Lise Christoffersen (A) [13:24:09]: Treforedlingsindustrien har lange tradisjoner i Norge. Det er ingen overdrivelse å si at denne industrien var en av de viktigste bidragsyterne til industrialiseringen av Norge i andre halvdel av 1800-tallet. Vi hadde spesielt gode forutsetninger gjennom kombinasjonen av rennende vann og råvarer fra skogen. Tresliperier, cellulose- og papirfabrikker gjorde Norge til en av verdens største eksportører av tremasse og cellulose. Min egen hjemkommune, Drammen, er et typisk eksempel på en by som vokste fram som et resultat av denne industrireisingen – med beliggenheten ved elva, der tømmeret ble fløtet nedover, og med nærheten til fjorden og havna, der treproduktene ble skipet ut.

Mange representanter i denne salen kunne fortalt akkurat den samme historien. Jeg husker personlig godt de mange fabrikkene langs Drammensvassdraget og fløterne på elva, som gjennom arbeidsinnvandring på 1960- og 1970-tallet faktisk også la grunnlaget for dagens flerkulturelle by. Men tømmerfløteren er borte. Nå er det bare statuen ved elvebredden som står igjen av ham. Borte er også de mange treforedlingsbedriftene. De store industriområdene tett på Drammen sentrum er gjenstand for omforming til nye, moderne bydeler. Union Brygge og Papirbredden er gamle navn på moderne leilighetskomplekser, kulturhaller og et sted for høyere utdanning.

Treforedlingsindustriens betydning for dagens næringsliv i Drammen er således sterkt redusert. Vi har én papirfabrikk igjen. Den har funnet sin nisje i produksjon av mykpapir til et sterkt voksende marked, bl.a. i Kina, men eies av utenlandske interesser. Det betyr at bedriften er avhengig av konkurransedyktige rammebetingelser dersom den skal forbli i Norge og Drammen. På den måten kan Drammen være et bilde på de omfattende strukturendringene treforedlingsindustrien i Norge har vært igjennom, og de utfordringene denne industrien står overfor – men ikke helt. For treforedling er fortsatt en viktig industri i Norge, bl.a. i mitt fylke, Buskerud, og i Østfold og i trøndelagsfylkene – for å nevne andre eksempler. Dette er hjørnesteinsbedrifter i flere samfunn og en viktig eksportindustri. Industrien er en viktig verdiskaper og sysselsetter i seg selv med en omsetning på 17,3 mrd. kr og en verdiskaping anslått til 3,2 mrd. kr – skapt av 4 000 ansatte. Den er samtidig viktig fordi den bidrar til at vi selv kan foredle egen skog, en av våre naturgitte råvarer, som i motsetning til en del andre naturressurser også er fornybar.

I denne skogen ligger det et stort uutnyttet potensial. I 2009 sto det nesten dobbelt så mye tømmer i norske skoger som i siste halvdel av 1960-årene, selv om planting av skog i samme tidsrom ble redusert med to tredjedeler. Likevel er den årlige tilveksten økt fra 13 millioner til 25 millioner kubikkmeter. Det skyldes bl.a. at hogsten bare er på 10 millioner kubikkmeter i dag. Uttaket utgjør med andre ord 40 pst. av tilveksten. Til sammenligning utgjør uttaket fra svenske og finske skoger 80 pst. av tilveksten der.

Mulighetene til ytterligere utnyttelse av skogen som råvare i treforedlingsindustrien i Norge er per i dag begrenset. En illustrasjon på det er brannen som skadet masseanlegget på Norske Skog Saugbrugs i Halden den 2. februar i år. Den førte til full stans i produksjonen på ubestemt tid. Ingen i Norge kunne overta råvarene. Det eneste alternativet var eksport til utlandet. Det viser også tydelig hvilke konsekvenser eventuelt nye nedleggelser kan komme til å få. Derfor må det være et politisk viktig mål å sikre framtidige rammevilkår for denne tradisjonsrike delen av norsk næringsliv som gjør at treforedlingsindustrien fortsatt kan utvikles og sikres vekstmuligheter i Norge. Da må en til dels negativ utvikling snus. I henhold til bransjens egen statistikk ble antall papir- og kartongmaskiner redusert fra 31 til 21 fra 2005 til 2009. Antall bedrifter ble redusert fra 13 til ti. Det er i dag sju fabrikker for tremasse og tre for cellulose igjen. Men selv om norsk treforedlingsproduksjon på denne måten er liten i verdensmålestokk, eksporterer den en betydelig del av sine produkter – både innenfor papir og innenfor bygningsplater. De største markedene er Europa, med land som Tyskland, Storbritannia, Italia og Sverige, men det eksporteres også til USA og Canada.

Det er fortsatt norske eierinteresser bak industrien i Norge, men med et betydelig innslag av utenlandske interesser. For eksempel var utenlandsandelen i Norske Skog 36 pst. per 31. desember 2010, mot 25 pst. ved forrige årsskifte. Hjørnesteinsbedriften Södra Cell på Tofte i Hurum er i sin helhet eid av svenske skogeierinteresser. Det samme gjelder Södra Cell Folla i Verran kommune i Nord-Trøndelag. De eier samtidig tre bedrifter i Sverige. Det sier seg selv at konkurransedyktige vilkår er en nødvendighet for å sikre arbeidsplassene i Norge.

Så kom finanskrisen og bød på nye utfordringer. I det såkalte Finanskriseutvalgets utredning, NOU 2011:1, heter det:

«To forhold er særlig viktige for å forklare hvorfor industriproduksjonen i Norge falt klart mindre enn i andre land. For det første produserer norsk industri i liten grad de varene som ble utsatt for den største etterspørselssvikten internasjonalt, som biler, forbrukselektronikk og andre varige forbruksgoder. For det andre består en vesentlig del av norsk industris produksjon av leveranser til petroleumssektoren. Ettersom etterspørselen fra petroleumssektoren holdt seg godt oppe gjennom tilbakeslaget, dempet det de negative impulsene mot industrien.»

Men så kommer det:

«For næringer som ikke i vesentlig grad ble påvirket av disse forholdene, som nærings- og nytelsesmiddelindustrien, grafisk industri, treforedling og produksjon av metaller var produksjonsnedgangen om lag av samme størrelsesorden som ellers i Europa.»

Men vi skal ikke svartmale situasjonen. Gjennom 1970-tallet gjennomgikk norsk treforedling betydelige strukturendringer. Den delen av industrien som overlevde, har i stor grad – både da og seinere – vist seg både innovativ og konkurransedyktig.

Treforedlingsindustrien leverer primært papir, kartong og cellulosemasse, men flere av anleggene leverer også store mengder energi, primært i form av varme. Mer kan leveres, bl.a. til husholdningene. Treforedlingsindustrien leverer dessuten miljøvennlige og bærekraftige produkter, som stadig utvikles. Ett viktig prosjekt er f.eks. å se hvilke produkter i plast, metall og glass som kan byttes ut med papir i framtiden – tekstiler basert på cellulose er et annet. Men én utfordring er imidlertid å opprettholde og helst øke den norske andelen av forsyningen av trevirke. Deler av industrien viser til at dette er helt nødvendig for å opprettholde verdiskapingen og eksportinntektene. I tillegg til reduserte kostnader betyr redusert import også en mer klimavennlig og bærekraftig produksjon i Norge.

Energi er et annet stikkord – også innad i egen produksjon. Treforedlingsindustrien er kraftkrevende. Energieffektivisering i bransjen har gjort at energiforbruket har økt mindre enn veksten i produksjonen. Innkjøpt varmeenergi og egenprodusert bioenergi fra brenning av bark, treavfall mv. dekker over halvparten av bransjens totale energibehov. Men også langsiktige industrikontrakter med Statkraft er viktige, slik Norske Skog i Skogn nettopp har undertegnet ny avtale om, der for øvrig statsministeren og næringsministeren nettopp var på besøk, som jeg så i media.

At ESA 3. mars 2011 godkjente garantiordningen for kraftintensiv industris kraftkjøp, er en god nyhet. Deler av industrien har, som nevnt, dessuten muligheter for å produsere fornybar energi for videresalg. Det gjelder bl.a. Södra Cell Tofte i Hurum. Flere bein å stå på er en stor fordel. De har imidlertid et problem med at den foreslåtte overgangsordningen for grønne sertifikater ikke gir dem de samme vilkårene som søsterbedriftene i Sverige. Spørsmålet er om det er mulig å gjøre noe med dette, eller om det finnes andre muligheter for å kompensere for denne ulempen.

Jeg regner med at det er et tverrpolitisk ønske i denne salen om å opprettholde treforedlingsindustrien som en viktig næring i Norge også i framtiden. Så for å gjøre en lang historie kort har jeg følgende spørsmål til statsråden: Hvordan mener statsråden at vi best mulig kan sikre langsiktige, konkurransedyktige rammebetingelser for videreutvikling av treforedlingsindustrien, slik at den fortsatt kan ha en viktig plass i framtidens norske næringsliv?

Statsråd Trond Giske [13:33:43]: Interpellanten tar opp rammevilkårene for treforedlingsindustrien i Norge. Gode vilkår for denne industrien og øvrig konkurranseutsatt industri er noe som opptar både meg og regjeringen. Treforedlingsindustrien er en viktig del av norsk næringsliv. Den står for en betydelig del av vår samlede eksport og er viktig for sysselsettingen i mange regioner. Samtidig er treforedlingsindustrien helt vesentlig for utnyttelse av skogressursene våre. Mer enn hundre års erfaring med industriell utnyttelse av vannkraft har skaffet oss en posisjon som verdensledende på kompetanse og teknologi, og vi har en miljøvennlig prosessindustri som går i spiss for å forene industri, klima og miljø. Regjeringen ønsker å bygge videre på dette fundamentet gjennom en aktiv næringspolitikk og stabile økonomiske rammebetingelser som legger til rette for lønnsomme arbeidsplasser.

Norsk prosessindustri er i stadig utvikling som følge av teknologiutviklingen og endrede globale rammebetingelser. De senere årene har store deler av treforedlingsindustrien vært under press på grunn av sviktende markeder, bl.a. som følge av mer elektronisk kommunikasjon til erstatning for bruk av papir. Det er lite regjeringen kan gjøre for å endre den globale markedssituasjonen. Treforedlingsindustrien var også av de næringene som merket finansuroen og det internasjonale økonomiske tilbakeslaget sterkest. Vi har det siste året, heldigvis, sett en gradvis opphenting i verdensøkonomien og i mange industrisektorer, selv om usikkerheten består, bl.a. i vår egen verdensdel.

Regjeringen legger stor vekt på at hele landet, med sitt rike ressursgrunnlag, må tas i bruk på en bærekraftig måte for å øke verdiskapingen og styrke lokalsamfunnene. Som interpellanten peker på, har vi naturgitte forutsetninger for treforedlingsindustri i form av tilgang til råvarer. Treforedlingsindustrien viser også til at et aktivt skogbruk som kan levere råstoff til konkurransedyktige priser, er sentralt for bransjens egen konkurransedyktighet og lønnsomhet. Norge har store skogressurser, og vi er blant de land i verden som har størst tilvekst i forhold til det kvantum som tas ut gjennom hogst. Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping fra skog, der de fornybare skogressursene brukes aktivt, både i lys av en god næringspolitikk og en klima- og energipolitikk.

Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å redusere de negative konsekvensene av finansuroen. Tiltakene har kommet treforedlingsindustrien og annen konkurranseutsatt industri til gode. Jeg vil understreke at sysselsettingen i Norge nå er omtrent på det nivået den var på toppen, før finanskrisen – helt annerledes enn i mange andre land.

Industrisysselsettingen i Norge går oppover, og optimismen i industrien er større enn på lang tid. Det tyder på at vi lykkes både med vår økonomiske politikk, med vår næringspolitikk og med vårt internasjonale arbeid for å sørge for gode muligheter for eksportrettet næringsvirksomhet. Den seneste konjunkturrapporten fra Norsk Industri viser at industrien har klart seg godt. Norsk Industri forventer en vekst blant sine medlemsbedrifter på 7 pst., og sysselsettingen forventes å øke.

Kraft- og utslippsvilkår er viktige for prosessindustrien. Regjeringen er opptatt av å beholde og utvikle miljø- og energieffektiv industri i Norge og Europa parallelt med utviklingen av klimavirkemidlene. For å understøtte inngåelse av langsiktige kraftavtaler i industrien har vi fått på plass en ny garantiordning for kraftkjøp på 20 mrd. kr under GIEK. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, offentliggjorde 2. mars 2011 at de godkjenner at garantiordningen er i tråd med EØS-avtalen. Med dette har vi fått på plass enda en viktig brikke i regjeringens industripolitikk.

I den forrige eierskapsmeldingen som regjeringen la fram, sa vi at Statkraft innenfor EØS-regelverket skal arbeide for å møte industriens behov for en stabil og langsiktig kraftforsyning. Det er svært gledelig at Norske Skog Skogn og Finnfjord før jul i fjor kom til enighet med Statkraft om en ny langsiktig kraftavtale. Det er de første langsiktige kraftkontrakter av en viss størrelse som er inngått på lang tid. Nylig har også ferrosilisiumprodusenten Washington Mills i Orkdal samt treforedlingsbedriftene Södra Cell Folla i Nord-Trøndelag og Hunton Fiber på Gjøvik sikret seg nye langsiktige kraftavtaler med Statkraft. Det betyr at det er mulig å få til konkurransedyktige kraftkontrakter for den kraftkrevende industrien.

Vi har også fått på plass en tilskuddsordning til industribedrifter som etablerer konsortia for felles innkjøp av kraft. Det er betydelig interesse for denne ordningen, og i alt ni bedrifter har fått utbetalt tilskudd. I tillegg har vi lagt inn 14 mrd. kr ekstra kapital i statsselskapet Statkraft. Det danner utgangspunktet for et investeringsprogram på 80 mrd. kr de neste fem årene. En god del av dette skal gå til å bygge ut norsk kraftkapasitet. Nylig fikk vi også presentert de grønne sertifikatene som bidrar til nær 13 TWh mer kraft også i Norge.

Siden etableringen i 2001 har Enova inngått kontrakter for nærmere 14 TWh innenfor fornybar energi og energieffektivisering. Om lag en tredjedel har gått til industrien. Til sammen har industrien fått en støtte på rundt 1 mrd. kr, og flere av prosjektene finnes innenfor treforedlingsindustrien.

Regjeringen har en offensiv politikk for å møte en av de største globale utfordringene: klimaendringene. Vårt utgangspunkt er at vi skal ivareta regjeringens mål om utslippsreduksjoner på en best mulig måte, fortrinnsvis uten at dette fører til at norsk og europeisk industri flytter til land uten utslippsforpliktelser.

Kvotesystemet er et av Norges viktigste klimapolitiske virkemidler. Regjeringen har slått fast i regjeringsplattformen at utslipp fra kraftintensiv industri skal reguleres innenfor EUs kvotesystem. Samtidig ønsker vi at norske industribedrifter skal ha samme vilkår for utslippskvoter som industrien i EU fra 2013. Regjeringen følger prosessen med revidering av EUs kvotehandelsdirektiv tett. Det er imidlertid for tidlig å si hvordan alle deler av direktivet vil slå ut for Norge. Målet er å finne fram til en innretning som ivaretar norsk klimapolitikk på en best mulig måte.

Regjeringen ønsker å legge til rette for utvikling av nye, lønnsomme og bærekraftige virksomheter i industrien. For å øke innsatsen mot utvikling av miljøteknologi har vi i 2011 etablert et helt nytt treårig program for miljøteknologi. Det gjør vi for å møte miljøutfordringene og for å bidra til framtidsrettede arbeidsplasser basert på utvikling av ny norsk miljøteknologi. Miljøteknologiordningen skal bidra med støtte til små, mellomstore og store bedrifter som utvikler ny norsk miljøteknologi. I 2010 ble det innenfor denne ordningen innvilget tilskudd til Weilands og Borregaards to store demonstrasjons- og FAO-prosjekter innenfor produksjon av 2. generasjons biodrivstoff, basert på trevirke som råvare.

Norge er et godt land å drive næringsvirksomhet i. Det går bra i Norge, og det finnes mange folk med optimisme, pågangsmot og gode ideer. Det betyr ikke at vi ikke har utfordringer, og at vi ikke hver dag skal jobbe med å gjøre vilkårene enda bedre. Tvert imot arbeider vi med rammevilkårene for næringsvirksomhet kontinuerlig. Jeg har stor tro på at treforedlingsindustrien, med utgangspunkt i dens betydelige kompetanse og erfaring, vil komme styrket ut også i framtiden.

Lise Christoffersen (A) [13:40:55]: Jeg vil starte med å takke statsråden for svaret. Dette hadde jeg skrevet på forhånd, for jeg visste at det kom til å bli bra.

Denne interpellasjonen har et helt konkret utgangspunkt i form av et møte som Buskerud-benken var invitert til på Södra Cell Tofte, 24. februar i år. Til stede på møtet var i tillegg Viken Skogeierforening, Hellefoss i Hokksund, Follum på Ringerike og representanter for de ansatte. Vi fikk en omfattende redegjørelse for gjennomførte omstillinger, kostnadsreduksjoner, produktutvikling og omfattende HMS-arbeid. Bedriftene hadde litt ulike utfordringer, men var samstemte i at de trenger flere bein å stå på, har problemer med konkurransekraft i forhold til utlandet, og at behovet for forutsigbarhet i de langsiktige rammevilkårene er stort – noe statsråden også var inne på og understreket.

Infrastruktur, tilgang til og pris på kraft, problemer med å rekruttere nødvendig kompetanse og behov for tilførsel av kapital var andre viktige stikkord. I tillegg til Södra Cells ønske om like betingelser for grønne sertifikater som i Sverige etterlyste de alle en helhetlig politikk for framtidens treforedling, hvor en ser på virkemiddelbruken samlet og ser litt inn i framtiden. De var selv mer enn villige til å bidra med egen erfaring og innsikt, om det er ønskelig. Selv om vårt møte gjaldt treforedlingen i Buskerud, vil jeg anta at det samme også gjelder for andre bedrifter i andre fylker.

Som det står i den skriftlige interpellasjonen, har Nærings- og handelsdepartementet under den rød-grønne regjeringen vektlagt en framtidsrettet næringspolitikk med en fyldig og fleksibel verktøykasse for et næringsliv i hurtig omstilling. Framtidsrettet næringsliv betyr nye arbeidsplasser i nye næringer, men også videreutvikling av de tradisjonelle. I Soria Moria II står det at vi vil være aktive og nyskapende i næringspolitikken, skape flere grønne arbeidsplasser og satse særskilt på områder hvor vi har spesielle forutsetninger for å være gode. Vi skal samtidig føre en aktiv distrikts- og regionalpolitikk for å legge til rette for likeverdige levekår over hele landet og opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, som statsråden også var inne på. Vi er gode på treforedling, og skogbrukets vilkår kan ha betydning for bosettingsmønsteret framover.

Regjeringen jobber nå med to meldinger som kan bli viktige for treforedlingsindustrien. Landbruksmeldingen er den ene, der skogbruket skal få en viktig plass. Eierskapsmeldingen er muligens den andre. Statsråden var jo inne på den eierskapsmeldingen som vi behandlet for en tid tilbake. Nå har ikke staten betydelige eierandeler i treforedling, meg bekjent, men det var et unisont ønske fra alle de tilstedeværende bedriftene at staten også vurderer mulighetene for å gå inn med kapital i en eller annen form, gjerne på prosjektbasis. Dette fikk også sterk støtte fra de ansattes representanter. De ønsker seg en satsing på treforedling gjennom et aktivt trepartssamarbeid, der en kunne se hele virkemiddelapparatet i sammenheng. Jeg har derfor et lite tilleggsspørsmål til statsråden om hvordan han ville sett på en slik felles henvendelse fra bransjen og fagbevegelsen – med siktemål, drøftinger og felles interesser med norske myndigheter og regjeringen.

Statsråd Trond Giske [13:44:28]: Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, er vi mer enn villige til å bruke penger også på å være med på utvikling i treforedlingsindustrien. Jeg tror staten er den viktigste medspilleren hvis man skal bidra til teknologiutvikling, innovasjon, nye produkter og nye produksjonsmetoder. Som jeg nevnte, har vi nå satset stort på en miljøteknologiordning, hvor 2. generasjons biodrivstoff basert på trevirke kan ha en sentral plass. Det er vel hovedsatsingen ved siden av de ordningene som finnes innenfor Innovasjon Norge, som finnes innenfor forskningsbudsjettene, for å bidra til nyskaping i treforedlingsindustrien.

Om vi skal gå inn på eiersiden som stat, er vel et mer åpent spørsmål. Nå finnes det forskjellige måter å gå inn i eierskapet på. Folketrygdfondet investerer jo i en rekke norske selskaper, begrenset til en minoritetspost, og bidrar slik sett til kapital på forretningmessig grunnlag. Vi kommer ganske snart med en eierskapsmelding, hvor det statlige eierskapet vil bli gjennomgått. Vi skal ikke utelukke at vi også i framtiden kan investere i nye selskaper, men det må være basert på et kommersielt grunnlag, i tillegg til at vi mener at et statlig eierskap spiller en spesiell rolle eller har en spesiell verdi utover det private eierskapet som finnes. Det må definitivt i hvert fall være slik at det må være basert på at en har tro på framtiden i den bransjen – og det har vi. Men det betyr ikke at en trenger statlig eierskap for å lykkes. Det finnes også mye privat kapital og eiere som bidrar i denne sektoren.

Jeg tror staten først og fremst spiller en god rolle som samarbeidspartner innen teknologiutvikling, og når det gjelder i å legge til rette for rammebetingelser, nye produkter og nye produksjonsmetoder, og også å åpne internasjonale markeder for norsk industri.

Så er det også slik at det vi har fått til på kraft, kan nesten ikke overvurderes. Det at det nå strømmer inn med nye, langsiktige kraftkontrakter, er utrolig positivt for den kraftkrevende industrien. At man lykkes med å tilby dem konkurransedyktige priser på kommersielt grunnlagt, er en fabelaktig fordel for norsk industri. Så må vi også jobbe med EU for å få ordninger som sikrer denne industrien gjennom den perioden hvor Europa kanskje går foran før vi får globale CO₂-priser, slik at vi ikke utfaser vår egen nøkkelindustri i Norge eller resten av Europa i den overgangsfasen inntil vi får globale, gode klimasystemer som gjør at CO₂ prises over hele verden. Det vil ikke tjene noen at vi får en karbonlekkasje ut av Norge og ut av Europa, og at vi mister muligheten for å gjøre disse produksjonene på ren, norsk vannkraft.

Jørund Rytman (FrP) [13:47:50]: Jeg vil først av alt takke Lise Christoffersen fra Buskerud for at hun setter denne saken på dagsordenen.

Cirka 37 pst. av Norge består av skog. Det er veldig mye. Bare der har vi en av de største forutsetningene for å kunne drive med treforedling. Det er derfor Norge har lange tradisjoner med treforedling, spesielt i Buskerud, som Lise Christoffersen har nevnt. Vi har god tilgang på råvarer, og vi har Drammen havn, som er en av Norges største og beste havner. Vi har også god kompetanse på treforedling. Slik sett er mye lagt til rette for at vi kan bli ledende på treforedling, og at det skal bli en voksende industri. Men vi har de siste åtte–ti årene sett at vi ikke lenger er så veldig konkurransedyktige. Det er ikke fordi det er mangel på råvarer, eller at kompetansen har blitt for dårlig, men det er fordi alle de politiske verktøyene i den berømte verktøykassa ikke er brukt, at vi i Norge har særnorske regler og særnorske skatter og avgifter, og at vi ikke har gode nok veier, som er viktig for denne typen industri.

Vi har også hatt en annen interpellasjonsdebatt som handlet om å sikre at norsk industri får et CO₂-regelverk på linje med EU, med bakgrunn i at særnorske CO₂-kostnader kan ødelegge for konkurranseevnen. Også i denne debatten er det viktig å ta med seg at særnorske avgifter eller særnorske regler gir andre lands industrier konkurransefortrinn. Det samme gjelder i denne saken om treforedling, om det så gjelder en overgangsperiode for å selge elsertifikater på grønne sertifikater, slik at det gir industrien samme økonomiske rettigheter som f.eks. våre svenske konkurrenter har hatt under åtte år for omstilling og opprustning.

Vi har de siste seks årene vært vitne til at store hjørnesteinsbedrifter har blitt nedlagt, bl.a. på grunn av dårlige rammebetingelser for norsk industri. Vi husker alle valgkampen i 2005, hvor de fleste politikerne drog til Grenland i Telemark og sa at med deres politikk ville Norske Skog og andre tilsvarende industrier ikke oppleve det samme, i hvert fall ikke hvis det ble rød-grønt flertall. Det ble en flertallsregjering bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet etter valget i 2005, og utviklingen har ikke snudd. Bare i Buskerud har flere industrier måttet legge ned eller har vært på konkursens rand.

For noen år siden gjorde Statistisk sentralbyrå noen beregninger på oppdrag fra Dagens Næringsliv for å finne ut hvilke politiske partier som hadde den beste politikken for konkurranseutsatt industri. Nå husker jeg ikke akkurat ordrett hva overskriften ble, men det var i hvert fall at Fremskrittspartiet hadde den beste politikken for å redde konkurranseutsatt industri. Beregningene konkluderte med at avkastningen av oljefondet bør brukes på avgiftskutt hvis målet er å styrke konkurranseutsatt industri. Etter å ha hørt Trond Giske har jeg iallfall et ørlite, optimistisk håp om at det er bedring, men som han selv sier, er det viktig at man har stabile rammebetingelser.

Senest på TV 2 Nyhetskanalen i går, søndag, fikk vi høre om forskjellen på lønnskostnader i den globale verden vi lever i. For én industriarbeider i Norge kan man ansette 16 i Kina. Jeg vil anta at en norsk industriarbeider ikke er så veldig mer effektiv enn en kinesisk industriarbeider – det vet jeg ikke så mye om – men iallfall ikke mer effektiv enn 16 kinesere. Det må vi ta inn over oss. Et så stort land som Kina, som har flere tusen dyktige ingeniører, flere enn Norge, satser stort på forskning og har rikelig tilgang på råvarer som skog. Vi må heller ikke glemme hvilket land i verden som står bak oppfinnelsen av papir. Papir i moderne forstand, dog uten skrift, ble funnet i utgravninger i Kina datert til det andre århundre f.Kr. Toalettpapir ble brukt i Kina allerede i det sjette århundre e.Kr. En reisende araber skrev den gang om den underlige skikken å bruke toalettpapir:

«Kineserene er ikke så nøye på renslighet og vasker seg ikke med vann etter toalettbesøk, men de tørker seg med papir.»

Men tilbake til det politiske: Hva kan man så gjøre? Jeg vil selvsagt trekke fram skatte- og avgiftslettelser. Vi må gjennomgå de særnorske miljøkrav, som kan medføre konkurranseulemper for norsk industri. Vi må ha mye større samferdselssatsinger. Veiene i Buskerud fylke, sammen med Telemark fylke, er tidligere kåret av VG til å være landets mest livsfarlige veier. Det sier jo litt. Det er også noe av det næringslivet påpeker. Vi må videreutvikle våre havner, vi må satse mer på forskning, og vi må stimulere til at utenlandske investorer får lyst til å satse i Norge. Vi må fjerne den særnorske formuesskatten, slik at vi får norske investorer og småsparere, som også får lyst til å investere i Norge.

Siste moment jeg vil minne om, er at regjeringen har flagget at de vil bruke kopipapir, konvolutter og trykksaker laget av returpapir så langt det er mulig. Samtidig satt regjeringen på gjerdet idet Norges eneste returfabrikk gikk over ende.

Gunnar Gundersen (H) [13:53:09]: Jeg vil gi ros til interpellanten, og i og for seg også til næringsministeren for hans svar. Men det forundrer meg at ingen så langt har nevnt at FN faktisk har utpekt 2011 til skogens år, og at ikke næringsministeren nevner det, kan nok kanskje symbolisere en litt slapp holdning til det fra regjeringens side.

Det vi diskuterer i dag, er kanskje Norges mest komplette verdikjede, som vi har i landet. Den er basert på norske råvarer og norsk foredling og selger stort sett på det internasjonale eksportmarkedet. Dermed får man en god måler av næringsbetingelser ved å se på utviklingen i næringen.

Det er ingen tvil om at det er en næring som har hatt store utfordringer. Det har skjedd store strukturendringer, og det kommer også til å skje framover. Jeg er veldig enig med næringsministeren når han sier at markedet får man gjort lite med. Det prøvde man på 1970-tallet – med å gi lagerstøtte – og dermed forlenget man krisen med i hvert fall fem år. Så markedet må bransjen selv ordne opp i. Men det forhindrer ikke at skog og tømmer på mange måter er et fantastisk produkt, og det kommer til å åpne seg store muligheter framover. Næringsministeren var selv inne på dette med klima. Det er nok å nevne at norsk skogbruk rydder opp i halvparten av våre utslipp i form av det man binder opp, hvis vi bare ønsket å telle det med. Så jeg håper kanskje det kommer litt mer fram i debatten.

Investeringer i industrien er svært langsiktige, og de er svært kapitaltunge, og det er store anlegg det er snakk om. Dermed blir de langsiktige betingelsene helt sentrale. Valuta og konkurranseforhold og det at vi holder orden i vår egen økonomi, er kanskje det aller viktigste. Der har vi lett for å slå oss på brystet og si at handlingsregelen løser alt, og at vi har klart det så bra. Men det er nok å minne om at sentralbanksjefen i sin siste tale dro fram at konkurransekraften i Norge var svekket med 20 pst. i forhold til land vi konkurrerer med, bare de siste fem–seks årene. Det er noe som vil synes ganske godt på optimismen i en næring som skogindustrien.

Så undrer jeg meg litt over interpellantens beskrivelse av det framtidsrettede i næringspolitikken, for det er klart at vi har alle biodieselsaken friskt i minne – hvordan den ble håndtert, og hvordan man der egentlig effektivt la ny mulighet innenfor norsk treforedling på is, gjennom å skape usikkerhet om hvilke rammebetingelser som gjaldt. Vi har hørt at langsiktige kraftkontrakter er viktige. Det er vi alle skjønt enige om. Men det ble skapt betydelige forventninger om at det skulle være billig, langsiktig strøm. Vi har alle sett hvilke svingninger som har vært i strømmarkedet i Midt-Norge, og det er klart at den typen usikkerhet som Skogn har måttet leve med, hvor man til tider har måttet stoppe maskinene på grunn av manglende strømtilgang og høy pris, er ganske ødeleggende for i hvert fall å ville satse lenger framover.

Grønne sertifikater er noe annet. Det er en klar diskriminering av en produsent som Södra Cell Tofte, og jeg har ikke hørt at man foreløpig har inkludert Tofte i grønne sertifikater. Det har vært mye framme at man kanskje ville si at produksjonen burde flyttes til Sverige, for svenskene inkluderer den kraftproduksjonen som Tofte står for, i grønne sertifikater. Vi ser skatt og eierskap. Jeg blir litt skremt når jeg hører at statens eierskapsmelding er det eneste stedet vi kan diskutere framtidig eierskap for treforedlingsindustrien. Her har vi kanskje det mest langsiktige norske private eierskapet som har hatt store problemer de siste årene. Det vet vi alle gjennom Norske Skog. Men det symboliserer da også et eierskap som må betale formuesskatt og kanskje også eiendomsskatt på verdier som de egentlig ikke har hatt. Det symboliserer hvor ødeleggende formuesskatten er på den typen eierskap. Det er mange andre forutsetninger

Til sist vil jeg også si at basisen faktisk er at råvareressursen utnyttes. Næringsministeren burde sånn sett ha et atskillig større påtrykk overfor sin kollega i Landbruksdepartementet. Svenskene prøvde seg med samme konsesjonsregler som vi hadde, et par år på 1970-tallet, tror jeg, men fant ut at det var så dyrt i form av at man ødela all aktivitet i primærkilden, at man måtte gå bort fra konsesjonsregler og den typen regulering ganske kvikt.

Samferdsel rekker jeg ikke å prate om, men det er også særdeles viktig for en distriktsnæring som transporterer sine råvarer fra alle deler av landet.

Alf Egil Holmelid (SV) [13:58:24]: Interpellasjonen som vi behandlar her i dag, er ein veldig viktig interpellasjon. Skog er ein av våre fornybare ressursar, og det er viktig at vi brukar den ressursen på ein best mogleg måte når det gjeld verdiskaping og eit optimalt miljø. Det vi no ser konturane av, er at vi har fleire næringar som er heilt avhengige av skogen. Den vi har hatt hovudvekta på her, er den tradisjonelle treforedlingsindustrien. Men vi har også den trebearbeidande industrien, og vi har den nye bioenergiindustrien. Det som er den store utfordringa, er at vi må få ei heilskapleg tenking for korleis vi skal bruke den viktige, fornybare ressursen som skogen er, til å få god økonomi i alle dei tre næringane og dermed også få ein god økonomi i skogsdrifta.

Det med at vi f.eks. kan bruke bioenergien til å ta vare på grot og rydde skog, sånn at økonomien i skogbruket blir betre, er ei av dei moglegheitene som vi har gjennom å satse på kompetanseutvikling i næringskjeda.

Sidan eg er inne på kompetanse, har eg lyst til å vise til ein rapport som kom frå Østlandsforskning i 2009. I den rapporten er det peikt på tre sentrale rammevilkår for skogbruksnæringa og for dei næringane som byggjer på skogbruket. Eit av dei sentrale rammevilkåra som Østlandsforskning legg vekt på, er kompetanse. Eg skal lese opp kva Østlandsforskning peikar på som viktige kompetanserammeføresetnader for nettopp denne industrien:

• oppretthalde relevant utdanning på masternivå

• oppretthalde etterutdanningstilbod som mogleggjer kompetanseheving i eigen arbeidsstokk

• tilrettelegging for forskningssamarbeid mellom aktørane i treforedlingsindustrien og nasjonale forskingsmiljø

• samarbeid med Finland og Sverige om utdanning og forsking.

Dette viser det som eg har vore oppteken av, at vi har ein tendens til å gløyme kompetanse når vi snakkar om rammeføresetnadene for å utvikle ein berekraftig, framtidsretta næringsstruktur i Noreg. Og denne næringa er absolutt ikkje noko unnatak. Noko av det som eg faktisk oftast møter når eg er ute og reiser og snakkar med folk òg i denne næringa, er at kompetanse på alle nivå i organisasjonen er det som skal til for å sikre framtida.

Det neste skrittet, etter det som har med kompetanse å gjere, og for så vidt òg det som har med forsking å gjere, og ikkje minst forskingssamarbeidet med dei andre nordiske landa, som ligg langt framme i forsking på trebearbeidande og treforedlande industri, er at vi er i ferd med å lage gode stimuleringsordningar for større investeringar basert på forsking. Det nye miljøteknologiprogrammet som næringsministeren var inne på, er nettopp eit eksempel på at vi i den tradisjonelle industrien, som m.a. treforedlingsindustrien er ein del av, ser eit behov for ein del større investeringar for å få pilotanlegg på skjener. Det nye miljøteknologiprogrammet, som SV har kjempa for å få fram, er nettopp eit eksempel på at vi kan lyfte fram forskinga frå kontorpulten, frå laboratoriet og til industriell gjennomføring. Dermed får vi ei heilskapleg kompetansekjede frå forsking via utdanning av operatørar og fagfolk på alle nivå til pilotanlegg, som kanskje er ein av dei sentrale langsiktige rammeføresetnadene òg i denne næringa.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:02:30]: Jeg vil også takke for interpellasjonen.

I tillegg til den internasjonale finans- og matvarekrisen er jo klimakrisen størst. Klimakrisen gjelder innholdet av karbondioksid i atmosfæren, og her er jo karbon poenget. Fangst og lagring av CO₂ i naturen skjer gjennom fotosyntesen, hvor karbondioksid er byggematerialet – altså: dess grønnere planter, dess grønnere skog, dess større opptak av karbondioksid. Lønnsomhet i skogbruket er da nøkkelen for alt som gjelder trevirke.

Fotosyntesen er motoren i karbonkretsløpet, og vi må huske på at om treet råtner eller brukes som produkter som menneskene trenger, blir det samme CO₂-virkning. Trevirke gir mange produkter: plank, papir og papp, eller ulike karbonmolekyler som industriråstoff for plastindustrien. Og det er her det virkelig store potensialet ligger, nemlig at vi kan erstatte fossilt karbon fra olje og gass som råstoff med karbon som kommer fra trevirke.

Industrielle råstoff basert på slike treverk foredlet gjennom bioraffinerier, f.eks. det som Borregaard står for, krever at vi legger til rette for det. Det krever at vi har en kombinasjon av avgift på fossilt karbon og stimulans av fornybart karbon. Dette er nødvendig for å sikre at det blir privatøkonomisk lønnsomt det som vi vet er samfunnsøkonomisk nødvendig.

Utfordringa i norsk industri, og spesielt i treforedlingsindustrien, er å lage lange verdikjeder som gir god betalingsevne for kvalitetstømmer, kompetent arbeidskraft og kapital. Det er altså spørsmål om å legge til rette for krevende allsidige arbeidsplasser for godt kvalifisert ungdom.

Det historiske verktøyet for dette innenfor treforedlingssektoren har vært å satse på trepartssamarbeidet mellom private eiere, i stor grad skogeiere, fagbevegelsen og staten, for derigjennom å skape en samfunnskontrakt som gir lønnsomhet for alle tre parter. De tre partene i dette samarbeidet må være enige om en strategi for å utvikle sterkere bedrifter og treforedlingsmiljøet i Norge. Når vi nå snakker om treforedling, er det foredling av slipstokken, ikke den stokken som brukes til sagtømmer.

Treforedlingsindustrien er nå i en svært krevende situasjon. Det gjelder få bedrifter, men det gjelder nøkkelbedrifter. Og hvorfor er de i en slik krevende situasjon? Jo, fordi vi har et ekstremt høyt kostnadsnivå i Norge i forhold til våre konkurrentland. Andre land satser svært offensivt på denne sektoren, nettopp fordi det gjelder fornybart råstoff som er en nøkkel i forhold til en av de største utfordringene som jeg nevnte. Derfor må storting og regjering nå ta kraftfulle grep for å sikre at vi kan videreutvikle denne industribransjen. Vi i Norge har gode råvarer med basis i langfibret, seinvokst gran, vi har svært kompetent arbeidskraft, og vi har overskudd av kapital. Det vi mangler, er et felles svar på: Hva vil vi med norsk treforedling? Sagt på en annen måte: Vi mangler en klar, offensiv treforedlingspolitikk.

Det er tre nøkkelområder som jeg vil peke på som sentrale i en slik satsing. Det første er å styrke forskning og utvikling. Det er svært svakt i dag i de universitetsmiljøene som driver forskninga på det nivået videre. Her må det kraftsamles, slik at vi får en base som kan videreutvikle dette i samspill med industri og næring ellers.

Punkt 2: Energiprisene må fortsatt være et fortrinn for norsk treforedlingsbransje. Det vil da si å videreutvikle kraftkontrakter med Statkraft, slik at vi kan beholde det fortrinnet.

Når det så gjelder elsertifikatene, må det gås nøye inn på det med salg av elsertifikater. Det gjelder § 8 c annet ledd i forslaget til energisertifikatlov, hvor det kan gis mulighet for å selge slike elsertifikater ved store ombygginger av elektrisitetsproduksjonen basert på bioråstoff. Det andre er: Hvem skal betale for elektrisitetssertifikatene? Der bør en unnta næringskodet treforedling, slik som det har vært hittil, for dermed å få forutsigbare rammebetingelser.

Og til slutt: Kapital, investeringsstøtte, miljøteknologi gjennom Innovasjon Norge, risikolån gjennom en industribank og eierkapital gjennom en annerledes strategisk satsing fra Statens pensjonsfond innland er helt nødvendig, slik at vi kan samspille med fagbevegelse og private eiere.

Laila Gustavsen (A) [14:07:44]: Representanten Jørund Rytman fortalte oss at papiret for 2 000 år siden ble utviklet i Kina. Det har representanten Rytman helt rett i, og det var vel det omtrent eneste representanten Rytman hadde rett i i sitt innlegg. Men når det gjelder spredningen av papir fra Kina til Europa, er det også en interessant historie. Papiret ble den gang brukt for å spre islam, gjerne vestover. Så kom 1300-tallet, og boktrykkerkunsten ble oppfunnet i Europa. Resten av historien er kjent.

Jeg har vokst opp med mine bein solid plantet i norsk industri, spesielt i norsk papirindustri. Jeg har vokst opp i en typisk østlandsbygd på Ringerike, der tømmerstokken ble hentet ut, fløtet ned elvevassdraget og brukt til energi og for så vidt husbygging og den delen, men også selvfølgelig videreforedlet til papir. Faktisk var tømmerstokken og grana så viktige for den dalen jeg vokste opp i, Ådalen på Ringerike, at det i bunaden er grankvist i blomst på blå bunn. Det forteller mye.

Det er lett å bli nostalgisk når en har med papirindustrien å gjøre. Det skal jeg ikke bli. Men det er et faktum at denne industrien har vært gjennom en særdeles tøff omstilling de siste årene. Fra min barndom husker jeg veldig godt samtalene rundt middagsbordet med industriforeldre som lurte på om det ble nedbemanninger og permitteringer, og samtalene dreide seg ofte om at de håpet at i beste fall bare en av dem mistet jobben.

I dag eksporterer vi omtrent 90 pst. av alt som skapes av de 18,5 milliardene som bransjen representerer, i hovedsak eksport til Europa.

Norsk treforedling har vært gjennom en beintøff omstilling, og min påstand er at norsk treforedling etter omstillingen er bedre rustet enn noen gang til å bedre sin posisjon internasjonalt i papirmarkedet. Ja, markedet har endret seg, men vår industri har jo møtt den utfordringen på en offensiv måte. Verden vil i framtiden trenge mer papir, det er soleklart, kanskje en annen type papir enn det verden har trengt til i dag. Verden vil trenge miljøvennlige tekstiler. Det er også åpenbart. Verden vil trenge ren, miljøvennlig energi. Det er åpenbart. Og verden vil definitivt trenge en miljøvennlig prosessindustri og den miljøteknologien som delvis er utviklet i et land som vårt.

Jeg synes at det viktige med denne interpellasjonsdebatten er å fokusere på utfordringene som er i norsk treforedlingsindustri i dag. Jeg vil takke Lise Christoffersen for at hun tok tak i dette etter det møtet vi var på i Hurum. Vi er alle opptatt av at de 4 000 arbeidsplassene som er i denne bransjen i dag, kan fortsette å være viktige arbeidsplasser i våre fylker og i vårt land.

Men jeg har også lyst til å gi en utfordring til bransjen. Den forteller oss at de har forholdsvis store rekrutteringsproblemer i deler av bransjen. Det vi vet, er at det gjennom alle årene med omstilling kan ha spredd seg en frykt for og et dårlig rykte om denne industrien. Jeg vil påstå at denne industrien er veldig lite kjent. Hva er den moderne norske prosessindustrien? Bransjen sitter selvfølgelig med hovedansvaret for å posisjonere seg inn i den nye globale verden. Vår jobb er å komme med rammebetingelser og virkemidler, og mange her, ikke minst ministeren, har redegjort ganske godt for hva vi har gjort, og hva vi gjør videre. Men jeg tror at hvis bransjen skal klare å tiltrekke seg sårt tiltrengt kompetanse både på fagarbeidersiden og på ingeniørsiden, er den nødt til å ta litt tak i det omdømmet som bransjen har for å være en bransje i nedgang, og tvert imot snu det og vise at det er en bransje i oppgang.

Ingrid Heggø (A) [14:13:06]: Aller først: Takk til interpellanten som set søkjelys på denne viktige problemstillinga.

Noreg er rikt på naturressursar. Vasskrafta har sikra oss ei industrialisering av Noreg som gjorde det mogleg å byggja eit godt velferdssamfunn. Dette må vi ikkje gløyma. Vasskrafta vart nytta til industriell produksjon, som gav samfunnet vekst og velferd. Tilsvarande politiske rammer vart olje- og gassektoren òg underlagd. Naturressursane vart utnytta til det beste for landet, og denne utviklinga skal vi fortsetja med. Naturressursane skal koma innbyggjarane til gode gjennom ei god offentleg forvalting og avkasting. Likeins skal naturressursane leggja grunnlaget for utnytting i Noreg til framtidsretta arbeidsplassar som utnyttar ressursane til verdiskaping og lønsame bedrifter.

Framtidas kamp om norske mineralressursar må også verta underlagd eit system der slike ressursar kjem landet og verdiskapinga til gode. Dette arbeidet har vi starta med, og Arbeidarpartiet vil derfor fremja ein heilskapleg politikk også på dette området. Derfor er det nødvendig å ha ein aktiv, heilskapleg og framtidsretta næringspolitikk som byggjer på dei ressursane vi har tilgjengelege.

Norske vasskraftressursar sine primære formål er å sikra landet ei sikker og god energiforsyning. Dernest er det viktig at desse viktige og evigvarande ressursane vert utnytta til industriell utvikling i Noreg. Arbeidarpartiet vil derfor fortløpande vurdera industrien sine behov for konkurransedyktige rammevilkår, som motiverer nettopp til industrielle investeringar også i Noreg. Vi vil at Noreg skal ha like gode industrielle rammevilkår som elles i Europa.

Forsking, utvikling og innovasjon er viktige føresetnader for å vidareutvikla eit kunnskapsbasert, konkurransedyktig næringsliv.

Styrking av den statlege deltakinga i næringsrelatert forsking for å betra moglegheitene for å byggja bruer for eit framtidig konkurransedyktig næringsliv med fokus på miljøteknologiske produkt, tenester og energieffektivisering, er alt saman svært viktig.

Vi vil jobba for å auka bidraget frå staten retta mot næringsrelatert forsking, som skal føra med seg auka bidrag til næringslivet, og vi vil styrkja verkemiddelapparatet – spesielt på dei områda som styrkjer innovasjonskrafta i norsk næringsliv. I Noreg er det mange gode idear som vert utvikla gjennom det etablerte næringslivet, høgskulane, universiteta og forskingsmiljøa. Trefordelingsindustrien er ein viktig del av den norske industrien si historie og vil òg vera ein viktig del av vår framtid. Fokus på moderne prosessindustri og gode langsiktige rammevilkår er viktige element å ha med seg her.

Trond Helleland (H) [14:16:17]: Jeg er også veldig glad for at Lise Christoffersen har tatt opp denne viktige interpellasjonen. Det er slik, selv om jeg er fra Drammen og ser havet, at vi av og til har følelsen av at de næringene som ligger litt unna sjøen, blir lite omtalt i denne sal. Særlig skogbruket, som det nå blir satt fokus på, får liten oppmerksomhet. Det synes jeg er synd, og det er bra at vi nå har en runde om dette.

Mye er sagt. Jeg har bare lyst til å poengtere et par ting. Vi har hatt flere møter med Södra Cell. Nå fikk ikke jeg vært med på det siste møtet, men vi har vært der flere ganger både enkeltvis og sammen fra Buskerud-benken. Det har sikkert vært tilsvarende møter andre plasser, men særlig på Södra har en gjennom mange år blitt varslet om at de har en konkurranseulempe på grunn av kraftpolitikken og de manglende grønne sertifikatene. Det som gjør at de har klort seg fast og overlevd, er at det er en svært effektiv bedrift. De leverer gode resultat. Men når en trekker fra den manglende støtten grønne sertifikat vil innebære, så sliter de allikevel i forhold til sine svenske søsterbedrifter. Jeg håper at statsråd Giske og regjeringen nå virkelig vil legge til rette for at også treforedlingsindustrien får bli en del av denne ordningen, som lenge har vært varslet, som har vært utsatt, som man har ventet på, og som forhåpentligvis snart vil komme på plass.

Et annet poeng som er viktig, og som naturlig nok også bør være med i en debatt om skogen, er den vernepolitikken vi fører her i landet. Jeg skal ikke dra opp Trillemarka-saken igjen. Der er det mye som kunne vært sagt, og det har blitt sagt før. Men også begrepet «inngrepsfrie naturområder», som har sneket seg inn i miljøforvaltningen i stadig større grad, uten at det har vært helt klart definert om dette faktisk er en villet politikk, har f.eks. i Nord-Trøndelag medført at for mange skogbrukere er det å bygge skogsbilvei nærmest blitt en umulighet, fordi man har havnet innenfor et INON-begrep. Det å få skogen ut til markedet – samferdsel, som Gunnar Gundersen ikke rakk å nevne – er utrolig viktig. Da snakker vi om alt fra skogsbilveier til hovedfartsårer. Det er helt avgjørende. Da er i hvert fall en vernepolitikk som legger hindringer for at vi skal kunne bruke den viktige naturressursen som skogen er, som Per-Olaf Lundteigen beskrev på en veldig god måte i forhold til fotosyntese og de prosessene som binder karbon, en politikk der vi må klare å se to ting i sammenheng, nemlig det å ta vare på naturen vår samtidig som vi bruker naturen på en fornuftig måte.

Norge har mye skog. Vi har naboer som har enda mer skog. Derfor er det viktig at vi i dette landet klarer å ha en levedyktig industri som faktisk tar unna det råstoffet som skogbruket gir. Laila Gustavsen nevnte 4 000 arbeidsplasser. Det går jeg ut fra er i treforedlingsindustrien. Det er klart at hvis man tar ringvirkningene, alle som driver i skogen, alle som har skog som tilleggsnæring, alle som har skog som hovednæring, så snakker vi her om et ganske stort antall arbeidsplasser, og vi snakker om at en veldig stor andel av Norges areal skal bli skjøttet på en god måte.

Mitt håp er at denne interpellasjonsdebatten er starten på en snuoperasjon der vi nå får på plass nødvendige rammebetingelser, der vi ser skogen i en større sammenheng, og der vi ser skogen som en ressurs i Norge – som ikke skal stå der til pynt, men som skal brukes, foredles og fornyes, og som skal være en viktig bærebjelke i norsk næringsliv framover.

Irene Lange Nordahl (Sp) [14:20:41]: Først vil jeg takke for denne interpellasjonsdebatten og interpellanten for at hun løfter opp dette spørsmålet.

Treforedlingsindustrien er en viktig del av norsk næringsliv. Produksjon fra treforedlingsindustrien er i stor grad standardiserte produkter og blir eksportert. Markedet for slike industrivarer er globalt. Industrien konkurrerer på verdensmarkedet og er derfor avhengig av gode rammebetingelser.

Treforedlingsindustrien i Norge er også avhengig av en jevn tilgang på trevirke året rundt. Dette i seg selv er en viktig rammebetingelse for å la treforedlingsindustrien videreutvikle seg for framtiden. Jevn avvirkning i norske skoger og gode logistikkløsninger, som flere har vært inne på i denne debatten, er avgjørende for å sikre treforedlingsindustrien jevn tilgang på trevirke.

Tilgang på energi er også viktig for treforedlingsindustrien. Senterpartiet er tilfreds med at denne regjeringen har fått på plass en garantiordning med rammer på 20 mrd. kr for å understøtte den kraftintensive industriens kraftkjøp. Den rød-grønne regjeringen har også fått på plass en tilskuddsordning for industribedrifter som etablerer konsortier for felles innkjøp av kraft. I desember 2010 ble det inngått langsiktige kontrakter mellom Statkraft og norske industriselskaper. Det er svært viktig for videre utvikling av kraftintensiv industri, som bl.a. Norske Skog. Dette har vært viktig, og det har vært mange debatter omkring dette temaet det siste året.

Jeg vil også vise til at regjeringen har satt i gang en rekke tiltak for å styrke kraftbalansen og for å bygge ut ny kraftproduksjon. Dette har stor betydning for den kraftintensive industrien. Det er også planer om videre utbygging og styrking av kraftnettet. Det er inngått avtale med Sverige om etablering av et felles elsertifikatmarked med oppstart fra 2012, som vil føre til utbygging av ny fornybar energi, samtidig som Statnett planlegger store investeringer i nettet de kommende årene. Dette vil også bety mye for denne industrien.

I tillegg er satsing på forskning og utvikling viktig for treforedlingsindustrien samt mulighet for kapital til videre utvikling, som flere har vært inne på i debatten. Her er videre oppfølging av miljøteknologisatsingen av sentral betydning. Dette vil også vi fra Senterpartiets side vektlegge framover.

Senterpartiet er opptatt av å beholde og utvikle treforedlingsindustrien i Norge. Vi mener det er et stort potensial for ytterligere avvirkning og verdiskaping i norske skoger, særlig i forbindelse med utvikling av fornybar energi. Aktivt skogbruk er et viktig klimatiltak på grunn av skogens binding av CO₂ og må verdsettes økonomisk og inngå som et virkemiddel i klimapolitikken.

Lise Christoffersen (A) [14:23:46]: Jeg vil starte med å si tusen takk for debatten. Det var veldig fint at det var så mange som meldte seg på og deltok i en viktig debatt. Og det var, som jeg trodde, også bred enighet om at treforedlingsindustri er noe vi også må satse på i framtiden.

Det var noen nyanser her og der. Skatte- og avgiftslettelser og begrepet «snuoperasjon» er vel ikke akkurat det som står øverst på de listene vi har fått fra industrien. Det gikk mer på foredling og styrking av de virkemidlene som er, eventuelt muligheten for å komme opp med nye kombinasjoner av virkemidler. Det er det industrien selv har satt øverst.

Kompetanse er ikke glemt – det er med. Jeg nevnte så vidt at industrien selv sier at den har problemer med rekruttering, som igjen henger sammen med utdanningsmuligheter, og det som også Laila Gustavsen var inne på i sitt innlegg.

Vi vet at næringen følger denne debatten her i dag. Jeg kunne tenke meg, bare sånn helt til slutt, å minne om at statsministeren jo lanserte en sekspunktsplan for framtidens næringsliv på siste landsstyremøte i Arbeiderpartiet – han var vel da kanskje mer Arbeiderpartiets leder enn statsminister, men han er nå den han er. Aller øverst på den lista sto kunnskap, forskning og innovasjon. Og, som han sa: Er det én ting som er sikkert når det gjelder de arbeidsplassene som vil finnes i framtiden, er det at de er kunnskapsbaserte. Det gjelder jo ikke minst våre tradisjonelle industrier. Det er flott at vi ser en betydelig vekst i antall nyetableringer i nye nisjer, men veldig mange av dem lever ikke veldig lenge. Og vi sliter også med å få til kommersialisering av nye produkter og ideer. Treforedlingsindustrien har altså lang erfaring i nettopp det.

Forenkling var punkt nr. 2 i statsministerens plan.

En aktiv næringspolitikk var punkt nr. 3, og det har vi brukt veldig mye tid på å diskutere her i dag. Vi har erfaringer i det å legge strategier for andre typer av næringer. Vi la fram en verftspakke i forbindelse med finanskrisen. Vi har et ganske omfattende virkemiddelapparat som sikkert kan snekres sammen på mange nye måter.

Eierskap var også på lista, statlig eierskap, privat norsk og utenlandsk eierskap – til sammen, og der hvor det er fornuftig: den ene eller den andre.

Infrastruktur har vi ikke snakket så veldig mye om her i dag. Det kommer selvfølgelig som et særdeles viktig element i forbindelse med rullering av Nasjonal transportplan og industriens behov. For vår del i Buskerud er det gledelige ting på gang i forbindelse med rv. 23, som er en viktig tilførselsåre.

Så er det også, selvfølgelig, orden i økonomien. Jeg husker at tidligere mangeårige industriminister Finn Kristensen i et foredrag om framtidens industripolitikk vektla akkurat det samme som vi har gjort her i dag: Det er i de tradisjonelle næringene vi har et stort, stort fortrinn. Det er det vi kan, og det bygger på noe vi har. Jeg håper ikke statsråden blir overrasket hvis vi tar en tur med fagbevegelsen og bransjen og banker på døra.

Statsråd Trond Giske [14:27:24]: Min dør er åpen for interpellanten, eventuelt en delegasjon fra fagbevegelsen og fra treforedlingsindustrien generelt. Jeg tror det er helt riktig som interpellanten sier, at de signalene vi gir som politikere også, er med på å skape holdninger i bransjen. Selv om det er markedsanalyser, lønnsomhet og muligheter for teknologiutvikling som er avgjørende for investeringer og satsing, er også det at vi sier at dette er en bransje vi ser positivt på, dette er en næring vi har tro på, og at det er viktig for Norge å bruke de råvarene vi har, til beste for vår egen næringsutvikling, men også for f.eks. internasjonale, gode klimaløsninger, viktige signaler. Sånn sett er det positivt at denne salen er opptatt av saken, og at det er så mange positive meldinger til bransjen fra egentlig mange partier.

Så ble det etterlyst at statsråden ikke hadde nevnt Skogens år fra talerstolen – nå er det gjort. Jeg kunne kanskje si at for regjeringen er hvert år skogens år, så vi skal følge opp dette i politikken vår. Det er interessant å se hvordan det for ganske få år siden, egentlig, ble beskrevet at en råvarebasert økonomi hadde liksom ikke framtiden for seg. Det var Sverige som var idealet. Så viser det seg at det å være råvarebasert – ikke råvareeksportør alene, men råvarebasert – faktisk er en sterk posisjon å ha i en verden som etterspør råvarer, hvor veksten er stor, og milliarder av mennesker skal bringes opp i levestandard og spør etter både energi, mat og ulike råvarer. Så det at vi kan bruke den bærekraftige, fornybare råvare som skogen er, på nye måter i nye generasjoner, slik denne industrien har lang tradisjon for å gjøre, nemlig ved å omstille seg og finne de nye produktene og de nye produksjonsformene, tror jeg vil bidra til at denne næringen vil være sterk også i framtiden.

Vi skal være en medspiller på det som interpellanten beskrev godt i sin oppsummering om de store rammebetingelsene for næringslivet generelt, men også for de spesifikke rammebetingelsene som denne næringen trenger, f.eks. kraftkontrakter, teknologiutvikling, miljøutvikling og ikke minst også, som flere har vært inne på, de internasjonale rammebetingelsene for utslipp – CO₂-spørsmålet – slik at vi ikke ødelegger vår egen industri i opptakten til at vi får et globalt regime på plass. Dette er ikke bare opp til den norske regjeringen. Representanten Helleland var litt utålmodig med hensyn til at en må jo adressere til EU-systemet, som nå skal få disse tingene på plass. Vi skal være en pådriver for å passe på at de norske hensynene blir ivaretatt på en best mulig måte, slik at vår industri også har en framtid innenfor framtidens EU-regime.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.