Tore Nordtun (A) [10:05:34]: Forsvaret er et moderne innsatsforsvar, som de siste ti årene har vært preget av en omfattende omstilling. Spørsmål som vi må stille oss, er: Har vi fulgt godt nok opp når det gjelder forsvarspersonell og kompetansestruktur? Evnen til å tiltrekke seg og utvikle kompetanse vil være en av Forsvarets største utfordringer i årene framover. Personell og forvaltningsstrukturen blir i stor grad utviklet for et invasjonsforsvar og er derfor ikke fullt ut tilpasset kompetansebehovet til et innsatsforsvar. Forsvaret må ha en personalpolitikk som gjør at vi rekrutterer, beholder og videreutvikler både militære og sivile medarbeidere med høy motivasjon og riktig kompetanse tilpasset Forsvarets behov og oppgaver.

Hva er så utfordringen slik jeg ser den nå? Først litt om befalsordningen. Er dagens befalsordning tilpasset innsatsforsvarets behov? Her er det etter min mening åpenbart at avdelingsbefalsordningen ikke fungerer etter intensjonene. Hensikten med ordningen var i sin tid å tilføre Forsvaret spesialisert kompetanse, erfaring og kontinuitet på lavere/operativt nivå i organisasjonen. Samtidig satte man en aldersgrense på 35 år med mulighet for tre år til – som øvre grense for avdelingsbefal.

Deretter må man forlate Forsvaret. Det finnes således ingen mulighet til å ha en livslang yrkeskarriere som avdelingsbefal. Dette spesialbefalet, som jeg antar Forsvaret har behov for, kastes så ut av Forsvaret når det er på topp rent kompetansemessig. Det er etter min mening å sløse med ressursene og i tillegg en dårlig personalpolitikk overfor denne gruppen. Resultatet av ordningen er at det f.eks. for Hærens del er for kort ståtid på avdelingsbefalet. I Sjøforsvaret og Luftforsvaret, hvor det er enklere å identifisere aldersuavhengig kompetanse, mister en særlig verdifull kritisk, teknisk fagarbeiderkompetanse.

Poenget mitt er at vi må få utviklet en horisontal karriere i et livslangt perspektiv i Forsvaret, eller i en kombinasjon med at man halvveis i en horisontal karriere tilbys utdanningsbonuser som en overgang til det sivile liv. Men uansett skjønner jeg ikke at ikke Forsvaret vil ha behov for mange avdelingsbefal i et livslangt ansettelsesforhold. I det sivile er det meg bekjent ikke slik at f.eks. en flytekniker som er 35 år, må slutte i jobben fordi han er for gammel. Det er jo gjerne i denne alder man virkelig begynner å være på topp rent kompetanse- og erfaringsmessig.

Oppsummert er derfor problemet med avdelingsbefalssystemet og befalsordningen som helhet at den etter min oppfatning er svært lite hensiktsmessig med hensyn til å ivareta det man kan kalle aldersuavhengig kompetanse, f.eks. når det gjelder teknikere, økonomipersonell, logistikk, administrasjon m.m. Dernest stiller jeg spørsmål ved det rasjonelle bak avdelingsbefalsordningen – om aldersavhengig kompetanse i det hele tatt er riktig. Etter min mening kan tiltak som bør iverksettes, være: Vi må få en helhetlig revidering av befalsordningen. På kort sikt bør man kanskje i tillegg også skadebegrense mest mulig svakheten ved dagens ordning. Vi må etablere planer og systemer som ivaretar både horisontale og vertikale løp, med tilhørende lønnssystemer som ivaretar en horisontal karriere. Forsvaret må fortsatt ha attraktive utdanningstilbud, 35-årsgrensen må kanskje bort, familiepolitikk må vektlegges og arbeidshverdagen må gjøres mer fleksibel, ha en gjennomgang av familietiltak for å skape en mer fleksibel arbeidshverdag, og man bør se nærmere på praksisen i årsverkstyringen, som i noen grad er en hemsko for fornuftig forvaltning av personell.

Vi har også andre personellgrupper i Forsvaret, ikke bare befal. Jeg vil gå litt inn på situasjonen rundt de vervede. Forsvaret bruker store ressurser på utdanning av grenaderer og matroser. Maksimalt og unntaksvis kan vervede ha tre stykker treårskontrakter i Forsvaret før de må slutte. Situasjonen i dag, slik jeg har forstått, er at mange av disse tar med seg sin kompetanse og avslutter kontraktsforholdet i Forsvaret før den første kontrakten på tre år er gått ut. Gjennomsnittlig slutter man etter to år, etter det jeg har fått opplyst. Denne personellgruppen er i dag svært viktig og er i stor grad leverandør til Forsvarets spisse ende. Vervede finnes innen flere fagområder – ikke bare skyttere og vognførere, men f.eks. flyteknisk, maritimt, merkantilt, forpleining osv. Her utdanner og mister Forsvaret mye teknisk og motivert personell til det sivile arbeidsmarkedet. Spørsmålet vi må stille oss, er om begrensninger i den totale kontraktstid gir et signal om og tilrettelegger for at personellgruppen ikke har en framtid i Forsvaret. Vi må derfor også se på forbedring av virkemidlene for det vervede mannskapet, som f.eks. å gi muligheter til lengre kontraktstid samt forbedrede kompensasjonsordninger, som utdanningskompensasjon og bonuser, som et incentiv til å tilsette og beholde viktig kompetanse. I den grad Forsvaret mener at man ikke bør arbeide som vervet personell hele livet, men får seg en sivil karriere etter en viss periode, er det kanskje de positive, opprinnelige intensjonene i prinsippene som eksisterer i dagens befalsordning, man bør legge opp til for denne personalgruppen. Det får vi komme tilbake til.

Jeg vil også påpeke at Forsvaret har en annen gruppe som man kan være meget stolt av. Forsvaret er Norges største lærebedrift, med ca. 500 lærlinger innenfor 30 ulike fagområder til enhver tid. Det er imponerende. Med tanke på en mer langsiktig utnyttelse av denne kunnskapen og kompetansen som nyutdannede fagarbeidere har opparbeidet seg, bør vi også se på hvordan Forsvaret i større grad kan benytte seg av denne gode ressursen. Vi vet ikke om det er et enkeltstående og dårlig eksempel, men innleie av de samme mennesker gjennom vikarbyrå eller på kortere kontrakter enn i dag vil neppe bidra til at disse blir værende i Forsvaret over tid.

Mennesker er og blir Forsvarets viktigste ressurs. Jeg ser fram til hvordan statsråden nå mener at han skal sikre og beholde den nødvendige kompetansen i Forsvaret framover, og ikke minst hvilke tiltak han ser for seg for å iverksette dette for å beholde kvalifisert personell i fremtiden.

Statsråd Espen Barth Eide [10:13:12]: Jeg vil takke representanten Nordtun for et svært godt og viktig spørsmål. Dette er et felt jeg har stort fokus på, ikke minst i arbeidet med ny langtidsplan for Forsvaret. De viktige konkrete temaene som representanten Nordtun nå tok opp, vil alle bli berørt i det arbeidet, og det er en del av en helhetlig satsing på kompetanse- og kunnskapsdelen av Forsvaret.

Innsatsforsvarets oppgaver er betydelig endret siden dagens personell- og kompetansestrukturer ble utviklet for et invasjonsforsvar. Forsvarets oppgaver blir stadig mer kompetanse- og kunnskapsintensive. I dag er det Forsvarets personell og deres kompetanse som er Forsvarets spisse ende – så enkelt kan det faktisk uttrykkes.

Den grunnleggende omleggingen av Forsvaret vi har sett i de siste tolv årene, er en av de mest vellykkede omstillingene i offentlig sektor i Norge. Innenfor reelt videreførte forsvarsbudsjetter har vi klart å få mye mer ut av hver forsvarskrone. Omstillingen har skjedd langs tre hovedfaser. For det første har vi gjennomført en konsentrasjon av base- og støttevirksomheten som har gitt mye mer effekt og langt mindre overflødig struktur. For det andre har vi investert i en rekke nye plattformer, sensorer og våpensystemer, som nye fregatter, kystvaktfartøyer, fly og helikoptre samt moderne utstyr til Hæren og Heimevernet. Den tredje aksen er den vi nå for alvor går i gang med: å ta tak i de langsiktige, strategiske oppgavene knyttet til moderne satsing på personell og kompetanse. Hvis vi ikke lykkes med dette, gir strukturvalgene og anskaffelsene svært liten mening.

Forsvaret har mye å være stolt av og får til mye. Forsvaret leverer dag og natt, året rundt, på sin hovedoppgave: overvåkning, myndighetsutøvelse og suverenitetsutøvelse i Norge og bidrag til NATOs fellesforsvar. Øvings- og treningsvirksomheten i Forsvaret er nå, både i 2011 og 2012, høyere enn på mange år. Det styrker også kompetansen. Internasjonal anerkjennelse underbygger denne påstanden, noe vi høster fra Afghanistan, Libya og piratjakt i Adenbukta.

Vi skal ikke se oss blinde på det positive. Som kjent bygger man ikke et hus godt nok ved å forvente bare solskinnsdager. Skal vi sikre fortsatt leveranse, må vi i større grad og mye mer systematisk investere i kompetansen.

Omfanget av endringene forsterkes ved at den teknologiske endringstakten har vært spesielt høy i Forsvaret. I tillegg påvirker demografiske og andre samfunnsmessige utviklingstrekk denne sektoren.

Kompetanse krever og koster. Det holder derfor ikke å forvalte dette personellet. Vi må ivareta den enkelte, møte forventninger og krav, utvikle og anvende, tenke langsiktig og strategisk – det være seg for offiserer, vernepliktige, vervede og avdelingsbefal – ikke som en ekstraordinær eksersis, men som en normalsituasjon. Ellers risikerer vi nettopp å miste den kompetansen som bidrar til Forsvarets leveranser.

Vi vet også at personell med forsvarsbakgrunn er attraktive på det sivile arbeidsmarkedet. Interpellanten nevner som eksempel Sjøforsvarets særlige utfordringer på teknisk side. Å sikre personell med teknisk kompetanse er en viktig utfordring for Forsvaret. Det går som kjent godt i Norge, og det går ikke minst godt i offshore og mange andre maritime næringer. Dette gleder vi oss over, men det utfordrer selvfølgelig oss i forsvarssektoren. I andre land slåss folk om en sikker jobb i staten – i Norge lokker næringslivet. Vi har derfor noen særlige utfordringer på dette området.

Vi sliter med vakanser og for lav kontinuitet på enkelte områder der vi ikke er konkurransedyktige når det gjelder lønn og andre betingelser. På sjøforsvarssiden har vi derfor truffet konkrete tiltak. Vi har økt elevproduksjonen på tekniske linjer ved Sjøkrigsskolen. Det rekrutteres også personell fra sivil teknisk fagskole/høyskole og fra det sivile arbeidsmarkedet.

Utfordringene på ulike kompetanseområder, som f.eks. forvaltning, gjør at vi må se på om vi har rett balanse mellom sivil og militær bakgrunn hos personellet. Dessuten rekrutterer vi for dårlig fra enkelte deler av befolkningen. Vi har betydelig kompetanse, men vi er usikre på i hvor stor grad den brukes effektivt. Men jeg er, i likhet med representanten Nordtun, svært stolt over å kunne si at Forsvaret nå er den statlige virksomheten som rekrutterer flest lærlinger.

Jeg vil også nevne at Forsvarets rekrutteringsprofil er lagt om de siste årene, til den kampanjen vi nå ser i avisene: «For alt vi har. Og alt vi er.» Dette er en profil som i større grad legger vekt på mennesker og kompetanse enn på maskiner, og på verdier og formål framfor spennende opplevelser.

Kompetanseutvikling vil derfor inngå som en særlig viktig del av den kommende langtidsplanen for forsvarssektoren. Den inkluderer nettopp disse spørsmålene om avdelingsbefal og vervede, og jeg har lyst til, med hensyn til det arbeidet, å gjøre oppmerksom på at disse utfordringene treffer ulike deler av Forsvaret ulikt. Det er først og fremst i Hæren at vi ser noen spesielle utfordringer knyttet til 35-årsgrensen, som ikke på helt samme måte slår til i de delene av Forsvaret hvor lekkasjen til sivil sektor er større, og det derfor er mer behov for å etterfylle med folk som har kommet oppover gjennom avdelingsbefalssystemet.

Forsvaret skal fortsette utviklingen fra mer tradisjonell personalforvaltning til strategisk styring av personellressursene, og vil særlig ha stor oppmerksomhet på ledelse og styring.

Personellpolitikken må innrettes mot organisasjonens framtidige behov for kompetanse og kunnskap. Her og nå må vi dra best mulig nytte av de personellressursene vi allerede har. Utdanningsvirksomheten er høyt prioritert og skal innrettes bedre mot kravene til god oppgaveløsning – både nasjonalt og internasjonalt. Vi må tilrettelegge for et godt familieliv. Kvinner og menn i tjeneste for Norge i internasjonale operasjoner, samt deres nærmeste, skal være trygge på at de får den oppfølgingen de har behov for i ettertid, men også mens de tjenestegjør. Vi må ta mer tak i utfordringer knyttet til familie- og livsfasepolitikk som en del av kompetansesatsingen.

Så har jeg lyst til å si at vi er gode på å rekruttere flinke mennesker, men det er en utfordring om Forsvaret i for stor grad rekrutterer like mennesker. Er vi flinke nok til å rekruttere minoriteter og folk med annen bakgrunn? Og det er et helt åpenbart problem at vi ikke er flinke nok til å rekruttere kvinner. Jeg vil derfor også fokusere litt på det. Det er slik at i internasjonale sammenhenger kommer Norge og andre nordiske land særlig godt ut på statistikker om kvinnelig deltakelse i arbeidslivet. Det er også en veldig viktig grunn til at det går bedre med vår type land i finanskrisen enn mange andre. Det er rett og slett slik at man får en bedre utnyttelse av talent, en bedre utnyttelse av de arbeidsdyktige og en bedre omstillingsevne. Dette må også berøre Forsvaret på en annen måte enn vi har lagt vekt på før.

Det er færre og færre jobber i Forsvaret som forutsetter at man skal gå langt med tung sekk på ryggen. Flere og flere stillinger i Forsvaret forutsetter en høy grad av system- og helhetsforståelse. Behovet for simultankapasitet, evnen til å ha flere tanker i hodet samtidig, øker kraftig. Da må jeg nesten som mann innrømme at det begynner å bli underlig at vi fortsatt har et så stort overskudd av menn i Forsvaret! (Munterhet i salen)

Forsvaret har noen utfordringer på dette området, bl.a. vanetenkning. Vi ser at vi tross mange tiltak rekrutterer for dårlig blant kvinner, og vi er for lite flinke til å beholde kvinnelig kompetanse. Nå skal vi snart begynne å summere opp erfaringene med kvinnelig sesjonsplikt, men dersom dette heller ikke er tilstrekkelig, mener jeg at vi på nytt må løfte debatten om kvinnelig verneplikt. Jeg sier ikke at vi skal gjøre det nå, men jeg sier at det normale hadde vært å innføre verneplikt for begge kjønn – det unormale er å fortsette som i dag, vi lever i 2012 – og det er det som må forklares. Makt- og demokratiutredningen fra 1999 viste at særlig Kirken, politiet og Forsvaret hang etter, men nå har Kirken og politiet gjort veldige skritt framover. Dette må vi også ta inn over oss.

Jeg har også lyst til å nevne avlønningssystemet. Vi har et avlønningssystem som er lite tilpasset vår tid, våre utfordringer og vårt innsatsforsvar. Enkelt sagt har man en grunnlønn, og så får man svært mye i tillegg når man faktisk gjør noe. Dette er basert på en tid hvor man stort sett planla, øvde og trente på noe som vanligvis ikke skjedde, og nå er vi i en situasjon hvor ting faktisk skjer. Jeg har, sammen med arbeidstakerorganisasjonene, tatt initiativ til å se på dette – ikke for å redusere det totale lønnsvolumet, men for å se på hvordan det er sammensatt. Jeg tror også det vil ligge konkurransemessige og karrieremessige positive effekter i å se bedre på dette.

På bakgrunn av behov og mål ønsker regjeringen å behandle personell og kompetanse i forsvarssektoren som et langsiktig, strategisk utviklingstema – i en kompetansereform. En forstudie har identifisert fem sentrale områder:

• kompetanseorganisasjon og strategisk kompetansestyring

• behovet for å utvikle og anvende kompetansebeholdningen

• behovsorienterte strukturer, systemer og prosesser

• strategisk ledelse

• samhandling og utveksling med det sivile samfunnet

Som det framgår av dette, ønsker jeg å løfte kompetanse som et overordnet utviklingsområde for forsvarssektoren. Jeg mener ikke at alt skal kastes om på. Jeg er med rette stolt av mye av det vi har. Men ingenting tyder på at Forsvaret får mindre konkurranse framover. Dette må vi ta konsekvensen av. De overordnede målsettingene og rammene for kompetansestyringen vil komme i forslaget til ny langtidsplan, men jeg planlegger også å legge fram en mer helhetlig strategi for omstillingen av kompetansearbeidet for Stortinget i egnet form.

Presidenten: Tore Nordtun, vær så god – uten sekk, ser presidenten.

Tore Nordtun (A) [10:23:34]: Jeg vil først og fremst takke forsvarsministeren for et utmerket svar på min interpellasjon.

Som forsvarsministeren redegjorde for, har vi i Forsvaret en rekke utfordringer framover når det gjelder det behovet man har for langsiktighet og kompetanse. Jeg er svært glad for at forsvarsministeren responderte så positivt på de ulike feltene der vi har utfordringer, ikke minst familieproblematikken og kvinners deltakelse og også når det gjelder rekruttering av denne gruppen. Det gjelder også perspektivet på det internasjonale og det nasjonale og de utfordringene vi har framover når det gjelder det. Så responsen var god. Forsvaret må ha en personalpolitikk som gjør at vi rekrutterer, beholder og videreutvikler både militære og sivile medarbeidere med høy motivasjon og kompetanse, som jeg tidligere sa.

Nå oppfatter jeg det også slik at forsvarsministeren her hadde en rekke områder som han ga meget høy prioritet, og som er overordnede utviklingsprosjekter nå framover, som går på personell, kompetanse og helhet. At forsvarsministeren vil komme tilbake igjen til Stortinget i egnet form, synes jeg er meget bra. Jeg synes også det passer godt fordi vi i år skal vedta en langtidsplan for Forsvaret før vi tar sommerferie i juni måned. At vi i denne sammenhengen får satt personalpolitikken så høyt på agendaen, som det ser ut for nå, og som denne regjeringen, med forsvarsministeren i spissen gjør, tegner meget bra for tiden framover.

Statsråd Espen Barth Eide [10:25:40]: Jeg kan bare understreke, som representanten Nordtun sier, at dette er veldig viktig, og på mange måter er det den viktigste utfordringen vi nå står overfor.

Som sagt: De massive investeringene i nytt materiell og den omfattende basestrukturomleggingen vi har gjort, gir bare mening hvis vi på en skikkelig måte klarer å ta tak i de særlige personellutfordringene vi har i vår sektor, i erkjennelse av en skarp konkurranse mot andre sektorer, som også er teknologiintensive, og rett og slett i lys av det at vi lever i et land hvor det er lav arbeidsledighet og stor etterspørsel etter arbeidskraft, altså helt motsatt av det de fleste av mine kollegaer opplever. Det er jo veldig bra for landet, men en særlig utfordring for Forsvaret. Hvordan vi får en bredt sammensatt gruppe mennesker til å bli lærlinger, til å bli vervede, til å bli avdelingsbefal, til å bli offiserer og til å forbli i Forsvaret, og gi dem anledning til å ha et godt karriereløp i Forsvaret på en måte som er tilfredsstillende for dem, og også gir Forsvaret de rette ytelsene, er viktigere enn noensinne. Det vil være en hovedsak i denne langtidsplanen og i det arbeidet vi kommer med i forlengelsen av det.

Laila Gustavsen (A) [10:27:02]: Jeg har lyst til å starte med å gi noen veldig overordnede perspektiver på denne debatten.

Hvis du ser trendene i samfunnet – akkurat som forsvarsministeren sa – er vi i Norge inne i en periode der kampen om arbeidskraften tilspisser seg. Det forsterkes bl.a. av aldringen i befolkningen, men også fordi vi i Norge lykkes veldig godt med å skape nye arbeidsplasser. Det har blitt mange flere som har kommet i jobb. Da vi på 1930-tallet snakket om arbeid til alle, mente vi at alle menn skulle få arbeid, da vi snakket om arbeid til alle på 1970-tallet, mente vi at alle kvinner skulle ha arbeid. Når vi i dag snakker om arbeid til alle, handler det veldig mye om at alle skal med – ikke sant. Så dette har forandret seg veldig.

Da vi innførte alderspensjon i folketrygden i 1967, var det 4,1 yrkesaktiv per pensjonist. I 2050 kommer det til å være 1,6 yrkesaktiv per pensjonist. Til tross for rekordstor arbeidsinnvandring til Norge kommer kampen om arbeidskraften til å tilspisse seg framover. Det er den virkeligheten som også Forsvaret må forholde seg til. Da tenker jeg at det å være en attraktiv arbeidsplass, det å ha et godt arbeidsmiljø, det å legge vekt på kompetanseutvikling, det å kunne konkurrere om lønn, det å kunne rekruttere fra hele befolkningen, det å tenke kreativitet og på en måte det å klare å tilpasse seg, med en familiepolitikk som gjør at du er en attraktiv arbeidsgiver, blir mer og mer viktig. I tillegg er det slik – akkurat som både Tore Nordtun og forsvarsministeren sier – at Forsvaret har forandret seg vesentlig de siste årene. Forsvaret har blitt en kompetanseorganisasjon og er operativt. Det krever kanskje også en annen type mennesker enn det vi rekrutterte før. For å kunne klare å rekruttere i framtiden mener jeg Forsvaret på en måte er nødt til å forstå hvilken virkelighet de lever i, at kampen om arbeidskraften tilspisser seg. Er Forsvaret attraktivt nok til å klare å rekruttere de folkene vi har behov for framover? Det er det store spørsmålet.

Så er jeg veldig glad for at forsvarsministeren har oppdaget hvor viktige kvinner er, og hvilke egenskaper kvinner har. Det er fortsatt altfor få kvinner i Forsvaret, og personlig må jeg bare innrømme at da vi hadde dette oppe på landsmøtet i Arbeiderpartiet for fire år siden – eller er det to år siden, jeg husker ikke – stemte jeg for kvinnelig verneplikt. Jeg mener at det er en av de tingene som det er viktig å diskutere, men at vi selvfølgelig skal hente erfaringer fra sesjonsplikten.

Jeg er veldig glad for at Tore Nordtun legger så stor vekt på det vi kan kalle fagarbeiderne i Forsvaret. Det er meningsløst – det tror jeg vi alle erkjenner – at man i en alder av 35 år forsvinner eller på en måte blir tvunget ut, enten over på Krigsskolen, det er en vei, en mulighet, eller over i det private næringsliv. Jeg synes også det er veldig viktig når regjeringen nå skal legge fram en ny langtidsplan for Forsvaret, at vi tar tak i denne diskusjonen og ser på hele ordningen med avdelingsbefal, og at vi klarer å ta vare på Forsvarets fagarbeidere og den kompetansen som de har klart å tilegne seg, på en veldig god måte.

Så er det en utfordring at lønnsstrukturen er såpass knyttet til grad. Det er også en av de tingene jeg tror det er viktig å se på, fordi det fører til at vi får et forsvar som er for topptungt – det er for mange høvdinger og for få indianere. Det er en utfordring vi må ta på alvor.

Det å være leder og det å være ansatt i det forsvaret vi har i dag, krever andre egenskaper enn det vi hadde behov for for ti år siden, og det er veldig viktig at vi klarer å konkurrere om arbeidskraften framover.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:32:24]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp et veldig aktuelt tema. Samtidig er det med en viss interesse jeg registrerer at det er representanten Nordtun, som jo kommer fra Arbeiderpartiet og dermed også ett av regjeringspartiene, og som har sittet med forsvarsministeren i seks år, som faktisk tar opp denne problemstillingen. I seks år har vi pekt på problemene rundt kompetanse og personell, og derfor var det desto hyggeligere og med en veldig interesse jeg hørte hva forsvarsministeren sa. Og jeg er veldig glad for at forsvarsministeren nå vil prioritere personell.

Når representanten Nordtun i sin spørsmålsstilling viser til Sjøforsvarets mangel på operativt befal, skips- og våpenteknikere, er det noe jeg påpekte forrige gang dette ble diskutert. Forsvarsministeren avfeide den gangen problemet, selv om de som er direkte berørt, hadde fokusert på denne problemstillingen da vi besøkte Haakonsvern. Men nå ser det heldigvis ut som om forsvarsministeren har fått den samme informasjonen som oss, og har tenkt å se på utfordringene som Sjøforsvaret, spesielt, har.

Dette gjelder også, som representanten Nordtun sier, de andre forsvarsgrenene, så det er et behov for ikke bare å tenke kutt. Kanskje er det på tide å starte med å prioritere alle de menn og kvinner som faktisk har valgt å sikre Norge og norske interesser.

Det er vel neppe noe som er så dyrt og så utmattende for en organisasjon som stadige omorganiseringer, og i Forsvaret har det i de siste ti årene vært store, veldig store, omstillingsprosesser. Derfor er det viktig når man rekrutterer ungdom til Forsvaret, at man har en langtidsplan som ikke resulterer i den ene omorganiseringen etter den andre.

Ungdommens muligheter i Forsvaret er mange, og det er et tilbud som Norge kan være veldig stolt av å tilby norsk ungdom. Men som sagt forutsetter dette forutsigbare rammer også for dem som velger disse utmerkede tilbudene. Ellers er det fort gjort å ønske seg bort etter pliktårene. Da taper ikke bare Forsvaret verdifull kompetanse, men også muligheten til på lang sikt å bygge opp dem som skal utgjøre Forsvarets kjernekompetanse.

Det er også andre utfordringer enn dette i det norske forsvaret som jeg håper forsvarsministeren tar med seg til forsvarssjefen, nå som de jobber med langtidsplanen. Det første er, som vi har hørt tidligere her, avdelingsbefalet, som ikke akkurat stimulerer flott norsk ungdom til å bli i Forsvaret, siden de ikke har en karriere etter fylte 35 år. Hva slags signaler gir man da til ungdom som ønsker å bli rekruttert? Jo, du kan få jobb, men bare til du er fylt 35 pluss tre. Hvis man velger å bli ekspert på f.eks. våpensystemer, er det et relativt marginalt behov for den slags ekspertise i det private næringsliv. Samtidig må man altså se seg om etter en annen jobb. Her tror jeg kanskje det kan være lurt å vurdere om man skal endre ordningen med avdelingsbefal. Det andre man bør se på, er å tilby jobb til dem som har vært i utenlandsoppdrag. Dette er ressurspersonell som man kunne trukket store veksler på i rekrutteringen og opplæringen av nye soldater.

I den siste utgaven av Offisersbladet er det en artikkel som tar for seg personell og kompetanse, og der gis vi to dimensjoner som er fundamentale for diskusjonen rundt kompetansen i forsvarssektoren, nemlig Forsvarets berettigelse eller eksistensgrunnlag og den tidløse militære kjernekompetansen. Dette er begge svært viktige dimensjoner, og det dreier seg om en kompetanse som ikke kan sammenlignes og erverves andre steder i samfunnet.

Skal vi ha et sterkt, stabilt og kompetent forsvar, hjelper det ikke med det mest moderne innen forsvarsmateriell. Den aller viktigste ressursen i Forsvaret er dets kompetente personell.

Ivar Kristiansen (H) [10:37:15]: Høyre deler selvfølgelig representanten Nordtuns bekymringer, det har vi gjort ganske lenge. For ca. to år siden fremmet Høyre et forslag her i denne salen der vi ba om en helhetlig gjennomgang av befalsordningen. Dette forslaget ble ikke vedtatt – dessverre. Men jeg har jo blitt atskillig større optimist i dag med initiativet fra interpellanten og når jeg hører representanter fra regjeringspartiene ytre seg som de gjør – og såpass sterkt som de gjør, attpåtil. Representanten Nordtun kaller dette for dårlig personalpolitikk. Det har han sikkert helt rett i. Representanten Laila Gustavsen erklærer dagens situasjon som meningsløs. Derfor tror jeg forsvarsministeren ganske trygt kan ha enda djervere mål enn det som han gir uttrykk for når han sier at han planlegger å legge frem en mer helhetlig strategi med hensyn til personellsituasjonen. Jeg tror tiden er inne nå – også på bakgrunn av at det er stor og bred politisk enighet om at vi ikke kan leve videre med dagens situasjon.

Norge er i en situasjon der man til alle praktiske formål mangler arbeidskraft. Hittil har den største utfordringen for Forsvaret vært å makte å løse oppgavene økonomisk, men vi ser mer og mer at utfordringen i like stor grad ligger på den personellmessige siden.

Forsvaret blir mer og mer spesialisert, som interpellanten var inne på. Det betyr at det er en institusjon i en enorm omstilling, hvor de fleste sektorer og avdelinger krever spesialutdannet personell. I en situasjon der det er etterspørsel etter arbeidskraft, hvor Forsvarets personell i betydelig grad er etterspurt, ser vi nå eksempler på at vi investerer betydelige beløp i utstyr, jf. fartøy som koster flere milliarder, men som vi på grunn av mangel på faglig utdannet personell ikke er i stand til å bemanne – og slik sett være operative. Dette er dårlig økonomi. Jeg føler at vi er ganske enige om at dette er vi nødt til å gjøre noe med. Derfor er det prisverdig at statsråden har den tilnærmingen han har i dette spørsmålet.

Personellsituasjonen i Forsvaret er lite omtalt i forsvarssjefens militærfaglige råd. Det er prisverdig at denne tematikken er berørt i årstalen i Oslo Militære Samfund. Det kan tyde på at vi får diskutert dette på alvor i Stortinget.

Vi kan ikke forvente at organisasjonene i Forsvaret skal være pådriverne i dette spørsmålet – langt derifra. Hvis det er noen som har trodd det, må de ha ventet for lenge – og i alle fall forgjeves.

Vi har en avdelingsbefalssituasjon som tilsier at vi ikke lenger trenger å vente på å få flere eksempler. Dette er personell som er godt utdannet, men som slutter når de er 26–27 år. Hvem ønsker å ta fatt på en karriere der de vet at de blir lempet ut når de blir 35 år? I dag jobber man intensivt med å få folk til å stå i avtalen til de blir 35 år. Paradokset er jo – som regel – at når de har blitt 35 år, er de altså på høyden av sin karriere, men da er det altså ut og «vekk me'n», som det heter på skøytespråket.

Jeg håper vi nå lar ord bli til handling, og at Stortinget får en sak om en helhetlig gjennomgang av personellsituasjonen i Forsvaret. Det er et godt initiativ interpellanten har tatt. Nå ligger ballen – bokstavelig talt – til oppfølging i Forsvarsdepartementet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:41:55]: I mange debatter er det viktig å huske på det mest primære, og det viktigste for rekrutteringen til Forsvaret er den allmenne verneplikten, at Forsvaret nettopp kan rekruttere de beste av de beste i hele årskull. Det mener vi i Senterpartiet fortsatt er helt avgjørende, at Forsvaret har en bred rekrutteringsbase inn til førstegangstjeneste og videre karriereløp i det norske forsvaret. Det må vi ikke glemme, det er av stor verdi for rekrutteringen til Forsvaret.

Så er det noe jeg har lyst til å si – jeg er veldig enig med interpellanten og også statsråden, men jeg har lyst til å dra noen tanker i tillegg.

Det ene gjelder tunge oppdrag forsvarspersonell har tatt på seg, ikke minst de siste ti årene. Vi har nå stått sammenhengende i kamplignende situasjoner i ti år – ikke minst gjelder det Hæren. Det har vært store krav for dem som har vært i slike situasjoner, men også for familiene til dem som f.eks. har vært i Afghanistan på vegne av oss de siste ti årene. Det er vi i Senterpartiet opptatt av. Nå har det skjedd veldig mye bra, og det er en helt annen bevissthet i Forsvaret med hensyn til oppfølging av psykolog og prest. Man har gode rutiner. Men i de lokalmiljøene der man er tungt berørt, f.eks. av oppdrag som i Afghanistan, er det en spesiell belastning. Det vi har diskutert før, og som kan ligge litt i tankegangen når det gjelder Pilotprosjekt Østerdalen, er hvordan vi kan se primærhelsetjenesten i kommunene sammen med de tjenestene man har i Forsvaret og statens helsetjenester, at man kan styrke den ekstra i de forsvarstunge områdene. Det er en ekstra belastning nettopp på familiene – og i skolesituasjonen, der det er foreldre som er sendt ut i denne type tunge, krevende og farlige oppdrag, hvor det kanskje er fire–fem elever i en klasse som har en far eller en mor som er i Afghanistan, og man har hørt på nyhetene om morgenen at det har gått av en bombe, eller at en soldat er skadet. Det må vi ha en bevissthet rundt. Det er en stor styrke for lokalmiljøet å ha tunge forsvarsinstallasjoner, men lokalmiljøenes skolehverdag og familiehverdag blir også preget av internasjonale hendelser. Det er en tenkning som man begynner å snakke om, men jeg tror det fortsatt er mye å gå på her for å styrke kompetansen i det ordinære helsevesenet.

Så er det én ting til som bekymrer meg litt – og jeg har også vært innom det før. En del av de soldatene som har vært ute i denne type tunge oppdrag, synes det er vanskelig å snakke om psykiske problemer i forsvarsregi, for man er redd for at det kan virke hemmende på karrieren videre. Hvis en soldat sier til en psykolog i Forsvaret at han sliter psykisk, har mye mareritt og den type ting, er han redd for at det kan gjøre at han senere ikke får lov til å dra på den type tunge oppdrag. Derfor tror jeg et tilleggselement for at en bør styrke primærhelsetjenesten i tunge forsvarsområder, er at de soldatene som er usikre på om de kan bruke Forsvarets eget apparat, kan bruke det andre offentlige hjelpeapparatet for å få hjelp, et hjelpeapparat som da har spesielt god kompetanse på området.

Når vi skal ta for oss langtidsplanen, er det én ting som vi må være viss på. Det er at det skal være helhetlige karriereløp i Forsvaret, ikke sånn som det har vært, at snakker du med en forsvarsunge, kan han alle dialektene i hele Norge – det er klart det er en kvalitet, men det kan være litt slitsomt også – men at det skal være mulig å bosette seg i f.eks. Østerdalen eller Indre Troms som fenrik og se for seg at det går an å kjøre et helhetlig karriereløp i visse forsvarstunge områder. Derfor mener jeg den utviklingen vi har, er rett, ved at vi har konsentrert Forsvaret tyngre til visse områder, slik at en f.eks. i mitt område kan gå fra å være fenrik til å være generalmajor i Østerdal garnison. Så en har muligheter. Og da kan dette være familiens base mens man kanskje i kortere perioder må tjenestegjøre andre steder.

Det siste jeg vil si, og der jeg tror vi også har en vei å gå, gjelder muligheten for f.eks. grenaderer og andre som er rekruttert inn, til å ta utdanning underveis, at man ser på sivilt–militært samarbeid, ser på hvordan man kan bruke sivile høyskoler, slik at man i kombinasjon med et militært karriereløp kan få seg en bedre utdanning, og at man slik står bedre rustet den dagen man går ut av det militære. En del av de oppdragene som grenaderer har, passer ikke for en 50-åring. Det må være muligheter også etterpå.

Steinar Gullvåg (A) [10:47:00]: Jeg er glad for en interpellasjonsdebatt som i og for seg er en naturlig del av den løpende forsvarsdebatten for tida.

Når jeg velger Luftforsvarets stasjon på Mågerø som utgangspunkt for mitt innlegg, er det fordi denne stasjonen besitter en kompetanse som er av uvurderlig betydning for det norske forsvaret. Stasjonen på Mågerø består av tre enheter, en operasjonsskvadron, Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole og, ikke minst, programmeringssenteret.

Jeg er enig med interpellanten i at det er grunn til å være bekymret for at vesentlig forsvarskompetanse kan komme til å gå tapt dersom departementet – og senere Stortinget – følger de anbefalingene som forsvarssjefen har gitt i sin forsvarsstudie. Forsvarssjefen har som kjent foreslått at stasjonen på Mågerø i Tjøme og stasjonen i Sørreisa skal legges ned og erstattes av et nytt senter på Reitan i Bodø.

Rent bortsett fra at en samlokalisering av luftkontrollstasjonene til Reitan vil øke sårbarheten til Forsvaret, er det rimelig avklart at den kompetansen som i dag finnes på Mågerø, neppe vil følge med til Reitan. Så vidt jeg kan bedømme, vil det føre til at Forsvaret dermed går glipp av kritisk kompetanse som ikke umiddelbart lar seg erstatte, heller ikke over tid. Særlig gjelder dette programmeringssenteret, som har utviklet en spesialkompetanse som ikke bare er til nytte for det norske forsvaret, men faktisk for hele NATO-forsvaret. Det er ikke tilfeldig at personell fra Mågerø stadig er i tjeneste i andre NATO-land. Senest i 2011, altså i fjor, ble CRC Mågerø testet og fikk som eneste enhet i NATOs kommando- og kontrollkjede karakteren excellent.

Når jeg trekker fram Mågerø, er det også fordi denne stasjonen har stor betydning for det sivile samfunnet. Det er helt riktig som forsvarsministeren pekte på, at Forsvaret konkurrerer med det sivile samfunn om rekruttering og kompetanse. Jeg er derfor glad for at forsvarsministeren i den omstruktureringen som nå skal skje i Forsvaret, fokuserer på disse områdene.

Jeg håper også at han vil se hen til noen av de erfaringene vi har høstet ved store omstruktureringer av statlige virksomheter ellers i samfunnet. Jeg antar eksempelvis at om Stortinget i dag, med den kunnskap og erfaring vi har høstet, skulle tatt stilling til utflyttingen av Sjøfartsdirektoratet fra Oslo til Haugesund, ville vi i det minste hatt en helt annen debatt enn vi fikk den gang, nettopp fordi vi åpenbart undervurderte kompetansebehovet, og fordi det har sin pris over tid å holde på opparbeidet kompetanse. Det er en pris som faktisk kan bli i høyeste laget.

Også andre etater har gjort lignende erfaringer. Faren er alltid at store omstillinger fører til kompetansetap, og at det alltid tar sin tid å erstatte tapt kompetanse. Dermed er det selvfølgelig ikke sagt at vi skal la være å gjennomføre omstillinger, men det hjelper, som kjent, å kjenne til konsekvensene av det vi gjør.

Sverre Myrli (A) [10:51:38]: Interpellanten har fått mye ros for å ha tatt opp dette spørsmålet. Så jeg veit ikke om han tåler mer.

Jeg trur det er viktig at vi i det arbeidet som Stortinget etter hvert skal i gang med, å diskutere langtidsplanen for Forsvaret, ikke bare diskuterer bataljoner, skvadroner og andre fysiske innretninger, men at vi også diskuterer menneskene i Forsvaret som organisasjon, og at vi i de valgene vi tar i forbindelse med langtidsplanen for Forsvaret de nærmeste åra, også har oppmerksomhet på hva det vil ha å si personellmessig. Når det gjelder de valg vi foretar for Heimevernet, i bataljonstrukturen i brigaden eller for kampflybaser – velger vi én base eller to baser osv. – må vi også ha i mente hva det vil ha å si personellmessig, for ansatte i Forsvaret. Offiserer er det størst fokus på, men la oss heller ikke glemme det store antallet sivilt ansatte i Forsvaret. Og så et nytt moment: Hva vil det ha å si for verneplikten og hva slags mannskaper vi trenger i Forsvaret i tida som kommer?

Det slår meg hvis en reiser og besøker 2. bataljon på Skjold eller grensevakten i garnisonen i Sør-Varanger, eller for ikke å si om en går om bord på et av de nye fartøyene til Sjøforsvaret, at det er et enormt teknisk avansert utstyr Forsvaret i dag har. Det er klart at det tar lang tid å lære opp dem som skal jobbe med disse systemene. Forsvarsministeren brukte begrepet «gå langt med tung sekk». Det er klart at hvis det er opplæringa, har du lite å stille opp med hvis du skal håndtere dette teknisk avanserte utstyret. Det utfordrer også verneplikten slik vi nå innretter Forsvaret vårt. For – som sagt – det er et veldig teknisk avansert forsvar. Hvis opplæringa er å «gå langt med tung sekk», har du lite å stille opp med hvis du skal jobbe med bekjempelse av «cyber attack», f.eks.

Mitt poeng er at vi må fokusere mer på menneskene i Forsvaret som organisasjon, sivilt ansatte, militært ansatte og vernepliktige, og vi må se hele organiseringa av Forsvaret personellmessig – hva slags mennesker vi trenger framover – i sammenheng med diskusjonen om verneplikten.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:55:07]: Min erfaring er at representanten Nordtun tåler mye ros før han mister bakkekontakten, så han får litt av meg også! Det er fint at denne problemstillingen blir diskutert ikke bare i den kommende langtidsplanen og den kommende stortingsmeldingen eller hva det blir, men at vi også tar diskusjonen her.

La meg bare understreke noen av de poengene som representanten Kristiansen tok opp, og legge til noen ekstra. For det første er det sånn at kompetansespørsmålet, som egentlig gjelder i hele samfunnet, treffer Forsvaret med ekstra tyngde, og det er mange årsaker til det. Den ene årsaken er at familiemønstrene er helt endret fra for noen tiår siden. Det å flytte med familien der den ene i familien ikke skal jobbe, er en utenkelighet nå for tida. Det betyr at det å tenke seg at man må ha Forsvaret opptatt av hvordan man skrur sammen arbeidsplasser for at også den andre, altså ektefellen, skal ha arbeid, er faktisk et viktig poeng.

Så har også utdanningssystemet i Forsvaret noen utfordringer. I dag har de som begynner på mastergrad, stort sett rundet 50 år. Det vil si at de har omtrent ti år igjen av sin yrkesaktive karriere i Forsvaret, mens de kanskje burde begynt tidligere, sånn at Forsvaret og samfunnet kunne ha fått utnyttet den kompetansen de har, i et lengre perspektiv, i en lengre del av den tida de jobber i Forsvaret.

Så er det noen utfordringer knyttet til avdelingsbefalsordningen i særdeleshet. Jeg tror det er viktig å huske tilbake til bakgrunnen for at den ble innført i sin tid. Det var for å rette opp i et system som heller ikke fungerte spesielt godt. Det var veldig topptungt, og man hadde problemer med å få systemet til å fungere på en optimal måte for Forsvaret. Så gikk man kanskje i den motsatte grøfta, hvor man finner det vanskelig å beholde personell og kompetanse over tid i Forsvaret. Det som er en ganske stor utfordring akkurat nå både for Hæren og for Sjøforsvaret, er at den gjennomsnittlige avgangsalderen for avdelingsbefalet er 26–27 år. Det er fordi du står i et valg på den tida: om du skal satse på fem–seks–sju år til i Forsvaret og så begynne en sivil karriere, eller om du skal hoppe av da og begynne en sivil karriere på et tidligere og kanskje enklere tidspunkt. Det er en reell utfordring som man merker godt, og som gjør at det blir vanskelig å holde på kompetansen.

Så er det en kombinasjon av to forhold når det gjelder avdelingsbefal. Det ene er å klare å få dem som er avdelingsbefal, til å stå som avdelingsbefal til de er 35 år. I tillegg er utfordringen å klare å lage en ordning som gjør at de menneskene faktisk står enda lenger, altså at man endrer ordningen sånn at de står lenger, og dermed beholder kompetansen i Forsvaret mye lenger. Generalinspektøren for Hæren har antydet at det ville være til god hjelp hvis man kunne ansette omtrent en tredjedel av avdelingsbefalet i faste stillinger. Det ville hjelpe på det kompetansegapet som i dag oppleves. Så det er egentlig to ting ved det: Det ene er å få avdelingsbefalet til å stå til de er 35 år, og så er det å endre ordningen så de kan stå enda lenger, for de er da på høyden av sin kompetanse.

Så er det ett aspekt til som påvirker kompetansen i Forsvaret, og det er det som det norske forsvaret har drevet mye med de siste ti åra, nemlig deployering i utenlandsoperasjoner, som er uhyre verdifullt for læring i Forsvaret – det gir en kompetanse i seg sjøl som er viktig. Men systemet er sånn at når man skal sende noen ut, tar man ofte de beste og mest erfarne delene av et system, skrur det sammen til et mannskap, som så sendes ut. Det får konsekvenser for opplæringen av dem som er igjen. Men problemet er også at når de kommer tilbake og noen skal ut neste gang, er det i stor grad andre som plukkes og skrus sammen til et mannskap. Man bruker altså kanskje ikke den erfaringen man har, godt nok.

Det er flere som har vært inne på at det virker å være stor politisk enighet her, og det er jeg helt enig i. Det virker som om det fra alle partiers side er et ønske om å gjøre reelle endringer som kan få betydning for Forsvaret. Men da må man også tørre å ta grep, tørre å se forbi den debatten som jeg tror tidvis lammer diskusjonen lite grann, nemlig spørsmålet om hva man skal kalle dette – underoffiserskorps eller spesialistbefal, eller andre navn. Det viktigste er å få til en endring som betyr at vi klarer å tiltrekke oss og beholde kompetent personell i Forsvaret lenger. Det er vi avhengig av, og det fortjener de som velger en yrkeskarriere i Forsvaret. De er fantastisk gode håndverkere, de er fantastisk gode soldater.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:00:15]: Jeg regner med at representanten Nordtun er så robust at han tåler litt mer ros på en dag som denne.

Selv om jeg ikke har hørt hele debatten, er jeg ikke i tvil om at temaet som sådant er viktig. Samtidig er det fristende å si: Er dette et ukjent problem? Er det med personellsituasjonen i Forsvaret noe som har dukket opp nå? Beklager, det nekter jeg å tro. Jeg ser at det i alle fall er to tidligere forsvarsministre til stede i salen i dag, så kompetansen er stor både blant dem som diskuterer, og dem som hører på.

Omstilling er heller ingen nyhet i Forsvaret. Utfordringen vår – sammen med forsvarsministeren og departementet – er å få til ordninger som gjør at vi beholder folk, at vi tar vare på kompetansen, og at vi har rett mann og rett kvinne på rett sted med hensyn til totaliteten i Forsvaret. Jeg tror vi lykkes ganske bra.

Hvis vi ser på tilbakemeldinger på den innsatsen som norske soldater har gjort i Midtøsten, i Afrika og i Afghanistan, for å nevne noe, er de gjennomgående positive. Det er veldig sjelden at vi i dette rommet diskuterer kritiske tilbakemeldinger fra allierte eller andre om at man har gjort en dårlig jobb. Tvert imot, min erfaring er i alle fall at det vi gjør her, er å rose dem som har gjort en jobb ute, på vegne av nasjonen Norge. Det sier noe om kvaliteten, og det sier noe om kvaliteten hos dem som har vært ute og gjort jobben. Poenget vårt er å sørge for at det fortsetter slik – å ta vare på det gode, ta vare på de kvalitetene vi har i systemene våre, og sørge for at det videreføres.

Jeg tror at en av de store utfordringene vi har, er å sørge for at statusen til de ansatte i Forsvaret ivaretas – det være seg de som er i uniform, eller de som er sivilt ansatt, som andre har vært inne på før, for status assosieres med noe som er positivt, og det er utrolig viktig. Det finnes nok av dårlige eksempler fra andre deler av samfunnet, hvor man etter hvert har fått problemer fordi man hele tiden har følt at man har vært ansatt i en del av samfunnet som har vært belastet. Slik kan vi ikke ha det i Forsvaret. Vi har ikke råd til det, verken sikkerhetsmessig eller på annen måte. Folk er den viktigste faktoren vår, så vi må sørge for å gi dem muligheter – muligheter som komitélederen var inne på i forhold til videreutdanning. Vi må ta vare på folk, ikke bare ta vare på den enkelte, men gjerne vedkommendes familie, for det er totaliteten for den enkelte som bidrar, som er viktig. Dersom vedkommende føler at han eller hun har trygghet for seg selv, for sin familie og sine pårørende, blir det mye lettere å fokusere på jobben sin. Hvis man er bekymret for det som skjer et annet sted enn der man tjenestegjør, skaper det en usikkerhet som i det lange løp rammer alle sammen. Da rammer det også Forsvaret som institusjon.

Jeg mener at det er ett moment til som kanskje ikke har vært berørt i så stor grad. Det er tilliten til Forsvaret som institusjon, altså Forsvarets omdømmekapital. Det har vi diskutert her tidligere. Det er dessverre slik at av og til er det diskusjoner her som går på Forsvarets totale evne til å løse ting – Forsvarets bruk av midler, tilbakemeldinger f.eks. fra Riksrevisjonen, der man stiller spørsmål ved en del av disposisjonene som gjøres. Det rammer selvfølgelig ledelsen i Forsvarsdepartementet – den militære ledelsen – men det rammer også den enkelte personen som er ansatt der, som har en jobb innen Forsvaret. Jeg synes noe av det forsvarsministeren bør være opptatt av å ta vare på, er å sørge for et positivt fokus og et positivt omdømme av Forsvaret.

Ikke minst er det slik at Forsvaret er en stor kompetanseutvikler. Mange av de nyvinningene som det sivile samfunnet får etter hvert, kommer i stor grad gjennom Forsvaret og forsvarsforskning. Etter hvert blir det så akseptert å ta det inn i den sivile delen av samfunnet. Så nøkkelen er igjen: personell.

Andre har påpekt uføre i Forsvaret når det gjelder omstilling – om forsvar og omstilling på en måte er synonymt. Jeg tror ikke vi kommer utenom det. Et statisk forsvar tror jeg vil være et dårlig og til tider svakt forsvar. Et forsvar i omstilling er en nødvendighet. Det Forsvaret skal være en motvekt til, endres også, og det er ikke statisk. Omstillinger vil også i framtiden være helt nødvendige, men til syvende og sist er folk og personell det viktigste vi har.

Tore Nordtun (A) [11:04:53]: Jeg synes debatten i denne interpellasjonen har vært god, og den har etter min oppfatning vært bred – ikke minst den responsen forsvarsministeren ga, hvor han la fram perspektivene og handlingskraft bak disse tingene som er så usedvanlig viktig. Jeg tror vi tar opp denne viktige debatten på et riktig tidspunkt. I forbindelse med langtidsplanen for Forsvaret, som vi nå er midt inne i behandlingen av, er det viktig å ha dette klart for oss.

Forsvaret står overfor en enorm omstilling. Tidligere har det vært veldig mye snakk om kuler og krutt og hvilket materiell man skal ha, enten det gjelder båter, fly osv., men nå får vi satt mye sterkere på dagsordenen det personellet som skal betjene dette nå og i framtiden. Det tror jeg er usedvanlig viktig. Vi kan ikke operere alle disse tingene uten å ha dette i orden.

Det som jeg synes de øvrige som har deltatt i debatten, har brakt inn på en god måte, er perspektivet på familiepolitikk og likestilling – også kvinneperspektivet – i Forsvaret. Det synes jeg er veldig viktig å få brakt inn nå, slik at vi ser helheten når vi skrur de enkelte tingene sammen. Da er vi nødt til å ta dette med hvis det skal være liv laga framover, og det skal det! Forsvaret og personellet står sterkt i den norske befolkningen, og dette med at man vil satse på kompetanse og se framover, er veldig viktig. Det tror jeg er det aller viktigste i hele Forsvaret, nemlig at vi har de fundamentene og anseelsen i orden.

Konkurransen om arbeidskraften framover vil bli veldig sentral, også i Forsvaret. Forsvaret vil bli veldig avansert og har nå særdeles avansert utstyr. Da er konkurransen, som jeg sa, i forhold til det sivile markedet – for å si det slik – veldig fremme, og da må vi ikke misse, vi må være konkurransedyktige.

Så vil jeg understreke én ting helt til slutt, og det var også forsvarsministeren inne på. Det er at samarbeidet med organisasjonene i Forsvaret er usedvanlig viktig for å få dette til. Det vet jeg forsvarsministeren mener, men skal vi få dette ordentlig og godt på skinner framover – det er på skinner allerede – må de ansatte være med i alle ledd, og det er også det vi må fokusere på i det videre arbeidet vårt.

Jeg sier takk så langt.

Statsråd Espen Barth Eide [11:07:48]: Jeg vil begynne med å rose representanten Nordtun for å ha satt i gang en meget god debatt og takker for svært gode innspill. Det var veldig mange innspill som går i samme retning. Jeg tror det ble godt oppsummert, ikke minst av representanten Ine Marie Eriksen Søreide, at det er viktig å huske hvorfor disse ordningene ble satt i gang.

Det var altså Bondevik II-regjeringen, med Kristin Krohn Devold som forsvarsminister, som innførte avdelingsbefalordningen, og det var en riktig beslutning. Det var ikke en dårlig beslutning, det var en riktig beslutning, fordi man, som representanten Laila Gustavsen nevnte, tok tak i problemet med at det gamle forsvaret – arven fra den kalde krigen som i liten grad var blitt omstilt gjennom 1990-tallet – hadde veldig mange høvdinger, hvor indianerne var oss andre som skulle rekrutteres inn. Slik kunne vi ikke ha det. Man måtte gjøre noe med karrieremønsteret. Man kunne ikke ha et karrieremønster hvor man hadde veldig mange eldre mennesker og veldig få yngre fordi det ikke var plass til dem. Noe måtte man gjøre.

Så samler vi erfaringer. Noen av de erfaringene er helt klart veldig gode, andre er problematiske. Jeg må også minne om – flere har vært inne på det – at det er to forskjellige problemstillinger knyttet til avdelingsbefal. Én problemstilling er at vi mister dem for tidlig, og en annen problemstilling er at vi ikke har plass til dem etter 35 år. Litt grovt sagt er den første problemstillingen særlig til stede i Sjøforsvaret og Luftforsvaret og den siste særlig til stede i Hæren. Så vi må altså ikke gjøre det om til ett problem. Det er mange forskjellige utfordringer med ulike typer svar. Men alt dette vil vi altså se på, først i langtidsplanen, og så når vi kommer tilbake med en dypere kompetansegjennomgang.

Så vil jeg si at den konsentrasjonen av basevirksomheten som vi nå har gjort, og som Slagsvold Vedum også var inne på, har gitt helt nye muligheter for lange karriereløp. Eksemplet med Østerdalen er veldig godt. Der kan man være menig vernepliktig, man kan være grenader, man kan bli avdelingsbefal, man kan bli offiser, og man kan bli sjef innenfor det området – karrieremessig, familiemessig bra, tilsvarende i Indre Troms, tilsvarende i Bergen for Sjøforsvaret, tilsvarende i Sortland for Kystvakten. Og når vi nå får valgt kampflybase eller baseløsning, vil vi ha en tilsvarende mulighet der. Det er i seg selv veldig viktige bidrag for å få et mer forutsigbart karriereløp i Forsvaret.

Jeg har lyst til å understreke at det er mange utfordringer, og mange er påpekt. Jeg er enig i mye av det som er påpekt. Det er veldig mye bedre enn det var. Forsvaret skal ha ros for en helt annen holdning til at kompetanse er viktig. Det er ikke slik at vi oppdager det nå.

Igjen: Ellingsens poeng er helt riktig. Vi får jo gjennomgående svært god tilbakemelding, også når vi sammenligner oss med andre land. Så noe får vi til, men det er på ingen måte en grunn til å legge seg på latsiden og ikke satse på dette. Vi har fokusert mye på veteranspørsmål. Anne-Grete Strøm-Erichsen som forsvarsminister gjorde mye der. Grete Faremo satte i gang en forstudie om personell. Dette skal jeg ta videre.

Helt til slutt: Steinar Gullvåg snakket om Mågerø. Dit skal jeg reise så fort denne debatten er over.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.