Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Thor Erik Forsberg (A) [12:47:44]: (ordfører for saken): Komiteen har hatt til behandling Dokument nr. 8:160 for 2009–2010 hvor det fremmes følgende:

«Stortinget ber regjeringen fjerne aldersgrensen for hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering av personer med nedsatt funksjonsevne i forbindelse med statsbudsjettet for 2011.»

Komiteen mener at det er viktig å sikre alle lik rett til deltakelse og aktivitet, uavhengig av funksjonsnivå. Etter dagens folketrygdlov kan det etter § 10-6 gis stønad til forbedring av funksjonsevnen i dagliglivet for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Under behandlingen av Ot.prp. nr. 10 for 2003–2004 om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover ble det foretatt en avgrensning i hvordan begrepet «dagligliv» skulle defineres. Komiteen peker på at rekreasjon, fritidsinteresser og trening ble holdt utenfor en slik definisjon som kunne gi rett til stønad.

Komiteen peker på at det er gjort unntak når det gjelder spesialtilpasset utstyr til lek og sport, såkalte aktivitetshjelpemidler, og utstyr til trening, stimulering og lek til personer under 26 år. Denne aldersgrensen har ved flere anledninger blitt utvidet fra det i 1992 ble åpnet for å gi stønad til hjelpemidler til barn under 12 år til trening, stimulering og aktivisering av den motoriske og kognitive funksjonsevnen. Intensjonen bak den siste utvidelsen til dagens 26 år var for å fange opp unge trafikkskadde.

Komiteens flertall, foruten medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på hvor viktig aktivitetshjelpemidler er for muligheten for unge mennesker med funksjonsnedsettelse til å delta i lek og sportsaktiviteter. Mange aktuelle hjelpemidler krever spesialtilpasning og er dermed ofte betydelig mer kostbart enn hva befolkningen ellers betaler. Uten denne ordningen ville mange barn og unge vært frarøvet muligheten til å delta på lik linje med andre.

Flertallet vil også peke på hvor viktig aktivitetshjelpemidler er for foreldre med funksjonsnedsettelser for å delta i lek og sportsaktiviteter sammen med sine barn.

Flertallet vil videre også peke på at en rekke problemstillinger på hjelpemiddelområdet, herunder hjelpemidler til trening og stimulering, nå er til vurdering i Arbeidsdepartementet, i forlengelsen av nylig utgått høringsfrist for Hjelpemiddelutvalgets utredning.

Behovet for aktivitet og trening er ikke bare viktig for dem som er under 26 år. Det kan helt klart også ha en positiv effekt for deltakelse i arbeidslivet ved at man aktiviserer og vedlikeholder ferdigheter. Men i tillegg til det rent fysiske handler dette også om integrering, det å ha samme mulighet til å delta sammen med andre som kanskje ikke er i samme situasjon som en selv. Det handler om livskvalitet og god psykisk helse.

Flertallet imøteser at statsråden, bl.a. på bakgrunn av en samlet vurdering av Hjelpemiddelutvalgets innstilling, eventuelt vil vurdere dette nærmere, herunder behovet for endringer i regelverket og budsjettmessige konsekvenser, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Vi er glad for at statsråden vil arbeide videre med dette temaet, slik Arbeiderpartiets fraksjon vil gjøre.

Komiteens flertall innstiller på at forslaget vedlegges protokollen. Jeg antar at opposisjonen vil fremme sine forslag med begrunnelse for disse.

Vigdis Giltun (FrP) [12:51:26]: Daglig blir vi minnet om at fysisk aktivitet betyr bedre helse, og stadig flere unge som gamle deltar i ulike aktiviteter for å holde seg i form. Den helsegevinsten man får ved å være i aktivitet, gjelder ikke bare funksjonsfriske, men i vel så stor grad dem med nedsatte funksjoner og bevegelseshemninger.

Regjeringspartiene har brukt merknaden og også innlegget her nå til å understreke hvor viktig det er at barn og unge voksne får mulighet til å delta, men Fremskrittspartiet ser ingen fornuftig grunn til at de over 26 år skal fratas denne muligheten. I merknaden påpeker også regjeringspartienes medlemmer, og det ble også sagt her i innlegget, hvor viktig aktivitetshjelpemidler er for at foreldre med funksjonsnedsettelse skal kunne delta i lek og sportsaktivitet sammen med sine barn. Disse foreldrene er som regel over 26 år.

Komiteen sier at de vil sikre alle lik rett til deltakelse. Da burde man gått inn for dette forslag i dag. Dette er nemlig gode argumenter for fjerning av aldersgrensen, men det vil de altså ikke.

I dag hindres mange i å delta i aktiviteter da de ikke får dekket utgifter til spesialtilpasset treningsutstyr, nettopp på grunn av at de er over 26 år. Veldig mange trafikkofre er også over 26 år. Dette ser Fremskrittspartiet på som ren aldersdiskriminering.

I dag er det i liten grad mulig for dem over 26 år som er avhengige av dette spesialutstyret, å delta i aktiviteter. Det kreves en individuell tilpasning, og tilleggsutstyret som brukes, er veldig dyrt å skaffe seg. Det gjelder både spesialtilpasset utstyr som gir funksjonshemmede mulighet til å delta i de samme aktivitetene som funksjonsfriske, som sykkel, ski og andre ting, men også spesialutstyr og hjelpemidler som skal bidra til å stimulere og opprettholde eller bedre motorisk og kognitiv funksjonsevne. Til habilitering kan det være behov for utstyr som ikke brukes til vanlige fritidsaktiviteter.

Slik det er i dag, hindres voksne i å opprettholde og bedre sine funksjoner ved at de heller ikke får tilgang på bl.a. den type hjelpemidler. Fremskrittspartiet mener at en fjerning av dagens kunstige aldersgrense på treningshjelpemidler vil føre til at mange får en bedre helsetilstand og en bedre hverdag, og for mange vil det også kunne føre til at de kan delta mer aktivt i arbeidslivet.

Vi vet at mange i dag får livsstilssykdommer og forverret helsetilstand på grunn av passivitet. Dette er et viktig argument for at alle voksne uansett funksjonsevne bør ha mulighet til å ta ansvar for egen helse gjennom ulike former for trening og tilrettelagte aktiviteter.

Fremskrittspartiet mener at fysisk aktivitet og friluftsliv er viktig for folkehelsen, og at støtten til spesialutstyr og tilpassede hjelpemidler vil være en nødvendig forutsetning for mange funksjonshemmede for å kunne delta. Rettigheter til og muligheter for å delta i fysisk aktivitet bør være likt for alle, uansett funksjonshemning eller alder. Den kunstige aldersgrensen bør nå fjernes. Dette har det vært diskusjoner om i åtte–ti år allerede, og alle partiene har vært enige.

Det er viktig at de med nedsatt funksjonsevne ikke skal betale mer enn andre for tilsvarende utstyr, men det betyr ikke nødvendigvis at det må være gratis. Fremskrittspartiet mener derfor at det bør vurderes innført en egenandel. Egenandelen på f.eks. sykler og ski bør ikke overskride hva tilsvarende ordinært utstyr koster, men når det gjelder spesialutstyr som brukes til habilitering, som f.eks. Walker, bør det ikke innføres egenandel.

I NOU 2010:5 er det tatt til orde for å fjerne aldersgrensen på 26 år for stønad til aktivitetshjelpemidler og utstyr til trening og stimulering. Utvalget påpeker at det er behov for en gjennomgang av dagens regelverk og praksis, ikke bare når det gjelder hva det er rimelig at det offentlige dekker, og hva som er å anse som vanlige forbruksartikler, men også når det gjelder hva som skal være spesialisthelsetjenestens og kommunehelsetjenestens ansvar.

Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti foreslår allerede nå at ansvaret må legges til Nav, slik at tilbudet blir forutsigbart og likeverdig i hele landet. Tilgangen på hjelpemidler kan ikke gjøres avhengig av kommuneøkonomien eller økonomien i spesialisthelsetjenesten, men må være forutsigbar og rettferdig.

Opplæring i bruk av spesialutstyr og hjelpemidler er viktig, og kompetansen på dette området må også sikres bedre. Hvis man fraskriver seg det økonomiske ansvaret ved å overlate det til kommuner og spesialisthelsetjenester, vil man kanskje fjerne aldersdiskriminering, men man vil få en diskriminering på tvers av kommunegrenser og også et mye dårligere tilbud når det er økonomien i disse budsjettene som skal styre det.

Jeg tar derfor, på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, opp de to forslagene som er tatt inn i innstillingen.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Hårek Elvenes (H) [12:56:50]: Det å sikre alle mennesker i den grad det er mulig, tilgang til et aktivitetsbasert liv og livsutfoldelse er et mål i seg selv. Men det er nå engang slik at det krever en del mer tilrettelegging for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det krever ikke mindre tilrettelegging for mennesker med nedsatt funksjonsevne når de har passert 26 år, så i så måte er den grensen som der søkes innført, noe kunstig.

I NOU 2010:5 foreslår flertallet i utvalget å fjerne den 26-årsgrensen. I komiteen støtter Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti opp om dette, og vi foreslår at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2012 kommer med forslag for å fjerne aldersgrensen for hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering av personer med nedsatt funksjonsevne. Som representanten for Fremskrittspartiet påpekte i sitt innlegg, er vi også fra Høyres side opptatt av at dette ansvaret plasseres hos Nav, og at det skapes et likt tilbud over hele landet.

Høyre presenterte høsten 2010 sin egen sysselsettingsstrategi for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Den hadde tittelen «Fra godt nok til best mulig». Helt sentralt i denne sysselsettingsstrategien var nettopp tilgangen til de hjelpemidlene som trengs for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha en reell mulighet til å kunne delta der de i utgangspunktet ikke har evne til å være med. Tanken bak dette er at deltakelse på ulike arenaer vil bidra til å bygge ned tersklene som mange av de funksjonshemmede møter i arbeidslivet.

Rettigheter og muligheter til å delta i fysisk aktivitet og friluftsliv bør være like for alle funksjonshemmede, og uavhengig av om skillet går på 26 år eller ikke. En hjelpemiddelpolitikk som er inkluderende og har framtiden foran seg, bør derfor se bort fra denne aldersgrensen, slik det offentlige utredningsutvalget har foreslått. Her har regjeringspartiene en god mulighet til å sørge for at inkluderingen faktisk styrkes. Noen ganger er det slik at noen trenger litt mer for å oppnå å kunne delta like mye som dem som har et relativt bedre utgangspunkt.

Karin Andersen (SV) [13:00:03]: Jeg vil slutte meg til saksordførerens innlegg, men jeg har behov for noen kommentarer i tillegg.

Det å ha like muligheter er viktig, og det å være i aktivitet er bra. Det vet vi, og derfor opplever ikke jeg at det er noen som i utgangspunktet egentlig synes at det er veldig bra at vi har en slik aldersgrense. Men jeg er av de veteranene her i Stortinget som jobbet med denne saken også da sittende president var finansminister, og fremmet samme forslag da, da Høyre satt i regjering – og Kristelig Folkeparti også, for den del – og opplevde den gangen at dette ikke ble prioritert. Denne gangen vil jeg ikke si noen ting om hvordan dette vil bli prioritert framover, men det er i hvert fall sånn at jeg regner med at presidenten har en viss forståelse for, i og med at han har vært finansminister, at tiltak må finansieres innenfor budsjettet. Det er det vel mange av oss som har jobbet for over flere år, og regjeringen har satt ned dette utvalget som har kommet med en gjennomgang av hele hjelpemiddelområdet, og det skal vi gjennomgå. Det er noen viktige prinsipper i den NOU-en som det går an å kommentere, og det er kanskje det som flere har vært inne på her: Hvem er det i så fall som skal ha ansvaret framover? Jeg kan signalisere at i utgangspunktet er jeg enig med dem som sier at dette skal være et ansvar for Nav, og at det skal være likt over hele landet. Denne omleggingen til mer kommunalt ansvar for en stor bredde av hjelpemidlene tror jeg ikke er noen vei å gå.

Så har man også vært inne på den tanken at man kan ha egenandeler på dette området. Det skal jeg ikke avvise, for det kan være en slags likestilling i det at man får den samme utgiften som andre framover. Så det er en mulighet, men det er klart at det vil kanskje ikke gjelde alle hjelpemidler. Når det gjelder spesiallagde hjelpemidler, kan det stille seg annerledes, og jeg tror at veldig mange av de hjelpemidlene vi nå snakker om, vil måtte være spesialiserte, fordi det handler om veldig spesiell tilpassing for å kunne utøve den aktiviteten man ønsker. Komiteen var på Beitostølen for ikke så veldig lenge siden og så på deler av det hjelpemiddelsortimentet som var der, og en del av det måtte spesialtilpasses til hver enkelt og kunne ikke brukes om igjen til nestemann, i hvert fall ikke uten forholdsvis store ombygginger og kostnader. Så det er også en viktig side av hvordan vi ser på disse hjelpemidlene framover, i hvilken grad man også kan sørge for at noen av disse hjelpemidlene som blir laget og gitt til personer, kan brukes om igjen av andre, for det er ganske store investeringer som gjøres i dette. Og det er jo med mennesker med funksjonsnedsettelser akkurat som med oss andre, at vi har én interesse kanskje i en del av livet og en annen interesse i en annen del av livet, slik at det veksler. Det er ikke sånn at man driver med de samme tingene og har glede av de samme aktivitetene livet ut, eller at denne type hjelpemidler vil fungere over lengre tid.

Så vi skal gå gjennom dette. Jeg tror ikke det er noen som har noen prinsipielle motforestillinger mot at dette skulle vært en mulighet for hele befolkningen, og da får vi jobbe for å finansiere det innenfor budsjettrammene, både opposisjonen og vi som er i posisjonen. Det er en oppfordring jeg tror jeg skal understreke en gang til, for jeg har ikke sett så mye spor av det i alle de forslagene som opposisjonen har fremmet i Stortinget i det siste.

Presidenten: Presidenten er veldig glad for å høre siste taler understreke budsjettrammer, og presidenten har også vært så lenge på Stortinget at han kan si at det har vel ikke alltid vært slik! Men utover det gjør forretningsordenen det vanskelig å videreføre debatten med representanten.

Geir Pollestad (Sp) [13:04:52]: Senterpartiet mener at hjelpemidler til aktivisering og trening er viktige tiltak som fremmer inkludering av funksjonshemmede i det sosiale fellesskapet, og som virker forebyggende i et helseperspektiv. Det er viktig at funksjonshemmede får mulighet til å delta i sports- og fritidsaktiviteter på linje med andre, og dette er viktig hele livet. Det er dette som er bakgrunnen for at Senterpartiet har programfestet å fjerne aldersgrensen for dekning av hjelpemidler. Vi ser det som positivt at aldersgrensen for dekning av hjelpemidler er flyttet flere ganger, slik at noen flere kan nyte godt av ordningen. Samtidig vil enhver aldersgrense være vilkårlig. En slutter ikke å være funksjonshemmet selv om en fyller år, og en slutter ikke å ha behov for hjelpemidler selv om en fyller år.

Fremskrittspartiets forslag og deres merknader har en noe knapp behandling av spørsmålet om medfinansiering for den funksjonshemmede selv, altså en egenandel. Dette mener jeg er en klar svakhet ved forslaget. Senterpartiet har sans for en ordning med en egenandel, og vi mener at en egenandel må settes lik det som et ordinært utstyr ville ha kostet. Jeg oppfatter også at de funksjonshemmedes egne organisasjoner ikke er negative til en slik ordning. En slik ordning vil også bli mer rettferdig. Vi unngår aldersdiskriminering, samtidig som vi fjerner eventuelle incitament til å hamstre hjelpemidler i perioden før en blir 26 år. Vårt utgangspunkt er at funksjonshemmede skal stilles på lik linje med alle andre i samfunnet, og derfor skal det ikke være verken dyrere eller billigere å være aktiv om du er funksjonshemmet.

Flere har vært inne på ansvaret for disse hjelpemidlene og på mange måter foregrepet litt den behandlingen som vi skal ha, og som departementet er i gang med når det gjelder Hjelpemiddelutvalget. Senterpartiet er jo tradisjonelt ikke veldig redd for å legge nye oppgaver til kommunene hvis vi er trygge på at kommunene får den økonomien som de trenger for å løse oppgavene. Men i denne saken ser vi ut fra høringsrunden at det også fra kommunesektoren selv er en betydelig skepsis til at kommunene skal overta disse oppgavene fra Nav. Men det er et spørsmål vi får komme tilbake til.

Konklusjonen får bli at Senterpartiet stiller seg positivt til deler av det som ligger i forslaget fra Fremskrittspartiet. Vi ønsker, og ser fram til, at dette blir sett nærmere på når vi skal behandle innstillingen fra Hjelpemiddelutvalget, og det er viktig å være seg bevisst at dette har en kostnadsside. Dette tiltaket må faktisk prioriteres opp mot andre viktige saker i en budsjettprosess, og jeg vet at i alle fall deler av opposisjonen er enig i at det er sånn budsjettarbeid foregår.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:08:24]: Det er ikke vanskelig å slutte seg til de innleggene som er blitt holdt, og de viser for så vidt en bred enighet. Jeg må likevel si at innleggene fra Høyre og Fremskrittspartiet kan jeg sette Kristelig Folkepartis stempel bak, for der vises det en litt større offensiv vilje til allerede å ta tak i problemstillingen, og Kristelig Folkeparti er som kjent med på forslaget.

Jeg skal ikke dra ut debatten så mye, men jeg ønsker å tilføye til replikkvekslingen mellom representanten Andersen og presidenten – jeg har verken erfaringen eller alderen til representanten Andersen, eller for så vidt presidenten – at etter som jeg husker, ble den siste endringen, fra 18 til 26 år, gjennomført av Bondevik II-regjeringen i 2003. Sånn sett tok en jo et løft den gangen presidenten var finansminister – så får heller presidenten korrigere meg hvis det er feil.

Men det jeg ønsker å legge til, er at for Kristelig Folkeparti handler dette om at alle skal ha lik rett til frihet – til fritidssysler, til å delta i aktiviteter, uavhengig av funksjonsnedsettelse. Og jeg ønsker å trekke fram livskvalitet. For det det handler om, er å få lov til å delta på lik linje med andre, selv om en har en funksjonsnedsettelse. I et annet perspektiv vil dette helt sikkert – når det snakkes om økonomi – også kunne bidra til å bedre økonomien, for en vet at dersom en får de som har en funksjonsnedsettelse, i aktivitet – får dem i trening – så ligger det mye folkehelse i det. Og derfor tror jeg at dersom en velger å investere litt ekstra i den gruppa, vil det også kunne føre til at flere kommer i arbeid, og kanskje flere får mulighet til å delta mer i andre typer aktiviteter. På den måten vil det kunne bedre livskvalitet, og også økonomi.

Men det som er det viktigste for meg å få fram – selv om jeg nå skjønner at regjeringspartiene vil stemme ned våre forslag – er at det i alle fall er viktig at de følger opp det som kommer fra Hjelpemiddelutvalget. Sånn sett imøteser Kristelig Folkeparti den stortingsmeldingen som skal komme, og ut fra de signalene som kommer i dag, forventer Kristelig Folkeparti at man i den meldingen går inn for å fjerne aldersgrensen.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:10:58]: Denne saken dreier seg om å oppheve dagens aldersgrense på 26 år for dekning av hjelpemidler til trening og aktivisering av funksjonshemmede.

Fysisk aktivitet og friluftsliv er viktig for alle, både for funksjonsfriske og for mennesker med funksjonsnedsettelser. Jeg er enig med flertallet i komiteen som peker på betydningen av aktivitetshjelpemidler for at unge mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i lek og sportsaktiviteter. Mange aktuelle hjelpemidler krever spesialtilpasning og er dermed ofte mer kostbart. Uten gode aktivitetshjelpemidler ville mange barn og unge vært frarøvet, og fratatt, muligheten til å delta på lik linje med andre.

Dagens praktisering av regelverket har sammenheng med at Stortinget høsten 2003 vedtok å avgrense hvordan begrepet «dagligliv» skal defineres. Etter dette vedtaket er rekreasjon, fritidsinteresser, trening mv. holdt utenfor en definisjon av hva som kan gi rett til stønad. Bakgrunnen er bl.a. å unngå avgrensingsproblemer i forhold til forebyggende helsearbeid, rehabilitering og behandling, som er et ansvar for kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Det er imidlertid gjort unntak i regelverket for spesialtilpasset utstyr for lek og sport – aktivitetshjelpemidler – og utstyr til trening, stimulering og lek til personer under 26 år. Denne aldersgrensen har sammenheng med at det i 1992 ble åpnet for å gi stønad til hjelpemidler til barn inntil 12 år til trening, stimulering og aktivisering av den motoriske og kognitive funksjonsevnen. Aldersgrensen ble senere hevet til 18 år i 1996 og 26 år i 2003. Begrunnelsen for den seneste utvidelsen var å fange opp unge trafikkskadde.

Utgiftene til begge disse formålene har hatt en sterk økning de siste årene. Arbeids- og velferdsdirektoratet har anslått at forbruket til disse formålene i 2010 var på om lag 57 mill. kr. Utgiftene til stønad til aktivitetshjelpemidler og utstyr til trening og stimulering antas å dobles dersom aldersgrensen på 26 år oppheves. En slik endring av regelverket vil eventuelt være en budsjettsak.

Jeg mener det er viktig at en eventuell endring av regelverket på dette området ses i en bredere sammenheng. Jeg tar derfor sikte på, i tråd med hva komiteens flertall går inn for, å komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en vurdering av behovet for endringer i regelverket på området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [13:13:31]: Det er bred enighet om at det er viktig at alle skal få tilgang til treningshjelpemidler. Dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det snakkes om at det er et budsjettspørsmål. Ja, men hvilke budsjetter skal man kutte i hvis man gir mer på en side? Tilgang på treningshjelpemidler vil kunne bidra til en mindre økning – altså ikke kutt, men en mindre økning – på andre områder, som f.eks. uføretrygd, sykepenger, behandlingstilbud, psykisk sykdom. Forebygging gir altså ikke nødvendigvis utslag i ett og samme budsjettår.

Mener statsråden at det er nødvendig å kutte på andre områder til funksjonshemmede for å innføre dette, eller ser også statsråden den gevinsten man får på andre budsjettposter – og kanskje innenfor helt andre områder – og at man må se dette i et langtidsperspektiv på samme måte som man gjør på andre områder?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:14:26]: Jeg har understreket at jeg også ser betydningen av å kunne tilby dette til alle. Jeg vil reservere meg mot det som ble sagt om at dette er aldersdiskriminering, for jeg vil si at dette er et godt tilbud man har utvidet til å gjelde barn og unge. Og det at man gjør noe for barn og unge, er ikke det samme som at man alltid diskriminerer eldre. Men jeg mener, i likhet med representanten, at det er et godt tiltak, og det er viktig at man kan klare å utvide det. Men det er på det rene at dette er et budsjettspørsmål, og det er på det rene at budsjettene må henge i hop. Derfor må regjeringen se dette i en total sammenheng og i forhold til også andre tiltak overfor funksjonshemmede og hva som er den beste og riktigste satsingen. Jeg har, som sagt, sagt at jeg kommer tilbake til dette på egnet måte, men også knyttet til den behandlingen vi skal ha av Hjelpemiddelutvalgets innstilling, som nå har vært på høring.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Linnea Brandvik (A) [13:15:33]: Jeg har et relativt spesielt forhold til 26-årsgrensen når det gjelder aktivitetshjelpemidler. For å si det sånn: Da jeg var 25 år og fem måneder, gikk jeg fra å tro at jeg skulle fikse savn og medisiner, til å få vite at jeg var funksjonshemmet, og at det skulle være en livslang sak. De syv månedene jeg hadde fram til 26-årsgrensen, ble egentlig brukt til alt mulig annet enn å tenke over hvilke typer aktiviteter jeg skulle drive med på lang sikt. Det gir et litt sånt surrealistisk bilde i hodet mitt at den grensen ligger der på et årstall. Det handler om å kunne ta tilbake livet og ta tilbake mestring.

Beitostølen har vært nevnt her tidligere. Jeg har hatt flere opphold der, bl.a. sammen med veldig mange unge trafikkskadde gutter som har behov for å ta tilbake et liv som gjerne har vært fylt av fart og spenning. De har behov for å ta tilbake en eller annen variant av adrenalinkick. Veldig mange av dem velger å prøve «sit-ski», som faktisk er en fascinerende sak å prøve å kjøre. Det betyr at du sitter stroppet fast i et sete og har en ski under deg, og så skal du kjøre alpint – én ski, du sitter dønn fast. For å si det sånn: Jeg har tilbrakt tre uker, grovt sett, med nesen nederst i snøen i håp om at jeg skulle klare å balansere. Jeg har kjørt forbi danskene i Danskebakken på Beitostølen. Det går. Men de skiene er dyre – de skiene koster et sted mellom 35 000 og 40 000 kr. Da jeg vurderte å investere i dem, var jeg rundt 30 år. Det hadde jeg ikke råd til, for vi hadde nybygd hus, vi hadde små unger som skulle ha ski, sykler – i det hele tatt.

Vi kommer til å jobbe videre med saken, nettopp fordi samfunnet har forandret seg enormt mye. Fra å være et samfunn som var segregert, er faktisk funksjonshemmede med på de aller fleste områdene. Funksjonshemmede stiller opp, er med på foreldremøtene, er med på aktivitetsdagene til barna sine, er med aktivt i samfunnet og deltar. Men det betyr at vi må se det i sammenheng, sammen med hjelpemidlene, sammen med de omsorgstilbudene som vi har, sammen med tilrettelegging av samfunnet og universell utforming. Så det at vi kommer tilbake til saken, betyr ikke at vi ikke ønsker å gjøre noe med det, men det må henge sammen med resten. Hvis vi ikke holder budsjettrammene, kan vi fort ende opp med at vi drar på oss en renteøkning. Da kommer funksjonshemmede med hus også til å få den samme belastningen som alle andre. Så jeg er veldig for å gjøre noe med 26-årsgrensen, men innenfor økonomiske rammer og i et system som gjør at dette henger sammen, så vi ikke lager, stykkevis og delt, nye ordninger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.