Dagfinn Høybråten (KrF) [13:55:07]: Jeg har fremmet denne interpellasjonen fordi jeg opplever at måten vi som nasjon forvalter en av de aller viktigste nasjonale ressursene våre på, ikke er bærekraftig. Hvis vi skal ivareta vårt ansvar for å produsere mat, kan vi ikke fortsette med å ødelegge den viktigste forutsetningen for matproduksjonen, nemlig matjorda, slik vi har gjort de senere årene. Jeg føler et personlig og alvorlig ansvar for å rope et varsku mot denne utviklingen som har skutt fart i min generasjon. Det er rett og slett dårlig ivaretakelse av forvalteransvaret i et generasjonsperspektiv.
Til tross for klare mål og skjerpede tiltak for å bremse utviklingen fortsetter nedbyggingen av landets beste matjord i høyt tempo. Ikke overraskende er presset størst rundt de største byene som Oslo, Trondheim og Stavanger. I disse regionene har vi også noe av den beste matjorda Norge rår over – ja det er på mange måter matfatet vårt. Siden målet om halvering av nedbygging ble satt av Bondevik-regjeringen i 2004, har likevel det omdisponerte areal år om annet gått over måltallene. De ferske tallene for 2011 viser en nedgang i omdisponeringen, men det gir etter mitt syn ingen grunn til å slå seg på brystet å si seg tilfreds. Snarere bør man spørre seg om ikke tiden er inne til å skjerpe målsettingene.
Det er beklagelig at matfylket Rogaland topper statistikken over fylker som omdisponerer mest av matjordressursene. I 2010 bidro bare dette fylket med over 20 pst. av all omdisponering. Med sine nesten 1 400 dekar nedbygd areal, betyr det at fylket bygger ned dobbelt så mye som det neste fylke på lista, Sør-Trøndelag. Også de ferske tallene fra 2011 plasserer Rogaland på toppen av denne høyst tvilsomme lista. Dette fylket har økt sin andel av den totale nedbyggingen de siste årene. Til forsvar kan man kanskje si at man holder seg til vedtatte og godkjente planer, men nedbyggingen går raskere og er mer omfattende enn det de sentrale mål legger opp til.
Rogaland har store utfordringer knyttet til sterk vekst. Dessverre ligger mange av de beste jordbruksarealene tett på byer, tettsteder og stasjoner. Det mangler ikke på appetitt på å gå løs på enda større arealer: Det regionale samarbeidsorganet Greater Stavanger, som har undersøkt kommunenes planer for boligbygging og sammenholdt med planlagte olje- og gassinvesteringer, mener at boligbyggingsplanene er altfor defensive. I Stavanger Aftenblad 1. februar i år krever de mer enn en dobling av boligbyggingen de nærmeste årene dersom regionen ikke skal bli akterutseilt som norsk hovedsete for petroleumsnæringen. I tillegg kommer arealbehov som følge av påtrengende behov for bedre kapasitet i transportsystemet.
Jeg kunne illustrert problemstillingen med eksempler fra andre deler av landet. Uansett er problemet at noe av den beste matjorda Norge forvalter, går ut av produksjon i et høyt tempo. Jeg vil spørre statsråden om ikke tiden er moden for å fornye og skjerpe målsettingen som ble satt i 2004, om å halvere nedbyggingen av matjord, ikke bare videreføre dette målet, slik regjeringen har tatt til orde for i landbruksmeldingen. Det virker ikke særlig ambisiøst.
Gode mål og skjerpet bruk av virkemidler har ikke klart å forhindre denne utviklingen. På den annen side vil jeg gi landbruksministeren ros for at han viser vilje til å bruke tilgjengelige virkemidler i den nye plan- og bygningsloven, som f.eks. nasjonale forventninger til planleggingen og muligheter for staten til å begrense kommunenes handlefrihet på området. Han har signalisert aktiv bruk av virkemidlene i eksisterende lovgivning. Det vil være interessant for Stortinget å få vite noe mer om hva en slik aktiv linje vil bety i praksis, og hvilke resultater statsråden forventer seg av den.
Men mitt spørsmål er om dette er tilstrekkelig med de utviklingstrekk vi ser, særlig i de delene av landet jeg var inne på. Det samme spørsmålet antar jeg må ha ligget bak landbruksministerens forslag om hjemmel for varig vern av den beste matjorda gjennom en ny bestemmelse i jordlova – den ble sendt på høring i 2009. Mange hilste det forslaget velkommen, men som forventet møtte det betydelig motbør, ikke minst blant kommunene. En passende kommentar til det er vel det gamle ordet om at som man roper i skogen, får man svar. Ethvert forslag til lov som i noen grad legger opp til å innskrenke kommunal handlefrihet, vil selvfølgelig møte motstand fra kommunene, men det er i seg selv ingen grunn til å legge det til side. Spørsmålet er om statsråden nå har lagt vekk dette forslaget for godt, eller om han kan tenke seg å ta det opp igjen i en eller annen form.
I kommunene har man fra 1. januar 2004 hatt avgjørelsesmyndighet i de fleste saker etter landbrukslovgivningen, herunder jordlova. Statlige organer har hatt mulighet til å utøve kontroll med kommunene både etter plan- og bygningsloven og etter jordlova, og de har hatt overordnet myndighet etter forvaltningsloven. Hvis man i tillegg hadde hatt en lovfestet hjemmel for vern av dyrket jord i jordlova, kunne Kongen gi verdifulle matjordressurser status som jordvernområde. Jeg spør: Er det aktuelt for statsråden å fortsette arbeidet med et slikt særskilt lovvern, slik at den aller beste matjorda kan tas bedre vare på, eller har han gitt opp dette for godt?
Uavhengig av dette spørsmålet arbeider Kristelig Folkeparti for tiden med et forslag til grunnlovsvern for matjordressursene. Det vil være av interesse å vite om landbruksministeren ser betydningen av et slikt grunnlovsvern.
I forlengelsen av dette kan spørsmålet formuleres slik: Gitt at dagens lov- og regelverk, forvaltningspraksis og plansystem i sum gir en raskere nedbygging av den beste matjorda i Norge enn vi egentlig ønsker, må ikke da disse virkemidlene tas opp til en fornyet vurdering? Det handler selvfølgelig ikke om å forby omdisponering. Det er av og til tvingende nødvendig å tillate slik omdisponering for å sikre ivaretakelse av andre vitale samfunnsinteresser. Men ut fra resultatene av politikken må vi med jevne mellomrom, jeg holdt på å si, bokstavelig talt stikke fingeren i jorda og spørre hvem som skal ha adgang til å omdisponere i hvilket omfang. Kan det tenkes å flytte omdisponeringsadgangen opp et forvaltningsnivå for å sikre en mer helhetlig vurdering av denne type saker?
Fra Kristelig Folkepartis side har vi også tatt til orde for at de som ønsker omdisponering av dyrket mark, bør stilles overfor mer reelle samfunnsøkonomiske kostnader ved nedbygging. Det kan gjøres ved å stille krav om nydyrking av tilsvarende areal, ja kanskje av og til det dobbelte areal. En annen løsning kan være at utbygger må betale inn til et nydyrkingsfond som kan gi grunnlag for å ta nye arealer inn i matproduksjonen til erstatning for dem som går ut. Dette vil tvinge fram mer reelle avveininger av om den foreslåtte nedbygging faktisk er tvingende nødvendig ut fra overordnede hensyn. Jeg vil også nevne at jeg under arbeidet med denne interpellasjonen har fått mange uttrykk for frustrasjoner blant bønder som hevder at nye vernehensyn i stadig større grad blir en hindring for nydyrking, f.eks. av myrer.
Alt i alt må vi være villige til å stille oss spørsmål om vi kan ha så høye ambisjoner for matproduksjonen som landbruksmeldingen legger opp til, dersom vi ikke er villige til å ta bedre vare på det produksjonsgrunnlaget som ligger i matjorda. Det er et paradoks at vi i praksis ser ut til å ha et sterkere vern om visse områder av fornybar skog enn vi har av matjord, som når den først er bygd ned, ikke er fornybar, for ikke å snakke om hvis vi sammenlikner det med uproduktive strandarealer.
La meg avslutningsvis peke på at det selvsagt ikke er slik at alle løsninger på dette problemet ligger i et sterkere vern og en mer restriktiv politikk. Det er ikke vanskelig å se at urbanisering og befolkningsøkning skaper voksesmerter som må håndteres også med positive virkemidler. Plansystemets fokus på samordning av areal- og transportplanlegging er selvfølgelig viktig her. Rikspolitiske retningslinjer fra 1993 er modne for en revisjon etter min mening. Strategier for fortetting og vilje til å bygge høyere i befolkningstette områder nær kollektivknutepunkter er fortsatt en viktig strategi. Men når en ser på befolkningsprognosene som det opereres med i og rundt de største byene noen generasjoner framover, er det et spørsmål om vi ikke nå må tenke helt nytt og planlegge helt nytt, f.eks. i nye grønne byer, slik Akershus Bondelag illustrerte gjennom Snøhetta-arkitekter i fjor. De viste til en situasjon i Akershus hvor Oslo og Akershus vil få 400 000 nye innbyggere i løpet av de kommende 30 årene. 84 pst. av arealet i Akershus er noe annet enn matjord. Med sine forslag ville Bondelaget vise at det er mulig å bruke disse arealene til å takle befolkningsveksten og holde seg unna matjorda på en og samme tid. Dette er en nytenkning som kanskje er unorsk, men som jeg tror vil være svært attraktiv tenkning for våre barn og barnebarn.
Burde ikke regjeringen gå inn i et samarbeid med kommunesektoren om denne type offensiv nytenkning i planprosessene? Det vil sammen med vern vise vei til en spennende og bærekraftig vekst.
Det er disse mer grunnleggende utfordringene jeg inviterer landbruksministeren til å svare på i Stortinget i dag. Det foregår viktige landbrukspolitiske debatter både i og utenfor dette huset i disse dager, og jeg er veldig spent på om regjeringen vil komme Kristelig Folkeparti i møte i landbrukspolitikken. Det tror jeg også ganske mange utenfor dette huset venter på svaret på i disse dager.
Statsråd Lars Peder Brekk [14:05:19]: Først vil jeg takke for interpellasjonen. Kampen om jordarealene blir stadig viktigere. Derfor er jeg glad for at temaet jordvern blir tatt opp fra Stortingets talerstol. Dette er et evig aktuelt og viktig tema i diskusjonen om hvordan vi skal bruke arealene våre.
Å sikre nok mat til en raskt voksende befolkning i en stadig varmere verden er den viktigste problemstillingen vi står overfor. Erkjennelsen av problemets omfang er nødvendig for å øke forståelsen for de tiltakene som er nødvendig. Vi må derfor diskutere denne utfordringen i denne salen – og i alle andre sammenhenger. Vi må rett og slett vinne hjertene for jordvernet. Det ser jeg på som en av mine aller viktigste oppgaver som landbruks- og matminister.
Denne uka rundet vi fem millioner innbyggere i Norge, og veksten er større enn det vi forventet for bare 20–30 år siden. Ifølge Statistisk sentralbyrå er også befolkningsveksten unik i Europa, og Norge er blant de land med størst vekst. Økt vekst betyr økt etterspørsel etter mat, og i en slik situasjon blir det viktig å ta vare på den dyrka marka vi har igjen, og som vi kan produsere mat på.
Vi har begrenset med dyrka mark i Norge. Under 3 pst. av landarealet er dyrka mark, og kun 1,3 pst. er egnet til matkornproduksjon. Nedbyggingen av matjord er dessuten et irreversibelt inngrep i en ressurs som naturen har brukt tusenvis av år på å bygge opp centimeter for centimeter. Blir slik jord nedbygd, kan den ikke tas i bruk igjen til matproduksjon.
Denne regjeringen har arbeidet ut fra en målsetting om å halvere omdisponeringen av dyrka mark. Målsettingen ble fastsatt av Bondevik II-regjeringen, som representanten Høybråten var en del av, og har blitt videreført av denne regjeringen. Siden den rød-grønne regjeringen overtok, har tallene for omdisponering vist en klar nedgang, og vi er i ferd med å nå halveringsmålet. I tiårsperioden fram til 2005 ble det rapportert om en årlig omdisponering på i gjennomsnitt 11 400 dekar. Siden 2005 har tallene gått drastisk ned. I 2010 ble det omdisponert ca. 6 700 dekar, og dette er faktisk det laveste tallet siden 1980.
Så sent som i forrige uke fikk vi, som representanten Høybråten også nevnte, en gledelig nyhet. Foreløpige tall for omdisponering i 2011 viser en ytterligere nedgang. Det ligger an til en nedgang på over 9 pst. i forhold til 2010. Dette er det laveste omdisponeringstallet siden registreringen startet i 1976. Dersom de endelige tallene som vi får i juni, bekrefter dette, har vi faktisk så godt som oppnådd halveringsmålsettingen. Ved å studere denne trenden kan vi uansett trygt si at de tiltak vi hittil har satt inn, har virket. Men det betyr ikke at jobben er ferdig utført.
I meldingen om landbruks- og matpolitikken som vi la fram rett før jul, har vi konkretisert halveringsmålsettingen. Målet er nå å begrense omdisponeringen til under 6 000 dekar per år. Dette er etter min oppfatning et ambisiøst mål, tatt i betraktning de høye tallene som forelå på 1990-tallet og fram mot 2005, og tatt i betraktning det enorme utbyggingspresset vi opplever i sentrale områder. Selv om vi har oppnådd mye de siste årene, må vi fortsatt jobbe hardt for å holde tallene på et nivå som dette.
Til tross for nedgang i tallene for omdisponering er jeg av den oppfatning at nivået på omdisponeringen av den beste jorda fortsatt er altfor høyt. Denne regjeringen har tydelig signalisert et sterkere jordvern, og vi har tatt i bruk et stort register av virkemidler for å få det til.
Men de som må gjøre jobben, er kommunene – alle landets kommuner. Det er der ansvaret for arealforvaltningen ligger. Kommunene kan ikke lenger springe fra dette viktige ansvaret.
På statlig nivå har vi en oppgave i klart å signalisere hva vi forventer av kommunene som utøvende planmyndighet. Dette gjorde vi bl.a. i to brev fra 2006 og 2010, underskrevet av både miljøvernministeren og landbruks- og matministeren. Disse brevene ble sendt til alle landets kommuner og er blitt oppfattet som tydelige signaler om nasjonale forventninger. Her ble kommunenes sentrale rolle understreket med hensyn til å avveie ulike interesser og med hensyn til å lage gode planer. Det ble lagt vekt på halveringsmålsettingen som noe konkret å jobbe mot. Jeg tror økt oppmerksomhet, som resultat av disse brevene, har bidratt til den positive utviklingen vi har sett.
Interpellanten har helt rett i at den kraftigste nedbyggingen skjer i regioner som forvalter landets beste matjord, slik som i Rogaland og i Sør-Trøndelag. Det er helt klart at utfordringene er størst i slike områder. For å møte denne utfordringen har vi lagt vekt på aktiv bruk av innsigelser som et viktig statlig virkemiddel.
Ved fylkesmennenes bruk av innsigelse er det mulig å sikre at viktige nasjonale og regionale hensyn blir tatt hensyn til i kommunal planlegging. Regjeringen har sørget for å tydeliggjøre dette ansvaret overfor fylkesmennene. Miljøverndepartementet har støttet de aller fleste innsigelsene knyttet til jordvern siden denne regjeringen overtok.
Flere av disse tiltakene er innspill fra arbeidsgruppa som ble satt ned i 2007, og som la fram «Klimaskifte for jordvernet» – en strategi – i januar 2008. En rekke av forslagene som ble lagt fram, er fulgt opp og preger deler av dagens forvaltning. I tillegg til dette har vi også innført hjemmel for å pålegge rapporteringsplikt fra kommunene til Fylkesmannen om avgjørelser om omdisponering etter jordlova.
Jordverngruppa var også opptatt av vektleggingen av jordvern i nye samferdselsprosjekt. Her har staten selv et stort og viktig ansvar. Jeg er derfor glad for at hensynet til jordvern tydeligere er tatt inn i arbeidet med Nasjonal transportplan.
Interpellanten er opptatt av å finne nye virkemidler for å ivareta jordvernet. Som et svar på dette, ønsker jeg spesielt å vise til den nye plan- og bygningsloven som ble vedtatt i 2009. Her er det hjemlet flere nye virkemidler, i tillegg til at flere av de gamle og gode virkemidlene videreføres.
Ett av de nye virkemidlene er at det hvert fjerde år skal utarbeides såkalte nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging. I det første forventningsdokumentet fra juni 2011 ble forventninger om å hindre nedbygging av dyrka mark presisert. Dokumentet inneholder også forventninger om økt fortetting og transformasjon av allerede bebygde områder.
I den nye loven styrkes regional planlegging som verktøy, noe som er positivt for jordvernet ved at arealinteresser kan vurderes på tvers av kommunegrenser. Det er også nå blitt mulig å utarbeide regional planbestemmelse for å sikre at tiltak gjennomføres i samsvar med regional plan.
Hensynssoner er innført som et nytt virkemiddel for å synliggjøre ulike arealinteresser, og kan av kommunene benyttes for å ivareta jordvern. Vilkårene for dispensasjon er klargjort og strammet inn, slik at det bl.a. vil bli vanskeligere å omdisponere jord ved dispensasjon fra vedtatte planer.
Den nye planloven viderefører også viktige statlige virkemidler innenfor arealplanlegging. Dette er noe jeg ønsker å bruke for å styrke jordvernet, og dette er også en mulighet som tas opp i den nye landbruksmeldingen. Det sies i meldingen at jordvernhensynet skal klargjøres og forsterkes i statlige planretningslinjer, som er en videreføring av rikspolitiske retningslinjer. Det skal også vurderes å lage en egen statlig planretningslinje for jordvern med en geografisk differensiert politikk. Dette er et arbeid vi allerede har samarbeid med Miljøverndepartementet om.
Avslutningsvis vil jeg trekke fram hvor viktig det er å sette jordvernet på dagsordenen. Skal vi lykkes, må hjertene brenne for jordvernet, både hos sentrale beslutningstakere og i alle landets kommuner. For å ta hensyn til jordvernet i praksis trenger vi god planlegging, vi trenger lokalt engasjement, og vi trenger et samspill mellom alle virkemidlene vi rår over.
Jeg gleder meg til denne debatten.
Dagfinn Høybråten (KrF) [14:14:14]: Takk til statsråden for svaret.
Spørsmålet mitt var om regjeringen vil sette nye og mer offensive mål for å hindre nedbygging av Norges beste matjord, og om statsråden er villig til å prøve nye virkemidler for å få dette til.
Jeg må konstatere at i det svaret statsråden til nå har gitt, viser han til det målet som er satt – som for så vidt er en videreføring av det målet som ble satt i 2004. Han sier at det har man i og for seg nådd, hvis man legger vekt på det ene året som 2011 representerer. Samtidig sier han at det er et veldig ambisiøst mål.
Svaret på mitt første spørsmål er dermed nei – det blir ikke satt noen nye mål fra denne regjeringen når det gjelder jordvern, i hvert fall ikke så langt. Det er jeg skuffet over, for jeg er helt enig i det statsråden sa, nemlig at dette nivået er for høyt. Hvis statsråden mener at nivået er for høyt, burde han jo egentlig sette et mål om at det skulle bli lavere – ellers henger vel ikke dette på greip, hvis det kan sies på den måten i denne sal.
Til spørsmålet mitt om nye virkemidler viser statsråden stort sett til de virkemidlene som følger av lovvedtak i Stortinget i 2009. Det er mulig det fortsatt er nytt, men jeg hadde vel ventet meg at statsråden hadde mer å vise til enn det som Stortinget vedtok for tre år siden. Så svaret på spørsmålet om statsråden er villig til å prøve nye virkemidler for å få dette til, er vel også egentlig nei. I så fall er jeg skuffet over det også. Men det er mulig jeg har misforstått, så jeg vil gjerne at statsråden presiserer i hvilken grad han er åpen. Da gjentar jeg spørsmålet mitt: Er han åpen for å ta opp igjen det forslaget han har i skuffen – og som var så godt at det faktisk ble sendt på høring, før det ble lagt ned i skuffen igjen – om en vernebestemmelse i jordlova, ikke for å verne all matjord, men for å gi muligheten til å verne den beste matjorda vi har her i landet?
Når det gjelder bruk av virkemidlene, som selvsagt er nye med den nye plan- og bygningsloven fra 2009 om statlige planretningslinjer, ligger det i dette at statsråden er innstilt på å revidere det samarbeidet med Miljøverndepartementet, som han nå viste til, med hensyn til de gamle rikspolitiske retningslinjene, som jo gir mulighet til å omdisponere kornåkre rundt stasjonsbyer i stor stil, med 1 km gangavstand? Det er jo gangavstand kanskje for noen, men knapt for de fleste.
Statsråd Lars Peder Brekk [14:17:19]: Jeg takker for spørsmålene. Jeg har bare lyst til å understreke at jeg mener at den landbruks- og matmeldingen som nå nylig er lagt fram, og som er til behandling i Stortinget i disse dager, synliggjør ambisiøse og klare mål når det gjelder jordvernet, slik vi begge to – både interpellanten og jeg – er opptatt av. Vi er opptatt av å jobbe videre med de rammebetingelser for jordvernet som ligger i dag. Vi er opptatt av å jobbe innenfor rammen av de forslagene som bl.a. jordvernutvalget kom med i sin tid.
Når det gjelder spørsmålet om vernehjemmel i jordlova, ble det sendt ut på høring, som interpellanten nevnte, i 2009. Det er jo selvsagt sånn at jeg da mente at det var et godt forslag, og ville anbefale det dersom det hadde fått tilbakemeldinger fra kommuner, fra høringsinstanser. Men det er ikke noe å legge skjul på at det ble svært negativt mottatt blant svært mange kommuner. Da kan det sikkert være ulike årsaker til at det ble negativt mottatt. Et av poengene er vel – slik representanten Høybråten understreker – at hvis man innfører lovverk som fratar kommunene ansvar, reagerer man med ryggmargsrefleks i mange kommuner.
Uansett ble det foreslått, og jeg har da vurdert det slik at det ikke var tilrådelig å gå videre med denne vernehjemmelen, slik den ble lagt fram i det forslaget.
La meg også få understreke at det var ikke bare kommuner som var negative, men også fra jordvernhold, fra Jordvernforeningen bl.a. i Vestfold, var man skeptisk til en slik jordvernhjemmel i jordlova, bl.a. fordi de var redde for at dersom man vernet indrefileten, eller vernet de fineste områdene, ble det et større press på andre områder. Så ifølge deres synspunkter var en slik jordvernhjemmel komplisert å forvalte hvis vi hadde ønske om å få ned omdisponeringen, slik målsettingen var.
Uansett har den saken blitt satt på dagsordenen. Den har bidratt til økt bevissthet. Jeg er da opptatt av å se på om det kan finnes andre måter å jobbe på, for på det viset å nå målsettingen om å få ned omdisponeringer under de 6 000 målene som er nedfelt i landbruks- og matmeldingen som sådan.
Så vil jeg påpeke at jordvernutvalget har diskutert mange ulike forslag. Mange av dem har vi allerede jobbet med og fulgt opp. Mange har vi vært usikre på om er fornuftig å følge opp. Men jeg er opptatt av å se på om det kan være nye måter å gå inn i den diskusjonen på som samtidig gir oss mulighet til å oppnå målsettingene, bl.a. om det kan brukes økonomiske virkemidler, bl.a. om det kan stilles krav til nydyrking i forbindelse med slike forslag. Det får vi komme tilbake til senere i debatten.
Steinar Gullvåg (A) [14:20:39]: I likhet med statsråden har jeg hentet fram den rapporten som ble overlevert Landbruksdepartementet i 2008, og som har overskriften «Klimaskifte for jordvernet». Her har jeg sakset følgende:
«Jordvern handler om å sikre våre etterkommere muligheten til å dyrke egen mat på egen jord. Produksjonsressursene er under press. Sentralisering og høyt aktivitetsnivå i næringslivet bidrar til sterk tettstedsvekst og behov for utbygging av veier og andre samferdselstiltak. Veksten skjer i stor grad i områder som har de beste arealene for matproduksjon og gode forutsetninger for effektivt jordbruk.
Samtidig øker behovet for mat sterkere enn veksten i produksjonen.»
Det er jo dette dagens interpellasjonsdebatt handler om. Vår evne til å produsere mat til egen befolkning er viktigere enn noen gang. De siste 50 årene er mer enn en million dekar av landets mest produktive jordbruksarealer omdisponert til andre formål, og det har i høy grad gått på bekostning av landets mest produktive jord. Slik kan det selvfølgelig ikke fortsette, selv om presset på jordbruksarealene er stort, ikke minst i mitt eget fylke.
Vi skal ha en restriktiv jordvernpolitikk, men det kan heller ikke bli slik at jordvernet blir en tvangstrøye som hindrer enhver utvikling. Når vi bygger ny E18 i fire felt, eller når vi legger nye dobbeltspor for jernbanen gjennom et fylke som Vestfold, er det nesten ikke til å unngå at verdifull matjord går tapt. Selv om kommunene forsøker å kanalisere bolig- og næringsutvikling til områder som ikke er egnet til jordbruksproduksjon, ser vi stadig urovekkende eksempler på at god matjord går med til utbyggingsformål. Særlig gjelder dette bynære og tettstedsnære arealer, der presset på matjorda naturlig nok er størst.
Men alt er ikke bare mørkt og trist. Det har, som statsråden pekte på, faktisk lyktes denne regjeringen å halvere tapet av dyrket jord siden regjeringsskiftet i 2005. Sammenlignet med tiårsperioden før, ble fjoråret et positivt lavmål i så måte. I den nylig framlagte landbruksmeldinga, som Stortinget nå behandler, er tapet av dyrket jord målsatt til under 6 000 dekar i året – altså på nivå med 2011.
Vestfold kan på mange måter tjene som eksempel på konflikten mellom jordvern og utbyggingsinteresser. Jordvernet blir nå tillagt større og større vekt, ikke minst som en følge av godt informasjonsarbeid fra Jordvernforeningen og fra Bondelaget i fylket. I Vestfold er om lag 20 pst. av arealet dyrket mark – mot 3 pst. i landet som helhet. 80 pst. av befolkningen bor i byene, som ligger langs kysten, i områder som også utgjør 20 pst. av arealet i fylket. Her ligger den beste jorda – og de mest attraktive områdene for bolig- og næringsutvikling. Dette understreker betydningen av et godt og restriktivt jordvern. Dette må først og fremst kunne skje gjennom de virkemidlene vi har i plan- og bygningsloven og i den lokale kommune- og regionalplanleggingen.
Jeg har begrenset tro på at vi oppnår noe særlig mer med en forsterket lovgivning. Det er og blir lokalsamfunnets forståelse for jordvern som blir avgjørende for utviklingen i framtida. Den økte oppmerksomheten omkring jordvernet har allerede gitt gode resultater, og Vestfold er et utmerket eksempel på dette.
Men det er ikke bare de arealene som går med til utbyggingsformål som bekymrer. 200 000 dekar kornareal er omdisponert til grasproduksjon de siste årene. Dette er ikke arealer som har gått ut av produksjon, og som er tapt for evig og alltid, men det understreker betydningen av at lønnsomheten i kornproduksjonen bedres ytterligere.
Sluttelig vil jeg understreke behovet for nydyrking og gjenvinning av jordbruksareal som har gått tapt.
Per Roar Bredvold (FrP) [14:26:16]: Jeg vil først takke representanten Høybråten for å bringe på banen en interessant og dagsaktuell sak.
Det er ingen tvil om at det bygges ned mye god matjord, men spørsmålet er hva vi kan gjøre for at regnestykket mellom jord som blir bygd ned, og jord som blir tatt inn i matproduksjonen, blir et pluss for ny jord.
Først vil Fremskrittspartiet hevde at dagens situasjon skyldes en mer eller mindre feilslått landbrukspolitikk som er drevet de siste 30–40 årene, hvor den enkelte selvstendige matprodusent har vært avhengig av myndighetenes lover og regler samt de økonomiske rammer. Svært lite har vært opp til den enkelte kreative bonde selv. Det er bestemmelser på hvor mye de får produsere, hvilken type mat, om de får drive sammen med andre, og mange, mange andre reguleringer. Vi har lovverk om hvem som får overta en gård, hvem som får kjøpe tilleggsjord, hva tilleggsjorden eller gården skal koste – dvs. makspris i forhold til gårdens avkastning – osv. osv. Dette vil si at den nye kreative bonden ikke får lov til å utvikle seg til det han mener er best.
Noen har kalt Norge den siste sovjetstat, og når det gjelder landbrukspolitikken, er jeg langt, ja svært langt på vei enig i dette. Dette ser vi som resultat når vi f.eks. ser hvor mange – eller skal vi si hvor få – bønder vi har i dag. Aldri før har vi hatt så få bønder, og aldri før har vi hatt så få bønder som er heltidsbønder, og det er vel disse vi er mest interessert i – ikke de som har gården som en biinntekt eller som hobby.
Jeg tror du blir mest effektiv når du har et yrke som heltidsyrke. Du kjenner gården og gårdens muligheter og de utfordringer den har, og dermed kan du med nytenking få til et bedre resultat enn om du kun bruker noen timer på driften daglig, eller kanskje kun vår og høst.
Det har heller aldri i nyere tid vært så få gårder i drift som i dag, og det har heller aldri vært så få antall dekar jord som produserer mat som i dag. Det må dog sies at mengden mat er omtrent som tidligere. Dette skyldes effektivisering, bedre gjødselplaner, bedre utstyr, bedre f.eks. korn- og potetsorter etc.
Det eneste som har økt i antall, er antall gårdsbruk med ubebodde hus. Nærmere 40 000 har vi av dem, mens flere hundre tusen nordmenn sier at de kunne tenke seg å kjøpe et småbruk. Romantisk? Ja, kanskje, men det hadde blitt lys i vinduene, husene og tunene hadde blitt brukt og kanskje også blitt pusset opp. Befolkningen hadde økt, og den lokale butikken, bensinstasjonen, idrettslaget, velforeningen – ja, kanskje også skolen – hadde blomstret opp igjen. Men med de tidligere nevnte lover, reguleringer og makspriser, som regjeringen ønsker å styre landets landbruk og distriktspolitikk etter, vil det kun gå én vei, og den ser vi her i dag.
Når alt dette er sagt, vil Fremskrittspartiet hevde at all nedbygging av matjord ikke nødvendigvis er negativt. Det avhenger av hva vi bruker den til. I min hjemkommune har vi bygget ned kanskje ca. 100 mål de siste årene i forbindelse med senterutvidelse. Vi har ryddet opp i infrastruktur, fått en liten park, en ny Rema 1000-butikk, en Bunnpris-butikk, en Europris-butikk – og ikke minst nærmere 40 nye leiligheter fordelt på tre bygg, noe som betyr nye innbyggere fra andre deler av landet.
Dessuten er det arealer igjen til nye tiltak. Dette bidrar til at kommunen overlever og vokser, og vokser seg til et godt senter, og gjør at også utkantene blir mer attraktive.
Jeg tror at nøkkelen til en fornuftig forvaltning av våre landressurser er en endret landbrukspolitikk, hvor vi fjerner og reduserer byråkratiet og dets lover og reguleringer. Vi må oppmuntre og gi rammevilkår til landbruket som gir den enkelte bonde råderett og muligheter til selv å bestemme over sitt yrkesliv og de muligheter et gårdsbruk gir. Vi må oppmuntre til nydyrking. I dag er det et rigid lovverk hvis du skal dyrke mer enn 15 mål. Det må en ja-mentalitet til, og spørsmålet fra saksbehandlere må være: Hva skal vi hjelpe deg med for at du skal nå dine mål? Dette må gjelde på alle områder.
Næringskomiteen har nylig vært på reise til Brasil og bl.a. besøkt landbrukseiendommer der. Hva vi opplevde, kan nesten ikke beskrives med ord. Gårdene var store, og da mener jeg store. Den ene vi besøkte, hadde 56 skurtreskere med skjærebord på ni meter i drift og 70 vogntog på ca. 30 tonn nyttelast til å betjene disse. Når man samtidig hørte at de hadde to avlinger i året, og så at jordene var så lettdrevne og flate, at jord og himmel gikk i ett ute i horisonten – da snakker vi landbruk!
Frank Bakke-Jensen (H) [14:31:48]: Det er både en godt timet og viktig interpellasjon, når næringskomiteen i disse dager er i ferd med å gjøre ferdig sin innstilling til landbruksmeldingen. Interpellanten viser i sitt innlegg til at man de siste 50 år har bygget ned ca. 10 pst. av dyrkingsjorda. Sett i forhold til befolkningsvekst, mattrygghet, forsyning av trygg og sikker mat, og behovet for økt matproduksjon, er dette klart bekymringsfullt. Men hvis man tar med i bildet vekstforbedringene av det man dyrker, at man over år har fått forbedret agronomi, mer motstandsdyktige og effektive plantesorter og en mer effektiv drift, ser bildet litt lysere ut. Vi produserer nok betraktelig mer på opparbeidet areal nå enn det vi gjorde for 50 år siden. Det er nok også slik at etterbehandling av produktene gjør at vi har betraktelig mer volum til konsum nå enn vi hadde da.
Det er viktig å legge til at også for Høyre er dette et viktig tema. I den kommende meldingen er det viktig at man går inn for å sikre tilstrekkelige arealer for å nå målsettingen. Målsettingen for Høyre er den samme: Vi må produsere mer mat. Høyre vil derfor se på flere forslag for å nå dette målet. Er det mulig å ta vare på matjord når arealene den ligger på, skal brukes til noe annet? Er det mulig å forbedre eksisterende arealer slik at de produserer enda mer? Er det mulig å gjøre noe med verdien av opparbeidet matjord, slik at den ikke er den første man tar til når man skal omdisponere?
Høyre ser problemstillingen reist av interpellanten og mener det må være mulig å se på virkemidler for å bøte på problemet. Verdiregulering av arealer kan gjøres ved å stille krav ved bruksendringer. Forbedring av agronomien kan gjøres ved å stimulere til grøfting og andre forbedringer. Her kan kanskje stikkordene være eiejord kontra leiejord. Tar man bedre vare på den jorda man eier, enn den jorda man leier? Og kanskje kan man se på lovverket rundt avhending av landbrukseiendommer, mulig det er sentralt i et sånt spørsmål.
Høyre ser ikke på mer sentralstyring som løsningen på disse problemene. Sentralstyrt vern fra Miljøverndepartementet har ikke vært et gode for å få mer nydyrket mark, snarere tvert imot. Derfor mener Høyre at man må se behovet lokalt. Det ble tidligere sagt av en av representantene at forståelsen lokalt må være viktig i denne problemstillingen. Høyre er der enig med representanten Gullvåg. Ser man ikke behovet lokalt, er det vanskelig å lovfeste og styre det fra sentralt hold.
Nydyrking av matjord kan gjøres om man ikke forvalter vernelovverket for rigid. Metoder for å ta vare på den øverste rike matjorda for å bruke den på andre nyanlagte arealer bør være et alternativ man kan se på.
Avslutningsvis vil jeg igjen takke interpellanten for å ha reist et viktig spørsmål. Fra Høyres side ser vi fram til både konstruktive innspill og gode debatter ved behandlingen av den kommende landbruksmeldingen.
Geir Pollestad (Sp) [14:35:08]: Jeg vil starte med å takke representanten Høybråten for å løfte et særdeles viktig tema i dag. Hensynet til å ta vare på en evigvarende ressurs skal ha forrang framfor andre, mer kortsiktige hensyn. Dette prinsippet er i dag nedfelt i Grunnloven § 110 b.
Representanten Høybråten har i debatten, og tidligere, løftet forslag om å understreke jordvern i forbindelse med dette i Grunnloven. Jeg mener det er all grunn til å være positiv til et slikt initiativ. Men uansett er det en krevende politisk oppgave å omgjøre dette til praktisk politikk. Fylket som jeg og representanten Høybråten representerer, Rogaland, er en versting i nedbygging av matjord. Jeg er glad for – både på vegne av fylket og på vegne av matjorda – at vi har en regjering som står støtt i dette spørsmålet. Fylkesmannen vet hva han har å gjøre, og han gjør det i tråd med ønskene til det politiske flertallet på Stortinget. Det skaper reaksjoner lokalt. Det lever vi godt med i Senterpartiet. Når vi mener at jordvern er viktigere enn billigst mulig bolig- og næringsareal, må – som hovedregel – lokale utbyggingsønsker vike.
Men jeg må òg nevne at Høybråtens eget lokalparti i Rogaland faktisk er det som er ansvarlig for at Rogaland fylkeskommune var imot en lovfesting av vern da det var på høring i 2009. Nå er jeg kjent med at det kan virke som om representanten Høybråten har nådd fram med sitt budskap, og det ble vedtatt en uttalelse på årsmøtet til Kristelig Folkepartis fylkesparti i Rogaland om et sterkere jordvern. Det er bra. Men jeg vil likevel sitere Kristelig Folkepartis fylkespolitikere Ellen Solheim og Jan Gunnar Matningsdal, som sa til Stavanger Aftenblad 16. desember da de forsvarte sitt nei til vern: Kristelig Folkeparti ønsker et sterkt jordvern, og Kristelig Folkeparti er veldig for jordvern.
Jeg tar ikke dette opp for å så tvil om Høybråtens engasjement, men for å understreke at matjord ikke beskyttes gjennom ord, men gjennom handling og vedtak. Jeg håper og tror at Høybråtens store engasjement i saken vil vises igjen i Kristelig Folkepartis politikk lokalt.
Jeg mener vi har gode verktøyer for å ta vare på matjorda, men jeg erkjenner at vi trenger flere. Det er gitt positive signaler i stortingsmeldingen om landbrukspolitikken. Dagens virkemidler må videreutvikles og brukes med større kraft.
Selv om Senterpartiet ikke har fått flertall for sitt forslag om en egen vernehjemmel, vil det bli jobbet videre med, fordi det er programfestet.
Jeg er mer usikker på forslaget om å innføre ulike avlatsordninger. Et eksempel på dette er avgift på omdisponering, et annet er å kreve nydyrking som kompensasjon for nedbygd areal. Betalingsviljen for å få omdisponert matjord er stor, og jeg er usikker på om dette vil ha den ønskede effekten. Uansett er dette et virkemiddel som må brukes sammen med andre virkemidler – for å forsterke disse, ikke for å erstatte dem. Jeg vil også understreke at dyrkbar jord er en begrenset ressurs.
Nye samferdselsprosjekter er vi veldig ofte for, men de krever areal – også dyrket jord. Det må vi til en viss grad akseptere, men jeg er opptatt av at vi må bygge på måter som bruker minst mulig dyrket jord. Vi må sørge for at samferdselsprosjektene utløser tilgang til nye arealer, slik at vi kan utvikle bolig- og næringsområder på uproduktive områder.
Igjen takk til representanten Høybråten for interpellasjonen. Jeg ser med spenning fram til hva en vil komme opp med når det gjelder grunnlovsforslaget. Jeg mener – etter å ha hørt de to foregående innleggene – at dette er en sak det er viktig at vi løfter høyere opp på agendaen, for utbyggingskreftene er sterke.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:39:53]: Kristelig Folkeparti ønsker å styrke jordvernet. Jeg ønsker å berømme interpellanten, Høybråten, for hans store engasjement i denne viktige saken, et engasjement som er gjennomgående, og som han ofte tar til orde for.
Store arealer med dyrket mark bygges ned i norske kommuner hvert eneste år. Nye kjøpesentre, boligfelt og veier prioriteres framfor å sikre matjorden for kommende generasjoner. Den matjorden som vi bygger ned, er egentlig allerede opptatt areal: Det er areal som vi skal dyrke mat på.
Regjeringens målsetting i Soria Moria-erklæringen om en halvering av nedbyggingen av matjord innen 2010 ble ikke nådd. Men det er gledelig å se ut fra de foreløpige tallene for 2011 at vi nå nærmer oss målet. Men disse foreløpige tallene for omdisponert matjord utgjør et areal som er større enn 800 fotballbaner. Det vi snakker om i areal, er altså mange fotballkamper. Spørsmålet er om vi er tjent med det.
Halveringsmålet i Soria Moria-erklæringen sier at omdisponeringen skal ned til 5 700 dekar matjord. Landbruksminister Lars Peder Brekk har vist et stort engasjement for jordvern. Det er vi glad for. Det er blitt utarbeidet flere rapporter og anbefalinger, som gjør at vi har større oversikt over situasjonen enn tidligere. Når omdisponeringen nå angivelig går ned, ser vi at fokuseringen på dette har virket. Derfor er det også viktig at vi ikke lener oss tilbake. Kristelig Folkeparti er glad for at landbruksministeren i sitt svar til interpellanten i dag sier at jobben ikke er ferdig.
Vi i Kristelig Folkeparti mener at det trengs sterkere lut til denne jobben. Interpellanten, Høybråten, har vist til hjemmelen i jordlova, som har vært på høring. Vi har tatt til orde for at vi bør ha en egen målsetting når det gjelder nydyrking. Det tar lang tid å få fram nye areal for nydyrking. Kanskje er dette et område som vi må jobbe mer med.
Vi har også vært inne på om vi må se på prisen på matjord som skal omdisponeres til bl.a. transportformål. Som representanten Gullvåg var inne på, skal det bygges både firefelts vei på E18 gjennom Vestfold og jernbane gjennom Vestfold og andre fylker. Da tar man matjord. Men til hvilken pris tar man denne matjorden – i forhold til de ressursene som går tapt? Dette er også noe vi mener vi må diskutere.
Det siste punktet som undertegnede har vært i dialog med regjeringen om – noen ganger også med landbruksministeren – er om vi kan få til en endring av skatteloven når det gjelder reinvestering i gårdsdrift. Når det ikke finnes dyrkbar jord i nærheten, når den er tatt til samferdselsformål, trengs det en skatteendring, slik at bonden får igjen pengene og staten ikke tar 50 pst. av inntekten, ut fra dagens skattesystem.
For Kristelig Folkeparti er jordvern viktig. Det er viktig fordi det er en del av det forvalteransvaret som vi bygger vår politikk på. Forvalteransvaret forplikter oss til å sørge for kommende generasjoner, at også de sikres mulighet til å produsere egen mat på egen jord. Nedbyggingen av matjord er i de fleste tilfellene irreversibel. Når huset er bygd, kjøpesenteret er der, eller motorveien ligger der, er det vanskelig å få matjorden tilbake.
Jordvern er også viktig for å sikre levende bygder og et velpleid kulturlandskap over hele landet vårt. Det er en viktig del av den norske identiteten, og det er viktig for at Norge også er et attraktivt reisemål. Lokal matproduksjon basert på norske genressurser reduserer også faren for spredning av fremmede arter og sykdom. Vi styrker vår beredskap mot dette ved at vi dyrker maten vår selv.
Kristelig Folkeparti ønsker å styrke jordvernet. Derfor har representanten Høybråten utfordret regjeringen gjennom denne interpellasjonen i dag. Jeg synes det er gledelig å høre at representanten Geir Pollestad støtter de grunnlovsforslag som nå er under bearbeidelse, for dette er en viktig sak. Det er hyggelig at unge politikere ønsker å legge til rette for et sterkere jordvern i framtiden ved at Grunnloven blir styrket på dette punktet.
Trine Skei Grande (V) [14:45:16]: Jeg vil også takke interpellanten for en viktig interpellasjon om et viktig tema, som mange av våre lokalpolitikere sliter med daglig som en kjempeutfordring. Og spesielt i de fylkene som har blitt nevnt, er dette noe jeg i hvert fall vet Venstre-folk jobber mye med.
Det er ett perspektiv som ikke er tatt med. Norsk jord kan ikke i et internasjonalt perspektiv alltid virke som den internasjonalt mest verdifulle jorda – i hvert fall ikke når Fremskrittspartiet forteller om antall skurtreskere med store skjærebord. Men i et perspektiv knyttet til klimautfordringene våre kan norsk jord i framtida bli mye mer verdt enn det den egentlig er i dag. Vi kan bli stilt overfor store klimaskifter. Vi kan bli stilt overfor tørkeperioder eller regnperioder som gjør at disse store landbruksarealene som Fremskrittspartiet drømmer om, og treskere med store skjærebord, plutselig blir tatt ut av drift på grunn av ulike klimaendringer. Da vil norsk jord ha mye større verdi enn det den har i dag. Jeg mener det er en del av våre internasjonale forpliktelser også å bidra til at Norge skal bidra med matproduksjon. Det er min tilnærming til dette.
I en liten sidebemerkning knyttet til stedsutvikling mange steder lokalt må jeg si at når man ser på noen av disse byggeprosjektene som tar massivt med matjord, tror jeg kanskje at når det gjelder stedsutvikling og det arkitektoniske, hadde det vært bedre om man tenkte annerledes og bygde tettere når vi utvikler lokalmiljøet i Norge, og ikke alltid bruke mye areal når vi ønsker å bygge nytt. Det hadde kanskje ført til at vi hadde fått penere lokalsamfunn og kanskje arkitektonisk sett mye morsomme jobber hvis vi ikke hadde tenkt så mye på stor arealbruk, men hadde tenkt kvalitet og utviklet det vi allerede har i dag. Det er i hvert fall min observasjon etter å ha reist mye rundt i Norge.
Så mener jeg at å sette seg djerve mål alltid er viktig. Men jeg mener at landbrukspolitikken nok har lidd under at denne salen har syntes det har vært morsommere å sette djerve mål enn å ta seg bryderiet med å lage effektive virkemidler. Det bærer vel dette saksområdet også preg av.
Det vi i Venstre ønsker, er en sterkere lovgivning på dette området, men også å bruke virkemidler knyttet til det å pålegge folk å dyrke opp ny mark med samme verdi hvis man velger å ta dyrket mark. Det tror vi hadde vært et virkemiddel som hadde gjort at jorda hadde fått mer reell verdi knyttet til verdifastsettelse enn det den får ved dagens system og dagens markedssystem. Dette er blant de virkemidlene vi er villig til å se på for å få mer press og en mer reell prissetting på den dyrka jorda vi har i dag.
Allan Johansen (FrP) [14:49:00]: I Norge i dag har vi et sterkt jordvern. Likevel ser vi at det årlig bygges ned matjordarealer. Det er en utvikling vi kan beklage, men vi kan ikke stoppe utviklingen i Norge ved å stoppe all utbygging som skjer i områder med dyrket mark.
I dag står vi overfor store utfordringer når det gjelder utbygging av veier og jernbane. Disse utbyggingene vil kreve at en del dyrket mark blir nedbygd. Også andre samfunnsnyttige utbygginger vil i framtiden kreve at dyrket mark blir nedbygd.
Hvordan hadde det sett ut i Stavanger- og Sandnes-området hvis vi ikke hadde bygd ned dyrket mark? Eller hvordan hadde det gått med utbyggingen av E6 og E18 hvis vi ikke kunne bygge på dyrket mark? Vi i Fremskrittspartiet er innforstått med at denne utviklingen kommer til å fortsette også i framtiden.
I dag er det enkelt å få flyttet matjord. Vi kan flytte den fra utbyggingsområder og legge den ut på nye områder for å bygge opp nytt dyrkbart areal. Vi i Fremskrittspartiet er svært opptatt av at det skal bli enklere for bøndene å få tillatelse til nydyrking. Det er et potensial for mye nydyrking i Norge – problemet er alle restriksjonene som bøndene blir møtt med når de ønsker å dyrke opp nytt land.
Jeg kommer selv fra Mo i Rana. Der har vi flere eksempler på at bøndene blir nektet å dyrke opp egen jord. Vi har bønder som får tildelt melkekvoter, men som blir nektet å dyrke opp gammelt landbruksareal, som har vært dyrket i tidligere generasjoner. Avslagene er begrunnet i at eiendommene ligger nært et verneområde eller et elvedelta.
Prosessen for dem som vil starte med nydyrking, er også, etter Fremskrittspartiets vurdering, altfor omfattende og kostbar. Det kreves dyre utredninger, lang saksbehandling før nydyrking kan starte. Det kreves også uttalelser fra reindriftsnæringen før bonden på egen eiendom kan starte nydyrking.
Hadde regjeringen og departementet forenklet regelverket på dette området og lagt til rette for nydyrking, ville vi kunne erstattet den matjorden som nødvendigvis blir nedbygd med ny dyrkbar mark.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:52:40]: Jeg vil gi ros til landbruksministeren – han er klar og energisk når det gjelder spørsmålet om vern av jord, all honnør for det.
Spørsmålet i dag er: Er de offentlig demokratiske virkemidlene gode nok, slik at landbruksministerens intensjon kan gjennomføres i praksis? Situasjonen er at det er stor knapphet på matjord i Norge. Matjord er jord hvor det er meitemark, dess mer meitemark det er i jorda, dess mer fruktbar er jorda – det er kortversjonen. Norge er spesielt dårlig stilt med matjord internasjonalt, og det går fra vondt til verre. Vi blir flere mennesker, og menneskene har et kosthold som krever større og større arealer. Vi får altså både mindre arealer og mindre fruktbare arealer. Avlingene går ikke opp, slik som representanten fra Høyre prøvde å si. Avlingene går ned. Det blir både mindre areal og mindre avling per enhet. Jeg skal ikke gå inn på det, men det er et faglig faktum.
Den mest fruktbare jorda ligger der hvor bosettinga er eldst, altså der hvor konfliktene er størst. Den jorda er spesielt viktig, for det er den jorda vi kan produsere mat på som menneskene kan spise direkte. Der kan vi produsere korn, poteter, grønnsaker og frukt – det som ikke trenger å foredles gjennom et husdyr.
Det er store, private økonomiske interesser som ønsker å spise opp jorda gradvis. Det er enorme krefter. I de mest attraktive områdene er det vanlig med hemmelige opsjonsavtaler mellom grunneiere som teller kortsiktige penger, og økonomisk sterke, langsiktige entreprenører som inngår en hemmelig avtale, og som sjølsagt da undergraver jordvernet og gjør de demokratiske prosessene tilnærmet umulig å gjennomføre på en skikkelig måte. Det er noe svineri!
Det offentliges rolle er helt avgjørende for å avveie disse interessene. Dagens praksis og virkemidler er resultat av politiske valg. Det er resultat av den politiske forståelsen vi har. Og når vi ikke har kommet lenger, er det fordi sterke interesser ønsker å ha et slapt jordvern. Det er synd å si det, men Arbeiderpartiets ledelse er blant dem.
Sterkt jordvern har sterk støtte i befolkningen. Et ekte jordvern er et spørsmål om langsiktig samfunnsplanlegging. Vi har noe som heter rikspolitiske retningslinjer for boligbygging, som kom fra Miljøverndepartementet. Det er direkte i konflikt med jordverninteressene. Det må sies høyt og høyt og høyt og tydelig. Vi må tenke større enn bare fokus på at folk skal bo oppå jernbanestasjonen. Det er større verdier i livet enn å ha en slik samfunnsforståelse.
Hvis ikke regjeringa på en bedre måte greier å legge et desentraliseringsperspektiv til grunn for arbeids- og næringslivet, kommer vi hele tida på hæla, og det blir spørsmål om å si nei, nei, nei for å prøve å verne. Den kampen kommer vi til å tape. Derfor er det den store samfunnsplanlegginga som er avgjørende, desentralisering av arbeids- og næringsliv.
Landbruksministeren har forsøkt å bedre jordvernet ved en egen jordvernparagraf i jordlova. Det forslaget har landbruksministeren frafalt, som vi hørte. Det som da står igjen, er sjølsagt det opplagte, nemlig plan- og bygningsloven. Det er plan- og bygningsloven som må brukes, slik at du får en forskrift til plan- og bygningsloven som er slik at enhver kommune som vil planlegge arealbruk i tettstedene og rundt byene, skal ha det som sin obligatoriske oppgave å regulere til jordbruk på samme måte som en regulerer til friluftsliv, næringsformål og andre formål. Så får vi da den demokratiske prosessen i hvert enkelt kommunestyre om hvilke valg en skal ta, men vi får en avklaring. Vi får forutsigbarhet gjennom et juridisk dokument, slik at både grunneier og utbyggingsinteresser og det offentlige vet hva en har å forholde seg til. Planen er slik: Dette arealet er til jordbruk, dette er til friluftsliv – kom ikke her, sånn er det. Trengs det mer areal – ja vel, så må de arealene finnes et annet sted.
Jeg takker for interpellasjonen. Det er prisverdig. Det er spørsmål om politisk avveining, og det må prates enda tydeligere enn det som har vært gjort hittil, for konfliktene er slik at det er utrolig sterke krefter i dem.
Dagfinn Høybråten (KrF) [14:57:39]: Takk til mine ærede medrepresentanter som har deltatt i denne debatten. Det har vært en veldig interessant debatt, en ganske nyansert debatt, og det har vært mange positive innspill til hvordan en kan komme lenger i forhold til å verne den beste matjorda.
Men jeg må vel si at representanten Lundteigen traff spikeren på hodet. Det er sterke krefter som ønsker et slapt jordvern i dette landet. Jeg kan bevitne at det er slik som representanten Lundteigen sier. I pressområder, som f.eks. i Rogaland fylke, er utbyggingsinteressene og bøndene forenet gjennom intensjonsavtaler som gir bøndene årlige inntekter, i stor grad langs beltet av den beste matjorda. Det binder reelt sett både forvaltningen av plan- og bygningsloven og de konkrete vedtakene – når det kommer til stykket – om omdisponering. Dette uvesenet må landbruksministeren og andre relevante departementer ta tak i, for jeg tror ikke vi kan leve med en slik indirekte undergraving av den offentlige politikken.
Så skal jeg for så vidt la den mer politiske delen av Lundteigens innlegg ligge, men bare si at han også traff spikeren på hodet da han sa hvor problemet ligger. Hvis regjeringen hadde villet ha mer offensive mål og sterkere virkemidler, hadde landbruksministeren også villet det. Men det er regjeringen som ikke vil. Etter representanten Lundteigens innlegg har jeg lyst til å sitere fra en annen sentral prosess – uten sammenligning for øvrig: Hva skal vi så med vitner etter dette? Men jeg tror det er en bra opptakt til den viktige avklaringen som nå skal skje med landbruksmeldingen.
Regjeringen står støtt når det gjelder jordvernet, sa representanten Pollestad. Ja, det er etter min oppfatning det som er problemet, for når man står støtt, står man ganske stille, og viljen til å skjerpe politikken er ikke kommet til uttrykk fra regjeringens side her i dag. Vi får håpe at det fortsatt er håp om å få til noe djervere mål når det gjelder både inntekt, produksjon og jordvern, i de forhandlingene om landbruksmeldingen som jeg skjønner pågår her i huset. Hvis ikke skal i hvert fall ingen være i tvil om hvor Kristelig Folkeparti står – vi står ikke bare støtt, men vi går offensivt til verks.
Statsråd Lars Peder Brekk [15:00:52]: Jeg vil også både takke interpellanten for interpellasjonen og takke for debatten, som jeg synes er særdeles viktig, og som jeg er svært opptatt av. Vi jobber aktivt med jordvernet.
Jeg har bare lyst til å besvare en del av kommentarene i debatten med at det tross alt aldri har vært oppnådd bedre resultater med hensyn til omdisponering enn de to siste årene. Det ser ut til at vi aldri har hatt lavere omdisponering siden 1976. Så en må ikke komme hit og si at det ikke er oppnådd resultater i et veldig målrettet arbeid, som har basis også i forrige regjerings halveringsmålsetting. La meg understreke også det.
Jeg opplever at det er en veldig stor samstemmighet om at en ønsker å komme lenger. Jeg skal da gjenta det jeg sa i stad, i forrige innlegg, at jeg er opptatt av å lete etter nye virkemidler for på det viset å sørge for at vi reduserer omdisponeringsnivået enda mer. Det er i alle fall en klar målsetting for meg å følge opp det arbeidet videre, og det er også understreket i den landbruks- og matmeldingen som nå er til behandling.
Vi diskuterer i denne sammenhengen både omdisponering og nydyrking. La meg da understreke at det skjer en ikke ubetydelig nydyrking i dag – ca. 15 000 mål i året i det siste – noe som selvsagt også er særdeles viktig. Vi er helt sikkert nødt til å øke denne nydyrkingen, for på det viset å sørge for at vi har en større produksjonskapasitet. Men vi kan ikke gå bort fra, som flere representanter har understreket i debatten, at den beste matjorda finnes rundt de store byene: Det er på Sør-Vestlandet, det er på Jæren, det er på Østlandet, det er i deler av Trøndelag. Og det er også her vi har de største utfordringene – og verstingene – som finnes, som også flere har vært inne på.
Jeg har lyst til å understreke at ansvaret ligger i kommunene. Det ligger i kommunestyrene. Der må vi ha politikere fra alle partier som tar ansvar. Det er deres plikt. Hvis de ikke tar det ansvaret, skal innsigelsesinstrumentet brukes. Som sagt: Jeg har vært opptatt av å jobbe med å forsterke jordvernet. Det har vi oppnådd gode resultater på.
Jeg er blitt utfordret på hvordan vi skal jobbe videre framover. Vi jobber videre framover gjennom plan- og bygningsloven. Vi jobber videre framover gjennom de målsettingene som er satt. Jeg utelukker ikke endringer i de målsettingene. Jeg utelukker ikke endringer i politikken. Jeg er opptatt av å utvikle politikken slik at vi når målsettingene som kan sikre oss en matproduksjon i framtida og en trygghet for framtidig matproduksjon i hele landet.
Dagfinn Høybråten gjeninntok her presidentplassen.