Håkon Haugli (A) [14:52:38]: I alle vestlige land har bruken av ADHD-medisiner økt, men Norge har hatt den kraftigste veksten. Det er urovekkende når en lidelse, særlig en som klassifiseres som hjerneorganisk, øker med flere hundre prosent i løpet av en tiårsperiode. Med unntak av astma er ingen annen sykdom nå mer utbredt blant barn. Ferske tall viser at 30 000 nordmenn medisineres for ADHD, bare i fjor var økningen 10 pst.

FNs barnekomité er bekymret. Komiteen ba i fjor norske myndigheter undersøke om det skrives ut for mye ADHD-medisin. I tillegg understreket FN behovet for at barn med ADHD får annen oppfølging og behandling, f.eks. psykologisk veiledning og tilrettelagt undervisning. Dette er bakgrunnen for dagens interpellasjon. Hvordan sikrer vi at barn med spesielle behov blir forstått, får riktig diagnose og får den hjelpen de har behov for?

De siste ukene har jeg vært i kontakt med foreldre som forteller tankevekkende historier. En mor har fortalt om et barn som holdt foreldrene våkne hele natten. I kontakt med PP-tjenesten fikk foreldrene kun ett alternativ: utredning for ADHD. De følte seg presset, men takket likevel nei til slutt. Gutten fikk etter hvert normale søvnvaner. Forfatteren Elin Ørjasæter beskrev lignende erfaringer i et intervju i A-magasinet på fredag.

En annen mor forteller at ADHD-medisiner har hjulpet hennes sønn. Det er imidlertid den eneste hjelpen hun opplever at han har fått. Han trenger ikke så mye mer. Men når han mister konsentrasjonen på skolen – og det gjør han – har han behov for at læreren gjentar beskjeder. Foreldrene har tatt opp dette med skoleledelsen mange ganger. Svaret de får, er at skolen ikke har ressurser til å gi særbehandling. Foreldrene opplever det som en kamp, gutten at han blir motarbeidet.

Hensikten med dagens interpellasjon er ikke å stille spørsmål ved enkeltbarns diagnose eller å rette kritikk mot foreldre. En debatt for eller imot legemidler er ingen tjent med. Til tross for den sterke økningen mener enkelte eksperter at vi har nådd under halvparten av dem som kan trenge medikamentell behandling. Bildet er ikke entydig. Det finnes mange eksempler på at medisiner gir barn et bedre liv. Ingenting er bedre enn at barn som trenger hjelp, får hjelp.

Spørsmålet blir likevel om den kraftige økningen i antall barn med ADHD er et uttrykk for oppdemmet underdiagnostisering, eller om barn som av andre grunner har symptomer som konsentrasjonssvikt og uro, for raskt og for hyppig settes på medisiner. Medisinerer vi barn som ikke passer inn i bildet av hvordan barn skal være? Har synet på hva som er akseptabel atferd, endret seg? Behandler vi symptomer – ikke årsaker?

Nylig hørte jeg om en 15-åring som hadde fått diagnosen ADHD, og ble medisinert. Det viste seg at han drakk ca. ti liter sukkerholdig brus hver dag. Uten alt sukkeret fungerte gutten fint. For de færreste er løsningen så enkel. Men eksemplet viser at ADHD-symptomer kan ha mange årsaker: kosthold, søvnvaner, allergier eller mer alvorlige forhold som omsorgssvikt og traumer. Selv om symptomene er like, kan årsakene være ulike. Slik er det også med beinbrudd. Å sette diagnose for raskt kan medføre at vi ikke oppdager mangler ved det miljøet som barnet lever i. ADHD er ingen presis tilstand, men en liste med egenskaper og atferdsmønstre. Og diagnosekriteriene for ADHD går igjen i mange andre diagnoser for barn.

Espen Idås og Eystein Våpenstad er spesialister i barne- og ungdomspsykologi. I 2009 skrev de artikkelen «Er vi best i klassen, eller skaper vi en tragedie?». De peker på hvor problematisk selve diagnosen ADHD er. Det finnes ingen presise tester, og det er fare for stor variasjon i tolkning av funn. Psykologene påpeker også problemet med å skille mellom evne og vilje. Konsentrasjon, oppmerksomhet og aktivitet er symptomer, men også viljestyrte prosesser. Og atferd er kommunikasjon. Barn kommuniserer på andre måter enn voksne. Idås og Våpenstad mener barn som trenger behandling for traumer, depresjon, angst og stress, lett havner i kategorien ADHD.

En annen som har satt spørsmålstegn ved selve diagnosen, er dr. Allen Frances. Han er ingen hvem som helst. Frances ledet utvalget som tok inn ADHD i den amerikanske diagnosemanualen. I fjor skrev han en selvkritisk artikkel i Los Angeles Times med overskriften «It’s not too late to save «normal»», der han bl.a. sier følgende: Vi forsøkte å være forsiktige, men utilsiktet bidro vi til tre falske epidemier: ADHD, autisme og bipolar sykdom. Vårt nett ble for vidt, og vi fanget for mange.

Dagsavisen omtalte nylig en undersøkelse av professor Willy-Tore Mørch, der ett av tre barn med ADHD ble «friskmeldt» etter at foreldrene hadde gjennomgått et veiledningsprogram. Konfrontert med disse tallene uttalte Helsedirektoratets Anne-Grete Kvanvig at hun mener disse barna aldri skulle hatt diagnosen. Om tallene og vurderingen er riktig, får 10 000 nordmenn medisiner de ikke trenger.

ADHD-medisiner er sterke saker. De inneholder sentralstimulerende stoffer som amfetamin, er omfattet av de strengeste legemiddelforskriftene, skaper avhengighet og omsettes på det illegale markedet. I USA skal det ha vært mer enn 150 overdosedødsfall blant barn siden 1990. Bivirkninger som vekttap, søvnproblemer, veksthemming og smerter er vanlige. I tillegg til de biologiske virkningene har medisinering av barn ofte også sosiale bivirkninger. Dersom voksne oppfatter at årsaken til barnets problemer kun er noe inni barnet – i hjernen – kan de lett fraskrive seg ansvaret for barnets situasjon.

Så er spørsmålet: Virker medisinene? For mange er svaret åpenbart ja. Samtidig vet vi at det kreves stadig større doser for å oppnå samme effekt, og at nye forskningsresultater viser at den positive effekten av medisinering over tid har vært sterkt overvurdert.

Jeg er glad for muligheten til å drøfte dette temaet her i dag. Det avgjørende er imidlertid ikke diskusjonen her, men veien videre. Hvordan sikrer vi at barn får den hjelpen de trenger? Hvordan sørger vi for at foreldre, lærere og andre får den bistand de trenger?

Etter mitt syn handler det om flere ting:

• For det første må terskelen for å be om hjelp ikke være for høy. Foreningen ADHD Norge ønsker seg spesielle lærings- og mestringssentre, tverrfaglige lavterskeltilbud for barn med ulike utfordringer og deres foreldre. Det er en interessant tanke. Foreldre skal slippe å løpe sikksakk mellom ulike fagmiljøer. Å styrke førstelinjen passer også godt inn i tankegangen om tidlig innsats i Samhandlingsreformen.

• For det andre er det avgjørende at Helsedirektoratet i den nye ADHD-veilederen gir klare retningslinjer for når det ikke skal brukes medisiner. I arbeidet med å revidere veilederen bør fagfolk med ulike syn på diagnosen trekkes inn. Dersom Helsedirektoratet nå mener at lette og moderate lidelser som hovedregel ikke bør medisineres, bør dette inn i veilederen. Det bør også vurderes om det er riktig å bruke medisiner når det er klart at det er barnets livssituasjon som er årsak til symptomene.

• Det tredje jeg vil nevne, er oppfølging i barnehage og skole. Psykisk helse er i liten grad tema i lærer- og førskolelærerutdanningen. Det kan vi gjøre noe med. Videre bør kommunene styrke samspillet mellom pedagogene og den helsefaglige ekspertisen.

• Mitt fjerde punkt handler om psykisk helsevern for barn og unge. Ventetidsgarantien for barn og unge med psykiske lidelser trådte i kraft i 2008. Tall fra i fjor viser at stadig flere får rask hjelp. Det er flott at ventetidene for barn og unge er på vei ned, og det er viktig å følge denne utviklingen og løpende sikre at psykisk helsevern for barn og unge har god nok kapasitet og riktig kompetanse.

Søren Kierkegaard har sagt at ethvert menneske er en originalutgave. Det er grunnleggende positivt at vi er forskjellige. I denne sammenheng handler dét om å se hele barnet. All behandling må være skreddersydd. Jeg ser fram til statsrådens svar og til en god debatt om et viktig tema.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:01:23]: Det er et viktig tema interpellanten tar opp. Barn og unge som får diagnosen ADHD, skal sikres et helhetlig og individuelt tilpasset hjelpetilbud, basert på grundig utredning og der brukeren og familien deltar i utforming av behandling og oppfølging.

Som interpellanten viser til, har FNs barnekomité uttrykt bekymring for økningen i sentralstimulerende legemidler til barn med ADHD. Ifølge Reseptregisteret ved Folkehelseinstituttet har antall barn og unge under 18 år som behandles med legemidler for ADHD, økt fra om lag 8 700 i 2004 til 14 700 i 2009. Blant barn under ti år har det de siste tre årene vært en liten økning i bruk. Til sammenligning øker forbruket i Sverige og Danmark raskere enn hos oss, spesielt blant de yngste barna. Fra 2006 til 2009 er andelen brukere under 18 år fordoblet i våre to naboland. Danmark har nå passert Norge i forbruk av sentralstimulerende legemidler til barn under ti år.

Det er flere forhold som har bidratt til det økte forbruket i Norge, bl.a.:

• økt kunnskap og oppmerksomhet om diagnosen

• større åpenhet om psykiske lidelser

• bedre kapasitet og tilgjengelighet i psykisk helsevern for barn og unge

Tilbudet til barn og unge er blitt vesentlig bedre gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse. I dag er det mer enn dobbelt så mange barn som får behandling sammenlignet med i 1998. Når flere barn og unge blir utredet for psykiske lidelser, må vi også forvente en økning i alle typer behandling, også behandling med legemidler.

Helsedirektoratet opplyser at de derfor ikke vurderer omfanget av sentralstimulerende legemidler til denne gruppen som bekymringsfullt, men vi vil naturligvis følge utviklingen nøye.

Pasienter med ADHD som har omfattende symptomer og vesentlig nedsatt funksjon, kan ha god nytte av å kombinere sentralstimulerende legemidler med andre støttetiltak. Dette er godt dokumentert. Mange opplever at symptomene dempes, at de fungerer bedre, og at livskvaliteten øker.

En god veiledning er viktig for å sikre at hvert barn blir grundig utredet, får helhetlig behandling, og at bruk av legemidler er forsvarlig. I veilederen for diagnostisering og behandling av ADHD stilles det strenge krav til utredning og legemiddelbruk. Det understrekes at diagnosen skal settes etter grundig utredning hos spesialist, videre at det aldri skal gis legemidler uten at foreldreveiledning og spesialpedagogiske støttetiltak settes inn samtidig. Legen skal følge pasienten tett for å avdekke bivirkninger og vurdere nytten av behandlingen. SINTEF undersøker om veilederen virker etter intensjonen. Så langt tyder evalueringen på at veileder og regelverk har bidratt til mer forsvarlig legemiddelbruk, men samtidig er det rom for forbedringer.

Veilederen er under revidering og skal ferdigstilles i løpet av 2012. Det skal understrekes enda tydeligere at legemidler ikke skal være førstevalget når behandlingen planlegges, især ved lettere grader av sykdommen. Ved bruk av legemidler skal annen behandling alltid brukes i tillegg, og familien skal få grundig informasjon. Det faglige rådet vil være økt vekt på atferdsrettede program, og at legemidler kan vurderes som et alternativ for dem med alvorlige ADHD-symptomer. Direktoratet har laget en brosjyre spesielt for foreldre, barn og unge.

Pasienter med ADHD trenger et bredt tilbud fra flere instanser enn helsetjenesten. Det finnes familie- og nærmiljøbaserte metoder som kan ha god effekt, i tillegg til eller som alternativ til legemidler. Vi har støttet utprøving og innføring av slike metoder i flere år – i samarbeid med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Metodene skal særlig styrke ferdighetene til foreldre til barn med alvorlige atferdsproblemer. Barna møter mer kompetente foreldre, og de klarer seg bedre i dagliglivet. Nyere forskning har vist svært gode resultater ved bruk av ulike atferdsprogram for familien der behandlingen rettes mot samspillet mellom foreldre og barn. Denne forskningen kan tyde på at flere barn med ADHD får redusert sine symptomer der man har tatt i bruk intensive foreldreveiledningsprogram.

Vi trenger fortsatt mer kunnskap om årsaker, forløp og behandling av ADHD, men også om problemer som kan følge av diagnosen. Det kan eksempelvis være depresjon, atferdsforstyrrelser, rusmiddelavhengighet og kriminalitet. Folkehelseinstituttet har satt i gang en landsomfattende ADHD-studie som følger barn over en femårsperiode. Denne studien vil gi oss kunnskap om barnas utvikling som følge av behandlingen, og vi får informasjon om regionale forskjeller i behandlingspraksis.

Regjeringen er tydelig på at tilbudet til barn og unge skal prioriteres, og at vi fortsatt skal styrke innsatsen for psykisk helse. Jeg vil særlig legge vekt på at brukerne skal delta aktivt i utforming av behandlingsopplegget. En god individuell plan er vesentlig for at barn med ADHD og familiene deres skal få det helhetlige tilbudet de trenger.

Jeg vil også minne om betydningen av et bredt anlagt folkehelsearbeid og det ansvaret vi alle har for å bidra til at barn og unge får en god oppvekst i Norge. Vi må anstrenge oss enda mer for å avdekke problemer tidlig og hindre en utvikling som sykeliggjør barn og unge. Det er viktig å bygge ut lavterskeltilbud som skolehelsetjeneste og helsestasjon. Slike tiltak vektlegges i Samhandlingsreformen. Folkehelsearbeid handler om å fremme fellesskap, trygghet, inkludering og deltakelse i et samfunn der det er plass til alle. Dette er noe av det viktigste vi skal jobbe med i årene fremover.

Jeg er enig med interpellanten i at bruk av sentralstimulerende legemidler for barn reiser etiske problemstillinger. Spesielt er det viktig å ha et kritisk blikk på langtidsmedisinering av barn. Uønsket atferd, uro og impulsivitet hos barn og unge kan ha ulike årsaker. Vedvarende bruk av medisiner løser ikke problemene alene. Ny kunnskap kan tyde på at vi i enda større grad bør ta i bruk atferdsorienterte behandlingsprogram som alternativ eller som tillegg til legemidler. Terskelen for å forskrive disse legemidlene bør derfor være høy. Samtidig har vi plikt til å sørge for at barn med ADHD får den best mulige behandlingen. Hvorvidt behandlingen bør inkludere legemidler, må avgjøres av fagpersonell. Vi vet at legemidler i kombinasjon med gode støttetiltak gir økt livskvalitet.

Vi skal følge utviklingen i bruk av legemidler ved ADHD, som FNs barnekomité også er opptatt av. Dette er svært viktig, selv om økningen i bruk av legemidler blant de yngste ikke lenger kan sies å være kraftig. Når våre fagmyndigheter ikke vurderer økningen som bekymringsfull, oppfatter jeg det som et uttrykk for at flere får hjelp av legemidler i kombinasjon med andre støttetiltak. Gjennom tiltakene som er i gang, eller som er på trappene, mener jeg vi legger til rette for et godt tilbud der forsvarlig bruk av legemidler er et ledd i et helhetlig behandlingsopplegg.

Håkon Haugli (A) [15:10:04]: Jeg vil takke statsråden for svaret, og er spesielt glad for at regjeringen er så tydelig på at tilbudet til barn og unge skal prioriteres, at utviklingen skal følges nøye, og at innsatsen for psykisk helse skal styrkes.

Jeg synes også at det er positivt at ADHD-veilederen er under revidering, og at det i den i enda tydeligere grad skal understrekes at legemidler ikke automatisk skal være førstevalget når behandling planlegges. Jeg er også glad for at det legges vekt på informasjon til foreldre. Jeg synes informasjonsbrosjyren er gode nyheter, og det samme med satsingen på veiledningsprogrammer for foreldre.

Til tross for at det åpenbart er riktig at flere utredninger for psykiske lidelser gir økning i alle typer behandling, stusser jeg likevel over at Helsedirektoratet ikke mener den kraftige økningen i barns bruk av sentralstimulerende midler er bekymringsfull, særlig med tanke på at fagfolk fra Helsedirektoratet til media har gitt uttrykk for at barn som ikke burde vært medisinert, er det. ADHD er klassifisert som en hjerneorganisk sykdom, og man kan ikke unngå å stille seg spørsmålet om Helsedirektoratets vurdering ville vært den samme om antall tilfeller av hjerneorganisk sykdom blant voksne var blitt mangedoblet i løpet av få år.

Jeg mener det er grunn til bekymring. Om den kraftige økningen i ADHD-medisinering kun er et uttrykk for oppdemmet underdiagnostisering, bør vi etter hvert se en utflating. At antallet på ADHD-medisin økte med ytterligere 10 pst. i fjor, er ikke et uttrykk for en slik utflating. At det blant barn under 10 år nå kun har vært en svak økning, er imidlertid svært positivt, og det er gledelig om vi nærmer oss det nivået vi skal være på.

Når det gjelder oppfølging av barn med ADHD, peker FN særlig på behovet for pedagogiske støttetiltak. Skoler og barnehager ligger utenfor helseministerens ansvarsområde, men jeg kunne tenke meg å høre hvordan regjeringen vil bidra til økt bevissthet om psykiske lidelser i utdanningssektoren.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:12:27]: Jeg opplever vel at når Helsedirektoratet nå ikke er så bekymret, er det fordi det har vært en relativ nedgang i bruk av legemidler i forhold til det som kanskje har vært praksis tidligere. Så har man et veldig høyt fokus på at når man skal gi legemidler, skal det være under god veiledning fra fastlegen, men også veiledning til foreldre, og det skal ses i kombinasjon med andre tiltak, f.eks. pedagogiske støttetiltak, som også ble nevnt.

Psykiske lidelser hos barn generelt er det bredt fokus på i regjeringen. Nettopp derfor er vi opptatt av å styrke lavterskeltilbud og få flere psykologer ut i kommunene. Det er gode eksempler på lavterskel psykologtilbud som er spesielt innrettet mot barn og unge, og alle disse tiltakene er viktige både for å møte barn og unge som trenger hjelp, og for å bidra til at de skal fungere bedre i miljøet sitt.

Selvsagt er det interessant å se at der hvor foreldre får god veiledning, god informasjon og god opplæring, fungerer også barna bedre. Det er viktig å bygge videre på det som fungerer bra, og nettopp ta tak i hele familiesituasjonen samlet for at disse barna, som nok har hatt ulik behandling oppigjennom de siste tiårene, kanskje, skal fungere bedre og få det beste tilbudet vi kan gi, og også avdekke hvis det har vært feildiagnostisering, som selvfølgelig vi alle har hørt eksempler på.

Men jeg er opptatt av at når man skal gi medikamenter, det gjelder for så vidt til alle grupper, skal det også være i forbindelse med andre typer tilbud, ikke minst blant barn, for det er klart at i utgangspunktet skal det være en høy terskel for å gi medikamenter til barn. Samtidig er det også veldig klare tilbakemeldinger på, som også interpellanten var inne på, at nettopp medikamenter til barn med ADHD kan gi veldig god funksjonsevne for barna. De har det bra når de får medikamenter, men selvfølgelig også i sammenheng med andre typer tiltak, som er særdeles viktig for denne gruppen.

Are Helseth (A) [15:15:26]: Jeg vil innledningsvis takke interpellanten for å reise en nødvendig debatt. Det er intuitivt utfordrende at mange barn skal trenge kontinuerlig behandling med sentralstimulerende medisiner. Det er utfordrende at det er kraftig vekst i bruken av slik medisin. FNs barnekomité har bedt norske myndigheter undersøke dette og utvide tilbudet av alternative tiltak til barn med diagnosen ADHD, deres foreldre og lærere.

For en tid tilbake så jeg et tv-program om en amerikansk familie hvor mor, far og barna brukte medisiner for å justere sinnets stemninger og kroppslig aktivitet. Til og med familiens hund brukte faste medisiner for hyperaktivitet.

ADHD er bare en beskrivelse av symptomer, oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet og impulsivitet. Mange fagfolk opplever at det er vanskelig å stille diagnosen, fordi man må være sikker på at det ikke er andre årsaker til symptomene. Barn som lever under omsorgssvikt, kan vise samme symptombilde som barn med ADHD. Liknende symptomer kan komme ved mobbing på skolen eller emosjonelle vansker. Alle har vi opplevd at konsentrasjon og oppmerksomhet svekkes i livets vanlige sorger og kriser, og det kan ta lang tid før dette blir bra igjen.

Det er flere syn på utviklingen i faglige miljøer. Studier tyder på at ADHD-barn er født med konstitusjonelle anlegg som gjør dem sårbare for å utvikle symptomer på ADHD dersom familie og skole ikke klarer å innstille seg på de særskilte behovene barna har. Andre mener forstyrrelsen er biologisk, og behandlingen er da å tilføre medisin som roer ned barna. Mange foreldre, men ikke alle, synes medisinering er en grei løsning på problemet. Medisinbruken i Norge varierer imidlertid fra fylke til fylke. Dette følger av forskjellige behandlingsideologier og er ikke på grunn av biologisk variasjon langs norske fylkesgrenser.

ADHD hos både barn og voksne har mange forskjellige årsaker, og derfor bør det være flere behandlingsstrategier. Et hovedproblem er at medisiner er enkelt og billig, mens andre tilnærminger er mer ressurskrevende.

Jeg har fått opplyst at et forskningsprosjekt i Frankfurt sammenlikner tre grupper av barn med ADHD. Gruppe A fikk vanlig psykiatrisk behandling med foreldrerådgivning. Gruppe B fikk Ritalin kombinert med atferdsterapeutisk opplegg. Gruppe C fikk et psykodynamisk behandlingsopplegg i form av leketerapi kombinert med foreldrerådgivning. Så langt synes gruppen med leketerapi og foreldrerådgivning å ha størst fremgang sammenliknet med de andre gruppene.

Mange barn og voksne har store problemer i sine liv på grunn av symptomene i ADHD-begrepet. Det er mye vi ikke vet om årsak og virksom behandling, men det kan ikke hindre oss i å handle ut fra beste kunnskap i dag. Det er urovekkende at Norge bruker mer sentralstimulerende medisinsk behandling enn andre land, og FNs barnekomité har påpekt dette. Mitt bestemte inntrykk etter å ha snakket med fagfolk på feltet, er at behandlingsapparatet har lett tilgang til medisiner og for lite tilgang til andre tiltak som f.eks. gode samarbeidsfora mellom spesialisthelsetjenesten og skolen, og tiltak for barn som lever under omsorgssvikt. Her bør man være restriktiv med medisiner ved ADHD-symptomer. Behandling for disse barna er ressurskrevende og må gis både i helsetjenesten og kommunalt. Her er det mye å hente, og jeg er glad for at statsråden i sitt hovedinnlegg la så stor vekt på denne siden av saken.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [15:20:08]: Først vil jeg få takke interpellanten for å sette saken på dagsordenen. Det er ikke noen ukjent problematikk for helse- og omsorgskomiteen, og det var også et tema da jeg satt i utdanningskomiteen i forrige periode.

Under budsjettbehandlingen i fjor høst skrev jeg inn en merknad hvor jeg viste til at FNs kontrollorgan for narkotika hadde påpekt den høye forekomsten av medikamentell behandling av ADHD i Norge. Forholdet var overhodet ikke nevnt i regjeringens budsjettdokumenter. Aftenposten hadde i juli i fjor en større reportasje om den eksplosjonsartede bruken av ADHD-medisiner på barn i Norge og om de enorme forskjellene mellom ulike fylker. Dette tok jeg da, som sagt, på vegne av Fremskrittspartiet opp i merknadsform, og hele komiteen sluttet seg til.

Fremskrittspartiet er opptatt av å få fram langt bedre viten om de årsakssammenhenger som leder fram til diagnosen ADHD, samt disse pasientenes levekår. Derfor fremmet vi i vårt alternative budsjett et forslag om å øremerke 10 mill. kr til opprettelsen av et eget grunnforskningssenter for ADHD.

Fremskrittspartiet fremmet også et forslag om å be regjeringen kartlegge årsaken til den høye forskjellen av medikamentell behandling av ADHD samt å analysere hvorfor det er så stor fylkesvis variasjon. Beklageligvis fikk vi bare Høyre og Kristelig Folkeparti med på dette forslaget. Regjeringspartiene stemte imot.

Hva er så egentlig ADHD? Selve diagnosen oppsto ved en håndsopprekning på årsmøtet i den amerikanske psykiaterforening i 1987. Det finnes ingen fysiologiske bevis, ingen objektive naturvitenskapelig reproduserbare kriterier for diagnosen. Det er noe som settes utelukkende ut fra observasjon og er en subjektiv betegnelse på atferd som finnes hos mange barn, som f.eks. uro og manglende konsentrasjon.

Medisineringen som brukes, har kjemisk likhet med amfetamin, og det er ingen forskjell på gatedop og på lovlig forskrevne medisiner. Bivirkningene er store, og det kan føre til ødeleggelse av nerveendene og celledød. Kvalme, nedsatt appetitt, magesmerter, manier, hallusinasjoner, depresjoner, aggresjon og selvmordstanker er andre kjente bivirkninger.

Det virker som om de nevropsykiatriske lidelsene, med ADHD i spissen, har slått ned blant barn og unge som en epidemi. Det er slutt på å forstå barns atferd ut fra deres omgivelser, samfunnet, skolen og familien. Nå skal det hele årsaksforklares ut fra gener og biokjemi. For 15 år siden var det innenfor barnepsykiatrien nærmest tabu å medisinere barn. Det ble regnet som uforsvarlig i forhold til barnets utvikling å tilføre kjemiske stoffer som en i liten grad kjente langtidseffektene av. I dag er disse forsiktighetshensyn satt til side. Over 35 000 skolebarn har fått diagnoser som ADD, ADHD, Tourettes og Asberger, og mer enn 27 000 barn får nå uromedisin. En tredel av alle innsatte i norske ungdomsfengsler har diagnosen ADHD, og det må være lov å spørre om diagnosene er overdiagnostisert. Vi kan lese at diagnostisering og behandling ikke har vært fornyet siden 1960-tallet. Hva har så endret seg? Er ADHD en industridesignet diagnose? Sjefredaktøren i The New England Journal of Medicine, dr. Angell, uttalte seg slik: «Før solgte man medisiner mot sykdommer. Nå selger man sykdommer som passer til medisinene.»

I 1995 hadde bruken av Ritalin økt med 250 pst. fra 1990. I 1997 var tallet 700 pst. Vi snakker om en omsetningsøkning i hundremillionersklassen. Ved Harvard har en undersøkt langtidseffekten av Ritalin på rotter. De får depresjoner og avvikende atferd. De utvikler nedsatt evne til stressmestring og blir helt hjelpeløse som voksne. Hvis dette er framtidsutsikten til en rekke norske barn, står vi etter mitt syn overfor noe som får thalidomidskandalen og kvikksølveksponering til å bli bare småtterier i forhold.

Det finnes de hevder at symptomene vi ser, ikke er relatert til sykdom, men til et modningsproblem i spesifikke områder av hjernen, som fører til problemer med informasjonsprosedyren, og at det er mulig å hindre at en slik nevrologisk dysfunksjon blir permanent, uten nødvendigvis bruk av medikamenter. Dette krever at en ser enkeltindividet som et følende og tenkende menneske og fortolker det barnet sliter med i eget liv, noe som beklageligvis ikke passer inn i dagens samfunn.

Påvisningen av at medisin på kort sikt reduserer symptomer og dessuten er enklere og billigere enn alternative behandlinger, passer som hånd i hanske på et helsebyråkrati som vil måle og effektivisere behandlingen av psykiske lidelser. Noen tror at det snart finnes en pille mot alt – men det er å lure seg selv.

Bent Høie (H) [15:24:38]: Jeg vil takke representanten Haugli for å ta opp en veldig viktig og aktuell debatt, der det er nødvendig, som representanten gjør, å sette et spørsmålstegn ved utviklingen i Norge og sette en fot i bakken og tenke seg om, ikke minst med det utgangspunktet, som også interpellanten hadde, i et samfunn der vi blir flinkere og flinkere til å hjelpe mennesker med psykiske lidelser, at ikke samfunnets rammer for hva vi aksepterer som normalt, blir så smale at en tidligere og tidligere på en måte blir definert som syk eller får en diagnose, selv om en ikke er akkurat slik som et flertall til enhver tid mener en normalt sett bør være. Det er en veldig farlig utvikling, og det er viktig at en diskuterer det på et overordnet nivå, slik at en har med seg i tankene hvordan en utvikler helsetjenestene våre.

Jeg ser også at representanten Haugli har pekt på en del suksessrike ledere, næringslivsledere og gründere, som sannsynligvis innenfor dagens regime kanskje hadde fått en diagnose og fått den type behandling.

Da er det på den andre siden viktig å tenke på dem som i hvert fall jeg for min egen del har møtt mange av, rusmiddelavhengige, som har en annen historie å fortelle, nemlig at de gjerne skulle hatt en diagnose, de skulle gjerne hatt et legemiddel som kanskje hadde hindret at de begynte med det som de kaller for selvmedisinering. Det er egentlig i det spennet denne problemstillingen er. Da er en tilbake til at det er utrolig viktig at en ser den enkelte, ser den enkeltes helhet, og ikke bare er på jakt etter en diagnose, men også ser omgivelsene, ser hvilke andre ting som kan spille inn, slik at en vet at når en først begynner å medisinere, er det faktisk etter medisinske behov.

Så er det også helt vesentlig at alternativ og tillegg er tilgjengelig. For hvis det i hverdagen i helsetjenesten vår ikke er noe alternativ til legemidler til stede, så er det selvfølgelig riktig det som skjer, nemlig at en bruker det som er det tilgjengelige hjelpemiddelet. Derfor er det så viktig å bygge ut en god skolehelsetjeneste. Derfor er det så viktig å bygge ut et tilbud om allmennpsykologtjenester i kommunen, og derfor er det også så viktig å gi en tilpasset opplæring i skolen. Det er også viktig, som flere har vært inne på, at en i skolen har kunnskap om psykiske lidelser, at en har åpenhet om psykiske lidelser, og ikke minst at en også har en oppfølging og et tilbud til foreldre.

Derfor er vår holdning til denne problemstillingen at det er veldig, veldig viktig å diskutere dette, ha fokus på det, ikke la Norge på en måte utvikle seg i feil retning. Men vi må være klar over at vi også hadde et helt annet utgangspunkt enn en del andre land på dette området. Det er svært mange i Norge i dag som går rundt og har blitt rusmiddelavhengig nettopp fordi de ikke har fått den medisinske behandlingen de egentlig skulle ha hatt, fordi Norge kanskje på et tidligere tidspunkt var altfor restriktiv til å bruke legemidler på dette området og heller ikke hadde et godt system på det.

Men dette er en viktig diskusjon som vi ikke kan legge bak oss, heller ikke med debatten i dag.

Karin Andersen (SV) [15:28:45]: Jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp en veldig viktig sak, for det påhviler oss et veldig tungt ansvar for at disse ungene og disse familiene skal få et godt liv, og at vi ikke tar i bruk metoder som viser seg ikke å være gode nok eller påfører skade.

Jeg er ikke medisinsk faglig kyndig, men jeg er ganske overbevist om at det er mange alvorlige bivirkninger knyttet til svært mye medisinbruk også på området ADHD. Jeg har en lei følelse av at vi ikke helt overskuer langtidsvirkningene av en del av den medikamentbruken som vi ser i dag, også for barn og unge som sliter med ADHD.

Jeg forstår veldig godt og aksepterer også at dette er en diagnose. Det tror jeg faktisk er riktig. Jeg aksepterer også at det i mange tilfeller kan være riktig å bruke medikamenter. Jeg har sjøl sett barn som etter å ha fått medikamenter har greid å få et positivt forhold til sine omgivelser, til både venner, skolekamerater og lærere, ser at de plutselig fungerer i et sosialt samspill som gjør at de, som aldri i sitt liv før har fått én positiv tilbakemelding på noe de har gjort, får det. Det gjør at de utvikler ferdigheter, trygghet og personlighet, som gjør at de kommer seg positivt videre i livet.

Jeg har sett det, men jeg har også sett tilfeller der jeg er ganske overbevist om at det er andre ting som egentlig ligger til grunn for problemet som oppstår. Flere har snakket om det veldig smale normalitetsbegrepet som vi opererer med. Jeg er ikke så sikker på at det var så veldig mye bedre før, men da sendte man disse uskikkelige podene vekk på spesialskoler og slikt, og det kom ikke noe godt ut av det heller.

Det er et veldig viktig tema i både skole, barnehage og hverdag at vi alle sammen aksepterer og støtter foreldre som kanskje har noen ekstra utfordringer med sine barn, uten at de nødvendigvis skal måtte lete etter en diagnose for å mestre hverdagen. Så jeg er veldig glad når statsråden nå sier at det skal lages en ny veileder for dette, og at det skal handle om hva slags helhetlig hjelp disse familiene skal få.

Det nevnes også ulike typer foreldreveiledning, og begrepet atferdsproblem ble brukt. Da må jeg nok innrømme at jeg får noen assosiasjoner som jeg ikke er bare glad for. Jeg ser en tendens til at man bruker atferdsterapeutiske virkemidler overfor unger som kanskje lever i vanskelige livssituasjoner eller som har en medisinsk diagnose som gjør at de fungerer på denne måten. Det kan også bli et overgrep å presse noen inn i et smalt normalitetsbegrep som ikke passer, altså at vi ikke tillater at vi er forskjellige – for vi er forskjellige. Jeg vil bare være litt tilbakeholden med hva slags atferdsprogrammer vi lærer opp foreldre og hjelpeapparat til å bruke, for det er også viktig at alle i et hjelpeapparat tar signalene og har garden oppe for å se om det faktisk kan være helt andre problemer i familien som er grunnlag for problemet som har oppstått. Og vi er virkelig på feil veg hvis vi ikke har systemer der det blir oppdaget i tide.

Så er jeg litt i stuss når man ser på statistikken. Jeg hørte statsråden si at i forhold til andre land brukes det lite medikamenter i Norge. Jeg vet ikke helt om sammenlikning med andre land er veldig relevant, for det er mange steder der bruken av medikamenter generelt sett er mye høyere enn i Norge, og hvor man har en mye slappere forskrivningspraksis og en enda større tilbøyelighet til å ty til medikamenter i alle livets vanskelige situasjoner. Det tror jeg ikke er løsningen på dette.

Kjersti Toppe (Sp) [15:34:03]: FNs barnekomité har uttrykt bekymring over den kraftige veksten i bruk av medikament mot ADHD i Noreg og bede oss om å sjå til at det ikkje blir utskrive medikament til for mange barn, og at alternativet til behandling som oppfølgingstiltak for barn med diagnosen ADHD, foreldra deira og lærarane deira blir utvida. Eg er glad for at interpellanten har sett denne saka om ADHD-medisinering på dagsordenen, og eg er glad for at statsråden har svart slik ho gjorde.

Statsråden forsikrar oss om at det i rettleiaren for diagnostisering og behandling av ADHD blir stilt strenge krav til utgreiing og legemiddelbruk. Diagnosen skal setjast etter grundig utgreiing hos spesialist. Legemidlet skal aldri bli gjeve utan foreldrerettleiing og utan at spesialpedagogiske støttetiltak blir sette inn samtidig. Legen skal følgja pasienten tett for å avdekkja biverknader og vurdera nytta av behandlinga. Statsråden informerte oss òg om at rettleiaren er under revidering og skal ferdigstillast i løpet av 2012.

Det blir framheva at vi treng meir kunnskap om årsaka til, gangen i og behandlinga av ADHD, og det blir vist til at fagmyndigheitene ikkje vurderer auken som bekymringsfull, men at dei vil følgja utviklinga nøye. Det synest eg er eit tillitvekkjande svar. Dersom vi følgjer rettleiaren og det som er blitt sagt, trur eg vi vil unngå at mange barn og unge med åtferdsproblem får ein feilaktig ADHD-diagnose med medisinering. For moderate og lette åtferdsvanskar med ein ADHD-diagnose er det heller ikkje lenger anbefalt medisinering i første omgang. Så er det riktig og viktig å slå fast at dei som treng medisin for å få eit godt liv, skal ha det.

Mitt bidrag i denne debatten vil vera å understreka det både interpellanten og statsråden var inne på i sine innlegg: Vi må hindra ei utvikling som sjukleggjer barn og unge dersom dei ikkje er sjuke. Betydinga av eit breitt etablert folkehelsearbeid er viktig. Skulehelseteneste og helsestasjon er nemnde. Statsråden beskriv folkehelsearbeid som å fremma fellesskap, tryggleik, inkludering og deltaking i eit samfunn der det er plass til alle. Dette er veldig viktige ord.

Av og til passar det å ta sine personlege erfaringar med på talarstolen. Eg er så heldig at eg er mor til seks. Ingen av dei har ADHD, og ingen brukar medisin. Men eg har sett kor ulike ungar er som sysken. Eg har òg erfart kor lite raust samfunnet vårt er mot barn og unge som er, som vi seier i Bergen, «nåkke for seg sjøl», som ikkje er som gjennomsnittet, men som skapar det, ungar som er godt innanfor normalen, men som ikkje er like stille og lydige som nabogutane, ungar som er krevjande for foreldre, familie, sysken, skule og barnehage, og som ikkje treng medisin, men som treng tålmod, respekt, støtte og rettleiing. Ekstra omsut har eg for gutane i ein skule og ein barnehage som er – og i alle fall har vore – mest lagd til rette for flinke jenter.

Om det er ei overmedisinering av barn, speglar det kanskje samfunnet sine store krav. Spørsmålet er om skulane er godt nok rusta til å ta seg av behova til dei som er litt meir krevjande, og om vi er tolerante nok som foreldre, som naboar. Satsar vi godt nok på tidleg hjelp, eller har vi for låg terskel for å gi medisinar? Av og til er det vanskeleg å vere barn, av og til er det vanskeleg å vere sysken og foreldre, men det er ikkje sikkert at helsevesenet har svaret på dette.

Eg er glad for at interpellanten har teke opp denne saka. Eg er glad for at statsråden i sitt svar forsikrar at det skal vere strenge krav til diagnostisering og medisinering av barn med ADHD, og at ein vil følgje situasjonen nøye.

Laila Dåvøy (KrF) [15:38:44]: Jeg må få takke interpellanten for å ha reist problemstillingen. Under min forberedelse til dette innlegget har jeg gått tilbake og sett at svært mange representanter i Stortinget, fra ulike partier, over mange, mange år har vært opptatt av ADHD – kanskje før 2000, men i alle fall etter 2000 og frem til i dag. Det synes jeg er flott, jeg synes det er bra, og jeg synes det er viktig.

I 2006 hadde jeg bl.a. et spørsmål til daværende helseminister Sylvia Brustad. Jeg ble veldig glad for hennes svar den gangen. Hun var entusiastisk og skulle virkelig vurdere en konsensuskonferanse på dette området, nettopp fordi det var så store ulikheter i tilnærmingen og i debatten om bl.a. årsakssammenhenger. Hun var også opptatt av at hun personlig skulle følge utviklingen innenfor dette området. Jeg mener å huske at etter FNs uttalelse om Norge kom det en rapport om at barn og unge som fikk ADHD-medisin, i høyere grad enn andre hadde en selvmordsrelatert adferd. Det er klart at det var en alvorlig sak som daværende helseminister skulle jobbe videre med – og helt sikkert har gjort det, regner jeg med.

Det er fortsatt stor bekymring for høy medisinering i Norge. Det er positivt at statsråden i større grad enn vi har gjort før, kobler dette med medisinering og tiltak. Samtidig er jeg enig med representanten Karin Andersen i at hvilke adferdstiltak vi setter i verk, også er viktig.

Jeg vil gjerne spørre statsråden om hvorfor veilederen ikke kommer i mai 2011, slik hun svarte meg i fjor at den skulle, men at den nå skal komme i 2012. Er det spesielle forhold knyttet til en såpass lang utsettelse – på et område der vi virkelig trenger en veileder?

Helsedirektoratet er ikke særlig bekymret – de sier at de ikke vurderer omfanget av legemidler som bekymringsfullt. Samtidig, i et svar som statsråden ga til meg i februar i fjor, henviser statsråden til Helsedirektoratet. Helsedirektoratet opplyser at man ikke vet i hvilken grad dette skyldes bedre statistikk, bedre tilgjengelighet for vurderinger innen psykisk helse for barn og unge, eller om det er samfunnsmessige forhold som forårsaker den økningen vi har hatt av medikamenter til barn og unge med ADHD. Innen tjenesten – sier de videre – er det i noen grad ulike faglige tilnærminger til adferdsproblematikk. Noen hevder nemlig at adferdsproblemer er av utviklingspsykologisk karakter og skal behandles med adferdsterapeutiske tiltak. Andre hevder at adferdsproblemer har en nevrobiologisk årsak sammen med utviklingspsykologiske eller andre tilleggsproblemer, og at de sånn sett skal behandles med legemidler i tillegg til psykososiale tiltak.

Så sier Helsedirektoratet videre, og dette er konklusjonen: Dette kan ha som konsekvens at behandlere i noen grad har ulik praksis med hensyn til forskrivning av legemidler.

Sånn er det jo fortsatt – det er stor uenighet i fagmiljøene. Derfor synes jeg det fortsatt er aktuelt med en konsensuskonferanse. Jeg kunne tenke meg at statsråden sa noe om det, eller om hun mener at de tiltakene som nå er igangsatt – og kanskje kommer gjennom en ny veileder også – vil holde.

Når representanten Are Helseth sier at det er den beste kunnskapen som skal legges til grunn, er jeg utrolig enig i det. Men når de lærde strides, hva er da den beste kunnskapen både medikamentelt og behandlingsmessig? Det tok også representanten Karin Andersen opp. Konsensuskonferanser er et veldig godt virkemiddel. Vi har faktisk mange erfaringer, ikke minst innen barnevernet, på at konsensuskonferanser har vært nyttige når fagfolk er usikre.

Else-May Botten (A) [15:44:01]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for å ta opp dette temaet. Når man i media hører at friske skolebarn er dopet ned med medisiner for å sitte stille, og at lærere og foreldre i noen tilfeller er lettet over å få diagnostisert ungene, for selv å gå fri fra ansvaret, ja da synes jeg det er viktig at vi reagerer.

I skolehverdagen, som gjerne er krevende for lærerne, er det for noen ønskelig at barn med adferdsvansker får en ADHD-diagnose, fordi det da følger med ekstra ressurser også i klasserommet. Det vi nå ser, er at medisinering er utbredt blant norske elever, og FNs barnekomité reagerer på et overforbruk av medisiner i Norge. Vi må spørre oss: Hvem er det som definerer og vurderer barnas avvik og livskvalitet?

Det er gjerne et sett av pedagogiske, terapeutiske og sosiale konstruksjoner som definerer at de ulike barna ikke er som A4-eleven, og som er grunnleggende for at elever blir medisinert og ikke lenger gjør så mye ut av seg.

Jeg synes det er for snevert å se på diagnose og medisin i denne sammenhengen. Da er årsaken til problemene mye mer interessant for å finne riktig behandling. Det er ikke alle som trenger medisin i tabletts form, men medisin i den forstand at mor og far forstår dem og kan bidra til at de får et tryggere og bedre liv gjennom ulike grep i familiesituasjonen. Barn er sårbare og reagerer på utrygghet og for dårlige stimuli.

Så hva kan vi gjøre for at barn skal få det bedre? I dag er det full barnehagedekning, og da er mulighetene for å oppdage atferdsvansker på et tidlig tidspunkt mye større. Man har gode systemer som fanger opp dette, og som fører til handling. Jeg mener at vi må se bort fra medisinering som første tiltak. Vi må ha mer fokus på å finne årsaken, og så se hva som er riktig oppfølging rundt hvert enkelt barn. Jeg mener ikke at bare lærerne skal føle ansvar for å hjelpe elevene, men at foreldrene må bli trukket inn i det opplegget som kjøres for deres barn på barnehager og skoler. Foreldrene må føle ansvar og ikke få muligheten til på noe sett og vis å fraskrive seg ansvar på grunn av en diagnose som ADHD.

Det er gledelig å se at foreldreprogram over tid har gitt gode resultat. I Norge har vi i dag et tilbud til alle kommende foreldre om svangerskapskurs. Jeg mener vi må jobbe for å få et bredere tilbud rundt foreldreprogram, i hvert fall til de foreldrene som har barn med atferdsvansker. For oppveksten er grunnlaget for barnets liv og framtid, og oppgaven foreldrene har, kan i så måte være svært krevende. Hjelp til å håndtere hverdagen med sine barn kan være et behov for mange, og bør gjøres tilgjengelig for langt flere enn i dag. Dette bør det offentlige styre med tanke på nødvendig kunnskap, tilbud og innhold.

I skolehverdagen kan det ofte være lett å tenke at man ikke skal involvere foreldrene. Det kan oppleves svært krevende også for lærerne. Men den holdningen vil jeg advare sterkt imot. Kontakten med foreldrene vil jeg si heller er avgjørende viktig. Hos noen foreldre sitter det langt inne å akseptere at det er noe krevende med egne barn, men de må få forståelsen av at barnehagepersonell og skolepersonell vil barnas beste, selv om det er krevende når dette blir tatt tak i. Foreldre kan føle at de ikke strekker til, og oppleve det som et nederlag og derfor trekke seg unna. Men opplever de at de kommer på lag med læreren og helsepersonellet som er rundt, og at de sammen skal finne en god løsning for barnet, er det lettere å gå inn i det.

Jeg fikk en mail fra en spesialpedagog på en skole som fortalte hvordan hun tok tak i dette problemet. Først måtte hun jobbe for å få tillit hos foreldrene og få dem med på laget. De informerte barnet om at mor og far kom til å komme på skolen og sitte der, fordi det ikke gikk så bra. Foreldrene sa til barnet at dette var noe foreldrene måtte gjøre når barnet ikke greide å oppføre seg på skolen. Som oftest ble det etter kun en dags tilstedeværelse merkbart bedre. Barnet syntes ikke noe spesielt om at foreldrene måtte være der på grunn av deres dårlige oppførsel. Raskt var det nok å ringe etter foreldrene når situasjonen på skolen tilspisset seg. Det kunne skje flere ganger, helt til barnet skjønte at lærer og foreldre snakket samme språk og sto sammen. Ofte er dette barn som har opplevd gjentatte trusler på grunn av sin oppførsel, uten at det ble fulgt opp, og dermed rant det på en måte bare ut i sanden, mens nå ble det motsatt og vanntette skott, for dårlig oppførsel fikk konsekvenser.

Jeg tror dette er en kjempeutfordring for oss alle sammen, og at man må se bredt på den utfordringen som ligger her. Man må ikke ha en slags «quick fix» med medisinering der man løser bare én ting – det er mange sammensatte ting man må gjøre.

Vigdis Giltun (FrP) [15:49:06]: ADHD – denne sykdommen har fått mange navn. Men det er snakk om barn som har en uønsket adferd, hyperaktive barn med konsentrasjonsproblemer, som ikke klarer å tilpasse seg det sosiale fellesskapet i venneflokken, i familien eller på skolen. Det er barn som senere i livet ofte får problemer med rus og kriminalitet. Men hva er det som gjør at disse tusenvis av barn ikke klarer å tilpasse seg, og at de må behandles med sentralstimulerende midler?

Foreløpig vet man for lite om årsaken til ADHD. Det blir betegnet som en medfødt nevrobiologisk funksjonsforstyrrelse som forskerne mener er en av de mest arvelige psykiske lidelsene. Man antar også at sykdommen kan skyldes skader under graviditet, for tidlig fødsel, miljøgifter, mat eller mangel på viktige stoffer. Omsorgssvikt, mangel på grensesetting og lite struktur i oppdragelsen kan også bidra til å øke problemene.

Mye har endret seg i samfunnet både når det gjelder familiene, barnehage og skole, som kan være med på å trigge denne adferden. En NTNU-undersøkelse viste at elever i åpne skoler blir fem ganger så ofte medisinert som elever i mer tradisjonelle skoler, og det er noe vi politikere bør ta med oss som en viktig lærdom. Er det i realiteten en økning i antall barn som utvikler denne uønskede adferden, eller skyldes den omtalte økningen at mange bare får fastsatt en sykdomsdiagnose? Hva er normalt når det gjelder avvikende adferd, og hva er sykdom? Hvor går grensen? Alle er vi forskjellige, og naturlig nok har vi nedarvet det meste fra våre foreldre gjennom gener – det være seg både utseende, oppførsel og anlegg for sykdommer eller også gemytt og væremåte. Anleggene kan påvirkes og utvikles, men de ligger der. Det er derfor ikke spesielt oppsiktsvekkende at de som selv har adferdsproblemer, får barn med de samme problemene.

Det er alvorlig å få en slik diagnose, og selv om mange foreldre sier at de har følt en lettelse ved å få en diagnose, og at de får hjelp av helsepersonell, har de også opplevd fortvilelse over å se at barnet ikke fungerer sosialt. Det vil være viktig å få en sikrere diagnostisering for å kunne gi riktig hjelp og behandlingstilbud tidlig. Årsaken til adferdsproblemene eller sykdommen kan være mange, og det er derfor viktig å se hvordan vi kan redusere årsaken til at adferden trigges. Flere av medisinene som benyttes, er nært beslektet med amfetamin, og de har bivirkninger. Det antas at medikamentbehandling kan redusere faren for senere depresjon, rusmisbruk og kriminalitet, men hva vet vi? Hva er bi- og langtidseffekten, og vil man kanskje oppdage at de barna som i dag blir medisinert, vil få senskader? Det er allerede oppdaget bivirkninger som hjerteflimmer, angst, depresjoner, dødelige leverskader og selvmordsforsøk. Medisiner kan dempe og fjerne symptomer effektivt, men medisiner fjerner ikke årsaken til lidelsen.

Man må aldri glemme å ta tak i årsaken eller forebygge der det er mulig. Det finnes alternative løsninger også, med bedre ernæring og endret kosthold, og det er utviklet ulike programmer hvor foreldre lærer selvkontroll og sinnemestring, noe som gjør at de takler barna bedre. Programmene har vært utført tidligere, for flere år siden, ved Folloklinikken, og ved kursets slutt viste resultatet at flere av barna ikke lenger fylte kriteriene for ADHD-diagnostisering – altså var det friske barn som rett og slett ikke hadde fått den omsorgen, den oppdragelsen eller de omgivelsene rundt seg som de hadde behov for.

Det som er riktig behandling for én, er ikke nødvendigvis riktig behandling for en annen. For mange vil medisinering kanskje også i fremtiden være den beste behandlingen, sammen med andre virkemidler, men det er viktig å satse på mer forskning for å finne årsaker, sikrere måter å stille diagnose på og behandlingsformer som ikke er skadelige på sikt. Behandlingsmetoder må baseres på faglig grunnlag og kan ikke overlates ene og alene til foreldrene.

Det er blitt foretatt en del forskning både internasjonalt og nasjonalt, men blant ekspertisen hersker det fortsatt stor usikkerhet og uenighet. Mye forskning gjenstår, og det er viktig å bevilge penger til dette arbeidet.

Det aller viktigste i fremtiden mener jeg imidlertid er å forsøke å forhindre at barna utvikler psykiske problemer og ADHD. Det er viktig for den det gjelder, for familien og for hele samfunnet, og jeg er derfor glad for at denne saken er satt på dagsordenen igjen. Jeg hadde omtrent det samme innlegget for fem år siden, i 2006, og debatten var vel også oppe i 2002. Jeg tror akkurat den samme bekymringen ble uttrykt ved de debattene, og det samme ble lovet og sagt. Utviklingen går én vei: mer og mer medisinering og mer og mer problemer. Det er på tide å se på hva som egentlig skjer, for det kan få alvorlige følger hvis man feildiagnostiserer eller overmedisinerer barn som ikke skal ha medisiner.

Håkon Haugli (A) [15:54:30]: Jeg vil takke for en bred og god debatt, med mange gode innlegg – kun gode innlegg, faktisk. I sum synes jeg de har belyst de ulike sidene ved saken og fått fram nyansene. Jeg er glad dette ikke ble en debatt for eller imot legemidler eller for eller imot gammeldags oppdragelse. Jeg synes også det er positivt at det er bred tverrpolitisk enighet om at vi har en utfordring.

Representantene Are Helseth og Jon Jæger Gåsvatn har begge tatt opp et tankevekkende poeng, nemlig at det er store geografiske variasjoner i bruken av legemidler mot ADHD. Jeg antar vi kan være enige om at den menneskelige hjernen fungerer likt i alle deler av landet. At forekomsten av en hjerneorganisk lidelse varierer, kan ha flere årsaker, men det er grunn til å tro at variasjoner skyldes ulike syn på behandling.

Jeg er for øvrig også helt enig med representanten Helseth i at medisiner sannsynligvis brukes fordi det er enkelt og billig, mens andre behandlingsmetoder er mer tid- og ressurskrevende. Det er et tankekors.

Representantene Bent Høie og Kjersti Toppe er begge innom det jeg opplever som kjernen i bekymringen: Er rommet for å være annerledes blitt smalere? Skal vi medisinere vekk det som er annerledes? Jeg kan uten videre, og uten forbehold, slutte meg til det representantene Høie og Giltun sier om rusavhengighet og personer som burde fått hjelp. Samtidig er det viktig å løfte fram eksemplene på at det ikke er noe likhetstegn mellom ADHD-diagnose og et liv med store problemer. Det er et tankekors at CNNs Ted Turner og Virgins Richard Branson sannsynligvis hadde fått ADHD-diagnose og vært medisinert om de hadde vokst opp i Norge i dag.

Representanten Andersen problematiserer begrepet atferdsproblemer. Det er en betimelig påpekning. Hvem definerer atferden som et problem, og hvem er den et problem for?

Representanten Toppe har spesiell omsorg for gutter. Det er det grunn til. Kanskje er ADHD-medisinering nok et uttrykk for at gutter er sårbare i vårt samfunn.

Til slutt minner både representantene Laila Dåvøy og representanten Vigdis Giltun oss om at det ikke er første gang dette er tema her i salen. Det er sikkert ikke siste gang det blir det heller, men la oss håpe det blir siste gang bakteppet er en bekymringsmelding fra FN og nye tall som viser økninger i medisinbruk på mer enn 10 pst.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:57:22]: Dette har vært en veldig interessant og viktig debatt.

Interpellanten oppsummerte innleggene på en så glitrende måte at det skal i hvert fall ikke jeg prøve å gjenta. Jeg vil bare si at jeg tror vi alle har en innebygd motstand mot bare å bruke medisiner. Men jeg tror også på det som representanten Høie og flere andre var inne på, at det er noe med å ha den skepsisen, men samtidig den åpenheten at medisinering sammen med andre tiltak – og da understreker jeg virkelig, som jeg også gjorde i mitt første innlegg, at det må være sammen med andre tiltak – kan gi noen et veldig mye bedre liv.

Det er også interessant å se forskjellen mellom gutter og jenter og statistikkene på legemiddelbruk i forhold til det. Jeg vil igjen understreke at medikamenter bare skal være en del av behandlingen, og ikke hele løsningen. Fokus på foreldreveiledning og pedagogiske støttetiltak er særdeles viktig.

Det som jeg også synes har vært interessant i debatten, er det man har vært innom når det gjelder normalitetsbegrepet og hva det er. Det er jeg helt enig i er en viktig diskusjon som jeg tror man burde bruke enda mer tid på enn akkurat bare denne debatten.

Så har jeg lyst til å kommentere det jeg også ble spurt om, om hvorfor det tar lengre tid før denne veilederen kommer. Det er fordi det foregår studier på ADHD, femårsstudier – man følger enkeltpersoner gjennom fem år – som skal gi oss mer kunnskap om både behandling og resultater av behandlingen. Samtidig ser Helsedirektoratet på om vi skal oppgradere veilederen til å bli retningslinjer. Så det er flere grunner: både at man ønsker mer kunnskap, og at man skal ha en bedre veileder – eller retningslinjer – nå når det kommer.

Til det at det er forskjell på ulike fylker: Hva som er årsaken til det, vil være noe som i hvert fall jeg forventer at vi får se noen resultater av etter disse studiene. Er det ulike tradisjoner hos behandlerne, eller er det andre grunner til ulik praksis? Alt i alt: Dette temaet er sånn at jeg tror alle kjenner noen som har denne diagnosen, eller vet om noen. Det er så utbredt, og det er så viktig å kunne gi gode tilbud at alt må gjøres for at vi skal lykkes med det.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 5 avsluttet.