Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [14:04:24]: (ordfører for saken): Saken vi behandler i dag, er et Dokument 8-forslag fra Kristelig Folkeparti om full fosterhjemsdekning innen 2013.

En samlet komité er enig om behovet for å få på plass tilstrekkelig antall gode og stabile fosterhjem, og fosterhjem som varer over tid. I dette arbeidet er det viktig at de private og ideelle aktørene kan bidra til rekruttering av fosterhjem. Derfor er det veldig positivt at det i dag ble kjent at Bufdir i morgen skal lyse ut en konkurranse for kjøp av fosterhjemstjenester blant de ideelle aktørene, i tråd med merknadene til flertallet i saken.

Både på barnevernsfeltet og innenfor fosterhjem skjer det veldig mye under denne regjeringen. Vi får mer kunnskap, bl.a. gjennom undersøkelser blant barnevernsbarn og fosterforeldre, vi ser på de store utfordringene når vi skal evaluere hele barnevernsreformen, vi skal vurdere det biologiske prinsippet for å se om barnas interesse er nok i fokus, vi vil bedre vilkårene for de statlige fosterhjemmene, og nå skal vi se videre på de kommunale. I tillegg tilfører vi det kommunale barnevernet mer penger, som gir muligheter for flere stillinger i barnevernet. Vi tar skritt for skritt for å rydde opp i et område som har veldig store utfordringer og som har ansvaret for en veldig sårbar gruppe.

Hvis vi tar utgangspunkt i antall barn som har vedtak om plassering i fosterhjem, så venter 164 unger på fosterhjem per 31. januar 2011. Dette er en reduksjon fra året før, da det var 180 barn og unge i samme situasjon. Det er fortsatt mange som venter, men det går i riktig retning.

Jeg vil understreke at det er viktig at det er ungene som står i sentrum ved valg av tilbud, enten det tilbudet er i et fosterhjem eller i en institusjon. Nettopp derfor er det så vanskelig å si at vi skal ha full fosterhjemsdekning. Et ledig fosterhjem er ikke alltid et bra fosterhjem for alle barn. Fosterhjemmet skal passe det enkelte barn, og derfor vil det være vanskelig til enhver tid å ha det mest optimale tilbudet tilgjengelig.

I tillegg til bruk av ideelle aktører er det også satt i gang en landsomfattende og regional rekrutteringskampanje for å skaffe flere fosterhjem. Minst like viktig er tilbakemeldingen fra dem som allerede er fosterforeldre, der 92 pst. sier at det er tøft, men det er verdt det. Et stort flertall sier også at de kunne tenke seg å bli fosterforeldre igjen, at de ville tatt det samme valget på nytt, og at det faktisk gir mer glede enn bekymring å være fosterforeldre.

Jeg vil benytte denne anledningen til å løfte fram at svært mange fosterfamilier gjør en kjempeinnsats for å hjelpe barn og unge som ikke kan bo hjemme hos sine egne foreldre.

Vi må ha fokus på bedre oppfølging av familiene, og vi må se på vilkårene til de kommunale fosterhjemmene. Derfor er det også satt i gang en arbeidsgruppe som nettopp skal ta for seg dette området.

En samlet komité er enig om mye av det aller viktigste, at ungene skal stå i sentrum, og at arbeidet for å skaffe flere fosterhjem må intensiveres. Så er vi ikke enige om alle tiltak og virkemidler for å nå målet.

Jeg vil si at det er god grunn til å gi regjeringen honnør for det arbeidet som nå er satt i gang, for det gjøres veldig mye godt arbeid. Så tror jeg vi alle er enige om at vi har en vei å gå, for dette er et veldig krevende felt, hvor det er viktig at vi har et godt faglig grunnlag, og at vi vet hva vi holder på med, før man setter i gang de store reformene. Da er det ikke enkelt å ta enkle og lette vedtak som ser ut til å løse et problem som er mer omfattende.

I saken er det lagt fram fem forslag, og videre er saken foreslått vedlagt protokollen, som flertallet står bak. Jeg regner ellers med at partiene fremmer sine forslag i saken.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Lene Vågslid (A) [14:08:51]: Alle barn og unge i Noreg har krav på omsorg med stabilitet, kontinuitet og tryggleik i oppveksten. Dagens barnevern hjelper mange fleire enn nokon gong før. Regjeringa har styrkt barnevernet sidan 2005. Trass i dette har me framleis utfordringar. Arbeidarpartiet meiner at barn under barnevernet si omsorg har krav på tilbod om føreseielege og gode faglege tilbod. Dette er sentralt i vår barnevernspolitikk.

Det er alvorleg at barn må vente på fosterheim, for desse barna som alt har store utfordringar i livet sitt, treng å få eit godt, trygt og varig tiltak så raskt som råd er. Me veit godt kor avgjerande stabilitet og føreseielege rammer er for alle barn. Spesielt blir det viktig for dei ungane som har hatt ein tøff start på livet sitt. Det som er heilt avgjerande i ei vellykka plassering, er at fosterheimen er kvalitetssikra. Me kunne hatt ingen kø i dag, dersom me hadde lempa på kvalitetskrava eller ikkje vore så nøye på om barna blei plasserte i den mest ideelle heimen for akkurat deira behov. Men for oss er det avgjerande viktig at ungen får ein god kvalitativ fosterheim med minst mogleg risiko for m.a. flytting – ein heim som passar godt for det barnet det gjeld.

Noreg er eit av dei beste landa i verda når det kjem til å rekruttere fosterheimar. Når det er sagt, betyr ikkje det at me aksepterer at ungar må vente. Derfor er det flott, som representanten Ramsøy nemnde, at Bufdir i morgon lyser ut ein konkurranse om kjøp av statlege fosterheimstenester som gjeld ideelle aktørar. Dei ideelle organisasjonanes rolle, kompetanse og særpreg må verdsetjast ved at dei får andre vilkår enn dei reint kommersielle. Som det blir vist til i innstillinga, står det i Soria Moria II-erklæringa at regjeringa vil vidareutvikle samhandlinga mellom offentleg sektor og frivillige aktørar og ideelle organisasjonar, som er viktige bidragsytarar til vår velferdsproduksjon.

I tillegg til denne innsatsen som no er sett i gang, treng me å arbeide meir med omdømmebygging. Eg meiner at måten fosterforeldre av og til blir framstilte på, spesielt i mange tabloidaviser, bidreg ikkje til å rekruttere fleire fosterforeldre. Når me ser på undersøkinga, som òg representanten Ramsøy viser til, ser ein at 92 pst. av fosterforeldra meiner at det er «tøft, men verdt det» å vere fosterforeldre. At dei òg vil anbefale andre det, er viktig å kommunisere ut.

Det har blitt sett i verk mange ulike tiltak dei siste åra for å rekruttere nye fosterheimar. Arbeidet med nye metodar, som m.a. familieråd, har vist seg å vere eit veldig viktig og riktig tiltak. Barnevernet skal jamt vurdere om det er mogleg å plassere barn i familien eller i nært nettverk. Per 31. desember 2009 budde 1 858 barn og unge i fosterheimar i eigen familie. Det er faktisk så mange som 275 kommunar som har fått opplæring i familieråd, og som tilbyr metoden i sitt barnevernsarbeid. Det har nærmast vore ei tredobling i bruken, og i 2010 blei det halde opp mot 500 familieråd. Dette viser at styrkt kompetanse og kvalitet i bruken av nye metodar òg har svært mykje å seie.

Fosterheim er det viktigaste omsorgstiltaket i barnevernet. Eg er glad for statsråden sitt engasjement og tiltaksvilje i denne saka. I tillegg har me ei regjering som er oppteken av å høyre korleis barna har det. For fyrste gong er det gjennomført ei brukarundersøking av barn i statlege fosterheimar. Undersøkinga viser m.a. at ungane har det bra, og at dei føler seg trygge. Denne undersøkinga viser sjølvsagt veldig mykje meir, og ho er viktig å bruke saman med undersøkinga av fosterforeldra for å skape det best moglege tilbodet. Det er viktig å høyre på dei det faktisk gjeld, det er viktig å gjennomføre slike undersøkingar, det er viktig å høyre på dei som opplever systemet, som opplever kvardagane – og det gjer me.

Den viktigaste veksten som finst, er oppveksten. Å bidra til at barn og unge får trygge, stabile og gode oppvekstvilkår, er heilt sentral politikk frå Arbeidarpartiet. Eg er derfor glad for at ein no tek utfordringa med mangel på fosterheimar på alvor. Når det gjeld tiltaket med å lyse ut ein konkurranse for ideelle organisasjonar, har me òg erfaring med å samarbeide med desse frå før. Målretta rekrutteringstiltak vil bidra til at dei som treng barnevernet sine tenester, får den kvalitative hjelpa dei treng. Det har eg tru på.

Solveig Horne (FrP) [14:13:49]: Det er et ambisiøst, men godt forslag som ligger til behandling her i dag – full fosterhjemsdekning innen 2013. Så kan noen sikkert si at nei, det går ikke an, det klarer vi aldri å tidfeste, og vi klarer ikke å få det til. Men hvorfor ikke ha et mål, hvorfor ikke være så ambisiøs overfor de barna dette gjelder at vi kan sette oss et slikt ambisiøst mål?

Da jeg hørte på foregående taler, sa hun heldigvis at vi har utfordringer i barnevernet. Det kunne nesten høres ut som om alt fungerte nå etter at denne regjeringen har gjort så mye bra. Men situasjonen der ute er faktisk at vi har utrolig mange barn som står i kø og venter på fosterhjemsplass. Det er nedbygging av institusjoner på grunn av at vi skal ha flere over i fosterhjem. Men det er ikke alltid et godt nok tilbud til de barna som ikke lenger får bo på institusjon, for det er ikke fosterhjem til disse barna. Derfor har vi en stor utfordring med å rekruttere fosterhjemsplasser.

Det var gledelig å lese i Dagbladet i påsken, for i Magasinet var det en utrolig flott reklame for det å være fosterhjem. Det var kjekk lesning, og jeg håper virkelig at det har inspirert mange til å ta kontakt og stille seg disponible for de barna som trenger det.

Likevel er den urovekkende, den situasjonen vi har i dag, når vi vet at det er folk som står i kø, og når vi vet at det er veldig mange utilsiktede flyttinger av barn. Det er også lang ventetid. Derfor er det – som statsråden også har vært inne på – så viktig når vi nå skal rekruttere fosterhjem, å finne de rette og de gode nok fosterhjemmene. Da er det viktig å ha en kartlegging. Det er viktig å få solide og gode hjem som gjør at disse barna som staten har overtatt ansvaret for og skal plassere ut, får et hjem som kan være et hjem over lang tid. Derfor trenger vi et mangfold.

Det jeg stusser på, er at vi ser at regjeringen når den vet at det står så mange barn i kø, likevel skal lyse ut en anbudskonkurranse i morgen der de skal utelukke alt som heter private aktører, og bare snakke om ideelle aktører. Det er vel og bra med ideelle aktører, men vi skal ikke stikke under stol at det kan være mange gode private aktører også som kan gjøre en god jobb for de barna som trenger det. Derfor synes jeg det er en stor skam at vi ikke klarer å se så pass bredt på dette at vi tenker barns beste. Det er synd hvis det er gode private fosterfamilier som ikke får tilbud om dette bare på grunn av at regjeringen har en aversjon mot private. Det viktigste i disse anbudsdokumentene må være at det er kvalitet, at vi sikrer at det er kvaliteten og ikke alltid bare prisen som skal være avgjørende. For vi vet at det er forskjellige behov ute hos de enkelte barn.

Komiteen har i dag nettopp kommet fra et møte med Helsetilsynet, et utrolig viktig og interessant møte, som viser at det er mange kommuner som ikke gjør jobben sin overfor de barna som trenger det. Det er mange kommuner som ikke følger med, det er lave meldefrekvenser, det er ikke tilrettelagt for tverretatlig samarbeid, og det er mangelfulle kunnskaper om regelverket.

Vi vet at nesten 50 pst. av de barna som har krav på tilsyn når de er i fosterfamilier, ikke får det. Av og til føles det som at når barnevernet har levert barna til fosterfamiliene, så glemmer de dem. Derfor har vi en lang vei å gå når det gjelder de utfordringene. Det er mange barn som trenger hjelp, derfor er det viktig at alle politikere, på alle nivå, tar et større ansvar. Også politikerne ute i kommunene må kanskje ta et større ansvar for å se på hvordan situasjonen i deres kommuner er, når Helsetilsynet forteller at det er kommuner som sier at de ikke visste hvor dårlig det sto til hos dem.

Så vil jeg ta opp en ting på slutten her, og det er: Vi trenger fosterhjem. Men da er det betimelig å stille et spørsmål. Vi vet at det er veldig mange besteforeldre, og at det er veldig mange tanter og onkler som ønsker å være fosterfamilie. Når Stortinget har sagt enstemmig at vi skal bruke nær familie og slekt i den grad det går an, er det av og til fortvilende å få besteforeldre på telefonen som spør: Hvorfor kan ikke vi få treffe barnebarna våre? Hvorfor får ikke vi lov til å være fosterfamilie? Vi er nødt til å bruke alle de kanalene vi kan. Det sitter mange besteforeldre og tanter og onkler der ute som virkelig kan gjøre en god jobb for de barna som trenger hjelp.

Til slutt vil jeg ta opp forslagene fra mindretallet.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:19:01]: I dag har vi nok en debatt om våre viktigste og mest dyrebare, nemlig barna våre. Barnevernet er til for å sikre at alle barn som av ulike grunner trenger hjelp eller omsorg fra andre enn foreldrene og familien en periode, får en trygg og god oppvekst. Alle som bor i Norge, skal være trygge på at barn har et hjelpeapparat som står parat til å yte hjelp raskt om behovet av ulike årsaker skulle komme. På den måten er barnevernstjenestens evne og kapasitet til å utføre disse viktige oppgavene sentral.

Det opereres med flere tall for hvor mange barn det til enhver tid er som står i kø for å få fosterhjemsplass. Problemet er at ett barn i kø er ett for mye. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti tar opp denne viktige saken, som de har jobbet lenge med, og som de hadde et håp om å få flertall for i denne sal. Høyre støtter alle de gode intensjonene i det forslaget som Kristelig Folkeparti legger frem. Jeg er også glad for at regjeringen setter pris på de initiativene som opposisjonen nå en tid har kommet med for å forbedre barnevernet, men jeg registrerer at selv om vi alle jobber for å få et bedre barnevern, gjør vi det på litt ulike måter.

Senest i dag kunne vi lese i Aftenposten at statsråden nekter private aktører som driver fosterhjem, å delta i anbudskonkurranser om å drifte fosterhjemmene. Statsråden nekter de private aktørene å rekruttere fosterhjemsfamilier; samtidig vet vi at det er mange, mange barn som står i kø for å få et hjem å bo i, som ikke har et hjem og en familie hvor de kan bo trygt og godt. En skulle tro at regjeringen så på ulike initiativ og ulike tiltak for å skaffe disse ungene et hjem. Men fremfor å fokusere på å skaffe alle barn som trenger det, et godt og trygt fosterhjem, ønsker regjeringen heller å bruke denne saken til et ideologisk korstog mot private aktører. Det forundrer meg at ikke regjeringen setter barna og hensynet til barnas beste i første rekke i disse spørsmålene.

Høyre er opptatt av å sikre alle barn god hjelp i rett tid. Da er det avgjørende at vi har mange og varierte tilbud for å møte barnas ulike behov. Derfor ber vi regjeringen om å sørge for å utnytte den kapasiteten som finnes i private virksomheter, og med det skaffe fosterhjem til alle barn som trenger det.

Jeg håper at regjeringen kan sette hensynet til barnas beste foran mange av sine ideologiske prinsipper i arbeidet med barnevernet fremover.

En annen utfordring for barnevernet er arbeidet med flerkulturelle barn. Det har vært fokusert på å øke kompetansen til dem som jobber i barnevernet, med hensyn til barn med flerkulturell bakgrunn. Det er også viktig å rekruttere fosterhjem og støttepersoner med flerkulturell bakgrunn i barnevernet for å sikre at disse barna får rett til en hverdag mest mulig lik det familielivet de ellers ville hatt. Barns identitet og kulturelle bakgrunn er viktig å ivareta. Derfor har Høyre foreslått at man i større grad må rekruttere mennesker med flerkulturell bakgrunn for å møte barnas behov. Det er derfor trist at heller ikke regjeringen ønsker å støtte dette forslaget, men stemmer det ned i dag.

NRK kunne i påsken melde at 3 000 av landets fosterbarn ikke har jevnlige samtaler med tilsynsføreren sin, slik de har krav på etter loven. I statsbudsjettet for 2011 viser regjeringen til at faktisk 11,5 pst. av fosterhjemsbarna ikke har tilsynsfører – det er en utvikling som har holdt seg fra 2009. Det undrer meg at regjeringen ikke gjør mer for å endre på dette. Jeg hadde også ønsket at man kunne ha støttet opposisjonen som står sammen om disse forslagene, fremfor hele tiden å begrunne hvor viktig den pågående evalueringen er.

Karin Andersen (SV) [14:24:38]: Barnevernet handler i det store og hele om at en del barn trenger et nytt hjem, at det hjemmet skal være trygt, og at det skal være voksne folk der som har en genuin interesse for og kapasitet og kompetanse til å gjøre jobben. Det tunge ansvaret dette er, har denne regjeringen tatt på stort alvor og satset på barnevernet mer enn det har vært gjort på svært mange år, og det er nødvendig.

Når vi skal rekruttere fosterhjem – det er det behov for, og det er vel ingen som ønsker at noen barn skal stå og vente i kø for å få et fosterhjem – er vi nødt til å gjøre det ut fra nødvendig og grundig nok kompetanse. Den jobben har regjeringen satt i gang å gjøre. Det er helt nødvendig, for det har vært vanskelig å rekruttere bl.a. minoritetsforeldre, som representanten Hofstad Helleland var oppe her og sa. Og hvordan det er mulig å lese regjeringens svar på disse spørsmålene som at man ikke er interessert i det, er en fortolkning som – for å si det sånn – andre lesekyndige ikke ville finne på å tenke, at det var sånn at man ikke mente at det var viktig. Man har satt i gang et arbeid for å gjøre det, men det er man altså ikke villig til å se på, og man er ikke villig til å se på den kompetansen man må hente inn for å ta noen av de andre viktige spørsmålene.

Vi har altså satt i gang en rekrutteringskampanje, og det er svært viktig. Det er Bufdir som har ansvaret for dette, den etaten som noen av de skarpeste kritikerne her i dag var villige til å skjære ned med opptil ½ mrd. kr. Da synes jeg man skulle være litt mer lavmælt i sin kritikk mot mangelen på kompetanse i dette systemet og mangelen på kapasitet i dette systemet. For det er dette det handler om, at vi er nødt til å sette dette systemet i stand til å håndtere denne vanskelige oppgaven og rekruttere flere foreldre.

Jeg er veldig glad for at man nå også skal gå gjennom situasjonen for de kommunale fosterhjemmene, for det er helt nødvendig. Det er nødvendig å rekruttere mange flere og gode fosterhjem, fordi vi må ha fosterhjem som passer mer som hånd i hanske også til det enkelte barn. For det er så viktig med både kjemi og kompetanse i disse tilfellene.

Jeg har også i avisene sett eksempler på svært useriøs rekruttering av fosterhjem, der barn har blitt avertert med bilde, og opplysninger om at vedkommende er spesielt kjekk og pen eller flink til å spille fotball, eller hva det nå måtte være. Jeg har også hørt ansvarlige politikere i Oslo gå tilbake på disse kampanjene og sagt at dette tok de selvkritikk på, og det er jeg veldig glad for. For vi er nødt til å rekruttere fosterforeldre ut fra en annen type seriøsitet og en annen type mer langsiktig ansvar og engasjement enn dette.

Jeg er veldig glad for det som statsråden og regjeringen nå har gjort på dette området. Det er ingen fra regjeringspartiene som har sagt at vi er i mål på dette, eller at situasjonen er slik at alt er i orden. Tvert imot satser vi sterkt på dette, nettopp fordi det er et behov for det. Derfor har vi også øremerket penger til kommunene, nettopp for at disse pengene ikke skal forsvinne ut til andre ting. Derfor har vi satt i gang disse store arbeidene nå for å få den nødvendige kunnskap for å gjøre de riktige grepene og for å kunne rekruttere flere fosterhjem – flere gode fosterhjem – til dette veldig viktige arbeidet.

Så hører jeg at det er noen som er svært opptatt av ideologi i denne debatten, svært opptatt av at dette skal være et privat marked, og mer opptatt av at det skal være et privat marked for noen, enn at vi skal rekruttere dem som er mest kompetente og mest opptatt av dette, uten at det nødvendigvis skal være et forretningsområde for noen.

Jeg har hele mitt liv samarbeidet tett med frivillig sektor. Der finner jeg mange av de mest engasjerte menneskene som jobber med denne typen spørsmål og andre typer spørsmål, ut fra en genuin interesse og et engasjement som jeg mener vi har stor nytte av å involvere mer i dette arbeidet – kanskje spesielt for å rekruttere fosterforeldre med minoritetsbakgrunn, fordi mange av våre innbyggere med minoritetsbakgrunn også har god kontakt med mange av disse frivillige organisasjonene, og gjennom det er jeg sikker på at vi når flere av dem som vi trenger så sårt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:30:11]: Den 3. februar var det interpellasjonsdebatt om kulturpolitikken her i salen. Kulturministeren uttalte følgende:

«Som interpellanten viser til, er satsingen på kultur og frivillighet for første gang blitt like forpliktende og håndfast som satsingen på andre områder. Vår regjering snakker om Kulturløftet, langtidsplanen for Forsvaret og Nasjonal transportplan i samme åndedrag. Det er blitt forpliktende.»

Forpliktelse er nettopp hva denne saken handler om. Forpliktelse med tidsfrister var nøkkelen til resultater på kulturområdet, og nettopp mangelen på forpliktelse blir kanskje da nøkkelen til å forstå hvorfor stadig flere unger venter på å få et fosterhjem.

Vi har en regjering som vet å forplikte seg når de prioriterer en sak:

«For meg er det så viktig at du er kvitt meg hvis vi ikke får til dette», sa Kristin Halvorsen til TV 2 i valgkampen 2005 og lovte full barnehagedekning innen to år. Ja, kanskje hadde det vært det beste for land og folk om vi hadde blitt kvitt henne, SV og politikere som slenger ut de store løftene, men som forbeholder forpliktelsen til de store velgergruppene, der det er mest å hente i popularitet og i gevinst. Forpliktelsen gjennom en klar tidsfrist – det skal hun ha – utløste ressurser på barnehagefeltet. Prioritering, politisk oppmerksomhet og kreativitet skapte et press for å lykkes.

Det er mange eldre her i landet, og full sykehjemsdekning skal vi ha innen 2015, sier statsministeren. Jeg sier ikke at dette ikke er viktig for de rød-grønne, jeg sier bare at det er en god del ting som er viktigere. Vi skal ha forpliktelser når det gjelder barnehageplasser, sykehjemsplasser og kulturfeltet, men det er én ting de rød-grønne politikerne absolutt ikke vil ha, og det er en forpliktelse med tidsfrist for dem som mangler et trygt hjem, for dem som mangler en seng og som bare sier at de mangler en mor og en far som kan komme inn og gi godnattklem – de som mangler det aller viktigste. De venter på Audun Lysbakken. De venter på Jens Stoltenberg. Jeg frykter de kommer til å vente lenge.

Hva ministrene bruker tiden sin på, får de svare på selv. En handlingsplan for flere fosterhjemsplasser er nemlig delegert. Det er Bufetat som skal ordne med det. Disse ungene trenger ikke å vente på Stoltenbergs nyttårstale, på et politisk prosjekt, på en visjon fra en regjering, en forpliktelse og en tidsfrist – den kommer ikke.

Det er en underlig votering som skal gjennomføres i denne saken, og det er underlige merknader fra de rød-grønnes side. Nå sies det i debatten at det er så vanskelig å få full fosterhjemsdekning. Vel, da barnehageløftet ble satt ut i livet, da Kristin Halvorsen ga sitt løfte, manglet det 15 000 barnehageplasser i Norge. Det ble faktisk renonsert på kvaliteten for å få det til, men til et nivå man mente var forsvarlig.

En vesentlig del av komiteens behandling har vært viet de ideelle aktørenes rolle i rekruttering og drift av fosterhjem. Det er også underlig å se unger som mangler hjem og ideelle aktører med 100 års erfaring innenfor barnevern som står og banker på døra til statsråden og ber om å få hjelpe til med å skaffe hjem til disse ungene, og så se en statsråd som ikke makter å åpne døra. Døra står på gløtt.

Jeg tok opp saken i Stortingets spørretime. Statsråden lovte straks å ta affære. I dag er det 365 dager siden det skjedde. Det er ikke et jubileum, det er nærmere en minnemarkering over de tomme ord.

Det framgår av statsrådens brev til komiteen at det fortsatt er møtevirksomhet mellom Bufetat og organisasjonene. Det er fint med dialog. Jeg måler ingen resultater i hyggelige møter. Resultatene her måles kun i unger som får et hjem! Ett år er gått. Ett år er lang tid i ungers liv.

Så får vi vite i Aftenposten i dag at det skal lyses ut en anbudskonkurranse. Endelig – det er på tide! Vi vet ikke om den er større enn den aktiviteten som allerede er for de ideelle aktørene. Men igjen kommer det et utspill om hva slags tilbud som nå skal legges ned, mens disse ungene venter på plass.

Et forhold som må nevnes spesielt: Det rapporteres med jevne mellomrom at unger blir sittende i institusjon – ikke fordi de ikke har fosterhjem, men fordi Bufetat er motvillig til at de får flytte inn i hjem som allerede står klare fordi hjemmene er rekruttert av private – oftest ideelle – organisasjoner. En samlet opposisjon uttrykker at dette er svært kritikkverdig og særdeles alvorlig. En samlet opposisjon finner faktisk også grunn til å vise til barnevernslovens bestemmelse – praktiseringen av den – om hensynet til barnets beste og krav om nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.

Trine Skei Grande (V) [14:35:38]: Først vil jeg begynne med å takke Kristelig Folkeparti for dette Dokument 8-forslaget, som jeg syns er veldig konstruktivt, og som jeg hadde håpet hadde fått enda mer støtte, sjøl om de har fått mye støtte.

Så har jeg lyst til å understreke et aspekt som kanskje ikke har vært dratt fram av så mange: Skal fosterhjem fungere godt, forutsetter det også et barnevern som fungerer godt i førstelinjetjenesten. Når jeg snakker med folk som har vært fosterforeldre lenge, er det én ting som går igjen, og det er at de har lært mer enn de har lært bort, og de har fått mer enn de har gitt. Men avgjørende for om hvorvidt de syns det har gått bra, er veldig ofte hvor god førstelinjetjenesten er.

Det utrolig fine ved å kunne ha én fast person i barnevernet som kontaktperson, som kontrollmyndighet, som samtalepartner, som rådgiver f.eks. over lang tid i et barns oppvekst, er med på å gi en trygghet både til fosterhjem og fosterbarn som gjør at denne jobben blir mye lettere å gjøre. Derfor har Venstre også vært veldig opptatt av at førstelinjetjenesten, altså det kommunale barnevernet, må sørge for å ha stabil og god arbeidskraft og gode ressurser for å klare å gjøre den jobben ordentlig. Det er nøkkelen til at livet som fosterforeldre skal bli mye lettere og til at rettssikkerheten til fosterbarn også skal kunne ivaretas. Det syns jeg er et viktig aspekt, og det har blitt tatt opp i veldig mange av de andre forslagene.

For å si det sånn: For regjeringas del er det jo ikke akkurat mangel på ideer fra denne sal på grep man kunne tatt, som er regjeringas problem. Det er utallige forslag i forbindelse med hele dette feltet som har kommet de siste årene. Men feltet bærer også litt preg av at vi har skiftet statsråd, og en må liksom begynne på nytt igjen hver gang. Derfor har jeg nok forventning om at denne statsråden skal ha litt mer fart i jobbinga enn bare å begynne på nytt. Det er veldig mange som venter der ute på å få til gode resultater.

Jeg vil bare si at vi i Venstre støtter alle forslagene som opposisjonen har lagt fram, og kommer til å stemme for dem. Vi skal også sørge for at hvis statsråden trenger flere gode ideer om ting en skal gjøre på barnevernsfeltet, vil vi gjerne være med og bidra.

Statsråd Audun Lysbakken [14:38:40]: Barn som trenger et nytt hjem, er i en vanskelig og sårbar situasjon. Vårt oppdrag er å sørge for at disse barna får den tryggheten, den stabiliteten og den omsorgen som de har behov for. Fosterhjemmene er det mest brukte plasseringsalternativet vi har i barnevernet. Mer enn fire av fem barn som det offentlige har overtatt omsorgen for, bor i fosterhjem. Derfor er utvikling og styrking av fosterhjemmene veldig viktig.

De statlige fosterhjemmene har gjennom standardkontraktene, som regjeringen innførte i fjor, fått gode rammevilkår, og nå retter vi oppmerksomheten mot de kommunale fosterhjemmene. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som i september i år vil komme med konkrete tiltak for å styrke de kommunale fosterhjemmene.

164 barn ventet på fosterhjem per 31. januar i år. Det er en nedgang på 16 barn fra i fjor. Vi er på den ene siden glad for at det er færre barn som venter på fosterhjem, men vi er ikke fornøyde så lenge noen barn fremdeles må vente. I 2011 skal derfor arbeidet med å skaffe nok fosterhjem intensiveres ytterligere. En nasjonal rekrutteringskampanje ble bl.a. lansert i landsdekkende media før påske. Hvis noen ikke gjorde sånn som representanten Solveig Horne og hygget seg med bilaget i Dagbladet i påsken, har jeg det med meg her i tilfelle noen har lyst til å se på det. Det er eksempel på tiltak – trykket opp i et opplag på over 300 000 – som vi har tro på skal virke mobiliserende.

Vi trenger kompetanseutvikling, temakampanjer og samarbeid om rekrutterings- og opplæringsaktiviteter, og det står nå sentralt i rekrutteringsarbeidet. Økt bruk av fosterhjem i barnets familie og nettverk er også en viktig målsetting.

Vi har behov for å rekruttere flere ordinære kommunale fosterhjem. Mange ideelle organisasjoner kan gi et viktig bidrag til det. Frivillige organisasjoner, spesielt de som har lokallag spredt rundt om i landet, har brede nettverk i ulike miljøer som ikke tidligere har hatt noen rolle i fosterhjemsarbeidet. Sammen kan vi gjøre et viktig arbeid. I tillegg har vi behov for kompetente fosterhjem for barn med særskilte hjelpebehov. Mange ideelle aktører har lang erfaring og betydelig kompetanse også på drift av fosterhjem. Det er en kompetanse som regjeringen ønsker å benytte seg av. I morgen vil derfor Bufdir lyse ut en konkurranse om kjøp av fosterhjemstjenester. Vi etablerer et nytt system som skal skaffe flere fosterhjem, og samtidig styrke de ideelle aktørers rolle innenfor barnevern. Det vil dreie seg om fosterhjem knyttet til overgangen fra institusjon og fosterhjem for barn som alternativ til videre institusjonsopphold. I tillegg vil det dreie seg om rekruttering av ordinære kommunale fosterhjem.

Denne konkurransen vil være forbeholdt de ideelle aktørene. Gjennom den anskaffelsen følger vi opp lovnadene fra regjeringserklæringen om samarbeid mellom frivillig og offentlig sektor. Alle ideelle aktører som tilbyr fosterhjem, vil selvfølgelig ikke automatisk få en avtale. Forutsetningen er at de tilbyr fosterhjem med høy kvalitet og til riktig pris. Men vi håper det både skal bidra til at vi får flere fosterhjem enn i dag, og at vi kan få en større innsats, mobilisert de kreftene vi vet at ideell sektor har.

Så ble det sagt her at vi utelukker private aktører. Det er jo helt feil! Dette er en runde bare for private. Det er heller ikke sånn at vi utelukker de kommersielle. Men vi tror at de ideelle har en altfor liten rolle i dette arbeidet i dag, sett opp mot det potensialet det har. I dag kjøper Bufetat fosterhjemstjenester av private for ca. 250 mill. kr. Bare ca. 50 av dem kommer fra ideelle aktører. Gjennom en egen runde for ideelle aktører tror vi at de kan fylle en større del av behovet. Det innebærer selvfølgelig ikke at vi sier opp en eneste avtale som i dag er inngått. Og hvis det etter runden med de ideelle viser seg at vi trenger flere, vil også kommersielle bli sluppet inn i en runde to.

Så dette handler ikke om ikke å ville bruke private aktører. Men det synliggjør skillet i velferdspolitikken mellom venstresiden og sentrum på den ene siden, som ønsker å legge vekt på å styrke de ideelles posisjon, og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre, som først og fremst ønsker seg kommersiell velferd.

Vi har en god dialog med de ideelle aktørene om fosterhjemsarbeidet. Ideelt Barnevernsforum har vært i møte med både Bufdir og politisk ledelse i departementet denne uken om temaet. Tilbakemeldingene når det gjelder det systemet vi nå lager, er positive.

Jeg ser fram til videre samarbeid med Stortinget om dette. Målet vårt er utvetydig: Alle barn som trenger det, skal få fosterhjem. Det jobber regjeringen med stor energi for å oppnå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [14:43:47]: Det står utrykkelig i fosterhjemsforskriften, i § 4, at barnevernstjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.

Så vet vi at det ikke er alltid det går. Men så vet vi også at veldig mange av disse barna trenger kontakt med biologisk slekt, besteforeldre, tanter og onkler eller annen slekt fordi de trenger denne nærheten, og de trenger å ha kontakt med biologisk slekt selv om de kanskje ikke skal ha kontakt med biologisk familie. Så har vi sett flere og flere eksempler på at de ikke blir brukt. Besteforeldre eller tanter og onkler som ønsker å ha kontakt, får ikke ha det på grunn av at barnevernet har gjort en annen vurdering. Stortinget har helt klart sagt at det skal vurderes om nær familie eller slekt kan brukes.

Mitt spørsmål til statsråden blir da: Vil det si at vurderingsplikten til barnevernet går foran det som Stortinget har sagt?

Statsråd Audun Lysbakken [14:45:05]: Stortinget har aldri sagt at barnevernet skal se bort fra de vanlige faglige kriteriene for hva som skal til for å være et godt fosterhjem. Men Stortinget har sagt at ofte kan det være slik at vi kan finne et godt fosterhjem i barnets nære familie, og hvis det er mulig, skal barnevernet forsøke å finne en slik løsning. Det gjør også barnevernet. Det er en ganske stor andel av de fosterhjemmene vi har i dag, som nettopp er i barnets opprinnelige nettverk eller familie. I den kampanjen vi nå har gående, legger vi også ekstra vekt på å finne fram til flere fosterhjem i barnets nære familie. Men det er selvfølgelig slik at det kan ikke være noen automatikk i at nær familie har krav på å bli fosterhjem, for barnevernet må stille de samme krav til dem som til andre familier om at fosterhjemmet skal være trygt og godt nok, tilpasset de behov barnet har. Med de retningslinjene som utgangspunkt skal barnevernet, hvis det er mulig, finne fram til et fosterhjem som er i nært nettverk eller i familien.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:46:19]: Kulturministeren har lovt at 1 pst. av statsbudsjettet skal gå til kultur innen 2014, statsministeren har lovt full sykehjemsdekning innen 2015, og som jeg refererte, lovte Kristin Halvorsen i 2005 full barnehagedekning innen to år. Hva er det disse ministrene har misforstått, siden de er så opptatt av å sette tidsfrister for når de skal nå målene sine?

Statsråd Audun Lysbakken [14:46:52]: Det er ikke ministrene som har misforstått, men det er representanten Håbrekke som har misforstått, som tror at det er like lett å lage frister for barnevernsbarn som det er for barnehagebygging eller når det gjelder kulturpenger.

Hvert enkelt barn skal ikke bare ha et tilbud; de skal ha det rette tilbudet for seg. Jeg kunne oppnådd full fosterhjemsdekning i dag. Regjeringen kunne bare slakket på kravene til individuell tilpassing, men med det resultat at flere flyttet. Vi har flere fosterhjem enn fosterbarn, men vi skal ha det rette hjemmet for hver enkelt. Derfor trenger vi mange flere. Det finnes ikke noe politisk vedtak som kan sikre at vi har nok fosterhjem til 2013, for vi trenger en dugnad ute blant folk som stiller opp for at vi får de riktige fosterhjemmene.

Det representanten Håbrekke driver med her, er en grov forenkling av hva som skal til for å nå målene, og jeg skulle ønske at han la det vekk og isteden bidro konstruktivt for å finne løsninger på hvordan vi kan rekruttere flere. Det finnes ingen magiske trylleformler, det finnes ikke noe politisk vedtak som løser dette, bare hardt arbeid for å verve flere gode fosterhjem.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:48:00]: Jeg hører hva statsråden sier, og det minner meg faktisk litt om det tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal sa, da han sto her i 2006 og 2007 og skulle forklare hvorfor det likevel viste seg å være så veldig vanskelig å nå målet om full barnehagedekning i løpet av den tidsfristen som var satt. Resultatet kom jo, men det kom altfor sent i forhold til løftet, men det kom etter en enorm innsats fra regjeringen, med milliarder, med kreativitet når det gjelder justeringer av krav, når det gjelder å se på nye virkemidler, osv., fordi det av regjeringen var definert som et overordnet politisk prosjekt. Vi måler ikke antall hjem i forhold til antall barn; vi måler faktisk med tanke på at køen skal bort. Det er det som er kriteriet.

Så jeg spør igjen: Er det kanskje slik at de områdene som jeg nevnte i min forrige replikk, av regjeringen er identifisert som å være en god del viktigere enn å få full fosterhjemsdekning?

Statsråd Audun Lysbakken [14:49:03]: Jeg har gitt Kristelig Folkeparti og representanten Håbrekke mye ros i mange debatter om barnevernet, men jeg må si at jeg er ganske opprørt over det innlegget som representanten Håbrekke holdt i sted, som er fullt av feil og grove forenklinger, og som også skaper et bilde av regjeringens innsats på området som er fullstendig feil.

Alle de store pengene på Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets budsjett går nå til barnevern. Vi gjennomfører den største satsingen på barnevernet i Norge på 20 år. Og jeg ville gått stillere i dørene hvis jeg representerte Kristelig Folkeparti, for i løpet av de 20 årene der den største satsingen ikke var, hadde Kristelig Folkeparti ansvaret i ganske mange år. Vi gjør betydelig mer for norsk barnevern nå, både når det gjelder ressurser, og når det gjelder det å få til en organisering for framtiden, enn det Kristelig Folkeparti har greid når de har vært i posisjon.

La meg også legge til at det er viktig med ressurser i fosterhjemsarbeidet, men det er altså ikke slik at vi bare kan bevilge en sum, og så løser vi problemet. Vi trenger menneskene, derfor er dette vanskeligere enn de målene som representanten Håbrekke sammenligner med. Men vi skal ikke gi oss. Vi skal ikke ha et mål om full fosterhjemsdekning i 2013, men et mål om å ha det i dag. Og så skal vi jobbe for det hver eneste dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [14:50:38]: Ett barn i fosterhjemskø er ett for mye, blir det sagt. Det er helt uakseptabelt at vi ikke klarer å skaffe et hjem til alle barn. Jeg må derfor innrømme at jeg er veldig skuffet i dag over at regjeringspartiene ikke vil være med på en forpliktende plan med tidsfrist for å sikre alle barn et hjem.

Det burde jo egentlig være en selvfølge at vi har en nasjonal plan med tidsfrist for at alle skal få fosterhjem, slik vi har det for sykehjem og for barnehager.

Jeg vet det er sagt før, men bare tenk over det: Norge er landet som har skaffet barnehageplass til alle, før vi har skaffet alle barn et hjem. Det er et paradoks. Vi må spørre oss selv hva som egentlig er viktigst.

Når det er sagt, vil jeg understreke at Kristelig Folkeparti er glad for at flertallet, altså regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, er enige om at det skal legges ytterligere til rette for ideelle aktører innen barnevernet.

Jeg vil benytte anledningen til å dra linjene til representantforslaget fra undertegnede og medrepresentanter fra Kristelig Folkeparti om tiltak for bedre rammebetingelser for ideelle virksomheter, som ble behandlet i Stortinget rett før jul. Også der var en samlet komité enig om at Stortinget ønsker bidrag fra de ideelle aktørene. Også der uttrykte representantene fra regjeringspartiene at de er enige med Kristelig Folkeparti om at ideell sektor har en selvstendig egenverdi, og at det er en politisk oppgave å sikre at sektoren bevares.

Flertallet var også enig om at alle mulighetene for å ta i bruk ulike anskaffelsesprosedyrer må utnyttes for å bedre offentlige innkjøp. Jeg er glad for at familiekomiteens flertall også der er enig i at det bør benyttes andre anskaffelsesmetoder enn anbud, så langt det er mulig innenfor gjeldende regelverk. Jeg er glad for at familiekomiteen siterer fra næringskomiteens innstilling:

«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, forutsetter at handlingsrommet i loven utnyttes for å oppnå offentlige innkjøp i tråd med politiske føringer.

(…)

Dette flertallet mener at man skal utnytte mulighetene for å ta i bruk ulike anskaffelsesprosedyrer for å få bedre innkjøp.»

Når Bufdir nå i løpet av 2011 skal lyse ut en konkurranse for statlige kjøp av fosterhjemstjenester, er det veldig viktig at dette politiske signalet om å unngå anbud og heller benytte direkte forhandlinger når det er mulig innenfor EØS-regelverket, følges opp.

Kristelig Folkeparti krever full fosterhjemsdekning innen 2013. Det er på tide med et krafttak. Ett barn i kø for å få et godt hjem er ett barn for mye.

Laila Dåvøy (KrF) [14:53:59]: Representantforslaget fra Kristelig Folkeparti om å legge frem en handlingsplan for full fosterhjemsdekning innen 2013 stemmer stortingsflertallet og regjeringspartiene ned i dag.

Det er ingen enkel oppgave å finne gode og passende hjem til hvert enkelt barn. Men når det offentlige beslutter å ta barna ut av hjemmet deres, er det uakseptabelt at vi ikke stiller opp med et fullgodt omsorgstilbud umiddelbart. Så enkelt og så vanskelig er det.

Antall barn som venter på fosterhjem, er altfor høyt – 164, ifølge statsråden. Det er uholdbart og uakseptabelt at barn står i kø og venter på plass i et fosterhjem. Det er på tide at vi alle samler oss om målet om full fosterhjemsdekning, at det settes en klar tidsfrist, og at alle gode krefter tas i bruk.

Når det gjelder de ideelle tjenesteyterne i barnevernet, er det opprørende å høre historier om at de møter motvilje og skepsis når de ønsker å bidra med rekruttering og drift av fosterhjem. Dette er nok et eksempel på at regjeringen har sittet stille og sett på at ideelle aktører ikke brukes, at de tvert imot møtes med holdningen: Vi vil helst ikke bruke dere, vi vil drive i egen regi – til nød bruker vi dere, eller kanskje vi heller foretrekker å bruke de store. Da snakker jeg også litt ut over fosterhjemsrekrutteringen. Jeg nevner ett stikkord, Styvi gard i Hordaland, som falt for et slikt grep. Dette er i alle fall historien frem til i dag fra regjeringen Stoltenberg.

Det er viet mye oppmerksomhet i innstillingen til kostnadsforskjeller mellom statlige, ideelle og øvrige familiehjem. Det er to forhold som kan bemerkes her. Erfaring fra andre sektorer viser at det er vanskelig å ha sammenliknbare kostnadstall for ulike aktører, fordi beregningsgrunnlaget ofte er forskjellig. Og det er svært lite sannsynlig at aktører som lever fra anbudsrunde til anbudsrunde, faktisk er 50 pst. dyrere enn statens skjermede virksomhet.

Dette viser én av tre ting: Enten gir staten barna et svært dårlig tilbud, eller så er Bufetat en uprofesjonell og lite krevende bestiller av tjenester, eller så regner man kostnader forskjellig i skjermet og konkurranseutsatt virksomhet. Jeg velger å tro at det er det siste som er tilfellet. Erfaringer jeg har fra barnehagesektoren når det gjelder offentlige og private barnehager, tilsier det.

Det er fint at regjeringen også i denne sammenhengen sier at de ønsker å trekke ideelle aktører mer inn i arbeidet for å skaffe flere fosterhjem, jf. oppslaget i Aftenposten. Men det er også på tide å vise dette i praksis. Jeg føler at det til nå har vært mye tomme ord. Jeg forstår ikke at ikke regjeringspartiene kan stemme for alle de gode forslagene som ligger fra Kristelig Folkeparti i denne saken. Når vi diskuterer i dag, føler jeg at vi egentlig er enige, men på en eller annen måte klarer man likevel å stemme ned forslagene. Jeg forstår det ikke!

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [14:57:12]: I denne debatten mener jeg det er viktig å ha en realistisk og åpen tilnærming til saken. Jeg mener at vi som posisjonsparti har vært åpne for at vi har utfordringer i barnevernet som må løses over tid. Det er kanskje ikke helt korrekt når man sitter i posisjon, men jeg føler at opposisjonen i hvert fall fyller sin rolle med ikke å anerkjenne noe av det gode arbeidet som regjeringen har satt i gang.

Utfordringen i barnevernet er todelt. Det ene handler om struktur, det handler om internkontroll, det handler om samarbeid og mye om det overordnede. Det andre handler om penger.

Det siste er vi godt i gang med når vi bevilger mer penger til stillinger i det kommunale barnevernet. Det første vil ta mer tid. Da er det lett å være i opposisjon og fremme forslag som tidvis forenkler krevende problemstillinger.

Mange forslag har vært fremmet, og det er noen gode forslag. Så å si alle intensjonene i mange av de forslagene som har vært fremmet, både nå og tidligere, er regjeringen allerede i gang med i sin vurdering og gjennomgang av barnevernet. Men det vil jo ikke være ansvarlig hvis vi ikke klarer å se barnevernet i en sammenheng og venter på den gjennomgangen som faktisk er satt i gang.

Dagens barnevern er vi enige om ikke fungerer godt. Jeg tror at hvis vi bruker tid og får kunnskapen på bordet, vil vi få et godt barnevern som står seg over tid, slik at man ikke trenger disse helhetlige gjennomgangene av barnevernet så mange ganger.

Så til full fosterhjemsdekning: Som statsråden også var inne på, er det forskjell på full barnehagedekning og full fosterhjemsdekning. Å prøve å si at det er det samme er jo som å si at det ikke er et tilbud tilpasset det enkelte barn som er det viktigste.

Når det gjelder rekruttering av fosterhjem, har vi allerede vært inne på flere ting. Jeg kan gjerne gjenta det: Vi åpner for de ideelle, vi har rekrutteringskampanjer – både landsomfattende og regionale – og vi satser mye på kunnskap for å vite mer om situasjonen for fosterforeldre.

Ja, vi har utfordringer i det kommunale barnevernet, men vi skal også ta med oss at Helsetilsynet går målrettet på de kommunene der de venter å finne avvik, der de tror at det er noe å påpeke. Derfor blir det nesten en tendens til svartmaling i beskrivelsen av Kommune-Norge, for det er faktisk også veldig mye bra.

Gjennom en satsing på det kommunale barnevernet og fokus på samhandling og internkontroll tror jeg vi vil få se at færre kommuner er på de listene som har mange avvik. Det er klart at det hjelper med penger til det kommunale barnevernet, men denne regjeringen er jo i gang med å bevilge mer penger til det kommunale barnevernet. Jeg har stor tro på at det også skal komme penger til det kommunale barnevernet i budsjettet de neste årene. Jeg vil si at vi er i gang med veldig mye. Jeg håper jo at opposisjonen ser at vi er på rett vei, og at man faktisk er godt i gang med mange av forslagene. Selv om man ikke er enig i innretningen og detaljene i forslagene, er intensjonen der.

Statsråd Audun Lysbakken [15:00:26]: Nå har jeg hørt tre innlegg fra Kristelig Folkeparti, hvor det sies omtrent det samme, nemlig at regjeringen ikke gjør noen ting for å styrke de ideelles rolle i barnevernet.

Jeg redegjorde for hva vi nå gjør. Det er greit med forhåndsskrevne innlegg, men jeg synes kanskje at det ville være naturlig å be om å få en reaksjon på det, istedenfor en påstand om at vi ikke gjør noen ting.

Representanten Håbrekke sa at han hadde blitt møtt med «tomme ord» i et år etter at han tok opp spørsmålet om ideelles rolle i rekruttering av fosterhjem. Det er, med respekt å melde, fullstendig feil. Vi tok dette opp med Bufetats ulike regioner i fjor, etter at representanten prisverdig hadde tatt spørsmålet opp i Stortinget. Den gangen hadde vi altså et system der kjøp av private tjenester innenfor fosterhjem foregikk gjennom enkeltkjøp, ikke ved noe samlet system. Det Kristelig Folkeparti den gangen ba om, var at vi skulle gi beskjed om at de ideelle ikke skulle prioriteres ned når det ble gjort slike enkeltkjøp. Jeg har sørget for at det signalet har kommet ut.

Nå går vi mye lenger enn det Kristelig Folkeparti noen gang har foreslått i Stortinget, nemlig å lage et system for samlet innkjøp av fosterhjemstjenester. Resultatet av det vil være – hvis det er slik Kristelig Folkeparti tror, og regjeringen og jeg tror, nemlig at de ideelle har en ressurs som må mobiliseres, og som ikke har blitt brukt – at vi vil få en betydelig økning i de fosterhjemsplasser vi trenger, og i avtaler for ideelle aktører.

Da synes jeg det er litt spesielt at det eneste vi blir møtt med i denne debatten, er sinte innlegg om «tomme ord» fra Kristelig Folkeparti. Jeg tror at den politiske debatten om disse spørsmålene kanskje ville vært tjent med et minstemål av raushet når vi beveger oss mot mål som er felles for oss, og når vi sågar går mye lenger enn det Kristelig Folkeparti har foreslått i denne sal.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:02:39]: Jeg har ved flere anledninger gitt ros til regjeringen, bl.a. for øremerking av midler på årets statsbudsjett, for økninger til fylkesnemnda og for andre grep når det gjelder barnevernet, og det står jeg fortsatt ved.

Til statsrådens siste innlegg vil jeg minne om at representanten Andersen Eide i sitt innlegg gikk gjennom de positive merknadene som de rød-grønne og Kristelig Folkeparti står sammen om i innstillingen, nettopp om de ideelle. Det var ment som ros, og jeg håper det også blir oppfattet som det.

Når vi faktisk kritiserer hvor langt man har kommet, vedstår jeg meg min rett til det. Vi hadde en runde i spørretimen for et år siden, og da svarte statsråden at han straks skulle gi beskjed til Bufdir om de signalene.

Jeg trodde at alt var i orden, og så gikk det nesten et halvt år. Da kom ansatte i Bufetat bort til meg og fortalte: Vi er så glade for det statsråden svarte på ditt spørsmål i spørretimen, men vi har ennå ikke hørt et pip fra våre ledere om at det er noen ny politikk, og vi ser at det trengs. Så ringte jeg Dagsrevyen og ba dem se på saken. Men da Dagsrevyen hadde ringt og ringt til Bufdir og departementet, så kom nyheten om at det skulle utlyses en anbudskonkurranse. Nå har det gått et år, og nå skal den lyses ut. Jeg synes det tar lang tid. De nye signalene kunne ha kommet raskere, for så skal formalitetene gjennomføres. Men de nye signalene ute i systemet som gjør at organisasjonene opplever en ny hverdag, har det tatt lang tid med – det vil jeg påpeke.

Så brukes det som argument at det er så vanskelig med full fosterhjemsdekning i forhold til andre mål. Ja, i barnehageforliket i 2002 ble det sagt: Vi trenger 40 000 barnehageplasser fram til 2005. 40 000 barnehageplasser – det er vanskelig, det! Det var faktisk mange ledige barnehageplasser da, akkurat som det er ledige fosterhjem i dag. Men de var kanskje på feil sted, på feil sted i byen – ulike ting. Det er mange utfordringer med å nå et mål, men med store politiske prosjekter følger det alltid en forpliktelse, og så følger det en tidsfrist. Som jeg sier: Vi måler ikke forholdet mellom ledige hjem og barn som trenger fosterhjem. Vi måler rett og slett den køen som skal bort, og vi bør kunne bestemme oss for at den køen skal bort. Og vi kan sette en tidsfrist. Da legger vi et press på oss selv, vi legger press på regjeringen, og regjeringen legger press på etatene sine. Og det skaper endring! Slik har det alltid vært. Når vi sammen har løftet viktige ting her i salen, så har vi operert på den måten. Det viser også regjeringens politiske prosjekter på andre områder.

Jeg venter på at Jens Stoltenberg appellerer til det norske folk i nyttårstalen sin, og sier at noe av det viktigste vi skal få til, er full fosterhjemsdekning, og at hele regjeringen stiller seg bak en kampanje for at vi skal komme i mål.

Laila Dåvøy (KrF) [15:06:09]: Jeg skal være den første til å bekrefte at det er ganske krevende å jobbe med barnevernet, også som statsråd. Vi jobber for de aller, aller svakeste – de minste – og det krever enormt mye både av byråkratiet og, ikke minst, av det politiske lederskapet. I alle fall i mine fire år som barne- og familieminister var det ingen sak eller intet område som jeg jobbet hardere for enn barnevernet. Det var også grunnen til at det i omleggingen av barnevernet den gangen ble lagt en modell der statsråden faktisk kan gripe inn direkte – helt fra toppen og ned – nettopp fordi det var viktig med politisk styring.

Jeg har bare lyst til å nevne dette, for alle muligheter skulle ligge til rette for svært, svært god politisk styring. Det er ikke slik som i helsesektoren, der det jeg opplever i dag, er at vi har en helseminister som hele tiden viser til helseforetakene, som har fått så mye beslutningsmyndighet. Slik er det ikke i barnevernet.

Statsråden etterlyser raushet. Jeg synes det er flott det statsråden sier, og det engasjementet som vises. Og jeg synes alt som er gjort fra regjeringens side, er flott, men jeg må jo si at problemene er akkurat de samme i dag som de var for nesten seks år siden. Noe av bakgrunnen for barnevernsreformen den gangen var nettopp de samme problemene som vi står overfor i dag.

Jeg synes også det er positivt at barnevernsreformen eller barnevernet per i dag skal evalueres. Med så store reformer som vi hadde i 2004 – og som nesten ikke kom i gang før i 2005 – er det viktig å følge dette nært og politisk og justere underveis. Mitt spørsmål er hvor mye Stoltenberg-regjeringen har engasjert seg fra første dag de overtok, og frem til i dag.

Problemet er at vi alle skal måles etter det vi gjør, og etter resultatene av det vi gjør, for det er jo der vi står i dag, at vi ser at problemene, om mulig, kanskje er enda større enn de noen gang har vært. Så skal jeg være den første til å innrømme at det er flere barn som kommer inn under barnevernet i dag, det er flere barn som har det vanskelig i dag.

Hvorfor kan vi ikke inngå et forlik? Hvorfor kan vi ikke ha et bedre samarbeid? Hvorfor blir man bare møtt med at man stemmer ned gode forslag, når de egentlig er der hele tiden? Kanskje det er fordi Kristelig Folkeparti har hatt dette departementet, at vi har et så sterkt engasjement og så veldig gjerne vil bidra. La oss nå få lov til det, da. Isteden blir vi omtrent bare klubbet ned på gode forslag.

Statsråd Audun Lysbakken [15:09:26]: Akkurat det at Dokument nr. 8-forslag har en tendens til å bli stemt ned, mener jeg å huske var tilfellet også da representanten Dåvøy satt i regjering og jeg var i opposisjon. Men ellers har vi vært veldig åpne for innspill, og prosessen rundt ideelle er jo et eksempel på det. Det er ingen tvil om at det var viktig at Kristelig Folkeparti tok det opp i Stortinget. Det gjorde også at vi fikk fokusert på et system som ikke fungerte som det skulle, og som vi nå gjør noe med.

Jeg skal ikke tvære ut dette, men jeg vil be Kristelig Folkeparti tenke over den sammenlikningen som representanten Håbrekke igjen trakk mellom barnehager og fosterhjem. Vi er altså avhengig av at det er en forståelse også utenfor denne sal for hva det er som skal til for å nå de målene som vi setter oss. Vi kan ikke bevilge fosterhjem, vi kan ikke vedta fosterhjem, vi må be folk om å være fosterhjem. Heldigvis er det slik, for vi skal stille veldig strenge krav til de fosterhjemmene. Derfor går det ikke an å sammenlikne med reformer der det bare er et spørsmål om hvor mange millioner vi bevilger. Det er ikke først og fremst et spørsmål om det. Selvfølgelig hjelper det med ressurser, men vi må nå folk. Da er det en voldsom forenkling å påstå at dette er noe vi bare kan sette en tidsfrist for i denne sal, og så får vi det til.

Jeg mener at vi tvert imot skal ha det samme målet hver eneste dag, nemlig at køene skal bort så raskt som overhodet mulig, legge fullt trykk på det, slik vi gjør nå. Da er det ikke naturlig å sette en dato. Det ville vært fullt mulig å nå målet om full fosterhjemsdekning med en gang hvis vi f.eks. sa at vi ville koble flere fosterforeldre og barn, uten de strenge vurderingene vi har i dag når det gjelder hvilket hjem som passer best til det enkelte barn. Konsekvensen av det ville vært flere flyttinger, som vi i andre sammenhenger sier i denne sal at vi skal prøve å unngå, eller vi kunne lagt om politikken som sier at vi i større grad skal benytte oss av fosterhjem, og i mindre grad skal benytte oss av institusjoner. Da kunne vi også løst dette problemet veldig raskt, men det ville gått på tvers av entydige barnevernfaglige råd. Derfor vil jeg ikke gjøre det.

Jeg vil også advare om at det å sette en slik dato vil føre til at man tar snarveier rundt om i systemet, fordi det blir så viktig å ha køene bort akkurat på den datoen.

Det som er avgjørende for oss, er for det første å rekruttere nok fosterhjem over tid, og, for det andre, å gjøre noe med de tendensene i samfunnet som gjør at stadig flere barn trenger fosterhjem. Det er jo det siste som er viktig å si. Vi aner ikke i dag hvor mange barn som trenger fosterhjem i 2013. Forhåpentligvis vil ikke veksten fortsette, men det er noe verken Kristelig Folkeparti eller regjeringen rår over. Vi kan bare legge masse energi, mange krefter og masse politisk engasjement inn i arbeidet med å rekruttere flere fosterforeldre – og det gjør vi.

Karin Andersen (SV) [15:12:40]: Alle ønsker at barn skal få fosterhjem når de trenger det. Det er altså ingen som ikke deler ønsket om full fosterhjemsdekning, men det er, som flere har sagt før meg, noen forskjeller på det. Hvis man ser på hva som har skjedd etter at vi styrket barnevernet, ser man at det har meldt seg veldig mange flere som trenger hjelp av barnevernet. Så det er veldig vanskelig å vite akkurat hvor mange det er. Jeg er veldig glad for at det har skjedd, for jeg tror at dette er riktig. Barnevern handler selvfølgelig ikke bare om fosterhjem, det handler om mange som henvender seg til barnevernet for å få hjelp i hverdagen. Det er veldig bra. Men vi vet at når vi jobber mer med dette, så kommer det flere.

Det andre som jeg er veldig opptatt av, er at noen av de tøffeste henvendelsene jeg får på dette området, er fra de barna som har blitt flyttet fra fosterhjem til fosterhjem fordi det passet ikke, det klaffet ikke, det var ikke gjort en god nok jobb til at fosterhjemmet skulle greie den oppgaven de hadde fått, enten det gjaldt den støtten de fikk, eller at folk passet sammen. Det var ikke gjort en kvalitetsmessig god jobb. Derfor syns jeg at erkjennelsen blant en del av mine medrepresentanter nå er litt lav når det gjelder å gjøre en kvalitetsmessig god jobb. Det har ikke noe å gjøre med at vi syns det er greit at barn står og venter, men det har å gjøre med at vi må ha en rekruttering som gjør at vi også unngår at disse barna flytter og flytter.

Da Laila Dåvøy var barneminister forrige gang, fikk jeg bl.a. henvendelse fra noen som hadde blitt fosterforeldre omtrent over natten fordi barnevernet kjente dem og trodde det var ordentlige folk, og det var det jo. Men de fikk bare en telefon: Vi har et barn her, kan du ta det? De måtte jo bare gjøre det. Den gangen gikk det bra. Men slik går det ikke an å ha det. Da kan man få full dekning, men man må ha andre systemer enn det.

Så er det dette med å stemme ned forslag. Jeg har lang erfaring i Stortinget, for å si det sånn, og jeg har nok også fremmet ganske mange forslag som jeg vet bl.a. Kristelig Folkeparti har vært hjertelig enig i, men som de har stemt imot. Poenget nå er at det er mange ting på gang, så det har noe å gjøre med å slå inn åpne dører. Med et arbeid som er på gang, skjønner jeg at man har behov for å markere seg. Og jeg tror på engasjementet for det det er, det har jeg ingen grunn til å stille noen spørsmål ved. Men det er ikke sikkert den måten er den mest produktive.

Så er det riktig at det har vært store reformer i barnevernet, og mange av oss var nok mer kritiske til en del av de grepene som ble gjort. De evalueres nå. Det er ingen tvil om at det over tid har vært satset svært mye på barnevernet. Vi har fremdeles store utfordringer foran oss, så det kan godt hende at den evalueringen som nå blir gjort, viser at det er noen nye grep som må tas på dette området, for at det skal fungere bedre.

Presidenten: Øyvind Håbrekke har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:16:10]: En kort merknad: Jeg viser til representanten Dåvøys siste innlegg, som jeg synes var en god oppsummering.

Ja, det er vanskelig og krevende å rekruttere fosterhjem. Ja, det er forskjell på å bygge barnehageplasser og å rekruttere fosterhjem. Men det som er felles for de to områdene, akkurat som for alle andre områder som vi ønsker å oppnå noe på i politikken, er at forpliktelse skaper engasjement, forpliktelse skaper et press på oss selv og nedover i systemet blant alle de tusenvis av medarbeiderne i barnevernet som skal prioritere hver eneste dag når det gjelder sine arbeidsoppgaver. Hvis man mener at de faglige vurderingene i barnevernet gjør at man ikke kan ha politiske visjoner og politiske ambisjoner, mål og handlingsplaner, slik som man har i andre sektorer, er det en gedigen fallitterklæring for barnevernet. Så det mener jeg ikke holder. Det er mulig å kombinere faglige vurderinger og politiske ambisjoner.

Presidenten: Laila Dåvøy har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Laila Dåvøy (KrF) [15:17:34]: Først til representanten Andersen: Jeg er helt sikker på at man må gjøre nye grep i barnevernet, og det ser jeg frem til. Så er vi vel alle enige om at det aller viktigste er at fosterhjemmene har god kvalitet, og at barna slipper å flytte fra hjem til hjem. Etter hvert har vi heldigvis også fått en del fosterhjem som faktisk tar imot flere barn – mange barn etter hvert – og de gjør en fantastisk jobb.

Så til det med målsettingen, å sette seg mål og å ha et visst antall. Det er kanskje vanskeligere i barnevernet enn det er i barnehagene. Man vet tross alt hvor mange barn som er født, og når de fyller ett år, som er aldersgrensen for å begynne i barnehage. Da sammenlikner jeg gjerne heller med sykehjem. Vi vet ikke hvor mange syke eldre vi får, men regjeringen har jo satt helt klare mål for hvor mange sykehjemsplasser man skal bygge ut. Og så sier man endatil at dersom vi kanskje ikke har et måltall som treffer, og at vi trenger flere plasser, så justerer vi etter hvert. Det kunne man gjort i barnevernet også.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [15:19:07]: Jeg må puste ganske dypt før jeg starter på innlegget mitt, for jeg ble kraftig provosert over å høre representanten Andersen.

Her har vi muligheten til å debattere hva vi kan gjøre for å få et bedre barnevern. Opposisjonen er rastløs! Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Venstre og Høyre fremmer hver måned forslag om og tiltak for å bedre barnevernet. Så går representanten Andersen opp og fremstår som en slags syvende far i huset, som skal fortelle og belære opposisjonen hvordan barnevernet er, og hvordan hverdagen der er. Så sier hun mellom linjene at det ikke er lett å sette seg inn i alle delene av barnevernet og prøver å påstå at opposisjonen ikke har peiling på hva vi snakker om. President, jeg synes det er respektløst. Det er respektløst overfor opposisjonen, som på barnevernets og barnevernsbarnas vegne er utålmodig.

Til statsråd Lysbakken vil jeg si: Det er riktig, jeg synes statsråden er på rett vei. Han har ambisjoner for barnevernet, og det er jeg glad for. Men når opposisjonen er rastløs, er det fordi Lysbakken er den fjerde barne- og familieministeren i løpet av fem og et halvt år. Lysbakken er den fjerde barne- og familieministeren som setter seg i departementet og sier at nå skal vi gjøre alt så mye bedre for barnevernet, nå skal vi snu hver stein, vi skal gå gjennom alt – alt skal bli så mye bedre. Det har de rød-grønne sagt i nesten seks år, og ingenting skjer. Barnevernsbarna sitter der ute og har ikke tid til å sitte og vente på utredninger og panel og evalueringer. Hvis vi ser på hvor mange saker regjeringen har lagt frem for Stortinget når det gjelder barnevernet, er det sørgelig trist. Derfor synes jeg man kan spare seg den litt hånlige tilnærmingen til opposisjonen og de forslagene vi kommer med, og den belærende tonen de rød-grønne har overfor opposisjonen, som jobber veldig hardt, og som jobber hver eneste dag for å ta initiativ til å fremme tiltak for å bedre situasjonen for barnevernsbarna. Det er en situasjon der 300 av fosterhjemsbarna ikke har jevnlige samtaler med sin tilsynsfører, noe de har krav på. Det er 11,1 pst. av barna som ikke engang har tilsynsfører, og det er brudd på loven. Det er 110 av landets kommuner som ikke engang har akuttberedskap 24 timer i døgnet. Situasjonen er alvorlig.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [15:22:23]: Jeg mener det er viktig at denne type store saker diskuteres i Stortinget. Jeg er glad for at vi har debatt om det. Denne saken handler jo, som representanten Håbrekke var innom, også om forpliktelse.

Jeg vil gjenta det som er sagt flere ganger, at vi er i gang med et stort arbeid. Når dette arbeidet, og denne evalueringen, er på plass, når vi har fakta på bordet, mener jeg det vil være naturlig at det kommer som en sak til Stortinget. Jeg synes jo også at det ville vært veldig flott hvis vi kunne ha fått et bredt forlik i Stortinget i denne saken, nettopp fordi jeg tror vi er enige om så veldig mange av målene.

I mellomtiden er det selvsagt bra med debatt. Hvis man skal gå inn på det som er «respektløst», vil jeg ikke si at vi har hatt noen belærende tone. Men det må jo være lov til å si at dette er todelt. Det ene er å bevilge penger, som kan gjøres over hvert statsbudsjett. Det andre er et arbeid som tar litt tid, og som faktisk krever at man har en del fakta og en del evalueringer på plass. Men det er jo noe med å kunne erkjenne at det faktisk skjer et arbeid, og det synes jeg det er litt spesielt at man i det hele tatt ikke ser. Det er klart at vi har mye igjen, men vi har jo gode forklaringer på hvorfor det er nødt til å være sånn.

Så håper jeg at man, når det kommer en sak til Stortinget om dette, kan begynne å diskutere om man skal sette seg mer konkrete mål når det gjelder hva slags planer man skal ha framover. Men dette arbeidet må man se i litt ulike etapper, nettopp fordi det er krevende problemstillinger. Det må man også ha respekt for. Når man skal arbeide med dette, må man ha en del ting på plass.

Så synes jeg det er veldig bra at opposisjonen er engasjert i disse spørsmålene, og jeg synes det er viktig at vi har debatt underveis. Jeg er sikker på at statsråden nå tar med seg mange av de innspillene i det arbeidet som foregår, og så kan vi jo gå tilbake og se på både forslag og debatt. Når Stortinget får en sak om dette, er jeg sikker på at det er veldig mange ting man kan enes om.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [15:24:29]: Jeg skjønner at jeg må ha truffet et svært sårt punkt hos representanten Hofstad Helleland, når jeg påpeker at det å fremme forslag i Stortinget og bli nedstemt har vært et forhold mellom opposisjonen og posisjonen i alle år. Slik var det da representanten Hofstad Hellelands parti satt i regjering. Da ble også forslag som man egentlig var enig om, stemt ned. Regjeringens begrunnelse var som regel: Vi er i gang med arbeidet. Og det er det vi sier.

Så sier representanten Hofstad Helleland igjen at det skjer ingenting. Jo, vi har styrket barnevernet. Vi er i gang med viktig arbeid for å få fram et kvalitetsgrunnlag som vi vil invitere Stortinget til å være med og diskutere et samarbeid om. Og da synes jeg faktisk det er litt respektløst å si at nei, det spiller ingen rolle, vi vet best nå, derfor skal vi bestemme akkurat nå, akkurat som man gjorde i budsjettet, der man bare satte en strek over 500 mill. kr til Bufdir og sa at det var en grei ordning – når vi nå snakker om hvem som skal skaffe fosterhjem, nemlig den etaten som også trenger å bli behandlet på en respektfull måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.