Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 1 time og 10 minutter og fordeles slik: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

I tillegg foreslås det gitt 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gina Knutson Barstad (SV) [10:02:11]: (ordfører for saken): Filmen «Made in Dagenham» går nå på kino. Den handler om hvordan den første likelønnsloven i Storbritannia kom på plass. Ford-fabrikken i Dagenham i London var i 1968 den største bilfabrikken i Europa, med om lag 55 000 mannlige ansatte og 187 kvinnelige ansatte, som sydde trekkene til bilsetene. Lønnen kvinnene får, er den samme som ufaglært arbeidskraft. Men, som heltinnen spør seg, er det fordi arbeiderne er ufaglærte, eller er det fordi de er kvinner?

Kvinnene tar opp kampen, streiker, får fabrikken stengt, reiser landet rundt for å få kvinner på andre bilfabrikker til å streike. I et desperat øyeblikk roper vår heltinne til mannen sin: Hva er det du tror dette egentlig handler om?

Vi vet hva dette handler om. Kampen for likelønn går rett i kjernen av det som er kvinnefrigjøringen og likestillingskampen. Det handler både om økonomisk selvstendighet for kvinner og om at verdien av kvinners arbeid skal vurderes og prises like høyt som verdien av menns arbeid. Kvinners bidrag til velferdsstaten og til velferdssamfunnet er betydelig. Nå må de få lønn som fortjent.

I forrige periode satte regjeringen ned Likelønnskommisjonen, som ga en bred gjennomgang av lønnsforskjellene i Norge. Timelønnsgapet mellom den gjennomsnittlige manns- og kvinnelønnen i Norge er på 15 pst. I tillegg vet vi at inntektsgapet mellom kvinner og menn er langt større, ettersom menn har kapitalinntekt, arbeider mer og når høyere i stillingshierarkiet. Kommisjonen viser også at kampen for likelønn må skje på mange politikkområder: i arbeidslivspolitikken, i arbeidsgiverpolitikken, i den rene likestillingspolitikken og i familiepolitikken. Et kjønnsdelt arbeidsmarked, mye deltidsarbeid og den kjønnsdelte arbeidsdelingen av hjemme- og omsorgsarbeid må ta hovedskylden for lønnsgapet mellom kvinner og menn i Norge.

Meldingen vi behandler i dag, er en oppfølging av Likelønnskommisjonen. I meldingen gjør vi følgende grep:

Vi vil sikre lønnsstatistikk knyttet til kjønn på virksomhetsnivå og plikt for arbeidsgiver til å opplyse om lønn ved mistanke om diskriminering. Vi skal også presisere de rettighetene foreldre har under og etter foreldrepermisjon, for å hindre svekkede ansettelsesvilkår og svakere lønnsutvikling. Det er ikke sjelden man kommer tilbake fra permisjon og har fått andre arbeidsoppgaver enn dem man hadde før permisjonen.

Vi legger til rette for et mer likestilt foreldreskap gjennom en tydeligere tredeling av foreldrepermisjonen. Kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet har blitt muliggjort gjennom en sjenerøs foreldrepermisjon og full barnehagedekning. Likevel får vi kvinner en svakere lønnsutvikling når vi får barn. Det skyldes nok at det fremdeles er kvinner som tar hovedansvar for barna. Med tredelingen vil vi styrke fedrekvoten, la den frie kvoten bli diskutert og at likere fordeling av omsorgsarbeidet skal begynne når barnet er lite, og fortsette etter hvert som de vokser til. Målet er altså at en likere fordeling av omsorgsarbeidet hjemme skal bli varig.

Vi foreslår også å gi kvinner rett til én time betalt ammefri hver dag til barnet er ett år. Det gir et incentiv for mødre til å gå tidligere tilbake til jobb, og det kan igjen påvirke uttak av permisjonen.

Vi tar viktige skritt i denne meldingen, men det er noen som gjenstår. Jeg vil spesielt trekke fram deltidsspørsmålet. Soria Moria II har slått fast at regjeringen vil vurdere lovendringer for å styrke retten til heltid. To av regjeringspartiene har på landsmøtene sine i vår vedtatt offensiv politikk på dette feltet. Jeg vil avvise at alle forslag som høyresiden fremmer om at å svekke fagbevegelsen, svekke stillingsvernet, svekke arbeidstidsbestemmelser og konkurranseutsette, er strategier for likelønn. Tvert imot ser vi at høyresidens politikk øker lønnsgapet.

Det er med SV i regjering vi har fått bevegelse på dette feltet, som har vært et tema minst siden kvinnestreikene i London i 1968. I Norge har dette vært et politisk spørsmål helt siden kvinner tok det opp på LO-kongressen for over 100 år siden. Som jentene i Dagenham feirer vi at vi i dag tar et stort skritt i riktig retning, men vi er utålmodige etter å ta de neste.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [10:06:35]: Representantens partileder, Kristin Halvorsen, har sagt at dagens forhandlingssystem har vist at det ikke håndterer spørsmålet om kjønn og likelønn. Kristin Halvorsen var også klar på i høstens valgkamp i 2009 at hun ville gjøre noe med lønnsforskjellene mellom menn og kvinner gjennom å opprette en likelønnspott. Hun sa også at likelønnspotten kom til å være et av SVs store satsingsområder i den kommende perioden.

Fremskrittspartiet har flere ganger fremmet et forslag om å få en likelønnspott for kvinner i lavlønnsyrker. Jeg har også lyst til å si at statsråden, Audun Lysbakken, som var representant i valgkampen i 2009, sammen med Hallgeir Langeland snakket veldig varmt for en likelønnspott. Er representanten enig i at for å få bort lønnsforskjellene mellom menn og kvinner er det viktig å få til en likelønnspott for lavlønnsyrkene?

Gina Knutson Barstad (SV) [10:07:41]: Jeg er stolt av å være medlem av et parti med en partileder og en partiorganisasjon som tar likelønnskampen på alvor. Dette har vært vår sak som vi har fremmet i årevis og stått på kravene for. Det er med oss i regjering vi har fått framgang på dette feltet. Dette er den første regjeringen som har hatt en tydelig viljeserklæring på å framskaffe midler i lønnsoppgjørene.

Så er det sånn at Fremskrittspartiet vil ikke være med i merknads form på at det er et mål å bekjempe ulik lønn i Norge. De har selv vedtatt i sine egne partiprogram at markedet selv skal bestemme i disse spørsmålene. Dere vil ikke være med på noen av de vedtakene vi foreslår for å minske lønnsgapet i Norge, og samtidig som dere ikke synes det er et problem, angriper dere oss for at vi ikke gjør nok. Her må Fremskrittspartiet bestemme seg: Har dere en politikk for likelønn, eller har dere det ikke?

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:08:50]: Representanten Barstad er stolt av å være med i et parti som er opptatt av likelønn, men det er jo fortsatt sånn at det er handling som teller.

I innstillingen sier regjeringspartiene at man nå «for første gang har fått en klar viljeserklæring fra en regjering på dette spørsmålet». Så spørsmålet må da bli til representanten: Er representanten fornøyd med at man har fått en viljeserklæring, og er det det som er det store målet for SVs kamp for likelønn?

Gina Knutson Barstad (SV) [10:09:33]: Jeg er ikke fornøyd før vi har et samfunn uten systematiske lønnsforskjeller i Norge, men jeg er fornøyd med å være en del av et prosjekt som tar de utfordringene på alvor. Her fremmer vi vedtak. Det er vi som har satt dette på dagsordenen.

Så er det et spørsmål om pott. Det fremmer jo forpliktelser i lønnsoppgjørene også. Bare å pumpe penger inn i et lønnsoppgjør, uten å ha noen forpliktende plan for at det skal trappes opp til kvinnelønnen, vil jo kunne føre til at mennene tar igjen i neste runde. Så jeg er ikke fornøyd før vi har fått til det vi vil, men jeg er fornøyd med de skrittene vi tar i riktig retning.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:10:25]: Jeg vil først benytte muligheten til å takke saksordføreren for et veldig godt arbeid med denne viktige saken.

Så til spørsmålet: I forbindelse med at denne meldingen ble lagt fram, sa statsråd Lysbakken til Dagbladet at likelønn var én av de tingene han hadde tenkt å jobbe mest med i denne perioden, for det var ikke innstramninger i asylpolitikken Soria Moria II ville bli husket for om noen år, men likelønnsløftet.

Er det sånn at representanten Barstad deler dette ståstedet og selv føler at dette er historisk, og at det gir kvinnene et løft, med tanke på mye av den kritikken vi hører ute om at dette er en melding med mange visjoner, men få konkrete tiltak?

Gina Knutson Barstad (SV) [10:11:30]: Representanten Hofstad Helleland vet jo at jeg er personlig engasjert i dette, og jeg synes dette er den viktigste saken vi kan diskutere i Norge i dag.

Så er det sånn at vi tar mange viktige grep i denne meldingen som er populære ute, og som fikk tilslutning på høringen. Det er de samme tiltakene som representanten Hofstad Helleland ikke vil stemme for i dag.

Så er det også slik, som jeg var inne på tidligere, at vi må gjøre flere ting. Men det er viktig å ta grep om den urettferdige arbeidsdelingen hjemme, en mer lik fordeling av omsorgsarbeidet i hjemmet, dersom kvinner skal ha en reell mulighet til å delta like mye i arbeidslivet og til å delta på de samme premissene som menn. Representanten Hofstad Helleland ønsker ikke å være med på det, men fremmer tvert imot konkurranseutsetting og svekking av fagbevegelsen og arbeidsmiljøloven som sine strategier. Det er strategier vi vet vil feile.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gunn Karin Gjul (A) [10:12:43]: (komiteens leder): Gjennom generasjoner har det blitt godtatt at kvinner er billigere arbeidskraft enn menn, enten de har jobbet i industrien, jobbet som tjenestefolk, som moderne funksjonærer eller i dag som sykepleiere. Tidligere ble dette forsvart ved at kvinner ble jo forsørget. Deres inntekt kom i tillegg til ektefellens. Ja, helt fram til 1970-tallet opplevde vi at ved høy arbeidsledighet ble det forsvart at kvinner ble oppsagt først, for de ble jo forsørget. Sånne holdninger aksepteres ikke i et moderne likestilt samfunn anno 2011, men like fullt eksisterer problemet fortsatt, riktignok i en annen forkledning og med en annen begrunnelse enn tidligere.

I 1947 var lønnsforskjellen mellom kvinner og menn som hadde samme jobb, på mellom 20 til 40 pst. Begrunnelsen var familieforhold og forsørgelsesbyrde. Den type likelønnsdiskriminering eksisterer heldigvis i svært liten grad i dag og er i tillegg forbudt gjennom likestillingsloven. Men vi har ikke likelønn i Norge. Vi har tilnærmet lik lønn for likt arbeid, men det fjerner ikke det faktum at kvinner tjener om lag 85 pst. av det som er menns timelønn. Ser man på den totale inntekten, er den avstanden enda større.

Kvinnelige lærere og mannlige lærere tjener tilnærmet likt. Det samme gjør mannlige og kvinnelige fysioterapeuter. Men i kvinnedominerte yrker tjener man mindre enn i mannsdominerte yrker med like lang utdanning. Dette forsvares med at kvinner velger lavlønnsyrker som sykepleiere og førskolelærere, mens menn jo velger maskuline yrker som ingeniører og økonomer. Selvfølgelig skal en ingeniør med tre års høyskoleutdannelse ha godt betalt, han jobber jo med viktige ting som å konstruere veier og beregne hvor mye armeringsjern som trengs på det nye helsehuset. Vi ønsker selvsagt at markedsmekanismen skal sørge for at vi får de beste ingeniørene, men hva med førskolelærerne og sykepleierne? De har jo også tre års høyskoleutdanning. De jobber med så viktige ting som å ta vare på våre eldre og utdanne våre unger. Også her må vi jo ha de beste.

Hva er det som gjør at vi fremdeles verdsetter menn og deres yrker høyere enn kvinners? Jeg er glad for at vi har en regjering som nå vil gjøre noe med mangelen på likelønn. Men det løses ikke gjennom at markedskreftene får styre. Derfor blir det altså bomskudd når høyrepartiene innbiller seg at privatisering og konkurranseutsetting av omsorg bidrar til likelønn, slik som de analyserer situasjonen i innstillingen i dag. Har de ikke fått med seg Adecco-saken? Tallenes tale er veldig klar: På det konkurranseutsatte Oppsalhjemmet er det sånn at de ansatte kvinnene har dårligere pensjon, det er færre ansatte og dårligere arbeidsvilkår. På Boganes sykehjem i Stavanger, som har vært drevet av Norlandia siden 2002, er det like mange klager som det er på resten av de 16 sykehjemmene i Stavanger. På Ammerudlunden, som var drevet av Adecco Helse, får de ikke overtidsbetalt. Tar man en gjennomgang av de private omsorgsinstitusjonene kontra de offentlige, ser vi at det gjennomsnittlig er lavere lønn, dårligere pensjon, dårligere overtidsbetalt og dårligere sykelønnsavtaler. Ergo bidrar ikke en konkurranseutsetting for kvinner i omsorgsyrkene til likelønn, det bidrar til at kvinner får dårligere lønn.

I tillegg tar Høyre til orde for mer fleksibilitet – les: svekking av arbeidsmiljøloven. Mange kvinner blir allerede i dag behandlet som annenrangs arbeidstakere i det norske arbeidsmarkedet. I helse- og omsorgssektoren kombineres deltid med ekstravakter. Hotell- og restaurantnæringen har 0-stillinger og ringevakter. Arbeidsforholdene anses å være avsluttet når arbeidet på de avtalte vaktene er utført. I praksis betyr det null oppsigelsestid.

Når høyresiden nå i tillegg vil svekke oppsigelsesvernet og konkurranseutsette omsorgssektoren, bidrar dette ikke til mer likelønn, men til et mer likestillingsfiendtlig tiltak med mindre likelønn. Når høyresiden i tillegg ønsker å svekke fedres rolle og svekke pappakvoten, bidrar heller ikke det til at vi kommer noe nærmere likelønn. Det bidrar heller til det motsatte, for vi ser at når kvinner får barn, svekkes de i forhold til sine lønnsbetingelser. Menn som får barn, styrkes i forhold til sine lønnsbetingelser. Det vi ser gjennom denne innstillingen, er at alle manglene i tiltak som høyresiden foreslår, bidrar til at vi beveger oss vekk fra likelønn, i motsetning til regjeringen, som har foreslått mange gode tiltak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [10:18:03]: På Arbeiderpartiets landsmøte i helgen sa Jens Stoltenberg i sin tale at ufrivillig deltid ikke er forenlig med mottoet «arbeid for alle er jobb nr. én». Vi vet at Arbeiderpartiet vedtok en resolusjon der det ikke skulle lovfestes rett til heltid, men det skulle gis litt mer vern. Jeg lurer litt på hva som ligger i det. Situasjonen i dag er jo at vi alle vil ha bukt med ufrivillig deltid.

Spørsmålet er om lovfesting er den rette veien å gå. Det jeg vil spørre representanten om, er om hun ikke frykter at hvis en har en lovfestet rett til heltid, vil det føre til at flere nyutdannede sykepleiere ikke kommer til å bli ansatt i det hele tatt, men kommer til å bli evige vikarer og ringehjelper?

Gunn Karin Gjul (A) [10:18:57]: Noe av det mest diskriminerende i det norske samfunnet i dag er at kvinner faktisk ikke får lov til å få så stor stillingsandel som de sjøl ønsker. Det er fremdeles en holdning i det norske samfunnet at kvinner blir forsørget, og at deres inntekt derfor kan være en biinntekt til familieinntekten.

Greier vi ikke å gjøre noe med den ufrivillige deltida, kommer vi ikke i mål i forhold til likelønn eller i forhold til å sikre at kvinner har de samme rettighetene som menn. Skal vi lykkes med det, er vi nødt til å gjøre noe både med likestillingsloven og med arbeidsmiljøloven. Hva man kaller det for, om det er å rettighetsfeste, om det er å lovfeste rett til disse rettighetene, er ikke det viktigste. Det viktigste er at vi får på plass de tiltakene som fungerer, og de tiltakene får vi på plass ved å endre arbeidsmiljøloven og endre likestillingsloven.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:20:05]: Arbeiderpartiet fortsetter på mange måter sin tradisjon fra 1920-tallet, da man insisterte på at menn skulle ha rett til arbeid, mens kvinner skulle holdes utenfor arbeidslivet. Men man gjør det på en litt annen måte i dag. Problemet er ikke Arbeiderpartiets retorikk, det er hva som i realiteten foregår.

Jeg er ingen økonom. Men jeg har forstått én grunnleggende ting i økonomien, og det er at hvis det er mangel på noe, går gjerne prisen opp. Det antar jeg representanten også er enig med meg i. Vi vet jo alle sammen, og statsministeren gjentar ofte – og riktig – at det er mangel på folk, og det kommer til å bli mangel på folk i helse- og omsorgsyrkene. Så det grunnleggende spørsmålet må være: Hvorfor er det sånn at når det er mangel på ingeniører, går lønningene opp, mens når det er mangel på folk i helse- og omsorgsyrkene, går ikke lønningene opp? Kan det være noe med at vi har insistert på, gjennom Arbeiderpartiets monopolpolitikk, å ha en så rigid deling av arbeidsmarkedet vårt at vi har plassert kvinner nettopp i de yrkene hvor det ikke er mulig å få høyere lønn enn i dag?

Gunn Karin Gjul (A) [10:21:07]: I motsetning til representanten fra Høyre mener vi faktisk at markedskreftene alene ikke klarer å styre verken likelønn eller likestilling for kvinner. Kvinner som i 1947 bare tjente 40 pst. av det menn tjente den gangen, fikk det ikke fordi markedskreftene styrte, men fordi vi endret likestillingsloven. Vi sa at vi ikke aksepterer at kvinner skal bli diskriminert i lønnspolitikken. Sånn er det også nå. Men det dette viser i forhold til konkurranseutsettingen, som nå Høyre foreslår som et tiltak for å få opp likelønn, er at hvis man ser på de private sykehjemmene i Oslo, går lønnen til kvinner ned, den går ikke opp. Når man skal konkurranseutsette, bidrar det til at pensjonsbetingelsene blir dårlige, at overtidsbetalingen blir dårligere, at lønnsbetingelsene blir dårligere. Skal vi klare å sikre likelønn og likestilling for kvinner, er vi nødt til å styre det, vi er nødt til å ha et lovverk som sikrer at vi får et rettferdig arbeidsmarked.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:22:10]: Representanten Gjul viser jo et stort engasjement i spørsmålet om ufrivillig deltid, som rammer mange kvinner. Men så er jo det også der et spørsmål om konkret handling og oppfølging for faktisk å gjøre noe med problemet, ikke minst når man har sittet veldig mange år i regjering.

Nå har jo helseministeren gitt beskjed til helseforetakene om at man skal redusere bruken av deltid med 20 pst. Men hun har ikke klart å definere hvordan de 20 pst. skal måles, og dermed er det veldig vanskelig å vite hva som ligger i det.

Men spørsmålet dreier seg om at statsministeren også har engasjert seg i denne debatten. Han var jo på besøk i representanten Gjul og mitt felles hjemfylke for ikke så lenge siden, og da uttalte han at gjennomsnittlig tid med ufrivillig deltid i helse- og omsorgssektoren er åtte måneder. Så da vil jeg spørre representanten Gjul: Mener representanten Gjul at det er et representativt bilde for situasjonen i sektoren?

Gunn Karin Gjul (A) [10:23:29]: Jeg tror at representanten Håbrekke og regjeringspartiene deler bekymringen for den ufrivillige deltida. Vi mener i likhet med Kristelig Folkeparti at vi er nødt til å sette i verk tiltak for å gjøre noe med den ufrivillige deltida, og jeg tror jeg kan glede representanten Håbrekke med å melde tilbake at landsmøtet til Arbeiderpartiet nå i helgen foreslo en rekke konkrete tiltak som er nødvendige for å få gjort noe med dette. Blant annet ønsker vi å gjøre endringer i arbeidsmiljøloven, og vi ønsker å gjøre endringer i likestillingsloven for å sikre at vi gjør noe med den ufrivillige deltida.

I tillegg ønsker jeg å berømme helseministeren for at hun er den første helseministeren som faktisk går inn og gir direktiver til helseforetakene om at de skal gjøre noe med den ufrivillige deltida. Du må ha en tydelig arbeidsgiverpolitikk på området skal du klare å gjøre noe med den ufrivillige deltida. Her går altså helseministeren eksemplarisk foran og viser vei i forhold til alle andre arbeidsgivere.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Solveig Horne (FrP) [10:24:48]: Jeg har lyst til å starte innlegget med å ønske statsråden hjertelig velkommen tilbake etter pappaperm, og ser at han har benyttet tiden godt, siden han har fått tid til å skrive bok samtidig som han har vært pappa. Men det er bra.

Det har skjedd ganske mye de siste hundre årene når det gjelder likestilling i Norge, og vi er vel alle enige om at Norge ligger i forkant når det gjelder likestilling i forhold til resten av verden.

Da jeg var på en konferanse i New York for en tid tilbake om likestilling og kvinner, var noe av det som jeg sitter igjen med: Gi kvinnene en mobiltelefon og en komfyr, så løser du mye av likestillingsproblematikken ute i noen av disse landene. Da komiteen var i Vietnam og Kambodsja og diskuterte likestilling, så vi at det ble diskutert helt andre ting enn det vi sitter og diskuterer her hjemme.

Jan Egeland sa 8. mars at kvinnedagen handler om norske velferdsordninger, når kvinner blør og dør i frontlinjen og i enkelte land blir brent på bålet. Det er når en reiser ut av Norge, at en ser hvor langt vi har kommet her, og hva vi har fått til i dette landet.

Så er det nok sikkert også noen av motstanderne her i denne sal som vil si: Ja, dette er ikke Fremskrittspartiets fortjeneste, og at Fremskrittspartiet aldri har stått for likestilling. La meg bare få understreke at Fremskrittspartiet er for likestilling, men vi er imot en del av de virkemidlene som venstresiden har stått for. Likestillingsdebatten må i større grad verdsette forskjellene, at det er lov til å gjøre egne valg, og at de valgene som gjøres, må aksepteres. Jeg vil si at hemskoen i dagens likestillingsdebatt ofte er vi kvinner selv. Vi er de fremste til å kritisere hverandres valg og stille spørsmål ved de valgene som vi gjør.

La meg bare ta meg selv som eksempel. Da jeg skulle på Stortinget, hvem andre enn kvinnene var det som spurte: Hvem skal passe ungene? Hvordan skal du få hverdagen din til å gå?

En ganske kjent forfatter i Norge har skrevet en bok om karriere og bruker boken sin til i grunnen å unnskylde seg for at hun gjør karriere, og at ungene må være hjemme med far. Det må være akseptabelt i 2011 å gjøre karriere, men det må også være akseptabelt å gjøre et valg og være hjemme og ha omsorgen for barna sine. Det er da vi kvinner selv har en lang vei å gå for å kunne akseptere at kvinnene gjør de valgene de selv vil.

I de siste månedene har den stortingsmeldingen som vi nå har til behandling, om likestilling og likelønn, generert en ganske stor debatt ute i media som har vært veldig bra. Vi har sett at det dreier seg om at likestilling er blitt gammeldags, at unge menn gir blanke i likestilling, kvinner vil forsørges av menn. Kvinner velger mannens etternavn, har vi sett, og gammeldagse kjønnsrollemønstre i unge hjem. Det er veldig flott at en slik melding kan generere en debatt der ute. Men jeg er skuffet over at likestillingsmeldingen i grunnen bare omhandler tre ting, og det er fokus på fedrekvoten, kvotering og hel- eller deltidsstilling. Likestilling er så mye mer enn det, og en kan være for likestilling, men en kan også være mot feminisme. For mange kvinner og familier der ute dreier altså likestilling seg ofte om å få hverdagen til å gå rundt og at familien får ta de valgene de selv vil, og kan bestemme selv.

Jeg spurte datteren min på 14 år for et par dager siden om hva hun mente var viktig i forhold til likestilling, for jeg sa jeg skulle i en debatt her. Svaret hennes var at likestilling for henne var det å bli akseptert for den du er – det å bli trodd på og det å få lov til å ta sine valg. Hun hadde ingen formeninger om at det var mannsyrker eller kvinneyrker. Men det hun sa, som er ganske tankevekkende, er: Guttene på skolen, mamma, snakker om at det er jenteyrker, og vil heller ha ting som er for menn. Det tror jeg er mye av kjernen når vi begynner med utdanningen. I dag velger flere og flere jenter lang utdanning. De tar høyere utdanning, og de velger utradisjonelt. Men guttene henger etter. Det er en stor varsku for oss som politikere som vi er nødt til å ta inn over oss. Fremskrittspartiet ønsker ikke at vi skal begynne å kvotere gutter inn i en del yrker, men vi er nødt til å ha skikkelig fokus på veiledning ute på skolene og ha fokus på å bevisstgjøre guttene på at de må gjøre andre valg.

Likestilling og likelønn – lik lønn for likt arbeid, eller lik lønn for lik verdi, handler det om her. Jeg vil si at lik lønn for likt arbeid har vi i dette landet. Men for å sitere min sønn: Han sier at lik lønn for likt arbeid burde vært innført for fotballspillerne.

Men spøk til side – debatten dreier seg mye om deltid og retten til heltid og lønn. Mye handler om lønn, og lønn er jo ofte avgjørende også for valg av yrke. Kanskje er menn mer kyniske der fordi de kvinnedominerte yrkene oftere er lønnstaperne, og da velger de ikke de yrkene. Fremskrittspartiet ønsker derfor et lønnsløft for kvinnedominerte lavlønnsyrker. Fordi vi er avhengig av den parten i arbeidslivet, må det være lov å stille spørsmål om dette til fagforeningene og fagbevegelsen, som har klart å løfte mannsdominerte yrker, men som ikke klarer å løfte kvinnedominerte lavlønnsyrker.

Så vet vi at staten er en stor arbeidsgiver. Staten har et ansvar for å gå inn med en likelønnspott for de kvinnedominerte lavlønnsyrkene. For å sitere likestillingsombudet sier hun det så klart:

«De manglende resultatene av likelønnsoppgjøret viser nok en gang at det må sterkere lut til enn lønnsforhandlingene alene, om kvinnedominerte yrker skal verdsettes på lik linje med mannsdominerte yrker. Det er nemlig dette likelønn i all hovedsak handler om.»

Da blir jeg litt forundret når komitélederen begynner å snakke om Adecco-saken, og at det er høyresidens feil. Det vil jeg stille spørsmål ved, for det er ganske mange kommuner i dette land som har vært glade for at det ikke har vært større overskrifter i forhold til at de også har brutt arbeidsmiljøloven.

Debatten om retten til heltid er sammensatt. Vi må sikre at de som ønsker heltid, får heltid. Men ofte ser vi at de som i dag utdanner seg til sykepleier, blir gående i deltidsstillinger, og deltid avler ofte deltid. Så vet vi også at hvis hver enkelt jobber to til fire helger mer i året, vil veldig mye av den ufrivillige deltiden være borte. Det er et paradoks det vi hører fra Spekter, når vi vet at lønn betyr veldig mye, at kvinner som får høyere lønn, velger å jobbe mindre.

Det som er viktig i lønnsdebatten og heltidsstillingsdebatten, er at også fagbevegelsen og fagforeningene bidrar. Det er også viktig at hver enkelt kommune får lov til å prøve ut alternative turnuser, som har vist flere positive resultat både for bruker, arbeidstaker og arbeidsgiver. Vi vet at 95 pst. av dem får dispensasjon, får godkjent forskjellige turnuser, men fagbevegelsen og fagforeningene setter mange ganger foten ned, fordi fagforeningene har vetorett gjennom arbeidsmiljøloven.

Det er flere andre ting i denne meldingen som jeg godt kunne nevne. Jeg har bestemt meg for ikke å snakke om fedrekvoten, for folk i denne salen vet hva Fremskrittspartiet mener om fedrekvoten. Vi får sikkert enda mer tid til å debattere det senere.

Men det er en sak som ikke har vært så mye oppe, og det er retten til ammefri. Det som regjeringen legger opp til nå, er faktisk å pålegge privat sektor og private firmaer å ha betalt ammefri. Det er det flere av høringsinstansene som har advart mot, og ment at dette bør legges inn i folketrygdordningen, eller at når det blir som det er i dag, må det være en frivillig avtale mellom de enkelte.

Så til slutt: Vår fremste likestillingsutfordring i dag handler faktisk om å sikre innvandrerkvinner den friheten og den rettferdigheten vi tar for gitt. Vi ser at jenter i andregenerasjon tar høy utdanning fordi de ikke ønsker å gå hjemme. Så ser vi at når de er ferdig med utdannelsen, går de ikke ut i jobb, men blir hjemme. Vi ser at innvandrerguttene har stort frafall på videregående skole, og vi hører flere ganger om kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Dette er viktige tema som også må være en del av den likestillingsdebatten som vi har her i Norge.

Jeg vil til slutt ta opp mindretallsforslagene fra Fremskrittspartiet og Fremskrittspartiet og Høyre som er fremmet i saken.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir adgang til replikkordskifte.

Arild Stokkan-Grande (A) [10:34:34]: Det var en gang en person som sa at man trenger ikke være spesielt smart for å være kritisk. Hver gang jeg hører Fremskrittspartiets retorikk, er det kritikk av det andre står for, mye mer enn hva de selv står for. Særlig på dette feltet savner jeg en analyse fra Fremskrittspartiet om hva som har gjort Norge til det samfunnet vi er i dag, for den ensidige kritikk av de tiltakene som regjeringen foreslår i denne stortingsmeldingen, tyder på at de ikke helt har forstått de dype og bakenforliggende årsakene til at vi fortsatt strever med likestilling i vårt samfunn.

Det ønsket også den canadiske reporteren svar på da han intervjuet Siv Jensen i et TV-program i Canada for litt siden. Da han lurte på hva Norge har gjort for at vi har lyktes så godt med likestilling, var svaret: «I have no idea.» Jeg lurer på om Solveig Horne kanskje kan gi et mer utfyllende svar på det spørsmålet.

Solveig Horne (FrP) [10:35:37]: Nå sier representanten her at Fremskrittspartiet er så flink til å gi kritikk for alt det alle andre står for. Men da vil jeg minne om at de to foregående talerne ikke har gjort noe annet enn å kritisere høyresiden og Fremskrittspartiet for manglende vilje til en del ting.

Det har skjedd mye på likestillingsfronten, det skal jeg være den første til å innrømme. Men jeg tror det har veldig mye med kvinner selv å gjøre, og at ikke Arbeiderpartiet skal ta æren for at kvotering eller fedrekvoten har brakt Norge dit vi er i dag. Kvotering er ikke likestilling. Det er forskjellsbehandling. Og Fremskrittspartiet er imot kvotering på den måten.

Når det gjelder den kvoteringen som har vært både i politikken og styrer, viser statistikkene at det er ikke flere kvinner i politikken. Det er ikke kommet flere kvinner inn i styrer, på grunn av at en del av aksjeselskapene har gjort om selskapsformen sin ut fra det. En rapport fra England viser at Arbeiderpartiets … (presidenten klubber).

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [10:37:00]: Fremskrittspartiet skriver i sine merknader at de ønsker å anerkjenne mor og far som likeverdige omsorgspersoner, og det er vi vel alle enige om er viktig. Det forutsetter jo også da at far bruker mer tid hjemme og tar mer ansvar for omsorgsoppgavene ved å ta vare på ungene i oppdragelsen. Samtidig skriver man jo i sine merknader at man ønsker en veldig annen foreldrepermisjonsordning enn det regjeringen står for. Nå vet jo vi bl.a. at fedrekvoten og den innretningen vi har på foreldrepermisjonen, fungerer ved at flere fedre er hjemme, som igjen fører til at man blir mer likeverdige omsorgspersoner.

Så mitt spørsmål er: Hvordan vil en avvikling av fedrekvoten og en stor omlegging av dagens foreldrepermisjonsordning føre til mer likeverdige omsorgspersoner?

Solveig Horne (FrP) [10:37:53]: Jeg er glad for spørsmålet fra representanten Ramsøy. Jeg kan forsikre om at Fremskrittspartiet likestiller far og mor som omsorgspersoner. Det Fremskrittspartiet ønsker, er at familien selv skal få lov til å velge innretning på den flotte foreldrepermisjonsordningen som vi har i dag – vi har en av verdens beste foreldrepermisjonsordninger. Og vi vet at i dag ønsker både far og mor å være hjemme med barnet sitt, men familiene selv må få lov til å innrette familielivet slik som de ønsker.

Jeg kan ta et eksempel fra en bonde som ringte helt fortvilet og lurte på når han skulle få lov til å ta disse ti ukene sine med omsorgspermisjon, for mor mistet dem når han ikke klarte å ta dem på grunn av at det kom midt i våronna til denne familien.

Så for Fremskrittspartiet er det viktig at familien selv avgjør fordelingen av disse ukene.

Trine Skei Grande (V) [10:39:10]: Det å høre Fremskrittspartiet snakke om likestilling er av og til underholdende og av og til litt trist, for man snakker hardt om hvite kvinners rett til å velge å være hjemme, mens man selvfølgelig må avslutte med å snakke om at innvandrerjenter blir presset til å være det. Det kan vel tenkes både at innvandrerjenter velger det, og at norske hvite kvinner faktisk også blir presset til det. Men la gå.

Det viktigste virkemiddelet vi har hatt i norsk lovgivning for å få til mer likestilling, er likestillingsloven. Den er Venstre stolt av. Det første likestillingsombudet het Eva Kolstad, også første kvinnelige partileder – til opplysning for Arbeiderpartiet og kronikører i det partiet. Hun var Venstre-dame, og hun kjempet fram den loven. Den loven handler ikke om at folk skal kvoteres inn, den handler om kvinners rett til å kreve likhet når vi har valgt det. Når vi har valgt en jobb, så skal vi kunne kreve likhet.

Hvorfor ønsker Fremskrittspartiet å avvikle en så viktig rettssikkerhetsordning?

Solveig Horne (FrP) [10:40:15]: Fremskrittspartiet ønsker å avvikle det på grunn av at vi mener at vi har andre lover og andre steder hvor det kommer til uttrykk, og at vi har et domstolsvesen som ivaretar de rettigheter vi har i dag.

Det er viktig for Fremskrittspartiet å si at vi er for likestilling, men vi er ikke for kvotering. Det er en viktig sak å få fram, fordi veldig mye av debatten rundt likestilling i dagens samfunn går på kvotering. Altså: Hvis ikke vi har kvotering når det gjelder fedrekvoter, eller kvotering inn i politisk aktivitet og i styrer, ja da er vi imot likestilling. For Fremskrittspartiet er kvotering en forskjellsbehandling, og derfor er Fremskrittspartiet imot det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:41:19]: Høy sysselsetting er avgjørende for verdiskaping og velferd. Det er avgjørende at samfunnet legger til rette for at kvinner kan delta i arbeidslivet på lik linje med menn, og at arbeidet de utfører, verdsettes likt. Det er lønnsforskjeller mellom sektorer, og det er særlig offentlig sektor som skiller seg ut. Det viser med all tydelighet at Norge har et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Det gjør at kjønnsforskjellene forsterkes. Yrkesgrupper som er dominert av kvinner, kommer systematisk dårligere ut både i lønns- og arbeidsvilkår enn yrkesgrupper som er dominert av menn. Dette forteller oss at det er nødvendig å gjøre noe med de strukturelle forholdene på arbeidsmarkedet. Et arbeidsliv uten systematiske lønnsforskjeller mellom kjønnene krever også politisk vilje til å foreta grep som vil ha betydning for lønnsforskjellene i Norge.

Dessverre ser vi ingen vilje i så måte i denne stortingsmeldingen. Denne regjeringen har trukket frem kampen for likelønn som en av de viktigste sakene på likestillingsfeltet, og da er det heller ikke rart at det er mange forventninger der ute når en slik melding legges frem. Det er få tiltak som fremmes. Man viser også til at man vil komme tilbake til noen av de tiltakene som kanskje vil ha en effekt. Og det er også litt betegnende at talspersonene for de rød-grønne partiene benytter muligheten her fra denne talerstol til å gå på løs på og kritisere høyresiden for deres merknader, i stedet for å snakke varmt om sine forslag og forsvare de tiltakene som regjeringen fremmer.

Etter Høyres syn mangler denne meldingen vesentlige elementer som vi mener er viktige i en likelønnssammenheng. Eksempler på tiltak som vil kunne bidra til å endre sammenhenger knyttet til de strukturelle forholdene på arbeidsmarkedet, er fullstendig fraværende. Høyre ønsker et arbeidsliv som er mer fleksibelt, og mulighet til å starte egen virksomhet innenfor helse- og omsorg. Vi ønsker mer entreprenørskap i utdanningen, vi tror det ville ha mye å si også for kvinners lønn. Vi ønsker mer fokus på kvinner og ledelse, vi ønsker mer fleksible turnusordninger og et mer fleksibelt arbeidsmarked. Dette er en rekke faktorer som vil kunne ha betydning for økt likestilling på arbeidsmarkedet, men som dessverre ikke diskuteres i saken fra regjeringen.

Høyre foreslår i denne saken en egen kompetansepott. Vi ønsker en kompetansepott for oppgjørene i offentlig sektor, en pott som skal være utenfor de ordinære rammene for lønnsoppgjøret. For utdanning skal lønne seg, og Høyre mener at kompetanse bør være en viktig faktor i lønnsdannelsen. Rekruttering til tradisjonelle lavlønnsyrker i offentlig sektor er en av hovedutfordringene i årene fremover. Da må det være en målsetting at de mest motiverte og dedikerte ungdommene skal søke seg til de utdannelsene, og da må de også kunne forvente en lønn på nivå med dem som tar like lang utdannelse i andre sektorer. Norge har relativt sett det laveste lønnsnivået av alle OECD-landene når det gjelder utdanningsgruppene i offentlig sektor, derfor må disse gruppene få et lønnsløft. Det er synd at ikke flere partier på Stortinget ønsker å støtte det forslaget.

Utdanningssystemet må på en bedre måte enn i dag legge til rette for at unge mennesker gis kunnskap om mangfold av muligheter som finnes innenfor både utdanning og yrker. Meldingen lanserer få nye tiltak, og Høyre mener at et samarbeid med arbeidslivet og innføring av entreprenørskap på alle nivå i utdanningsløpet bør benyttes som virkemidler for å sikre større reelle muligheter for ungdommer.

Høyre vil også likestille mor og far. Vi mener at det er avgjørende for familien at arbeidsgivere og samfunnet legger til rette for et godt familieliv. Da handler det også om likestilling i hjemmet, og det får man først og fremst ved å gi like rettigheter og like muligheter. Det er synd at de rød-grønne fortsatt ikke ønsker å ta de nødvendige skrittene for å gi far like rettigheter som mor.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Linda C. Hofstad Helleland har tatt opp det forslaget hun refererte til, og som ble kommentert i innlegget.

Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:46:52]: Høyre vil ha mer konkurranseutsetting og markedsstyring i helse- og omsorgssektoren, og mener at dette skal få opp kvinnelønna. I Oslo har Høyre og Fremskrittspartiet prøvd dette, der store internasjonale konsern med adresse skatteparadis driver de konkurranseutsatte sykehjemmene. Det har ført til bruk av mindre kvalifisert arbeidskraft, gjennomsnittlig mindre lønn til de ansatte og dramatisk dårligere pensjonsforhold. Man har heller ikke sett at disse fører til mer innovasjon i denne sektoren, f.eks. omsorgsteknologi, som det offentlige driver med.

Mitt spørsmål er: Hvordan skal de kommersielle aktørene få ut sitt utbytte i eldreomsorgen, hvor store deler av kostnadene er knyttet til lønn og pensjon til de ansatte, uten at det betyr at man presser ned og ikke opp kvinnelønna?

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:47:46]: For en tid tilbake var jeg i Sverige og besøkte det svenske sykepleierforbundet. De er ivrige pådrivere for at flere av deres sykepleiere og hjelpepleiere skal ha mulighet til å starte egen virksomhet, først og fremst fordi det vil heve kvaliteten i tilbudet innenfor helse- og omsorgssektoren, men også fordi kvinner da har mulighet til å starte egen virksomhet, som betyr konkurranse til det kommunale og offentlige. De kan tilby heltidsstillinger, de kan tilby høyere lønn, og vi ser at i Sverige er det utrolig mange små firmaer som nettopp tilbyr slike tjenester. Vi ser at veldig mange kvinner søker seg over til disse arbeidsgiverne fordi de får bedre rettigheter enn de får innenfor det offentlige.

Gina Knutson Barstad (SV) [10:48:58]: Opposisjonen synger en gammel sang når de klager over at vi bare omtaler deres politikk i våre innlegg og ikke vår egen. Da kan verken representanten Hofstad Helleland eller representanten Horne ha lyttet veldig godt da jeg holdt mitt saksordførerinnlegg, der jeg nesten utelukkende snakket om forslagene både i meldingen og fra flertallet.

Men det jeg skulle spørre representanten Hofstad Helleland om, omhandler innføringen av plikt for arbeidsgiver til å utarbeide lønnsstatistikk eller opplyse om lønn ved mistanke om diskriminering. Dette er jo forslag som Sveriges Moderaterna, Høyres søsterparti, har innført i Sverige, og som Høyres kvinnepolitiske leder, Julie Brodtkorp Voldberg, har gått inn for og varslet støtte til tidligere. Hvorfor har da Høyre snudd i Stortinget? Trenger ikke norske kvinner dette like mye som svenske kvinner, ifølge Høyre?

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:49:51]: Jo, men vi tror også at det er andre tiltak som er enda viktigere, og derfor ser vi mye til våre venner i Sverige og hva de gjør, ikke minst hva det svenske sykepleierforbundet gjør i forhold til de svenske sykepleierne og hjelpepleierne som jobber innenfor det offentlige. Det er også derfor vi fremmer de samme forslagene i denne innstillingen, som vi er skuffet over at de rød-grønne ikke støtter. Vi ser jo at det funker, vi ser at mange av de svenske helse- og omsorgsarbeiderne får høyere lønn enn det de gjør i den kommunale og offentlige sektor. Vi ser også at mange flere får muligheten til å jobbe heltid. Det tror vi er skritt i riktig retning for å bedre mange av de utfordringene som denne sektoren står overfor.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [10:51:03]: For noen uker siden ble det markert at det er 100 år siden første kvinne møtte på Stortinget. Historien om Anna Rogstad og mye av det hun opplevde, kjennes ganske fjernt fra vår hverdag på Stortinget. Da Anna Rogstad, Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog kjempet for likestilling i sin tid, var veldig mye annerledes enn i dag.

Lovverk om likestilling er på plass, og mange av rettighetene er der, men fortsatt diskuterer vi mange av de samme problemstillingene. Lønnsforskjeller, tradisjonelle yrkesvalg og hvem som skal ta ansvar for hus og unger, er fortsatt temaer som går igjen. For selv om forskjellene er utjevnet, er gapene fortsatt så store at vi kan se tydelige lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

Fra Anna Rogstad og fram til i dag har likestillingen ført fram gjennom lovverk og politisk handling, men også av enkeltpersoner som går foran og viser vei og gjør det lettere for dem som kommer etterpå. I dag er det kvinner som tar kortere foreldrepermisjon enn gjennomsnittet, som prioriterer jobben, som får spørsmål, eller menn som tar foreldrepermisjon utover fedrekvoten, eller menn som søker seg inn i kvinnedominerte yrker.

Når vi nå skal se på løsninger for dagens likelønnsutfordringer, mener jeg at vi er nødt til å starte i familien. Da snakker jeg ikke bare om ordninger som foreldrepermisjon og fedrekvote, men om alle de valgene familien tar som er med og påvirker resten av samfunnet – familiens arbeidsdeling i heimen som får konsekvenser som påvirker menns og kvinners lønn og karriere. Familiens vektlegging av fritid, tidsbruk i heimen og tid som skal brukes på arbeid og overtid, får også konsekvenser. I tillegg er foreldrene viktige rollemodeller for sine unger, og de formidler verdier som igjen vil påvirke ungene når de skal ta et valg for hvilket yrke de ønsker seg.

Vi vet også at små barn og antall barn påvirker kvinners arbeidstid – den sammenhengen ser vi tydelig hos kvinner, men ikke like sterkt hos menn – i tillegg til at kvinnen i denne fasen ofte har deltidsstilling. Samtidig er det sånn at mødre gjør det meste av husarbeidet og mange av omsorgsoppgavene i tilknytning til unger. Det gjelder også i familier der mor og far har like høy utdanning. Undersøkelser viser faktisk at hele 63 pst. av fedrene svarer at de mener at deres jobb er viktigere og mer ansvarsfull enn partnerens jobb, mens 24 pst. kvinner svarer det samme. Da er det ikke rart at det får utslag i hvem som tar ut mest foreldrepermisjon.

Når så mange familier med små barn velger at en av foreldrene skal trappe ned i stilling, sier det noe om både familielivet og arbeidslivet. Det viser hvor viktig det er at arbeidsgiverne er seg sitt ansvar bevisst ved å tilrettelegge for at det skal være mulig å kombinere småbarnsforeldretilværelsen med full jobb. Jeg er glad for at regjeringen nå vil se på rett til lønn ved ammefri, slik at kvinnene kan komme raskere tilbake i jobb, og at menn skal kunne ta lengre permisjon, samtidig som de er med og stadfester de rettighetene man har under og etter permisjonen.

Forskere har de senere årene påpekt at vårt familievennlige velferdssamfunn ikke nødvendigvis vil gå sammen med målet om likestilling. Gode ordninger som skal bidra til å styrke familien og gi familien tid sammen, kombinert med at kvinner og menn i veldig ulik grad benytter seg av ordningene, fører til at det blir vanskeligere å redusere lønnsgapet. Det betyr ikke nødvendigvis at det er noe galt med ordningene, men konsekvensene kommer av veldig tradisjonelle valg i befolkningen.

Regjeringen foreslår i meldingen en tredeling av permisjonen. En innføring av tredeling ivaretar både valgfriheten og likestillingen ved å tydeliggjøre at én del er til mor, én til far og én til fri fordeling. Da ivaretar vi barnets behov for tid med både mor og far, samtidig som vi sikrer valgfrihet.

Men vi er fortsatt ikke i mål. Det finnes fortsatt fedre som ikke kan få sitt uttak av foreldrepenger fordi de blir blokkert ved at mor ikke går ut i utdanning eller arbeid, og fedrene kan ofte være i en sånn situasjon at de heller ikke har rett til fedrekvote. Derfor er det viktig at vi fortsetter arbeidet med å gjøre foreldrepermisjonsordningen mer likestilt enn den er i dag. Stortingsmeldingen lanserer en rekke forslag og viser at regjeringen tar ansvar. Vi skal jobbe aktivt med å få ungdom til å ta andre utdanningsvalg og oppfordre kommunene til heltidsstillinger. Men til syvende og sist må folk ta ansvar for egen hverdag og egen framtid.

For 30–40 år siden kjempet forrige generasjon for barnehageplass, foreldrepermisjonsordninger og andre ordninger for at kvinnene skulle få mulighet til å komme ut i jobb. Det har ført til at Norge både har høy yrkesdeltakelse blant kvinner, og at vi fortsatt har mange barn. Derfor må vi passe oss nå, sånn at vi unngår en situasjon der velferdsordningene til slutt blir et hinder for å oppnå likelønn mellom kjønn.

Presidenten: Det blir adgang til replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [10:56:05]: Senterpartiet er jo i denne regjeringen kjent for å være de som er forkjempere for lokaldemokratiet. Så viser det seg at enkelte kommuner har utprøvd alternative turnuser, som har vist positive resultater både for brukerne, for arbeidstakerne og for arbeidsgiverne. Men så vet vi også at fagforeningene i dag har veto gjennom arbeidsmiljøloven og kan sette foten ned ved lokale avtaler som går ut over normalarbeidstiden. Med dette vil den lokale selvstyringsretten innskrenkes, og en får ikke til gode løsninger for den enkelte arbeidsgiver lokalt der begge parter er enige. Mitt spørsmål til representanten blir: Hva vil Senterpartiet gjøre for å sikre den lokale styringsretten?

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [10:56:51]: Jeg tror det er viktig at vi finner ordninger som kan gjøre noe med både deltids- og heltidsproblematikken – det har regjeringen foreslått, og det diskuteres i meldingen – samtidig som de er i tråd med de avtalene som er inngått. Det er viktig at man også har respekt for de avtalene, men jeg tror det er fullt mulig å finne fram til gode løsninger samtidig som man respekterer de avtalene som er inngått. Det kan kommunen gjøre ved å se på alternative turnuser, det er én ting, men jeg tenker også at kvinnene er nødt til å ta et ansvar for å være med og si at de har lyst til å ha en heltidsstilling og ikke en mindre stilling for da å være med og plukke vakter.

Det er klart at dette er et veldig krevende felt nettopp på omsorgssiden, fordi det alltid har vært delt inn i veldig mange små brøkstillinger. Jeg tror det blir en krevende jobb å rydde opp i det, men her har kommunene et stort ansvar, og det er positivt at mange kommuner har gått foran og ser på gode prosjekter.

Presidenten: Da er neste replikant, Thommessen, allerede klar. Det er bra, for vi har en lang dag foran oss, og det er fint om replikantene står klare.

Olemic Thommessen (H) [10:57:59]: Så langt i denne debatten ser det ut som om regjeringens viktigste likestillingsmål er hva de ikke vil ha, og det er private aktører. Man bruker da eksempler på store kommersielle aktører. Man kan sikkert debattere det, men for oss som kommer fra litt mer tynt befolkede områder, er ikke det en så viktig problemstilling.

Vi vet at omsorgsyrkene er et av de områdene der kvinner kan skape sin egen arbeidsplass i små kommuner. Vi vet at kvinner som ofte har litt problemer med å finne gode arbeidsmuligheter i tynt befolkede områder, kunne tenke seg å søke i den retningen og jobbe med å lage sine egne bedrifter og bygge nettopp en frihet rundt det – en frihet til å ha en større mulighet til arbeid. Mitt spørsmål til representanten fra Senterpartiet, Ramsøy, er: Hvorfor er hun da så imot nettopp slike løsninger?

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [10:59:12]: Det er jo allerede i dag muligheter for å skape seg en karriere innenfor dette segmentet. I min egen heimkommune er det noen som har startet opp en rådgivning for pårørende av demente. Det viser at det finnes veldig mange muligheter her, men jeg tror ikke man skal la seg lure av at det å skulle privatisere mye av velferdsmarkedet vil løse likelønnsutfordringene, jeg tror de er mye mer grunnleggende og omhandler ganske mange andre ting. Senterpartiet er opptatt av private aktører og disse ideelle aktørene på veldig mange sektorer, og ønsker at de skal være til stede fordi de representerer noe annet. Men å koble dem til akkurat denne debatten og si at de skal være med og løse likelønnsutfordringen – det har jeg ikke så veldig stor tro på. Jeg ser at det allerede i dag er muligheter for å skape seg en karriere innenfor disse yrkene for dem som ønsker det. Den muligheten ligger der, selv om vi ikke ønsker å gå inn for en stor privatisering av hele velferdssektoren vår.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:00:29]: God sentrumspolitikk har alltid vært å la de små enhetene, enten det er lokalsamfunn, familier eller organisasjoner, få råde over egne ressurser og ha stor grad av selvstyre.

Når det gjelder meldingens omtale av familiepolitikken, og kontantstøtten spesielt, sier stortingsmeldingen følgende:

«Kontantstøtten bidrar til å holde mødre borte fra arbeidslivet (helt eller delvis) mens barna er små.»

Videre sier man:

«Ordningen kan føre til at barn som ellers ville gått i barnehage, i stedet passes hjemme av foreldrene. Dette kan være uheldig, blant annet av hensyn til barns språkutvikling og integrering og mødres motivasjon til å søke arbeid.»

Spørsmålet mitt er: Er Senterpartiet enig i den omtalen av kontantstøtten, og hva er Senterpartiets tilnærming til den nedlatende holdningen fra departementene, er det valgfrihetsmodellen som er Senterpartiets holdning til kontantstøtten?

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [11:01:34]: Formuleringene i likelønnsmeldingen er nok ikke de formuleringene jeg først og fremst ville ha brukt i omtalen av kontantstøtten.

Så er det sånn at i Soria Moria-erklæringen har vi sagt at vi skal se på en utvikling og styrking av kontantstøtten. Det føler jeg meg trygg på at vil komme.

I mitt innlegg var jeg inne på nettopp det, at vi har en del gode velferdsordninger her i landet, som jeg er veldig positiv til. Det kan være foreldrepermisjonsordninger eller kontantstøtte. Vi får uheldige utslag av det når kvinner og menn bruker disse ordningene veldig forskjellig. Det betyr ikke at det er noe galt med ordningen i seg selv, men det betyr at den får en del uheldige konsekvenser. Jeg tror at på noen områder når vi diskuterer likestilling, er det ikke alle tiltakene som vil være de viktigste tiltakene for å oppnå full likestilling og at de nødvendigvis passer best i hop med hva som er best for familien. Jeg tror at noen ganger vil det være familien som er viktigere, og det synes jeg bl.a. at kontantstøtten er et godt eksempel på.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:02:58]: Likelønn er et spørsmål om rettferdighet. Likelønn er et spørsmål om at alle skal få mulighet til å forsørge seg selv og sikre en økonomisk trygghet for seg selv. Likelønn er også et spørsmål om at alle skal få uttelling for den utdanningen de har tatt, og likelønn handler også om rekruttering til yrker som er viktige for velferden i Norge.

Det er veldig positivt at en samlet komité slår fast at det vesentligste arbeidet for å nå målet om likelønn må utføres på arbeidsplassene og mellom partene i arbeidslivet og deres organisasjoner. Jeg er veldig glad for at en samlet komité understreker at det er helt avgjørende at arbeidslivet tilpasses familielivet og ikke omvendt. Dette er viktig fordi ungene og familien må stå i sentrum for å sikre en trygg oppvekst for de minste og mest sårbare. Vi må ikke komme dit hen at ungene, tid med unger og permisjoner er noe som framstilles som et hinder for likelønn og et godt arbeidsliv. Likelønnsutfordringen må løses med grep i arbeidslivet.

Kristelig Folkeparti er veldig glad for at vi har fått en stortingsmelding om likelønn. Vi er også glad for at Stortinget får anledning til å diskutere det på bred basis. Men det hadde vært et mye bedre utgangspunkt om vi hadde hatt en melding som i langt større grad faktisk ga oss konkret handling, som fører oss nærmere det målet som det synes å være bred enighet om i salen.

Når det gjelder spørsmålet om lønnsforhandlinger og likelønnspott, er det regjeringspartiene klarer å stille opp med, det de selv kaller en viljeserklæring. Det er fint med viljeserklæringer, men det er faktisk kun konkret handling som fører oss til målet. Hvor er den handlekraften og viljen til å gjøre noe og gjøre noe konkret som fører oss nærmere målet? Hvor er den når vi nå i dag skal stemme over spørsmålet om en kompetansepott for kvinnedominerte yrker, når vi skal stemme over og diskutere spørsmålet om taket for kompensasjon under foreldrepermisjon, når vi skal stemme over og diskutere fedres mulighet til lønnet permisjon i forbindelse med fødsel – som Kristelig Folkeparti tidligere har fremmet forslag om, og som er blitt nedstemt – når vi igjen diskuterer spørsmålet om fedres anledning til å ta ut foreldrepermisjon og ha selvstendig opptjeningsrett? Jeg kunne også ha nevnt spørsmålet om ufrivillig deltid, som fortsatt krever mye større handlekraft og engasjement fra regjeringen hvis man skal komme i mål.

Det er flott med en stortingsmelding. Det er flott med gode diskusjoner, men vi trenger en handlekraftig regjering, som legger fram tiltak som fører oss nærmere målet. Det er noen få skritt som tas i meldingen som går i riktig retning, og som Kristelig Folkeparti støtter opp om. Men vi hadde forventet, ikke minst på basis av den retorikken som er ført på området fra regjeringspartiene, et helt annet dokument.

Når det gjelder foreldrepermisjonen, er det, som jeg tidligere var inne på, viktig at foreldrepermisjonen er et virkemiddel for å legge til rette for at foreldrene skal ta godt vare på ungene sine, legge til rette for et familieliv som er tilpasset de behovene de mener ungene har. Det er det viktigste med foreldrepermisjonen. Likevel vil jeg også bemerke at Høyre og Fremskrittspartiets linje om at vi bare skal skru tiden tilbake, fjerne fedrekvoten, er naivt og virkelighetsfjernt og vil føre oss mange skritt tilbake, fordi fedre fortsatt trenger det trumfkortet i ermet for å gå til sin arbeidsgiver og ta ut så lange permisjoner som man ønsker.

På den andre siden ser vi at de rød-grønne gradvis vil gjøre foreldrepermisjonen mer og mer til en tvangstrøye der man skal sitte i Oslo, i et departement i Akersgata og detaljstyre hvordan foreldrene skal legge opp hverdagen sin. Kristelig Folkeparti ønsker å beholde foreldrepermisjonen og fedrekvoten som et positivt virkemiddel for familiene for at fedre skal kunne velge mer permisjon i tråd med sine egne ønsker, legge til rette for valgfrihet også på det området. Kampen for likelønn krever konkret handling. Det er det jeg etterlyser.

Jeg tar opp de forslag som Kristelig Folkeparti står alene om i innstillingen.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [11:08:27]: Jeg er veldig glad for at vi har Kristelig Folkeparti med på laget for å kjempe både for likestilling og for likelønn. Kristelig Folkeparti har jo alltid vært med på det laget også, med tanke på at de ikke har blind tro på at markedskreftene kan styre kampen for likestilling og likelønn. Både når det gjelder likestillingsloven, når det gjelder kvotering, og når det gjelder en rekke andre tiltak, har Kristelig Folkeparti her vært veldig tydelig. Men i innstillingen til likelønnsmeldingen holder Kristelig Folkeparti seg unna å ta stilling når det kommer til spørsmålet om konkurranseutsetting, privatisering og svekking av arbeidsmiljøloven, som høyrepartiene tar opp som tiltak for å bidra til likelønn. Da sier Kristelig Folkeparti ingen ting.

Det jeg ønsker å få avklart, er: Synes Kristelig Folkeparti at det er et godt tiltak å bidra til en konkurranseutsetting av kvinnearbeidsplasser i omsorgssektoren som et virkemiddel for å få til likelønn?

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:09:34]: Kristelig Folkeparti er opptatt av at velferdsordningene våre utvikles i et velferdssamfunn, ikke av en velferdsstat alene. Det er fellesskapet oss imellom, menneskelig engasjement, idealisme og initiativ som sammen med kommunale og statlige ordninger gir oss et godt velferdssamfunn. Det betyr at Kristelig Folkeparti er opptatt av en sterk stat som har gode sikkerhetsnett, velferdsløsninger som vi står sammen med flere andre partier her i salen om, samtidig som vi vil legge til rette for privat initiativ og ikke minst ideelle aktører også på velferdsområdene. Det betyr ganske enkelt at vi ikke kjenner oss igjen i en ensidig tro på markedet, eller i en ensidig tro på at staten og kommunene skal ha monopol på alle løsninger. Derfor har vi i innstillingen valgt å stå utenfor den klassiske kranglingen mellom høyresiden og venstresiden, og vi tror heller ikke at noen av de veiene er det store grepet som fører oss nærmere likelønn.

Gina Knutson Barstad (SV) [11:10:53]: Som jeg nevnte i mitt innlegg, er dette en debatt og et krav som har vært reist fra kvinnene i fagbevegelsen i over hundre år. Jeg lurte på om representanten Håbrekke kunne knytte noen betraktninger til at det er med denne regjeringen vi har fått framgang på feltet, at det er denne regjeringen som har løftet det gjennom Likelønnskommisjonen og tatt grep i arbeidsgiverpolitikken, f.eks. når det gjelder heltid. Der refererer jeg selvfølgelig til helseministerens grep når det gjelder foretakene, som skal redusere deltidsandelen med 20 pst.

Har representanten Håbrekke noen betraktninger rundt at det er denne regjeringen som har fått løftet debatten og fått framgang i prosessen? Tror representanten Håbrekke at et samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet vil gjøre det arbeidet raskere eller enklere?

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:11:41]: Meldingen som vi behandler i dag, gir jo et innblikk i historien om kampen for likelønn. Det viser at det er et politisk arbeid som har foregått ikke bare i flere stortingsperioder, men gjennom flere tiår og med bred støtte i salen her. Så det er ingen partier eller fløy her i salen som bør ta monopol på å ha drevet fram det arbeidet. Kristelig Folkeparti vil ta sin del av æren for at vi har kommet dit vi er, men skal heller ikke ta monopol på det. Det synes jeg heller ingen andre skal.

Når det gjelder samarbeid og hvor man får mest gjennomslag, viser vel denne innstillingen at Kristelig Folkeparti har mye felles tankegods med de rød-grønne partiene på en del av disse områdene, samtidig som vi er skuffet over mangel på handlekraft og står sammen med Høyre om et forslag om en kompetansepott, som ville ha ført oss langt nærmere målet. Det viser vel at også på dette området finnes de beste løsningene i sentrum.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Jeg har gleden av å gi ordet til Trine Skei Grande. Presidenten vil i mellomtiden gjøre oppmerksom på at vi har en debatt i salen, ikke bare musikk utenfor salen.

Trine Skei Grande (V) [11:13:17]: Innenfor det feltet vi diskuterer i dag, har vi jo internasjonalt sett i Norge at vi ikke skal reise så veldig langt før vi kan være veldig stolt av at vi har oppnådd det vi har oppnådd. Det vi har oppnådd, har vi oppnådd med mange driftige damer som har gått foran, og som har ofret mye for at vi skal ha de rettighetene vi har i dag. Vi har fått det til med de lover og regler vi har, og vi har også fått det til med det skatteregimet vi har i dag. Vi må huske på at det ikke er så veldig lenge siden Venstre i denne sal kjempet hardt for at kvinners lønn ikke skulle skattes hardere enn menns lønn, fordi noen partier syntes det var viktigere at flere menn kom i arbeid enn at man skulle ha luksusen med at damer skulle jobbe.

Men vi er sjølsagt ikke i mål, heller ikke med det å få til lik lønn for likt arbeid. Store deler av yrkeslivet og store deler av akademia er de sektorene som henger igjen, og som vi må jobbe videre med for å komme i mål.

Jeg syns også det er flott at vi får en debatt, og jeg syns det er bra at komiteen har lagt an en såpass bred debatt om et så viktig tema som dette. Det jeg kanskje må innrømme, er at skuffelsen er litt større når en skal se på de store grepene man gjør for framtida for å få til likelønn. Det er ganske viljeløst, og det er en litt gammeldags tankegang det som ligger i den meldinga vi nå har foran oss, en gammeldags tankegang om at kvinner er i det offentlige og menn i det private, og at sånn kommer det nok til å være, og det er ingen ønsker om liksom å bryte disse barrierene.

At ammefri skal gjøre vei i vellinga, tror nok ikke jeg. Det er et hyggelig forslag for dem det passer for. For de aller, aller fleste har det lite å gjøre med arbeidshverdagen de er i, og lite å gjøre med det praktisk gjennomførbare, sjøl om regelen kan være fin for noen.

Venstre støtter forslag nr. 3, som foreligger i innstillingen, om en kompetansepott. Vi tror det er viktig å bygge karrierer i og heve status for de yrkene som i dag henger etter lønnsmessig. En kompetansepott kunne være et sånt grep.

Så tror vi at måten man organiserer turnuser på i arbeidslivet, og måten man har framelsket deltid på i arbeidslivet, spesielt innenfor offentlig sektor, er en stor utfordring. Det er påfallende at de store likestillingsutfordringene i dag stort sett fins i offentlig sektor, det er i offentlig sektor det henger igjen. Vi ser det både på midlertidige ansettelser innen høyere utdanning, på kvinneandelen i stillinger innenfor akademia og på likelønn når det gjelder kvinner i offentlig sektor. Jeg syns det burde være en aha-opplevelse for alle dem som påstår at offentlig sektor er den eneste som sikrer kvinner og kvinners rettigheter, at kvinners likelønn og kvinners rettigheter henger igjen i nettopp offentlig sektor.

Og det er interessant å se på statusyrker innenfor offentlig sektor. Leger, f.eks., kan arbeide mye mer fleksibelt og ha utrolig mye lengre vakter enn det man kan i lavlønnsyrkene.

Venstre syns derfor også det er viktig å få til sosialt entreprenørskap. Jeg syns det er rart at det som i Sverige blir sett på som det store kvinnefrigjøringsgrepet, nemlig å sørge for mer entreprenørskap innenfor det offentlige, sosiale feltet – innenfor hele den offentlige sektoren – i Norge ikke blir sett på som likestilling, men nærmest som undergraving av likestilling. Det er viktig å gi de samme sosiale rettigheter til de kvinnene som velger å starte egne bedrifter, gjerne innenfor det sosiale feltet. Men der henger man igjen, der vil man ikke gi kvinner de samme sosiale rettighetene.

Venstre har lagt fram tre forslag som jeg gjerne vil ta opp, om mer fleksibilitet når det gjelder foreldrepermisjon, sosiale rettigheter og statlige innkjøpsordninger for å stimulere til sosialt entreprenørskap.

Så vil jeg så en tanke i statsrådens hode – jeg vet ikke hvor åpen han er for det. Vi mener IA-avtalen er et felt man burde se på her. Bedrifter blir IA-bedrifter, men gir likevel ikke lik lønn for likt arbeid i egen bedrift. Kanskje kunne et av kravene for å være IA-bedrift være lik lønn for likt arbeid i egen bedrift.

Det er jo lyspunkter. Vi begynner å se det innenfor noen studier, som f.eks. på NTNU, der studenter innenfor industriell økonomi opplever at jentene har mye høyere startlønn enn guttene – men det er fordi jentene gjør det mye bedre.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Audun Lysbakken [11:18:48]: Jeg er stolt over at regjeringen har lagt fram tidenes første stortingsmelding om likelønn. Den viser hvordan likestillingspolitikken kan bidra til å redusere lønnsgapet mellom kvinner og menn. I meldingen analyserer og beskriver regjeringen likelønnsproblemet. Meldingen peker ut klare mål, og den inneholder konkrete tiltak som vil styrke likestillingen i norske familier og norsk arbeidsliv.

Et likestilt samfunn er en forutsetning for lønnsutjevning mellom kvinner og menn. I meldingen viser vi at familie- og likestillingspolitikken har betydning for lønnsforskjellene og for økonomisk utjevning mellom kjønnene.

Diskriminering og forskjellsbehandling, som ligger innbakt i tradisjoner og snevre kjønnsroller, både kan og må møtes med politiske tiltak og lover som gir mer frihet til alle – og bedre økonomisk fordeling.

Kvinner tjener fortsatt i gjennomsnitt mindre enn menn per arbeidstime. Og kvinner har vesentlig lavere årsinntekt enn menn. Likelønnskommisjonen ga en grundig analyse av situasjonen. Stortingsmeldingen vår bygger på denne kunnskapen, på vurderingene og på høringsuttalelsene.

Lønnsgapet tettes ikke av ett tiltak alene. Vi må ha tiltak både innenfor lønnsdannelsen, innenfor familiepolitikken og innenfor arbeidslivet for å nå målene våre. Noe må løses i lønnsoppgjørene, noe kan endres gjennom politiske vedtak.

Derfor legger vi i meldingen fram forslag på områder der myndighetene kan og bør ta ansvar. Vi vil hindre lønnsdiskriminering på arbeidsplassen gjennom større åpenhet om lønn. Vi vil gjøre det gjennom presisering av foreldres rettigheter i og etter permisjon når det gjelder lønn og karriereutvikling.

Vi vil sikre ammefri også for de kvinnene i arbeidslivet som ikke har det i dag. Jeg hører at det fra borgerlig hold harseleres litt med dette forslaget, men det handler altså om å gi arbeiderklassens kvinner i privat sektor de samme rettighetene som mer privilegerte kvinner i andre deler av yrkeslivet har. Det er et viktig forslag for likestilling.

Videre vil vi styrke kvinners posisjon i arbeidslivet gjennom familiepolitiske tiltak. Jeg er stolt over at regjeringen nå presenterer en skisse til tredeling av foreldrepengeordningen. Det betyr at vi følger opp den politikken vi allerede er godt i gang med å gjennomføre. 1. juli kommer enda en utvidelse av fedrekvoten. Vi ønsker på sikt en mer likestilt ordning, som understreker både kvinners og menns rettigheter, slik at fellestiden i permisjonen virkelig er fellestid.

Fedrekvoten virker. Pappaperm betyr større mulighet for far til å være hjemme, men også mulighet for mor til å være i arbeidslivet. Vi har mye forskning som understreker sammenhengen mellom pappaperm og likelønn. På dette området er høyresidens valgfrihet fengende, men falsk. Den vil føre til mindre likestilling og større lønnsgap.

Vi har fått høre flere ganger nå at Fremskrittspartiet og Høyre undrer seg over at det ikke er flere konkrete tiltak i meldingen, samtidig som de vil gå imot alle konkrete tiltak som ligger der. Det forundrer meg. Det forundrer meg også at de legger vekt på å svekke arbeidsmiljøloven som et tiltak for å fremme likelønn. Det er i disse tider overraskende at partiene på høyresiden trekker fram Adecco-effekten som et signal om mer likelønn. Jeg tror de fleste andre opplever det som et signal om lønnsdumping, som ikke minst vil ramme kvinner hardt i framtiden.

Likestillingspolitikken har vist at det nytter, den skaper forandring. Over to generasjoner har vi opplevd til dels dramatiske samfunnsendringer når det gjelder kvinners og menns roller og posisjon i arbeid, familie og samfunnsliv. Lønnsgapet er en av de store urettferdighetene som gjenstår. Kampen mot ufrivillig deltid, kampen for likestilling av skift og turnus er eksempler på hva vi må gjøre i arbeidslivet. Det å forbedre pappapermisjonen og skaffe barnehageplass til alle er eksempler på ting vi må gjøre i familiepolitikken. Lønnsdannelsen kan selvfølgelig ikke styres politisk, men det er et politisk ansvar å bidra til at likelønn står høyt på dagsordenen i lønnsoppgjørene.

Til sammen vil en bred strategi på de tre områdene bidra til å tette lønnsgapet. Den borgerlige opposisjonen går i motsatt retning. La meg sitere kort fra innstillingen:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er et sentralt politisk mål å bekjempe ulikelønnen i Norge.»

Det illustrer med noen få ord hva denne debatten handler om. Høyresiden vil gå imot de tiltakene som bidrar til likelønn i familieliv og arbeidsliv, og har samtidig ikke noen konkrete forslag til hvordan man skal bidra til å tette lønnsgapet. Det er et tydelig signal til de kvinnene som er opptatt av likelønn ved høstens valg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [11:24:06]: Statsråden har en stor kampsak, og det er fedrekvoten. Det er vel og bra å ha det som kampsak, selv om Fremskrittspartiet er mot fedrekvoten. Men Likestillings- og diskrimineringsombudet hadde en sak for en tid tilbake der de viste til at far faktisk blir diskriminert i forhold til mor når det gjelder samvær etter samlivsbrudd. Vi ser oftere og oftere at flere og flere saker havner i rettssalen på grunn av at far ønsker mer omsorg etter et samlivsbrudd.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva vil statsråden gjøre? Vil statsråden endre samværsreglene slik at far blir mer likestilt med mor etter et samlivsbrudd?

Statsråd Audun Lysbakken [11:24:46]: Det har jo skjedd endringer som har styrket fars posisjon ved samlivsbrudd. Jeg tror imidlertid ikke at vi her i Stortinget kan vedta en lovendring som gjør at alle barnefordelingssaker ender opp med den riktige konklusjonen. Det er en innsikt i hver enkelt families liv ingen politiker her i denne sal kan påberope seg.

Derimot er jeg helt overbevist om at en familie- og likestillingspolitikk som bidrar til at menn tar like mye ansvar, får like mye ansvar for barna når de er små, for det første vil bidra til færre samlivsbrudd, fordi vi vil få familier med en jevnere fordeling av både gleder og byrder, og for det andre vil gjøre at mange menn står langt bedre rustet ved samlivsbrudd, fordi de kan vise til at de har hatt det samme ansvaret for barna, den samme kontakten med barna, og de har de samme forutsetningene for å ta seg av barna i framtiden. Derfor vil Fremskrittspartiets politikk bidra til at færre menn får muligheten til å ha ansvar for barna etter samlivsbrudd.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [11:26:04]: Spørsmålet til statsråden går på forslaget om en kompetansepott som Høyre og Kristelig Folkeparti stiller seg bak. Jeg går ut fra at statsråden er enig i at vi må ha en politikk som gjør det lønnsomt å jobbe i offentlig sektor. Vi trenger mange flere helse- og omsorgsarbeidere i fremtiden. Vi trenger godt utdannede folk i offentlig sektor, men det koster. Hvorfor er ikke regjeringen villig til å betale for den kompetansen? Hvorfor er det sånn at regjeringen ikke ønsker å støtte en kompetansepott i offentlig sektor?

Statsråd Audun Lysbakken [11:26:58]: Regjeringen har som den første regjering noensinne sagt at vi ønsker å spille en aktiv rolle når det gjelder å påvirke til sterkere vektlegging av likelønn i lønnsoppgjørene. Det gjorde vi også i fjor. Det forelå ikke noen forslag fra partene som la grunnlag for en likelønnspott av den typen Likelønnskommisjonen foreslo, men vi kom likevel noen viktige steg på veien. Det ser vi også av resultatene fra oppgjøret.

Det forslaget som de borgerlige partiene her legger fram, er ikke et forslag i tråd med det Likelønnskommisjonen foreslo. For det første – og det forundrer meg – er det et betingelsesløst forslag, som ikke stiller noen krav til at partene i arbeidslivet skal bidra til varig utjevning. For det andre er det en pott som bare skal gå til de høyt utdannede kvinnene, mens vi har et betydelig likelønnsproblem også blant de lavtlønte. Fordi det er betingelsesløst, betyr det at det ikke vil bidra til likelønn, og i tillegg at det vil bidra til økte lønnsforskjeller mellom kvinner. En sånn pott er jeg imot. Derfor mener jeg det er helt riktig av regjeringspartiene å stemme mot det.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:28:12]: Det er fristende å kommentere det siste. Når Lysbakken etterlyser en ren lavlønnsprofil og ikke en kompetanseprofil på likelønnspotten, kan jo Lysbakken anbefale sine rød-grønne venner å støtte Fremskrittspartiets forslag, for det er det de har foreslått. Der er det en liten nyanse mellom Høyre og Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet.

Men mitt spørsmål til statsråden dreier seg om kontantstøtten. Det er vel kjent at Kristelig Folkeparti og SV har ulikt syn der. Stortingsmeldingen kommer igjen med en negativ omtale av kontantstøtten uten noen forslag til endringer, for det har ikke regjeringen klart å komme med. Lysbakken og andre har i den senere tid gitt uttrykk for at man ønsker noen endringer og vil fjerne kontantstøtten bl.a. for toåringer, samtidig som storbyene strever med å skaffe nok barnehageplasser både til ettåringer og toåringer.

Skal regjeringen bygge barnehageplasser på kort tid til alle disse toåringene som mister kontantstøtten, eller har man bare tenkt å kutte en velferdsordning, som gjør at familiene vil sitte igjen med svarteper?

Statsråd Audun Lysbakken [11:29:19]: La meg for det første understreke at jeg mener det er viktig å rette likelønnstiltak inn mot både høyt utdannede og lavtlønte kvinner. Derfor er det interessant å se på spriket i de borgerlige partienes forslag, for man vil velge enten den ene gruppen eller den andre, og man er ikke engang enige om hvilken gruppe man skal velge. Det er en viktig grunn til at vi stemmer mot begge de to forslagene.

Når det gjelder kontantstøtten, er det, som representanten kjenner til, sånn at regjeringen har varslet at det vil komme endringer i denne perioden. Jeg har sagt noe i forbindelse med SVs landsmøte om i hvilken retning vi ønsker det skal gå. Det vil være både nødvendig, riktig og bra å sørge for at de barn som vi må vente det vil etterspørres barnehageplass for etter en endring i kontantstøtten, får det. Derfor vil vi i forbindelse med slike endringer både komme til Stortinget med forslag til hva som må gjøres på det feltet, og selvfølgelig varsle barnefamiliene i god tid før endringer kommer.

Trine Skei Grande (V) [11:30:34]: Jeg betviler ikke SV-statsrådens intensjoner og ønsker om å få til mer likelønn. Han kunne vel ha stått sammen med Bondelaget her ute og sunget «Har en drøm», for det ligger jo ikke så veldig mange forslag på bordet her. Ammefri er vel neppe det som kommer til å føre til et stort scoop for likelønn.

Jeg har en ting som jeg gjerne vil drøfte, som jeg la fram som et forslag. Vi ser jo i mange bedrifter at man opplever at folk med lik kompetanse og lik jobb ikke har lik lønn. Kunne man ha brukt IA-bedrift-godkjentstemplet til også å presse fram likelønn på enkelte arbeidsplasser og bruke det som et pressmiddel for å få de enkelte arbeidsplassene til å gå igjennom lønnspolitikken sin også sett fra et likelønnsperspektiv?

Statsråd Audun Lysbakken [11:31:25]: Denne stortingsmeldingen er altså en melding til Stortinget om den brede strategien til regjeringen på dette området. Dette er en stortingsmelding med mange konkrete forslag. Det er også den første likelønnsmeldingen noen gang, og den kommer når vi har ansvaret, og ikke den gangen Venstre satt i posisjon. Det sier også noe om prioritering.

Så er det slik at jeg ville passe meg for å harselere med forslaget om ammefri. Det er summen av mange tiltak som kan bidra til likelønn. De kvinnene som i dag ikke har rett til ammefri, er de som stiller svakest på arbeidsmarkedet og er i den minst organiserte delen av arbeidsmarkedet. De må få de samme rettighetene som kvinner i andre deler av arbeidslivet, hvis de skal kunne f.eks. dele permisjonen i like stor grad som kvinner i offentlig sektor gjør.

Så spurte representanten meg i sitt innlegg om mitt hode var åpent for nye tanker. Mitt hode er alltid åpent for nye tanker. Jeg skal ta med meg ideen til representanten Skei Grande. Det er klart at det å integrere likelønnsperspektivet i ulike deler av arbeidslivspolitikken er viktig, så det skal jeg ta med meg.

Solveig Horne (FrP) [11:32:38]: Statsråden kritiserer Fremskrittspartiet for ikke å ha forslag med hensyn til likelønn. Det burde han holdt seg for god til i denne salen.

Det er en sak som gjelder likelønnspott for lavlønnsyrker. I juni 2009 fremmet Fremskrittspartiet ved Siv Jensen et forslag om en egen likelønnspott for lavlønnsyrker. Det stemte SV imot. I august 2009 var daværende stortingsrepresentant Audun Lysbakken og Hallgeir Langeland høyt på banen og sa at likelønnspott for lavlønnsyrker var en stor kampsak. Er det kanskje slik at SV har tapt i regjeringen når det gjelder dette? Det gjenstår å se.

Fremskrittspartiet har i dag et forslag om en likelønnspott for kvinnedominerte lavlønnsyrker som SV er hjertelig velkommen til å stemme for. Mitt spørsmål til statsråden er: Er SV imot en slik likelønnspott for kvinnedominerte lavlønnsyrker?

Statsråd Audun Lysbakken [11:33:40]: SV er for at vi skal ta politisk ansvar for å bidra til likelønn gjennom lønnsoppgjørene, men politikerne kan ikke diktere lønnsoppgjørene. Vi kan bidra til at dette kommer på dagsordenen. Regjeringen var i dialog med partene om det i fjor, og viljeserklæringen til det gjelder fortsatt.

Men den potten Fremskrittspartiet foreslår, er noe helt annet. Og dette blir min kritikk, parallelt til den som jeg fremmet mot Høyre og Kristelig Folkepartis forslag, bare at her velger man en annen gruppe: bare de lavtlønte. Igjen: Det vil ikke bidra til likelønn. Og kritikken mot Fremskrittspartiets forslag er også den samme, på den måten at det er et betingelsesløst forslag, stiller ingen krav til varig utjevning og vil bare handle om å legge penger på toppen av lønnsoppgjøret. En slik pott har SV aldri vært for, for det vil ikke bidra til likelønn. Og jeg er overrasket over at Fremskrittspartiet vil bruke mange penger på det, samtidig som Fremskrittspartiet skriver i innstillingen at de ikke tror noe på at vi har et likelønnsproblem. Det er jo en stor selvmotsigelse og viser vel at hvis det kommer til stykket og Fremskrittspartiet får makt, vil de ikke prioritere dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:35:09]: Familie- og kulturkomiteen er en trønderdominert komité, og jeg regner med at de fleste kjenner sin Hans Rotmo. Selv om Jørn Hoel har gjort iherdige forsøk på å trenge inn i øregangene på oss i salen, er det likevel en sang av Hans Rotmo jeg har sittet og nynnet på mens jeg har hørt denne debatten, nemlig sangen «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl». Men når vi hører høyresidens retorikk, kan det tyde på at de har håp om at det meste ordner seg, bare vi overlater det til markedskreftene og tiden får gå. Det er naivt, det er historieløst, og det tyder på at man ikke har erkjent de mange kampene som norske kvinner har måttet kjempe opp gjennom årene for at vi i Norge er i den situasjonen vi er i dag.

Det er nærmest en ubeskrivelig tro på hva markedet kan løse, bare vi overlater det til næringslivet, bare vi overlater det til pengemakta – også på likestillingsfeltet. Høyresiden ønsker at man skal kutte i fedrekvoten, enda vi vet at eksemplene fra Danmark viser oss at antallet fedre som da tar ut permisjon, går ned. Overlater vi det til markedet, går det faktisk bakover.

Man er imot kvotering, enda Siv Jensen i det tidligere omtalte intervjuet på canadisk fjernsyn sa at en viktig premiss for at vi skal lykkes med likestillingen, er at kvinner jo må bli valgt. Ja, hva er det som har sørget for at kvinner har blitt valgt opp gjennom tidene? Det er jo nettopp det at vi har stilt strenge krav – også til de politiske partiene – om å stille lister med kvinner på. Det har vært en viktig brekkstang for å lykkes, ved at kvinner får muligheten til å innta maktposisjoner i dette samfunnet som en viktig forutsetning for likestilling.

Høyres Linda C. Hofstad Helleland sa at man ønsker et mer fleksibelt arbeidsliv. Hva betyr det? Jo, det betyr flere midlertidige stillinger. Erkeeksemplet på samfunn hvor man har mange midlertidige stillinger, er Italia. Der var Arbeiderpartiets familie- og kulturfraksjon tidligere i år. For det første har man i årtier gjennomført det som man kan kalle verdikonservativt og høyrepolitikk. Resultatet ser vi. Blant unge under 30 år er arbeidsledigheten på 30 pst. Av dem som har jobb, er det kun en femtedel som har fast jobb – resten har midlertidige stillinger. Tusenvis av kvinner i Italia har de siste månedene marsjert i gatene mot politikken som føres. Ingen må fortelle meg at den politikken og det systemet vi ser i Italia, er med på å fremme kvinners likestilling. Overhodet ikke! Den er med på å holde kvinner ute av arbeidslivet.

Vi vet at kvinner i utgangspunktet er de som er løsest knyttet til arbeidslivet allerede, så flere midlertidige stillinger, et mer fleksibelt arbeidsliv, som Høyre foreslår, vil sende mange flere kvinner tilbake i tid. De vil få mindre tilknytning til arbeidslivet. De vil få mindre lønn. Mange av dem må jobbe gratis for arbeidsgiveren sin i opptil ett år før de i det hele tatt vil bli vurdert til å få fast jobb. Den politikken avviser vi. Jeg synes det er å ta mange skritt tilbake hvis vi skal føre Fremskrittspartiets og Høyres politikk, for vi skal huske på at det som har brakt Norge i den situasjonen vi er i i dag, er jo politikk. Det er ikke markedet, det er ikke at vi overlater ting til seg selv og bare lar tiden få gå. Det er et resultat av sosialdemokratisk politikk. Gjennom velferdsstaten, gjennom en god utdanningspolitikk som alle får muligheten til å nyte godt av, og gjennom å stille strenge krav til likestilling har vi på mange måter lyktes godt.

Der vi ennå ikke har lyktes godt, nemlig på likelønn, ser vi at det er en stor jobb å gjøre, særlig når det gjelder å utfordre vårt syn på hva som er omsorg, og hvem som er i stand til å yte omsorg. I dag har vi fortsatt et gammeldags syn på at det i stor grad er kvinner som kan yte omsorg. Det gjenspeiler seg i antall kvinner i barnehager, i skoler, i helsesektoren, mens menn er de som fortsatt har forsørgerrollen i hjemmet. Mange menn som ønsker å jobbe, slipper for billig unna, og mange av de mennene som ønsker å slippe til, som ønsker å yte omsorg, slipper ikke til i stor nok grad. Her har vi en viktig jobb å gjøre, og det tror jeg må gjelde tverrpolitisk.

Jeg synes det har vært interessant å følge denne debatten. Jeg er ikke i tvil om at det er de sosialdemokratiske løsningene som vil bringe oss videre.

Ib Thomsen (FrP) [11:40:28]: Det norske velferdssamfunnet er helt avhengig av at vi alle, både kvinner og menn, jobber mer. Vi i Norge er stolte av det velferdssamfunnet vi har klart å bygge, og vi må igjen ta fram dugnadsånden og prioritere arbeid høyere.

Statistisk sentralbyrå sier at det i 2030 vil mangle 13 000 sykepleiere – for regjeringen betyr det 26 000 varme hender – og vi trenger 40 000 hjelpepleiere. Med andre ord: Vi står foran store utfordringer.

For å opprettholde det samme gode helsevesenet i framtiden må vi rekruttere nye, både kvinner og menn, og vi må få de som allerede er i helsesektoren, til å jobbe mer heltid. Der er kvinner og menn løsningen på framtidens velferdsutfordringer. Men vi ser at flere og flere prioriterer fritid høyere.

I den forrige nyttårstalen viste statsminister Jens Stoltenberg til behovet for å sikre høyere yrkesdeltakelse og større verdiskaping. Vi må få til en arbeidstidsordning som gjør det lettere for norske familier å kombinere heltidsjobb med forpliktelser i hjemmet. Det er en kabal og en utfordring for barnefamilier å få dagen til å gå i hop. Dette vil øke kvinners yrkesinntekt og samtidig bidra til å gi Norge sårt tiltrengt arbeidskraft.

I Norge, som er ett av verdens mest likestilte land, er kvinners inntekt før skatt i snitt 67 pst. av menns inntekt, ifølge SSB. Er den politikken som regjeringen fører, en likestillingspolitikk, og er dette en konsekvens av det?

En av de viktigste årsakene til denne forskjellen er den høye grad av deltidsarbeid blant kvinner. Er dette en styrt politikk? Jo flere barn en kvinne får, desto mindre jobber hun. Derimot jobber mannen mer, jo flere barn han får – eller de får. Er den politikken den rød-grønne regjeringen fører, en likestillingspolitikk?

Mens 50 pst. av norske mødre jobber deltid, er tallet for fedre nede på 5 pst. Er den politikken den rød-grønne regjeringen fører, en likestillingspolitikk?

Redusert arbeidstid er en av de viktigste årsakene til lønnsforskjellen mellom kvinner og menn. Mange norske kvinner slutter å jobbe når deres menn går av med pensjon, selv om de ikke har nådd pensjonsalder selv. Er den politikken den rød-grønne regjeringen fører, en likestillingspolitikk, og er dette en konsekvens av det?

Det er en myte at deltid er knyttet til småbarnsfasen. Deltidsandelen blant kvinner uten barn og kvinner med barn over 16 år er på 42 pst., mens den er på 45 pst. for kvinner med barn under 16 år. Er det noe vi kan gjøre med dette? Er det noe regjeringen ønsker å gjøre med dette? Eller er det noe regjeringen kan gjøre med dette?

Kvinners inntog i arbeidslivet har vært helt avgjørende for at Norge har verdens beste velferdssamfunn. Ved å styrke kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet vil vi oppnå en kindereggeffekt:

• Vi vil oppnå klare likestillingseffekter, som alle mener er viktige.

• Kvinner får økt inntekt.

• Den norske velferden vil sikres.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:44:44]: Det slo meg da jeg hørte på representanten Stokkan-Grandes innlegg at han kanskje burde nynnet mindre og tenkt mer på innlegget sitt. Det er en veldig merkelig måte å argumentere politisk på at man nærmest på måfå velger seg et eksempel, så argumenterer man mot det, og i en bisetning til slutt nevner man navn på et par norske partier. Det blir jo som om jeg f.eks. skulle tatt Spania som eksempel, som har 40–50 pst. ungdomsledighet, som har en berlinmur rundt det ordinære arbeidsmarkedet sitt, hvor det nær sagt er umulig for vanlige ungdommer å komme i jobb, og som styres av sosialistpartiet – søsterpartiet til Det norske Arbeiderparti, eller Arbeiderpartiet etter navneskiftet i helgen. Det er selvfølgelig en helt meningsløs måte å argumentere på.

Jeg har også lyst til å nevne at markedskreftene klart har sine begrensninger. Det er ingen som tviler på det. Markedskreftene har sine begrensninger, men det er i hvert fall grunn til å tenke over hvorfor det er slik at disse markedskreftene har ført til at ingeniører har høyere lønn. Kan det ha noe å gjøre med at en ingeniør kan velge mellom offentlig og privat sektor – at en offentlig sektor faktisk er nødt til å betale en ingeniør for å beholde kompetansen i offentlig sektor, fordi vedkommende da kan forsvinne ut til privat sektor isteden? Jeg sier ikke at markedskreftene i seg selv kan løse alle problemer, men jeg sier at det er noe man burde dvele ved, også på venstresiden i politikken.

Jeg har ikke lyst til å kalle opp Høyres politikk etter et lovbrytende norsk firma, på samme måte som jeg regner med at Arbeiderpartiet ikke ønsker å bli assosiert med lovbrytende norske kommuner, der de sitter og styrer. Jeg har kanskje lyst til å kalle det Katrine Evensen-effekten, etter en kvinnelig gründer i Skien kommune i mitt hjemfylke, Telemark, som startet Omsorgstjenesten – ikke bare startet hun en egen bedrift, men hun ansetter særlig kvinner som tidligere har vært uførepensjonert, som har vært utenfor arbeidslivet, og som nå får en sjanse til å komme i arbeid igjen. Det gjør hun fordi hun er en god arbeidsgiver, men også fordi hun tilbyr en viss fleksibilitet i arbeidshverdagen. Det store hinderet for denne kvinnelige gründeren, som er en av mange – men ikke mange nok – var momsreglene. For kommunen har man gunstige momsregler, mens for private har kommunen problemer med at momsreglene blir konkurransevridende.

Hele poenget er jo at hvis vi kan oppmuntre flere kvinner til å starte egne bedrifter og ansette andre kvinner, er det gunstig og bra. Arbeiderpartiet diskuterer som om den eneste måten vi kan gjøre noe med likelønnsproblematikken på, er nærmest å gå inn og detaljstyre lønnsnivået, eller i hvert fall legge oss så tungt på partene i arbeidslivet at det skal skje noe på den måten. Men hele nøkkelen er jo at vi må gjøre noe med strukturene. Den kanskje viktigste årsaken til at vi har lønnsforskjeller, er at kvinner i stor grad velger yrker i offentlig sektor, hvor det ikke er lønnskonkurranse. Hvis man da kan få noe mer konkurranse og flere kvinnelige gründere, vil det også gjøre noe med likelønnsproblematikken på sikt.

Jeg synes også det er oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet i så stor grad snakker negativt om det å gjøre noe med arbeidsmiljøloven. La meg ta ett konkret eksempel. Det er et kjempeproblem mange steder at mange kvinner jobber ufrivillig deltid. At mange jobber frivillig deltid, mener jeg ikke er et problem. Men ufrivillig deltid har Arbeiderpartiet snakket om i festtaler i år etter år, og så har man nå rundt om i landet hundrevis, i hvert fall titalls, forsøksprosjekter med såkalt alternativ turnus. Det gjøres på forskjellige måter forskjellige steder.

I Skien kommune hadde man f.eks. noe som het småstillingsprosjekt, som gjorde at flere kvinner fikk mulighet til å få en fast inntekt i måneden, fikk muligheten til stabilitet, fikk muligheten til å ta opp boliglån, og fikk muligheten til å gjøre de tingene som andre med faste stillinger og heltidsstillinger kunne gjøre. Der ble det lagt ned veto fra Fagforbundet på Youngstorget. Jeg var selv på møte i Porsgrunn under valgkampen, hvor Jan Davidsen ble møtt av sinte lokale tillitsvalgte i Fagforbundet fra Skien kommune, som lurte på hvorfor Fagforbundet sentralt skulle bestemme at de ikke fikk lov til å ha et prosjekt lokalt som de tillitsvalgte støttet opp om. Da synes jeg det er ganske oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet – når vi vet at disse forsøkene med alternativ turnus faktisk gir flere heltidsstillinger, ikke flere taler om det, ikke flere honnørord om det, men faktisk gir flere heltidsstillinger – er så negativ til å gjøre noe med arbeidsmiljøloven, og så negativ til å ta vekk sentrale fagforeningers vetorett.

Lene Vågslid (A) [11:50:01]: Likelønn har vore tema på den politiske dagsordenen i mange år. Historisk har det vore ei sjølvfølgje at kvinner har vore billegare arbeidskraft enn menn. No er det på tide at me gjer noko med dette og innser at utan ein målretta, statleg likestillingspolitikk vil me dra med oss denne historiebeskrivinga inn i framtida. Sjølv om ikkje alle i denne salen erkjenner det, trengst det eit krafttak for likelønn, og eg synest òg det er flott å sjå at det er mange frå mitt parti som deltek i denne debatten i dag.

Det er spesielt å lese kva Framstegspartiet skriv i sine merknader, og å høyre kva dei seier i debatten i dag. På den eine sida hevdar dei at det er feilslått politikk frå vår regjering som er grunnen til dei urimelege lønnsforskjellane, medan dei på den andre sida går ganske så langt i å avblåse heile likelønnsutfordringa, gjennom å kalle ho ei nærast ikkje-eksisterande likelønnsutfordring. Me ser denne tendensen hos Framstegspartiet på fleire politiske felt, bl.a. på miljøsida, der dei som det einaste partiet nektar for menneskeskapte klimaendringar. Det er ikkje noko nytt at Framstegspartiet avproblematiserer politiske område dei ikkje er spesielt opptekne av, eller ikkje har spesielt god politikk for. Som eit anna eksempel veit me at likestillings- og diskrimineringsombodet har ei svært viktig rolle i si handheving av og rettleiing i likestillingslovas reglar. Framstegspartiet ser ikkje denne viktigheita, og foreslo som kjent i sitt alternative statsbudsjett å leggje ned likestillings- og diskrimineringsombodet. Det er berre å slå fast ein gong for alle at det er himmel og hav i forskjell mellom Arbeidarpartiets og Framstegspartiets verkelegheitsoppfatning.

Eg merkar meg, som andre, at høgresida ynskjer å vere med på å ta æra for alle dei likestillingspolitiske resultata me har oppnådd i Noreg, samtidig som dei tek avstand frå stort sett alle verkemidla som er grunnen til framgangen. Framstegspartiet vil ikkje ha likestillingslova, det har òg vore nemnt her i salen i dag. Ifølgje programmet deira meiner dei at forholdet mellom kjønna skal tilpasse seg naturleg, utan innblanding av offentlege organ. Men når det kjem til våre etniske minoritetar, då vil dei bruke lovverket. Då skal det offentlege blande seg i det dei meiner er kvinnediskriminering, seinast stadfesta av Per-Willy Amundsen på TV 2-nyheitene i dag tidleg. Kvifor meiner Framstegspartiet det er greitt å bruke lovverket her? Det hadde det vore fint å få eit svar på.

For Arbeidarpartiet, regjeringa og ikkje minst fagbevegelsen, som eg stolt er ein del av, er det eit sentralt politisk mål å kjempe mot ulikelønn. Det er det, formulert i merknadsform, ikkje for Høgre og Framstegspartiet.

Ein viktig faktor som har blitt nemnd av fleire her i dag, og som er med på å oppretthalde ulikelønna, er det store talet på kvinner som arbeider ufrivillig deltid. Deltidsarbeid påverkar lønns- og inntektsutviklinga, og det er eit svært viktig mål for Arbeidarpartiet og regjeringa å redusere omfanget av det. Det er viktig å påpeike at ein samtidig som ein har dette målet, ser på deltid også som eit gode for dei som ynskjer kortare arbeidstid.

Ufrivillig deltid er ei form for arbeidsløyse som Arbeidarpartiet tek på alvor. Som eit eksempel på kva regjeringa har gjort – som fleire har vist til – tok helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i januar i år eit veldig viktig initiativ for at helseforetaka skulle redusere delen deltid med minst 20 pst. i løpet av 2011. Dette viser korleis ein kan bruke arbeidsgjevarpolitikken til å ta tak i utfordringar knytte til deltid og ulikelønn. Eg er veldig glad for at ein samla komité understrekar at arbeidet mot ufrivillig deltid er avgjerande i arbeidet for likelønn. Eg ser også fram til regjeringas vidare arbeid med dette, som vil bli omtalt i Arbeidsdepartementets stortingsmelding om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit som kjem i løpet av våren, og som vil ta opp i seg fleire av dei tema som representanten Hofstad Helleland også etterlyste.

Til slutt: Det er ingen tvil om at fedrekvoten har vore eit svært vellykka verkemiddel. Dei aller fleste fedrar tek ut foreldrepermisjonen sin, men faktum er at nesten ingen tek ut meir enn fedrekvoten, og mor tek framleis ut mest. Eg ynskjer ikkje at fedrar skal oppleve det å bli møtt av kritiske arbeidsgjevarar som ikkje skjøner kvifor dei skal ha pappapermisjon. Eg ynskjer at far skal ha den retten til å vere likestilt omsorgsperson med mor. Eg og Arbeidarpartiet meiner at ei vidare styrking av foreldrepermisjonsordninga og likestilling av foreldrepermisjonen vil gje eit vidare lyft, og at det er eit heilt avgjerande grep for å oppnå likelønn.

Jette F. Christensen (A) [11:55:16]: Først vil jeg også takke saksordføreren for en veldig god gjennomgang av stortingsmeldingen som vi diskuterer.

Der skriver vi at vi ønsker å utvide pappapermisjonen med to uker. Det høres veldig enkelt og lite ut. Skal vi stå her og diskutere to skarve uker? Det er jo bare en halv sommerferie eller en juleferie de gangene vi er heldige. Men det er ikke bare to uker det handler om. Det handler ikke om en uke eller to, det handler om hele livet og hvordan det ser ut underveis.

Vi vet at det er damer som tar ut lengst permisjon i dag. Det er de som oftest er hjemme når barnet er sykt. Det er de som oftest jobber i redusert stilling. Det er de som er vanskeligst å ansette, fordi arbeidsgiver føler usikkerhet om hvor lenge de kommer til å bli borte når familieforøkelsen kommer, men de vet at det blir lenge. Kvinner tjener minst, de eier minst, og de får minst pensjon. Å være politiker og tro at disse tingene ikke henger sammen, er ansvarsfraskrivelse.

Menn tar ut lite foreldrepermisjon. De aller fleste tar ut det som er pappakvoten, og heldigvis øker det – og det øker på grunn av pappakvoten. Jo flere menn som tar ut lengre permisjon, jo flere er det som følger etter. Og jo lengre pappakvoten er, jo lengre tar menn permisjon. Slik økes forståelsen for dette i arbeidslivet. Undersøkelser viser også at jo mer permisjon menn tar ut, jo mer likestilling blir det i familielivet og i arbeidslivet. Da blir de bedre kjent med barnet sitt, det er lettere for dem å være hjemme når barnet er sykt, arbeidsmengden hjemme deles lettere senere i livet, og det blir like sårbart for arbeidslivet å ansette en mann som en dame.

Og hvorfor tar ikke menn ut mer permisjon? Det er ikke fordi de ikke vil, men det er fordi mange føler at de ikke kan, enten fordi det blir dårlig mottatt på arbeidsplassen eller at deling rett og slett ikke blir diskutert hjemme. Det er for dårlig tilrettelagt for pappapermisjon i dag, og jeg er glad for at vi vil gjøre noe med det. Å øke pappakvoten er et av de sikreste grepene for å komme nærmere målet om likelønn.

Når man hører på debatten, høres det ut som om permisjonen er en selvfølge, at det er en naturlov, at det er som fint vær i april eller en søndag morgen med fri og kaffe og aviser eller en tur i skogen, som noe som alltid har vært der. Det oppleves ikke som om foreldrepermisjonen kan deles. Det oppleves når man hører på motstanderen, som at dette er mors eiendom, og at når vi skaper en utvidet pappaperm ved å øremerke én uke til for far fra fellesdelen, så tar vi fra mor. Foreldrepermisjonen i dag er en rettighet og et velferdsgode som fellesskapet betaler for, fordi det er viktig for alle sammen at foreldre får tid til å være foreldre. Det gjør at det går an å kombinere barn og arbeidsliv, og det er nyttig for den enkelte og for fellesskapet. Derfor er det heller ikke for mye forlangt at fellesskapet setter rammer for hvordan denne ordningen skal forvaltes av mottakerne, slik at den virker slik intensjonen er, nemlig at far også er likeverdig forelder både i familien og i arbeidslivet, og for at det skal være mulig å ta reelle valg.

Denne regjeringen vil at folk skal bestemme over egne liv og på sin egen hjemmebane, ikke at kjønnsdelinger, som selv min mormor synes var avleggs, skal bestemme. Heller ikke arbeidsgivere, som enten ikke tør å ansette unge kvinner eller gjør det vanskelig for unge fedre å ta ut permisjonen, skal bestemme – og i hvert fall ikke Fremskrittspartiet og Høyre, som har lyst til at folk skal tro at det er kvinnefrigjøring å leve på en måte som gjør at kvinnene ender opp med eneansvar i hjemmet, halv jobb og liten pensjon. Vi ser at for at folk skal kunne ta reelle valg, må fellesskapet ta grep for å sikre at de strukturene i samfunnet som hindrer det, bygges ned. Vi vil forandre.

Hva er det som gjør at dette har skapt debatt? Hvorfor i alle dager er det noen som er imot utviklingen av foreldrepermisjonen? Det er fordi Høyre og Fremskrittspartiet de siste årene har hatt en kampanje om virkelighetsomskrivning som har vært virkningsfull. De ønsker ikke å bruke penger på likelønnsordninger. De vil ikke utvide permisjonen. De vil ikke ha pappaperm. Og for at dette ikke skal høres så negativt ut, lanserer de «bestemme selv»-kampanjen. Kampanjens mål er å få kvinner til å føle seg selvstendige og frigjorte om de tar hele permisjonen selv. Å leve i et forhold der han jobber mest og hun er mest hjemme, er å tenke selv. Da har du vist at du er en moderne kvinne av beste merke. Kristin Clemet mener at vi har kommet for langt med likestillingen. Hun er imot pappaperm. Hun skrev for en stund siden at karrieren ikke besøker kvinnene på gamlehjemmet. Marianne Marthinsen svarte henne og skrev at kanskje far kunne tenke seg et besøk på gamlehjemmet, han også. Ja, kanskje karrieren ikke kommer på besøk på gamlehjemmet, men karrieren kommer i 62-årsdagen din. Når vi nå vil gjøre noe med ufrivillig deltid, er det fordi det er sosial dumping av kvinner, og det er vårt ansvar å gjøre noe med det.

Kåre Simensen (A) [12:00:25]: Jeg skal i mitt innlegg i hovedsak ha fokus på forholdet mellom familieliv og arbeidsliv og hva jeg som mann i aldersgruppen 55 pluss kan gjøre.

Likelønn har vært på den politiske dagsordenen i mer enn 100 år, og utallige utredninger om temaet konkluderer likt om det urimelige ved lønnsforskjeller betinget av kjønn. Vi diskuterer det ennå, og dessverre vil vi nok konkludere slik også i dag. Men vi kan gjøre mye hvis vi vil, og forslagene som legges fram, viser at vi er på god vei. I den forbindelse er det morsomt å lese lønningsprotokollen for graving av Støa kanal, som er beskrevet i stortingsmeldingen. Der arbeidet det 65 menn og én kvinne. Daglønnen lå på rundt kr 1,60. I margen i lønnsprotokollen av 4. august 1855 står det ifølge meldingen:

«Att. No 66 Stina Olsdotter fott tilgodo njuta en så hög dagspenning, kan anses möjligen for høg, men då Qvinnspersonen är Rikligt arbetsfør och uträttar sina gøromål lika med Karlarne, anser jag vara Rättvist att hon äfven får åtnjuta Samma afløning.»

Så enkelt kunne man argumentere for lik lønn for likt arbeid da, og at det prinsippet videreføres også i dag, er en god sak.

Jeg har fire timers erfaring med pappapermisjon, heller liten erfaring fra likelønnsarbeid gjennom min yrkeskarriere, og dermed har mitt engasjement vært deretter. Og jeg tror ikke at jeg er veldig spesiell – likestilling, likelønn og familiepolitikk har ikke preget praten på arbeidsplassen, i kantinen, eller på andre arenaer der menn møtes. Hadde vi menn brydd oss mer og hatt et større engasjement i likestillingskampen, hadde vi kanskje vært mye nærmere målsettingen i denne meldingen enn vi er i dag.

Men da må vi på banen – vi menn må tørre og ikke minst ville snakke om likestilling og familiepolitikk. Det kommer nok en dag hvor menn møtes trillende med sine små mens mor er på jobb, hvor erfaringer som bleieskiftarbeidere, klesvask og husvask er like naturlige samtaleemner som kampen mellom Manchester United og Liverpool dagen derpå. Politikken i denne meldingen vil bringe den dagen nærmere.

I Norge har vi et arbeidsliv preget av stor produktivitet, takket være at begge kjønn er godt representert, og det skapes hele tiden nye arbeidsplasser med store forventninger og krav til den enkelte ansatte. Av den grunn ønsker regjeringen å utfordre partene i arbeidslivet slik at det skal bli enklere å kombinere jobb med familie. Og vi må erkjenne at vi fremdeles har en vei å gå. Det beste resultatet får vi ved at alle parter prioriterer dette området like mye.

Familie- og likestillingspolitikk er svært god næringspolitikk, men dessverre svært undervurdert når de store næringspolitiske strategiene diskuteres. Min erfaring er at det er de fysiske rammebetingelsene som får fokus – altfor ofte glemmer vi det som handler om oss mennesker, og det som er viktig for å få oss til å trives og fungere i dagliglivet når næringspolitikk er på agendaen. Vi har alle våre både gode og dårlige erfaringer med hvor viktige forholdene på hjemmebane er for vår innsats på arbeidsplassen. Lykkes vi ikke på hjemmebane, lykkes vi heller ikke på jobb. Og lykkes vi ikke på jobb, lykkes vi heller ikke hjemme. Ofte er utfordringene på jobb og i hjemmet relatert til likestilling og familiepolitiske forhold.

Jeg leste en artikkel i Dagens Næringsliv fra 19. juli i fjor om smelteverket Eramet Norway Kvinesdal, som tok tak i dette. De sponset samlivskurs for sine ansatte. Sykefraværet var stort, og noe måtte gjøres. De oppdaget at mye av fraværet var relatert til samlivsproblemer. «Privatliv og arbeidsliv henger nøye sammen», sa personalsjefen på smelteverket. Det hører med til historien at smelteverket i etterkant hadde en nedgang på 3 pst. i sykefraværet. I Aftenposten 23. september i fjor leste vi om Microsoft Norge, som hadde satt likestilling høyt på agendaen fordi det gir god uttelling for bedriften, for de ansatte og ikke minst for de ansattes familier.

Begge disse eksemplene viser at fokus på likestillings- og familiepolitikk er synlig på bunnlinjen i disse to bedriftene. Erfaringer viser at bedrifter som bevisst satser på at begge foreldre er til stede både på jobb og i familielivet, vil være morgendagens vinnere. Måtte bare flere bedrifter gjøre de samme erfaringene.

Ingressen i Aftenpostens artikkel viste for øvrig at man i USA synes at den norske foreldrepermisjonen har gått altfor langt. Derfor er det litt trist å registrere at høyresiden i norsk politikk er i ferd med å mene det samme. Det som har vært kjempet fram som en rettighet, skal nå erstattes med frivillighet. Det er høyresidens løsning på framtidig likestillingspolitikk.

Til slutt vil jeg oppfordre oss selv, og menn spesielt, næringslivet, det offentlige og andre til å sette likestillings- og familiepolitikk på dagsordenen. Likestillingspolitikk nytter, men det krever vilje og engasjement. Og «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl», for å låne ordene fra representanten Stokkan-Grandes innlegg. Vi er nødt til å ta tak og løfte oss etter håret hvis vi skal oppnå resultater.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingalill Olsen (A) [12:05:52]: Temaet som behandles i dag, er et av de områdene hvor Norge som nasjon har vært et foregangsland. Likestilling i Norge har vært et aktuelt tema helt siden kvinneåret, 1975. I årene etter kvinneåret har vi utviklet mer og mer likeverdige forhold mellom kvinner og menn i yrkeslivet, i organisasjonslivet, i politikken og innenfor husets fire vegger. Det har foregått en stille revolusjon på dette området i Norge. Den har ikke kommet av seg selv. Den har kommet av et imponerende politisk arbeid som er omsatt i lover og forskrifter.

Jeg kan med stolthet si at jeg er medlem i Norges mest likestilte parti, Arbeiderpartiet. Likestillingsarbeidet i Arbeiderpartiet vises ved hver eneste nominasjon når listen leveres til kommune-, fylkes- eller stortingsvalg. For oss er det naturlig at kvinner og menn skal være likt representert. Nasjonen Norge har kommet langt. Vi har mye å være stolt av, men vi må fortsette med holdningsskapende arbeid som bl.a. utvisker forskjellene mellom kvinne- og mannsyrker. Vi må arbeide for å få flere menn inn i kvinnedominerte yrker.

Vi har et viktig område hvor vi ikke kan si oss fornøyd. De arbeidstakerne som går i deltidsstilling ufrivillig, og som ønsker større eller hel stilling, er stort sett kvinner. Vi finner den største forekomsten av ufrivillig deltid i helsesektoren. Noen har utrolig små stillinger og må jakte på ekstravakter.

Arbeiderpartiets landsmøte sist helg drøftet dette viktige politiske arbeidet, og vi vil komme ufrivillig deltid til livs ved at vi ønsker en lovbestemt reell stillingsprosent. Har du 60 pst. stilling, men jobber 80 pst. reelt, skal din stillingsprosent være 80 pst. Vi ønsker lovbestemt fortrinnsrett for deltidsansatte, lovbestemt drøftingsplikt mellom ansatte og arbeidsgiver om bruk av deltidsstillinger, og tiltak mot ufrivillig deltid og for heltid må inngå i likestillingslovens aktivitets- og redegjørelsesplikt. Noen kommuner og arbeidsplasser får dette til i større grad enn andre. Vi må spre de gode eksemplene systematisk

For å nå målet kreves det innsats fra alle parter i arbeidslivet, både i privat og offentlig sektor. Arbeidsmiljøloven gir partene adgang til å avtale fleksible arbeidstidsordninger, også i helgen. Det er mulig at dispensasjonspraksisen bør være mer fleksibel.

Alle disse utfordringene kan adresseres inn i Kommunal- og regionaldepartementets prosjekt Sammen om en bedre kommune, som er en videreføring av Kvalitetskommuneprogrammet.

Ufrivillig deltid er et kvinneproblem og en likestillingssak. Derfor skal også dette problemet løses i den stolte historiske tradisjon som norsk likestillingspolitikk inngår i.

Frøydis Elisabeth Sund (SV) [12:09:11]: Det er en viktig dag i dag sett med likestillingsøyne. Derfor er det ekstra gledelig å kunne møte som vara i akkurat denne debatten, når jeg til daglig jobber med likestilling.

I dag er det mange viktige skritt som tas for at vi skal få mer likestilling i landet. Likelønnskommisjonens utredning og stortingsmeldingen som Audun Lysbakken har lagt fram, gir mange riktige tiltak for å gå i riktig retning. Men stortingsmeldingen alene løser ingenting, for vi er nødt til å følge opp systematisk. Heldigvis har vi en riktig minister for at dette skal kunne skje.

Vi må erkjenne at det trengs systematisk arbeid for å få til likestilling i praksis. Jeg er glad for at et av de tiltakene som presenteres, er å få fram lønnsstatistikker for hvordan lønnsdannelsen er ute i landet. Det er viktig for å få opp bevisstheten om dagens ulikelønn, og for å få arbeidsgivere og arbeidstakere til nettopp å prioritere kvinner ved kommende lønnsoppgjør.

Det er også viktig at aktivitets- og redegjørelsesplikten for likestilling opprettholdes, og at Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og andre undersøker hvordan kommuner, stat og øvrige arbeidsgivere rapporterer og, kanskje vel så viktig, setter i verk tiltak for å få mer likestilling på arbeidsplassen.

Det er også viktig at ledere i offentlig og privat sektor læres opp i likestillingsledelse. «Likestillingsledelse» er ikke et ord som er veldig godt innarbeidet. Det er ikke det man skryter mest av på lederskoler eller andre steder, men det er viktig for å få et likestilt arbeidsliv.

Departementet har gitt midler til bl.a. Likestillingssenteret på Hamar, Kun i Steigen og Senter for likestilling på Universitetet i Agder for å gjennomføre slike kurs. Vi håper at etter endt opplæring vil arbeidsgivere ikke møte sine ansatte på den måten som et ektepar jeg kjenner. De hadde samme arbeidsgiver, ansatt i staten og delte foreldrepermisjonen eksemplarisk i to. Da hun kom tilbake etter endt permisjon, ble hun spurt om hvor liten stilling hun nå ville ha, nå som hun hadde små barn hjemme. Må jeg tilføye at mannen hennes ikke fikk samme spørsmål? Slikt skjer fortsatt, i 2010 og i 2011, og det skal ikke skje.

Vi trenger en holdningsendring. Fram til den holdningsendringen er fullt og helt inne blant alle ledere – og for så vidt blant alle menn og alle kvinner i Norges land – er vi nødt til å ha noen lovfestinger.

Lovfesting av fedrekvote er viktig. Altfor mange unge fedre har arbeidsgivere uten forståelse for at mannen har lyst til å være mer sammen med barnet sitt og ikke jobbe mest mulig. For disse fedrene er fedrekvote helt vesentlig for den friheten det er å kunne velge å være med sine barn, også hvis man er mann. Det er en frihet Høyre og Fremskrittspartiet dessverre ikke har fått med seg. Så årets økning til tolv uker er kjempebra. Samtidig håper jeg at vi i tiden framover fortsetter, slik at vi har en reell tredeling i framtiden.

Tove-Lise Torve (A) [12:12:28]: Likestilling i et samfunn er ingen selvfølge og kommer ikke av seg selv, som flere har vært inne på. Det er mange år med bevisst og systematisk arbeid fra venstresiden i norsk politikk som har gitt resultater i Norge.

Arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn dreier seg om rettigheter og forhold i arbeidslivet og relasjoner mellom familieliv og arbeidsliv. Flere representanter fra høyrepartiene mener at vi har likestilling i Norge. Jeg skulle ønske de hadde rett, men slik er det dessverre ikke. Jeg er derfor glad for at vi har en regjering som tar likestilling på alvor. Framlegging av stortingsmeldingen Likestilling for likelønn hadde neppe vært en realitet med en borgerlig regjering utgått fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Flere land ser til Norge for å lære av vårt likestillingsarbeid. Det forstår jeg godt. Kvinners inntreden i yrkeslivet har bidratt mer til verdiskapingen i Norge enn oljeformuen vår.

Debatten om likelønn mellom kjønnene har stått høyt på dagsordenen i flere år. De store, tunge fagforbundene har vært klare og tydelige på at likelønn må prioriteres. Likelønn er en av samfunnets viktigste likestillingsutfordringer.

En oppløftende undersøkelse blant menn, som jeg leste for en tid tilbake, viste at flertallet av de spurte er villig til å avstå fra lønnsøkning dersom de kvinnedominerte yrkene får mer. Erkjennelsen av urettferdigheten i at mannfolk tjener én krone der kvinnfolk tjener åtti øre, er tydeligvis i ferd med å feste seg i samfunnet. Menns vilje til å bidra til likelønn er oppløftende.

I Soria Moria II sier regjeringen at likelønn og utjevning av lønnsforskjeller er viktige mål. Dersom partene avklarer at det er grunnlag for et særskilt likelønnsløft og utformer mekanismer for å oppnå en varig utjamning slik at det norske systemet for lønnsdannelse ikke svekkes, er regjeringen innstilt på nærmere dialog om likelønnsspørsmålet ved tariffoppgjørene framover, slik den viste i fjor. Jeg er glad for regjeringens offensive holdning i likelønnsspørsmålet.

Det er flere likestillingsgrep som må tas før vi kan oppnå likelønn. Et godt likelønnsoppgjør alene er ikke nok dersom de strukturelle forholdene som påvirker likestillingen mellom kjønnene, ikke endres. Arbeiderpartiet har alltid jobbet for likestilling mellom kjønnene. Mye er oppnådd, men mye gjenstår. Viktige tema sett med Arbeiderpartiets øyne er alt fra innholdet i likestillingsloven og avvikling av kontantstøtten til flere heltidsstillinger i de kvinnedominerte yrkene og fordeling av omsorg i hjemmet. Pappapermen er i så måte veldig viktig.

Arbeiderpartiet er garantisten for at likestillingspolitikken og arbeidet for likelønn fortsatt vil stå høyt på dagsordenen.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:15:43]: Først vil jeg referere til de utdelte forslagene fra Venstre. Kristelig Folkeparti vil stemme mot forslag nr. 6, der har vi vår egen modell som vi har fremmet forslag om tidligere i Stortinget. Den ligner riktignok på Venstres, men vi har vår egen modell. Forslagene nr. 7 og 8 vil Kristelig Folkeparti støtte.

Så har jeg lyst til å bemerke representanten Simensens referanse til samlivskurs på Eramets bedrift i Kvinesdal – veldig spennende og flotte tiltak. At representanten Simensen og Arbeiderpartiet framhever at det reduserer sykefravær, er veldig bra, men også veldig interessant. For er det noe regjeringen virkelig har nedprioritert og valgt ikke å satse på i de årene de har sittet med makt, er det nettopp samlivskurs. De har blitt systematisk nedprioritert og kuttet i fra regjeringens side. Så vi kan håpe at representantens innlegg bærer bud om en ny kurs i så måte.

Så vil jeg litt tilbake til kontantstøtten, ikke fordi kontantstøttedebatten er et hovedspørsmål i debatten om likelønn, men fordi det illustrerer noe veldig interessant. Regjeringen peker på at det er et problem at en del foreldre velger å være hjemme med ungene og få kontantstøtte, bl.a. fordi det kan redusere deres motivasjon til å søke arbeid. Det er kanskje noe med dobbeltheten i kommunikasjonen her som er problemet for de rød-grønne: Hvis det er så farlig, og hvis det er så problematisk at noen foreldre velger å bruke mer tid med ungene sine, hvorfor i all verden mener man da at menn nå framover skal begynne å bruke mer tid sammen med ungene, mer tid på omsorg og mer tid hjemme? Det er jo en total inkonsekvens, det henger ikke sammen, og det er en dobbeltkommunikasjon som gjør det mye vanskeligere å nå målet.

Målet må jo ikke være å legge til rette for at foreldre skal bruke minst mulig tid med ungene sine, få minst mulig valgfrihet eller minst mulig fleksibilitet i hverdagen. Målet må jo være å legge til rette for at man skal kombinere arbeidsliv og familieliv, at man skal kunne gå ut i permisjon, jobbe deltid – menn eller kvinner – hvis man ønsker det en periode, for å legge til rette for et godt familieliv, men at man skal ha muligheter til å komme tilbake, satse på karriere, ha god lønnsutvikling under permisjon, og likevel komme tilbake og bli respektert for de valgene man gjør. Det må være det som er hovedpoenget. Det er det som er veien framover for at unge mennesker både skal kunne satse på en karriere og på å ha og oppdra unger og satse på familielivet. Det er både god samfunnsøkonomi og god likestillingspolitikk.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [12:19:04]: Det er ei glede å stå her og kunna snakka om nesten berre kvinner – for det er sånn eg opplever det.

Eg er sjukepleiar, og eg har enno – til dags dato – aldri opplevd at mine mannlege kollegaer har dårlegare betalt enn eg har. Vi må ha klart for oss at likeløn har vi faktisk mange, mange plassar i samfunnet vårt, og spesielt i det yrket eg kjem ifrå.

Eg er også stolt av i periodar å ha valt å gå ned i stilling. Eg har vore ein frivillig deltidstilsett, dette fordi min familie og eg har funne ut at det var det beste å gjera i periodar – og jammen er eg stolt av det.

Det som eg er litt redd for med denne debatten, er at no som vi skal ha rett til heiltid, kan dei som vel å ha deltid, bli sett litt ned på. Det er litt vanskeleg og tøft for dei der ute, dei har omsorgsoppgåver eller det er andre ting som gjer at dei vel ikkje å ha full stilling. Så det skal vi vera litt påpasselege med.

Til ufrivillig deltid: Det er viktig at dei som ønskjer det, skal gå opp i stilling. Eg har to forslag som er viktige å ta med seg. Vi må få fleksible løysingar i høve til turnusar, og vi må ta oss råd til å få opp grunnbemanninga, spesielt innafor helsevesenet. Dette vil gjera at fleire får jobba heiltid, og ein vil faktisk få ein nedgang i sjukefråveret, som er veldig høgt i denne bransjen.

Det er flott at så mange menn ønskjer å yta omsorg og ha omsorgsoppgåver, som ein ser at kvinner kanskje tek veldig mykje av. Det synest eg er positivt. Men det nyttar ikkje å prata, det nyttar å handla. Det er mi utfordring til alle dei som har snakka om dette på talarstolen.

Representanten Ingalill Olsen frå Arbeidarpartiet seier at ho er stolt av å vera medlem av det mest likestilte partiet i Noreg. Jo, det kan ein kanskje seia. Men i Dagbladet 7. april i år går Arbeidarpartiets kvinnepolitiske leiar, Anniken Huitfeldt, ut og vurderer å gi kvinnelege arbeidstakarar med ansvar for eldre foreldre betalt omsorgspermisjon. Velkommen etter, så bra! Vi hadde forslag i fjor i mars – for eitt år sidan. Har det skjedd veldig mykje på den tida i samfunnet? Eg trur ikkje det. Vi fekk støtte frå Kristeleg Folkeparti. Takk for det, men eg kunne tenkt meg at støtta kom frå Arbeidarpartiet, sia dei er så opptekne av dette. Og dei vil berre gi det til kvinnene. Men kjære vene, er det ikkje likestilling vi skal ha, då? Kva med menn, som har stått på talarstolen og sagt at dei vil yta meir omsorg? Det er jo noko som er gale. Eg seier: Velkommen etter, eg synest forslaget bør komma opp igjen, og då skal vi gjerne støtta det, men då skal det gjelda både kvinner og menn. Og kva med dei eldre som berre har gutar? Er det sambuarane deira eller konene deira som skal trø inn der òg, som alle andre plassar? Eg berre spør.

Gina Knutson Barstad (SV) [12:22:23]: Jeg tegnet meg for å komme med noen få betraktninger på tampen av debatten.

Til forskjell fra i tidligere debatter har Høyre sagt svært lite, kanskje ingenting, om fedrekvoten. Jeg tror ingen her er uenig i at det at far er mer hjemme, har en positiv effekt på kvinners lønnsutvikling. Det har vi også forskning som viser.

Mitt spørsmål til Høyre er: Hvis fjerning av fedrekvoten fører til at far er mindre hjemme, slik vi ser utviklingen har vært i Danmark, vil Høyre da endre politikken, eller er valgfrihetsretorikken viktigere for Høyre enn kvinners inntektsutvikling?

Helt til slutt et par ord om pott. Som statsråden var inne på i replikkordskiftet, har SV tatt til orde for en likelønnspott – en pott for både lavtlønnete og utdanningsgrupper – som forutsetter en forpliktende plan fra arbeidslivets parter, slik som Likelønnskommisjonen foreslo. Høyresiden forsøker seg her i dag med en manøver fra venstre mot SV. De foreslår en pott fra hver gruppe – Høyre foreslår en kompetansepott, og Fremskrittspartiet foreslår en lavlønnspott. De er uenige om hvem som skal prioriteres. Jeg må påpeke at forslagene inneholder ingen penger, ingen plan og ingen forpliktelser om hvordan dette skal følges opp for å bli et likelønnsløft. Når verken Høyre eller Fremskrittspartiet har prioritert dette i sine alternative budsjetter, fester jeg liten tillit til at de vil bruke posisjonsmakten sin til å prioritere det. Det gjorde de ikke da de satt i posisjon tidligere.

Jeg må igjen presisere at det er med SV i regjering at vi har fått framdrift på dette feltet. Vi er for en pott som forplikter både politikere og arbeidslivets parter, og som løfter alle kvinner, ikke bare én gruppe. Takk for en god debatt.

Statsråd Audun Lysbakken [12:24:29]: Det var representanten Røe Isaksens innlegg som gjorde at jeg ba om ordet på nytt. Nå er ikke han i salen lenger, men jeg vil gjerne knytte to bemerkninger til det som egentlig har vært et gjennomgangstema i Høyres innlegg i dag. Det har en periode vært viktig for partiet Høyre å myke opp sin profil og gjøre den mer sosial. Sånn sett er det sporet Høyre i dag er på, forbausende tradisjonelt markedsliberalistisk. Representanten Røe Isaksen sa at økt lønnskonkurranse vil kunne heve kvinnelønnen. Det er klart at hvis de du konkurrerer med, er høytlønnete ingeniører i privat sektor, kan det ha en sånn effekt. Men hvis de du konkurrerer med, f.eks. er private aktører i eldreomsorgen, kan de kun få ned kostnadene på én av to måter: enten kvaliteten i omsorgen, eller betingelsene for de ansatte. Da sier det seg selv at lønnskonkurransen ikke vil føre til en spiral oppover, men en spiral nedover. Det er altså et spørsmål om hvem du konkurrerer med, som avgjør om økt lønnskonkurranse vil kunne bidra til likelønn eller ikke. Og for svært mange av de damene vi snakker om i dag, vil økt konkurranse bety økt konkurranse fra private aktører som i stor grad – hvis de vil påvirke lønnsutviklingen – påvirker den negativt.

Så blir det også sagt at ulike, mer fleksible turnusordninger blir stoppet av fagforeningene sentralt, og at det å gjøre noe med arbeidsmiljøloven derfor vil være et nyttig redskap i kampen for likelønn. Dette blir gjentatt mange ganger i debatten. Men hvis vi går inn og ser på statistikken og ser på hva fagforbundene sentralt gjør med søknader om utradisjonelle turnuser, blir et overveldende flertall av de forslagene godkjent. Det er veldig få sånne ordninger som ikke blir godtatt av de sentrale forbundene. Det er en myte at det er fagbevegelsen som står i veien for å prøve ut ordninger som kan gi flere kvinner adgang til heltid.

En av de overraskende tingene med denne debatten er at de borgerlige – i hvert fall de to partiene ytterst til høyre – har lagt sånn vekt på forslag som vi vet ikke bidrar til likelønn. For vi vet veldig mye om hva som bidrar til likelønn. Vi vet at pappaperm og barnehage bidrar. Det sier forskningen noe utvetydig om. Vi vet at heltid bidrar. Vi vet at det å bryte med tradisjonelle yrkesvalg bidrar. Vi vet at det å gi rettigheter, innsyn i forhold som gjør det mulig å bekjempe diskriminering, f.eks. gjennom lønnsstatistikk, bidrar. Og så vet vi at konkurranse med andre ansatte som har lav lønn, ikke bidrar, og at mer kontantstøtte ikke bidrar. Likevel er det altså de to siste tingene veldig mye av denne debatten har handlet om, og det er litt bemerkelsesverdig.

Olemic Thommessen (H) [12:27:52]: Det er underlig å lytte til statsrådens oppfatning av hva som er mekanismene i konkurranse. Konkurranse dreier seg ikke først og fremst om hvem man konkurrerer med, men hva man konkurrerer om. Hvis man konkurrerer om et knapphetsgode, ja, så vil prisen gå opp. Det er noe vi har ganske lang og god erfaring for.

Poenget er at vi vet at i svært mange omsorgsyrker er det et stort behov for hender. Det er en mangel på arbeidskraft, og den mangelen vil vært sterkt tiltagende i årene som kommer. Det betyr at det vil være et knapphetsgode, og det vil være lønnsdrivende dersom det faktisk er aktører i markedet som er villige til reelt å konkurrere om den ressursen som arbeidskraft på de viktigste områdene her representerer.

Min oppfatning av denne debatten er at den er påfallende defensiv fra regjeringens side. For egen del måtte jeg vente helt til Ingalill Olsens innlegg før det reelt sett kom noe konkret om hva man vil. Da hadde jeg ventet i to timer. Før det hadde man i hovedsak benyttet taletiden til å snakke om Adecco, et firma som har brutt loven og mistet sine oppdrag. Årsaken kan kanskje være at dersom man skal komme videre i disse spørsmålene, er man nødt til å nærme seg noen farlige temaer, nemlig arbeidsmiljølov og private aktørers deltagelse. Det er et grenseland som regjeringspartiene tydeligvis ikke trives særlig med å måtte inn i. Derimot er det brukt mye tid på å snakke om historien, der man forsøker å monopolisere historien til de rød-grønne partiene. Jeg er så gammel at jeg husker diskusjoner i mitt eget parti om likestilling, og jeg synes f.eks. at det er å gjøre Kaci Kullmann Five og Annelise Høegh stor, stor urett ikke å tilkjenne dem viktige roller når det gjelder likestillingen i vårt land.

Men når det gjelder historieskriving, som man er så opptatt av, er det viktige poenget å forstå historien og trekke lærdommer av den. Da tror jeg kanskje at representanten Stokkan-Grande ville hatt større glede av å gå til Sverige, som vi tross alt har en mer sammenlignbar historie med enn hva vi har med Italia. I Sverige har man en helt annen åpenhet for å ta de vanskelige diskusjonene som denne debatten har glimret med sitt fravær av. Kanskje ville vi ha kommet lenger hvis vi hadde gjort det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.