Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Stortinget - Møte tirsdag den 10. mai 2011 kl. 10

Dato: 10.05.2011

Sak nr. 3 [10:59:06]

Interpellasjon fra representanten Henning Warloe til forsknings- og høyere utdanningsministeren:
«Kunnskapsdepartementet har nylig publisert Forskningsbarometeret 2011. Av rapporten fremgår det blant annet at bare 25 pst. av studentene er fornøyd med den oppfølging de får ved studiestedet. Bedre veiledning, oppfølging og tilbakemelding i studiet var et av hovedmålene med Kvalitetsreformen. En av rapportens konklusjoner er at «det er grunn til å spørre om institusjonene har lykkes med Kvalitetsreformens intensjon om tettere oppfølging av studentene». Rektorer som har uttalt seg om saken, reiser imidlertid tvil om tallene som fremkommer, er korrekte, og kritiserer manglende kommunikasjon med sektoren under utarbeiding av rapporten.
Hvordan ser statsråden på Forskningsbarometeret 2011 og de konklusjoner som fremkommer der, og hva vil hun gjøre for å bedre situasjonen for studentene?»

Talere

Henning Warloe (H) [11:00:17]: Jeg tar opp denne interpellasjonen på bakgrunn av fakta og statistikk presentert i Forskningsbarometeret 2011, som ble publisert tidligere i vår, som det første i sitt slag.

Siden det er Kunnskapsdepartementet som står bak rapporten, la meg med en gang si til statsråden at dette er en svært interessant rapport, som departementet fortjener ros for. Her er det mye interessant stoff om høyere utdanning og forskning, presentert på en interessant måte som vekker nysgjerrighet og interesse. Interessant er det f.eks. at rapporten også stiller spørsmål som ikke forsøkes besvart i rapporten selv. Rapporten har altså en form som inspirerer til debatt, og hva er da mer naturlig enn at det også kan skje her i Stortinget? Jeg vil nesten si at basert på innholdet i årets forskningsbarometer kan vi ha en lang rekke interessante interpellasjonsdebatter her i Stortinget resten av dette året.

Når jeg i dag tar opp til debatt hvorvidt vi har lyktes med Kvalitetsreformen innen høyere utdanning, har det tre grunner. For det første har Kunnskapsdepartementet selv valgt temaet «Kunnskap for framtida» som spesialtema i Forskningsbarometeret 2011. For det andre presenterer rapporten fakta og statistikk knyttet til norske studenters oppfatning av egen studiesituasjon og lærested som nok kan virke urovekkende negative. For det tredje slår rapporten selv fast at det er grunn til å spørre om institusjonene, altså universitetene, har lyktes med Kvalitetsreformens intensjoner. Det er etter min mening et spørsmål som naturlig hører hjemme her i Stortinget. Og når det er Kunnskapsdepartementet selv som stiller spørsmålet, altså gjennom sin egen rapport, er det naturlig å høre hva statsråden selv tenker om spørsmålet, som altså hennes eget departement stiller.

Det er ikke unaturlig at våre universiteter får stadig større oppmerksomhet. Dette skyldes flere forhold. Ikke minst har vi i løpet av en generasjon opplevd en sterk vekst i antall personer med høyere utdanning. I løpet av 30 år har tallet økt fra ca. 300 000 til ca. 1 million, altså en tredobling i løpet av en generasjon. Dette gjelder utdanning ved både universiteter og høyskoler, og sektoren har altså vokst sterkt. Når stadig flere velger å investere flere år av livet i høyere utdanning, og den offentlige finansieringen øker i takt med dette, blir det også viktigere at ressursbruk, kvalitet og resultater er i tråd med forventninger og samfunnets krav. At vi får et stadig mer kunnskapsintensivt nærings- og arbeidsliv i internasjonal konkurranse, gjør også at kravene til våre universiteter øker og blir tydeligere. Det er derfor ikke unaturlig at Forskningsbarometeret 2011 setter fokus på akkurat dette gjennom tittelen på noen av kapitlene, f.eks.: «Utdanner vi rett kompetanse for framtida?» og «Er norske universiteter gode nok?».

Våre universiteter har to like viktige oppgaver: De skal forske og utvikle ny kunnskap, og de skal gi utdanning. I kanskje altfor mange år utviklet universitetene seg til store organisasjoner uten for mye «innblanding» fra samfunnet rundt. Begrepet «elfenbenstårn», altså en slags opphøyet og isolert tilværelse, ble brukt om sektoren og de som arbeidet der.

Det var sannsynligvis for liten kontakt mellom universitetene og arbeids- og næringsliv, det var for utydelige krav til resultater, og det var for lite innsyn og offentlig vurdering av kvalitet. Nå kan det innvendes, og jeg tror av og til med rette, at universitetene representerer en spesiell sektor, et samfunn nærmest i seg selv med egne regler og egen kultur. Jeg tror det var Einstein som i sin tid formulerte setningen «ikke alt som teller, kan telles». Kvalitet er et vanskelig begrep, og ikke alltid lett å måle.

Jeg tror likevel at tiden rundt år 2000 var overmoden for å rette et mer kritisk blikk på universitetssektoren. Ifølge næringsminister Trond Giske var det han, som daværende utdanningsminister, som tok initiativ til Kvalitetsreformen for høyere utdanning rundt år 2000/2001. Men det var altså Høyres utdanningsminister Kristin Clemet som la frem flere stortingsmeldinger om reformer i sektoren. En sentral målsetting var å bedre oppfølging og veiledning av studentene, for å redusere frafall og for å sikre at flere kunne gjennomføre studier på normert tid.

Kvalitetsreformen har nå virket i nesten et tiår. Det er svært interessant å se om reformen har virket etter hensikten – og hvis ikke, hvorfor? Når Forskningsbarometeret 2011 stiller spørsmål ved dette, bør det gi grunn til uro. Når kun ca. 25 pst. av studentene oppgir at de er svært fornøyd med den oppfølging de får, er det tydelig at vi har et langt stykke igjen. Ikke minst er det viktig å analysere årsakene til at det er slik. Har vi et ressursproblem? Har vi et ledelsesproblem? Eller har vi rett og slett et kulturelt problem, i den forstand at ansatte ved universitetene fortsatt ser på studenter som en belastning, og ikke som deres viktigste oppgave? Hvorfor er det slik at vi fra mange utenlandsstudenter hører om en annen holdning, en annen kultur, i forholdet mellom student og lærer ved universiteter i utlandet? Senest da KUF-komiteen besøkte noen av verdens aller beste universiteter i USA og Canada, hørte vi flere slike fortellinger fra norske utenlandsstudenter som vi møtte, om tett kontakt, liten avstand og stor interesse fra selv de mest fremstående professorene i forhold til råd og veiledning til studentene. Er det også slik ved norske universiteter?

Nå kan det selvfølgelig tenkes at tallene som presenteres i Forskningsbarometeret, skal tolkes med varsomhet. Dessuten er det et faktum at norske universiteter scorer bra på andre indikatorer. Men Kvalitetsreformen var en stor og viktig og politisk vedtatt reform for en hel sektor. Da er det viktig at både departementet og Stortinget viser interesse for om reformen faktisk har virket etter hensikten, også på andre områder enn det området jeg har tatt opp i denne interpellasjonen.

Jeg imøteser statsrådens svar.

Statsråd Tora Aasland [11:07:23]: Jeg takker for interpellasjonen og for interessen som representanten Warloe uttrykker for arbeidet med forskningsbarometer.

Som kjent har regjeringen pekt ut 2011 som Vitenskapsåret. I løpet av dette året inviterer regjeringen til diskusjoner om betydningen av forskning og høyere utdanning. 17. mars i år arrangerte Kunnskapsdepartementet den første av to store signalkonferanser i Vitenskapsåret. På konferansen ble Forskningsbarometeret lagt fram for første gang. Barometeret presenterer ulike indikatorer som viser tilstanden i norsk forskning, innovasjon og høyere utdanning. Forskningsbarometeret ble utarbeidet av Kunnskapsdepartementet i forkant av denne konferansen.

Representanten Warloe setter spørsmålstegn ved kommunikasjonen med sektoren under utarbeiding av Forskningsbarometeret. Kunnskapsdepartementet utarbeider mange ulike typer dokumenter i løpet av et år, og mange av disse er preget av deltakelse fra aktører i sektoren. Som et eksempel kan jeg nevne departementets pågående arbeid med stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene. I dette arbeidet ønsker departementet en åpen og involverende prosess, og vi er i tett dialog med sektoren, med yrkesfeltet og med andre berørte parter.

Forskningsbarometeret ble utarbeidet i Kunnskapsdepartementet uten en tilsvarende prosess i forkant. Framfor å involvere sektoren i selve utarbeidelsen av rapporten er den ment som et utgangspunkt for debatt – en debatt som startet på konferansen «Kunnskap for framtida» i mars. Forskningsbarometeret har enkelte spissformuleringer som var ment for å skape debatt, noe vi har lyktes med.

Mens Kunnskapsdepartementet noen ganger legger opp til en bred prosess og debatt i forkant av at dokumenter utarbeides, er det andre ganger mer naturlig at debatten kommer i etterkant. Når beslutninger skal tas, er det betimelig å invitere til innspill, noe vi selvsagt også gjør. Vitenskapsåret er nettopp ment som en mulighet for ulike aktører til å komme med innspill til neste stortingsmelding om forskning, som legges fram i 2013.

I tillegg til at Kunnskapsdepartementet har lansert et forskningsbarometer, foreslår også Fagerberg-utvalget i sin nylig framlagte utredning at det etableres et forskningsbarometer. Jeg vil benytte anledningen til å framheve at Fagerberg-utvalget her har gode forslag som jeg vil ta med meg videre, og jeg ser ikke noe problem med at departementet allerede har et slikt barometer. Andre forslag fra utvalget er, som dere kjenner godt til, budsjettspørsmål.

Årets forskningsbarometer fra Kunnskapsdepartementet er basert på flere kilder. Det skal oppdateres årlig og gi informasjon om norsk forskning. Hvert år vil det også presenteres et spesialtema. I årets rapport er dette «Kunnskap for framtida», hvor vi ser nærmere på kunnskapstriangelet og samspillet mellom utdanning, forskning og innovasjon.

Det representanten Warloe spesielt tar opp, er en undersøkelse om studenters tilfredshet med veiledning og tilbakemelding. Denne delen i Forskningsbarometeret bygger på Kandidatundersøkelsen 2009 utført av forskningsinstituttet NIFU. NIFU har utført slike undersøkelser siden begynnelsen av 1970-tallet, og har dermed lang erfaring på området. I tillegg til å undersøke kandidatenes situasjon på arbeidsmarkedet ble det spurt om ulike sider ved utdanningen. Undersøkelsen har en svarprosent på drøye 50 pst. for den delen som Forskningsbarometeret benytter, noe som må vurderes som akseptabelt. Jeg mener derfor at det er forsvarlig å bruke denne undersøkelsen for å belyse kandidatenes tilfredshet med tilbakemelding og veiledning og en rekke andre forhold.

Det er imidlertid viktig å påpeke at undersøkelsen sier noe om kandidatenes vurdering av oppfølgingen, og er ikke et mål på hvor mye tilbakemelding og veiledning som faktisk ble gitt. Det kan også bemerkes at studentenes forventninger om oppfølging kan være store, og dermed vanskelige å innfri.

På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet gjennomføres det for tiden en tidsbrukundersøkelse blant alle vitenskapelige ansatte ved universiteter og høyskoler. Her blir de ansatte bedt om å oppgi hvor mye tid de bruker til ulike oppgaver, deriblant oppfølging av studenter. Resultatet av denne undersøkelsen vil foreligge mot slutten av året. Vi vil da få forskning som ser dette fra de ansattes side, noe som vil bidra til at vi får et mer utfyllende bilde av situasjonen.

Det er dessuten viktig å påpeke at det trolig er forskjeller mellom fagmiljøer i oppfølgingen av studentene, og vi ser også av den tabellen Warloe henviser til, at det er forskjeller mellom de enkelte institusjonene. Forskningsbarometeret inkluderer gjennomsnittstall for det enkelte universitet, men viser ikke forskjeller mellom fagmiljøene. Barometeret presenterer heller ikke tall for de vitenskapelige og statlige høyskolene eller for private institusjoner. Jeg vil derfor understreke at bildet kan variere; mange læresteder og fagmiljøer bruker mye ressurser på undervisningen, andre burde brukt mer. For å få mer kunnskap planlegger Kunnskapsdepartementet å sette i gang en nasjonal studentundersøkelse som vil kunne gi oss data om studentenes vurdering av oppfølgingen i en lang rekke utdanninger og institusjoner.

Kjernen i Kvalitetsreformen er ganske riktig, som også representanten Warloe påpeker, at studentene skal lykkes i utdanningen, og det var et viktig utgangspunkt for reformen at det skulle være en tettere oppfølging av studentene. At Kunnskapsdepartementet finansierer undersøkelser blant både studenter og ansatte om dette temaet, reflekterer selvsagt at vi følger dette nøye.

Oppfølging av studentene er dessuten en viktig del av utdanningskvalitet, et område som er høyt prioritert i departementets arbeid. Mye er bra i norsk høyere utdanning. Blant annet viser det seg at utdanninger jevnt over gir et godt grunnlag for arbeidslivet. Samtidig viser evalueringer av ulike utdanninger at det kan gjøres forbedringer.

Universiteter og høyskoler har stor faglig frihet. Med det følger at de har plikt til å evaluere kvaliteten på sine utdanninger og vurdere tiltak. Institusjonenes kvalitetssikringssystemer er helt sentrale i denne sammenheng. Vi ser at mange institusjoner gjør dette på en god måte. Men selv om institusjonene har stor faglig frihet og er ansvarlige for kvaliteten på utdanningene, følger departementet dette tett, bl.a. i styringsdialogen med institusjonene. Og det er selvsagt et viktig mål for oss også at studentene skal få tilfredsstillende oppfølging og veiledning.

NOKUT har også en sentral rolle i kvalitetsarbeidet i universitets- og høyskolesektoren. Ved å føre tilsyn med og stimulere til utvikling av kvalitet skal NOKUT bidra til å sikre og fremme kvalitet i høyere utdanning.

I tillegg har Kunnskapsdepartementet innført enkelte nye rammer som institusjonene må forholde seg til, som nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk og råd for samarbeid med arbeidslivet. Sammen skal dette bidra til at lærestedene har en tydelig orientering mot studenter og mot samfunnet.

Kvalifikasjonsrammeverket skal sikre at fagmiljøene retter oppmerksomheten mot studentenes læringsutbytte. Dette skal iverksettes innen 2012 og innebærer at lærestedene skal ha formulert beskrivelser av læringsutbytte for alle studieprogrammer.

Institusjonene er også pålagt å etablere Råd for samarbeid med arbeidslivet, råd som skal bidra til å fremme studienes relevans for arbeidsmarkedet, noe som er et viktig aspekt ved utdanningskvalitet.

Jeg mener det er viktig med en god kobling mellom samarbeidet med arbeidslivet og utviklingen av læringsutbyttebeskrivelser. Læringsutbytte må være tilpasset samfunnets og studentenes behov, og jeg følger opp dette overfor institusjonene.

Studentevalueringene, som dette er et eksempel på, er en viktig del av kvalitetsarbeidet i universitets- og høyskolesektoren. Lærestedene rapporterer årlig om resultatene fra evalueringene til Kunnskapsdepartementet. Inntrykket herfra er at mange studenter er godt fornøyd med undervisningen.

Vi må også ta med oss at studentene er voksne mennesker som har et ansvar for egen læring. Undersøkelser viser at norske studenter i snitt bruker relativt lite tid på studiene. Jeg mener det er viktig at institusjonene setter klare krav, ikke bare til seg selv, men også til studentene. Kvalifikasjonsrammeverket med tilhørende læringsutbyttebeskrivelser vil være viktig for å synliggjøre hva studentene er forventet å ha av kunnskap, ferdigheter og kompetanse når utdanningen er fullført.

Jeg mener med dette at vi viser at Kunnskapsdepartementet i samarbeid med universiteter og høyskoler og NOKUT – vårt kvalitetssikringsorgan – gjør mye med tanke på å sikre studentenes situasjon.

Grunnen til at vi bl.a. lager et slikt barometer som Warloe tar opp spørsmål om, er både at institusjonene selv skal kunne se hvordan studentene på deres institusjon opplever veiledning og oppfølging, og at det selvfølgelig gir et signal til oss om at dette er et viktig oppfølgingspunkt også for oss. For det er et mål at man skal få veiledning og bli fulgt opp som student. Det var, som sagt, et helt sentralt utgangspunkt i Kvalitetsreformen, som det for øvrig, uansett statsråder som har lagt fram stortingsmeldinger om den, var bred politisk enighet om.

Henning Warloe (H) [11:16:56]: Jeg takker statsråden for svaret.

Det siste hun sa, nemlig at det var bred politisk enighet om Kvalitetsreformen da den ble vedtatt, er jo helt klart. Det var også en bred politisk enighet om oppfatningen av situasjonen og behovet for noen – skal vi si – kvalitetsfremmende tiltak i forhold til struktur, ledelsessystemer og forholdet mellom studenter og institusjon osv. Så det har blitt fremlagt en rekke stortingsmeldinger.

Jeg fant departementets vurdering av dette temaet som jeg nå har tatt opp i denne interpellasjonen i kortform i forbindelse med St.meld. nr. 35 for 2001–2002, som var en av disse meldingene, hvor det altså står:

«Iverksetting av kvalitetsreformen innebærer en tettere oppfølging, veiledning og tilbakemelding overfor den enkelte student. I fag med mange studenter på bachelornivå der det ikke har vært tradisjon for tett studentoppfølging, vil kvalitetsreformen medføre økt undervisningsaktivitet.»

Dette var jo nettopp noe av den virkeligheten som mange studenter rapporterte om, og som ble et problem for sektoren også i en periode med sterk studentvekst, ved at man kom inn i et system som man følte seg fremmed i. Man ble ikke ivaretatt, man fikk ingen oppfølging, man følte at man kanskje traff de gale valgene, frafallet var stort, osv. Det var åpenbart et behov for å gjøre noe. Akkurat i dagens politiske debatt har vi nå fått en stortingsmelding om ungdomsskolen som fokuserer på overgangen fra ungdomsskole, altså grunnskole, til videregående skole. Den gangen dreide det seg om det enorme sjokket det var å komme fra en videregående skole med organisert undervisning, klare krav og forventninger, fremdrift osv., progresjon, over i et universitetsmiljø der man var fullstendig overlatt til seg selv – for å sette det på spissen. Dette var det stor politisk enighet om at man måtte gripe fatt i.

Så er jeg enig med statsråden i at det vi nå kjenner, er tall for studentenes oppfatning av saken. Nå mener jo jeg at studentene kanskje er de viktigste brukerne av universitetene, og om deres oppfatning – skal vi si – er helt objektiv eller ikke, kan sikkert diskuteres. Det er uansett interessant å se hvordan de oppfatter seg ivaretatt på sine studiesteder. Det er viktig. Men det kan være andre sider av den saken som det kan være interessant å få mer kunnskap om.

Jeg har for så vidt ikke i min interpellasjon satt spørsmålstegn ved om disse tallene er riktige. Jeg har kun referert det som rektorer ved universitetene har uttalt offentlig. De setter spørsmålstegn ved noe av denne virkelighetsbeskrivelsen, og rektorene er jo i denne sammenheng også interessante aktører.

Statsråd Tora Aasland [11:20:15]: Det var et viktig siktemål da vi utviklet Forskningsbarometeret, at vi skulle bruke eksisterende innsamlet data. Så kan man diskutere hvor godt det materialet er. Jeg har nevnt noen svakheter ved akkurat den undersøkelsen som gjelder dette. Jeg synes det er bra at også rektorene debatterer, for her blir man jo sammenlignet med hverandre. Det er jo det som ikke bare inspirerer til å bli bedre selv, men kanskje også til å snakke med hverandre om hvilke faktorer det er som spiller inn for at det blir gode resultater.

I denne kandidatundersøkelsen, som tilbakemelding og veiledning er en del av, kommer det også for en dag at det er de store universitetene, bl.a. NTNU og Universitetet i Oslo, som har færrest svært fornøyde, mens mest fornøyde er studentene ved Universitetet i Agder og ved Universitetet i Ås. Her er det grunnlag for mange spekulasjoner om hva det er som slår ut. Men uansett er tilbakemeldingen i denne undersøkelsen at rundt 60 pst. av alle dem som er spurt, er svært fornøyd med utdanningen. Det legger jeg også en viss vekt på, selv om det selvfølgelig ikke skal ta grunnlaget vekk fra at vi har en utfordring i forbindelse med tilbakemelding og veiledning.

Men det er helt riktig det representanten Warloe sier. Det var nokså kaotiske og vanskelige tilstander før Mjøs-utvalget laget sin rapport, som var et utgangspunkt for hele Kvalitetsreformen. Hensikten var nettopp å få en bedre kvalitet og en bedre gjennomtenkt oppfølging av studentene. Den første evalueringen vi hadde etter at reformen hadde virket et par–tre år, viste at det var en god utvikling sammenlignet med slik det var før.

Men jeg er den første til å innrømme at vi trenger evalueringer nå, også av et bredere slag enn undersøkelsen fra NIFU STEP. Jeg håper Forskningsbarometeret kan være med på å bringe debatten fram til hvilke spørsmål som skal stilles, og hva vi skal vite mer om. Jeg håper også at vi kanskje får en mulighet om ikke så lenge til å få en enda bredere evaluering av hvordan Kvalitetsreformen virker. Jeg setter min lit til at vi kanskje får med oss noen viktige opplysninger når vi nå også spør dem som faktisk driver veiledning og oppfølging, om hvor mye tid de bruker på dette. Da vil bildet bli enda litt mer fullstendig enn det det er nå.

Karin Yrvin (A) [11:23:01]: Warloe stiller spørsmål om synet på Forskningsbarometeret og de konklusjoner som framgår der i forhold til å bedre situasjonen for studentene. Det har skjedd veldig mye innenfor universitets- og høyskolesektoren når det gjelder å bedre situasjonen for nettopp studentene. Kvalitetsreformen var banebrytende i å gi studentene gode muligheter for faglig oppfølging. Oppfølgingen er blitt tettere, og studentene framstår som en mer integrert del av det faglige miljøet enn tidligere. Samtidig er utdanningsløpet blitt tydeligere, slik at det er en klarere distinksjon mellom utdanning som beveger seg mot forskning, og den mer arbeidsrettede delen av utdanningen. At det har blitt klarere utdanningsløp for studentene og en sterkere internasjonal harmonisering, viser den store nødvendigheten av denne reformen.

Det er viktig å belyse om kandidatene er tilfredse med tilbakemeldingen og veiledningen som gis i forbindelse med reformen. Samtidig er det to faktorer som jeg også ser på som viktige. Den ene er å sette det i sammenheng med den undervisning og oppfølging som faktisk blir gitt, og den andre er – uten at det skal være et skalkeskjul for å gi dårlig oppfølging – at det ved mange universiteter og høyskoler er et ønske om at utdanningen også skal baseres på egen evne til utvikling og problemforståelse. Det skal i dette systemet være spesiell vekt på faglig selvstendighet.

Det vil være forskjeller mellom ulike fagmiljøer i hvordan de følger opp studentene i forhold til Kvalitetsreformen, og det er viktig å følge med på hvordan ulike utdanningsinstitusjoner og retninger forvalter sitt ansvar. Her tror jeg faktisk det er viktig å følge med, slik at studentene ved ulike retninger får den oppfølgingen som skal gis.

De ansatte ved universiteter og høyskoler er blitt bedt om å oppgi hvor mye tid de bruker til ulike oppgaver, deriblant oppfølging av studentene. Da vil vi, som statsråden sa, også få forskning som ser dette fra de ansattes side, og vi vil få et mer utfyllende bilde av situasjonen. Universiteter og høyskoler har plikt til å evaluere kvaliteten på sine utdanninger. Institusjonens kvalitetssikringssystemer er helt sentrale i denne sammenheng, og jeg er helt sikker på at departementet følger dette tett, bl.a. med den satsingen de har på forskningen på området. Vi imøteser også evalueringen av Kvalitetsreformen.

Bente Thorsen (FrP) [11:25:35]: Jeg takker representanten for å ha tatt opp denne saken.

Nå er det slik at Fremskrittspartiet ser stor betydning i rapporter som kan si oss noe om hvordan situasjonen og tilstanden er i de ulike sektorer. Dette gjelder ikke minst rapporter der brukerne selv blir hørt. Men på lik linje med spørsmålsstilleren reagerer jeg på at det ser ut til å ha vært liten eller ingen kommunikasjon mellom institusjonene og de som har utført undersøkelsen.

Rektoren ved Universitetet i Oslo viser til at Kunnskapsdepartementet den 17. mars inviterte til konferanse om «Kunnskap for framtida», der det under konferansen ble lagt fram et dokument, Forskningsbarometeret 2011. Det kom for de fleste av oss «som selveste julekvelden på kjerringa», sier altså rektoren ved Universitetet i Oslo. Forskningsbarometeret er en 96-siders beskrivelse av tilstanden til norsk forskning og norske universiteter.

Barometeret skal oppdateres årlig, og det er altså innført en årlig helsekontroll av norske universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner. Nå har de fått sin første helserapport. Denne inneholder ikke bare et knippe av indikatorer, men også subjektive vurderinger av norske universiteters kvalitet som forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Og alt dette uten at institusjonene, som i dette tilfellet er pasienten, blir forespurt om sin tilstand.

Mange institusjoner gjennomfører selv målinger av studiekvalitet og prosesser for utvikling av studiekvalitet. Disse bør det også legges vekt på. Studiekvalitet er først og fremst et ansvar for institusjonene selv. God studiekvalitet er nødvendig for å få studenter til å søke seg til institusjonene, og de burde dermed ha stor egeninteresse av å jobbe målrettet med studiekvalitet.

Handlingsromutvalget viser at universitetenes handlingsrom er svekket under den rød-grønne regjeringen. Dette har stilt institusjonene overfor en situasjon hvor de må nedprioritere enten studiekvalitet eller forskning. Man kan tenke seg at for å unngå å svekke staben har noen prioritert utdanningskvalitet. Men Kvalitetsreformen har ført til økt gjennomstrømning. Det at studenter faktisk fullfører én grad så raskt som mulig, mener Fremskrittspartiet også er av veldig stor betydning.

En kan heller ikke se vekk fra at det kan tenkes at dagens studenter stiller større krav og er mer politisk kompetente enn tidligere, og at de derfor vurderer sin utdanning strengere enn tidligere. Dette må vi også ta med i vurderingen i forhold til svaret fra studentene. Men det er viktig å ha i mente at det alltid finnes et forbedringspotensial, og at det derfor er viktig å ta med seg de signalene som kommer fra studentene.

Elisabeth Aspaker (H) [11:29:13]: Interpellanten tar opp et sentralt tema som det er viktig at Stortinget også som bevilgende myndighet vier større oppmerksomhet.

Dersom vi er opptatt av å sikre et høyere utdanningssystem i Norge som holder høy kvalitet også målt mot utdanningssystemer i andre land, må vi også vende blikket innover i våre egne institusjonsrekker for å få kunnskap om hvordan systemet fungerer og leverer. For Høyre er det viktig å slå fast at utdanningssystemet ikke er til for seg selv, men for studentene som representerer morgendagens arbeidskraft i et arbeidsmarked som krever stadig mer av den enkelte arbeidstaker.

Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen Utdanningslinja, ble det satt fokus på samfunnets behov for stadig mer kompetent arbeidskraft.

Det er også en realitet at stadig flere unge tar høyere utdanning. Det må også kunne sies å være en trend at man ikke lenger slår seg til ro med en bachelorgrad. Stadig flere går videre til masterstudier.

Ett av flere uttrykk for kvalitet i utdanningen er utvilsomt studentenes tilfredshet. I det nylig publiserte Forskningsbarometeret kommer det fram at bare én av fire studenter er tilfreds med måten de blir fulgt opp på av studiestedet. Det er etter Høyres mening bekymringsfullt. Utgangspunktet for Kvalitetsreformen i høyere utdanning var nettopp å få til tettere oppfølging av studentene for å få større konsentrasjon om studiene, bedre studentenes faglige prestasjoner og bidra til at flere fullfører på normert tid. Det er derfor et tilbakeslag for Kvalitetsreformen når studentene så massivt gir uttrykk for at de ikke får den forventede og nødvendige oppfølgingen fra sine studiesteder.

I 2010 var antallet studenter i Norge økt til 207 000, som er en vekst på nærmere 20 000 på tre år. Det hersker liten tvil om at de senere års økning i studenttallet er en betydelig utfordring for mange av landets universiteter og høyskoler. Mye tyder på at denne veksten går ut over studentene. Høyre har lenge advart regjeringen mot at nettopp dette kunne skje dersom ikke sektoren sikres mer realistiske økonomiske rammer i takt med økende studenttilstrømning.

I forrige uke fikk vi kanskje en ny påminnelse om behovet for god studentoppfølging. I den årlige tilstandsrapporten for universitets- og høyskolesektoren fra Kunnskapsdepartementet viser tallene at i gjennomsnitt 85 pst. av studentene på bachelorgrad fullfører på normert tid. Tilsvarende tall for masterstudentene ved universitetene er 72 pst. Ved høyskolene er imidlertid tallet vesentlig lavere, der bare halvparten av masterstudentene gjennomfører på normert tid. Da må vi spørre oss hvorfor.

Vi har de senere årene viet gjennomføring i videregående opplæring betydelig oppmerksomhet fordi vi er bekymret for alle dem som ikke fullfører, og hva som da er konsekvensene. Tiden er åpenbart inne til også å sette større fokus på gjennomføring i høyere utdanning, både av hensyn til samfunnet, som trenger arbeidskraften, og av hensyn til studentene, som ikke kommer i mål med studiene sine som planlagt. Våre høyere læresteder bør derfor sette denne problemstillingen enda høyere på sin dagsorden.

Målet med Kvalitetsreformen var større nærhet mellom de faglig ansatte i sektoren og studentene fordi vi vet at det virker som en positiv, motiverende drivkraft for studenten. Men statsråden har selvfølgelig helt rett i at det også påhviler studentene et klart selvstendig ansvar for å prioritere sine studier gjennom tilstedeværelse og gjennom arbeid, sånn at man kan oppnå best mulig resultater.

I et samfunnsperspektiv er det positivt at utdanningsnivået i befolkningen øker, men det er likevel grunn til å understreke at mange samfunnssektorer også er helt avhengig av fagutdannet personell. Derfor er det en utfordring i tiden som kommer, å finne det riktige balansepunktet mellom ulike utdanninger på ulike nivåer.

Det er samtidig en realitet at kompetansekravene for mange arbeidsoppgaver i samfunnet som allerede krever høyskole- og universitetsutdannelse, også øker ytterligere. Det betyr at universitets- og høyskolesektoren må ta sitt samfunnsoppdrag på stort alvor og bidra til at studentene møtes med oppdatert og forskningsbasert undervisning og opplever at institusjonenes ansatte er der for dem gjennom hele studieløpet. På samme måte må institusjonene møte den yrkesaktive delen av befolkningen med relevante etter- og videreutdanningstilbud for å møte et økt kompetansebehov i samfunnet generelt. Også disse studentene har krav på god oppfølging for å lykkes med sine studier.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Aksel Hagen (SV) [11:34:14]: Vi har fått et interessant spørsmål å diskutere, og så langt har vi hatt en debatt som har gjort at vi er i ferd med å diskutere høgere utdanning og forskning litt mer generelt, men det gjør vel bare debatten enda mer interessant og matnyttig for oss i denne komiteen.

Det foregår jo, som statsråden nevnte, en tidsbruksundersøkelse nå blant alle vitenskapelig ansatte. Det blir nyttig for oss å få slike oppdaterte data. Enn så lenge vet vi at de ansatte sjøl hevder at de arbeider mye – de arbeider svært mye og for mye. Vi får klare meldinger fra fagforeningene om dette, men vi får det også fra ledelsen ved de fleste høgskoler og universiteter. Da er vi altså i en situasjon der mange av de ansatte føler seg skviset tidsmessig, når en skal forske, en skal bli bedre på formidling, en skal gjerne både administrere og lede bedre enn en gjør i dag, og så skal en ikke minst både undervise og veilede. Mange mener at dette ikke går helt opp. Det er ikke mulig å gjøre alt så bra som en kunne ønske, eller gjøre det godt nok i forhold til de krav som er ute og går.

Og én ting er hva den enkelte ansatte føler og rapporterer om dette, det er jo interessante data som vi må ta utgangspunkt i, men vi har også andre bidrag inn i denne debatten som skal si litt om hva slags situasjon vi står overfor. Fagerberg-utvalget har slått fast at det er mange som forsker for lite. Vi får stadig oppslag i media om at det formidles for lite og for dårlig. Nå har vi altså en melding fra studentene om at de synes de får for lite oppmerksomhet, og vi hører av og til fra de ansatte at de synes studenter gir undervisningen for liten oppmerksomhet osv. Så dette er en interessant og viktig debatt.

Det er fint å få oppdaterte data. Jeg har særlig lagt merke til at studentorganisasjonene betimelig har reist et interessant spørsmål, som går på om den riktige, økte oppmerksomheten som vi har gitt forskning i det siste, og som vi helt klart ser har slått veldig positivt ut, kanskje har gått noe ut over undervisningen. I den forbindelse synes jeg det er interessant å gå til Fagerberg-utvalget, som jo har fått i oppdrag å gi oss en rapport der en har filosofert litt over nytten ved forskning. Den sier på s. 101 at en av de viktigste nyttefaktorer ved forskning er knyttet til den utdanningsaktiviteten som foregår ved våre høgere utdanningsinstitusjoner. De formulerer det på den måten at den store samfunnsnytten av forskning ikke minst ligger i alle de utdannede kandidatene.

Jeg liker den inngangen veldig godt, for vi kan ofte operere med et slags motsetningsforhold: Jeg tror den enkelte ansatte ofte føler at det er et motsetningsforhold – om en skal bruke tid på forskning, eller på undervisning. Kanskje vi i større grad burde se på dette som et samspill. Det er ikke tvil om at god undervisning og veiledning forutsetter at det er et godt samspill, gode relasjoner, mellom den som gir slik undervisning, og studentene som skal ta imot slik undervisning. Tilsvarende tror jeg også absolutt om forskning. Vi har jo noen interessante diskusjoner i så måte, ikke minst om en skal trekke studenter inn i forskning. Da kan dette bidra til å viske litt ut skillet mellom underviser og student, og det kan viske litt ut skillet mellom utdanning og forskning, ikke minst i et land som Norge, som kanskje sterkere enn noe annet land har som ambisjon at høgere utdanning skal være forskningsbasert. Så jeg tror det er viktig at vi kanskje redefinerer denne debatten litt og nettopp får fram det nyttige og gode og viktige samspillet som vi må ha mellom forskning og undervisning for at dette skal bli riktig så bra. Og tilsvarende, for å få dette til å fungere må den vitenskapelig ansatte – altså forskeren og underviseren på den ene siden, og studenten på den andre siden – i større grad se på dette som et samspill og et samarbeid mer enn at det er én som yter, og den andre sitter og tar imot.

Så jeg ser fram til en videre debatt om dette, bl.a. knyttet til at vi får denne undersøkelsen ferdigstilt og presentert, og ikke minst knyttet til Fagerberg-utvalgets innstilling.

Henning Warloe (H) [11:39:09]: Dette ble jo ingen lang debatt, og det var det kanskje ingen grunn til å vente heller, på en stille dag her på Stortinget, med fint vær og mye annet som skjer. Men jeg vil takke dem som har tatt del i debatten, likevel, for det har vært flere interessante innlegg.

Hvis jeg kan kommentere noe av det Aksel Hagen nå sa: Jeg tror det er et interessant tema, som i alle fall vi fra Høyres side ønsker å drøfte videre, gjerne med Aksel Hagen og andre i komiteen, nemlig det med det litt kunstige og merkelige skillet som er mellom forskning og utdanning, altså den holdningen man kanskje har i sektoren til at her er det to helt forskjellige aktiviteter man snakker om. Jeg tror kanskje at det er det en annen kultur for ved en del utenlandske og fremstående universiteter, og den typen problemstillinger kan det være interessant å se på. Vi har jo disse begrepene som jeg vet at studentenes talspersoner og tillitsvalgte holder frem litt ironisk, nemlig at det heter forskningsfri og undervisningsplikt. Med andre ord: Når man forsker, har man den store friheten, og da får man gjøre det man helst vil, mens når man underviser, må man utføre en sur plikt. Det er jo selvfølgelig ikke slik det oppfattes eller er ment, men det sier kanskje noe om en holdning som har vært i norsk universitetssektor tidligere.

Så vil jeg si at vi fra Høyres side er helt enige i at det er viktig at institusjonene stiller krav til studentene, og at vi gjør det som samfunn. Utdanning koster, spesielt utdanning av god kvalitet koster. Det koster også for studentene, og det er viktig at studentene lykkes, for samfunnet og for sin egen del. Nå vet jeg at næringsminister Trond Giske, som altså hevder å ha farskapet til Kvalitetsreformen, også sa i et intervju med Bergens Tidende i fjor høst at norske studenter for lengst har innført sekstimersdagen og går for halv maskin, mens han har vært i Kina og sett kinesiske studenter som leser hele natten, og det skal da være forbilledlig. Jeg kunne kanskje tenkt meg å utfordre statsråden på om hun deler den oppfatningen av norske studenter versus kinesiske.

Så vil jeg til slutt si: Statsråden sa også at vi trenger mer kunnskap, vi trenger bredere evalueringer. Tallgrunnlaget så langt gir grunnlag for mange spekulasjoner, og det skal vi selvfølgelig helst ikke holde på med her i Stortinget, vi skal forholde oss til fakta. Jeg ville nok ønsket meg en stortingsmelding om statusen for høyere utdanning, kanskje parallelt med forskningsmeldingen, som statsråden sa skal komme i 2013.

Statsråd Tora Aasland [11:42:23]: Som interpellanten sa i sitt første innlegg, ligger det mange temaer i Forskningsbarometeret for videre oppfølging. Jeg har merket meg interessen for dette, og skal selvfølgelig gjøre mitt til at Stortinget får grunnlag for slike diskusjoner.

Det første vi gjør nå, er – etter at Fagerberg-utvalget har levert sin utredning – å få en god samkjøring og godt samspill mellom dette forskningsbarometeret og det forskningsbarometeret som ligger i Fagerberg-utvalgets rapport, for vi trenger gode indikatorer på hvordan det står til både med forskning og undervisning.

Jeg må si jeg var litt overrasket over innlegget fra Bente Thorsen, som nærmest kunne tolkes slik at Forskningsbarometeret er fullt av subjektive vurderinger. Jeg vil heller si at det er fullt av fakta, og de få subjektive departementsvurderinger som måtte være, er jo bl.a. utgangspunktet for interpellantens spørsmål i dag. Det står nokså forsiktig i barometeret at det er grunn til å spørre om institusjonene har lyktes med Kvalitetsreformens intensjon om tettere oppfølging av studentene. Vi har nettopp gjort et nummer av at det ikke skal være subjektive vurderinger, men fakta som presenteres, så vi må tåle de faktaene, enten de forteller oss sannheten på den ene eller på den andre måten. Og denne kandidatundersøkelsen har da gjort det klart at studentene ikke er spesielt godt fornøyd med sin oppfølging og veiledning. Men det er en rekke andre forhold studentene er fornøyd med, bl.a. er de ganske fornøyd med utdanningen som sådan og med lærestedet som sådant. Der er scoren atskillig høyere. NIFU holder på med disse spørsmålene over lengre tid, og det kan bli veldig interessant å følge dette videre. Jeg tror vi er enige om målet, nemlig at det skal være viktig med oppfølging og veiledning av studentene.

Jeg synes også at representanten Aspaker tok opp en del interessante spørsmål når det gjelder frafall også i høyere utdanning. Vi må tørre å diskutere det. Det er viktig å diskutere frafall i videregående skole, men det er også viktig å være klar over frafallet – og motvirke frafallet – i høyere utdanning. Så jeg er helt enig med representanten i at det er et spørsmål som er sentralt, og som også vi har på dagsordenen.

Det å finne det rette balansepunktet mellom de ulike utdanningsnivåene er noe vi holder på med, f.eks. i forholdet mellom fagskole, mellom bachelorutdanningen, masterutdanningen og doktorgradsutdanningen på våre høyere læresteder. Det er hele tiden en viktig vurdering som må gjøres, hvor vi setter inn mest oppmerksomhet, og hvordan skal denne balansen være.

Aller sist: Det bør være samspill mellom forskning og undervisning, som også Aksel Hagen var inne på. Min visjon om det er at våre læresteder – forhåpentligvis – setter de beste forskerne til å undervise i studentenes første år, slik at studentene virkelig blir motivert av gode professorer og forskere, og at det er en regel snarere enn et unntak.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.