Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Stine Renate Håheim (A) [11:16:46]: (ordfører for saken): I dag skal vi behandle et representantforslag om endring av norske myndigheters håndtering av saker om barnebortføring. Det er representanter fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet som har fremmet forslagene, og jeg har innledningsvis lyst til å gi ros til representantene for å sette en veldig viktig problemstilling på dagsordenen. Jeg har også lyst til å gi representantene ros for å være utålmodige. Av hensyn til barna og av hensyn til den forelderen som sitter igjen, trenger vi opposisjonens utålmodighet, og vi trenger all den konstruktive debatten vi kan få.

Jeg har også lyst til å understreke at regjeringen jobber intenst og godt med disse sakene. I komiteens innstilling og i justisministerens brev til komiteen vises det til mange tiltak som er iverksatt av regjeringen, ofte med bred støtte her i Stortinget.

Det er i denne debatten viktig å være klar over at barnebortføringssaker er komplekse saker. Globaliseringen har gjort verden mindre, vi lever i et flerkulturelt samfunn, og det er lettere i dag å finne kjærlighet på tvers av landegrenser. Det er på veldig mange måter en veldig fin ting, men vi møter utfordringer den dagen en forelder bortfører barnet ut av landet.

Ved internasjonal barnebortføring skal man forholde seg til lovgivning og rettskultur i minst to land, og i saker hvor barn blir bortført til land som ikke har tiltrådt Haagkonvensjonen, blir det enda vanskeligere for norske myndigheter å løse sakene.

Komiteen understreker i innstillingen viktigheten av å finne effektive virkemidler som kan forebygge barnebortføring, og tiltak for å påskynde retur av barnet. Representantforslaget inneholder en rekke økonomiske tiltak, og komiteen gir en enstemmig tilslutning til forslaget om å stanse barnebidrag til den som bortfører barnet. Vi er nødt til å sørge for at det aldri lønner seg å bortføre barn, og på den måten bidra til å forebygge bortføringer eller bidra til at barnet kommer raskt tilbake.

Det er også på denne bakgrunn at Barne- og likestillingsdepartementet i samarbeid med Arbeids- og inkluderingsdepartementet har sendt et forslag om stans av offentlige ytelser og barnebidrag på høring. Forslaget har fått bred støtte fra høringsinstansene, og det er god grunn til å tro at forslaget også vil få bred støtte her i Stortinget. Men forslaget må justeres på noen områder, for vi er nødt til å ta individuelle hensyn i disse typer saker, for å ivareta menneskerettigheter og våre forpliktelser i henhold til internasjonale konvensjoner. Derfor er det en samlet komité som imøteser en lovproposisjon, som er lovet av regjeringen. Det er også verdt å nevne at Barne- og likestillingsdepartementet i høringsnotatet går lenger enn det forslaget vi har til behandling her i dag, gjør, fordi man i tillegg til å stanse barnetrygd også vil se på en stans av andre offentlige ytelser, nettopp for å gjøre det enda mer effektivt.

Så vil jeg kommentere de forslagene hvor det er uenighet. Jeg vil gjøre rede for flertallets syn, og regner med at representantene fra de andre partiene vil gjøre rede for sine synspunkter.

Når det gjelder forslaget om at staten skal stanse innkreving på vegne av barnebortfører, opprettholder Fremskrittspartiet og Høyre i innstillingen sitt forslag. Men jeg har lyst til å våge meg på den påstand at her er det i beste fall grader av uenighet. I forslaget som er sendt på høring, går riktignok Barne- og likestillingsdepartementet inn for at barnebidraget skal kreves inn på vanlig måte fordi den bidragspliktige forelderen fremdeles har et forsørgeransvar for barnet. Men man foreslår altså at utbetalingene holdes tilbake inntil barnebortføringssituasjonen er avklart. Det betyr at framgangsmåten er noe ulik det som ligger i representantforslaget, men resultatet vil altså bli det samme, nemlig at barnebortfører ikke vil få tilgang på bidraget.

Flertallet i komiteen støtter ikke forslaget om å beslaglegge barnebortførers norske formue som et straffeprosessuelt tvangsmiddel. Vi mener at det å stanse økonomiske ytelser og barnebidrag vil være et mer hensiktsmessig og langt mer effektivt virkemiddel.

Så er det slik at forslaget om å opprette et råd for å samordne innsatsen mellom relevante myndigheter heller ikke får støtte. Det har sin bakgrunn i at vi allerede har et nasjonalt og et nordisk samarbeidsforum, og det mener flertallet, i likhet med justisministeren, holder.

Helt til slutt har jeg lyst til å gjenta oppfordringen som også en enstemmig komité kommer med i innstillingen, og det er oppfordringen om at alle foreldre som opplever barnebortføring fra Norge, må henvende seg til norske myndigheter. Det er viktig for å avdekke eventuelle mørketall, men det er også viktig for at nødvendig innsats raskt blir satt i gang, og at vi får en effektiv avklaring av saken.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [11:22:03]: Jeg vil aller først få takke saksordføreren, representanten Håheim, for rosen som forslagsstillerne får for sine forslag, og ikke minst for saksordførerens forståelse for den utålmodigheten vi som forslagsstillere har i slike saker som dette. Som saksordføreren nå var inne på, er det en utrolig viktig sak vi debatterer her. Derfor er jeg også veldig glad for at det er så stor enighet om saken, i hvert fall når det gjelder intensjonene i de forslagene og de problemstillingene som tas opp i saken.

Det er store utfordringer når det gjelder denne saken. Som saksordføreren også var inne på: Kjærlighet over grenser får vi ikke gjort så mye med. Det kan være mye positivt med det, men det skaper også en del utfordringer når det kjærlighetsforholdet tar slutt, og det er barn inne i bildet. Det som er intensjonen her, og som alltid bør være intensjonen, er at det er barna som må komme i første rekke. Da er det beklagelig at barna blir brukt som et middel i en kamp mellom ektefeller eller tidligere ektefeller. Det er derfor også viktig at en bruker de midlene som er mulige å bruke, for at barna skal lide minst mulig. Vi ser ofte når foreldre flytter fra hverandre, at den ene parten bruker barna som et pressmiddel, og at det ligger økonomi bak i de fleste tilfeller. Derfor er det viktig å ta det på alvor og gi barna den beskyttelsen de absolutt fortjener og skal ha, ikke bare ut fra konvensjoner, lover og regler, men ut fra normalt hjertelag. Barn er sårbare, og de trenger den hjelpen de kan få, for at de skal få et godt og trygt liv.

Som jeg var inne på, er det stor enighet om de fleste forslagene, men det er noen forslag – som også representanten Håheim var inne på – der det mildt sagt kanskje er litt uenighet om forståelsen.

Når det gjelder forslaget om å beslaglegge formue, kan jeg være enig i at det er mer effektivt å bruke andre økonomiske virkemidler – det er det ingen tvil om – barnebidrag o.l. er mye mer effektivt. Det sies også at gjeldende bestemmelser i straffeprosessloven ikke er egnet som virkemiddel i disse tilfellene. Men straffeprosessloven kan gjøres om slik at en kan ta beslag i formuen. Selv om den formuen de eventuelt skulle ha i Norge, ikke er direkte knyttet opp mot den barnekidnappingen som foregår, er det tross alt en kidnapping, og kidnapping er alvorlig kriminalitet – ikke bare at de tar barna fra foreldrene, men de utsetter barna for store traumer. De utfører faktisk en grov kriminell handling, som kidnapping er. Derfor mener Fremskrittspartiet nå at det kan være betimelig å gjøre endringer i straffeprosessloven, slik at den formuen som disse kidnapperne har, kan fryses, eventuelt beslaglegges ved en senere anledning. Vi mener at dette kan være et bidrag, i tillegg til de andre økonomiske virkemidlene, som vi – som sagt – er helt enige i kan være mer effektive, men det er et tillegg som kan være med på å bidra til at en forebygger slike handlinger.

Og så har jeg helt til slutt lyst til bare å nevne en liten ting. For godt og vel ett år siden var undertegnede ute i media i forbindelse med en barnekidnappingssak, der barna ble hentet tilbake til Norge av den ene forelderen og profesjonelle folk som ble leid inn for å gjøre denne jobben. For meg er det en uting hvis vi skal begynne å leie inn profesjonelle leiesoldater som reiser til utlandet for å hente tilbake barn som er kidnappet. I England har de en spesiell «task force», som bl.a. er operativ ved den pakistanske ambassaden, og som går inn og henter tvangsgiftede jenter. Jeg har ikke sagt at vi skal gjøre det i Norge – og har heller ikke foreslått det – men det kunne kanskje være en idé å vurdere den muligheten i Norge når det gjelder å hente barn som er kidnappet. Det er klart at dette kan ha en del diplomatiske konsekvenser, men det bør være lov i hvert fall å vurdere det, ikke bare avvise det umiddelbart.

Anders B. Werp (H) [11:27:25]: Høyre er medforslagsstiller i denne saken. Vårt utgangspunkt er først og fremst barneperspektivet. Det er hensynet til barna som gjør at vi engasjerer oss sterkt i dette spørsmålet. Konflikten mellom foreldrene fører altså til at barna blir taperne. Sett fra vårt ståsted er det behov for større tydelighet i norske myndigheters behandling av disse spørsmålene.

Jeg er veldig glad for den redegjørelsen som saksordføreren ga om justiskomiteens behandling av saken, fordi den redegjørelsen bekrefter også det som er vårt inntrykk, at her er et samlet storting utålmodig etter å få på plass et regelverk og retningslinjer som gjør at det blir mer forutsigbart hvordan slike kompliserte saker skal behandles. Høyre mener det i seg selv kan bidra til å forebygge at noen av disse sakene oppstår i første instans.

Det er en stor grad av kompleksitet i forholdet mellom to land som er berørt i disse sakene. Internasjonale konvensjoner er nevnt, og i tillegg får vi altså et dypt personlig, følelsesmessig engasjement, som ytterligere kompliserer dette på det menneskelige plan.

Høyre står bak disse forslagene, fordi vi ser et stort behov for en mye tydeligere behandling fra norske myndigheter i deres håndtering av disse sakene. Vi må få på plass klarere virkemidler som er både organisatoriske og juridiske. Vi mener at balansen i dette framlagte forslaget ivaretar nettopp det. Det er altså et signal – etter det Høyre forstår nå, også fra et samlet storting – om at vi tar dette på alvor og ønsker å få satt dette på dagsordenen og får løsninger som gjør at vi kan forhindre at barn blir tapere i et maktspill mellom sine foreldre.

Jeg imøteser den videre debatten og ikke minst imøteser jeg hva som kommer fra regjeringen i oppfølgingen av debatten. Vi er også utålmodige fra Høyres side i så måte.

Presidenten: Det er et forslag i innstillingen som Høyre og Fremskrittspartiet står bak. Ønsker representanten å ta opp det forslaget? Det er nemlig så langt ikke tatt opp.

Anders B. Werp (H) [11:30:18]: Jeg tolket det slik at den foregående taler gjorde det. Men hvis det er tvil om det, tar jeg opp det forslaget.

Presidenten: Da har representanten Anders B. Werp tatt opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Akhtar Chaudhry (SV) [11:30:42]: Det er kanskje få ting som er verre enn at ens barn blir bortført ulovlig, og verre blir det når barnet blir ført ut av landet. Og det er sakens kjerne. Utenfor landet har vi dessverre ikke jurisdiksjon, og vi har begrenset innflytelse over andre lands myndigheter, lovgivning, rettsvesen, rettspleie osv. Men det betyr ikke at vi ikke skal være utålmodige – vi skal absolutt være utålmodige. Det er SV, og vi deler dermed forslagsstillernes intensjon om å gjøre alt som står i vår makt for å få disse barna fortest mulig hjem.

Regjeringen har gjort en god del ting i løpet av de siste årene. Man kan gå på barnebortføring.no og se alle de tiltakene som regjeringen har gjennomført. Det håper vi, og er sikre på langt på vei, i hvert fall vil hjelpe foreldre som savner sine barn, og hjelpe barn som er blitt bortført fra sine naturlige omgivelser. Norske barn hører hjemme i Norge.

Men vi skal fortsatt være utålmodige og gjøre flere ting, og en av dem er å få andre land til å ratifisere relevante konvensjoner. Det er det som er det viktigste, og det er slik vi sammen over landegrenser, som myndigheter, skal hjelpe til slik at barna kommer hjem.

Når vi først er inne på barn, og foreldre som er sinte på hverandre og lar krangelen gå ut over barna, vil jeg komme innom barnebidrag, som barn trenger. Det er barnas penger. De går til deres oppvekst, de går til mat, de går til klær, de går til husleie, de går til medisiner osv. Så vet vi at foreldre i en tilspisset situasjon ikke ser barnet, men bare blir opphengt i sin tidligere partner. Stort sett blir det dessverre snakk om mødre, men også fedre er der. Jeg mener at vi er nødt til å se på nye mekanismer som kan gjøre det mulig for barn å få sitt rettmessige bidrag. Vi vet at veldig mange skjuler sin inntekt – jobber svart osv. – og da har jeg tatt til orde for at vi bør se på om vi skal kreve at før en som skylder barnebidrag til sitt barn, skal få lov til å registrere en bil på seg, så bør vedkommende gjøre opp med sitt barn. Poenget her at hvis man har penger til å kjøpe en bil, så har man penger til å betale bidraget til barnet sitt.

Jeg mener at dette er et forslag som bør vurderes. Jeg har bedt regjeringen om å gjøre det, og jeg håper at andre partier også tar det med seg og reflekterer over det. Det viktigste er å finne gode, effektive mekanismer som gjør det mulig for barna å få det de har krav på.

Og så tilbake til dette: Norske barn hører hjemme i Norge. Og da skal vi stå sammen om bestrebelsene for det.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:34:23]: Jeg vil også begynne med å takke saksordføreren for et godt innlegg og for ros – og slik sett også for debatten, som viser at dette er en sak som det er stor enighet om.

Så er det vel forskjell på utålmodighet. Kristelig Folkeparti pleier ofte å si at et samfunn som er godt for barna, er godt for alle, og i denne saken er det klart at vi skylder barn som er bortført, å gjøre enda mer – gjøre så mye vi kan.

Det er bekymringsfullt at tallet på barnebortføringer øker. Statsråden og saksordføreren har trolig rett i sin vurdering av saken når de sier at økningen kan skyldes økt globalisering og etablering av multikulturelle familier. Men uansett årsaken til økningen i barnebortføringer, krever det tiltak og handlingsvilje fra regjeringen.

Det er åpenbart at det er bred tilslutning i Stortinget til at barnebortføring er et så alvorlig problem at viljen til å innføre tiltak er stor. Derfor er det gledelig at det er bred politisk enighet om at de som bortfører et barn, ikke skal få barnebidrag eller andre økonomiske ytelser.

Men da er det synd at det tar så lang tid for regjeringen å utarbeide lovendringer og legge dem fram for Stortinget. Regjeringen signaliserte ved forrige behandling av tilsvarende forslag at det vil bli lagt fram et lovforslag om dette i løpet av 2010. Det har vi ikke sett noe til. Da et tilsvarende forslag ble behandlet for over et år siden, sa justisminister Knut Storberget følgende:

«… jeg har stor tro på at økonomiske tiltak vil kunne virke svært forebyggende og også framskynde tilbakelevering av ulovlig bortførte barn (…). Jeg er overbevist om at det vil bli viktige tiltak for å forebygge framtidige barnebortføringer.»

Det er et veldig godt sitat, men det er flere år siden en justisminister første gang varslet et mulig lovendringsforslag på dette området. Jeg merket meg at statsråden i sin vurdering av forslaget har skjøvet ansvaret over til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, og at de tar sikte på å legge fram en lovproposisjon når arbeidet er avsluttet. Det er litt vanskelig å forholde seg til akkurat det tidsaspektet. Nå har det allerede gått mange år, og jeg lurer på hvor mange flere år statsråden regner med at dette arbeidet kommer til å ta.

Det er berettiget å tro at det er store mørketall når det gjelder barnebortføringer. Mange av disse sakene når ikke fram til Justisdepartementet eller Utenriksdepartementet, fordi de ikke blir anmeldt. Som flere har vært inne på, er det kompliserte tilfeller, og det kan være vanskelige historier rundt barnebortføring. Det er viktig at saker blir anmeldt, selv om det kan være krevende i noen situasjoner. Men det betyr også at problemet og antall bortførte barn er større enn det antallet som blir anmeldt.

Kristelig Folkeparti tror at vi må gjøre regelverket og rutinene som i dag skal ivareta de barna som blir bortført, mye mer finmasket enn det er i dag. Dette er en utfordring som jeg synes regjeringen må ta enda mer på alvor, slik at vi også ser handling straks.

Vi er helt avhengige av at vi her hjemme har et apparat som håndterer sakene når de kommer. Statsråden peker på at vi har et nasjonalt og nordisk samarbeidsforum der man utveksler erfaringer og informasjon. Statsråden kan også fortelle at forumene er svært verdifulle. Da er det vanskelig for meg å forstå at statsråden ikke ønsker å formalisere og konkretisere innsatsen bedre. Han burde fått på plass et råd for å samordne innsats mellom relevante myndigheter for bistand til norske foreldre som har fått barn bortført.

Jeg tar debatten og behandlingen som et tegn på saken tas alvorlig av et samlet storting, og så får statsråden ta debatten som et tegn på stor utålmodighet fra opposisjonen.

Abid Q. Raja (V) [11:38:36]: Venstre er også medforslagsstiller i denne saken.

Aller først vil jeg starte med å berømme justisminister Storberget for å ha et betydelig engasjement i disse sakene – også i enkeltsaker, som noen ganger kan oppleves som uvanlig – tidligere som opposisjonspolitiker og stortingspolitiker, og nå også som statsråd.

Når det er sagt, kan sikkert også statsråden være enig med opposisjonen i at det fremdeles er en del ting som står igjen, og som kan gjøres. Samtidig er det en del ting som har blitt gjort, som er bra. Det er det verdt å løfte fram. En rekke av de tiltakene har blitt beskrevet i svar til komiteen. Blant annet er advokatbistand tatt med som et tiltak som jeg tror er nødvendig, men jeg tror vi kan gjøre enda mer.

Som tidligere advokat har jeg vært borti noen av disse sakene. Det er riktig som det har blitt beskrevet her tidligere, at dette er saker som er ekstremt frustrerende for de foreldrene som blir igjen, og som har blitt frarøvet sitt barn. De opplever enorm avmakt, og de møter stagnasjon i det norske systemet. I tillegg er det enkelte av disse – gjerne flere – som ikke behersker det norske språket eller det norske systemet. Noen av dem er attpåtil analfabeter. De vet heller ikke hvor de skal henvende seg. Jeg tror vi har en del mørketall også, fordi de aldri henvender seg til norske myndigheter. De går gjennom sine egne kanaler, sine miljøer. Det er også skjebner som man må ha med seg.

Så kjenner vi til at mange også bruker disse sakene om barn som en brekkstang for å få sin tidligere ektefelle ut av landet, f.eks. den som ikke har fått fast oppholdstillatelse. Når barnet blir røvet bort fra landet, har man heller ikke grunnlag for å bli i landet. Etter hvert dukker en avslagssak opp og man må reise ut, og så hender det at den norske statsborgeren som har tatt med seg barnet til utlandet, returnerer på et tidspunkt. Dette er også vanskelige og vonde saker. Jeg har også som advokat observert saker hvor det gjerne er en mann fra et arabisk land og en kvinne fra et baltisk land, og det er kjempeutfordringer knyttet til hvordan man løser de sakene.

Media har vist stort engasjement i disse sakene. Det tror jeg er viktig for å få fram enkeltskjebnene. Det gjør at både posisjon og opposisjon hele tiden trigges til å lage nye og bedre systemer, og ikke minst at også ansvarlig statsråd følger opp her. Jeg tror vi må jobbe mye ut fra føre-var-prinsippet. Vi må gjøre mer. Flere barn blir stadig brakt over grensene, og vi er nødt til å lage noen systemer internasjonalt for hva man kan gjøre når slike situasjoner oppstår. Noen ganger – det er ikke sikkert at det nødvendigvis stemmer – er oppfatningen hos folk, og den opplevelsen folk sitter igjen med, at politiet ikke tar disse sakene helt på alvor, at man kanskje blir møtt med litt passivitet og en frase om at de kommer sikkert tilbake igjen, vi får bare vente og se det an en 14 dagers tid. Men man vet at det er de første 14 dagene eller tre ukene som altså er avgjørende i etterforskningsfasen i disse sakene.

Jeg tror vi også grenser inn på andre departementer her selv om dette er et felt som hører inn under denne komiteen, ikke minst med tanke på hvordan vi skal få til avtaler, transnasjonale avtaler, med andre land som Norge har stor innvandring fra og utvandring til.

Så må vi ha med at det ikke bare er et problem at barn blir bortført fra Norge til et annet land, det hender også at barn blir bortført til Norge. Hvordan skal vi da prinsipielt forholde oss til de sakene? Vi er verdens beste land å bo i. Det kan likevel være slik at barnets beste er å bo et annet sted, selv om man er blitt bortført til verdens beste land. Uansett hva som er tilfelle, vil barnets beste ligge i bunnen her.

Det er rett og rimelig å se på barnebortføring som vold mot barn. Det er en type vold. De blir frarøvet sitt hjem, og de blir frarøvet muligheten til å leve sitt liv slik som de ønsker å leve det. Det er ikke sikkert de ønsker å være bortført, ikke minst kan det innebære en ganske usikker framtid for barna, med flere flyttinger. Barnets beste er at barnet får lov til å bo sammen med begge foreldrene, iallfall ha kontakt med begge foreldrene.

Jeg tror det er riktig vei å gå å stanse innkreving av barnebidrag på vegne av barnebortfører. Det tror jeg ikke hører hjemme i staten Norge. Jeg tror at muligheten til å ta beslag i formuen til dem som bortfører, også er en vei å gå. Venstre vil stemme for de forslagene som er lagt fram. Slik jeg forstår det, vil det være betydelig vilje fra Storberget til å møte de forslagene. Jeg ser fram til den videre debatten.

Statsråd Knut Storberget [11:43:46]: Dette saksforholdet engasjerer meg veldig. Det er også årsaken til at jeg i opposisjon var med på å fremme forslag om dette. I posisjon har jeg gjort hva jeg kan, både i de individuelle sakene som en blir møtt med, og generelt for å kunne bidra til at vi får bedre forebygging og bedre iverksettelse av tiltak som kan få barn tilbake igjen til Norge. Derfor vil jeg gi all mulig honnør til forslagsstillerne, for jeg syns det er nyttig å ha disse debattene i Stortinget. Det kan jo også gi nye innspill til nye tiltak. Så fra min side er jeg åpen for det meste når det gjelder dette feltet. Det betyr ikke at alle forslag er like egnet, og at alle forslag er gjennomførbare, men jeg syns de er verdt å diskutere nærmest ved enhver runde.

Senest i går kveld hadde jeg samtaler med to fedre som vi bistår i Justisdepartementet, og som har mistet sine barn til to land, det vi tidligere kunne kalle østblokkland. Jeg ser hva slags lidelse barna utsettes for, og hva slags lidelse fedrene, i disse tilfellene, utsettes for, og hvor vanskelig og komplekst dette er. Det er jo slik at norske myndigheters jurisdiksjon opphører ved grensen, og det vanskeliggjør litt en slik «task-force»-tenkning som representanten Ørsal Johansen tok til orde for. Vi ser også at de forskjellige typer rettssystemer vanskeliggjør det å kunne få effektiv gjennomføring av egentlig helt opplagte vedtak, også der statene er medlem av Haagkonvensjonen.

Men det som gjør meg optimistisk også her, er at det er saker i Justisdepartementets regi der man har sikret vellykket tilbakeføring fra land, jeg kan nevne Palau – dere kan prøve å finne ut hvor det ligger – eller andre nærliggende land, hvor vi har fått lykkelig slutt på sakene. Vi har også hatt saker der jusen har vært opplagt, der vi har hatt store forhåpninger til at man også har hatt myndigheter som skulle klare å gjennomføre dette, men tida har gått, og barnet har blitt såpass stort at det til slutt har kommet inn helt andre ting enn til barnets-beste-vurderinger. Når man har vært nærmere ti år i et annet land med én forelder, sier det seg sjøl at det ikke bare er helt enkelt å si at det barnet plutselig skal flytte til et land, kanskje til personer, som det overhodet ikke kjenner. Så dette er komplekst, og det gjør sitt til at vi er helt avhengige av å forsterke en god del av de tiltakene som vi allerede har satt i gang.

Dette er et arbeid som startet under den forrige regjeringa ved justisminister Dørum, og som etter min mening bare har blitt sterkere og sterkere, både når det gjelder rettshjelpssiden, liste over advokater med særlig kompetanse, det å utvide straffeansvaret, som har vært på høring, og som vi nå tar sikte på å legge fram forslag om for Stortinget, det å utvikle dommerkompetansen, bl.a. med et nordisk-baltisk seminar som snart går av stabelen, oppfordringer til ikke-medlemsland om å slutte seg til Haag-konvensjonen, og det å forsterke innsatsen fra de respektive departementer og myndighetsorganer. Jeg må si at jeg har en sivilavdeling i Justisdepartementet med utrolig mange dyktige og gode medarbeidere som hver eneste dag nærmest bruker hver eneste anledning til å skape press i konkrete saker. Noen av sakene løftes opp på politisk nivå og er tema på ministermøter.

Vi stanger hodet i veggen i mange saker, av uvisse årsaker. Vi kan ikke gå inn og diktere en bulgarsk domstol, sjøl om jeg mange ganger etter lange samtaler med noen av fedrene, har veldig lyst til det.

Ved ambassadene ute rigges det opp nærmest tilbakeføringsteam som skal stå klare når overlevering og eventuell fullbyrdelsesordre foreligger. Det har skjedd mye bra som gjør sitt til at jeg i hvert fall har forhåpninger om at vi skal klare å løse flere av de sakene som vi nå står overfor.

Jeg mener det er et veldig godt sitat som representanten Ropstad leste opp fra mine uttalelser om økonomiske virkemidler. Det er dilemmaer ved det å trekke inn økonomiske virkemidler, ja. Men jeg mener at mye av motivet, som flere representanter har vært inne på, ligger i økonomien. Det særlig å kunne fryse barnebidrag, holde det tilbake – den type ytelser – har vi hatt på høring. Dette er nå til behandling i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, og jeg skal gjøre hva jeg kan for at det blir levert så fort som mulig til Stortinget.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Solveig Horne (FrP) [11:49:05]: Det er en stund siden jeg var med i debatter i saker fra justiskomiteen. Men den saken som foreligger nå, er en viktig sak å være med i en debatt om.

Det er i hvert fall en ting som er sikkert, og det er at justisministeren har et stort engasjement for disse sakene. Det har han vist i de årene har var i opposisjon, og i de årene han har vært justisminister. Men han har vært justisminister i seks år, og som han sikkert har fått med seg, er opposisjonen utålmodig fordi det tar så lang tid før vi klarer å få på plass noen skikkelige regler for dette. Likevel er jeg glad for at regjeringspartiene har innsett at en del av forslagene som opposisjonen fremmer, er verdt å ta med seg – de har vært ute på høring, og man vil komme tilbake til dem. Justisministeren sier selv at dette er saker som er vanskelige og komplekse og tar tid når man skal ha en dialog med andre myndigheter. Derfor er det så viktig at vi i Norge gjør det vi kan, før vi får slike avtaler på plass. Det ligger en del grep i forslagene som kunne ha vært gjort ganske enkelt. Jeg synes det er beklagelig at det fremdeles kommer til å ta litt tid, selv om det er positivt at det er noe på vei.

Det er vanskelige saker, og vi må tenke barns beste oppi dette. Det er foreldre som mister barna sine, og det er barn som mister kontakten med foreldrene sine. Derfor er det så viktig at vi har et skikkelig lovverk og skikkelige sanksjonsmuligheter for å ivareta disse barna.

Så kan jeg ikke unngå å kommentere Akhtar Chaudhrys innlegg, for han snakket om sanksjoner i forhold til barnebidrag. Vi vet at barnebidragssaker er blant de saker som det har vært størst økning i i rettssalene nå, på grunn av at folk ikke klarer å bli enige. Derfor har Fremskrittspartiet som eneste parti fremmet et forslag for Stortinget om at det automatisk skal være delt omsorg ved et samlivsbrudd. Men jeg har lyst til å minne representanten Chaudhry om at da vi i forrige periode hadde en sak oppe i justiskomiteen om barnebidrag, fremmet Fremskrittspartiet et forslag om sanksjonsmuligheter. På grunn av at vi vet at verken far eller mor opprettholder den avtalen som er pålagt dem av domstoler, er det viktig at det er sanksjonsmuligheter. Det stemte SV imot, så det er kanskje på tide å fremme et nytt forslag om sanksjonsmuligheter, slik at barna får både det samværet og den økonomien som det er lovpålagt at de skal få.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.