Øyvind Håbrekke (KrF) [15:39:30]: Erkjennelsen av hvert menneske som et unikt individ med et uendelig menneskeverd er grunnleggende for vårt samfunn – og dermed også prinsippet om at hvert menneske er et mål i seg selv og ikke skal reduseres til et middel for andre.

Til alle tider har mennesker på ulike måter utnyttet andre, enten det har vært urimelige og helseskadelige arbeidsforhold, føydalisme, leilendingsforhold, slaveri eller dagens virkelighet rett utenfor døra, med prostitusjon og trafficking, er det to viktige kjennetegn ved mange av disse forholdene: For det første har de som har tatt seg til rette overfor andre, ofte påberopt seg en form for frivillighet hos ofrene og underslått at den såkalte frivilligheten har funnet sted i et ubalansert maktforhold som la press på offeret. Det andre kjennetegnet er at det svært ofte er kvinners og barns interesser som har blitt undertrykt.

Som samfunn har vi derfor på mange områder laget lover for å stoppe utnyttelse, fordi vi har sett at vi har et ansvar for å forhindre at mennesker, ofte ved en form for frivillighet, lar seg utnytte av andre – der maktbalansen er skjev og belastningen er urimelig for den enkelte. Vi har nasjonale og internasjonale lover og konvensjoner om arbeidsvilkår, menneskehandel og menneskerettighetene som skal tjene det samme formålet. Dette er et viktig bakteppe å ha med seg når vi diskuterer spørsmålet om surrogati. Det er på tide med en diskusjon om dette temaet også i Stortinget.

Jeg er veldig glad for at det synes å være bred politisk enighet om å verne om barns og kvinners integritet ved ikke å tillate surrogati i Norge.

Under en nylig reise til USA møtte familie- og kulturkomiteen ett av de selskapene som driver med surrogati i California, «The Surrogacy SOURCE». Selv om selskapet ikke tillater økonomisk vanskeligstilte å bli surrogatmødre, har mange middel- og arbeiderklassefamilier i USA en stor utfordring i å sikre trygghet for hele familien med tilstrekkelige helseforsikringer og råd til utdanning for sine barn. Også fra et rikt velferdsland som Norge kjenner vi problemene med relativ fattigdom.

Å betale kvinner for å gjennomføre svangerskap på andres vegne blir aldri riktig. Å tillate å kjøpe seg tilgang til kvinners kropp blir aldri god likestillings- og kvinnepolitikk.

I USA ble lønnen til surrogatmødrene benevnt som «compensation». Men hva er kompensasjon for en ni måneders graviditet? Spørsmålet illustrerer også at det såkalte skillet mellom kommersiell og ikke-kommersiell surrogati er et svært uklart skille.

Surrogati handler om menneskeverd og om kvinners rettigheter. Den andre svake parten her er barnet. Det er rimelig klart at ideen om surrogati og surrogatindustrien ikke ble oppfunnet for barnets skyld, den ble skapt av de voksnes interesse. Vi må spørre oss selv: I hvilken grad vil det influere på vår kulturs syn på unger om vi får en utvikling der unger kan bestilles gjennom denne typen tjenester? Eller – som det heter i Helsedirektoratets evaluering av bioteknologiloven:

«Et sentralt argument mot surrogati, er at det legges til rette for at barn og kvinner blir produkt eller handelsvare. Å tillate surrogati vil derfor devaluere og tingliggjøre reproduksjonen og barna som blir til ved denne metoden.»

Unger er også folk, sa vår nye statsråd på Slottsplassen. Det var godt sagt. Hvis unger oppfattes mer som en selvfølge, endres også vår oppfatning av det vellykkede og av avvik fra det vi opplever som mest normalt. Det ble tydelig illustrert da komiteen fikk innblikk i den amerikanske praksisen.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet er i gang med en bredere utredning knyttet til surrogati og eventuelle nye lovbestemmelser rundt dette. Jeg håper statsråden kan si noe mer rundt dette, og jeg håper hun kan bekrefte at denne utredningen ikke foregår i et politisk tomrom, men at man har en klar plattform som bygger på et klart syn på ungers interesse og egenverdi, på et entydig morsbegrep og på et klart standpunkt mot utnyttelse av kvinner og kvinners kropp.

Det er ut fra en del av bidragene i den debatten som har gått så langt, behov for å minne om hva surrogati og lovreguleringene omkring dette egentlig går ut på. Det er grunn til å minne om at norsk lov i liten grad regulerer hvordan voksne mennesker lager barn med andre. Det surrogati handler om, er overføring av foreldreskap. Dersom et norsk par benytter en surrogatmor, er det altså ikke forbudt for mannen å lage barn med en annen kvinne. Det blir surrogati når foreldreskapet overføres fra mor til mannens ektefelle eller partner. Med andre ord: Det er nettopp det debatten her hjemme handler om. Det er med andre ord ikke mulig å trekke et skarpt skille mellom på den ene siden debatten for eller imot surrogati og på den andre siden debatten om hvordan vi behandler spørsmål om juridisk foreldreskap for barn i Norge som er født av en surrogatmor.

Norsk lov forhindrer surrogati ved bioteknologilovens forbud mot eggdonasjon og ved at barnelovens bestemmelse om at avtalen om å bære fram et barn for en annen kvinne ikke er bindende. Videre slår barneloven fast at den som føder barnet, er barnets mor.

Regjeringen gikk sommeren 2010 ut med en fraråding til norske borgere om å benytte seg av surrogati i utlandet. Det var et klokt råd – ikke minst på grunn av alle de juridiske og praktiske utfordringene som mange av disse foreldrene, og ikke minst barna, ofte blir stilt overfor.

Det er ikke alle uttalelser fra en statsråd eller alle pressemeldinger som oppfattes av hele folket på en gang. Jeg tillater meg å være en smule forundret over at departementet ved mange anledninger i tiden etter dette har lagt ut pressemeldinger om nettopp den aktuelle problemstillingen, nemlig norske borgere som benytter surrogati i utlandet, uten å referere dette rådet.

Det er ønskelig at statsråden bekrefter at frarådingen står ved lag, og at departementet ønsker å bruke alle naturlige kanaler for å gjøre dette kjent. Det er et faktum vi må forholde oss til, at de barna som allerede er født av surrogatmor i utlandet, er her og fortjener trygghet rundt sin situasjon. Det er, som alle som har fulgt denne debatten kjenner til, en utfordring.

Vårt lovverk er, som jeg har nevnt, byttet ut med andre prinsipper. Det er prinsipper vi ønsker å verne om. Det er også verdt å understreke at det er forhandlet fram internasjonale avtaler, som omhandler overføring av foreldreskap over landegrensen. Haag-konvensjonen om adopsjon er sentral i så måte. Hovedformålet med denne konvensjonen er å forhindre kidnapping av og handel med barn. Det er viktig at vi tar vare på disse prinsippene i de lovverkene vi har.

Jeg vil gi honnør til regjeringen, som innenfor rammene av vårt lovverk og internasjonale forpliktelser har forsøkt å finne løsninger for disse barna, der det er mulig. Det er viktig å holde fast ved de grunnleggende prinsippene i barneloven og i internasjonale avtaler når man gjør sånne midlertidige tilpasninger som departementet har lagt opp til. Selv om vi nok har litt ulikt syn på bl.a. fastsetting av farskap og kanskje ikke ville ha valgt akkurat de samme løsningene, virker det som om departementet har bestrebet seg på å lykkes med nettopp det. Like viktig er det at man har gjennomtenkte valg, slik at man nå er forberedt på kravene om at midlertidige regler skal bli permanente. Her må man tenke mer enn et skritt fram.

Endelig er også dette ikke bare et spørsmål om kvinner og barns interesser. Det er i høyeste grad også et spørsmål om forholdet mellom nettopp kvinnen og barnet – det er et spørsmål om foreldreskap og i særlig grad om morskap. Ethvert barns trygghet hviler på dette enkle forholdet, at voksne tar ansvar. Foreldreskap er en hjørnestein i et trygt samfunn – grunnlaget for det som gjør oss til et fellesskap. Lovverket om foreldreskap er noe av det viktigste vi som politikere kan befatte oss med.

Surrogati setter disse spørsmålene på spissen. Surrogati vil ofte kunne føre til tre ulike morsroller. Det kan være rollen som biologisk mor, som er den som føder, den genetiske, som er eggdonor, og den sosiale moren. Ønsker vi å legge sånne rammer for barns forståelse av egen opprinnelse og identitet? Nei, det tror jeg ikke vi gjør. Mor – hva er det, og hvem er det? Vi kan som lovgivere velge om dette begrepet skal være entydig eller ikke. Svaret bør være et ja til å trygge de nærmeste relasjonene mellom mennesker. Ingen kvinner bør oppmuntres til, bes om eller betales for å nullstille sin tilknytning til et lite barn som vokser fram i egen livmor. Ingen kvinner bør oppmuntres til, bes om eller betales for å nullstille den intuitive følelsen av det altoverskyggende ansvar det er å verne om eget barn. Det vil være et sykdomstegn for et samfunn og for fellesskapstanken, hvis man lager lover som setter dette i system.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:50:01]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for muligheten til å ta en relativt vanskelig diskusjon inn i denne stortingssalen, men hvor jeg får anledning til å slå noen ting fast. Det skal jeg komme tilbake til.

Det som kalles for surrogatiarrangementer mellom borgere fra ulike land, er en global virksomhet og har økt formidabelt de seinere åra. Dette har mange konsekvenser. Ulik nasjonal regulering og tilnærming til internasjonal surrogati har ført til at barn fødes uten at de får juridiske foreldre og statsborgerskap. Noen barn strander i fødselslandet, med eller uten sine nærmeste omsorgspersoner.

Det er flere sårbare parter i internasjonale surrogatiarrangementer. Surrogatmødrene kommer ofte fra fattige land og vanskelige kår. Barna og omsorgspersonene, som så sterkt ønsker seg barn, er også sårbare. Surrogatmødrene, barna og omsorgspersonene kan lett utnyttes av en voksende og sterkt kommersiell infertilititetsindustri. Risiko for menneskehandel og trafficking er også stor. Dette tilsier at det er behov for internasjonale løsninger på de problemene vi står overfor, når det gjelder både menneskerettigheter og regulering av såkalt internasjonal privatrett. Jeg kommer tilbake til dette også.

Departementet har de seinere åra arbeidet med spørsmål knyttet til etablering av foreldreskap i saker med tilknytning til Norge, der barnet er født av en surrogatmor i utlandet. Sjøl om eggdonasjon, som er en forutsetning for surrogati, ikke er tillatt i Norge, er Norge forpliktet bl.a. etter FNs barnekonvensjon til å vurdere hensynet til barna og ivareta barns rettigheter på best mulig måte. Barne- og likestillingsdepartementet har i samarbeid med andre departementer utarbeidet brev til etatene – Bufetat, Nav og skatteetaten – om hvordan barneloven og adopsjonsloven skal anvendes i saker om surrogati.

Noen barn født av surrogatmor i utlandet kan imidlertid ikke sikres juridiske foreldre etter gjeldende regelverk. Jeg ønsker at disse barna, som er født av surrogatmor i utlandet, og som allerede er i Norge, skal sikres bedre, og har derfor foreslått en midlertidig forskrift. Denne forskriften innebærer at utenlandske dommer og administrative avgjørelser om farskap vil bli anerkjent og lagt til grunn som gyldige i Norge. Forskriften har vært på høring, og jeg tar sikte på at den trer i kraft så snart som mulig. Før påske sendte vi videre ut på høring et utkast til en midlertidig lov om etablering av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet, som vil fange opp ytterligere tilfeller. Loven vil gi adgang til å etablere foreldreskap for fars ektefelle eller partner etter at far er død, eller etter skilsmisse eller samlivsbrudd.

Representanten Håbrekke stiller spørsmål om hvordan norske myndigheter best mulig kan forebygge at norske statsborgere benytter seg av surrogati.

I en rapport fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe i 2010 om håndtering av surrogatisaker, som ligger på departementets hjemmeside, anbefales det at det utarbeides informasjon fra offentlige instanser der avtaler om surrogati frarådes. Anbefalingen er fulgt opp ved at det er lagt ut informasjon på departementets hjemmeside om norsk regelverk for eggdonasjon/surrogati og om etablering av foreldreskap for barn født av surrogatmor i utlandet. Veiledning om regelverket vil etter mitt syn kunne forebygge bruk av surrogati.

Jeg gjør oppmerksom på at norske utenriksstasjoner ikke veileder om muligheter for bruk av surrogati i utlandet, ei heller om regelverket i andre land. På hjemmesida til et utvalg norske utenriksstasjoner der surrogati er en aktuell problemstilling, frarådes norske borgere å inngå og gjennomføre avtaler med surrogatmødre i utlandet. Det er også sendt informasjon fra norske myndigheter om norsk lovgivning til et utvalg utenlandske infertilitetsklinikker. Jeg har merket meg at representanten Håbrekke mener at vi oftere bør referere til dette rådet. Det skal jeg ta med meg videre.

Begrunnelsen for å benytte surrogatmor i utlandet er mangfoldig. I noen land er surrogati uregulert, og i noen svært få land/delstater er kommersiell surrogati tillatt og regulert. Mange land har erfart at barn som følge av internasjonal surrogati blir uten juridiske foreldre, uten – eller med haltende – statsborgerskap og strander i fødselslandet.

Surrogati benyttes globalt, og saker som oppstår som følge av dette, er dermed transnasjonale. Haag-konferansen for internasjonal privatrett utreder internasjonal surrogati. Sekretariatet har nylig avgitt en foreløpig rapport, der det understrekes at «this global phenomenon may ultimately demand a global solution», jf. nettsiden hcch.net. Haag-konferansen peker på at det er vanskelig, om ikke umulig, å se for seg at hver enkelt stat alene kan løse de transnasjonale problemene som oppstår som følge av surrogati. Den endelige rapporten fra Haag-konferansen, med anbefalinger om mulige løsninger, vil foreligge i april 2013, altså om ett år.

Jeg viser for øvrig til det brevet som ble sendt fra departementet 26. januar 2011, der bioteknologiloven er omtalt, jf. Dokument 8:41 S for 2011–2012. Bioteknologiloven er, som kjent, under evaluering i Helse- og omsorgsdepartementet. I den forbindelse vil spørsmålet om å tillate eggdonasjon, som er en forutsetning for surrogati, bli vurdert. Vi er for øvrig i gang med en breiere utredning av spørsmål knyttet til surrogati og eventuelle nye lovbestemmelser om dette. Dette er bl.a. en oppfølging av Farskapslovutvalgets NOU 2009:5, som har vært på høring.

Mediedebatten de siste åra har vært kraftfull, med sterke ytringer for og imot surrogati. Jeg har stor forståelse for at enkelte har følt seg usikre – og til og med lurt – når det gjelder hvilket regelverk som gjelder i Norge for barn født av surrogatmor i utlandet, og at det har ført til frustrasjon og sinne hos dem som har fått sitt høyeste ønske oppfylt, nemlig å bli foreldre.

Barna våre er noe av det mest dyrebare vi har, og de aller fleste foreldre vil det beste for sine barn. Det er derfor etter mitt syn viktig at alle barn på en enkel måte får anledning til å få etablert juridisk foreldreskap etter norsk rett til en eller begge av sine omsorgspersoner, dvs. sosiale foreldre.

Barn har ingen innflytelse på omstendighetene rundt sin tilblivelse. Hensynet til barnets beste og barns særlige behov for trygghet og stabilitet må tillegges betydelig vekt. Dette har departementet lagt vekt på i arbeidet med midlertidig forskrift og midlertidig lov etter barneloven. Også når det gjelder framtidig lovverk, vil det være et viktig hensyn nettopp å sikre barna.

Spørsmålet om hvem som er barnets far eller mor, er avgjørende i en rekke rettslige sammenhenger. Det å få avklart hvem som er juridiske foreldre til barnet, vil også hindre uklarheter og tvister om dette seinere i livet, f.eks. ved samlivsbrudd eller dødsfall. Det er i tråd med bestemmelsene i barneloven og FNs konvensjon av 20. november 1989 om barns rettigheter, den såkalte barnekonvensjonen, at det offentlige bidrar til at barn bosatt i Norge sikres juridisk far og mor, der dette er mulig.

Barn har alltid blitt til – og vil i økende grad, på grunn av teknologi og globalisering, bli til – på de merkeligste måter. Uansett er det viktig for meg som barneminister å understreke barnas verdi, og at det heldigvis er sånn at de fleste barn, i hvert fall i vår del av verden, er sterkt ønsket. Jeg vil også si at sjøl om man er mot surrogati – og de fleste av oss er nok kritiske til surrogati som sådant – må vi huske på at disse barna blir født, og at de får med seg debatten om surrogati. Det er mange sårbare parter her – som jeg innledet med – og det er viktig for meg å få sagt at sjøl om vi er kritiske til bruk av surrogati, er vi ikke kritiske til de barna som er blitt født.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:59:57]: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg vil også ønske statsråden velkommen til Stortinget i sin nye stilling som statsråd og ser fram til dialog og samarbeid i den forbindelse.

Jeg synes statsråden har mange viktige og gode refleksjoner omkring barnets status og situasjon i de ulike situasjonene som oppstår knyttet til surrogati, og hvordan unger blir til i en moderne verden med ulike teknologiske muligheter. Jeg er også glad for at statsråden er opptatt av å sikre unger trygghet og juridisk trygghet når det er nødvendig å ta grep for å få til det.

Jeg er også glad for at statsråden sier at hun bekrefter at frarådingen som kom sommeren 2010, står ved lag og praktiseres gjennom at den er lagt ut på hjemmesidene til utenriksstasjonene. Det er et svært viktig råd, fordi det nettopp er en oppsummering ut fra alle de utfordringene vi har sett over lang tid.

Samtidig hadde jeg nok ønsket at statsråden ikke bare hadde reflektert omkring konsekvensene av surrogatindustrien og surrogattjenestene rundt omkring i verden. Når det er en internasjonal utfordring, er det nettopp summen av hvordan vi som ulike land i verden håndterer utfordringen, som legger premissene for i hvilken grad unger blir født på måter som vi er kritiske til, som statsråden uttrykte det. Jeg hadde ønsket meg en tydeligere presisering av hva slags verdimessig plattform man bygger denne gjennomgangen på. Ønsker vi å redusere problemene og omfanget av surrogatindustrien? Ønsker vi aktivt å bidra til å hindre at det skjer, nettopp ut fra hensynet til kvinners integritet og ungers unike egenverdi?

Jeg har lyst til å sitere forhenværende statsråd Audun Lysbakken, som sa følgende til Klassekampen i juni 2010:

«Jeg vil sterkt advare norske borgere mot å reise utenlands for å få barn på denne måten. Surrogati er forbudt i Norge, og norske myndigheter kan ikke garantere at det i framtida blir mulig å omgå dette ved å reise til andre land».

Jeg håper statsråden kan bekrefte at hun står på den samme politikken og de samme klare signalene som har kommet fra regjeringen tidligere.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [16:03:13]: Representanten Håbrekke spør hva slags verdimessig plattform som er regjeringas og mitt utgangspunkt. Vår verdimessige plattform er hensynet til barnas beste. Det mener jeg må være avgjørende i disse sakene. Sjøl om vi er kritiske til og til og med mot surrogati, må vi sørge for at de barna som blir født på denne måten, får en trygghet. Jeg mener det blir feil å bekjempe surrogati ved å underminere tryggheten til de barna som allerede er født og er i Norge. Så må vi jobbe internasjonalt for å få gode regimer for å få effektive virkemidler mot bruk av surrogati. Spesielt viktig er det kanskje i land som er preget av mye fattigdom, og hvor regelverket og myndighetsutøvelsen ikke er like god som det vi er vant til.

Men det er maktpåliggende for meg å jobbe for at de barna som er i Norge, som er født på den måten, skal få en trygghet, og at de ikke må leve for lenge i en usikkerhet rundt sin situasjon og sin juridiske status.

Så får vi diskutere hvordan vi skal forholde oss når vi skal jobbe med det permantente lovverket. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, er det sånn at vi nå snart får en midlertidig forskrift, som forhåpentligvis trer i kraft medio mai, og så får vi en midlertidig lov. Da blir det viktig at de borgerne som er i en situasjon som denne loven adresserer, at de også gjør sitt for å bidra.

Det er klart at det er ikke helt lett, heller, å henge med i den medisinske og teknologiske utviklinga og i reisemønsteret til norske borgere. Det betyr at det ofte vil ta noe tid før vi klarer å møte de utfordringene som oppstår, fordi dette er så komplisert, og ofte kan det være vanskelig å få klarhet i de faktiske forholdene. Det vi ikke ønsker å bidra til, er f.eks. at barn blir utsatt for tingliggjøring, eller at mødre blir utsatt for handel eller utilbørlig press. Samtidig må vi sikre at vi gjør vårt for at de barna som er her, får en trygghet. Det er ofte vanskelig å balansere, men debatten må i hvert fall føres på den måten at ikke de barna som blir født, opplever at de er mindre verdt.

Gunn Karin Gjul (A) [16:06:37]: Jeg er glad for at vi får lov til å diskutere en så pass viktig sak som surrogati er, ikke minst ut fra at det faktisk dreier seg om kanskje de mest fundamentale spørsmålene knyttet til foreldre og barn.

Jeg opplever egentlig at den debatten vi har her i Norge akkurat nå, dreier seg om to spørsmål: Det ene spørsmålet er hvordan vi prinsipielt mener lovverket i Norge skal utformes i årene framover – om vi er for eller imot surrogati. Det andre er hvordan det norske samfunnet tar vare på de ungene som allerede er født gjennom surrogati i utlandet.

Jeg har lyst til å berøre det temaet som jeg nevnte nå sist, først. Vi vet at det er flere hundre unger, ja kanskje opp mot 800–900 som er født ved surrogati i utlandet. Vi vet også at det blir født stadig flere, og vi vet at disse barna blir født innenfor alle typer familieformer. Det er enslige – både menn og kvinner – det er heterofile familier, og det er homofile familier.

Fram til sommeren 2010 tror jeg vi ærlig må innrømme at vi hadde et ganske uklart regelverk, og vi hadde en uklar praksis for hvordan vi skulle håndtere disse tilfellene. Mange av disse familiene som nå har fått brev fra Folkeregisteret om at foreldreskapet kan bli slettet, har overhodet ikke tøyd regelverket. De har hele tida spilt med åpne kort, og fått veiledning og råd om hvordan de skulle gå fram. Det gjelder ikke minst de familiene som har barn som er litt større, og som ble født før 1. juli 2010. For dem oppleves det brutalt når de i ettertid får en uskyldig vinduskonvolutt hvor de med byråkratiske formuleringer blir fortalt at de ikke er foreldre til sine barn, eller at foreldreskapet kan bli slettet. Mest brutalt er det for de to familiene som fikk det brevet i fjor sommer om at foreldreskapet faktisk var slettet. Det er egentlig ikke så veldig vanskelig å forestille seg hvilken følelsesmessig påkjenning disse familiene har vært i de siste ni månedene. Jeg må si at jeg derfor har et behov for å be disse ungene og disse familiene om unnskyldning for det byråkratiske rotet vi har utsatt dem for – vi burde tatt ting i en annen rekkefølge enn det vi har gjort.

Sjøl om noen misliker måten ungene har blitt til på, har vi en plikt til å gi disse barna samme trygghet og samme rettigheter som alle andre barn i Norge har. Det gjør vi ved å gi ungene juridisk tilknytning til sine foreldre – enten direkte eller via stebarnsadopsjon. Det er altså nå utformet en midlertidig forskrift, som statsråden forteller oss vil tre i kraft ganske raskt. I tillegg er det sendt ut et forslag til en midlertidig lov som vil fange opp de tilfellene som ikke kan tas med i forskriften. Jeg mener det er viktig at disse regelendringene kommer på plass raskt. Familiene som i fjor fikk brevene, føler en stor utrygghet overfor norske myndigheter. Først når sakene deres er rettet opp, vil de igjen føle den stabiliteten og tryggheten som enhver familie i Norge bør ha.

Så til de prinsipielle spørsmålene rundt surrogati. Jeg tror vi først må si at vi må anerkjenne at stort sett alle voksne har et ønske om å få barn, og at det ikke er noe galt i seg sjøl. Jeg vil overhodet ikke være med og moralisere over dem som gjør ganske mye for å få de ungene, enten det er gjennom klinikker i Norge, på St. Olavs Hospital eller på Ullevål de får hjelp til å få barn. Heller ikke vil jeg være med og moralisere over dem som velger surrogati. Men det betyr ikke at vi skal la være å sette grenser for hva vi tillater og ikke. I dag er jo surrogati forbudt i Norge, men vi utfordres daglig av de bestemmelsene, nettopp ved at vi ser at mange omgår regelverket. Jeg ser for meg at vi har tre måter å løse det på.

Den ene måten er å sette klare, tydelige grenser for surrogati og stenge igjen alle de juridiske smutthullene. Men vi må stille oss spørsmålet: Vil norske borgere av den grunn la være å gjøre det?

Så kan vi selvfølgelig åpne for surrogati i Norge. Representanten Håbrekke har jo skissert mange av de betenkelighetene vi har der.

Det tredje alternativet vi har, er å ha det sånn som det er i dag, at vi sier nei i Norge og aksepterer at det skjer i utlandet.

Ingen av de tre løsningene synes jeg er gode, og jeg er egentlig enig i det statsråden sier, at vi har behov for å få et internasjonalt regelverk på plass som kan regulere det, sånn at vi slipper at folk reiser til utlandet og omgår det regelverket vi har.

Solveig Horne (FrP) [16:11:52]: Det er ikke noen enkel sak interpellanten har tatt opp i dag, og det skal det kanskje ikke være heller. Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne – om man skal komme med forslag til hvordan dette kan gjøres enklere, eller om vi skal ta en generell debatt.

Jeg har lyst til å starte med det som statsråden også var inne på, at uansett hva vi politikere vedtar og diskuterer i denne salen, kommer barn til å bli laget i Norge, på forskjellige måter, enten vi liker det eller ikke. Det som statsråden var inne på i slutten av sitt innlegg, var at selv om vi er imot eller er kritiske til surrogati, så er vi ikke imot eller kritiske til de barna som blir født. Undertegnede representerer et parti, Fremskrittspartiet, som hele veien har sagt at vi er imot surrogati. Vi ønsker ikke surrogati, og vi ønsker ikke at det skal bli lovlig i Norge, heller. Det kommer jeg til å forholde meg til og stå bak helt til det blir gjort en endring, og det kan jeg ikke se kommer til å bli gjort i nærmeste framtid.

Likevel vet vi at det er personer som reiser til utlandet og benytter seg av surrogati. Selv om vi mener at det ikke er en menneskerett å få barn, vet vi at det å få barn er et sterkt ønske for veldig mange, og da blir det mange ganger feil av oss politikere å stå og moralisere over måten det blir gjort på. Men vi kan mene det, og Fremskrittspartiet ønsker ikke å åpne opp for at det skal bli lovlig med surrogati. Vi ser likevel at surrogati blir brukt. Da er, som flere har vært inne på, det viktigste å få en trygghet for de barna som er kommet til landet, og å få på plass internasjonale avtaler og lover, slik at vi får bukt med den utviklingen vi har sett i India, der det nå er flere «fabrikker» som nesten driver med menneskehandel av barn.

Det som også er et dilemma her, er hele tankegangen. Mange av de landene som godkjenner surrogati, har en helt annen tilnærming til og tankegang når det gjelder dette, enn det vi norske politikere har. Det viser helt klart den seansen som familiekomiteen hadde da vi var i USA og hadde et møte med en surrogatforening. Det var nesten sånn at man var på to vidt forskjellige planeter når det gjaldt hva slags tilnærming man hadde til dette. I norsk lovverk sier vi at den som føder barnet, er biologisk mor. Interpellanten var inne på at det barnet som blir født, på en måte har tre mødre. Den biologiske moren som føder barnet, blir i utlandet ikke regnet som mor, det er det den som har gitt de biologiske eggene, som blir. Mens man i Norge sier at det er den som føder barnet, som er mor, er det ifølge andre lands lovverk den som mottar barnet, eller som har biologisk tilknytning til det, som er mor. Så det er en problemstilling.

Jeg hadde en personlig opplevelse i et møte der vi diskuterte surrogati på helt generelt grunnlag, der en person som deltok, plutselig sa at ja, jeg har benyttet meg av surrogati på grunn av at jeg har vært igjennom så sterke kreftbehandlinger at jeg ikke kunne få flere barn. Hun brukte sine biologiske egg og sin manns sperma, og fikk søsteren sin til å bære dette barnet fram. Det var for henne en helt naturlig ting å gjøre.

Da min søster – nå begynner vi å bli litt personlige her – spurte om jeg hadde kunnet gjøre dette for henne, må jeg si at jeg som person ville kommet opp i et dilemma med tanke på hva jeg hadde svart. Men dette var litt utenom det jeg skulle si. Samtidig viser dette bare hvor vanskelig temaet «surrogati» er. Derfor, som jeg også sa, er det viktig at vi sikrer de barna som blir en del av dette.

Jeg tror det er viktig at vi er flinke til å opplyse norske innbyggere som reiser til disse landene, om at dette ikke er akseptert, at det er ulovlig med surrogati, og hvilke utfordringer de støter på når de gjør dette likevel, og når de står overfor dilemmaet om de skal gjøre det. Vi kan jo ikke begynne med å si at det er straffbart. Da er det viktig at de er opplyst om at de får en stor utfordring når de kommer til Norge med sitt barn, som blir utsatt for en stor belastning.

Så igjen: Dette er en vanskelig debatt og et etisk dilemma, som vi kommer til å diskutere flere ganger.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [16:17:13]: Det er viktig i disse debattene å ha med seg at de problemstillingene som vi står overfor, og det som kommer fram i interpellasjonen fra Håbrekke, er et tydelig uttrykk for at teknologien gir oss mange muligheter, men også veldig mange utfordringer, og skaper problemstillinger som vi tidligere ikke har måttet forholde oss til.

Det er også spørsmål som for veldig mange handler om verdier, om etikk. Hva slags virkemidler synes man det er greit at man tar i bruk for å få barn? Og er det noen virkemidler som er lettere å akseptere enn andre, eller er dette virkemidler som man kan sidestille?

Denne debatten inneholder, som flere har vært inne på, to spor. Den handler for det første om hvordan man håndterer spørsmålet om surrogati isolert sett på et mer generelt og prinsipielt nivå, og hvordan vi skal forholde oss til at lovgivning i ulike land har en annen tilnærming enn man har i Norge. Det andre spørsmålet er hvordan vi forholder oss til de barna som er født, og hvordan man da skal finne en løsning på de juridiske spørsmålene og utfordringene dette skaper.

Det er viktig, som statsråden var inne på, at barnas rettigheter blir ivaretatt, uavhengig av hva man måtte mene om spørsmålet om surrogati. Det har Norge internasjonale forpliktelser til å gjøre. Det er viktig å ha med seg at for noen er ikke disse spørsmålene bare politiske spørsmål som handler om en teoretisk tilnærming til surrogati, eller bare et etisk spørsmål, men det handler faktisk om det som er ens aller nærmeste og aller kjæreste. Derfor er det viktig at man skiller mellom de to debattene.

Regjeringen har, som statsråden har vært inne på, gjort en jobb for å prøve å finne løsninger for dem som allerede har blitt født, og som allerede har kommet til Norge. Man håper gjennom en midlertidig forskrift at man skal kunne fange opp dem som allerede er kommet i den situasjonen.

Samtidig er vi som politikere forpliktet til å ta hensyn til og finne løsninger for barna, men vi må også klare å heve oss over enkeltsakene og se hva slags lovgivning vi ønsker oss i Norge. Vi må også ha med oss at alle de valgene vi tar i disse spørsmålene, eventuelt vil kunne bidra til en videre liberalisering av lovverket og legge grunnlaget for nye debatter og spørsmål om ytterligere liberalisering. Vi må være klar over at disse spørsmålene hele tiden vil være i utvikling, på samme måte som teknologien hele tiden gir oss nye muligheter.

Bioteknologiloven er under evaluering, som flere har vært inne på. Da vil spørsmålet om å tillate både eggdonasjon og igjen, kanskje, surrogati fort bli diskutert. Det er naturlig at dette er spørsmål som kommer opp i den forbindelse.

Senterpartiet har hatt en restriktiv holdning til mange slike typer spørsmål, men hvordan en skal forholde seg til debatten videre, må partiet ta stilling til.

Det som gjør det krevende med å ha disse to debattene samtidig, er at de som i dag velger å reise utenlands og få barn ved hjelp av surrogati, gjør det med åpne øyne, og de vet hva slags konsekvenser det kan få. Utfordringen vår er at det ikke bare er disse foreldrene det handler om, som vi kan straffe eller gi sanksjoner, men at det faktisk har kommet et barn til verden. Det gjør at nettopp disse spørsmålene blir veldig, veldig krevende.

Laila Dåvøy (KrF) [16:21:07]: Debatten om surrogati dreier seg om voksnes behov for og ønsker om å få barn. Men som interpellanten så riktig påpeker, reiser dette en rekke etiske og juridiske spørsmål rundt barnets og surrogatmorens situasjon.

Jeg tror ikke vi i dag har et flertall i vårt samfunn for å tillate surrogati. Jeg er glad for at flertallet i Bioteknologinemnda ønsker å beholde det nåværende forbudet. At andre land tillater surrogati, gjør ikke de etiske og juridiske problemstillingene mindre viktige.

Det sies at et lovforbud mot surrogati som også gjelder nordmenn i utlandet, ikke vil være effektivt, og at det vil være umulig å følge opp. Vel, det setter jeg et spørsmålstegn ved; jeg har ennå ikke sett eller hørt noe som dokumenterer dette. Tvert imot: Vi har allerede en lovbestemmelse, nemlig forbudet mot sexkjøp i utlandet, der nordmenn kan få problemer og bli straffet i Norge dersom de kjøper sex i utlandet.

Surrogati i seg selv reiser flere spørsmål enn det gir svar. I flere land som tillater surrogati, er lovgivningen tilrettelagt for kommersielt surrogati. Snakker vi ikke da om produksjon av og handel med barn? Hva med kvinnen som bærer fram barnet, har hun et reelt valg?

Jeg så en svensk dokumentar nylig, fra India. Indiske unge mødre ble surrogatmødre på grunn av pengene de fikk. Samtidig måtte de reise fra egen mann og egne barn for å bo på en klinikk under hele svangerskapet. Hva da med kvinnens egne barn som måtte leve uten mamma i månedsvis, kanskje år dersom kvinnen fødte mer enn ett surrogatbarn? Gjør de dette frivillig, eller blir de tvunget? Vi kjenner alle hvilken svak stilling kvinner i mange land har. Vi kan vel ikke sitte her i Norge og late som om alle surrogatmødre gjør dette kun for å hjelpe andre til å få barn?

Noen bruker diskrimineringsargumentet når kvinner uten livmor ikke får barn, eller når homofile ikke får barn. Men er det virkelig det? Er det en menneskerett å få barn? De fleste vil nok svare nei på det. Barnets rett må etter min mening alltid stå i fokus. Barn har en rett til å kjenne sine biologiske foreldre og få omsorg fra dem. Det sier i alle fall FNs barnekonvensjon, som vi har sluttet oss til. Er biologisk familie uviktig for enkeltmennesker? Er det riktig at et samfunn legger til rette for å frata mennesker mulighet til å vokse opp med eller kjenne sitt opphav og sin familie?

Et annet spørsmål er hvem som skal ha rett til å bestemme over fosteret. Kan surrogatmor ta abort hvis hun ønsker det? Kan de som har bestilt barnet kreve abort dersom det påvises avvik? Hva hvis surrogatmor dør eller skades under fødsel? Hva hvis barnet skades under fødsel?

Flere har vært inne på at vi står foran en revisjon av bioteknologiloven. Det har fra arbeiderpartikvinnene kommet krav om at vi nå bør tillate eggdonasjon. Dersom dette blir en realitet, mener jeg at veien til surrogati blir kortere.

Flere har også vært inne på hvem som egentlig er mor ved eggdonasjon og surrogati. Barnet kan ende opp med tre mødre: En genetisk mor som gir egget, en biologisk mor som bærer frem barnet, og en sosial og juridisk mor, hun som har bestilt og ønsker barnet. Kan dette skape eksistensiell forvirring hos barnet senere? Hvem er jeg? Hvem er egentlig mine foreldre?

Som interpellanten var inne på i sitt andre innlegg, har det stor betydning hvordan vi som samfunn tilrettelegger når vi opplever at enkelte reiser til utlandet og gjør bruk av surrogati. Det har betydning hvordan vårt samfunn reagerer på dette. Jeg er også opptatt av barna som kommer i en slik situasjon, men for meg er barnets rettigheter mer enn at vi ordner opp juridisk. Det er mange andre eksistensielle spørsmål knyttet til surrogati, som jeg har prøvd å si litt om i mitt innlegg. Hvis det er slik at bare man ordner opp juridisk, at det ikke har noen konsekvenser, og at vi heller ikke har et klart lovverk mot surrogati, gir det også en rekke signaler. Jeg vil på det sterkeste advare mot at vi tillater surrogati både i Norge og i utlandet.

Håkon Haugli (A) [16:26:38]: Debatten om surrogati handler om voksnes behov, sa forrige taler. Ja, handler ikke det å få barn alltid om voksnes ønsker og behov?

I fjor sommer fikk en del foreldre som har fått barn ved surrogati, brev om at de ikke lenger var registrert som juridiske foreldre til sine barn, tilknytningen var slettet eller skulle slettes i Folkeregisteret. Noen av barna sto igjen uten juridiske foreldre i Norge, andre har mistet den juridiske tilknytningen til én av to. Med et pennestrøk ble en rekke barn gjort foreldreløse, rettighetsløse, noen også statsløse.

Det skal ikke mye empati til for å forstå at det er forferdelig for barn og foreldre å havne i en slik situasjon. Det er heller ikke vanskelig å forstå den store usikkerheten det har skapt hos alle andre barn og foreldre i samme situasjon. Jeg føler, som representanten Gjul, behov for å be om unnskyldning for det disse familiene opplever.

Det er viktig å understreke at mange av foreldrene ikke har tatt seg til rette. Mange har søkt veiledning fra norske myndigheter om hvordan de skulle gå fram, før barnet ble født. Jeg kjenner til et par som i 2008 tok kontakt med Nav om rettigheter dersom de fikk barn via surrogati i USA med egne egg- og sædceller. De fikk som svar – skriftlig – at dersom de hadde juridiske dokumenter som beviste at de var foreldre, ville de ha krav på foreldrepenger – og underforstått juridisk farskap/morskap. Slik gikk det ikke. På tross av at både mor og far er genetiske – og ikke minst sosiale – foreldre, er det bare far som regnes som juridisk forelder. Hans genetiske bidrag – sædcellen – gir juridisk foreldreskap til barna, hennes bidrag – eggcellen – ikke. At begge er barnets reelle foreldre med alt vi legger i begrepet «foreldre», har ingen betydning.

Jeg er veldig glad for at barne- og likestillingsministeren sier så tydelig at barnets beste må være utgangspunktet. Jeg tror vi må ha som utgangspunkt at folk får barn på måter som andre kan oppfatte som kritikkverdige. Det er bra at regjeringen vil rydde opp i denne situasjonen. I 1915 opphevet Stortinget skillet mellom såkalte ekte og uekte barn. At barn født utenfor ekteskap skulle ha færre rettigheter enn ektefødte, framstår i dag som en uhyrlig tanke. Men det er altså slik vårt system fungerer når det gjelder de såkalte surrogatbarna. Det er ille at Norge behandler menn og kvinner ulikt, og det er ille at samfunnets ressurser brukes til å trekke foreldreskap i tvil – der det reelt sett ikke er noen tvil.

Surrogati er ikke tillatt i Norge. Men det er tillatt i en rekke andre land, og så mange som 900 norske barn kan være født på denne måten. Det er ingenting ulovlig ved måten disse barna er kommet til verden på. Avtalene som er inngått, er gyldige og rettskraftige i det land der barnet er født. De fleste barn født ved surrogati i utlandet, har både en mor og en far, mens noen har bare én forelder, andre har to foreldre av samme kjønn. Det siste har fått mest oppmerksomhet, fordi de – av åpenbare årsaker – ikke begge er biologiske foreldre.

Likevel: Etter norsk rett er det surrogaten alene, eventuelt også hennes ektemann, som er barnets eneste foreldre. Etter hjemlandets rett har hun ingen rettigheter og plikter, mens hun etter norsk rett har alle. Vi eksporterer med andre ord norske rettigheter til personer som ikke ønsker dem, og plikter til land som ikke anerkjenner dem. Ingen hensyn taler for å sette barnets beste til side på denne måten.

Interpellanten representerer et parti som har vært den viktigste bremseklossen i familiepolitikken. Partiet bruker nå ord som «barneproduksjon» om surrogati og sammenlikner det med kidnapping og sexkjøp. Partiet fremmet nylig forslag – en såkalt pappastrategi – som rammer enslige, heterofile barnløse og homofile. Kristelig Folkeparti vil innskrenke mulighetene for adopsjon og redusere tilbudet om hjelp til ufrivillig barnløse. Det handler ikke om å sikre barna. Dagens interpellasjonsdebatt føyer seg inn blant slike initiativ.

Verden er full av barn som trenger omsorg. Adopsjon må bli et reelt alternativ for alle som ønsker barn. Slik er det ikke i dag. Foreldre av samme kjønn er i realiteten avskåret fra å adoptere. For alle andre er saksbehandlingstiden for lang. Norge samarbeider bare med halvparten så mange adopsjonsland som Danmark. Det er mange ting vi kan og bør gjøre for å øke mulighetene for adopsjon i Norge.

Sjelden er den forslitte klisjeen om å ha to tanker i hodet mer på sin plass. Å sikre at barn som lever i Norge, har en juridisk tilknytning til sine foreldre, er ikke det samme som å si ja til surrogati. Surrogati reiser en rekke etiske spørsmål. Om én ting kan det imidlertid ikke være uenighet: Barn trenger foreldre!

Lene Vågslid (A) [16:31:28]: Uavhengig av standpunkt til ulike måtar som ungar blir til på, meiner eg det er viktig at me alle må akseptere at det er heilt legitimt å ynskje seg barn. Det er å stadfeste barns eigenverdi, som statsråden sa. Eg meiner at du er ikkje ein egoist om du ynskjer deg eit barn. Det treng ikkje vere ein artikkel i Menneskerettskonvensjonen for at ynsket om barn er legitimt. Det er for svært mange eit stort og ektefølt ynske, og det må vere eit legitimt ynske. Det er berre å sjå rundt om i samfunnet kor mykje som er sentrert rundt familien, kor mykje eksistensielt som ligg i det å stifte familie for mange. Det er legitimt å ynskje seg barn. Så er det heilt klart at ein må regulere korleis det skal kunne gå til.

Debatten om surrogati er ikkje ein enkel debatt. Det er ein stor og nyansert debatt, og eg synest heller ikkje at ei klar løysing peikar seg ut som den perfekte.

Når det gjeld spørsmålet om dei ungane som me har debattert her til no, bør ikkje det vere vanskeleg. Eg er veldig glad for at regjeringa no ryddar opp i situasjonen for dei ungane som i fleire månader har vore utan juridiske foreldre.

Som representanten Haugli sa, må me styrkje moglegheita for adopsjon. Me har jo i dag heldigvis ei felles ekteskapslov, men m.a. som følgje av mangel på samarbeidsland har ikkje homofile i dag ei reell moglegheit til å adoptere. Eg ynskjer sterkt at me arbeider meir aktivt for å skaffe nokon fleire samarbeidsland enn dei me har i dag, og for å gjere adopsjonsprosessane betre.

Forsking og utvikling innafor assistert befrukting er òg viktig. Noreg har heilt sidan 1980-talet vore i førarsetet når det gjeld å ta i bruk ny teknologi og utvikle nye metodar. Om lag 30 000 ungar i Noreg er fødde som eit resultat av assistert befrukting. Mange har fått sitt ynskebarn, og eg er stolt over at me er gode på dette i Noreg. Det kunne vere årsaker som før gjorde at ein ikkje kunne få barn, men det kan i dag gjennom behandling føre til at ein kan få det. Noko av det som gjorde at ein tidlegare kanskje ville ha vurdert surrogati, kan løysast gjennom assistert befrukting.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av å avgrense bruken av surrogati i utlandet. Då er det med litt undring eg ser på forslaget som ligg i Stortinget, om eit likeverdig foreldreskap, eller den såkalla pappastrategien. For eg meiner at det er viktig at me òg ser politikken i ein heilskap. Dersom det då er slik at ein svekkjer ordninga med assistert befrukting, og i tillegg kanskje skal foreslå å reversere ekteskapslova, trur Kristeleg Folkeparti då at ein ville få eit mindre omfang av bruk av surrogatmødrer i utlandet? Det trur ikkje eg. Eg trur me kan gjere meir – og me gjer mykje i Noreg – for at fleire kan få moglegheita til å få barn.

Eg vil òg ta opp bruken av omgrep. Me høyrer ofte omgrep som «surrogatbarn», «donorbarn» og «prøverørsbarn» – veldig få snakkar om heimelaga barn, og det skal me kanskje heller ikkje begynne med. Eg meiner me skal vere varsame med å setje merkelappar på ungar. Eg påstår ikkje at nokon gjer det i denne debatten, men eg føler at me som politikarar har ei viktig oppgåve i også å arbeide mot stigmatisering, og me må minne oss sjølve på kva me gjer når me brukar desse omgrepa. Synet på barn skal jo vere at alle er like mykje verde, og at dei skal ha dei same rettane. Som statsråden sa på ein glimrande måte, kan me gjerne vere kritiske til surrogati, men me skal ikkje vere kritiske til ungane.

Eg vil gjerne invitere Kristeleg Folkeparti til å vere med oss i arbeidet med å presse på for å få fleire samarbeidsland som vil tillate homofile å adoptere, presse på for å utvikle og forske meir på teknologi og metodar innanfor assistert befrukting.

Eg har sett i Kristeleg Folkeparti sitt partiprogram at dei òg ynskjer å utvikle ordningar med assistert befrukting, noko eg synest er kjempebra. Det einaste eg er litt nysgjerrig på, er kva dei legg i ordet «utvikle». Det kunne det jo vere interessant å få eit svar på.

I respekt for saka er heile debatten om for eller mot surrogati i Noreg ikkje ein debatt me kan ha no i sin heilskap. Det handlar no fyrst og fremst om å sikre dei ungane som me har nemnt i debatten, som står utan juridiske foreldre, og så vil det kome debattar seinare om korleis me skal handtere surrogatispørsmålet. Eg synest òg det er veldig interessant det som statsråden seier om å sjå på internasjonale løysingar når det gjeld menneskerettar og regulering av såkalla internasjonal privatrett.

Fyrst og fremst er det viktig at me styrkjer dei områda me har i Noreg for å hjelpe både menn og kvinner med å få sitt ynskebarn. Me må styrkje arbeidet med adopsjon, og forsvare og utvikle ordninga med assistert befrukting.

Øyvind Håbrekke (KrF) [16:36:51]: Jeg vil begynne med å takke for debatten. Den har vært interessant, og det er mange viktige forhold som er berørt av mange talere i et omfattende tema.

Jeg sa i mitt innlegg at jeg er glad for at det er så bred enighet om å stå opp for barns unike egenverdi og for kampen mot utnytting av kvinner, og dermed si nei til surrogati.

Jeg kan vel oppsummere debatten med å si at jeg er glad for at det er ingen som har tatt til orde for å tillate surrogati, og i så måte bekrefter at politikken ligger fast. Samtidig har signalene om hvordan man tenker framover, gitt meg – jeg vil tillate meg å si – en betydelig overraskelse i debatten. Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle stå her og si det. Men den åpenhet og mangelen på tydelighet i retning i politikken framover må jeg si at jeg er litt forundret over.

Det har vært diskusjoner om hvordan man skal ordlegge seg, og hva man mener om det prinsipielle knyttet til surrogati. Jeg er enig med SVs partileder og forhenværende barneminister, som sier bl.a. i en kronikk i VG:

«Vi bør utfordre dette som et av mange dilemmaer i debatten om surrogati; selv om en mann er biologisk far til barnet – er en slik transaksjon likevel handel med barn?»

Det er et vesentlig og sentralt spørsmål å stille.

Jeg hører mange rød-grønne politikere som er opptatt av å peke på dilemmaene og de ulike hensynene som her står mot hverandre. Ja, det er nettopp det som er politikk. Det er når ulike interesser møtes at vi trenger politikk. Det er da det er vår oppgave å ta stilling til hvilken interesse er det vi setter først, og hvilken interesse er det vi setter som nr. to. Det er politikkens hovedoppgave. Nettopp da er det vi skal ta stilling – for barnas interesser og for kvinner som i dag blir utnyttet i andre deler av verden. Jeg er litt forundret over at jeg ikke hører flere rød-grønne stemmer med et sterkt engasjement for nettopp den problemstillingen. Jeg må si jeg er veldig overrasket.

Jeg er også forundret over den manglende bevisstheten om hvilke hensyn som ligger bak de internasjonale konvensjoner som Norge er forpliktet av på dette området. Der er barnets beste langt videre definert enn det man omtaler her som barnets beste, som ensidig et behov for juridisk foreldreskap. Det er viktig, men barnets beste omfatter mye, og vi må ta hele debatten for å beskytte barn og kvinner i framtiden.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [16:40:08]: Jeg syns dette har vært en interessant og spennende debatt, til ettertanke. Jeg kommer til å bruke litt tid i etterkant på å reflektere over hva som ble sagt her. Vi får også rikelig anledning til å ta denne diskusjonen i sin fulle bredde framover, i og med at vi også skal etablere et permanent lovverk etter hvert.

For å berøre noen av innleggene som har vært: Jeg har også full forståelse for at de foreldrene som var berørt av brevet fra Skattedirektoratet, fikk seg ikke bare en overraskelse, men de fikk seg en livskrise, og sånt skal ikke skje. Derfor har vi også gjort hva vi kan for å rydde opp gjennom den midlertidige forskriften og den midlertidige loven, sånn at vi får etablert det juridiske, og ingen skal leve i usikkerhet når det gjelder det som er mest verdifullt for dem, og som betyr mest.

Så har det vært påpekt de ulike dilemmaene knyttet til dette. Som representanten Håkon Haugli tenker jeg også at utgangspunktet er at både det å få barn og det ikke å få barn handler om voksnes behov, begge deler. Det å karakterisere det ene som noe som først og fremst har med hensynet til barna å gjøre, kjøper jeg ikke. Det er voksnes behov for å få barn som er utgangpunktet når man får barn, og noen ganger får man det også sjøl om man egentlig ikke hadde ønsket det. Som representanten Vågslid påpeker: Det er helt legitimt å ønske seg barn, men det er ikke legitimt å gjøre det på hvilken som helst måte.

Men så er dilemmaet med det bakteppet som vi har, og det vi nå vet om surrogati og spesielt i en del fattige land med dårlig juridisk beskyttelse, men det kan også gjelde rike land, at vi på den ene siden er kritiske til surrogati og har forbudt det i Norge, samtidig som vi vet at det er mange som reiser ut – og egentlig flere og flere – for å skaffe seg barn likevel, og hvordan vi skal forholde oss til det. Jeg kan ikke se at det har kommet opp spesielt gode forslag, egentlig, i denne debatten til hvordan man skal forholde seg til det, kanskje spesielt ikke fra Kristelig Folkeparti. Jeg syns ikke at Kristelig Folkeparti er tydelig i debatten. Vil man at vi skal straffeforfølge nordmenn som reiser utenlands for å skaffe seg barn? Vil Kristelig Folkeparti at vi skal la være å gi rettigheter til disse barna, eller at vi skal gjøre det vanskeligst mulig å gi rettigheter til barna? Det syns jeg er uklart.

Det jeg i hvert fall er glad for, er at alle – så vidt jeg kan forstå – understreker at disse barna har en egenverdi uansett, og at det skal være sånn at sjøl om man er kritisk til surrogati, er man ikke kritisk til barna.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.