Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:54:20]: (ordfører for saken): Saken vi nå skal behandle, er et forslag fra Fremskrittspartiet om tiltak for å sikre kvinner rask rekonstruksjon av bryst etter brystkreftoperasjoner.

Brystkreft er den hyppigste kreftformen blant kvinner i Norge, og omtrent 2 800 blir rammet hvert år. Cirka halvparten av kvinnene må fjerne ett eller begge bryst. Det kan medføre en stor belastning; mange opplever tretthet, smerter i skulder og arm, depresjon og langvarige psykososiale problemer. Nedsatt selvfølelse, søvnproblemer og angst er ikke uvanlig. For kvinner handler dette om identitet, det handler om å få satt punktum for kreftperioden og å få en bedre livskvalitet. Foreningen for brystkreftopererte har sagt det slik: To bryster er ikke luksus, det er en ren nødvendighet. Rekonstruksjon av bryst er en svært viktig faktor for å bidra til helse, velvære og et godt og fullverdig kvinneliv.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten mener at rekonstruksjon skal være en del av tilbudet for brystkreftopererte i Norge. Helsedirektoratet har i sitt arbeid med nasjonale retningslinjer for brystkreft lagt dette til grunn. Det er en uakseptabelt lang ventetid for rekonstruksjon. Helsedirektoratet har opplyst at ca. 750 kvinner har behov for rekonstruksjon årlig. Mange kvinner har ventet opp til sju–åtte år.

En samlet komité er enig i at ventetiden er uakseptabelt lang, og at det medfører en betydelig belastning for kvinnene. Det er for liten kapasitet og begrenset tilgang til kompetanse i det offentlige. Derfor må tilbudet når det gjelder rekonstruksjon, økes betydelig.

Brystrekonstruksjon skal inn i handlingsprogrammet for kreft under retningslinjene for brystkreft. Uenigheten mellom regjeringspartiene og opposisjonen ligger i hvordan dette skal skje, hvilke rettigheter kvinnene skal ha, og hvor raskt rekonstruksjonen skal skje.

Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti foreslår at brystrekonstruksjon må komme inn under prioritert helsehjelp i henhold til pasientrettighetsloven, videre at maksimal ventetid etter en medisinsk vurdering ikke må overskride ett år etter at bryst eller brystene er fjernet.

Regjeringspartiene mener det ikke er hensiktsmessig med en egen tidsfrist, og det er grunn til å spørre: ikke hensiktsmessig for hvem? Det er det i alle fall for kvinnene. De ønsker å få nytt bryst innen ett år, de vil vite hva de skal forholde seg til og ikke vente opp til sju–åtte år!

Regjeringspartiene viser til arbeidsgruppen i Helsedirektoratet som skal utarbeide de nasjonale retningslinjene, som skal ferdigstilles 23. mars. Det er jo nettopp i denne fasen av arbeidet at Stortinget kan gi klar beskjed til arbeidsgruppen om hvilke politiske føringer de skal jobbe ut fra.

Dette handler om tre ting: for det første å gi kvinner som er operert for brystkreft, en rettighet, prioritert helsehjelp med en maksimal ventetid for rekonstruksjon. For det andre handler det om å bygge opp tilstrekkelig kapasitet og kompetanse i det offentlige helsevesenet. For det tredje handler det om å ta unna de lange køene av kvinner som venter på nytt bryst.

Rettighetene kan vi gi kvinnene nå. Å bygge opp nødvendig kompetanse og kapasitet i det offentlige vil ta lang tid. De lange køene kan vi ta unna nå hvis det er politisk vilje hos regjeringspartiene og helseministeren. Men de skyver det over til helseforetakene.

Vi må nå gjøre noe med det vi kan – gi rettigheter og få unna køene, parallelt med at vi bygger ut det offentlige tilbudet. Erfaringer viser at når pasientene får en rettighet, blir det fortgang i utbyggingen – ellers går det tregt!

Kreftforeningen har i brev til helse- og omsorgsministeren vist til at det er ledig kapasitet og stor vilje hos private klinikker som utfører ulike former for brystrekonstruksjon, og de vil bidra til en skikkelig dugnad for å få redusert ventetiden og ventelistene. Men selvsagt er de avhengige av at de regionale helseforetakene inngår nødvendige avtaler om kjøp av operasjoner. Brystkreftopererte kvinner har ventet lenge nok nå.

Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer derfor forslag om å be regjeringen sørge for at det inngås nødvendige avtaler med private klinikker, og at det redegjøres for dette i forbindelse med revidert budsjett i 2012. Men regjeringspartiene vil ikke støtte dette forslaget. De sier at de ikke legger noen begrensinger på bruk av private aktører, og at dette er opp til det enkelte helseforetak. Men vi vet hvordan det fungerer i praksis. Køene og ventelistene øker år for år. Flere tusen stå i kø, de blir ikke prioritert, og de viser til manglende tilbud i det offentlige.

Det er mange kvinner fra hele landet på galleriet og utenfor Stortinget i dag. Det de har felles, er at de er operert for brystkreft, de mangler et bryst eller to, og de har stått lenge på venteliste for brystrekonstruksjon. Hvor mye lenger må de vente? Det er ikke for sent for regjeringspartiene å snu, det er heller ingen skam å snu og støtte forslagene fra opposisjonen.

Avslutningsvis tar jeg opp de forslagene som er fremmet i innstillingen

Presidenten: Representanten Sonja Irene Sjøli har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Sonja Mandt (A) [12:59:45]: Først til en feil som har skjedd ved en inkurie på side 3, der datoen for arbeidsgruppens tidsfrist er 23. mars, ikke 20. mars, og lenger ned, der det selvsagt skal være «Helsedirektoratets arbeidsgruppe» og ikke «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering». Jeg håper det blir notert.

Saken om rask brystrekonstruksjon har, ikke uventet, skapt et stort engasjement. Jeg synes det er flott at jentene står opp for de rettighetene de ønsker.

På debatten som har gått til nå, høres det som om det er to fronter, at opposisjonen ønsker rekonstruksjon av bryst, og at vi rød-grønne er imot nye bryster til kreftrammede. Det er helt feil. Vi vil, som opposisjonen, at alle som trenger det, og som kan få det, skal ha det.

Det aller viktigste for oss er at folk skal bli friske, så kommer livet etter sykdommen som bør være best mulig raskest mulig.

Det å fjerne et bryst er en stor belastning som fører med seg mange tilleggsproblemer, som representanten Sjøli var inne på. Det å få rekonstruert et bryst er viktig og en del av det å føle seg frisk etter kreftsykdommen. Ikke minst øker livskvaliteten.

Arbeiderpartiet er enig i at ventetiden for å få rekonstruksjon er uakseptabelt lang, og denne saken viser igjen at kvinnehelse ikke alltid er like høyt prioritert i vårt helsevesen. Det må vi gjøre noe med.

Ideelt sett bør en ikke vente lenger enn ett år, selvfølgelig med de forutsetningene at det er medisinsk forsvarlig. Det er imidlertid slik at ikke all rekonstruksjon har like lang ventetid. Om en ønsker protese, er ventetiden mellom 32 og 54 uker, og det kan en vel anta er innenfor rimelighetens grenser. Men der en skal rekonstruere fra eget vev, er ventetiden altfor lang.

Det er fint at det nå gis føringer fra helseministeren for at rekonstruksjon skal være en del av behandlingen, og jeg vil understreke det som står i innstillingen, at rekonstruksjon av bryst må ligge i behandlingsprogrammet og inngå i retningslinjer og veiledere på feltet.

Når Arbeiderpartiet ikke går inn for forslaget om en ventetidsgaranti på ett år, er det flere grunner til det. Det er satt ned en arbeidsgruppe i Helsedirektoratet som skal se på flere sider ved brystkreftbehandlingen – hvem som skal få, kompetanse til kirurger og ikke minst volum. Deres rapport skal foreligge 23. mars, og vi mener at det bør danne grunnlaget for framtidig behandlingsforløp. Først når vi har fått det faglige svaret, vil vi kunne si noe om reelle frister og dermed sikre et faktisk og reelt tilbud. En kan jo her undres om opposisjonen sitter med en annen kunnskap enn Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering, siden de bombastisk kan si ett år – og ferdig snakket. Vi ønsker faglige råd, og vi ønsker fakta før vi kan si det ene eller det andre. Men uansett bør ventetiden ned.

Det er også viktig for Arbeiderpartiet at vi ikke setter grupper opp mot hverandre, siden vi i Norge har mangel på plastikkirurger. De opererer mye annet – brannskadde og trafikkskadde – og gjør annen rekonstruksjon, som er like viktig for dem dét gjelder. Derfor må vi vite hva vi gjør, uten kun å komme med anslag, og bare håpe det skal gå bra. Vi må også her lytte til de faglige og gode rådene.

Arbeiderpartiet deler Legeforeningens bekymring for manglende kapasitet når det gjelder plastikkirurger, og mener det er viktig å øke både kapasiteten og kompetansen i det offentlige helsevesenet. Legeforeningen var også i høringen opptatt av dette. Selv om private klinikker har kapasitet – og de både kan og skal brukes – kan de tappe det offentlige for kompetanse som allerede er etterspurt. Derfor bør det satses på mer oppbygging i det offentlige helsevesen for å få til et raskt og godt behandlingsforløp, og vi må sørge for at ekspertisen og kompetansen beholdes.

Vi vil, i likhet med de andre partiene, at jenter som trenger det, skal få brystrekonstruksjon. Det ville vært veldig fint om også opposisjonen kunne vente de dagene som er igjen, til arbeidsgruppen legger fram sitt arbeid før vi dro konklusjonen. Kanskje et oversendelsesforslag vil være en mulighet som opposisjonen kan vurdere – for å legge det som føringer inn i arbeidet framover. For vi er opptatt av det samme: raskere brystrekonstruksjon til dem som trenger det. Når vi ser hva arbeidsgruppen kommer fram til i sitt arbeid, kan vi få svar på de spørsmålene som vi har stilt oss.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:04:42]: Brystkreft er den hyppigste kreftformen hos kvinner. Overlevelsesgraden er høy, og ikke alle må fjerne ett eller begge bryst. Men rundt 50 pst. av de brystkreftrammede må, i tillegg til en krevende kreftbehandling, fjerne bryst. Å fjerne et bryst medfører ekstra store belastninger og gir i tillegg til psykiske plager også til dels store fysiske plager.

Ventetiden på rekonstruksjon av bryst er altfor lang, det har debatten den siste tiden vist at vi alle er enige om, men veien videre er det vanskelig å bli enig om.

Den ene måten å gjøre dette på er å vente, prate og håpe at ting blir bedre. Dette er regjeringens svar. Den andre måten er å sette klare mål, stille krav og komme med tiltak. Dette er opposisjonens svar.

Betydningen av nytt bryst – og uavhengig av alder – forsto jeg selv for få år tilbake. En partikollega tidlig i 50-årene måtte fjerne ett av sine bryst. Selve kreftbehandlingen var lang, tung og vanskelig, noe som førte til at hun generelt alltid så pjuskete ut. Hun kom seg liksom aldri til hektene igjen.

Så en dag traff jeg henne igjen, etter en lang periode uten å ha sett henne, og hun så strålende ut. Snakk om totalrenovering – ny frisyre, ny klesstil, hull i ørene og flott sminket! Jeg har fått ny pupp, sa hun strålende og ville at jeg skulle se på den. Nå er ikke jeg helt vant med å bli tilbudt å se på kvinnebryst, så jeg ble en smule forskrekket og takket høflig nei. Men du burde se på den, sa hun, den er så vakker, den er et mirakel. Så fortalte hun om hvordan de hadde bygget opp et helt nytt bryst og tatovert en brystvorte, og hvordan dette hadde forandret hele hennes liv.

For meg var dette et utrolig møte, som lærte meg hvor viktig denne saken er, og ikke minst at en eventuell diskusjon om aldersgrense ikke er akseptabel.

Etter at saken ble fremmet i denne sal, har det vokst fram et enormt engasjement. Facebook-siden «Vi venter fandenmeg ikke på ny pupp etter kreft» har nå rundt 19 000 medlemmer. Både brystkreftopererte og ikke-brystkreftopererte, både kvinner og menn har engasjert seg og løftet seg i protest. Men har det hjulpet?

Når opposisjonen i sine merknader understreker at brystrekonstruksjon skal være en rettighet på linje med andre behandlingstiltak ved brystkreft, støtter ikke regjeringen dette. Når opposisjonen sier at brystrekonstruksjon må komme innunder prioritert helsehjelp, støtter heller ikke regjeringspartiene dette.

En samlet komité står bak merknaden om at det er uakseptabelt lang ventetid, og at det vil være umulig å oppnå målsettingen om reduserte køer uten at det offentlige samarbeider med private klinikker.

Men verdien av denne fellesmerknaden blir helt borte når regjeringspartiene ikke vil være med på en merknad der opposisjonen ber regjeringen sørge for at det inngås slike avtaler. Så i realiteten gir ikke regjeringspartiene noen ting i denne saken.

I flere debatter den siste tiden har særlig Arbeiderpartiet forsøkt å late som om de stemmer for dette forslaget i dag. Helga Pedersen har flere ganger sagt at de egentlig ikke stemmer imot. De skal bare vente på resultatet til et utvalg.

Hver eneste sak regjeringen blir møtt med, blir besvart med et utvalg, så dette er for så vidt ikke noe nytt. Men Helga Pedersen har framstilt det som om det vil komme en tidsfrist når utvalget har lagt fram sin rapport. Da tør jeg minne Arbeiderpartiet og Helga Pedersen på helseministerens svar av 11. januar. Der skriver helseministeren følgende:

«Det er etter min vurdering ikke hensiktsmessig med en egen tidsfrist for kirurgisk rekonstruksjon etter brystkreft.»

Vi får altså ulike signaler fra helseministeren, regjeringen, Arbeiderpartiet og enkeltrepresentanter. Det eneste vi vet sikkert, er at en samlet komité vet at det finnes ledig kapasitet til å innfri forslaget slik det ligger fra opposisjonen, men regjeringspartiene vil vente på utvalget.

Hva venter de egentlig på? Jeg lurer ikke på noen ting, og det gjør strengt tatt ingen i helse- og omsorgskomiteen hvis vi leser hele saken som den ligger nå.

En mann fra galleriet: Hvorfor diskuterer dere dette?

Presidenten: Det er ikke anledning til bemerkninger fra galleriet.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:09:37]: Jeg har lyst til å starte med å gi honnør til alle de kvinnene som har gått i bresjen. Det er også en del menn som har gått i bresjen for å kreve sin rett i denne saken. De har også da antakelig hele Norges befolkning med seg, både den kvinnelige og den mannlige.

Så viser det seg ofte at når alle er enige om en sak, hender det at man møter det man kaller en myr av velvilje på likestillingsområdet. Alle er enige, men så skjer det ingenting. Jeg har bare lyst til å understreke at det er ikke det som kommer til å være tilfellet i denne saken. Her kommer ting til å skje.

Så vil jeg gi honnør også til forslagsstillerne. Jeg syns at representanten før meg, Kari Kjønaas Kjos, hadde et veldig flott innlegg. Så er det også sagt.

Jeg tror ikke det er vanskelig for oss som er kvinner, å se for oss hvordan vi sjøl ville ha reagert i en situasjon der vi opplevde at vårt ønske om å få et nytt bryst etter noe så dramatisk og alvorlig som en brystkreft er – potensielt livstruende – å møte det med en slags holdning om at dette er jo bare et luksusproblem, som også har vært nevnt tidligere her. Det er både uakseptabelt, det er dypt urettferdig, og man kan bli ganske slått i bakken også av å møte en sånn type holdning, for dette dreier seg ikke om luksusproblemer.

Fra SVs side forventer vi at den arbeidsgruppa som nå jobber med dette og ganske riktig skal legge fram sin innstilling 23. mars, altså ganske snart, er offensiv i sin tenkning og i sine anbefalinger til oss. Vi ønsker ikke å legge noen slags form for begrensninger på den gruppa eller å signalisere fra denne salen at vi ikke ønsker endring som monner, og som virkelig endrer på livet til de menneskene som i dag er berørt. Så er det understreket på det sterkeste fra vår side.

Det er tre ting som vi er opptatt av fra SVs side: for det første en rask avvikling av køene for dem som i dag venter på brystrekonstruksjon. Det er jo sjølsagt helt uakseptabelt at enkelte har ventet i årevis på å få et nytt bryst – eller to nye bryster – når det er så viktig for både livskvalitet, helse og sjølbilde. Fortsatt er det sånn at ventetida enkelte steder er på opp mot sju år. Det er helt uakseptabelt, og sjøl en halvering av det ville fortsatt være uakseptabelt.

Så må det bli vanlig å foreta primær rekonstruksjon, som det heter, av bryst for de kvinnene som er i stand til å motta en sånn type behandling. Det dreier seg om å legge inn implantat i samme operasjon som når man fjerner brystet. Det er det som kalles primær rekonstruksjon. Men det er ikke alle som kan få det. De som kan få det, er de som ikke skal ha cellegiftbehandling etterpå, hvor vevet ikke er skadet, og hvor man ikke har problemer med å få inn et sånt implantat. Det har ikke vært så vanlig å gjøre det i Norge, og det er noe av grunnen til at køene har økt så dramatisk. Så man må få gjort noe med det, og det å sørge for at det blir vanlig å gjøre det for dem som kan, blir viktig. Men da må vi også være klar over at vi må gå kritisk til verks når det gjelder hvilke sykehus som skal foreta brystkreftoperasjoner. Det var 60, i dag er det 20, og vi har da behov for å ha samlet kompetansen på de sykehusene som skal gjøre dette. Det krever flere typer kirurger bl.a., som det i dag er mangel på – kanskje fordi de er spredt til for mange sykehus. Den debatten må vi også tørre å ta.

Så er det sånn at kvinnene skal ha et faglig godt tilbud, og de skal ha et forutsigbart tilbud uten lengre ventetid enn det som er faglig anbefalt av helsemessige grunner. Da forventer vi at arbeidsgruppa er tydelig på hva slags rettigheter og forpliktelser som skal ligge til grunn for når en slik rekonstruksjon skal gjennomføres.

Vi har stor sympati for forslaget om å gi kvinnene rett til prioritert helsehjelp, nettopp fordi det er utrolig viktig å få et nytt bryst for veldig mange kvinner.

Vi har hatt mange møter i denne saken, og der har det kommet fram opplysninger som var ganske overraskende bl.a. for meg. For eksempel er det en av ekspertene som sier at det bør gå minimum seks måneder. Kanskje er det optimalt å vente ett år etter avsluttet behandling, sier den ene eksperten, som virkelig er et fyrtårn på dette området. Vi får også klar beskjed om å være forsiktige med å bruke private som ikke har kompetansen, og sørge for å bruke den kompetansen som er i det offentlige, for der har vi også tverrfagligheten. Kvaliteten må stå i høysetet. Da er det viktig – og da tenker jeg – at da kan vi kanskje sørge for å ha et løft, en dugnad, og ha helgejobbing for å ta unna køene.

Presidenten: Ja, det var litt på overtid. Det blir vel helgejobbingen også, antar presidenten.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:15:07]: Først en takk til forslagsstillerne for å reise problematikken rundt rekonstruksjon av bryst etter brystkreftoperasjoner.

I september i 2010 ble jeg sjøl operert for brystkreft. Jeg vet at jeg ikke er den eneste i Stortinget som har vært rammet av brystkreft, men det har gjort meg en erfaring rikere på mange måter. Da jeg skulle opereres, var jeg mest opptatt av at jeg ville til noen som hadde gjort det før, helst mange ganger, og jeg var mest fokusert på at de skulle få vekk alle de syke cellene. Det var ikke før kvelden før jeg skulle opereres, at jeg tenkte nærmere på hvordan jeg ville komme til å se ut etterpå – ikke før dama fra Foreningen for brystkreftopererte kom og viste meg ulike proteser som kunne brukes i bh-en etterpå. Så var jeg veldig heldig og fikk beholde veldig mye av mitt bryst. Jeg ble også fortalt at jeg var heldig som ble satt opp til operasjon med en kirurg som også var plastikkirurg, og det ble seende noenlunde greit ut – sjøl om det er litt rart.

Det er et poeng at jeg ble satt opp med en sånn kirurg, som altså var plastikkirurg i tillegg. For at en rekonstruksjonsgaranti skal ha noe som helst verdi, må vi ha nok plastikkirurger på alle sykehus som opererer brystkreftrammede. Ikke bare det, vi må ha mange nok kirurger med den kompetansen som trengs for de ulike måtene å operere på, akkurat som representanten Thorkildsen nettopp var inne på. En operasjon der man rekonstruerer brystet med eget vev, f.eks. fra magen, er ingen liten operasjon. Da må vi ha gode kirurger. Operasjon av implantat er enklere, men krever også sitt. Jeg skal gi dere et eksempel på det.

Jeg har snakket med min venninne og fått lov til å fortelle at hun i 2009 fikk beskjed om at hun hadde genfeilen BRCA. Det betyr at hun hadde 95 pst. sjanse for å få brystkreft. Venninna mi fikk da tilbud om å fjerne begge bryst og rekonstruere nye for å slippe å gå og være redd for å få kreft. For å få nye bryst konstruert av eget vev måtte hun i så fall legge på seg. Det var ikke nok vev på magen til å rekonstruere to bryst. Hun vurderte det, og med det faktum at det var en mer krevende operasjon, falt valget da på implantat. Det førte til at hun måtte reise ganske mange mil til sykehuset en gang i uka i tre måneder for å fylle opp området som skulle bli bryst, med saltvann – dette for at huden skulle tilpasse seg.

Jeg kjenner mange som har hatt brystkreft, og jeg mener sterkt at tilbudet om rekonstruksjon av bryst skal være en selvfølgelig del av rehabiliteringa etter brystkreftoperasjon, eller etter en forebyggende operasjon. Da må vi forsikre oss om at innholdet i garantien har kvalitet. Det må gjøres på best mulig måte for hver enkelt brystkreftrammede. Alle har sitt eget sykdomsforløp. Ingen er like. Og får vi til rekonstruksjon av bryst samtidig som en opereres for brystkreft, må det være veldig, veldig bra for dem som kan benytte seg av en slik operasjon.

Ventetid for rekonstruksjon er forskjellig fra sykehus til sykehus, og det er ulik ventetid i forhold til hva slags rekonstruksjon du velger. Som det står i innstillinga, er det ventetid på flere år i Oslo for samme operasjon som du kan få innen et halvt år i Trondheim. Rekonstruksjon med eget vev har lengst ventetid. For meg er det viktig at vi får en garanti som virker likt for dem som bor i Nord-Norge, i Trøndelag, på Vestlandet eller i Oslo. Opposisjonen sier jo også sjøl i innstillinga:

«Forutsetningen for at dette skal bli mulig, er at det offentlige tilbudet bygges opp og sikres over hele landet.»

Nettopp! Det er et godt poeng. I tillegg må vi inkludere private klinikker i rekonstruksjonstilbudet, men skal garantien ha en reell verdi, må vi ha et tilbud som sikrer at vi får det beste både fra det private og fra det offentlige, og god samhandling mellom disse.

Det er hevdet, bl.a. i en rekke reportasjer i media, og også her i dag, at det avgjøres i dag om kvinner får rett til rekonstruksjon av bryst etter kreftoperasjon. Jeg mener det er feil. Jeg vil høre hva arbeidsgruppa ledet av Helsedirektoratet i samarbeid med Foreningen for brystkreftopererte og Kreftforeningen sier i sitt framlegg som de har frist på til 23. mars.

Jeg ber faktisk om respekt for det og at jeg ikke stemples som en som ikke vil unne kvinner rett til rekonstruksjon. Det skal være en selvfølge!

De siste dagene har jeg og resten av Stortinget fått en rekke likelydende e-poster der vi blir oppfordret til ikke å la oss kue av partipisken, men stemme etter egen overbevisning. Det har jeg tenkt å gjøre. For sjøl om jeg har vært rammet av brystkreft sjøl, vil jeg stemme for å vedlegge forslaget protokollen. Jeg stemmer da ikke mot intensjonene i forslaget. Mitt anliggende er at jeg vil forsikre meg om at vi får en garanti for alle kvinner, uansett hvor i landet de bor, uansett hva slags rekonstruksjon de vil ha.

Laila Dåvøy (KrF) [13:20:18]: Brystkreft er den klart hyppigste kreftformen hos kvinner og utgjør om lag 23 pst. av alle krefttilfeller hos kvinner. Nærmere 36 000 kvinner har eller har hatt brystkreft. I mange av krefttilfellene vil behandlingen av kreften innebære fjerning av brystet til kvinnen. I tillegg gjelder det for de kvinnene som fjerner brystene forebyggende på bakgrunn av genfeil, som disponerer for brystkreft.

Slik retningslinjene har vært til nå, har ikke brystrekonstruksjon vært en del av selve behandlingen av kreftsykdommen. Etter endt behandling har derfor kvinner som har mistet brystet, måttet stille seg i en ny kø – en kø som kan vare i opptil ti år. Kvinner som må vente i mange år før rekonstruksjon, gir helt klart uttrykk for at livskvaliteten er sterkt svekket.

Statsråden sier i sin redegjørelse om saken at det ikke er hensiktsmessig med en egen tidsfrist for kirurgisk rekonstruksjon etter brystkreft.

På den andre siden peker både Kreftforeningen og Foreningen for brystkreftopererte i sine høringssvar på at en tidsfrist i høyeste grad er nødvendig. Begge foreningene setter også ett år som en øvre grense for ventetiden.

Å vente på rekonstruksjon er for de aller fleste, og særlig de yngste, en stor psykisk påkjenning. I tillegg til engstelse og depresjon kan pasienten ofte føle seg mindre kvinnelig og attraktiv dersom kreftbehandlingen resulterer i fjerning av brystet. Brystrekonstruksjon etter brystkreft er for mange kvinner en viktig og nødvendig del av behandlingen og rehabiliteringen. En rekonstruksjon fjerner ikke frykten, men kan bidra til å styrke selvbildet ved at kroppssymmetrien gjenskapes. Mange sier at en rekonstruksjon er viktig for å bli helt ferdig med kreften.

Foreningen for brystkreftopererte oppgir at de nesten daglig får henvendelser fra fortvilte kvinner med brystkreft som venter og venter. Kvinnene kan fortelle om en behandling som innebærer manglende informasjon, utsettelser og stor uforutsigbarhet.

For å korte ned ventetiden for rekonstruksjon må særlig kompetansen og kapasiteten i det offentlige sikres og økes. Målet må være at norske plastikkirurger blir stadig dyktigere og mer erfarne, slik at kvinner med brystkreft kan tilbys en enda bedre behandling i gjenoppbyggingen av brystene. Derfor har opposisjonen fremmet en rekke forslag tidligere, forslag som kunne bidratt til å øke kapasiteten og bedre kompetansen i kreftbehandlingen generelt. Dessverre har responsen fra både helseministeren og regjeringspartiene vært negativ.

I en interpellasjonsdebatt forrige uke, initiert av Bent Høie, kunne statsråden varsle at det ville komme en kreftstrategi. Det er bra. Det er naturlig at også rekonstruksjon blir omtalt i denne strategien, og at rekonstruksjon blir en del av tilbudet til brystkreftopererte også i Norge.

Når hele komiteen, inkludert regjeringspartiene, sier i innstillingen at rekonstruksjon av bryst skal være en del av behandlingen, er det litt uforståelig for meg at ikke dette da betyr at rekonstruksjon kommer innunder prioritert helsehjelp. Det mener tydeligvis ikke regjeringspartiene, siden de ikke stemmer for dette forslaget.

Til det å ta en beslutning om at man vil ha en tidsfrist: Om den bør være innen ett år, eller om den bør være innen mer enn ett år – representanten Thorkildsen snakket om at den ut fra det faglige kanskje må være det. Man kan kanskje vente med hvor lang fristen skal være. Hvis regjeringspartiene hadde gått med på at vi skulle ha en tidsfrist, kunne vi kanskje fått det vedlagt protokollen, men regjeringspartiene går så langt ikke inn for verken det første eller det andre forslaget. Det er jeg lei meg for. Jeg skulle ønske at vi her fant hverandre, hvis det er slik at man faktisk vil at rekonstruksjon skal være en del av behandlingen.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:24:41]: Denne saken er viktig for mange kvinner. Det gjør inntrykk på meg at så mange har engasjert seg for å gi de mange norske kvinnene som opplever å få brystkreft, en stemme og et ansikt.

Jeg er ikke fornøyd med at ventetiden for rekonstruksjon av bryst etter brystkreft er så lang, og mitt mål er at ventetiden skal ned. Jeg vil likevel legge vekt på at vi har oppnådd viktige resultater innen behandling av brystkreft de seneste årene. OECD-tallene viser at Norge nå er best i Europa når det gjelder overlevelse. Tall for perioden 2005–2009 viser at fem års overlevelse for brystkreft er på 86,5 pst, en økning på nesten 5 pst. fra perioden før.

De gode resultatene skyldes fremragende fagfolk og riktig prioritering av ressursene. Men vi kan – og vi skal – bli bedre, særlig når det gjelder oppfølging etter inngrepet.

Det å få en brystkreftdiagnose er en dramatisk opplevelse. Behandlingstiden er hard og krevende. En ekstra belastning blir det når man må vente lenge på et nytt bryst. Det er ikke vanskelig å forstå at det å få et nytt bryst vil være en viktig del av det å føle seg frisk etter brystkreft.

Faglige anslag viser at kirurgisk rekonstruksjon etter brystkreft kan være aktuelt for ca. 700 kvinner i året. Det brukes ulike teknikker, noe man også har vært inne på i debatten. Det kan være rekonstruksjon med protese eller ved å bygge opp et nytt bryst med kvinnens eget vev.

Ventetiden er lengst for avansert plastikkirurgi der man bruker kvinnens eget vev i rekonstruksjonen. Kvinner som har fått strålebehandling, må vente lenger, fordi huden må normaliseres etter behandlingen. Vi ønsker at kvinner skal få rekonstruksjon så raskt som mulig, men når det kan skje, og hvordan, må også være basert på faglige vurderinger av hver enkelt pasient.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten har behandlet spørsmålet om rekonstruktiv kirurgi etter brystkreft. Rådet konkluderte med at vurdering for rekonstruksjon skal tilbys kvinner som en del av behandlingsforløpet ved brystkreft. Erkjennelsen av hvor viktig slik behandling er for mange kvinner, var utslagsgivende for rådets konklusjon. Jeg har også vært tydelig på at rekonstruksjon skal inn som en del av behandlingsforløpet.

Rådets konklusjon ligger til grunn for det nasjonale handlingsprogrammet for brystkreft som legges frem 23. mars. Kirurgisk rekonstruksjon av bryst blir en del av dette programmet. Pasientforeninger som representerer brystkreftopererte, deltar i arbeidsgruppen. Dette bidrar til et kunnskapsbasert og faglig grunnlag for å bygge opp et godt tilbud med god nok kapasitet til å gi rask nok behandling.

De gode resultatene vi har sett på kreftområdet, inspirerer oss til å gå løs på områder der vi fortsatt har mye ugjort. Rekonstruktiv kirurgi etter brystkreft er et slikt område.

Ventetidene må betydelig ned, og vi arbeider nå for at slik kirurgi blir en integrert del av behandlingsforløpet. Jeg vil følge opp rapporten om handlingsprogram for behandling av brystkreft. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2012 har jeg bedt om tiltak for å redusere ventetiden for denne pasientgruppen. De regionale helseforetakene har ansvar for å iverksette handlingsprogrammet, og jeg vil følge dette tett opp.

Til slutt vil jeg gi ros til et stort tverrpolitisk engasjement for kvinnehelse generelt og for de brystkreftopererte spesielt. Dette lover godt for det videre arbeidet, der vi alle er enige om målet, nemlig å gi et bedre tilbud til denne pasientgruppen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:29:17]: Regjeringspartiene har i merknads form skrevet at «private aktører må brukes der tilbud om rekonstruksjon ikke kan gis innen rimelig tid».

Ordet «rimelig» er veldig diffust. For eksempel er tre hår i suppa rimelig mye, mens tre hår på hodet er rimelig lite. Hvor mange år anser regjeringen som rimelig, sett i denne sammenheng?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:29:45]: Min målsetting er at ventetiden for rekonstruktiv kirurgi etter brystkreft skal ned. Min målsetting er at dette skal inn som en del av behandlingsforløpet. Det har også Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering sagt. Det er jeg veldig enig i.

Så har Helsedirektoratet nedsatt en arbeidsgruppe, og det er ikke en hvilken som helst arbeidsgruppe. Det er faktisk en ganske bred faggruppe som består av ulike former for kompetanse – medisinskfaglig kompetanse som må til for at vi skal få et godt og forsvarlig opplegg for dette. De skal gi sitt råd den 23. mars. Jeg avventer det rådet. Men målet er helt klart: Ventetiden her skal ned.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:30:44]: Det tar tid å bygge opp den offentlige kapasiteten. Over 4 000 kvinner står nå i kø og venter på rekonstruksjon. I 2003 bevilget Samarbeidsregjeringen ekstra midler til utenlandsbehandling, og det var mange kvinner som fikk rekonstruert bryst i Uppsala. I 2005 var det så å si ingen som sto i kø. Nå i 2012 går altså 4 000 kvinner og venter på rekonstruksjon. Det vil, som jeg sa, ta tid å bygge ut det offentlige, og mitt spørsmål er om statsråden vil bidra til at det nå blir en dugnad, slik som representanten Thorkildsen også var inne på, for å få ned ventelistene og ventetiden ved å instruere de regionale helseforetakene til å prioritere dette området og bruke den ledige private kapasiteten.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:31:39]: De regionale helseforetakene har fått veldig tydelig beskjed i oppdragsdokumentet om at ventetiden skal ned, og at de må komme med tiltak for dette.

Det kan godt være et aktuelt alternativ å bruke private aktører. Det kan godt være et alternativ å ha en dugnad. Men det viktigste er faktisk å bygge opp kapasiteten, slik at vi slipper å få en slik dugnad. Etter at man i 2003 hadde denne broen til Sverige og fikk unna køen, har køen bygget seg opp igjen. Det er ikke godt nok. Det er nettopp derfor vi må vurdere hvor mye kapasitet som skal bygges opp, hvilke rettigheter pasientene skal ha, hvordan dette skal inn i behandlingsforløpet, og hva som vil være det faglig forsvarlige i hvert enkelt tilfelle.

Det rådet som denne arbeidsgruppen nå jobber med, kommer den 23. mars. Da skal vi følge opp. Da skal jeg også si hva vi vil gjøre.

Laila Dåvøy (KrF) [13:32:53]: Jeg er veldig glad for at det er enighet om at rekonstruksjon skal være en del av behandlingen. Jeg lurer på om statsråden er enig i om ikke da rekonstruksjon gitt det vil ha samme status som selve behandlingen av kreft, og at det er helt logisk at det per definisjon er «prioritert helsehjelp». Dette må på en måte følge.

Så er videre mitt spørsmål: Dersom Helsedirektoratets arbeidsgruppe nå kommer frem til – og det håper jeg – at de vil anbefale en type frist for dette, fordi det skal være en del av behandlingen og prioritert helsehjelp, vil da regjeringen og statsråden følge det rådet?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:33:39]: Jeg har lyst til igjen å understreke at det er en bredt sammensatt arbeidsgruppe av veldig kvalifiserte fagfolk som har gått inn her. De ser på ulike områder – de ser på kapasitet, de ser på rettigheter, de ser på hvordan dette skal inn som en del av behandlingsforløpet. Det er ingen uenighet i denne salen om at dette skal være en del av behandlingsforløpet. Jeg har ikke hørt én som ytrer seg mot det. Og det er jo nettopp det vi jobber med. Men vi må gjøre dette på en forsvarlig måte. Vi må gjøre dette på en måte som gjør at vi kan bygge opp kompetanse, så vi ikke kommer i den situasjon at man plutselig har en stor kø av pasienter som man ikke klarer å ta unna. Det er særdeles viktig, fordi vi ser at dette er så avgjørende og så viktig for så mange kvinner.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åse Michaelsen (FrP) [13:34:52]: Jeg har lyttet veldig nøye til regjeringspartienes representanter: mange fagre ord, mye gull og mye glitter, men ingen handling.

Tidligere i dag avga 22. juli-komiteen her på Stortinget sin innstilling, hvor regjeringspartiene sammen med oss i opposisjonen har vedtatt 14 forslag. Da bet jeg meg merke i at arbeiderpartirepresentanten Bøhler sa: Vi må i fellesskap ta ansvar hvis vi vil at noe skal skje. – Ja, vi vil at noe skal skje.

Det samme skjedde da Fremskrittspartiet hadde et representantforslag vedrørende voldsofre. Da klarte også regjeringspartiene, for første gang på seks år, å stemme for våre forslag. Og begrunnelsen: Det hastet med å få på plass voldsoffererstatningsordningen før rettssaken etter 22. juli.

Hvorfor haster det ikke like mye nå? Ikke kom og fortell meg at vi her må avvente den faglige arbeidsgruppens konklusjon. Her er det ingenting nytt, bare en ytterligere trenering og forsinkelse. Dette er ansvarsfraskrivelse.

Hvis nå regjeringspartiene i dette møtet stemmer ned forslagene, men arbeidsgruppen senere kommer til samme konklusjon, vil jeg spørre helseministeren om hun føler seg tilfreds med å ha ansvar for denne forsinkelsen. Vi snakker da om mulig behandling av en stortingsproposisjon om noen måneder – noen måneder for mye.

Så vil jeg gjerne ha et svar fra helseministeren på hvordan det er mulig å argumentere for å stemme forslagene ned med en faglig begrunnelse som i mine øyne ikke holder mål, når vi vet at våre medsøstre i våre naboland har garanti for nytt bryst én måned etter at legen har gitt klarsignal. Hva er det de har forstått i Danmark og Sverige som ikke helseministeren har skjønt? Hvordan er det mulig at vi i et så rikt land som Norge har rekonstruksjonskø? Hvordan er det mulig at helseministeren ikke har skjønt at det haster, at vi ikke har tid til å vente på vedtak, at vi ikke har tid til at enda flere kommer inn i en kø som er tung og kronglete, i tillegg til alle de andre utfordringene kreftpasientene har?

Jeg oppfordrer helseministeren på det sterkeste til å tørre – på lik linje med justisministeren i forbindelse med voldsoffererstatningsloven – å gå for forslagene fra Fremskrittspartiet, tørre å vise ansvar og ikke svakhet. Vi trenger handling, og vi trenger det nå.

Kjersti Toppe (Sp) [13:37:43]: Representanten Anne Tingelstad Wøien gjorde greie for Senterpartiet sitt syn i denne saka. Det vil garantert skje endringar for brystkreftopererte kvinner. Vi stemmer i dag ikkje etter partipisk, men etter vår overtyding for å sikra at brystkreftopererte kvinner slepp unødig venting etter operasjon for å få rekonstruksjon av bryst.

Eg har lyst til å rette merksemda mot det som er blitt omtalt som ein knappleiksfaktor for å få dette til slik vi ønskjer. Det står ikkje på pengar, men tilgang på kompetanse og på plastikkirurgar i det offentlege helsevesenet. Senterpartiet merkar seg og er glad for at ein samla komite seier at det krevst ei generell oppbygging av offentlege plastikkirurgar. Men opposisjonen foreslår så at ein må inngå avtalar med private klinikkar for å redusera ventetida.

Det spørsmålet som opposisjonen ikkje vil diskutera, er om det er greitt at det private helsestellet i dag arbeider med dei feile tinga, for det kan nemleg henda at vi har nok plastikkirurgar i Noreg, men at dei arbeider heilt privat, reint kosmetisk. Det kan vi jo ikkje forby. Vi kan kjøpa tenester av helseforetaka, som vi heller ikkje legg nokre hindringar for, men dette viser problemet med at vi har ein privat helsemarknad som stel kompetansen frå det offentlege til fordel for oppgåver som det ligg meir forteneste i.

Prinsipielt meiner eg at når samfunnet brukar store ressursar på å utdanna ein plastikkirurg, som vel tek ti–tolv år, bør ein òg sikra seg at yrket arbeider med dei rette tinga som samfunnet har behov for. Det viktigaste er å tilby medisinskfagleg helsehjelp til dei som treng det mest, og då må det offentlege sikrast nok spesialistar. Eg føreset at når regjeringa kjem tilbake med ei sak om dette, etter at denne gruppa har lagt fram sine anbefalingar, blir plastikkirurgar og rekruttering av dei ei sentral sak, for det er heilt avgjerande for at ein skal få korta ned ventetida for denne pasientgruppa.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [13:40:39]: Tenk at vi står her i denne salen i 2012 for å diskutera ei sak som det skulle ha vore sjølvsagt at vi hadde sloppe, nemleg at alle kvinner som ventar på nytt bryst, skulle ha fått nytt bryst i ei heilskapleg brystkreftbehandling! Men her er vi, og dei av oss som er heldige, og som er friske, må gå kraftig ut og støtta våre medsystrer som ventar på eit nytt bryst.

Over 700 kvinner står årleg, nærmast med lua i handa, og ber om det som manglar i deira behandlingsløp. Det er leitt. Dette er utruleg leitt for alle dei kvinnene, og det er eit svik frå styrande myndigheiter. Eg lurer på, for det høyrest faktisk slik ut, om den køen plutseleg har kome over natta, slik at vi no må setja ned ei gruppe for å finna ut kva vi skal gjera, kven som skal få behandling, korleis, kor hen og kva det vil kosta. Det er jo ikkje slik! Det er tusenvis som har stått i kø i årevis – i eitt, to, tre, sju år. Eg blir heilt opprørt! Ein les dagleg om dei som står fram – ære vera dei – og seier at slik vil dei faktisk ikkje ha det. Eg hadde forventa at medsystrene mine frå regjeringspartia også ville ha støtta oss for å få ei behandlingstid på dette. Men ikkje tale om! Dei skal venta på denne gruppa. Den 24. mars skjer det noko. Kan vi gi noko til dei som står og ventar, eller blir det berre ein, to, tre – punktum? Kva med alle dei som har stått og venta så lenge? Dei må vi gjera noko med. Det er kjempelang ventetid, og dei treng det dei har rett på, meiner vi i Framstegspartiet.

Mine medsystrer, kvinnene i regjeringa – som eg trudde var medsystrer – korfor unner ikkje dei alle dei som ventar, å få tilbake livet sitt så snart som mogleg? Korfor skal dei venta vidare?

Framstegspartiet meiner at dei er blitt utsette for nok lidingar, nok smerte, psykiske nedturar og ikkje minst ekstra kampar for å få noko dei faktisk automatisk burde ha rett på.

Kva så, som eg sa, når desse planane ligg føre? Det vil ta tid å få unna køane, som regjeringa sjølv har laga. Her burde ein gå inn med friske midlar og kjøpt plassar, for vi har faktisk ledig kapasitet ved ulike klinikkar. Om dei er private eller offentlege – you name it – eller ligg kvar som helst i verda, så er det viktigaste at vi må ta unna køane. Kunne ein berre ha kome unna med det, hadde i alle fall eg satt pris på det.

Framstegspartiet har vilje og vil hjelpe desse kvinnene som har gjennomgått så mykje, slik at dei igjen skal kunne bli deltakarar i samfunnet vårt og i eige liv. Kvinnene i Framstegspartiet støttar sine medsystrer. Landet har råd til å få unna brystrekonstruksjonskøane. Landet har ledig kapasitet. Landet bør fokusera på kvinnehelsa. Framstegspartiet seier ja, mens regjeringa sine kvinner set sine medsystrer på vent. Det er for meg ubegripeleg.

Thomas Breen (A) [13:43:59]: Alle i denne saken som har vært på talerstolen, har gitt uttrykk for at situasjonen per i dag er uholdbar. Alle partiene har signalisert at vi skal sette trykket inn for å løse den køsituasjonen ingen ønsker skal være der. Jeg vil tilføye for egen del at jeg har en nagende følelse av at den køen ikke hadde vært like lang hvis dette hadde vært en typisk mannslidelse.

Her er det mange gode plussfaktorer som spiller i riktig retning i debatten. Når det er et så samlet storting som gir uttrykk for at vi ønsker å gjøre noe med situasjonen, skulle man tro at tonen kunne ha vært noe annerledes. Jeg, f.eks., reagerer når jeg hører representanter fra Fremskrittspartiet som rakker ned på denne arbeidsgruppen. Da har jeg i hvert fall lyst til å minne om at både Kreftforeningen og Foreningen for brystkreftopererte er en del av den gruppen. At man ikke kan vente de tre ukene for å høre hvilke råd de vil gi oss, er for meg litt spesielt.

I tillegg er det en del andre dimensjoner som jeg mener saken fortjener at vi ser på, som vi per i dag ikke besitter god nok kunnskap om. Hvilke deler av denne køen er det som skal gis hvilke rettigheter i framtiden? Det er åpenbart for meg at disse 4 000 kvinnene vil få forskjellige behandlingsløp, ergo bør det også være forskjellige rettigheter. Forslaget tar ikke opp i seg noen av de dilemmaene. Da trenger vi det rådet som nå om tre uker skal legge fram sine anbefalinger, for å vite hvordan vi skal løse dem. Så jeg synes det er en litt snodig debatt, i en sak hvor et samlet storting gir uttrykk for at dette skal vi få til, dette skal vi løse, og så skal vi plutselig ikke ta inn over oss faglige råd og hva som faktisk er mulig å få til med den kapasiteten og den kompetansen vi besitter i landet. Jeg vil spørre Høyre: Når ble kunnskap ikke viktig for å fatte vedtak – dere som kaller dere kunnskapspartiet? Vi snakker igjen altså om tre uker før vi vet noe mer om saken.

Jeg skulle ønske på vegne av disse kvinnene at vi kanskje tonet ned noe av den skarpeste retorikken i denne debatten og i hvert fall ikke på nytt gir dem falske forhåpninger, forhåpninger vi ikke kan innfri fordi vi ikke har kapasitet og kompetanse til det. Det fortjener ikke disse 4 000 heller, sjøl om jeg forstår utålmodigheten deres, og jeg synes den er absolutt berettiget. Men jeg tror også de har krav på at Stortinget behandler dem seriøst og fatter beslutninger som er faglig godt kvalifisert, og ikke minst gjennomførbare i forhold til garantier.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:47:09]: Jeg tror at representanten Breen før meg treffer spikeren på hodet når han sier at vi antakelig ikke hadde vært i samme situasjon hvis det hadde dreid seg om menn, for dette handler om at kvinnehelse i veldig mange år har vært nedprioritert på mange plan innenfor helsevesenet, og antakelig også i politikken. Derfor er det bra at det er så mange nå på tvers av alle partier som samler seg om å si at dette finner vi oss ikke i, sånn skal det ikke være, vi skal ha en annen situasjon, vi skal ha en verdig situasjon for disse kvinnene som blir operert.

Så vil jeg bare understreke at når vi nå skal bygge opp en kapasitet for å sikre at det førende for behandlinga skal være primær rekonstruksjon, altså at dette skjer i samme prosess som du fjerner brystet, så vil det ta tid å få bygd opp kompetansen. Jeg har veldig stor forståelse for at de som i dag står i kø og venter, og som kanskje har ventet i flere år, ikke synes det er greit å vente til den kompetansen er på plass. Derfor er vi nødt til å diskutere hvordan vi kan sikre at de som i dag står i kø, kan få nytt bryst raskt. Jeg var så vidt inne på det i slutten av mitt innlegg: Hva om vi ser på muligheten for å få til en dugnad? Det har også vært gjort før. Jeg sa også at det er viktig å sørge for at det er det offentlige som har hovedansvaret for dette. Grunnen til det er ikke at SV lider av privatallergi – la meg understreke det. Personlig har jeg veldig sympati for de synspunktene som representanten Toppe hadde her før meg, dette med at vi må sikre at disse kirurgene brukes på prioriterte oppgaver, og at man ikke da gjør det enda mer lukrativt å forsvinne fra det offentlige og operere inn f.eks. brystimplantater på mennesker som strengt tatt ikke ville vært prioritert i det ordinære helsevesenet – og da snakker vi ikke om brystkreftgruppa.

Jeg har sjøl bidratt til å bruke private kommersielle aktører, fordi det offentlige har hatt et for dårlig tilbud. Men her har jeg helt klart fått en anbefaling fra kirurger i det offentlige om at vi må passe på at kvaliteten må være god nok, at det er viktig å sikre tverrfagligheten, at det er et poeng at det er det offentlige som gjør det meste av dette, fordi de har tverrfagligheten og kvaliteten. De sa til og med at de har erfaring med kvinner som har fått rekonstruksjon, men så får spredning og tilbakefall, og fordi man ikke har kompetanse på det i det private, fordi plastikkirurgene som skulle gjøre disse rekonstruksjonene, ikke hadde erfaring i å sjekke om kvinnen er kreftfri, ender man opp med å gjøre disse kvinnene en bjørnetjeneste. Pass på det!

Bent Høie (H) [13:50:24]: Dette forslaget som i dag skal opp til behandling, handler om at en setter noen politiske mål for helsetjenesten vår. Det er så enkelt at vi har en pasientrettighetslov som gir individuelle tidsfrister i forhold til alvorlig sykdom. Det som mindretallet ber om i dag, er at Stortinget sier at den rettigheten som er knyttet til den loven, også skal gjelde rekonstruksjon av bryst etter brystkreft innen minimum ett år, men finnes det medisinske forhold som skulle tilsi at en bruker lengre tid, som representanten Inga Marte Thorkildsen tok opp, kan det begrunnes, og en kan da overskride den tidsfristen. Vanskeligere er det ikke.

Når representanten Breen sier at Høyre som et kunnskapsparti, som er opptatt av å drive en kunnskapsbasert politikk, ikke har tid til å vente på arbeidsgruppen, baserer det seg på at vi mener at det er politikernes oppgave å sette målene for helsetjenesten, og så er det faggruppers og fagmiljøenes oppgave å finne ut hvordan en skal nå de politiske målene. Det er ingenting til hinder for at Stortinget i dag vedtar at målet er å ha et års garanti for disse kvinnene, og så har arbeidsgruppen et enda tydeligere mandat, også i tråd med det som er anbefalingen til Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering, nemlig at dette er en prioritert helsetjeneste. Det er ingen grunn til å vente på fagrådets anbefalinger før en setter den type klare politiske mål.

Representanten Kjersti Toppe sier at de som jobber i privat virksomhet i dag, jobber med «dei feile tinga». Det har hun helt rett i, og det sier de som jobber privat, selv. De river seg i håret og er frustrert over at de ikke får lov til å bruke alle gode krefter på å løse det som samfunnet har prioritert som viktige helseoppgaver. Men fordi regjeringen ikke gjør det som står i forslag nr. 2, nemlig å pålegge de regionale helseforetakene å inngå avtale med de private klinikkene, driver de altså i dag med skjønnhetsoperasjoner, selv om de hadde hatt lyst til å drive med det som et samlet storting ønsker, nemlig rekonstruksjon av bryster for dem som er prioritert, i tråd med det offentlige helsevesenets prioriteringer og vurderinger. Den ledige kapasiteten kunne en i løpet av veldig kort tid dreid fra det som representanten Toppe kaller «dei feile tinga», til de riktige tingene, hvis Stortinget vil, og det kan Stortinget bestemme seg for i dag.

Opposisjonen har i denne saken kontinuerlig vært opptatt av å finne løsninger. Derfor oppfattes det som ganske urettferdig når regjeringspartiene i dag nærmest prøver å fremstille det som om vi ikke er løsningsorientert. Hadde helseministeren i sitt innlegg i dag sagt at dette er regjeringens mål, kunne vi ha vært med på å oversende disse forslagene, men en bruker tiden på å argumentere imot istedenfor å samarbeide.

Siv Jensen (FrP) [13:53:54]: Mens vi debatterer, pågår det en demonstrasjon utenfor. Jeg tror at mange av de damene som har møtt frem utenfor Løvebakken i dag, hadde blitt litt provosert hvis de hadde hørt at Thomas Breen fra Stortingets talerstol forsøkte å uttale seg på vegne av dem, for det var nemlig det han gjorde. Det de er her og demonstrerer for, er altså rettighetene sine: å få en fullverdig behandling i forbindelse med en brystkreftoperasjon. Det er det det handler om.

Så mener jeg at det ikke er noen motsetning mellom de gode intensjonene som Inga Marte Thorkildsen tar til orde for, i forhold til at vi skal bygge opp fullverdig kapasitet i det offentlige helsevesenet og samtidig ta unna den køen som allerede er der. Veldig mange av de kvinnene som nå står og venter, har ventet lenge. De er utredet, de kjenner sykdomsbildet sitt, de vet utmerket godt hva de trenger, og de vet i tillegg at det finnes ledig kapasitet i det private helsevesenet.

Jeg synes egentlig de rød-grønne politikerne avslører seg litt i merknadene i innstillingen. For de har altså følt det viktig å vise til et svar fra statsråden om at regjeringen ikke har lagt begrensninger på bruk av private aktører, men at det skal være opp til helseforetakene. Det har altså de rød-grønne funnet verdt å nevne eksplisitt i en egen merknad, nærmest som et motsvar til forslaget fra Fremskrittspartiet og de øvrige opposisjonspartiene om at man skal sørge for at det inngås avtaler. Realiteten er den at mens vi venter på at det skal bygges opp en fullverdig kapasitet i det offentlige helsevesenet, finnes det fullverdig kapasitet i det private. Det pågår operasjoner i dag i det private.

Det dette i realiteten handler om, er vilje til å begynne å ta ned den køen med mange tusen kvinner som er ferdig utredet og rede til å gjennomgå operasjon. Det er det det handler om.

Jeg tror vi hadde stått oss på som storting å vise evne til handlekraft i stedet for bare prat. Det er i hvert fall det veldig mange jeg har snakket med i denne saken, sier, at tiden for debatt er over. Nå venter man på handling, nå venter man på vedtak, nå venter man på tiltak. Det kan vi snakke om så lenge vi bare orker, men det skjer ingenting. Køene går ikke ned før vi faktisk fatter vedtak om at det skal skje.

Det hadde kostet så utrolig lite å være med på å støtte disse forslagene, som hadde sendt noen klare signaler, gitt et nytt håp og samtidig bidratt til å få ned en kø som er aldeles uverdig.

For meg handler dette også om at når menn gjennomgår en lignende operasjon, eller noe som føles like krevende, får man et fullverdig behandlingsløp, mens halvparten av befolkningen, altså kvinner, ikke får det. Det må det bli en slutt på.

Sonja Mandt (A) [13:57:15]: Jeg har bare noen kommentarer. Representanten Kari Kjønaas Kjos er heldig som ikke har noen spørsmål igjen å stille, for det har vi, og det er derfor vi ønsker å avvente arbeidsgruppen. Vil det få konsekvenser for andre? Hva slags volum skal vi ha? Hvordan skal vi klare å utdanne folk? Hva slags rettigheter skal ligge der? Vet vi, hvis vi sier ja til en ventetid i dag, om vi kaster blår i øynene på dem som nå står utenfor? Vet vi om vi klarer det?

Det kan godt hende vi klarer det på kortere tid, men det kan vi også få svar på når arbeidsgruppen har lagt fram sin anbefaling. Er det ikke mer riktig å vite om det går?

Jeg synes representanten Tingelstad Wøien hadde et veldig godt innlegg. Det handler om en garanti for at alle skal sikres lik behandling. Og det er nettopp det vi gjør ved at vi tar litt tid til hjelp, dvs. tre uker.

Når representanten Reiertsen angriper oss jentene i de rød-grønne partiene og sier at vi ikke bryr oss og er litt ufine, må jeg bare protestere igjen: Vi vil ha nye bryst til dem som skal ha det, men det mangler jo bl.a. plastikkirurger – det har kommet fram i flere innlegg her – fordi de brukes av kvinner til andre ting, til skjønnhetsoperasjoner, til unødvendige ting. De burde brukes til det som er nødvendig, nemlig nye bryst til de jentene som trenger det.

Jeg synes det er en litt merkelig diskusjon. Vi har hørt opposisjonen si at de private har kapasitet, for det, sier de, kan vi lytte til, men de faglige rådene som arbeidsgruppen skal legge fram, bør vi ikke hefte oss så mye ved. De private klinikkene kan jo ikke være sannhetsvitner på at de skal rekke alt de ønsker innen ett år. Vi hører på Legeforeningen, og de er bekymret for utviklingen når det gjelder kompetanse, utdanning og kapasitet. Det mener vi er viktig å se på videre.

Representanten Høie sier at det handler om å sette politiske mål, men vi vil mer enn å sette politiske mål. Vi ønsker at disse jentene skal få nytt bryst. Det må jo være gjennomførbart. Og igjen: Er det ikke gjennomførbart med ett år, og vi sier at det skal være det fra denne salen, er ikke det å lure noen? Det er i hvert fall det jeg mener. Vi vil vite om det lar seg gjennomføre. Derfor ønsker vi å vente på arbeidsgruppen.

Thomas Breen (A) [13:59:56]: Jeg husker ikke bestandig veldig godt, men jeg husker i hvert fall at både representanten Bent Høie og representanten Siv Jensen i denne sal mange ganger har prøvd å grille politisk både helseminister og statsminister når regjeringen har stilt krav til forløpstider for kreft. Det ble automatisk gjort om i ordbruken – til en garanti fra opposisjonen. Man har gjentatte ganger, både i spørretime og i andre former for debatter her i denne sal, prøvd å ta regjeringen for at den ikke har klart å følge opp det som var et krav til systemene når det gjelder forløpstid. Nå sier representanten Høie at politikerne skal sette seg mål. Her er det altså en eksplisitt garanti på et år, og så får man jobbe mot det. Jeg må nesten spørre representanten Høie: Hvis man ikke når det målet, er den garantien da mindre verd fordi Stortinget har vedtatt den, enn den er når regjeringen har vedtatt den? Kan det være sånn at også denne pasientgruppen vil føle seg politisk forrådt hvis man ikke klarer å innfri det som er en garanti? Denne typen spørsmål mener jeg er såpass avgjørende at de tre ukene jeg venter for å få bedre oversikt fra det faglige rådet, er viktig nok i seg selv til å vente.

Det andre lille poenget til debatten nå går på dette: Når representanten Jensen sier at jeg ikke snakket på vegne av dem der ute i demonstrasjonen, vil jeg igjen minne om at både Kreftforeningen og Foreningen for brystkreftopererte er en del av arbeidsgruppen og gjennom arbeidet der gir signaler på vegne av sine landsdekkende organisasjoner om hva som skal være rådet. Jeg vet at mange der ute – på demonstrasjonen utenfor Stortinget nå – er medlemmer i de foreningene. Så at Stortinget ikke skal vente på det arbeidet, der de to foreningene er deltagere, for å lytte på hvilke råd de gir, er for meg også en litt underlig del av denne debatten.

Til slutt: Jeg har tro på at vi skal få det til, for det er et voldsomt engasjement for å bygge ned køen. Alle partiene er enige om at situasjonen er uholdbar. Da synes jeg det er litt leit at det blir politiske spissfindigheter som står igjen etter dagen, når man i realiteten kommer til å ende opp – også fra opposisjonens side – med å ta en kikk på de rådene som kommer om tre uker, og vurdere ny politikk ut fra det.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Laila Dåvøy (KrF) [14:02:43]: Vi snakker om tre uker her – at vi må kunne vente i tre uker. Jeg har bare lyst til å minne om at 6. desember 2010 kom Nasjonalt råd med anbefalingen om at behandlingsforløpet skulle inkludere rekonstruksjon. Så gikk 2010, 2011 kom, 19. oktober 2011 kom Fremskrittspartiet med sitt forslag, 2. desember 2011 – noen uker senere – kom Helse- og omsorgsdepartementets brev til Helsedirektoratet om denne gruppen som nå skal jobbe fram til 23. mars. Så problemstillingen er ikke akkurat ny, og det har tatt ganske lang tid før man kom i gang med arbeidsgruppen. Poenget mitt er at vi er utålmodige, alle sammen.

Så til en annen sak: Det gjelder en del av de kvinnene som har stått utenfor her og markert at de ikke orker å vente lenger. Vi snakker kanskje ikke om dem som får brystkreft i dag, og som er under behandling. Men jeg vil tro at mange av de kvinnene har stått i kø – noen av dem kanskje i opptil sju år – og ennå ikke fått behandling.

Jeg har lyst til å minne om det vi gjorde her i Stortinget en gang tidligere: Vi laget en pasientbro i 2003. Den var meget effektiv, og vi har egentlig ikke snakket så mye om hva vi skal gjøre med alle dem som har ventet så lenge – om de på en eller annen måte omfattes av det arbeidet som nå pågår, og som skal være ferdig 23. mars. Kanskje man burde laget en egen handlingsplan, et eget opplegg for disse, uavhengig av hva man måtte komme frem til om fremtidens retningslinjer? Det er også et anliggende som vi kanskje skulle ha diskutert litt nærmere her i dag. Det er mulig å løse, og jeg håper at helseministeren kanskje kan si noe om dette – om det finnes en plan for det, og hvordan vi eventuelt kan bidra til at disse slipper å vente lenger.

Åse Michaelsen (FrP) [14:05:13]: Jeg har hatt mitt hovedinnlegg, men jeg tok egentlig ordet for å be helseministeren ta ordet, for det så ut som om hun ikke hadde tenkt det. Det synes jeg veldig dårlig om, for det var en del spørsmål jeg stilte henne i mitt innlegg, som jeg fryktelig gjerne vil ha svar på.

Så leser jeg tydelig mellom linjene at en fra de rød-grønnes side aller helst vil avvente til en har nok kompetanse i det offentlige. Men hvis vi ser vekk fra det, bare glemmer det, hvorfor ikke gjøre det representanten Dåvøy foreslo, og lage en helsebro på nytt? Er det noe problem – har vi ikke råd? Jo, vi har råd. Nei, få vekk køen, gjør jobben. Det enkelte mennesket her i ventekøen kan det synes som ikke er noe verd. Tid er viktig – tid for den enkelte – og det mest verdifulle vi kan gi dem, er å la dem komme for å få sin operasjon nå, og ikke om ett, to, tre eller fire år.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:06:32]: Jeg har et par kommentarer til Breen, som harselerte litt med at opposisjonen ikke var så opptatt av dette utvalget. Han sa at det faktisk var veldig bred kompetanse og faglig tyngde i dette utvalget, og viste til Foreningen for brystkreftopererte og Kreftforeningen. Da har jeg lyst til å minne Breen om at på høringen støttet begge disse, som er med i dette utvalget, det forslaget som ligger her i dag. Så vi trenger ikke vente til 23. mars for å få vite hva de mener.

Så synes jeg det er litt rart hvis det faktisk er sånn at regjeringspartiene den 24. mars vet hva de skal mene, for hvis det er så kort tid til de faktisk vet det, burde de strengt tatt ha bedt komiteen om å utsette behandlingen av denne saken, så kunne vi fått en endelig behandling og et endelig svar 24. mars.

Men så stiller Laila Dåvøy et spørsmål til helseministeren om regjeringen faktisk har tenkt å følge utvalgets råd, dersom dette utvalget kommer med et råd om å sette en tidsfrist. Det ville ikke helseministeren svare på. Da tenker jeg at det regjeringen faktisk venter på, ikke er noe svar, men det er en mulighet til å skyve og skyve og skyve på hele problemstillingen. Det er grunnen til at det ikke er mulig bare å oversende det uten realitetsbehandling, for det har i denne debatten ikke kommet fram noe som tilsier at noen av de forslagene vil bli realisert i nær framtid.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:08:35]: Det er en debatt med et stort engasjement, og det skjønner jeg. Det er mange som venter i kø for en eller annen form for operasjon. Så er det hva vi skal gjøre fremover, hvordan dette skal bli.

Så har jeg vært veldig tydelig på én ting. Jeg var veldig glad for at Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering sa at dette skulle være en del av behandlingsforløpet, for det er jeg veldig enig i. Det skal det være. Det skal inn som en del av behandlingsforløpet. Men så er det jo også slik at når vi skal gjøre det, vet vi at det er problemer med kapasitet. Vi vet at det er ulike metoder. Vi vet at det også bør vurderes hvordan den enkelte pasient skal behandles. Det ble nedsatt en faggruppe med representanter fra alle de regionale helseforetakene, som faktisk har ansvaret for å gjennomføre dette. De har fått beskjed om å sette inn tiltak for å få ned ventetiden. Det er altså spesialister i brystkirurgi og endokrin kirurgi, plastisk kirurgi, onkologi. Kreftforeningen og Foreningen for brystkreftopererte skal altså komme med en anbefaling om hvilke kvinner som skal få et slikt tilbud – ikke nødvendigvis ut fra alder, men medisinsk indikasjon – og om hvilken type tilbud den enkelte skal ha. Hvilke rettigheter skal pasientgruppen ha? Hvordan skal man redusere behovet for sekundær operasjon? Hvilken kompetanse kreves? Kan vi benytte den kompetansen vi har, og gi videreutdanning? Hvordan skal dette organiseres?

Det er en rekke spørsmål som vi har bedt om svar på. Det ville være veldig spesielt hvis jeg som helseminister ikke skulle ta meg de tre ukene og vente på disse svarene. Det er ikke fordi at dette ikke er viktig. Det er viktig for disse kvinnene å få den hjelpen, som jeg er helt enig i at de trenger, og som mange har ventet altfor lenge på. Men det er fordi at jeg tross alt sitter med et ansvar for at dette skal gjennomføres i hele landet på en forsvarlig måte. Det skal inn som en del av behandlingsforløpet. Derfor er jeg veldig uenig med representanten Høie, som sier at jeg ikke har sagt noe om hva jeg egentlig vil. Jeg har sagt at det er helt klart at dette skal inn som en del av behandlingsforløpet, for det skal også gi forutsigbarhet til de kvinnene som får en så alvorlig diagnose og må gjennom et så omfattende behandlingsforløp som brystkreftpasienter må.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:11:40]: Tilbakemeldingane er at det kan vera litt for kraftige utsegner frå Framstegspartiet. Men det må til. Eg har stor emosjonell følelse for denne saka. Eg er veldig empatisk som person, og det er eg faktisk stolt av. Eg er stolt av å få lov til å bli kjent med mange kvinner der ute som har gått og venta i årevis. Det har eg lyst til å bringa fram i denne salen her, og eg håpar at det kan bli akseptert.

Så var det nokre kommentarar: Representanten Sonja Mandt sa i sitt innlegg at det måtte ei innrømming til når det galdt kvinnehelsa: Ho var ikkje høgt nok prioritert. Nei, då er det kanskje på tide. Ventetid er faktisk blitt ein brems for kvinnehelsa vår. Det ser vi i andre samanhengar – òg i denne samanhengen som vi snakkar om i dag.

Så blir eg litt uroa, for ein snakkar om denne gruppa som er sett ned, og ho kjem den 23. mars med ei anbefaling. Så seier representanten Sonja Mandt at ein ikkje skal kaste blår i augo på nokon – at dei kanskje ikkje får rekonstruksjon av sine bryst, dvs. dei 4 000 som har venta i årevis. Då blir eg uroleg, då får eg nesten panikk på vegner av alle dei kvinnene. Er det sånn at dei då skal gå gjennom ein gong til det som den gruppa kjem fram til, og at ein kanskje ikkje i det heile er ein kandidat? Det er skremmande, og det håpar eg ikkje er tilfellet.

Så er det dette med at vi ikkje har nok plastikkirurgar. Ja, kanskje har det vore feilslått politikk i årevis for at ein skal behalda folk i det offentlege helsevesenet og – ikkje minst – kunna ha eit privat helsevesen ved sida av. Då må ein jamstilla litt og sjå på: Kva treng vi her? Kva treng vi der? Folk er jo sjølvstendige individ. Dei må jo få lov å velja kor dei vil jobba sjølve. Sånn har det alltid vore, og sånn bør det vera framover òg.

Så er det pasientbru: Det er veldig bra. Vi støttar det i Framstegspartiet. Det er heilt klart at noko sånt burde vore gjort, for eg er bekymra for dei som står og ventar, for kvar dag får vi jo eit nytt tilfelle. Det gjeld ikkje for dei som allereie er komne på ventelista. Dei må det gjerast noko med.

Så er det helseforetaka: Ja, dei kan gå inn i dag og betala hos private, seier statsråd Strøm-Erichsen. Jo, men kva skjer då? Dei har jo ikkje pengar til det. Dessutan får vi jo då ei forskjellsbehandling mellom dei som eventuelt har pengar, og dei som ikkje har. Er det riktig, då? Eg trudde ikkje det var ein politikk som Arbeidarpartiet ville ha.

Bent Høie (H) [14:14:32]: Jeg forstår godt at representanten Thomas Breen er bekymret for om det forslaget som fremmes i dag, ville ha virket på samme måte som regjeringens målsettinger for kreftbehandling generelt, men jeg kan betrygge han med at det ville det ikke, for i motsetning til regjeringens tidsfrister med hensyn til kreftbehandling generelt inneholder dette et forslag om en rettighetsfesting i henhold til pasientrettighetsloven § 2-1b. Hvis Breen leser innstillingen, vil han se at en pasient som ikke hadde fått innfridd sin rett innen ett år, da kunne henvende seg til HELFO og fått sin rett innfridd et annet sted, offentlig eller privat, i Norge eller i utlandet, som alle andre pasienter med pasientrettigheter.

Under demonstrasjonen utenfor her i dag møtte jeg en kvinne fra Sørlandet som hadde tatt opp et lån på flere hundre tusen kroner for å få gjennomført en slik rekonstruksjon privat. Hadde det vi ønsker å vedta i dag, vært vedtatt av Stortinget, hadde hun sluppet å ta opp det lånet og kunne ha gjennomført akkurat den samme operasjonen. Men hun kunne ha sendt regningen der den hører hjemme, nemlig i det offentlige helsevesenet.

Gjennom sin motstand mot denne type lovregulering er de rød-grønne partiene i dag med på ytterligere å forsterke et klassedelt helsevesen i Norge, der de som har råd, har mulighet til å kjøpe seg ut av køen, mens de som ikke har råd, kun har mulighet til å vente.

Så viser representanten Breen til at Kreftforeningen er med i arbeidsgruppen – og det er helt riktig. Men Kreftforeningen var også på høring i komiteen og støttet dette forslaget. Kreftforeningen og Foreningen for brystkreftopererte er pådrivere for dette forslaget. De ser ingen motsetning mellom arbeidsgruppens jobb og dette forslaget – tvert imot. De ønsker at dette skal vedtas her i dag, og da er det veldig rart om en representant fra Arbeiderpartiet setter seg over det og mener at de ikke vet sitt eget beste.

Presidenten: Representanten Thomas Breen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Thomas Breen (A) [14:17:01]: Det var representanten Kjønaas Kjos som fikk meg til å ta ordet, for hun stilte et retorisk spørsmål om vi måtte vente til 23. mars før vi visste hva vi mente. Nei, selvfølgelig ikke, vi vet jo hva vi mener. Vi mener at køen skal ned. Vi mener at den situasjonen som vi har nå, med 4 000 i kø, er helt uakseptabel. Det mener vi. Samtidig vil vi være trygge på hva vi gjør, og derfor ønsker vi å vente til den 23. Vi vil ha de faglige rådene på plass. I motsetning til Høyre har vi en viss aversjon mot å skape en situasjon der vi risikerer å tappe det offentlige helsevesenet for enda mer nødvendig kompetanse – her plastikkirurger. Det kan man risikere ved å innføre en ordning hvor man gir rettigheter som automatisk vil skape et marked, og hvor plastikkirurger kan gå fra det offentlige til det private helsevesenet og doble lønnen sin, men drive med andre ting enn det de strengt tatt burde gjøre.

Jeg mener – til representanten Reiertsen (presidenten klubber). Det mener jeg ikke, nei – da var tiden ute.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:18:22]: Breens siste innlegg her kunne ikke forstås annerledes enn at det er bedre at kvinnene står i en offentlig helsekø enn at de får behandling hos private. Det var akkurat det han sa.

Til representanten Thorkildsen: Hvis hun mener at det private tilbudet ikke holder god nok kvalitet, må hun dokumentere det og ikke bare henvise til noen kirurger som hun har snakket med. Det er faktisk en ganske alvorlig beskyldning hun kommer med her.

Både Kreftforeningen og Foreningen for brystkreftopererte har anbefalt dette. For å få ned køen, for å få ned ventelister og ventetid for dem som trenger rekonstruksjon av bryst, har de anbefalt at man bruker ledig privat kapasitet. De har faktisk sendt et brev til helseministeren og vist til spesielle private klinikker som kan gjøre denne jobben, som gjerne vil gjøre denne jobben og bidra til at disse kvinnene får hjelp.

Hvis det er slik at regjeringspartiene og statsråden mener at kapasiteten i det offentlige skal bygges opp først, kan jo de over 4 000 kvinnene som allerede står i kø, belage seg på å vente enda lenger.

Dette handler om tre ting. For det første er det for de kvinner som er operert for brystkreft, en rettighet, en prioritert helsehjelp, slik representanten Bent Høie var inne på. Hadde de hatt den rettigheten, kunne de faktisk ha fått hjelp i det private tilbudet hvis det ikke var ledig kapasitet i det offentlige.

Det handler om å bygge opp tilstrekkelig kapasitet og kompetanse i det offentlige helsevesenet. Fra enkelte talere fra regjeringspartiene har det hørtes ut som om at vi ikke ønsker det. Da bør de lese innstillingen en gang til og se at det er bred enighet om at vi må bygge ut kapasiteten og kompetansen i det offentlige. Det er veldig viktig, ikke bare for kvinner som trenger rekonstruksjon, men også for alle andre som trenger plastisk kirurgi.

Og det handler om fremtiden. Det handler om dem som får denne utfordringen i fremtiden.

Men vi er opptatt av hva vi skal gjøre med de over 4 000 som nå står i kø. Det er det det handler om her, og da må man ikke prøve å late som om vi ønsker noe annet. Det synes jeg er ganske uredelig når det så klart og tydelig står i innstillingen hva som er målet.

Presidenten: Representanten Åse Michaelsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Åse Michaelsen (FrP) [14:21:35]: Jeg hadde egentlig forventet å få et svar fra statsråden, og jeg vil gjenta spørsmålene som jeg hadde i mitt hovedinnlegg: Våre medsøstre i våre naboland har garanti for et nytt bryst én måned etter at legen har gitt klarsignal. Hva er det de har skjønt i Sverige og Danmark som helseministeren ikke har skjønt? Det andre spørsmålet var: Føler helseministeren seg tilfreds med å ha ansvar for denne forsinkelsen som oppstår når regjeringen nå ser ut til å stemme forslagene ned? Da håper jeg at jeg får et svar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.