Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 70 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, av disse 5 minutter til statsråden, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter og Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Michael Tetzschner (H) [12:06:28]: (ordfører for saken): Av bakgrunnen for Dokument 8-forslaget fremkommer det at forslagsstillerne tar opp én konkret sak knyttet til et boligbyggelag i Tønsberg og dette boligbyggelagetes tildeling av borettsleiligheter i St Olavs Borettslag til interesserte kjøpere. Noe av bakgrunnen er også at blant de interesserte kjøpere var ledelsen i borettslaget godt representert.

Tønsberg kommune hadde nemlig solgt en tomt til Tønsberg-Nøtterøy Boligbyggelag for kostpris, men uten konkurranse, ved årsskiftet 1999/2000. Som ledd i Tønsberg kommunes ønske om å tilgodese unge boligsøkere ble det bestemt at 24 av leilighetene i St Olavs Borettslag skulle tilbys unge mellom 18 og 35 år i Tønsberg som hadde bodd i kommunen minst to år. Under ellers like vilkår ville ungdom med lengst ansiennitet i boligbyggelaget gå foran.

Tønsberg kommune overlot til boligbyggelaget å forestå tildelingen på basis av kontraktsforutsetningene fra kommunen. Etter at forkjøpsfristen for unge mennesker mellom 18 og 35 år var utløpt, ble flere av de såkalte etablererleilighetene kjøpt av personer som var bystyremedlemmer, herunder ordfører og/eller andre som hadde nær tilknytning til boligbyggelagets ledelse. Tilsvarende har også en svoger og en nevø av administrerende direktør i boligbyggelaget, og som heller ikke fylte ungdomskriteriene, kjøpt en leilighet hver.

Ledelsens kjøp av leilighetene ble tatt opp av Tønsberg Blad, som hadde en rekke kritiske oppslag om saken. Den ble også behandlet i Tønsberg bystyre og i kommunens kontrollutvalg. Kontrollutvalget bestilte en rapport fra KPMG som forelå i april 2010. I denne rapporten heter det bl.a., ifølge innstillingen:

«På bakgrunn av foreliggende informasjon fremstår det som» (NN, NN, NN etc.)… «ervervet sine respektive boliger i tråd med de retningslinjer og prosedyrer som TNBBL hadde etablert i forbindelse med tegning av bolig. I forhold til kommunens etiske retningslinjer forligger det ikke konkrete holdepunkter for brudd på disse. På bakgrunn av den informasjon som er fremkommet i løpet av undersøkelsen kan det på objektivt grunnlag ikke sies at ervervene representerer brudd med fattede vedtak, eller at de omtalte personene har forholdt seg illojalt til vedtak som er truffet.

Det vil være en skjønnsmessig vurdering om ervervene eventuelt er med på å undergrave innbyggernes tillit og holdning til kommunen, som beskrevet i punkt 2 i de etiske retningslinjene.»

Tønsberg kommune vedtok 19. mai 2010 å be Kommunesektorens Etikkutvalg om å se på saken. Utvalget ble bedt om en vurdering av de etiske retningslinjene.

I juni 2010 konkluderte Etikkutvalget med bl.a. følgende, som gjengitt i innstillingen:

«Det må presiseres at det her ikke er tale om utnyttelse av fortrolig informasjon, leilighetene var lagt ut for salg, og alle vesentlige opplysninger var tilgjengelige.»

Men (…) som medlem av styret i boligbyggelaget har (han)

«som oppgave å bidra til at de forutsetningene som lå til grunn for tomtesalget, faktisk blir realisert. Det synes klart at det her dreiet seg om attraktive leiligheter som var rimelige i forhold til boligmarkedet på den tiden. Det var leiligheter som kommunen hadde ønsket skulle gå til unge etablerere. Fristen for forkjøpsretten var kort, og det var lite fokus på disse etablererleilighetene i annonsene. I stedet for å søke å bidra til at leilighetene gikk til unge mennesker i etableringsfasen slik meningen var, valgte de politiske tillitsmennene selv å kjøpe leilighetene til tross for at de ikke tilhørte målgruppen.»

(…)

«Det er ikke tilstrekkelig at en avtale er juridisk korrekt. De tillitsvalgte må handle slik at egne særinteresser ikke får fortrinn fremfor de kommunale fellesinteressene.»

(…)

«Det er utvalgets oppfatning at alle de tre tillitsvalgte politikerne burde unnlatt å kjøpe leilighetene, og at de dermed ikke har opptrådt fullt ut etisk forsvarlig. Etter utvalgets mening kan det også hevdes at de ved sine handlinger har vært med på å undergrave innbyggernes tillit og holdning til kommunen, og for så vidt har handlet i strid med punkt 2 i de etiske retningslinjene for Tønsberg kommune.»

Tønsberg kommune har ikke hatt eierandel i TNBBL. Boligbyggelaget er et selvstendig rettssubjekt som Tønsberg kommune i noen grad har valgt å bruke som gjennomføringsorgan for et kommunalt ønske om å gjøre det lettere for ungdom å etablere seg i egen bolig. I dette tilfellet fikk boligbyggelaget en tomt til kostpris uten konkurranse mot å øremerke 24 leiligheter i et boligbyggelag til en målgruppe, Husbanken har ytt helt ordinær og maksimal finansiering ut fra disse forutsetninger. Kommunen overlot også til boligbyggelaget å administrere tildelingen til unge boligsøkere. Forholdet mellom kommunen og boligbyggelaget hviler på et rent avtalemessig grunnlag.

TNBBL kjente til at det for kommunen var en grunnleggende forutsetning at 24 leiligheter skulle tildeles unge under 35 år med minst to års botid i kommunen. Den korte fristen og annonseringen peker klart i retning av at TNBBL administrerte tildelingen med tanke på egne medlemmer som allerede fylte kriteriene, mens det av bystyrevedtaket fremgår at man hadde tenkt en fortrinnsrett for alle kommunens unge med oppfylt botid. Under enhver omstendighet skulle lojalitetsplikten i avtaleforholdet tilsi at boligbyggelaget av eget tiltak hadde orientert kommunen om at det ville bli problematisk å oppfylle hele kommunens forutsetning om 24 klausulerte leiligheter. Dette ville gitt kommunen anledning til å overveie hvordan tilbudet kunne gjøres kjent for målgruppen eller eventuelt for andre svakstilte på boligmarkedet.

Dersom kommunen hadde frafalt sin interesse i prosjektet, hadde det vært naturlig at tilbudet om å kjøpe de resterende leilighetene hadde gått ut til medlemmene på nytt uten alderskriteriene, men etter vanlig ansiennitet. Det er ingen grunn til å oppstille noen begrensninger i boligbyggelagets styremedlemmers mulighet til å kjøpe leiligheter hvis de når opp i prioritet i likestilt konkurranse med alle andre medlemmer av laget. Hvis det er flere leiligheter til salgs enn medlemmene etterspør, er det selvfølgelig først-til-mølla-prinsippet som gjelder. Men dette forutsetter selvsagt at det er gjort en ordinær offentlig annonsering, slik at de som har hatt nær kontakt med selskapet, ikke får urimelige fordeler ved sin innsikt og kunnskap om omsetningen. Det kan tenkes at boligbyggelaget i dette tilfellet mente at kommunen var informert i og med at fremtredende representanter fra kommunen satt i styret. Slik uformell kunnskap vil ikke kunne erstatte behovet for en formell henvendelse til rett instans i kommunen i egenskap av avtalepart.

Saken er en påminnelse om hvor viktig det er å unngå dobbeltrepresentasjon som kan skape uklarhet om roller.

I det foreliggende tilfellet synes problemet ikke å være at styremedlemmene har mottatt fordeler på bekostning av det selskap de leder, men at man i for liten grad har fulgt opp kommunens forutsetninger ved tomtetildelingen.

Kommunal- og regionaldepartementet viser til at det allerede fra 1. januar 2011 er gjort lovendringer som skal motvirke spekulasjon i kjøp av borettsleiligheter, bl.a. at de før ferdigstillelse bare kan eies av fysiske personer som vil kunne oppfylle kriteriene for å bli borettshavere, og at det i mellomtiden er kommet strengere habilitetskrav i kommunale selskaper.

Jeg er enig i at dette er regler som høyner terskelen for uønskede disposisjoner, også i denne sak, selv om de ikke ville forhindret det som var hovedpoenget i saken.

Fremskrittspartiets medlemmer av komiteen har i sine merknader sådd tvil om motivene hos medrepresentantenes hensikter med å bringe frem en problemstilling som berører et av partiets fremste tillitsmenn. Fremskrittspartiets medlemmer har i merknadene også vist til saker som berører SV- og arbeiderpartirepresentanter som i forskjellige sammenhenger har brutt andre lovbestemmelser, men som ikke har saklig tilknytning til den saken vi diskuterer her i salen i dag.

Jeg legger til grunn at representantene har saklige motiver for sitt forslag. Jeg må legge til at når offentlig tillitsvalgte velger å handle med selskaper de er satt inn i i kraft av sine politiske verv, må man finne seg i en nærmere, kritisk vurdering av om man har overholdt prinsippet om å holde en armlengdes avstand mellom den funksjonen man selv har som tillitsvalgt og egne økonomiske interesser.

For øvrig anbefaler jeg innstillingen fra komiteen.

Håkon Haugli (A) [12:16:17]: Jeg vil begynne der saksordfører avsluttet. Saksordfører har i media advart mot politisk gjørmebryting i denne saken. La meg derfor starte med å si at vi fra Arbeiderpartiets side for det første er opptatt av at dette ikke blir en debatt om hva som har skjedd eller ikke har skjedd i Tønsberg. Det er grundig behandlet i de politiske organene i Tønsberg kommune, og hører ikke hjemme her.

For det andre er vi ikke med på en debatt på de premissene Fremskrittspartiet legger opp til i sine merknader. Framfor å gå inn i det prinsipielle, forsøker partiet å framstille saken som en «politisk markering mot en politisk motstander» og et ønske om å spre negative påstander. I tillegg lister Fremskrittspartiet opp eksempler på folkevalgte fra andre partier som de mener også har opptrådt kritikkverdig. Hvilke signaler er det Fremskrittspartiet egentlig vil gi, at en persons regelbrudd unnskylder en annens, eller at alle politikere egentlig er like ille – noen blir bare mer «forfulgt» enn andre?

En debatt på slike premisser hører ikke hjemme her i stortingssalen. Det som imidlertid hører hjemme her, og som jeg oppfatter er forslagsstillernes mål, er en drøfting av de prinsipielle spørsmålene som saken i Tønsberg reiser, og særlig om det er behov for lovendringer i borettslagsloven eller andre lover for å hindre innsidehandel og spekulasjon. Det er disse spørsmålene kommunalkomiteens flertall har forholdt seg til.

Og for å ta svaret med én gang: I konklusjonen er regjeringspartiene enig med saksordføreren. Det er ikke behov for lovendringer. Habilitetskravene i kommunale selskaper er allerede skjerpet, og det er gjort endringer i borettslagslovgivningen som sikrer at andeler i borettslag før ferdigstillelse kun kan eies av fysiske personer som oppfyller kravene til å bo i boligen.

I mange kommuner er det tette bånd mellom folkevalgte, kommunalt ansatte og lokalt næringsliv. Aftenposten undersøkte i 2006 forholdene i 50 kommuner. De avdekket mange eksempler på uryddige forhold: kommuneansatte og politikere med tydelige og mer usynlige dobbeltroller, kommunetopper med nære forbindelser til bedrifter kommunen handler med, og tette bånd mellom etatssjefer og politikere.

Den tidligere Økokrim-sjefen Erling Grimstad har uttalt at det er hans klare inntrykk at kommunene har et dårlig klima for å ta opp vanskelige varslersaker. Dessuten har han sagt:

«Hvordan informasjon holdes nede enkelte steder, er sjokkerende.»

Kjernen i Tønsberg-saken er etikk, ikke jus. Om folkevalgte handler etisk riktig, dreier seg om noe mer enn om å holde seg innenfor loven. Det som ikke er ulovlig, er ikke automatisk bra og riktig. På samme måte er dobbeltroller problematiske. Vi har ikke habilitetsregler fordi den som er inhabil automatisk vil være partisk, men fordi personlige forhold kan bidra til å trekke upartiskheten i tvil. Etikk og tillit er ikke svart-hvitt – lovlig eller ulovlig.

I en kommentarartikkel med overskriften «Olsens egen butikk» understreket Aftenpostens Harald Stanghelle 9. mars viktigheten av at folkevalgte pleier den etiske ryggmargsrefleksen. Det er det lett å være enig i. Staten kan bidra med et hensiktsmessig regelverk som legger til rette for etisk forsvarlig praksis i kommunene, men arbeidet med å bygge tillit må finne sted i den enkelte kommune. Kommunene selv og KS gjør i den sammenheng et viktig arbeid, bl.a. gjennom å løfte fram etiske regler til diskusjon og gjennom å bygge en ledelseskultur som setter etikk høyt.

Men først og fremst må den enkelte folkevalgte selv ta ansvar. Ikke minst er dette viktig når egne økonomiske interesser krysser fellesskapets interesser. Å opptre på en måte som styrker tilliten til folkevalgte organer, er og må være en del av jobben som ordfører eller kommunestyremedlem. Lovgivning og kontroll er viktig. Men integritet handler om å gjøre det som er riktig – også når ingen ser på.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:20:43]: Som nemnt i våre merknader, synest vi at representantforslaget om å vurdere endringar i lov om bustadbyggjelag eller anna lovverk for å hindre innsidehandel og spekulasjon er ei merkeleg sak. Det er vanskeleg å få auge på gode og saklege argument for at Noregs nasjonalforsamling bør bruke tid på denne saka.

Som tidlegare nemnt har nemleg denne saka vore grundig behandla, både av kontrollutvalet og av bystyret i Tønsberg kommune. Det føreligg også ein grundig og omfattande rapport frå KPMG. Ifølgje innstillinga heiter det i KPMG-rapporten m.a.:

«På bakgrunn av foreliggende informasjon fremstår det som (NN, NN, NN etc.) ervervet sine respektive boliger i tråd med de retningslinjer og prosedyrer som TNBBL hadde etablert i forbindelse med tegning av bolig. I forhold til kommunens etiske retningslinjer foreligger det ikke konkrete holdepunkter for brudd på disse. På bakgrunn av den informasjon som er fremkommet i løpet av undersøkelsen kan det på objektivt grunnlag ikke sies at ervervene representerer brudd med fattede vedtak, eller at de omtalte personene har forholdt seg illojalt til vedtak som er truffet.»

Tønsberg bystyre vedtok også 19. mai 2010 å be Kommunesektorens Etikkutvalg å sjå på saka. Utvalet blei bedt om ei vurdering av dei etiske retningslinene. I juni 2010 konkluderte Etikkutvalget med bl.a. følgjande:

«Det må presiseres at det her ikke er tale om utnyttelse av fortrolig informasjon, leilighetene var lagt ut for salg, og alle vesentlige opplysninger var tilgjengelige.»

Trass i det brukar altså forslagsstillarane ordet «innsidehandel» i forslagsteksten.

Fleirtalet i denne saka kjem også med fleire villeiande og direkte uriktige påstandar. Ein av dei påstandane er at dei fleste leilegheitene blei selde nokre år seinare utan at kjøparane hadde budd der. Faktum her er at fleire av leilegheitene var kjøpt av foreldre på vegner av sine barn, som budde i desse leilegheitene. Det gjeld bl.a. dåverande framstegspartiordførar i Tønsberg, som altså hadde kjøpt denne leilegheita på vegner av si dotter – til si dotter – og ho budde der. Dette var altså eit barn, eller ein ung person, som oppfylte dei kriteria som opphavleg var sette.

Det har også komme påstandar her om at tomta blei seld til «kostpris uten konkurranse». Det er heller ikkje riktig. Tomta blei nemleg seld med betydeleg forteneste. Vi snakkar her om ei fordobling i forhold til den prisen som Tønsberg kommune hadde gitt for tomta, i forhold til det ein selde ho vidare for. Det er eit poeng her at dersom dei raud-grøne partia hadde trudd at ein kunne få endå meir av den frie marknaden, så burde ein ha stemt på Framstegspartiet sitt forslag – og den dåverande framstegspartiordføraren sitt forslag – om nettopp å leggje tomta ut i den frie marknaden.

Som sagt er det vanskeleg å få auge på gode og saklege argument for at vi skal bruke tid på denne saka. Ho har vore grundig behandla i Tønsberg kommune, og det burde vere tilstrekkeleg. Dette kan oppfattast som mistillit til kommunesektoren, eller det kan – slik også representanten frå Arbeidarpartiet siterte frå våre merknadar – oppfattast som ei politisk markering mot ein politisk konkurrent, og eit ønske om å skape eit negativt inntrykk.

Det er også mange andre enkeltsaker der sentrale politikarar har fått oppslag mot seg, som ikkje har resultert i tilsvarande representantforslag. Der viser eg bl.a. til at ordføraren i Nesodden kommune etter valet i 2009 innrømte å ha sett opp ein carport ulovleg, trass i at eigedomen i sin heilskap låg innanfor 100-metersona og grensa direkte til fjorden. Kvifor var ikkje denne saka gjenstand for eit representantforslag? Vel, det kan kanskje hevdast og tenkjast at det at han ikkje representerte Framstegspartiet, men tvert imot representerte eit av regjeringspartia, kan ha medverka til det.

Det er også fleire andre saker, som eg ikkje får tid til å gå inn på, som gjeld plan- og bygningsloven. Det burde kanskje også ha blitt teke opp, dersom ein skal starte ein slik praksis som dette representantforslaget etablerer.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:26:10]: Vi tre forslagsstillerne er veldig glad for at vi har fått reist en debatt knyttet til et område som berører mange mennesker i dette landet, inkludert oss som sitter her i salen, som tillitsvalgte, som folkevalgte.

Representanten Gjermund Hagesæter fra Fremskrittspartiet lurte på hvorfor i all verden vi var nødt til å ta denne debatten inn i Stortinget. Jeg tror at nettopp det at representanten Hagesæter har behov for å stille dette spørsmålet, i seg sjøl er grunn god nok til at vi reiser denne saken for landets nasjonalforsamling.

Dette dreier seg altså om forholdet mellom jus og etikk, og om hvordan vi som tillitsvalgte skal opptre på en måte som innbyr til tillit overfor folket, enten vi er folkevalgte i nasjonalforsamlingen eller folkevalgte i fylkesting eller i kommunestyrer.

Så er det slik at vi dessverre har hatt flere saker i vårt hjemfylke, Vestfold, som har fått stor oppmerksomhet, fordi de har vist at bevisstheten rundt etikk og moral ikke er sterk nok hos enkelte. Dette kunne vært fra andre fylker også, men hos oss har denne debatten vært veldig framtredende den siste tida. Vi har hatt behov for å få vite om det er slik at vi trenger å styrke lovverket, eller om det er slik at lovverket egentlig er tilstrekkelig, men om etterlevelsen av ikke bare lovverket, men den etiske refleksjonen, er til stede i tilstrekkelig grad rundt et forhold som berører mange mennesker.

Etikk er ikke noe som bare kan vedtas. Etikk må praktiseres, og det betyr at vi også må sørge for at vi har en løpende diskusjon rundt etikk.

Så dette forslaget er fremmet med en todelt hensikt: Det ene er å reise en debatt her i nasjonalforsamlingen, som forhåpentligvis kan bidra til bevisstgjøring og økt fokus på problemstillinger som angår oss alle. Det andre er å få en gjennomgang av regelverket på et viktig område, som vil kunne utfordre ikke minst politikere, både lovmessig og etisk.

Vi har tillit til statsrådens konklusjon, som er at det neppe er behov for ytterligere lovregulering nå, bl.a. på bakgrunn av lovendringer som senest trådte i kraft 1. januar i år. Men det er likevel grunn til å be både statsråden og komiteen om å vurdere et par muligheter framover. Det første jeg vil reise som problemstilling, er om vi burde lovfeste at alle kommuner skal ha etiske regelverk. Det andre er om det skal være mulig, som det i dag ikke er, for et kommunestyre å frata kommunestyremedlemmer tillitsverv dersom de har brutt kommunens etiske regelverk.

I Tønsberg har vi nå hatt en veldig spesiell situasjon, hvor flertallet i kommunestyret, på bakgrunn av en alvorlig sak med grove brudd på kommunens etiske regelverk, har bedt varaordføreren – også han fra Fremskrittspartiet – om å fratre sitt verv og tre andre verv. Han har ikke vært villig til det, og dermed reiser dette spørsmålet seg naturlig. Vi vil be om at statsråden kommenterer det, eventuelt at man ser nærmere på dette framover.

Det er klart at det er fristende å komme med litt sarkastiske kommentarer om behovet for synstest eller andre ting når man reiser spørsmålet om det virkelig er behov for dette, at det er vanskelig å få øye på behovet for en etisk debatt rundt dette. Jeg syns det er veldig spesielt at det er nettopp Fremskrittspartiet som nå til de grader snur ryggen til en problemstilling som dette. Fremskrittspartiet har hatt ganske mange saker den siste tida som viser at de kanskje har et spesielt behov for en etisk debatt i sine rekker rundt hva som er greit og ikke greit. Jeg vil advare mot å tro at bare ting ikke er ulovlig, så er det i orden.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [12:31:21]: Det er sjukdom som gjer at eg har steppa inn som vikar i dag for statsråd Navarsete. Eg seier meg lei for dei 2 minutta og 17 sekunda eg kom for seint. Eg er glad for at eg har fått med meg mesteparten av stortingsmøtet så langt likevel.

Det var behov for lovendringar for å hindra innsidehandel og spekulasjon ved kjøp av burettslagsbustader. Det er difor regjeringa i seinare tid har teke initiativ til fleire endringar som kan ha betydning for den kommunale verksemda og for moglegheitene for spekulasjon med burettslagsbustader.

Siste lovendring kom på plass 1. januar 2011. Regelverket i Noreg er no bygd godt ut. Vi har reglar som set grenser for kven som kan kjøpa burettslagsbustader, og vi har reglar som avgrensar moglegheitene for spekulasjon med slike bustader. Det er i tillegg habilitetsreglar og etiske reglar for kommunal verksemd.

Ei oversikt over habilitetsreglane i forvaltningslova viser at høg etisk standard i kommunal verksemd legg grunnlaget for tillit frå innbyggjarane. Ein offentleg tenestemann er inhabil til å leggja grunnlaget til rette for ei avgjerd eller for å ta avgjerd i ei forvaltningssak når han er medlem av styret for eit selskap som er part i saka, og som ikkje heilt ut blir ått av stat eller kommune.

Det er ein generell habilitetsregel i forvaltningslova § 6 fjerde ledd. Det er nyleg vedteke skjerpa habilitetsreglar for styremedlemmer i kommunale selskap. Dei trer i kraft frå 1. november 2011. I tillegg kan det seiast om kommunale etiske retningslinjer at dei kan famna tilfelle som ikkje blir ramma av reglar i forvaltningslova. Mange kommunar har slike retningslinjer. KS oppfordrar alle kommunar til å utarbeida eit etisk regelverk. Om bustadbyggjelaga blir det sagt at dei kan ha etiske retningslinjer for verksemda si, t.d. har OBOS reglar som forbyr tilsette å kjøpa bustader i prosjekt den tilsette er med på å utvikla.

I burettslagslova er det reglar om kjøp av delar. Hovudregelen er at berre fysiske personar kan vera deleigarar, altså brukareigeprinsippet. Deleigarar kan berre eiga éin del. Dei nye reglane som skal hindra såkalla spekulasjonskjøp, og som tredde i kraft frå 1. januar i år, seier at spekulasjonskjøp ligg føre når selskap og/eller personar kjøper fleire bustader som er knytte til, eller skal knytast til, framtidige delar i burettslag. Dersom selskapet eller privatpersonen sel bustaden vidare før delen blir overdregen frå utbyggjar, var det tidlegare tvilsamt om dette var i strid med burettslagslova.

Formålet med lovendringa er å verna deleigarane i burettslaga og å sikra brukareigeprinsippet. Endringa inneber m.a. at eigedomsselskap ikkje kan spekulera i å kjøpa og selja burettslagsbustad frå utbyggjarar. Brot på regelen kan føra til erstatningsansvar. Forbodet er teke inn i § 2-12a i burettslagslova.

Lat meg konkludera med å seia: Ytterlegare lovendring kan neppe hindra at enkeltpersonar i kommunesektoren opptrer etisk tvilsamt, og eventuelt òg i strid med bindande lovreglar. Fleire nye lovreglar set grenser for moglegheita for innsidehandel og spekulasjon med burettslagsbustader. Det er lite føremålstenleg å skjerpa eksisterande reglar endå meir eller å føreslå nye reglar på dette feltet no. Men det må i slike saker alltid gjevast rom for både etisk refleksjon og ei gjennomtenking av om praksisen er i samsvar med regelverket.

Så reiste representanten Thorkildsen to spørsmål: Bør det vera plikt for alle kommunar til å ha eit etisk regelverk, og bør ein ha moglegheit til å ta frå personar tillitsverv? Det er spørsmål som eg tek med meg tilbake til kommunal- og regionalministeren.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:36:46]: Statsråden snakka mykje om burettslagsloven og om kva dei endringane som var til behandling i fjor, har medført. Eg skjønar at statsråden ønskjer å bruke tid på det i staden for det som denne konkrete saka handlar om. Desse endringane i burettslagsloven har ingen ting med det som skjedde i Tønsberg kommune og dei problemstillingane som blir tekne opp i dette representantforslaget, å gjere.

Statsråden nemnde òg at det ikkje var grunnlag for å gjere ytterlegare endringar på bakgrunn av dette forslaget. Det er det heller ikkje foreslått å gjere.

Spørsmålet mitt er om statsråden synest at det er ein konstruktiv arbeidsmåte for Stortinget at ein fremmar denne typen representantforslag på bakgrunn av enkeltsaker i dei ulike kommunane, og tek dette opp til ei drøfting i Stortinget.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [12:37:40]: Lat meg fyrst få seia at når det gjeld den konkrete saka i Tønsberg, så er ho handtert av dei relevante organa i Tønsberg. Lat meg så seia at dei endringane som no er på plass i burettslagslova, nettopp kom som ei følgje av enkeltsaker over tid. Det var enkeltpersonar som kom ille ut fordi det var spekulasjon i tilknyting til eit burettslag i Tromsø. Det same var tilfellet fleire andre stader, og det var heilt nødvendig å ta ein gjennomgang av lovverket og sjå på korleis ein kunne forhindra liknande situasjonar, både for å skjerma enkeltpersonar i det enkelte burettslaget og for å forhindra spekulasjonar. Difor er eg veldig glad for at dette lovverket no er på plass og kan verka.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Sonja Mandt (A) [12:39:04]: Vi forslagsstillere løfter denne saken til lovgivende myndigheter for å sjekke om lovverket er godt nok, og vi viser til en omtalt sak i Tønsberg. Men saken dreier seg om prinsipielle og etiske utfordringer og spørsmålet om tiltakene ved lovbrudd er gode nok, og sist, men ikke minst, hvilke etiske krav som bør stilles til oss som politikere.

Det bør stilles større krav til oss som politikere enn til andre. Vi representerer folks interesser og kan ikke la egne interesser gå på bekostning av fellesskapet. Vi har nettverk og informasjon som kan gi fordeler, derfor må vi trå varsomt.

Det er ikke, som det er blitt sagt her, nok at en avtale er juridisk korrekt, det kan være like alvorlig å bryte de etiske reglene. I komiteinnstillingen er alle partier, med unntak av Fremskrittspartiet, opptatt av det, noe Fremskrittspartiets Hagesæter bekreftet her.

Det er stor forskjell på de sakene som Fremskrittspartiet tar opp som likeverdige eksempler, og den saken vi bruker som eksempel. De sakene er omhandlet i media, mens eksemplet vi bruker, er behandlet både i kommunens etikkutvalg og kontrollkomité og i bystyret. De konkluderer med at saken undergraver innbyggernes tillit og holdning til kommunen. De tillitsvalgte må handle slik at egne særinteresser ikke får fortrinn framfor kommunale fellesinteresser. Konklusjonen deres er at handlingene er i strid med de etiske retningslinjene til kommunen.

Selv om man har en juridisk rett, er det etiske ansvaret stort. Etikkutvalgets betraktning om at tillitsvalgte eller kommuneansatte som på egne vegne inngår økonomiske avtaler som har tilknytning til offentlig virksomhet, må vise en høy grad av lojalitet overfor de kommunale formål, er god. Det nevnes spesielt de høye krav som stilles til den øverste ledelsen. I visse tilfeller vil en slik posisjon innebære bånd på den handlefriheten en faktisk har.

Det å få uformell kunnskap eller uformelle henvendelser vil ikke kunne erstatte behovet for en formell henvendelse til rett instans i kommunen i egenskap av avtalepart. Hvis det er slik at grove brudd på kommunens etiske regler ikke kan få noen som helst politiske følger for politisk valgte, legitimerer det i realiteten uetisk opptreden. Det er klare regler når det gjelder kommunalt ansatte. De risikerer jobben. Kommunens etiske regelverk har derimot liten betydning for folkevalgte, annet enn å bli avismat i noen uker.

Jeg er enig med flertallet i komiteen som sier at det nye regelverket, som også statsråden var inne på, vil hindre kjøp som det som er bakgrunnen for dette. Men jeg mener samtidig at vi bør vurdere å legge inn bestemmelser i kommuneloven som for det første forplikter kommunen til å ha etiske regler, og for det andre gir kommunestyrene adgang til å frita eller suspendere folkevalgte fra verv ved grove brudd på etiske regler. Alle folkevalgte – og det gjelder også oss som sitter i denne sal – har et ekstra ansvar for ikke å dra nytte av, ta snarveier eller gjøre ting som bryter med folks oppfatning av rett og galt.

Saken som vi har brukt som eksempel, kan vi sikkert finne mange andre steder. Den er brukt som eksempel, men den rammer ikke bare de involverte politikerne i Tønsberg, den rammer også oss politikere som gruppe. Derfor er det veldig viktig å ha retningslinjer i framtiden. Derfor er det også viktig at et brudd faktisk får konsekvenser.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:43:03]: Det er etter mitt syn svært merkelig at vi behandler denne saken i landets lovgivende forsamling. Det er vanskelig å forstå hvorfor et fullt ut lovlig boligkjøp i det åpne marked, brukt av ei jente som var godt innenfor den målgruppen som boligen var ment til, skal fremmes som et eget representantforslag. Det er nok av eksempler på ulovligheter og uetiske handlinger begått av myndighetspersoner, politikere og andre som da burde vært gjennomgått. Eller sagt på en annen måte: De representantene som fremmer forslaget, sitter mildt sagt i et glasshus.

Hvis vi skal holde oss til denne såkalte Ungbo-saken, er det sjelden man har sett et parti gå til lignende frontalangrep på sine egne. En kjent arbeiderpartipolitiker godt opp i årene kjøpte som kjent også en leilighet i det såkalte Ungbo-prosjektet. Han bor der selv den dag i dag. Det virker som både Tønsbergs Blad og ikke minst forslagsstillerne synes dette er heilt greit, mens det er uakseptabelt at en omsorgsfull far har kjøpt en leilighet som hans datter har benyttet.

Ingen av disse har gjort noe ulovlig eller uetisk etter min og KPMGs vurdering. I forslagsstillernes øyne er det imidlertid slik at det kun er den ene som har gjort noe uetisk. Det er grunn til å spørre seg om dette er et politisk spill som ikke er verdig landets nasjonalforsamling. Jeg tenderer til å trekke den konklusjonen.

Helt fra jeg var liten, har jeg hatt ærbødighet og respekt for Stortinget. Mitt første 17. mai-tog opp Karl Johans gate i fjerde klasse satte spor. Da vi passerte Stortinget, var det flere som sa at her sitter de som passer på Grunnloven. Respekten var heller ikke mindre da jeg for første gang møtte som vararepresentant og senere som fast representant i denne sal. Men respekten for Stortinget sitter tydeligvis ikke like dypt hos en del andre. Vi har sett representanter som har kledd seg som om de skulle på beach-party eller på fotballkamp, vi har sett representanter som har drevet politisk demonstrasjon inne i stortingssalen med palestinaskjerf, vi har sett representanter demonstrere mot sin egen regjering på plenen foran Stortinget. Jeg spør meg av og til om det er de anarkistiske kreftene i disse partiene som vil vise seg fram, og om det er en bevisst handling for å undergrave vårt demokratiske styresett.

Stortinget er ikke en barnehage eller et sirkus. Stortinget skal ha den nødvendige respekt som institusjon i vårt demokratiske land. I den gamle Frostatingsloven finner vi visdomsordene: Med lov skal land bygges og ikke med ulov ødes. De rød-grønne har for tiden flertallsmakt, og kan få vedtatt og endret alle de lover de måtte ønske, med unntak av grunnlovsendringer. Men det virker på meg som om enkelte vil bevege seg fra det fornuftige imperativet «med lov skal land bygges» til det mer problematiske og seiglivede «med regler skal all virksomhet styres».

Vi har en tredelt maktstruktur i Norge – et levende demokratisk folkestyre som bygger på tre pilarer: den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Det er Stortinget som lager lovene, og domstolene skal straffe dem som bryter loven. Men dette er tydeligvis ikke nok for regelrytterne, for hevet over lovverket står etikk og moral, får vi høre. Hvem har monopol på å forvalte etikk og moral, spør jeg meg. Er etikken henvist til den enkeltes samvittighet? Bygger den på de normer som er gitt i kristendommens ti bud, eller bygger den på humanetikernes mer sekulære form? Eller skal vi henlede oppmerksomheten på den kinesiske filosofien som danner grunnlaget for konfutsianismen?

Jeg tok et kjapt søk på etikk og moral i mediebildet for bare siste uke, og fant at det må stå veldig dårlig til med etikken og moralen i det samfunnet de rød-grønne for tiden styrer. Det hevdes at norske tannleger er uten etikk og moral. Våre soldater i Afghanistan det samme. Norske bistandsarbeidere, banknæringen og forsikringsbransjen likeså. Arbeiderpartiet har fjernet etikken og moralen Grunnloven bygget på, kan vi lese. Samenes Idrettsforbund har ikke etikk og moral. Hele naturvitenskapen anklages for nærmest å være styrt at mørke krefter og for å være uten moral og evne til etisk refleksjon – bare for å nevne noen grupper som i løpet av den siste uken, i følge enkelte, fortjener å fordømmes. Det er nesten så man føler seg hensatt til inkvisisjonen.

På 1970-tallet hadde Inger Lise Rypdal en kjempesuksess med sangen «Fru Johnsen». Vi fikk høre om hvordan «Tilsynet for høg moral» ville ta datteren fra den unge tenåringsmoren fordi hennes livsførsel ikke passet inn hos dem som voktet stedets moral. Men fru Johnsen lot seg ikke pelle på nesen og avslørte dobbeltmoralen hos både lensmannen, pastoren, læreren og doktoren. Og hun avsluttet med:

«Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til, fordi min skjørtekant er nærmere den himmelen dere aldri kommer til?»

Det var mange som kjente seg igjen i denne teksten om maktmennesker som moraliserer over andre, men samtidig ikke selv lever opp til den livsførselen de framholder at andre må ha.

Jeg vet ikke om Steinar Gullvåg, Inga Marte Thorkildsen og Sonja Mandt har holdt sin sti så ren at de er berettiget til å kaste stein og heve sin moralske pekefinger. Og hvem skal sette standarden for om deres livsførsel har vært moralsk og etisk forsvarlig? Er det bedehusmiljøet på Sørlandet eller er det gjengen på Blitz-huset som forvalter den sannheten? Det bør i hvert fall ikke være Stortinget. Jeg konstaterer at det eneste representantforslaget disse personene har fremmet siden jeg kom inn på Stortinget, er det vi har til behandling i dag, med unntak av et forslag i samme gate som ble trukket. Det forslaget vi har her i dag, burde i anstendighetens navn vært trukket, det også.

Presidenten: Presidenten legger vekt på at det var et sitat.

Steinar Gullvåg (A) [12:48:26]: Jeg la merke til representanten Jon Jæger Gåsvatns noe særegne definisjon av de etiske begrepene, og det forholdet at han sår tvil om de etiske regelverkene som finnes i kommunene. Må jeg da få minne om at det etiske regelverket som gjelder i Tønsberg kommune, ble vedtatt under daværende ordfører, som var representant fra Fremskrittspartiet, og at det til forveksling ligner det etiske regelverket som Fremskrittspartiet selv har vedtatt for eget vedkommende, og som finnes på partiets nettsider. Derimot er det svært interessant å diskutere hvordan dette partiet, og for så vidt andre partier, etterlever de etiske begrepene som er nedfelt i disse regelverkene.

Jeg er tilfreds med at komiteen ved behandlingen av dette representantforslaget utvetydig slår fast at det i dag ikke ville vært lovlig å kjøpe Ungbo-leiligheter uten selv å bo i dem, drive framleie noen år, og så selge leilighetene med god fortjeneste. Det var det Ungbo-saken dreide seg om, med det pikante tillegg at det altså var aktive lokalpolitikere i flertall, med nær tilknytning til Tønsberg-Nøtterøy Boligbyggelag, som utnyttet denne muligheten.

På det tidspunktet bolighandelen ble gjort, var dette fullt lovlig. Jeg merker meg dessuten at OBOS, som nå har overtatt Tønsberg-Nøtterøy Boligbyggelag, har interne regler som hindrer egne ansatte eller tillitsvalgte i å investere i prosjekter som de selv var implisert i. Men slik var det altså ikke i Tønsberg. Derfor er det betimelig å minne om at både folkevalgte og ansatte i kommunene har et selvstendig ansvar for å vurdere de etiske sidene av sine økonomiske handlinger. Det er altså ikke tilstrekkelig at en avtale er juridisk korrekt. Folkevalgte må handle slik at egne interesser ikke får fortrinn framfor fellesskapets interesser.

Det er ikke ofte at representanter fra flertallspartiene på Stortinget fremmer egne forslag. Vi ordner oss helst på annen måte. Men når vi i dette tilfellet ønsker Stortingets gjennomgang av gjeldende lover og regelverk, er det fordi vi mener at Ungbo-saken faktisk reiser viktige prinsipielle og etiske spørsmål. Komitéinnstillingen viser at alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, er opptatt av de etiske sidene ved denne saken. Kommunesektorens etikkutvalg sier rett ut, som flere har sitert, at de impliserte har vært med på å undergrave innbyggernes tillitt og holdning til kommunen.

Fremskrittspartiet er jo en historie for seg selv på alle måter. Så går partiet, tradisjonen tro, inn i offerrollen og skjeller ut oss som forslagsstillere fordi vi har frekkhet nok til å bringe saken inn for Stortinget. Men det mest interessante er likevel hva Fremskrittspartiet ikke sier og gjør, for ikke på noe punkt gjør de forsøk på å drøfte sakens prinsipielle sider. Mer kan man kanskje ikke vente av et parti som mer enn en gang har demonstrert sin manglende etiske holdning. Med en logikk som ville ha fått Erasmus Montanus til å blekne, går Fremskrittspartiet i stedet til motangrep med å beskylde rød-grønne politikere for uetisk opptreden, som om det unnskylder egne tillitsvalgtes opptreden. Det blir nærmest som en forbryter som forsøker å unnskylde egne forbrytelser med andres ugjerninger. Likevel er det noe uforløst i komiteens etiske kritikk.

Nå skal det understrekes at komiteen bare har behandlet vårt forslag i forbindelse med Ungbo-saken. Den såkalte Jarlsø-saken kom senere. I vårt opprinnelige forslag, som senere ble trukket på grunn av en på det tidspunktet pågående etterforskning, var den også tatt med. Jarlsø-saken dreier seg også om boligkjøp. Jeg skal ikke her gå inn i denne sakens enkeltheter, selv om det kunne vært fristende. Jeg går ut fra at Stortinget er vel kjent med denne saken fra media.

Jeg konstaterer at kontrollutvalget i Tønsberg kommune, med bakgrunn i en avslørende revisjonsrapport, retter sviende kritikk mot kommunens tidligere ordfører, nåværende varaordfører, for brudd på kommunens etiske regelverk – brudd, som jeg, i likhet med flere av mine medrepresentanter, mener burde fått som konsekvens at man faktisk gjorde endringer i kommuneloven og også innførte sanksjoner overfor folkevalgte som bryter dette regelverket.

Jon Georg Dale (FrP) [12:53:54]: Då representanten Haugli hadde ordet første gongen, sa han at dette først og fremst er ei sak som dreiar seg om lovverk for å hindre innsidehandel og spekulasjon, og han håpte debatten ville dreie seg om det. Dessverre gløymde Haugli sine eigne medrepresentantar frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti innlegget hans då dei starta. Kall dette for det det faktisk er: Dette er eit generaloppgjer med Per Arne Olsen og ikkje noko anna. Det burde representantane frå Arbeidarpartiet og SV vore modige nok til faktisk å innrømme. Då er vi inne på kva som er Stortingets rolle. Stortinget som lovgivande forsamling har eitt oppdrag, nemleg å gje eit tilstrekkeleg lovverk. Dømminga er opp til andre aktørar.

Tønsberg kommune har behandla denne saka i alle rette instansar, og konklusjonen ligg føre. Den kan ein vere einig eller ueinig i, men det er realiteten. Likevel opptrer SV og Arbeidarpartiet i dag også som ei form for dømmande forsamling.

Dersom det faktisk hadde vore slik at Stortinget oppfatta dette som ei prinsipiell sak om innsidehandel og spekulasjon i bustadmarknaden, trur eg at Venstre hadde vore til stades i salen. Eg trur Kristeleg Folkeparti hadde vore til stades i salen. Eg trur at til og med representantar frå Senterpartiets stortingsgruppe hadde valt å vere til stades i salen. Men det er dei ikkje. Kvifor er dei ikkje det? Jo, fordi dei opplever denne saka akkurat på same måten som Framstegspartiet gjer, nemleg som ein hån mot Stortingets rolle som lovgivande organ.

Eg trur Per Arne Olsen, til liks med mange andre, gjennom Ungbo-saka har teke lærdom av ho i den forstand at det er ikkje sikkert, når ein ser kva etterpel slike saker får, at ein ville valt å handle på same måten. Likevel er det slik at Per Arne Olsen valde å kjøpe ei leilegheit til dottera si, som var innanfor målgruppa. Mange av oss unge får hjelp til å etablere oss første gongen. Vi lovprisar foreldra våre for at dei faktisk stiller opp i etableringsfasen i ein periode der inntektene kanskje ikkje er dei største.

Det er ikkje slik at Per Arne Olsen har budd i denne leilegheita, heller. Tvert imot, dottera til Per Arne Olsen har budd i denne leilegheita, og ville nok framleis ha budd der dersom det ikkje hadde vore eit innbrot på natta mens ho sov og at ho derfor i etterkant ikkje har funne det trygt å bu i leilegheita.

Eg hadde trudd at representanten Thorkildsen, som ofte gjer seg til talsmann for kvinner som blir utsette for den type handlingar, faktisk hadde evna til å nyansere biletet noko meir enn redaktøren i Tønsbergs Blad har vist evne til. Derfor er eg i minst like stor grad skuffa over representanten Thorkildsen i denne saka som eg er over måten enkelte medium har valt å handtere saka på.

Vi er tente med ei kritisk og undersøkjande presse – også når ho sett det kritiske søkelyset på Framstegspartiets handlingar. Det trur eg Tønsbergs Blad har bidrege til. Men når dei til dei grader går over streken og faktisk ikkje evnar å ta sjølvkritikk, dei heller, for nokre av dei oppslaga dei har hatt, synest eg det er ei anna sak. Det skal pressa sjølv få handtere. Vi veit f.eks. at denne saka har vore gjenstand for PFU-behandling, der enkelte representantar i PFU meiner at ein heilt klart er i grensesona for kva som er akseptabelt innafor retningslinene som PFU har å halde seg til.

Det som er utfordringa, er at Stortinget som lovgivande forsamling bør opptre som det, og så får andre ta seg av enkeltsaker. Ein kan gjerne seie at dette er ein prinsipiell diskusjon om innsidehandel, men heile innstillinga er gjennomsyra av ei enkelt sak, og berre den. Om ein hadde ei prinsipiell tilnærming til innsidehandel og spekulasjon, slik det blir hevda frå forslagsstillarane, hadde det vore éin ting, men det er ikkje det. Det er ikkje ei einaste anna sak som er nemnd. Punkt for punkt går ein gjennom ei konkret sak. Då burde ein heller manne seg opp og kalle ein spade for ein spade. Ein må gjerne ta eit oppgjer med Per Arne Olsen, men det høyrer ikkje heime i landets nasjonalforsamling.

Eirik Sivertsen (A) [12:58:48]: Jeg er sikker på det gleder representanten Dale at det nå også er representanter for Kristelig Folkeparti i salen og deltar i debatten.

Forslagsstillerne er opptatt av at Stortinget ber om en vurdering av endringene i lov om boligbyggelag eller annet lovverk for å hindre innsidehandel og spekulasjon. Det er bra at forslagsstillerne reiser en generell problemstilling av stor betydning for kommunesektoren. Samtidig tar de opp en enkeltsak fra Tønsberg kommune. Det er etter vår mening ikke Stortingets oppgave verken å vurdere eller avgjøre hva som er tilfellet i den konkrete saken. Jeg har behov for å understreke at flertallet i komiteen har forholdt seg til de prinsipielle sidene ved saken.

Men det kan ikke være noen nyhet, verken for representantene Hagesæter eller Dale, at det er konkrete saker som foranlediger debatter om generelle eller prinsipielle spørsmål i denne sal – etter initiativ både fra Fremskrittspartiet og andre partier. Heldigvis er det sånn at vi i denne sal også har et forhold til det som foregår i verden rundt oss.

Det er selvfølgelig Stortingets oppgave å vurdere det gjeldende lovverk og eventuelt vedta de nødvendige endringer. Som politikere er vi avhengig av tillit i befolkningen. Det gjelder om man er stortingspolitiker eller lokalpolitiker. Norge er et representativt demokrati. Folket velger sine politikere til å ta beslutninger for dem i en gitt tidsperiode. Et slikt politisk system er helt avhengig av tillit mellom den som velger, og den som velges.

I lys av dette blir etikk viktig, og det er derfor det er et sentralt tema i denne debatten. Som representanten Håkon Haugli var opptatt av i sitt innlegg: Det å handle riktig som politiker dreier seg om mer enn å forholde seg strengt til lovverket. Det dreier seg også om å handle på en måte som ikke skader tilliten blant dem man er valgt av. Dobbeltroller kan utfordre den tilliten. Derfor er habilitetsregler nødvendig både for den enkelte folkevalgte som kan havne i vanskelige situasjoner, og for tillit til det politiske systemet.

Jeg viser til statsrådens brev med vurdering av representantforslaget. Der redegjør statsråden for gjeldende rett og nylige lovendringer som etablerer nye skranker for å hindre korrupsjon og innsidehandel.

Flertallet er på denne bakgrunn enig med statsråden i at det ikke er hensiktsmessig med en skjerping av regelverket eller å foreslå nye regler på dette området nå. Det ser ikke ut som om det er regler som er problemet i Tønsberg kommune heller. Der har man altså et etisk regelverk. Når det gjelder den invitasjonen som representanten Thorkildsen tar opp, skal ikke jeg forskuttere et svar på det. Men jeg har i hvert fall lyst til å signalisere en skepsis fra Arbeiderpartiets side når det gjelder de problemstillingene og de forslagene som representanten har bedt statsråden om å ta med seg.

Det er naturligvis nødvendig med et nasjonalt lovverk for å hindre korrupsjon, og det er bra at man har etiske regler i kommunene. Etiske regler kan bidra til bevisstgjøring av de folkevalgte. Men det er først og fremst gjennom velgernes stemme ved valg vi som politikere skal stå til ansvar for de vurderinger og beslutninger vi har tatt som tillitsvalgte for befolkningen. Jeg mener kommunestyrer, eller Stortinget for den del, ikke skal gjøres til domstol over et etisk regelverk. Domstolene dømmer ut fra lovverket. Innbyggerne – i form av velgerne – avgjør om politikerne fortsatt har tillit.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Michael Tetzschner (H) [13:02:34]: Jeg vender tilbake til det jeg synes kanskje er hovedspørsmålet i denne saken, nemlig: Er det et problem, eller er det ikke et problem at en kommune klausulerer et visst antall boliger til en gruppe ungdommer som skal etablere seg for første gang i boligmarkedet, og så finner man ut lenger nede i veien at jo, en stor andel av disse boligene er overtatt av dem som leder det selskapet som har fått i oppdrag å reise disse boligene på vegne av kommunen?

Jeg ser at for ett parti er det helt uproblematisk. Heldigvis er det et flertall i salen som mener at dette kan være problematisk. Så er spørsmålet hvordan Stortinget som organ forholder seg til dette. Vi som står bak flertallsinnstillingen, mener det da er betimelig å se på om vi har det lovverket som er godt nok for å hindre at ledelsen, med den posisjonen som ledelsen i selskapet har, ender opp med disse øremerkede boligene.

Så har ulike instanser gått igjennom og funnet at lovverket, særlig etter at det er blitt forbedret, ikke lenger er problemet. Det kan heller ligge på etterlevelsessiden. Så blir man stående med en politisk kritikk – også reist lokalt av pressen – som det er helt naturlig at man får når man til de grader velger å ikke holde armlengdes avstand til de interessene man er satt til å tjene på vegne av fellesskapet. Vi sier ikke at det er begått lovbrudd. Men vi sier, under henvisning til kommunenes eget etikkutvalg, at her burde man opptrådt mer forstandig, også etisk. Og det kan ligge en veldig god veiledning i forvaltningsloven § 6, også utover dens saklige virkeområde, nemlig dette: Hvis man gjør en disposisjon som folkevalgt som allmennheten ikke har tillit til, er man altså på feil sted til feil tid. Det er sånne rollekombinasjoner som dette man må prøve å unngå.

Jeg synes det har vært en meget givende debatt. Jeg skulle ønske at Fremskrittspartiet ikke hadde en full partsidentifikasjon, for slik jeg kjenner partiet i andre sammenhenger, er også de opptatt av en viss ryddighet i forvaltningen og av det at politikere ikke kan opptre helt annerledes og ubundet av verken lovregler eller moralske normer. Så jeg ønsker dem sterkere tilbake ved en senere anledning.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:05:41]: Jeg er inne i min første periode som fast stortingsrepresentant, og fram til i dag har jeg faktisk møtt opp på Løvebakken med stolthet, verdighet og ikke minst respekt for demokratiet, denne institusjonen og mine medrepresentanter.

Jeg har i dag dessverre måttet endre syn på dette når det gjelder tre av mine folkevalgte kollegaer. Forslagsstillerne Steinar Gullvåg, Sonja Mandt og Inga Marte Thorkildsen fortjener ikke lenger min respekt.

Representanten Thorkildsen har ikke tidligere synliggjort spesielt stor sympati for USA. I dag har hun imidlertid klart det kunststykket å bringe det mest møkkete av amerikansk valgkamp inn i landets nasjonalforsamling. Dobbeltmoralen er det ikke vanskelig å merke seg.

I dag er det en trist dag for Stortinget. Forslagsstillerne, Mandt, Gullvåg og Thorkildsen, har trykt denne salen ned i en gjørme av politisk propaganda og personforfølgelse, godt hjulpet av en hjelpeløs lokalavis som helt klart har hatt sin egen agenda i denne saken. Det er grunn til å spørre om forslagsstillerne har gjort dette på eget grunnlag, om de har valgt å bringe skam over Stortinget på eget grunnlag eller om de har fått hjelp.

Representanten Thorkildsen velger å fronte denne saken i Stortinget. Jeg kan imidlertid ikke erindre at hun har fremmet noe representantforslag om å endre lover, gjøre etikken bedre og forbedre moralen til Heming Olaussen da han ble tatt for råkjøring, noe som åpenbart er brudd på norsk lov. Og la meg minne om at råkjøring er skyld i mange tapte liv hvert år.

Hvor var forslagsstillerne da parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet brøt norsk lov? Hvor var de da skandalen rundt Troms Kraft brøt ut, og nåværende statssekretær, som var redaktør i Nordlys, var dypt inne i denne saken? Hvor var den moralske pekefingeren til Gullvåg og Mandt på dette tidspunkt? Jeg kan ikke erindre at det er fremmet et eneste forslag fra regjeringspartiene i disse sakene.

Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige med de rød-grønnes – og andre partiers – toppolitikeres brudd på norsk lov. Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige og knyttet forslagsstillerne til dobbeltmoral, propagandasynspunkter og forfølgelse av en ordfører som kjøpte en leilighet på det åpne markedet til sin egen datter, som da var godt innenfor den målgruppen som disse leilighetene tidligere var tiltenkt.

La meg slutte med følgende: Forslagsstillerne Gullvåg, Thorkildsen og Mandt har i dag brakt Stortinget i det jeg kaller vanry. Jeg er flau på deres vegne. Jeg håper at velgerne lar være å bruke stemmeretten sin på politikere som i beste fall hadde passet som brosjyreforfattere for ungdomspartier.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:08:38]: Sjelden har jeg hørt slike verbale svingslag i en debatt i Stortinget som handler om noe som bør oppta oss alle. Men jeg må bare si at jeg ikke legger spesielt stor vekt på dette. Tvert imot opplever jeg vel at vi kanskje har truffet en øm tå – når man velger å gå så til de grader i sjølforsvar som det Fremskrittspartiet gjør i denne salen i dag.

Jeg syns i grunnen at det som har kommet fram her, er til ettertanke. Når man ikke velger å gå inn i en diskusjon om etikk på den ene sida og jus og lovverk på den andre sida, men heller velger å gå til frontalangrep i visshet om at det i den saken som dette forslaget er reist på bakgrunn av, er avdekket forhold som har fått veldig stor oppmerksomhet fra kontrollutvalg, fra KS’ eget etikkutvalg og fra nesten hele bystyret – med unntak av Fremskrittspartiet sjøl – mener jeg at det kanskje hadde vært på sin plass å opptre med noe større grad av ydmykhet.

I debatten i dag velger Fremskrittspartiet, som vanligvis er opptatt av at vi ikke skal forby alt vi er imot, å la være å forholde seg til at det fins noe som heter etikk – og som bør være ledende, ikke minst for landets folkevalgte, enten vi er i storting, i fylkesting eller i kommunestyrer – og at etikk er mye vanskeligere enn et spørsmål om hva som til enhver tid er tillatt eller ulovlig.

Jeg kan ikke si annet enn at på bakgrunn av debatten i dag bør varsellampene nok blinke rundt omkring i landets kommunestyrer – og for så vidt også her i Stortinget – for det er nærliggende å trekke den konklusjonen at vi har et parti, nemlig Fremskrittspartiet, som ikke ser noe som helst kritikkverdig i å foreta vurderinger som er i strid med etiske retningslinjer som kommunestyrer sjøl har vedtatt, og at representantene fra dette partiet, hvis det byr seg en sjanse, gjerne vil gjøre det samme igjen. Jeg bare registrerer dette.

Steinar Gullvåg (A) [13:11:48]: Jeg har ved tidligere høve registrert at enkelte representanter ikke har fått gå så langt i personkarakteristikker som det representanten Ørsal Johansen fra Fremskrittspartiet fikk lov til ved denne anledningen. Jeg skal ikke falle for fristelsen til å uttale meg om representanten Ørsal Johansens egnethet – enn si kvalifikasjoner – når det gjelder bestemte profesjoner, selv om fristelsen kunne være til stede.

Jeg vil i og for seg beklage at representanten Ørsal Johansen og andre fremskrittspartirepresentanter er skamfulle over at man har tatt opp spørsmål av vesentlig prinsipiell betydning for de folkevalgtes tarv og opptreden i norske kommuner – for det er dette denne saken dreier seg om. Hvis man ikke trenger etiske regler, hvis man ikke har til hensikt å etterleve etiske regler, er det regelverket man har i norske kommuner i dag, fullstendig uten betydning. Da kan alle og enhver gi fullstendig blaffen i det. Men når man i de aller fleste norske kommuner har sett behovet for slike etiske regler – det gjelder også Tønsberg kommune, som under ledelse av en fremskrittspartiordfører innførte slike regler – er det fordi det har forekommet brudd på det etiske regelverket.

Derfor er jeg av den oppfatning at alle kommuner i Norge burde være pliktige til å ha et etisk regelverk, og at det også burde være mulig å sanksjonere dette. Jeg forstår at komiteen ved denne anledning ikke har funnet grunn til å treffe en slik konklusjon. Endringer i kommuneloven må under enhver omstendighet underlegges nøye vurdering. Jeg håper imidlertid at statsråden vil se nærmere på disse spørsmålene neste gang det kan være aktuelt å gjøre endringer i kommuneloven.

Håkon Haugli (A) [13:14:41]: Det var representanten Jon Georg Dale som fikk meg til å tegne meg på nytt. Det er lett å være enig med ham i at Stortinget må kjenne sin rolle. Fremskrittspartiets innlegg her i dag er i imidlertid ikke overbevisende i så måte. For det første: Framfor å diskutere etikk i kommunene avfeier Fremskrittspartiet hele problemstillingen. For det andre: Hvor vil Fremskrittspartiet med sine anklager om at andre her i salen er hyklere, og de så må hente fram eksempler på at noen er verre? Og for det tredje: Dette handler da vitterlig ikke om Fremskrittspartiet. Dette handler om enkelte folkevalgte. Jeg slutter meg helt til Inga Marte Thorkildsens vurdering.

Fremskrittspartiets krampaktige forsvar for det som har skjedd i Tønsberg, og de harde ordene mot politikere i andre partier, tyder på at forslaget nettopp hører hjemme her. For om Fremskrittspartiets representanter i denne salen ikke kan skille mellom det prinsipielle og det partipolitiske, er det grunn til å tro at mange lokale tillitsvalgte har samme problem.

La meg avslutte med det som virkelig er lyspunktet i denne saken. Tønsberg kommune og bystyret har tatt saken på stort alvor. KS’ etikkutvalg er brakt inn. Kommunens eget kontrollutvalg har behandlet saken, et revisjonsfirma har vært involvert, og et enstemmig bystyre har slått fast at det etiske regelverket er brutt. Det er slik kommunene skal håndtere saker av denne typen. Så er spørsmålet: Er det i tillegg behov for lovendringer? Det får vi komme tilbake til.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:16:30]: Eg synest at debatten i denne saka viser at dette ikkje er ein type sak som eignar seg til debatt i landets nasjonalforsamling.

Dette forslaget, som i utgangspunktet blei fremma i representantforslaget, om at «Stortinget ber regjeringen vurdere om det er behov for endringer», er heller ikkje fremma. Statsråden har også sagt at det ikkje er grunnlag for nye endringar. Likevel får vi ein debatt omkring dette, der ein no febrilsk prøver å dekkje seg bak at det er av prinsipiell karakter. Framstegspartiet blir også skulda for at vi ikkje går inn i dei prinsipielle betraktningane når det gjeld etikk, moral osv.

Eg vil berre minne om at i innleiinga i innstillinga til denne saka står det at komiteen

«viser til at forslagsstillerne i Dokument 8:45 S (2010–2011) tar opp en konkret sak, knyttet til et boligbyggelag i Tønsberg, og dens tildeling av borettsleiligheter i St. Olavs borettslag til interesserte kjøpere».

Dette er altså eit representantforslag som er bygd på ei konkret sak. Om ein hadde ønskt ei prinsipiell betraktning om etikk, moral osv., burde ein ha lagt opp til det. Men det har ein altså ikkje gjort.

Så blir det også vist til at vi trekkjer fram andre saker der også andre politikarar er trekt fram i media. Då blir vi skulda for å bruke dei som ei unnskyldning. Det er det i det heile ikkje. Men det er ei grunngiving for og eit spørsmål om kvifor ein ikkje tek opp den typen enkeltsaker. No har vi altså fleire saker der sentrale politikarar har kome på kant med plan- og bygningsloven, kanskje fordi han er for uklår og vanskeleg. Framstegspartiet har mange gonger føreslått å gjere noko med han, forenkle han, slik at det ikkje blir så lett å misforstå. Når ein ikkje tek tak i den typen saker, er det grunn til å stille spørsmål ved om det ikkje er eit spesielt parti, opposisjonen, som skal takast, eller kva som er årsaka.

Eg kan altså ikkje ut frå den debatten vi har hatt no, sjå at det er noko anna utgangspunkt og grunnlag for denne saka enn at ein ønskjer å ta ein politisk konkurrent og stille spørsmål ved ting som allereie er godt debattert og drøfta i Tønsberg bystyre.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [13:19:45]: Eg er ein smule overraska over innhaldet i ei rekkje innlegg frå Framstegspartiet. Eg skal ikkje gå nærmare inn i saka frå Tønsberg utover å understreka at Tønsberg kommune sjølv faktisk bad KS sitt etiske utval om å vurdera denne saka prinsipielt, som ei prinsippsak, for kommunesektoren. KS sitt etikkutval seier at tre namngjevne personar

«burde unnlatt å kjøpe leilighetene (…). Etter utvalgets mening kan det også hevdes at de ved sine handlinger har vært med på å undergrave innbyggernes tillit og holdning til kommunen».

Det er det eine. Det andre er det samrøystes kontrollutvalet i Tønsberg, og det som dei sa.

Det er på denne bakgrunn eg oppfattar at det er stilt spørsmål ved regelverket i burettslagslova eller ved anna regelverk. Det er svart på av Kommunaldepartementet. Kommunalministeren har svart at med den siste lovendringa, for det fyrste i burettslagslova, som tok til å gjelda frå 1. januar, og for det andre regelverket knytt til habilitetsreglar for styremedlemmer i kommunale selskap, som vil gjelda frå hausten november 2011, er det ikkje grunnlag for endringar i regelverket no.

Men eg tykkjer nok at den debatten som har vore her i dag, viser kor viktig det er å understreka, så vel i kommunane som i Stortinget, dette rommet som må vera for etisk refleksjon rundt det regelverket vi har, og praksisen for det. Så vil eg nok tru at både denne saka og andre saker som har vore på agendaen i den seinare tida, vil bli gjenstand for merksemd, f.eks. i samband med folkevaldopplæringa. Der skal vi gå ein ny runde til hausten og minna oss på, både der og her, at vi alltid er oss bevisste kva regelverk vi har, og korleis det blir praktisert.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.