Presidenten: Denne interpellasjonen, fra representanten Jan-Henrik Fredriksen, var opprinnelig stilt til miljø- og utviklingsministeren, men besvares nå, etter omdannelsen av regjeringen, av miljøvernministeren.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:54:43]: Som de fleste vet, vil det alltid være en risiko ved å prate varmt om sin egen syke mor, i dette tilfellet Sør-Varanger kommune, da de fleste er innforstått med at jeg lever og bor der.
Selvfølgelig ville jeg ønsket å prate om hvilke vekstmuligheter vi har, og ikke minst om vår flotte natur. Men når det er dødsmalmen fra øst som nok en gang truer, og det er vår egen natur som blir brukt som en søppeldynge av Norilsk Nickel og Russland, ja, da må dette få øverste prioritet. Det hjelper lite med nordområdesatsing og festtaler hvor Kirkenes og Sør-Varanger blir erklært som brohodet mot øst og satsingsområde, hvis forurensningen fra Nikel og Zapoljarnij fortsetter å ødelegge miljøet i Sør-Varanger og til slutt ødelegger alle muligheter til utvikling og vekst. For hvem vil etablere seg med slike forurensninger?
Slik jeg ser det, har intet positivt skjedd hva angår utslipp av svovel og tungmetaller fra Nikel, i de snart syv årene denne regjeringen har rådd. Absolutt null er oppnådd med SV i førersetet og med miljøvernministeren over syv år. Men det er ikke bare SV som bærer et ansvar i denne sak. Statsministeren og utenriksministeren bærer et særlig ansvar for at dette ikke er gjennomført. Enhver av oss har et ansvar for at dette ikke er gjennomført. Dessverre har utslippene økt, og vi er i dag tilbake på samme nivå når det gjelder utslipp av svoveldioksider og tungmetaller som vi var for 20 år siden, da aksjonen «Stopp dødsskyene» ble etablert.
Det var forunderlig å betrakte vår tidligere miljøvernminister Solheim reise jorda rundt gang på gang med et eget utvalgt hoff av journalister som haleheng, nær sagt for å frelse alt fra våre regnskoger til issmelting i Arktis og Antarktis og samtidig ikke være i stand til å rydde opp i forurensningen fra Nikel på sin egen hjemmebane.
Det er et paradoks at Norge bygger og finansierer grensestasjonen for russerne, finansierer veiene inn i Russland, finansierer mobilnettdekningen i Russland og bruker flere milliarder kroner på atomavfallopprenskning, samtidig som vi som nasjon ikke er i stand til å få renset utslippene fra Norilsk Nickel og tillater at Norge og Sør-Varanger kommune blir brukt som søppeldynge. Det hjelper heller ikke at vår utenriksminister frekventerer området med besøk. Utslippene stopper ikke av den grunn, og ingen – absolutt ingen – skal komme og fortelle meg at disse utslippene ville blitt akseptert 10–15 km fra Frogner eller Oslo.
Vi snakker jevnlig med russerne om problemet, og ønsker fortgang i arbeidet, hevder Utenriksdepartementet. Hvor lenge skal de holde på og prate? Det er blitt snakket og snakket om dette i mer enn 20 år – ingen kan klage på mangel på dialog. Men er det ikke på høy tid å få realisert rensing av utslippene nå og ikke etter at naturen er blitt utsatt for uopprettelige skader?
En ny rapport fra Norsk institutt for luftforskning viser at utslippene er like ille eller verre enn før. Og hva er «før» i denne sammenhengen? Jo, med «før» menes den tiden da de verste utslippene fant sted og nikkelanlegget ikke brukte lokal malm. Den malmen som ble brukt da, og i dag, har et svovelinnhold som er minst 30 pst. høyere enn den lokale, og har ikke minst ødeleggende effekter overfor naturen og miljøet. Vi snakker om et utslipp på 100 000 tonn svoveldioksid årlig.
Luften i Nikel inneholder over 20 ganger så mye svovel som det vi i Norge regner som tilrådelig, men dette gjelder jo ikke bare for Nikel. Ved vindretninger fra øst/sydøst og syd blir det jo vi, nemlig Pasvikdalen, Kirkenes, Jarfjord-området, Sør-Varanger, Norge, som blir eksponert.
Så kan man jo spørre om det fondet på 300 mill. kr som Norge opprettet i 2003, er blitt en sovepute – eller skal jeg kalle det en politisk avsporing eller en avlat – ikke minst med bakgrunn i at de to største eierne av Norilsk Nickel, Vladimir Potanin og Oleg Deripaska har mer enn nok kapital selv. Deripaska er verdens 57. rikeste og god for 61 mrd. kr, mens Potanin følger fire plasser bak, med en estimert formue på 59 mrd. kr – hvis vi skal tro på Forbes’ liste over verdens rikeste, ifølge Verdens Gang. Nikkelverket eies av styrtrike oligarker som neppe forholder seg til dagens debatt – eller andre krav om rensing. Derfor må dette opp som øverste prioritering på den politiske dagsordenen mellom Norge og Russland. Her må statsministeren, utenriksministeren og miljøvernministeren tore å forlange noe tilbake fra russiske myndigheter. Jeg etterlyser resultater, og ikke kun dialog.
Det er på tide at russiske myndigheter forstår at det er umulig å snakke om miljøsamarbeid i nord innen olje og gass, og i atomavfallssektoren, uten at det blir gjennomført en rensing av utslippene fra Norilsk Nickel. Når russerne år ut og år inn velger en strategi som kun handler om trenering, må Norge – inkludert både storting og regjering – ta et felles ansvar. For å nevne et eksempel på det jeg kaller norsk unnfallenhet, vil jeg vise til Miljøverndepartementets, regjeringens, rapport om alt fra samhandel, grensepassering, økonomi og industri i Nordvest-Russland der nikkelverkene er nevnt med én setning på første side, for så å forsvinne fullstendig i resten av dokumentet. Da blir det jo forståelig at det ikke skjer noe i det hele tatt.
Satt inn i større perspektiv og tidsrammer kan vi i dag bare forestille oss hvilke skader og følger utslippene av svoveldioksider og andre tungmetaller vil få for miljøet i Sør-Varanger. Det er ikke CO2-utslipp fra biler jeg snakker om i denne saken, men om en av de absolutt verste forurenserne i hele Europa – kanskje den verste. Hvis norske normer skulle følges, måtte deler av befolkningen i Norge evakueres nær sagt hver gang vindretningen fører skitten til Norge. I perioder kan ikke klærne henges ut til tørk – tøyet blir gult. På de verste dagene holder folk seg inne, for tunge og tenner knaser i svovel. Hvilke helseproblemer befolkningen blir eksponert for, kan vi bare ane.
Hva med reindriften i Pasvik og annet vilt som elg, rype og storfugl, og lokalt baserte matvarer? Vannkvaliteten blir selvfølgelig mye dårligere enn den normalt skulle vært. Jordsmonnet blir surt og eroderes bort. Pasvikelva, Karpelva og Grense Jakobselv står i fare for å bli forsuret og forurenset. Fjellvannene som vi har mange av, står i fare for å bli fisketomme, og multer, bær og sopp kan vi snart glemme både å plukke og å spise.
Med all den respekt jeg kan framlegge – det er ikke slik vi bygger våre samfunn og vår vekst i nord. Det ville være svært interessant å høre miljøvernministerens konkrete planer og holdninger, foruten dialog – det har som sagt ikke vært den som har manglet, skal vi tro på UD.
Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.
Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:04:45]: Eg vil først takke interpellanten for å ta opp eit viktig tema. Dei høge utsleppa frå Norilsk Nickel-konsernet sitt anlegg i Nikel og Zapoljarnij held fram med å vekkje bekymring hos regjeringa og i befolkninga i Aust-Finnmark. Dette er ei svært vanskeleg sak i miljøsamarbeidet mellom Russland og Noreg, og det er ei belastning i det gode naboforholdet vi elles har til Russland. Eg vil understreke at dette er ei sak der alle norske regjeringar har følgt ei klar og konsistent linje, basert på brei politisk einigheit. For regjeringa er det ei høgt prioritert sak å finne ei løysing som tek vare på omsynet til helse og miljø i grenseområdet, og som er til gagn for eit godt naboforhold.
Som representanten Fredriksen peikar på, har det vore arbeidd svært lenge med saka. Men sjølv om vi enno ikkje er i mål, har det faktisk funne stad reduksjonar i utsleppa. Sidan dei var på sitt høgste på 1980-talet, har utsleppa av svoveldioksid vorte reduserte med tre fjerdedelar. Ein stor del av denne nedgangen kjem av overgang til ein meir svovelfattig malm, men ein del utsleppsreduserande tiltak er trass alt gjennomførte. Likevel er dei årlege utsleppa av svoveldioksid framleis ca. 100 000 tonn, som grovt sett svarar til fem gonger dei samla norske utsleppa. Nedfallet av tungmetall synest òg å ha auka igjen i dei seinare åra. Frå norsk side ser vi det sånn at forureiningssituasjonen i grenseområdet framleis er uakseptabel.
I 2010 vart det klart at det moderniseringsprosjektet som vart avtalt i 2001, og som inneheldt ei tilsegn om norsk støtte på inntil 270 mill. kr, ikkje ville verte realisert. Prosjektet skulle syte for modernisering av dei to av Norilsk Nickel sine anlegg som ligg nærast grensa, i Nikel og Zapoljarnij, og som går under fellesnemninga Petsjenganikel. Dette skulle sikre 90 pst. av reinsing av utsleppa av svoveldioksid og tungmetall frå dei to anlegga innan 2010, i forhold til nivået i 1999. Prosjektet vart stadig forseinka, noko som i hovudsak kom av at det var mangel på vilje frå bedrifta si side til å treffe investeringsvedtak. Då det vart klart at dei avtalte fristane vart overskridne, vart tilsegna om norsk støtte trekt tilbake. Dei tilskota som hadde vorte utbetalte, til saman ca. 47 mill. kr, vart betalte tilbake av Norilsk Nickel hausten 2010. Men dermed var heller ikkje konsernet lenger bunde av dei forpliktingane det tidlegare hadde teke på seg om å redusere utsleppa.
Eit nytt briketteringsanlegg i Zapoljarnij er venta å kome i drift i løpet av 2012. Dermed vil ein verte kvitt praktisk talt heile utsleppet derfrå på i dag ca. 45 000 tonn svoveldioksid per år, noko som vil bety ei sterk betring av miljøet lokalt. Men ettersom brikettane frå Zapoljarnij endar opp i smelteomnane i Nikel, vil utsleppa i Nikel auke, inntil det vert gjennomført ei oppgradering av sjølve smelteverket der.
Norilsk Nickel har ikkje opplyst kva slags tiltak dei vil gjennomføre for å redusere utsleppa frå Nikel, men har sagt at dei vil oppgradere smelteverket og redusere utsleppa med eit lågare ambisjonsnivå og ein lengre timeplan enn det som vart avtalt i 2001. Etter at det var klart at Norilsk Nickel ikkje hadde til hensikt å etterleve avtalane, har vi auka presset på russiske styresmakter for å få dei til å stille strengare utsleppskrav til konsernet.
Regjeringa har systematisk teke opp saka på ein tydeleg måte overfor sine russiske motpartar. Statsministeren har teke opp saka både med statsminister Putin og med president Medvedev. Utanriksministeren har fleire gonger gjort det same overfor sin russiske kollega, og nærings- og handelsministeren har teke opp saka i den norsk-russiske økonomiske kommisjonen. Saka er òg eit fast dagsordenspunkt på dei bilaterale miljøvernkommisjonsmøta. Dette vedvarande presset på politisk nivå har utan tvil medverka til at russiske styresmakter etter kvart har begynt å vise utsleppsproblema ved grensa auka merksemd.
Eg vil her gje Bellona honnør for deira innsats for å skape merksemd om dei miljø- og helseskadelege utsleppa frå nikkelproduksjonen på Kola. Det er ein viktig del av arbeidet som vert gjort frå norsk side.
Felleserklæringa frå Medvedev sitt besøk i Noreg i april 2010 slår fast at utsleppa frå nikkelproduksjonen ved grensa gjev grunn til bekymring og må bringast ned til eit nivå som ikkje skader helse og miljø i grenseområdet, og at ein frå russisk side vil medverke til å iverksetje nødvendige tiltak for å redusere utsleppa. Vidare er det einigheit om å innhente objektiv informasjon om utsleppsnivået, forsterke den vidare kontrollen og styrkje miljøovervakinga i grenseområdet.
Felleserklæringa representerer på sett og vis eit gjennombrot, fordi Russland på høgste politiske hald erkjenner at nikkelproduksjonen vekkjer bekymring, og at russisk side har eit ansvar for å bringe utsleppa ned på eit akseptabelt nivå.
Etter presidentbesøket har vi i hovudsak retta innsatsen mot oppfølginga av felleserklæringa. Men heller ikkje dette har vist seg enkelt. Fordi Norilsk Nickel har stilt seg negativ, har det ikkje lukkast å opprette ei felles arbeidsgruppe som i fjor vart vedteken av den norsk-russiske regjeringskommisjonen for økonomisk samarbeid. Arbeidsgruppa skulle bestå av norske og russiske ekspertar og representantar for styresmaktene og Norilsk Nickel. I det siste møtet, den 2. mars i år, i den norsk-russiske regjeringskommisjonen, som vart leia av Russlands første visestatsminister Viktor Zubkov og nærings- og handelsminister Trond Giske, vart den manglande framdrifta i saka beklaga. Dei to slo fast at arbeidsgruppa måtte opprettast. Norilsk Nickel var representert på høgt nivå i møtet, og Zubkov gav direkte instruks om at selskapet no måtte ta ansvar og delta i arbeidsgruppa. Det er der saka står no.
Miljøverndepartementet arbeider tett med russisk side for at arbeidsgruppa vert oppretta og leier til konkrete resultat. Vi vil ta initiativ til eit første ekspertmøte i nær framtid for å leggje grunnlaget for dette arbeidet.
Som interpellanten peikar på, kan det ikkje herske tvil om at konsernet har økonomisk evne til å gjennomføre nødvendige tiltak. Det som så langt har mangla, er viljen til å prioritere helse og miljø framfor kortsiktig profitt. Det er verdt å merke seg at Norilsk Nickel òg er medeigar i eit smelteverk i Finland som er drive etter EU-standardar.
Det er ærleg talt ei gåte for meg at ei verksemd innan ein så lønsam bransje, med lokale malmreservar som er venta å vare i 40–60 år, og med ansvar for arbeidsmiljø og velferd i to lokalsamfunn ikkje for lengst har utført ei gjennomgripande modernisering av produksjonen. Råstoff og energi ville ha vorte meir effektivt utnytta, arbeidsmiljøet drastisk forbetra og forureinande utslepp kraftig reduserte. Frå norsk og nordisk side er det fleire gonger lagt fram tekniske løysingar som kan bringe utsleppa frå Nikel ned på ønskt nivå innan akseptable kostnadsrammer.
Det er kjent at det går føre seg ein intens dragkamp mellom russiske styresmakter og industrien i samband med at den russiske regjeringa har foreslått endringar i miljøvernlovgjevinga som vil innebere strengare utsleppsvilkår og sterkare straffereaksjonar overfor bedrifter som bryt vilkåra. Norilsk Nickel er ein viktig aktør i det spelet.
Som eg har gjort greie for, er dette ei vanskeleg sak, som ikkje har enkle løysingar. Eg er glad for at russiske styresmakter no har begynt å verte meir merksame på utsleppsproblema ved grensa, men svært mykje står att. Frå norsk side vil vi halde fram med å øve politisk påtrykk, slik at vi kan få løyst problema som forureining frå nikkelverka på Kola skaper, noko som er ei belastning på vårt elles gode naboforhold til Russland og sjølvsagt eit stort problem for befolkning og natur i Aust-Finnmark. Vi vil òg støtte opp om initiativ som kan bida til auka miljømedvit og kunnskap som grunnlag for forbetringar i arbeidsmiljø og ytre miljø hos befolkninga på russisk side.
Frå norsk side ønskjer vi best mogleg dialog med både russiske styresmakter og selskapet og deler gjerne erfaringane våre med sikte på å finne gode løysingar. Vi vil fortsetje å øve eit sterkt politisk påtrykk. Eg vil likevel understreke at det er Norilsk Nickel-konsernet og russiske styresmakter sitt ansvar å syte for at utsleppa kjem ned til eit nivå som ikkje skader menneske og miljø.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [14:14:55]: Jeg vil takke statsråden for svaret, selv om jeg oppfatter det som lite konkret, og at det i all hovedsak består av dialog og forsøk på dialog med russiske myndigheter og Norilsk Nickel.
Det er slik at Norge som nasjon har vært veldig klar over forurensningene fra både Zapoljarnij og Nikel og andre steder i Russland helt tilbake fra 1974. Det er ikke en ny sak som kommer på bordet, men det er en sak som kan få meget alvorlige konsekvenser, ikke minst hvis vi setter dette i sammenheng med en nordområdesatsing.
Vi fikk et lite omslag i 2007 da det ble oppmerksomhet rundt Norilsk Nickel, Nikel og Zapoljarnij, men det forsvant ganske fort. Når russerne hevder at det har vært nedgang i utslipp, skyldes ikke dette rensing eller andre tiltak. Det skyldes faktisk at man har brukt lokal malm istedenfor dødsmalmen. Der må man holde tungen rett i munnen, slik at man faktisk vet hva man snakker om.
Så viser det seg at for framtiden har Norilsk Nickel planer om å utvikle de siste to store nikkelgruvene som finnes i Voronezh fylke, sentralt i Russland. Når mineralutviklingen er i gang der, vil selskapet bearbeide pellets derifra på smeltefabrikken i Nikel. Hvis moderniseringen av smeltefabrikken i Nikel ikke blir gjennomført, vil merproduksjonen føre til en økning av forurensningen på nytt med 15 pst. Derfor er det en ganske dyster framtid vi går mot.
Bellona har helt riktig, som statsråden sier, tatt et prisverdig initiativ, og er krystallklare i sine holdninger. De er krystallklare på at Nikel og forurensningen i Norge må løftes opp på det øverste nivå, og Norge kan faktisk ikke akseptere at vi som nasjon skal ha et miljøsamarbeid med Russland innen olje og gass og atomopprensning uten at vi setter et krav om å få renset utslippene i Nikel. Det må være bombastisk, og det må være helt konkret. Hvis ikke vil det aldri komme på plass, og vi vil oppleve en natur som går til grunne.
Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:18:18]: Det som er veldig lett for meg å forstå, er for det første dei reelle problema som utsleppa av svoveldioksid og miljøtilstanden ved verket i Nikel medfører overfor Aust-Finnmark, ikkje minst Kirkenes-området og Pasvikdalen. Det som òg er veldig lett for meg å forstå, er frustrasjonen som ein føler i regionen, og som mange som jobbar med dette hos styresmaktene, òg føler etter så mange år utan gode nok resultat. Første gongen eg besøkte Kirkenes, snakka eg med det sivile samfunn og politikarar som tok opp saka. Det er ganske mange år sidan. Då eg drog oppover Pasvikdalen, såg eg over til Nikel og såg kor nære det ligg. Så den sida av saka forstår eg.
Eg er likevel ikkje einig i at min gjennomgang av saka var lite konkret, tvert imot meiner eg at han var svært konkret. Eg gjekk gjennom korleis vi politisk mange gonger over år har jobba systematisk med saka og teke ho opp. Eg gjekk gjennom dei økonomiske bidraga og avtalen vi har hatt. Men felles for alt saman er at vi ikkje har hatt det politiske gjennomslaget og fått dei resultata vi skulle ha hatt, same kva slags regjering Noreg har hatt i dei åra.
Så seier representanten at dette må lyftast til øvste nivå. Det eg gjekk gjennom, viser at saka har vorte lyft til øvste nivå, med mindre representanten meiner at det finst nivå over statsministeren. Noregs statsminister, utanriksministeren, nærings- og handelsministeren og miljøvernministeren har teke det opp på alle nivå, både i det daglege bilaterale samarbeidet og på politisk nivå. Nettopp det å ta saka opp på ein meir tydeleg måte overfor russiske styresmakter er ein sentral del av strategien no. Vil det vere enkelt? Nei, det vil vere vanskeleg, men nettopp derfor hastar det, og det er viktig å følgje det opp systematisk.
Så er eg personleg overtydd om at i denne saka, overfor eit mektig og stort naboland og eit stort industrikonsern, er nok det å jobbe politisk og systematisk overfor styresmaktene og selskapet det verkemiddelet vi har. Det skal vi fortsetje å gjere på best mogleg måte. Med mindre representanten og andre tenkjer i heilt andre baner om korleis Noreg skal oppføre seg overfor Russland i ei sånn sak, så er det som må til, å leggje mest mogleg press på styresmaktene, på konsernet, dokumentere problema, fortsetje å presse på og la det verte ein del av det integrerte samarbeidet med Russland nettopp slik som vi har gjort, slik at det kan verte ein del av det samla økonomiske samarbeidet vårt.
Bendiks H. Arnesen (A) [14:21:43]: Interpellanten tar i denne interpellasjonen opp en meget viktig sak, og jeg vet at dette er en sak som både han og andre har tatt opp ved tidligere anledninger.
Jeg forstår også irritasjonen og frustrasjonen i Finnmark over denne situasjonen, men jeg synes at statsråden her kom med meget sterke konkretiseringer med hensyn til hva som er gjort, og hva man har planer om å gjøre framover.
Mitt første besøk i Russland var nettopp i Nikel for godt over 20 år siden. Den gangen sto ikke miljøspørsmålene så sentralt som nå noen steder, men jeg husker at jeg ble både skremt og forbauset over det jeg så. Størst inntrykk gjorde det nok å høre om de konsekvensene som utslippene fra nikkelverket hadde for helsen til folk. Det var problemer med luftveiene, det var hudsykdommer, og det var mange andre sykdommer. Også virkningene av forurensningen på naturen omkring gjorde et sterkt inntrykk både på meg og på resten av delegasjonen som den gangen var med til Nikel, og som hadde miljøforurensning som tema.
Forurensning kjenner ingen landegrenser, og det kan vel ikke være tvil om at også Norge, og særlig Finnmark, har vært berørt av dette gjennom alle disse årene. Dette er en meget viktig sak å følge opp den dag i dag, men jeg tror ikke at interpellanten har noe som helst slags grunnlag for å si at ingen ting har skjedd på russisk side.
Jeg har vært i Nikel også de senere år ved noen anledninger, og jeg mener selv å kunne registrere en forbedring på omgivelsene med hensyn til luftkvaliteten. Jeg tror derfor at statsråden er på trygg grunn når han sier at utslippene av svovel er redusert med tre fjerdedeler siden de var på topp i 1980-årene, men dette kan ingen slå seg til ro med. Her må vi videre.
Vi skal være glad for at det fra norsk side har blitt tatt sterke tak i dette ved mange anledninger, og at det har vært fulgt opp. Men denne jobben er vi nok ikke ferdig med. Her har det ikke vært bare festtaler, slik interpellanten sier, men kontinuerlig trykk over lang tid. Og det er selvfølgelig ikke så enkelt når denne forurensningen skjer i et annet land, å kunne styre dette slik som vi mener er rett.
Det er også, som det er blitt sagt, viktig at miljøorganisasjonene som jobber internasjonalt, holder seg oppdatert på denne utviklingen, slik at både bedriften og russiske myndigheter regionalt og nasjonalt hele tiden føler et sterkt press på seg til å gjøre mer for å forhindre disse utslippene.
Også russiske myndigheter blir stadig mer bevisst på hva som kan gjøres for å forbedre miljøsituasjonen i eget land, og jeg tror at de framover vil gjøre det som er mulig for å framstå som en moderne nasjon, også på dette området, i tiden som kommer.
Jeg er glad for at den norske regjering holder trykket oppe på denne saken, og at det er dialog med russiske myndigheter om hvordan vi raskt kan få begrenset utslippene ytterligere i Nikel. Uten dialog kommer vi jo ingen vei. Hva er alternativet til dialog i denne saken? Det synes jeg interpellanten må si litt om.
Dette er i høyeste grad en sak som berører både Norge og Russland og de som bor på begge sider av grensen. Vi må alle forsøke å løse dette gjennom en sterk og god dialog med vårt naboland.
Bjørn Lødemel (H) [14:26:52]: Forureining kjenner som kjent ingen landegrenser. Det hjelper lite med ein ambisiøs miljøpolitikk med strenge utsleppskrav for eigen industri dersom utsleppa kjem frå andre land. Det har vi m.a. i lang tid erfart på Sørlandet, der sur nedbør frå kontinentet, særleg frå land i Sentral- og Aust-Europa, lenge gjorde at laksen var utrydda frå fleire elvar og vassdrag. No er heldigvis utsleppa av svoveldioksid og andre miljøskadelege utslepp gått ned som følgje av ei rask teknologisk utvikling og nedlegging av gammal, forureinande industri i Sentral- og Aust-Europa.
I Finnmark slit dei dessverre framleis med betydelege forureiningar og sur nedbør frå naboland. Dei alvorlege miljøforureiningane i form av svovelutslepp frå den russiske industrien i Nikel, berre få kilometer frå den norske grensa, har vore på den politiske dagsordenen lenge. Allereie i 1989–1990 tok Syse-regjeringa initiativ til at Noreg skulle bidra økonomisk til å redusere dei miljøskadelege utsleppa nær den norske grensa frå det dåverande Sovjetunionen. Denne forureininga er ikkje eit stort problem for Russland aleine, den er også eit stort problem for Noreg. I 1999 blei det inngått ei avtale med Russland om bygging av ein ny reinseovn og tilhøyrande svovelfabrikk i Nikel. Investeringane var planlagde til om lag 93,5 millionar dollar og skulle finansierast med tilskot frå Noreg på 270 mill. kr, tilskot frå Sverige på tre millionar dollar og lån frå Den nordiske investeringsbank på 30 millionar dollar. Resten skulle finansierast som eigendel frå det russiske selskapet Norilsk Nickel. Dette skulle gje ein reduksjon i utsleppa frå smelteverket av svoveldioksid, støv og tungmetall på minst 90 pst. i forhold til 1999 dersom prosjektet blei gjennomført. Dette ville gjeve ei merkbar forbetring av helse og miljø lokalt på Kolahalvøya, og for miljøet i Finnmark.
Ombygginga starta i 2002, og om lag eit halvt år forseinka kom ho i gang. Dessverre har prosjektet fått ei lang rekkje nye forseinkingar som følgje av tekniske problem på russisk side. Forseinkingane har også ført til auka kostnader.
I budsjettproposisjonen for 2010 blei Stortinget gjort kjent med at sidan leiinga i Norilsk-konsernet enno ikkje hadde teke stilling til framtida for smelteverket i Nikel, var modernisering av smelteverket, i tråd med avtalen med Noreg, ikkje lenger aktuelt. Tida var då for knapp til at eit modernisert smelteverk som møter miljømåla i avtala med Noreg, kunne stå ferdig i 2010.
Høgre støtta regjeringa si avgjerd om å avvikle den norske støtta til modernisering av smelteverket i Nikel. Den manglande framdrifta på russisk side, og ikkje minst at eigarane i Norilsk Nickel har hatt store fortenester frå fabrikkane dei seinare åra, gjer at det er vanskeleg å forsvare å løyve norske midlar til dette prosjektet.
Den russiske industrigiganten Norilsk Nickel er verdas største produsent av nikkel og palladium og hadde i 2010 ei omsetning på 15 milliardar dollar. Her er det altså fullt mogleg for den som har ansvaret for forureiningane, også å finansiere nødvendig modernisering og reinsetiltak.
Her bør absolutt forureinar betale. Etter 20 år med forhandlingar om miljøtiltak opplever vi dessverre at ingen ting har skjedd på russisk side, trass i at både Noreg og andre nordiske land tidlegare har sett av eit pengefond til reinseteknologi.
Å redusere utsleppa frå industrien på Kolahalvøya er først og fremst eit russisk ansvar. Det gjeld også finansieringa. Men det betyr ikkje at det ikkje er ei viktig oppgåve for norske myndigheiter å leggje press på Russland for at dei skal ta sitt miljøansvar.
Skal vi løyse problema med forureiningar over landegrensene, er vi avhengige av effektive internasjonale avtaler. Derfor har vi fått Kyoto-avtala, som regulerer utsleppa av klimagassar, derfor fekk vi Montreal-avtala, som regulerer utslepp av karbonnedbrytande gassar, og derfor har vi fått Gøteborg-avtala, som regulerer bl.a. utslepp av NOx – for å nemne tre i ei lang rekkje internasjonale avtaler. Derfor er vi også avhengige av ei avtale med Russland, anten ei bilateral avtale eller ei meir omfattande multilateral internasjonal avtale, for å redusere deira svovelutslepp.
Det er viktig med ein kontinuerleg, aktiv politikk overfor Russland for at dei skal setje i verk tiltak som kan redusere svovelutsleppa frå Nikel. Erfaringane så langt har dessverre ikkje vore positive, men vi må likevel halde fram arbeidet med å få russarane til å følgje opp sine forpliktingar.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [14:31:55]: Det er litt interessant å høre på Bendiks Arnesens kommentarer. Hvis han ikke har forstått meg rett: Jeg mener ikke bare dialog, man må faktisk foreta seg noe med en reell problemstilling. Når Bendiks Arnesen hevder at Norge har innført sterke tiltak for rensing i Nikel og Zapoljarnij, vil jeg understreke at vi har visst om forurensningene fra 1974 og vært aktive siden 1990. I dag skriver vi 2012. Fortsatt har ikke rensing funnet sted. Så hvilke sterke tiltak representanten Arnesen her viser til, er for meg totalt ukjent. Fortsatt er det slik at det ikke foreligger rensing.
Når jeg snakker om å ta denne saken opp på øverste nivå – og jeg etterlyser ikke kun en dialog – er det fordi Norge i dag har et miljøsamarbeid med russerne i nord innenfor olje og gass, og vi har det hva angår atomopprensing. Norge har investert flere milliarder kroner til opprensingen. Jeg har intet imot den. Men når Norge har vært med på å assistere og hjelpe Russland på mange områder over en periode på snart 25 år, bør det også være slik at vi som nasjon kan forlange noe tilbake for de ytelsene som vi faktisk gir. Dette er ikke bare en manko i forhold til utslipp fra Nikel-verkene, dette er også en generell manko som norsk næringsliv etterlyser i en nær sagt hvilken som helst sammenheng. Når Norge går inn, må vi faktisk forlange noe tilbake. Det gjør alle andre land – Finland gjør det, Tyskland gjør det, Sverige gjør det. Men Norge, som er nabo, gjør det ikke.
Det er derfor jeg til slutt vil stille spørsmålet på nytt: Er det ikke på tide at Norge som nasjon forlanger noe tilbake? Vi bygger veiene der, vi bygger grensestasjonene, vi bygger mobilnett, vi bidrar stort i forhold til helse. Alt det er flott. Men skal vi samtidig tillate at russerne bruker en norsk kommune som en søppeldynge?
Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:35:11]: Eg vil igjen takke interpellanten for å ta opp eit viktig tema, og takke for debatten. Men eg har nok eit par ting å seie om påstandane om at ingenting vert gjort osv. Som eg sa: Det er lett å forstå frustrasjonen over manglande resultat og dei store utfordringane for folk i Aust-Finnmark. Det er òg lett å forstå, når ein set seg inn i det, dei reelle forureiningsproblema som vert skapte. Men når skiftande regjeringar i over 20 år har jobba med det, med eit breitt sett av verkemiddel, er det ikkje manglande vilje, men manglande evne hos russiske myndigheiter til å gjere noko med det. I sånne samanhengar er det – dersom vi ser bort frå meir ekstreme verkemiddel som militærmakt eller boikott eller sånne ting – i hovudsak politiske og økonomiske verkemiddel eit lite land har i møtet med eit mektig industrikonsern og ein mektig nabo.
Når det gjeld dei politiske verkemidla, har eg også gjort greie for korleis dette har vore eit tema gjentekne gonger for statsminister, utanriksminister, næringsminister, miljøvernminister, det økonomiske samarbeidet, miljøvernsamarbeidet – på alle nivå frå øvst til det daglege samarbeidet. På den økonomiske sida har vi inngått ein avtale, for rundt ti år sidan, med Russland til ein betydeleg verdi, der vi har investert pengar i reinsing, men dei har likevel ikkje oppfylt sine forpliktingar etter det og derfor betalt pengane tilbake igjen. Eg har vanskeleg for å sjå gode alternativ til det å gå tyngre på, vurdere dei to verkemidla og presse endå tyngre på politisk.
Så seier representanten Fredriksen at vi må forlange noko tilbake. Ja, vi har forlangt resultat tilbake igjen. Og når det ikkje kom resultat, forlangte vi pengane tilbake igjen, og vi har fått det – akkurat som vi må gjere.
Så forstår eg at Fredriksen i to rundar antydar at sidan vi ikkje har fått gode nok resultat her, bør vi – eg forstår han iallfall slik – late vere å fortsetje samarbeidet på andre område, f.eks. når det gjeld atomavfall. Eg har vanskeleg for å forstå at det å late vere å redusere eit anna miljøproblem, skal hjelpe oss å løyse dette miljøproblemet. Det trur eg tvert imot vil vere ein stor feil, for atomavfallet på Kolahalvøya er òg eit massivt miljøproblem, der vi heldigvis har gjort betydelege framsteg og investert mykje. Så det vi alle må, er å vite kor viktig saka er, prioritere saka høgt frå alle nivå, fortsetje den ganske tunge politiske dialogen vi har på høgaste nivå, fortsetje det politiske påtrykket, ta det opp i det daglege samarbeidet, krevje at utsleppsreduksjonar kjem på plass, og at bedrifta, som har stor lønsemd, investerer i det.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 avsluttet.