Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Aksel Hagen (SV) [13:40:29]: (ordfører for saken): Utgangspunktet er et representantforslag fra stortingsrepresentantene Dagrun Eriksen, Kjell Ingolf Ropstad, Geir Jørgen Bekkevold og Rigmor Andersen Eide. Det lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen fremsette et forslag for Stortinget om innføring av mobbeombud i hvert fylke.»

Forslaget er interessant, og det går rett inn i en debatt som engasjerer mange av oss, som har foregått lenge, og som vi nok aldri blir ferdig med. Mobbing – om enn et litt nymotens ord, vi har kanskje brukt andre begrep tidligere – er noe som har foregått nærmest til alle tider i skolen og i samfunnet. Det er vondt for den som blir utsatt for det. Det er trist og meningsløst for den som gjør det, og det er destruktivt både for de skolemiljøer og samfunnsmiljøer som plages med det.

Vi har hatt debatter med mobbing som tema mange ganger før i komité og i stortingsplenum, og vi vet at vi vil få flere framover i denne sesjonen og i denne stortingsperioden. Noe av utfordringa for komiteen i dette innstillingsarbeidet har derfor vært å bli enige med oss sjøl om hva som er hensiktsmessig avgrensing gitt utgangsspørsmålet: Bør det være et mobbeombud i hvert fylke?

Innstillinga bærer preg av at de uliker partier har løst dette på noe ulik måte etter at komiteen først samlet understreker at mobbing i skolen utgjør et betydelig problem. Det er alvorlig når elever opplever at de ikke blir tatt på alvor, eller at skolen ikke griper inn når mobbing blir kjent for skolen. En samlet komité legger merke til og understreker hvor viktig det er at vi nå har et felles nasjonalt tilsyn med skolens psykososiale miljø. Vi hadde det i 2010, og vi har det i 2011. Det er viktig for nettopp å kartlegge hvordan skoler, kommuner og fylkeskommuner følger opp mobbesaker.

De rød-grønne partiene har derfor i denne innstillinga i stor grad nøyd seg med å signalisere at vi vil avvente den utredninga av virkemidler mot mobbing som Kunnskapsdepartementet bestilte fra Universitetet i Oslo for en del tid tilbake, som visstnok kommer til å bli levert før sommeren, og der de nettopp skal se på ombudsproblematikken – bl.a. på behovet for ombud og eventuelt hva slags oppgaver som skal tilligge et slikt ombud, med en grenseoppgang mot fylkesmannen og andre organer som Barneombudet og de fylkeskommunale elev- og lærlingombudene. De har også blitt bedt om å se på om et eventuelt ombud skal ivareta elevers rettssikkerhet generelt, eller om ombudet utelukkende skal konsentrere seg om mobbing. I tilfelle vi skal ha på plass et slikt ombud: Hvordan skal det organiseres? Og det er, som sagt, viktig å se på fylkesmannens rolle knyttet til skolemiljøområdet, om den bør styrkes i en grenseoppgang mot et slikt eventuelt ombud.

De tre rød-grønne partiene ser liten grunn til å framskynde konklusjoner før en får det nevnte utredningsarbeidet på bordet. De andre partiene i komiteen ser noe ulikt på dette både i forhold til oss rød-grønne og litt seg imellom.

Komiteens tilråding til vedtak er at representantforslaget skal vedlegges protokollen, mens Fremskrittspartiet derimot i komitéarbeidet foreslo:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak for Stortinget der det innføres ulike sanksjonsmuligheter overfor skoleeiere som bryter forvaltningslovens bestemmelser knyttet til enkeltvedtak, og klageadgang i saker som omhandler mobbing.»

Som punkt 2 ønsker Fremskrittspartiet at regjeringa vurderer oppretting av et elevombud for grunnskolen, og at det blir lagt under Barneombudet.

Kristelig Folkeparti foreslo i komitéarbeidet det som er spørsmålet her, å be regjeringa framsette et forslag for Stortinget om innføring av mobbeombud i hvert fylke.

Bakgrunnen her er, etter presentasjon av de ulike partiers posisjoner i saken, at f.eks. Foreldreutvalget for grunnskolen mottar veldig mange henvendelser om at dette er et stort problem. Kristelig Folkeparti viser i saken til at de gjentatte ganger har fremmet forslag om å innføre et slikt forbud. Der, som sagt, de rød-grønne vil avvente den utredningen, ønsker komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre på ulike måter – og har gjort det i innstillingen til denne saken – å understreke hvor viktig det er å ta fatt i dette problematiske saksfeltet, og vil at vi allerede nå signaliserer noen klare, konkrete handlinger.

Da har jeg lagt fram komiteens tilråding og forslag til vedtak på denne måten, og jeg regner med at eventuelt andre forslag vil komme i løpet av debatten. La oss få en god debatt i denne saken også.

Marianne Aasen (A) [13:46:01]: (komiteens leder): Nok en gang diskuterer vi i Stortinget mobbing, som er et alvorlig problem på mange skoler. For mange elever har en skolehverdag hvor de er preget av trakassering, uro, en følelse av at personer er ute etter dem, og andre varianter av det. Denne gangen har vi som tema et forslag om mobbeombud i alle fylker, som Kristelig Folkeparti har presentert.

Jeg opplever at det er bred enighet i Stortinget om å bekjempe mobbing, og det er et viktig og tydelig signal fra Stortinget som lovgiver at vi vil bekjempe mobbing. Jeg tror det er bra at vi har debatten ganske ofte, for til tross for våre vedtak og til tross for våre diskusjoner er ikke problemet løst.

Vi må bekjempe mobbing på mange måter. Arbeiderpartiet vil bruke mye tid på å forebygge mobbing. Vi vil gripe resolutt inn når det skjer, og det må skje gjennom god kontakt mellom skole og hjem. Vi må bevisstgjøre foreldreansvaret, og til sist må vi sørge for at skoleeier og -ledelse blir stilt til ansvar hvis det viser seg at barn har blitt plaget lenge, og at skolen har visst om det uten at noe er blitt gjort. Jeg opplever at det er den type oppgave Kristelig Folkeparti muligens har i tankene når de foreslår dette med mobbeombud.

Denne saken handler også om å bruke mobbeombud som et virkemiddel når foreldre og barn opplever at de ikke blir tatt på alvor, når de opplever at den eneste måten å løse problemet på blir å bytte skole, og når de ikke føler at de blir hørt. Jeg har aldri sett tall på hvor mange barn som bytter skole i Norge med den begrunnelse at de blir plaget, men jeg er redd det er mørketall på det. Jeg tror også en del barn faktisk begynner i private skoler ut fra den begrunnelse. Det er veldig trist at barn som egentlig ønsker å gå i nærskolen, må ty til det å bytte skole. Derfor er det behov for å finne ut av dette for å se hvor stort problemet er, og det er ingen tvil om at det er behov for å få inn kompetanse, kanskje utenfra, fra andre som kan bistå når situasjonen har låst seg. Det kan være diskusjon om noe så enkelt som hva som egentlig har skjedd, fordi det oppleves ulikt for forskjellige elever, for forskjellige familier og for lærerne. Da kan det være lurt å ha kompetente utenforstående. Hvem det skal være, hvordan det skal organiseres, og hva slags konkret oppgave dette skal være, er vi i Arbeiderpartiet usikre på på det nåværende tidspunkt, og vi er ikke klare til å konkludere.

Derfor viser jeg til flertallsmerknaden som vi er med på, nemlig at det er nødvendig å styrke de mest utsatte elevenes rettssikkerhet, og at det er veldig bra at vi nå har gitt Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo i oppdrag å utrede de rettslige virkemidlene som vi bør forsterke i forhold til mobbing, og vurdere opprettelse av et elevombud. Bare ved å gå nøye igjennom hva slags type oppgaver et sånt elevombud skal ha, kan vi klare å plassere et ombud der det bør være, og hvor det er mest mulig effektivt, slik at vi får løst flest mulig av de fastlåste mobbekonfliktene før det ender med skolebytte – som vi vet fort blir konsekvensen.

Det er vi ikke rede til å konkludere på nå. Derfor ønsker Arbeiderpartiet at forslaget vedlegges protokollen, slik saksordfører Aksel Hagen har gitt uttrykk for. Da må vi ta en ny runde på hvordan vi skal løse dette.

Jon Georg Dale (FrP) [13:50:24]: Lat meg starte med å gi ros til Kristeleg Folkeparti for å bidra til å halde fokuset mot mobbing oppe gjennom det representantforslaget vi handsamar i dag.

Framstegspartiet deler ambisjonane og målsetjingane som forslaget tek føre seg. Kampen mot mobbing må drivast frå dag til dag, og vi kan aldri kvile i vårt arbeid for å gjere skulen til eit område utan mobbing.

Den siste tida har VG Nett gjennom Bry deg-kampanjen bidrege til å fokusere på mobbing og det samfunnsproblemet som mobbing utgjer. Mange av dei sakene denne kampanjen har vist, har vore rå og brutale, og dei set spor i alle som les om dei. Det er på det grunnlaget grunn til å gi ros til alle dei som står fram med sine historier, og som såleis kan bidra til at fleire elevar slepp å oppleve det same som dei har vore igjennom.

Nokre av dei sakene vi har sett, understrekar betydinga av at læraren kan vere det beste mobbeombodet. Læraren, som jobbar i skulen, som sit med innsikt, kan vere tidleg ute og gripe inn på eit vesentleg tidlegare stadium enn nokon utanforståande aktør kan gjere. Det er viktig å understreke dei ulike pedagogane sitt ansvar for å gripe inn i den typen saker. Dersom alle lærarane i dette landet grip inn tidleg nok og konsekvensane for dei som mobbar vert kraftige, ville truleg mobbeproblemet i norsk skule vore lettare å redusere. Haldningane til dei vaksne i skulen må i alle slike saker vere tydelege. Det er derfor viktig å understreke at både lærar og skuleleiing har ansvar for å følgje opplæringslova § 9 på ein tilstrekkeleg måte.

Den siste tida har vi òg sett døme på at personar som arbeider i sentrale posisjonar i skulen, tilsynelatande tek for lett på skulen sitt ansvar for å leggje til rette for gode arbeidsmiljø, slik opplæringslova § 9a første og tredje ledd beskriv.

Eg står fast på det eg har sagt også i media om denne typen saker, at lærarar og rektorar som over tid ikkje tek ansvaret på alvor, bør finne seg ein annan arbeidsplass enn skulen. Det er ikkje rom i norsk skule for lærarar og rektorar som ikkje tek mobbeproblematikken på alvor.

Framstegspartiet har fleire gonger teke til orde for å tilsetje rektorar på åremål. Dersom det hadde vore praktisert i større grad enn i dag, kunne det ha bidrege til at ein i større grad kunne ha målt rektorane knytt til kampen mot mobbing. Det kunne fått direkte utslag for skuleleiinga. Det er eit effektivt og konkret tiltak ein kunne setje i verk for å bidra til å redusere mobbinga.

Det er etter Framstegspartiet sitt syn også nødvendig å sikre eit elevombod i alle fylke, eit ombod som har ansvar for å ta vare på elevane sine rettar innan alle delar av opplæringslova. Det betyr at ein også vil få eit særskilt ansvar for å følgje opp mobbing på den enkelte skule. Vi meiner det er naturleg at eit elevombod for grunnskulen organisatorisk vert lagt under Barneombodet, men lokalisert i dei ulike fylka, slik også Kristeleg Folkeparti sin intensjon med forslaget er.

Det er i tillegg svært viktig at det vert gitt sanksjonsmynde ved brot på opplæringslova, slik at det får direkte konsekvensar dersom skuleleiinga ikkje følgjer opp mobbesaker på ein tilfredsstillande måte. Det kan vere ulike sanksjonsmoglegheiter som er tilgjengelege, det er m.a. naturleg å vurdere å bøteleggje den enkelte skuleleiinga, eventuelt den enkelte kommune, dersom ein ikkje følgjer opp ansvaret ein har for å nedkjempe mobbing. Derfor ber Framstegspartiet om at eit slikt forslag vert vurdert og lagt fram for Stortinget.

Det er også viktig at Stortinget i dag sender eit tydeleg signal til kommunar og fylkeskommunar om å syte for ein praksis som gjer at ein i tilfelle der elevar må flyttast som ein konsekvens av mobbing, tek parti for den som vert mobba, og flytter den som mobbar. Det må vi frå Stortingets side slå fast ein gong for alle, og det vil lette situasjonen for dei som opplever mobbing i skulen i dag.

Det som er spesielt med denne saka, er at vi nok ein gong ser at regjeringspartia ikkje lyfter fram eit einaste forslag i denne saka for å nedkjempe mobbing i skulen. Ein fortset med å utgreie og utgreie, og mens ein utgreier, står mange elevar i norsk skule framleis i den same situasjonen og opplever mobbing. Denne regjeringa med fleirtal bør snart vise langt større handlekraft enn ho gjer i denne saka.

Presidenten: Presidenten antar at representanten hadde til hensikt å ta opp forslagene?

Jon Georg Dale (FrP) [13:55:25]: Det stemmer.

Presidenten: Representanten Jon Georg Dale har tatt opp de forslagene han – på en måte – har referert til.

Henning Warloe (H) [13:55:42]: Det er sannsynligvis unødvendig å ha en politisk debatt også her i Stortinget om hvorvidt mobbing er et samfunnsproblem eller ikke. Det det kan være interessant å ha en politisk debatt om, er hvilke tiltak vi tror det kan være viktig å sette inn.

En annen debatt som det av og til kan være greit å ta, er hvor man setter grensen for det vi politisk bør konsentrere oss om. Jeg har registrert at noen forskere – og personlig tror jeg nok at jeg deler den oppfatningen – advarer litt mot at en debatt om mobbing har en tendens til å bli en altomfattende debatt, hvor både alvorlig mobbing og det vi må kunne kalle for mer hverdagslig knuffing mellom elever, settes i samme kategori. Det må være helt klart at alvorlig mobbing innebærer systematisk og alvorlig plaging av medmennesker – i skolen medelever – som kan få store konsekvenser for dem som rammes. Det er den type mobbing som først og fremst må være i fokus. Så må vi heller tåle at det i debatten om mobbing ofte brukes et generelt begrep som noen ganger har en tendens til å være litt for vidt. Men jeg vil understreke at det ikke skal oppfattes som jeg bagatelliserer den alvorlige delen av dette problemet.

Det er mange saker der skolen pålegges et ansvar. Noen har sagt at skolen er et oppsamlingssted for samfunnets mange dårlige samvittigheter. For ikke så lenge siden hadde vi en debatt her i Stortinget om Tidsbrukutvalgets rapport, som bl.a. går inn på at skolen etter hvert har blitt tillagt ansvaret for en rekke saker. I mange tilfeller er det åpenbart at det går ut over skolens evne til å prioritere det aller viktigste, nemlig undervisningen for elevene.

Når det gjelder mobbeproblemet, er det kanskje også én av samfunnets dårlige samvittigheter. Men mobbing – for dem det rammer – går direkte inn på elevenes læringsmiljø, og derigjennom også læringsutbytte. Det har ingen hensikt å levere den beste undervisningen hvis noen elever på grunn av alvorlig og systematisk mobbing ikke er i stand til å ha glede av den undervisningen. Det betyr at mobbespørsmålet kanskje er en sak som står i en særklasse når det gjelder denne type saker, der man ofte tillegger skolen ansvaret.

Så er det også viktig å slå fast at om nå skolene skulle lykkes i sitt arbeid mot mobbing, er samfunnet mer enn bare skolen, også for skoleelevene. Det vi må kunne oppfatte som helt uakseptabel adferd, altså alvorlig mobbing, handler dypest sett om anstendighet – hvordan vi oppfører oss overfor medmennesker, og hvordan vi ser på andre mennesker. Hva er akseptabel oppførsel, og hva er det ikke? Her må det altså settes noen grenser, og i skoletiden og i skolemiljøet er det skolen som må gjøre det.

Mange har sagt at dette er et lederansvar og peker i den sammenheng på lærere og skoleledere. Det er vi i Høyre naturligvis enig i. Men la meg minne om at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik tok et lederansvar da han satte mobbing på den nasjonale politiske dagsorden. Det ga resultater. Statistikken gikk riktig vei under Bondevik II-regjeringen, da dette temaet sto høyt oppe på den politiske dagsorden. Det har ikke hittil i samme grad stått på den politiske dagsordenen under den rød-grønne regjeringen, og derfor har vi også dessverre sett at statistikken har gått feil vei i de siste årene.

Jeg skal i et senere innlegg komme tilbake til hvordan Høyre ser på de konkrete forslagene, og også på andre forslag som er kommet fram i debatten.

Presidenten: Neste taler er Anne Wøien Tingelstad.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:00:58]: Jeg har lagt merke til at presidenten har litt problemer med navnet mitt! Jeg heter Anne Tingelstad Wøien.

Presidenten: Det skal jeg merke meg!

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:01:12]: Å ha fokus på mobbing er utrolig viktig. Alle partier er enige om det. Og som representanten Warloe nettopp var inne på, er vi også alle på jakt etter de gode tiltakene som kan få slutt på problematikken.

Mobbing er ikke et skoleproblem i seg sjøl. Mobbing er et samfunnsproblem, og det er ikke bare i skolen det utgjør et samfunnsproblem. Mye mobbing skjer andre steder enn i skolen – på skoleveien, på bussen, på nettet og på arbeidsplassen.

Ingen barn er født mobbere. Det er lært. Barn lærer å mobbe når de blir deltakere i samfunnet i en sosial sammenheng. Det kan være ulike faktorer som gjør at du ender opp som en mobber, eller som et mobbeoffer. Men det kan vi komme tilbake til i en senere diskusjon. I dag skal vi diskutere konkret om vi skal ha et eget mobbeombud i alle fylker eller ei.

På God praksis-konferansen arrangert av Kunnskapsdepartementet for noen uker siden tok representanten for foreldrene, Kristin Oudmayer, til orde for at det var viktig å bli trodd når en sto fram med sine opplevelser. Et mobbeombud ville hatt som hovedoppgave å tro på dem som kommer med sine saker, og hjelpe dem som henvender seg, videre.

Senterpartiet er opptatt av å løse saker på lavest mulig nivå. Det er mulig vi har en overdreven tillit til nærmiljøet, men jeg mener det mora sa, er det aller viktigste: å bli trodd. Hvem skal tro på deg? Jo, læreren er den mest naturlige å henvende seg til, eller assistenten eller rektor på skolen. Skal en ha tillit til de lokale og nærmeste til å bry seg, er det åpenbart at skolene må ha en gjennomgående forståelse, enighet og kultur for hva de skal foreta seg dersom noen føler seg mobbet. Handlingsplaner er nødvendig på hver enkelt skole. Etter vår mening kan også konfliktråd være organer som kan være behjelpelige i mobbesaker. Er det kultur for en lav terskel for å si fra, mener vi at et konfliktråd kan rydde opp i enkeltsaker.

Nesten alle fylkeskommuner har i dag et eget elevombud. Et elevombud skal hjelpe den enkelte elev med det en trenger av hjelp til utfordringer en måtte støte på som elev eller lærling. I all hovedsak vil jeg si at dagens elev- og lærlingombud retter seg mot elever i den videregående skolen. Det er kanskje en svakhet ved dagens ordning. Etter Senterpartiets syn bør de fylkesvise elev- og lærlingombudene også være behjelpelige i mobbesaker som knytter seg til elever i andre skoleslag, som f.eks. i grunnskolen. Foreldre må vite at det er en egen person de kan henvende seg til dersom de ikke får den hjelpen de føler de trenger i kommunen eller i skolen de hører til.

I utgangspunktet ønsker vi alle at det ikke skal være bruk for et sentralt mobbeombud. Likevel er vi åpne for å vurdere en slik stilling. Vi heller imidlertid til at et mobbeombud kanskje bør være en del av Barneombudets oppgave. Når en kommer så langt at en trenger hjelp fra et sentralt mobbeombud, handler det antakelig bl.a. om rettshjelp og bistand.

Som vi vet, har regjeringa tatt en rekke grep for å redusere mobbing. Universitetet i Oslo er bl.a. i gang med å vurdere både rettslige virkemidler og om en skal opprette egne mobbeombud. Siden regjeringa har gitt Institutt for offentlig rett en utredningsoppgave som vil bli framlagt i løpet av våren, synes vi i Senterpartiet det er både rett og fornuftig å avvente resultatene før vi bestemmer ytterligere tiltak.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:05:07]: Det er ikke tvil om at det å bli mobbet kan sette varige spor. Mange bruker hele livet sitt til å bearbeide opplevelsene fra barne- og ungdomsårene. I en artikkel utgitt i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 15 – 9. august 2007 har forfatterne sammenholdt internasjonal forskning på sammenheng mellom mobbing og psykisk og somatisk helse. Deres funn viser at om lag 10 pst. av barn og unge i norske skoler blir utsatt for mobbing to–tre ganger i måneden eller oftere. Mobbing kan settes i sammenheng med en rekke helseplager.

Det er sterke historier som kommer fram når folk først tør å fortelle hva de har opplevd. Mange føler det veldig stigmatiserende å fortelle sine historier, fordi det er mye skam og misforstått skyldfølelse i historiene om mobbing.

I boken til Kristin Oudmayer, «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar», forteller noen sine historier for første gang, og det er sterk lesing. I en av historiene slås det fast at et barn som overlever mobbing, ikke er et offer – barnet er en overlever. Dette viser etter Kristelig Folkepartis mening at kampen mot mobbing må føres hele tiden. Det nytter ikke med hvileskjær i denne kampen.

I 2002 startet Bondevik II-regjeringen Manifest mot mobbing og lanserte sin nullvisjon. Både kong Harald og statsminister Bondevik holdt nyttårstaler om mobbing, og skoler ble tilbudt antimobbeprogrammer med dokumentert effekt. Det var mange som var uenige i det å lansere en nullvisjon, fordi de mente det var urealistisk. Men det sterke fokuset og de ambisiøse målene ga resultater. Mens mobbingen økte med gjennomsnittlig 10 pst. per år i perioden 1995–2001, var mobbingen i 2004 redusert med 30 pst. Det betyr at det går an å redusere mobbingen i skolen. Under Stoltenbergs regjeringsperiode ser vi at tallene igjen har gått opp og har holdt seg stabilt på et altfor høyt nivå. Mobbesaker er kompliserte og følelsesladet, og det er krevende for involverte parter å løse situasjonen. Når foreldre opplever at de i møtet med skolen ikke blir tatt på alvor, er det veldig viktig å ha et sted å henvende seg til og få hjelp. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det må innføres et mobbeombud i hvert fylke. Det vil være et sted hvor det er lett for foreldre å henvende seg på et tidlig tidspunkt for å få hjelp til hvordan det skal bli slutt på mobbingen. Et slikt ombud vil også kunne ha en pådriverrolle overfor skolene, slik at det kontinuerlig jobbes mot mobbing på skolene. Et slikt ombud vil også kunne være et sted hvor lærere kan få råd om hvordan man skal ta tak i mobbing når det oppstår. Det bør også vurderes å gi mobbeombudet sanksjonsmuligheter, sånn som de har i Sverige, og mulighet til å føre saker i rettsapparatet for mennesker som har fått ødelagt sin skolegang på grunn av mobbing.

Kristelig Folkeparti tror ikke at et elevombud på samme måte ville kunne inneha alle disse rollene. Elevombudet vil være mye mer rettet bare mot elever, mens et mobbeombud vil være en instans hvor både foreldre og lærere kan søke hjelp på et tidlig nok tidspunkt.

Hva skjer når menneskeverdet trues i et samfunn? Den nye formålsparagrafen gir tydelig oppdrag om beskyttelse av menneskeverdet i skolen og en etikk i samhandling mellom elevene. Jeg utfordrer statsråden til å sørge for at formålsparagrafen blir brukt mye mer aktivt i arbeidet mot mobbing i skolen. Der står det bl.a.:

«Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.»

Litt lenger nede står det:

«Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding.»

Formålsparagrafen inneholder mange elementer som gir sterke oppdrag til skolen om å ta tak i kampen mot mobbing. Vi trenger nye virkemidler i kampen mot mobbing. Kristelig Folkeparti fremmer derfor dette forslaget om å innføre et mobbeombud.

Så håper jeg at vi får lese flere historier om mobbeoverlevere som kan si at skolen i dag behandler dette på en helt annen måte.

I boka til Kristin Oudmayer er det en mobbeoverlever som sier:

«I dag har jeg det bra. I dag har jeg det topp! I dag har jeg en selvsikkerhet av sement, fundert på alle de gangene jeg klarte å reise meg igjen etter at noen hadde tråkket meg ned. I dag har jeg tilgitt alt, møter fortidens mobbere med et gjensidig smil – det er glemt. Jeg er takknemlig. Mitt eneste problem ligger hos lærerne. Som ikke gjorde noe. Som passerte meg som om jeg var luft da jeg tryglet om hjelp.»

Presidenten: Presidenten har vel oppfattet at representanten Dagrun Eriksen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:10:25]: Jeg gjorde det ikke helt på slutten, men før.

Presidenten: Ja, underveis i innlegget.

Trine Skei Grande (V) [14:10:45]: På mandag satt jeg på flyet til Ottawa, og etter å ha snakket med min sidevenninne en stund på mitt begrensede engelsk, innså hun plutselig at jeg var fra Norge, og hun begynte å snakke norsk. Hun fortalte at hun hadde blitt mobbet gjennom hele skoletida. Da hun var ti år, bestemte hun seg for at hun aldri skulle bo i Norge. Det var et land som var så vondt at hun ikke kunne bo der. Og hun drømte om den dagen hun ble 18 og kunne flytte fra Norge. Hun emigrerte til Canada og driver nå en stor bedrift der. Da tenker jeg: Hvilket talent gikk ikke Norge glipp av!

Så spurte jeg: Kunne noen gjort noe? Jo, foreldrene hadde én gang prøvd å si fra, men da hadde alt blitt mye verre. Da tenker jeg: Åtte år fra du bestemmer deg for at her skal du ikke bo, til du flytter – i de åtte årene var det mange som ikke gjorde noe, det var mange som ikke så.

Jeg mener at hovedansvaret for at barn plager hverandre, fortsatt ligger hos voksne – voksne som ikke ser, voksne som ikke gjør noe, voksne som formidler holdninger som gjør mobbingen mulig.

Det beste midlet vi har for å bekjempe mobbing, er å gi skolen lærere som er trygge, gode ledere i et klasserom, som tør å gå inn i alle de vanskelige tingene, og som ikke lar være å se fordi det er mest behagelig. Jeg vil ha lærere som det er respekt rundt, som har respekt både i klasserommet sitt, og også på skolen. Det er det beste vi kan gjøre for å bekjempe mobbing.

Men så ser vi mange eksempler der konflikten blir stor, der lærer opptrer som mobber, der rektor blir mer opptatt av å beskytte sin egen lærer enn av å beskytte sine egne elever. Vi ser så mange eksempler på det, at noe må gjøres. Derfor bør det være noen utenfor skolen som elever kan gå til, og som foreldre kan gå til for å få rettleiing i hvordan de skal gå fram for å få løst slike episoder, slike konflikter og slike situasjoner som elever blir satt i.

Jeg tror at elevombudet kan gjøre det. Jeg tror også at barneombudet kan gjøre det. Jeg tror det er viktig at vi ikke lager nye instanser for alle problemer vi har, for da får vi mange instanser.

Så må jeg holde en tale som jeg har holdt mange ganger fra denne talerstol: Jeg syns ikke vi skal være lemfeldige med ordet «ombud». For det er vi som er ombud. Det er vi som er folkevalgte, som er ombud. Derfor har Venstre ikke gått inn for Kristelig Folkepartis forslag. For vi syns at ombudstittelen skal være knyttet til de folkevalgte. Men så er jeg åpen for at barn, som ikke har stemmerett, skal ha rett til sine egne ombud.

Vi skal imidlertid være veldig restriktive med ombudstittelen og hvor mange ombud vi skal opprette i vårt samfunn. Den funksjonen som Kristelig Folkeparti etterlyser, det at vi lager en sånn type funksjon, støtter Venstre veldig. Men hvor vi legger den, om vi legger den i allerede opprettede institusjoner eller om vi oppretter noe nytt, det syns jeg regjeringa kan komme tilbake til.

Vi skal være veldig restriktive med å tro at det å opprette ombud gjør at vi blir fratatt ansvar. Jeg føler at noen av de områdene der vi i dag har ombud, har blitt avpolitisert, og folkevalgte har blitt fratatt ansvar. Hvor ofte diskuterer vi forbrukerpolitikk? Sammenlignet med alle parlamentene rundt oss diskuterer vi veldig lite forbrukerpolitikk. Når 8. mars kommer, og 15 pst. av norske kvinner sier at de i sin arbeidshverdag føler at de krasjer i et glasstak, hvem er det norske medier spør om å kommentere det? De spør ikke norske politikere, de spør vårt likestillingsombud. Det avpolitiserer debatter, det fratar oss det ansvaret vi faktisk har for å være pådrivere i de politiske debattene vi har ansvaret for, så jeg syns vi skal være veldig restriktive med å opprette nye ombud. Det avpolitiserer, det fjerner ansvaret fra politisk område. Så tittelen ombud er knyttet til det å være folkevalgt. Det er et ansvar, men det er også en hederstittel som vi skal være sparsommelig med å dele ut til andre.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:16:11]: Jeg er glad for det store politiske engasjementet i kampen mot mobbing i skolen. Det er med jevne mellomrom tatt opp ulike forslag, og jeg tror at det at Stortinget selv har så sterkt fokus på saken, bidrar, og er med på å oppmuntre til den jobben som må gjøres hver eneste dag rundt omkring i Skole-Norge. Det er ingen tvil om at det initiativet som ble tatt i 2002 av den forrige statsministeren, Kjell Magne Bondevik, var avgjørende viktig for å få saken skikkelig opp på dagsordenen igjen, i hvert fall viste noen undersøkelser en nedgang. Men det er for stabile mobbetall over tid – ikke noen økning de siste årene, likevel sånn at selv om vi har hatt en omfattende innsats, sier ett av 20 barn at de opplever mobbing hver uke. Og vi vet alle at hvis dette er noe som varer en uke eller to, hvis voksne griper inn, det tas affære, mobberen stoppes, situasjonen for den som blir mobbet, løser seg, så er det en ubehagelig episode som ikke preger et helt liv. Men hvis det varer i årevis, er dette noe både den som blir mobbet, og den som mobber, kan slite med resten av livet. For mobberen får aksept for en oppførsel – tror man – som man egentlig aldri kan slippe unna med senere i livet. Vi ser jo også at de som mobber, er overrepresentert på triste statistikker. Så det å stoppe mobbing er bare en vinn-vinn-situasjon.

Vi har satt i gang mange veldig konkrete forslag rundt dette. Vi har utarbeidet maler som skolene og foreldre kan bruke når de klager på det psykososiale miljøet. Vi utvikler sjekklister som skolene kan benytte i sitt arbeid med læringsmiljø. Vi har hatt nasjonalt tilsyn både i 2010 og nå i 2011 for å sjekke konkrete skoler, og for å lære av det. Og alle avvik må lukkes – man gir seg ikke før alle feil er rettet opp. Læringsmiljøperspektivet er styrket i lærerutdanningen gjennom PEL-faget. Læringsmiljø er et av hovedområdene i den nye rektorutdanningen. Etterutdanningstilbudet i klasseledelse fra 2011 vil ha stor betydning for lærerens autoritet og tilliten mellom lærer og elev, og være operativt på det. Vi har gjennomført et nytt manifest mot mobbing, der vi nå ønsker at det lokale nivået skal delta og forplikte seg til manifestet. Per i dag har ¼ av kommunene i Norge skrevet seg på – 111 ved siste opptelling som jeg så. Det har vært kraftig økende, så nå gjelder det å få alle til å være med på å forplikte seg på det lokale arbeidet.

I tillegg er det laget en veileder fra Utdanningsdirektoratet, som er en meget oversiktlig liten sak som går til alle voksne som jobber i skolen – alle lærere, rektorer, assistenter, renholdere, vaktmestere – om hvordan man skal gå fram hvis man oppdager mobbesituasjoner.

Det forslaget som fremmes her i dag, mener jeg er et forslag som det er interessant å vurdere nærmere. Men jeg synes det er viktig at vi gjør det samtidig med at vi får de rapportene som jeg har bestilt fra Universitetet i Oslo. De dreier seg om to ting. Det ene er om lovverket vårt er godt nok og tydelig nok i forhold til mobbeproblematikken, og det andre er om det er behov for å opprette en ombudsfunksjon. Vi får vurderinger fra Universitetet i Oslo før sommeren. Det dreier seg også om hva slags type oppgaver et ombud vil kunne ha – det kan f.eks. være å gi råd og veiledning til elever og foreldre i alvorlige mobbesaker. Et annet alternativ er at ombudet behandler individuelle klager, slik fylkesmennene gjør i dag, eller det kan være en rettshjelper som fører erstatningssaker overfor domstolene.

Det behovet jeg så, var bakgrunnen for at dette oppdraget gikk til Universitet i Oslo. Vi så at vi hadde å gjøre med alvorlige mobbesaker da fylkesmennene gikk igjennom det de hadde oversikt over. Det var flere mobbesaker der enn det som generelt er tilfellet – saker som involverte elever og foreldre. Foreldre sier at det er veldig vanskelig å nå fram overfor skoler og kommuner i den type saker, så jeg tror det primære behovet er et sted hvor foreldre og elever kan henvende seg for å få hjelp når de møter veggen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Georg Dale (FrP) [14:21:31]: I VG torsdag 17. februar kan dei vise til eit utspel der Kristin Halvorsen seier at ho angrar på at ho ikkje greip inn meir mot mobbing, og at ho meiner at ho sjølv var passiv då ho såg mobbing i oppveksten. No, som ansvarleg statsråd, har Kristin Halvorsen moglegheit til å rette opp noko av dette gjennom konkrete forslag, konkrete tiltak som bidreg til å hindre mobbing. Kristin Halvorsens regjeringsparti går ikkje inn for nokon av dei forslaga som opposisjonen fremjer i dag. I den same artikkelen er det i tillegg fleire forslag frå eit ekspertpanel om konkrete tiltak, der ein bl.a. seier at det må få konsekvensar for personell i skulen som ikkje tek mobbing tilstrekkeleg alvorleg.

Kva vil statsråden gjere for at det skal få større konsekvensar å vere mobbar i skulen, og kva for konkrete tiltak ser ho for seg?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:22:34]: Når opposisjonen vet at det er bestilt to vurderinger fra Universitetet i Oslo, der den ene dreier seg om opprettelsen av et mobbeombud eller en ombudsfunksjon knyttet til mobbesaker, og den andre dreier seg om hvorvidt lovverket er godt nok i forhold til å forhindre mobbing eller slå ned på mobbing, er jo denne typen Dokument nr. 8-forslag litt som å slå inn åpne dører. Opposisjonen vet utmerket godt at dette er forslag som nå er til utarbeidelse og vurdering. Jeg vil selvfølgelig ta imot de vurderingene, gå gjennom dem og følge dem opp overfor Stortinget.

Henning Warloe (H) [14:23:22]: Statsråden sa i sitt innlegg at hun var glad for det store politiske engasjementet i denne saken.

Nå har jo ikke det engasjementet vært veldig stort og synlig fra regjeringspartienes side og fra statsrådens side tidligere. For ca. et år siden etterlyste bl.a. vi i Høyre et sterkere engasjement i forhold til statistikkene over mobbetilfeller, som gikk i gal retning under denne regjeringen.

Så registrerer vi at VG lager nærmest en stor kampanje om dette temaet, og så begynner ting å skje. Det nasjonale manifestet som statsråden har invitert kommunene til, er jo veldig bra. Men ville dette manifestet ha kommet hvis ikke VG hadde laget sine reportasjer om mobbing?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:24:17]: Jeg har jo lang erfaring i å være opposisjonspolitiker, og de gangene jeg syntes at jeg lyktes best, var når jeg hadde en viss raushet overfor posisjonen. For det er ikke sånn at kampen mot mobbing er noe som bare foregikk på Bondeviks tid, eller som ble oppfunnet etter at VG satte i gang en kampanje.

Warloe er jo medlem av komiteen. Han har utmerket god oversikt over alle de forslagene og tiltakene som vi har satt i gang for å få til bedre læringsmiljø og bekjempe mobbing. Vi har hatt en ekstra sterk innsats på det i løpet av det siste halvannet året, og jeg mener det er helt avgjørende og nødvendig å holde det fokuset.

Jeg er veldig glad for at opposisjonen også er opptatt av dette, men jeg synes ikke dette er et tema der vi trenger å konkurrere mot hverandre om oppmerksomhet, men heller bidra med hverandre for å få et skikkelig trøkk i saken.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:25:17]: I innlegget mitt siterte jeg fra skolens formålsparagraf. Jeg synes at formålsparagrafen har så mange bra elementer som går an å bruke i denne type saker, og jeg har lyst til å utfordre statsråden litt på om hun ser at dette er en vei å gå for å sette mobbing på dagsordenen på en litt annen måte enn vi har gjort til nå.

Så har jeg lyttet veldig til hva regjeringspartiene har sagt her i dag. Jeg er glad for alle positive signaler i forhold til det med å nærme seg en ombudsfunksjon på dette området. Men jeg har også sett at statsråden har pekt på at det kan være mulig å utvide barneombudets mandat til å inneholde også dette. Da vil ikke det gi noen pådriverrolle overfor hver enkelt skole. Det vil heller ikke være en lav terskel slik at en lærer kan ta kontakt på et tidlig nok tidspunkt. Mener statsråden fortsatt at det er barneombudet og en sentral funksjon som vil kunne være den rette måten å gi en hjelp til både foreldre, elever og lærere i denne saken?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:26:31]: Jeg er åpen for å diskutere om en ombudsfunksjon kan ha litt forskjellig type innhold. Men det som Dagrun Eriksen nå tar opp, nemlig det som går på en ombudsrolle som er mer en pådriverrolle enn en vokter av arbeidet når det gjelder mobbing, er én innfallsvinkel. Det jeg i utgangspunktet tenkte da vi ba om utredningen, var at når foreldre og elever rapporterer at de har møtt veggen mange ganger – de har rapportert og tatt opp alvorlige mobbesaker og ikke nådd fram, og mange år etter er kanskje situasjonen såkalt løst fordi det barnet som ble mobbet, har flyttet, eller hele familien har flyttet – har jeg syntes det har vært hjerteskjærende historier, og vi må opplagt ha et bedre system for å gi hjelp. Ofte kan det være litt krevende juridisk bistand.

Men jeg kommer gjerne tilbake til den diskusjonen når vi får denne utredningen. Og formålsparagrafen for skolen er nydelig og må brukes.

Tord Lien (FrP) [14:27:48]: Det vi diskuterer her, er jo egentlig noen lovfestede rettigheter som barn har, nemlig retten til et trygt og godt læringsmiljø. Det er hjemlet i opplæringsloven, det er statsråden godt kjent med. Der står det mye spennende.

Det er altså slik at hvis private skoler bryter HMS-regelverket i forhold til opplæringsloven, og også andre lover, mister de retten til å drive skole. Staten tar over, elevene blir etter hvert overført til offentlige skoler på kommunalt nivå. Men hvis offentlige skoler bryter HMS-regelverket og opplæringsloven på andre måter, får det ikke noen andre konsekvenser enn at fylkesmannen sender et mer eller mindre surt brev til kommunene. Dette stemmer ikke regjeringspartiene for i dag, men: Vil statsråden vurdere hvorvidt man bør innføre sanksjonsmuligheter også for offentlige skoler?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:28:53]: Det er en del av den vurderingen som vi nå har bedt om. Men det er jo ikke lov i forhold til opplæringsloven i dag heller å forsømme seg på dette området. Man kan bli bøtelagt og fengslet ved dette. Det som er hovedutfordringen vår, er jo at vi har ingen eksempler på at mobbesaker knyttet til skolesituasjonen har nådd fram i rettssystemet. Det er ikke fordi det ikke skjer, det kan være fordi lovverket er for dårlig.

Når det er sagt, mener jeg at vårt mål jo ikke kan være å få flest mulig rettssaker ut av dette. Vårt mål må være å understreke alvoret og forebygge alvorlige mobbesaker. Det gjør vi jo med et bredt spekter av forslag. Mitt mål er at det skal sitte i veggene på alle skoler at man skal jobbe med et godt læringsmiljø hver eneste dag. Vi vet at dette ikke dreier seg om skippertak. Vi vet at det dreier seg om å ha et generelt godt læringsmiljø med generelt god kontakt mellom lærere og elever, med lærere som har en naturlig autoritet, og som griper inn i … (presidenten klubber).

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bente Thorsen (FrP) [14:30:20]: Jeg må begynne med å si at dette dessverre er en viktig sak som jeg tror mange er enig med meg i at vi aller helst skulle vært foruten.

Mobbing i skolen er et stort problem. Mange unger får ødelagt sin barndom og ungdom, og mange bruker store deler av livet til å bearbeide de forferdelige opplevelsene.

Jeg vil våge å påstå at mye av grunnen til at så mange som 50 000 barn svarer at de blir mobbet, rett og slett er at de voksne som har ansvaret for å rettlede og oppdra ungene, er unnfallende. De snur ryggen til og overser mobbing og annen ufin oppførsel. Terskelen for å gripe fatt i dårlig oppførsel og stygg ordbruk er blitt altfor høy.

Dette kan være et resultat av den politikken som er ført i skolen over mange år, og som bl.a. har vært med på å redusere respekten for lærerrollen. Det har bl.a. vært viktigere å gjøre læreren til kamerat enn at læreren ivaretar rollen som ansvarlig for undervisningen, noe som også innebærer å gjøre elevene til «gagns menneske», som det het i opplæringsloven tidligere. Dersom dårlig oppførsel ikke gripes fatt i med en gang, vil dette tilta og øke i omfang. Derfor må mobbing og plaging av medelever slås ned på umiddelbart.

Når dette er sagt, er det også mange skoler som har tatt tak og satt i gang ulike tiltak for å få vekk mobbing og bedre skolemiljøet. Det er påvist en sammenheng mellom mobbing og kjedsomhet, og at unger som leker sammen, kan bli venner. Derfor har flere skoler satt i gang med noe som heter Trivselsprogrammet, som ikke er et antimobbeprogram, men som kan forebygge mobbing likevel. Programmet går ut på at elevene selv velger trivselsledere som legger til rette for ulike aktiviteter i friminuttene, der målet er å få flest mulig av elevene med. Kravet til trivselslederne er at de er vennlige og respektfulle mot elevene.

Andre skoler igjen har kjøpt antimobbeprogrammer for få stoppet mobbingen. Men det holder ikke å kjøpe programmet. Det må inkorporeres i skolehverdagen og brukes daglig. Det viser seg at de skolene som bruker programmene aktivt, får ned tallet på mobbere.

Fremskrittspartiet støtter ikke Utdanningsdirektoratets konklusjon om å fjerne bevilgningene til alle antimobbeprogram. Igjen og igjen hører vi at foreldrene ikke blir hørt. Foreldrene som henvender seg til skolen for å informere om at deres barn blir mobbet og har det vanskelig i forbindelse med skoledagen eller på skoleveien, når ikke fram når de henvender seg til skolens ledelse.

Derfor går Fremskrittspartiet inn for å opprette et eget elevombud for grunnskolen, slik at foreldre og foresatte som ikke når igjennom til ansvarlig skole, har en plass å henvende seg til og få hjelp.

Svein Harberg (H) [14:33:24]: Mobbeproblemet og omfanget av det må vi gripe fatt i, men jeg tror det er en viss fortvilelse blant oss som diskuterer dette her i salen, for vi har ikke fasiten på hvordan vi skal gripe fatt i det, slik at vi får stor uttelling.

Et par kommentarer: Først og fremst har jeg lyst til å understreke den merknaden som vi er med på, der vi uttrykker bekymring for Utdanningsdirektoratets konklusjon om å fjerne bevilgninger til antimobbeprogram. Det er nok noen program som ikke har virket etter hensikten, men det å ikke ha tro på og satse på forebyggende arbeid er en resignasjon som jeg synes er skummel.

Jeg må si at da jeg sluttet som ordfører i Grimstad, ble det mange spørsmål om hva jeg var mest fornøyd med. Det var lett å svare Universitetet i Agder og ny campus og næringsliv og boligbygging. Jeg angrer i ettertid på at jeg ikke svarte at det viktigste vi gjorde i Grimstad, var å gjøre Grimstad til en MOT-kommune. MOT er ikke et rent antimobbeprogram, men et holdningsprogram som går på å dyktiggjøre unge til å gjøre gode egne valg og få alle de andre til å bry seg.

Jeg tror at skal vi virkelig få slutt på mobbingen, må vi – med respekt for ombudsbegrepet, som Trine Skei Grande påpekte – ha litt over fire millioner mobbeombud i dette landet. Det dreier seg om at hver enkelt må ta et ansvar, hver enkelt må bry seg. Derfor er dette en vanskelig sak, og vi i Høyre har slitt litt med hva vi skulle gjøre i denne saken. Vi tror det er viktig, hvis det skal være fire millioner mobbevakter – la oss kalle det det – å ha et støttesystem og ha et sted der ting kan følges opp. Det kunne være fristende å gå for begge mindretallsforslagene, for begge har noe i seg som kunne være bra.

Vi synes også det er veldig viktig å se på sanksjonsmuligheter. Det er en erfaring at når det er reaksjoner, får en effekter. Det viktigste er å ikke få ansvarsfraskrivelse hos enkeltmennesker – hos foresatte, hos rollefigurer, hos ledere i skolen og i fritidsaktiviteter.

Høyre vil også presisere at her er det ikke snakk om posisjon og opposisjon, som det var en tendens til debatt om i sted. Her er det altså to av opposisjonspartiene som er med i flertallet. Vi ønsker å være med på å se på aktuelle løsninger. Da er det riktig å vente på den utredningen som er på vei. Det er bakgrunnen for at vi ikke støtter noen av mindretallsforslagene i dag, Men vi forventer at vi kommer tilbake til dette på en grundig måte. Dermed mener vi også å ha gjort det som representanten Warloe varslet, at han ville komme opp og forklare hvorfor vi ikke støtter mindretallsforslagene.

Aksel Hagen (SV) [14:36:45]: Takk for en god debatt. Jeg ser fram til de neste. Det har vært en interessant debatt, sjøl om den egentlig ikke ble slik som vi nesten var enige om da vi diskuterte debattopplegget, at vi først og fremst skulle diskutere ombudsproblematikken og ikke ta den store mobbedebatten. Men som flere har understreket, er det aldri bortkastet å fokusere på det temaet.

Jeg prøvde som saksordfører å gi en presentasjon av den tenkinga som lå til grunn for det som er lagt fram her, og den debatten vi har hatt i komiteen. Jeg rakk ikke å ta med det poenget som Venstre på en god måte både har skrevet ut her, og som Trine Skei Grande har presentert i debatten – noen refleksjoner omkring ombud. Det syns jeg vi skal ta med oss.

Det kan fort være enkelt å be om et nytt ombud når et sakskompleks oppstår på den måten. Det er to problemer knyttet til det: Det ene er demokratiproblemet, forholdet mellom et ombud og oss politikere, men i dette tilfellet også forholdet til andre tunge viktige aktører, slik som fylkesmann, som barneombud, som eksisterende elev- og lærlingombud. Det andre – som henger litt sammen med dette, og som flere på en god måte har vært inne på – er at mobbing er et komplekst og innfløkt problem. For eksempel dette med ikke å glemme mobberen: Vi vet at det er noe grunnleggende trist knyttet til han eller hun som spiller den rollen der. All erfaring viser at de har det heller ikke bra på noen som helst måte, og de vil kanskje heller ikke få det bra videre i livet hvis de ikke klarer å ordne opp i dette. Det har vært gode innlegg rundt dette, og la oss for all del ta med oss det.

I inngangen videre til debatten som vil komme, vil jeg signalisere at jeg i utgangspunktet har stor sans for at vi skal ta i bruk og videreforedle eksisterende apparat og eksisterende ordninger når vi skal sette større fokus på denne problematikken med mobbing, mer enn at vi skal skille det ut. For dette er ikke et deltema; det er en helhet som skal fungere her for at vi skal bli kvitt, eller i hvert fall få minsket, dette problemet.

Jon Georg Dale (FrP) [14:39:31]: Eg skal prøve å bevege meg over i det litt meir rause hjørnet enn det eg var i under det første innlegget, for statsråden er på mange måtar meir imøtekommande under debatten i dag enn vi har sett henne på lang tid. Det er eg glad for. Det som er avgjerande, er at det arbeidet vi no har bedt om, faktisk går fort og er høgt prioritert av statsråden. Det forventar eg ut frå dei signala som statsråden har sendt i dag.

Så til svaret som statsråden gir på replikken til representanten Tord Lien, om moglegheiter for sanksjonar og i forhold til rettsapparatet: Eg trur statsråden har heilt rett i at det ikkje er ei målsetjing i seg sjølv med flest mogleg rettssaker. Eg trur at viss vi får éin rettskraftig dom som tydeleg slår fast ansvaret, kan det isolert sett bidra til at fokuset overfor skoleeigar vert mykje tydelegare på dette området. I den anledninga ser eg fram til det lovarbeidet som eventuelt kjem som eit resultat av det vi no har bestilt frå Universitetet i Oslo, og eg håper at det kan vere med og styrkje kampen mot mobbing.

I tillegg til det merkar eg meg at Venstre og Senterpartiet i dag tek til orde for ein type elevombod, gjerne lagt inn under barneombodet. Det er jo det same som Framstegspartiet foreslår i dag. Eg innser at det antakeleg ikkje får støtte, iallfall ikkje frå den eine parten. Sjølv om det på mange måtar oppfyller intensjonen i innlegget til representanten frå Senterpartiet, reknar eg ikkje med at vi får støtte til det. Men det er eit signal som det er viktig at også statsråden tek med seg allereie frå Stortinget, eit så tydeleg signal som Senterpartiet her vel å gi.

Oppsummert vil eg seie: Med dei positive signala som kjem frå statsråden i dag, lovar Framstegspartiet at vi også i framtida skal vere konstruktive med omsyn til konkrete forslag i kampen mot mobbing. Det er synd vi ikkje får fleirtal for dei forslaga vi konkret har fremma i dag, men det får vi ta igjen i neste omgang.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:41:54]: Det er usikkert hvor mange dette gjelder i skolen. Vi har hørt tall som 40 000. Mens jeg har jobbet med denne saken, har jeg prøvd å tenke: Hva om dette var 40 000 som druknet? Hva om dette var 40 000 som var utsatt for andre ting? Da hadde sannelig det politiske miljøet brettet opp ermene. Hadde det vært fire som hadde druknet, hadde vi sikkert laget både nye lover og kommet med store tiltak. Jeg tror dette kan føles nesten som å bli psykisk druknet midt i skolehverdagen, og derfor er jeg glad for at Stortinget tar seg tid til å diskutere dette i full bredde nok en gang.

Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for at alle skoler enten skulle ha et antimobbeprogram eller en handlingsplan mot mobbing. Det var vi glad for. Vi leser de positive signalene vi får i dag, og vi kommer ikke til å gi oss – på vegne av alle dem som opplever mobbing ute i skolen. Vi tror på en slik type mobbeombud.

«Hva skjer når menneskeverdet trues?» sa jeg i innlegget mitt. På Sørlandet har vi Stiftelsen Arkivet, som har satt opp dette som en sak som de møter mange skoleelever med. De forteller om hvordan mennesker i Norge sto opp for hverandre, eller ikke sto opp for hverandre, under krigen. Hva med de som ser og ikke handler? Hva med de som opplever at andre rammes, men ikke sier fra? Det er mange gode krefter som kan være med i kampen mot mobbing, som kan sette menneskeverdet på dagsordenen igjen, som kan si noe om at hvert enkelt barns skolegang betyr noe for oss, og vi vil virkelig sette i gang alt vi kan for at det skal bli et annet resultat enn det barn opplever i dag.

Noen har pekt på fylkesmannen. Jeg har sagt i denne salen før, og jeg sier det igjen: Jeg tror ikke det er det første stedet man tenker på å henvende seg når man har opplevd en mobbesituasjon i sin egen familie. Jeg tror at fylkesmannen kan være et sted hvor man kan legge mobbeombudet fysisk, men det må ha et ord, eller en tittel, som gjør at folk skjønner at her kan vi henvende oss og få hjelp.

Jeg gleder meg til å se det resultatet som statsråden får i de utredningene, at vi kanskje kommer noen skritt nærmere å få en funksjon ute som hjelper skolene til å holde oppe et kontinuerlig antimobbearbeid, men som også kan være en ressurs for de elevene og foreldrene som opplever at skolen ikke tar dette på alvor. Jeg håper virkelig at man også ser på sanksjonsmuligheter og muligheter for å kunne kjøre disse sakene for retten, slik at ikke allerede sarte og skjøre, nesten ødelagte liv sitter igjen med saksomkostningene når det er samfunnet som har sviktet.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:45:13]: Jeg har bare en helt sylkort, liten merknad til slutt.

Det ene dreier seg om mobbeprogrammer. Vi har ingen planer om å kutte støtten til mobbeprogrammer, det må jobbes systematisk. Det er ikke noe krav at man har et mobbeprogram for at man skal jobbe godt med det, men vi tror at de ulike programmene har sin funksjon. Jeg skal komme tilbake til det.

Så bare en liten bemerkning til noe av det som Dagrun Eriksen var innom avslutningsvis, og som jeg ikke tror hun mente, men som jeg synes vi skal være veldig forsiktige med. Det er å omtale de som utsettes for mobbing, som f.eks. at de har druknet. Det som imponerer meg veldig mange ganger, er når jeg møter folk som har vært utsatt for den typen overgrep som mobbing er, og har kommet seg ut av det, er at de har en utrolig styrke i seg som de antakelig ikke så da det så som svartest ut, men som mange, som ikke har vært gjennom det samme, kan misunne dem. Jeg vet at Dagrun Eriksen ikke har ment å avskrive noen mennesker og vet at det finnes en styrke i alle. Jeg tror bare det er så avgjørende viktig at vi snakker om det når vi treffer folk som har vært utsatt for dette, fordi det bidrar til å mobilisere dem, og familien rundt dem, til å komme seg ut av en situasjon.

Når vi beskriver hvor alvorlig mobbing kan være, bør vi samtidig også vise fram den styrken som utrolig mange mennesker som blir utsatt for overgrep, har, og som jeg lar meg imponere av veldig mange ganger. Jeg har truffet mange barn og unge som har følt seg svake, men som har funnet en styrke som har gjort at de slår de fleste.

Presidenten: Dagrun Eriksen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:47:10]: Jeg håper at statsråden også hørte innlegget mitt hvor jeg nettopp sa at det ikke handlet om å være mobbeoffer, men at et barn som har opplevd det og kommet seg gjennom det, er en mobbeoverlever, som er et begrep som brukes i Kristin Oudmayers bok, hvor mange forteller om sine sterke historier. Mitt poeng med å bruke sammenlikningen er at hadde det vært andre ting som hadde skjedd, hadde kanskje politiske miljøer reagert mye tøffere og mye sterkere. Det var min sammenlikning med at man drukner.

Jeg håper at vi skal kunne stå her om noen år og si at det ikke er på tross av hva det politiske miljøet gjør, men på grunn av hva det politiske miljøet gjør, at barn blir mobbeoverlevere i samfunnet vårt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.