Michael Tetzschner (H) [10:23:32]: Det er voldtekt når en person blir tvunget til sex mot sin vilje.

En voldtekt er ikke bare et overgrep mot kroppen. Det er også et overgrep mot sjelen. Voldtekt medfører store etterreaksjoner, og ofte retter offeret bebreidelsene mot seg selv. Dessverre bærer noen kvinner på den smertefulle hemmeligheten i årevis og forsøker å glemme overgrepet i håp om at de kan legge det bak seg.

Internasjonale undersøkelser konkluderer samstemmig at voldtekt er en sterkt traumatiserende hendelse. En undersøkelse av kvinner i voldtektsmottak viste at to uker etter voldtekten oppfylte hele 72 pst. kriteriene for diagnosen akutt stressforstyrrelse – ASD, kjennetegnet ved uvirkelighetsfølelse, gjenopplevelse, tilbaketrekning og økt vaktsomhet. 27 andre kvinner ble undersøkt tre måneder etter overgrepet. 56 pst. av disse oppfylte kriteriene for diagnosen posttraumatisk stresslidelse – PTSD, og hele 33 pst. manglet bare ett symptom for å få diagnosen.

To store amerikanske studier har sett på forekomsten av posttraumatisk stresslidelse og hvilke traumer som oftest fører til utvikling av denne lidelsen. Man fant at blant menn så vel som blant kvinner var voldtekt en traumatisk opplevelse som oftest førte til utviklingen av posttraumatisk stresslidelse.

32 pst. av dem som hadde eller hadde hatt posttraumatisk stresslidelse i løpet av sitt liv, hadde vært utsatt for en fullbyrdet voldtekt. Ytterligere 31 pst. av dem som hadde eller hadde hatt posttraumatisk stresslidelse i løpet av sitt liv, hadde vært utsatt for andre seksuelle overgrep.

Undersøkelsene jeg viser til, er laget av forskerne Elklit, Magnusdóttir og Knudsen, samt Barlows «Clinical Handbook of Pscyhological Disorders», publisert i 2008.

Når jeg bruker tid innledningsvis til å beskrive voldtekt som den alvorlige integritetskrenkelsen den representerer, er det ikke fordi det er politisk uenighet om å beskrive problemet, men for å minne oss selv om at voldskriminalitet ikke er en sak blant mange, men et samfunnsonde som må bekjempes for at vi i det hele tatt skal kunne si at vi lever i et godt og trygt samfunn.

Vi får aldri utryddet kriminalitet fullt ut og dermed heller ikke voldtekter. Men vi må spørre oss om vi gjør nok, og om det vi gjør, virker.

En sammenligning med andre skandinaviske hovedsteder gir oss et grunnlag for å mene noe om det. Ifølge NRK viser nye tall fra politidistriktene i de to nabolandene våre at de 48 overfallsvoldtektene i Oslo hittil i år sender byen til topps sammenlignet med København og Stockholm. Folketallet tatt i betraktning har Oslo 7,9 anmeldte voldtekter per 10 000 innbyggere, mens Stockholm ligger 20 pst. lavere og København 60 pst. lavere.

Nå kan dette variere litt fra år til år, men over en tiårsperiode har antallet anmeldte voldtekter i Oslo økt med over 84 pst. Bare de siste tre årene har økningen vært på over 20 pst., mens trenden i våre to nabohovedsteder er fallende prosenttall. I dag ble vi møtt med morgennyheter som fortalte om problemet gjengvoldtekter.

Jeg tror vi alle er enige om at voldtekt må bekjempes på bred front. Forebyggende arbeid i skolen, innsats overfor nyankomne asylsøkere og arbeidsinnvandrere, det at vi opplyser våre byrom og at noen går natteravn, er noen eksempler på hvordan man også mobiliserer det sivile samfunn.

Men det er ikke det som er temaet for denne interpellasjonen. Det dreier seg om en utvikling av overfallsvoldtekter i Oslo politidistrikt, som etter mitt og mange andres skjønn har kommet ut av kontroll.

Min utfordring til statsråden handler om hennes ansvarsområde. Hvordan kan hun som leder for landets justissektor bidra? Grunnen til at jeg understreker at det er statsrådens ansvarsområde vi skal diskutere i dag, er at hennes forgjenger hadde en tendens til å trekke inn alle andre tiltak enn dem han selv hadde ansvar for, når vi diskuterte dette.

Vi har nå, etter mitt skjønn, behov for følgende beskjed fra landets justisminister: Jeg har ansvaret for kriminalitetsbekjempelsen i Norge, og det nytter å gjøre en innsats.

La meg antyde noen løsninger. Polititjenestemenn og -kvinner i Oslo gjør en god jobb, gitt de rammebetingelsene de er underlagt. Det er ikke deres skyld at de er underbemannet. Det er ikke deres skyld at man har halvert antallet patruljerende politimannskaper siden 1987.

Erfaringsmessig vet vi at 80 pst. av kriminaliteten utøves av 20 pst. gjengangere, lovbrytere som har overtrådt rettsreglene på andre områder. Derfor har jeg tro på at det går an også å ha en målrettet innsats for å bekjempe voldtekter.

Vi må være villig til å gå inn på et deltema som kanskje ikke alltid er politisk korrekt, og som av og til utnyttes av politiske sidehensyn, nemlig det faktum at gjerningspersoner med ikke-norsk bakgrunn står for 65 pst. av voldtektene og således er sterkt overrepresentert i statistikken. Rask hjemsendelse av personer uten lovlig opphold er viktig også i denne sammenheng.

Voldtektsutvalget leverte sin innstilling i januar 2008. Regjeringen skulle hatt mer enn tilstrekkelig tid til å overveie de tiltakene som der ble anbefalt som nokså treffsikre.

Jeg ser av avisene at statsråden har tatt til orde for en handlingsplan, men mitt parti, Høyre, har allerede fremmet en rekke konkrete forslag til handling. Jeg vil nevne noen:

• Frivillig politi: Sivile gis egnet opplæring og fungerer som en form for forsterket vektertjeneste – en avhjelping av manglende politikraft i en overgangsperiode.

• Bedre bruk av sivilt ansatte i politiet vil frigjøre mannskap til politioppgaver og gi synlig tilstedeværelse.

• Tiltak for å beholde seniorene i politiet lenger i arbeid gir mer politikraft og bedre muligheter for kunnskapsoverføring internt i organisasjonen.

• Bruk av «second opinion» til DNA-analyser: For tiden er det en lang rekke sporprøver som det ikke finnes DNA-materiale på. Disse bør sendes til ny analyse ved et annet laboratorium. Høyre ønsker at denne virksomheten skal konkurranseutsettes for å sikre best mulig kvalitet til lavest mulig pris.

• Bruk av anerkjente private laboratorier, akkreditert av Rettsmedisinsk institutt, som kan gi svar i løpet av tre til fem dager, der de offentlige bruker måneder, og hvor det har vært ventetid på opptil seks måneder. Dette er jo også avgjørende for å få den kvaliteten på etterforskningen som gjør det mulig å iretteføre og dermed oppklare og straffeforfølge flere overgrep og få straffet flere gjerningsmenn.

Jeg ser frem til den etterfølgende debatt.

Statsråd Grete Faremo [10:31:35]: Voldtekt er en svært alvorlig forbrytelse. Det er krenkelse av menneskeverdet på det groveste, det påfører offeret store lidelser, og det sprer frykt og utrygghet. Slik vil vi ikke ha det, og vi må gjøre alt vi kan for at jenter og kvinner kan føle seg trygge. Spørsmålet om hvordan vi forhindrer nye overgrep, er avgjørende. Styrket politiinnsats og holdningsskapende arbeid er vesentlig i det forebyggende arbeidet.

Forebyggende innsats mot voldtekt krever også samarbeid. Det er viktig å videreutvikle og koordinere en bred, helhetlig innsats mellom politiet og kommunen, og mellom offentlig, privat og frivillig sektor. Regjeringen har vektlagt politiråd som en viktig kriminalitetsforebyggende arbeidsform. Politiråd er et samarbeidsforum på strategisk nivå der kommunen trekkes inn i det forebyggende arbeidet sammen med politiet. Som spørsmålsstilleren er inne på, er dette gjort i Stavanger med godt resultat. Det har også vært positivt å se at det er flere enn politiet som bidrar for å ta Oslos gater tilbake, bl.a. gjennom et stort antall natteravner og gjennom Oslo byråds tiltak, bl.a. til belysning.

Regjeringen har over lengre tid styrket arbeidet for å bekjempe voldtekt. Det omfatter tiltak for å bedre etterforskningen, domstolsbehandlingen, hjelpetiltak etter voldtekt, og forskningen, i tillegg til forebygging.

Vi er i ferd med å utarbeide en statusrapport for tiltakene som ble foreslått av Voldtektsutvalget, som vil bli lagt ut på regjeringens hjemmeside. Statusrapporteringen vil danne et godt grunnlag for det videre arbeidet.

Jeg vil understreke at det allerede gjøres mye for å bekjempe voldtekt, og dette arbeidet fortsetter. I tillegg intensiverer vi innsatsen i Oslo i forbindelse med den situasjonen vi har hatt i den senere tid.

Politiet spiller en vesentlig rolle i det trygghetsskapende arbeidet. Fra og med helgen 4.–6. november har innsatsen i Oslo i helgene vært betydelig styrket med tilnærmet en fordobling av antall polititjenestemenn ute i gatene. I tillegg bidrar Utrykningspolitiet med bilpatruljer. Vi skal ha et synlig politi som ivaretar befolkningens behov for trygghet, og under denne regjeringen har politi og påtalemyndigheten fått tilført betydelige ressurser.

Voldtektssaker er utfordrende å etterforske og bevise, og krever store ressurser. I kjølvannet av de mange voldtektene i Oslo den senere tiden har politimesteren i Oslo opplyst at volds- og sedelighetsseksjonen i Oslo blir styrket med ti nye stillinger, for å bedrive etterforskning og analyse.

Kvalitet og kompetanse i etterforskningen er nødvendig for å øke oppklaringsprosenten. Økt oppklaringsprosent er også nødvendig for at straffereaksjonen skal virke preventivt.

Vi har etablert en voldtektsgruppe i Kripos som skal arbeide mot seksualisert vold. Regjeringen har foreslått fire nye stillinger i budsjettet for 2012, slik at det totalt vil bli 16 stillinger i denne voldtektsgruppen. Gruppen er blitt et viktig nasjonalt fagmiljø for informasjons- og kompetansedeling når det gjelder voldtekt. Den bidrar til økt kvalitet på etterforskningen og raskere oppklaring av voldtektssaker ute i politidistriktene, og den vil ved behov kunne bistå Oslo-politiet.

For å forbedre kvaliteten på politiets og påtalemyndighetens behandling av slike saker ga riksadvokaten i februar 2008 også nye påtalemessige direktiver, herunder at det rutinemessig vurderes opptak av lyd og/eller bilde av fornærmedes politiforklaringer i voldtektssaker. Det fremgår også av riksadvokatens instruks om mål og prioriteringer at voldtektssaker skal prioriteres.

Riksadvokaten har videre gjennomført et fagseminar for politi og påtalemyndighet om bevisvurdering og aktorering i voldtektssaker. Etterforskningsarbeidet er også styrket ved at Kripos har utarbeidet en nasjonal tilgjengelig elektronisk dreiebok for etterforskningen i voldtektssaker.

DNA-reformen, som har åpnet for at også mindre alvorlig kriminalitet kan registreres i DNA-registeret, vil bidra til å identifisere lovbrytere så tidlig som mulig. Svært mange av dem som blir dømt for alvorlige lovbrudd, har tidligere blitt dømt for mindre alvorlig kriminalitet. Erfaringen etter DNA-utvidelsen i Danmark er at flere voldtektssaker av eldre dato er oppklart fordi gjerningsmenn siden siktes for ny kriminalitet og i den forbindelse blir DNA-testet. Det er svært god kapasitet for analyser av DNA-personprøver, og jeg er glad for å kunne fortelle at restansene er nedarbeidet.

I dag er grensen for å bli registrert i DNA-registeret dom på 60 dagers fengsel. Vi vil vurdere å senke denne grensen, slik at det tas DNA-prøve også av dem som blir dømt for mindre alvorlig kriminalitet, noe som kan bidra til flere oppklaringer. Dette må imidlertid vurderes nøye og bl.a. veies opp mot viktige personvernhensyn.

En forutsetning for at etterforskning kan iverksettes, er at ofre for voldtekt anmelder overgrepet. Et viktig bidrag for å øke anmeldelseshyppigheten er å sørge for at den som kommer til politiet, møtes med empati og profesjonalitet. I den sammenheng er familievoldskoordinatorene i samtlige politidistrikt vesentlige. Familievoldskoordinatorfunksjonen skal være en 100 pst. stilling, og har fått utvidet sitt mandat til også å omfatte seksuelle overgrep. I de større distriktene er det etablert egne team.

Det er igangsatt en omfattende evaluering av politiets arbeid med vold i nære relasjoner som vil gi innspill til hvordan vi kan styrke innsatsen ytterligere. Ordningen med familievoldskoordinator og team inngår som en sentral del av evalueringen. Evalueringsrapporten vil foreligge i juni neste år.

God og målrettet forebygging krever kunnskap. Det gjennomføres nå fire studier om henholdsvis forekomst av voldtekt og kjennetegn ved voldtektsmenn. Jeg vil også trekke fram Oslo politidistrikts voldtektsrapport for 2010, «Voldtekt i den globale byen. Endringer i anmeldte voldtekter og seksualkultur i Oslo». Rapporten er utarbeidet for å danne grunnlag for politiets forebyggende arbeid mot voldtekt. Oslo politidistrikt har lagt fram en strategiplan på bakgrunn av rapporten som vil bli etterfulgt med forslag til tiltak.

Jeg vil også minne om at før vi kan konkludere i forhold til økningen av antall overfallsvoldtekter, må det foretas en analyse av tallgrunnlaget, med samme metoder og grundighet som lå til grunn for fjorårets tall. Det er også grunn til å understreke at den største andelen av voldtekter skjer mellom personer som kjenner hverandre. Det skjer i parforhold, i hjemmet, i nære relasjoner. Festrelaterte situasjoner med høyt alkoholkonsum er en arena hvor kvinner er særlig utsatt ifølge voldsrapporten for Oslo for 2010. Av de 189 voldtektene og voldtektsforsøkene som ble anmeldt i Oslo i 2010, utgjør overfallsvoldtektene 12,9 pst. Hvis definisjonen av voldtekt og strategiene for å forebygge og følge opp blir ensbetydende med overfallsvoldtekt, blir fokus for snevert, og vi vil bare i begrenset grad kunne lykkes med arbeidet.

Vi skal styrke vårt arbeid mot voldtekt. Vi vurderer å nedsette en interdepartemental arbeidsgruppe som skal utarbeide en egen handlingsplan mot voldtekt. I arbeidet skal det bl.a. tas utgangspunkt i hvilke utfordringer som gjenstår fra Voldtektsutvalgets utredning Fra ord til handling, fra 2008, og det vil være en målsetting å gjøre opp status i forhold til hvilke tiltak som ikke er iverksatt og hvordan nødvendige og gode tiltak kan gjøres så målrettede og effektive som mulig.

Michael Tetzschner (H) [10:40:10]: Statsråden var i sitt innlegg inne på at hvis fokus blir for snevert, vil man ikke nå sine mål innenfor bekjempelse av voldtekt. Jeg tror denne regjeringen har hatt altfor bredt fokus på hva den driver med. Den har altså overskudd til å ha en oppfatning av hvordan familiene skal innrette sin hverdag, hvordan de skal fordele foreldrepermisjonen, hvordan hjemmeværende fedre i permisjonsperioden i forbindelse med nyfødte barn skal organisere samværet med andre fedre i samme situasjon. Det er altså et for bredt fokus i forhold til alvorlige samfunnsproblemer som voldtekt.

Jeg er enig i at det ikke bare er overfallsvoldtekter. Men de har faktisk en sammenheng med en annen type kriminalitet, nemlig det vi ser her i byen – at områder hvor det finner sted overfallsvoldtekter, også er de mest belastede når det gjelder vanlige ran og grove ran. Hvis man også interesserer seg for den siden av det politimessige arbeidet, kan man få med seg en del mer alvorlige forbrytelser, men som – tross alt – rangerer i kategorien under voldtekt.

Jeg lyttet med interesse til det statsråden sa om aktiviteter. Ettersom statsråden er relativt ny i denne omgang, i dette departementet, får man også avvente noe hva som vil komme. Som jeg var inne på, synes jeg at den rød-grønne regjeringen i sin regjeringsperiode allerede har hatt et galt fokus, og også lovlig lenge ventet med oppfølgingen av Voldtektsutvalgets innstilling ved ikke å forholde seg aktivt til forslagene. De har heller ikke fortalt Stortinget hvorfor man ikke går inn på anbefalingene. Det er en tendens til at man legger slike utredninger i en skuff. Statsråden var inne på en henvisning til riksadvokaten. Han har – i tillegg til det som ble referert – også vært bekymret for lønnsforhold, etterforskernes status innad i politiet. Statsadvokaten i Oslo mener også at manglende status gjelder etterforskere i denne sakstypen, og at dette utgjør en del av et større problem. Det betyr også at man rett og slett har problemer med å få ferdigbehandlet sakene og få dem iretteført. Det får selvfølgelig også betydning for med hvilken kraft og forebygging justissektoren nærmer seg dette feltet.

Statsråd Grete Faremo [10:43:36]: Voldtekter er alvorlig kriminalitet og et samfunnsproblem. Jeg prøvde å få fram bredden i de tiltak regjeringen har iverksatt for å bekjempe dette. For å kunne forebygge voldtekt er det også helt avgjørende at man får til et godt samarbeid på tvers, mellom etater, myndighetsnivåer og frivillige organisasjoner. Jeg kjenner meg ikke igjen i bildet som ble forsøkt tegnet av manglende fokus. Det er ingen regjeringer som har hatt sterkere fokus på innsatsen mot voldtekter og vold i nære relasjoner, og hvor det er gjort et systematisk arbeid over flere år. Vi skal oppsummere hvor vi er, i kjølvannet av den NOU-en som ble lagt fram i 2008, som jeg sa. Når det insinueres at tiltak ikke er fulgt opp, har jeg lyst til å påpeke at det har vært en diskusjon om hvorvidt det var å oppfylle utvalgets forslag da man etablerte voldtektsgruppen ved Kripos, framfor å etablere en sentral, egen enhet mot seksualisert vold. Min erfaring fra denne sektoren er at for et fagmiljø å kunne trekke på den brede analyse og etterforskningskapasiteten som ligger i et miljø som Kripos, rett og slett gir en slik voldtektsgruppe større kraft enn om man hadde etablert den på egen kjøl.

Det er også sagt en del om antall anmeldelser og antall voldtekter. Jeg er glad for å se at antall anmeldelser øker. Jeg tror det er med på å gjøre det usynlige synlig, og at når vi har hatt en økning i antall anmeldelser på 500 pst. siden 2006, tror jeg ikke det nødvendigvis speiler den reelle økningen i antall voldtekter, men at jentene/kvinnene tør å komme fram. Og så må vi vite at det er et godt tilbud både i politiet og i helsevesenet med sikte på å kunne hjelpe og iretteføre den alvorlige kriminaliteten som har funnet sted.

Jan Bøhler (A) [10:46:53]: For ordens skyld vil jeg først bare si at når det gjelder tallene fra København og Stockholm, ble de kommentert av Hanne Kristin Rohde ved Oslo politikammer. Uten at det på noen måte reduserer alvoret i situasjonen, sa hun at det var ulike måter å registrere på, og at når det gjaldt antall overfallsvoldtekter i Oslo, registrerte man både fullbyrdede voldtekter og forsøk på overfallsvoldtekter, mens hun mente at praksisen var annerledes i København og Stockholm. Men det reduserer som sagt ikke det dramatiske alvoret i situasjonen.

Jeg merket meg at det i interpellasjonen sto at det var viktig å lære av erfaringene i Stavanger. Vi i justiskomiteen har besøkt Stavanger, og der var det nettopp samspillet mellom kommune, politi og alle frivillige som kunne stille opp, de viste til som hovednøkkelen. Når interpellanten går så sterkt ut og sier at han bare vil diskutere statsrådens ansvar og ikke diskutere samspillet, overrasker det meg litt. I mitt arbeid med dette i Oslo har jeg hele veien understreket at det er viktig at vi nå slutter å anklage hverandre, men prøver å stå opp sammen mot et fenomen som ingen andre enn gjerningsmennene har skylden for. Den mobiliseringen vi nå har sett i Oslo, den positive holdningen, hvor kommunen har stilt opp med sine etater, hvor politiet har doblet sine ressurser på gaten – vi har sett mange flere av dem – hvor frivillige har stilt opp som natteravner og annet, og har vært til stede på en helt annen måte, skaper en stemning om at nå skal vi stoppe dette, som jeg tror vil få gjennomslag når vi bare holder ut og viser standhaftighet i innsatsen. Jeg er litt overrasket over den konfronterende holdningen der, og at man ikke vil snakke om det samspillet som jeg mener er en avgjørende nøkkel. Jeg mener det er positivt at alle skal ta sitt ansvar, og at staten ikke på noen måte må prøve å peke på andre, men gjøre sin del av jobben.

Den andre erfaringen vi fikk fra Stavanger og også fra da vi besøkte Bergen, var at etterforskningsmetodene til politiet er avgjørende. Et eksempel på det fra Bergen er at man kombinerte bruk av DNA-register med lagring av trafikkdata. Overfallsvoldtekten var foretatt på et sted, og så sjekket man med basestasjonene hvem som hadde oppholdt seg i nærheten av det stedet, ved hjelp av lagrede trafikkdata. Så inviterte man dem som hadde oppholdt seg i området, til å avlegge DNA-prøve. På den måten kombinerte man to avanserte etterforskningsmetoder og fant gjerningsmannen. Jeg tror derfor at det som statsråden trekker opp: å utvide DNA-registeret og gjøre det mer omfattende, vil gi større mulighet for å oppklare disse sakene, som er veldig vanskelige å arbeide med for politiet. Jeg tror at det også vil ha andre forebyggende effekter, fordi en kriminalitetskarriere ofte begynner med mindre ting, og da vil man kunne få stoppet lovbryterne på et tidligere stadium. Jeg synes det er et godt spor statsråden er inne på der.

En annen side ved alvoret i kampen vår mot voldtekter gjelder straffenivået. I fjor så Stortinget seg nødt til å gripe inn – det tar tid før den nye straffeloven av 2005 blir iverksatt – og fremme en egen sak om økning av straffenivået og strafferammene, og vedta den her på Stortinget. Derfor er jeg litt bekymret for en rekke saker i media i det siste, hvor det er uklarhet rundt straffenivået ved domstolene. Eksempelvis var en som var dømt for en serie grove overfallsvoldtekter, hvor det var flere personer involvert – og jeg understreker en serie voldtekter – dømt til 15 års forvaring av tingretten og lagmannsretten. Høyesterett gikk inn og satte den ned til 12 år. Et annet eksempel er at Oslo tingrett hadde dømt en person for voldtekt til tre år og seks måneder, mens lagmannsretten gikk inn og satte den ned til ett år. Et tredje eksempel er i Drammen, hvor statsadvokaten hadde påstand om seks år, mens tingretten dømte tre år.

Jeg skal ikke gå inn i de enkelte sakene, det er vel å merke ikke vår oppgave her på Stortinget, men jeg vil bare uttrykke en bekymring for at vi, etter å ha understreket straffenivået i voldtektssaker så mye, ser at det er uklarheter ved domstolene, og at praksisen ikke har lagt seg i et klarere leie.

Åse Michaelsen (FrP) [10:52:07]: Antall voldtekter har økt kraftig det siste året, ikke bare i Oslo, men også i flere andre større byer i Norge. I løpet av året har det kommet melding om at politiet i Oslo og i Trondheim har lagt bort flere hundre saker som omhandler overfallsvoldtekter og andre seksuelle overgrep. Men fakkeltog og festtaler hindrer ikke overfallsvoldtekter. Vi trenger handling, vi trenger helt konkrete tiltak, og vi trenger dem kjapt.

Som foregående taler sa, var justiskomiteen i september på komitéreise til Rogaland og fikk dyptgående informasjon om hva som fungerte, og hva som ikke fungerte da Stavanger by for to år siden hadde et meget høyt antall overfallsvoldtekter. Noen av disse tiltakene har knapt blitt nevnt i den offentlige debatten, men jeg kommer inn på disse senere i dette innlegget. Det fantes altså mange ulike tiltak som ble igangsatt. Disse tiltakene bør ikke være ukjente for justisministeren.

Videre la Voldtektstutvalget, under ledelse av Rita Sletner, fram sin rapport allerede i 2008. Der pekte hun på en rekke gode forslag som ville kunne bidratt til å få ned antall overfallsvoldtekter, men dessverre ser vi at bortimot ingen av disse forslagene er blitt igangsatt. En kan vel si det så sterkt at de er blitt lagt i en skuff og siden blitt liggende der.

DNA er en viktig beviskilde i voldtektssaker. Tjenestefolk i politiet snakker ofte om viktigheten av å jobbe med etterforskning mens bevisene fortsatt er ferskvare. Dette gjelder i særdeleshet biologiske spor. Justiskomiteen har flere ganger i denne sal diskutert problematikken rundt monopolet til RMI, Rettsmedisinsk institutt, og de problemene det medfører med lang ventetid og lang saksbehandlingstid. Nå hørte jeg at justisministeren mente at restansen var bygd ned. Jeg kan ikke se at det er helt korrekt, men jeg håper i alle fall at det er bedre enn det har vært, og det ser det ut til.

I mangel på varetektsplasser ser vi at potensielle gjerningsmenn slippes fri i påvente av svar på en DNA-analyse. De får dermed en sjanse til å stikke av eller begå nye voldtekter. Vi trenger nyansert informasjon om hvem som begår disse voldtektene, og hvorfor. Et forslag er at vi legger alle fordommer til side og analyserer presist det vi tror vi vet:

• Nesten ingen etniske nordmenn gjennomfører overfallsvoldtekter.

• Noen få personer står bak mange overfallsvoldtekter.

• De er ikke-vestlige, men ikke nødvendigvis med illegalt opphold i riket.

• Ofrene er alene, og enkelte områder i byene er mer utsatt enn andre.

I år har det vært 48 registrerte overfallsvoldtekter i Oslo. Politiet har tatt syv gjerningsmenn. Alle har ikke-vestlig bakgrunn. Det er bred politisk enighet om at voldtekt i bunn og grunn handler om holdninger og om mangel på respekt og empati for andre mennesker. Vold, voldtekt og overfallsvoldtekter hører sammen. Det er store mørketall, særlig i nære relasjoner, og jeg trenger vel heller ikke si at vold er et vel så stort problem sett i sammenheng med disse holdningene. Våre krisesentre rundt om i landet er i stort flertall fylt opp med kvinner og barn med utenlandsk bakgrunn.

Politiet i Stavanger tok i bruk utradisjonelle metoder for å bekjempe overfallsvoldtekter. De trykte bl.a. opp en egen infobrosjyre på ulike språk om norsk kultur og norske regler som ble fordelt på steder hvor mange med utenlandsk bakgrunn ferdes. De tok kontakt med imamer for å opprette en dialog om tiltak og behov for informasjon ut til miljøet. De trykte opp ark med informasjon og etterlysning av gjerningsmenn på flere språk og fordelte disse ut i restaurant- og diskotekmiljøet. Og de igangsatte egne kurs i regi av introduksjonsprogrammet med større fokus på norske forhold og kvinners rettigheter. Resultatene taler for seg – fra godt over 20 voldtekter og ned til null på kort tid, det klarte de å få til i Stavanger.

Den tidligere justisministeren karakteriserte voldtekt som nestendrap. Jeg er overbevist om at den nye justisministeren deler dette synet.

Stortinget får snart to representantforslag som omhandler overfallsvoldtekter, ett fra Venstre og ett fra Fremskrittspartiet. Jeg forventer at regjeringen benytter sjansen og stemmer for flest mulig av disse forslagene.

André Oktay Dahl (H) [10:57:28]: Jeg vil starte med å oppklare en åpenbar misforståelse. Høyre er ikke kritisk til regjeringens fokusering på vold i nære relasjoner. Der har vi faktisk skrytt av den forrige justisministeren, Storberget, for å ha et enormt fokus. Han er en av de få som har tatt det opp. Men tema i dag er altså voldtekt i mer fjerne relasjoner i forhold til statsrådens ansvar.

Nylig møtte jeg en ung mann som ble utsatt for en grov voldtekt da han var 14 år. I flere år gjorde han alt han kunne for å holde det inni seg. Det han sa, var: Jeg vil bare greie å sove, greie å få meg en utdanning og ikke være så sint.

Det var det han hadde av meldinger til oss – om vi kunne hjelpe ham med det.

Voldtekter kommer til å skje, og vi må som samfunn greie å forebygge. Det er det som er tema i interpellasjonen i dag. Men når skaden først har skjedd, må vi også som samfunn greie å fange opp symptomene som ulike voldtektsofre har. Noen endrer veldig oppførsel, noen oppfører seg ikke som det perfekte offer og ligger i fosterstilling, som de som har sett det på film, tror de skal gjøre. Noen blir seksuelt utagerende, noen blir veldig aggressive, og noen virker ekstremt sterke og tøffe fordi de ikke har lyst til å være et voldtektsoffer. De er voldtektsutsatte, men ser seg ikke selv som et offer.

Det stiller noen krav til hjelpeapparatet og politiet som skal møte dem, for flere av dem som hjelpeapparatet møter, tenker ikke at det er det som er problemet. Gutten jeg snakker om, hadde gått hos psykolog i to år. Psykologen visste etter to år altså ikke at han hadde vært utsatt for en grov voldtekt. Det sier noe om at en profesjonsutdanning ikke nødvendigvis kvalifiserer til å hjelpe personer med det som er årsaken til symptomene de har.

I to uker har debatten om overfallsvoldtektene nærmest overskygget alt annet. Nå er kameralyset slukket litt igjen, og det jeg er redd for, er at det sitter en hel gjeng med ofre og utsatte igjen som nå føler at de er glemt. Nå har stort sett de fleste vært kjempesinte, veldig engasjert i spørsmålet, og nå sitter stort sett de spesielt interesserte igjen og diskuterer hva man kan gjøre for å forebygge og for å hjelpe dem som er utsatt.

Gutten jeg møtte, vil ikke anmelde. Det orker han ikke. Han vil bare ha hjelp til å sove og hjelp til å greie å få seg en utdanning, etter at en idrettskarriere ikke blir noe av fordi han ikke greide å dusje sammen med de andre gutta.

Det er situasjonen for dem som er blitt utsatt for voldtekt.

Så over til det som er hovedtema for interpellanten. Det er bevisst valgt, fordi det er riktig som interpellanten sier, at vi har hatt en justisminister som har snakket om veldig mye forskjellig – veldig mye viktig, veldig mye bra – men veldig sjelden om det som har vært kjernen i problemstillingen, nemlig justisministerens eget ansvar.

Politidekningen har de siste årene gått ned i 21 av 27 politidistrikter. Når bemanningen går ned i forhold til innbyggertall, er forebygging og ikke minst fokus på sedelighetsforbrytelser ikke nødvendigvis det som prioriteres høyest internt i et politidistrikt. Neste år vil politidekningen antakeligvis kunne gå ned i forhold til befolkningsøkningen, og det i strid med Stortingets forutsetninger.

Det er også ubegripelig at regjeringen ikke vil bruke andre til å analysere DNA. Man bruker ideologiske argumenter – det er greit – men hadde man vært ideologisk, hadde man ikke brukt private firmaer til å drive bevisinnhenting på langt mer inkriminerende ting, som f.eks. innholdet i mobiltelefoner, datamaskiner osv. Det er langt mer alvorlig hvis man mener at man er personverninnstilt, som er det regjeringen bruker som argument, mot å bruke for eksempel GENA i Stavanger.

Det foreligger ingen sentral strategi for bedre bruk av sivilt ansatte, og politiet er ikke på jobb når det skjer mest kriminalitet i mange politidistrikter. Det er heller ingen dedikert person i Politidirektoratet som holder en hånd over det som handler om å bekjempe sedelighetsforbrytelser.

Når det gjelder overgrep i minoritetsmiljøer, har jeg som styremedlem i noe som heter Skeiv verden, en rimelig sterk tvil om at de i det hele tatt har kompetanse i Oslo-politiet til å jobbe mot voldtekt og overgrep i minoritetsmiljøer, ut fra de tilbakemeldinger jeg får. Spørsmålet er om det med gruppen i Kripos blir som med rammeoverføringene til kommunene, at det er noe som vil vare noen år, for så å bli innlemmet i det vanlige driftsbudsjettet, og så faset ut eller ikke få prioritet. Det er et åpent spørsmål, det gjenstår å se.

Til slutt: Jeg er enig med representanten Bøhler i at vi er nødt til å se på straffenivået igjen. Også Høyre reagerer kraftig på den høyesterettsdommen, for man kan lure på hva som skal til for å bruke strafferammen fullt ut, når så grove voldtekter begås. Det tror jeg mange oppfatter som en hån mot samfunnet og ofrene for øvrig.

Gina Knutson Barstad (SV) [11:02:40]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål. Det er et spørsmål som alle kvinner kjenner på kroppen, og som jeg mener er blant de viktigste spørsmål nasjonalforsamlingen kan debattere.

Som mange har vært inne på, er det at noen invaderer kroppen din med vold eller annen tvang, noe av det mest krenkende et menneske kan oppleve. Jeg synes justisministeren sa det presist da hun sa det var en krenkelse av menneskeverdet.

Overfallsvoldtekter skiller seg fra andre voldtekter på et par punkter. For det første er de generelt sett langt mer voldelige enn andre voldtekter. For det andre er det sånn at ofrene for overfallsvoldtekter i større grad frykter for sitt eget liv under voldtekten. I tillegg er det sånn at overfallsvoldtekter skaper frykt i befolkningen, spesielt i den kvinnelige delen av befolkningen. Det gjør det utrygt for kvinner å bevege seg utendørs.

Jeg vil gjerne si noen ord om debatten. Så langt i denne stortingsdebatten har heldigvis alle talere før meg vært veldig tydelig på hvem som har ansvaret for voldtekt. Det er jeg glad for. Men i den offentlige debatten ser vi til stadighet et tilbakevendende tema, og det er hva offeret selv kunne gjort annerledes for å unngå voldtekten. Altfor ofte er det fokus på hvor jenter beveger seg, i hvilket tidsrom de beveger seg, hva de har på seg når de beveger seg i dette tidsrommet, og hvorvidt de har drukket alkohol eller ikke. Noen går til og med så langt at de hevder at noen kvinner ber om å bli voldtatt gjennom oppførselen sin. Den beskjeden de som ytrer seg slik, sender til voldtektsofferet og til alle kvinner, er at de aksepterer at voldtekt skjer, og at kvinner har å avfinne seg med at voldtekt skjer, og at de må ha sine egne retningslinjer. Den beskjeden jeg ønsker at vi skal sende til alle kvinner, er at vi ikke aksepterer det, og at det er voldtektsmannen som har et problem.

Dette er holdninger som befester seg langt inn i rettsapparatet. Det er mer alvorlig enn at man bare leser det i avisen. I rettssaker og i domspapirer beskrives ofte offerets påkledning ned til hver minste detalj. Jeg har f.eks. lest at et offer hadde på seg en lett oppkneppelig kjole. Man kan jo lure på hva slags relevans det hadde til saken, og vi ser at gjerningsmenn blir frikjent på grunn av hva slags seksualhistorie offeret har hatt før voldtekten. Dette truer norske kvinners rettssikkerhet. Norske kvinner har ingen rettssikkerhet mot voldtekt når vi har sånne tilstander i norske rettssaler. I tillegg skaper det et skille mellom verdige og uverdige ofre som vi ikke kan leve med.

Mange har omtalt voldtektene i høst som en bølge, inkludert jeg selv. Jeg foreslår at vi slutter med dette her og nå. Når noe skjer jevnt hele tiden, er det ikke en bølge, men en kronisk tilstand.

Helt til slutt et lite hjertesukk: Det er bra og riktig at vi har en egen debatt om overfallsvoldtekt, ikke minst på grunn av den frykten det skaper hos alle, når overfallsvoldtekter skjer. Jeg er bekymret for at vi med utelukkende fokus på overfallsvoldtekt i offentligheten er med på å forsterke en fortelling om hvordan voldtekter skjer, som ikke alltid stemmer med virkeligheten, for som oftest når voldtekter skjer i Norge, kjenner gjerningsmannen og offeret hverandre. Oftest er det ikke spesielt voldelig engang. Det at vi som samfunn og som kvinner er så opplært i en fortelling om en mann som gjemmer seg bak en busk, gjør at vi ofte tviler på om vi har blitt utsatt for et overgrep, når vi har det. Ofte oppdager offeret sent – mange uker etterpå – at det som skjedde, faktisk var en voldtekt. Da er det ganske sent å sikre spor og bevis.

Jeg holder fast på at denne debatten er kjempeviktig. Jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp overfallsvoldtekt i stortingssalen, men vi trenger å få den samme krisestemningen som vi har når det gjelder overfallsvoldtekt, for alle de andre voldtektene som begås i Norge.

Jenny Klinge (Sp) [11:07:50]: Det denne interpellasjonen tek opp, er eit veldig viktig tema, og eg er einig i det som blir sagt frå fleire, at det er viktig å skilje mellom debatten om valdtekter generelt og overfallsvaldtekter, ikkje fordi vi ikkje skal ta den første typen på alvor, men fordi det trass alt er ulike fenomen.

Eg vil likeins som André Oktay Dahl peike på at også menn blir valdtekne, og at mørketala der nok er større enn blant kvinner. Dei blir også utsette for meir grov, blind vald. Det er også noko vi må ta på alvor.

Eg trur at det at vi pratar mykje meir om valdtekt no, både om overfallsvaldtekt og om andre typar valdtekt, forhåpentlegvis fører til at fleire melder frå til politiet, og at vi dermed kan ta fleire gjerningsmenn, og at fleire forstår at dei ikkje skal skjemmast sjølve når dei har vorte utsette for ein slik type overgrep.

Stavanger har gjort eit imponerande arbeid mot overfallsvaldtekter, og der må også Oslo sjølvsagt lære av dei erfaringane dei har gjort. Men så må vi hugse på at Oslo er både langt større og meir uoversiktleg enn Stavanger, og det trengst mykje meir massiv innsats i Oslo, trur eg, for å kunne få tilnærma like resultat.

Det har vore gjennomført gode analysar av valdtektsproblematikken i Oslo, men målretta strategi og konkret oppfølging kan forbetrast. Det er neste steg. Eg meiner det hastar at dette steget blir teke.

Kvinnesyn er ein del av denne saka. Valdtektsmenn finst det openbert mange av, både blant nordmenn og blant utlendingar. Når norske menn valdtek, seier vi ikkje at dette er ein del av norsk kultur og kvinnesyn. Det er viktig for meg å påpeike at det kan det lett bli til når det er utanlandske valdtektsmenn. Men så er det slik at statistikken tyder på at det relativt sett er langt fleire ikkje-vestlege gjerningsmenn, spesielt frå enkelte land – dei er i stort fleirtal, spesielt når det gjeld overfallsvaldtektene.

Eg meiner vi må balansere denne debatten så godt vi kan, og sjølvsagt hugse på at dei aller fleste ikkje-vestlege menn ikkje er valdtektsmenn. Vi må ikkje gå i ei felle her. Men om vi ser bort frå statistikken og ikkje gjer tiltak basert på den kunnskapen vi kan få, meiner eg at vi ikkje kan kjempe mot problemet heller. Det er dessverre slik at det rår ganske sterke og skremmande kvinnefiendtlege haldningar i enkelte grupper, og da er det viktig at vi ikkje gløymer den delen.

Vi må påpeike at kvinner skal få kle seg og te seg som dei vil, utan at dei blir sedde på som potensielle valdtektsoffer som det er grunn til å kunne angripe. Ein part eg har etterlyst i denne debatten, er innvandrarorganisasjonar og imamar. I Stavanger var nettopp asylmottaket ein viktig part i det samarbeidet som vart gjennomført for å få bukt med overfallsvaldtektene, der det handla om å formidle det vi gjerne oppfattar som og kallar norske verdiar og norsk kvinnesyn, og likestillingsperspektivet – ein type formidling av viktige verdiar for forhåpentlegvis å førebyggje problemet rundt valdtekt.

Eg meiner i den grad eg tek feil når eg trur at det relativt sett er fleire blant enkelte grupper som har eit nedsetjande kvinnesyn, er det fullt mogleg for innvandrarorganisasjonane og imamane å rette opp det synet ved å vere meir aktive i debatten, ved å slå fast at kvinner skal få te seg og kle seg som dei vil, og at dei ikkje er lette på tråden osb. om dei går kledd på ein annan måte enn kanskje deira kvinner gjer.

Vi har ei regjering som tek dette problemet på alvor, og eg er noko forundra over noko av den kritikken som kjem. Mange gode tiltak er iverksette, det gjeld m.a. DNA-reforma, eit eige etterforskingsmiljø i Kripos og ikkje minst at vi også har skjerpa straffelova.

Til det siste ønskjer eg å formidle at eg meiner domstolane i altfor liten grad ser ut til å ha teke inn over seg dei tydelege signala som den lovgivande forsamlinga, som vi er, har gitt om at dei bør i mykje større grad bruke den øvre delen av strafferammene når dei dømmer nokon for valdtekt. Det må skje mykje meir og raskt, meiner eg.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:12:47]: Først må jeg få lov til å takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema og for å få til en god debatt i Stortinget. Dette er en sak som har vært mye diskutert, selv om det nå har blitt mer stille enn det det var for noen uker siden.

Interpellanten tar for seg både overfallvoldtekter og voldtekter i nære relasjoner, i sin tekst. Jeg vil kalle det en bølge av overfallsvoldtekter, fordi det er så mange flere i år enn det det har vært før. Jeg ser også at andre byer, som Stavanger, som interpellanten viser til, har klart å gjøre noe med det. Derfor tenker jeg at dette er en diskusjon om voldtekter generelt, men det er også en diskusjon om overfallsvoldtektene, som skaper en enorm frykt i hele byen og i hele landet. Samtidig er det også en diskusjon om voldtekt i nære relasjoner, som også er forferdelig. Jeg vil prøve å komme med mine momenter om begge deler, fordi jeg mener, som representanten Gina Knutson Barstad på en glimrende måte også påpekte, det er viktig å bekjempe begge deler.

På kort sikt mener jeg det er veldig viktig nettopp å stoppe overfallsvoldtektsbølgen, fordi den skaper en enorm frykt, og fordi en ikke lenger kan gå trygt rundt i byen. Et viktig poeng for Kristelig Folkeparti er nok synlig politi. To momenter der er f.eks. at det er mange nyutdannede politimenn/kvinner som i dag går uten jobb. De kunne fått en jobb og skapt trygghet i byen.

Et annet poeng er at en kunne redusert skjenketidene og gjennom det frigjort mye ressurser i politiet, som bruker tiden sin på feil tid av døgnet, som heller kunne brukt sin kapasitet og sine ressurser på flere politifolk som kan være med på å forebygge voldtekter.

Så vil et annet poeng være kompetanse på etterforskning og også at DNA-bevis må komme raskt. En vet at mange av mennene i forbindelse med overfallsvoldtekter er serievoldtektsmenn. Det å få dømt dem så fort som mulig vil også hindre nye voldtekter.

Så må vi ha en bedre ivaretakelse av ofrene, slik at flere tør og orker å melde fra. Og så må vi se til dem som har lyktes, om det er til utlandet, eller om det er til Stavanger. Men jeg synes poengene fra Stavanger – der en klarte å stoppe det helt – er veldig gode. Koordinering er et stikkord – ha et eget forum, som de f.eks. har i Stavanger, der frivillige organisasjoner, DIXI, Ottar, flyktningmottak, flyktninghjelp, drosjer, kommuner og politi jobber sammen. En får da også mye mer fokusering på spaning. Dette er tiltak som er mer på kort sikt, som jeg mener det er viktig å gjennomføre nå, for å få redusert antall overfallsvoldtekter og stoppe den bølgen som er nå. Men på lang sikt, som det kanskje er vel så viktig å snakke om når en diskuterer voldtekter, etterlyser Kristelig Folkeparti at det blir fattet et vedtak om en nasjonal handlingsplan mot voldtekt og seksuelle overgrep.

Jeg mener at statsråden bør gå i bresjen for nettopp en nulltolleranse når det gjelder voldtekt, at en tydelig sier at det er uakseptabelt, og at en tverrpolitisk kan lage en handlingsplan som går ut på det overskriften, eller tittelen, på Voldtektsutvalgets rapport, som kom i 2008, var: «Fra ord til handling». Jeg synes rapporten fra Voldtektsutvalget nettopp beskriver viktigheten av en nasjonal handlingsplan. Den kom med klare anbefalinger, og vi vet at i dag er det ni av tolv av de forslagene som ikke er fulgt opp. Det viser at vi trenger ansvarsfordeling, å vite hvem det er som sitter med ansvaret. Vi trenger egne budsjetter. Vi trenger tidsfrister når det gjelder tiltakene. Hvis en kan gjøre det forpliktende, blir det også fulgt opp. Det kunne det blitt gjort gjennom en handlingsplan.

Et annet poeng er forebygging. Man må få bedre seksualveiledning og ansvarliggjøring av gutter når det gjelder hvor grensene går. Det må skje i skolen, og det må, som flere har vært inne på, skje i asylmottak. Innvandrermiljøene og skolene må få enda mer kunnskap og innføring i nettopp det å sette grenser og i likestilling.

Så mener jeg at det også må være mer forskning på sedelighetsdømte, slik at en kan få mer kunnskap. Det bør etableres en nettportal der det er mulig både å søke informasjon og å gjøre det lettere å kunne anmelde.

Så vil jeg kjapt komme inn på et poeng til, og det er at domfellelsesprosenten er betydelig lav. Voldtekt er nesten en av de tryggeste forbrytelsene å gjøre. 90 pst. blir ikke anmeldt, sa Voldtektsutvalget. Åtte av ti anmeldelser blir henlagt. Det er alvorlig at ikke ofrene opplever at når de anmelder, blir voldtektsmannen også dømt.

Abid Q. Raja (V) [11:17:56]: Aller først vil jeg takke interpellanten for å ta opp en viktig problemstilling. Vi er alle enige om at voldtekt er grusom kriminalitet, og det frarøver borgerne trygghet og friheten til å bevege seg rundt.

Aller først vil jeg si at jeg er enig med representanten Knutson Barstad fra SV, som sier at det aldri er kvinnens feil, uavhengig av hvordan hun går kledd, eller om hun er beruset eller ikke. Men dette er dessverre ikke alle enig med oss i.

Jeg vil også si at Fremskrittspartiets Åse Michaelsen var inne på noen ubehagelige sannheter, og jeg må berømme henne for å være klar og ha en ærlig tale. Vi må våge å snakke om også de vanskelige tingene. Men så må vi passe oss for å stigmatisere en allerede svak gruppe. Det er ikke slik at alle innvandrermenn er potensielle voldtektsmenn. Det er noen ytterst få som skaper stor utrygghet, og det må vi kunne gjøre noe med.

Jeg hadde for noen år tilbake en arbeidsuke hos P4, «Michael Direkte», og da var jeg ute og intervjuet noen innvandrermenn om dette temaet. Det var ganske lett å få urovekkende holdninger på tape, der man snakket om at norske kvinner selv hadde skyld i at de ble voldtatt – på grunn av måten de gikk kledd på. De hadde et kvinnesyn som vi ikke helt har klart å forstå i Norge. Dette må vi tørre, våge, å snakke om.

Fremskrittspartiet har noen ganger vært ute å kjøre når de sier at vi må stoppe asylsøkerne som kommer til Norge, og at asylsøkerne er skyld i overfallsvoldtektene. Da er vi på et feil spor. Vi må komme inn på det riktige sporet. Vi må kunne klare å kalle en spade for en spade, men allikevel klare å ha verdigheten i behold når det gjelder asylsøkere.

Det er faktisk også slik at det er barn som er født i Norge som vokser opp og blir voldtektsmenn. Da har vi ikke lyktes som samfunn. Det må vi kunne gjøre noe med. Det handler ikke minst om likestilling og kvinnesynet.

I VG 6. november i år oppfordret jeg daværende justisminister, Knut Storberget, om å ta tak i dette, til å gjøre noe med holdningene til innvandrerne. Jeg oppfordret ham til å lage en holdningsendrende kampanje, rette en åpen invitasjon til imamer og innvandrerledere, invitere dem inn for å gi dem et mandat til å gå ut og snakke om likestilling og kvinnesyn. Han rakk jo ikke å ta tak i dette. Derfor sender jeg nå denne ballen over til den nåværende justisminister. Jeg vil gjerne bidra på dette området dersom justisministeren ønsker å ta den ballen.

Voldtekt, som jeg var inne på, handler om holdninger og mentalitet og ikke minst om menns holdninger til kvinner. Her må også mennene selv stå fram som et godt forbilde. Det handler om å endre det fordreide kvinnesynet som finnes i enkelte miljøer. Det er mange innvandrerfamilier som ikke tør å ta tak i disse problemene ved middagsbordet, fordi man ikke er vant til å diskutere dette med sine barn. Sexprat med barn, som kanskje ikke er så uvanlig i de etnisk norske hjemmene, er ikke så vanlig i de ikkeetnisk norske hjemmene i Norge. Dette må vi også snakke om. Ikke minst tjener det faktisk ikke innvandrernes sak at det er så mange som er representert prosentvis på overfallsstatistikken. Det er med på å undergrave integreringsarbeidet, og det er med på å gjøre det enda vanskeligere for muslimene i Norge at det er så mange som er overrepresentert på overfallsvoldteksstatistikken. Dette må vi gjøre noe med.

Justisministeren var inne på å starte en interdepartemental arbeidsgruppe for at de skal lage en egen handlingsplan. Det er en god tanke. Men jeg undrer meg på hvorfor man ikke allerede tar tak i det som har blitt fremmet i NOU-en fra 2008, fra Voldtektsutvalget, og implementerer de forslagene som er lagt fram der. Det må også være lov for en statsråd å innrømme at systemene ikke har gjort nok for å forebygge og oppklare alle typer voldtekter. Det er mange typer voldtekter. Når vi hører om overfallsvoldtekter, glemmer vi at voldtekter flest i Norge ikke er overfallsvoldtekter – det er voldtekter i nære relasjoner, det er nachspielvoldtekter, det er bekjentskapsvoldtekter, men det er også enda alvorligere voldtekter, som gjengvoldtekter. Det må være lov for en statsråd å innrømme at vi ikke har gjort nok på dette feltet.

Så er jeg uenig med statsråden i at det ikke vil være noe særlig hensiktsmessig å lage en separat enhet, slik Voldtektsutvalgets leder, Rita Sletner fra Venstre, foreslo, SEPOL. Jeg tror det å heve prestisjen i å oppklare denne kriminaliteten vil ha noe for seg. Vi vet at det er veldig mange gode polititjenestemenn som ønsker å jobbe med drapssaker og med org.krim-saker, og vi må også gjøre det prestisjefullt for dem å jobbe med å oppklare voldtektssakene.

Jeg skulle gjerne sagt noe om signalene som skal sendes fra Stortinget, som representanten Bøhler var inne på, til domstolene, men som kjent tar ikke engang regjeringen signaler fra Stortingets talerstol, så jeg tror vi må gjøre det i lovs form.

Anna Ljunggren (A) [11:23:29]: Jeg vil begynne med å takke representanten Tetzschner for å ta opp dette alvorlige temaet i Stortinget. Når det er sagt, synes jeg det var en merkelig parallell interpellanten tok opp i sitt oppfølgingsinnlegg. Han sa at arbeidet mot et mer likestilt samfunn, som utvidet pappapermisjon, har gått på bekostning av bekjempelse av voldtekter. Denne regjeringen klarer fint å ha to tanker, ja faktisk flere tanker, i hodet samtidig.

De siste månedene har vi sett at hovedstaden har vært preget av flere voldtekter. Unge kvinner på tur hjem fra byen blir overfalt og voldtatt. Dette er uakseptabelt. Mange frykter å gå hjem alene sent på kvelden, og det å bestille taxi til en adresse på natten har også bydd på problemer.

Voldtekt er et av de mest traumatiserende overgrepene et menneske kan utsettes for. Mange kvinner føler på utryggheten når de ferdes i byen sent på kvelden. Jeg har hørt historier om jenter som har blitt overfalt og forsøkt voldtatt på tur hjem, som naturlig nok også sliter med frykt og usikkerhet.

Tidligere justisminister Knut Storberget varslet i sommer et samfunnsløft mot voldtekt. Politiet kan ikke utføre arbeidet for å bekjempe voldtekt alene. Det er viktig å videreutvikle og koordinere en bred helhetlig innsats mellom politiet, kommunen og offentlig, privat og frivillig sektor. Det handler om en rekke tiltak, som belysning og det å skape trygge byrom ved at alle tar ansvar.

Oslo Arbeiderpartis bystyregruppe foreslo før sommeren en rekke tiltak for å trygge byrommet, bl.a. belysning og det å kutte i vegetasjonen i områder der få ferdes og man trenger å få mer oversikt. Dette fikk støtte. Det viser at det også er tiltak som kommunen kan sette i gang, og at en bred fokusering er viktig også fra byrådet i Oslo.

Men det er viktig å understreke at dette ikke bare er et hovedstadsproblem. Tromsø, Tynset og Ålesund – for å nevne noen steder – har også den siste tiden opplevd overfallsvoldtekter, og disse har blitt anmeldt. Nå nærmer vi oss julebordstiden, og det varsles om at kommende helg vil være en travel helg for utelivsbransjen – og da igjen for politiet.

Vi vet at en økning i alkoholforbruket også fører til at volden øker. Representanten Kjell Ingolf Ropstad var inne på dette i sitt innlegg. Kristelig Folkeparti sitter i byrådet i Oslo og kan stramme inn skjenketiden, hvis de vil det. Men de ga opp skjenketidene for å få makt. Så Kristelig Folkeparti må bestemme seg for hva de faktisk mener.

I Stavanger har man gjennom et systematisk arbeid redusert overfallsvoldtekter, som mange har vært innom her. Her har mange frivillige organisasjoner engasjert seg, og det har ført til en endring i stemningen blant innbyggerne i Stavanger, der alle var med for å bidra til en tryggere by. Vi må alle sammen ta ansvar for vår felles trygghet. Politiet kan gjøre mye, men den viktigste forebyggende innsatsen er den vi alle sammen kan gjøre hver eneste dag. I Stavanger gjorde bevissthet og informasjon bl.a. gjennom media innbyggerne mer oppmerksomme, noe som også har bidratt til den dramatiske nedgangen i antall overfallsvoldtekter i Stavanger.

Å forebygge overfallsvoldtekter må være vår hovedfokusering. Blant annet handler det om å straffe overfallsvoldtekter strengere, bevise bedre, oppklare mer og gi bedre hjelp og oppfølging til ofrene. Regjeringen har økt straffenivået, DNA-reformen er gjennomført, og flere tusen politifolk er trent i bevissikring. Det er etablert en egen etterforskningsgruppe ved Kripos, og det er etablert voldtektsmottak over hele landet.

Jeg vil berømme Oslo-politiet for å ta voldtektsbølgen på alvor. Det er viktig at biologisk materiale som sendes til Folkehelseinstituttet, blir behandlet raskt. I de svært alvorlige sakene som overfallsvoldtekter er, blir DNA-bevis behandlet i en egen prosess, og det finnes eksempler på at slike analyser blir gjennomført på ca. ett døgn. Kapasiteten for å gjennomføre undersøkelsene er gode, men utfordringen er at det i mange av sakene ikke finnes biologisk materiale, eller at det biologiske materialet har for dårlig kvalitet. Det er viktig at politiet framover prioriterer å sikre sporene raskt og sende det eventuelle bevismaterialet over til Folkehelseinstituttet så fort som mulig.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:28:48]: Når man kommer så langt ut i debatten, er det selvfølgelig kommet mange gode poenger fra mange talere. Jeg vil spesielt vise til det innlegget som min kollega Åse Michaelsen hadde tidligere i debatten.

Den situasjonen vi har hatt i Oslo i høst, er en helt uholdbar situasjon, en situasjon som ikke er verdig for Oslo som by eller for Norge som land. Noe må være alvorlig galt i en by når vi har et så stort omfang av voldtekter. Overgrep er, som flere talere her har sagt, en av de mest nedrige og uverdige måter vi mennesker kan opptre overfor andre mennesker på. Det er totalt uakseptabelt, og jeg er glad for at det er enighet i Stortinget om det.

Men den store debatten går på hvordan vi skal motvirke dette, og hvilke tiltak som skal settes inn. Noe må vi åpenbart gjøre galt, og de tiltakene som er blitt satt inn, må være mangelfulle. Jeg skulle ønske at man fra de rød-grønnes side kunne være mer åpen for å diskutere den siden. Når vi nå har fått en ny justisminister, er jeg, etter å ha hørt hennes innlegg, derfor overrasket over at hun ikke har flere konkrete tiltak som hun ønsker å profilere seg på og sette inn i en situasjon som denne.

Overgrep handler om at man har mangelfulle holdninger til kvinner. Det er et alvorlig samfunnsproblem og viser at vi har utfordringer utover den situasjonen som konkret har vært nå. Det gir oss en langsiktig utfordring som vi er nødt til å legge en klar og tydelig strategi for å løse. Det går på informasjon overfor ungdom, det går på informasjon overfor befolkningen generelt, men vi må også kunne ta en debatt om hvor stor den fremmedkulturelle befolkningen i en by som Oslo skal være.

Politiet i Oslo har nå i forbindelse med denne situasjonen satt inn en sterkere tilstedeværelse. Det kan vi som ferdes i byen daglig, merke. På Plata, foran Oslo S, er det et betydelig antall politi. Jeg går forbi der to ganger hver dag, og jeg teller fem–seks politibiler hver gang jeg går forbi. Man kan se tydelige resultater av det.

Seniorpatruljen, som har vært på Karl Johan en stund, er et veldig positivt tiltak som åpenbart gir gode resultater.

Statsråden opplyste i sitt innlegg at man har doblet antall patruljerende politi i forbindelse med denne situasjonen siden 4. november. Men jeg må si at i den debatten vi har hatt rundt politiets ressurser, er det rart for meg at politiet kan sette inn så store ressurser, som man tydelig ikke har hatt tidligere. Hva er poenget med å sette inn store ressurser i en liten periode? Man burde ha disse ressursene – når man åpenbart har dem tilgjengelig – ute hele tiden, slik at man kan unngå at denne typen situasjoner som vi har hatt nå, oppstår. Da ønsker jeg å få et klart svar på om politiet i Oslo har de ressursene som de trenger, eller ikke.

Domstolene har en viktig oppgave i forhold til å bruke den strafferammen som vi har vedtatt. Stortinget hevet strafferammen for denne typen overgrep betydelig i 2010, og det var en ny praksis ved at Stortinget gikk inn i forarbeidene og definerte klart hva straffenivået skulle være. Det ble bruk av minimumsstraffer, noe Fremskrittspartiet har påpekt lenge bør være et viktig tiltak, men dommerne protesterte mot det. Hvordan hadde situasjonen vært når det gjelder straffeutmåling, hvis dommerne hadde fått gjennomslag for at man ikke skulle bruke minimumsstraffer?

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Anders B. Werp (H) [11:34:13]: Jeg vil berømme interpellanten for å ta opp et særdeles viktig tema, og til rett tid. La meg aller først også si at det er all grunn til å gi ros og honnør for den innsatsen politiet gjør innenfor de rammer politiet har.

Så merker jeg meg – for så vidt med en viss overraskelse – at interpellantens innlegg også tolkes på en slik måte at man fra regjeringspartienes side går i forsvarsposisjon. Det overrasker meg. Jeg trodde faktisk dette temaet var så viktig at her måtte man være åpen for å høre alle gode innspill og synspunkter med et åpent sinn, og være villig til å se på alle muligheter for å gripe fatt i dette og for å redusere problemet.

Voldtektsutvalget fra 2008 er nevnt av flere. Vi kan dessverre konstatere at mange av de tiltakene ikke er satt ut i livet, og at det nylig er fremmet en ny handlingsplan fra statsråden som vi naturligvis skal ha store forventninger til, og som er et positivt tiltak i seg selv. Men det er også viktig å huske på at når vi skal gripe fatt i et tema som dette, må vi ha et bredere perspektiv.

Erfaringene fra Stavanger har lært oss mye. Justiskomiteen har – som flere har vært inne på – besøkt politiet der og fått en god innføring i erfaringene. Den brede mobiliseringen, det synlige politiet, det gode samarbeidet og dialogen med innvandrermiljøene, bruk av ny teknologi og ikke minst et bredt lokalt engasjement som i sum har gitt et godt resultat, gjør at kvinner og menn i Stavanger kan føle seg tryggere enn det de var tidligere. Men for å få til det er vi avhengig av at myndighetene tar de nødvendige initiativ, legger forholdene til rette og stiller ressurser til rådighet.

Det å utnytte mulighetene i større grad enn det vi kanskje har sett hittil, er noe av Høyres hovedbudskap – det at politiet er til stede når behovet er størst. Det blir ganske vanskelig, og i hvert fall utfordrende for politiet, når vi ser at i de fleste politidistrikt, 21 av 27, går politidekningen ned. Vi fra Høyre har fremmet forslag flere ganger om bruk av politiressursene ved å utnytte politiets seniorer bedre, og ved å konvertere bruk av de sivilt ansatte i politiet til å frigjøre politikraft. Vi har blitt nedstemt.

Vi må også se på etterforskningssiden. Vi må åpne opp for større kapasitet og raskere analyseresultater når det gjelder DNA – hvor man møter en dogmatisk motstand i forhold til det å bruke private, gode, godkjente tilbud på det området. Jeg vil også i den sammenhengen nevne det som det juridiske fagmiljøet peker på, at lovverket i gjeldende straffelov kanskje ikke heller er godt nok til å møte dette på en – la oss bruke ordet – «adekvat» måte i rettssystemet.

Så temaet er viktig. Oslo er hardt rammet. Vi har alle et betydelig ansvar for å løfte dette fram for å sikre hovedstaden, og hovedstadens kvinner spesielt, bedre i en sånn situasjon.

Nok en gang: Takk til interpellanten. De temaer som av flertallspartiene er mottatt som en mulig kritikk fra interpellanten eller fra Høyres talere på denne talerstol, håper jeg virkelig blir tolket konstruktivt ut fra at vi ønsker å løse et alvorlig problem.

Tove-Lise Torve (A) [11:39:02]: All honnør til Tetzschner som tar opp dette viktige temaet i Stortinget, men jeg må også si at jeg er litt i stuss over det å snakke ned pappapermen – hvor hørte det hjemme? Det var vel sannsynligvis bare en digresjon.

Det har vært en stor økning i antall overfallsvoldtekter. Det har bekymret oss alle, og det har gjort at mange er redde for å gå i Oslos gater. Sånn kan det selvsagt ikke være.

Interpellanten har utfordret justisministeren på hva hun vil gjøre for å bekjempe voldtektene, spesielt da i Oslo. Jeg mener statsråden ga gode, konstruktive og konkrete svar på hva som er gjort, og hva som skal og må gjøres framover.

Det er flere som har vist til Stavanger. Det er naturlig i og med at justiskomiteen var på besøk der tidligere i høst. Den informasjonen vi fikk der om hvordan de fikk bukt med overfallsvoldtektene, er det viktig å ta med seg videre. Som flere har vært inne på, lyktes de fordi de erkjente at politiet alene ikke kunne løse disse utfordringene. Der gikk man sammen for å mobilisere og få de gode kreftene til å samarbeide – alt fra drosjenæringen, natteravnene, utelivsbransjen, dørvaktene, voldtektsmottak til innvandrertjenesten har sammen tatt tak i problemene. Politiarbeid, som etterforskning og spaning, har selvsagt hatt stor betydning, men også et målrettet holdningsskapende arbeid og en bevisstgjøring hos folk flest på å følge mer med i det som skjer i bybildet, ga resultat. Noe annet var at også media spilte en viktig rolle. De brukte faktisk spalteplass på å gå mer i dybden på problemstillingene framfor kun å lage tabloide overskrifter. Dette arbeidet ga altså resultat, som flere har vist til.

Heldigvis er det mange også i Oslo som engasjerer seg, jf. det som Jan Bøhler var inne på. Det er bra, og det viser at det er mange som bryr seg. Men jeg må si at oppi alt dette engasjementet ble jeg litt skuffet over den politiske ledelsen i Oslo da det sto på som verst tidligere i høst. Det har heldigvis rettet seg litt, men da det stormet som verst, var byrådet mer opptatt av å kritisere regjeringen og rope på mer politi i gatene, framfor å komme med tiltak selv.

Selvsagt er politi viktig. Det er alle sammen enig i. Men de kan, som sagt, ikke løse alle problemene alene. Derfor er jeg veldig glad for at Tetzschner nå sier at Oslo må lære av Stavanger.

Et annet moment i debatten er skjenketidene. Ifølge ny forskning fra SIRUS vil 1 time tidligere stenging av alkoholkranene redusere voldsomfanget med 17 pst. En slik reduksjon i skjenketidene vil medføre at politiet kan bruke mindre tid på fulle folk som lager bråk i gatene, og mer tid på eksempelvis voldtektsproblematikken. Jeg håper også at Tetzschner vil viderebringe dette til sine partifeller i Oslo.

Det har vært mye snakk om at det er mannfolk med ikke-vestlig bakgrunn som begår voldtektene, og at de sannsynligvis er overrepresentert når det gjelder overfallsvoldtektene i Oslo. Jeg synes vi skal se på spesifikke tiltak i den sammenhengen. Det er likevel viktig å ha med seg helhetsbildet når vi snakker om voldtektsmenn, for i voldtektsstatistikken finner vi at det store flertallet av dem som voldtar, er hvite mannfolk – ofte noen som voldtektsofrene kjenner.

Personlig mener jeg at holdningsskapende arbeid er det aller viktigste for å forebygge voldtekter. Jeg har selv stor sans for det forslaget som Gunhild Dahlberg, kronikkforfatter i Dagbladet, lanserte tidligere i høst, og som hun kalte for «Den seksuelle skolesekken». Forslaget hennes gikk ut på at seksualundervisningen i skolen må handle om mye mer enn forplantningslære, prevensjon og kjønnssykdommer. Undervisningen må handle mer om seksualmoral, hva som er akseptabel adferd, og at et nei er et nei. Mennesker som kommer til Norge fra andre land, må selvsagt få samme undervisning i de kommunene de oppholder seg. Vi må erkjenne at hovedårsaken til at jenter og kvinner voldtas, er enkelte gutter og menns kvinnesyn. Det endrer vi kun med holdningsskapende arbeid.

Jette F. Christensen (A) [11:43:53]: Eg skal òg gje interpellanten skryt for at han har teke opp dette temaet i stortingssalen. Det er veldig viktig. Men så lurer eg på – og det skal han ikkje ha skryt for – kva som eigentleg skjedde i byrjinga av innlegget? Ikkje berre var det pappaperm som var grunnen til at me ikkje har fått gjort noko meir med valdtektsbølgja, men òg trillegrupper var ei av årsakene til at me framleis har valdtekter her i landet. Og då må eg berre minne representanten Tetzschner om at Høgre faktisk stemte for det forslaget. Berre så det er sagt.

Me er komne eit langt stykke på veg etter fleire veker med valdtektsdebatt. Me har endeleg fått ei breiare forståing av at valdtekt ikkje handlar om offeret. Valdtekt handlar aldri om offerets oppførsel, påkledning, lokalitet eller rus, og det var ikkje gjeve at det var debattklimaet. Det var heller ikkje debattklimaet for litt over ein månad sidan, då me begynte å snakke om dette. Valdtekt startar i hovudet til ein overgripar som synest at det å stele tilgang til eit anna menneske er greitt. Som politikar kan ein aldri høyre seg sjølv seie: Som jente, pass på å ikkje gå aleine heim, pass på kor full du er, pass på kva du har på deg! Kanskje kan du ringe nokon på veg heim? Kanskje kan du ta taxi? Ei slik privatisering av utryggleikskontrollen er ikkje ein politikar verdig. Råd til jenter om kleskode, kvar og når me skal gå, høyrer ingen stad heime i ein valdtektsdebatt. Me jenter, me kan tenkje sjølve. Me treng ikkje råd, me treng handling.

Valdtekt er ein tragedie for ofra, familiane deira og dei næraste. Det er det ingen tvil om. Valdtekt stel ikkje berre offerets tryggleik, men heile samfunnets tryggleik. Fråvere av den tryggleiken et opp fridomen vår, fridomen til å stå og gå i det offentlege rommet, når, kva tid og kor det måtte passe. Ufrie menneske er ikkje trygge. Dette rammar ikkje berre dei som er på veg heim, men òg dei som er på veg til jobb før det blir lyst om morgonen.

Overfallsvaldtekter er overrepresenterte blant dei som er nye i landet vårt. Relasjonsvaldtekter blir i overvekt utførte av etnisk norske. Me kan ikkje stengje nokon ute eller inne av den grunn.

Skjenking har kome inn i debatten. Til det må eg berre seie at eg trur ikkje at øl gjer nokon til valdtektsmann. Det er det haldningar som gjer. For meg er det vanskeleg å sjå at det å avgrense skjenketida med 1 time vil få potensielle valdtektsmenn på betre tankar. Me må endre haldningar hos folk. På skular, på arbeidsplassar, på asylmottak, i syklubbar, i lag og foreiningar og i religiøse samfunn må me ha ein grundig og vedvarande diskusjon om kva slags haldningar me skal ha til kvarandre i samfunnet vårt.

Overgrepsførebygging må inn i skuleverket. I tillegg må me i mykje større grad enn i dag fokusere på det i introduksjonsprogrammet. Me må saman krevje plass til den debatten som me alltid må ta ein annan gong, som me alltid må ta seinare. Det finst gutar i dette landet som ikkje eingong veit at dei har valdteke nokon. Me må kunne diskutere tiltak for neste helg og neste generasjon samtidig. Det er vårt, samfunnets, ansvar å gjere gatene og heimane trygge. Når eg seier samfunnet, meiner eg stat, kommune, fylkeskommune og enkeltmenneske i alle dei ulike rollene me har i løpet av livet. Me kan ikkje akseptere at innbyggjarane blir verande utrygge, og late kvar kvinne og mann for seg sjølv. Då må regjeringa gjere sitt. Kva slags tiltak som er sette inn på både kort og lang sikt, har justisministeren på ein glimrande måte gjort greie for.

Oslo kommune har reagert, og folk i Oslo har teke ansvar og gått i gatene. Me bør diskutere kvifor det å setje inn konkrete akutte tiltak lokalt sit så langt inne. Det sit godt inne i Bergen også, der partiet til representanten Michaelsen, som etterlyste akutt handling, er med og styrer. Etter over ein månad med debatt, der me har nytta moglegheita til å førebyggje valdtekt, har byrådet i Bergen i dag sagt at dei vil ha lys på nokre av dei mørke stadene. Me må skape betre medvit lokalt om konkrete førebyggjande tiltak.

Byrommet må gå gjennom nokre endringar som gjer at valdtekt ikkje blir ynskt velkommen. Me må rydde opp i busk og kratt, me må få lys der det er mørkt, og dei som allereie er gjester i byrommet når det er mørkt – taxisjåførar, utelivsnæring, securitasvakter og tilsette ved døgnopne kioskar – bør få moglegheit til å yte ansvar og få felles møteplassar der dei kan melde frå om forslag til korleis me kan løyse den felles utfordringa me har.

Vårt felles våpen i kampen mot valdtekt er at alle må gjere det dei kan, der dei er.

Akhtar Chaudhry (SV) [11:49:02]: Voldtekt er noe av det verste et menneske kan bli utsatt for. Det er en av de absolutt verste krenkelsene for et menneske. Både menn og kvinner blir utsatt for dette overgrepet, men det er imidlertid kvinner som utgjør den absolutte majoritet når det gjelder ofre. Et sted mellom 8 000–16 000 blir utsatt for voldtekt hvert år. En voldtekt kan bety et ødelagt liv.

De aller fleste kvinner blir voldtatt av partneren sin eller en hun kjenner godt. Disse mennene har et kvinnesyn som går tilbake til steinalderen.

Et sivilisert samfunn er nødt til å ta dette på alvor. Vi kan ikke leve med at så mange kvinner blir utsatt for denne nedverdigelsen. Voldtekt er, som mange før meg har beskrevet, et meget alvorlig brudd på et menneskes integritet. Verre blir det når kvinnen blir utsatt for voldtekt når hun minst venter det – de såkalte overfallsvoldtekene. Da kommer sjokket og frykten, i tillegg til alt som hører en voldtekt til. Disse mennene er fremmedelementer i vårt samfunn og i vår tid. Mentalt hører de til en periode i historien hvor mennesket ikke kunne skille mellom godt og vondt. Rett og moral er den største forskjellen mellom dyr og mennesker. Her må tiltaksrammen utvides.

Menn kan ikke ta ansvar for andre menns svarte gjerninger, men vi menn må engasjere oss bredere i samfunnsdebatten. Tross alt er det menn som voldtar. Jeg har tre gutter. To av dem er i den alder da det er riktig å ta en samtale med dem om dette alvorlige temaet. Det har jeg gjort. Denne samtalen må flere ta med sine sønner, sine brødre, sine kamerater osv.

Fra regjeringens og fra Stortingets side har vi satt i gang mange gode og treffsikre tiltak for å forebygge, etterforske og straffe denne kriminaliteten. Kort vil jeg nevne et styrket politibudsjett, skjerpelse av straffen for voldtekt, opprettelse av familievoldskoordinatorer i 100 pst. stilling i samtlige politidistrikter, polititeam i større politidistrikter som jobber forebyggende, unnta politidistriktene fra å betale testutgifter for DNA, opprettelse av særskilte stillinger osv. Jeg blir litt overrasket over den kritikken som kommer fra enkelte. Presisjonsnivået må vel være litt bedre enn som så hvis representanten har vært med på å vedta disse tiltakene. Når man likevel sier at det ikke har vært fokus på dette, blir jeg litt overrasket.

Stavanger er nevnt flere ganger. Godt jobbet, Stavanger! Så klarer jeg ikke å skjønne logikken hvis man mener at regjeringen har lyktes i Stavanger og ikke i Oslo. Da er det noe som mangler, og det som mangler, er i Oslo. Da er mitt spørsmål tilbake til representanten Michael Tetzschner, som faktisk er leder i Oslo Høyre, som har byrådslederen: Er Oslo kommune villig til å gå inn i debatten? Er Oslo kommune f.eks. villig til å innskrenke skjenketiden med 1 time, om ikke annet for å få den politikraften som vi kan få ut av 1 time hver dag, ikke minst i helgene, gjennom året og bruke den på å etterforske nettopp voldtekter i alle typer sammenhenger? Hva har Oslo kommune gjort når det gjelder å utvide og forsterke skjenkekontrollen av overstadig berusede mennesker? Hvor mange kontroller er gjennomført? Er Oslo kommune villig til å se på sin raserende politikk når det gjelder drosjenæringen? Man er veldig opptatt av å øke statusen for dem som jobber i politiet, men hva med å øke statusen til én av de aller viktigste næringene i byen når det gjelder forebygging av voldtekter – drosjesjåførene og drosjeeierne? Nå er det faktisk så mange drosjer i byen at man ikke får en god nok inntekt, og dermed finner man seg andre jobber, de som kan det. Vi får andre, som ikke får noen annen jobb, inn i drosjenæringen – dermed har statusen sunket i drosjenæringen. Det beste byrådslederen kunne fortelle forleden, var at han kunne tenke seg å utvide drosjeparken i Oslo. Er disse tiltakene de beste som kan komme fra Oslo Høyre?

Michael Tetzschner (H) [11:54:17]: Til foregående taler vil jeg si: Stortingsrepresentant Chaudhry må jo kjenne til arbeidsdelingen mellom stat og kommune og vite at det er staten ved justisministeren som har ansvaret for den kriminalitetsbekjempelse som skjer innenfor justisfeltet. Det er det vi diskuterer i dag.

For øvrig har jeg også lagt merke til at politimesteren i Oslo faktisk ikke er så positiv til den såkalte Stavanger-modellen. Han sier at tallene forstyrres av at man i Stavanger fikk fatt i et meget begrenset antall gjerningsmenn, og dermed var problemet løst. Så underforstått: Han var ikke interessert å gå inn på den modellen, men det kan han sikkert ha en dialog med sin arbeidsgiver og ansvarlige for sektoren om. Det skal jeg ikke legge meg opp i.

Jeg synes det var litt skuffende å høre at statsråden var så veldig glad når antallet anmeldelser gikk opp. Hvis vi stopper opp ved det utsagnet lite grann: Det må jo være fordi all økning skulle skrive seg fra en overgang fra mørketall. Jeg har en følelse av at det ikke er forskningsmessig eller statistisk belagt. Hvis det bare er én ekstra anmeldelse som er reell, og alle de andre kommer fra mørketallene, er det allikevel en økning som går i en gal retning, og som betyr at vi er i en oppadgående trend, der andre byer klarer å få ned sin kriminalitetsutvikling på dette området.

Bøhler var inne på at det var flott med disse skippertakene og det å mobilisere borgere i aksjoner – og Natteravnene er vi for alle sammen. Men jeg må si at et så alvorlig samfunnsområde som det å bekjempe kriminalitet kan ikke bli avhengig av at borgerne melder seg i aksjoner. Det blir også symbolpolitikk. Vi så også at politiet meldte seg inn i aksjonistenes rekker, ved at man plutselig hadde en veldig flott politidekning. Da kan man spørre seg: Hvorfor kan man ikke opprettholde denne gode politidekningen ut over disse feststundene – såkalte – når man skal vise pressen at man virkelig gjør noe.

Da vil min utfordring til statsråden – som kommer etter meg – være: Kunne det ikke være en begynnelse å si at det er utmerket med alle disse strategiene, evalueringene og interdepartementale samarbeidet, det skal sikkert skje og summe mye i departementene, men det som betyr noe for tryggheten, slik den oppleves ute i byen, er at det er patruljerende mennesker ute – patruljerende politi, levende mennesker – som man kan henvende seg til, og med klar adresse om at man ikke skal prøve seg hvis man har dårlige hensikter. Videre er min utfordring til statsråden: Kan det ikke bare være et første steg å si at vi skal tilbake til 1987-nivå, at vi skal fordoble politikraften i byene – i Oslo, hvor folketallet har gått opp med 130 000 i løpet av disse årene?

Statsråd Grete Faremo [11:57:40]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke for debatten. Interpellanten har tatt opp et svært viktig spørsmål. Her trenger alle krefter å jobbe sammen for å bekjempe voldtekter, i arbeidet med å skaffe både bedre kunnskap og bedre kvalitet og også, om nødvendig, økt kapasitet.

Det er tatt opp en rekke spørsmål knyttet til budsjett. Det får vi rik anledning til å komme tilbake til i budsjettdebatten i morgen. Men la meg komme tilbake til et par spørsmål som har vært oppe.

Blant annet har flere nevnt DNA-prøver og kapasiteten vår til dette. I prioriterte saker kan DNA-prøver besvares innen 24 timer, så det er ikke riktig at dette tar uker. Og som jeg har redegjort for: Vi har nå god kapasitet for analyser.

Det er også flere som har kommet inn på overgriperne – og hvem de er. Jeg har sett på voldtektstallene i Oslo og fant følgende: Siktede, mistenkte og domfelte for voldtekter i Oslo per 1. november 2011 er til sammen 134 unike personer. Av disse har 79 norsk statsborgerskap, 55 er utenlandske borgere. Av Oslo politidistrikts voldtektsrapport for 2010 framgår det:

«For samtlige voldtektstyper unntatt overfallsvoldtekt er europeiske gjerningsmenn i flertall, hvorav flest norske. Overfallsvoldtektene omhandler imidlertid kun 5 identifiserte, unike personer. Disse har utenlandsk opprinnelse» – antallet er imidlertid så lavt at det ikke gir grunnlag for å trekke slutninger når det gjelder landbakgrunn – «men 2 var svært unge (under 18 år), og 2 hadde alvorlige psykiatriske diagnoser og kan ikke regnes som representative for sin etniske kultur.»

Det framheves i rapporten at grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger, er feil.

Jeg synes det er riktig å presisere dette i lys av den diskusjonen som har gått.

Når det gjelder forebygging og holdningsskapende tiltak, vil politiet selvsagt ha en helt sentral rolle og gjør mye, men vi er også avhengig av et godt samarbeid med skole, rundt grensesetting, rundt hva som er akseptabel atferd, og samarbeid rettet mot nyankomne innvandrere og selvsagt også med kommunen.

Presidenten: Med det er interpellasjonsdebatten avsluttet.