Eva Kristin Hansen (A) [12:42:57]: Sudans historie er en historie preget av krig og konflikt. Konflikten mellom nord og sør har røtter flere hundre år tilbake. Sudan fikk sin uavhengighet i 1956, men har i tiden etter det vært rammet av borgerkrig. Konflikten har stort sett handlet om sentralregjeringens økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle dominans over sør, og skillelinjene går langs etniske, kulturelle, religiøse og økonomiske linjer. Den første borgerkrigen varte fra 1955 til 1973, og den andre, som vi kanskje kjenner best, fra 1983 til 2004–2005. Krigene har rammet hardt. Den siste krigen drev så mange som fire millioner mennesker på flukt, og det anslås at rundt to millioner døde som en konsekvens av konflikten – ikke bare på grunn av selve krigen, men også på grunn av sult og sykdom i kjølvannet av den. Darfur-konflikten, som brøt ut i 2003, drev bortimot to millioner mennesker på flukt.

Folket har måttet betale en høy pris for alle konfliktene og krigene. Etter den siste borgerkrigen mellom nord og sør var Sør-Sudan så godt som rasert. Det meste av samferdselsårene, som veier og jernbane, var nedslitt og ødelagt. Matproduksjonen var sterkt svekket. I tillegg var det heller ikke noen offentlig administrasjon som fungerte skikkelig da freden kom.

Folkeavstemningen om et selvstendig Sør-Sudan i januar var historisk. 98,8 pst. av folket stemte for selvstendighet. Det var store bekymringer i forkant av folkeavtemningen om det ble uroligheter. Jeg tror man kan si den gikk overraskende bra. Sør-Sudan vil bli anerkjent som en suveren, uavhengig stat i juli. Til tross for det er det en lang vei igjen for å få landet på fote.

Norge har i mange år hatt et stort engasjement i Sudan både politisk og økonomisk, hvor fred og forsoning har vært viktig. Helt siden 1970-tallet har Norge spilt en aktiv rolle i Sør-Sudan og særlig gjennom de frivillige organisasjonene, som Kirkens Nødhjelp, Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Jeg har lyst til å berømme disse organisasjonene for den viktige innsatsen de har gjort, og det arbeidet de gjør. Det betyr enormt mye. Tenk på f.eks. det arbeidet som Norsk Folkehjelp har gjort med å rydde veier og landbruksområder i Sør-Sudan for miner. Det har betydd enormt mye for enkeltmennesker.

Norge var sentral i fredsprosessen som førte fram i 2005. Vi var bl.a. også vert for et internasjonalt giverlandsmøte for å forberede gjenreisningsarbeidet i Sør-Sudan i 2004, og Norge har også vært veldig aktiv når det gjelder Darfur. I 2007 tilbød Norge seg å stille en avdeling til FN-styrken, men ble avvist av Sudans regjering. Norge har deltatt i FN-styrken i Sør-Sudan, og vi har brukt betydelige bistandsmidler. Det er mange mennesker som har jobbet mye med denne konflikten for å løse den. Jeg har lyst til å nevne en dame og gi honnør til henne, og det er tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, som har gjort en veldig viktig innsats – jeg har lyst til å nevne det.

Vi har gjort mye på bistandsområdet. Vi har støttet et bredt spekter av prosjekter. Det har handlet om alt fra å støtte SPLM, Sudan People's Liberation Movement, vi har bidratt i arbeidet mot korrupsjon, vi har jobbet aktivt med fredsbygging og fredsforhandlinger, og vi har hatt prosjekt om kontroll med håndvåpen og også hatt en stor innsats på den humanitære siden, med fokus på bl.a. utdanning, vann, sanitære forhold og helse.

I fjor brukte vi 700 mill. kr på bistand til Sudan, hvor mye gikk gjennom FN-systemet. Det er vel kjent det fokuset Norge har hatt på forvaltning av petroleumsressursene, hvor både Statistisk sentralbyrå og Olje for utvikling har vært viktige i den sammenhengen.

Det er store naturressurser i Sør-Sudan. Det er viktig at de blir forvaltet på en fornuftig måte. Det handler bl.a. om olje og gass, om gull og mineraler. I tillegg har landet et stort potensial innenfor landbruk og matproduksjon. Det siste er viktig, selv om det stort sett er olje og gass vi snakker om når det gjelder naturressurser. Når det gjelder landbruks- og matproduksjon, er det viktig at landet får på plass en god lovgivning og en forvaltning som ikke gjør at landet selges ut. Norsk Folkehjelp har laget en rapport som viser at mer enn 80 pst. av Sør-Sudans landområder er blitt privatisert. Det er en trend vi ser internasjonalt, at internasjonale, vestlige selskaper kjøper opp land for å bruke det til kommersielle formål. Jeg tror dette er en viktig ting vi bør fokusere på.

Jeg er for at selskaper investerer i land, men det er viktig at det ikke skjer på en måte som bidrar til landtyveri, hvor folket ikke får tilgang på viktige naturressurser og blir fratatt livsgrunnlaget sitt, og det kan true matvaresikkerheten. Det er derfor viktig at Sør-Sudan får på plass en god regulering av landinvesteringer.

Når jeg ønsket å ta opp en interpellasjon om Sør-Sudan, var det fordi jeg ønsket å fokusere på og diskutere hva som bør skje framover. Når Sør-Sudan endelig får sin selvstendighet, er det et land med svake institusjoner som må bygges opp. Det blir avgjørende at det internasjonale samfunnet bidrar i oppbyggingen av dem. Arbeidet med å bygge opp myndighetsstrukturer er så vidt kommet i gang, hvor bl.a. Norge bidrar. Vi bidrar også i arbeidet med å få på plass en treårig utviklingsplan for Sør-Sudan, og det er også viktig.

Men det er én ting som jeg har lyst til å nevne, som også er viktig, og det er at SPLM får drahjelp fra utsiden. Det er SPLM som vil bli sentrale i oppbyggingen av landet og for å ivareta den skjøre freden mellom nord og sør.

Jeg har også lyst til å si til slutt at det er viktig at vi ikke glemmer nord. Jeg mener det er viktig at Norge fortsatt bidrar der, slik at vi får en positiv utvikling også i Nord-Sudan, for det tror jeg er viktig hvis vi skal få en fred som varer.

Jeg ser fram til utenriksministerens betraktninger om hva Norge kan bidra med for å få til fred og god utvikling både i nord og sør og i regionen som helhet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:50:03]: Takk til interpellanten for et viktig, aktuelt og bredt anlagt spørsmål. Sudan har lenge og under skiftende regjeringer vært høyt prioritert utenriks- og utviklingspolitisk for Norge. Her har vi en kontinuitet, og det har vært bred oppslutning om linjen.

Engasjementet har ikke minst vært bygd rundt et aktivt freds- og forsoningsarbeid, hvor vi var spesielt delaktige i fremforhandlingen av fredsavtalen mellom nord og sør i 2005. Jeg slutter meg til anerkjennelsen av tidligere utviklingsminister Frafjord Johnson i den sammenheng.

Vi har fulgt gjennomføringen av denne avtalen, CPA-avtalen som den kalles, tett gjennom de siste seks årene – et arbeid som kulminerer nå når Sør-Sudan blir en selvstendig stat 9. juli. Engasjementet er godt debattert her i Stortinget og i de store norske frivillige organisasjonene og akademiske miljøene, som også følger situasjonen i Sudan og denne delen av Afrika.

Aktive norske utenriksstasjoner i denne regionen og en stor bistandsportefølje har, i kombinasjon med en hyppig kontakt med partene og flere politiske besøk til Khartoum og Juba, plassert Norge som en av de sentrale internasjonale aktørene i Sudan-sammenheng.

Vi deltar i internasjonale fora for Sudan og samarbeider spesielt tett med de andre troikalandene USA og Storbritannia. Samarbeidet her vil bli enda viktigere i tiden fram mot 9. juli og tør jeg si, etter. Åtte ganger det siste året har troikalandenes utenriksministere avgitt felles uttalelser eller brev om Sudan, som har bidratt til å skape ny dynamikk i forhandlingsprosessen mellom nord og sør.

Det er viktig at det nå ikke glipper på oppløpssiden, om jeg kan si det slik. Den vellykkede gjennomføringen av folkeavstemningen i Sør-Sudan var oppløftende, men er ingen garanti for at freden er sikret. Vi støtter arbeidet til AU-panelet med tidligere president Mbeki i spissen, som tilrettelegger for de pågående forhandlingene om rekken av nøkkelspørsmål.

Blant slike store spørsmål er grenseordninger og de ulike sikkerhetsutfordringene knyttet til etableringen av to stater, fordeling av oljeinntektene, håndtering av den store gjeldsbyrden, etablering av en ny valuta i sør og ivaretakelsen av statsborgerrettigheter.

En fredelig sameksistens mellom sør og nord vil helt klart være best tjent med at så mange som mulig av disse utestående spørsmålene er håndtert før løsrivelsen. Men tiden er i ferd med å løpe ut, og det er mulig at flere elementer vil være uløst den 9. juli.

Norges hovedbudskap til partene er at det er kun gjennom å samarbeide økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig at begge kan sikre fred og utvikling i to bærekraftige stater.

Også Sudans naboland følger utviklingen nøye og er opptatt av å forhindre ny konflikt mellom nord og sør, noe som ikke bare ville ramme sivilbefolkningen i Sudan, men også bidra til å destabilisere hele regionen og skape store negative ringvirkninger i nabolandene.

Det viktigste Norge kan gjøre for å sikre fred og utvikling i regionen, er å fortsette vår politikk med aktivt å medvirke til et fredelig sluttspill i Sudan, bruke alle våre kanaler, ha gode, relevante innspill og et bredt kontaktnett i og utenfor landet.

Når det gjelder statsbygging og samfunnsutvikling, er jeg helt enig med interpellanten i at Norge har helt spesielle forutsetninger for å spille en sentral partnerrolle i sør, men også for nord. Men også nabolandene i regionen og regionale organisasjoner som Den afrikanske union – AU – Den arabiske liga og ikke minst FN og sentrale land som Kina, USA og EU-landene er viktige partnere for Sudan.

Den norske bistanden er nært knyttet til det politiske engasjementet som har hatt gjennomføringen av fredsavtalen som et hovedmål. I år har vi derfor støttet gjennomføringen av valgene i 2010 og folkeavstemningen, og det har stått i sentrum for oss.

I en annen sektor, i spørsmålet om utvikling av oljesektoren og fordeling av oljeressurser, har Norge fått en betydelig rolle gjennom vår støtte gjennom flere år til både myndighetene i nord og i sør. Norske oljerådgivere er sentrale i forhandlingene om en ny avtale om oljesamarbeid også etter CPA-periodens utløp.

Fjorårets norske bistand til Sudan utgjorde vel 700 mill. kr. En vesentlig del av bistanden, 355 mill. kr, kanaliseres gjennom FN-systemet. I tillegg har de organisasjonene som mottar mest kjernestøtte fra Norge – UNDP, UNICEF og UNFPA – store programmer både i nord og i sør. Vel en tredjedel av dette er humanitær innsats både i nord, hovedsakelig i Darfur, og i sør.

I januar 2010 undertegnet miljø- og utviklingsminister Solheim en intensjonsavtale med regjeringen i Sør-Sudan om et langsiktig strategisk samarbeid.

Sør-Sudan er primært interessert i norsk kunnskap om forvaltningen av petroleumsressursene og inntektene fra disse. Dette finner nå sin form gjennom et samarbeid på det makroøkonomiske området med Sør-Sudans finans- og planleggingsdepartement. Både Statistisk sentralbyrå og Olje for utvikling er sentrale partnere her. Denne innsatsen er også viktig for å forebygge og bekjempe korrupsjon i sør – et stort og vedvarende problem. Norge har vært tydelig overfor lederskapet på at vi forventer at de tar kampen mot korrupsjon alvorlig og sørger for å rettsforfølge misligheter.

Den nye staten i sør har svake og sårbare institusjoner. Dette er ikke en tidligere koloni som nå skal styre seg selv. Det er en ny stat som blir til i et borgerkrigsrammet land. Norge har dreid bistanden mot institusjons- og kapasitetsutvikling, også utenfor oljesektoren. Et eksempel: Sammen med bl.a. UNDP har vi utviklet et program for å rekruttere statstjenestemenn og -kvinner fra nabolandene til den sørsudanske administrasjonen.

Norge samarbeider nært med de etablerte norske organisasjonene i Sudan, mange av dem med stort og betydelig nettverk. Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp har – i lys av sin innsats gjennom en årrekke – en sentral plass i sørsudanernes bevissthet. I tillegg har organisasjoner som Flyktninghjelpen og Norges Røde Kors viktige programmer. Organisasjonenes kompetanse, kontinuitet og arbeid er veldig verdifullt, ikke minst nå under oppbyggingen av det sivile samfunn i Sør-Sudan.

Som interpellanten med rette påpeker, vil Sør-Sudan fortsatt stå overfor store utfordringer etter 9. juli. Men jeg vil gjøre det klart at Norge vil fortsette å være en sentral partner for den nye staten i sør og delta aktivt i det internasjonale samarbeidet for å sikre statens videre utvikling og stabilitet.

Vi må være realistiske. Det finnes ingen enkle løsninger, heller ikke i Sør-Sudan. Det vil ta tid å bygge opp styringsapparatet. Vi må ha et langsiktig perspektiv på innsatsen vår. Det kan komme tilbakeslag.

En hovedutfordring i sør vil være sikkerheten internt. Vi kan allerede nå konstatere at det er uro i enkelte områder. Et godt lederskap som åpner for en bred og demokratisk deltakelse i de politiske prosessene i sør, blir viktig. Det gjelder også oppbyggingen av en velfungerende sikkerhetssektor under demokratisk kontroll og et politikorps med tilstrekkelig kompetanse og kapasitet, noe som vil være av stor betydning for en fredelig utvikling i Sør-Sudan generelt og for beskyttelsen av sivile spesielt. Vi har nå til vurdering om og hvordan vi på norsk side best kan støtte sudanske myndigheters arbeid med nettopp sikkerhetssektorreform.

FNs rolle i Sør-Sudan etter 9. juli vil bli viktig. FN vil fortsette å være bredt engasjert gjennom sine utviklingsorganisasjoner og humanitære organisasjoner og med en ny fredsoperasjon. Norge er med i denne diskusjonen om innretningen av FNs rolle og om mandatet for en ny operasjon. Fra vår side har vi lagt vekt på at mandatet må være solid forankret hos myndighetene i sør, og at det må være realistisk med hensyn til de ressurser som settes inn.

Vi deltar med et tjuetalls militære stabsoffiserer og observatører samt åtte politirådgivere i den pågående FN-operasjonen i Sør-Sudan. Vi planlegger å videreføre den militære deltakelsen på samme nivå som i dag, mens vi vil øke politideltakelsen med fire rådgivere. Samtidig vil jeg understreke at mye fortsatt er uavklart når det gjelder en fremtidig FN-operasjon i sør. Det skyldes særlig uavklarte spørsmål mellom nord og sør, noe som vil påvirke oppsettet for en ny operasjon, inkludert spørsmålet om fortsatt FN-nærvær i nord.

Som det har vært påpekt: Også Nord-Sudan står overfor store utfordringer. Etter 9. juli vil landets areal være redusert med en tredjedel, og landet risikerer å miste store deler av oljeinntektene.

I denne skjøre overgangsperioden er det helt nødvendig å bidra til at de resterende deler av Sudan ikke opplever et økonomisk sammenbrudd, noe som kan føre til en ny konflikt. En avtale om fortsatt samarbeid i oljesektoren er avgjørende for økonomisk overlevelse for både nord og sør. Som nevnt er Norge rådgiver på dette området, ja vi er den eneste internasjonale rådgiver for begge parter i oljespørsmål. Vi har lagt vekt på å forsikre Nord-Sudan om at norsk støtte vil fortsette også etter at Sør-Sudan blir selvstendig. Vi samarbeider med internasjonale partnere som kan bidra til økonomisk stabilitet og sikkerhet, inklusiv å utvikle strategier for å håndtere gjeldsbyrden og mulige endringer i sanksjonsregimet. I den sammenheng er det vårt budskap at myndighetene i Khartoum bør anstrenge seg langt mer for å finne en varig løsning på konflikten i Darfur og fortsette utviklingen mot demokrati – med bred deltakelse og bedre fordeling av landets ressurser – og respektere fundamentale menneskerettigheter.

Den norske bistanden til nord vil fortsette, med hovedvekt på det strategiske oljesamarbeidet, bidrag til gjenoppbygging i de mest krigsrammede områdene i Nord-Sudan, som Sør-Kordofan og Blå Nil, og fortsatt humanitær støtte til spesielt sårbare grupper, inkludert flyktninger og internt fordrevne.

Norge vil også fortsette det akademiske samarbeidet. Dette har vart i mange tiår og gitt et solid grunnlag for kunnskap om Sudan i Norge og mange kontaktflater.

Støtte til fredsbygging gjennom demobilisering og lokal fredsbygging vil også fortsette, samtidig som Norge ser etter muligheter for å utvide bredden av samarbeid gjennom engasjement med norsk næringsliv og kulturliv.

Jeg har ved denne gjennomgangen, med temaer som kan utdypes under debatten – det er mange felter å dekke, langt engasjement, stor innsats fra norsk side – gitt et bilde av hvordan Norge bidrar til det viktige, men også svært krevende arbeidet med å sikre en vellykket separasjonsprosess og fredelig samfunnsutvikling både nord og sør i Sudan, og hvordan Norge også dermed bidrar til stabilitet i regionen.

Sudan har ni naboer. Etiopia vil etter en deling være nabo til både nord og sør, og hvordan Sudan utvikler seg sør for de store endringene lenger nord, i Nord-Afrika, vil selvfølgelig ha stor betydning for konflikter som henger nært sammen.

Eva Kristin Hansen (A) [13:00:20]: Først har jeg lyst til å takke utenriksministeren for svaret og for de interessante betraktningene han har rundt utviklingen og hva Norge kan bidra med.

Jeg vil si meg enig i viktigheten av at så mange som mulig av de utestående spørsmålene mellom partene i nord og sør er håndtert før løsrivelsen, det er veldig viktig. Men da har man jo bare tiden og veien. Det er ikke lenge til 9. juli, og det haster med å få på plass gode løsninger.

Men det kommer også en hverdag etter 9. juli. Å bygge opp en stat nesten fra scratch er ikke enkelt. Jeg synes det er fornuftig at Norge bidrar med den kompetansen hvor vi kan utgjøre en forskjell, og hvor vi kan bidra på best mulig måte, slik som på utvikling av institusjoner, utvikling av lovgiving, forvaltning av naturressurser og det å bidra til å bygge opp sikkerhet.

Et annet element jeg har lyst til å bringe inn, er arbeidet mot korrupsjon, som utenriksministeren så vidt nevnte. En stat som er skjør, vil alltid ha utfordringer når det gjelder korrupsjon. Transparency International plasserer Sudan som verdens sjuende mest antatt korrupte land i 2010. Derfor mener jeg det er viktig at det internasjonale samfunnet bidrar til å bygge opp systemer som kan forhindre det i størst mulig grad.

Jeg mener også at NGO-ene spiller en viktig rolle for å bygge opp sivilsamfunn – få på plass demokrati og en stat som fungerer. Jeg ønsker at utenriksministeren kunne si litt mer om hvilken rolle han mener disse kan spille i tiden framover. Jeg mener det er viktig at vi bruker alle de kanalene vi har for å bidra til en varig fred, og her mener jeg disse er veldig sentrale.

Utenriksministeren legger vekt på at det er gjennom samarbeid – økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig – man kan sikre en varig fred. Det er jeg enig i. En politisk varig løsning på konflikten får vi ikke før partene reelt stoler på hverandre og opplever gjensidighet.

At Norge er tungt inne i oljeforvaltningen, er bra og viktig. At Norge er inne i det strategiske oljesamarbeidet og den avtalen som miljø- og utviklingsministeren gjorde med regjeringen i sør om et langsiktig samarbeid, kan bidra til at vår kompetanse innenfor petroleumsfeltet blir brukt. At Statistisk sentralbyrå og Olje for utvikling er inne, nevnte jeg i hovedinnlegget mitt også er viktig.

Jeg vil gjerne høre utenriksministerens betraktninger rundt mulige utfordringer knyttet til olje- og gassvirksomheten. Der det er store naturressurser, er det også store økonomiske interesser. Det finnes eksempler på land med svake institusjoner og svak lovgiving som har blitt hardt rammet fordi store internasjonale selskaper har tatt for seg der. Skal Sør-Sudan få en god økonomisk utvikling, må naturressursene forvaltes på en måte som kommer folket til gode.

Til slutt: Jeg håper vi kan få en god debatt her i dag. Jeg så det var mange som hadde tegnet seg på talerlisten – jeg gleder meg til å høre de ulike synspunktene. Og jeg vil nok en gang takke utenriksministeren for svaret.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:03:21]: Også jeg ser fram til denne debatten. Vi får anledning til å komme tilbake på slutten av den. La meg bare si, til representanten Hansens spørsmål:

De frivillige organisasjonene, NGO-ene, spiller en viktig rolle. De er jo mye av utgangspunktet for det norske engasjementet. Sivil samfunnskontakt mellom dette store landet i Afrika og Norge ligger det en spesiell historie i, og det bygger vi på. Veldig mye av vårt kontaktnettverk i landet har jo bygget på disse relasjonene, men det er viktig å si at vi skal fremstå her som stat, vi skal ha et forhold til nord og sør, og vi skal heller ikke bli dratt inn i de bindingene som ikke-statlige aktører har. Vi må altså ha et ryddig forhold til hvordan dialogen med dem er. Men de er viktige bidragsytere og gjennomførere av norsk utviklingspolitikk i landet og viktige for vår informasjonstilgang.

Spørsmålet om olje og gass, som representanten helt riktig tar opp, er stort, krevende og sammensatt. Det berører alt – bl.a. hvem som skal ha kontrollen over infrastrukturen. Som kjent går oljen fra sør gjennom nord ut til havn og til de internasjonale markedene. Under mitt besøk sist i Sudan var diskusjonstemaet: Kan man opprettholde den infrastrukturen og få en fornuftig deling, slik at begge parter har fordeler av det? Noen i sør snakker om en egen linje som bør bygges fra sør og ut mot Kenya. Det vil være veldig kostbart, ta lang tid og åpenbart være et totalt skifte av strategi. Så disse spørsmålene er sentrale. Og når vi vet hvor viktig oljen er for inntektene og budsjettene både i nord og i sør, er det klart at potensialet for betydelig destabilisering ved sammenbrudd på dette området er stort.

Det andre temaet som representanten var inne på, er korrupsjon. Og det er klart: Hvor går pengene fra denne handelen? Her mener jeg at Norge har gode erfaringer som vi ikke uten videre kan se blir kopiert. Men jeg har sett våre eksperter i aksjon på dette, og det mener jeg er det beste som kan oppbringes i verden med hensyn til hvordan slike spørsmål kan løses både administrativt og kreativt – gjennom ulike typer løsninger. Det er på dette området, tror jeg, Norge virkelig kan gjøre noe andre ikke kan. Det forsøker vi å rendyrke, og det blir respektert også av de afrikanske landene og de andre troikalandene.

Olje handler om de klassiske spørsmålene som er knyttet til petroleum i andre sammenhenger, som representanten peker på. Det er helt spesifikt og kanskje mer dominerende i økonomien i nord og sør enn i noe annet land. Måten inntektene forvaltes på, vil være veldig viktig for legitimiteten til det styret som kommer i sør. Derfor er vi såpass fokusert på det, i tillegg til at vi følger prosessen bredt ellers.

Sverre Myrli (A) [13:06:23]: Norge har gjennom mange år spilt en viktig rolle i Sudan. På sett og vis har Norge en spesiell posisjon i Sudan.

Den 9. juli 2011 blir en viktig og svært spesiell dag. Det opprettes en ny stat på det afrikanske kontinentet.

Statsinndelingen i Afrika har en spesiell historie. I bunn og grunn kan vi si at grensene stort sett er trukket av de gamle kolonimaktene, og at mange av grensene derfor også er skjøre og til tider problematiske. Derfor har en vist varsomhet med å trekke nye grenser, en har vist varsomhet med å opprette nye stater. Nå skjer det, med Sør-Sudans selvstendighet om tre måneder, og det er helt riktig.

Som sagt, Norge har en spesiell posisjon i Sør-Sudan. På begynnelsen av 1970-tallet sendte NRK et tv-team til Sør-Sudan. Deres reportasje vakte betydelig oppmerksomhet og bidro ganske klart til å sette fokus på regimet i Khartoum. Det var da fortsatt krig i Sudan. Utenriksminister Knut Frydenlund og den norske regjeringen mente det var riktig å bidra til utvikling i Sudan og i særdeleshet i Sør-Sudan. Dette er altså nærmere 40 år siden, og vi har en stolt og lang historie å vise til.

Kirkens Nødhjelp ble i første omgang satt på jobben og gjorde et solid arbeid i Sør-Sudan over en tiårsperiode. Seinere ble Norsk Folkehjelp den dominerende norske aktøren i Sør-Sudan. Jeg nøler ikke med å si at Norsk Folkehjelp har spilt og spiller en svært sentral rolle i Sør-Sudan. Norsk Folkehjelp hadde et svært nært forhold til den sørsudanske lederen John Garang, og de tok klart stilling i konflikten. Enkelte har kritisert Norsk Folkehjelp for dette i ettertid, men det har vist seg at det var helt riktig og avgjørende å gjøre det Norsk Folkehjelp gjorde. Norsk Folkehjelp jobbet tett opp til John Garang og Juba, mens Norge og UD hadde kontakter både med Juba og Khartoum. Norsk Folkehjelp gjorde og gjør en solid innsats i Sør-Sudan og har bl.a. fått betydelig finansiering fra USAID og fra andre land, i tillegg sjølsagt fra Norge. Sør-Sudans sjølstendighet 9. juli må ikke bli slutten på Norges engasjement. Det er nå det hele starter.

Så litt om situasjonen i Sør-Sudan i dag.

Vi må aldri glemme utgangspunktet, nemlig at det aller meste av Sør-Sudan var rasert da den siste krigen sluttet i 2004. Mer enn 2 millioner mennesker var drept eller hadde dødd som følge av krigen. Kanskje så mange som 4 millioner mennesker – dvs. omtrent halvparten av Sør-Sudans befolkning – var fordrevet fra sine hjem og var flyktninger enten i eget land, i naboland eller andre steder i verden. Det var antakeligvis ikke en eneste familie i Sør-Sudan som ikke hadde betalt dyrt med tanke på de lidelser en krig påfører folk.

Med dette dramatiske bakteppe er det ikke bare bare å starte forberedelsene til å kunne etablere og styre et land. De eneste kreftene som var og er i nærheten av elementer av slik nødvendig kompetanse og posisjon, er SPLM, Sudan People’s Liberation Movement. Jeg tror vi bare må slå fast at situasjonen er slik. SPLM har gjort en stor innsats siden freden i 2004–2005, og SPLM må støttes videre. Det er i realiteten ingen andre som kan være den ledende kraften i oppbyggingen av den nye staten. Jeg ser at dette kan by på visse prinsipielle utfordringer siden SPLM nå utvikler seg til å bli et politisk parti, men da må vi forstå det politiske bildet i Sør-Sudan og tenke på landets historie. Det er ingen andre enn SPLM som kan gå i bresjen i arbeidet med den nye statsdannelsen. Så vil det ganske sikkert etter hvert bli etablert flere partier i Sør-Sudan, og da mener jeg partier som ikke er kontrollert fra Khartoum.

Så til slutt: La oss fortsette det viktige arbeidet Norge har hatt i Sør-Sudan. Norge må holde det politiske momentum oppe etter så mange år i Sør-Sudan. Norges (presidenten klubber) engasjement må ikke slutte ved sjølstendigheten 9. juli. Det er (presidenten klubber) nå det virkelig begynner.

Presidenten: Representantens engasjement må slutte når taletiden er ute.

Peter N. Myhre (FrP) [13:11:50]: Jeg synes også det er grunn til å takke representanten Eva Kristin Hansen for å ha tatt opp et aktuelt og veldig viktig tema i Stortinget med sin interpellasjon og også utenriksministeren for en grundig redegjørelse for de norske posisjonene og planene i tiden fremover når det gjelder Norges arbeid i og i forhold til de sudanske statene.

Det nærmer seg for Sør-Sudan en slags sørsudansk 17. mai. Det er klart at da skal det feires og jubles. Men det er nok også tid for litt ettertanke. Under risiko for å bli sett på som gledesdreper vil jeg ta opp et par vanskelige temaer, som ikke bare er vanskelige for befolkningen og myndighetene i de sudanske statene, men også for oss som bistandsytende nasjon.

Utenriksministeren nevnte statsråd Solheim. Det minner oss om at det kan hende det kommer forskjellige meldinger fra regjeringen litt avhengig av hvem man snakker med. I et intervju i Forsvarets forum for en tid tilbake hevdet Solheim at konflikten i Sør-Sudan var begrunnet i menneskeskapte klimaendringer. Når en tenker på at konflikten har pågått siden 1300-tallet, virker det nok litt rart på mange. Men nok om det og over til realitetene.

Jeg tror det er viktig nå at vi merker oss den utviklingen som vi står foran spesielt i Sør-Sudan, ikke minst når det gjelder etnisk og religiøs toleranse, og at vi får en stat som tar hensyn til at den sørsudanske befolkningen er sammensatt av forskjellige grupper både etnisk og religiøst.

Jeg tror også vi skal merke oss utviklingen når det gjelder korrupsjon. Interpellanten nevnte at Sudan er verdens syvende mest korrupte stat, og er nr. 172 av 179 på Transparency Internationals liste, hvor nr. 1 er det minst korrupte, og nr. 179, som er Somalia, er det mest korrupte. Det er altså en korrupsjonskultur som er tett innvevd i alt som foregår i hele Sudan. Dette er et kjempeproblem. Utenriksministeren nevnte at norske eksperter på korrupsjonsbekjempelse er imponerende i sitt arbeid i Sudan. Organisasjonen Global Witness er ikke fullt så heftig begeistret. I en rapport fra 2009 hevder organisasjonen at Norges Olje for utvikling-program i Sudan ikke har tilstrekkelige mekanismer for å forsikre seg om at pengene ikke fyrer opp under konflikt og korrupsjon. Med det som bakteppe vil det være nyttig om regjeringen holder Stortinget orientert om utviklingen i den nye staten Sør-Sudan når det gjelder utviklingen av korrupsjon. Det er videre viktig å følge utviklingen i Sør-Sudan når det gjelder bekjempelse av korrupsjon, ikke bare i forhold til næringsutviklingen, men også det sivile samfunn og de statlige institusjonene som skal etableres.

Jeg er altså blant dem som gleder seg over utviklingen i Sør-Sudan. En løsrivelse betyr ikke nødvendigvis at de som har løsrevet seg, har gjort dette ut fra en unison motivasjon for demokrati og menneskerettigheter og korrupsjonsbekjempelse. Det er dessverre, ikke minst i det kontinentet vi her snakker om, snarere regelen enn unntaket at en diktator som blir veltet, veldig ofte blir erstattet av en ny. Men vi håper det er grunn til håp om at utviklingen i Sør-Sudan blir vellykket, og at Sør-Sudan kan fremstå som et eksempel til etterfølgelse for andre afrikanske nasjoner.

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:16:52]: Nilen splitter Sudan i øst og vest. Nå er vi i tillegg bare måneder unna et politisk skille mellom nord og sør. Det vil jeg mene er på tide. Sudan har dessverre vist seg fra en side med diktatur, mangel på respekt for menneskerettigheter og mangel på respekt for egne innbyggeres ønske. Nå venter historiens dom over hva som skjer både i nord og i sør med hensyn til politiske rettigheter. Historien viser i det minste et sted mellom halvannen og to millioner drepte i to borgerkriger – 200 000 drepte i Darfur – felles for de to er enorme flyktningstrømmer. Fra 2005, derimot, har det vært et rimelig stabilt styre; i det minste har det vært mangel på krigshandlinger.

La meg omtale noen av de utfordringene som, slik jeg ser det, ligger der i forhold til Sør-Sudans nye status fra juli i år. Det er fremdeles et betydelig område som ikke har hatt folkeavstemning, Abyei. Det er et område som på valgdagen skulle ha bestemt hvorvidt man skulle gå til nord eller til sør. Jeg håper at den avstemningen kommer til å gå like godt som avstemningen om en formell løsrivelse i sør gjorde, og at det også medfører en anerkjennelse både fra nord og fra sør, uavhengig av hva som blir valgresultatet der. I samme åndedrag vil jeg også si at det er svært viktig at man får på plass et endelig grensekart, og at man er enig om det grensekartet.

Sudan har en president, Omar al-Bashir, som skal ha ros for måten han taklet folkeavstemningen på, og som samtidig fortjener et inngående søkelys på sin rolle i de foregående krigshandlinger, ikke minst folkemordet som har funnet sted i Darfur. Det er ekstremt viktig at mennesker som begår kriminelle handlinger, uavhengig av på hvilket nivå, står til ansvar for handlingene. Spesielt viktig blir det som signaleffekt når dette gjelder statsledere. Når det gjelder den samme Omar al-Bashir, er det også all grunn til å fokusere på hans manglende forståelse for demokratiets institusjoner og på hvordan en fundamental respekt for menneskerettigheter faktisk fungerer.

Så er jeg glad for at det kom inn i hvert fall en setning eller to fra foregående taler knyttet til viktigheten av at Sør-Sudan får flere partier, at dette blir et flerpartistyre som blir demokratisk fundamentert, med et parlament som står sentralt. Vi har historier – veldig mange historier – om organisasjoner som har begynt som geriljakrigere for en sak, som ender opp i politiske partier, og som ender opp med å bli det eneste partiet i et diktatur. Zimbabwe er et eksempel på det, med ZANU-PF, som på 1980-tallet ble en sammenslutning av ZANU og ZAPU, og som da var det statsbærende parti og det eneste partiet fram til MDC ble grunnlagt på midten av 1990-tallet.

Litt av det samme kan sies om ANC i Sør-Afrika. ANC har fremdeles en fundamental rolle i det sørafrikanske landet, og en del av deres oppslutning er ikke bare begrunnet i politikken, men også i det historiske. Jeg mener det er ekstremt viktig at folk stemmer ut fra den politiske framtiden, og ikke ut fra hva organisasjonen har gjort i fortiden.

Når det gjelder olje, er det igjen ekstremt viktig at man blir enig om både hvordan inntekter fordeles, og hvordan oljen skal utskipes, enten det gjøres gjennom Sudan, som jeg mener vil være en god ordning, nettopp fordi det bringer de to landene tettere sammen – det er jo denne sameksistensen som er ekstremt viktig – eller om Sør-Sudan finner å gå videre med en avtale med Kenya.

Når det gjelder korrupsjon, har mange vært inne på det. Med hensyn til den ekstreme svakheten som ligger i både manglende institusjoner og svake institusjoner, er det også viktig at norsk bistand er med på å støtte opp. Det samme gjelder oppbygging av lov og orden.

La meg avslutningsvis si at forventningene er fundamentale og enorme. Det er ekstremt viktig at vi bidrar til å begrense forventningene som ligger der. Dette gjøres ikke over natten når det gjelder statsbygging.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:22:22]: Takk til interpellanten, Eva Kristin Hansen, for å ta opp ei viktig og veldig aktuell sak og takk til utanriksministeren for eit godt svar, som eg i all hovudsak er einig i. Eg deler òg det eg les som hovudbodskapen, for det første at utfordringane er enorme, at ein må ha eit veldig langsiktig perspektiv i forhold til Sør-Sudan, men òg at Noreg har vore spesielt sentralt her, og at vi ikkje må glippe på oppløpet, som han formulerte det, men framleis behalde det som ei tung satsing, som det er brei einigheit om i norsk utanrikspolitikk.

Noreg har ei spesiell rolle på to måtar – eller dimensjonar – den eine er at det er eit land som vi har omfattande kunnskap og kompetanse bygd opp rundt i det offentlege Noreg, i Organisasjons-Noreg, det vere seg Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp eller andre, men òg i form av forskingskapasitet og kunnskap utanom det. For det andre er det få stader i verda der Noreg betyr så mykje som i Sør-Sudan, og det er få internasjonale konfliktar og spørsmål som leiarane, dei sentrale aktørane i verda, er så interesserte i å snakke med Noreg om, som Sør-Sudan, så slik sett har det òg – meiner eg – eit interesseperspektiv for oss å bevare ei sentral og tung satsing i forhold til Sør-Sudan.

Veldig kort: Det må vere nokre sentrale element i det. Det eine er å halde fram med den tunge bistandsinnsatsen vi har i landet, og å ha eit langsiktig perspektiv på det. Det er det alle moglege gode grunnar til når det gjeld Sør-Sudan, men òg å halde fram i forhold til Nord-Sudan. For det andre må ein halde fram med å vere aktiv når det gjeld sikkerheitssektoren. Eg er glad for at vi skal vidareføre det engasjementet vi no har der. Dersom det vert ein ny FN-operasjon i sør og det er interesse for norsk deltaking, legg eg til grunn at regjeringa førebur seg på å delta i han. For det tredje er eg veldig einig når det gjeld spørsmåla knytte til olje, som er så sentrale og vanskelege, at vi skal vere tungt involverte i tida som kjem. Eg trur det er svært gode grunnar til å seie at vi har viktig kompetanse, som speler ei rolle.

Det siste, trur eg, er eigenleg samarbeidsrelasjonane mellom nord og sør, for der har vi ved våre kontaktar over tid i nord og sør noko å tilføre. For eksempel i spørsmålet om olje – det er eit godt eksempel – er det umogleg å sjå for seg noka løysing for Sør-Sudan og Nord-Sudan, ei fredeleg utvikling, utan at ein på ein eller annan måte vert einige i heile spørsmålet om olje, og korleis Sør-Sudan skal forvalte sine ressursar. Men òg samarbeidsspørsmåla og tillitsspørsmåla rundt ein avtale mellom nord og sør er veldig sentrale.

Eg vil igjen gi ros til interpellanten og til utanriksministeren.

Dagfinn Høybråten (KrF) [13:25:53]: La meg slutte meg til takken som er blitt interpellanten til del, og også til utenriksministeren. Det er et høyst betimelig spørsmål å stille hvordan Norge bidrar og kan bidra framover til en fredelig politisk utvikling i hele Sudan.

Folkeavstemningen i januar viste et overveldende flertall i Sør-Sudan for selvstendighet og opprettelse av en egen stat. Det uttrykte målet er å erklære selvstendigheten i sommer, gjerne på minnedagen for den sudanske fredsavtalen, den 9. juli, en avtale som flere har vært inne på, og som ikke minst vår daværende utviklingsminister, Hilde Frafjord Johnson, bidro sterkt til.

Med de store spenninger og mange uløste spørsmål mellom nord og sør er det klart at vi er inne i noen helt avgjørende måneder for landets utvikling. Det ble raskt tydelig på nyåret, og jeg skrev derfor på vegne av Kristelig Folkeparti allerede den 28. januar i år et brev til utenriksministeren og miljø- og utviklingsministeren, hvor jeg etterlyste en offensiv plan for hvilken partnerrolle Norge kan påta seg rundt fødselen av den nye staten.

I sitt svar i februar hadde ikke de ansvarlige ministre mange konkrete løfter å gi, men kunne bekrefte at «regjeringen arbeider for å konkretisere innholdet i et partnerskap med Sør-Sudan».

Det er betydelig risiko for væpnet konflikt, bl.a. på grunn av situasjonen i konfliktområder som Abyei og Darfur og for alvorlige konsekvenser for stabilitet, samfunnsøkonomi og befolkningens livssituasjon både i Nord- og Sør-Sudan.

I denne avgjørende historiske fasen kan Norge spille en viktig rolle, fordi vårt land over lang tid har utviklet kunnskap, kontakt og tillit både hos myndighetene i Khartoum og i Juba. Norges spesielle posisjon er et resultat av en langsiktig bistandsinnsats, bl.a. gjennom organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp, og kompetanseoppbygging i norske forskningsmiljøer og en langvarig myndighetskontakt med partene, noe som toppet seg under Norges aktive rolle i arbeidet for å få til fredsavtalen i 2005.

Sør-Sudan trenger omfattende hjelp for å lykkes i den sivile nasjonsbyggingen og etableringen av sentraladministrasjon og lokale myndighetsstrukturer, med godt styresett som hovedsiktemål.

Sør-Sudan er ensidig avhengig av oljeinntekter. En profesjonell forvaltning av ressursene og bekjempelse av det omfattende korrupsjonsproblemet er helt avgjørende. Fordeling mellom nord og sør av oljeressursene og oljeinntektene er et annet nøkkelpunkt, som flere har vært inne på. Utbygging av infrastruktur, bl.a. veier, må også til for å få samfunnet til å fungere.

Under lang tid med konflikt er ressursene i stor grad brukt til forsvarsformål, og skole og helse er forsømt. Utbygging av grunnleggende velferdstjenester og næringslivet kaller på omfattende internasjonalt utviklingssamarbeid. Tidsperspektivet er kritisk. Vi er inne i avgjørende måneder. Forsinkede og for svake bidrag fra verdenssamfunnet kan fort ha en veldig høy pris.

I mitt brev i januar ba jeg regjeringen om i egnet form å legge fram for Stortinget en plan for Norges innsats, med forslag til hvilket ansvar og hvilke oppgaver Norge kan påta seg i et internasjonalt samarbeid for å sikre en vellykket statsdeling og en fredelig utvikling, spesielt i Sør-Sudan. Der står man overfor helt spesielle utfordringer med å bygge en ny og selvstendig stat.

Det kan jo i forhold til mange land Norge samarbeider med, anføres at vi er i en spesiell situasjon, og hvor Norge har et spesielt ansvar. Men jeg vet om veldig få land hvor den norske historien er slik som den er i Sudan, spesielt i Sør-Sudan, hvor bredden av det norske samfunnet gjennom så lang tid – som representanten Myrli var inne på, i en 40-årsperiode – har bygget engasjement og kompetanse og involvering, og hvor Norge også så klart har spilt en politisk rolle for den fredsløsningen som ligger i bunnen for statsdannelsen. På det grunnlaget vil jeg hevde at denne saken fortjener en politisk oppmerksomhet fra regjeringen som er utover det sedvanlige, og en politisk oppmerksomhet og oppfølging fra Stortinget som er utover det sedvanlige.

I lys av det svaret som utenriksministeren har gitt – som er greit nok – viser det seg at regjeringen har kommet noe lenger enn i januar med å konkretisere innholdet i et partnerskap med Sør-Sudan. Men jeg skulle ønske meg en mer offensiv plan, en mer helhetlig plan, som ikke bare har tyngdepunktet i olje, som er viktig nok, men som tar med seg hele bredden av byggingen av en samfunnsstruktur, et sentralt og lokalt styringsverk og grunnleggende helse- og skoletjenester for befolkningen. Det haster, og Norge har et historisk ansvar for å bidra.

Eva Kristin Hansen (A) [13:31:10]: Jeg synes dette har vært en veldig interessant debatt. Debatten har vist at det er et stort engasjement på tvers av partiene for viktigheten av en fredelig løsning mellom nord og sør og av en positiv utvikling i Sør-Sudan.

Jeg kan tenke meg å kommentere noen innlegg, for jeg synes at det kom fram veldig mye bra i denne debatten.

Først til representanten Sverre Myrli, som snakket veldig varmt om Norsk Folkehjelps rolle i Sør-Sudan: Det vil jeg bare si meg veldig enig i. Norsk Folkehjelp har gjort en fantastisk jobb og har vært der i veldig mange år. De fortjener honnør for den jobben de har gjort, og for den tilstedeværelsen de har hatt.

Så tok representanten Myrli også opp Sudan People's Liberation Movement, og at det er viktig at man støtter SPLM i tiden framover. Det er jeg også helt enig i. Representanten Skovholt Gitmark tok opp at flerpartistyre er viktig, og det er vanskelig å si seg uenig i det. Men nå er det SPLM som på en måte er den store kraften i samfunnet. Det er viktig med støtte fra utsiden, slik at man får en demokratisk utvikling hvor partiene kan gro fram i tiden framover. Jeg mener at Sør-Sudan er inne i en tung periode, men at det fortsatt er viktig å støtte opp om de gode kreftene for å få en positiv utvikling.

Både Myhre, Skovholt Gitmark og også Høybråten var inne på korrupsjon. Jeg tror kampen mot korrupsjon er helt avgjørende hvis man skal få en positiv utvikling, fordi korrupsjon er så ødeleggende med hensyn til hvordan et land får det framover.

Utenriksministeren tok opp at Norge faktisk gjør en innsats, og at vi vil følge den nøye. Representanten Myhre mente at det var viktig at man hele tiden får tilbakemeldinger på hvordan det går, og det er jeg for så vidt enig i. Det er alltid viktig at man har fokus på anti-korrupsjon.

Bård Vegar Solhjell tok opp at det er få steder Norge betyr så mye, og kjernen i det engasjementet som bl.a. er i denne salen, er at det er et stort engasjement i Norge for Sør-Sudan og for Sudan som helhet – altså for fred i hele landet – og at det er viktig at man har kontakter både i nord og sør for å få en positiv utvikling.

Til slutt til Dagfinn Høybråten som etterlyser en mer offensiv politikk og større oppmerksomhet: Jeg tror debatten i dag vitner om at man ønsker større oppmerksomhet om Sør-Sudan også fra Stortingets side, og det var nettopp derfor jeg tok opp denne interpellasjonen. Jeg mener også at utenriksministerens svar viser at Norge faktisk følger opp det man har gjort over mange år, nemlig å gi en sterk støtte til folket i Sør-Sudan. Vi har «en stolt og lang historie», som Sverre Myrli så godt sa det. Det er et enormt engasjement for saken, og det blir spennende å følge utviklingen i tiden framover. Det er viktig at Norge er til stede når hverdagen starter 9. juli.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:34:09]: Først vil jeg si at jeg synes at dette er en ny illustrasjon på at disse interpellasjonene er viktige for å kunne belyse konflikter, avklare holdninger og få mange gode innspill.

Noen få kommentarer: Jeg slutter meg til det jeg oppfatter er den brede enigheten i salen om at Norge skal være engasjert, og bruke kontaktene våre best mulig for fred og samarbeid i regionen.

Til representanten Myhre som var opptatt av at noen kilder mente at Olje for utvikling ikke hadde nok mekanismer til å håndtere korrupsjon i sør: Det vil jeg isolert sett si er riktig. Vi sitter ikke med nøklene for å hindre det. Men det jeg er helt sikker på, er at vi sitter på noen bidrag som kan gjøre sannsynligheten litt mindre, gjøre situasjonen litt mindre mørk, gi noe mer kunnskap, og med noe mer erfaring i hvordan man håndterer denne type inntektsstrømmer, som kan gjøre sannsynligheten for omfattende korrupsjon noe mindre. Her handler det om å ha et realistisk syn på hva vi kan få til, men på ingen måte snakke ned det unike Norge sitter med. Vi har ikke noen makt til å presse fram et opplegg for forvaltning av oljeinntekter i sør, men vi blir altså lyttet til, og har den litt unike posisjonen at vi nå også blir lyttet godt til i nord når det gjelder disse temaene.

Så til representanten Høybråten som har vært en god pådriver i denne saken, også med det brevet han nevner, hvor han etterlyser en plan. Jeg tror vi er helt enige om hovedelementene i den planen. Vi har ikke brukt veldig mye tid på å formulere et program som er trykket opp og gitt ut, men jeg kan forsikre om at vi i Utenriksdepartementet har jevnlige samlinger på politisk nivå, både utenriks- og utviklingsmessig, for å gi støtte til de satsingsområdene vi har, og for å være fokuserte framover. For utenriksministeren har jo samarbeidet i troikaen, oppspillet mot de to hovedstedene, Den afrikanske union, vært en viktig kanal, mens utviklingsministeren jo har fokusert mye på innretningen av norsk bistand. Det handler om å kunne komplettere det andre er gode på, på de områdene hvor vi har erfaring og kompetanse.

Så vil jeg si til sist: Jeg tror det er få land som har denne type engasjement for Sudan som vi har. Vi skal være glade for og se på som en ressurs at vi har dette engasjementet, men vi må ikke ledes til å tro at Norge sitter med kort her som kan avgjøre situasjonen i Sudan. Derfor er det veldig avgjørende at vi har evne til å spille med de andre som har større grad av direkte innflytelse. Vår analyse har vært at det er viktig at det er afrikansk lederskap, at Den afrikanske union er i føring, at naboland som Etiopia er i tett inngrep, og at vi holder motivasjonen oppe hos land som USA og Storbritannia.

I tillegg til det Norge kan gjøre, tror jeg det handler veldig mye om hva vi kan utløse. Det er vel slik at på områder med norsk bistand er den høyest per innbygger. Men fordi vi er få innbyggere, er den ikke nødvendigvis høyest i verden, samlet sett. Så det å være katalysator og kunne bidra til at andre er med på å gjøre en innsats, er en viktig del av den strategien vi må forfølge.

Presidenten: Dermed er sak nr. 4 avsluttet.