Jette F. Christensen (A) [11:11:47]: (ordførar for saka): Formålet med pasientrettigheitsloven er bl.a. å auke pasientanes moglegheit til medbestemming og å sikre befolkninga lik tilgang på helsetenester. Å innføre ordninga med fritt sjukehusval var eit tiltak for å nå målet om meir likebehandling, å ta vare på respekten for pasienten og tilliten mellom pasienten og legen og å redusere ventetida.

Riksrevisjonen har undersøkt i kva for grad myndigheitene har nådd det målet dei hadde for ordninga med fritt sjukehusval. Undersøkinga viser at ventetida har blitt betrakteleg forkorta etter at ein innførte ordninga med fritt sjukehusval. Brukarane av ordninga, som legg vekt på kortare ventetid, oppnår det. Ordninga med fritt sjukehusval bidreg altså til å jamne ut for den enkelte og ventetida mellom sjukehusa og gjer vegen kortare for å oppnå det målet pasientrettigheitsloven hadde om å sikre lik tilgang til gode helsetenester, uavhengig av kor i landet ein bur.

Undersøkinga viser derimot eit betydeleg potensial for å redusere forskjellane i ventetider mellom sjukehusa ved at fleire pasientar nyttar ordninga med fritt sjukehusval. Ordninga fungerer betre jo fleire som bruker ho. Det må vere eit mål å få fleire pasientar til å nytte seg av den ordninga for at ventetida skal bli kortare, både for dei sjølve og andre.

Riksrevisjonen har i rapporten sin også sett på kven brukarane som nyttar ordninga med fritt sjukehusval, er. Det er eit viktig moment i undersøkinga. Komiteen nemner i sin merknad kor viktig det er å sikre lik tilgang på gode helsetenester uavhengig av kor i landet ein bur. Eitt av formåla med pasientrettigheitsloven er jo nettopp at loven skal bidra til å sikre befolkninga lik tilgang til helsetenester av god kvalitet, ikkje berre uavhengig av kor ein bur, men òg av alder, kjønn, økonomisk, kulturell og språkleg bakgrunn og sosial status. Riksrevisjonen sine funn viser at det er likheitstrekk i bakgrunn, utdanning, inntekt og tilknyting til arbeidslivet hos dei som nyttar seg av ordninga med fritt sjukehusval, og dei som ikkje gjer det. For eksempel kan ein nemne at delen brukarar av ordninga blir redusert desto lågare hushaldningsinntekta er, og at berre 20 pst. av dei pasiantane som ikkje har utdanning utover grunnskulen, nyttar seg av ordninga. Undersøkinga viser altså at pasientar med høg utdanning og høg inntekt i større grad nyttar ordninga med fritt sjukehusval, og at når dei indikatorane peikar nedover, nyttar ein seg heller ikkje av ordninga med fritt sjukehusval og får lengre ventetid og dermed dårlegare kvalitet på tenesta. Ein slik strukturell ulikheit i sosial status når det gjeld offentlege helsetenester, kan me ikkje ha. Komiteen meiner desse funna understrekar behovet for at det blir sett inn fleire tiltak for at helsetenesta i alle ledd i større grad informerer om ordninga til sine pasientar.

Undersøkinga viser at den viktigaste faktoren for at ein pasient brukar retten til å velje sjukehus, er at fastlegen informerer om ordninga. Nesten halvparten av pasientane i undersøkinga fekk ikkje informasjon av fastlegen om moglegheita til å velje sjukehus, sjølv om fastlegane har fått mange rettleiiarar med informasjon om korleis dei på ein betre måte kan vidareformidle den typen informasjon. 71 pst. av brukarane av ordninga fekk denne informasjonen av fastlegen sin, medan berre 34 pst. av pasientane som blei behandla ved sitt lokale sjukehus, fekk informasjon om retten til å velje sjukehus.

Ein samla komité merkar seg Riksrevisjonens funn om at ordninga vil verke betre, og at pasientane sine rettar blir betre tekne vare på, dersom fleire nyttar ordninga. Det er ikkje pasientane sitt ansvar aleine å hente informasjon om tilbodet. Helseføretaka, sjukehusa og fastlegane har eit betydeleg ansvar for å gje god og riktig informasjon om korleis den enkelte pasienten kan bruke ordninga.

Departementet har sendt ut informasjon til fastlegane om deira ansvar for å informere om ordninga, men likevel har komiteen valt å be departementet øve meir påtrykk overfor dei som har informasjonsplikt. Når 45 pst. av fastlegane oppgjev at dei sjeldan eller aldri hjelper pasienten til å finne det sjukehuset der ventetida er kortast, og berre kvar fjerde oppgjev at vedkomande ofte går inn på informasjonsnettstaden for å finne aktuell behandlingsstad, viser det at det er behov for å styrkje fastlegen sin opplysningsrolle, særleg når ein slik tilvisingspraksis kan bidra til at ventetidene blir reduserte. Når 9 pst. av fastlegane tilviser halvparten av brukarane av ordninga, seier det seg sjølv at det er eit stort forbetringspotensial her. Komiteen er av den oppfatninga at departementet bør setje i verk tiltak for å sikre at fleire fastlegar oppfyller kravet i pasientrettigheitsloven om å bidra til auka informasjon.

Kvaliteten på pasientbehandlinga er den viktigaste grunnen når pasientane vel behandlingsstad. Men på nettstaden frittsykehusvalg.no blir det ikkje gjeve nokon informasjon om kvaliteten på den enkelte behandlinga. Nettstaden gjev informasjon om den samla kvaliteten på sjukehusa. Både brukarane av ordninga med fritt sjukehusval og pasientane som blei behandla ved sitt lokale sjukehus, legg veldig vekt på å oppnå god kvalitet på behandlinga. For å tilpasse seg behovet til pasientane er det viktig at myndigheitene i framtida prioriterer å utvikle kvalitetsindikatorar som klargjer kvaliteten på sjølve pasientbehandlinga. Komiteen meiner at utforminga av nettsida frittsykehusvalg.no heile tida må vere brukarvennleg, og at sida må innehalde tilstrekkeleg og målretta informasjon som er lett å bruke både for pasient og for helsepersonell.

Komiteen meiner at openheit og tilrettelagd informasjon om kvaliteten på helsetilbodet er viktig for brukarane som grunnlag for valet av helsetilbod. Komiteen meiner at det arbeidet departementet har gjort og sett i gang med å utvikle nye kvalitetsindikatorar og å publisere dei, har medverka til betre resultat på området – betre enn då undersøkinga blei gjord. Så det er framskritt, og det er bra.

Komiteen ser fram til den varsla stortingsmeldinga om kvalitet og pasientsikkerheit. Departementet har òg sagt i sitt svar til Riksrevisjonen at meldinga vil omhandle verkemiddel for å styrkje og vidareutvikle arbeidet med måling av kvalitet. Utvikling og presentasjon av indikatorane til ulike formål, òg som grunnlag for val av sjukehus, vil inngå i det arbeidet. Det er god grunn til å tru at det vil medverke til betre informasjon.

Riksrevisjonen legg fram funn om at det skjer avvik mellom forventa ventetid som blir oppgjeven på nettstaden, og reell ventetid. Komiteen ser derfor fram til Helsedirektoratet sitt prosjekt for å samanlikne dette forholdet med det formålet å presentere reelle ventetider på frittsykehusvalg.no.

Det er ein merknad i innstillinga frå komiteens fleirtal, medlemene frå Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, som omhandlar kreftpasientar. Desse partia meiner at dei bør få betre og meir spesifikk informasjon på desse nettsidene. Det har ikkje Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet gått inn for, fordi me meiner at ein bør fokusere på å arbeide breitt for å tilby betre, oppdatert, brukarvenleg og tilgjengeleg informasjon til alle pasientgrupper. Komiteens medlemer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti har òg vist til eit Dokument 8-forslag, og eg går ut frå at dei sjølve vil gjere greie for det.

Med det tilrår eg innstillinga frå komiteen.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:20:56]: Jeg har noen kommentarer for å supplere saksordføreren.

Ordningen med fritt sykehusvalg er en god ordning. Både familiemedlemmer og jeg selv har gjort bruk av denne ordningen med godt resultat. Senest i går kveld fikk jeg vite at et familiemedlem som trenger operasjon, hadde fått vite at det ved lokalsykehuset ville ta elleve måneder før han kom til behandling, mens han ved å bytte til et annet sykehus i nærheten kunne få operasjonen på to måneder. Slik fungerer altså ordningen positivt i praksis.

Det er en god ordning fordi den gir en viss grad av valgfrihet i tilfeller hvor man ikke har den fulle tillit til det lokale sykehus, eller kan tjene på å bytte, kvalitetsmessig eller tidsmessig. Samfunnsøkonomisk er den også fornuftig, i og med at den kan bidra til at folk raskere kan få løst sine helseplager, og dermed raskere kommer tilbake til arbeidslivet.

Nå er det kjent at Fremskrittspartiet ønsker seg et enda bredere system enn dagens system. Vi ønsker et system som også inkluderer de private virksomhetene i sykehusbransjen, hvor pengene følger pasienten, uansett om et privat eller offentlig eiet sykehus velges. Dette vil bidra til å løse køene raskere og bryte ned det klassedelte sykehusvesen den rød-grønne regjering har bidratt til å la utvikle seg. Nylig hørte jeg i en rapport i media at andelen som nå hadde privat helseforsikring, hadde passert 300 000 personer. Det tyder på at det er en betydelig tillitskrise til det offentlige sykehusvesen i Norge. Men dette er en annen debatt.

Som det fremkommer av merknadene, er aktiv bruk av ordningen med fritt sykehusvalg viktig for å korte ned ventetidene for behandling. Jeg bør kanskje også i en bisetning nevne at det selvfølgelig er viktig at sykehusenes effektivitet er god for å få ned ventetider. Men tilbake til dette med fritt sykehusvalg: Det er helt sentralt med informasjon om ordningen – fra helseforetakene, sykehusene og fastlegene. Når det gjelder sykehusene og foretakene, er en sentral oppgave å sørge for at innhold og utforming av informasjonen på nett er riktig, og at den er lett å finne frem i.

Når det gjelder fastlegene, må de bli flinkere til å informere sine pasienter og hjelpe dem til rette på dette området. Riksrevisjonens rapport viser at her er noen leger flinke, mens andre kan gjøre en bedre jobb. Når 45 pst. av legene innrømmer at de sjelden eller aldri hjelper pasientene på dette feltet, har vi en betydelig utfordring, som må tas på alvor. Det er selvfølgelig også en utfordring, slik saksordføreren påpeker, med det gap som finnes når det gjelder bruk av ordningen, med tanke på utdanning og økonomi. Det er et gap som er bekymringsfullt, og som selvfølgelig Fremskrittspartiet også er opptatt av.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:24:30]: Jeg vil takke saksordføreren for en grundig og god redegjørelse om saken – og den enstemmige innstillingen i komiteen.

Det er slik at når vi blir syke og trenger helsehjelp, er vi i en sårbar situasjon, der vi er prisgitt et stort og mangslungent offentlig helsevesen. Pasientrettigheter overfører makt fra det offentlige systemet til pasientene. Derfor har Høyre og de andre borgerlige partiene kjempet fram en rekke nye pasientrettigheter de siste to tiårene. En annen viktig begrunnelse er at pasientrettighetene viser at helsetjenesten er til for pasientene, og ikke omvendt.

Venstresiden har ofte vært svært skeptisk til nye pasientrettigheter og til å overføre makt fra systemet til pasientene. Da retten til fritt sykehusvalg ble innført, hadde Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet felles merknader, der de uttrykte bekymring for at denne rettigheten ville svekke lokalsykehusene. Høyre fastslo allerede den gangen at det viktigste var at pasientene fikk hjelp i rett tid. Nå ser vi at mange lokalsykehus får pasienter utenfor sitt opptaksområde, fordi de har kort ventetid og gode tilbud. Dette må jo være et bedre utgangspunkt for å utvikle lokalsykehusene enn at pasienter tvinges til å stå i lange køer for å sikre sykehusenes ordrereserve.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at retten til fritt sykehusvalg har ført til kortere ventetider, helt i tråd med målsettingen for ordningen. Dermed kan flere pasienter få helsehjelp når de trenger det. Samtidig ser vi at ordningen kan forbedres på flere punkter.

Et lite antall fastleger står for en stor andel av henvisningene til fritt sykehusvalg. Pasienter som har fastleger som gir god informasjon om ordningen, har kortere ventetid enn andre. Dette viser at vi må sørge for at flere fastleger veileder pasienter om denne muligheten. Men det er like viktig at sykehusene selv gir riktig informasjon om retten til fritt sykehusvalg.

Riksrevisjonen har gjentatte ganger påpekt systematisk svikt i sykehusenes praktisering av pasientrettigheter. Det gjelder informasjon om rettighetene, fastsettelse av frist, og informasjon om retten til behandling ved andre sykehus i forbindelse med fristbrudd. Det er åpenbart at helseforetakene har et betydelig forbedringspotensial når det gjelder å ivareta pasientenes rettssikkerhet. Dette handler om den grunnleggende respekten for pasientens rett til behandling i rett tid, uavhengig av kapasiteten ved det aktuelle sykehuset.

Bedre informasjon fra fastleger og sykehus er også viktig for å sikre alle en likeverdig mulighet til å benytte fritt sykehusvalg – og dermed få raskere helsehjelp. Ventetiden bør ikke avgjøres av pasientenes ressurser til å gjøre seg kjent med de rettigheter og muligheter som finnes.

Dersom pasientrettighetene skal være reelle, må også informasjonen om ventetidene gjenspeile virkeligheten. Riksrevisjonen påpeker at ventetider ikke alltid er oppdaterte og korrekte. Dette fører til at pasientene villedes, i stedet for å veiledes om mulighetene for rask behandling. Høyre har lenge tatt til orde for bedre og mer korrekt informasjon, også om forventede ventetider, f.eks. for kreftpasienter. For den som rammes av alvorlig sykdom, er det avgjørende å få vite når man kan forvente å få hjelp. I dag får man informasjon om historiske ventetider, ikke forventede ventetider.

Høyre ser fram til at det iverksettes tiltak som sikrer at flere pasienter får en reell mulighet til å benytte fritt sykehusvalg, slik at de kan få rask behandling ved sykdom. Vi har foreslått å utvide ordningen til også å omfatte private tjenester som er faglig godkjent. Det er et paradoks at helsekøene øker og at ventetidene er lange, samtidig som mange private tilbud har ledig kapasitet. Det er faktisk slik at under den rød-grønne regjeringen ser vi et økende klasseskille mellom dem som kan kjøpe seg rask hjelp, og dem som ikke har råd til det. En utvidet rett til fritt sykehusvalg vil sikre at alle kan få raskere hjelp, uavhengig av økonomiske ressurser.

Kjersti Toppe (Sp) [11:29:17]: Riksrevisjonen si undersøking av ordninga med fritt sjukehusval viser at ordninga har bidrege til utjamning av ventetider mellom sjukehus. Derfor er ordninga med fritt sjukehusval ei god ordning, som ved auka bruk gir oss eit stort potensial for ytterlegare å redusera ventetidene i helsevesenet.

Dei aller fleste av pasientane som nyttar seg av ordninga, vel å bli behandla på eit offentleg sjukehus i same helseregionen. Eg er derfor ueinig med representanten Ulf Erik Knudsen, som sa at det skal vera ei tillitskrise til det offentlege helsevesenet. Eit fleirtal av pasientane blei behandla ved sitt lokale sjukehus, og dei tre viktigaste årsakene til det var at ventetidene var akseptable, det var nærleik til familie og venner og gode erfaringar med tidlegare behandling. Dei fleste som nyttar retten til fritt sjukehusval, nemner at det å oppnå god kvalitet er den viktigaste årsaka.

Rapporten viser òg at pasientar med høg utdanning og inntekt i større grad nyttar ordninga med fritt sjukehusval, og, som nemnt før av fleire, at fastlegane ikkje er flinke nok til å informera pasienten om ordninga med rett til fritt sjukehusval og nytten av ho. Heller ikkje sjukehusa har gode nok rutinar for å gjera ordninga kjent, og dei oppfordrar ikkje pasientane nok til å nytta ordninga.

Undersøkinga frå Riksrevisjonen kjem med fleire gode tiltak for å få ordninga med fritt sjukehusval til å fungera betre og til å vera ei reell ordning for fleire pasientgrupper. Her har fastlegane ein portnarfunksjon. At nettstaden frittsykehusvalg.no blir betre med ny informasjon om kvalitet og meir reell ventelisteinformasjon, er òg viktig.

Nyleg har det vore ein stor debatt i media om auken av private helseforsikringar. Ventelistene i det offentlege helsevesenet er nemnde som ei årsak til den eksplosjonen vi har sett. Fleire parti på høgresida meiner at utbygging av det private helsevesenet er løysinga for å få ned ventelistene og redusera marknaden for slike forsikringar. Riksrevisjonens rapport viser at det er eit stort potensial for å redusera ventelistene i det offentlege ved auka bruk av ordninga med fritt sjukehusval, og at auka bruk av ordninga vil kunna medverka til at kapasiteten i spesialisthelsetenesta generelt vil kunna utnyttast betre.

Noreg har ei utfordring med at vi har relativt store sosiale helseforskjellar, trass i at vi er eit land med eit velutvikla helsevesen. Det er store variasjonar i levealder berre innanfor Oslo kommune sine grenser. Det er òg helsevariasjonar korrelert til utdanning og økonomi. Derfor er det grunn til å ta tak i dei opplysningane som kjem fram i undersøkinga, om at det er dei mest ressurssterke pasientane med høgast utdanning og inntekt som i dag brukar ordninga mest, og som dermed kan oppleva kortare ventetid for behandling, og kanskje betre kvalitet. Det kan bryta med det overordna prinsippet om å sikra alle lik tilgang til gode helsetenester.

Det er òg grunn til å leggja merke til at det store fleirtalet i dag vel å bli behandla på det nærmaste sjukehuset. Sjølv om ordninga blir betre kjend og meir brukt, trur eg det store fleirtalet av pasientar òg i framtida vil bli behandla på det nærmaste sjukehuset med den nødvendige kompetansen. Det ligg altså ei slags avgrensing i ordninga. Derfor er det viktig å fortsetja arbeidet med å sikra god kvalitet og akseptable ventelister på alle sjukehus i Noreg.

Eit siste poeng som ikkje er nemnt i innstillinga, men som vi veit er ein realitet, er at dei eldste pasientane kanskje uansett kor godt dei blir informerte om at dei har ein rett til å reisa vekk for å få behandling, ikkje ser på dette som eit alternativ. Dei eldste og dei kanskje sjukaste av oss ønskjer å bli behandla på det nærmaste sjukehuset.

Så ordninga med fritt sjukehusval er ei god ordning som kan forbetrast. Ho kan bidra til auka kapasitet i helsevesenet. Men det er viktig å vera bevisst på at ordninga òg representerer forskjellar i kor stor grad ho blir nytta, som korrelerer til sosiale helseforskjellar, og at vi då er bevisste på at for enkelte pasientgrupper vil fritt sjukehusval ikkje ha nokon stor verdi, heller ikkje i framtida.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:34:05]: Representanten Toppe mener at vi ikke har en tillitskrise i norsk helsevesen når 300 000 har kjøpt seg private forsikringer og bruker private sykehus – en økning på anslagsvis rundt 100 000 bare de siste par årene.

Jeg lurer på hvor representanten Toppe setter grensen for at det kan anses som en tillitskrise? Når man kommer opp i 400 000 eller 800 000, kan vi da si at vi har en tillitskrise? Noen vil jo mene at når vi begynner å nærme oss 10 pst. av befolkningen, eller 8 pst. av befolkningen, er det en betydelig mistillit til norske sykehus.

Som et spørsmål nr. 2: Ser ikke representanten Toppe de sosiale utfordringene ved dette, ved at vi får et klart klasseskille gjennom at noen kjøper seg bedre helsetjenester enn andre?

Kjersti Toppe (Sp) [11:35:08]: At det er mange som kjøper seg private helseforsikringar, er vi veldig bekymra for, og at det er eit behov for private helseforsikringar, må ein arbeida for å få vekk.

Så er det jo sånn at sjølv dei som har private helseforsikringar, i stor grad nyttar det offentlege helsevesenet. Det er jo ikkje sånn at løysinga på det er at ein skal byggja ut det private helsevesenet. Den rapporten som vi behandlar i dag, viser jo at vi har eit stort potensial i det offentlege helsevesenet for å få ned ventelistene. Det at dei som brukar ordninga med fritt sjukehusval – faktisk det store, store fleirtalet – nyttar eit anna tilbod i det offentlege helsevesenet, meiner eg viser at vi ikkje har noka tillitskrise i det offentlege helsevesenet i Noreg. Vi skal forbetra det, og det er for lange ventelister på enkelte område, men vi har jo eit godt helsevesen i Noreg som ikkje det private elles stengjer for.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:36:27]: Fritt sykehusvalg er en viktig pasientrettighet som Kristelig Folkeparti har vært med og kjempe fram. Vår forventning har vært at en slik rettighet skulle gi pasientene raskere behandling. Riksrevisjonens rapport viser at ordningen bidrar til at ventetiden blir kortere. Samtidig viser rapporten også at det er et stort potensial for å redusere ventetiden for flere pasienter dersom flere benytter seg av ordningen med fritt sykehusvalg. Slik ville også kapasiteten i sykehusene blitt utnyttet bedre.

Mye tyder på at informasjonen til pasientene om mulighetene for å velge et tilbud andre steder enn der de naturlig hører til, ikke er god nok. En del pasienter har heller ikke krefter til å søke opp alternativene selv. Det er dessverre slik at fortsatt er det noen som ikke har tilgang til Internett.

Kristelig Folkeparti mener det er urovekkende at undersøkelsen viser at pasienter med høy utdannelse og høy husholdningsinntekt benytter ordningen med fritt sykehusvalg i større grad enn pasienter med lavere husholdningsinntekt og lav utdannelse. Et viktig mål i helsetjenesten er lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet uavhengig av alder, kjønn og bosted og økonomisk, kulturell og språklig bakgrunn. Dette understreker behovet for at helsetjenestene gir pasientene god informasjon og hjelper med å finne alternative behandlingssteder.

God informasjon om ordningen med fritt sykehusvalg, ventetider og kvalitet m.m. er et ansvar for både fastlegen, helseforetakene og myndighetene. Undersøkelsen viser at den viktigste faktoren for at en pasient bruker retten til å velge sykehus, er at fastlegen informerer om ordningen. Det er derfor av stor betydning at også fastlegene blir orientert om hvor viktig deres informasjon er i denne sammenhengen. Det skal ikke være nødvendig at pasienten selv er nødt til hele tiden å etterspørre en slik informasjon. Mange pasienter vil nok også være avhengig av fastlegens veiledning for å velge rett sykehus hva gjelder både ventetid og kvalitet.

Helseinstitusjonene har også en plikt til å gi pasientene informasjon. Selv om det gis informasjon om retten til å velge, vil det for mange ikke være tilstrekkelig informasjon. Det er også behov for å vite noe om ventetid ved andre sykehus. Det burde også være en selvfølge at sykehusene orienterte om at rettighetsstatus og fristdato for helsehjelp gjelder også om en velger et annet sykehus. Det bør også gis informasjon om hvorvidt behandlingsfristen kan innfris.

Riksrevisjonen peker i rapporten på at informasjonen på nettstedet frittsykehusvalg.no kun gir informasjon om forventet ventetid for de minst prioriterte pasientene. Dette gjør at en del pasienter med rett til nødvendig helsehjelp ikke ser muligheten til å redusere ventetiden. Riksrevisjonen trekker også fram at informasjonen om kvalitet er for lite oppdatert. Samlet sett konkluderer Riksrevisjonen med at informasjonen på nettstedet må forbedres, slik at pasientene får et bedre grunnlag å ta sin beslutning på. Dette er Kristelig Folkeparti helt enig i. Nettsiden må gi både god og relevant informasjon og være lett å bruke for både pasienter og helsepersonell.

For kreftpasienter er ventetid en stor påkjenning og kan også være avgjørende for liv eller død for pasienten. Kristelig Folkeparti mener derfor at det er viktig at særlig kreftpasienter får vite om forventet ventetid til behandling på nettsiden. Også ventetiden til privat røntgen og andre private med avtaler som tilbyr diagnostisering og nødvendig helsehjelp, må publiseres.

I likhet med saksordføreren, som holdt en god redegjørelse for sakens innhold, ser også jeg fram til at vi skal få meldingen om kvalitet og pasientsikkerhet til Stortinget. Jeg tror vi får en viktig debatt da og en viktig oppfølging av Riksrevisjonens rapport.

Michael Tetzschner (H) [11:41:33]: Som flere før meg har vært inne på, har denne rapporten dokumentert at det er et stort potensial for reduserte ventetider ved større bruk av ordningen med fritt sykehusvalg. De enkle fakta er at ventetiden i undersøkelsen er kortere for brukere av ordningen, dem som aktivt har valgt et sykehus, enn for pasienter behandlet ved sitt henviste sykehus. Det betyr at 70 pst. av brukerne har ventet kortere enn dem som bare fulgte det henviste tilbudet. De 30 pst. av brukerne av ordningen som hadde noe lengre ventetid, hadde det fordi de hadde lagt vekt på andre sider enn rask behandling, nemlig det de oppfattet som et bedre tilpasset tilbud, der de hadde hørt om kvaliteten og dermed for sin del fant mer betryggende.

Samtidig med at et flertall av brukerne oppnår raskere behandling, viser også undersøkelsen – interessant nok – at det ikke fortrengte pasienter som man ellers skulle tro var i konkurranse til sitt lokalsykehus, hvilket jo var en innvending da ordningen ble diskutert i sin tid. Slik sett kan vi si at retten til fritt sykehusvalg har innfridd Stortingets forventninger i 1999, da reformen ble vedtatt. Det er knapt noen helsereform som har vært i nærheten av å innfri så mange av de gode intensjonene som Stortinget har hatt, som nettopp denne retten til fritt sykehusvalg.

Større pasientinnflytelse, raskere behandlinger, kortere køer og ikke bare omfordeling av dem. Alt dette er noe spesialisthelsetjenesten, med over en kvart million mennesker i helsekø, burde verdsette.

Likevel er det slik at ordningen med fritt sykehusvalg aldri har vært mottatt særlig entusiastisk av de statlige helseforetakene, av sentrale helsemyndigheter og, det tør jeg også si, heller ikke av departementet under denne ledelsen. Ordningen har vært for pasienter med særlig interesse for sin situasjon og med utdannelse og andre ressurser til å gjøre noe med den – som enkelte andre talere også har vært inne på. I tillegg kan jeg si at jeg sitter med konkrete eksempler fra sykehus som også har følt konkurransen på grunn av valgfriheten for pasienter de føler de eier, og har funnet frem til behandlingstilbud etter at vedkommende pasient har antydet at man kom til å bruke valgfriheten og søke seg til et annet sykehus. Det betyr rett og slett at denne pasienten som benyttet sin valgfrihet, ikke fikk den imøtekommet ved et annet sykehus, men rykket frem i køen ved det ordinære sykehuset som vedkommende sognet til, til skade for en annen pasient, som, uvitende om dette, ikke rykket frem i køen.

Dette er et av mange symptomer på at de statlige helseforetakene ikke ser seg tjent med å informere eller på annen måte bidra til at hele den samlede kapasiteten i spesialisthelsetjenesten kunne ha vært utnyttet bedre og fullt ut.

Vi kan med dagens system tilby plasser til pasienter som velger dem aktivt, på ikke-statlige sykehus som har avtale med et regionalt helseforetak, etter utløpet av fristen som er satt for behandling av den enkelte pasient. Men disse sykehusene melder også stadig om hvordan systemet forsinkes, obstrueres og i verste fall motarbeides.

Jeg synes at departementet bør interessere seg sterkt for om ordningen blir etterlevd etter intensjonen. Sånn sett er det betegnende at det er Riksrevisjonens etterkontroll som gjør at Stortinget får en sak om hvordan retten til å kunne velge sykehus fritt har utviklet seg.

Riksrevisjonens arbeid med et område vil i sin natur være rettet mot fortiden, men i Helse- og omsorgsdepartementets tilsvar til rapporten er det lite som tyder på at ordningen med fritt sykehusvalg vil bli sterkere og understreket som en mulighet for pasientene. Det er særlig interessant når departementet sier på side 15, nederst i første spalte:

«Departementet mener at anbefalt frist i prioriteringsveilederne ikke uten videre kan sammenliknes med den lovfestede retten som fremkommer i pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften. Prioriteringsveilederne inneholder anbefalinger på gruppenivå, mens pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften omhandler individuelle pasienters rettigheter. Individuelle forhold kan derfor tilsi at rettighetsstatus og/eller frist blir annerledes for den aktuelle pasienten enn for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.»

Dette betyr – oversatt til norsk dagligtale – at man ikke har noe behov for å informere om alternative behandlingssteder så lenge man har oversittet det man fra medisinsk synspunkt mener er anbefalelsesverdig. Man mener at pasientrettighetsloven skal ha effekt først når det blir farlig. Det er etter min mening for defensivt. Dette viser etter mitt skjønn at departementet mener at ordningen med fritt sykehusvalg er noe som skal inntreffe dersom mangel på behandling er i ferd med å overskride en forsvarlighetsgrense for pasienten. Jeg vil igjen si at dette er på grensen til en motvillig holdning til fritt sykehusvalg som idé.

Det er nemlig ikke noe i veien for at vi allerede i dag kan informere om at andre sykehus har et tilbud for den angjeldende pasient allerede på det tidspunktet hvor man konstaterer at pasienten oppfyller kriteriene for rett til helsehjelp. Det er ingen grunn til å fastholde den praksis som gjør at denne informasjonen først kommer når fristbruddet er et faktum. Jeg tør også minne om at det i denne sal ble nedstemt et forslag, Dokument 8:158 S for 2010–2011, fra Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og meg selv. Ellers så har disse gode ideene, om tidligere informasjon i sykdomsforløpet, ikke vunnet gjenklang i departementet under den nåværende ledelsen.

Hvis man tenker litt videre, er det ikke noe i veien for at fra systemet med at pasienter først kan velge fritt mellom landets sykehus som subsidiær ordning, kan man også tenke seg at den ble introdusert som en primærordning – en ordning der alle sykehus som tilfredsstilte godkjente krav, kunne være med og gi tilbud som pasientene kunne orientere seg om før de ble for dårlige og for svekket til å ha glede av en slik rettighet.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:49:06]: Jeg synes det har vært mange interessante innlegg i denne debatten, men jeg må si at jeg ikke kjente meg helt igjen i siste innlegg. For jeg vil understreke veldig sterkt at fritt sykehusvalg er en viktig pasientrettighet. Riksrevisjonens undersøkelser viser jo også at 70 pst. av dem som benyttet seg av ordningen med fritt sykehusvalg, ventet kortere tid enn pasienter som fikk samme type behandling ved lokalsykehuset som de hørte til. Og de som brukte ordningen, fortrengte heller ikke tilsvarende pasienter ved det sykehuset de valgte som behandlingssted. Dette betyr jo da bare at ressursene brukes bedre.

På den bakgrunn mener Riksrevisjonen at ordningen med fritt sykehusvalg bidrar til å jevne ut ventetidene mellom sykehus. De mener også at det er potensial for å redusere ventetidene dersom flere pasienter bruker ordningen med fritt sykehusvalg, noe også mange har vært inne på.

Riksrevisjonen påpeker at mer aktiv informasjon til pasientene vil kunne bidra til å forene målene om økt medbestemmelse og lik tilgang til helsetjenester.

Regjeringen er opptatt av å redusere ventetidene til spesialisthelsetjenesten. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2012 er dette et mål. Økt bruk av ordningen med fritt sykehusvalg er ett av flere virkemidler som kan bidra til å korte ned ventetidene.

Informasjonstjenesten Fritt sykehusvalg ble etablert i 2003. Tjenesten består av en gratis telefontjeneste og nettstedet frittsykehusvalg.no. Ved å ringe eller gå inn på nettet kan pasientene få informasjon om forventet ventetid for over 100 behandlingstyper og enkelte kvalitetsmål. Informasjonstjenesten er i stadig utvikling, og nye opplysninger skal legges ut. Blant annet arbeider Helsedirektoratet med et prosjekt der de sammenligner forventet ventetid med reell ventetid. Målet er å legge ut reelle ventetider på frittsykehusvalg.no.

Flere nye kvalitetsindikatorer er publisert i 2011. Dette arbeidet skal fortsette. Vi skal styrke og videreutvikle metoder for å måle kvalitet til ulike formål, bl.a. kvalitetsmål som kan brukes som grunnlag for å velge sykehus. Kunnskap og åpenhet om kvalitet vil være et sentralt tema i stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet, som jeg skal legge frem senere i år.

Riksrevisjonen fant at det er likhetstrekk i bakgrunn, utdanning, inntekt og tilknytning til arbeidslivet blant dem som bruker fritt sykehusvalg. Tilsvarende er det også likhetstrekk blant dem ikke benytter seg av ordningen. Komiteen mener at disse funnene understreker behovet for å sette inn tiltak i helsetjenesten, slik at pasientene får bedre informasjon om ordningen. Jeg er enig i at god informasjon er en viktig forutsetning for at alle skal kunne bruke ordningen – ikke bare de ressurssterke som vet hvordan de skal finne frem. Som saksordføreren var inne på, er det ulike grupper av brukere som benytter telefontjenesten og nettstedet. Noen brukere foretrekker telefontjenesten og noen foretrekker nettstedet, og derfor må vi opprettholde begge tilbudene. Men det er viktig å være klar over at lik tilgang til informasjon ikke nødvendigvis fører til større likhet i bruk av ordningen. Dataene fra Riksrevisjonen viser jo også at et flertall av pasientene ble behandlet ved sitt lokale sykehus. Det var tre grunner som pekte seg ut: at ventetiden var akseptabel, at sykehuset lå i nærheten av venner og familie, og at pasienten hadde gode erfaringer med sykehuset fra før.

Det viktigste er å sørge for at informasjonen når ut til alle, så alle får muligheten til å velge hvor de skal behandles. Så må det være opp til den enkelte pasient om de velger lokalsykehuset eller et annet sykehus. Mange i debatten har vektlagt fastlegenes ansvar i denne sammenheng. Fastlegen er en sentral rådgiver når pasienten skal velge sykehus. Det har departementet vært tydelig på i rundskriv og brev. I utkast til fastlegeforskrift, som er på høring til 22. mars, har vi foreslått at fastlegen skal ha plikt til å informere pasienten om ordningen med fritt sykehusvalg og hvor han kan få ytterligere informasjon. Det understrekes i høringsnotatet at det ikke forventes at fastlegen skal bistå pasienten med å velge et konkret sykehus. Vi har sendt informasjonsmateriell om ordningen til alle fastlegekontor og oppfordret legene om å dele dette ut til pasientene.

Jeg har nylig hatt foretaksmøter med de regionale helseforetakene. I disse møtene viste jeg til Riksrevisjonens undersøkelse av ordningen med rett til fritt sykehusvalg. Jeg stilte krav om at de regionale helseforetakene setter inn tiltak som sikrer at alle får informasjon og veiledning om ordningen. Jeg påpekte at slik informasjon bør gis samtidig med at pasienten får vite når de har time i spesialisthelsetjenesten. På den måten får pasienten helt fra starten et grunnlag for å vurdere om det kan være hensiktsmessig å benytte ordningen med fritt sykehusvalg. Dette kravet kommer i tillegg til tidligere krav om at sykehusene må bruke malene for svarbrev som Helsedirektoratet har laget. I disse malene er det lagt inn egne punkt om hva slags informasjon helseforetakene har plikt til å gi, og et av punktene er nettopp informasjon om ordningen med fritt sykehusvalg.

Komiteens flertall fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker at sykehuset publiserer hvor lang ventetid kreftpasienter må regne med. De vil også publisere ventetid til privat røntgen og andre private tilbydere som har avtale med et regionalt helseforetak.

Et menneske som får en kreftdiagnose, er en prioritert pasient. Vi har satt som mål at 80 pst. av disse pasientene skal få behandling innen 20 virkedager. Dette målet følger vi opp gjennom krav i oppdragsdokumentet, og ved å dokumentere hvor mange som faktisk får behandling innen 20 virkedager. Vi startet med å måle dette for tre krefttyper i 2011. Etter mitt syn er det ikke hensiktsmessig å publisere forventet ventetid for kreftpasienter. Grunnen er at ordningen med fritt sykehusvalg viser maksimal forventet ventetid for de lavest prioriterte pasientene. En kreftpasient er en prioritert pasient. Vi følger med på hvor mange kreftpasienter som faktisk får behandling innen 20 dager, og dette er mer nyttig informasjon for en kreftpasient enn forventet ventetid. Alle disse resultatene blir offentliggjort.

Når det gjelder ventetiden til private røntgeninstitutt, har jeg bedt de regionale helseforetakene om å legge til rette for at offentlige politiklinikker og private røntgeninstitutt kan rapportere ventetider til Norsk pasientregister. De regionale helseforetakene skal også sørge for at private røntgeninstitutt som vil ha avtale, må publisere forventet ventetid for pasienter som ikke har rett til nødvendig helsehjelp etter prioriteringsforskriften.

Avslutningsvis vil jeg peke på at Helsedirektoratet har gjennomført flere informasjonskampanjer, senest i 2010, om ordningen med fritt sykehusvalg og om informasjonstjenesten for fritt sykehusvalg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Michael Tetzschner (H) [11:57:06]: Gledeligvis var statsråden i sitt innlegg inne på betydningen av informasjon. Derfor går mitt spørsmål nettopp på når denne informasjonen skal inntreffe. Mitt spørsmål til statsråden er om hun kunne tenke seg å rykke frem tidspunktet for når pasienten blir informert om retten til fritt sykehusvalg, f.eks. slik at man innarbeider en presisering i forskrift til pasientrettighetsloven § 2-1, som f.eks. kunne gå ut på at pasienten samtidig med fastsettelse av en individuell frist for behandling også gis informasjon om valgmuligheter for andre behandlingssteder og -tider.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:57:48]: Det kan godt hende det er hensiktsmessig å ta det inn i pasientrettighetsloven, men jeg vil tro at for den enkelte pasient er det ikke lovverket de går inn i direkte. Det er mye viktigere å få informasjon når man får vite at man har en time eller skal ha en behandling i spesialisthelsetjenesten. Da mener jeg at fastlegen – som veldig mange har vært inne på – er et nøkkelpunkt, og selvfølgelig også at sykehusene, når de vurderer at en pasient skal ha en behandling, må informere øyeblikkelig når pasienten får time, om at ordningen med fritt sykehusvalg eksisterer, at ordningen er pasientens valg, og at ventetiden kanskje kan være kortere enn ved det nærmeste sykehuset.

Jeg har lyst til å understreke, pasient – unnskyld, president! Det var nok en freudiansk forsnakkelse! (Munterhet i salen) Jeg har lyst til å understreke at jeg er veldig opptatt av at alle pasienter skal få behandling så fort som de kan.

Presidenten: Alle pasienter bør få hjelp, også presidenten når han er pasient!

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.