Karin Andersen (SV) [16:02:00]: Medisiner er et stort gode når man er syk eller har smerter. Men feil, for mye og kritikkløs bruk av medikamenter kan føre til alvorlige bivirkninger med store helseplager og sykdommer – ja, sjøl med lave doser som skrives ut av lege. Mange får bivirkninger som man kunne unngått hvis både lege og pasient hadde hatt bedre kunnskaper om risiko og større tilgang på riktig behandling og nedtrapping hvis avhengighet har oppstått. Dette handler om preparater som benyttes mye til behandling av angstsymptomer, angstlidelser, søvnvansker og lignende problemer. De har rask effekt, og de er lite giftige. Men bivirkningene kan ofte forveksles med annen, eller ny, lidelse. Bruken av andre legemidler i tillegg kan forsterke dette, og man får abstinens hvis man forsøker å slutte. Bruken bør derfor begrenses til korte perioder. Det står det også i all veiledning om bruk av disse medisiner, men dessverre skjer det ikke bestandig.

Langtidsforskrivning frarådes, men likevel er langtidsbruk vanlig, skrev Apotekforeningen i en henvendelse som jeg fikk rett før jul. Det jeg snakker om, er altså lavdoseavhengighet, ikke høydoseavhengighet, og dette er brukere som ikke har ruspreget adferd – det er det svært viktig å merke seg – men de får ofte bivirkninger som kan gi dem store problemer i hverdagen. Så hvordan leger kan motivere slike pasienter til nedtrapping – som må gå langsomt for seg – er ofte vanskelig å se. Og når de ikke gjør det, fortsetter man en langtidsbehandling uten noe klart formål – man fortsetter altså bare å skrive ut.

Det er få tilbud om avvenning og nedtrapping for legemiddelavhengige i spesialisthelsetjenesten slik den er i dag. Dette handler altså om lavdoser, det handler ikke om rusavhengighet. Det handler om bivirkninger og avhengighet av lavdosemedisiner – av medisiner vi får av legen i livets vanlige kriser og kast. Jeg mener det er et stort og skjult helseproblem. Den norske legeforening sa i statusrapporten sin for 2006 at de mente det var behov for et landsdekkende tilbud med behandling av legemiddelavhengige. Og da handlet det ikke om store doser.

Det er en del som gir tilbud til rusavhengige, og i forhold til høydoseavhengighet. Men tilbudet blir da gitt enten innenfor rusomsorgen eller innenfor psykiatrien, som fokuserer på den vinklingen. Da fanger man ikke opp det spesifikke knyttet til dette problemet som jeg tar opp nå, og som jeg også har tatt opp før.

De legemidlene som tydeligvis er hovedproblemet, er B-preparatene og de som ligner på dem. Når oppstår dette problemet? Det vet vi ikke så mye om i Norge, men det er knyttet stort sett til helt vanlige situasjoner i livet. Det vi vet fra forskning i Sverige – de har holdt på med forskning på dette lenge – er at 80 pst. fikk denne pillen første gang i forbindelse med en livskrise, 13 pst. ble avhengige under sykehusopphold eller ved bruk av smertestillende på grunn av en vanlig somatisk lidelse. Det er altså ikke noe spesielt knyttet til dette som har overslag til rus e.l.

Ett av problemene når man skal gripe fatt i dette, er at dette er et problem som pasienten får fordi legen faktisk ikke følger opp det legen skal følge opp. Ergo er det kanskje også svært vanskelig for legen å gripe fatt i det på en riktig måte. Man er blitt påført et helseproblem av den instansen som skulle hjelpe en ut av en vanskelig situasjon. Jeg tror også at jeg skal være så fri å si at jeg tror dette handler om at det er raskere og mindre tidkrevende å fortsette å skrive ut en resept enn å bistå pasienten med kanskje litt lengre samtaler og bistå med annen hjelp for å greie livets vanskelige situasjoner, og kanskje også til å leve med problemer som man har fått. Og det baller på seg når man får nye diagnoser som følge av medikamentbruk. Det er viktig for meg å understreke igjen at dette er pasienter som fortsetter med medikamentet, ikke fordi de søker rus, men for å dempe og lindre symptomer og bivirkninger de får av medikamentbruken. Det er altså ikke et rusproblem, men det kan bli det. Jeg har vært borti en del tilfeller der legen har funnet ut at: Nå har jeg skrevet ut denne medisinen til deg altfor lenge, nå må du slutte. Så slutter man fort, og da hender det at noen havner på Plata. For nedtrapping av noen av disse medisinene krever faglig tilnærming, og det må være lang nedtrapping. Noen påstår at det tar lengre tid å trappe ned på noen av disse medikamentene enn det det gjør på heroin. Det sier jo sitt at dette må håndteres på en faglig forsvarlig medisinsk måte.

Så er det spørsmål om hvordan dette problemet virker ellers i samfunnet. Der vet vi også lite fra Norge, men det svenske ASTA-prosjektet, fra 1995, fra universitetet i Karlstad, har sett på årsaken til at mange forble langtidsklienter på sosialkontoret til tross for at store ressurser ble igangsatt for å gi dem hjelp til å komme tilbake i arbeid. Godt over halvparten av langtidsklientene var brukere av denne typen medikamenter over svært lang tid. De hadde alle de bivirkningene som det går an å beskrive knyttet til dette, og bivirkningene er ofte årsaken til at folk ikke kommer seg tilbake i jobb.

Er dette annerledes i Norge? Det er det liten grunn til å tro. Disse bivirkningene, som kan være tiltaksløshet, angst, depresjoner og utmattethet, fører veldig sjelden til at folk kommer ut av en vanskelig livssituasjon når de først har kommet dit. Det kjenner folk igjen, de som jobber på Nav: Det er ofte dette som er problemet med mange som sliter med å få jobb. I tillegg er dette veldig kostbart for den enkelte.

Så når vi er opptatt av å forebygge helseskader på laveste nivå, er dette et veldig godt sted å begynne – at vi i hvert fall sørger for at vi ikke skriver ut medisiner på en slik måte at folk blir syke av det. Her var det et prosjekt på Hamar som het «Medisin mot piller», som ble startet av kommuneoverlegen, Georg Moland, og en prosjektleder, Rolf Torodd Olafsen, som jobbet med dette feltet. Men det ble dessverre et kort prosjekt, og man har ikke fått midler til å drive videre.

Jeg er opptatt av at vi er nødt til å få på plass kompetanse på dette området både hos legene og i hjelpeapparatet, slik at vi håndterer dette på en riktig måte, for det som skjer i dag, er ikke tilstrekkelig.

Så er jeg også opptatt av at vi kan se på hvordan apotekene kan bistå i dette arbeidet, og jeg har fått en rekke innspill fra Apotekforeningen, f.eks. knyttet til legemiddelsamtale – både førstegangssamtale og en nedtrappingssamtale – der det er mulig for apotekene å bistå pasienten med både støtte og informasjon. Det er også mulig at apotekene kan bistå med å si fra på en tydeligere måte når leger fortsetter å skrive ut medisiner som ikke er i tråd med måten de skal skrive dem ut på. Men de melder at slik disse systemene er i dag, får legen vite hvilket apotek det er som har meldt fra, at det kan være et problem, og at de vegrer seg for å si fra når de ser en praksis som ikke er riktig. De nevner også at det bør innføres strenge regler og restriksjoner på forskrivning av B-preparater på papirresept når eResept har fått en nasjonal utbredelse. Det tror jeg også er riktig, slik at det er mulig å få oversikt over dette.

Så viser de også til noen forsøk, bl.a. i Skedsmo og Røros kommuner, der de har lokalt samarbeid mellom lege og farmasøyt rundt forskrivningen av disse preparatene, og at det er en mulig modell som man kan se på – og se om man kan gjøre informasjon om dette tilgjengelig, slik at dette kan bli tilgjengelig over hele landet. Man må selvfølgelig da gjennom dette også se på hva slags ekstra tilbud som trengs for dem som trenger nedtrapping på dette området.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:12:23]: Jeg vil begynne med å påpeke viktigheten av at alle pasienter skal få de legemidlene de trenger. Pasienter som har behov for det, ofte pasienter med smerter eller angstlidelser, men også andre, skal få medikamenter som kan være vanedannende, såkalte A- og B-preparater, uten at de mistenkeliggjøres eller stigmatiseres. Forskrivning og bruk skal imidlertid være i tråd med faglige anbefalinger. Lengre tids bruk av disse preparatene kan gi avhengighet og andre bivirkninger – som også interpellanten var inne på. I tillegg vil effektene av legemidlene i mange tilfeller reduseres etter ganske kort tids bruk. Og jeg er enig med interpellanten: Det er dessverre altfor ofte at disse medikamentene forskrives og brukes i strid med faglige retningslinjer.

Det eksakte omfanget av uheldig bruk av vanedannende legemidler har det vært knyttet stor grad av usikkerhet til. Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har derfor blitt bedt om å undersøke dette nærmere, både for å få bedre kunnskap om bruken av vanedannende legemidler i befolkningen og for å identifisere problemområder for videre oppfølging.

Folkehelseinstituttet har som et resultat av dette utformet en egen temadel om vanedannende legemidler i sin legemiddelstatistikk fra Reseptregisteret for perioden 2005–2009. I tillegg har det vært gjennomført flere forskningsprosjekter omkring dette temaet. Det har bl.a. blitt sett på hvor mange pasienter som får forskrevet store mengder av vanedannende legemidler. Resultatene av forskningen viser at det dreier seg om et begrenset antall personer. I tillegg kommer imidlertid de som får legemidler gjennom andre og ulovlige kanaler, som Internett-handel, gatesalg etc., som vi ikke har noen god oversikt over.

Når det gjelder uheldig bruk, viser data betydelige forskjeller mellom ulike typer vanedannende medikamenter. Folkehelseinstituttet anslår at under 1 pst. av pasienter som i 2005 startet behandling med det smertestillende medikamentet kodein, som bl.a. finnes i Paralgin forte, utviklet et uheldig bruksmønster over tid.

For sovemidler og angstdempende midler er bildet et annet. Her viser tall at mange pasienter bruker medikamentene over lang tid. Dette er ikke i tråd med de faglige retningslinjene, og det bidrar både til bivirkninger, avhengighet og forringelse av medikamentenes effekt. Vi ser imidlertid en positiv utvikling ved at det har vært en nedgang av nye brukere de senere årene.

Det er gjort, og gjøres, mange tiltak for å bote på uforsvarlig forskrivning. Helsetilsynet i fylkene utfører tilsyn med leger etter bekymringsmeldinger eller klager fra apotek, pårørende, politi eller andre. I 2009 mistet fem leger retten til å forskrive A- og B-preparater som følge av uforsvarlig forskrivning. Det er i denne sammenheng viktig at det utvikles datasystem som gir Helsetilsynet bedre mulighet til å følge med på forskrivningspraksis.

Problemomfanget gjør at det er nødvendig å se på hvorvidt gjeldende veiledere for forskrivning av vanedannende legemidler er gode nok. Helsedirektoratet inviterte i forrige uke til et rådslag om hvorvidt det er behov for å revidere den gjeldende veilederen fra 2001. Her deltok representanter fra myndigheter, akademia, profesjonsforeninger og klinisk praksis. Jeg er kjent med at Helsedirektoratet vurderer en endring av veilederen.

Gode og tydelige retningslinjer eller veiledere hjelper likevel ikke hvis de ikke er kjent blant leger og blir fulgt opp i deres daglige praksis.

Legeforeningen og Helsedirektoratet har et samarbeid om mer oppmerksomhet på god forskrivningspraksis og -bevissthet hos leger. Dette kan bidra til at flere pasienter kan unngå uheldig avhengighet, og at det oftere blir vurdert alternativer for ikke-medikamentell behandling av pasientens plager der hvor det er mulig.

Gjennom Opptrappingsplanen for rusfeltet ble det i 2009 bevilget 8 mill. kr til å styrke legenes kompetanse på dette feltet. Bakgrunnen var dokumentasjon av at allmennlegene hadde for lite kompetanse om rusmiddelproblematikk, forskrivning av vanedannende legemidler, identifisering av problemer og oppfølging av disse pasientene. Et annet tiltak i opptrappingsplanen er at det skal utvikles en informasjonskanal om rusmiddelproblematikk for leger. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å gjennomføre dette arbeidet.

Det er likevel viktig for meg å vektlegge at det er hos den enkelte forskrivende lege at det viktigste arbeidet må gjøres. Statens helsetilsyn har rapportert til meg at deres inntrykk i svært mange saker er at leger rett og slett, på tross av både kunnskap og retningslinjer, gir etter for press fra pasienter fordi de ikke ønsker å komme i konflikt med pasienter som ønsker A- og B-preparater. En annen holdning kan nok være at «hvis ikke jeg gir dem disse medikamentene, så vil noen andre gjøre det». Det er vel ikke så uvanlig. Dette er uheldig, og med innføringen av fastlegeordningen skal det gode grunner til for at andre enn pasientens fastlege skriver ut denne typen medisiner. Men dette viser også viktigheten av at pasienter har god informasjon om disse legemidlene og hvilken risiko det er forbundet med å bruke dem over lengre tid.

Det er videre viktig at pasienter som har etablert et for høyt forbruk, får adekvat hjelp til nedtrapping av medikamentbruken. For pasienter som skal trappes ned fra store doser, kan behandling i spesialisthelsetjenesten være nødvendig. For personer som har gått på mindre doser over lengre tid, som interpellanten legger vekt på, vil som regel et opplegg i samarbeid med fastlege være mest aktuelt.

Karin Andersen (SV) [16:19:21]: Jeg takker for svaret og er glad for det arbeidet som er i gang på dette området. Men jeg har nok allikevel noen bemerkninger til det statsråden sier. Igjen snakkes det om rus. Man har trappet opp rusbehandlingsplanen, man skal gjøre dette i forbindelse med rus. Dette handler altså ikke om rus. Dette handler om et helt annet problem enn rus, og derfor ber jeg statsråden om å se på dette feltet en gang til, fordi man må, etter det jeg har fått kjennskap til, se på dette som et problem som ikke handler om rus, og vi må få en faglig oppfølging knyttet til det.

Det handler heller ikke om høyt forbruk eller store mengder. Det handler om bivirkninger av terapeutiske doser av vanlige medisiner brukt for lenge. Det trenger ikke handle om at man shopper rundt omkring på forskjellige apotek eller hos forskjellige leger. Det er faktisk virkninger av helt vanlige medisiner som er svært alvorlige, og som kan føre til at folk blir meget syke og satt helt ut av spill.

Statsråden sier også at for personer på mindre doser over lengre tid er som regel et opplegg i samarbeid med fastlegen mest aktuelt. Ja, det er det, særlig når legen gjør det han eller hun skal, nemlig ikke fortsetter denne forskrivningen, men greier å trappe den ned, bruke tid på de samtalene som kanskje må til, eller sørge for at pasienten får annen adekvat hjelp, for mange av disse vil kunne trenge hjelp av spesialisthelsetjenesten fordi bivirkningene er så sterke, og avhengigheten er så sterk.

Så vises det til at i fjor ble fem leger fratatt lisensen på grunn av dette. Når man vet omfanget av hvor mange det er som skriver ut slike medisiner i så stort omfang over så lang tid, tyder det på at det systemet må strammes opp vesentlig.

Det siste jeg er litt i stuss om, er at man sier at det er et begrenset antall som får dette problemet, og at det er nedgang i bruken. Jeg ønsker at vi går inn og ser på hvilke medikamenter vi snakker om. Jeg snakker om B-preparatene, men det er også noen av de erstatningspreparatene som er kommet inn her, som nok kan ha samme type bivirkninger. Det er veldig vanskelig, ut fra de tallene jeg har sett på i hvert fall, å se at det er noen nedgang i bruken. Som vi snakket om i sted når det gjelder ADHD og medisinering av barn, øker bruken hos barn, i hvert fall på den statistikken jeg har vært inne og sett på i dag. Det syns jeg er svært bekymringsfullt når vi vet hvor alvorlige konsekvenser dette kan ha for den enkelte.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:22:34]: Interpellanten sier at dette ikke handler om rus, men i noen sammenhenger kan det få de samme konsekvensene.

Mitt anliggende i dette er bare at vi forsøker å gjøre et arbeid hvor vi bidrar til både veiledning og opplæring av leger og de som har den første og fremste kontakten, den primære kontakten, med pasientene. Jeg vet at det er gjort mye arbeid på dette feltet over lang tid. Det ble utgitt en veileder allerede i 1990, og det ble gjennomført en konsensuskonferanse i 1996 når det gjelder noen legemidler. Denne – gamle – veilederen fra 1990 er revidert, og Helsedirektoratet vurderer nå behovet for å revidere denne veilederen igjen. Jeg mener også at etableringen av fastlegeordningen har vært viktig, og i forbindelse med Samhandlingsreformen vil vi legge enda større vekt på fastlegene og deres ansvar overfor pasientene. Jeg har god tro på at dette, som det også er blitt mye mer oppmerksomhet rundt i samfunnet generelt, skal bli bedre i forbindelse med Samhandlingsreformen.

Kunnskap er selvfølgelig helt vesentlig også for å få bedre rutiner. Jeg er også veldig enig med interpellanten i at bruk av eResept, felles datasystemer, vil gi oss mye bedre både statistikk og oversikt, og vil også kunne hindre misbruk dersom noen er kommet så langt.

Men jeg er også veldig enig i at vi må gjøre det vi kan for å få redusert bruken av legemidler generelt. Jeg mener på ingen måte å bagatellisere barns bruk av legemidler, men jeg sier bare at noen ganger er det riktig, og da må vi også ha en åpenhet for det. Men det skal aldri gis som det eneste tiltaket, verken til barn eller voksne; det må også ses i en større sammenheng.

Wenche Olsen (A) [16:25:19]: Interpellanten tar opp et viktig tema som jeg synes det er bra vi har fokus på.

Det er vel slik at mange av oss enkelte ganger i løpet av livet vil ha behov for såkalte B-preparater. For de aller fleste er det slik at vi har nytte av det en kort periode – kanskje vi har kraftige smerter eller vi er i en vanskelig psykisk periode.

Det er viktig at ikke bruk av B-preparater blir definert som skadelig, men at det er den bruken som ikke har en god oppfølging, som bidrar til avhengighet. Så er det jo slik med oss mennesker at vi er svært forskjellige, også når det gjelder hvordan vi reagerer på preparater og hvor fort vi opparbeider en avhengighet. For enkelte er det dessverre slik at bruk av B-preparater er inngangen til en omfattende bruk som gir dem avhengighet. Da er det viktig at vi har helsepersonell som ser faresignalene og tar dem på alvor.

Slik jeg kjenner det, får de fleste som trenger A-preparater i en periode, utarbeidet en plan for bruken, og den planen inkluderer en nedtrappingsplan som skal hjelpe dem til å trappe ned, for så å slutte helt. Dét kunne kanskje være løsningen også for dem som over tid skal gå på B-preparater. Da ville de jo få en tett oppfølging av bruken og behovet. En plan forutsetter jo dessuten en god dialog mellom pasienten og legen, og det vil åpne muligheter for å tenke på alternativer til medisinering. For dem som allerede sliter med avhengighet, er det mange tiltak legen kan gjennomføre, som f.eks. å skrive ut mindre doser, ja, helt ned til dagsbehovet.

Helseministeren beskriver i sitt svar til interpellanten mange tiltak som er iverksatt for å hindre uforsvarlig forskrivning. Jeg synes det er bra at Helsedirektoratet har gjennomført et rådslag, og at de vurderer en endring av veilederen for forskrivning av vanedannende legemidler. Det er fint med tiltak, veiledere og retningslinjer, men det forutsetter jo at legene følger dem.

En av intensjonene med fastlegeordningen var at vi skulle forhindre at folk gikk fra lege til lege og skaffet seg medikamenter. Systemet i dag er jo slik at om du går til legevakt eller en annen lege enn fastlegen, skal de fortrinnsvis ikke skrive ut B-preparater, og om de gjør det, skal det kun være en dose som sikrer deg til du har mulighet til å kontakte din fastlege. Dessverre virker det som om det er fastlegen som over lengre tid skriver ut vanedannende medikamenter – kanskje fordi de gir etter for press eller at de ikke orker å ta den ubehagelige samtalen. Slik kan vi ikke ha det.

Som flere har sagt, er den nye ordningen med eResept et bidrag til å forhindre at folk kan forfalske resepter og på den måten skaffe seg medikamenter. Den gir også en bedre oversikt over forbruk, slik at det blir vanskeligere å gå fra lege til lege for å skaffe seg B-preparater, og man kan følge med på hva den enkelte lege skriver ut.

I Samhandlingsreformen er det fokus på at vi i større grad må ta i bruk flere profesjoner innenfor helseområdet, og mange kommuner har i dag benyttet seg av ordningen med å ansette psykologer i kommunen. Det er et bidrag til å få mer fokus på en bredere behandling utover det å skrive ut medikamenter. Vi vet også at lærings- og mestringssentre hjelper folk å leve med sykdommene og plagene sine, og de har fokus på hvordan folk skal klare å takle hverdagen. Det kan bidra til et redusert behov for bruk av vanedannende medikamenter.

Det er viktig å ta med seg at bruk av B-preparater i en kortere periode er noe vi alle kan ha behov for. Det er ikke det som er utfordringen; utfordringen er de som over lengre tid går på disse preparatene og utvikler en avhengighet.

Dette er en sak som ikke kan løses med vedtak alene. Legene må sette av tid til den enkelte pasient og hele tiden vurdere alternativer til bruk av vanedannende medikamenter. Det er jo symptomene som behandles med preparater og ikke årsaken til symptomene. Samtidig er det viktig at når preparatene tas i bruk, må det vurderes en plan for bruken og ikke minst for en nedtrapping i etterkant.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:29:46]: De siste årene har problemstillingen som her tas opp, kommet stadig mer fram i lyset. Stadig oftere støter jeg på personer som har triste historier å fortelle – historier om pillebruk totalt ute av kontroll, om personer med en barndom hvor en av foreldrene konstant befant seg i en tåke av pillerus, om personer som har vært utsatt for en alvorlig ulykke for deretter å bli pumpet fulle av medisiner over en lengre periode og så utvikle en avhengighet, om personer med angst og depresjoner som ikke blir møtt med samtaler og veiledning, men rett og slett med piller i alle farger og størrelser.

Likt for alle disse historiene er at personene i utgangspunktet ikke hadde behov for å ruse seg. Utgangspunktet er en skade eller en sykdom som gir behov for en pille, og et helsevesen som ikke i stor nok grad informerer, veileder og følger opp, slik at pillebruken blir riktig og fornuftig. Noen ganger ender legen opp med å lange piller i stor skala, og en avhengighet oppstår.

Det skremmer meg når jeg møter tunge rusmisbrukere som forteller at rusmisbruket ikke startet som et behov for å ruse seg, at det ikke startet som utprøving, og nysgjerrighet, av en ungdom, men at det rett og slett handler om en massiv utdeling av flere typer piller grunnet noe helt annet. Og det handler om leger som plutselig en dag innser at pillebruken er i overkant, og som nærmest uten forvarsel kutter leveransen.

Det er da det mange ganger kommer ut av kontroll. Desperate og fortvilte putter de i seg det de får tak i der og da, og konsekvensene blir en avhengighet som går på helsa løs – totalt ute av kontroll og med alle de ulemper som avhengighet faktisk er, og gir.

En nær venn av meg kom i en slik situasjon. Konstant hodepine som man aldri fant årsaken til, gjorde at hun stadig spiste smertestillende tabletter. Dosen og omfanget økte sakte, men sikkert. Etter hvert satte hun vekkerklokka på ringing en time før hun måtte stå opp – for å ta sin dose smertestillende og få virkningen av den før hun faktisk måtte stå opp. En dag virket ikke lenger noen typer eller mengder. Hun var kommet til et punkt hvor de smertestillende pillene gjorde at hun følte seg sykere framfor bedre, og hun ba om hjelp. Min venninne var heldig. Hun fikk innleggelse på Ahus med nedtrapping av piller over tid – tøffe tak, sa hun, men likevel helt nødvendig.

Hun var lykkelig for å ha fått denne muligheten, da alternativet kunne blitt som for mange andre som blir avhengige av vanedannende medikamenter: tap av egen identitet, familier som går i oppløsning, barn som lider, eller at man rett og slett ikke lenger klarer å være i jobben sin. Mange ender opp med uføretrygd og et ødelagt liv.

Pillemisbruk er lettere å skjule enn alkoholisme og narkotikamisbruk. Ofte må den avhengige selv, eller de som står den avhengige nær, fortelle om et problem for at omgivelsene skal oppdage det. Dette betyr at misbruk kan pågå i årevis i det skjulte. Vi trenger en bevisstgjøring rundt bruk, kunnskap om bivirkninger, nedtrappingsmuligheter og ikke minst forebygging mot at dette kan skje.

Legene trenger større bevisstgjøring. Apotekene trenger større bevisstgjøring. Og vi, vi trenger fokus på problemstillingen. Vi kan ikke lenger akseptere, vi må reagere.

Bent Høie (H) [16:33:43]: Jeg takker interpellanten for å ta opp en viktig debatt som på mange måter egentlig dreier seg om hvordan en i større grad enn i dag skal få fastlegene til å tilstrebe det som regnes som god praksis på dette området. Det er veldig viktig det som interpellanten tar opp, at en skiller dette fra en diskusjon om det som en kan kalle for misbruk av rusmidler, og holder det til at dette i realiteten dreier seg om en feilbruk, eller et overforbruk, av legale legemidler.

Helseministeren har vært inne på en del av de områdene som diskuteres. Det er helt klart at et reseptregister vil være et avgjørende virkemiddel for å få en bedre oversikt over legemiddelbruken. Ikke minst vil det også være et hjelpemiddel for at apotekene i større grad kan følge opp det som er deres plikt etter helsepersonelloven, som også omfatter ansatte på apotek, nemlig plikt til å melde fra hvis de ser at det er en praksis fra legens side som ikke er god. Det å bruke farmasøytkompetansen i større grad som en «second opinion» for legemiddelbruk, er et viktig virkemiddel på mange områder. Jeg tror også mange pasienter selv ville ønsket å få en legemiddelgjennomgang på apotek. Det er også viktig for dem som er på sykehjem, eller ved innleggelse på sykehus. Det vet vi virker med tanke på feil legemiddelbruk.

Det som også er viktig i forhold til fastlegenes praksis, er å ta fatt i det som på mange måter kanskje er den mest sentrale drivkraften for leger og helsepersonell generelt, nemlig det genuine ønsket om å drive sin praksis i tråd med det som er god medisin. Den motivasjonen drives ikke best gjennom kontroll og sanksjoner, men gjennom faktisk å ha muligheten til å diskutere og sammenlikne egen praksis med kollegers praksis. Derfor er det forslaget om obligatoriske kollegagrupper for fastleger som Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti tok opp i forbindelse med Samhandlingsreformen, og som også fikk tilslutning fra regjeringspartiene, en ordning som jeg tror ville kunne ha stor betydning på dette området. Spesielt er det aktuelt hvis Legeforeningen også får gjennomslag for sitt syn om at fastlegene skal være allmennspesialister. Da vil jo alle i utgangspunktet delta i denne typen kollegagrupper, og da kan det mye enklere gjøres til en obligatorisk ordning for alle. Da vil fastleger i et område møtes jevnlig for å sammenlikne egen praksis og diskutere hva som er nasjonale retningslinjer på ulike områder, ikke minst på legemiddelområdet. Det som kanskje vil gi den enkelte fastlege nettopp tryggheten til å kunne si nei, til å kunne følge retningslinjene, er at en føler at en har et diskusjonsgrunnlag med kolleger. Det er ikke tvil om at en del fastleger som fortsatt er i enepraksis, kanskje har en større tendens til å utvikle en uheldig praksis enn fastleger som jobber på felles kontor der de har muligheten til å diskutere sine egne vurderinger med kolleger.

Men også på dette området er det viktig å se for seg hva som er alternativet til selve legemiddelbruken, for, som interpellanten var inne på, mye av denne typen legemidler er jo knyttet opp til f.eks. ulike typer livskriser. Det er et område som vi ser vokser veldig mye, også knyttet opp mot psykiske lidelser og sykefravær. Da er det etter Høyres oppfatning viktig, når en nå diskuterer utviklingen av allmennhelsetjenesten, ikke bare å se på behovet for nye fastleger, men også på behovet fastlegene har for nye kolleger som ikke er leger, men som har en annen type medisinsk kompetanse. Det kan f.eks. være psykologer og spesialsykepleiere innen psykologi som kan være de samarbeidspartnerne som legen kan bruke som et alternativ til bare å skrive ut et legemiddel, når legen ikke selv føler at han eller hun er kompetent eller har muligheten til å drive med samtaleterapi, ha samtaler med pasienten – istedenfor å bruke reseptblokken.

Laila Dåvøy (KrF) [16:38:48]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha reist denne interpellasjonen, som er svært viktig.

Jeg oppfatter at dette ofte dreier seg om vanlige mennesker som kommer i krise, og om alle aldersgrupper, eldre, demente, barn og ungdom. I likhet med forrige representant vil jeg bruke ordet feilmedisinering på dette. Det som jeg også tror er veldig viktig, er at i den pasientsikkerhetskampanjen som er igangsatt av regjeringen nå, og som er veldig bra, er nettopp feilmedisinering én av fire hovedpilarer.

Det er heller ikke bare i Norge at feilmedisinering er et stort problem. I januar i år leste jeg i danske Politiken at 740 000 mennesker i Danmark tar så mange piller at man nå skal sette i gang et stort prosjekt. Det gjelder pasienter som daglig tar mer enn seks typer medisin. Jeg er helt sikker på – uten tvil – at mange av disse er medikamenter som også er avhengighetsmedisiner, eller vanedannende. Forskjellige leger har ordinert forskjellige medisiner uten å snakke sammen, og i mange tilfeller vet legene lite om hvordan enkelte legemidler virker sammen. Det er også viktig.

Ett av tiltakene er at eldre, kronisk syke og andre som tar seks eller flere medikamenter daglig, skal få tilbud om en medisingjennomgang én gang i året, enten idet de utskrives fra et sykehus, eller gjennom fastlegen. I så fall skal fastlegen få hjelp av en klinisk farmasøyt. Det finnes flere andre yrkesgrupper enn leger som har høy kompetanse, og kanskje til dels enda bedre kompetanse enn mange av legene det gjelder, i å se på hvordan ulike medikamenter virker sammen.

I dag har vi fått en ny tilsynsrapport fra Statens helsetilsyn, som sier at det ikke er trygg nok legemiddelhåndtering og legemiddelbehandling. Dette gjelder eldreomsorgen. Funnene viser at det i mange kommuner ikke alltid var sørget for at personalet som delte ut medisiner, hadde kompetanse. Det var heller ikke gode nok prosedyrer for å sikre at legemiddelhåndteringen foregikk forsvarlig. Samarbeidet mellom fastlegen og hjemmesykepleien hadde også store mangler. Vi vet også at på sykehjemmene våre, i eldreomsorgen, er det en del vanedannende medisiner som skrives ut til de eldre.

Jeg har lyst til å komme inn på to tiltak som ingen har vært inne på, men som kan være interessante å gå inn i. Begge to er for så vidt i gang.

Det ene er at sykehusapoteket ved Diakonhjemmet – representanten Andersen var jo også inne på apotek – har startet et tilbud der polikliniske pasienter kan henvises av lege til en klinisk farmasøyt for en utvidet legemiddelsamtale. Her forberedes samtalen med tanke på aktuell legemiddelbruk, sykehushistorie og selvfølgelig pasientens ønsker og behov. Det er en oppfølgingssamtale etter fire til seks uker. Hver samtale dokumenteres, og lege kontaktes ved behov. Det er et spennende arbeid, som gjerne kan videreutvikles også ved vanlige apotek eller andre sykehusapotek, etter min mening.

Det andre jeg vil vise til, er Norske Sykehusfarmasøyters Forenings høringsuttalelse til den nye kommunale helse- og omsorgsloven, der de snakker om å utvikle en legemiddelgjennomgang med tanke på legemiddelrelaterte problemer. Det de foreslår der, er at dette bør bli nasjonale kvalitetsindikatorer, altså at man kan bruke dette som en nasjonal kvalitetsindikator. Det er metoder som allerede er implementert i en del tverrfaglige team med leger, farmasøyter og sykepleiere i flere sykehusavdelinger. Men dette kan gjøres om til nasjonale kvalitetsindikatorer. Vi har ikke nok av disse. Vi leter jo egentlig etter kvalitetsindikatorer i helsetjenesten som kan brukes på en god måte. Vi ser at man daglig opplever legemiddelrelaterte problemer hos pasientene i alle deler av helsetjenesten. Det finnes også noen studier som man kan gå inn og se på.

Dette er i hvert fall to tiltak som jeg tror kan være bra å videreutvikle. Det er et stort problem at mange får for høye doser – eller for lave, for den del – eller uheldige kombinasjoner av legemidler, også vanedannende.

Karin Andersen (SV) [16:43:59]: Sjøl om det ikke finnes mange tall fra Norge, er jeg helt overbevist om at det ikke er mye annerledes i Norge enn i Sverige, nemlig at de samfunnsøkonomiske og menneskelige kostnadene ved feil bruk av medisiner er meget, meget høye. Jeg har påstått noen ganger at folk blir mer sjuke av for mye medisiner enn for lite. Den påstanden tror jeg står seg godt.

Det er veldig nødvendig at man styrker veiledning og opplæring av leger. Det var nettopp det prosjektet på Hamar tok sikte på. Det var det ikke mulig å videreføre, men Legeforeningen har sjøl ment at man trenger et nasjonalt tilbud for legemiddelavhengige. Den medisinske kompetansen i dette landet tilrår oss å gjøre noe mer enn det vi gjør i dag. Det synes jeg er viktig.

Jeg forutsetter at leger kan lese i veiledningen hvor lenge et medikament kan tas. Men jeg vet at mange av dem ikke kjenner til bivirkningene, særlig ikke når det er kombinasjon av forskjellige medisiner. Jeg deltok på en stor konferanse med primærleger både i Hedmark og Oppland sammen med prosjektet Medisin mot piller, og der var det mange av primærlegene som sa at dette vet vi ikke noe om, vi kan ikke noe om det. Det hadde jo hjulpet hvis de hadde fulgt denne boken. Men uansett tror jeg vi må få opp kompetansen på virkningen av dette. Så tror jeg det er behov for mer nasjonal kunnskap her. Det har de i Sverige og Danmark, ut fra medisinske grunner for å kunne noe om virkningen.

Jeg tror jeg må gjenta meg sjøl litt til slutt. Det handler altså ikke nødvendigvis om pillemisbruk. Det handler om pillebruk. Det handler om terapeutiske doser som folk har fått av legen sin, slik at de gjør ikke noe ulovlig. De har ikke søkt rus, de har altså bare søkt lindring i en akutt situasjon, og dette påfører dem bivirkninger som igjen blir diagnostisert, gjerne som ny psykisk sykdom som de igjen får medisiner for – og så er det i gang. Det er altså i utgangspunktet ikke rus. Det er derfor jeg er så opptatt av at Helsedepartementet er nødt til å se litt på dette på nytt, for man er nødt til å ha et tilbud her som ikke ser på dette som behandling for rus. For det er ikke rus, men det kan – som flere har sagt – ende opp med et rusproblem hvis legen plutselig bestemmer seg for at nå har du fått for mye, du blir syk av det, og så slutter man fort. Så kan det ende med at folk både søker andre leger for å få større doser og det illegale markedet for å få noe som demper disse alvorlige symptomene og bivirkningene. Jeg tror ikke det er siste gang vi diskuterer dette temaet. Dessverre.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:47:23]: Også dette har vært en interessant debatt om et viktig tema, som alle har lagt vekt på. Jeg har i hvert fall sittet og lyttet med stor interesse til alle innleggene.

Representanten Wenche Olsen var veldig opptatt av at legene måtte bruke disse veiledningene og retningslinjene – og det er vi jo selvfølgelig helt enig i – og at fastlegene må ta den vanskelige samtalen, både å informere om hva medikamentet kan gi av bivirkninger, og hvordan det skal brukes, og hun minnet om at alle har behov for ulike typer medikamenter i løpet av livet sitt. Jeg tror alle kan få bruk for det, i hvert fall.

Representanten Kjønaas Kjos ga en beskrivelse av hvordan medikamentbruk kan arte seg i hverdagen for en del mennesker. Det er en viktig påpekning.

Bent Høie understreket dette med fastlegene og at man må utvikle god praksis for et veldig sterkt samarbeid mellom fastlegene for både å utvikle kompetanse og gode metoder, og han påpekte det som er ganske viktig i forbindelse med Samhandlingsreformen, nemlig at man skal ha flere profesjoner av helsepersonell – flere typer helsepersonell – sammen i samme praksis. Det har i hvert fall jeg tro på: Man må inkludere ulike spesialister av sykepleiere og også ulike spesialister av f.eks. psykologer og leger. Det mener jeg er ganske viktig.

Representanten Laila Dåvøy tok opp et tema som har vært mye fokusert, nemlig dette med feilmedisinering spesielt blant eldre. Det er jo skremmende høye tall som ikke bare gir indikasjoner, men som viser veldig sterkt hvor mye det fører til av både lidelser hos dem som blir feilmedisinert og veldig svekket livskvalitet. Men samtidig er det slik at når Helsetilsynet avdekker noe, ser vi at mange tar tak i problemene. Det er i hvert fall veldig viktig for nettopp å kunne motvirke det som er et veldig viktig poeng, og som også representanten Dåvøy understreket, nemlig dette med hvordan ulike medikamenter virker sammen, og hva resultatene blir. Det er mange metoder, bl.a. samarbeid med apotekene; man må bruke farmasøyter i mye større grad, for det er de som er spesialistene på dette. Det er i hvert fall helt sikkert.

Så må jeg si at det er en del undersøkelser også fra Norge når det gjelder legemiddelbruk, og alle går ikke i feil retning.

Presidenten: Dermed er sak nr. 6 avsluttet.