Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre foreslår presidenten at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:02:32]: (ordfører for saken): Saken gjelder samtykke til inngåelse av avtale med Den europeiske union om utvidet handel med landbruksvarer etter EØS-avtalens artikkel 19. Avtalen er av særlig viktighet, slik at Stortingets samtykke til inngåelse av avtalen er nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd. I henhold til EØS-avtalens artikkel 19 skal Norge og EU gjennomgå handelsvilkårene for jordbruksvarer. Det er tidligere inngått avtaler med virkning fra 1. juli 2003. Regjeringa besluttet i 2008 å starte forhandlinger med EU om handel med jordbruksvarer. Det ble enighet om ny avtale 28. januar 2010 med Norge og EU-kommisjonen. Avtalen er senere godkjent i EU ved kommisjonsbeslutning av 27. september 2010 og rådsbeslutning av 8. november 2010. Avtalen skal forelegges Europaparlamentet til godkjenning.

Artikkel 19-avtalen vil ikke iverksettes før tidligst i midten av 2011, dvs. inne i inneværende kalenderår. Det legges til grunn at nye tollkvoter som følge av avtalen skal fordeles på pro rata-basis fra ikrafttredelsestidspunktet til 31. desember i år.

Det er en samlet komité som viser til at importen av landbruksvarer til Norge er stadig økende. Mens importverdien i 2000 var på 16,57 mrd. kr, var tilsvarende beløp i 2009 på hele 33,8 mrd. kr. Av dette kom hele 68 pst. i 2009 fra EU-området. En samlet komité viser også til at resultatet fra artikkel 19-forhandlingene vil innebære en økning av handelen med jordbruksvarer mellom EU og Norge. I henhold til artikkel 19 skal reduksjoner av handelshindringer skje på gjensidig, fordelsmessig basis. Dette er et viktig prinsipp som må vises større respekt fra norske myndigheter framover. Det gis generelt uttrykk for i norsk politisk debatt at tilrettelagt import fra FNs definerte minst utviklede land – såkalte MUL-land – skal prioriteres framover, framfor tollettelser fra EU-land.

Det er også en samlet komité som viser til at den framforhandlede avtalen vil innebære et økt årlig provenytap for staten på usikkert grunnlag i størrelsesorden 120 mill. kr. Bakgrunnen for dette er at den forventede importøkningen langt overskrider de forventede eksportmulighetene, bl.a. som følge av Norges generelle høye lønns- og kostnadsnivå.

Det er også en samlet komité som vil påpeke at inngåelse av avtalen innebærer etablering av 13 nye importkvoter til Norge, samt utvidelse av ti eksisterende importkvoter. Avtalen berører spesielt to viktige og sensitive produktområder for norsk jordbruk ved at importkvotene for ost og kjøtt økes med henholdsvis 2 700 og 3 100 tonn.

De fleste nye kvoter fordeles ved auksjon, som er et sunt prinsipp. Det bør legges til rette for å øke andelen auksjon framover, slik som en samlet komité går inn for. Auksjonsgebyrene vil variere etter omstendighetene. Markedssituasjonen i Norge, forholdet mellom produksjon og etterspørsel, er viktig. Økte ostekvoter kommer i en situasjon hvor dagens ordinære import er høyere enn den tollfrie kvoten. For fjærfekjøtt har usikkerhet knyttet til salmonellasituasjonen i EU-landene betydning for utnyttelsen av importkvoten. Det er en samlet komité som slutter seg til den framforhandlede avtalen.

Det er et flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, som viser til at Regjeringen legger til grunn at importvernet er, og vil fortsatt komme til å være, en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Importvernet er en forutsetning for å sikre avsetningen av norske jordbruksvarer og oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen. Flertallet viser at regjeringa anser at de ulike internasjonale forhandlinger og andre nasjonale prosesser som berører importvernet, må ses i sammenheng. Dette gjelder både WTO-forhandlinger og forhandlinger om bilaterale avtaler innenfor både EØS-avtalens artikkel 19 og protokoll 3 og EFTA, samt vårt importregime for handel med utviklingsland. Flertallet har merket seg at det fra regjeringas side har blitt lagt vekt på å se forhandlingene i sammenheng med utviklingen i WTO-forhandlingene, som har pågått parallelt. Virkningen av disse avtalene må være slik at det er forenlig med regjeringas målsettinger for jordbrukspolitikken. Det siste er sentralt. Importvernet sikrer en nasjonal politikk og et nasjonalt prisnivå. Det er helt parallelt med det som er regjeringas arbeid for å sikre lønns- og arbeidsvilkår for lønnsmottakerne i Norge. Det er altså helt sentralt at en skal sikre et næringsliv som i betydelig grad er basert på priser i markedet.

Irene Johansen (A) [10:07:57]: EU er Norges viktigste handelspartner. Omtrent 80 pst. av den totale norske eksporten går til EU, og omtrent 70 pst. av vår import kommer fra EU. EØS-avtalen gir Norge tilgang til EUs indre marked og er derfor av stor betydning for norsk næringsliv. Avtalen innebærer fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital i hele EØS-området og sikrer norske virksomheter like rammevilkår som ellers i EU. EØS-avtalen inneholder bestemmelser om handel med landbruksvarer innenfor EØS-området. Dette er gjenspeilet i EØS-avtalens artikkel 19 om basis landbruksvarer og protokoll 3 om bearbeidede landbruksvarer.

I henhold til EØS-avtalens artikkel 19 skal Norge og EU med to års mellomrom gjennomgå vilkårene for handelen med basis landbruksvarer med sikte på gradvis liberalisering. Handelen skal være gjensidig fordelaktig. Første artikkel 19-avtale ble iverksatt 1. juli i 2003. Norge og EU innledet i 2006 forberedelser til nye forhandlinger om utvidet handel med landbruksvarer etter artikkel 19. Regjeringen har med basis i Soria Moria avventet WTO-forhandlingene før sluttføring av forhandlingene, men ettersom disse har trukket ut i tid, er det nå inngått ny avtale. Avtalen er godkjent i kommisjonen og i rådet, og legges nå fram for Stortinget og EU-parlamentet for godkjenning før iverksettelse.

Regjeringen legger til grunn at importvernet er, og vil fortsatt komme til å være, en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Importvernet er en forutsetning for å kunne sikre avsetning av norske landbruksvarer og oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen som grunnlag for en tilfredsstillende inntektsutvikling i jordbruket. Virkningen av ulike importlettelser må derfor være på et nivå som er forenlig med regjeringens målsettinger for landbrukspolitikken.

Resultatet fra artikkel 19-forhandlingene vil innebære en viss økning av handelen med landbruksvarer mellom EU og Norge. Fra regjeringens side er det lagt vekt på å se forhandlingene i sammenheng med utviklingen i WTO-forhandlingene som har pågått parallelt, og der en eventuell WTO-avtale vil innebære en betydelig markedsåpning til Norge også for sensitive norske landbruksvarer.

Norge har generelt i forhandlingene lagt vekt på å gi konsesjoner for landbruksvarer der det allerede er import til ordinær toll, eller der næringsmiddelindustrien allerede har et importbehov. Det er også gitt konsesjoner for varer som kan være med på å styrke mangfoldet i det norske matmarkedet.

Sentrale elementer i avtalen er ost og kjøtt. For ost legges det opp til en gjensidig økning av eksisterende ostekvote, og hele ostekvoten er tollfri. I dag importeres det for øvrig et betydelig kvantum ost til Norge med ordinær toll. Det kommer man nok fortsatt til å gjøre til tross for det økte tollfrie kvantumet for ost i avtalen.

For kjøtt er det etablert midlertidige importkvoter fra EU for storfe, fjørfe og gris. En del av kvoteøkningen på kjøtt er begrunnet med vektlegging på matspesialiteter og forbrukerhensyn.

Det er opprettet noen nye eller økte kvoter inn til Norge av hensyn til norsk næringsmiddelindustri. Dette gjelder isbergsalat, frosne jordbær, potetråvarer til snackproduksjon, solbærsaft og -konsentrat, blåbærkonsentrat og eplesaft og -konsentrat. Det er dessuten åpnet en ny kvote for tidligpoteter før norsk sesong. Disse kvotene dekker eksisterende import uten av de fortrenger norsk produksjon.

Videre innebærer avtalen tollfrihet eller tollfrie kvoter inn på EU-markedet for bl.a. vegetabilske oljer, bær, snacks, hunde- og kattemat, tran og juletrær. Disse kvotene vil det være realistisk at norske bedrifter vil kunne utnytte.

Inn til EU er det åpnet en ny kvote på 400 tonn bringebær. I tillegg er importperioden utvidet for søtkirsebær og moreller. Disse endringene har skjedd etter innspill fra næringen, som her ser eksportmuligheter.

I tillegg har Norge og EU gitt gjensidig tollfrihet på produkter der det i dag er svært lav toll. I alt er det gitt tollfrihet for 186 varelinjer eller deler av varelinjer. Dette utgjør knapt 14 pst av samtlige landbruksprodukter i den norske tolltariffen. Norge har for øvrig begrensede muligheter for eksport av landbruksvarer på grunn av høyt kostnadsnivå.

Avtalen vil innebære av partene så snart som mulig vil samle alle tidligere brevvekslingsavtaler mellom Norge og EU i en konsolidert brevvekslingsavtale. Partene er enige om å se på mulighetene for et utvidet samarbeid om geografisk opprinnelsesmerking av landbruksprodukter og gå gjennom handelen med landbruksvarer om lag to år etter iverksetting av denne avtalen.

Jeg anbefaler Stortinget å godkjenne denne avtalen om utvidet handel med landbruksvarer etter EØS-avtalens artikkel 19.

Gunnar Gundersen (H) [10:12:50]: Jeg ville bare ta ordet til en kort kommentar.

Jeg oppfatter det slik at saksordføreren var på tur inn i landbruksdebatten på slutten av sitt innlegg. Vår merknad går nettopp ut på at landbruksdebatten hører hjemme i en helt annen debatt, og regjeringen har nå varslet at det skal komme en ny landbruksmelding.

Siden saksordføreren la vekt på hva flertallet sier om bl.a. importvernet og sånne ting, er det spørsmål vi ikke har ønsket å ta stilling til i tilknytning til denne avtalen. Den inngås enstemmig, men landbruksdebatten hører hjemme i en annen debatt. Vi merker oss også, siden flertallet i finanskomiteen er nevnt her, at flertallet i næringskomiteen faktisk er enig med mindretallet i finanskomiteen i at landbruksdebatten hører hjemme her når den nye landbruksmeldingen kommer.

Statsråd Lars Peder Brekk [10:14:04]: Regjeringen legger til grunn at importvernet er og fortsatt kommer til å være en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Importvernet er en forutsetning for å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer, oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen og utnytte de ressursene vi har til matproduksjon. Dette er også grunnlaget for en tilfredsstillende inntektsutvikling i jordbruket.

Summen av handelsavtaler og forvaltningen av importvernet er avgjørende for muligheten til norsk matproduksjon. Derfor må ulike internasjonale forhandlinger og andre nasjonale prosesser som berører importvernet, ses i sammenheng. Dette gjelder både WTO-forhandlingene og forhandlinger om bilaterale avtaler innenfor både EØS og EFTA, samt markedsåpninger til Norge gjennom vårt importregime for handel med u-land. Den samlede virkningen av ulike importlettelser må være på et nivå som er forenlig med målsettingene for landbrukspolitikken. Jeg er glad for at komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til disse vurderingene fra regjeringen.

Utgangspunktet for Norge i artikkel 19-forhandlingene har vært at vi fortsatt skal ha et sterkt importvern. Vi har derfor først og fremst gitt EU tollettelser for varer der dette er fordelaktig for norsk næringsmiddelindustri, og der det allerede er import til ordinær toll. Samtidig åpner den nye avtalen for noe mer import av matspesialiteter som vil supplere vareutvalget i det norske dagligvaremarkedet.

Avtalen vil for noen bedrifter innebære reduserte råvarekostnader gjennom spart toll, men uten at dette vil gå på bekostning av eksisterende norsk råvareproduksjon. Underveis i forhandlingene har vi hatt nær kontakt med landbrukets og industriens organisasjoner for best mulig å kunne vurdere konsekvensene for næringen av avtalen.

Avtalen gir også norske landbruksbedrifter økte eksportmuligheter. Norsk eksport av landbruksvarer er tradisjonelt svært beskjeden, men for enkelte varer gir avtalen markedsmuligheter som det er realistisk at norske bedrifter vil kunne utnytte.

Avtalen er etter min oppfatning godt forankret i regjeringens landbrukspolitikk, selv om den også kan innebære noen utfordringer. Utfordringene ligger i hovedsak i de økte importkvotene for ost og kjøtt. For ost er de tollfrie kvotene mellom Norge og EU gjensidig økt til 7 200 tonn. Det innebærer at en større andel av den eksisterende importen av ost fra EU – om lag 8 000 tonn – vil bli tollfri. For kjøtt er det gitt økte importkvoter inn til Norge på i alt 3 100 tonn. Av dette er 2 300 tonn midlertidige kvoter for storfekjøtt, svinekjøtt og fjørfekjøtt som vil inngå i eventuelle framtidige WTO-kvoter, dersom WTO-avtalen kommer på plass. Denne avtalen er, som sagt, den andre avtalen som er inngått i samsvar med artikkel 19 i EØS-avtalen. Den første avtalen ble iverksatt fra 1. juli 2003.

For meg har det vært viktig at den nye avtalen skal være forankret innenfor rammene av norsk landbrukspolitikk. Det er samtidig slik at vi har inngått en omfattende avtale. Jeg regner med at det også blir konklusjonen når vi i ettertid, om lag to år etter iverksetting av avtalen, skal gå gjennom handelen med landbruksvarer mellom Norge og EU.

Jeg har merket meg at komiteen er positiv til at de fleste nye importkvotene vil bli fordelt ved auksjon. Fra mitt ståsted er det en langt bedre fordelingsmåte enn en fordeling basert på historiske rettigheter, slik vi delvis har for ost. Jeg har videre merket meg at komiteen mener at det framover bør legges til rette for å øke andelen auksjoner.

Avslutningsvis: Jeg registrerer som positivt at en enstemmig komité slutter seg til den framforhandlede avtalen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.