Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sonja Mandt (A) [14:23:29]: (ordfører for saken): Representantforslaget fra Thomsen, Korsberg, Kjos og Eriksson, som inneholder krav om en tiltaksplan for bekjempelse av selvmord, setter fokus på et tema som det dessverre er tabubelagt å snakke om, men som rammer mange. Det at vi i Stortinget tar denne debatten, og samtidig varsler at det skal komme en handlingsplan, vil kanskje bidra til at noen av de tabuene som er, blir borte.

Når vi vet at 573 mennesker valgte bort livet i 2009, og at dette er det høyeste tallet som er registrert på ti år, er det viktig å se på hva som kan forebygge dette. Tallet er heller ikke reelt. Det viser ikke alle de selvmordsforsøkene som er gjort, eller de som ikke blir registrert som selvmord, men som likevel er det. Mørketallene er store.

Det er et stort antall etterlatte og venner som sitter igjen etterpå. Det betyr at dette også er en målgruppe som trenger hjelp videre i livet sitt.

Komiteen er samstemt i saken og er enig om at det er positivt at det kommer en handlingsplan. Denne ble allerede varslet i Nasjonal helse- og omsorgsplan. Vi mener at planen bør være konkret, slik at en kan evaluere hva som virker og hva som ikke virker, og den bør også være et verktøy, slik at andre aktører kan bruke den til veiledning og råd.

Komiteen mener også at det må være fokus på dette med selvskading. Selvskading er like tabu som selvmord. Selvskading betyr at en påfører seg selv skade på grunn av indre uro eller smerte. Også her er det store mørketall, og det er mye uvitenhet blant dem som kan hjelpe. I en rapport fra 2003 oppgis det at 6,6 pst. har påført seg selv skade. Det er liten grunn til å tro at det tallet er lavere nå. Her viser det seg at jentene er i majoritet. Det finnes mange nettsider som tilbyr hjelp, og de gjør en viktig informasjonsjobb.

Det er flere som må være aktive aktører når det gjelder forebygging av selvmord og selvskading. Stat og kommune må gjøre det de kan. Kommunene står nær innbyggerne, og det kan settes inn målrettede tiltak dersom de får kunnskap og kompetanse om hvordan de best skal forebygge.

Noen kommuner har f.eks. psykolog til stede på helsestasjonen for unge, og de kan fortelle at de har fanget opp flere ungdommer med selvmordstanker og loset dem videre til mer hjelp. Skolen er også et sted hvor man ser de unge selvskaderne, og her bør de ansatte være opplært til å vite hva de skal se etter, og hva slags tilbud de kan gi.

Det er viktig for meg å rose de organisasjonene som driver selvmordsforebyggende arbeid og de som driver med oppfølging av etterlatte. De gjør en uvurderlig jobb, som ingen offentlig instans kan erstatte. Derfor er det viktig at de høres når handlingsplanen skal lages og senere evalueres. Det at en organisasjon som LEVE nevnes spesielt, betyr ikke at andre gjør en mindre viktig jobb. De utfyller hverandre, og de trengs alle sammen. Tilskuddsordningene fra det offentlige sørger for driften, og de kan også søke om prosjekter. På den måten har de mulighet til å kunne gjøre den jobben de er dyktige på.

Selv om vi nå får en handlingsplan, er dette et felt der vi hele tiden må se på om det er nye gode løsninger. Vi må ha god kompetanse innenfor helse, i psykiatrien og blant fastlegene. Tallene viser at hyppigheten er størst blant unge menn, og særlig de under 30 er overrepresentert. Da er det skremmende at mellom 60 og 80 pst. av dem som tar livet sitt, har vært i kontakt med legen sin den siste måneden. Derfor er fastlegen en viktig aktør når det gjelder forebygging.

Det bør være flere psykologer i kommunene, som kan brukes aktivt ute blant de unge, og tiltak på arbeidsplassen, der en tar tak når en ser noen som sliter med vanskelige dager, og vi må ha sikkerhetsnett for familie og venner der noen lykkes med å ta selvmord.

Jeg synes det er et godt forslag som kom, selv om vi vet at planen allerede var under planlegging. For det er en viktig og nyttig debatt som vi løfter inn i salen her i dag. Det skal ikke være tabu å snakke om selvmord og selvskading. Jo mer vi politikere tør å sette søkelyset på den offentlige debatten, jo mer vil også samfunnet være med på å forebygge og ta tak. Vi ser fram til at handlingsplanen blir lagt fram.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:28:09]: Mer enn 500 personer begår selvmord hvert eneste år. Dette er mer enn dobbelt så mange som dør i trafikken hvert år. Nesten daglig kan vi lese eller se i nyhetene oppslag om dødsfall i trafikken. Et selvmord går i de aller fleste tilfeller forbi i stillhet.

Fortsatt ligger det mye skam og skyld rundt selvmord. Dette gjør det ekstra krevende å sitte igjen som pårørende og etterlatt. Fremskrittspartiet har fremmet dette forslaget fordi vi har sett et behov for en helhet rundt temaet, i tillegg til at vi mener det er et behov for større åpenhet. Vi ønsker oss en helhetlig plan som tar for seg forebygging og behandling, i tillegg til oppfølging av etterlatte, og vi ønsker oss en offentlig debatt.

Forslaget kom i stand etter at en av våre ansatte opplevde at hans barn valgte å ta sitt eget liv – en opplevelse så fryktelig at den setter varige spor og rokker ved alt man trodde på. Erkjennelsen av at de pårørende reagerer totalt forskjellig og bearbeider sin sorg på helt forskjellige måter, samt mangel på kunnskap og oppfølging, gjorde at vedkommende ba oss om å sette selvmord på den politiske dagsordenen.

Det er vanskelig å forstå at så mange mennesker finner livet så vanskelig at de ikke lenger orker det. Betyr det at vi har et mangelfullt tilbud for dem som sliter? Er det mangel på kapasitet, eller er det mangel på kunnskap? Antagelig er det litt av alt.

I Norsk Psykologforenings tidsskrift, utgave nr. 2 i år, fant jeg en interessant artikkel under overskriften «Når sikreste behandling ikke er beste behandling». Her fant jeg mye som viser hvorfor bekjempelse av selvmord er krevende og trenger flere typer virkemidler i forhold til gammel og ung, kvinner og menn.

Statistikk viser at det er overvekt av menn som dør i selvmord – de er voksne og har benektet at de er suicidale. Kvinner mislykkes i større grad, og de er yngre, samtidig som de ikke benekter sin situasjon. Disse fanges også derfor lettere opp av helsevesenet.

Etter å ha snakket med flere etterlatte ble det tydelig at det ikke finnes bare ett svar. Noen hadde flere forsøk bak seg og hadde slitt i årevis på mange områder. Andre igjen ga ingen forvarsel, og de etterlatte satt igjen med tusen spørsmål som de aldri vil få svar på. Mange får et behov for å fordele skyld, andre får et behov for å klandre seg selv.

En ung jente jeg jobbet sammen med i en tidligere jobb, fortalte om den gangen hennes far hadde begått selvmord. Hennes problem rundt hendelsen var meget spesiell. Hennes far hadde hatt enorme humørsvingninger og hadde terrorisert familien gjennom flere år. Periodevis hadde han også utøvd vold. De tre som satt igjen, kunne for første gang gå rundt i leiligheten uten angst, de følte seg fri. Så hva gjør du når alle rundt deg tror at du er i dyp sorg, men det du egentlig føler, er en lettelse? Naturlig nok tenker du at det er noe alvorlig galt med deg og vil aldri tørre å snakke med andre om det. Så mange ansikter kan altså sorgen ha.

Etter at dette forslaget ble fremmet, har Helsedirektoratet utgitt en veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord. Veilederen er meget god og gjennomarbeidet. Jeg håper inderlig at kommunene tar denne i bruk, da den involverer aktører som politi, tros- og livssynsrepresentanter, helsetjenesten, barnevernstjenesten, barnehage, skole, likemannsarbeid og arbeidsplasser, for å nevne noe. Det er helt avgjørende at alle kommuner har en beredskap og én instans som koordinerer de ulike tiltakene, slik at tilbudet ikke fragmenteres. En samlet komité understreker viktigheten av kompetanse og erfaring.

Det er viktig å huske at pårørende ikke bare er foreldre og søsken, men også besteforeldre, kjæreste, venner og arbeidskollegaer. Om man sier at bak ethvert selvmord lider ti pårørende, betyr dette at mer enn 5 000 mennesker hvert år trenger en eller annen form for oppfølging fra sin kommune. Her vil veilederen være et viktig redskap.

Når det gjelder vårt forslag til en tiltaksplan for bekjempelse av selvmord, er det gledelig å registrere at regjeringen allerede har satt i gang et slikt arbeid. Komiteen står samlet om å påpeke at tiltaksplanen må bli så konkret som mulig, slik at man i ettertid kan evaluere hvordan de enkelte tiltak faktisk virker.

Videre står komiteen samlet om viktigheten av at organisasjoner som arbeider med dette temaet, blir trukket inn i arbeidet med tiltaksplanen.

Jeg vil avslutningsvis uttrykke min takknemlighet for at komiteen har støttet så sterkt opp om dette forslaget fra Fremskrittspartiet. Jeg støtter helseministerens uttalelse i brev av 2. desember i fjor, hvor hun understreker at det kontinuerlig skjer forbedringsarbeid, og at det er viktig at dette arbeidet ikke stopper opp i påvente av ny handlingsplan.

Bent Høie (H) [14:33:22]: (komiteens leder): Det er gledelig at et samlet storting igjen bekrefter at man ønsker en handlingsplan mot selvmord og selvskading. Vi hadde en debatt her i salen om dette den 27. oktober i fjor, der det også ble gitt uttrykk for det samme, ikke minst at helseministeren bekreftet at dette er et arbeid som skulle igangsettes – og som nå bekreftes er igangsatt.

Selvmord er et stort problem, det er også selvskading. Det viser seg at det er en sammenheng mellom selvskading og selvmord, eller en økt risiko for selvmord blant dem som driver med selvskading. Spesielt rammer dette unge mennesker, og det er behov for å se disse to spørsmålene i en sammenheng.

Siden vi nettopp har hatt en debatt om dette temaet, vil jeg derfor i dette innlegget begrense meg til å be helseministeren bekrefte at handlingsplanen også skal omfatte selvskading, slik komiteen ber om i innstillingen. I brevet av 2. desember 2011 refererer man til interpellasjonsdebatten, som handlet om å forebygge selvskading og selvmord, men man refererer videre kun til selvmord. Jeg har behov for at helseministeren bekrefter at det som komiteen enstemmig skriver i innstillingen, nemlig at dette skal være en handlingsplan mot både selvmord og selvskading, er noe som må bli arbeidsoppdraget til dem som skal utarbeide denne planen.

Kjersti Toppe (Sp) [14:35:23]: Først takk til forslagsstillarane for å setja ei viktig sak på den politiske dagsordenen. Det er gledeleg at det no igjen blir bekrefta at regjeringa utarbeider ein ny handlingsplan for førebygging av sjølvmord og sjølvskading.

Dei siste åra har meir enn 500 menneske kvart år gjort sjølvmord, og det er den vanlegaste dødsårsaka blant unge menn. Sjølvmord fører til langt fleire dødsfall enn det trafikkulykker gjer, men det får langt frå same merksemd.

Å førebyggja sjølvmord er eit samfunnsansvar som krev tiltak på fleire felt, både i og utanfor helsevesenet. Helsetenestene må målretta innsatsen mot risikogrupper i psykiatri spesielt og risikosituasjonar som fører til tapsopplevingar.

Statens helsetilsyn har tidlegare påpeikt at helsepersonell og helseinstitusjonar har for dårleg kompetanse og rutinar for sjølvmordsrisikovurdering – så er nok også tilfelle i dag. Helsedirektoratet har tidlegare utarbeidd nasjonale retningslinjer for arbeidet, så mykje er gjort, men det har altså ikkje ført til ein reduksjon i talet på sjølvmord og sjølvskading.

Mitt poeng er at vurdering av sjølvmordsrisiko er noko av det vanskelegaste ein møter som helsepersonell. Tankar om og planar for sjølvmord er ikkje uvanleg, særleg hos menneske med psykiske lidingar, men sjølvmord og sjølvmordsforsøk er mykje sjeldnare. Så er jo òg feltet tabulagt, og i møte med helsevesenet vegrar kanskje mange seg for å ta opp akkurat dette temaet.

Tre av fire sjølvmord blir gjorde av menneske som ikkje er eller har vore i kontakt med den psykiske helsetenesta. Derfor – og her er eg einig med Sonja Mandt – er fastlegane nøkkelpersonar i arbeidet for å oppdaga sjølvmordsrisiko og førebygging. Eg er òg einig i at fleire psykologar i kommunehelsetenesta er viktig, og rask tilgang til kommunepsykolog som eit lågterskeltilbod kan førebyggja sjølvmord og sjølvmordsforsøk. Skulehelsetenesta er veldig sentral i dette arbeidet, men òg innanfor eldreomsorga bør ein få rutinar for å kartleggja og vurdera sjølvmordstankar og sjølvmordsrisiko hos brukarane.

Vi veit i dag at kommunane har ulik kompetanse i sitt tilbod for å ta vare på etterlatne. I nokre kommunar får dei tilgang til kommunen sin kriseberedskap, i andre finst det ikkje tilsvarande oppfølging. Vi treng å satsa på meir oppfølging av dei pårørande og etterlatne og å styrkja det likemannsarbeidet som skjer.

Mange organisasjonar arbeider førebyggjande, i tillegg til det arbeidet som skjer i det offentlege. Eg hugsar at Kirkens Bymisjon på høyringa i samband med budsjettet for 2012 fortalde at eit stort fleirtal av innringjarane til deira kontakttelefon var personar som hadde sjølvmordstankar.

Senterpartiet er veldig glad for at regjeringa no held på med eit arbeid for ein ny handlingsplan som skal avløysa dagens strategi, og vi ser fram til at han blir lagd fram.

Laila Dåvøy (KrF) [14:39:16]: Som flere har vært inne på, er det over 500 personer som begår selvmord hvert år, og 4 000–6 000 blir innlagt på grunn av selvmordsforsøk. I tillegg kommer de personene som hver dag går med selvmordstanker eller begår selvskading.

For de fleste er selvskading og selvmord utenkelig og uforståelig, og vi spør ofte hvorfor. En pasient kan fortelle følgende: Jeg hadde hatt den ekle følelsen så lenge, men jeg hadde ingen lindring før jeg lærte å stikke meg i låret med en tegnestift. For første gang fant jeg noe som virket, og jeg gråt av smerte og glede.

En reduksjon i selvmord og selvskading krever en forsterket og tidlig innsats. Her er skolehelsetjenesten og det psykiske helsetilbudet for barn og unge i kommunene helt essensielt. Derfor er det alarmerende at så mange som 16 pst. av kommunene varsler kutt i det psykiske helsetilbudet til barn og unge. Det er kuttet over 220 årsverk i dette tilbudet bare siden 2008. Mest alvorlig er det at det ikke ser ut til å bli noen bedring i nærmeste fremtid.

Selvmordsfrekvensen har økt dramatisk blant deler av de yngre aldersgruppene de siste 40 årene. Det er omfattende dokumentasjon på at mange ungdommer strever med psykiske problemer. Jeg ønsker derfor å reise spørsmål om ventetidsgarantien for psykisk helsehjelp for barn og unge er god nok når barn og unge under 23 år med behov for behandling, ikke er garantert behandling før etter 65 virkedager. Dette betyr ca. tre måneder med venting på nødvendig helsehjelp. Selv om garantien er der, vi alle har stemt for den og det er positivt, er det i dag heller ikke gitt at man får behandling innenfor de fastsatte grensene. Jeg skulle ønske at vi hadde hatt et mål om at ingen barn og unge skal måtte vente på behandling for sine psykiske skader – tre måneder kan være svært lenge.

Jeg vil også rette fokus mot de eldre. Ensomhet, isolasjon og tap av de nærmeste fører til at også den eldre aldersgruppen har en svært høy selvmordsfrekvens. I et forebyggingsarbeid vil det også være viktig å få oppmerksomhet på de eldre som har fått endret sin livssituasjon. Det er dokumentert at eldre mennesker generelt er tilbakeholdne med å søke hjelp. Derfor er det viktig at det forebyggende arbeidet blant eldre er basert på et oppsøkende tilbud som tar hånd om dem som har mistet noen av sine nærmeste, eller som lever i ensomhet.

Et selvmord snur opp ned på livet til de etterlatte. Forskning viser at mange av de etterlatte sitter igjen med betydelige helseskader både fysisk og psykisk. Det er også større risiko for selvmordsforsøk og selvmord blant de etterlatte. Landsforeningen for etterlatte ved selvmord forteller at mange etterlatte peker på at hjelpen fra det profesjonelle hjelpeapparatet er for kortvarig, eller at den helt uteblir. Det må vi ta på alvor. Selv om så å si alle kommuner i dag har etablert kriseteam, skorter det faktisk mye på kompetansen her.

Til slutt vil jeg nevne den fantastiske innsatsen de frivillige og ideelle organisasjonene gjør, som f.eks. organisasjonen LEVE. Et annet eksempel er Kirkens SOS, med sine 1 000 godt kvalifiserte frivillige medarbeidere. Hvert eneste døgn snakker de i 100 timer med mennesker i krise. Slike organisasjoner er viktige for dem som bruker dem, for deres pårørende og for resten av samfunnet.

Kristelig Folkeparti er, i likhet med det flere allerede har sagt, svært glad for signalet om at en ny tiltaksplan er på trappene, og vi ser frem til at denne kommer.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:43:29]: Det er følsomme spørsmål vi har til diskusjon i dag. Selvmordsforsøk, selvmord og etterlatte etter selvmord innebærer sterke følelser og traumer. Som samfunn må vi forholde oss til og gjøre noe med disse spørsmålene, både for å forebygge og for å gi god hjelp og bistand til etterlatte.

I oktober i fjor hadde Stortinget en grundig og god interpellasjon om selvmord fremsatt av representanten Høie. Debatten viste at det er bred politisk enighet om en sterkere innsats for selvmordsforebygging. Det er bra.

Vi har, som det også har vært sagt her, begynt arbeidet med en ny handlingsplan om selvmord og selvskading – for å bekrefte representanten Høies spørsmål. Planen vil ivareta mange av de temaene som forslagsstillerne er opptatt av, og som var sentrale i interpellasjonen. Planen skal også bidra til en offentlig debatt, og jeg håper den også vil bidra til å redusere tabuet som er knyttet til selvmord.

Vi skal legge vekt på forebygging i handlingsplanen. Vi må fange opp signaler i tide og vite hva vi skal gjøre. Dette må skje på de arenaene der barn, unge, voksne og gamle lever sine liv.

Innsatsen må handle om mer enn det som skjer i helsetjenesten. Frivillige organisasjoner har en helt sentral plass i arbeidet med den nye handlingsplanen. Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, Landsforeningen for etterlatte etter selvmord, Mental Helse Norge, Voksne for barn og andre ideelle organisasjoner gjør et svært viktig arbeid. Vi må forsøke å få til rammebetingelser og strukturer som bidrar til at vi samlet sett får et best mulig forebyggende og oppfølgende tilbud. Allerede nå har de fem regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging ansvar for å etablere nettverk i sin region og inngå i samarbeid med frivillig sektor.

Etterlatte etter selvmord er en gruppe som må vies større oppmerksomhet. Helsedirektoratet har for kort tid siden lagt frem en ny veileder, som representanten Kjønaas Kjos omtalte positivt, for hvordan profesjonelle og frivillige hjelpere kan møte etterlatte.

For noen uker siden møtte jeg representanter for organisasjonen Unge LEVE. Det var et sterkt møte med unge mennesker som hadde verdifull erfaring å formidle. Jeg har forstått at vi ikke møter barn og unge som opplever selvmord blant sine nærmeste, på en god nok måte. Deres kunnskap og erfaring er viktig i arbeidet med en ny plan. Møtet med de unge viste også hvor viktig det er å gjøre noe med tabuene rundt selvmord. Vi må tørre å snakke om det som er vondt. Det er et ansvar som også påligger oss politikere.

Før påske skal jeg møte brukerorganisasjonene og fagmiljøene til et stort rådslag om utfordringer og mulige tiltak mot selvmord og selvskading. Dette vil være en viktig del av arbeidet med handlingsplanen. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med en orientering om arbeidet med planen i statsbudsjettet for 2013, og jeg tar sikte på at planen kan legges frem innen utgangen av dette året.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.