Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:47:15]: Utviklingen på verdensmarkedet i 2008 fikk mange til å våkne opp. Samtidig som økende klimaproblemer truer matproduksjonen i deler av verden, vil befolkningsveksten stille ytterligere krav til matproduksjon. At norsk matproduksjon opprettholdes med økt import av fôr, er neppe noen løsning vi kan akseptere i fremtiden.

Mens kraftfôrimporten øker, går stadig mer jordbruksareal i Norge ut av drift. Utviklingen er, ikke overraskende, verst på Vestlandet. Siden tusenårsskiftet har 24 000 gårdsbruk avviklet driften. En fjerdedel av disse er vestlandsbruk. Der er nærmere 40 pst. av brukene avviklet i løpet av de siste ti årene. Økende matvarepriser på verdensmarkedet gjør at utviklingen i Norge blir enda mer alvorlig.

Norge må snarest gjeninnføre beredskapslagring av korn. Korn er basisproduktet i matproduksjonen. Tørke eller naturkatastrofer kan raskt endre korntilgangen. Uten kornlager er vi svært sårbare for slike hendelser. Ekstremvær og naturkatastrofer har det siste året rammet viktige kornproduserende land, som Russland og Australia. Situasjonen har skapt bekymring for at produksjonen av mat ikke vil holde tritt med etterspørselen. Russland opplevde i fjor katastrofal tørke og avsvidde åkre, med påfølgende konkurser blant bønder over hele landet. Dette truer neste års kornavling og kan føre til at Russland uteblir fra eksportmarkedet i flere år. Det øker risikoen for matmangel og økte kornpriser andre steder i verden. Dette er bare et eksempel på at korntilgangen globalt kan endres dramatisk i løpet av kort tid.

Norge er også avhengig av kornimport. Etter den dårlige kornhøsten i 2009 ble det anslått at vi hadde behov for å importere drøyt 234 000 tonn matkorn og 315 000 tonn korn til kraftfôr. Samtidig blir om lag 30 000 dekar kornareal årlig tatt ut av produksjon i Norge på bakgrunn av dårlig lønnsomhet.

Det langsiktige bildet er at verden må øke matproduksjonen med 70 pst. innen 2050 på bakgrunn av forventet befolkningsvekst. Dette setter krav til landsbruks- og handelspolitikken i alle land. Kombinert med økt risiko for ekstremvær tilsier dette at beredskapslagring iverksettes snarest. Kornlager er viktig både beredskapsmessig og landbrukspolitisk.

Kristelig Folkeparti vil ha offensive mål for landbrukspolitikken. Et aktivt landbruk over hele landet krever vilje til å sette mål både for bøndenes inntekter og for økt norsk matproduksjon. Kristelig Folkeparti vil kreve nye offensive mål for norsk landbrukspolitikk når Stortinget i løpet av dette året skal diskutere fremtidens landbruk.

Mat og energi er fundamentale ressurser i samfunnet. All annen matproduksjon og verdiskaping hviler på god tilgang til disse to ressursene. Innen 2050 må matproduksjonen økes med 70 pst. for å gi verdens befolkning nok mat, ifølge FN. Norge har i dag nedgang i bruk. Årlig går 30 000 dekar ut. Inntektsnivået muliggjør ikke lenger drift på mange gårder. Det viser seg at nedgangen i jordbruksareal har en klar sammenheng med svak lønnsomhet i jordbruket, nedleggelse av gårdsbruk og storstilt neddyrking av marka. Det handler i stor grad om landbruket skal nytte egne ressurser, og det er derfor viktig at driftsstrukturen i størst mulig grad følger eiendomsstrukturen, slik at familiebruket kan videreføres. Allikevel har jordbruket klart å opprettholde produksjonen, men i større grad basert på importerte innsatsfaktorer. Fra år 2000 har norske råvarer i kraftfôr sunket fra 67 pst. til 47 pst. i dag. Dersom denne utviklingen ikke endres, vil norsk forsyningssikkerhet svekkes betydelig.

For å øke norsk matproduksjon må vi øke kornproduksjonen. Kornproduksjonen er viktig for distriktsjordbruket og for en produksjon som tar hele landet i bruk og er basert på norske ressurser. Dersom vi beholder samme forbruksmønster som i dag, må kornarealene i Norge økes med 300 000 dekar innen 2020. Endres dietten vår slik at vi spiser mer svin, egg og kylling, blir arealbehovet mye større.

En stadig større del av matproduksjonen blir konsentrert i de beste jordbruksområdene i landet. Det er særlig bekymringsfullt i de tre vestlandsfylkene og i Agder. Effektivitetsutviklingen og nye driftsmåter er en spesiell utfordring for det arbeidskrevende husdyrholdet med klima- og jordbunnsforhold, arealstruktur og topografi i disse områdene.

Dette truer målet om matproduksjon over hele landet. Kristelig Folkeparti mener derfor at det er behov for en egen tiltakspakke for grasbasert husdyrhold i distriktene med målrettede investeringsmidler for å opprettholde flere bruk i drift.

Det er få land i verden som har et lavere areal fulldyrket jord per person enn det Norge har. Ifølge SSB ble det omdisponert 8 130 dekar dyrket mark i 2009. Arealet fulldyrket jord i Norge er nå nede på 1,75 dekar per person. Nedbygging av matjord er et stort problem.

Bruksnedlegging fører også til at muligheten for å utnytte tilliggende ressurser i utmark blir sterkt redusert, fordi det aktive jordbruket er borte eller redusert til et minimum i noen bygdelag. Dette er særlig uheldig fordi vi i dag importerer kraftfôr som tilsvarer 2,5 millioner dekar kornjord i utlandet. Det innebærer at vi baserer store deler av landbruksproduksjonen vår på andre lands ressursgrunnlag. Kristelig Folkeparti mener vi må ha et strengt jordvern for å sikre fremtidens generasjoner mulighet for nasjonal matforsyning.

Et levende landbruk er den beste norgesreklamen. Landbruk og levende bygder er nøkkelen til vekst i reiselivet. Utlendinger kommer ikke for å se på nedlagte bruk og gjengrodde veier. Nedlegging av bruk truer viktige nasjonale mål om matproduksjon over hele landet. Derfor må vi sørge for gode rammevilkår også for de små og tungdrevne brukene, i tillegg til å gjøre det attraktivt for ungdom å ta over familiegården.

Vi venter nå på stortingsmeldingen om landbrukspolitikk. En stortingsmelding skal gi en beskrivelse av status – skape en felles virkelighetsforståelse. Den skal trekke opp visjoner og gjerne skissere tiltak. Her vil mange viktige slag kjempes, og det gir gode muligheter til å peke på hovedutfordringene og dokumentere behovet for endrede rammevilkår.

Kristelig Folkeparti ønsker et aktivt landbruk i alle deler av landet. Derfor er det viktig at bønder får en inntektsvekst på lik linje med andre grupper i samfunnet, og at staten har rammevilkår som gjør det attraktivt å investere og satse videre på matproduksjon i Norge. Vi trenger å styrke bøndenes tro på at det er en fremtid i norsk landbruk.

Mener landbruksministeren at det er avgjørende for norsk forsyningssikkerhet at landbruket i størst mulig grad er basert på norske ressurser? Parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, har varslet at økt landbruksproduksjon ikke er et mål for Arbeiderpartiet, og at landbruket først og fremst har en distriktsfunksjon. Hvis landbruket skal omdefineres som kulisser for turisme, må Arbeiderpartiet søke støtte for landbrukspolitikken sin hos Fremskrittspartiet. Kristelig Folkeparti mener vi har en plikt til å bruke landbruksarealer til matproduksjon i en situasjon hvor store deler av verden lider på grunn av global matvarekrise.

Uten ambisjoner for selvforsyningsgrad, landbruksproduksjon i hele landet, bondens inntekter og muligheter for investeringer vil norsk landbruk raskt forvitre og konsentreres om de aller mest produktive arealene i landet. En fremskriving av dagens landbrukspolitikk gir uakseptable resultater for Norge i løpet av kort tid.

Kristelig Folkeparti vil øke budsjettoverføringene, bedre investerings- og velferdsordningene, skjerpe jordvernet og rovdyrbeskyttelsen for å sikre matproduksjon og levende bygder over hele landet.

Det er nå ti år siden forrige gang Stortinget vedtok en stortingsmelding om landbruk og matpolitikk. Utfordringene som nå settes på dagsordenen, er hvordan verden skal øke matproduksjonen med 70 pst. innen 2050 på grunn av befolkningsveksten verden står overfor, i tillegg til utfordringene knyttet til klimaendringer og energi. Spørsmålet er om det er politisk vilje til å bidra med de ressursene som er nødvendige i en tid der alle vestlige land, med unntak av Norge, har økende statsgjeld, store budsjettunderskudd og krevende kostnadsvekst i velferdsstaten. Det er nødvendig med store politiske grep.

Hvordan vil statsråden ivareta forsyningssikkerheten i lys av dagens situasjon knyttet til nedgang i jordbruksareal og svak økonomi for bonden?

Statsråd Lars Peder Brekk [16:57:37]: Representanten Rigmor Andersen Eide peker i sin interpellasjon på en særs viktig utfordring landbrukspolitikken står overfor i dag. Sikkerhet for mat er et grunnleggende behov i Norge og i andre land i verden.

For at det globale matforsyningssystemet skal bli mer robust, er det avgjørende at prinsippet om at alle land har et ansvar for å bidra til matforsyningen til egen befolkning, ligger til grunn for politikkutviklingen – både nasjonalt og internasjonalt.

I Norge er det viktig at vi utnytter de knappe jordbruksarealressursene vi har, til matproduksjon. I tillegg er det bare på deler av vårt jordbruksareal det klimatisk ligger til rette for produksjon av korn og grønt. Store deler av arealet er grasareal som må foredles gjennom husdyr for å kunne utnyttes.

Et viktig bidrag til å sikre matforsyningen er å fortsette med å legge til rette for et levende landbruk over hele landet og føre en arealpolitikk med et restriktivt jordvern. Klimaendringer og ustabile markeder for mat de siste årene har gjort matsikkerhet til et høyaktuelt og stadig viktigere tema både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg er enig med representanten Andersen Eide i at nedgangen i jordbruksarealet de siste årene gir grunn til bekymring. Særlig nedgangen i kornarealet har betydning for vår selvforsyning. I tillegg har avlingsøkningen per dekar stagnert. Selv om dette kan ha klimatiske og agronomiske årsaker, er det også en utfordring både i politikken og for næringen å kunne utnytte produksjonspotensialet enda bedre enn det som gjøres i dag.

Både utbyggingspress i sentrale områder og teknologisk utvikling har betydning for nedgangen i kornarealene. Maskinene blir stadig større, og i en del tilfeller medfører det at mindre arealer ikke lenger er egnet til kornproduksjon – eller ikke blir brukt til kornproduksjon. En annen forklaring er også at vi har hatt en økning i grasarealene i viktige kornområder. Det har vært en tilsiktet politikk og utvikling over flere år, bl.a. av miljøhensyn. Det har kommet mer storfe på Østlandet som et resultat av det – kjøttproduserende storfe, vel å merke.

Vi har en målsetting om å halvere den årlige nedbyggingen av dyrka jord. Målet er ikke nådd, og vi blir, etter min mening, nødt til å forsterke politikken på det området. I mange kommuner må jordbruksarealene prioriteres høyere på bekostning av ønsker om infrastruktur og senterutvidelser på jordbruksarealene. Også innenfor samferdselspolitikken må jordvernet bli prioritert høyere.

Representanten Andersen Eide forklarer den negative arealutviklingen med bl.a. svak lønnsomhet i næringen. Det kan hun ha noe rett i. Jeg er fornøyd med at Kristelig Folkeparti har støttet denne regjeringens landbrukspolitikk med å gi næringen det inntektsløft vi allerede har gjort. Et viktig landbrukspolitisk mål for den rød-grønne regjeringen har vært å bedre inntektsmulighetene til norske matprodusenter. Denne utviklingen skal vi videreføre.

Stortinget har sluttet seg til at målet for den nasjonale matproduksjonen er at Norge skal være selvforsynt med de produktene vi har naturlige forutsetninger for å produsere. Det gjelder innenfor rammen av de til enhver tid gjeldende handelsbestemmelser. Dette målet har vi langt på vei nådd de seneste årene. Markedsbalansen vil kunne svinge noe, og det er bare for storfekjøtt vi har en viss underdekning akkurat nå. Sukker, ris, olje, deler av matkornet og en rekke frukt- og grøntprodukter må vi nødvendigvis importere.

Begrepet «selvforsyningsgrad» er en beregning av hvor mye av maten vi spiser som er produsert i Norge. Eksport verken av fisk eller andre produkter påvirker selvforsyningsgraden. Selvforsyningsgraden er ett av flere resultatmål som benyttes, og den sier i mindre grad noe om vår selvforsyningsevne. Selvforsyningsgraden har vært svakt økende i mange år. At den ikke blir høyere enn 53 pst., skyldes at den måles på energibasis, og at importen av sukker og fett utgjør vesentlig mye mer i et energiregnskap enn f.eks. regnet i verdi.

Norskprodusert andel i kraftfôr til husdyr påvirkes av flere forhold. Årlige svingninger i avlingsnivået er ett viktig forhold, et annet er kvaliteten på norsk hvete. I tillegg hadde vi noen år en svært stor økning i forbruket av fjørfekjøtt og delvis svinekjøtt, som er kraftfôrbaserte produksjoner. Denne forbruksøkningen klarte norske bønder å dekke opp gjennom en rask og effektiv tilpasning av produksjonen. I alle fall på kort sikt måtte det skje gjennom en økning av importert kraftfôr. Alternativet hadde vært økt import av svin og fjørfekjøtt. Vi har ikke den samme fleksibiliteten i kornproduksjonen. Potensialet for økt norsk kornproduksjon er begrenset av tilgangen på areal i de områder av landet som er egnet for kornproduksjon.

Andelen av norsk korn i kraftfôr var i 2009 påvirket både av lave norske avlinger generelt og av lav andel norsk korn med matkornkvalitet. Dermed ble en del av hveteproduksjonen som normalt går til matkorn, brukt som råvare i kraftfôret. Derfor ble andelen av norsk korn i kraftfôr paradoksalt nok høyere dette året enn på lenge, selv om kjøttforbruket var på topp og avlingene var dårlige. Totalt sett har vi hatt en viss nedgang i norskprodusert andel i kraftfôr det siste tiåret.

Jeg er enig i at landbrukspolitikken må ha en betydelig oppmerksomhet på hvordan vi kan opprettholde vår matforsyning gjennom å sikre jordbruksarealene, ha en effektiv utnyttelse av dem gjennom økt kornproduksjon i de delene av landet der forholdene ligger til rette, og grovfôrbaserte produksjoner og utnyttelse av utmarksressursene for øvrig.

Matvaresituasjonen og utviklingen i landbruket er viktige forutsetninger for at regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken. Interpellasjonen fra representanten Andersen Eide trekker opp sentrale problemstillinger, som også hennes innlegg i dag gjør, noe som er grunnlaget for at vi ønsker å legge fram en ny melding om landbruks- og matpolitikken nå. Jeg ber om anledning til å komme grundigere tilbake til disse spørsmålene når meldingen har blitt lagt fram for Stortinget.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [17:04:26]: Jeg takker for svaret fra statsråden.

Interpellasjonen min handler om tre bekymringer: forsyningssikkerhet, nedgang i jordbruksareal og svak økonomi og lønnsomhet, og jeg skal bare si lite grann om det siste.

I Bondebladet 14. april fikk vi innblikk i Budsjettnemndas materiale, som viser at bøndene i gjennomsnitt har 12 500 kr dårligere inntektsutvikling per årsverk i 2011 enn forutsatt i jordbruksavtalen. Det er selvsagt ulike grunner til denne nedgangen. Kristelig Folkeparti har tidligere foreslått at regjeringen bør vurdere å innføre et lavlønnstillegg for å hindre at gapet mellom inntekten til bøndene og andre yrkesgrupper ellers blir bare større og større.

Bøndene har på tross av nedleggelser av mange bruk de siste årene klart å opprettholde matproduksjonen. Men når vi ser på inneværende år, blir ikke den forventede produksjonsøkningen innfridd. Man forventer heller et fall på 0,7 pst. Kun den kraftbaserte produksjonen og bær antas å få vekst i inneværende år.

Nå håper jeg på konkrete svar fra statsråden på om han ser disse utfordringene. Kan noe av svaret fra inntektsutviklingen være et lavlønnstillegg? Og deler ministeren Kristelig Folkepartis bekymring når matproduksjonen går i feil retning og reduseres i en tid da Norges befolkning og verdens befolkning ellers øker?

Statsråd Lars Peder Brekk [17:06:32]: Som representanten Andersen Eide understreker, var det tre poeng hun hadde fokus på i innlegget sitt og i interpellasjonen: forsyningssikkerhet, nedgang i areal og svak økonomi i næringen.

Når det gjelder forsyningssikkerheten, er mitt utgangspunkt og min vurdering slik at vi har en stor grad av trygghet for forsyningssikkerheten til det norske folk i dag gjennom den matproduksjonen vi allerede fører. Selv om antallet bruk har gått ned, opprettholder vi – og faktisk øker – selvforsyningen og ivaretar store deler av de arealene vi har i bruk. Det er imidlertid slik at vi må ha fokus på dette også framover. Det vil være ett av de temaene vi jobber med i stortingsmeldingen som vi skal legge fram senere.

Jeg er mer bekymret over nedgangen i areal, som også Andersen Eide understreket er bekymringsfull, særlig fordi vi da i stor grad svekker potensialet til å øke kornproduksjonen, som er særdeles viktig for selvforsyningsgraden.

Én av løsningene for trygghet for selvforsyning er å sikre den norske kornproduksjonen, og, som jeg understreket i mitt innlegg, både teknologiske endringer, maskinbruk og strukturelle endringer i næringen har ført til at en del av arealene ikke brukes, samt også f.eks. en overgang til større grad av grasproduksjon i deler av de områdene som tidligere har vært brukt til kornproduksjon.

Som også representanten Andersen Eide understreker, har jordvernutfordringene blitt større. Vi har mange kommuner som har store utfordringer her, og det er en oppgave for oss alle å sørge for at vi i større grad gjennom kommunale planvedtak sørger for å ivareta det jordarealet, det ressursgrunnlaget, vi har og må ha for å kunne drive videre.

Så er jeg helt enig med Andersen Eide i at svak økonomi er en stor utfordring. Det er imidlertid slik at denne regjeringen gjennom de siste årene har forbedret inntektene i næringen betydelig, også med støtte fra Kristelig Folkeparti. Det eksempelet som ble brukt om 12 500 kr i reduserte inntekter i 2009, er et skatteregnskapstall, og det skatteregnskapet som er referert til her, er ikke noe godt målemiddel for å se utviklingen over tid. En bør når det gjelder inntekter, se flere år sammen, og da viser det seg at det har vært en vesentlig bedre utvikling de siste årene enn det var i den perioden forrige regjering hadde ansvaret.

Arne L. Haugen (A) [17:10:02]: Jeg er enig med interpellanten i at mat og energi for verdens folk er et av vår tids store og mest krevende temaer. Dette er også bakteppet for den stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken som regjeringen nå arbeider med. Interpellasjonen er slik sett etter mitt syn aktuell, og debatten her i dag kan kanskje gi innspill til arbeidet med meldingen i regjeringen, og dermed være nyttig for alle.

Alle land har en forpliktelse til å fø sin egen befolkning med egenprodusert mat så langt mulighetene for det er til stede. Og så er mulighetene for det meget ulikt fordelt. For Norges del kan vi vel slå fast at vi har en selvforsyningsgrad på vel 50 pst. Tar vi med all fisken vi eksporterer, er vi storeksportør av mat, noe som også gir oss store eksportinntekter. Ernæringsmessig er det vel også mye som taler for at vi kanskje burde hatt en noe mer balansert matseddel her i Norge mellom kjøtt og fisk. Det at vi er helt marginale her oppe mot havet på produksjon av landbasert mat, med bare 3 pst. av arealet vårt som dyrket jord, er på mange vis svært utfordrende. Så har vi ressurser i havet som vi kan utnytte enda bedre, om nødvendig en reserve som kan gjøre oss nærmest selvforsynt hvis situasjonen skulle tilsi det. Men vil vi det? Så langt har vi i hvert fall organisert matomsetningen vår slik at maten går dit noen vil ha den, der markedet etterspør den.

Dagens Næringsliv av 11. februar i år hadde en interessant kronikk av Kjetil Wiedswang under overskriften «Globalt matfat». Med utgangspunkt i at bare 12 pst. av maten verdens folk spiser, krysser landegrenser, lister han opp en rekke utfordringer og dilemmaer. Jeg skal ikke gå så mye mer inn på det her, men folkevekst, begrenset tilgang på dyrkbar mark, vann og energi, klimaendringer og andre dilemmaer, også av moralsk art, gjør det viktig at hvert enkelt lands egen matproduksjon blir gitt høyeste prioritet. Men i tillegg må andelen mat som krysser landegrenser, økes betydelig. Jeg innser at dette er et veldig krevende tema og vanskelig å løse på en god måte i internasjonale forhandlinger, sett fra et norsk synspunkt, men for verdens folk er det nok viktigere hvilke land vi allierer oss med i WTO, og hva som blir resultatet der, enn hvordan vi klarer å øke vår egen matproduksjon, vi som bare skal mette under 1 promille av verdens folk.

I denne situasjonen skal vi ta vare på og utvikle vårt eget landbruk. Da må vi ha et sterkt tollvern, men etter mitt syn må vi også kunne bidra til utvikling i land som har behov når det gjelder import av visse produkter som det er viktig for et u-land å handle med, når det er matvarer som er etterspurt i Norge. Det er en krevende balansegang, og det er viktig at den kommende landbruksmeldingen drøfter disse spørsmålene inngående.

Arbeiderpartiets landsmøte vedtok for noen uker siden en veldig ambisiøs uttalelse vedrørende norsk landbruk, der hovedpunktene var opprettholdelse av selvforsyningsgraden i takt med den økende befolkning, dvs. økt matproduksjon og bedring av lønnsomheten i næringen. Det var nødvendig for partiet å få en samlet og god, solid uttalelse på det punktet.

Avslutningsvis må jeg si at jeg er glad for at representanten Andersen Eide og Kristelig Folkeparti nå er opptatt av å legge til rette for økt matproduksjon. Jeg har nok fortsatt til gode å møte bønder som savner tiden med Bondevik og Kristelig Folkeparti i regjering. Jeg oppfatter derfor denne interpellasjonen som en støtte til den snuoperasjonen som denne regjeringen har gjort, med at vi nå satser på det norske landbruket.

Torgeir Trældal (FrP) [17:14:59]: Det rød-grønne landbrukspolitiske systemet har medført en dramatisk nedbygging av det norske landbruket gjennom en halvering av antall produsenter på 20 år, dårlig inntektsutvikling i næringen, og at så mange som over 36 000 gårdsbruk i dag står tomme. Landbrukspolitikken fratar matprodusentene det meste av næringsfriheten samt innholdet av eiendomsretten og gjør at utviklingsmulighetene blir få. Det er naturlig nok vanskelig med rekruttering til en næring som er så gjennomregulert med et omfattende byråkrati.

For å snu denne vedvarende negative utviklingen for landbruket er det nødvendig med grunnleggende endringer som gjør at bonden får bestemme mer over sin egen produksjon, og at politikere og byråkrater får mindre innflytelse. Færre regler og reguleringer for landbruket vil bety større utviklings- og inntektsmuligheter enn det dagens regulerte rammebetingelser med næringsoverføringer gir grunnlag for.

Det vil etter hvert bli en friere verdenshandel også for matvarer, og det er viktig at vi benytter tiden til å sikre at norsk landbruk får rammebetingelser tilpasset et nytt handelssystem. Friere handel også med landbruksprodukter vil bety større konkurranse i det norske matvaremarkedet, noe som vil komme forbrukeren til gode. Det vil også innebære eksportmuligheter og nye markeds- og inntektsmuligheter for norske matprodusenter. Mens regjeringen er mest opptatt av å holde fast ved en gammeldags reguleringspolitikk som ikke fungerer, mener Fremskrittspartiet at vi må gripe de mulighetene en friere handel gir for landbruket.

Hovedavtalen for jordbruket, inngått mellom staten og jordbrukets organisasjoner, regulerer rammene for den årlige næringsavtalen for jordbruket. Den første hovedavtalen for jordbruket ble inngått i 1950. Dagens avtale er fra 1992. Det er bare Norge innenfor OECD-området som har en slik avtale mellom staten og næringsorganisasjoner for jordbruk. Avtalen regulerer bl.a. priser på mat og er en regulering av markedet. Fremskrittspartiet viser til at det er 60 år siden den første hovedavtalen for jordbruket ble inngått, og det er på tide å redusere politikernes og byråkratiets makt over matvaremarkedet, slik at den enkelte produsent får mer innflytelse over egen produksjon og eiendom.

Jordbruksavtalesystemet med sine pris- og markedsreguleringer og tilknyttede regelverk har over en årrekke gitt en svært negativ utvikling for det norske landbruket. For forbrukerne medfører dagens landbrukspolitiske rammeverk at vi har blant Europas høyeste matvarepriser og dårlig vareutvalg i forhold til våre naboland. Kostnadene ved det jordbrukspolitiske systemet gjennom store overføringer over statsbudsjettet rammer også forbrukerne gjennom høye skatter.

Konkurranse er den viktigste forutsetningen for et godt entreprenørmiljø, og derfor må de etablerte ordningene som hindrer dette, avvikles, som jordbruksavtalen og de forvaltningsoppgaver som den finansierer.

Fremskrittspartiet har fremmet en rekke forslag for å styrke bondens næringsfrihet, som å myke opp rigide produksjons- og markedsreguleringer som begrenser produsenters muligheter til å utvikle produksjonen. Fremskrittspartiet mener at fri etablering i alle produksjoner må gjenopprettes og vil kun beholde produksjonsbegrensninger som sikrer miljøet og et godt dyrevern. Fremskrittspartiet mener som sagt at færre regler og reguleringer for landbruket vil bety større utviklings- og inntektsmuligheter enn det dagens regulerte rammebetingelser gir grunnlag for.

Det er viktig at vi benytter mulighetene for å sikre norsk landbruk rammebetingelser tilpasset et nytt handelssystem. Større grad av matvarehandel over landegrensene vil innebære eksportmuligheter samt nye markeds- og inntektsmuligheter for norske matprodusenter. Og da må vi ikke glemme å se på fiskeindustrien, som i dag eksporterer svimlende 37 millioner måltider hver dag til resten av verden.

Det må etableres et markedsbasert system for jordbrukets rammebetingelser, slik at dagens system med markedsreguleringer erstattes av fri konkurranse. Det vil stimulere til en utvikling som resulterer i at velferdsgodene i landbruket blir lik dem som gjelder for andre næringsdrivende, og vi mener at selektive tiltak med hensyn til enkelte sektorer i landbruket framfor andre gir feil ressursbruk. Det kan vises til at antall gårdsbruk i aktiv produksjon er fallende, og vi mener at avtalesystemets stramme produksjons- og prisreguleringer rammer både den enkelte selvstendig næringsdrivende og forbrukerne. Hvis man skal stoppe den store reduksjonen og frafallet i norsk landbruk, må resten av Stortinget følge opp Fremskrittspartiets mange forslag om deregulering og avbyråkratisering av næringens rammevilkår.

Det må legges til rette for dem som ønsker å gjøre sin produksjon mer markedsrettet og vil utnytte sine produksjonsmuligheter gjennom en kompensasjonsordning som skal underlette omstilling i landbruket i en overgangsperiode. Kompensasjonsordningen skal gi produksjonsfrihet og bevilgningsreduksjoner, og denne ordningen skal fokusere på nyskaping og innovasjon innen landbruket. Kombinasjonen av en målrettet omstillingsstøtte med en mulighet til å utnytte produksjonskapasiteten på gården vil gi et bedre inntektsgrunnlag for næringen enn det dagens regulerte økonomi kan tilby.

Det vil være nødvendig å iverksette oppheving av omsetningsloven, konsesjonsloven og husdyrkonsesjonsloven. Det må også foretas en gjennomgang av jordloven med sikte på modernisering og forenkling av bl.a. avstandsbegrensning og kvotetak for samdrifter i melkeproduksjonen.

For å snu denne vedvarende negative utviklingen for landbruket er det nødvendig med grunnleggende endringer som gjør at matprodusentene får bestemme over egen produksjon, og at politikere og byråkrater får mindre innflytelse.

Svein Flåtten (H) [17:20:32]: Det er et viktig tema interpellanten tar opp. Det er så viktig at det også må være tillatt å være uenig i en del av premissene. Noe av vårt premiss er at Norge er et marginalt land i verden når det gjelder matproduksjon. Det vil vi fortsette å være, og det har også en betydning for vår forsyningssikkerhet.

Selvforsyningsgraden har ligget på rundt 50 pst., og statsråden sier i sitt innlegg at det er et nivå som han regner med at man vil ligge på. Det tror jeg er riktig, alt tatt i betraktning, fordi vi er avhengig av solidaritet med omverdenen når det gjelder matforsyning og matvaresikkerhet.

Interpellanten sier i sitt innlegg at en del av de katastrofene som rammer verden rundt oss, stiller store krav til alle land. Men det stiller også store krav til solidariteten og til ikke å ta alle farer inn over seg og så gå inn i en mer proteksjonistisk tilværelse.

Det er riktig at vi importerer korn og fôr for å produsere mat som tilsvarer 2,5 millioner dekar. Men det er også riktig at vi eksporterer fisk for 25 mrd. kr, som legger stort beslag på våre ressurser langs kysten, ikke minst med den risiko som det medfører – som jeg vet at også Kristelig Folkeparti er opptatt av. Og enda mer, siden energi også er nevnt i interpellasjonen, legger eksporten av olje og gass til store deler av den øvrige verden, ikke minst Europa, stort beslag på områder og på sikkerhet. Det er det også viktig å ha med seg i solidariseringen med andre land.

Så tar også interpellanten utgangspunkt i den svake lønnsomheten i næringen. Det er jeg helt enig i. Jeg er derimot ikke enig i at det løses ved spesielle tillegg. Hvis man går inn på inntektsstatistikken – nå forsto jeg statsråden slik at han mente at ligningstallene ikke ga noe godt bilde av hvordan tilstanden er i landbruksnæringen, jeg velger faktisk å mene at ligningstall gir ganske godt uttrykk for hvordan det står til i de forskjellige næringer – er det et faktum at de som driver heltidsjordbruk i dette landet, har de laveste totale inntektene. De som har minst næringsinntekt som andel av sine ligningstall, har de høyeste totale inntektene. Da er det noe som sier meg at de som er i stand til å produsere mest mat, med tanke på selvforsyning, antakelig har de dårligste mulighetene. Det må de ha, for de har de laveste inntektene, og deres næringsinntekt er høyest i andel.

Så når interpellanten sier noe sånt som at landbruket forvitrer ved at man produserer effektivt på enkelte områder, så tror jeg tvert imot. Jeg tror vi øker vår matvaresikkerhet ved virkelig å produsere effektivt i de områdene som er egnet for det. Det synspunktet understøttes faktisk av statsråden, som sier at ikke minst teknologi bidrar til dette. Man kan ikke produsere hva som helst hvor som helst lenger hvis det skal være effektivt, og hvis det skal gi den lønnsomheten man ønsker. Da må man gjøre det på de områdene hvor man får dette til å lønne seg.

Til slutt til nedgangen i areal. Ja, den er der, men effektiviteten, produktiviteten og resultatene av produksjonen øker. Det er det viktige, og der er det fortsatt en del å hente, det er jeg helt overbevist om. I landbruket, som i all annen næring, kan man få mer ut av de mulighetene man allerede har.

Alf Egil Holmelid (SV) [17:25:56]: Det er viktige spørsmål representanten Rigmor Andersen Eide tek opp i denne interpellasjonen. Det er forhold som også SV er svært oppteke av.

Som representanten Eide peikar på, står vi overfor store utfordringar når det gjeld den globale matvaresituasjonen. Vi er langt unna å nå tusenårsmålet om å halvere talet på menneske som svelt i verda, innan 2015.

Svolt er også eit fordelingsspørsmål og eit fattigdomsspørsmål. Men det er brei semje om at det er behov for å auke den globale matvareproduksjonen. FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, legg til grunn at vi må auke matvareproduksjonen med 70 pst. innan 2050 om vi skal unngå fattigdom og svolt. FAO har også peika på at denne utfordringa stiller krav til alle land, sjølv om det er ulike føresetnader for landbruksproduksjonen i dei ulike landa.

Noreg må ta sin del av ansvaret for den globale matvaresituasjonen. Vi bør oppretthalde og auke sjølvforsyningsgraden av landbruksprodukt. Dersom vi skal bidra positivt til den globale matvaresituasjonen, er det viktig å fokusere på netto sjølvforsyning. Det hjelper ikkje den globale matvaresituasjonen om vi produserer meir kjøt basert på importert kraftfôr. Det verkar faktisk i motsett retning.

Derfor er det viktig at vi satsar på å utnytte nasjonale ressursar som grovfôr og utmarksbeite. Skal vi klare det, må vi ta vare på og vidareutvikle distriktslandbruket. Det er her vi har husdyrhald som kan utnytte grovfôr og utmarksbeite. Derfor er det viktig å føre ein landbrukspolitikk og ha ordningar som stimulerer til bruk av utmarksbeite, som er ein viktig nasjonal ressurs.

Samtidig er det viktig at vi dyrkar korn der det ligg til rette for det, slik det er lagt opp til i den landbrukspolitikken vi no fører, som vi kallar kanaliseringspolitikken. Utan den hadde vi fått mindre kornproduksjon, og flatbygdene hadde utkonkurrert husdyrhaldet andre plassar i landet.

Skal vi sikre og auke landbruksproduksjonen, må vi halde dyrka mark i hevd og ikkje byggje ned eller leggje ho brakk. Vi må unngå å leggje motorvegar og kjøpesenter på den beste og mest produktive landbruksjorda. Kommunane må bli flinkare til å lage langsiktige arealplanar som tek vare på høgverdig landbruksareal. Vi ser stadig vekk at ein bruker ein bit-for-bit-taktikk, byggjer eit hus her og eit hus der, og plutseleg er heile landbruksarealet i området øydelagt, og det blir omregulert.

Skal vi unngå at dyrka mark går ut av produksjon, må vi føre ein landbrukspolitikk som også tek vare på dei små bruka og kombinasjonsbruka. Med den topografien vi har her i landet, er det grenser for kor langt ein kan strukturere landbruket før dyrka mark går ut av produksjon. Derfor er det viktig å føre ein politikk som også har rom for dei små bruka og familiebruka.

Dei poenga representanten Rigmor Andersen Eide tek opp, er av dei sentrale årsakene til at vi ikkje kan overlate norsk landbrukspolitikk til marknadskreftene åleine. Eg er glad for at Kristeleg Folkeparti på denne måten distanserer seg frå den liberalistiske landbrukspolitikken som Framstegspartiet og Høgre har argumentert for i fleire saker før her i dag. Eg ser fram til eit godt samarbeid med Kristeleg Folkeparti når vi skal utvikle den nye landbruksmeldinga.

Irene Lange Nordahl (Sp) [17:29:45]: La meg starte med å gi ros til Kristelig Folkeparti for å ta opp denne interpellasjonen som gir oss mulighet til å debattere disse viktige problemstillingene. Jeg vil også takke statsråden for det svaret som han ga.

I Senterpartiet mener vi det er viktig å se norsk matproduksjon i et internasjonalt perspektiv. Én milliard av verdens befolkning sulter i dag, og vi har en kommende forsyningskrise på gang. Vi vet også at prisen på råvarer vil fortsette å stige, og at verdens befolkning vil øke de nærmeste årene. Det antas at i 2050 vil vi være minst ni milliarder mennesker på jorda. Dette innebærer at vi må mer enn doble matproduksjonen i denne perioden for å kunne brødfø verdens befolkning. Også i Norge vil befolkningen øke i de nærmeste årene. Senterpartiet mener derfor at vi må øke norsk matproduksjon, basert i størst mulig grad på norske ressurser som følge av denne utviklingen.

Prognosene viser at innbyggertallet i Norge vil øke til ca. 5,7 millioner i 2030, dvs. 20 pst. flere enn i dag. Større usikkerhet knyttet til import av mat taler for at vi må høyne matvaresikkerheten ved å øke selvforsyningsgraden. Tørken i Russland, svake avlinger i Mellom-Amerika, flom i Australia og usikkerhet i Sør-Amerika fører igjen til sterkt økende matpriser. Slike situasjoner vil oppstå igjen. Flere innbyggere i Norge og økt egenproduksjon av mat vil innebære at matproduksjonen må øke betydelig innenlands. En befolkningsøkning på 20 pst. innen 2030 og en økning av egenproduksjonen på eksempelvis 10 prosentenheter i samme tidsrom betyr at matproduksjonen må øke med vel 40 pst. Skal vi nå et slikt mål, må utviklingen for landbruket endres betydelig. Vi mener at alle land har rett og plikt til å produsere mat til egen befolkning. Det er derfor nødvendig å øke den norske matproduksjonen.

Målet må være at norsk landbruk skal dekke etterspørselen etter varer det er naturlig grunnlag for å produsere nasjonalt, at norsk landbasert matproduksjon øker minst i takt med befolkningsveksten, og at selvforsyningsgraden for fôr og mat økes. Produksjonen skal i størst mulig grad baseres på norske ressurser – gras og korn.

En variert landbruks- og matproduksjon over hele landet forutsetter en videreføring av den norske modellen med et sterkt samvirke og jordbruksavtalesystemet. Distriktsprofilen skal styrkes gjennom tydeligere differensiering av virkemidlene innenfor rammen av en nasjonal landbrukspolitikk.

Importvernet er bunnplanken i den norske landbruksmodellen. Det norske lønns- og kostnadsnivået sammen med et utfordrende klima og krevende topografi bidrar til at prisene for norske landbruksprodukter er høyere enn i våre naboland. Det kan derfor ikke inngås nye handelsavtaler som svekker importvernet og rammevilkårene for den nasjonale landbruksproduksjonen.

Landbrukets inntekts- og investeringsmuligheter er avgjørende for å nå målene om økt matproduksjon og verdiskaping. Den nye stortingsmeldingen om landbruk og mat må derfor legge opp til en politikk som sikrer en inntektsutvikling i jordbruket som reduserer inntektsforskjellen til andre grupper i samfunnet, målt i kroner.

Norske forbrukere ønsker norsk mat og er opptatt av at maten de spiser, skal være trygg. Det er økende interesse for lokalprodusert mat, økologiske produkter og et ønske om å spise sunn og næringsrik kost. Norsk plante- og dyrehelse er god og må hele tiden forsvares og videreutvikles for å sikre produksjonen av sunn og trygg mat også i framtiden. Forbruker og myndigheter må gis innsyn i prisfastsettelse og konkurranse i dagligvaremarkedet.

Det norske landbruket og norsk næringsmiddelindustri er gjensidig avhengig av hverandre. Leveranser av norske råvarer er avgjørende for å sikre de over 100 000 arbeidsplassene vi har i dag i landbruket og i næringsmiddelindustrien. Samtidig må det utvikles nye bedrifter og produkter for å utvide inntektsgrunnlaget i næringen og gi befolkningen et bredere utvalg av varer og tjenester basert på landbrukets ressurser.

Jeg ser fram til flere landbruksdebatter når den nye stortingsmeldingen om landbruk og mat nå blir lagt fram. Jeg ser også fram til at Kristelig Folkeparti deltar i den debatten aktivt. Jeg synes også det er bra at Kristelig Folkeparti tar helt avstand fra den politikken som Høyre og Fremskrittspartiet har forfektet i salen her i dag.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [17:34:30]: Jeg takker for en god debatt med mange interessante innlegg, og jeg takker for positive tilbakemeldinger.

Jeg har lyst til å gi en tilbakemelding til representanten Arne L. Haugen. Jeg vil bare minne om at det var Kåre Gjønnes fra Kristelig Folkeparti som i sin tid var arkitekten bak den landbruksmeldingen som har ligget til grunn for de regjeringene som har vært de siste elleve årene. Kristelig Folkeparti har virkelig vært med på å sette sitt stempel på landbrukspolitikken som har vært ført i dette landet de siste elleve årene.

Så til Svein Flåtten: Vi har nok ikke samme oppfatning av solidaritet. Representanten mener at vi skal ha enda mer kraftfôrintensiv produksjon her i landet, altså at vi skal øke svin- og fjørfeproduksjonen, der vi tjener mest. Det arealet som blir brukt til produksjon av kraftfôr, burde vært brukt til matproduksjon også i de landene der fôret kommer fra.

Så håper jeg at statsråd Brekk vil se på denne debatten som et viktig innspill – det var det det var tenkt – til den kommende landbruksmeldingen. Vi har også fått en rapport fra Matkjedeutvalget som viser skjevheter både med hensyn til makt og hvor mye av inntekten bøndene får i forhold til andre i verdikjeden og i matvarekjeden. Dette er viktige innspill som jeg tror at kommende melding må ta opp i seg.

Norsk landbruk er en del av en global næring. For å opprettholde matvaresikkerheten er det ikke tvil om at landbruket må gis et inntektsløft for å bremse avgangen. Befolkningen både her i Norge og i verden øker, og bøndene produserer varer ingen kan leve uten. Dette burde vi verdsette på en bedre måte enn det vi gjør i dag.

Statsråd Lars Peder Brekk [17:36:55]: Jeg vil takke interpellanten for interpellasjonen, og jeg vil takke forsamlingen for en god debatt. Jeg vil selvsagt ta med meg de innspillene som her har framkommet, i det videre arbeidet med meldingen som vi jobber med, som skal fremmes for Stortinget i løpet av denne sesjonen.

Det har vært snakket mye om forsyningssikkerhet i dag. Jeg tror det er viktig at vi er klar over de litt kompliserte sammenhengene vi snakker om når det gjelder korn- og kraftfôrpolitikk og forsyningssikkerhet. Korn- og kraftfôrpolitikken er sentral når det gjelder den geografiske produksjonsfordelingen, altså det vi har kalt kanaliseringspolitikken, den er viktig for selvforsyningsgraden, og også fordi mengder og priser på fôrkorn er grunnlaget for råvarekostnadene i kraftfôrproduksjonen og importbehovet når kjøttproduksjonen øker. Kornproduksjonen økte fram til tidlig på 1990-tallet, men har deretter vært nokså stabil, med stor variasjon fra år til år, og vi ser, hvis vi sammenligner med Sverige og Finland, at produktiviteten på norske kornarealer har sakket akterut. Det betyr antakelig at vi har et noe større potensial i norsk kornproduksjon enn det som er tatt ut, med god agronomi, med forskning mv.

Med dagens sorter vet vi at 75–80 pst. av matkornbehovet i Norge kan dekkes. Det er en formidabel andel, og det er en suksesshistorie uten like i norsk landbruk at vi har greid å øke den produksjonen såpass. Men det er klart at vi er sårbare for avlinger. Vi er sårbare for vær, og vi vet at når vi øker matkornandelen, reduseres også fôrkornandelen, slik at vi ser denne spillsituasjonen kommer opp – hvis vi har et godt kornår, høy matkornandel, må vi importere mer fôrkorn.

Etterspørselen etter fôrkorn er avhengig av utviklingen av husdyrproduksjonen. Kraftfôrbruket har økt med vel 1 pst. per år de siste årene både som følge av økt forbruk av kylling og svinekjøtt og økt kraftfôrandel i melkeproduksjon, og det har gitt behov for økt import av råvarer til kraftfôr. Karbohydrater er det vi spesielt produserer i Norge, som er en andel av den totale kraftfôrbalansen, og her har vi ligget mellom 70 og 88 pst. i de siste årene – en relativt høy og god andel.

Selvforsyningsgraden for varer produsert i jordbruket har økt fra 39 til 50 pst. fra 1970 til 2010. Selvforsyningsgraden er spesielt høy for viktige norske jordbruksproduksjoner – kjøtt, melk, osv. – mens totalt sett er den lavere for de energirike produksjonene som sukker, ris og tropiske frukter, og noe matkorn må importeres, som naturlig er med vårt klima.

Presidenten: Med disse ord er interpellasjonsdebatten avsluttet.