Ivar Kristiansen (H) [13:00:11]: Putin er igjen valgt til ny president i Russland. For noen er det ganske enkelt slik at mange forventninger dermed er slukket. Imidlertid må vi forholde oss til faktum, med tro på og optimisme med hensyn til at det russiske folk ønsker utvikling, økonomisk fremgang, frihet og demokrati, på samme måte som vi gjør. Det vil naturlig nok være ulike oppfatninger om hva som er viktigst i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Imidlertid er det svært mye som tyder på at Norge i årene som kommer, kan og bør spille en enda større rolle i våre nordlige områder, inkludert vårt hopehav og samarbeid med Russland, ikke via alenegang. Likevel er dette vårt nærområde og et område som av ulike grunner får større og større internasjonal oppmerksomhet. Stikkord i denne forbindelse er naturlig nok olje, gass, fiskeri, mineraler, nordlig sjørute, søk og redningsberedskap, klima, miljø, forsvars- og sikkerhetspolitikk og ikke minst økt folk-til-folk-samarbeid. Skal utviklingen kunne skje i en forventet ønskelig retning, må vår Russland-politikk utvikles. Selv om Russland nettopp har valgt ny president, som retorisk i valgkampen spilte på klassisk Vesten-frykt, er det liten tvil om at klimaet for utvikling av samarbeid i nord må erklæres som godt, og at begge land tydelig ser at samarbeid gir gevinster. Skal folk på begge sider av grensen kunne føle trygghet og samtidig se fysiske resultater av politiske avtaler og målsettinger, må nye steg tas. Dette sier jeg i full forvissning om at samarbeidet har levert gode resultater så langt. Tallene for den økte trafikken over grensestasjonen på Storskog dokumenterer bl.a. dette. Imidlertid er det nå viktig at Norge på en tydelig måte fremmer premisser og mål for de kommende tiår overfor russerne og i samme grad overfor våre øvrige naboer i Barentsregionen.
Tiden for den utstrakte russiske mistenksomhet, og tildekning av fakta i noen tilfeller, burde nå være over. Men 29. desember i fjor dukket nyheten opp om brann på den russiske atomubåten «Jekaterinburg». Ubåten lå i tørrdokk i Murmansk på verftet Rosljakov, fullastet med våpen om bord, herunder langtrekkende atomraketter. Verken befolkningen i Murmansk eller norske myndigheter ble varslet. Dette var en skremmende og alvorlig hendelse bare 10 mil fra norskegrensa. Selv om russiske myndigheter i ettertid forsikret om at det ikke hadde vært radioaktive utslipp fra «Jekaterinburg», ga hendelsene sterke og uhyggelige minner tilbake til Tsjernobyl-katastrofen. Like alvorlig var det at heller ikke Murmansks egen befolkning ble alarmert. Vår varslingsavtale med Russland, som øyeblikkelig burde ha vært iverksatt, viste seg å være null verdt. Fylkesmann Gunnar Kjønnøy i Finnmark fikk ikke noe varsel, og han uttalte bl.a. til NTB:
«Vi har et memorandum som er underskrevet mellom Murmansk, Lappland, Norrbotn, Nordland, Troms og Finnmark som burde innebære at vi ble varslet på regionalt nivå. Når vi nå ikke har fått noe varsel, fungerer ikke avtalen etter den intensjonen vi alle fall har lagt inn i avtalen, (…)»
Jeg vil be utenriksministeren om å kommentere denne hendelsen særskilt og redegjøre for hvordan Norge har tatt opp hendelsen med russiske myndigheter, særlig med bakgrunn i teksten hentet fra nordområdemeldingen, som vi har til behandling i komiteen, hvor regjeringen skriver følgende:
«Atomsikkerhetssamarbeidet har en viktig plass i Norges samarbeid med Russland. På samme tid er dette viktig for å sikre helse og miljø i Norge. Det er et eksempel på det pragmatiske, konstruktive og målrettede samarbeidet som preger vårt forhold til Russland.»
Videre heter det:
«Dette samarbeidet har bidratt til redusert risiko for atomulykker og radioaktiv forurensing i våre nærområder.»
Romjulas hendelse har vel vist at det er en betydelig avstand mellom ord og handling i vårt avtaleverk på i alle fall dette området med Russland.
Jeg går så over til spørsmålet om russiske strategiske atomvåpen. Antallet strategiske atomvåpen i Russland vil reduseres litt som følge av den nye START-avtalen. Imidlertid er det i første rekke strategiske atomvåpen i siloer på land som vil bli redusert. Når det gjelder strategiske atomvåpen om bord i ubåter stasjonert på Kolahalvøya, blir det ingen reduksjoner. Det er i dag sju Delta IV-ubåter med slike atomvåpen; disse vil være i drift i opptil i alle fall 15 år til. Dessuten er det nye strategiske ubåter under bygging i Borei-klassen, som etter hvert også vil få tilhørighet under Nordflåten, på Kola-kysten. Med andre ord blir nærområdene til Norge i årene fremover strategisk viktigere for Russland og ikke motsatt. I tillegg er det et ukjent antall taktiske atomvåpen på Kolahalvøya. Disse lagres i en by som heter Olenogorsk 2 samt i depoter ved marinebasene. Taktiske atomvåpen omfattes ikke av noen rustningsavtaler. Derfor vet vi ikke det eksakte antall, men det er grunn til å tro at mellom 500 og 1 000 slike taktiske våpen finnes på lager på Kolahalvøya. Taktiske atomvåpen er først og fremst beregnet til bruk i taktiske slag i nærområder. Det er derfor en uting at Russland har slike atomvåpen så nær norskegrensen. Dette handler ikke om god vilje eller vond vilje, og vi vet at ett eneste uhell kan være ensbetydende med en fatal ulykke. Er vi ikke å betrakte som en god nabo, må vi kunne spørre russerne. Kan virkelig noen se for seg at slike våpen blir brukt i en regional konflikt i nord? Nei, er i alle fall mitt svar. Derfor må det bli et norsk krav at Russland i det minste trekker disse våpnene tilbake til lagre lenger inn i Russland. Russland har sentrale lagre for tilbaketrukne taktiske atomvåpen sør i Sibir. Det er svært viktig at Norge sier tydelig fra om at vi ikke ønsker eller synes det er greit at slike våpen finnes i våre nærområder.
I den praktiske politiske hverdagen ser vi at også at svensker og finner har en aktiv russlandspolitikk, hvor det overordnede mål er økt samhandling og utvikling. Så vel Sverige som Finland satser bl.a. på økt mineral- og gruvevirksomhet i nord. Begge våre naboland har industriambisjoner i nord som åpenbart kan skape synergier, også i Norge og Russland. Transportutvikling er et nøkkelord for å utvikle Barentsregionen og gjøre denne delen av nordområdene mer konkurransedyktig.
Russerne er i dag Europas mest reisende folk. Vi treffer russere på feriedestinasjoner overalt i verden. Sammenlikner vi oss med Finland, kan vi uten videre slå fast at Finland har lagt forholdene enklere til rette for så vel russisk turisme som for investeringer. Svært mye tyder på at Norge har en langt strengere visumpraksis enn Finland når det gjelder grensen til Russland. I dette bildet ser vi at EU og Russland nå forhandler om å forbedre dagens visumregime. Flere påpeker den strenge norske visumpraksis som et hinder for utvikling i nord. Når tallene for 2011 viser at Norge hadde en vekst i russiske visumsøknader fra Murmansk og Arkhangelsk på 23 pst., var den finske veksten fra de samme regionene på hele 69 pst. Det er flere grunner til at russere lettere får visum til Finland enn til Norge. Der den norsk-russiske pomorvisumordningen gjelder for et meget begrenset område og befolkning, har finnene i realiteten en slik tilsvarende praksis og ordning for hele Russland. Finnene gir multi-innreisevisum uten invitasjon til alle russere uansett bosted i Russland, mens Norge gir slikt visum til innbyggere bare i Murmansk- og Arkhangelsk-regionene.
Selv om den gjensidige handelen mellom Norge og Russland er svært lav, har norsk fiskeeksport til Russland hatt en formidabel økning. Eksporten til Russland øker mest og har nå passert 5 mrd. norske kroner de siste årene, noe som utgjør nær 10 pst. av den norske fiskeeksporten. Russland er vårt største eksportmarked i volum og er nå snart like stor i verdi som eksporten til Frankrike. Norske fiskeeksportører gir klart uttrykk for at grensepassering til Russland over Neiden er en betydelig utfordring. Tollstasjonens åpningstider er ifølge næringslivet ikke tilpasset den økte eksportmengden. Behovet for en 24 timers åpningstid på den norsk-russiske grensen er påtakelig. Forsvars- og utenrikskomiteen påpekte for øvrig dette i sine merknader til statsbudsjett for 2010 – og fortsatt er ikke åpningstiden ved grensen utvidet.
Heller ikke Mattilsynets kapasitet har tatt høyde for den økte eksporten. I denne sammenheng er også mangel på arbeidskraft en utfordring i nord. Næringslivet i Finnmark har lenge etterlyst en smidigere ordning for bruk av russisk arbeidskraft. Eksemplene på de praktiske vanskelighetene med å få bedre ordninger og løsninger på plass er mange, og dette preges av en betydelig utålmodighet. Det henvises stadig til at ting tar for lang tid, noe som er lett å forstå. Om Russlands presidentvalg har gjort dette lettere, er det vanskelig å ta stilling til nå. Det forteller i alle fall meg at det kanskje er viktigere enn noen gang før å holde fast ved det man har lyktes aller, aller best med, nemlig det norsk-russiske folk-til-folk-samarbeidet.
Akhtar Chaudry hadde her overtatt presidentplassen.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:10:10]: Representanten Kristiansen tar opp sentrale spørsmål. Det nære samarbeidet med Russland i nord innebærer mange muligheter og noen utfordringer. Vi har felles interesser på mange områder og har allerede utviklet et tett og praktisk samarbeid nettopp på denne bakgrunn.
Avtalen om avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet skaper nødvendig klarhet på viktige områder. Den legger også til rette for styrket samarbeid, særlig om fiskeri- og energispørsmål.
Brannen om bord på atomubåten «Jekaterinburg» i desember i fjor viser at vi fortsatt må fokusere på atomsikkerhet. Samarbeidet med Russland om atomsikkerhet har som hovedmål å beskytte befolkning og miljø mot radioaktiv forurensning og hindre at nukleært materiale kommer på avveier. Mye er oppnådd samtidig som mye gjenstår.
Hendelsen i romjulen illustrerte betydningen av rask og sikker varsling når noe inntreffer. Norge og Russland har en avtale om varsling fra 1993. I 2003 inngikk våre land en protokoll om lavere terskel for varsling. Dette er et behov vi har sett lenge, derfor har det også vært drøftet i atomsikkerhetskommisjonen med Russland de siste årene.
La meg si det veldig klart: Jeg ser alvorlig på hendelsen i romjulen, og jeg ser alvorlig på at russiske myndigheter ikke varslet oss, slik de har plikt til å gjøre. Dette har vi tatt opp med russiske myndigheter i ettertid, og vi arbeider nå i fellesskap om nye retningslinjer og prosedyrer for varsling basert på avtalen fra 1993. Dette vil følges opp nøye i atomsikkerhetskommisjonen fremover, og jeg ser det som et naturlig punkt også på vår politiske dagsorden.
Jevnlige øvelser har stor betydning både på dette og på andre områder. Den neste øvelsen for atomsikkerhet, der russiske og norske myndigheter deltar sammen med en rekke andre land, finner sted til sommeren.
Det er ikke bare når det gjelder atomsikkerhet at vi ser behov for utstrakt beredskapssamarbeid. Klimaendringer og økt aktivitet i nordområdene stiller Norge, Russland og våre øvrige arktiske samarbeidsland og naboland overfor en rekke sikkerhets- og beredskapsutfordringer. Regionen er preget av meget store avstander, tøffe værforhold og begrensede rednings- og beredskapsressurser. Samtidig øker kravene til samfunnets krisehåndteringsevne. Oversikt over aktivitet, varslingssystemer og regionalt samarbeid om søk og redning vil være svært viktige for å få hjelp på plass når ulykker eller kriser oppstår.
Norge er derfor en pådriver for regionalt rednings- og beredskapssamarbeid i nordområdene. I 2008 inngikk vi en avtale med Russland, Finland og Sverige om redningsarbeid, som bl.a. omfatter gjensidig bistand over landegrensene i en krise- eller ulykkessituasjon. Norge har også deltatt aktivt i øvelsesserien Barents Rescue – en omfattende øvelse som vi til neste år er vertsland for.
Søk- og redningsavtalen som ble undertegnet under ministermøtet i Arktisk råd i 2011, er også et godt grunnlag for videre utvikling av dette samarbeidet med Russland. Dette er den første folkerettslig bindende avtalen mellom Arktisk råds medlemsland. Den markerer en viktig milepæl i forpliktende regionalt samarbeid for å møte felles utfordringer. Vi sørger med denne avtalen for at redningsberedskapen landene har til havs og i luften i Arktis, blir bedre koordinert, slik at det blir tryggere å ferdes i arktiske farvann. Avtalen definerer klart hvilket land som vil ha ledelsesansvar for søk- og redningsoperasjoner i hvilke områder i Arktis.
På forsvarssiden har også Norge og Russland et godt samarbeid, noe som står som en slående kontrast til tiden under den kalde krigen. Det utarbeides årlige planer med aktiviteter i begge land, og sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø og sjefen for det vestre militærdistrikt i St. Petersburg møtes regelmessig. De siste årene har det også vært gjennomført en årlig bilateral maritim øvelse, Øvelse Pomor, med norske og russiske styrker. Det bilaterale samarbeidet bidrar bl.a. til å øke vår evne til samhandling med Russland, særlig knyttet til krisehåndtering og fiskerioppsyn.
Interpellanten tar opp arbeidet med grense- og visumavtaler – og her har det skjedd mye. Tallene er kjent – grensepasseringene ved Storskog har økt fra rundt 8 000 i 1990 til 107 000 i 2005, og nå nesten 195 000 i 2011; ny månedsrekord ble satt i desember 2011 med 22 700 personer som krysset denne norsk-russiske grensen. Vi forventer at økningen vil fortsette. Dette folk-til-folk-samarbeidet er en naturlig følge av den normaliseringen som har foregått i forholdet til Russland de siste 20 årene, som interpellanten trakk fram. Den er også et uttrykk for optimismen i Finnmark og Murmansk fylker som følge av økt oppmerksomhet på nordområdene fra både myndigheter, næringsliv, organisasjoner og kulturliv. Samtidig er den økte trafikken over grensen i ferd med å sprenge kapasiteten på Storskog. Dette understreker behovet for oppgradering av grensestasjonen samt oppfølging av regjeringens målsetting om et smidigere visumregime i nord.
Gjennom et godt grensesamarbeid og en mest mulig smidig visumordning skal vi legge til rette for et godt næringssamarbeid i nord. Her er vi allerede kommet godt i gang – og flere norske bedrifter har planer om å engasjere seg. Gitt den utviklingen som er ventet i Nordvest-Russland, er dette positivt.
Enklere grensepasseringer er et prioritert område for regjeringen. I løpet av våren vil avtalen om grenseboerbevis tre i kraft. Da vil norske og russiske borgere bosatt innenfor en 30 km-sone på hver side av grensen kunne reise visumfritt innenfor sonen. Ordningen befester de nære historiske og kulturelle båndene i nord. Norge var det første Schengen-landet som undertegnet en slik avtale med Russland. Det er et godt eksempel på at vårt gode naboskap er en kilde til nytenkning.
Visumreglene er en annen viktig faktor for det norsk-russiske samarbeidet. Visjonen er visumfrihet med Russland. Der er vi ikke ennå. Inntil videre må vi derfor gjøre det vi kan for å få til gode løsninger innenfor rammene av Schengen-samarbeidet. Vi følger drøftingen mellom EU og Russland om en revidert visumavtale tett, og vi vil følge opp eventuelle lettelser.
Samtidig vurderer regjeringen fortløpende hva vi kan få til innenfor Schengen-rammene. Vi har allerede etablert særordninger for grupper av russiske borgere gjennom vår bilaterale visumavtale. Vi har også etablert det såkalte pomorvisumet, som interpellanten nevnte, for russiske borgere i Murmansk og Arkhangelsk fylker, som unntar søkerne fra kravet om invitasjon. Vi er også i ferd med å gå gjennom regelverk og praksis på nytt med sikte på ytterligere lettelser. Vi vil etterstrebe at norsk visumordning og prosedyrer er så enkle som mulig, og at russiske borgere selvsagt føler seg velkommen når de søker visum og krysser grensen til Norge.
Vi vet at for næringslivet i nord er utveksling av arbeidskraft mellom Norge og Russland av betydning. I nordområdemeldingen, som vi skal drøfte her 17. april, varslet regjeringen at vi vil legge til rette for russisk arbeidskraft i nord. Særordningene for Russland er allerede gode. I 2010 innførte vi en særordning for bruk av ufaglært arbeidskraft fra Nordvest-Russland i de tre nordligste fylkene. Videre er det opprettet et servicekontor i Kirkenes, som har høynet servicenivået og bidratt til at behandlingstiden for søknader om arbeidstillatelser for russere er betydelig redusert de siste årene. Servicekontoret har en egen «hotline» til UDI, og i mars innførte UDI en ordning som gir norsk næringsliv som rekrutterer utenlandsk arbeidskraft, et tilbud om egen kontaktperson.
UDI prioriterer saker som gjelder arbeidskraft fra Nordvest-Russland. Gjennomsnittlig behandlingstid for søknader om arbeidstillatelser er nå nede i fire uker i landet som helhet. Såkalt ukompliserte saker i nord behandles i løpet av fem–ti dager – ja ofte raskere. I fjor mottok UDI 688 søknader om russisk faglært arbeidskraft, og av disse ble 628 innvilget. Siden vi innførte spesialordningen for ufaglærte i nord i 2009, har UDI mottatt 55 søknader, hvorav 47 er innvilget.
Tollsamarbeidet er også viktig. Næringslivet opplever at tollklarering av varer inn i Russland kan være komplisert og tidkrevende. Effektiv tollklarering er en viktig forutsetning for økt samhandel. Det har imidlertid vist seg krevende å få til et fungerende tollsamarbeid. Derfor var det positivt at tolldirektørene nylig møttes og var enige om å styrke samarbeidet også her.
Neste år skal vi markere 20-årsjubileet for Barentssamarbeidet under norsk formannskap. Helt siden starten har Barentssamarbeidet vært en drivkraft i det regionale samarbeidet i nord, et samarbeid som har økt jevnt i omfang og betydning, og som har bidratt til å bygge tillit over grensene – ja faktisk slik det var dersom vi går mange tiår tilbake i det norsk-russiske forholdet. Vi snakker med andre ord om en slags gjenopprettelse.
Prioriteringene for det norske Barents-formannskapet og det antall aktiviteter som finner sted på alle nivåer, illustrerer hvor langt vi er kommet. Vi setter søkelys på Barentsregionen som en ressursrik region, rik på naturressurser og rik på menneskelige ressurser. Barentssamarbeidet må hele tiden tilpasse seg endringer og nye utviklingstrekk, og det vektlegger vi i vårt formannskap.
Økt menneskelig aktivitet i nord forutsetter styrket samarbeid mellom landene. Dette vil fortsatt være regjeringens tilnærming. Vi skal videreutvikle samarbeidet med Russland og våre øvrige venner i nord, både bilateralt og regionalt. Vi må ha oppmerksomhet på helse, miljø og sikkerhet. Vi skal legge til rette for økt verdiskaping gjennom å utvikle ny kunnskap og sørge for samarbeid på tvers av grensene.
Ivar Kristiansen (H) [13:18:58]: Jeg takker utenriksministeren for svaret. Jeg tror vi har den samme tilnærmingen. Det er relativt bred enighet i salen om disse spørsmålene. Faren ved bred politisk konsensus er at konsensus gir mangel på politisk oppmerksomhet, og er det noe denne saken trenger, er det større både politisk og mediemessig oppmerksomhet. For øvrig kunne tiden kanskje være inne for å foreslå at UDI opprettet et avdelingskontor i Kirkenes. Nå har vel dagens regjering pågående diskusjoner om UDI som tar sin del av oppmerksomheten for tiden, men, i hvert fall, hvis man skal få til noen løsninger som gir smidig saksbehandling, tror jeg forståelsen av tilstedeværelsen i nord ikke behøver å være noen dårlig idé.
For tiden foregår det en IAEA-konferanse i Seoul, der vår statsminister, så vidt jeg forstår, er til stede og viser bl.a. til det gode norsk-russiske samarbeidet på dette området. Poenget mitt i denne interpellasjonen er at da vi burde vært varslet, ble vi ikke varslet. Det er et større lager av livsfarlig atomutstyr, og lageret av kassert utstyr er nettopp nokså nær norskegrensen. Vi har 500–1 000 strategiske atomvåpen beregnet på regional bruk nokså nær norskegrensen. Dette må det tas fatt i. Det må være et politisk mål at disse fjernes, og at de ikke bør være lokalisert og tenkt anvendt mot en god nabo.
Jeg setter veldig stor pris på at utenriksministeren gir uttrykk for at visjonen er å få på plass en visumfrihet overfor Russland. Dette jobber EU med for fullt også. Dette kan bringe med seg den virkelige fremgangen i øst–vest-samarbeidet som sådant. Det er selvfølgelig svært viktig å understreke den fremgangen som har kommet gjennom avtalene fra 2008 og gjennom de nye avtalene som går på søk og redning. Men igjen har vi sett – det gjelder ikke bare «Jekaterinburg», men også «Kursk»-ulykken – at russiske myndigheter ikke gir beskjed når de skal gi beskjed.
Derfor er mitt spørsmål til utenriksministeren: Hvordan har man fra norsk side tatt opp overfor russiske myndigheter «Jekaterinburg»-saken? Det andre spørsmålet er: Hvorfor lykkes Finland så mye bedre enn Norge når det gjelder visumpraktisering vis-à-vis Russland?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:22:13]: Jeg skal forsøke raskt å svare på noen merknader.
Dette med avdelingskontor i Kirkenes er et tema som har vært oppe flere ganger. Slik jeg har formidlet budskapet til UDI og bedt dem tenke nøye gjennom det, har de svart tilbake at de anser at de gjennom nåværende ordninger – med kontaktordninger og «hotline » – har dekket det behovet. Jeg må legge dette til grunn, for de er fagmyndigheten, og de er opptatt av å kunne forbedre dette. Men det er riktig som representanten sier: Visjonen er visumfrihet. Når så mye innvilges, er det veldig tilforlatelig å si at da er man nesten der. Men Norge er en del av Schengen, og vi må følge det som skjer i Europa, ganske tett.
Når det gjelder forskjellen på Norge og Finland: Vel, det ene er jo at Finland har et gigantisk mye større volum. Dette gjelder også fra St. Petersburg og andre deler og langs hele den felles grensen som Finland og Russland har. Vi studerer de finske erfaringene nøye. Vi er tett koblet sammen i Murmansk. Vi tar sikte på forenklinger. Men jeg vil si her – med litt formalisme – at når det ikke er visumfrihet, er det visumbehandling. Det tar noe tid, og det skal være ordnede forhold over denne grensen. Jeg tror vi har vist at vi ønsker å være pragmatiske – legge til rette og forenkle der vi kan. Det er også verdt å vende speilet mot Russland og si at de kan forenkle en del mer, slik at det også følges opp når vi har aktivitet den veien. Men det skal fortsatt være kontroll, og det skal være orden på dette.
Jeg deler representantens fokusering på atomvåpen. Jeg minner om det initiativet som Norge og Polen har tatt internt i NATO, at de taktiske atomvåpnene må med i neste runde, når de strategiske vurderes. Det er helt klart at dette er det uberørte kapitlet når det gjelder nedrustningssituasjonen i Europa, som vi er opptatt av at det må være en klar fokusering på.
Når det gjelder ubåten, har vi tatt opp dette spørsmålet i de faglige kanalene mellom Strålevernet og de respektive myndighetskontakter på den andre siden. Jeg har også tatt opp direkte med det russiske utenriksdepartementet at vi fra Utenriksdepartementets side ikke er tilfreds med det som avdekket seg der. Først ble det sagt at det ikke var en viss type beskaffenhet om bord, og så skal det ha vært det allikevel. Det er en usikkerhet som det ikke er godt å leve med når vi er naboer. Derfor står dette på vår felles dagsorden. Jeg finner det også naturlig at det står på dagsordenen når Norge og Russland har det neste politiske møtet.
Tore Nordtun (A) [13:24:56]: En takk til Kristiansen, som tar opp det viktige spørsmålet om vårt forhold til naboen i nord, og også for den grundige – synes jeg – redegjørelsen som utenriksministeren ga som svar på interpellasjonen.
Situasjonen i nordområdene er for tiden preget av stor internasjonal interesse, som ikke kommer til å avta. Men dagens konfliktpotensial er begrenset, fordi vi har en del i orden i eget hus. Men det er også andre krefter som driver utviklingen og endringen i området. Man kan vel si at situasjonen er mer sammensatt enn den har vært tidligere, og også at den er litt mer uoversiktlig, selvfølgelig som følge av den store aktiviteten vi nå ser bygger seg opp, både kommersielt og sivilt. Klimaendringer, tilgang til naturressurser og økende menneskelig aktivitet medfører større oppmerksomhet. Det kan selvfølgelig skape potensial for både samarbeid og interessemotsetninger i området.
Arbeiderpartiets og regjeringens politikk er helt klar – etter det jeg ser. Den politikken vi har lagt opp til, er å slå fast at Norge skal opprettholde en konsekvent suverenitetshevdelse i området. Men vi skal også være oppmerksom på det faktum at Russland har den lengste kystlinjen av polarstatene. Russland har også en stor befolkning i disse områdene. Derfor er samarbeidet med Russland i kontinuerlig utvikling. Konfliktflatene blir selvfølgelig bredere dess flere ting som oppstår. Dette gjelder spesielt områder som fiskeri, økonomi, miljø og, ikke minst, atomsikkerhet, som ble berørt av interpellanten. Fra vår side må politikken være fast, gjenkjennelig og forutsigbar. Det er på denne måten vi kan hevde våre interesser i området.
For en tid siden behandlet vi Meld. St. 11 for 2009–2010, Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene. Dette samarbeidet viste at vi hadde bidratt til å få redusert atomulykker og radioaktiv forurensning i våre nærområder.
Jeg vil oppsummere de viktige resultatene som ble oppnådd den gangen, og som vi arbeider videre med:
-
opphugging av atomubåter – ikke noen ubetydelig sak og er det fortsatt ikke
-
brukt kjernebrensel under myndighetskontroll – også en stor sak
-
fjerning av 180 fyrlykter drevet med radioaktiv kilde, nå drevet med solenergi
Dette er viktige områder, der vi har fått resultater. Jeg ser at vi også skal behandle en annen sak litt senere i dag, om Riksrevisjonens bemerkninger til den saken.
Som man har vært inne på, var brannen på atomubåten i romjulen svært alvorlig. Hovedmålet for begge parter – som også utenriksministeren ga uttrykk for – er å beskytte befolkningen og miljøet mot radioaktiv forurensning og hindre at materiale kommer på avveier. Det er det store her. Men varslingen var totalt mangelfull. Dette er, som jeg sa, alvorlig. Jeg er glad for at utenriksministeren nå forfølger denne saken og på absolutt høyeste plan, slik at dette ikke oppstår på nytt, at man kan være tilfreds, og at det er tillit mellom partene. Det er veldig viktig i en sak som dette.
Vi må videreføre det etablerte samarbeidet med Russland om sikkerhet, øvelse og beredskap, som vi har en del av allerede i dag. Søk og redning i disse store områdene må og skal settes høyt på dagsordenen. De mest sentrale områdene i den sammenheng er:
Aktiviteten i disse områdene må legges til grunn for dimensjoneringen av dette arbeidet. Rednings- og beredskapssamarbeidet må også baseres på gjensidig bistand i en krise- og/eller ulykkessituasjon.
Det var en viktig erklæring som ble vedtatt av de fem polhavstatene Canada, Danmark, Norge, Russland og USA, om å styrke søke- og redningstjenesten i området.
Morten Høglund (FrP) [13:30:20]: Jeg vil også få takke interpellanten for å ta opp viktige spørsmål. Det har vært en debatt preget av stor grad av samstemmighet, enighet. Representanten Kristiansen hadde et hjertesukk om manglende politisk oppmerksomhet. Jeg deler for så vidt det, og ikke minst fraværet av rikspressens interesse for denne typen spørsmål. Det er synd hvis det er slik at vi må skape politisk uenighet og konflikt for å få oppmerksomhet om denne typen utfordringer.
Samarbeidet med Russland er godt og blir bedre og bedre, men forbedringspotensialet synes hele tiden å være til stede, frustrasjon vil oppstå og oppstår. Vi har et regelverk, vi har avtaler – og det er viktig – men antakelig er praktiseringen av disse avtalene helt avgjørende. Det er her det skorter. Øvelser kan bøte på noe av dette, men det er ikke noen tvil om at på russisk side er det manglende ryggmargsreflekser når det gjelder et slikt tema som varsling. Det er en form for ukultur, og det er svært tungt å snu en slik mentalitet. Når vi ser at vi får bedre informasjon om denne typen spørsmål fra russiske bloggere enn gjennom offisielle russiske kanaler, er det en utfordring som også russerne bør se på som en utfordring – ikke at de skal stoppe bloggerne, men at de heller bør ivareta det gode naboskapet, som også blir fremhevet fra russisk side, og at man ivaretar grunnleggende sikkerhet for befolkningen på hele Kolahalvøya og i hele Barentsregionen.
Så er det viktig å fokusere sterkt både på bilaterale og regionale varslingsordninger. Jeg la også merke til at den svenske utenriksminister var svært misfornøyd med mangelen på varsling i forhold til svensk side. Dette er noe vi har felles.
Det store gjennombruddet sett i forhold til atomtrusselen på Kola kan kun løses ved internasjonale nedrustningsforhandlinger. Her blir i den sammenheng et forsøk på å få til en internasjonal multilateral nedrustningsavtale veldig nærliggende.
Så må det tas grep for å få på plass en ny infrastruktur for grensepassering, som kan møte den økende trafikken vi opplever ved den norsk-russiske grensen. Denne infrastrukturen må kunne møte den trafikken vi forventer i mange år fremover. Med det nye grenseboerbeviset blir det en sterk økning.
Nå er det lansert interessante ideer om én felles norsk-russisk grensestasjon plassert på Storskog – Boris Gleb. Et slikt prosjekt kan gi den nødvendige kapasitet, for det er ikke noen tvil om at den typen småflikking på norsk og russisk side ikke løser det overordnede problemet. Hvis vi skal ha en visjon om visumfrihet i forholdet Norge/Russland og Schengen/Russland, må vi innstille oss på en infrastruktur som ivaretar det perspektivet fremover. Da må vi tenke 10, 15, 20, 30 år fremover. En slik felles stasjon vil kunne presse frem gode praktiske løsninger for effektiv grensepassering av både personer og varer, slik som representanten Kristiansen har vært innom. Jeg støtter også hans bemerkninger når det gjelder praktiseringen av Schengen-regelverket, og sammenligningen med Finland er åpenbar. Det er noe Norge absolutt bør se på, slik at vi har en størst mulig grad av felles praktisering. Ellers vil vi komme tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med behandlingen av nordområdemeldingen.
Frank Bakke-Jensen (H) [13:35:08]: Jeg takker også interpellanten for en viktig interpellasjon om et viktig tema. Det er nok et tema som vi ikke blir ferdig med å diskutere så fort.
Nå er jeg en av dem som synes at enkelte deler av nordområdesatsingen er hyppig i avisene om dagen, så jeg føler ikke at faren for at det skal falle ut av fokus, akkurat er overhengende.
Vi som bor der oppe, har opplevd, over år, at vi får en nabo som gjennom demokratiske prosesser – eller eventuelt udemokratiske prosesser, alt etter hvor man befinner seg – blir mer og mer sentralstyrt. Det viser seg at det er vanskeligere å drive politiske prosesser over grensen i nord, drive regionale prosesser. Det er vanskeligere nå enn det var for ikke så veldig mange år siden. Det kommer av at vi har et endret styresett i Russland med et mye strammere grep om makten, og makten er flyttet til Moskva.
Dette gjør nok også, vil jeg tro, at en del av de jobbene man prøver med fra norsk side, også blir vanskeligere. Allikevel tror jeg det er viktig å påpeke at vi ikke kan gi opp å holde på det gode samarbeidet man hadde over den norsk-russiske grensen, det gode regionale samarbeidet som man har utviklet over mange år. Jeg tror faktisk at det ene gode verktøyet kan være å vise at jo mer man kan gjøre regionalt, jo bedre prosesser man kan forankre lokalt, og jo mer man kan utfordre lokalt i nord, vil man også vise naboene på russisk side gode oppskrifter for hvordan man lager et godt grensesamarbeid.
Det er faktisk sånn at grensepasseringer har vært et hett tema i årevis. I 2007 startet jeg med mine første forespørsler til statsråder om denne problematikken, og det er lite som har skjedd for den enkelte næringsaktør. Mye har skjedd ved at vi har fått grenser på plass, mye har skjedd ved at det på overordnet vis er kommet mange formaliteter på plass, men for en liten bedrift som skal drive handel over grensen, eller for en finnmarking som skal passere grensen, har lite i praksis skjedd. Jeg må få protestere når utenriksministeren står her oppe og sier at UDI mener de har en mer pragmatisk behandling av disse problemene i dag enn de hadde før. Det er ikke opplevelsen hos dem som daglig, ukentlig og månedlig skal bruke denne grensen. Mer åpne og pragmatiske holdninger til visumsøknader for personer som driver handel der oppe, er også en god måte å bygge tillit på mellom de to land, og jeg tror det er et godt verktøy i så måte.
Så til den andre delen av grensepasseringen som gjelder det med flytting av varer. Det er sånn i dag at en av de største handelsvarene inn til Russland er fisk. Beklageligvis er det sånn i dag at mesteparten må gå gjennom Finland. Det bør være et lite varsku om at da er vi ikke flinke nok med dette samarbeidet. Vi må være så ambisiøse at vi sier at den fisken som produseres i Troms og Finnmark, bør gå inn over den norsk-russiske grensestasjonen til naboene i Russland. Jeg har ikke hørt noen som har sagt at vi ikke skal ha den ambisjonen, men jeg registrerer at dette ikke skjer i dag. Da bør vi være så ambisiøse at vi sier: Det skal skje, og vi skal brette opp ermene for å få det til å skje.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:39:09]: Jeg takker Ivar Kristiansen for å ha tatt opp et interessant tema og kommet med en utfordring som jeg også synes at utenriksministeren har svart greit på.
Det er vel en realitet at i en stor verden er Norge et lite land. Samtidig har vi en stor nabo nordøst for oss som vi må forholde oss til på alle de måter som Russland mener vi må forholde oss til dem på – og på de måtene som vi ønsker at de skal forholde seg. På mange måter må man da kunne si at Russland er en premissleverandør også for norsk politikk, enten vi vil eller ikke. Vår utfordring er vel da primært å finne god balanse i forhold de behovene vi ser, samtidig som vi ikke har noe primærønske – går jeg ut fra – om å provosere vår store nabo i øst. Men det betyr ikke at vi ikke skal tørre å påpeke de svakhetene som vi ser i andre samfunn, på samme måte som vi er kritiske til oss selv. Det betyr at vi må utfordre Russland på letingen etter et – skal vi kalle det – mer rettferdig demokrati enn det man ser de har fått til i dag, og i den grad det er mulig, skal vi selvfølgelig bistå dem så langt det går an.
Jeg registrerte at representanten Tore Nordtun sa noe klokt. Han sa at det er viktig å ha orden i eget hus. Ja, vi har det, men jeg er ikke fullt ut sikker på at Russland har det på samme måte som oss. Jeg oppfattet også at i Russland er sentralmakt vel så viktig som regional og lokal makt. I så måte kan man kanskje si at man går andre veien.
Jeg tenkte jeg skulle tillate meg å ta med dem som er til stede i salen på et lite tilbakeblikk for min egen del. Nå i juni er det 30 år siden jeg første gang var i St. Petersburg. Å dra dit første gangen var en stor opplevelse. Den mest iøynefallende opplevelsen var grensepasseringen ved Karelen. Jeg hadde gleden av å lede et norsk reiseselskap som skulle på besøk i Leningrad, som det het i gamle dager da jeg var der. Å passere grensen som nordmann var kjempekurant sammenlignet med måten jeg så alle andre ble behandlet på. Svensker, dansker og andre lands nasjonaliteter ble behandlet på en helt annen måte enn vi ble. Om det skyldtes det historiske fellesskapet som vi har gjennom annen verdenskrig, måten som russerfanger ble tatt vare på og hjulpet i Norge på, og utviklingen som skjedde etter annen verdenskrig, skal jeg være forsiktig med å være bastant på, men at det er et viktig element som binder det norske og det russiske folk sammen, er jeg sikker på. Jeg bor altså i en liten kommune som har en russisk og en jugoslavisk krigskirkegård samt en tysk kirkegård. Det er klart at når man har de elementene med seg, binder de sammen fordi man har en felles historieforankring.
Poenget ved å dra dette opp er at når vi diskuterer forholdet vårt til Russland, tror jeg at det aller viktigste vi gjør, er å tørre å være tydelig på ting. Vi må tørre å si fra når vi mener at russerne gjør ting som ikke er bra når det gjelder varslingsplikt. Det skulle bare mangle at vi ikke skulle gjøre det. Det samme gjelder fiskeri, fiskeriforvaltning og andre områder der vi har et felles anliggende. Jeg registrerer at utenriksministeren sier at når det gjelder forsvarssamarbeid, er det bra, og ingen bør være mer glad for det enn vi. Vi, av alle, bør til de grader sette pris på det og sørge for at det videreutvikles, og ikke minst at man også i Russland har «politisk kontroll» – la oss si – på de væpnede kreftene og for øvrig i landet.
Så ble det snakk om grensepassering. Her mener jeg at man har en utfordring, for hvis det er sånn at andre nasjonaliteter, sånn som Finland, gjør ting bedre og raskere enn oss, vil det ikke være tjenlig for oss. Jeg tror at russere egentlig oppfatter Norge som – skal vi si – forsiktige, tilbakeholdende og kanskje ikke fullt ut respektfulle nok overfor russerne som innbyggere når de ser vanskelighetene de har med å komme inn hit. Hvis du på motsatt side av det regnestykker tar opp kjøpekraften til enkelte russere, er det ikke tvil om at vi i mye større grad burde invitere dem til å komme til Norge og bruke av sin overflod – de som har det – her i landet. Det måtte i hvert fall være minst like positivt som om de skulle gjøre det andre steder i hvert fall. Så vi nødt til å sørge for at vi har den nødvendige respekten, og at vi behandler dem på en god måte.
Men det aller viktigste, etter mitt skjønn, er at en god nabo er en ærlig og tydelig nabo. Det er jo sånn at Arbeiderpartiet har hatt flere statsministere som har snakket om akkurat det å bry seg og å tørre å si fra om ting. Jeg mener at selv om vi har en veldig stor nabo øst for oss, tror jeg at det som gir oss respekt, er å tørre å være tydelig selv om vedkommende er mye større. Ved ikke å ta ansvar og ikke ansvarliggjøre dem gjør vi oss selv kun en bjørnetjeneste, og det gagner verken oss eller Russland i et tett og nært samarbeid sånn som vi har i dag, og som vi forhåpentligvis også vil ha i framtiden.
Presidenten: Neste taler er interpellanten, Ivar Johansen – Ivar Kristiansen, beklager, deretter utenriksminister Støre.
Ivar Kristiansen (H) [13:44:15]: Kjært barn har mange navn.
Jeg setter pris på det svaret som utenriksministeren gir på reaksjonen på «Jekaterinburg»-brannen. Det anser jeg som meget tilfredsstillende.
Denne interpellasjonen handler jo også om det faktum at bare et bitte lite atomrelatert uhell i Barentshavet på østsiden av Norges grense kan gi mange, mange utslag som vi ikke kjenner rekkevidden av. Ett er eksempelvis at man gir norsk fiskerinæring nådestøtet over natten. I et marked vil man ikke på mange, mange år klare å reise seg fra en sånn situasjon. Så kan man selvfølgelig spinne videre på hva slags menneskelige følger dette vil få.
Det er godt å høre at det er god konsensus rundt tilnærmingen til disse spørsmålene, særlig diskusjonen om de taktiske atomvåpnene som vi har i disse mengdene nær norskegrensen. Disse må vi få bort. En god nabo kan ikke være smykket med å ha 500–1 000 atomstridshoder beregnet på regional bruk liggende nær norskegrensen. Dette tas selvfølgelig opp i internasjonal sammenheng, men dette må tas opp i lokal, regional og nasjonal norsk sammenheng også.
Vi har veldige ambisjoner i vår Russland-dialog, og det tror jeg er veldig nødvendig, for vår samhandling i kroner og øre i dag er jo relativt beskjeden: 1,6 pst. av Norges internasjonale handel har med Russland å gjøre, og disse pilene er nødt til å peke oppover.
Dette er to av verdens store geografiske stormakter, Norge herunder. Sammen med Russland er de to store i Europa, med land- og sjøareal inkludert. Vi har mye vi må håndtere i takt og sammen i tiden fremover. Søk og redning er ett av disse. Derfor er det viktig at vi har blikket stivt festet på de avtalene som er inngått, og at disse skal følges opp.
Jeg er litt mindre tilfreds med det svar som gis på hvorfor finnene lykkes så mye, mye bedre enn oss i sin grensekontakt med Russland, men dette får vi anledning til å komme tilbake til under behandlingen av vår nordområdemelding. Vi har veldig sammenlignbare tall når det gjelder grensepassering i Arkhangelsk–Murmansk-regionen, som vi sikkert får lov å komme tilbake til.
Hjertelig takk for en veldig god debatt. Takk for deltakelsen, og takk for mange og gode innspill.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:47:22]: Jeg vil også takke interpellanten. Han har laget en fin opptakt til det som blir diskusjonen vår her senere i april om nordområdemeldingen.
Et par tilbakemeldinger på det vi har hørt:
Jeg er helt enig i representanten Høglunds påpekning av grensestasjonens betydning. Det stiller oss overfor noen ganske store valg, egentlig. For det første tror jeg at vi ikke skal avvise flikking når vi trenger å flikke. Denne stasjonen var veldig moderne da den kom, og vi har flikket en god del for å gjøre den mer tilgjengelig. Det tror jeg faktisk vi må fortsette med inntil vi faller ned på hva som blir det store grepet på veien videre.
Det høres forlokkende ut å tenke på en felles stasjon. Det kan også være argumenter av administrativ og byråkratisk art som gjør det vanskeligere. Vi skal tenke grundig på det og ha en god dialog her i Stortinget.
Isolert sett, til representanten Bakke-Jensen, er jeg ikke enig i at det har skjedd lite i nord når det gjelder handel, men jeg er helt enig i hans påpekning av at mange mindre bedrifter opplever frustrasjon ved denne grensen. Det er fordi det er en kontrast til alle de andre landegrensene Norge har, hvor det jo går veldig greit. Derfor må vi hele tiden være ambisiøse med hensyn til dette.
Jeg tar igjen med meg den utålmodigheten som gjør seg gjeldende overfor UDI, og jeg skal formidle den videre, med den holdningen at vi må gjøre alt vi kan for at det blir lagt til rette for at innvilgelse av søknad om arbeid og andre former for opphold er så lett som mulig. Men jeg vil også få lov til å si at det er ikke slik at det er fri flyt, og at det er frislepp. Jeg mener det er viktig at det også er kontroll. Jeg minner om at det i 1990 var 8 000 grensepasseringer, i 2005 litt over 100 000, i fjor nesten 200 000, og jeg har sett spådommer om 400 000 i 2014. Det er positivt, for det er tilbakevendelse av noe som er normalt. Men jeg er også opptatt av at staten Norge skal ha kontroll på dette på en måte som er forsvarlig.
Jeg er helt enig i det representanten Ellingsen sier om å tørre å bry seg. Jeg mener det er en beskrivelse av den langsiktige norske utenrikspolitiske linjen overfor Russland som er kjennetegnet fra ulike regjeringer – langsiktig, fast og konsekvent. Det betyr at vi er til å kjenne igjen, og vi skal også være til å kjenne igjen når det gjelder å si fra. Derfor vil jeg bare si at Norge ikke er tilbakeholdne med å si fra.
Om saken med denne ubåten, som uroet oss i julen, har vi sagt tydelig fra, og vi kommer til å følge opp det også på veien videre.
Helt til sist: Vi kan sammenligne med Finland: Finland har vel sine nærmeste berøringspunkter med Russland lenger sør, men reiser man til Murmansk, ser man at det er ett land som har lyktes med næringslivsetablering der, og det er Norge.
Jeg er enig med representanten Kristiansen – og det tror jeg er en veldig viktig enighet vi har i denne sal – i at folk-til-folk-samarbeid lå til grunn for det gjennombruddet. Det krevdes mange år med godt folk-til-folk-samarbeid før vi lyktes med næringslivssamarbeidet. Vi må fortsette med begge deler.
Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.