Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:10:37]: (ordfører for saken): Det er en samlet komité som ønsker å se et mer demokratisk Iran som tar tydelig avstand fra de bruddene på menneskerettighetene som skjer, og de hyppige dødsstraffene som foregår i landet. Vi er samlet om målene, men som innstillingen viser, har vi ulike oppfatninger av hvilke virkemidler vi skal bruke for å nå målene om et mer fredelig og bedre Iran.

Da jeg var representant fra Stortinget i FN i høst, var det to interessante hendelser jeg merket meg. Det var to presidenter som fikk applaus da de kom inn i salen. Den ene var president Obama. Den andre var Irans president Ahmadinejad. Det kom veldig overraskende på meg at det var han som skulle få applaus da han kom inn i salen.

I dette forslaget tar Fremskrittspartiet til orde for boikott av Iran og tilbakekalling av den norske ambassadøren til landet. Som Fremskrittspartiet tar Senterpartiet og en samlet komité sterkt avstand fra de omfattende menneskerettighetsbruddene som foregår i Iran, men er en ensidig norsk boikott og tilbakekalling av vår ambassadør veien å gå? Ville Ahmadinejad fått mer eller mindre støtte om Norge, med Fremskrittspartiet i spissen, gikk inn for ensidige tiltak og tilbakekalling av vår ambassadør?

Det er interessant å se litt på historien. I 1951 nasjonaliserte den demokratisk valgte iranske statsministeren Mosadek det britiskeide Anglo-Iranian Oil Company, og dermed store deler av Irans naturressurser. Nasjonaliseringen var svært populær i Iran, men vakte stor motstand hos den tidligere koloniherren Storbritannia, som gikk inn for økonomisk boikott av landet.

Men Mosadek bøyde ikke av. I 1953 ble han styrtet i et statskupp som var iscenesatt av britisk og amerikansk etterretning. Kuppet ble startskuddet for et mangeårig diktatur under Pahlavi-dynasitet. Kuppet bidro til å styrke antivestlige holdninger i Midtøsten, en region som på den tiden var preget av koloniale konflikter og motstand mot vestlige koloniherrer.

Det ble opplevd som dypt urettferdig at vestlige land arrangerte et statskupp for å felle en demokratisk regjering som ønsket å nasjonalisere iransk olje. Dette banet vei for et mangeårig brutalt diktatur. I ettertid er denne hendelsen blitt et symbol på vestlig dobbeltmoral overfor Midtøsten, der kommersielle interesser dessverre ofte har gått foran demokrati og folkets beste. Hendelsene på 1950-tallet danner bakteppet for iranske holdninger til dagens atomprogram.

Regimet i Iran har gjort seg skyldig i omfattende menneskerettighetsbrudd. Iran er et av de landene i verden som gjennomfører flest henrettelser. Tydelighet overfor regimet er avgjørende. Regimet må vite at verden ser og reagerer på det som blir gjort. Jeg forstår derfor intensjonen i forslaget fra Fremskrittspartiet godt, men jeg er redd for at virkemidlene kan virke mot sin hensikt. Vår diplomatiske tilstedeværelse i Iran sikrer oss innsikt i hva som foregår, og gjør at vi har åpne kanaler inn mot ulike iranske miljøer. Dette gjør oss i stand til å reagere effektivt og tydelig på det som skjer.

Over store deler av Midtøsten har vi nå sett folkelige opprør. Opprørene er ikke kommet på grunn av isolering av regimene i disse landene. De er kommet innenfra. Det er befolkningen selv som gjennom å reise seg har tvunget fram endring. Det er slett ikke sikkert at isolering av Iran ville ha styrket opposisjonen der. Det å ha tydelige ytre fiender kan dessverre bidra til å styrke en autoritær leder. Lederen kan bli et symbol på dem som torde å reise seg mot de tidligere koloniherrene.

Vi, flertallet i komiteen, har konkludert med at vi er motstandere av Fremskrittspartiets boikottforslag – ikke fordi vi ikke deler bekymringen for Irans atomprogram, eller fordi vi ikke blir opprørt av menneskerettighetssituasjonen i Iran, men fordi vi mener at historien har lært oss at ensidig boikott eller isolasjon ikke fører fram.

Morten Høglund (FrP) [12:15:20]: Som saksordføreren helt riktig var inne på, er vi nok helt enige om målene og beskrivelsen av det iranske regimet – enten det dreier seg om grove menneskerettighetsbrudd, bølgen av henrettelser vi har sett ikke minst de siste månedene, fengsling og tortur av politisk opposisjonelle eller et atomprogram som på mange måter er uten kontroll, iallfall uten internasjonal kontroll. Det er et regime som ikke bare skremmer egne innbyggere, men som skremmer store deler av regionen. Det er jo ganske interessant å merke at når man møter både palestinere og israelere, kan begge sider være enige om at Iran er en utfordring, for ikke å si et problem. Sist ute var Libanons nå avgåtte statsminister, Hariri, som advarer mot Iran, og sier at Iran blander seg inn i arabiske spørsmål. Det er heller ikke noe nytt. Men måten Iran gjør dette på, gjør at man må si tydelig fra.

Nå brukes det ulike ord fra saksordføreren, som at vi oppfordrer til «boikott», osv., og at vi vil isolere oss totalt fra enhver kontakt og dialog med det iranske regimet. Det er å trekke forslaget vårt veldig langt. Vi foreslår helt korrekt å stramme skruen ytterligere når det gjelder de sanksjoner som allerede iverksatt, og vi er glad for at Norge har sluttet seg til EUs tiltak i så måte, i tillegg til at vi selvfølgelig overholder FNs sanksjoner. Vi ber om et særlig søkelys rettet mot det politiske. Et regime som det iranske ønsker anerkjennelse og trenger anerkjennelse. De opptrer på en måte internasjonalt som om de er et alternativ til andre staters hegemoni, og ønsker å være en ledende aktør på den internasjonale arena.

En av mine opplevelser da jeg var i FN i fjor høst, var at Iran ønsket å kjempe hardt for en plass i styret i FNs kvinneorganisasjon, UN Women. Da var jeg stolt over at Norge aktivt kjempet mot det iranske kandidaturet, og at vi sammen med likesinnede klarte å forhindre at Iran fikk en plass der. Så det nytter å stå opp mot Iran. Det nytter å se på alternativer. Vi overlater med vårt forslag til regjeringen å se på de enkelte tiltak. Vi ønsker ikke å detaljbeskrive hvordan regjeringen skal foreta en slik innstramming, men vi peker på noen muligheter.

Vi er også klar over at ethvert land må behandles individuelt. Det er ikke slik at én oppskrift, f.eks. oppskriften på hvordan vi har hatt sanksjoner overfor Burma, eller tidligere overfor Sør-Afrika, nødvendigvis passer for et land som Iran. Men vi tror og mener at et land som Iran må møtes offensivt. En måte å gjøre det på er å si at politisk boikott er ett mulig virkemiddel. Men vi er også åpne for andre. Vi finner i det siste avsnittet i brevet fra Utenriksdepartementet om ikke trøst, så i hvert fall støtte for vårt forslag, der man sier at Iran-politikken «kontinuerlig vurderes». Vi håper at vi kan ha en aktiv dialog knyttet til hva som til enhver tid er riktige virkemidler.

Jeg tar opp Fremskrittspartiet forslag.

Presidenten: Representanten Morten Høglund har tatt opp det forslaget han refererte til.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:19:49]: Siden Stortinget mangler et regelverk for at representanter hurtig kan ta opp saker av interesse, benytter jeg en del av mitt innlegg til å snakke om situasjonen ved Camp Ashraf i Irak. Vi har sett dramatiske bilder av 3 400 mennesker som ble angrepet av irakiske sikkerhetsstyrker nå i helgen. Det var utvilsomt drepte og skadede i det angrepet. Det beklager jeg sterkt. Jeg vil rose utenriksministeren for hans tydelige holdning om at her er det irakiske myndigheter som er ansvarlige for beboernes sikkerhet, og at man så tydelig går mot vold og voldshandlinger mot innbyggerne. Dette handler ikke om at noen mener de tilhører en terrorgruppe eller ikke. Men dette handler om enhver innbyggers rett til å leve uten vold og i frihet og fordragelighet når man ikke har begått kriminelle handlinger.

Så over til saksordførerens merknader og denne saken spesielt. Jeg syntes jo det var merkelig da saksordføreren var norsk FN-delegat og ble sittende og høre på Ahmadinejads tale i FNs generalforsamling. Jeg vil likevel si at vi står sammen her om ønsket om et demokratisk Iran. Vi står også sammen med Fremskrittspartiet når det gjelder det formålstjenlige knyttet til å bidra fra norsk side for å få det til. Så er Høyre og Fremskrittspartiet uenige om virkemidlene knyttet til det. Derimot er vi, begge partier, krystallklare på at et Iran som er demokratisk, ikke har et prestestyre. Et Iran som er demokratisk, har en folkevalgt regjering som munner ut i folkets egne ønsker.

Man har sett et stort antall henrettelser i løpet av det siste året, også henrettelser av barn, og det er et klart brudd på menneskerettighetene. Respekt for det enkelte mennesket er ikke mulig å forene med verken drap eller henrettelser – og enda mindre når det gjelder mindreårige.

Jeg er igjen helt enig med Fremskrittspartiet i at det er grunn til å stille noen kontrollspørsmål til verdien av dialog, men samtidig mener jeg at verdien av en politisk boikott for Norge alene er betydelig mindre. Så langt har jo ikke dialogsporet kommet frem til noe håndfast, verken når det gjelder atomprogrammet til Iran, eller når det gjelder demokratisering eller respekt for menneskerettigheter. Problemet er at en minsket norsk tilstedeværelse vil igjen gjøre at vi sitter med dårligere informasjon om hva som faktisk skjer i Iran. Og det vil også kunne sende gale signaler om at Norge går en alenegang, når vi vet at vi er betydelig sterkere når vi står sammen, f.eks. knyttet til EUs utvidede sanksjonsregime. I så måte vil jeg også si at den norske ambassaden bør være enda tydeligere med hensyn til sin kontakt med opposisjonsgrupper og det sivile samfunnet generelt når det gjelder å hente hjem informasjon om hva som faktisk skjer.

La meg avslutte med å si at vi må fra norsk side aldri være i tvil om at det som står øverst i forhold til den norske Iran-politikk, nettopp er ønsket om et demokratisk Iran som tar befolkningen på alvor, et Iran som ikke lenger er destabiliserende for regionen, som landet i aller høyeste grad er i dag, og et Iran som tar menneskerettigheter på alvor og lærer litt av den stolte historien som landet har. Iran har en flere tusen år gammel historie, med mange flotte eksempler nettopp på at menneskerettighetene blir respektert.

Laila Gustavsen (A) [12:24:36]: La meg starte med å takke saksordføreren for en svært god gjennomgang og en god begrunnelse for hvorfor flertallet har sagt tydelig fra at en politisk boikott nå av regimet i Iran ikke er en farbar vei. Jeg er enig i hvert eneste ord både av beskrivelsen til saksordføreren og av de vurderingene som er gjort der.

Vi har et felles utgangspunkt, at vi er bekymret for utviklingen i Iran. Bakgrunnen for det er for så vidt godt begrunnet både fra Skovholt Gitmarks og fra Slagsvold Vedums side; det er brudd på menneskerettigheter og opposisjonens rolle. Og den bekymringen vi har, er tverrpolitisk.

Men jeg har lyst til å knytte et par kommentarer til dette. For det som representanten Høglund her sier, er at jo, vi fremmer et forslag, men det er opp til regjeringen å håndtere, eller følge opp, det forslaget og hvilke tiltak som liksom da skal stramme skruen. Jeg mener at det er litt ansvarsfraskrivelse fra Fremskrittspartiets side. For det å drive politikk er jo å synliggjøre hva man egentlig vil. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet i denne saken føyer seg inn i en tradisjon – i hvert fall nå i denne stortingsperioden – der de sier at dialog og diplomatiske forbindelser er noe de vil ha mindre av, ikke mer av. På den måten isolerer Fremskrittspartiet seg i utenrikspolitikken i denne salen. Jeg synes det er ganske interessant, også i forhold til samarbeidet med Høyre og for så vidt den politiske situasjonen spesielt i Norge. Jeg er uenig med Fremskrittspartiet i en slik linje. Jeg tror på diplomatiske forbindelser. Det er det verktøyet man har i utenrikspolitikken, og verden trenger – også overfor regimet i Iran – mer dialog, ikke mindre dialog.

Jeg er også veldig skeptisk til Fremskrittspartiets tilnærming der man sier at ensidige norske tiltak er greit. Jeg tror at verden også her må stå sammen, og at ensidige norske tiltak definitivt ikke ville hatt noen sterk gjennomslagskraft.

Det grunnleggende spørsmålet er: Hva er det som tjener saken? Hvis vi skulle trekke tilbake vår ambassadør fra Iran, hvilket svar gir da Iran? Jo, de ville sannsynligvis trekke tilbake sin ambassadør til Norge. Dermed ville vi fått mindre muligheter til å protestere mot de systematiske bruddene på menneskerettighetene som vi ser, og jeg mener at det definitivt ikke tjener saken.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:28:10]: Fra Kristelig Folkepartis side har vi konsekvent og aktivt protestert mot det iranske ayatollah-regimets overgrep mot landets befolkning, mot Irans omstridte atomprogram og mot de truslene som president Ahmadinejad har kommet med overfor Israel og verdensfreden. Iran fører en destabiliserende politikk regionalt ved å støtte terrorbevegelser som Hamas og ved å hisse til kamp for utslettelse av staten Israel.

Fremskrittspartiets representantforslag gir oss en anledning til å slå dette fast på nytt. Vi er enige om mange nødvendige tiltak, men dette er neppe tidspunktet for å legge ned Norges ambassade eller svekke vår diplomatiske kapasitet. Norge bør i stedet bruke våre diplomatiske kanaler aktivt for å samle informasjon og for å formidle en tydelig holdning overfor Iran, samtidig som vi markerer vårt syn aktivt i internasjonale fora som behandler menneskerettigheter, atomvåpenspredning og andre aktuelle spørsmål.

Nettopp nå, våren 2011, kan bli historisk på grunn av den voldsomme bølge av folkelige protester mot autoritære regimer i det vi kan kalle Midtøsten i litt utvidet forstand. I dette mulighetens øyeblikk må Norge være godt oppdatert og aktivt bidra til å fremme demokrati og menneskerettigheter.

Menneskerettssituasjonen i Iran er sterkt kritikkverdig. Regimet er ansvarlig for brutale overgrep mot folkegrupper som ønsker frihet og demokrati. Dets grove brudd på religionsfriheten rammer både kristne og andre troende som ikke følger den rette lære ifølge landets vokterråd.

Vi tar også sterkt avstand fra de mange henrettelsene som foretas i landet. Kampen mot dødsstraff er viktig. Jeg er enig med dem som sier at henrettelsene av mindreårige i Iran er en uhyrlighet som burde skape bred mobilisering i verden, også i land som ikke nødvendigvis står oss nær i den alminnelige menneskerettighetsdialogen.

Ifølge Human Rights Watch har behandlingen av dissidenter, som demonstranter, anholdte personer og de fengslede, blitt verre siden den nåværende president Ahmadinejad kom til makten i 2005. Folks ytringsfrihet og forsamlingsfrihet rammes. Regimet står rutinemessig bak tortur og annen mishandling av dem som sitter i varetekt eller fengsel. Ansvaret ligger på regimet, i første instans på ayatollah Ali Khamenei og president Ahmadinejad.

Etter at Ahmadinejad ble president i Iran i 2005, har han opphevet suspensjonen av programmet for anriking av uran. Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, har fastslått at Iran bryter med de krav som er fastsatt internasjonalt. Dette er meget alvorlig.

Etter Kristelig Folkepartis syn må Norge følge opp de internasjonale sanksjonene som er rettet mot Irans atomprogram, både FNs og EUs sanksjonsvedtak. Det sier sitt at FNs sikkerhetsråd siden 2006 har vedtatt sju forskjellige resolusjoner rettet mot atomprogrammet i Iran. Fire av disse resolusjonene inneholder bestemmelser om sanksjoner mot Iran. For at sanksjoner mot Iran skal være effektive, kreves det bred internasjonal enighet.

Kristelig Folkeparti ser det som helt påkrevd at norske myndigheter sluttet seg til EUs forsterkede sanksjonsregime fra juni 2010. De styrkede sanksjonene og tiltakene innebærer bl.a. forbud mot handel med flere varegrupper enn tidligere samt forbud mot eksport av nøkkelutstyr og -teknologi og tilknyttede tjenesteleveranser til den iranske olje- og gassektoren. De retter seg også mot finansielle transaksjoner. Listen over personer, enheter og organer som rammes av fryspålegg, er blitt betydelig utvidet.

Når det gjelder norsk næringslivs engasjement i Iran, har Statoil vært i søkelyset. Etter at Statoil besluttet å trappe ned pågående teknisk assistanse, gjorde det amerikanske utenriksdepartementet i september i fjor det klart at Statoil slipper unna sanksjoner.

Jeg har også merket meg det overgrep som har skjedd mot iranere i Camp Ashraf den 8. april, i likhet med det som også skjedde i 2009 i regi av irakiske styrker, og er glad for at det markeres en klar holdning mot denne typen overgrep mot iranere, selv om ansvaret for det ligger utenfor Teheran.

Vi ser i vår en sterk bølge av folkelig opprør i Nord-Afrika og Midtøsten. Det er et uttrykk for folkelig protest mot den undertrykkende politikken som føres av tilstivnede, autoritære regimer som styrer i pakt med en lang, men dårlig eneherskertradisjon. Disse protestene ser vi i en rekke arabiske land, også i Iran. Denne regionen har store ressurser, men hemmes av politiske systemer som undertrykker folk og blokkerer sosial utvikling. Her må Norges stemme være krystallklar.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:33:25]: Jeg vil begynne med å takke for en god debatt om dette spørsmålet, som alle partier på Stortinget følger, og som har stor interesse også i opinionen her hjemme og internasjonalt mellom land. Utenriksdepartementet har gjennom et brev til utenriks- og forsvarskomiteens leder gitt enkelte vurderinger av dette saksområdet som jeg ser er blitt referert også i innstillingen, så jeg skal ikke gjenta det.

Jeg vil her si meg enig i den brede flertallsinnstillingen som ligger, de punktene som ble fremført at representanten Slagsvold Vedum. Jeg er også enig i den analysen som representanten Gustavsen la fram her når det gjaldt spørsmålet om kontakter mot dette regimet. Det ble i og for seg også fulgt opp av representanten Høybråten.

Å ha diplomatisk kontakt og dialog er ikke bare et virkemiddel for å bidra til enighet på de områdene man kan være enige. Det er også det virkemiddelet man har i internasjonalt samkvem til å påføre sterke beslutninger som er fattet i det internasjonale samfunn og av FNs sikkerhetsråd. I det øyeblikket man bryter de diplomatiske forbindelsene, har man langt mindre inngrep, langt mindre mulighet til å hente inn informasjon og til å opprettholde den grad av samkvem som er nødvendig for å ivareta et bredt sett av interesser. Derfor mener jeg for det første at det ikke er riktig av Norge å ha en ensidig politikk på dette området, det er viktig å være en del av en bred internasjonal opinion. For det andre mener jeg at det er viktig og riktig at Norge har ambassade i Iran, og at Iran har ambassade i Norge. Det er viktig for kontakter mellom landene.

Så er det korrekt som er sagt her: Det er listet opp en lang rekke områder hvor vi har gitt uttrykk for synet på menneskerettighetssituasjonen i Iran gjennom uttalelser fra norsk side, men også gjennom arbeid i FN. Vi har fra norsk side stemt for opprettelsen av en spesialrapportør for Iran i FNs menneskerettighetsråd bare for et par uker siden. Det vedtaket er et utrykk for en bred internasjonal bekymring for situasjonen i Iran. Denne spesialrapportøren vil forhåpentligvis fremskaffe bedre informasjon om realitetene på menneskerettssiden i landet, for på den måten å kunne bidra til å bedre forholdene.

Vi anser at menneskerettighetssituasjonen rammer nær sagt alle utsatte grupper i befolkningen. Vi har prioritert et særskilt fokus på henrettelser av mindreårige, særlig grusomme henrettelsesmetoder samt menneskerettighetsforsvareres situasjon. Men vi tar også opp andre forhold, som forhold for religiøse og etniske minoriteter, kvinner og andre grupper.

EU-sanksjonene mot Iran, som Norge har sluttet seg til, har til hensikt å ramme atomprogrammet. Den meget kritikkverdige menneskerettighetssituasjonen er altså ikke en del av begrunnelsen for disse. Men Norge vil fortsatt støtte arbeidet som gjøres i det internasjonale samfunn for å bringe atomspørsmålet videre fremover. La meg avslutte med å si at metoden i det er å vedta veldig strenge tiltak samtidig som døren for dialog er åpen, og samtidig som faste medlemmer av Sikkerhetsrådet og Tyskland, EU, kan føre samtaler med Teheran med sikte på å få til en løsning der.

Når det gjelder situasjonen som ble tatt opp av representanten Gitmark i Camp Ashraf, har Norge gitt uttrykk for sitt syn på det og bekymring for at sivile her rammes i det som er en veldig spesiell situasjon i en leir inne i Irak, hvor vi holder irakiske myndigheter ansvarlige for måten de opptrer på.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [12:37:31]: Jeg vil først få si at jeg er glad for den klare reaksjonen fra utenriksministeren når det gjelder situasjonen i Camp Ashraf. Utenriksministeren nevnte ikke Irans rolle i – for så vidt – Irak, men også i resten av Midtøsten. Er utenriksministeren enig i at Iran her spiller en rolle som langt fra kan kalles konstruktiv?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:37:53]: Jeg er enig i det. Det har vært nevnt av flere representanter, og jeg kan slutte meg til det. Iran er aktiv på flere måter, bl.a. ved å støtte grupper militært og politisk til å virke i forlengelse av deres politiske interesser.

En av grunnene til at det er viktig å få til en regional politisk løsning i denne regionen, er jo å begrense den typen virkemidler, som vi ser i Irans påvirkning på grupper som Hizbollah og Hamas, men også andre grupper i regionen nærmere Iran. Også i det som skjer i Golfområdet, har Iran aktive interesser. Ja, Iran har også interesser å ivareta i forhold til andre land, men måten dette gjøres på, måten Iran søker å blande seg inn på via slike mellomledd, er en medhørende årsak til det høye spenningsnivået og noe vi tar avstand fra.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Morten Høglund (FrP) [12:39:03]: Jeg vil bare kommentere noen få forhold. Det sies av representanten Gustavsen at vårt forslag er en slags ansvarsfraskrivelse. Det vi gjør, er å gi en retning og så overlate til regjeringen å komme med de aktuelle tiltakene, i respekt for at det er regjeringen som utøver norsk utenrikspolitikk.

Vi ønsket en debatt om typer virkemidler. Hvis det var interesse for det, kunne man jo fremme andre typer virkemidler enn dem vi skisserer.

Vi har aldri snakket om nedleggelse av den norske ambassaden. Når det nevnes det å ta hjem ambassadøren: Iran var uten ambassadør i Oslo i lang tid inntil den nåværende ambassadøren kom på plass for noen måneder siden. Om det var en bevisst politisk handling eller bare de facto skjedde, kan man diskutere, men det er ikke helt ukjent at det skjer også mellom land som har diplomatiske forbindelser, og mellom land som har dialog.

Så til påstanden om at vi ønsker generelt mindre dialog. Jeg tar avstand fra det, men vi vil se på hva vi bruker dialogen til. På slutten av 1990-tallet var det en generell åpning overfor Iran. Man ønsket å imøtekomme den reformiveren man mente å se i Iran. Det var kanskje riktig den gangen, men siden 1997–98 har særlig menneskerettighetssituasjonen ikke beveget seg i den retningen man håpet og trodde. De siste årene er skruen blitt strammet til av regimet.

Så har vi prøvd å søke råd. Utenrikskomiteen hadde for en stund siden møte med Shirin Ebadi om disse spørsmålene. Jeg møtte også fredsprisvinner Ebadi i New York. Hun er en av dem som nettopp har snakket om politisk boikott. For de ønsker ikke en boikott som i utgangspunktet rammer befolkningen, men en boikott som rammer regimet, og det er vi helt enig i.

Vi har respekt for at her er vi nå, dette er situasjonen, men vi kommer til å forfølge spørsmålet, være årvåkne og se til at Norge holder en høy fane når det gjelder å bekjempe dette regimet, som vi mener trenger avløsning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.