Siri A. Meling (H) [10:02:48]: Tilgang på elektrisitet er en samfunnskritisk funksjon. Vi skal ikke være lenge uten strømtilførsel for å merke dette, enten som privat forbruker eller som bedrifts- og industrikunde. Derfor dreier både energiproduksjon og infrastruktur knyttet til fremføring av strøm seg selvfølgelig først og fremst om å skaffe elektrisitet til eget forbruk.
Vi har imidlertid et stort mulighetsvindu å benytte oss av innenfor energiproduksjon i Norge, et mulighetsvindu som – i alle fall i et normalår – strekker seg langt utover det å forsyne egne innbyggere med nødvendig elektrisitet. Vi har nylig inngått forpliktelser gjennom tilslutning til EUs fornybardirektiv og elsertifikatmarkedet med Sverige som tilsier en felles målsetting om 26,4 TWh ny fornybar kraftproduksjon innen 2020 i disse to landene.
I tillegg til denne målsettingen vil det komme ytterligere kraftproduksjon inn i det nordiske markedet, bl.a. vil det nye kjernekraftverket i Finland øke energiproduksjonen i Norden. Vi må også kunne forvente en større regularitet over svensk kjernekraftproduksjon i takt med at svenskene styrker vedlikehold og oppgradering av disse. Hvis vi i tillegg tar høyde for et uforløst potensial for energieffektivisering, er det mye som tyder på at vi styrer mot et stort kraftoverskudd allerede fra 2015. Antagelser om hvor stort dette overskuddet kan bli rundt 2020, varierer fra rundt 25 TWh til over 40 TWh. Vi vet at klimaet i Norge forventes å bli både varmere, villere og våtere. Dette har også konsekvenser for både tilbuds- og etterspørselssiden i kraftmarkedet og vil gjerne innebære at vi som stor vannkraftprodusent får større produksjonskapasitet inn i et marked som gjerne vil etterspørre mindre energi.
Forventninger om overskudd på strøm har selvfølgelig også innvirkning på prisbildet. Kanskje vil Norge på ny fremstå som mer attraktiv for kraftforedlende industri. Kanskje kan vi håpe på investeringer både i eksisterende industrianlegg og i nye. Salget av elbiler vil bli større enn i dag, og nye prosjekter på norsk sokkel vil gjerne finne både muligheter og lønnsomhet for å benytte elektrisitet fra land. Dette er blant de elementer som kan forventes å medføre en økt innenlandsk etterspørsel etter strøm.
Fra Høyres side er vi opptatt av å benytte det mulighetsvinduet som finnes for å styrke fornybarproduksjonen i Norge. Denne bransjen representerer viktige inntekter, investeringer og arbeidsplasser mange steder i Norge. Dette er verdier for grunneiere, bedrifter, kommuner, fylkeskommuner og staten, og da er jeg over på bakgrunnen for at jeg har valgt å reise denne interpellasjonsdebatten.
Energi og klima henger sammen; klimautfordringen kan ikke løses uavhengig av energi. Europa har store ambisjoner gjennom sin fornybarsatsing, og Norge som nasjon har mulighet til å bidra til gode løsninger, samtidig som vi bør utnytte det industrielle og verdiskapende potensialet som ligger foran oss i å kunne videreutvikle norsk fornybar energiproduksjon. EU la nylig frem sitt såkalte veikart for energi 2050 med svært ambisiøse planer for både reduksjon av klimagassutslipp, energieffektivisering og fornybar energiproduksjon. Norge har en mulighet til å hjelpe Europa til å nå sine målsettinger gjennom å styrke forbindelseslinjene til det europeiske markedet. Halve Europas magasinkapasitet ligger faktisk i Norge, og vi har mulighet for å tilby reguleringskraft som matcher deler av EUs behov for dette, når de selv bygger store mengder energi basert på vind- og solkraft. I tillegg må som kjent denne type energi forbrukes direkte, og det betyr også et mulighetsbilde den andre veien, nemlig at vi i Norge til tider på døgnet vil kunne ha muligheten til å importere billig energi. I tillegg vil dette styrke forsyningssikkerheten i Norge, hvor vi som stor vannkraftprodusent kan være sårbare i perioder med lite nedbør.
Jeg skal ikke komme så mye inn på muligheten vi i Norge har for å bygge pumpekraftverk, men nøye meg med å påpeke at regjeringen og olje- og energiministeren med fordel kunne tilrettelagt for at også denne muligheten kunne benyttes – gjennom en avklaring rundt miljøkonsekvensene og hvilke krav som skal stilles, og hvilke rammebetingelser den enkelte aktør vil kunne forvente seg. Som kjent er eksempelvis planene for pumpekraftverk ved Sira–Kvina-anlegget lagt på is på grunn av usikkerhet rundt lønnsomhet og rammebetingelser.
Tilbake til spørsmålet om utenlandskabler. Regjeringen og olje- og energiministeren har på ingen måte signalisert noen utålmodighet etter å styrke forbindelsene til utlandet. Dette bekymrer oss i Høyre, fordi vi her risikerer å gå glipp av store muligheter for norsk energibransje og for inntekter til bl.a. stat og kommuner. Tvert imot tilsier signalene fra regjeringen at den ikke har til hensikt å ha noen aktiv pådriverrolle i disse spørsmålene.
Statnett reduserte i fjor sine ambisjoner for utvidelse av utenlandsforbindelser på bakgrunn av en bekymring for at det innenlandske nettet ikke har nok kapasitet.
Det var sannsynligvis flere som ble noe overrasket over de nye analysene Statnett gjorde av Sørlandsnettet, som viste behov for omfattende nettoppgraderinger før flere utenlandskabler kunne settes i drift. Denne konklusjonen kom etter at analysene hadde pågått et års tid og ble fullført sist sommer.
Nå kan det på den ene siden ikke utelukkes at Statnetts analyser er riktige. På den andre siden kan vi heller ikke utelukke at det ligger politiske føringer bak. Det er problematisk at aktørene, etter det jeg forstår, ikke får innsyn i analysene som er lagt til grunn for konklusjonen. Det betyr på mange måter at monopolisten Statnett også får monopol på å definere disse konklusjonene.
Før analysene mente Statnett at kapasiteten til Sørlandsnettet var 4 200 MW, mens de etter analysene mente at nettet bare hadde kapasitet til 2 000 MW, altså en ganske betydelig endring i oppfatning. Det er ikke unaturlig at både kraftselskaper og kabelprosjekter ønsker å få innsyn i dette analysematerialet. Det som derimot er unaturlig, er at Statnett ikke inviterer til større åpenhet – og aller helst er aktiv med hensyn til å sette seg ned sammen med de ulike aktørene for å finne alternative løsninger på problemet, gitt at de selv og regjeringen virkelig hadde et ønske om å være aktive i dette spørsmålet.
Tvert imot kan hemmelighold av analysematerialet skape unødig mistenksomhet og bidra til at bl.a. undertegnede vil hevde at olje- og energiministeren ut fra politiske motiver reduserer Norges mulighet til å komme aktivt på banen som leverandør til Europa. Vi risikerer å tape industrielle muligheter for energibransjen vår.
Dersom statsråden virkelig var interessert i å øke kapasiteten i kraftutvekslingen med utlandet, burde han sørge for at Statnett i godt samspill med både myndigheter og andre aktører i kraftbransjen setter seg ned og diskuterer ulike alternative løsninger. Kanskje kunne en løsning være å bygge kabler som i en periode bare delvis ble utnyttet – eller det kunne være andre løsninger.
Det er ikke bare vi fra Høyre som etterlyser handlekraft fra regjeringen i disse spørsmålene. Energibransjen selv gjør selvfølgelig dette, og deres talerør Energi Norge har ved gjentatte anledninger understreket behovet for økt kapasitet mot utlandet, nettopp for å kunne benytte seg av det mulighetsbildet Europa representerer for økte inntjeningsmuligheter, samtidig med at vi bidrar til en løsning på de klima- og energiutfordringer våre naboland har.
En annen allianse som har vært fremme med samme budskap, er Norsk Industri, sammen med Energi Norge og LO, i det de kaller for «Felles plattform for økt verdiskaping». De etterspør det samme som Høyre har gjort ved flere anledninger, senest ved et representantforslag for litt over et år siden, nemlig en helhetlig politikk for klima, energi og verdiskaping. Vi må ta vare på disse industrielle mulighetene.
Norsk Industri, Energi Norge og LO representerer tre viktige organisasjoner, og jeg har lyst til å sitere følgende fra den felles presentasjonen de hadde den 6. desember i fjor under overskriften «Kraftutveksling»:
«Norsk vannkraft er fleksibel og fornybar, og en balansert kraftutveksling med utlandet gir økt verdiskaping og klimagevinst – i tillegg til forbedret forsyningssikkerhet. Samfunnsøkonomisk lønnsomme mellomlandsforbindelser må bygges i rett tid før Europa finner andre løsninger. Vi må legge til rette for økt verdiskaping i energisektoren, samtidig som industriens behov for stabile og konkurransedyktige rammebetingelser må ivaretas.»
Jeg har lyst til å gripe fatt i den delen av sitatet som understreker betydningen av at mellomlandsforbindelsene bygges i rett tid, før Europa finner andre løsninger. Det er her min bekymring ligger. Vi har ikke tid til å vente på et annet stortingsflertall i 2013, vi må benytte det mulighetsbildet som ligger foran oss nå. Vi trenger å sende de rette signalene både til Europa og til aktører innenfor kraftbransjen her hjemme. Her er Høyre på lag med fagbevegelsen.
Da trenger vi en regjering og en olje- og energiminister som er enig med oss og fagbevegelsen, og som er aktivt på banen for å finne de løsninger som trengs for å styrke mellomlandsforbindelsene. Statnett har store og viktige oppgaver foran seg i utbedring av dagens nettinfrastruktur. Som en statlig eid monopolist er sannsynligvis selskapet ytterst lydhør overfor de politiske signaler som måtte komme. Her dreier det seg om kapasitet, og det dreier seg om prioriteringer. Kanskje trenger ikke Statnett å gjøre alt selv; kanskje bør andre krefter også slippe til for å avlaste Statnett i en periode hvor selskapet har mange, store oppgaver.
Et godt ordtak er «der det finnes vilje, finnes vei».
Mitt ønske og min oppfordring til statsråden er at han synliggjør en større utålmodighet og aktivitet, istedenfor å være en brems, for å utnytte det mulighetsbildet en styrket forbindelse til Europa gir.
Statsråd Ola Borten Moe [10:13:19]: Jeg vil begynne med å takke representanten Meling for å ha reist et relevant spørsmål – for så vidt også på en balansert måte. Det tror jeg er et godt grunnlag for videre debatt og meningsutveksling om dette temaet.
Norge er en del av det nordiske kraftmarkedet, som igjen har forbindelser til andre land, både direkte og indirekte. Utvekslingskapasiteten mellom Norge og andre land er viktig for norsk forsyningssikkerhet og gir samtidig mulighet til å avsette kraft når det er overskudd. Nye utenlandsforbindelser skal etableres i den grad det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. De eksisterende forbindelsene er viktige for forsyningssikkerheten i Norge, og når nye forbindelser vurderes, vil bidraget til å styrke forsyningssikkerheten vår være et viktig hensyn å overveie.
Vår største utvekslingskapasitet er til andre nordiske land. Statnett har ansvaret for utviklingen av sentralnettet. De er i gang med bygging av en ny forbindelse til Danmark, Skagerrak 4. Foretaket arbeider også med å styrke forbindelsene til Sverige. I oktober i fjor sendte Statnett en melding til NVE om en ny forbindelse til Sverige, den såkalte SydVestlinken. Videre arbeider Statnett med to mulige utenlandsprosjekter, ett til Tyskland og ett til Storbritannia.
Den norske kraftbalansen har vist store variasjoner over tid. Vannkraftens uforutsigbarhet gjør også at vi kan få store svingninger fra år til år og innenfor året i seg selv. Vurderingene av utviklingen i kraftbalansen framover er beheftet med usikkerhet. Forbruksutviklingen kan ta ulike løp avhengig av økonomisk utvikling, strukturendringer, priser og værforhold. Graden av realisering av ny produksjon i Norge vil også påvirkes av en rekke usikre faktorer.
Økt produksjon vil bidra positivt til forsyningssikkerheten for strøm i Norge. Likevel vil svingningene i vannkraftproduksjonen være så betydelige at vi er avhengige av utenlandsforbindelser for å utlikne disse variasjonene. Utenlandsforbindelsene vil på denne måten bidra til å bedre forsyningssikkerheten for strøm i Norge og i de landene som knyttes til det norske systemet, samt til å ta vare på og utvikle de verdiene som ligger i den norske vannkraften.
Vannkraften er sårbar for årlige svingninger i nedbøren selv med betydelig magasinkapasitet. Variasjoner på så mye som 60 TWh i tilsiget til den norske vannkraftproduksjonen fra ett år til et annet år – altså rundt halvparten av normal produksjon – er ikke uvanlig. For eksempel var tilsiget i 2010 om lag 100 TWh, mens det i 2011 var omtrent 150 TWh. Også uventede hendelser kan gi energiknapphet eller overskudd i perioder, i tillegg til at det er betydelige årlige variasjoner i forbruket på grunn av temperaturer og konjunkturer. I år med lav produksjon i Norden grunnet lave tilsig eller andre forhold, eller høy etterspørsel etter kraft, eksempelvis i år med kalde vintre, er utenlandsforbindelsene viktige for vår forsyningssikkerhet. Som eksempel importerte Norge om lag 7 TWh vinteren 2010/2011, i ukene mellom 48 og 12. Det utgjør 15,6 pst. av normal produksjon i Norge og illustrerer hvor viktig forbindelser til andre land – det termiske system – kan være for vår forsyningssikkerhet. I situasjoner med overskudd av kraft er utenlandsforbindelser viktige for bl.a. å sikre at vann ikke går til spille, som f.eks. når tilsiget til den uregulerbare kraftproduksjonen er høy. Siden juni har Norge hatt en nettoeksport på i overkant av 11 TWh.
Gjennom kraftutveksling er det mulig å dra gjensidig nytte av forskjeller i produksjonssystemer og forbruksmønster. Norsk vannkraft har vanligvis relativt små prisvariasjoner over døgnet, fordi den er rimelig og enkel å regulere. Imidlertid er det store prisforskjeller mellom sesonger og år, avhengig av tilsig, nedbørsmengde, temperatur og overføringskapasitet. Andre energisystemer kan følge et annet mønster med store prisvariasjoner over døgnet, men med mindre sesongvariasjoner. Det er ofte dyrere å regulere varmebasert kraftproduksjon på grunn av store oppstartskostnader.
Å bygge ut et tilstrekkelig overføringsnett for strøm er en kjerneoppgave i energipolitikken og en forutsetning for å lykkes. Statnetts nettutviklingsplan for 2011 viser at foretaket planlegger å investere mellom 40 og 50 mrd. kr i utbygging og oppgradering av nytt strømnett i Norge i neste tiårsperiode. Utbyggingsbehovet skyldes nødvendigheten av bedre sikkerhet for strømleveranser i noen områder, mer fornybar kraftproduksjon, forbruksvekst bl.a. i oljesektoren, industrien og områder med befolkningsøkning, og å unngå regionale ubalanser. Det er med andre ord nødvendig og svært gledelig at Norge nå for alvor er i gang med å oppgradere infrastrukturen når det gjelder overføring av nett.
Utenlandshandel krever et robust overføringsnett. Utviklingen i overføringskapasiteten til utlandet må derfor ses i sammenheng med utviklingen av det innenlandske nettet og det innenlandske markedet. Statnett har nylig gjennomført en studie hvor de har vurdert hva som kreves og vil være teknisk mulig for tilknytting av nye utenlandsforbindelser til Sørlandet i den neste tiårsperioden. Studien viser at i tillegg til den besluttede kabelen til Danmark – kanskje den som allerede bygges – er det mulig å tilknytte ytterligere én kabel i 2018 og én i 2021, gitt at strømnettet på Sørlandet forsterkes, og at de nødvendige konsesjoner blir gitt til disse prosjektene. Dette er bakgrunnen for Statnetts pågående arbeid med mulige utenlandsforbindelser til Storbritannia og Tyskland.
Behovet for nett og nettforsterkninger er mer aktuelt enn noensinne. Nettet er avgjørende for kraftforsyning og utvikling av kraftmarkedene i årene framover. Samtidig er det, som vi alle vet, krevende og langsiktige prosesser med betydelig oppmerksomhet, bl.a. i media og i lokalsamfunn. Det skulle også kanskje bare mangle – dette er store infrastrukturprosjekter som vises. Det er bakgrunnen for den planlagte stortingsmeldingen om utbygging av strømnettet. Det er en stortingsmelding jeg ser fram til å legge fram, og jeg vil der utfordre et bredt flertall i Stortinget til å gi tilslutning til de overordnede strategiene og til å forplikte seg til betydningen og nødvendigheten av å bygge ut sentralnettet. Det er slik at det har ikke bestandig vært like stor oppslutning i denne salen om de konkrete prosjektene som det har vært om betydningen av utbygging generelt.
Det er i tillegg nedsatt et energiutvalg under ledelse av Olav Akselsen. Utvalget skal utrede og vurdere sentrale faktorer som påvirker energi- og kraftbalansen i Norge, bl.a. produksjon, forbruk, nettutbygging og kraftutveksling med utlandet. Arbeidet skal være ferdig i mars i år.
Norge har vært en del av et internasjonalt kraftmarked siden Nea–Järpstrømmen ble bygget i 1960. Det skal vi fortsette å være.
Siri A. Meling (H) [10:22:06]: Jeg vil takke statsråden for hans innlegg, men jeg må samtidig si at det var ikke et innlegg med de store overraskelsene. Det var dessverre heller ikke et innlegg som avdekket at vi må kunne forvente oss en mer pågående, en mer aktiv olje- og energiminister når det gjelder å få opp kapasiteten på kraftutveksling med utlandet.
Statsråden refererte til prosjekter som Statnett har planlagt igangsatt nå frem mot 2021, men det forandrer jo ikke det faktum at Statnett har redusert sitt ambisjonsnivå ganske så kraftig. De velger å skyve NorNed 2 i det uvisse, mens forbindelser til Sverige, Tyskland og England utsettes med inntil tre år. De indikerer i sin nettutviklingsplan at det er plass til to kabler på til sammen 2 000 MW effekt – den ene skal være i drift fra 2018, den andre fra 2021. Spørsmålet er jo om dette er et ambisjonsnivå som statsråden, regjeringen og regjeringspartiene – Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti – kan være fornøyd med. Det var altså planlagt og varslet rundt 7 000 MW økt kabelkapasitet med utlandet, men nå vil i beste fall rundt 2 000 MW være på plass i løpet av 2021.
I mitt innlegg mistenker jeg at det er politiske motiver som ligger bak, kanskje vel så mye som utfordringer på nettsiden, for det er klart at de kan løses av Statnett og av andre hvis en sørger for prioriteringer og ressurser nok. Vi har en olje- og energiminister som ikke tidligere har synliggjort at han ønsker å øke kapasiteten til utlandet, tvert imot har han i et foredrag han holdt på Blindern, ment at gassen kunne være denne basisen for reguleringskraft til Europa, snarere enn de mulighetene vi har innenfor fornybar energiproduksjon.
Så min mistanke til regjeringen og statsråden for å ha mer politiske motiver enn uløselige tekniske problemer for å øke kraftutvekslingen med utlandet har ikke blitt mindre etter det innlegget som statsråden holdt nettopp. Jeg håper at statsråden kan avkrefte det, og at han synliggjør at han ønsker å være mer aktiv fremover for å få på plass en økt forbindelse mot utlandet, større enn den som Statnett nå legger til grunn i sin nettutviklingsplan, kanskje ved å tillate andre aktører enn Statnett å komme på banen.
Statsråd Ola Borten Moe [10:25:24]: Jeg synes ikke det er et dårligere eller et redusert ambisjonsnivå som vi legger oss på når det gjelder utviklingen av ny utvekslingskapasitet med utlandet. Det er nettopp gjennomført et stort arbeid i Midt-Norge – Nea–Järpströmmen – ny, stor overføringskapasitet. Det er under planlegging store prosjekter i nord. Det er under bygging en ny kabel til Nederland. Det er meldt en ny, stor høyspentledning – nordvestlinken til Sverige – og det er sagt at det er kapasitet til ytterligere forbindelser både til England og til Tyskland i løpet av en tiårsperiode. Det er i så fall, ved realisering, en utbyggingstakt av utvekslingskapasitet med utlandet som Norge aldri tidligere har opplevd. Jeg er derfor litt overrasket over at det blir kalt dårlig og «fislat» og lite ambisiøst.
Så vil jeg også avvise at det er departementet, statsråden eller regjeringen som har lagt fram Nettutviklingsplanen, lagt fram det som er tekniske begrensninger i sentralnettet vårt. Jeg tror vi alle sammen har lært mye om sentralnettet de siste årene, den siste tiden ikke minst, og jeg regner med at jeg får forståelse i denne salen for at de begrensningene ikke er politisk vedtatt. Det er rett og slett en funksjon av fysiske lover. Sånn vil det fortsette å være også i framtiden.
Så står det selvsagt Høyre og representanten Meling helt fritt å øke utvekslingskapasiteten utover den mulighetsstudien som ligger i Statnetts nettutviklingsplan, men det vil i så fall kreve betydelig økte investeringer i sentralnettet, flere høyspentmaster og nye linjetrekk i store deler av landet. Det mener jeg er et fair valg, men da må man også kommunisere hva det vil bety av investeringer og kostnader.
Grunnlaget for regjeringens politikk er at nye utenlandskabler skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme.
Jeg har også lyst til å si at vi nå står overfor et taktskifte i utbyggingstakten på sentralnettet vårt. Det håper jeg å få Stortingets tilslutning til. Vi skal investere mellom 40 mrd. kr og 50 mrd. kr – nødvendige milliarder – i årene som kommer. Det kommer til å kreve at vi trekker i lag, og at vi står sammen om å være klare på behovet for disse investeringene i tiden som kommer.
Så skal jeg avslutte med å si at når det gjelder utenlandskabler, er jeg av den oppfatning at det bør være en oppgave som tilligger systemoperatør – altså Statnett i vårt tilfelle – både fordi det er relevant å ha kontroll på dette, og fordi verdiskapingen skal komme fellesskapet og forbrukerne til gode gjennom lavere nettleie.
Torstein Rudihagen (A) [10:29:00]: Representanten Meling tek opp eit viktig og utfordrande, men òg eit interessant, område.
I åra framover vil vi få ein stor auke i fornybar energiproduksjon som følgje av den norsk-svenske energimarknaden og fornybardirektivet. I tillegg må vi no, som før, sørgje for ein tilfredsstillande forsyningstryggleik. Da har vi behov for eit betre straumnett.
Det har vore investert lite i nettet dei siste 20 åra, og nettet er mange plassar maksimalt utnytta. Strikken er tøygd slik at delar av landet har altfor dårleg forsyningstryggleik. Vi treng betre nett både her i landet og mellom Noreg og utlandet. Situasjonen i nokre vintrar viser nytta vi har hatt av nettsambandet med Sverige.
Som statsråden gjorde greie for i innlegget sitt, er det no ein heilt annan offensiv for nettutbygging. Statnett er i gang med bygging av eit nytt samband til Danmark, og ein arbeider med å styrkje sambandet til Sverige. Ein arbeider med moglege utanlandsprosjekt, eit til Tyskland og eit til Storbritannia. Statnetts utviklingsplan viser at ein planlegg store utbyggingar og oppgraderingar av straumnettet innetter i Noreg. Dette er viktig å få gjennomført. Men det er, som vi erfarer, krevjande, ikkje berre ressursmessig, men òg med omsyn til busetjing, natur og miljø. Det er viktig at statsråden no vil leggje fram ei nettmelding som gir oss eit godt grunnlag for å diskutere desse utfordringane.
2011 har vore eit rekordår for kraftutveksling med utlandet. Importen var rekordhøg i årets fire fyrste månader. Totalimporten i januar utgjorde over 2 TWh. Importen blei snudd til eksport i løpet av juni, og aldri har vi tidlegare hatt høgare krafteksport for månaden juli.
Kraftimport bidreg til å oppretthalde forsyningstryggleiken. Samtidig ser vi korleis kraftprodusentar kan oppretthalde produksjonen når det er stort tilsig ved at store kraftmengder går til eksport. Dette viser betydinga av kabling, infrastruktur mellom Noreg og utlandet, slik at vi får ei nødvendig kraftutveksling.
Skal vi få utløyst ny fornybar kraftproduksjon, få realisert mange av dei planane som kraftutbyggjarane jobbar med, må utbyggjarane vere trygge på at det vil bli ein marknad for krafta. Det er eg heilt einig med representanten Meling i. Det er sjølvsagt riktig at det da må vere ein infrastruktur både innetter i landet og mellom Noreg og utlandet som kan distribuere krafta.
Det er eit viktig klima- og miljøbidrag om norsk rein fornybar kraft kan erstatte forureinande kolkraft elles i Europa. Men det dreier seg ikkje berre om det. Vi ser at ein nedover i Europa byggjer ut veldig mykje vind- og solenergi, vind- og solenergi som gir stor produksjon når det er sol og vind nok. Desse landa er òg avhengige av få eksportert kraft i slike periodar. Vind- og solenergi kan ein ikkje magasinere slik som vasskrafta. Derfor er det viktig at Noreg og Sverige er ein marknad for den krafta som desse landa no byggjer ut. Det betyr at det blir større marknad for vind- og solenergi. Denne marknaden er eit viktig bidrag til å få meir produksjon av ny fornybar energi. Samtidig er desse landa viktige marknader for vår vasskraft når vi har overproduksjon, altså ei kraftutveksling som gir ein vinn-vinn-situasjon for oss alle, men kanskje mest for Noreg, som i nokre tilfelle kan selje dyrt og kjøpe billig.
Ein kan stille mange spørsmål om korleis ein forventar situasjonen framover. Representanten Meling var òg innom det. Er det slik at vi i 2020 vil få eit veldig stort kraftoverskot i Norden? Ein analyse utført av Adapt, som er eit kompetent selskap på energispørsmål, anslår at ein nordisk marknad vil vere på ca. 400 TWh fornybar energi, og at vi kan få ein produksjon på ca. 440 TWh, altså ein overproduksjon på 40 TWh, ca. 10 pst. Kor mykje blir det da til auka eksport? Kan vi bruke meir sjølve, treng vi meir sjølve? Ja, noko går til ambisjonane om å elektrifisere bilparken, det er prat om at det kan gå ein del til offshore, men eit viktig spørsmål er: Kan vi utnytte dette til ny verksemd, verdiskaping i f.eks. kraftkrevjande industri? Om vi eksporterer, må det nødvendigvis skje som elektron, eller kan det skje i form av elintensive produkt som f.eks. aluminium? Kan vi gi kraftkrevjande industri nye, store moglegheiter utan å bli stoppa av EØS-reglar? Eg trur det ligg mange store utfordringar og moglegheiter i det fornybar energi kan gi oss framover.
Henning Skumsvoll (FrP) [10:34:30]: Først vil jeg takke interpellanten Meling for å ha tatt opp et meget sentralt og aktuelt tema om hvordan vi skal håndtere kommende overskudd av elektrisk kraft basert på fornybare energikilder.
Støtteordningen med elsertifikater ble gjort gjeldende fra januar i år og skal ifølge planen kunne gi 26,4 TWh til sammen til Sverige og Norge fram mot 2020.
Fremskrittspartiets syn på teknologinøytralitet i elsertifikatmarkedet ble til slutt gjort gjeldende. Lenge så det ut til at vannkraft ikke skulle kvalifisere for sertifikatene. Klimapolitikken har gjort at oppmerksomhet på fornybar elproduksjon har blitt stadig mer aktuell. EUs klimamål innen 2020 inneholder bl.a. kravet om at alle land innen 2020 skal ha 20 pst. fornybar elproduksjon i sin energiportefølje. Mange EU-land klarer ikke den målsettingen. Gjennom EØS-avtalen gjøres også dette kravet gjeldende for Norge. I dag ligger fornybarandelen for Norge på over 60 pst., og Stortinget har vedtatt en målsetting på 67,5 pst. fornybar innen 2020. Dette er klart den høyeste andelen av fornybar i hele Europa.
Sertifikatordningen iverksatt fra januar vil på grunn av sin teknologinøytralitet i første omgang gi tilskudd til den billigste elkraften som kan produseres. Dette vil nok i de fleste tilfeller bli vannkraft.
Flere utredninger de senere år viser at det vil bli et betydelig kraftoverskudd i landet. Fornybar kraftproduksjon sammen med energiøkonomisering og nedleggelse av en del kraftkrevende gammel industri vil være hovedårsaken til kraftoverskuddet.
Fremskrittspartiet vil arbeide for at situasjonen som oppsto på vinterstid 2010–2011, med dårlig strømforsyning og skyhøye priser i enkelte perioder, ikke vil skje igjen. Det er derfor viktig at det satses mye, ikke bare på et hovednett, men også på et distribusjonsnett. I så måte er Statnetts planer om investeringer i størrelsesorden 50 mrd. kr innen 2030 noe som Fremskrittspartiet vil støtte. En del hovednett som skulle vært ferdigstilt nå eller tidligere, er ennå langt fra ferdig. En av hovedgrunnene til disse forsinkelsene er den store motstanden mot de nye hovednettene, jf. all oppmerksomheten mot monstermaster i Hardanger.
Fremskrittspartiet støtter olje- og energiminister Borten Moe i at hovednettene skal bygges. Naturinngrepene skal reduseres til et minimum, men kostnadene skal styre utbyggingene.
Flere politikere har tatt til orde for at Norge bør bli Europas grønne batteri, uten at det foreligger klare utredninger om hva dette vil bety av nyinvesteringer både på land og i form av kabler.
EUs behov for utviklingskraft mot stillestående vindmøller er så enormt at selv med full utveksling gjennom kabler til kontinentet vil Norges grønt batteri-bidrag være relativt beskjedent.
Fremskrittspartiet vil foreslå at regjeringen snarest starter arbeidet med en stortingsmelding, som favner vidt. Her må medtas alle elementer som viser fremtidig kraftoverskudd, nødvendig ledningsnett, både hoved- og lokalnett – det siste for strømforsyning til konsumentene, men også for å frakte ut ny fornybar kraft til hovednettet. Meldingen bør også omfatte forsyning til eksisterende industri på land og offshore, og ikke minst, som også representanten Rudihagen sa, til nyutviklet industri, som det bør stimuleres til. Norsk aluminiumsproduksjon er den reneste i verden. Med energi fra fornybare kilder slipper norsk industri ut ca. 10 pst. av det aluminium produsert med kull som energibærer gjør, så det er viktig.
Meldingen må klargjøre alle elementer rundt kraftutveksling mot kontinentet og hva slike kabler betyr for landet og den enkelte konsument. Vil det f.eks. bety at strømprisen til husholdninger dobles? I meldingen bør det også diskuteres hvem som kan stå som kabelutbygger. Er det bare det offentlige, eller kan også private aktører bygge og drifte disse kablene? Først når en slik melding foreligger, vil Stortinget kunne behandle spørsmålene som interpellanten har tatt opp i dag, på en tilfredsstillende måte.
Bjørn Lødemel (H) [10:39:46]: Det er ein viktig interpellasjon representanten Siri A. Meling tek opp. Noreg står framfor ei av tidenes største utbyggingar av fornybar energi. Vi ser også at vi står framfor eit stort overskot på kraft både i Noreg og i Norden. Når vi i tillegg har ein statsråd som sår betydeleg tvil om kva vi skal bruke all denne energien til, er det viktig at det blir debatt om dette her i Stortinget.
Ganske nøyaktig for to år sidan hadde eg ein interpellasjon om eit europeisk supernett i sjøkabel til Europa. Det hadde samanheng med at det mangla ein grundig gjennomgang av nettpolitikken, ikkje minst gjaldt dette kablar til utlandet. Same dagen underteikna tidlegare statsråd Riis-Johansen ei samarbeidserklæring om å styrkje det regionale samarbeidet om nettutvikling til havs i Nordsjøen.
Kva har skjedd sidan dette? Svært lite. Det som såg ut til å vere ein optimistisk inngang til eit spennande samarbeid, ser ut til å ha smuldra vekk i korridorane i departementet. Eg håpar at statsråden kan nytte dette høvet til å orientere om kor denne saka står, og kva som er framdrifta i dag. For vår eiga forsyningssikkerheit er det viktig at vi har både ei fornuftig utbygging av energi og tilstrekkeleg nettkapasitet både innanlands og til utlandet.
Noreg er ein stor energiprodusent av rein fornybar energi i Europa. Det blir hevda med tyngde at vi er Europa sitt batteri når det gjeld kraft. Vasskraft, som vi har mykje av i vårt land, er ein viktig stabilisator i den europeiske kraftmarknaden. Det vil vere eit avgjerande supplement til noverande og framtidig vindkraft både til lands og til havs.
NVE slår fast at innan 2020 vil kraftbalansen i Norden vise eit overskot på 25–40 TWh årleg produksjon. Av dette vil Noreg kunne ha eit overskot på opptil 12 TWh. Den nye ordninga med grøne sertifikat, som blei starta opp 1. januar 2012, vil også vere eit viktig signal om auka produksjon av fornybar energi i Noreg. Alt dette viser at vi treng stor kapasitet for å ta hand om eksport av energi.
Dersom vi ønskjer å leggje til rette for ei satsing på eksport av fornybar energi, og vi tenkjer at dette også skal representere eit framtidig industrielt potensial for norske aktørar, kan dette gje store moglegheiter. Noreg bidreg med fornybar energi til Europa og er på den måten med på å redusere klimaendringane. Vi vidareutviklar vår rolle som energistormakt og er ein stabil energileverandør til Europa. Vi får ei stor og framtidsretta verdiskaping, industrialisering og næringsutvikling.
Kablar til Europa betyr både eksport og import av straum. Stor kapasitet mot Europa vil gje svært store inntekter for staten og eigarane av kraftproduksjon og linjenett. Med god kapasitet mot Europa kan vi importere billeg energi om natta, når vindmøllene produserer for fullt og Europa søv, og vi kan eksportere om dagen når prisen er høg. I dag eksporterer vi ca. 6 pst. av vår produksjon. Sjølv med ei dobling av kabelsambanda vil ikkje kapasiteten bli på meir enn i underkant av 12 pst. Det er eit ope spørsmål om korleis dette vil påverke prisen, men billeg import kan vere med på å jamne ut prisen innanlands.
Kabelsambandet til Nederland, NorNed, hadde ei inntekt på 200 mill. kr på to månader. Det blir nedbetalt i løpet av fire–fem år. Med ei levetid på fleire tiår er dette eit godt bilete på at dette er ei svært god investering.
Dersom det blir fleire kablar både til kontinentet og til Storbritannia, vil det også opne opp for å kunne elektrifisere sokkelen. Det er allereie sterke signal frå ministeren si side om at det vil kome krav om elektrifisering av dei nye, store funna i Nordsjøen.
Aldous/Avaldsnes og dei nye funna gjer at levetida for olje og gass blir utvida med fleire tiår. Dersom ministeren sitt ønskje om elektrifisering av nye felt i Nordsjøen skal gjennomførast, vil det bety leveransar av straum i lang tid framover.
På den andre sida av Nordsjøen ligg store anlegg for havvindmøller. På Sheringham Shoal, 12 nautiske mil utanfor austkysten av England, skal det byggjast over 80 havvindmøller. Lenger nord – og aust – ligg Doggerbank, der det etter planen skal byggjast ut eit enormt felt med havvindmøller. Feltet er på storleik med heile Aust-Agder fylke.
Dersom vi ser alt dette i samanheng og tenkjer oss at dette også skal knytast saman av sjøkablar frå Noreg til England, opnar det seg spennande moglegheiter – import og eksport av kraft til England, elektrifisering av installasjonar i Nordsjøen og norsk vasskraft som balansekraft mot store havvindområde på engelsk side. Det einaste som manglar, er ein statsråd og ei regjering som hevar blikket og har evne og vilje til å leggje til rette for at Noreg også i framtida skal vere ei energistormakt på rein fornybar energi.
Snorre Serigstad Valen (SV) [10:44:57]: Energimessig er Norge et veldig heldig land. Vi har aldri vært avhengig av begrensede, forurensende og omstridte ressurser for å produsere vår egen strøm. Norsk industribygging og energipolitikk går hånd i hånd, og et av våre historiske konkurransefortrinn har vært den rene kraften vi har kunnet produsere varer med. Sånn er det fortsatt.
Sånn vil det bli i enda større grad i framtiden når vi nå er en del av det felles markedet for grønne sertifikater, og med vår tilknytning til EUs fornybardirektiv. Utbyggingen av ny, fornybar energi sikrer industrien tilgang på ren energi og gjør det mulig å elektrifisere sektorer som i dag er fossile, som forrige taler også var inne på. Norge har blitt et land helt i front når det gjelder innføring og utprøving av ny teknologi, f.eks. i bilparken. Andelen elbiler øker raskere enn antatt og vil øke mer framover når nye generasjoner elbiler med bredere bruksområder kommer på markedet. Vi er i den luksusposisjonen at vi har mer enn nok tilgang til fornybar energi til i stor grad å kunne erstatte den fossile bilparken.
Det samme gjelder norsk sokkel. Vi har muligheten til å drive oljeproduksjon med strøm fra land i stedet for ineffektive gassturbiner. Det vil gi store ressursbesparelser, en langt bedre klimaprofil på produksjonen av olje og gass og økt sikkerhet for arbeiderne på sokkelen. Med framtidsrettede grep innen disse to sektorene vil vi kunne redusere de norske utslippene med flere millioner tonn CO2 og i tillegg få økt trygghet, mindre partikkelforurensning og andre ulemper som fossil energi fører med seg, i tillegg til at det bidrar til merutvinning i eksisterende felt.
Nøkkelen til å få til dette er infrastruktur. Statnett planlegger å investere opptil 50 mrd. kr i nettet over den neste tiårsperioden. Dette er helt nødvendige investeringer, etter mange år med forsømmelser. Med det tidlige 1990-tallets energilov falt investeringene i nettet jevnt og trutt, helt til det i begynnelsen av dette tusenåret nesten ikke ble brukt penger på nett i Norge i det hele tatt. Nettet vårt i dag er ikke godt nok i stand til å levere tilfredsstillende sikkerhet.
Før jul var olje- og energiministeren på besøk hos Elkem Thamshavn og kunngjorde byggingen av linjen Ørskog–Sogndal. Jeg var så heldig å være med, både fordi det er en viktig sak for landsdelen vår, og fordi det er et eksempel på en godt gjennomført jobb av Olje- og energidepartementet, der lokale innspill blir lyttet til, og der behovet for linjen har blitt godt kommunisert. I den kommende nettmeldingen vil regjeringen gå gjennom politikken for planlegging og bygging av sentralnett. Dette er vanskelige prosesser, og de kan, som medlemmene av vår komité vet godt, gi mye støy. Det er derfor en veldig viktig melding regjeringen snart legger fram.
Det er viktig at den økte produksjonen av kraft ikke fører til innelåst kraft i Norge. Det vil ta bunnen ut av produksjonen av ny, fornybar energi og også minske incentivene for god energisparingspolitikk. Når det blir ekstra kaldt og effekttoppene blir høye i Norge, vises sårbarhetene våre, med svære prishopp og mye usikkerhet og opphetet debatt. Medlemmene av vår komité vil huske komitéreisen vi hadde til London mens kraftkrisen var på sitt mest intense i Midt-Norge, der det kostet opp mot 70 kr å ta en dusj i deler av landet. Sånne situasjoner viser oss sårbarheten ved for dårlig nettkapasitet og for dårlig tilknytning til nabolandene våre.
Oppgraderingen av Nea–Järpströmmen var en veldig viktig del av å løse situasjonen for Midt-Norge. Vi lever i et gjensidig nytteforhold med naboene våre når det gjelder strøm. Vår kraft er regulerbar, og dermed svært verdifull for et Europa som i sin overgang til renere og mer fornybar kraft i stor grad trenger ny reguleringskraft og mer stabilitet. I tillegg har en sånn utveksling stor verdi for oss og styrker vår egen leveringssikkerhet og verdien av vår egen regulerbare kraft. Det er bra, og som statsråden har vist til, følges dette opp med utbygging av nye linjeforbindelser til utlandet, og det er viktig.
Det at det er tekniske begrensninger i sentralnettet vårt, bør ikke være noen overraskelse, og jeg vil advare litt mot å legge for mye politikk i det, jf. utvekslingen mellom representanten Meling og statsråden tidligere i debatten. Det er stor enighet i salen, oppfatter jeg, om behovet for et sterkt sentralnett og utveksling med utlandet, og det er bra.
Erling Sande (Sp) [10:49:51]: Senterpartiet har arbeidd i mange år for meir produksjon av fornybar energi fordi vi har ressursane – landet vårt har store uutnytta ressursar innanfor vatn, innanfor vind, innanfor bio og innanfor alle desse områda av umodne teknologiar: bølgje, tidevatn, offshore vind og anna, som enno ikkje er kommersielt lønsame. Alt ligg til rette for at vi er – og skal vere – ein stor og viktig bidragsytar til meir fornybar energi, både i eige land og utover det.
Så er det sånn at verda treng rein energi. Skal vi løyse klimautfordringane, må vi dramatisk redusere vår fossile energibruk og erstatte denne med fornybar energi. Og så er det sånn i tillegg at produksjonen av den fornybare energien skaper moglegheiter, det skaper verdiar, det skaper sysselsetjing i heile landet vårt. Det har vore eit taktskifte frå den raud-grøne regjeringa overtok, når det gjeld satsing på fornybar energiproduksjon og satsing på forsking og utvikling innanfor dette feltet. Det er Senterpartiet stolt av.
Innan energieffektivisering skjer det òg svært mykje. Det er også eit område med stort potensial.
I sum gir dette store mengder med kraft – og rein kraft – i landet vårt. Derfor må fornybarsatsing og energieffektivisering sjåast i samanheng med energibruken og med infrastrukturen, kraftlinjer til å føre denne krafta fram. Desse tre pilarane må det satsast på parallelt – altså energiproduksjon, linjer og energibruk. Overdriven satsing på ein av dei vil vere uheldig i forhold til dei andre.
Eit eventuelt overskot av kraft gir store moglegheiter for eksisterande industri og vidareforedling av krafta, som representanten Skumsvoll var inne på, og det gir moglegheiter for ny industri. Datalagring er eit eksempel – bruk av fornybar kraft til å drive store datalagringsanlegg på ein langt reinare måte enn det som skjer rundt i verda i dag. Og så gir det moglegheiter for å gjennomføre klimatiltak som f.eks. elektrifisering av meir av transportsektoren og av petroleumsaktiviteten, som har vore nemnt. Då er det viktig med samband til utlandet, og så er det viktig med god infrastruktur i Noreg. I den samanhengen har eg lyst til å utfordre både interpellanten og representanten Lødemel. Eg deler det engasjementet ein har for å ha gode utanlandssamband som er tenlege, men det er òg slik at det må satsast tungt i Noreg for å føre krafta fram og sikre landsdelar som i dag ikkje har den tilstrekkelege forsyningskapasiteten. Dersom ein skal eksportere meir straum ut, må linjenettet òg i Noreg sikrast. Det vi har sett i interpellanten sitt parti på det området dei seinare åra, er stadige markeringar mot kraftlinjebygging. Sogn og Fjordane har eg nemnt før, men òg Hordaland – Hardanger. Høgre-byrådet i Bergen har på ingen måte vist den same entusiasmen for denne viktige infrastrukturen som det som her kjem til uttrykk. I så måte er det jo bra at ein har eit auka fokus på dette.
Dersom ein ikkje har ein marknad til stades for bruk av krafta, eller manglande infrastruktur gjer han utilgjengeleg, vil òg satsinga på meir produksjon av fornybar energi stoppe opp. Derfor er desse sambanda både innanlands og utover landegrensene viktige. Forsyningssikkerheit er eit anna moment som er nemnt. Krafta kan gå begge vegar på desse linjene, og det har ho også gjort dei seinare åra. Det er tryggleik for kraftforsyning innanlands og utanlands.
Vi frå Senterpartiet si side meiner at Noreg må satse enda tyngre på både produksjon og infrastruktur og på å bidra til å utvikle marknader for elkrafta. Det er både god klimapolitikk og svært god næringspolitikk.
Borghild Tenden (V) [10:54:48]: Jeg vil begynne med å takke interpellanten for en viktig debatt. Hva vi skal benytte den økte fornybare energien til, er viktig. Det er nemlig ikke slik at det å produsere mer fornybar energi i seg selv betyr reduserte klimagassutslipp. Jeg vil også minne om at et annet mål, nemlig det å øke energieffektiviteten i norske bygg, kan undergraves hvis man ikke har en klar strategi på dette området.
EUs fornybardirektiv omfatter både elektrisitet, oppvarming/avkjøling og transport. Dette er en utvidelse av fornybardirektivet fra 2001, som kun omfattet elektrisitet. Direktivet har som mål å etablere et felles rammeverk for å fremme fornybare energikilder med et overordnet EU-mål om en 20 pst. andel i 2020. I tillegg kommer et bindende mål om 10 pst. fornybarandel i transportsektoren. For Venstre er det viktig å understreke at EUs fornybardirektiv kan, hvis vi gjør dette riktig, hjelpe Norge med å redusere CO2-utslippene med flere millioner tonn – tilsvarende utslipp fra flere millioner personbiler.
Norge har spesielt gode forutsetninger for å øke produksjonen av fornybar energi. Vannkraften har allerede gitt oss en relativt høy fornybarandel, og potensialet er betydelig innenfor bl.a. vindkraft. Vi har mye vind spredt over store arealer. Forholdene ligger også godt til rette for å produsere elektrisitet fra biogass, bølger, tidevann og saltkraft. Venstre forutsetter at Norge gjennomfører energieffektiviseringstiltak parallelt med konvertering og økt fornybar energiproduksjon. Energieffektiviseringstiltakene må føre til at totalforbruket av energi reduseres.
En slik ambisiøs oppfølging ved implementering av EUs fornybardirektiv gir reduserte utslipp av CO2-utslipp i Norge. En oversikt over de viktigste effektene av økt produksjon og bruk av fornybar energi viser at EUs krav kan hjelpe Norge til å senke klimagassutslippene med flere millioner tonn CO2 innen 2020. Dermed kan Norge være på god vei til å nå klimamålene som er vedtatt av Stortinget.
Venstre mener at en del av den nye energien må benyttes til å gjennomføre elektrifiseringstiltak i petroleumssektoren. For å gjennomføre tiltakene som er utredet av Oljedirektoratet i Klimakur 2020, trengs 8,1 TWh fornybar elektrisitet. I tillegg står fossile kilder til oppvarming for en betydelig del av oppvarmingsbehovet i norske bygg. 6 pst. av totalt energiforbruk i bygg kommer fra fyringsolje eller parafin, og 2,5 pst. kommer fra fossil gass. Totalt utgjør salget av fyringsoljer rundt 600 000 liter i året, som alene slipper ut 1,6 mill. tonn CO2. Sammen med utslipp fra gass og andre petroleumsprodukter brukt til oppvarming regnes de totale utslippene fra oppvarming av bygg til 2 mill. tonn CO2 årlig. Bioenergi kan fase ut 5 TWh fyringsolje i industrien. Dette vil kunne gi en reduksjon i CO2-utslippene på om lag 1,5 mill. tonn. Når man i tillegg vet at det er behov for mer strøm for å kunne elektrifisere større deler av bilparken i tiden som kommer, er det klart at det er behov for mer strøm i det norske markedet.
Men det er like fullt et behov for å skape et stabilt marked for strømleveranser til Europa. Da trenger Norge bedre tilknytning til kontinentet. Norge kan spille en betydelig rolle i Europa som leverandør av ren fornybar energi. For å få til dette må arbeidet intensiveres for å få etablert nye og forbedrede overføringskabler til kontinentet og Storbritannia, som mange har vært inne på før. Nye kabler til Europa forutsetter også nye kraftlinjer i Norge, spesielt i Sør-Norge, men også overføringslinjer fra overskuddsfylker som Sogn og Fjordane, som i dag har innestengt kraft. Stor overføringskapasitet mot utlandet bidrar også til å gjøre energimarkedet mer effektivt, at ren fornybar energi blir tilgjengelig i et større område, og at energien får en pris som motvirker sløsing.
For å oppsummere: Venstre er for å bruke ny fornybar energi til å erstatte fossil energi i Norge, samtidig som vi kan eksportere energi til Europa for å hjelpe til med å redusere bruken av fossil energi der. Det er god politikk og god økonomi for Norge, for norske forbrukere og for våre europeiske naboland.
Siri A. Meling (H) [10:59:54]: Jeg vil begynne med å takke for interessante innlegg fra de ulike representantene.
Jeg har også lyst til å si at det som nå skjer, er utrolig positivt: Vi får nå en stor satsing på utbygging av ny fornybar energi. Det er riktig som statsråden sier, at vi nå har en utbyggingstakt som er veldig høy innenfor fornybar energi, og med den elsertifikatordningen som er på plass, er det klart at det er stor interesse. Begrensningen ligger kanskje bare i det å sørge for at vi får konsesjonsbehandlet søknadene fort nok til at de kan realiseres innen 2020. At vi får en økt satsing på fornybar produksjon, er positivt, og det er også positivt med den satsingen vi har på infrastrukturbygging på strømnettet vårt i innlandet.
Så sier statsråden at den analysen som er gjort av Statnett når det gjelder kapasiteten i nettet, ikke er politiske begrensninger, men fysiske lover. Det kan veldig godt være riktig, som jeg også sa i mitt innlegg, men én ting er det faglige grunnlaget i det som ligger i dagens utgangspunkt når det gjelder vår infrastruktur, en annen ting er hva vi politisk velger å gjøre med det. Det er den spørsmålsstillingen, den utfordringen, vi adresserer til olje- og energiministeren og til regjeringen: Hva velger vi å gjøre med det? Det Statnett nå har valgt, er å redusere sitt ambisjonsnivå i forhold til økt kraftutveksling med utlandet. Vi får en økning frem mot 2021 på rundt 2 000 MW. Høyres ønske var at den skulle være mye høyere, og det lå planer på rundt 7 000 MW. Det er altså et redusert ambisjonsnivå. Dersom olje- og energiministeren velger å legge trykk på å få utbedret det som må utbedres ved å sette seg ned sammen med Statnett, andre myndigheter, andre kraftselskaper og de som har interesser bak kabelprosjekter osv. for å finne alternative løsninger med det fysiske utgangspunktet vi har, så er det fullt mulig hvis det er vilje, og hvis det er prioritering til dette.
Så har vi en regjering og en statsråd som ikke legger skjul på at de ønsker at det skal være Statnett som bygger ut og eier utenlandskablene. Det er selvfølgelig et valg. Vi påpeker at det kan være alternativer, nettopp for å få fart på kapasitetsutbyggingen. Hvis det er sånn at statsråden er bekymret for prisutviklingen ved økt kapasitetsutnyttelse, ber jeg statsråden studere den analysen som har tittelen «Framtidig kraftbalanse og -priser i Norge og Norden», utgitt av THEMA Consulting Group, som også ble presentert den 6. desember på Folkets Hus her i Oslo. Den viser at priseffekten av kabler er moderat, så prisfrykten statsråden kanskje har, kan være helt ubegrunnet.
Statsråd Ola Borten Moe [11:03:16]: La meg først få takke for et edruelig ordskifte rundt et viktig tema.
La meg begynne med Fremskrittspartiet, som etterlyste ytterligere analyser knyttet til Norges potensial som grønt batteri – hva det vil ha å bety for investeringer i infrastruktur – og andre samfunnsøkonomiske analyser, hvis jeg leste representantens innlegg riktig. Det er innspill som jeg tar med meg, og som jeg synes er gode. Jeg vurderer å legge fram en stortingsmelding om norsk energipolitikk i etterkant av at Energiutvalget kommer med sin innstilling senere i år. I så fall vil Stortinget få bred mulighet til både å studere analyser og diskutere alt det som representanten tar opp. Jeg er enig i at det er viktig og relevant.
La meg bare komme med to refleksjoner knyttet til Norges rolle som grønt batteri: Jeg har selvsagt ingenting imot økt utvekslingskapasitet, som jeg har gjort rede for, men jeg synes vi skal tenke over – litt i forhold til størrelse – at Tyskland alene, hvis jeg ikke tar helt feil, med sine planer om investeringer i fornybar energi vil ha et behov for reguleringskraft i størrelsesorden 70 GW. Norge har en installert kapasitet på i underkant av 30 GW. I tillegg kommer da altså resten av Europa. Uten at jeg skal spå for mye inn i framtiden, er det ikke urimelig å tenke at Europa er nødt til å klare å finne utvekslingskapasitet som ikke handler om norsk fornybar energi. Da har jeg dristet meg til å si at jeg tror at gass kan være en del av den strategien, og det står jeg på.
Jeg er glad for stor tilslutning til høy utbyggingstakt på nettet. Det håper jeg også forplikter i forhold til de enkelte sakene. Jeg synes det er et reelt valg – i hvert fall en reell prioritering – å si hva det er vi skal prioritere. Når det gjelder store nettinvesteringer framover, er det å imøtekomme de store nasjonale behovene først. Nå bygger vi til Vestlandet. Det er fremdeles store behov rundt Bergen. Vi skal bygge mellom Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Det er et kjempeprosjekt i gang i nord for å sikre vår nordligste landsdel tilgang på sentralnett og kritisk infrastruktur, og det er mange andre nettforsterkningsprosjekt. Jeg mener det er hovedoppgaven til Statnett å sikre Norge et godt, oppdatert og moderne forsyningsnett og infrastruktur.
Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er dermed avsluttet.