Peter Skovholt Gitmark (H) [12:05:39]: Det er nå snart tre år siden den brutale konflikten på Sri Lanka opphørte. Mens det er all grunn til å glede seg over at krigen er avsluttet, er måten det skjedde på, moralsk forkastelig og i strid med et utall av internasjonale lover og flere av Sri Lankas egne lover. Sri Lanka er nå et land som kan betegnes som post-krig, men ikke post-konflikt. Det ansvaret påhviler regjeringen i Colombo nesten utelukkende.

La meg kort synliggjøre hvor nådeløs krigføringen var. Ifølge FNs Panel of Experts ble 40 000 mennesker drept i krigens sluttfase og 300 000 tamiler internert bak piggtråd etter krigens slutt.

Stortinget debatterte Sri Lanka for i underkant av ett år siden. Det var også en interpellasjonsdebatt initiert av meg, men den gangen var tema norsk oppfølging av FN rapporten Accountability in Sri Lanka.

En viktig del av oppfølgingen var møtet som fant sted i FNs menneskerettighetsråd i Genève for bare noen dager siden. Her ble det vedtatt en resolusjon som bl.a. krever økt innstats for forsoning på øya mellom majoriteten, lankeserne, og øyas minoritet, tamilene. I tillegg krever resolusjonen at anklagene om menneskerettighetsbrudd blir etterforsket på en troverdig måte.

Først noen ord om resolusjonen. Den er viktig. La meg bruke ordene til en indisk avis:

«The UNHRC resolution is proof that the international community disapproves «the manner in which the Rajapaksa government is addressing the fallout of its Armageddon moment of mid-May 2009.»»

Og videre:

«The resolution is the first sign that «the world will no more let itself be guided soley by Sri Lankan claims that it has the will to carry out its own probe. It also means that gentle prodding and quiet diplomacy will not be the main means the world will adopt towards the island nation.»»

Resolusjonen slår fast at det også er et internasjonalt anliggende at Sri Lanka forholder seg til internasjonale lover og forpliktelser og rettsforfølger dem, på begge sider, som har begått krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. Men som vi diskuterte for ett år siden, er forskjellen mellom de to sidene slående. På tamilsk side er så godt som alle lederne døde, mange av dem trolig likvidert, men på regjeringssiden sitter de som styrte krigen, fremdeles i sine framtredende posisjoner som president, forsvarsminister osv. Det viser hvor vanskelig det er å få regjeringen i Colombo til å gjennomføre en nøytral gransking av hva som faktisk fant sted av krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene under borgerkrigen og etter den militære seieren.

Sri Lanka har en historie som demokrati, men måten landet hisset opp stemningen på i egen opinion under resolusjonsbehandlingen, minner lite om det. I den sterke kampanjen iscenesatt av Sri Lanka for å hindre et vedtak gikk man heller ikke av veien for å angripe både menneskerettighetsaktivister og journalister for deres arbeid. Dette er ikke et demokrati verdig, så det er all grunn til å stille seg spørsmålet om landet lenger er et fungerende demokrati. Også her har regjeringen til Rajapaksa hovedansvaret.

Stemmegivningen i FNs menneskerettighetsråd må tolkes som at flere nå har gått lei av president Rajapaksas endeløse løfter og handling for det motsatte. Mest gledelig var Indias bidrag til at resolusjonen ble vedtatt.

La meg også si at jeg er glad for at Norge hadde en klar stemme under selve avstemningen, men enda viktigere i arbeidet forut. Det skal utenriksministeren ha ros for. Jeg mener det er en selvfølge, men det gjør ikke rosen mindre.

En viktig del av min interpellasjon er regjeringen i Colombos egne dokumenter, både Lessons Learnt and Reconciliation Commission, LLRC, og National Action Plan for the Protection and Promotion of Human Rights 2011–2016.

Jeg velger å starte med de positive sidene. Begge dokumentene har med viktige poeng om lokalt og regionalt selvstyre, men det må ikke tolkes som selvstendighet for enkeltregioner eller tilsvarende. De har med landrettigheter, kompensasjon for ofre/overlevende og avmilitarisering. Dette er alle viktige bidrag som må implementeres. Og vårt svar i denne debatten må være at Norge følger med på hva som gjøres, og vil holde Sri Lanka ansvarlig for å følge opp egne løfter og internasjonale forpliktelser.

Listen over feil, mangler og problemer de to rapportene har, er dessverre langt lengre. Jeg velger derfor å konsentrere meg om noen få områder.

Jeg oppfatter begge rapportene som å være skrevet først og fremst for et internasjonalt publikum og med det ønske om å vise at Sri Lanka verken trenger hjelp eller innblanding i det de ser som rent innenrikspolitiske hensyn.

Det fastholdes at Sri Lanka ikke tolererer tortur. Det står i sterk kontrast til et hav av ulike bevis for det motsatte, inklusive bevismaterialet til FNs Committee Against Torture, CAT.

Sammensetningen av National Action Plan var et rent skalkeskjul. Flere framtredende medlemmer fra akademia, uavhengige og sivilsamfunnet var med i den åtte manns store komiteen for utarbeidelsen. De la fram et utkast, og etter dette hadde de ingen innvirkning på resten av dokumentet, inklusive det endelige dokumentet.

I LLRC blir det militære fullstendig renvasket for å ha gjort noe galt under krigshandlingene og i tiden etter den militære seieren. Det står igjen i sterk kontrast til bevisene som foreligger.

Nå, som i debatten for ett år siden, er det to ulike spor som må forfølges. Det kortsiktige er at Sri Lanka må slutte å bryte menneskerettighetene. Både Amnesty og Human Rights Watch sier at situasjonen blir verre og ikke bedre, og bare for noen dager siden ble mennesker beordret til gatene for å protestere mot resolusjonsbehandlingen i FNs menneskerettighetsråd.

Rapporten til FNs ekspertpanel må følges konkret opp og ikke bare med løfter og ord.

Det må være full åpenhet rundt straffeforfølgelsen for krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene og av støttespillere og soldater av LTTE. Det inkluderer en umiddelbar offentliggjøring av navnene på dem som er fengslet. Her er også det store spørsmålet om straffeforfølgelse på regjeringssiden. Jeg har ingen tro, overhodet, på at Rajapaksa og hans regjering vil gjøre noe som helst for reelt å undersøke seg selv eller sine nærmeste, for deretter å straffe dem for grove brudd både i forhold til krigsforbrytelser og menneskerettigheter. Av den grunn mener jeg Norge og det internasjonale samfunnet bør søke bred støtte for at det oppnevnes en internasjonal straffedomstol for Sri Lanka.

Det aller viktigste er den politiske prosessen for fred og forsoning. Jeg begynte med å si at Sri Lanka er post-krig, men ikke post-konflikt. Uten politiske forhandlinger, kompromiss og avtaler vil konflikten vedvare. Det ansvaret er presidentens og hans regjerings. Her trengs det et internasjonalt press, og forrige ukes resolusjon var et viktig signal. Det er også en erkjennelse av at Norge kan bidra i de fora vi er til stede. La meg også legge til at press ville hatt langt større gjennomslagskraft dersom det også hadde inkludert Kina. Men nok en gang ser vi en unnlatende kinesisk holdning hva gjelder synet på menneskerettigheter, og også det kinesiske ønsket om aldri å blande seg inn i staters indre anliggende av frykt for hva det vil bety på en innenrikspolitisk arena i Kina.

Jeg håper det som blir husket fra denne debatten, er at det bare er forsoning og politiske løsninger som kan lede til varig fred. Det er derfor forhandlinger må være øverst på agendaen, også den norske agendaen, for og mot Sri Lanka.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:15:20]: Det er prisverdig at representanten Skovholt Gitmark igjen tar opp spørsmålet om krigen på Sri Lanka og spørsmålet om mulige forbrytelser begått i krigens siste fase. I mitt innlegg ønsker jeg å fokusere på tre viktige forhold i den sammenheng:

• Hvordan ser Norge på situasjonen i landet nå?

• Granskingen av mulige krigsforbrytelser begått av begge parter i krigens sluttfase, og Norges vurdering av landrapporten som representanten viste til, Sri Lankas Lessons Learnt and Reconciliation Commission.

• Hvordan Norge håndterte Sri Lanka-saken under den nylig avsluttede sesjonen i Menneskerettighetsrådet i Genève.

Etter avslutningen av den 30 år lange krigen i 2009 har det vært en positiv utvikling i situasjonen for den hardt prøvede sivilbefolkningen på Sri Lanka. Det er slutt på krigshandlinger og terrorangrep, og den humanitære situasjonen er betydelig forbedret. Det store flertallet av internt fordrevne er ute av flyktningleirene. Det har vært en positiv utvikling når det gjelder løslatelse av tidligere LTTE-medlemmer, og det pågår en omfattende gjenoppbygging av landet.

Samtidig er det fortsatt langt fram til reell forsoning og en politisk løsning, slik interpellanten har påpekt. Sri Lankas regjering forhandler med den største minoritetskoalisjonen i opposisjonen, Tamil National Alliance. Forhandlingene går imidlertid sakte og har begrenset fremdrift. Det er skuffende at man ikke har kommet lenger i dette arbeidet for en politisk løsning der også minoritetens interesser er godt ivaretatt, nå snart tre år etter at krigen tok slutt.

Fra norsk side mener vi det er avgjørende med en politisk løsning for landets minoriteter. Grunnlaget ligger allerede langt på vei i en tidligere vedtatt tilleggsartikkel til konstitusjonen, den 13. tilleggsartikkel, som omhandler maktdeling innen et forent Sri Lanka.

Sri Lankas president og regjering har i dag et solid flertall bak seg i parlamentet. Denne posisjonen gir landets ledelse en unik mulighet til å finne en politisk løsning. Norge og det brede lag av det internasjonale samfunn forventer at Sri Lankas regjering nå må bruke denne anledningen til å lansere en politisk løsning som er akseptabel også for Sri Lankas minoriteter.

Situasjonen for menneskerettigheter og ytringsfrihet er fortsatt bekymringsfull. Tallet på forsvinninger og vilkårlige arrestasjoner er foruroligende. Den frie, offentlige debatten på Sri Lanka har heller ikke fått bedre kår etter krigens slutt. Sri Lanka har falt enda lenger ned på pressefrihetsindeksen til Reporters Without Borders siden i fjor, til en 163. plass av 185 land. Det er langt ned. Det er kritikkverdig at menneskerettighetsforsvarere ble utsatt for utilbørlig press og harselering i forbindelse med det nylig avholdte møtet, slik også representanten viste til.

Det andre store spørsmålet gjelder gransking av mulige krigsforbrytelser begått av begge parter i krigens sluttfase. FNs generalsekretær nedsatte som kjent et panel som anbefalte at det bør utføres en uavhengig gransking. Norge støttet panelets anbefalinger.

Hovedutfordringen ved oppfølgingen av panelets anbefaling gjelder spørsmålet om hvem som skal gjennomføre en slik uavhengig gransking. Sri Lanka er ikke tilsluttet den internasjonale straffedomstolen i Haag, ICC. FNs sikkerhetsråd har heller ikke vært villig til å henvise saken til denne domstolen. Etterforskning og straffeforfølgning fra ICC er derfor ikke mulig.

Et alternativ kunne være opprettelse av en uavhengig granskingskommisjon, eventuelt en adhocstraffedomstol. Det ville imidlertid også her bare være Sikkerhetsrådet som med bindende virkning kan gi mandat til en slik kommisjon eller domstol dersom Sri Lanka motsetter seg dette.

I henhold til dagens rettstilstand er dermed det eneste mulige alternativet å opprettholde presset på Sri Lanka for at de skal oppfylle sin folkerettslige forpliktelse til å gjennomføre en nasjonal etterforskning og straffeforfølgning av mulige krigsforbrytelser i krigens siste fase. Sri Lankas president utnevnte i mai 2010 en egen kommisjon, som interpellanten nevnte, Lessons Learnt and Reconciliation Commisison. Den fikk et mandat med fire punkter:

• å undersøke hvorfor våpenhvileavtalen av 2002 brøt sammen

• om enkeltpersoner, institusjoner eller grupper bærer et direkte eller indirekte ansvar for våpenhvileavtalens sammenbrudd

• hva man kan lære for å unngå at liknende skjer i fremtiden

• å identifisere institusjonelle, administrative eller lovgivende tiltak for å hindre liknende hendelser og sikre forsoning mellom alle landets folkegrupper

Kommisjonens rapport gir etter mitt syn en ganske god analyse av årsakene til konflikten og erkjenner uretten som er begått mot den tamilske minoriteten. Rapporten anbefaler at det settes i verk en rekke forsoningstiltak innen utdanning, språkpolitikk, kultur og religion. Kommisjonen tar opp den uttrykte bekymringen fra befolkningen i nord om endringen av befolkningssammensetningen, og den ønsker styrking av den sivile administrasjonen og reduksjon av det militære engasjementet innenfor sivile aktiviteter. Dette er positive trekk.

Kommisjonen påpeker videre, noe Norge stiller seg bak, at det er viktig å rette oppmerksomhet mot ofrene i konflikten, anerkjenne de lidelsene befolkningen har vært utsatt for, og kartlegge antall sivile som ble drept under krigen. Rapporten inneholder sterk kritikk av myndighetene når det gjelder menneskerettighetsbrudd, forsvinninger, brudd på ytringsfriheten og vanskelige arbeidsforhold for journalister.

Kommisjonen erkjenner videre at situasjonen for menneskerettighetene fremdeles er alvorlig nå tre år etter krigen. Kommisjonen oppfordrer til at man etterforsker hendelser som brudd på ytringsfriheten, og at de ansvarlige rettsforfølges.

Rapporten fastslår at sivile ble drept som følge av myndighetenes krigføring, og at det ble skutt mot sykehus. Samtidig fremholder den at dette ikke var tilsiktet. Det slås fast at de militære skjøt inn i det som skulle være trygge soner, men dette forklares med at soldatene befant seg i en vanskelig situasjon, siden de selv ble beskutt av LTTE inne fra den samme sonen.

Det er min vurdering at denne rapporten gir et grunnlag for Sri Lanka til å arbeide videre med forsoning og politisk løsning. Den har også viktige anbefalinger på menneskerettighetsområdet og i forhold til etterforskning av mulige brudd på internasjonal humanitærrett. Men kommisjonen har ikke på tilstrekkelig vis undersøkt de mange påstandene om krigsforbrytelser og brudd på humanitærretten i krigens siste fase, som FN-panelet lister opp i sin rapport. Nå var riktignok ikke dette kommisjonens mandat. Sri Lankas regjering må derfor grundig følge opp og iverksette anbefalingene i kommisjonens rapport og i tillegg gjennomføre en uavhengig gransking.

Når interpellanten spør om regjeringen vil stille seg bak et krav om en slik gransking, er svaret altså et klart ja. Vår holdning er at påstandene som fremmes i FN-panelets rapport, er meget alvorlige. I likhet med en rekke andre land mener Norge at Sri Lankas regjering må følge opp anbefalingene fra FNs ekspertpanel om en uavhengig gransking av påstandene om krigsforbrytelser og brudd på internasjonal humanitærrett begått av begge parter i krigens siste fase.

Det er meget viktig at påstandene om forbrytelser begått både av myndighetene og av LTTE granskes. Norge har også vært klar på at en troverdig gransking av krigens siste fase vil være avgjørende for det internasjonale samfunns fremtidige holdning til Sri Lanka, og ikke minst for forsoningen i landet.

En tredje side av interpellasjonen omhandler norsk oppfølging i FNs menneskerettighetsråd. Norge har vært medforslagsstiller til en resolusjon som ble vedtatt i Menneskerettighetsrådet 22. mars, altså i forrige uke. Den oppfordrer Sri Lanka til å iverksette LLRC-kommisjonens anbefalinger, følge opp mulige brudd på internasjonal humanitærrett og lage en handlingsplan for oppfølgingen.

FNs høykommisær for menneskerettigheter og andre spesialrepresentanter i FN blir bedt om å gi råd og faglig bistand for å implementere en slik plan.

Resolusjonen ble sist torsdag vedtatt med 24 stemmer – 15 stemte mot og 8 stemte avstående. Resolusjonen hadde støtte fra alle vestlige land, de fleste latinamerikanske land og en rekke afrikanske land. Som representanten påpekte, er det spesielt positivt at India stemte for. India er en viktig aktør i Sri Lanka-spørsmålet, og deres støtte gir betydelig tyngde til denne resolusjonen.

Resolusjonen er derfor et klart signal om at det internasjonale samfunn bryr seg, og at Menneskerettighetsrådet kommer fram til konstruktive vedtak i krevende saker. Resolusjonen er viktig fordi den understreker at Sri Lanka må følge opp sine forpliktelser i henhold til folkeretten.

Den medfører at Menneskerettighetsrådet vil drøfte situasjonen på Sri Lanka under vårsesjonen i mars 2013, basert på en rapport fra Høykommisæren for menneskerettigheter.

Jeg mener det var viktig at Norge støttet denne resolusjonen for å oppmuntre Sri Lanka til å sette i verk troverdige granskinger av mulige brudd på internasjonal humanitærrett i krigens siste fase. Resolusjonen er også et uttrykk for at det internasjonale samfunn nå forventer at Sri Lanka kommer fram til en politisk løsning som ivaretar minoritetenes rettigheter.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:23:59]: Takk til utenriksministeren for klare og gode svar på interpellasjonen. Jeg vil også uttrykke en klar støtte fra min side når det gjelder den virkelighetsoppfatningen som utenriksministeren har – den deler jeg fullt ut.

Det er – slik jeg vurderer det – positive og negative saker. Det mest negative for øyeblikket er den forverrede situasjonen for menneskerettigheter på Sri Lanka. Det gjelder spesielt i forhold til journalister og medias rolle på Sri Lanka, mulighetene for å få frem et alternativt budskap til det som regjeringen gjennom sine mediedominerte kanaler gir uttrykk for.

Det andre gjelder det sivile rommet, som også menneskerettighetsaktivister er en del av. De oppfatter at deres mulighet for å være i opposisjon til regimet blir stadig mindre, rommet blir stadig trangere.

Det andre er det jeg mener er det aller viktigste og mest sentrale, nemlig forhandlinger. Forhandlingene er – slik jeg vurderer det – i nærmest komplett stillstand. Det er svært lite som skjer, og det er svært liten vilje til å få reelle kompromiss og diskutere de mest framtredende og viktigste spørsmålene. Uten at vi får på plass forhandlinger med vilje til kompromiss, vil konflikten vedvare. Det er per nå mye som tyder på at regjeringen Rajapakse ser det som å være i deres interesse å fortsette denne stillstanden, ettersom de var de militære seierherrene. Da glemmer de fullt ut – og igjen mener jeg at det nå også deles av indiske politikere og indiske meningsbærere – at den forverringen som har funnet sted, både i forhold til demokrati og menneskerettigheter, er regjeringens eget arbeid og egne problemer.

Jeg har ikke noen problemer med å slutte meg til de positive sidene: Slutt på krigshandlinger, bortfall av terroraksjoner – dette er usedvanlig positivt – og en bedret humanitær situasjon for store deler av øya, nær sagt hele øya.

Det er også en ganske stor økonomisk vekst, selv om veksten er meget skjevt fordelt, og det er ikke tvil om at det er et ønske fra regjeringen om å gi økonomiske fordeler til en del av sine egne.

Så er det spørsmålet om eiendomsrett og spørsmålet om tvangsflytting. Det er igjen helt sentrale og klare menneskerettighetsbrudd, når man blir kastet bort fra land man har hatt i generasjoner, og tvangsflytting finner sted.

Men igjen mener jeg at det viktigste Norge kan bidra med i de fora vi er til stede, er å snakke opp og fram forhandlinger og kompromissets vilje og offervilje.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:27:14]: Vi hadde en god debatt om dette i fjor, så vi skal ikke gjenta hele den. Jeg tror vi er enige i den oppfatningen om at man har avsluttet krigen, men det gjenstår ennå å vinne den varige, lange freden. Vi kan påpeke hvordan sivilbefolkningen nå ikke plages av en vedvarende krig og grusomheter.

Jeg tror at vår oppfordring til myndighetene på Sri Lanka skal være en blanding av oppmuntring og sterke budskap om å ta sitt ansvar på alvor, fordi det nå kanskje er – både politisk og på mange måter – et vindu hvor det gjøres mulig å få til forhandlinger om de minoritetsspørsmål som fortsatt eksisterer, og som ikke blir løst ved at partene valgte våpen og ikke politikk. Det var jo, som tidligere debatter her har vist, i det forrige tiåret et håp om at en våpenstillstand kunne føre til at man fikk en fredelig løsning gjennom forhandlinger. Det skjedde altså ikke. Det er en del av historien.

Jeg tror at vi fra norsk side vil være prinsipielle i forhold til det som er de internasjonale forpliktelsene en stat har. En stat har forpliktelser til å gjøre grundige granskninger og trekke konklusjoner. Det kommer vi til å følge opp i de internasjonale organene som det er. Vi kommer til å oppmuntre og støtte Sri Lanka til å ta dette på alvor selv, og også følge med i våre bilaterale forbindelser med Sri Lanka om hvordan de nå utvikler den interne dialogen på øya.

Som representanten påpekte, er det gjennom slike forhandlinger at disse grunnleggende spørsmålene kan bli løst.

Jeg har fra denne talerstolen lyst til å si at Menneskerettighetsrådet var i aksjon i forrige uke. Vi har nettopp fått kunnskaper om at det under denne sesjonen ble fremsatt ganske kraftige trusler og trakassering av menneskerettighetsforsvarere på Sri Lanka. I medier, på blogger og i enkelte sammenhenger beskrives MR-forkjempere som forrædere. Jeg tror det er viktig å ta veldig klar avstand fra dette. Det sivile samfunn på Sri Lanka har en svært viktig rolle å spille for å forsvare menneskerettighetene og demokratiet, og Norge vil følge nøye med på MR-forsvarernes situasjon fremover. Det er også en prioritert del av vår menneskerettighetspolitikk generelt. Her har vi et eksempel hvor det er viktig for oss å gjøre det, ha nær kontakt med nærstående land. Det er ingen tvil om at også her har myndighetene et ansvar for å beskytte MR-forkjemperne. Det er også noe vi vet, at MR-forkjempere har det vanskelig i en situasjon hvor ytringsfriheten er presset. De tallene jeg viste i sted om Sri Lankas plass på den listen, bidrar ytterligere til at vi fra utsiden skal være oppmerksom på hvordan menneskerettighetsforsvarernes stilling er. Bak hvert slikt modig menneske, skjuler det seg jo veldig, veldig mange andre mennesker som det denne aktivisten står opp for. Derfor vil det ha Norges fokus også i tiden som kommer.

Marit Nybakk (A) [12:30:15]: Først vil jeg gi ros til representanten Peter Skovholt Gitmark for nok en gang å ha tatt opp spørsmålet om krigsforbrytelser mot tamilene og andre deler av sivilbefolkningen våren 2009, under siste fase av borgerkrigen som førte til tamiltigrenes fall. Jeg vil også gi ros til utenriksministeren som sier et klart ja til spørsmålet om regjeringen vil stille seg bak krav om uavhengig gransking, for påstandene i rapporten fra FNs ekspertpanel er svært alvorlige. Derfor må regjeringen på Sri Lanka gjennomføre en uavhengig gransking av krigsforbrytelser begått av begge parter.

Det er vanskelig å få til en forsoning mellom singalesere og tamiler uten en slik gransking, og forsoning er en forutsetning for en varig politisk løsning – en løsning som ivaretar minoritetenes kulturelle identitet, og som gjør slutt på den diskrimineringen som tamilene har vært utsatt for helt siden uavhengigheten fra Storbritannia. Tamilene mistet jobbene sine og ble kraftig diskriminert de første årene etter landets selvstendighet. Ceylon ble etter hvert til Sri Lanka, men Sri Lanka er et singalesisk navn, som tamilene den gangen ikke støttet. Det offisielle språket er også singalesisk. Det er, tror jeg, også vanskelig å skjønne konflikten uten å forstå hvor ulike de to språkene er, og hvor ulike de to gruppene er.

Det er viktig at det som skjedde på Sri Lanka våren 2009, ikke går i glemmeboken, med en krig som utviklet seg etter at våpenhvilen ble brutt i 2008. Vi husker bildene fra media, hvordan regjeringsstyrkene drev den etter hvert pressede LTTE-geriljaen opp i et hjørne, og hvordan den tamilske sivilbefolkningen ble fanget inne i kampområdene.

Vi har mange tamiler i Norge. De er en veldig godt integrert gruppe i landet vårt. Jeg var blant dem som fulgte dem veldig nøye for tre år siden, og jeg tror det er viktig at vi har kontakt med tamilene også framover. Det er også viktig at verdenssamfunnet ikke glemmer hva som skjedde. Det ble ikke vist noen nåde fra Sri Lankas regjering. Ingen fikk komme inn i området – ikke helsearbeidere, ikke matforsyninger, ikke medisiner. Det sier mye om den daværende situasjonen at Det internasjonale Røde Kors 27. januar 2009 så seg nødt til å trekke sine bistandsarbeidere ut av krigssonen. Heller ikke media fikk komme inn.

Krigen mellom regjeringsstyrkene og tamiltigrene sluttet 18. mai 2009. Det anslås at rundt 40 000 sivile mistet livet bare mellom januar og mai det året. Fortsatt utsettes tamilene for overvåking og undertrykking, og folk forsvinner, bl.a. ved vilkårlig fengsling. Det er også viktig, tror jeg, at det internasjonale samfunnet ber regjeringen på Sri Lanka om å slutte med utslettelsen av tamilsk kultur.

Som både Skovholt Gitmark og utenriksministeren har understreket, var Norge medforslagsstiller til en resolusjon som ble vedtatt av FNs menneskerettighetsråd 22. mars i år. Resolusjonen fikk et klart flertall. Jeg er enig i at det var viktig at India stemte for. Det er viktig ikke bare i regionen, men det er viktig fordi India har hatt en rolle når det gjelder Sri Lanka i mange år.

Resolusjonen er et uttrykk for at det nå forventes at Sri Lanka kommer fram til en politisk løsning som ivaretar minoritetenes rettigheter. Som representanten Skovholt Gitmark sa: Sri Lanka er i en post-krig-situasjon, men ikke i en post-konflikt-situasjon ennå. Uten politiske forhandlinger vil konflikten vedvare, er jeg redd for.

Utenriksministeren sa at det er viktig å vinne den lange freden. Ja, det er viktig, og det er helt nødvendig, men da må også den singalesiske, eller srilankiske, regjeringen – det er vel begge deler – være innstilt på å ha forhandlinger om fred. Ikke minst må det internasjonale samfunnet opprettholde presset mot regjeringen på Sri Lanka.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:35:12]: Først vil jeg takke interpellanten for å sette Sri Lankas sak på dagsordenen nok en gang. Konflikten på Sri Lanka var både blodig og voldsom. Tusenvis av barn ble foreldreløse, hundretusenvis av kvinner ble enker, menn ble slaktet ned for fote. Derfor var det selvsagt bra, etter nesten 30 år med etnisk krig og konflikt, at det tok slutt på selve krigen i mai 2009, men, som også interpellanten er inne på, konflikten tok ikke slutt.

Siden mai 2009 og våpenhvilen på Sri Lanka har det skjedd noe positivt. Men dessverre er ikke alt sånn som det burde være der. Selvsagt er fred en god ting, og det at regjeringen på Sri Lanka har laget sin egen rapport om lærdom. Forsoningsrapporten er et positivt trekk, men den kan virke noe ensidig. Det er allikevel et utgangspunkt.

Det er levnet liten tvil i rapporter utarbeidet av organisasjoner som f.eks. UN Watch og Amnesty International at det ble begått grove krigsforbrytelser på begge sider, og at man bør få en uavhengig internasjonal kommisjon som kan undersøke hva som faktisk skjedde i årene med krig og konflikt på Sri Lanka. For ser man på interne konflikter i andre land, må man ta et oppgjør med det som skjedde, og man må straffe de ansvarlige. Gjør man ikke det, blir konflikten hengende som en frossen konflikt, og forsoning kan være en særdeles tung og vanskelig vei å gå, for ikke å si nærmest umulig. Derfor var det bra at FNs menneskerettighetsråd på sitt forrige møte på torsdag faktisk bestemte seg for å støtte en resolusjon som går på en gransking av hva som skjedde på Sri Lanka i krigens siste dager, og at man gjør mer for å starte forsoningsprosessen. Men Fremskrittspartiet er like glad som alle andre for å høre at utenriksministeren støtter en internasjonal uavhengig granskingskommisjon, og vi støtter også interpellanten i dette. Jeg er også veldig glad for at Norge var tydelig i FNs menneskerettighetsråd.

Jeg hadde møte med Global Tamil Forum torsdag i forrige uke, og det bildet de tegnet, var langt fra lystelig. Situasjonen for de mange tamilene som bor nord på Sri Lanka, er svært vanskelig. Enker etter krigen må leve fra hånd til munn – og da snakker vi altså om 98 000 krigsenker, som ikke får noen pensjon fra staten, men må greie seg selv. Det kan man jo tenke seg kan være en særdeles vanskelig livssituasjon for svært mange. De er i tillegg flyktninger i eget land.

Hadde det ikke vært for at private donorer hjelper disse kvinnene til å komme i gang med små virksomheter som gjør dem selvberget, hadde det faktisk ikke vært noen framtid for disse kvinnene.

Jeg spurte også om situasjonen for de mange tusen foreldreløse barna, og situasjonen er ikke bedre for dem. De blir enten holdt i en form for leir, eller de må greie seg som best de kan. Det sier seg selv at menneskehandel, vold og overgrep mot disse barna foregår daglig. Heller ikke noen form for helsehjelp får de for å bearbeide traumer de har vært utsatt for ved å se sine foreldre bli drept. Uavhengig av hvem som er skyld i hva, er barna også Sri Lankas framtid og de som kan ha muligheten til å bygge et forsonende samfunn på Sri Lanka. Derfor er det viktig at barna, også de traumatiserte og de krigsskadde, blir sett og ivaretatt, særlig etter en konflikt der så mange menneskeliv gikk tapt.

Derfor er det også viktig og riktig av FNs menneskerettighetsråd å komme med denne resolusjonen nå. Det haster for å sikre at freden blir permanent, og for å kunne gi begge sider i konflikten en mulighet til å gå videre og skape seg en framtid.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:39:56]: Tusen takk til interpellant Skovholt Gitmark for å framholde en veldig viktig sak, og takk til utenriksministeren for hans gode innlegg.

Krigen på Sri Lanka var grusom og umenneskelig, og vi fulgte alle sammen sluttfasen mens den pågikk. Jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i de lidelsene en uskyldig sivilbefolkning ble utsatt for, spesielt i krigens sluttfase. Som interpellanten var inne på, ble opptil 300 000 sivile fordrevet og/eller sperret inne, og mange, mange tusen uskyldige kan ha blitt drept.

Lidelsene har på mange måter ikke tatt slutt for veldig mange av de menneskene som er rammet. Rapportene fra ledende menneskerettighetsorganisasjoner er svært tydelige på menneskerettighetsbruddene som begås. Minoritetene på Sri Lanka og befolkningen for øvrig er ofre for menneskerettighetsbrudd og for alvorlige begrensninger i ytringsfriheten. Politisk er man langt unna en løsning, og arbeidet går for sakte. Vilkårlige arrestasjoner er vanlig. Ikke minst har ikke Sri Lankas myndigheter så langt fulgt opp anbefalingene fra FNs ekspertpanel om en uavhengig granskning av krigsforbrytelser og brudd på humanitærretten som ble begått i krigens siste fase.

Den fjerde Genève-konvensjonen ble til for å beskytte sivilbefolkning i krig, med redslene under annen verdenskrig som bakteppe. Det er vanskelig å undervurdere betydningen av et slikt internasjonalt regelverk. Det samme kan sies om Genève-konvensjonene for øvrig og menneskerettighetene, som i moderne tid har gått fra å være et ideal til å bli kodifisert i svært mange land og bli et helt konkret regelverk som verdens land i stadig større grad føler seg forpliktet til å følge.

Men likevel er det sånn at å svekke stillingen til humanitærretten og Genève-konvensjonene er noe vi har sett flere eksempler på i vår tid. I kamp mot det en selv definerer som illegitim kamp eller som terrorisme, kan det f.eks. være både fristende og nærliggende å legge andre regler og prinsipper til grunn enn det man ville gjort i mer klassiske, regulære, mellomstatlige konflikter. Men det er ikke riktig å gjøre det. Uansett om krigshandlinger pågår i en borgerkrigssituasjon eller annet, skal så klart de samme grensene settes og respekten for menneskerettighetene opprettholdes.

Når det ikke får konsekvenser når disse prinsippene fravikes, representerer det en veldig farlig utvikling. Makten må ikke få te seg. I en moderne verden kan det ikke være sånn at seierherrer alene skal skrive historien.

Vi er mange som husker fortvilelsen hos vår tamilsk-norske befolkning, som flere har vært inne på. Jeg var selv en – blant veldig mange – som deltok i markeringer og appeller for en politisk løsning på konflikten. Spesielt var den tamilske ungdommen i Norge veldig aktiv og godt organisert. Det ble ikke noen politisk løsning på konflikten. Derfor er det desto viktigere at vi får en rettferdig politisk løsning i ettertid. Da er det mange som må få svar på spørsmålene og rapportene om menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser. Uten svar, uten bearbeiding og uten anerkjennelse av det som har skjedd, kan man ikke gå videre.

Menneskerettighetene må respekteres på Sri Lanka. Rettsapparatet og politivesenet må være for hele befolkningen og vekke hele befolkningens tillit. Der er man langt fra i dag. Sri Lanka må gjøre sjumilssteg for pressefriheten. Lasantha Wickrematunge er bare en av svært mange journalister som siden 2006 har blitt drept på Sri Lanka for sitt arbeid.

Sri Lanka har en lang vei å gå. Skal de klare det, trengs klart og tydelig press fra det internasjonale samfunnet, herunder Norge. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren er så tydelig på det.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:44:11]: La meg først takke interpellanten Peter Skovholt Gitmark for å ta opp situasjonen på Sri Lanka, slik at vi nå, ett år etter siste gang, får en ny anledning til å gjøre opp status.

Takk også til utenriksministeren for klar og tydelig tale fra norsk side. Det er viktig. Jeg tror det av mange grunner blir lagt merke til hva slags budskap som kommer fra Oslo.

Nær tre år etter at borgerkrigen på Sri Lanka endte med et knusende militært nederlag for tamiltigrene, kan situasjonen oppsummeres slik: Det er gledelig at krigen og voldsmarerittet er slutt. Det er usigelig trist at forsoningen og reformarbeidet går så tregt. Kort sagt: Det er langt igjen til at freden ikke bare er fravær av krig, men også en positiv samfunnstilstand hvor tidligere motstandere bygger landet i et tillitsfullt samarbeid.

Krigskatastrofen kunne vært unngått. Sri Lankas myndigheter burde gjort mer for å finne kompromissløsninger som kunne bygge tillit. Tamiltigrenes ledelse gjorde en skjebnesvanger feil da de omgjorde tamilenes politiske rettferdighetskamp til en militær kamp for en egen stat. Resultatet ble et knusende nederlag. Det har tamilene måttet betale den høyeste prisen for.

Etter nederlaget ble store deler av den tamilske befolkningen sendt i interneringsleirer. Det store flertallet var uskyldige sivile. I dag er de fleste omsider sluppet ut, men de som tilhørte den harde kjerne av geriljatroppene, er identifisert og holdes fortsatt innesperret.

Etter krigens slutt har verdenssamfunnet oppfordret til forsoning. FNs generalsekretær har fått et ekspertpanel til å utrede om brudd på internasjonal lov ble begått under krigens gang. Bevisene på det synes mange.

Regjeringen i Colombo gikk til slutt med på å opprette en forsoningskommisjon kalt Lessons Learnt and Reconciliation Commission. I desember i fjor kom sluttrapporten. Den var meget mangelfull. USAs utenriksdepartement oppsummerte det slik: Selv om rapporten for første gang konstaterer tallrike sivile ofre, unnlater den å ta et kritisk oppgjør med menneskerettsbruddene i krigens siste fase.

Det vokser nå fram krav om en internasjonal gransking av påstandene om krigsforbrytelser og humanitære overgrep.

Både interpellanten, utenriksministeren og en rekke talere har vist til vedtaket i FNs menneskerettighetsråd med en resolusjon som krever at Sri Lanka gjør mer for å skape forsoning med landets tamilske minoritet. Den reiser krav om en troverdig gransking av anklagene om brudd på menneskerettighetene under borgerkrigen, og ble vedtatt – med Norges støtte, med Indias strategisk viktige støtte, og stikk i strid med den kampanjen som Sri Lankas regjering kjørte i Genève og i andre byer rundt omkring i verden.

Vi trenger nå en balansert gransking av påståtte overgrep fra begge sider, men vi ser i stedet en henfallenhet til ensidighet. Myndighetene fokuserer på tamiltigrenes terror og vold, det kan utvilsomt finnes dokumentasjon for det. Tamilske aktivister fokuserer på myndighetenes brutale krigføring og overgrep, spesielt i sluttkampene. Det finnes utvilsomt dokumentasjon for brudd på menneskerettighetene fra begge sider i borgerkrigen.

I denne polariseringen er det ikke lett for de tamiler og singalesere som hele tiden ønsket fredelige forhandlingsløsninger uten bruk av vold. Men de finnes, og de finnes også i Norge. De fortjener vår takk og oppmuntring.

Vi trenger ikke mer av triumferende sjåvinisme fra dem som vant militæroppgjøret. Vi trenger ikke ny konflikttilspissing fra bitre tamilaktivister som måtte drømme om å gjenoppta militær kamp for egen tamilsk stat.

Det som nå trengs, er en konstruktiv dialog mellom Sri Lankas regjering og de tamilske partiene som er samlet under paraplyorganisasjonen Tamil National Alliance, TNA. Utenriksministeren viste i fjor til at regjeringen på Sri Lanka hadde lovet en politisk konfliktløsning etter krigens slutt, og hadde forhåpninger til myndighetenes kontakt med TNA-alliansen. Men nå synes TNA-alliansen å ha mistet tilliten til at regjeringen vil gjennomføre reelle reformer, og anklager den for tomme løfter. Det er all grunn til å forsterke presset på regjeringen for en fredsbygging og en forsoningsvei i tiden som kommer. Den må bygge på en utvetydig respekt for de grunnleggende menneskerettigheter.

Fra Kristelig Folkepartis side vil vi fortsatt følge utviklingen på Sri Lanka nøye. Vi ønsker at Norge og verdenssamfunnet aktivt presser på for politiske reformer som gir en rettferdig, langsiktig og bærekraftig løsning på en gammel konflikt.

Nina Mjøberg (A) [12:49:20]: Det er nå snart tre år siden den nesten 30 år lange borgerkrigen på Sri Lanka ble avsluttet. Som vi vet, fikk krigen en svært blodig avslutning, da krigen endte med at regjeringsstyrkene nedkjempet de tamilske tigrene. Menneskerettighetsaktivister anslår at om lag 40 000 mennesker ble drept bare under den siste offensiven mot tamiltigrene. Krigen kostet tusenvis av mennesker livet og drev hundretusenvis på flukt. Vi ble vitne til en humanitær katastrofe der folk mistet alt de hadde, og mange ble utsatt for alvorlige overgrep.

Sri Lanka har en lang og vanskelig historie. Siden landet fikk sin uavhengighet i 1948 under navnet Ceylon og fram til i dag, har det vært uro i landet. Konflikten mellom det singalesiske flertallet og det tamilske mindretallet har vært meget voldelig. I tillegg til de menneskelige lidelsene har borgerkrigen ødelagt infrastruktur og rammet økonomi og næringsliv hardt.

Norge har i mange år hatt en aktiv politikk overfor Sri Lanka, både gjennom å gi bistand og spesielt gjennom fredsprosessen som startet på slutten av 1990-tallet, hvor Norge ble bedt om å spille en rolle. Målet var å skape varig fred og få en politisk løsning.

Det er heldigvis slutt på krigshandlinger og terrorangrep på Sri Lanka. Gjenoppbyggingen av landet har startet, den humanitære situasjonen er betydelig forbedret, og mange av de internt fordrevne flyktningene er ute av flyktningleirene. Men selv om det har blitt fred, har ikke de etniske skillelinjene blitt mindre etter krigen. Det er bare forsoning og en politisk løsning som kan føre til varig fred. Det er dessverre fortsatt langt fram til at dette er en realitet på Sri Lanka i dag. Situasjonen for menneskerettighetene er svært bekymringsfull. Fremdeles blir folk utsatt for forsvinninger og arrestasjoner.

En FN-rapport slo i fjor fast at både regjeringsstyrkene og LTTE begikk krigsforbrytelser i den siste fasen av borgerkrigen. Et panel nedsatt av FNs generalsekretær har dessuten anbefalt en uavhengig gransking. Selv om rapporten fra Lessons Learnt and Reconciliation Commission – som regjeringen på Sri Lanka la fram i desember i fjor – kommer med viktige anbefalinger om forsoningstiltak og kritiserer brudd på menneskerettighetene, har den ikke tatt tilstrekkelig inn over seg påstander om krigsforbrytelser. Det er derfor svært gledelig at et flertall av medlemmene i FNs menneskerettighetsråd vedtok en resolusjon, som ber Sri Lanka gjøre mer for å skape forsoning med landets tamilske minoritet, og at myndighetene gjør troverdige forsøk på å granske anklager om at det ble begått menneskerettighetsbrudd under borgerkrigen. Resolusjonen ble vedtatt til tross for intens lobbyvirksomhet mot den fra myndighetene på Sri Lanka. Spesielt viktig er det – som også flere har sagt – at India stemte for resolusjonen. Resolusjonen er bare et første skritt i et oppgjør med fortiden og mot nødvendig forsoning. Det er viktig at det internasjonale samfunn fortsetter å øve press mot regjeringen på Sri Lanka, slik at det blir gjennomført etterforskning og straffeforfølging av mulige krigsforbrytelser. Det internasjonale samfunn må kreve at Sri Lanka følger opp anbefalingen fra FNs ekspertpanel om en uavhengig gransking av påstandene om krigsforbrytelser og brudd på humanitærretten begått av partene i krigens siste fase.

Regjeringen på Sri Lanka må respektere menneskerettighetene og finne en politisk løsning hvor også minoritetenes interesse blir ivaretatt. Det forutsetter at den norske regjering fortsatt vil spille en konstruktiv og aktiv rolle for å legge press på Sri Lanka og det internasjonale samfunn for å få til dette.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:53:19]: Norge er heldig som har mange mennesker med bakgrunn fra Sri Lanka boende her. Hoveddelen av disse er tamiler. Dette er mennesker som bidrar innen helse, akademia, kultur og økonomi, bare for å nevne noen områder.

Men diasporaen har også en viktig rolle å spille. Diasporaen har en rolle å spille for fred og forsoning. Diasporaen har en rolle å spille for å si at kampen for selvstendighet er over – nå handler det om å finne politiske kompromisser, om å være med på og være delaktig i å bygge en varig fred.

Det står stor respekt av de mange tusen norske tamiler som sender penger hjem til sin familie, til organisasjoner og til andre på Sri Lanka. Dette er viktige bidrag for dem som mottar.

Sammen med dette er det mange moderate stemmer i det tamilske miljøet her i Norge, og jeg ønsker enda flere stemmer fra det tamilske miljøet i Norge og i utlandet – over hele verden – som sier at nå handler det om å leve sammen. Nå handler det, som representanten Høybråten sa, om å bygge landet sammen – for alle. Nå handler det om at det må skapes økonomisk vekst som tilfaller alle på Sri Lanka, at institusjoner må kunne bygges til det beste for alle. Dette vil aldri skje uten politisk vilje fra begge parter, men først og fremst fra regjeringen Rajapaksa selv. Hvis regjeringen Rajapaksa fortsetter sin politikk – med å være fornøyd med å ha vunnet krigen – vil den politiske stillstanden herske på øya.

Jeg må også, i mitt avslutningsinnlegg, trekke fram den situasjonen som både journalister og menneskerettighetsforkjempere er utsatt for. Dette er ikke en situasjon man finner igjen i demokratier, og hvis Sri Lanka fremdeles skal kunne bruke hedersbetegnelsen «demokrati» om seg selv, må de gjøre sitt for at demokratiet er reelt og ikke bare i navnet. Det betyr at det må arrangeres alt fra valg til fungerende institusjoner, og man må ikke minst ha tillit til alle som lever i samfunnet, og sette både menneskerettighetsforkjempere og journalister inn i en demokratisk kontekst.

Så en stor takk til alle som har deltatt i denne debatten og i tidligere debatter. Jeg opplever at det er en god debatt hver gang vi trekker fram Sri Lanka, og at det er et tverrpolitisk ønske om at Norge skal være med på å bidra til en positiv utvikling på Sri Lanka. Jeg vil oppsummere med at Stortinget er enstemmig i et ønske om en balansert og troverdig gransking av hva som har funnet sted under krigen og i krigens sluttfase, og at vi alle arbeider for en forhandlet og politisk løsning på Sri Lanka.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:56:37]: Jeg vil slutte meg til den takken som interpellanten ga, og jeg vil også slutte meg til dem som har takket interpellanten fordi han har satt dette temaet på dagsordenen flere ganger. Jeg er enig i at det er en bred, felles tilnærming i denne sal.

Jeg vil også slutte meg til interpellantens siste innlegg med hensyn til å gi anerkjennelse til dem med bakgrunn fra Sri Lanka som lever i Norge, som deltar, som bidrar. Når det gjelder integrering, er faktisk dette en del av vår befolkning som lykkes best med det, over hele landet, under naturlige omgivelser som skiller seg ganske radikalt fra det de er vokst opp med. Så det tror jeg vi kan gi uttrykk for her.

Derfor er det vel slik at grunnen til at vi i denne sal debatterer dette spørsmålet – om en øy langt nede i Det indiske hav – er både at det er en del prinsipielle spørsmål som vi er opptatt av, og også at det er en del sterke menneskelige bånd. Begge deler er viktig for politikk. Jeg er opptatt av at vi ikke skal være assosiert med noen som hever moralske pekefingre mot og sitter opphøyd i forhold til Sri Lanka. Dette er et land vi ønsker nære relasjoner med, nær dialog og mye kontakt med, for å kunne være i god utveksling.

Jeg har merket meg at Sri Lankas PR-minister etter det som skjedde i Genève, truet med: å rive lemmene av MR-aktivister og journalister som har forrådt landet under oppholdet i Genève. Dette er brutal tale fra en minister. Men det er også verdt å merke seg at landets utenriksminister fordømte dette utspillet som uakseptabelt. Her er det altså viktig at når han ber om at det internasjonale samfunn ikke tar dette utsagnet som uttrykk for landets offisielle politikk, tar vi det til etterretning, og det er viktig at det blir sagt. La oss også forsøke å oppmuntre og gi anerkjennelse til de gode tingene som skjer, og å være i tett samspill med myndighetene og med det sivile samfunn på det området.

Helt til sist: Når man observerer Sri Lanka utenfra, er det verdt å merke seg at presidenten og regjeringen i dag har et solid flertall, og jeg vil avslutte med å si at vi håper dette flertallet blir brukt til den unike muligheten dette er til å finne fram til forsoning og en politisk løsning. Norge og det brede lag av det internasjonale samfunn forventer og håper at Sri Lankas regjering bruker denne anledningen til å lansere en politisk løsning som er akseptabel også for Sri Lankas minoriteter.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.