Håkon Haugli (A) [14:12:28]: Bakgrunnen for denne interpellasjonen er dyp uro og bekymring over utviklingen i en del av Oslo jeg bor i og er glad i. Utgangspunktet er en sak i Aftenposten om omfanget av overfallsran i områdene til Sentrum og Grønland politistasjoner i Oslo.

På ti år har det faktisk vært 6 000 personran i dette området. Det er litt mer enn halvparten av alle slike ran i hele landet. Og altså: mer enn ett ran hver eneste dag i ti år. Ifølge politiet økte antall ran av person på offentlig sted i Oslo med 44,7 pst. fra 2010 til 2011. Oslo har også halvparten av landets overfallsvoldtekter, de fleste skjer sentralt i byen. Det samme området langs Akerselva er også landets største handelsplass for narkotika.

Hensikten med interpellasjonen er ikke å tegne et negativt bilde av en virkelig flott del av byen, eller å skremme, men å invitere til debatt og øke bevisstheten om et problem som berører mange mennesker, direkte og indirekte, og som i stor grad påvirkes av beslutninger vi tar her i denne salen.

Sturla Nøstvik sitter på galleriet her i dag. Torsdag 22. september i fjor kl. 21.30 var han på vei hjem fra en spillejobb for Oslo kommune på arrangementet Elvelangs ved Akerselva. Etter å ha fraktet musikkinstrumentene tilbake til øvingslokalet, gikk han den korte 5-minutters turen hjem. Han snakket med samboeren på telefonen og fortalte at han straks var hjemme. Ett minutt hjemmefra fikk han brått og helt uventet et pistolskjefte slått hardt inn i hodet. Mens blodet rant fra et sår i pannen, herjet to ranere med Nøstvik i nesten en time. Han ble dratt med til et kratt og lagt i bakken. Ranerne snakket dårlig norsk og dårlig engelsk, men fikk truet til seg kodene fra flere minibankkort med pistol. Mens den ene raneren holdt vakt, løp den andre til en kiosk for å tømme kontoene. Ranet var brutalt og nøye gjennomtenkt. Dette har de gjort før, har Nøstvik fortalt at han tenkte.

Da han samme kveld kom i kontakt med politiet, ble han tatt imot av hyggelige og forståelsesfulle politifolk. De bekreftet at de var kjent med ransmetoden, men kunne også fortelle at det bare var to patruljebiler ute i sentrumsgatene den kvelden. Vi har tapt byen, var beskjeden Sturla Nøstvik – ransoffer nr. 351 i Grønland politidistrikt i 2011 – fikk.

«Vi har tapt byen.» Det er en sjokkerende og uakseptabel uttalelse – ikke fordi politifolk ikke skal få si hva de mener, problemet er ikke at det ble sagt, problemet er at de opplever det sånn.

I det store og hele er Norge et trygt land og Oslo en trygg by. Den brutale voldskriminaliteten i deler av Oslo er imidlertid et stort problem for alle som bor her. Den skaper usikkerhet, utrygghet og avmakt. Den påvirker folks valg av bosted, transportmiddel og annet, og den bidrar til å undergrave tilliten til politiet og oppslutningen om asylinstituttet.

Det er dessverre et faktum at mange av dem som begår kriminalitet i Oslo indre øst, er i landet som asylsøkere. Politiet oppga i fjor at asylsøkere fra Vest-Afrika dominerer på nedre Grünerløkka, mens unge somaliere dominerer og selger hasj på Grønland og asylsøkere fra Nord-Afrika og Afghanistan har overtatt mye av dopsalget rundt Oslo S.

At personer misbruker asylinstituttet til å drive organisert kriminell virksomhet i Norge, er problematisk av mange grunner. Det er grov utnyttelse av norsk gjestfrihet. Virksomheten i Norge er en del av et globalt problem med organisert kriminalitet, og den bidrar til holdninger som særlig rammer asylsøkere med et reelt beskyttelsesbehov.

Gjengangerproblematikken har vært belyst i media mange ganger. Rekorden tilhører en nordafrikaner som er tatt for 54 straffbare forhold, som er utvist fra Norge fire–fem ganger, men som har kommet tilbake gang etter gang. Stortinget har vedtatt nye lovhjemler som skal gjøre det vanskeligere for kriminelle å utnytte asylsystemet, bl.a. ved at det gis mulighet for fengsling og pålegg om et bestemt oppholdssted. Jeg ser fram til at disse hjemlene trer i kraft 1. mars.

Det er vanskelig å forstå at enkelte ambassader voktes av politiet døgnet rundt, mens det altså kun er to patruljebiler ute blant vanlige folk på et tidspunkt på døgnet og i et område der vi vet det skjer alvorlig voldskriminalitet hver eneste dag.

Oslo politidistrikt har 2 500 ansatte. Jeg er ikke alene om å stille spørsmål ved om det jobbes smart nok og prioriteres riktig. I slutten av oktober i fjor, etter mange overfallsvoldtekter, styrket politiet sin beredskap på Grønland. Likevel, da det ble begått et drap på Bislett, måtte politibilene dit. En ny overfallsvoldtekt ble begått på Grønland. Vi kan ikke være overalt, sa Oslos politimester på Dagsrevyen. Det tror jeg alle forstår, men hvorfor kan ikke politiet prioritere å være der de vet at folk er aller mest utsatt?

Årsakene til volden i Oslo er sammensatte, men det er et faktum at en liten del av byen bærer en stor andel ikke bare av byens, men av hele landets, byrder. Tenk om Larvik hadde halvparten av landets voldskriminalitet – eller Arendal, eller Ålesund! De tre byene har alle rundt 40 000 innbyggere, omtrent like mange som området vi i dag snakker om.

Politiet oppgir at det meste av volden skjer innen en radius på mindre enn én kilometer fra Oslo S. I dette området bor det mange mennesker. Her går folk til og fra jobb. Her går barn på skole og i barnehage. Samtidig er sannsynligheten for å bli utsatt for vold mange, mange ganger større her enn noe annet sted i landet. Hvis vi tenker oss Norge delt inn i enheter med 40 000 innbyggere, vil denne delen av Oslo f.eks. ha flere overfallsran enn alle de andre 125 enhetene til sammen.

I debatten om pålagt oppholdssted opplevde vi at mange skulle ha seg frabedt at asylsøkere ble pålagt å oppholde seg på det asylmottaket de bor på. Det ble framstilt som om dette var å sende kriminelle ut på landsbygda – underforstått, de hører mer hjemme i Oslo.

Da Stortinget behandlet statsbudsjettet for 2012, la jeg merke til at justisministeren slo fast at de 30 milliardene vi bruker på justissektoren, skal brukes slik at vi får mest mulig politikraft ut av hver krone. Og mye går riktig vei. Opptaket ved Politihøgskolen er mer enn doblet, og 1. mai 2010 var det 1 637 flere årsverk i politi og påtalemyndighet enn høsten 2005. Vi har fått på plass strengere straffer for vold og overgrep, og på mange områder går det bra, f.eks. er oppklaringsprosenten rekordhøy og på vei oppover. Kriminelle prioriteres når det gjennomføres retur av personer som har fått avslag på søknad om asyl. I fjor ble mer enn 1 000 straffedømte utlendinger transportert ut av landet. Det er bra.

Jeg er sikker på at opposisjonen vil benytte anledningen til å kritisere regjeringens justispolitikk. Det må de gjerne gjøre, men resultatene av denne regjeringens arbeid står seg meget godt, sammenlignet med den forriges. Opposisjonen har en dårlig sak. Uansett er vi der vi er. La oss heller legge partipolitikken til side et øyeblikk og diskutere: Hva gjør vi nå? Hvordan løser vi et problem som ødelegger livet for mange mennesker?

Å bekjempe kriminalitet handler om mer enn politi. Oslo kommune må ta et større ansvar. Det handler om forebygging, ruspolitikk, byutvikling og annet. Men synlig politi er også viktig. Vi må ha mest politi der det er mest kriminalitet. Vi må ha en politietat som evner å prioritere og styre ressursene dit de trengs mest. I New York har de ryddet byen nedenfra. Har vi noe å lære?

Sturla Nøstviks sak er oppklart. Politiet har arrestert dem som sto bak ranet, og i mai kommer saken opp for retten. Han er én av 15 fornærmede.

Det er godt å se at rettssystemet fungerer, og at ulovligheter får konsekvenser, men vi må også ta byen tilbake.

Jeg ser fram til statsrådens svar og til en god debatt.

Statsråd Grete Faremo [14:20:37]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for anledningen til å diskutere trygghet i sentrumsområdene i Oslo, og da særlig med vekt på ransutviklingen.

Oslo skal være en by det er trygt å bo og ferdes i. Overfall av personer på åpen gate opprører oss alle. Dette gjelder både ran, vold og voldtekt. Jeg er derfor opptatt av at denne type kriminalitet skal forebygges og oppklares.

Det ble registrert 976 anmeldelser av ran i Oslo politidistrikt i 2011. I 2002 var det tilsvarende antallet 970. Tallene har altså holdt seg på samme nivå gjennom tiårsperioden i en tid da byens innbyggertall har økt med ca. 100 000 til nå noe over 600 000. Det har vært svingninger i ranstallene fra ett år til et annet innenfor perioden. På landsbasis ble det registrert 1 792 anmeldelser av ran i fjor. Utviklingen den siste tiårsperioden er også på nasjonalt nivå relativt stabil, tross en befolkningsvekst på nesten 500 000.

Oslo politidistrikt analyserer jevnlig ransutviklingen i byen. Disse analysene gir et innblikk i hvor og når ranene skjer, omstendighetene ranene skjer under, og hvem som er offer og gjerningsperson. Analysene viser at flest ran skjer, som det nettopp ble påpekt, i sentrumsområdene. Det er flest tilfeller av ran på kvelds- og nattestid i helgene. De fleste ran skjer på offentlig sted, som oftest på åpen gate. Det er en overvekt av menn under 30 år både blant ofrene og gjerningspersonene. Ranene blir som oftest utført av to eller flere gjerningspersoner sammen. En relativt høy andel av gjerningspersonene har ikke-norsk bakgrunn, dvs. at de selv eller deres foreldre er født utenfor Norge. I om lag en tredjedel av ranene benyttes en form for våpen, mens de resterende skjer ved bruk av andre former for fysisk makt eller verbale trusler.

Representanten Haugli viser til en artikkel i Aftenposten om «Ransoffer nr. 351, Grønland», datert 21. november 2011. Denne historien gjør inntrykk. Vi har også i dag kunnet lese om saken i Aftenposten. Her ble det fortalt om de sterke opplevelsene til et ransoffer som ble truet med skytevåpen og holdt igjen som gissel mens minibankkortet ble misbrukt. Dette er et eksempel på meget alvorlig kriminalitet, som må tas på høyeste alvor.

Jeg har fått opplyst fra Politidirektoratet at Oslo politidistrikt har etterforsket den aktuelle saken, og at de involverte gjerningspersonene ble knyttet til et miljø som sto bak flere ran. I alt ble ni unge menn med tilknytning til dette miljøet pågrepet, og de er siktet for i alt 16 ulike ran.

På bakgrunn av en svært negativ ransutvikling i Oslo sentrum i 2008, hvor det ble anmeldt hele 550 ran bare i Grønland politistasjonskrets, iverksatte Oslo politidistrikt tiltak basert på en kartlegging og analyse av ransproblematikken og politiets rutiner.

Oppklaring av ran ble gjort til et satsingsområde. Det ble tatt grep for å sikre en bedre koordinering av innsatsen. Målet var å avdekke sammenheng mellom saker og gjerningspersoner. Grønland politistasjon opprettet i 2009 en egen ransetterforskergruppe, som satset både proaktivt og reaktivt. Tett samarbeid mellom egne mannskaper, andre seksjoner i Oslo politidistrikt og eksterne samarbeidspartnere ble etablert. Man samlet og koordinerte Oslo-sakene under ett, der dette lot seg gjennomføre.

Innsatsen ga resultater. Antall ran som skjer i sentrum av Oslo, har gått noe ned, samtidig som oppklaringsprosenten har økt. Det kan nevnes at Grønland politistasjon siden 2009 har pågrepet ca. 200 forskjellige gjerningsmenn siktet for ran. Forsterket innsats for å bekjempe ran i Oslo sentrum videreføres også i 2012. Grønland politistasjon skal fortsatt ha stort fokus på å bekjempe ran. Blant annet skal ransgruppen videreføre samarbeidet med enheten som jobber inn mot åpne bruker- og omsetningssteder for narkotika.

Åpenlys bruk og omsetning av narkotika er nemlig en annen faktor som bidrar til å skape utrygghet i Oslo sentrum. I tillegg til narkotikakriminalitet foregår det også andre typer av kriminalitet i tilknytning til disse miljøene, bl.a. ran og vold. Politiet har økt sin tilstedeværelse i de aktuelle områdene i Oslo sentrum, både for å bekjempe åpenlys kriminalitet og for å forebygge rekruttering til miljøene. Bruk av mobil politipost utenfor Oslo S, økt bruk av bortvisninger og et styrket samarbeid mellom politi og kommune samt mellom politi og utlendingsmyndigheter er eksempler på tiltak som er iverksatt gjennom sommeren og siste halvdel av fjoråret. Politiet informerer om at dette har gitt resultater.

En del gjerningspersoner er utenlandske statsborgere. Det er et nært samarbeid mellom Oslo politidistrikt, Politiets utlendingsenhet og Utlendingsdirektoratet. Gjennom dette samarbeidet sikres en effektiv saksbehandling overfor aktive lovbrytere og rask retur i tilfeller hvor det er gitt endelig avslag på søknad om opphold i landet.

Tall fra Politiets utlendingsenhet viser at det var rekordmange straffedømte som ble sendt ut av Norge i fjor. Det ble i løpet av året uttransportert 1 019 straffedømte – en økning på ca. 50 pst. sammenliknet med året før.

Representanten Haugli viser også til omfanget av overfallsvoldtekter i sentrumsbydelene i Oslo. Jeg er glad for at interpellanten tar opp også dette temaet i sin interpellasjon. For å forebygge voldtekter på åpen gate intensiverte Oslo politidistrikt innsatsen i helgene i månedene før sist jul. Den forsterkede innsatsen fra politiets side for å forebygge voldtekt videreføres. Voldtekt er en svært alvorlig kriminalitet. For å styrke arbeidet mot voldtekt vil regjeringen også utarbeide en egen handlingsplan mot voldtekt. Denne vil bygge videre på utredningen til Voldtektsutvalget fra 2008, Fra ord til handling, Oslo politidistrikts rapport ved navn Voldtekt i den globale byen, og Oslo politidistriktsstrategiplan mot voldtekt samt øvrige politidistrikters kunnskap og erfaringer med forebygging og bekjempelse av voldtekt.

Politiet er ikke alene om å ha ansvaret for å skape trygghet, men er avhengig av å inngå tett dialog og samarbeid med både offentlige, private og frivillige aktører. I regjeringens kriminalitetsforebyggende handlingsplan, Gode krefter, er styrket samarbeid og samordning én av grunnsteinene. Handlingsplanen løper for perioden 2009 til og med i år, og inneholder elleve tiltak for å styrke nettopp et slikt samarbeid. Ett tiltak er styrket samarbeid mellom politi og kommune gjennom politiråd og Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak, såkalt SLT. Politiet har innledet et politirådssamarbeid med de fleste av landets kommuner. Om lag halvparten av kommunene har i tillegg organisert det forebyggende arbeidet overfor barn og unge etter SLT-modellen. Regjeringen vil fortsatt stimulere til slikt lokalt samarbeid.

Oslo politidistrikt arbeider ut fra mottoet På jobb for en trygg hovedstad. Politiets mål er å gjøre Oslo trygg for alle som bor og ferdes her. Som jeg har nevnt, er det iverksatt tiltak som viser gode resultater. Disse tiltakene må fortsette. Målet må være å redusere antall hendelser, slik at vi ikke får nye tilfeller som «Ransoffer nr. 351, Grønland» i også dette eller påfølgende år. Jeg vil følge utviklingen nøye.

Jeg ønsker en forsterket innsats mot ran, vold og voldtekt, der de særskilte utfordringene i sentrumsbydelene i Oslo fortsatt tas på alvor. Vi trenger alle gode krefter, kommunen, frivilligheten og politiet, for å sikre tryggheten til innbyggerne i hovedstaden vår.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å sikre gode rammevilkår for politiet, mer politikraft og ressurser i Oslo og i resten av landet. Jeg forventer at politiet løpende både vurderer effekten av innsats som er gjort, og iverksetter eventuelle nye tiltak, også på innvandringssiden, for å komme kriminaliteten bedre til livs. Det er regjeringens mål å skape mer trygghet og mindre kriminalitet.

Håkon Haugli (A) [14:30:52]: Jeg vil først takke for statsrådens svar, som jeg er veldig glad for. En større innsats i Oslo er nødvendig og riktig, og jeg er helt enig med statsråden i at det handler om mer enn politi, f.eks. hva kommunen og frivillige organisasjoner kan gjøre. Men det er godt å høre at mer politikraft og ressurser også er en klar målsetting. Både brutaliteten i og omfanget av overfallene tilsier at politikraft og politiinnsats er nødvendig.

Oslo kommune har også en viktig rolle å spille. Det skal bli spennende å høre innleggene fra representantene fra partiene som styrer der. Konkret håper jeg å høre noe om hva de mener kan gjøres lokalt for å utvikle området på en måte som reduserer mulighetene for kriminalitet og gir større trygghet.

Det kriminalitetsforebyggende råd har gitt en rekke anbefalinger, og Oslo kommune har hittil i liten grad tatt dem inn over seg. Det handler bl.a. om å unngå folketomme områder, sikre god belysning og godt vedlikehold, rydde opp i åpenbare skjulesteder og skape attraktive møteplasser. Arbeiderpartiet har i bystyret ved flere korsveier foreslått midler til et prosjekt for kriminalitetsforebyggende byutvikling og dessverre blitt nedstemt i disse sakene.

De tradisjonelle metodene for å forebygge kriminalitet er imidlertid alene for lite til å møte velorganiserte, internasjonale kriminelle nettverk. De må møtes med politiressurser og med lovhjemler som gjør politiet i stand til å få bukt med problemet. Dette er ting vi rår over i denne salen.

Igjen – jeg er veldig glad for at justisministeren gir et svar som gir håp, og som hun selv sier, at ambisjonen er at vi ikke får noen flere tilfeller som ransoffer nr. 351 på Grønland i 2012 og årene framover. Jeg ser fram til den videre debatten og vil helt til slutt takke Sturla Nøstvik for at han har gitt dette problemet et ansikt.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Grete Faremo [14:33:07]: Jeg ser også fram til debatten, for dette er et område hvor diskusjonen må gå. Debatten må handle om hvilke tiltak det er som bør iverksettes, hvilke som har effekt, og hvilke som eventuelt har mindre effekt enn man hadde håpet på.

Regjeringen er opptatt av å styrke politiet. Vi ønsker et mer synlig og tilstedeværende politi, som også er mer publikumsrettet. Vi ønsker en økt tilstedeværelse i sentrum, som jeg også viste til i innlegget mitt. Den økte tilstedeværelsen i sentrumsnære områder har gitt resultater, som vi også har debattert i denne salen før. Denne satsingen må fortsette.

Det er avgjørende at politiet jobber kunnskapsbasert. Dette er noe av bakgrunnen for at også en arbeiderpartiregjering i sin tid gjennomførte høgskolereformen i politiet. Men dette må selvsagt også knyttes an til utvikling av metoder, bruk av ny teknologi og øvrige måter som det jobbes med å forsterke politiinnsatsen på.

Vi må sørge for at politiets operative mannskaper ikke bare er til stede når behovet er størst, men at de også møter med den kompetanse kunnskap gir for å kunne både forebygge og bekjempe kriminaliteten på best mulig måte.

Jeg er også interessert i det samarbeidet som er etablert med Oslo kommune, både gjennom politiråd og SLT, hvor vi kan diskutere hvilken samlet strategi som gir de tryggeste gatene, de tryggeste områdene, og som sørger for den best mulige forebyggingen og effektiv bekjempelse av kriminalitet. Så jeg ser fram til debatten.

Jan Bøhler (A) [14:35:43]: Det er et svært viktig tema interpellanten Haugli har tatt opp. Jeg har selv sett på nært hold hvordan mennesker kan rammes veldig sterkt, også personlig, etter så truende og skremmende opplevelser som det som er beskrevet i det tilfellet som var utgangspunktet for debatten her.

Det er riktig at denne ranskriminaliteten ikke har økt kraftig de senere årene, som statsråden beskrev, men den er på et så høyt nivå i disse delene av Norge som det har vært tatt tak i her, at vi må få den kraftig ned. Vi kan ikke se på at den ligger på et så høyt og alvorlig nivå.

En egen ransgruppe som ble startet, har fått tallet noe ned. Det var 562 tilfeller av ran i Grønland krets i 2009 og 486 i 2011 – noe nedgang, men først og fremst har oppklaringsprosenten gått opp og er blitt omtrent fordoblet. Det er bra. Men når man setter inn presset i ett område – som statsråden nevnte, er det nå satt inn mye politiressurser rundt Sentralstasjonen og nærområdet der – ser vi at f.eks. i de gatene hvor nesten 60 pst. av ranene foregikk i høst, var det i januar få ran, bare tre stykker, mens vi ser at de dukker opp mer i ytre deler av byen. Så ransepisodene vil flytte seg etter som presset settes inn fra politiets side. Når vi kommer til hva som bør gjøres, tror jeg vi bør tenke på hvordan politiet best mulig kan bruke de ressursene de har, for å gjøre en bedre jobb her. En erfaring vi nå har fra politiinnsats landet rundt, er at det å lage samordnede prosjekter der man samler ressursene for å bekjempe et onde, viser veldig gode resultater. Jeg vil bare nevne det prosjektet vi har hatt mot mobile vinningskriminelle, som gjelder villainnbrudd, som det har vært bølger av i Oslo-området, i Vestfold og andre steder i landet. Disse egne prosjektene mot mobile vinningskriminelle har skapt svært gode resultater – f.eks. i Oslo har vi hatt nær en halvering av villainnbruddene. Vi har også hatt et gjengprosjekt i Oslo som har vist seg like vellykket når man har jobbet byomfattende.

Det jeg håper man vil tenke på her, vil gjennomføre, for å ta mer grunnleggende tak i ransproblemet i Oslo, er å lage et felles byomfattende ransprosjekt etter samme modell som det byomfattende prosjektet mot mobile vinningskriminelle, der man greier å se trådene, ser hvordan miljøet er sammensatt, og greier å jobbe konstant med det over lengre tid, slik at man virkelig får høy kompetanse og etter hvert kjenner godt dem som står bak dette, for det er mange gjengangere i disse miljøene.

Det andre jeg ville nevne av tiltak som vi trenger, har vært annonsert tidligere, nemlig at man skulle ha en mobil politipost i området nedre Grünerløkka–Akerselva–Grønland, som har vært det mest utsatte for ran og andre ting, som overfallsvoldtekter, som interpellanten tar opp. Vi har sett at det virkelig har blitt noe av denne politiposten på Sentralstasjonen. Men det er også viktig at det som skulle være en mobil politipost i det området jeg nevnte, ved nedre Akerselva, også er oftere til stede og kan flyttes rundt, i tråd med hvor vi har flest episoder.

Det tredje jeg vil nevne, er at ressursene til Oslo-politiet må økes i årene framover for at man skal kunne greie å løse de oppgavene jeg nevner, som et felles ransprosjekt og veldig mye annet som vi vet skal gjøres. Oslo-politiet får 41 nye stillinger i år, som er lagt inn i årets budsjett. De fikk 22 nye i det siste halvåret i fjor, som får helårsvirkning i år, slik at de får noen og seksti nye stillinger i år. Det er en opptrapping som er betydelig. Men den må fortsette i årene framover hvis man skal greie å ta hånd i hanke med disse store utfordringene.

Det er også viktig at man tar ofrenes situasjon på alvor, for det er mange som ikke blir kvitt et sånt problem i hodet sitt, selv om man blir leget når det gjelder fysiske skader. Man trenger oppfølging fra kommunen, fra bydelene, og man trenger samarbeid med politiet om oppfølging av ofrene. Så den delen er det også viktig blir tatt mer på alvor.

Ellers vil jeg si at min erfaring er at de som jobber med dette i politiet, tar det svært alvorlig, er svært engasjerte og bare ønsker støtte fra Stortinget til å gjøre en bedre jobb, og at vi bidrar til å få et trykk på denne innsatsen, som denne debatten i dag kan gjøre.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [14:41:01]: Interpellanten har tatt opp et meget viktig tema. Han sa i sitt innlegg at han regnet med at opposisjonen ville benytte anledningen til bare å kritisere regjeringens politikk.

Jeg skal gi interpellanten skryt for denne interpellasjonen. For hva er det representanten Håkon Haugli her gjør? Jo, han fremfører akkurat de samme argumentene som opposisjonen har gjort her i salen i de siste seks årene, og de har man ikke fått mye støtte for av representanter for regjeringspartiene. Så dette er ikke noen kritikk, det er skryt til interpellanten for å sette fokus på et meget viktig tema, et tema som er helt avgjørende for å kunne skape trygghet for Oslos befolkning, og dermed få en god by, som vi alle ønsker å ha. Vi ønsker å skape en god og trivelig by med trygghet, og da er dette med å få stoppet kriminalitet helt avgjørende. For det å bli utsatt for denne typen kriminalitet, som har blitt illustrert så langt i denne debatten, er noe av det mest traumatiske vi som mennesker kan oppleve, og spesielt når vi blir utsatt for det ikke å kunne føle oss trygge i våre egne nærområder, der hvor vi skal trives og ha det hyggelig.

Situasjonen i Oslo indre øst er godt kjent. Den har vært presentert mange ganger i media i mange år. Det har vært et tema her i stortingssalen. Situasjonen langs Akerselva har selvfølgelig også da vært et tema.

Jeg er i den situasjonen at jeg har pendlet med toget inn til Oslo i over 20 år, fra Akershus og fra nærområdene til Oslo. Situasjonen rundt Oslo S og nedre del av Karl Johan har i alle disse årene forundret meg. At man har kunnet tillate seg å ha den type situasjon i det området som er utenlandske turisters – og andre som kommer til byen – første møte med landets hovedstad. De første man har truffet der, er tunge narkomane, prostituerte og tiggere. Det sier jeg ikke for å henge ut disse gruppene. Dette er folk som har det vanskelig, men de burde få et helt annet tilbud enn å oppholde seg i dette området.

Så har jeg registrert at det har blitt satt inn tiltak i dette området, og det er vel antakeligvis også det som må gjøres i andre deler av byen som opplever det samme. Det er satt inn betydelig med synlig politi, slik at disse gruppene nå har blitt mer eller mindre borte fra området. Det viser jo én ting, og det er at det som skal til for å skape en trygg by, er mer synlig politi, slik som vi ser i andre storbyer av en helt annen størrelse enn Oslo, men hvor man føler seg trygg fordi det er synlig politi overalt hvor man går. Da vil jeg selvfølgelig peke på Seniorpatruljen i Oslo, som er et veldig godt tiltak, og mobile politiposter, også et veldig godt tiltak, hvor politiet raskt kan forflytte seg og også gi et tilbud til publikum som henvender seg.

Politiet er nødt til å se på sin ressursbruk, bl.a. må vi få mer ressurser til etterforskning. Vi må ha nulltoleranse, og vi må, som jeg nevnte, gi et tilbud til utsatte grupper.

Når det gjelder problematikken med asylsøkere som oppholder seg her ulovlig, og som driver med kriminalitet, forsto jeg at også interpellanten, i likhet med Fremskrittspartiet, ønsker disse inn på lukkede asylmottak. Da får man redusert dette problemet.

Elizabeth Skogrand (H) [14:46:20]: Også jeg vil starte med å takke interpellanten for at han reiser en debatt som faktisk er viktig for hele landets befolkning: hvordan vi som politikere kan bidra til å skape trygge lokalsamfunn. Jeg synes det er en veldig sterk historie om Sturla Nøstvik og hans erfaring med vold og ran som interpellanten viser til.

Jeg vil bruke dette innlegget til å adressere en stor trussel mot ungdoms trygghet, særlig i byene, nemlig narkotika.

Bruk og omsetning av narkotika bidrar til å skape utrygghet i mange av de fine bomiljøene som er i Oslo indre øst. Det har vært beboeraksjoner og initiativer fra fortvilte innbyggere for å få mer politi til å patruljere og hindre kriminalitet knyttet til narkotika langs Akerselven.

Byen skal være trygg for alle – hele døgnet, hele uken, hele året. Da må politiet være til stede. Nå er jeg glad for å høre at statsråden signaliserer at hun har forståelse for dette, og at det nå skal settes inn mer ressurser for å dekke behovet for politiets tilstedeværelse for å bekjempe narkotikakriminalitet, bl.a.

Oslo kommune har for øvrig bidratt godt for å øke tryggheten og sikkerheten til innbyggerne i Oslo indre øst. Oslo har satt inn vektere som patruljerer områder med høy omsetning av narkotika, og på den måten bidrar byrådet til å fjerne åpne arenaer for omsetning av narkotika. Mange foreldre er i dag bekymret for hvordan lett tilgjengelige rusmidler påvirker og noen ganger frister ungdom. Vi kjenner til omfattende salg av narkotika ved skoler, og mange barn har skoleveien sin gjennom områder som preges av narkotikaomsetning. I den forbindelse tillater jeg meg å gi fire råd til justisministeren og regjeringen når det gjelder narkotikaforebygging for å skape mer trygghet.

Det første er å avvise forslaget om å unnlate straffeforfølging av personer som er tatt med narkotika til eget bruk.

Det andre er å ikke akseptere at Oslo har en åpenlys markedsplass for omsetning av narkotika, som f.eks. Plata eller Akerselvens bredder. Disse områdene må tilbake til byens befolkning.

Det tredje er å øke politiets tilstedeværelse, som vi har vært inne på, i områder der det er mye narkotikaomsetning som et strakstiltak for å øke ressurstilgangen til politiet. Det kan dreie seg om å kompensere for de midlene som politidistriktene bruker til den sentrale IKT-opprustningen.

Det fjerde er å støtte politiets motstand mot sprøyterom, fordi det forutsetter lovløse rom som bidrar til å opprettholde en spesiell sprøytekultur blant norske narkomane, og en konsentrasjon av problemene til enkelte strøk i hovedstaden vår.

I den forbindelse synes jeg det er interessant at tidligere justisminister Knut Storberget for en stund siden tok til orde for å liberalisere narkotika til eget bruk og kanskje vurdere en mindre grad av straff i narkotikabekjempelsen. Politiet skulle dermed bruke mindre tid enn i dag og mindre ressurser for å stanse narkotikabruk og omsetning enn det de gjør nå.

Jeg vil gjerne spørre den sittende justisministeren om hun synes at dette ville være et velegnet tiltak for å sikre tryggheten til beboerne i de indre bydelene i Oslo – og andre steder, for så vidt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:50:33]: Det er hevet over tvil at vi har store utfordringer i enkelte områder i Oslo indre øst, og det er bra at representanten Haugli tar opp denne saken og også personifiserer den for oss, slik at vi ser hva det virkelig handler om. Vi kan ikke akseptere at folk ikke føler seg trygge der de bor.

Interpellanten tar opp problemet med ran og voldtekter, og jeg har, i likhet med representanten Skogrand, lyst til å fokusere litt på narkotikatrafikken. Vi kan ikke se bort fra den åpenlyse narkotikatrafikken i området. Bildet som skapes når omsetningen foregår åpenlyst og tilsynelatende uten virkningsfulle konsekvenser, gir en svært negativ signaleffekt. Unger som vokser opp i området, ser åpenlys narkotikaomsetning rett utenfor barnerommet sitt, og narkotikaselgere står også på skoleveien. Det sier seg sjøl at dette har påvirkning på rekrutteringen til rusmiddelmisbruk og med hensyn til respekten for lovverket, enkeltmennesket og dermed hverandre.

Problemet med ran, voldtekter, rusmiddelmisbruk og omsetning henger sammen. Det gir samme effekt: Folk føler seg utrygge der de bor, og de blir redde for å bruke nærområdene sine. Folk blir skremt fra å gå alene og å bruke de fantastisk flotte områdene de har i nærområdet sitt. Slik kan vi ikke ha det. Det er åpenbart at vi må fokusere på hvordan vi skal få has på disse utfordringene.

Samtidig har jeg lyst til å snu litt på problemstillingen: Hva kan gjøres for at beboerne kan være med på å ta tilbake områdene der de bor?

Senterpartiet går inn for å styrke nærpolitiet – det vil virke forebyggende på all kriminalitet i området, inkludert overfall og narkotikasalg. Privatisering av trygghet gjennom private vektere blir feil. Dette er politiets oppgave. Oslo indre øst er et populært område både å bo og ferdes i. Vi må se på tiltak som gjør at folk kan bevege seg i bydelen sin hele døgnet. Senterpartiet mener at mobile politiposter i Oslo indre øst er en god løsning. Politiet sjøl må bestemme hvor i området de skal stå, og flytte dem rundt der man anser at behovet er størst. Helger og kvelder bør prioriteres. Målrettede tiltak over tid er løsningen, ikke enkeltstående aksjoner.

Å bekjempe vold er også et spørsmål om å skape holdninger, og holdningene skapes mens vi er unge. I ungenes oppvekst må vi våge å være tydelige på hvor uakseptabelt det er å gå til angrep på andre mennesker. Dette er sjølsagt utfordrende når det gjelder overfallsvoldsmenn, som vi viser til i denne saken, som kanskje har vokst opp i en helt annen hverdag. Men at lovbrudd kan skje så åpenlyst som nå, og at det får fortsette, gjør det ikke lettere med holdningsskapende arbeid. Også de voksne som søker mot området for å kjøpe narkotika, tar i realiteten på seg et langt større ansvar enn egen rusbruk. De er rollemodeller.

Oslo indre øst har en fantastisk kombinasjon av å være midt i hovedstaden, ha flotte boområder, et glimrende uteliv og kafétilbud, en spennende kultur- og industrihistorie og flotte naturområder. Det er helt unikt.

I høst var både jeg og interpellanten i New York. Vi var en del av FN-delegasjonen. Interpellanten sjøl gjorde meg oppmerksom på noe som heter The High Line Park i New York. Det vil jeg bruke som et godt eksempel. En nedlagt jernbanelinje som sto til forfall, er nå blitt til et av New Yorks mest spennende parkanlegg. Innbyggerne har tatt området tilbake igjen. Den tidligere så mørke og forlatte jernbanestubben er nå et parkanlegg med fantastisk flott design, spennende lyssetting og ikke minst en rekke kulturtilbud. Parallellen til området langs Akerselva, som er nærmest folketomt på kveldstid, er åpenbar.

Senterpartiet er opptatt av at folk skal trives i og ta ansvar for nærmiljøene sine. Mer politi fikser symptomer, men fjerner kanskje ikke hele problemet. I tillegg trengs langsiktige tiltak, nye og spenstige tanker og kreative ideer. Byutvikling må stå i fokus. Lyse, innbydende, kreative og nyskapende omgivelser gir bolyst og trygghet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:55:16]: Jeg vil også få lov til å takke interpellanten for en god og viktig interpellasjon. At den kommer fra et av regjeringspartiene, anser jeg beskriver litt hvor utfordrende og viktig situasjonen er. Men jeg vil også få lov til å berømme ransoffer nr. 351 i Grønland politidistrikt for å ha stått fram og på en måte kunne bli et godt eksempel på den situasjonen som er.

Jeg vil begynne mitt innlegg med å snakke om forebygging, for det beste verktøyet mot kriminalitet er å forebygge at det blir begått. Kristelig Folkeparti satser derfor bevisst offensivt på kriminalitetsforebyggende tiltak i alle sine alternative budsjetter og i sin politikk. Samarbeid mellom ulike sektorer som politi, berørte familier, barnevern, konfliktråd, skole og kommune: Alt det står sentralt.

En kriminell løpebane begynner ofte i barne- og ungdomsårene. Kristelig Folkeparti mener det er viktig med gode fritidstilbud for barn og unge, og vi ønsker økt støtte til frivillige organisasjoner som driver med slikt arbeid. Frivillig oppsøkende arbeid i byene på nattetid er viktig, f.eks. gjennom natteravnenes arbeid.

Synlig politi har en klar, forebyggende effekt. Vi bør derfor ha tilstrekkelig politidekning til at politiet blir synlig så vel i byene som i distriktene. En av utfordringene har vært at politistillinger har blitt holdt ledige når tjenestemenn slutter, fordi det må spares penger. Det er fortsatt studenter som ikke har fått jobb. Kristelig Folkeparti har prioritert politiet i alle sine alternative budsjetter fordi vi ønsker flere politimenn og mer synlig politi.

En styrking av Oslo-politiets grunnbemanning er en forutsetning for å opprettholde tryggheten i Oslo. Kristelig Folkeparti ønsker at Oslo-politiet skal ha en akseptabel respons- og saksbehandlingstid, og i likhet med mange andre har vi tro på mobile politiposter. Uten tilstrekkelige midler vil Oslo-politiets evne til å slå tilbake mot kriminalitet gradvis bli svekket. Politiet må til enhver tid ha det utstyret som gjør at oppdragene kan løses med nødvendig grad av hurtighet, presisjon og sikkerhet.

Etter 22. juli har bemanningen i Oslo økt betraktelig. Dessverre har minst en like stor andel av bemanningen som har kommet til, blitt låst til saksbehandling knyttet til terrorsaken. Dette har gått ut over behandlingstid i sedelighetssaker og tilgjengelig bakkemannskap.

Blant folk flest – for å bruke et folkelig begrep – virker det som at det brer seg en økende oppgitthet over norsk rettsvesen, ikke minst i tilknytning til spørsmål om voldtektssaker. Vi fikk nettopp tall og statistikk for 2011, der en ser at det ble anmeldt 1 022 voldtekter, og kun 120 mann ble sendt til domstolene. Det var en nedgang fra året før, på tross av at antall anmeldte voldtekter økte med 16,6 pst. Hvis man tar utgangspunkt i alle voldtekter som antas å være begått, så er det vel 8 000–16 000 voldtekter. Hvis da litt over 1 000 blir anmeldt, er det under 10 pst., og hvis 120 ender i domstolene, er det ca. 10 pst. av dem som blir anmeldt. Hvor mange av dem som til slutt ender med dom, vet jeg ikke, men det er en alvorlig bekymring. Vi trenger også et større fokus når det gjelder forebygging av voldtekt, slik at flere blir dømt, slik at flere tør å anmelde, og slik at en kan få synliggjort at voldtekt ikke er en «trygg» forbrytelse, slik som mange oppfatter det som i dag. Belastningen for offeret er stor. Både i etterforskningsperioden og under selve rettssaken kan de bli sittende med en følelse av at saken ikke blir tatt nok på alvor, og det er en vond prosess.

Jeg ser at tiden går. Det er mange poeng som burde vært inne i debatten, men jeg vil gjerne knytte noen punkter til at Kristelig Folkeparti gjentatte ganger har fremmet ulike typer forslag, særlig et Dokument 8-forslag som handler om trygge byer. Der peker vi på at skjenketider og kontroll er et viktig element i denne debatten. Kristelig Folkeparti har i byrådet i Oslo vunnet fram på mange viktige tiltak for å få bedre kontroll over skjenkingen. Vi vant ikke fram når det gjaldt redusert skjenketid. Men vi ber om å få i pose og sekk og oppfordrer regjeringspartiene til nasjonalt å ta en innstramming når det gjelder skjenkepolitikken. Så har vi tatt til orde for nulltoleranse og rask bøtelegging ved småkriminalitet, for vi tror at hvis man tar de små, kan man forebygge senere kriminalitet. Vi har foreslått mer åpne og lysere byer, som kunne være tiltak som ville fungere.

Så er jeg veldig glad for at flere har snakket om rus og narkotika – og nettopp at flere får behandling, blir fulgt opp og får skikkelig ettervern, er gode tiltak.

Til slutt vil jeg si at det handler om å bry seg. Hver enkelt av oss har et ansvar for våre medmennesker, og vi kan alle gjøre noe når vi ser situasjoner der det kreves at vi griper inn.

Heikki Holmås (SV) [15:00:32]: Tusen takk for en viktig interpellasjon som angår det området og den delen av byen som jeg går gjennom hver eneste dag på vei til Stortinget. Jeg har heldigvis aldri blitt utsatt for noe i området. Men det er ingen tvil om at det skaper utrygghet at noen av vennene mine har vært utsatt for enten knivoverfall eller oppdaget mennesker som lusker i buskene, og som ser ut som mennesker som godt kan begå voldtekt. Folk kan lese i avisen at det har funnet sted en overfallsvoldtekt 30 minutter før de selv passerte stedet. Det er klart at alle mennesker som har vært i nærheten av, eller opplevd, et ran, får på en måte sådd et frø inne i seg som skaper en utrygghet som jeg tror det er vanskelig å forstå. Kanskje vil de være i stand til å fatte hvordan ransoffer nr. 351 i Grønland politidistrikt har det, selv om overfallet på ham var i en egen divisjon.

Jeg mener at det å slåss for trygghet for mennesker i en by som Oslo er noe av det aller, aller viktigste vi kan gjøre. Men jeg tror det er viktig, som den forrige representanten – Ropstad – var inne på, å se på hva vi kan gjøre, hvilke viktige grep vi kan ta for å bekjempe kriminalitet. Da vil jeg trekke det opp litt høyt og si at i land der forskjellene er små, er det mindre kriminalitet enn i land der forskjellene er store. Norge er ett av de landene som har minst kriminalitet i verden. Det er ingen tvil om, når man ser på statistikken, at nettopp det at vi har små forskjeller, bidrar til akkurat det.

Jeg husker at jeg ved en anledning spurte Rolf B. Wegner – den gang politimester i Bergen: Hva er det viktigste du kan gjøre for å bekjempe kriminalitet? Hans svar var klokkeklart: gode oppvekstvilkår for barn og unge. Det er uomstridt blant folk i politifaglige kretser.

Jeg tror at disse to tingene er det viktig å ta med seg når vi skal diskutere hvordan vi kan få til en god politikk for denne hovedstaden – byen vår – som vi bor i, og har vårt virke i hver eneste dag. Dette er også en av byene i landet med de største forskjellene.

I tillegg mener jeg at det vi er nødt til å gjøre, er å bruke og prioritere de politiressursene som finnes, på en god måte. Jeg blir alltid litt bekymret når politiet går ut og sier at de nå skal ha en ekstra satsing på å bekjempe lommetyver og enkelte typer vinningskriminalitet, så lenge det er sånn at vi opplever at vi kanskje ikke har nok ressurser og nok krefter å sette inn mot vold og overfall. Mitt råd til politiet og justisministeren er klokkeklart: Prioriter det folk opplever som den groveste krenkingen av sitt eget liv! Jeg tror at det å oppleve overfall, ran og voldtekt ligger i den kategorien. Her mener jeg politiets prioritet må ligge.

Så vil jeg anbefale justisministeren om ikke å ta imot et eneste råd fra representanten Elizabeth Skogrand – råd som går ut på at man skal sette inn massevis av politi- og domstolsressurser på å domstolsbehandle forelegg og bøtelegge mennesker med rusmisbruk i de norske fengslene. Det blir for meg helt feil. Vi må bruke ressursene og kreftene til politiet på det som er de viktige politioppgavene, og bruke ressursene i helsevesenet til å gi skikkelige tilbud og sosial oppfølging innenfor boligpolitikk og rusoppfølgingspolitikk, i tråd med det Stoltenberg-utvalget – og Carl I. Hagen, som medlem av utvalget – anbefalte oss, nemlig å sørge for å bakke opp rusmisbrukerne i stedet for å fylle opp norske fengsler med rusmisbrukere.

Jeg vil også si at én av de tingene som har gjort sterkest inntrykk på meg, var å sitte i en rettssal og høre på et menneske som var blitt utsatt for et væpnet ran, fortelle om hvor sterkt det var at ransmannen senere kom tilbake igjen til ransstedet og sa unnskyld til ofrene. Jeg tror at det å bruke konfliktrådene i saker som dreier seg om ran der vold er involvert, er viktig for å kunne gi menneskene som har begått et overfall eller overgrep, en forståelse av hvor alvorlig det er for dem som er rammet, samtidig som ofrene må finne fred og få noe av tryggheten tilbake gjennom å møte sin overgriper eller overfallsmann.

Roald Aga Haug (A) [15:05:47]: Eg vil takka interpellanten for at han tek opp dramatiske og viktige problemstillingar om tryggleiken i Oslo.

Det er ei viktig oppgåve for oss som styresmakter å skapa størst mogleg grad av tryggleik for innbyggjarane. Historiene gitt att i media viser at mange ran og overfall blir utførte med ein rå brutalitet. Privatpersonar og deira familiar sit igjen som offer, med psykiske påkjenningar som må vera tunge å bera. Belastingane som desse enkeltpersonane blir utsette for, kan ikkje tolererast.

Når vi ser at dei langt fleste personrana skjer i hovudstaden, er det grunn til å slå alarm. Eg må innrømma at det er overraskande for meg at situasjonen har blitt så alvorleg i Oslo.

Heile landet har behov for politiressursar. Likevel ser vi at Oslo har særlege behov. Ransbølgja vi har sett i byen, gitt att i media og i kriminalitetsstatistikkar, viser at Oslo har særskilde utfordringar innan vald og kriminalitet som er skremmande. Vi ser i media eksempel på grove valdelege ran, der vanlege folk blir truga, skremde og fornedra. Dette skaper utryggleik. Vi er nøydde til å gjera tiltak for å ta byen tilbake og skapa tryggleik. Oslo som hovudstad er sentral for heile landet. Tal over ran på open gate viser at Oslo har utfordringar som er annleis enn det ein finn nokon annan stad i Noreg, heller ikkje i dei andre byane. Dette blir derfor våre felles utfordringar.

Vi kan sjølvsagt ikkje garantera oss mot denne kriminaliteten. Sjølv om kvar hending er «ei for mykje», skal vi ikkje vera naive og tru at vi kan hindra det i kvar samanheng. Men politiets nærvær i oslogatene må aukast. Politiet må ha ein kapasitet, spesielt på kveldstid, som gjer at publikum føler seg vareteke.

Vidare ser vi at kriminaliteten knyter seg til mindre miljø som utfører mykje kriminalitet. Vi ser òg tilfelle der ran og vald blir utført av ungdommar med utanlandsk opphav. Det kan sjå ut som om det innetter i miljøa blir ein kultur som gjer vald og overfall «smittsamt». Dette kjenner vi til frå andre land. Det nyttar derfor ikkje berre å tenkja politi og straff, men òg lokalt samfunnsarbeid, nettverksbygging og integrering. Her har kommunen eit svært viktig ansvar.

Menneske må ha noko fornuftig å ta seg til, ein ærleg måte å tena sine pengar på. Det er mange sosiale tiltak som bør rettast mot desse miljøa, og ikkje minst gi tilbod om og stilla krav om deltaking i arbeid og i aktivitetstiltak som gir ein meiningsfylt kvardag. Men samtidig må vi ta tak i den situasjonen som er prekær. Folk blir utsette for vald. Det blir skapt utryggleik både for offer, for befolkninga elles og for omgivnader. Dette er ikkje akseptabelt. På kort sikt kan vi forhåpentlegvis få resultat ved å ha ekstraordinær politiinnsats i oslogatene.

Michael Tetzschner (H) [15:09:43]: Interpellanten Haugli fortjener anerkjennelse for å ha satt på dagsordenen et tema som er vanskelig for den regjeringen han selv støtter, vanskelig fordi kriminalitetsbekjempelse er et viktig område, siden det gjelder vår grunnleggende opplevelse av om vi lever i et trygt eller i et utrygt samfunn, og ikke minst politisk vanskelig fordi regjeringens resultater er nedslående.

Statistikken forteller at det ikke bare er antall ran – og ikke bare i Oslo – men også antall andre forbrytelser som vokser i omfang, og ikke bare antallsmessig, men også i grovhet.

Stortinget har tidligere behandlet en interpellasjon fra undertegnede om voldtektsbølgen gjennom 2011. Fortsatt står man i en debatt om kriminalitetsutviklingen hvor man ikke ser at det kommer gode svar fra justisministeren på hvorfor man ikke når lenger i bekjempelsen av de mest alvorlige lovbrudd som samfunnet kjenner.

Det er selvsagt allment erkjent at en storby vil ha spesielle problemer bare i kraft av sin størrelse. Det er likevel ikke akseptabelt at Oslo skal være en mindre trygg by enn andre byer i Skandinavia som er større. Uansett hvilket nivå man har lært seg å leve med, er det ikke akseptabelt at utviklingen ikke går fremover.

Jeg merket meg i justisministerens første innlegg at hun sa at det ikke er så ille – altså underforstått – fordi tallene var omtrent de samme i 2001 som det de er i dag. Men spørsmålet er om man ikke har noen retning for å bekjempe problemet, eller om man bare ber befolkningen om å leve med det nivået vi etter hvert dessverre er blitt vant til.

Jeg stiller spørsmål ved om fordelingen av politistyrken mellom våre 27 politidistrikter er riktig. Politinærværet må jo settes inn i områder som erfaringsmessig er sårbare for kriminalitet, og som har den konsentrasjonseffekten som interpellanten helt utmerket har beskrevet. Det er et nederlag for rettsstaten når beboere i enkelte bydeler må organisere eget borgervern for å øke tryggheten, fordi politiet ikke er synlig eller til stede.

I en intern politirapport fra Oslo politikammer gjengitt i Verdens Gang vises det også til noe så fundamentalt enkelt som at vaktplanene er satt opp slik at det er færrest politifolk på vakt om kvelden og natten i weekender, da det meste av gatekriminaliteten utfolder seg.

Dette gjelder ikke bare de mest alvorlige lovbrudd. Internasjonal erfaring har vist at når politiet interesserer seg for mer triviell kriminalitet, når flere lovbrudd forfølges, oppklares og iretteføres, blir også frekvensen av de alvorligere kriminalitetstilfellene lavere, både fordi det gir signaler om at oppdagelsesrisikoen øker, og fordi en forholdsvis begrenset andel av befolkningen utøver en stor andel av lovbruddene. Det vil bety at man ved å få tatt flere på et tidligere stadium av en forbryterkarriere nettopp kan korrigere vedkommende på et alvorlighetsnivå som er mindre dramatisk for ofrene og for samfunnet.

Så mener jeg også at vi må våge å ta en debatt om den delen av kriminaliteten som skyldes for fri og uhindret innreise av personer som er kommet til landet med ikke noe annet formål enn å bedrive vinningskriminalitet – stjele, rane eller omsette narkotika. Her vil forebyggende arbeid og oppvekstvilkår selvfølgelig falle utenfor det som norske myndigheter kan påvirke. Vi må føre en ikke-naiv kontroll og en nærhetskontroll ved våre grenser som må bli mer systematisk enn det den er i dag.

Statsråden var inne på at det stadig settes inn flere ressurser. Det er sikkert riktig, men det avgjørende er hvilke resultater som oppnås. Statsråden bør stille seg spørsmål av typen:

• Brukes ressursene på politiets primæroppgaver eller på administrasjon?

• Kan man gjøre noe for i økende grad å lette den administrative byrden?

• Har politikammeret den rette ledelsen?

• Skal det få konsekvenser hvis et politidistrikt over flere år har svakere utvikling enn man med rimelighet kan forvente?

Jeg vil også være så frimodig å foreslå overfor justisministeren å overveie:

• en prøveordning for et kommunalt politi i samarbeid med Oslo kommune

• en ny hjemmelslov for lokale politivedtekter som kan gi lokale folkevalgte mulighet til å påvirke noen av prioriteringene i sin egen by

• at det i en slik lov også gis en hjemmel for bystyret til å innføre et absolutt knivforbud innen definerte sentrumsområder

  og, sluttelig,

• at man forsterker håndhevelsen og rettsforfølgning av personer som besitter ulovlig våpen, og eventuelt vurderer straffeskjerpelse

André Oktay Dahl (H) [15:14:38]: Debatten om kommunalt politi kommer også på Høyres landsmøte, så vi får god anledning til å diskutere det der også. Det er et Oslo Høyre-forslag som vi kommer til å vurdere i Høyre også, men regjeringen kan gjerne vurdere det samtidig.

Å bli utsatt for vold eller voldtekt er en kjempebelastning for den det gjelder, men belastningene det er for samfunnet i etterkant å prøve å reparere menneskene som er utsatt for det, er ekstreme. Så hver eneste krone vi greier å bruke på å bry oss eller få politiet til å forebygge, er en investering som kommer til å spare samfunnet for mye.

80 pst. av begrunnelsen for denne interpellasjonen kunne jeg egentlig ha skrevet selv, og jeg har lyst til å rose interpellanten for å beskrive en reell situasjon i Oslo. Jeg er også helt enig i at vi skal legge partipolitikk til side. Vi har et felles politisk ansvar for å greie å gjenskape den tryggheten mange ikke føler. Vi har et felles politisk ansvar, for hvis vi ikke lykkes i dette, tror jeg dette er et område hvor folk vil få økt politikerforakt. Derfor er det viktig å understreke det som interpellanten gjorde.

Men når opposisjonen kritiserer, er det ikke for å kritisere vi kritiserer, men fordi vi gjennom flere år ikke har fått skikkelig svar eller skikkelige tall å forholde oss til. Etter 22. juli var mer åpenhet og demokrati gjennomgangstonen. Men vi opplever altså nå fra opposisjonens side det stikk motsatte. Vi prøver å få reelle svar, også via Stortingets egne organer og kontor, men vi opplever at informasjonstilgangen strupes, og det er tydelig at det er en strategi at man skal få vite mindre om de reelle forholdene, men heller styre det ovenfra.

Justisministeren har sagt tidligere – og det har Haugli også sluttet seg til – noe som jeg er helt enig i, nemlig at det handler ikke bare om mer penger til politiet, men om å bruke pengene best mulig, og politimestrene må ta ansvar. Men som politikere må vi legge til rette for at politimestrene får rammer å ha ansvar innenfor. Det har de ikke. Dessverre ser det ut til at det kun er politimestre som har veldig kort tid igjen før de skal gå av, som tar sjansen på å si det samme i det offentlige rom som de sier i enkelte andre møter. Det er derfor vi har bedt om et tverrpolitisk forlik gjennom flere år basert på reelle nettotall, ikke pressemeldinger hvor alt slås sammen til én pott for å skape et inntrykk av at det som skjer, er en realvekst, mens vi ser en realnedgang. I alle politidistrikter jeg har besøkt den senere tiden, varsler de om nedbemanninger i 2012, ikke oppbemanninger, som det sto i en pressemelding som ble sendt ut i november i fjor. Vi har bedt om en egen IKT-sak til Stortinget. Det er ikke for å plage regjeringen, det er for at vi skal sørge for at politimestrene får rammer å ta ansvar innenfor. En strategi for bedre og økt bruk av sivilt ansatte har vi også foreslått.

Men vi er fra Høyres side veldig positive til at vi nå faktisk har en statsråd som virker i større grad å evne å ta realitetene inn over seg, og ikke kommer med masse nye løfter og prosjekter. Jeg må si at representanten Holmås egentlig tar litt feil når han kritiserer politiet for ikke å greie å prioritere. Det er jo vi i denne salen her som ikke greier å prioritere hva vi synes er viktigst, og hva som ikke skal prioriteres. Prioriteringssignalene som politiet følger, er vedtatt av Stortinget og videreformidles av regjeringen og Politidirektoratet. Så vi er nødt til å ha en grunnleggende debatt om hva slags politi det er vi egentlig ønsker, hva det er politiet kan gjøre, og hva politiet ikke kan gjøre.

Avslutningsvis har jeg lyst til å nevne et veldig konkret tilfelle i deler av Oslo øst som både representanten Haugli og jeg har vært opptatt av. Det er noe som ikke er politi – det er moralpolitiet. Det har vært veldig lite i media om det i det siste, men det er også en del av denne debatten hvordan unge homofile menn med muslimsk bakgrunn opplever ekstreme situasjoner med vold og trakassering og blir nektet å handle på butikken. Det har det ikke vært debatt om i det hele tatt etter at det var en kort oppblomstring i media, men det er en del av det utrygge bymiljøet som gjør at flere, med undertegnede, velger ikke å befinne seg i de byområdene på tider av døgnet.

Så vises det veldig mye til New York. New York er en fantastisk by, men de som er veldig opptatt av New York, burde kanskje også se på at politifolkene der har en helt annen utdanning – de har noen korte kurs, noen av dem må betale utstyret sitt selv. Jeg regner med at det ikke er den typen politiutdanning vi ønsker i Norge.

Til slutt: Jeg tror nok man misforstår representanten Skogrand. Hennes fokus var reaksjon, og det gjør man også ved å forebygge.

Akhtar Chaudhry (SV) [15:20:29]: La meg først takke interpellanten for initiativet.

Oslo er min by. Oslo er 500 000–600 000 andre borgeres by. Oslo skal være trygg, det er en oppgave som regjeringen og Oslos egne politikere tar og skal ta på alvor. Trygghet er en offentlig oppgave, det har regjeringen slått fast i Soria Moria-erklæringen. Det har regjeringen også fulgt opp i løpet av de siste seks år ved å pøse inn ressurser i politiet generelt, men ikke minst i politiet i Oslo. Kort kan jeg nevne at for bare to år tilbake sendte vi 460 sivile stillinger til Oslo-politiet. Vi har økt antall studenter fra omtrent 300 til opptil 700. Alt dette kommer også Oslo til gagn. Men vi er ikke fornøyd med situasjonen. Det er derfor jeg synes det er bra at denne debatten reises igjen i nasjonalforsamlingen.

Kriminaliteten er, som flere har vært innom, en kostnad som først og fremst den som blir utsatt for den, må betale, om det er ren kriminalitet eller voldskriminalitet eller seksualkriminalitet. Det kan bety store kostnader for vedkommende, men deretter også noe samfunnet må betale, først ved å reparere de personlige, menneskelige skadene, men også gjennom politi, rettsvesen, kriminalomsorg osv. Det er en oppgave som vi må ta på alvor. Men det er en oppgave som ikke bare justisministeren og ikke bare regjeringen har ansvar for. Det har også Oslo kommune et ansvar for. Alle kommuner har ansvar for å være med som en sterk og aktiv aktør når det gjelder trygghet i byene. Skjenkepolitikk er f.eks. en viktig del, både for å forebygge kriminalitet, og også for å spare politiressurser som vi kan bruke nettopp til å forebygge, men også til å etterforske kriminalitet. Jeg har aldri hørt fra Oslos borgerlige styre at de ønsker å gå inn i denne debatten, at de ønsker å tenke at skjenketidene kan reduseres, f.eks. innstrammes med en time i helgene, og se hvor mange timer politikraft vi da sparer. Jeg ønsker at de er en del av denne debatten, at de kommer inn med en positiv innstilling til det.

Så til skolepolitikken, som min kollega Heikki Holmås var innom. Det viktigste vi kan gjøre for å forebygge kriminalitet, er å sørge for at unge mennesker trives i samfunnet, at de trives på skolen, at de kommer ut fra skolen som gode borgere, at de er positive borgere istedenfor at de må hevde seg på den kriminelle arenaen.

Jeg besøkte forleden Bjerke videregående skole og Hellerud videregående skole. Jeg har hatt åpenhjertige samtaler med rektorene der. Det de forteller, er bekymringsfullt – for meg, og det bør være bekymringsfullt for dem som styrer Oslo, og har et ansvar der. Det fortelles at veldig mange elever, et bekymringsfullt antall elever, i videregående skole har gått gjennom grunnskolen uten å beherske språket godt nok. De faller av pensumet, de klarer ikke å henge med og hevde seg på skolen. Dette er et ansvar som Oslo kommune som skoleeier må ta. Ellers blir kostnadene store – for disse individene, men også for samfunnet.

Bedre kollektivtilbud kan og bør bli en del av løsningen. Hva gjør Oslo kommune for å gi et kollektivtilbud til Oslos borgere sent på kvelden og i helgene? Det er et tilbud, men dette tilbudet må forsterkes hele veien, slik at folk kan dra rett hjem, at de ikke oppholder seg i sentrum unødvendig, men kommer seg trygt hjem. Dette er et ansvar som, etter min mening, både regjeringen og også alle andre aktører i Oslo, særlig Oslos politiske ledelse, må ta.

Håkon Haugli (A) [15:25:23]: Jeg synes dette har vært en god debatt, der vi i all hovedsak har diskutert konkrete tiltak og det problemet jeg tror vi alle er opptatt av å løse. Det har også vært mange gode innlegg.

Representanten Bøhler viser til gode resultater med prosjektarbeid i politiet, f.eks. er mobil vinningskriminalitet og gjengkriminalitet eksempler på problemer som faktisk er løst gjennom prosjektarbeid. Jeg slutter meg til hans ønske om et byomfattende ransprosjekt.

Representantene Skogrand og Tingelstad Wøien holdt veldig gode innlegg om sammenhengen mellom narkotikakriminalitet og annen kriminalitet. Det er både riktig og helt nødvendig å ta tak i underliggende årsaker, ikke bare be om mer politi. Uten et marked for narkotika ville vi vært spart for problemer som f.eks. vold, som følger i narkotikasalgets kjølvann.

Jeg vil også takke representanten Tingelstad Wøien for at hun er opptatt av byutvikling. En god og attraktiv by å bo i gjør at folk føler tilhørighet og tar ansvar.

Mer politi er helt avgjørende, men mer politi alene, stadig strengere straffer og stadig høyere piggtrådgjerder gir verken en bedre by eller mindre kriminalitet. Vi må gå løs på årsakene.

Representanten Holmås tok opp noe viktig, og det er at utryggheten i seg selv er et problem. Det gjør noe med folk, og det har han helt rett i. Men så sier han også at angrepet på Sturla Nøstvik var i en helt «egen divisjon». Dessverre er ikke det riktig. Flere av de 14 andre fornærmede i Nøstviks straffesak har vært utsatt for enda grovere vold.

Representantene Tetzschner og Kielland Asmyhr mener interpellasjonen er en kritikk av regjeringen. De stabile ranstallene over en tiårsperiode tilsier at ingen av oss bør slå oss på brystet og si at vi har gjort nok. Ikke vi, men heller ikke Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, som styrte fra 2001 til 2005, og som har styrt den byen vi snakker om nå, siden 1996.

Jeg er likevel glad for at vi er enige om at voldskriminaliteten er et problem, og jeg synes Tetzschners innspill om lovendringer for våpen- og knivbruk er interessante.

Til slutt vil jeg på nytt takke statsråden for hennes tydelige signaler og engasjement og takke alle som har deltatt i denne konstruktive debatten.

Statsråd Grete Faremo [15:28:09]: Igjen vil jeg få takke interpellanten for å ha tatt opp dette viktige temaet, og jeg registrerer at det er bred enighet om både utfordringen og diagnosen. Her er det dessverre ingen enkle tiltak og initiativ som kan endre situasjonen. Det er en målrettet innsats gjennom styrket politiinnsats, gjennom tverretatlig samarbeid og samarbeid med kommunen, som gjelder.

Jeg synes derfor det var ekstra interessant å høre innlegget fra representanten Oktay Dahl. Det virket som han hadde planlagt for at jeg skulle holde et innlegg om budsjett og budsjettall og Politihøgskolen og antall studenter. Jeg kan godt leve med forundringen over at det isteden har blitt en kriminalpolitisk debatt og en debatt om tiltak som virker.

Jeg registrerer også at vi må jobbe bredt med utfordringene, at vi ikke kan se på ransproblematikk, voldsproblematikk, voldtektsproblematikk, rusproblematikk og narkotikahandel atskilt, men at vi må se på dette i sin helhet. Ransetterforskningsgruppen ble etablert i Oslo, som jeg redegjorde for i mitt innlegg. Det ble etablert et samarbeid på tvers, og vi må ha som målsetting å lykkes stadig bedre med tiltakene våre.

Vi har hatt ekstra fokus på det høye antallet kriminelle utlendinger som har vært representert i både narkotikaomsetningen og i antall ran. Det er noe av bakgrunnen for at vi har hatt fokus på om det også er behov for nye tiltak på dette området. Vi har bl.a. også fått nye oppspill fra UDI som ligger til vurdering.

Jeg registrerte at jeg ble utfordret på ruspolitikken. Det er trygt i en debatt om et så viktig tema som dette at vi står sterkt sammen om de ulike delene, og at vi også har et skikkelig blikk på nettopp dette området når vi skal bekjempe alvorlig kriminalitet – det være seg ran, vold, voldtekt eller saker knyttet til rus.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 avsluttet.