Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Irene Johansen (A) [19:04:37]: (ordfører for saken): Jeg skal være ganske kort.

Representantforslaget går ut på å be regjeringen legge fram forslag for Stortinget om regelendringer i skatteregelverket som medfører at ektefeller som faktisk bor på to ulike steder, får reell mulighet til å få godkjent skattemessig bopel i to ulike kommuner. Jeg regner med at forslagsstillerne selv redegjør for sitt syn. Jeg kommer til å redegjøre for flertallets syn på saken.

I sitt svar i forbindelse med forslaget redegjør Finansdepartementet for dagens regelverk på området. Vi i Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener at det innenfor dagens regelverk er mulig for ektefeller som bor på to ulike steder, å ha skattemessig bopel på hvert sitt sted. Hvorvidt det er grunnlag for å anse ektefeller som skattemessig bosatt i felles hjem eller hver for seg, beror på en helhetsvurdering som foretas av ligningsmyndighetene. For å unngå usikkerhet om reelle boforhold og uheldige tilpasninger mener vi at avgjørelsen om hvor en person med flere boliger skal anses som skattemessig bosatt, bør bygge på objektivt prøvbare kriterier. Komiteens flertall – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – mener derfor ut fra det at det ikke er behov for å endre regelverket og støtter således ikke representantforslaget.

Komiteens flertall anbefaler å ikke vedta forslaget.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [19:06:00]: Innledningsvis har jeg bare lyst til å si at jeg blir litt overrasket over saksordføreren som har en sånn nesten arrogant holdning til saken. Den er prinsipielt viktig, og ikke minst er det mange mennesker som lider på grunn av dette. Det virker nesten som at man ikke har fulgt med i timen.

Det er altfor sjelden at finanskomiteen får anledning til å debattere ideologiske spørsmål, spørsmål som ikke nødvendigvis har et proveny, men som dreier seg om hvor langt staten skal kunne gå i å bestemme over folks liv. Saken vi nå debatterer, er en slik sak. Det er derfor skuffende å se hvordan de øvrige partiene stiller seg i denne saken. Istedenfor å ta parti med enkeltmennesket velger samtlige å ta parti med statsmakten. Flertallet sier klart og tydelig i sin korte merknad at de ikke ønsker å ta stilling til enkeltmenneskets behov, men at slike behov er en vurderingssak for ligningsmyndighetene, det til tross for at arbeidet med saken har dokumentert at ligningsmyndighetene gjentatte ganger har foretatt klare vurderingsfeil der enkeltmennesker har blitt unødvendig skadelidende.

I sitt svarbrev til komiteen skriver statsråden at regelverket åpner for å behandle ektefeller som bosatt hver for seg, og av den grunn er det ikke behov for nærmere presisering av det aktuelle lovverket.

Slik skriver en ekte byråkrat og ikke en politiker som burde ta mål av seg til å gjøre hverdagen enklere for folk. Ja visst er problemstillingen marginal, men nettopp derfor er den veldig viktig.

Fremskrittspartiet har fått henvendelser fra flere personer som føler seg overkjørt av skattemyndighetene med hensyn til bosted. Dette er mennesker som har presentert sine grunner for hvorfor de som ektefeller har valgt separate bosteder, og at de da ønsker å skatte til de kommunene de reelt sett er bosatt i. Svaret disse har mottatt, er at for å få mulighet til det er skilsmisse eneste alternativ.

Så tenker sikkert mange: Hvorfor kan ikke folk som er gift, bo sammen? Men det at en ikke selv har vært i en slik situasjon, betyr ikke at behovet ikke finnes. At en skattebyråkrat hos ligningsmyndighetene skulle ha noen særskilt ekspertise på ekteskapelige forhold, har jeg vanskelig for å forstå. Og de historiene som Fremskrittspartiet har fått presentert, viser at skjønnet som utøves, er lite imøtekommende.

Dette har vi mulighet til å rydde opp i her i dag, og jeg oppfordrer derfor de øvrige partiene til å tenke igjennom sin stillingtagen på nytt og stemme i tråd med folks behov og ikke i tråd med ligningsmyndighetenes firkantede regelverk.

Det finnes ektefeller hvor den ene ønsker å bo permanent hos sine gamle foreldre – dette for å avlaste og hjelpe dem på deres eldre dager. Slike søknader er blitt avslått. Det finnes ektefeller hvor den ene inntil videre velger å bo i et arvet hus med boplikt. Slike søknader er blitt avslått. Det finnes ektefeller hvor den ene velger å bo i nærheten av der hvor egne barn og barnebarn bor. Slike søknader er blitt avslått.

Så har sikkert noen søknader også blitt innvilget, og det er bra, men hvorfor tillater vi i denne sal at en byråkrat i skatteetaten skal kunne overprøve ektefellers ønske om å bo separat? Mener virkelig de øvrige partiene at det er en oppgave for skattemyndighetene?

Ønsket om å bo separat er skattemotivert, vil kanskje enkelte mene, ja vel, skattemotivert i den forstand at skattyter ønsker at kommuneandelen av skatten vedkommende betaler, skal tilfalle den kommunen vedkommende bor i – ikke et urimelig ønske. En slik ordning vil bety at skattyter kan benytte seg av kommunale tjenestetilbud hvor man faktisk bor – heller ikke et urimelig ønske.

Jeg oppfordrer igjen de øvrige partiene til å gi innbyggerne som vi er satt til å tjene, frihet til å bestemme skattemessig bopel ut fra de faktiske forhold.

Jeg tar med dette opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at uttrykket «arrogant» vanligvis ikke kommer inn under det som regnes som parlamentarisk språkbruk.

For øvrig har representanten Christian Tybring-Gjedde tatt opp det forslaget han refererte til.

Jan Tore Sanner (H) [19:10:22]: Dette er en sak som engasjerer mange mennesker, og som krever en reell avveining fra oss som politikere. Grunnen til at vi har de reglene vi har, er bl.a. knyttet til at mange kommuner fortsatt praktiserer boplikt, og det er klart at skulle man oppheve denne bestemmelsen, ville man også i realiteten underkjent kommunene som har vedtatt spesielle regler.

Samtidig er Høyre opptatt av at det må være et regelverk som er så smidig at det ivaretar reelle og begrunnede ønsker for å ha ulik skattemessig bopel. Det er allerede i dag en åpning for at det kan gis unntak, men vi registrerer også gjennom de henvendelsene som er kommet til komiteen, og som har vært fremme i det offentlige rom, at det kan se ut til at praktiseringen kan gi seg urimelige utslag. Det er grunnen til at Høyre, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, ikke vil avvise Fremskrittspartiets forslag, men at vi ber om at det vedlegges protokollen. Vi ber også om at finansministeren foretar en gjennomgang av praktiseringen, slik at man kan unngå den typen urimelige utslag som vi har blitt forelagt. Det er vi nødt til å få, for det er ikke mulig for finanskomiteen eller Stortinget å sitte og saksbehandle enkeltspørsmål, men vi ønsker å forsikre oss om at muligheten for unntak som ligger i dagens regler, skal praktiseres på en fornuftig og rimelig måte.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp det forslaget han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:12:34]: Det er mange Dokument 8-forslag som krever vår oppmerksomhet og vårt arbeid, og dette forslaget er etter min mening blant de absolutt mindre viktige.

Jeg hørte representanten Tybring-Gjedde dra de ideologiske linjene om at enhver måtte kunne bestemme over eget liv, og at staten ikke skulle blande seg inn. Det var noe anarkistisk over representanten, og det var interessant å få den utdypningen fra Fremskrittspartiet.

Etter Senterpartiets vurdering er vel poenget med å være ektefeller at en gjerne bor på samme sted. Forslaget går ut på at de ektefeller som bor på hvert sitt sted, skal få godkjent skattemessig bopel i to ulike kommuner. Som det framgår av innstillinga, har vi sikkerhetsventiler i helt spesielle tilfeller ut fra objektivt prøvbare kriterier.

Etter Senterpartiets vurdering er vel formålet her enten å redusere skattebelastning, legge til rette for å øke ytelser fra det offentlige eller vri seg rundt krav om personlig boplikt til hus og gard. Det er naturlig, sjølsagt, å fremme slike forslag, for det blir jo svært vanskelig å kunne praktisere dem, og det blir vanskelig å gjennomføre det som er samfunnsmessige rammer for organisering i samfunnet. Derfor kan vi ikke se at det er samfunnsmessige argumenter for regelendringer. Det skaper mer byråkrati og mindre likebehandling.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [19:14:38]: Reglene om skattemessig bosted angir til hvilken kommune personlig skattytere skal betale skatten sin. Det er viktig at en har regler om dette, for de er vesentlige for fordeling av skatteinntekter mellom kommuner og for forutsigbarhet for kommunene om det grunnlaget som kommunene skal drive driften sin på. Så lenge det skal betales skatt til kommuner og fylker, er det også nødvendig å ha regler som avgjør hvilken kommune eller hvilket fylke skatteinntektene skal tildeles. Jeg tror det er det grunnleggende i denne saken.

En anses som bosatt i den kommunen der vedkommende har hjemmet sitt. Opphold utenfor dette hjemmet, f.eks. på grunn av arbeid, medfører normalt ikke at bostedet endres. Men en skattyter kan likevel anses å ha et skattemessig bosted på det nye oppholdsstedet dersom forholdene tilsier at en har fått sitt hjem der. Personer som bor sammen med ektefelle eller barn, anses å ha sitt hjem der ektefelle eller barn er bosatt. Reglene om skattemessig bosted for ektefeller er således basert på det utgangspunktet at ektefeller bor sammen på samme bopel. Jeg mener dette er en naturlig regel, og det er nok mange som er enig med meg i det. Det slår også til for de fleste ektepar, da dette er i samsvar med deres ønske om å ha et felles hjem.

Men så er det, som andre har vært inne på i debatten, mulig for ektefeller å ha ulik skattemessig bopel. Det kan være flere grunner til det, f.eks. – som noen har vært inne på – at en har en boplikt som må oppfylles eller andre forhold som er viktige i den sammenhengen.

I reglene om skattemessig bosted er det ingen dispensasjonsmuligheter, og avgjørelsen baseres på en vurdering av de faktiske forhold etter kriterier som er objektive og etterprøvbare, som det heter. For de aller fleste skaper ikke disse reglene noen problemer, for det er samsvar mellom den løsningen reglene er basert på, og som de fleste oppfatter som naturlig for sin egen del.

De fleste vil nok oppfatte dagens regler om skattemessig bosted som rimelige. Som representantene bak forslaget selv påpeker, er det normalt ikke noen skattemessige fordeler for ektefeller ikke å ha skattemessig felles bosted, men det er enkelte andre regelverk som tillegger f.eks. valg av bosted rettsvirkninger. Misnøye med regler om skattemessig bosted kan også ha sin bakgrunn i utslag som at valg av bosted gir rettigheter etter slike regler. Det kan ha betydning for pendlerfradrag, rett til sykehjemsplass, eller, som jeg allerede har nevnt, oppfyllelse av boplikt på eiendom.

Jeg har merket meg at det i komiteen er en betydelig tilslutning til de prinsippene som jeg nå har vært inne på, og det går på at reglene om skattemessig bosted bør være basert på objektivt prøvbare kriterier. Jeg ser derfor, i likhet med flertallet i komiteen, at det ikke er behov for å endre regelverket slik at skattemessig bosted for ektefeller skal kunne velges etter andre kriterier enn dem som nå gjelder. Men samtidig er jeg også opptatt av at det regelverket som er der, og som åpner for muligheten til å kunne ha forskjellig skattemessig bosted, praktiseres på en måte som anses som rimelig og oppfattes som rimelig av dem som blir berørt av de åpninger som regelverket gir.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Halleland (FrP) [19:19:16]: Tillit er et særdeles viktig bidrag til samfunnsbygging. Uten tillit vil mange av bærebjelkene i samfunnet vårt forvitre. Det kan enkelt bl.a. nevnes hele vårt finansielle system, vårt forhold til myndighetene og ikke minst myndighetenes forhold til skattyteren, bl.a. i forbindelse med den årlige selvangivelsen. Så når jeg leser begrunnelsen for ikke å innføre muligheten til selv å kunne velge sitt bosted, som er en total mangel på den viktige tilliten til skattyteren, er det da slik at statsråden igjen viser større tillit til sitt system enn til de enkeltpersoner som benytter seg av en mulighet til å arbeide der arbeidskraften deres trengs, og ikke der kona bor?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [19:20:11]: I det siste tilfellet er det slik at dersom en må ta arbeid utenfor hjemmet, f.eks. være pendler på ukebasis som mange stortingsrepresentanter er, er det regler for det i skattesystemet som gir muligheten for å ha det på den måten. Det som er mitt og flertallets hovedpoeng, er at med den betydningen som skattemessig bosted har, som jeg sa, for kommunenes inntekter, for forutsigbarhet rundt inntektene til kommunene, som er så viktig for våre felles tjenester, må vi ha objektive kriterier, og vi må ha de regler som vi har i dag.

Men, som jeg også sa i innlegget mitt, er det viktig at de unntak som regelverket åpner for, praktiseres på en slik måte at folk føler at det er rimelig. Selvsagt er finansministeren opptatt av at regelverket skal praktiseres på en rimelig og fornuftig måte, slik at folk også oppfatter det som rimelig og fornuftig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 18.