror for min del at det å stille sterke og klare krav til ledelsen i disse organisasjonene og stille klare forutsetninger for norske bidrag vil være den beste måten å påvirke effektiviteten på. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det er viktig med reformer som effektiviserer og styrker FNs evne til å fremme fred og utvikling, og av samme grunn avviser vi forslag som i praksis vil undergrave FNs mulighet til å lykkes.

Eva Kristin Hansen (A) [12:22:35]: Saksordføreren har på utmerket vis gått gjennom innholdet i den saken som vi har til behandling i dag, men jeg ønsker å komme med noen generelle betraktninger og knytte et par kommentarer til noen av forslagene.

Først tror jeg det er viktig å understreke at det er bred enighet i Stortinget om viktigheten av FN og at det er avgjørende at organisasjonen fungerer godt. FN er viktig for Norge, ikke minst fordi det er en helt sentral kanal for vår bistand. Det er viktig at de pengene vi bevilger, blir brukt på en fornuftig måte, og at FN har gode budsjett-, rapporterings- og evalueringssystemer. Og vi må ha fokus på effektivitet og resultatoppnåelse.

Det blir fremmet flere forslag her i dag som handler om å stille flere krav til FN og at vi skal ha en annen budsjettstrategi enn den vi har i dag. Flertallet i komiteen er av den oppfatning at det er lite hensiktsmessig at enkeltland stiller masse særegne krav, fordi det bl.a. vil føre til enda mer byråkrati og til at forvaltningen blir mer komplisert.

Som giver deltar Norge i en rekke styrende organer som nettopp legger planer og budsjetter. Det er sentralt for påvirkning og kontroll for oppfølgingen av våre økonomiske bidrag, men også for å legge føringer for organisasjonens samlede virksomhet.

Så over til et par av forslagene. Fremskrittspartiet foreslår at Stortinget skal be regjeringen om å «legge prinsippet om null nominell vekst i FNs budsjetter til grunn ved de årlige/toårige budsjettbehandlingene i organisasjonen». Det forslaget er jeg sterkt uenig i. Et slikt prinsipp vil i praksis føre til nedbygging av FNs aktiviteter og FNs rolle, og, som det skrives i merknadene fra flertallet i komiteen, at vi vil få en statisk tilnærming til FNs oppgaver gjennom sementering av gamle oppgaver snarere enn et FN som endrer seg i tråd med nye globale oppgaver.

Fremskrittspartiet foreslår også at ordningen med flerårig indikativt tilsagn til FNs underorganisasjoner skal avvikles. Det forslaget er jeg også sterkt uenig i. Flerårige tilsagn bidrar til større forutsigbarhet for organisasjonene og gjør dem i stand til å drive mer effektivt og i stand til å følge opp langtidsplanene de har, og prioriteringene i disse. For oss som giver er også flerårige tilsagn hensiktsmessig, for da kan vi komme med forventninger om reformvilje, om resultatbasert styring og mer effektivitet.

Når det gjelder forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet som omhandler reformarbeidet i FNs avdeling for fredsoperasjoner, og ønsket om at regjeringen skal legge fram en rapport, har jeg lyst til å presisere at Norge har vært en pådriver i forhold til de reformprosessene som har gått de siste årene. Statsråden har også i brevet til komiteen gjort rede for det arbeidet som gjøres, og jeg regner med at han også kommer inn på det i sitt innlegg.

Til slutt: Jeg er opptatt av at vi skal ha kontinuerlige diskusjoner om FNs utfordringer, både når det gjelder effektivitet og resultater. Mitt utgangspunkt i den diskusjonen er at Norge skal bidra til å styrke FN, ikke det motsatte. Norge må være aktiv når det gjelder reformarbeidet, og vi må bruke den innflytelsen vi faktisk har, til det beste for organisasjonens utvikling.

Helt til slutt vil jeg ta opp det forslag som er fremmet av regjeringspartiene i innstillingen.

Presidenten: Representanten Eva Kristin Hansen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Kari Storstrand (FrP) [12:26:17]: Norge er blant de fem største bidragsyterne til FNs humanitære aktiviteter, og blant de aller største bidragsyterne til FNs utviklingsprogram, UNDP. Det er over 75 000 ansatte i FN, og la meg understreke at mange av disse menneskene gjør en flott jobb.

Byråkrati, korrupsjon, manglende resultater, overlappende mandater, dupliserende virksomheter og hemmelighold er imidlertid i økende grad en del av utfordringene FN står overfor. Nylig kom det frem at FNs utviklingsprogram, UNDP, nekter innsyn i dokumenter som kan avsløre korrupsjon og mislighold i Det globale fondet tilsvarende flere millioner kroner.

Som en betydelig bidragsyter til FNs virksomhet burde Norge lede an i arbeidet med å reformere FN. I stedet ser vi at denne rollen i stor grad er tatt over av våre naboland og allierte, bl.a. Sverige. Utviklingsministeren erkjente i 2008 at

«Norge har vært naiv og vår bistand har vært med på å gjøre korrupsjon mulig i Afrika».

Regjeringens naivitet i forhold til FN er til aktivt hinder for at skattekronene brukes der hvor de gjør mest nytte for seg og vi får mest mulig utvikling for pengene – og ofte er ikke dette i FN-organisasjonene.

Behovet for effektivisering og reform av FN er presserende. I Riksrevisjonens årlige rapport til Stortinget kan vi hvert år lese om manglende koordinering og effektivitet i FN-organisasjonene. Norads resultatrapport fra 2009 slår fast at FN-organisasjonene er byråkratiske og har vanskeligheter med å levere bistand effektivt. Evalueringer utført at både norsk og svensk UD viser at mange FN-organisasjoner har betydelige utfordringer knyttet til effektivitet, bedre koordinering og etableringen av en resultatbasert organisasjonskultur.

Hva har så vært den norske regjeringens løsning på disse utfordringene? Det kan stort sett beskrives med to ord: mer penger. Bistanden til FN har økt dramatisk under den rød-grønne regjeringen, som siden 2005 har bevilget over 30 mrd. kr til FN.

Uavhengige forskere viser til at andelen bistand kanalisert gjennom FN har sunket de siste årene, men til tross for dette har ikke organisasjonens massive byråkrati blitt tilpasset. Fremskrittspartiet støttet sammenslåingen av fire FN-byråer til den nye kvinnesatsingen, UN Women, bl.a. på grunn av effektiviseringshensyn. Men når budsjettet til den nye organisasjonen viser seg å bli på over 3 mrd. kr, dobbelt så stort som for alle de tidligere organisasjonene til sammen, kan dette knapt kalles et steg i retning av effektivisering og reform.

«FN-reform» er blitt et politisk mantra uten innhold og mening. Det minner meg om filmen «Groundhog Day», hvor hovedpersonen våkner opp hver morgen og må oppleve samme dag om igjen og om igjen. Og om igjen og om igjen hører vi om FN-reform, om at nå skal byråkratiet i organisasjonen slankes, nå skal bistanden bli effektivisert, bare for å bli like skuffet neste dag.

Manglende progresjon i mandatrevideringen hindrer kanalisering av midler til der hvor behovet er størst, og er i veien for effektiv utnyttelse av de eksisterende ressursene i organisasjonen. I slutten av 2010 inkluderte FNs fredsbevarende styrker over 123 000 personell. En rekke korrupsjonssaker de siste årene har imidlertid synliggjort behovet for en bred gjennomgang av omfattende reformer i FNs avdeling for fredsoperasjoner.

I fjor sa utviklingsministeren til NRK at vi til tider har glemt den kritiske dimensjonen i vår FN-tenkning. Norge skal være kritisk overfor en organisasjon som hvert år mottar milliarder i støtte fra norske skattebetalere, og vi skal være kritiske, ikke bare i ord, men også i handling.

Vi må kreve resultater. Hvis ikke holder vi tilbake midler eller kanaliserer disse gjennom andre organisasjoner. Tiden da FN var opphøyet til en hellig ku, burde nå definitivt være over.

Til slutt vil jeg ta opp våre forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Kari Storstrand har tatt opp de forslagene hun har referert til.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:30:47]: Det var et meget godt innlegg saksordføreren holdt. Jeg har ikke noe problem med å slutte meg til alt som ble sagt – derfor bare noen korte merknader fra min side.

Vi gir store norske bidrag – viktige bidrag – til FN. FN er for Norge en usedvanlig viktig bistandsmottaker, men ikke minst en viktig bistandsgiver. Det er en organisasjon som på den ene siden dessverre er tungrodd og desperat trenger reformering, men som på den andre siden er uunnværlig. Det gjør igjen at vår holdning må være at vi er en tøff giver. Vi stiller krav. Vi forventer framdrift både når det gjelder reformarbeidet, og når det gjelder at FN treffer der hvor medlemslandene forventer at organisasjonen skal bruke sin tid og sine krefter og ressurser.

Det er bred enighet knyttet til evalueringen. Det er utmerket. Men jeg forventer også at vi kommer til å se konkrete handlinger fra regjeringens side i etterkant av debatten. Jeg forventer at evalueringen blir gjennomgått like kritisk som man ser fra svensk side – at evalueringen faktisk bidrar til at Norge også vrir sine ressurser internt i FN mellom FN-organisasjonene. Det har en effekt når det gjelder at organisasjoner internt i FN i større grad vil kjempe om ressursene, og det vil kanskje til og med sette fokus på den dupliseringen som finnes, slik at man klarer å få til klarere beslutningslinjer. Vi vet generelt at evaluering betyr bedre bistand, økt treffsikkerhet og økt effektivitet. Så evaluering er det all grunn til å gå på med liv og lyst også når det gjelder FN og FN-organisasjoner.

Statsråd Erik Solheim [12:32:58]: Det er egentlig ganske sjelden i Stortinget at det er så lite behov for at en statsråd tar ordet som i denne debatten, for her kan jeg slutte meg til så godt som alt som er sagt i alle innlegg, unntatt i Fremskrittspartiets. Det var en god gjennomgang av saksordføreren. Arbeiderpartiet og Høyres innlegg inneholdt også veldig mye av det jeg har på hjertet. Skovholt Gitmark sa f.eks. at FN er en uunnværlig organisasjon, og en tungrodd organisasjon. Begge deler er uomtvistelig riktig.

Uten FN ville verdenssamfunnet sett veldig mye dårligere ut. Vi trenger FN for å gi legitimitet. Jeg tenker f.eks. på situasjonen i Libya nå, hvor man er avhengig av FN for å gi legitimitet til de tiltakene man ønsker å gjøre. FN er også en av de viktigste utviklingsaktørene på bakken rundt omkring. Så FN er helt uunnværlig. FN er ikke bedre enn hva 200 land til sammen klarer å bli enige om. FN er tungrodd. Det har vært tilfeller av pengemisbruk og korrupsjon. Alt dette er like riktig. Det finnes bare ett svar på det, nemlig at Norge som et lite land som er avhengig av FN, og som setter FN veldig høyt, gjør sitt aller ytterste for å gjøre FN bedre.

Det er ikke noe som helst fnugg av tvil om at Norge er en internasjonal pådriver for en FN-reform. Statsminister Stoltenberg ledet det panelet som har gjennomført de største forandringene i FN i de senere år, nemlig det å få til ett FN på landnivå. Dette har vært veldig vellykket i mange land – ikke så vellykket overalt – men i det store og hele har det vært en stor suksess å få FN til å opptre som én organisasjon og ikke som et vell av mange små i de landene de har aktiviteter på bakken.

Så Norge er en pådriver. Det betyr ikke at vi ikke kan høste erfaringer fra hva andre land har gjort. Sverige har vært nevnt her. Men jeg vil like mye si at Storbritannia i det siste har vært pådriver for nødvendige og riktige reformer i FN. Det gjør disse landene til veldig naturlige samarbeidspartnere for Norge. Vi har veldig mange av de samme ideene som Sverige og Storbritannia. Selv om de har sentrum-høyre-regjeringer og vi har sentrum-venstre-regjering, er det på ingen måte noen hindring for at vi kan samarbeide om gode reformer i FN-systemet.

Jeg mener at det er akkurat det samme som gjelder for FN, som gjelder for frivillige organisasjoner, og som gjelder for statlig bistand, nemlig at det må være fokus på resultater. Resultater må kunne måles eller sannsynliggjøres. Det betyr ikke at det er like lett å måle resultater på alle områder. Selvfølgelig er det lettere å måle hvor mange skoleplasser eller hvor mange sykehusklinikker du kan bygge. Det er ikke så lett å måle kvaliteten på utdanning eller kvaliteten på helsetilbudet. Det kan være enda mye vanskeligere å måle f.eks. hvordan Verdens helseorganisasjon påvirker det globale helsetilbudet, eller om FNs miljøprogram virkelig påvirker politikken på landnivå. Men det at det er vanskeligere, gjør ikke at det er en ambisjon vi skal fjerne. Også når FN har en normativ rolle, og når FN forsøker å påvirke politikk, skal ambisjonen være at vi måler om dette har effekt. Hvis det ikke har det, prøver vi å kanalisere våre midler inn der det kan ha effekt, og vi prøver å påvirke og forandre strukturer som ikke er gode nok.

Så er det enighet om et forslag om at vi skal ha en kontinuerlig vurdering av FN-organisasjonenes effektivitet. Der vil jeg bare si at når det gjelder arbeidet med å videreutvikle de såkalte profilarkene, så har en delegasjon allerede vært i Stockholm for å få bedre innsikt i svenskenes gjennomgang av dette. Vi har sett at de er veldig like Norge, men vi vil fortsette med å forbedre samarbeidet med Sverige om det. Dette vil innarbeides i budsjettproposisjonen for 2012.

Vi er også aktive i det internasjonale nettverket som heter MOPAN – fin forkortelse. Det er et nettverk av 16 giverland som gjennomfører gjennomganger av FNs ulike organisasjoner. I 2011 vil Norge ha særlig ansvar for å vurdere FNs organisasjon for ernæring og landbruk og FNs høykommissær for flyktninger. Andre FN-organisasjoner vil bli vurdert under ledelse av andre. FNs landbruksorganisasjon er en av dem vi har hatt betydelige kritiske merknader til og derfor også har trukket ned på støtten til.

La meg si at noe av det mest spennende som har skjedd internasjonalt det siste året på dette området, er gjennomgangen som den nye regjeringen i Storbritannia har gjort. De har gjort det enestående at mens de kutter bevilgningene på alle andre områder, så øker de bevilgningene til bistand, og de opprettholder bevilgningene til helse. Jeg tror det er uten sidestykke i verdenshistorien at en regjering som kutter så mye, ikke bare lar være å kutte, men faktisk øker sitt internasjonale bidrag – det er veldig interessant og positivt – men som et ledd i det er det også gjennomført en grundig gjennomgang både av land og av de ulike FN-organisasjonene, inkludert Verdensbanken, Det globale fondet osv., og det er gitt karakterer til dem. I all hovedsak har de de samme vurderingene som oss, men vi skal selvfølgelig studere de britiske synspunktene og gå nærmere inn på dem, og også, i kontakt med Mitchell, innby til samarbeid mellom Norge og Storbritannia om hvordan vi skal få brukt vår samlede påvirkningskraft i riktig retning i FN-systemet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [12:38:15]: Statsråden sier at Norge har vært en pådriver for reform, og det tror jeg vi er enig i. Men hvor mener statsråden vi har fått resultater, og hvor mangler det resultater? Hvor er det mest påkrevd nå å sette inn et trykk?

Statsråd Erik Solheim [12:38:37]: Der jeg tror det er mest udiskutable resultater, er jo, som jeg nevnte, ett FN på landnivå – altså at når FN går inn i et land, så går man ikke inn som 20 organisasjoner, men man går inn som én samlet helhet under én ledelse. Dermed kan man bruke pengene mer effektivt. Vi er jo alle enige om at effektivisering av bistanden er veldig viktig, og samordning i et land. Til syvende og sist er det bare to instanser som kan samordne bistanden i et land: Det er landets egne myndigheter, og det er FN. Så dette har vært viktig.

Når det gjelder hva som er minst vellykket, mener jeg fortsatt at fokuset på resultater er et helt fundamentalt spørsmål. Jeg møter altfor ofte fortsatt FN-ledere som forteller meg om store prosesser, om sitt forhold til andre – noen krangler også – om revirkamp. De kommer til Oslo for å fortelle om at en annen organisasjon er mye dårligere; og vil vi støtte dem isteden – istedenfor å komme og dokumentere at det man gjør, leverer faktiske resultater ute i Brasils jungel, på savannene i Etiopia, på rismarkene i Vietnam, eller hvor det nå måtte være.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:39:47]: Jeg har i likhet med statsråden merket meg det markante verdivalg som den britiske konservativt ledede regjeringen har gjort når det gjelder å prioritere vekst i utviklingssamarbeidet, på tross av at man må kutte i nærmest absolutt alt annet. I så måte kan man vel si at mens Roosevelt sa: Se til Norge, så kan vi i dag si: Se til Storbritannia. Det er et budskap til statsråden, men også til tidligere regjeringskolleger her i salen, som er mer opptatt av å kutte bistand enn å øke bistand.

Men jeg har ett spørsmål til statsråden. Det gjelder den gjennomgangen som britene har gjort av multilaterale organisasjoner. Kan statsråden være noe mer konkret når det gjelder hvordan Norge vil nyttiggjøre seg den veldig grundige gjennomgangen som jeg har hatt anledning til å studere, og hvordan den kan bidra til å skjerpe og hjelpe til når det gjelder innretningen av norsk politikk?

Statsråd Erik Solheim [12:40:46]: Det første er jo selvfølgelig å gjennomføre en grundig studie av det britiske materialet og se i hvilken grad det samsvarer med våre erfaringer og våre synspunkter. Men jeg tror at så langt kan man si at i hovedsak gjør det det. Det er jo mange av de samme tankene som vi har gjort oss.

Så ser jeg jo to hovedangrepsvinkler for hvordan vi skal nyttiggjøre oss det. Den ene er å ta tak i de organisasjonene som ikke leverer, eller som leverer for dårlig, hvordan vi da gjennom vår styrerepresentasjon, dialog med ledelsen i disse organisasjonene, eventuelt med uttrekk av penger, kan påvirke dem til å bli bedre. Det andre ville være å styre pengene mer mot de organisasjonene som faktisk leverer. Det er på den måten man styrer på alle andre områder, og det ville være helt aktuelt på dette området også.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Morten Høglund (FrP) [12:41:51]: Jeg vil først få lov til å si at vi er godt fornøyd med måten våre forslag er behandlet på – svært grundig i det svarbrevet som er kommet fra statsråden, og ikke minst også komiteens behandling og saksordførers innsats på området. At vi fra vårt ståsted ikke nådde helt frem med våre forslag, får vi ta til etterretning og se om det er et forbedringspotensial. Men vi føler uansett at det er et bedre fokus på måloppnåelse, resultatfokus, i FN nå enn det har vært så lenge jeg har vært med i hvert fall. Samtidig opplever vi at måten FN omtales på i denne innstillingen, i budsjettdokumenter, til dels er ønsketenkning. Det er litt slik at vi omtaler FN slik vi forestiller oss at det burde være, ikke nødvendigvis slik det er. Det er få andre land som har den oppfatningen av FN som Norge har. Det handler jo ikke om at vi ikke vil FN vel, men det handler om at vi skal ha et realistisk forhold til FN, at vi ønsker å få FN inn på det sporet hvor vi får resultater.

Et annet poeng er at norske bistandsorganisasjoner opplever – og etter min mening, helt korrekt – at de blir satt strenge krav til. Hver eneste krone av de pengene de bruker, blir fulgt. Og slik skal det være. De leverer stadig bedre når det gjelder resultater og måloppnåelse. Den samme tenkning må jo også gjøres gjeldende overfor FN, og disse bistandsorganisasjonene har – i liten grad – sett den budsjettøkning som FN-organisasjonene har opplevd. Det tror jeg vi kan være enige om. Og da tror jeg vi skal være veldig trygge på at vi måler disse resultatene på en skikkelig måte.

Så er det Verdensbanken, hvor regjeringen gikk inn og tok riktig grep i forhold til resultatoppnåelse og sa spesifikt at Verdensbanken må levere for at vi skal fortsette i den størrelsesorden vi ønsker, eller tidligere har gjort, i forhold til Verdensbanken. Men man gjorde ikke parallelt det samme overfor FN-organisasjonene. Man skilte ut det. Så på en eller annen måte virker det som om FN-systemet har blitt skjermet i altfor stor grad, og vi ønsker likebehandling av de forskjellige bistandskanalene. Nå vet vi at FN er mye mer enn bistand, men det vi ønsker å oppnå, er at vi tenker likt med hensyn til effektivitet, og behandler alle kroner som vi putter inn i utviklingspolitisk arbeid, på en likeverdig og effektiv måte.

Presidenten: Statsråd Solheim. Presidenten minner om at også statsråder nå får tegne seg elektronisk, og det vil bli registrert veldig raskt.

Statsråd Erik Solheim [12:45:01]: Takk for det! Jeg vil sikkert lære det i løpet av noen år.

Jeg vil bare avslutte med å bekrefte at jeg er enig i det Morten Høglund sier på slutten her. Jeg tror det er riktig at vi over tid har stilt tøffere krav til og har hatt mer diskusjon også i Stortinget om den bilaterale bistanden, og at vi har stilt tøffere krav til de frivillige organisasjonene enn det vi har gjort til FN-systemet. Det må vi endre.

Det er to ting som gjør dette litt vanskelig, og jeg bare nevner dem her. Det er klart at en FN-organisasjon er veldig stor. Når vi prøver å vurdere hvor effektivt FNs utviklingsprogram er, og ber våre ambassader vurdere det i sine land, kommer det naturlig nok inn at ti land rapporterer at de er veldig effektive i f.eks. Tanzania, Mosambik og Ghana, og så kommer det fra Etiopia, Rwanda og Botswana at de ikke er effektive der. Det kan f.eks. skyldes ledelsen på landnivå i disse landene. Ingen organisasjon er bedre enn sine ledere. Så det er ikke alltid lett å vurdere den typen store organisasjoner. Alt dette er et ledelsesansvar. Hvis ting ikke fungerer i et land fordi FN har dårlige ledere i landet, er det selvfølgelig sentralledelsens oppgave å bytte dem ut. Så det ligger en nyanse i at FN-organisasjonene er store og derfor ikke alltid like lette å måle. De er ikke like lette å måle fordi de har en dobbelthet i seg: De skal levere ting på bakken, utdanningsplasser eller helsestasjoner, og normativt skal de også sette standarder for verden, som ikke er like lett å måle, som f.eks. effektiviteten av Kirkens Nødhjelps program i Sør-Sudan. Men likevel: Ingen av disse tingene kan fjerne oss fra ambisjonen om at dette skal måles – hver krone der skal ettergås akkurat like grundig som alle andre kroner vi bruker.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.