Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kåre Simensen (A) [15:03:15]: (ordfører for saken): Det er et viktig og ikke minst dagsaktuelt forslag fra Venstre vi skal behandle i dag.

Komiteen er enig i at det er svært viktig å ha en god lavterskeltjeneste for økonomisk rådgivning. Lett tilgjengelig og god økonomisk rådgivning griper tak i økonomiske problemer ved roten. Dette er en fordel både for dem som har gjeld, for kreditorene og for samfunnet som helhet.

Komiteen er videre enig i at innsatsen overfor dem som har store økonomiske problemer, bør settes inn så tidlig som mulig. Det viser seg ofte at de som er i en økonomisk vanskelig situasjon, også har andre sammensatte problemer.

I henhold til sosialtjenesteloven har alle rett til opplysninger, råd og veiledning fra sosialtjenesten som kan løse eller forebygge sosiale problemer. Alle kommuner skal derfor også ha et tilfredsstillende tilbud om råd og veiledning til personer med økonomiske problemer.

For flertallet er det viktig å presisere at det er et offentlig ansvar å hjelpe mennesker i nød – også dem som er i en økonomisk vanskelig situasjon. I denne konkrete saken foreslår man at regjeringen skal bidra med å legge til rette for oppretting av en gjeldsordning etter en britisk modell kalt The Consumer Credit Counselling Service, forkortet CCCS.

Forslagsstillerne bruker begrepet «gjeldsordning». Når vi bruker det juridiske begrepet «gjeldsordning» – enten den er frivillig eller tvungen – beskriver det utfallet av en rettslig prosess, altså hvor det offentlige er involvert. Slik vi kjenner CCCS gjennom forslaget, er det snakk om en intensjon om et gratis tilbud i privat regi, noe flertallet tar til etterretning, men vi registrerer at det forventes at det offentlige skal bidra økonomisk i en oppstartsfase.

Komiteen er kjent med at det er en del vesentlige ulikheter mellom Norge og Storbritannia, hva gjelder både omfanget av fattigdomsproblematikk og det offentlige tjenestetilbudet knyttet til gjeldsrådgivning.

Storbritannia har ikke et tilsvarende system som det norske gjeldsordningsinstituttet for mennesker i alvorlige økonomiske vanskeligheter, og det offentlige har heller ikke en selvstendig plikt til å gi økonomisk rådgivning, slik vi har her i Norge. Der er gjeldsrådgivning basert på stiftelser/organisasjoner og kommersielle aktører, som f.eks. CCCS.

Flertallet i komiteen er kjent med at CCCS finansieres gjennom kreditorbidrag, ved at de har avtaler med en rekke kreditorer om at de betaler 10 pst. av inndrevet beløp til CCCS. Denne finansieringsformen innebærer at det er i CCCS' egen interesse at skyldnere betaler mest mulig av gjelden til disse kreditorene. Disse faktiske forholdene gjør at en – etter flertallets mening – ikke kan kopiere britiske ordninger til Norge uten å se på hvordan de passer inn i eksisterende og framtidige planlagte tilbud. Av den årsak mener flertallet i komiteen at det ikke er hensiktsmessig å overføre den britiske CCCS-modellen til Norge. Men det er ingenting i vårt lovverk som hindrer noen i å utarbeide en utenrettslig frivillig nedbetalingsløsning mellom skyldner og samtlige kreditorer, hvis det skulle være behov for det.

Dagens gjeldsordningslov gir rom for frivillige gjeldsordningsavtaler. Det samme gjør norsk avtalerett. Spørsmålet blir da om det offentlige skal gå inn med økonomiske midler, slik forslagsstillerne her ber om, til et privat tilbud som CCCS.

De som har alvorlige gjeldsproblemer i Norge, vil som oftest ha krav på offentlig gjeldsordning. Her må vi sørge for at de som har krav på det, får det innenfor et rimelig tidsaspekt. Her må det innrømmes at vi har noe å gå på, men vi er på vei.

Flertallet vil i den forbindelse peke på noen områder hvor innsatsen mot gjeldsproblematikken kan settes inn på et tidlig tidspunkt. Gjeldsmegling er et begrep som kan brukes bredere enn gjeldsordning. Med gjeldsmegling kan man se for seg hjelp til selvhjelpsverktøy for gjeldsrådgivning, og forslag til avtaler og megling mellom skyldner og kreditorer.

Både revidering av gjeldsordningsloven og utredning av et nasjonalt gjeldsregister er under behandling hos Barne- og likestillingsdepartementet. Begge arbeides fram mot mulige lovforslag til Stortinget. Også Nav har et nasjonalt lavterskeltilbud med gjeldstelefon – 800GJELD – som en henvisende instans til den kommunale rådgivningstjenesten. Det arbeides også med en nett- og telefonbasert løsning i Forbrukerrådet samt et verktøy for gjeldsmegling via telefonnummer 03737.

Regjeringen tar gjeldsproblematikken på alvor. Utfordringene er sammensatte, og flertallet vil derfor fortsatt prioritere bruk av offentlige midler til å styrke og videreutvikle de tilbudene som allerede finnes. Vi kan bare bli bedre på dette området.

Ib Thomsen (FrP) [15:08:34]: Jeg er skuffet over at regjeringspartiene ikke tar problematikken knyttet til mennesker med gjeldsproblemer tilstrekkelig alvorlig, sånn at de går inn for et vurderingsforslag. Vi snakker om et vurderingsforslag, og så står representantene her oppe og sier at de tar dette alvorlig. Det beviser at man ikke gjør det, når man ikke er villig til engang å vurdere det.

Problemene det pekes på, er så alvorlige for de menneskene det gjelder, at regjeringspartiene burde ha vært mer utålmodige etter å oppnå forbedringer – i det minste vurdere forslag til forbedringer.

Nå avslører regjeringspartiene nok en gang at det er mye prat og lite handling. Fremskrittspartiet er opptatt av at mennesker som stiller seg i økonomisk gjeld, skal gjøre opp for seg, men mener at det er viktig at man har gode systemer, slik at dette oppgjøret kan skje på en smidig og god måte, til minst mulig skade for alle parter. Det vil samfunnet som helhet være tjent med, og det vil partene være tjent med.

At gebyrer i forbindelse med gjeldsinndrivelse ligger langt høyere i Norge enn i andre skandinaviske land, burde føre til en større vilje til å gå dette etter i sømmene og se på mulighetene for fornuftige systemforbedringer, til fordel for både skyldnere og kreditorer – altså en ny vurdering, som regjeringen burde se på.

Det er også hevdet at høyere innkassogebyrer virker preventivt, og at ordningen i Sverige med lave gebyrer svekker muligheten for å komme fram til en løsning med nedsettelse av gjeld.

Det er kommet innspill om at mangel på informasjon kan bidra til dårlige kredittvurderinger, noe som igjen øker risikoen for å skape flere mennesker med gjeldsproblemer – en vurdering.

Det er også pekt på at det er enkelt å få tilgang til lån, uten muligheten for en god kredittvurdering i forkant, og at gjeldsproblemene for mange starter med at de finansierer langsiktige investeringer med kredittkort og forbrukslån, noe regjeringen også kunne sett på og vurdert.

Sentralisering av namsmannens oppgaver er nevnt. En sentralisering kan svekke kjennskapet til lokale forhold, noe som kan være viktig i de vurderinger som gjøres. Dette bør også vurderes og ses på. På den andre siden er det hevdet at en sentralisering vil kunne styrke kompetansen innen gjeldsrådgivning, som i mange tilfeller er for dårlig i dag. En styrking av politiet bør vurderes. Det vil også kunne avhjelpe dette.

Ønsker vi å gå den veien at namsmannen tar utlegg i skyldners bil, selv om transportmiddel er unntatt fra utlegg dersom skyldner trenger dette til arbeid? Dette bør også vurderes. Det forutsettes ofte automatisk at skyldner kan benytte offentlig kommunikasjonsmiddel når man tar bilen fra en part.

Alt dette er vurderingsforslag, det er innspill, det er ikke bare snakk. Det er konkrete forslag som regjeringen bør ta med seg i sin videre vurdering. Men her virker det som sagt som om det er mye snakk og lite handling.

Det verste er at de som ønsker å gjøre opp for seg, gir tilbakemeldinger om at de har fått gjort avtaler med de private aktørene om en nedbetalingsordning. Men de har ikke fått gjort avtaler med staten og det offentlige. Det bør også være med i vurderingen videre framover. Men jeg skjønner at det er noe regjeringen og de rød-grønne ikke ønsker.

Jeg tar med dette opp forslaget i innstillingen.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Ib Thomsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [15:13:37]: Høyre er bekymret over den vanskelige situasjonen som mange mennesker med gjeldsproblemer befinner seg i. Sånne situasjoner kan oppstå som følge av skyldige skatte- eller avgiftskrav, eller annen gjeld som blir større enn det skyldneren makter å håndtere.

Det har vært flere eksempler på at mennesker med gjeldsproblemer har hatt store vanskeligheter med å få den nødvendige bistand for å takle problemene.

Det offentlige bør ha som mål å sikre at det finnes rutiner og regelverk som ivaretar denne gruppen på en tilfredsstillende måte. Det er derfor et kontinuerlig behov for å fokusere på de viktige problemstillingene som forslagsstillerne påpeker. Det er vesentlig at forvaltningen opptrer sånn at mennesker i en vanskelig økonomisk situasjon får den nødvendige hjelp til å komme seg ut av uføret. Dette gjelder f.eks. det offentliges opptreden som kreditor, hvor det kan synes som om rutiner og regelverk ikke alltid er tilpasset det vide spekteret av situasjoner som kan oppstå.

Det er også viktig at Skatteetaten ivaretar rettssikkerheten til alle skattyterne, også de skattyterne som av forskjellige årsaker ikke selv er i stand til å ivareta egne interesser.

Skattedirektoratets rapport om vanskeligstilte skattytere, som er en klar erkjennelse av de utfordringene en del skattytere, og dermed også Skatteetaten, har, er en viktig rapport. Den er også et skritt på veien mot en bedring av rutinene for å ivareta interessene til skattytere som er i en vanskelig situasjon. Den viser også til at Skatteetaten er villig til å tenke nytt for å hjelpe vanskeligstilte skattytere.

Høyre mener det er viktig både å forebygge gjeldsproblemer og, ikke minst, å hjelpe personer som får problemer med å betale gjelden sin. Men det finnes i dag få steder mennesker som er i ferd med å komme opp i en gjeldskrise, kan henvende seg for å få hjelp. Halvparten av landets kommuner har ingen eller svært begrenset informasjon om offentlig gjeldsrådgivning på nettsidene sine, eller svarer på henvendelser per e-post fra gjeldsofre.

Selv om vi har en offentlig gjeldsordning i Norge, er ikke denne ordningen god nok. Gjeldsordningen trer inn for sent i forhold til å avverge situasjoner der mennesker er på vei inn i et uføre. Det er derfor viktig å få på plass ordninger som er lavterskeltiltak, og som er tilgjengelige, slik at forbrukere som er på vei inn i en gjeldskrise, kan henvende seg for å få hurtig hjelp.

Helt avslutningsvis vil jeg si at dette er et veldig godt forslag fra forslagsstillerne fra Venstre, og det er derfor synd at det ikke får flertall.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:16:49]: Gjeldsrådgivning er en del av det norske velferdssamfunnet, et velferdssamfunn som ikke var opprettet ved et kommunalt vedtak, et velferdssamfunn som ikke var opprettet ved etablering av et statlig byråkrati.

Det var nemlig frivillig og ideelt engasjement som la grunnlaget for det velferdssamfunnet vi ser i dag. Det var Kirken som startet konfirmasjonsundervisningen og dermed begynte å lære folk å lese, som var forløperen til norsk skole. Det var Hans Nielsen Hauge som skapte en massebevegelse med vekt på individets frihet og ansvar, og som var premissgivende for industrialisering og mye av moderne utvikling i landet vårt. De første sykehusene ble opprettet av Kirken i Trondheim og Oslo for rundt 700 år siden. Arbeiderbevegelsen bidro til dannelse av velferdsstat og gode arbeidstakerrettigheter. Vi kunne nevne mange flere eksempler.

På område etter område er det det frivillige ideelle engasjementet som har utviklet velferdstilbudene. Så har staten og kommunene kommet etterpå og etablert strukturene, og så har de da siden levd side om side. Vi har i de to foregående sakene diskutert barnehagesektoren og barnevernet – som begge er gode eksempler i så måte.

I dag er vi i den situasjon at statlig byråkrati og styringsiver – og for så vidt også ensidig tro på bruk av markedsmekanismer og anbud – er i ferd med å ta knekken på det ideelle engasjementet vi har i Norge. Det vil i så fall gi oss en svakere velferdsstat, det vil gi oss et svakere velferdssamfunn, det vil gi oss et kaldere Norge, hvis den utviklingen får fortsette.

Kristelig Folkeparti ser det som naturlig, hvis det er frivillige ideelle aktører som ønsker å ta del i arbeidet med å møte gjeldsofre og hjelpe dem til et bedre liv, å hilse dem hjertelig velkommen. Vi tror at det vil være utelukkende positivt også på dette området. Kristelig Folkeparti ser derfor veldig positivt på innholdet i forslaget og initiativet som har kommet fra Venstre på dette området. Forslaget som opposisjonen står bak, innebærer jo ikke noe mer enn at vi ber regjeringen «legge til rette for» ideelle aktører som ønsker å bidra med rådgivningstilbud, f.eks. etter den britiske modellen som er nevnt. Det synes vi vi burde ha plass for – og ikke bare ha plass for, men vi burde faktisk se at som på alle andre områder i velferdssamfunnet vårt ville et frivillig ideelt engasjement være med på å styrke det tilbudet vi har. Det ville være med og styrke mangfoldet, kvaliteten, og det ville bidra til at flere nås gjennom at det kommer opp aktører som tenker annerledes, og som utvikler sine tilbud på en annen måte.

Nå vedlegges jo forslaget protokollen, av flertallet. Jeg hadde jo håpet at man kunne støtte forslaget. Men jeg håper at det da innebærer at man faktisk vil ta inn over seg de positive intensjonene som ligger i forslaget som er fremmet av Venstre, og se hva man kan bidra med for å få også andre aktører på banen på dette området.

Vi ser også igjen tendenser i denne saken til at man på en måte konstruerer en slags motsetning, fra de rød-grønnes side, mellom det å bruke ressurser på å utvikle gode offentlige tilbud og det at ideelle og private aktører likevel kan bygge opp noe parallelt. Tvert imot: Det ville sannsynligvis ha styrket det totale velferdssamfunnet på dette området, og det håper jeg også at de rød-grønne vil følge opp. På dette området ser vi at det er mange mennesker som trenger hjelp – det er stadig flere mennesker som trenger hjelp – men vi er ikke bestandig i stand til å møte dem på riktig måte.

Trine Skei Grande (V) [15:22:12]: Gjeldsproblematikk er veldig sammensatt. Grunnene til at man havner i gjeldsproblemer, er også veldig mange og forskjellige. La meg få drepe noen myter. De aller fleste, godt over 90 pst., av dem som havner i gjeldsproblemer på grunn av kredittkortbruk, ville ikke hatt noen problemer med å forvalte sin gjeld på det tidspunktet de tok opp gjelden. Det er når noe skjer etterpå, når den sjølstendig næringsdrivende plutselig blir sjuk, når den som er på ferie og kommer hjem og oppdager at jobben ikke er der lenger, når et ekteskap bryter sammen på det gale tidspunktet – det er alle disse tilfeldighetene som gjør at mange folk havner i gjeldsproblemer. Jeg har sjøl sittet sammen med folk som har kommet ut av lang tids narkotikamisbruk, der det å sitte og forhandle med banker eller å sitte og forhandle med private gjeldsinnkrevere ikke er noe problem. Men å forklare at en narkoman som har bodd på gata i fire år, ikke har hatt fire lisenser gående samtidig, er kjempevanskelig. Så det offentlige har mye å gjøre på dette området i forhold til private.

Nettopp derfor har vi fremmet dette forslaget. Hele gjeldsproblematikken er delt mellom veldig mange departementer. Det tror jeg at det lider under. Forbrukerdelen ligger under Familiedepartementet. Veldig mye av det ligger under Justisdepartementet. Noe ligger under Arbeidsdepartementet, og noe ligger under Finansdepartementet. Derfor er det alltid litt spenning i Venstre når vi fremmer dette forslaget, om hvilken komité det kommer til, og hvilken statsråd som vil svare på forslaget denne gangen – for vi har fremmet det flere ganger før.

Kristelig Folkeparti hadde en god skole i hvordan vi har bygd fellesskapet i dette landet. Fellesskap bygger vi ofte i møte mellom det private og det offentlige. Problemet med hele dette feltet er at vi ser at det er private som prøver å tjene penger på andres gjeld, som nå er i ferd med å løse problemene for mange med store gjeldsproblemer. Det ønsker ikke vi i Venstre. Vi ønsker at vi lager slike ordninger som dette, der private og offentlige kan gå sammen og lage gode ordninger som kan hjelpe folk. Dette er ikke en kommersiell ordning. Dette er snakk om en privat stiftelse, en stiftelse som man ikke kan ta penger ut av. Vi har sett at det har fungert mange andre steder.

Statsråden skriver i sitt svar til komiteen:

«Jeg mener derfor det vil være bedre bruk av ressurser, og tryggere for publikum om de offentlige tilbudene bygges ut.»

Vi har fremmet dette forslaget før. Da fikk vi det samme svaret – at de offentlige tilbudene skulle bygges ut. Men vi ser at problemet er akkurat like stort. Da Forbrukerrådet gjennomførte en undersøkelse om hvilke kommuner som hadde gode gjeldsordninger, viste det seg at 12 – jeg gjentar: 12 – av 431 kommuner hadde gode ordninger for folk som kom i gjeldsproblemer. Svaret var å opprette en telefon som, veldig riktig, her ble definert som en henvisningstelefon. Det er slik det oppfattes av dem som bruker den.

Det å havne i store gjeldsproblemer, det å være den personen som har flere poser med vinduskonvolutter liggende under kjøkkenbordet, er noe som det ikke kan gjøres noe med ved en henvisningstelefon. Det må gjøres i møte mellom mennesker, med gode fagfolk som kan snakke med andre. Nesten ingen norske kommuner har en egen jurist. Det å tro at vi skal ha gode gjeldsordningssystemer når man ikke engang kan ha den slags fagkompetanse i kommunen, har jeg ikke noe tro på. Dette var et forsøk på å finne en ordning som kan hjelpe mange. Den har hjulpet mange. Det norske samfunnet, der de som har jobbet med denne problematikken står klare til å sette i gang, trenger bare et puff i ryggen, f.eks. ved en oppstartsbevilgning.

Det som gjør meg mest oppgitt over behandlingen her i dag, er at flertallet avfeier at ordningen i det hele tatt skal eksistere. Dette er jo en klar beskjed til alle dem som har jobbet for å lage dette i Norge: Dette er ikke noe man har troa på. Dette er ikke noe flertallet kommer til å satse på. Dette er noe man ønsker å parkere så fort som overhodet mulig. Alle de som sto klare til å gjøre dette, og som bare ventet på et klapp på skulderen, får beskjed om at det bare er å pakke sammen og reise hjem, for dette er ikke noe man tror på for å løse problemene her. Det er kanskje det jeg er mest lei meg for i dag.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [15:27:24]: Representantene tar opp et dagsaktuelt og svært viktig tema. Det er svært viktig for denne regjeringen å ha en god lavterskeltjeneste for økonomisk rådgivning. Lett tilgjengelig og god økonomisk rådgivning griper økonomiske problemer ved roten. Dette er en fordel både for den som har gjeld, for kreditorene og for samfunnet som helhet.

Først vil jeg gi en viktig avklaring. Representantene Tenden og Skei Grande refererer til den britiske Consumer Credit Counselling Service som en utenomrettslig gjeldsordning. CCCS-ordningen er ikke en regulert utenomrettslig gjeldsordning, men en av flere frivillige stiftelser og organisasjoner i Storbritannia som gir råd og veiledning til personer med gjeldsproblemer. Kreditorfinansiering er dessuten et vesentlig element i CCCS-modellen.

Jeg er enig med representantene i at gode gjeldsstøtteordninger er et område som skal prioriteres. Jeg registrerer likevel at vi har ulikt syn på hvordan dette best kan gjøres. Jeg ønsker derfor å være helt klar på at jeg, i likhet med komiteens flertall, ikke ønsker å prioritere statens midler til opprettelse av en slik privat tjeneste.

Om noen skulle ønske det, med egne midler, er det likevel ikke noe hinder i norsk lovgivning for at organisasjoner som ønsker det, kan opprette denne typen tjenester i Norge. Slike tjenester finnes da også allerede, uten at jeg har noe grunnlag for å vurdere kvaliteten på disse. De private tjenestene kan også, som i Storbritannia, forhandle direkte med kreditorene hvis de får fullmakt fra den det gjelder. Kvaliteten på en slik tjeneste vil være helt avhengig av kompetansen til de ansatte – noe som vil ligge utenfor offentlig kontroll. Dette er en risiko som jeg ikke er villig til å ta, og ikke vil prioritere bruk av offentlige midler til.

I Norge er økonomisk rådgivning og gjeldsrådgivning en lovpålagt tjeneste som Nav-kontorene i alle kommuner plikter å tilby. To forhold er avgjørende for at tjenestene skal fungere. Tilbudet må være kjent, og hjelpen må være god. Bedre markedsføring av tilbudene er viktig. Jeg skal være den første til å vedgå at vi kan bli bedre på det punktet.

Komiteens mindretall tar i innstillingen opp en rekke tilstøtende problemområder, som skatte- og avgiftskrav, det offentlige som kreditor, gebyrer og namsmannens utleggspraksis. Dette er viktige og interessante problemstillinger, men bør drøftes uavhengig av det foreliggende forslaget om offentlig støtte til et privat gjeldsrådgivningstiltak.

Bildet av hvem som trenger gjeldsrådgivning, er svært sammensatt. Vi vet at personer på gjeldsordning ofte har psykiske eller somatiske helseproblemer. Personer med gjeldsproblemer trenger derfor – parallelt med hjelp til håndtering av gjeld og økonomi – også hjelp til å gjøre noe med de underliggende problemene, for på den måten å bedre sin livssituasjon og forebygge nye, alvorlige gjeldsproblemer. Her kreves det godt samarbeid mellom sosialtjenesten og hjemmetjenesten, og at hele det brede apparatet som Nav representerer, kan tas i bruk. Dette vil det ikke være mulig å ivareta i tilstrekkelig grad for en privat gjeldsrådgivningstjeneste.

Jeg mener – i likhet med komiteens flertall – at det vil være bedre bruk av ressurser, og tryggere for publikum, å fortsette å styrke de offentlige tilbudene.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:31:40]: Vi vet at gjeldsproblematikk også er en av – hva kan man si – grunnårsakene til fattigdom i Norge, og at folk som pådrar seg store utgifter og aldri blir kvitt dem, har en tendens til også å få andre sosiale problemer, til å bli sosialt marginalisert, miste bosted – i det hele tatt til å gå inn i det vi kan kalle nyfattigdommen i Norge.

I Sverige har man et system hvor kronofogden – altså én instans alene – kan kreve inn lønnstrekk, også på vegne av private kreditorer. I Norge har man en myriade av forskjellige instanser som kan kreve inn lønnstrekk, kreve inn sin del av gjelden. Utfordringen er at de ikke er godt nok koordinert. Det sier departementet, det sier organisasjonene, og det sier også andre instanser. Har statsråden vurdert å gjøre noe med dette problemet, slik at folk i hvert fall kan håndtere gjelden sin på en måte som gjør at de kan ha anstendige levevilkår ved siden av?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [15:32:38]: Jeg tror vi er enige om at dette er et stort og sammensatt problem. Jeg forholder meg nå i første runde til dette konkrete forslaget, men jeg har også vært tydelig på at det er mange ting man tar opp her, som er viktige – også det spørsmålet som Røe Isaksen nå tar opp, om hvordan man koordinerer og gjør det enklere for folk å forholde seg til gjeldsinnkreving. Jeg har ikke noen selvstendig vurdering av dette nå. Det er egentlig ikke mitt departement som står for gjeldsinnkreving, men jeg skal ta dette med meg videre.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:33:26]: Innenfor gjeldsrådgivning er det jo ikke-offentlige aktører på banen allerede i dag, slik som statsråden pekte på. Av ideelle aktører vet vi at Foreningen Fattignorge har søkt om offentlig støtte til etablering av en ordning som vi nå diskuterer. Jeg kjenner ikke bakgrunnen for den søknaden. Men vi vet jo at Frelsesarmeen – i sitt oppsøkende arbeid, i møte med dem som sliter med sosiale problemer, fattigdom osv. – gir gode råd uten at det er en del av noen gjeldsordning.

Men spørsmålet til statsråden etter å ha hørt hennes innlegg er mer generelt, for vi vet jo at ideelle institusjoner og ideelle aktører innenfor hele velferdssamfunnet vårt, nå driver og pakker sammen på område etter område, fordi man får for dårlige vilkår for å drive institusjonene sine. Hvordan ser statsråden på behovet for ideelle aktører i det norske velferdssamfunnet, og vil regjeringen ta på alvor den utviklingen vi nå ser – når disse er i ferd med å forsvinne?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [15:34:34]: Det var et stort og generelt spørsmål jeg fikk på bakgrunn av en sak om hvorvidt jeg vil gi økonomisk støtte til å opprette et privat gjeldshåndteringssystem. Jeg kan forsikre representanten om at jeg har stor respekt for den fremstillingen som ble gitt fra hans side i debatten her, om hvor viktige ideelle organisasjoner har vært i fremveksten av Velferds-Norge, og at jeg overhodet ikke er noen prinsipiell motstander av private aktører også innenfor gjeldsrådgivning. Derfor har jeg også påpekt at dette er noe som det er fritt fram å gjøre.

Derfor mener jeg at det at dette trigger et spørsmål om hva man mener om private tjenester generelt, er et feilspor, for her dreier det seg om hvorvidt man ønsker å gi støtte til en ny privat ordning som vi ikke har i dag. Vi har andre private ordninger – de kan drive med det hvis de vil – men jeg er veldig tydelig på at nå er det riktig å prioritere økonomisk de kommunale tjenestene man har.

Trine Skei Grande (V) [15:35:49]: Nei, det er ikke det statsråden gjør. I statsrådens brev til komiteen står det at det ville vært «tryggere for publikum» om det var det offentlige som gjorde det. Mener hun også en ideell stiftelse, bygd opp etter en modell der private bedrifter som har interesse av å få gode løsninger, er koblet med gode folk som vet hva dette er snakk om, i frivillig arbeid? Hva er det egentlig som er trusselen for publikum ved å finne slike typer ordninger i velferdsstaten vår?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [15:36:28]: Dette handler faktisk om at vi vil det samme, men vi har litt ulikt syn på hvordan vi skal bruke offentlige midler til dette her og nå. I Norge har vi et system hvor man kan etablere seg privat og drive med gjeldsrådgivning – det er helt greit. Men så har kommunene en lovpålagt, utviklet plikt til å gjøre dette. Og vi har fått en gjeldstelefon. Jeg er uenig i den fremstillingen som blir gitt av representanten; den har fått gode score i det siste, bl.a. fra SIFO, og vi har etter hvert, gjennom interkommunalt samarbeid, fått stadig bedre gjeldsrådgivningsordninger.

Så jeg mener ikke at man nå skal bruke penger – som ellers bør kanaliseres inn i disse tilbudene – på å lage nye private ordninger, som representanten synes å forutsette vil få alle disse juristene, og disse gode fagfolkene. Det legges inn veldig mange gode, nødvendig føringer for hvordan dette vil fungere. Jeg er usikker på om det vil være på den måten, og jeg vil bygge videre på det vi nå har, som vi vet virker.

Trine Skei Grande (V) [15:37:38]: Dette er prøvd ut i praksis i andre land, så vi vet hvordan det fungerer der. Jeg ser ingen av de innvendingene som regjeringa har i forhold til at Norge er veldig forskjellig fra andre land. Sannsynligheten for at noen satser på dette når det blir slaktet i en stortingsbehandling av et stortingsflertall, er jo veldig liten, sjøl om man er fri til å gjøre det. Men det som virkelig blomstrer opp nå, i vakuumet ved at de offentlige ordningene er for dårlige, er de private, de som ønsker å tjene penger på andres gjeld. Det er dem man advarer mot i avisene nå, som man kan bli presset av, lurt av, eller ikke få god nok rådgivning av. Hvis det er noe det er snakk om som ikke gir trygghet for hver enkelt borger, må det være de private som tjener penger på andres gjeld. Det vil ikke statsråden gjøre noe med, men å stoppe slike typer initiativ er altså mye viktigere for tryggheten til hver enkelt borger. Det forstår jeg ikke.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [15:38:34]: Nettopp derfor, fordi vi skal passe på at det ikke kommer private som skal tjene penger på folk, skal vi trygge og bedre det offentlige tilbudet. Nettopp derfor er det jeg ønsker å prioritere nå, å gjøre det offentlige tilbudet bedre. Jeg mener det er den riktige veien å gå. Det er forskjell på Norge og Storbritannia. I Storbritannia har man ikke noen lovpålagt offentlig gjeldsordning på samme måte som vi har i Norge. Med all respekt, man kan framstille det som man vil når det gjelder utviklingen av fattigdommen i Norge, men det er en helt annen situasjon enn i Storbritannia.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.