Presidenten: Presidenten har oppfattet det slik at utenrikskomiteen anmoder om fri debatt i stedet for det opprinnelige debattopplegget.

– Presidenten anser det som vedtatt.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (fra salen): President! Betyr det 30 minutters innlegg?

Presidenten: Ja, det er helt riktig. Når det er fri debatt, betyr det 30 minutter – men det betyr inntil 30 minutter.

Første taler er representanten Eva Kristin Hansen, som skal ha ordet på vegne av saksordføreren, Laila Gustavsen, som er fraværende.

Neste taler er Dagfinn Høybråten.

Eva Kristin Hansen (A) [10:55:01]: I saksordførerens fravær vil jeg si noen ord om det som er en enstemmig innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen. Jeg kan berolige salen med at jeg ikke har tenkt å bruke 30 minutter – heller nærmere 5 eller 10 minutter.

Norge har et av verdens strengeste regelverk for eksport av forsvarsmateriell. Det skal vi fortsatt ha, samtidig som vi også skal fortsette å arbeide for et bedre felles internasjonalt regelverk.

Stortingsmeldingen som vi behandler i innstillingen i dag, gjør rede for omfanget av eksporten av forsvarsmateriell, informasjon om det norske regelverket, praktiseringen av det samt det internasjonale rammeverket.

Den samlede verdien av eksporten i 2010 var i overkant av 3,9 mrd. kr, hvorav 3,7 mrd. kr utgjorde salg. Av dette utgjør eksporten av A-materiell 2,6 mrd. kr og B-materiell i overkant av 1 mrd. kr. I forhold til verdien av eksporten i 2009 var det i 2010 en nedgang i eksporten av forsvarsmateriell på om lag 18 pst., ifølge meldingen. Av den totale eksporten går ca. 94 pst. av A-materiellet og 88 pst. av B-materiellet til NATO-land, Sverige og Finland.

Det er viktig å understreke at forsvarsindustrien i Norge bidrar til en betydelig verdiskaping i landet, også når det gjelder utvikling av sivil teknologi. Komiteen er derfor opptatt av å sikre industrien forutsigbare rammevilkår, også i forhold til utenlandske konkurrenter. På denne måten vil vi bidra til god teknologibase, ivareta kompetanse og utvikle arbeidsplasser i Norge.

Komiteen er positiv til det arbeidet som er gjort de senere årene for å sikre størst mulig innsyn i utførselen av forsvarsmateriell fra Norge. Komiteen mener at økt innsyn og informasjon har bidratt til større åpenhet og samfunnsdebatt om eksporten av forsvarsmateriell. Det har vært litt debatt om temaet i media, og sånn skal det være, det er bare sunt. Komiteen har også gjennomført høring i forbindelse med meldingen, hvor mange ulike synspunkter har kommet fram.

Det er en samlet komité som understreker at et strengt regelverk, åpenhet om eksporten og demokratisk debatt gjennom stortingsmeldingen bidrar til mer innsyn og sikrer legitimiteten til norsk eksport av forsvarsmateriell.

Sett i lys av den arabiske våren og det faktum at det ble solgt B-materiell til bl.a. Libya i 2010, ber en samlet komité Utenriksdepartementet om

«en vurdering i neste års melding om eksport av forsvarsmateriell, av om risikovurderingene er robuste nok og om praksis er streng nok når det gjelder eksport til autoritære regimer, regimer som per definisjon kan bli ustabile og der det foreligger fare for at utstyret kan benyttes til intern undertrykking eller menneskerettighetsbrudd».

Dette vil være en ytterligere presisering av et allerede strengt regelverk.

Jeg registrerer at Venstre, som ikke har noe medlem i komiteen, i dag har lagt fram et forslag som omhandler mye av det samme. Etter min vurdering, gjennom den merknaden som jeg nettopp siterte, er det forslaget ivaretatt.

Komiteen uttrykker videre i merknadene støtte til Norges arbeid i internasjonale fora for å få til bedre kontroll med konvensjonelle våpen, særlig håndvåpen og lette våpen med tilhørende ammunisjon. Internasjonal enighet om et felles og bindende regime for merking og sporing er etter vår mening veldig viktig på bakgrunn av de humanitære lidelsene bruk av håndvåpen medfører. I den anledning vil jeg vise til at det kun er Nammo Raufoss AS som produserer ammunisjon i Norge, og at de allerede har et merkings- og sporingssystem som betyr at all ammunisjon som er produsert, er merket, og at alle leveranser fra konsernet kan spores. Det er også viktig å understreke at industrien selv stiller seg positiv til et internasjonalt felles og bindende regime for merking og sporing.

Mange land er i dag restriktive med hensyn til innsyn i sin forsvarseksport. Det gjør det ekstra viktig at Norge spiller med åpne kort, og at vi bidrar internasjonalt. Stortingets behandling av de årlige meldingene er en sånn anledning og har vist tverrpolitisk oppslutning både om praktiseringen av eksportkontrollregelverket og om graden av innsyn som gis om eksporten av forsvarsmateriell.

Alt i alt kan vi oppsummere med at Norge er et foregangsland internasjonalt rundt åpenhet, og at kontrollen med norsk eksport er god. Utfordringen framover ligger i å få utviklet felles, restriktive internasjonale regler vedrørende salg av våpen og teknologi, i tillegg til å få etablert et internasjonalt bindende instrument for merking og sporing av håndvåpen og ammunisjon. Jeg vet at regjeringen har – og fortsatt vil ha – en internasjonal pådriverrolle i disse spørsmålene.

Til slutt: Jeg er glad for at det er bred enighet i en så viktig politisk sak. Jeg er veldig glad for at det er en enstemmig komité som legger fram en samlet innstilling.

Presidenten: Da er neste taler representanten Dagfinn Høybråten, som ble annonsert, og deretter representanten Bård Vegar Solhjell.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:00:37]: Det er snart jul, og jeg skjønner at presidenten deler ut små gleder til partier som egentlig ikke fortjener å stå så høyt oppe på talerlisten. Det tar vi imot med glede!

Presidenten: Presidenten tildeler dem ordet som har bedt om det. Når en neste taler er annonsert, får den taleren ordet selv om en taler fra et større parti senere skulle tegne seg på talerlisten. Den praksisen vil bli fulgt enten det er jul eller ikke!

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:01:01]: Det høres bra ut, president, og det vil skape glede enten det er jul eller ikke!

Kristelig Folkeparti er tilfreds ikke bare med dette, men i enda større grad med at det gradvis er blitt et bedre regelverk, en større åpenhet og bedre rapporteringsrutiner til Stortinget på det området vi nå debatterer. Men vi kan forbedre regelverket og praksisen ytterligere, og det vil Kristelig Folkeparti gjerne være med og bidra til. Derfor er vi glad for at en samlet komité ber regjeringen om

«større åpenhet og økt innsyn, og ber om at en vurdering av status på dette området inkluderes i neste melding».

Spesielt viktig var det for Kristelig Folkeparti at komiteen nå ber om en vurdering i neste års melding av om

«risikovurderingene er robuste nok og om praksis er streng nok når det gjelder eksport til autoritære regimer, regimer som per definisjon kan bli ustabile og der det foreligger fare for at utstyret kan benyttes til intern undertrykking eller menneskerettighetsbrudd. I denne vurderingen ber komiteen om at det også vises til andre lands praksis og EUs adferdskodeks og Norges anvendelse av denne, med særlig vekt på kriteriet om å vise respekt for menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett».

Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at Norges praksis ikke har vært streng nok når det gjelder regimer som Libya, særlig, og i noen grad også Saudi-Arabia, som det faktisk er eksportert til de senere år. Flere høringsinstanser som komiteen har hatt på besøk, Kirkens Nødhjelp, Norges Fredslag, Changemaker og Forum for Utvikling og Miljø, har i brev til komiteen gitt uttrykk for at de stiller seg uforstående til at regjeringen først solgte militærutstyr til regimer som Saudi-Arabia, Egypt og Libya, som den visste var – og er – undertrykkende og udemokratiske, for deretter å fordømme at disse regimene opptrer undertrykkende og udemokratisk, og at utenriksministeren til tross for dette fremdeles fastholder at regjeringens politikk er restriktiv nok. I etterpåklokskapens lys synes jeg for min del det er vanskelig å si seg uenig i en slik kritikk. Kristelig Folkeparti mener det er grunn til at regjeringen på nytt vurderer hvorvidt praksis overfor udemokratiske regimer og regimer som bryter menneskerettighetene, er streng nok.

De fleste vil nok mene at eksporten av militærutstyr til disse landene i Midtøsten og Nord-Afrika i utgangspunktet bør forstås som i strid med det eksisterende norske regelverket, inkludert menneskerettighetskriteriet i EUs felles posisjon, som Norge er bundet av. Det kan derfor argumenteres for at dagens regelverk er strengt nok. Men når vi ser hva den faktiske praksis har vært, og når vi ser det i ettertidens langt klarere lys, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved dette. Det er ikke sikkert at det er nok kun med en påpeking av at eksisterende regelverk bør fortolkes strengere. Derfor har jeg atskillig sympati for Venstres forslag som er framlagt her i dag, samtidig som jeg mener at komiteens merknader og bestilling til regjeringen langt på vei fanger opp det Venstre er ute etter, og det er slik Kristelig Folkeparti vil forholde seg til det.

Spørsmålet om vedtaket fra 1997 om at UD skal vurdere spørsmål knyttet til demokrati og menneskerettigheter, bør erstattes med et nytt vedtak som uttrykker en slik holdning som jeg her har gitt uttrykk for, langt tydeligere, bør diskuteres i neste runde. Det vil i så fall være et vedtak der Stortinget presiserer at det ikke skal eksporteres våpen eller annet militærutstyr til stater der det er en betydelig risiko for at dette kan bli brukt til alvorlige og systematiske brudd på menneskerettighetene eller til intern undertrykkelse.

Det er også viktig å diskutere hvorvidt det regimet som vi har praktisert, med skiftende regjeringers tilslutning, er robust nok til å ta opp i seg situasjoner som den vi nettopp har bak oss, hvor vi det ene året eksporterer militært utstyr til et land som vi neste år deltar i en omfattende militær aksjon mot. Det bør være et tankekors for flere enn dem som gir uttrykk for det i debatten.

Kristelig Folkeparti ser i første omgang fram til regjeringens vurdering av dette. Så får vi komme tilbake til hva den skal avstedkomme.

Det er bred enighet om at Norge må spille en pådriverrolle internasjonalt i spørsmålet om merking og sporing av våpen og ammunisjon, og gå foran med et godt eksempel. Komiteen mener Norge skal fortsette å spille en pådriverrolle internasjonalt i disse spørsmålene og arbeide for å etablere internasjonalt bindende instrumenter for merking og sporing. Kristelig Folkeparti er glad for at regjeringen vil arbeide for at merking og sporingsmekanismer for norske våpen og ammunisjon forbedres, og arbeide for tilsvarende system internasjonalt.

Vi vet at en internasjonal enighet om et folkerettslig bindende instrument for merking og sporing av håndvåpen og ammunisjon kan begrense de humanitære lidelsene som bruk av håndvåpen medfører. Det er viktig å huske på at det er det vi faktisk snakker om her, og det er derfor engasjementet på bred basis er så sterkt i forhold til dette. I og med at Norge fortsatt ikke krever sluttbrukererklæring ved salg av våpen til allierte, til tross for at regjeringen forpliktet seg til dette i Soria Moria II, har vi i dag ingen garantier for at ikke norske våpen, ammunisjon og utstyr havner hos aktører vi ikke ønsker skal bruke dette utstyret.

Flere av de høringsinstanser komiteen har hatt inne, har uttrykt stor utålmodighet i forhold til denne prosessen og oppfølgingen av regjeringens forpliktelser på dette punkt. Regjeringen skriver selv i meldingen:

«Det er regjeringens mål å innføre sluttbrukererklæringer fra alle land, og arbeide for at dette blir norm i NATO.»

Det kunne være interessant å høre litt mer om hvordan utenriksministeren ser på regjeringens progresjon mot dette målet.

Den samlede verdien av norsk eksport av våpen og annet forsvarsmateriell var i 2010 på 3,9 mrd. kr. Det var vel 18 pst. mindre enn året før, men det er likevel åpenbart at denne industrien bidrar til en betydelig verdiskaping. Ingenting av det som er sagt fra vår side i denne debatten, skal undergrave, eller, skal jeg si, minimere den betydningen som norsk forsvarsindustri har for den nasjonale staten. Den bidrar også til utvikling av teknologi som har betydelig sivil nytte.

Norge er en av verdens største våpeneksportører. Staten eier bl.a. 50 pst. av Nammo, som er en av verdens store ammunisjonsprodusenter, og Nammo har fabrikker i en rekke land utenom Norge. Vi følger naturligvis eksportregelverket i de landene fabrikkene ligger. Flere av disse landenes eksportregelverk er dessverre ikke like strengt som det norske, bl.a. praktiserer USA, Finland og Tyskland eksport av våpen og ammunisjon til Kongo og Saudi-Arabia, land som Norge ikke selger våpen til fordi de er i krig eller trues av krig, eller på grunn av menneskerettighetssituasjonen i disse landene. Her ligger det også en utfordring som vi må se nærmere på. Industrien har selv påpekt at nye og vanskelige problemstillinger dukker opp når norske produsenter også driver produksjon i andre land og samproduksjon med produsenter i andre land.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:09:22]: Eg meiner nok det er riktig å vere raus overfor mindre parti som kjem før på talarlista. Ikkje minst sidan eg les meiningsmålingar, føler eg at det er i mi interesse å vere det òg! Så det er tilgitt.

Noreg har eit strengt og godt regime for kontroll med våpeneksporten vår på mange måtar. Det er òg gjort forbetringar i det regimet dei siste åra, slik at det på mange felt er leiande, og det vert òg gjort ein god jobb med å fremje norske synspunkt på feltet internasjonalt i ulike fora.

Det året vi har vore gjennom no, er likevel ei påminning om at det er viktige spørsmål som plutseleg kan dreie seg om dramatiske situasjonar som ein står midt oppe i internasjonalt. Det er verdt å minne om at Noreg har hatt ein betydeleg eksport av forsvarsmateriell til mange land i Midtausten, til Egypt, som no igjen er suspendert, til Bahrain, som jo som kjent hadde ein ganske dramatisk situasjon tidlegare, og til land som ikkje har vore involverte enno, som Saudi-Arabia, som har omfattande brot på menneskerettane. Det er òg kjent, som det står omtalt i innstillinga, at vi hadde eit mindre sal til Libya.

Eg trur kanskje den viktigaste lærdomen av dette, som eg òg synest vert reflektert i innstillinga, er at vi i større grad må ta inn over oss korleis demokrati og menneskerettar skal ha betydning i det norske eksportkontrollregimet framover, at det er nødvendig å gå breiare inn i den debatten. Dersom vi meiner at demokrati- og menneskerettsdimensjonen skal vere sentral i norsk utanrikspolitikk, må det òg her vere like sentralt. Det er verdt å minne om at grunnen til at det er viktig å ha eit strengt våpeneksportkontrollregime, er for det første at norske våpen, eller for den saks skuld andre våpen, i så liten grad som mogleg skal gå til leveransar til land som er i krig med kvarandre, men òg at dei i så liten grad som mogleg skal gå til leveranse av våpen til regime som brukar dei mot si eiga befolkning, som er det vi har opplevd her.

Eg òg er veldig positiv til dei setningane, den bestillinga, som saksordføraren siterte i innlegget sitt, som gir klar beskjed om at vi skal gå gjennom dette og situasjonen i forhold til autoritære regime i samband med neste melding. Det eg trur er viktig å møte med eit litt ope sinn, er om det er regelverket ein må sjå på, eller om det er praksis vi må sjå på, eller begge delar. Det trur eg vert eit viktig spørsmål både når meldinga skal lagast, og for komiteen i neste runde.

Så er det eit par spørsmål til eg har lyst til å nemne i samband med dette, som etter mitt syn er nødvendig å sjå nærare på. Det andre er då spørsmålet om merking og sporing. Eg har merka meg i arbeidet med denne meldinga at det er ganske ulik verkelegheitsforståing mellom industrien og organisasjonar som Kirkens Nødhjelp, Changemaker og Norges Fredslag når ein går inn på dei tekniske spørsmåla. Eg vil vel seie at det er brei einigheit, og vi ser at Noreg har eit omfattande system for merking og sporing, men korleis det vert gjort, og om ein kunne gjere det på enda betre måtar, synest eg det er nødvendig at vi går inn i og diskuterer nærare i lys av det som har kome fram på høyringane, og at det òg vert teke i samband med neste melding. Det er òg vist til det i innstillinga.

Det tredje spørsmålet eg har lyst til å nemne, er spørsmålet om sluttbrukarerklæring, som Noreg har i forhold til mange land. Der står det då i regjeringserklæringa, Soria Moria II:

«Regjeringen har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir norm i NATO.»

Det arbeidet er det nødvendig å følgje opp både gjennom NATOs organ, men det er òg nødvendig å diskutere nærare korleis vi følgjer det opp som eit eige mål dersom framgangen vi har gjennom NATO, ikkje er stor nok. Slik sett ser eg òg i møte utanriksministeren sitt svar til representanten Høybråten, men ikkje minst den vidare diskusjonen om det.

Heilt til slutt vil eg berre seie: Det kanskje viktigaste vi må gjere framover, er på ein heilt annan måte å debattere – for oss sjølve og overfor andre land – med omsyn til korleis demokrati- og menneskerettsdimensjonen må tyngre inn i våpeneksportregimet til Noreg, men òg til andre land.

Når det gjeld forslaget til Venstre, har eg òg stor sympati for det, men eg deler representanten Høybråten si vurdering av at det temaet skal følgjast opp enda grundigare i samband med neste melding, og at det er bestillingar som her ligg frå komiteen.

Trine Skei Grande (V) [11:15:04]: Det å eksportere våpen setter store krav til oss som nasjon. Det krever streng kontroll og høye standarder. Vi skal jo selge et produkt som vi strengt tatt ikke ønsker at de som kjøper, skal bruke. Det som er viktig, er også å ha mest mulig like standarder, derfor er det veldig viktig at vi nå får til ordentlige avtaler innenfor NATO om sluttbrukererklæringer, at vi har like standarder med dem som vi er i forsvarsallianse med.

Vi mener at det er viktig å arbeide for gode regler, og at vi klarer å korrigere underveis. Representanten Høybråten kalte det etterpåklokskap. Jeg liker heller å kalle det erfaringslære, at vi nå har lært at noen av de reglene vi hadde, ikke var gode nok. Det tar vi et felles ansvar for.

Jeg mener at eksporten til Libya var en liten oppvåkning om at vi nå står overfor andre utfordringer også på dette området. Vi har stilt spørsmål til utenriksministeren om akkurat det tilfellet og ble egentlig ikke veldig beroliget av svaret. Vi vet jo at det vi her eksporterer, bl.a. gikk til Khamisbrigaden, en av de verste brigadene rett under diktatoren i Libya. Så fasiten har vi på en måte. Når da kommunikasjonssjefen i UD svarer på en e-post at man er kjent med at det var en elitebrigade, men at det avgjørende ved eksporten av forsvarsmateriell er at forsvarsmakten står som sluttbruker for materiellet, skjønner jeg det formalistiske, men det er også viktig at UD skjønner hva det egentlig impliserer at vi faktisk eksporterer våpen til en sånn type brigade.

Vi har også lært at vi har eksportert våpen til et land der vi etterpå sender våre soldater inn for å gjøre en jobb. Det var ikke direkte våpen vi eksporterte, det var datautstyr og utstyr til lyskastere, men veien fra en lyskaster til nattlige flytokt med norske soldater er ikke veldig lang. Det er en oppvåkning når man ser at en diktator bruker våpenmateriell fra Norge mot sin egen befolkning.

Så jeg syns at vi skal gjøre sånn som de andre vestlige landene har gjort, nemlig behandle dette som en oppvåkning som fører til at vi må se på regelverket vårt. Vi ser jo at land som Sverige og Storbritannia, som er blant verdens største våpeneksportører, har gått inn og endret dette. Etter den arabiske våren har begge landene strammet inn i forhold til eksport til undertrykkende regimer.

Storbritannia har satt inn krav som gjør det lettere å stoppe våpeneksport fort hvis man ser utviklinga i et land. I Sverige har regjeringspartiene og sosialdemokratene nå gått sammen om en ny krigsmateriellovgivning som har til hensikt å skjerpe kontrollen når det gjelder eksport, spesielt til ikke-demokratiske stater.

Jeg skulle ønske at vi i Norge også kunne ha en bred politisk enighet om at det som skjedde i Libya, var en oppvåkning for oss, som gjør at vi må se på vedtaket. For det holder ikke bare med sympati – det vet vi i politikken – vi må ha stemmer bak forslagene også.

Jeg mener merknaden er for svak. Den ber bare om en vurdering. De vurderingene føler vi oss ikke helt bekvemme med når vi har sett svarene fra utenriksministeren på spørsmål fra Venstres gruppe.

Vi ønsker en egen sak om skjerping av eksportkontrollen. Det betyr at man må se både på håndhevinga av regelverket og på regelverket. Målet er at vi må se på om vi kan forhindre eksport til autoritære regimer som kan bruke våpen mot egen befolkning, og der det i verste fall kan ende, sånn som det kunne ha endt når det gjaldt Libya, med at vi opplever at norske våpen blir brukt mot norske soldater som kjemper og gjør en jobb som de har blitt satt til å fullføre av internasjonale myndigheter. Det må vi sørge for ikke skjer igjen, og det må vi kunne lære av uten av noen skal tape ansikt.

Jeg tar hermed opp Venstres forslag.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til, og som er omdelt på representantenes plasser.

Ivar Kristiansen (H) [11:20:25]: Jeg tror ingen i denne salen er uenig i verken det representanten Bård Vegar Solhjell eller Trine Skei Grande gir uttrykk for. Men på den annen side tror jeg dette er forhold som alle partier er ganske godt oppmerksomme på, og som saksordføreren på en utmerket måte har redegjort for, at alle de avveiningene som skal og må tas, blir tatt.

Jeg tror det neppe vil tjene saken at vi etterlater det inntrykk at dette er den dominante aktivitet rundt norsk våpeneksport. 94 pst. av A-materiell går til våre alliansepartnere, pluss Sverige og Finland, og 88 pst. av B-materiellet. Skal vi oppnå resultater på disse områdene, er vi nødt til å jobbe slik det er vist til i rapporten som er omtalt i meldingen fra regjeringen, nemlig gjennom internasjonale kanaler. Det er her vi er nødt til å konsentrere vår oppmerksomhet. Hvis ikke blir det en slags sedvanlig alenegang, som sikkert kan få prosentandelen eksport fra Norge til å gå ned, men det er ikke dermed sagt at det løser et eneste problem i tidligere konflikter eller konflikter som garantert vil komme til å oppstå på nytt igjen.

Da jeg ba om ordet, var det opprinnelig tenkt som en replikk til utenriksministeren, men siden utenriksministeren har inntil 30 minutter taletid, tar jeg det heller forut for hans innlegg. Norge har sluttet seg til et EU-direktiv om forenkling av krav og vilkår for leveranser av forsvarsmateriell. Dette direktivet, som skal implementeres medio 2012, altså neste år, beskriver betingelser for handel mellom EU og EØS-landene, altså handel med forsvarsmateriell. Bakgrunnen for direktivet er å gi forsvarsindustrien i landene mest mulig like konkurransevilkår.

Mitt spørsmål til utenriksministeren – hvis det passer for ham å svare på det – er om dette vil bidra til noen form for forverrede vilkår for norsk industri. Vi er i en situasjon der industrien generelt har problemer i Norge – hvis det er lov til å være bekymret for det i en sånn sak som dette. Vil det nye direktivet som implementeres medio neste år, skape noen form for endring av vilkårene?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:23:30]: Jeg vil også her få si at det er av stor betydning at det er en samlet komité – på dette området som har stor betydning langs mange forskjellige akser – som stiller seg bak hovedkommentarene.

La meg først ta noen innledende kommentarer. Det første jeg vil peke på, er at dette er en viktig industri for Norge. Det mener jeg blir slått fast på en nøktern måte i innstillingen og i innleggene her. Norge har et strengt regelverk når det gjelder hvem som kan motta forsvarsmateriell. Samtidig er det en industri som nok vil få det krevende i tiden som kommer, fordi reduksjoner i forsvarsbudsjettene i land vi normalt handler med, nok vil gjøre konkurransen hardere og tøffere. Det er jo en utfordring som næringslivet møter på mange felter, men vi ser det også her. Regjeringen er opptatt av at forsvarsindustrien gir betydelig verdiskaping, arbeidsplasser, lokale samfunn og utviklingen av sivil teknologi. Derfor er det viktig å sikre denne industrien forutsigbare rammevilkår, også i forhold til utenlandske konkurrenter. Jeg mener det er en flott historie for Norge at vi har kunnet ha verdens strengeste regelverk og samtidig en dyktig industri på dette feltet. Så for å opprettholde en slik forsvarsindustri og gi den mulighet til å holde tritt med teknologisk utvikling, må den altså få rammevilkår som gjør at vi kan delta i internasjonale prosjekter om utvikling og produksjon av materiell. Langsiktighet og forutsigbarhet blir da viktige stikkord her, og det at industrien selv har kommet til orde overfor komiteen i arbeidet med innstillingen, er sånn sett positivt.

Så til det som har opptatt mye tid her, nemlig den arabiske våren. Jeg vil også minne om at prosentandelen av hvor norsk eksport går, kan ytterligere spisses ved å si at, så vidt jeg kan se, 98 pst. av A-materiellet går til Europa – da har vi altså NATO-allierte, Sverige og Finland og noen som ikke er i den kategorien, men likevel i Europa – og 96 pst. av B-materiellet. Så den totalt dominerende delen går til dette området.

Så sa representanten Skei Grande – på den ene siden en nyttig presisering – at noe av det man her selger, ikke nødvendigvis er våpen. B-materiell er jo ikke det, men det er elementer som kan inngå slik. Samtidig kom hun senere i innlegget inn med en merknad om at man måtte ikke komme dit at norske våpen ble brukt mot norske soldater – underforstått i Libya. Den situasjonen kunne ikke oppstå, for det er ikke solgt norske våpen til Libya. Men jeg behøver ikke forlenge den diskusjonen mer enn ved å si at det står veldig klart i innstillingen, og regjeringen har tatt til full etterretning at man ønsker en gjennomgang, eller en vurdering av hvorvidt en risikovurdering er robust nok, om praksis er streng nok når det gjelder eksport til autoritære regimer. Dette tar vi på alvor. Vi skal gjøre et grundig arbeid med det, og komme tilbake til Stortinget neste år.

Man kunne gjøre seg en del refleksjoner om det allerede nå. Jeg skal være tilbakeholden med det, for vi skal gjøre dette arbeidet grundig. Jeg tror nok en del andre land har en langt grundigere diskusjon – som faktisk har vært – om eksport av våpen i stor skala til disse landene. Der har altså ikke vi vært, men vi skal gå grundig inn i det. For øvrig tror jeg nok at hvordan forsvarsmakten i et land vi eksporterer til, fordeler det de importerer rundt om på ulike forsvarsgrener, vil være en veldig vanskelig øvelse for norske kontrollmyndigheter å vurdere. Men, som sagt, vi skal komme grundig inn på det.

Når det gjelder sluttbrukererklæringsproblematikken, er vi opptatt av den, og jeg vil understreke det som også representanten Skei Grande sa, at det er viktig for oss at vi har et mål om å få like standarder som våre allierte, særlig fordi det er de som mottar hoveddelen av vår eksport.

Så ble det fra representanten Høybråten stilt spørsmål om hvordan arbeidet med å få til en norm i NATO går. Formuleringen i Soria Moria II har jo understreket at vi har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land og å arbeide for at dette blir norm i NATO. Vi skal holde Stortinget orientert om det arbeidet. Innhenting av informasjon fra NATO-landene ble gjennomført i 2010, som det også fremgår av innstillingen. Gjennomgangen viser at NATO-landene i hovedsak følger samme praksis som Norge. Hvorvidt det da er mulig å gå til det skritt å innføre en norm, er et arbeid som fortsatt pågår, og vi vurderer ulike skritt i den retning. Derfor vil ikke jeg forskuttere hva vi gjør om vi ikke lykkes med det. Men jeg mener at vi skal tenke oss veldig grundig om, om vi setter norsk forsvarsindustri – som eksporterer i hovedsak til NATO-land – i en vanskeligere situasjon for å eksportere til de landene som er våre allierte, enn andre allierte som eksporterer til allierte. Men den debatten får vi ta, og regjeringen skal være opptatt av det.

Så arbeider vi videre for at merkings- og sporingsmekanismer for norske våpen og ammunisjon bedres. Utgangspunktet er godt, og vi vil også arbeide, som det er orientert om, andre steder for tilsvarende systemer internasjonalt. Så vil jeg også si at det er regjeringens mål å utvise størst mulig åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell innen rammen av lovpålagt taushetsplikt. Det er en balansegang som vi har gått gjennom flere år, og skal fortsette å gå, og vi skal fortsatt se på muligheter for større innsyn i spørsmål knyttet til eksport.

Så stilte representanten Ivar Kristiansen spørsmålet om EU-direktiv, og undertittelen på spørsmålet var: Vil det direktivet, og implementeringen av det, stille norsk industri i en vanskeligere situasjon? Vel, ideen med EØS-avtalen er jo like rammevilkår, slik at direktiv på dette området som bl.a. omhandler kontroll med bedrifter som har generelle lisenser, vil være at vi sammen med de 29 andre landene i EØS får like regler. Så det skulle jo i utgangspunktet ikke sette vår industri i en vanskeligere situasjon.

Regjeringen har besluttet å gjennomføre et direktiv rettet mot et mer forenklet og forutsigbart lisensieringsregime innenfor EU- og EØS-området. Direktivet vil gjennomføres ved en forskriftsendring etter vedtak i EØS-komiteen og innebærer at det fra 1. juli neste år kan utstedes generelle lisenser til norske bedrifter med lang varighet for eksport til sertifiserte bedrifter innenfor EU/EØS-området. Samtidig vil norske sertifiserte bedrifter kunne motta deler og komponenter på samme måte fra bedrifter i andre land. En skulle tro at det faktisk kunne øke muligheten for handel.

Det er nasjonal myndighet i avsenderlandene som utsteder en slik lisens innen de rammer og eksportrestriksjoner som følger av gjeldende nasjonal politikk. På mange måter er den politikken sammenfallende.

Bruk av generell lisens med lang varighet innebærer at vekt flyttes fra forhåndskontroll til etterkontroll hos avsenderbedriftene. Det stiller krav til detaljerte registre i disse bedriftene og forutsetter at nasjonal myndighet følger opp bedriftene jevnlig og foretar stedlig kontroll. Det må vi da forberede oss på.

Som ledd i å sikre kontrollen med eksportaktiviteter knyttet til generelle lisenser, vil Utenriksdepartementet gjennomføre regelmessig dialog og periodisk gjennomgang av bedriftenes eksportaktiviteter. Vi har også etablert samarbeid med Tollvesenet om gjennomføringen av kontrollen med eksport av strategiske varer, herunder ved bruk av tollrevisorer, for å kontrollere bedriftenes eksportaktiviteter, gjennomføring av fysisk varekontroll eller kontroll av relevante dokumenter knyttet til bedriftenes eksport.

Til sist vil jeg på dette området vise til at brudd på krav og begrensninger knyttet til generelle lisenser vil omfattes av straffebestemmelsene i eksportkontrolloven.

Vi vil mene at dette direktivet holder oss på en harmoniseringsvei med våre nærmeste handelspartnere.

Presidenten: Som en del av en fri debatt er det også anledning til å be om replikk – og det har representanten Trine Skei Grande gjort.

Trine Skei Grande (V) [11:32:20]: Ja, det er morsomt med fri debatt, sjøl om det er interessant å se hvor nære 5 minutter vi er alle sammen, når vi får den muligheten.

Jeg vil først bemerke at det er en grunn til at det heter B-materiell. Sjøl om det ikke direkte er våpen, er det jo en grunn til at det havner i den kategorien.

Men statsråden var veldig opptatt av like standarder. Nå har vi sett at det har skjedd en innskjerping i Sverige, og det har skjedd en innskjerping i Storbritannia – som er to store våpeneksportørland. Så mitt spørsmål er: Nå skal statsråden få lov til å vurdere dette, men er det ikke på tide at man allerede nå innrømmer at her må man ta noen grep? Man har lært noen ting, man må foreta noen endringer – når vi kom i den situasjonen vi kom i etter Libya. Vi har vel litt, ikke etterpåklokskap, men erfaringslære som gjør at vi nå må korrigere kursen, slik man har gjort det i land vi liker å sammenligne oss med – som Sverige og Storbritannia.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:33:20]: Jeg er helt enig med representanten i at dette med erfaringslæring er viktig, og dette har gitt alle land som eksporterer, en erfaring. For øvrig kan man jo si at det er mye som verken er A-materiell eller B-materiell, men som kan brukes i våpen og i undertrykkende virksomhet, slik som økonomien er skrudd sammen.

Det er slik at regjeringen tok initiativ til å gjennomgå eksporten av forsvarsmateriell fra Norge til landene i Midtøsten og Nord-Afrika straks – det er beskrevet i stortingsmeldingen – og på bakgrunn av hendelsene har vi også orientert Stortingets organer om dette, senest ganske nylig. Vi mener at eksporten til disse landene viser at praksisen har vært restriktiv. Vi har også, til forskjell fra flere andre eksportland, funnet at det ikke har vært nødvendig å trekke tilbake lisenser. Men vi skal nå gjennomføre en slik gjennomgang når det gjelder de autoritære regimene, selvfølgelig med det utgangspunkt å lære, og det vil være relevant å se til andre land som er ganske like våre, og de erfaringene de har gjort.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:34:29]: Det var utenriksministerens redegjørelse for forholdet til EU-regelverket som fikk meg til å be om ordet til replikk.

Utenriksministeren har på en ryddig måte kvittert for komiteens anmodning om å få en vurdering av om vårt regelverk er robust nok og strengt nok, og av praksis i så måte. Det jeg ønsker å få utenriksministerens forsikring om, er om den EU-tilpasning som regjeringen nå har til hensikt å gjøre, på noen måte kan sies å svekke norsk regelverk eller praksis, for da har ikke utenriksministeren Stortinget i ryggen. Han har Stortinget i ryggen for å vurdere om det er strengt nok, men ikke for å liberalisere det.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:35:19]: Jeg kan forsikre representanten Høybråten om at vi vil gå inn i den vurderingen, den forskriftsendringen, med den selvfølgelige forutsetning at vi opprettholder det som er vårt eksportkontrollregime. Jeg har i arbeidet med dette ikke fått meg forelagt at det skulle komme i noen strid med det, men jeg vil ta representantens påminnelse med meg og ta en ekstra grundig sjekk på det.

Jeg tror vi står oss på å ha det strenge regelverket. Det er faktisk slik at mange land i all beskjedenhet studerer nøye hva Norge gjør, når de vurderer sine egne regler. Jeg tror vi kan gjennomføre dette EU-direktivet uten at det går på bekostning av det, men vi skal ta en ekstra grundig sjekk på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Neste taler er representanten Dagfinn Høybråten – i denne omgang med en taletid begrenset til 10 minutter.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:36:17]: President, det holder bra!

La meg kommentere et par ting som er kommet opp i debatten – først av alt: Utenriksministeren har gjort det klart fra Stortingets talerstol at han og regjeringen har til hensikt å følge opp den klare anmodning som ligger i komiteens enstemmige innstilling om å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om risikovurderingene i eksportkontrollregimet er robuste nok, om praksis er streng nok, særlig når det gjelder eksport til autoritære regimer som per definisjon kan bli ustabile, og der det foreligger fare for at utstyret kan benyttes til intern undertrykking eller menneskerettighetsbrudd. Det er vi fra Kristelig Folkepartis side veldig tilfreds med.

Jeg vil mene at med den forsikringen fra utenriksministeren burde det være unødvendig å votere over det forslaget som Venstre har fremsatt her i dag. Jeg vil anmode om at det gjøres om til et oversendelsesforslag, slik at det kan inngå som en del av grunnlaget for det som kommer tilbake til Stortinget i en egen sak neste år.

Til slutt: Representanten Ivar Kristiansen uttrykte seg på en måte som gjør at jeg finner det nødvendig å understreke at Norge har et strengt regelverk internasjonalt sett. Utenriksministeren karakteriserte det sågar som verdens strengeste. Det er bra. Representanter for industrien har i høring med utenriks- og forsvarskomiteen sagt at de ser på dette som et konkurransefortrinn. Det er også bra.

Da må man velge sine ord når man snakker om like konkurransevilkår og alenegang, slik representanten Kristiansen gjorde. Det kan forlede noen til å tro at det i denne sal er partier som ønsker en liberalisering av dette verdens strengeste regelverk for å tilpasse seg andre land. Jeg tror ikke representanten Kristiansen mente det, men for alle tilfeller skyld føler jeg behov for å understreke at det mener i hvert fall ikke vi.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.