Solveig Horne (FrP) [14:25:11]: Rettssikkerheten er en kjerneverdi i det norske samfunnet. Alle skal kunne stole på at deres stemme blir hørt, og at man får en rettferdig behandling. Dette er ofte kompliserte systemer og rettigheter selv for voksne, ansvarlige mennesker å forholde seg til. Enda vanskeligere er det for barn.

Nettopp derfor er det så viktig at vi som lovgivere, og ikke minst regjeringen, sørger for at vi har systemer som ivaretar og sikrer barns rettssikkerhet i alle sammenhenger. Mange av dem som tar kontakt, sier at barnevernloven vi har i dag, er god, men blir ikke fulgt opp. Da er det viktig at vi hele veien passer på at det skjer.

Vi har gode rammeverktøy å forholde oss til når vi skal lage systemer som ivaretar barns rettssikkerhet. FNs barnekonvensjon ble ratifisert av Norge i 1991 og innlemmet i norsk lov i 2003. Spørsmålet er hvorvidt FNs barnekonvensjon er satt ut i praksis i Norge. Er det rom for forbedringer som sørger for at barn blir ivaretatt på en bedre måte? Mitt svar er ja.

Jeg er glad for at statsråden gjennom mange år her på Stortinget har vist et stort og brennende engasjement for småbarn og barns vilkår og rettigheter. Fremskrittspartiet har derfor store forventninger til at dette engasjementet skal resultere i handling. Bakgrunnen for min interpellasjon er derfor å sette disse spørsmålene på dagsordenen, samt å komme med noen konkrete utfordringer til statsråden.

Det har lenge vært stort fokus på problemer og utfordringer knyttet til barns rettssikkerhet bl.a. i barnevernet. Opposisjonen har fremmet flere konkrete forslag, og vi har hatt mange gode debatter i denne sal uten at det dessverre har kommet så mange konkrete forslag fram. Det har heller ikke hjulpet på situasjonen at vi har hatt fem ulike statsråder med ansvar for disse spørsmålene de siste syv årene. Jeg håper derfor at statsråd Thorkildsen får utrettet mye i løpet av det halvannet året hun har fram til valget i 2013.

Min første utfordring går direkte på barnevernet og bruken av sakkyndige. Vi er alle kjent med at fylkesnemndene ble opprettet for å bedre rettssikkerheten. Men har det blitt bedre? Når Fremskrittspartiet fremmet forslag før jul om å legge oppgavene over til domstolen, tok flere opp i debatten hvor viktig det var å sikre rettssikkerheten for disse barna. Da må vi kunne tørre å ta en debatt om disse fylkesnemndene fungerer optimalt. En opplever ofte at oppnevnte sakkyndige er de samme eller kommer fra samme miljø som har vært involvert i barnas situasjon tidligere. Dette betyr at man får en praksis knyttet til fylkesnemndene som kan minne om bukken og havresekken. Dette er generelt et dårlig rettsprinsipp. Fremskrittspartiet mener derfor at fylkesnemndene må bli langt flinkere til å oppnevne egne sakkyndige som har en større avstand og dermed opptrer med friske øyne i hver enkelt sak. Da er min utfordring til statsråden om hun deler den bekymringen, og om hun vil se på løsninger her.

Min andre utfordring er knyttet til muligheten for å etablere en egen familiedomstol istedenfor fylkesnemndene. Raundalen-utvalget har lagt fram flere konkrete forslag til endringer i barnevernet. Blant annet foreslår utvalget – og flere andre har nå hengt seg på det – å etablere en egen familiedomstol som erstatning for fylkesnemndene. Dette vil etter mitt syn bidra til å trekke opp tydeligere skillelinjer mellom barnevernet og rettsprinsippene. Et slikt tiltak vil også være med og styrke barns rettssikkerhet i vanskelige avgjørelser knyttet til omsorgsovertakelse.

Vi ser dessuten at mange saker som blir avgjort i fylkesnemndene, blir anket inn til domstolene. Etablering av en egen familiedomstol kan derfor bidra til å øke rettssikkerheten og føre til større tillit til de avgjørelser som da blir tatt. Det hadde vært interessant å få statsrådens syn på etablering av egne familiedomstoler, og om hun eventuelt vil sørge for en slik etablering.

La meg få presisere at det foregår mye godt arbeid i barnevernet. Men så er det så synd at vi ofte ser at det også skjer feil, ofte grove feil, som får så altfor store konsekvenser. Lærer vi av feilene? Hvorfor er det så mye misnøye, og hvorfor er det så sterk mistillit til barnevernet i enkelte miljøer? Er det mulig å framskaffe mer konkret kunnskap om årsaken til den mistilliten? Og hva kan vi gjøre for å bli bedre?

Det er en utfordring knyttet til barnevernets ulike praksis ved det lovverket som i dag eksisterer. Vi har altfor mange eksempler på at barnevernet vurderer like saker ulikt fra sted til sted. Dette er et rettssikkerhetsproblem for de barna det gjelder. Et lovverk må praktiseres likt uavhengig av hvor man bor i landet. Jeg har lest en del rapporter, og stusser ofte på hva som er rett. Jeg har tenkt at det må være to sider av en sak, og at det må være mer som ligger bak enn at knivene ligger i feil skuff, at mor ikke har tatt på seg sminke, eller at brødmaten blir servert foran tv.

Likevel ser vi at barnevernet har utrolig mye makt, makt til å definere hva som er god og dårlig omsorg. Det bør derfor utarbeides tydeligere retningslinjer for hvordan barnevernet definerer omsorgssvikt, god nok oppvekst, god nok omsorg og gode nok foreldre. En utfordring er om statsråden ser at det er nødvendig å sørge for en tydeliggjøring av retningslinjene for barnevernets håndheving, slik at vi kan få klare definisjoner og lik praksis over hele landet.

Å overta omsorgen for et barn er et av de største inngrep en kan gjøre i en familie, både overfor det barnet det gjelder og overfor familien. I dag ligger tvangsparagrafen hos barnevernet. Dette bidrar også til at barnevernet får et ufortjent dårlig rykte. Mange familier og barn ser på barnevernet som en fiende. Man burde sett på barnevernet som en venn. Mange kvier seg for å melde fra om hjelpebehovet på grunn av redsel.

En tanke jeg gjerne vil lufte i denne debatten, er å flytte de tvangsparagrafene som barnevernet har i dag, over i domstolene. Dette kan bidra til at barnevernet blir sett på som en hjelper for barnet og familien heller enn en fiende. Vi er alle enige om at barnevernets viktigste jobb er å komme med tidlige og gode hjelpetiltak til familien. Det å tvangsflytte barnet skal være siste utvei. Barnevernets renommé i seg selv er viktig i så henseende. Dette kan bidra til at tillitsforholdet bedres, og at terskelen for å be om hjelp blir lavere. Å flytte tvangsparagrafen bort fra barnevernet, slik at man får rendyrket den hjelpende rollen som barnevernet har, er en av utfordringene jeg har lyst til å få fram i debatten i dag.

Et annet sentralt element er dette med familier fra andre kulturer som ikke er kjent med barnevernets rolle i det norske samfunnet. Mange av disse familiene tror at barnevernet er en myndighet som har rett til å ta fra dem barna deres uten grunnlag. Et eksempel er den såkalte India-saken, hvor til og med regjeringen i India har uttrykt misnøye med det norske barnevernet. Hvor mange barn har vi i Norge i dag som kunne fått hjelp av besteforeldre, tanter og onkler, men som i dag har vedtak på at de skal flyttes til andre fosterhjem, og miste kontakten med sin biologiske familie? Hvem står opp for de barna? Den flerkulturelle utfordringen tror jeg kommer til å øke. Derfor er det i tillegg til god informasjon om norske lover også viktig med god dialog med de organisasjonene det gjelder, med innvandrermiljøet, for å få mer innsikt i hva mistilliten fra slike organisasjoner skyldes. Det krever en tydeliggjøring av barnevernet som en hjelper og ikke som en fiende.

Vi er alle opptatt av at barnevernets avgjørelser og tiltak skal basere seg på korrekt informasjon. Det er grunn til å være bekymret over at barnevernet gjør litt feil, eller ganske mange feil av og til, noe som kan ha mange årsakssammenhenger, bl.a. utydelige retningslinjer, slik jeg har nevnt tidligere.

Et annet element som berører rettssikkerheten, er dagens praksis knyttet til bevisførsel. Det er i dag et uheldig skille mellom bevisframleggelse og manglende bevisførsel. Dette fører til at bevisbyrden ligger hos foreldrene og ikke hos barnevernet. Dette er et uheldig prinsipp, som i verste fall kan sørge for at barn mister sine foreldre som omsorgspersoner, uten belegg.

Behovet for dokumentasjon er stort i slike saker. Det er grunn til å stille seg spørsmål om dagens praksis medfører at mange saker dokumenteres for dårlig. Dette kan igjen henge sammen med mange foreldres negative syn på barnevern, og jeg mener derfor at vi må vurdere systemendringer som sikrer nødvendig dokumentasjon i større grad enn i dag.

Et godt rettsprinsipp er at en enkeltaktør skal ha rett på en advokat som fører deres sak. I Norge er det slik at barn i all hovedsak blir tilsluttet den samme advokaten som foreldrene. Dette kan være uheldig i mange sammenhenger. Fremskrittspartiet mener at vi må vurdere hvorvidt barnet skal få oppnevnt en egen advokat som er atskilt fra foreldrenes advokat. Dette vil være et grep som styrker barna som enkeltindivider med egne rettigheter og behov. En utfordring til statsråden vil da være om hun ser at det kan være en god idé også å få oppnevnt en slik egen, personlig advokat til barna.

Statsråden har også vært opptatt av at barn skal bli hørt. I FNs barnekonvensjon er barns deltakelse et sentralt tema – retten til å bli hørt, si sine meninger og få innflytelse i saker som angår dem selv. En av de siste utfordringene jeg vil komme med, er om statsråden vil gjennomgå situasjonen knyttet til deltakelse i avgjørelser som angår flyttesaker for fosterbarn, i den hensikt å ivareta FNs barnekonvensjon.

Jeg kommer tilbake med mer i andre innlegg, men jeg håper vi får en god debatt og at statsråden, om hun ikke klarer å svare på alle utfordringene, i hvert fall kan komme inn på noen av dem.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:35:21]: La meg starte med å rette en takk til representanten Solveig Horne for å ta opp et svært viktig tema. Så var det veldig mange problemstillinger som ble tatt opp, så det er ikke sikkert jeg får til å komme innom alle, men de fleste skal jeg nok klare å dekke.

I likhet med interpellanten er jeg veldig opptatt av barns rettssikkerhet i møte med barnevernet. Dette er barn som er i en sårbar situasjon, og de avgjørelsene som treffes av fylkesnemnda og domstolene, får store og inngripende konsekvenser for barna og deres familier. Det er derfor av avgjørende betydning at rettssikkerheten er ivaretatt.

For å sikre barns rettssikkerhet er det viktig at barnet blir hørt, slik også representanten Horne var inne på i slutten av sitt innlegg. Dette dreier seg om norsk lov. Barn har rett til å si sin mening og bli hørt. Det dreier seg også om FNs barnekonvensjon, barns menneskerettigheter. Dette er også hjemlet i barnevernsloven og står helt sentralt ved behandlinga av en barnevernssak. Det er ikke mulig å sikre barnas rettssikkerhet godt nok hvis man ikke også sørger for at barna sjøl blir hørt hvis de er i stand til det.

Praksis viser at barnets uttalerett og rett til deltakelse i barnevernet byr på utfordringer. Av den grunn ønsker jeg å styrke barn og unges medbestemmelse og uttalerett i barnevernssakene. Dette kan bl.a. gjøres gjennom en lovendring som tydeliggjør plikten til og viktigheten av at barn og unge i barnevernet får mulighet til informasjon og uttalerett under hele saken. Det er også viktig å sikre at de som utdanner seg til å jobbe i barnevernet, har kunnskaper om hvordan man skal snakke med barn. Barnevernet må tilrettelegge for samtaler med barn og ta i bruk gode metoder slik at barnas mening kommer fram. Som statsråd for familievernet er det også veldig spennende å se hvordan mange familievern rundt omkring i landet snakker mer med barna, ikke minst i vanskelige skilsmissesaker, og hvor viktig det er for barna at de får muligheten til å si noe om sin situasjon og får muligheten til å uttale seg – også når det er konflikt mellom foreldre.

Tvangsvedtak i barnevernet behandles av fylkesnemndene. Evaluering har vist at fylkesnemndsystemet ivaretar rettssikkerheten til barna og foreldrene på en god måte. For å sikre en mer hensiktsmessig og effektiv saksbehandling er det foretatt flere endringer i saksbehandlingsreglene for nemndene. Jeg ser likevel at det er utfordringer knyttet til nemndsystemet, bl.a. er det for lang saksbehandlingstid. Fra departementets side ønsker vi å korte ned saksbehandlingstida. Den nyetablerte Sentralenheten for fylkesnemndene skal bidra til å sikre mer effektiv bruk av ressursene.

Raundalen-utvalget har kommet med en rekke forslag til hvordan barn kan gis bedre beskyttelse, og det handler også om rettssikkerhet. Utvalget legger til grunn at det er en klar økning i antallet saker, og at behovet for spesialisert kunnskap, også juridisk kunnskap, øker. Utvalget mener at det derfor bør utredes om en form for familiedomstol kan erstatte dagens fylkesnemndordning – noe som også interpellanten var inne på. Selv om utvalget anser dagens fylkesnemnd som et kompetent beslutningsorgan, mener utvalget at det bør utredes om en samling av alle barne-, ungdoms- og familierelaterte saker til en og samme domstol vil kunne medføre kortere saksbehandlingstid og en mer spesialisert kompetanse.

Samtidig er det slik at vi har iverksatt tiltak for å heve kompetansen blant dommere i saker som angår barn, bl.a. etter barneloven. Jeg rettet sjøl en interpellasjon til min forgjenger, Audun Lysbakken, for under ett år siden og tok opp flere sider ved akkurat dette, hvor også familiedomstol var nevnt som tema.

Nå skal vi sende denne utredninga på høring, og den høringa tror jeg vil gi et bedre grunnlag for å vurdere hvilke endringer som eventuelt bør foretas.

Rettssikkerheten i barnevernssakene er styrket de siste åra. Det er opprettet Barnesakkyndig kommisjon, som skal kvalitetssikre alle sakkyndige rapporter i barnevernssaker, slik at beslutningsgrunnlaget er best mulig. Det er også gitt midler til Norsk Psykologforening, som holder toårige utdanningsprogrammer for barnefaglig sakkyndige – sakkyndige som tar saken etter barnevernloven og lov om barn og foreldre, barneloven. Det er for å møte noe av den kritikken som representanten Horne pekte på. Formålet med utdanningsprogrammet er å sikre at det finnes sakkyndige med god og oppdatert kunnskap om barn og unge. Dette utdanningsprogrammet er under oppdatering. Vi har anmodet om at tematikk som knytter seg til bl.a. vold i nære relasjoner, barns rett til å bli hørt og flerkulturell kompetanse skal inngå som en del av dette programmet. Det er veldig viktig.

For å skape mest mulig stabilitet i barnets omsorgssituasjon er reglene for å tilbakeføre et barn til foreldrene etter en omsorgsovertakelse skjerpet. Det er også innført en regel om at foreldre ikke kan reise ny sak om samvær før det har gått ett år. Det er dessuten innført strenge regler, en såkalt silingsordning, for hvilke tingrettsdommer som kan ankes inn for lagmannsretten.

Det er veldig viktig å sikre at barn og unge som er under offentlig omsorg, ikke utsettes for krenkelser og overgrep. Når det skjer, er det helt uakseptabelt og forferdelig for de barna det gjelder. Forskriften som gjelder rettigheter og bruk av tvang på institusjon, er nå revidert. Vi arbeider med grundige retningslinjer til forskriften for å sikre at de ansatte har god kunnskap om ungdommenes rettigheter, og at forskriften etterleves. Jeg er også opptatt av å styrke rettssikkerheten i fosterhjem. Vi vurderer nå ulike måter å styrke oppfølginga av og tilsynet med barn i fosterhjem.

I det praktiske barnevernarbeidet innebærer vurderinga av barnets beste og hva som er forsvarlig omsorg, mange kompliserte spørsmål og avveininger. Det er derfor viktig at de som jobber med barnevernssaker, har tilstrekkelig kompetanse.

Jeg er også opptatt av å styrke barnevernets kompetanse til å møte barn og familier med minoritetsbakgrunn. Det var også et tema som representanten Horne tok opp i sin begrunnelse for interpellasjonen. Styrket kompetanse vil føre til økt trygghet hos barnevernet i arbeidet med barn og unge med utenlandsk opprinnelse. Det vil også føre til at foreldre med innvandrerbakgrunn i større grad har tiltro til at barnevernet møter dem med respekt.

Regjeringa har lagt fram en stortingsmelding om utdanningene til velferdsstatens yrker. I denne meldinga anbefaler regjeringa at barnevernsutdanninga skal videreutvikles, og vold, overgrep og omsorgssvikt er noen av kompetanseområdene som regjeringa framhever som viktig for alle velferdsutdanningene.

Jeg er opptatt av at barnehusene bidrar til å styrke barnas rettssikkerhet. Barnehusene hadde sitt utspring her i Stortinget i 2004, og en tidligere statsråd som er til stede i salen, representanten Knut Storberget, har en stor grad av æren for at disse ble etablert. Det var særdeles oppløftende å besøke barnehuset i Oslo, som var mitt første besøk utenfor dette huset, og høre lederen for avsnittet for seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt, Kari-Anne Lid, omtale betydningen av barnehusene. Hun sa at barnehusene er historien om en suksess som har revolusjonert politiets arbeid. Hun sa også: Ikke bare gjorde vi hverandre gode, men vi ble også bedre hver for oss.

Dette er tilbud som i vesentlig grad bidrar til å styrke barnas rettssikkerhet. Et nøkkelord her er samarbeid på tvers av ulike etater og faggrupper. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre for å sikre barnas rettssikkerhet i møte med barnevernet og hjelpeapparatet for øvrig og i møte med rettsapparatet.

Videre er det en helt avgjørende side ved barnehusene at her skal barna høres av folk med tilstrekkelig kompetanse. Det er usedvanlig viktig for at rettssikkerheten skal ivaretas.

Barnevernstjenesten er avhengig av meldinger fra tjenester og enkeltpersoner som er bekymret for barnets omsorgssituasjon. Jeg er opptatt av at de som jobber med barn, har tilstrekkelig kunnskap til å kunne oppdage barnemishandling. Det er derfor veldig viktig at helsepersonell har god kompetanse om vold og overgrep. Det utarbeides derfor nå en håndbok for helsepersonell ved mistanke om barnemishandling. Men vi kommer til å ha mye dialog med helsemyndighetene framover for å bedre rettsikkerheten for barn.

Styrking av barnevernet er en av de viktigste oppgavene for regjeringa. Kommunalt barnevern får nå det største løftet på 20 år, og vi vurderer også nye reformer i barnevernet. Jeg vil komme tilbake med en proposisjon og en stortingsmelding som tar for seg mange av de temaene som representanten Horne også har vært innom.

Solveig Horne (FrP) [14:45:43]: Jeg takker statsråden for svaret.

Vi snakker ofte om barns beste og barns rettigheter. Jeg tror barns beste lett blir en floskel mange ganger. Det er viktig at vi har fokus på barns rettssikkerhet og barns rettigheter. Og hva er barns rettssikkerhet? Jo, det er å passe på at deres lovfestede rettigheter klart blir oppfylt. Og det er vel det som ofte skjer i en del situasjoner, at de ikke får de rettighetene de lovmessig har krav på, at det ikke blir fulgt opp. Spørsmålet er da hva vi som politikere kan gjøre for å bedre dette.

Mye er bra i barnevernet, men det blir mange ganger fokus på alt som går galt. Da er mitt spørsmål: Hvorfor er det så sterk mistillit i mange miljøer? Hvorfor er det så mye mistillit mot barnevernet, slik det er i dag, med de konsekvenser at mange ikke melder de behovene som barnet har, til barnevernet? Det er nødvendig å møte disse utfordringene med å framskaffe mer konkret kunnskap om årsaker til det.

Statsråden var inne på fylkesnemndene. Jeg tror alle i denne sal er opptatt av at rettssikkerheten skal ivaretas. Men det er mye misnøye også ute med måten fylkesnemndene fungerer på, i forhold til at de samme sakkyndige sitter på begge sider. Samtaler med ganske mange advokater viser at også de er misfornøyde med måten mye av saksbehandlingen foregår på i fylkesnemndene. Det er også sterkt kritikkverdig at det tar så lang tid før sakene kommer opp.

Så er jeg veldig glad for at statsråden tar opp barnehusene, som også er viktig for å sikre barns rettssikkerhet. Men problemet er at det er for lang ventetid der. Da undertegnede satt i justiskomiteen, besøkte vi barnehuset i Tromsø, og da familiekomiteen var der for halvannet år siden, var det akkurat de samme problemstillingene som ble tatt opp, at ventetiden blir for lang før disse barna får den hjelpen de trenger.

Jeg håper statsråden forstår at når det gjelder barnevernssaker, er opposisjonen, og i hvert fall undertegnede, utålmodig. Vi vet at regjeringen har bevilget mer penger til det kommunale barnevernet, og det er veldig bra. Men vi har fremdeles store utfordringer knyttet til samarbeidet med det statlige barnevernet, bl.a. nedbygging av veldig mange gode tiltak som for enkelte barn kunne vært til god hjelp. Grove saker viser at barns rettssikkerhet ikke blir fulgt opp. Og jeg har luftet noen av disse utfordringene for statsråden.

Jeg vil understreke at barns rettssikkerhet, trygghet og omsorg er altfor viktig til at vi kan gjøre dette til et partipolitisk spill. Jeg håper at denne debatten kan bli et forfriskende pust, at vi får hevet oss over de daglige uenighetene, slik at vi sammen kan være med og meisle ut et enda bedre samfunn og en enda bedre framtid for disse barna. Det er barna som skal komme først, og det tør jeg hevde det er tverrpolitisk enighet om i denne sal. Utfordringen er bare hvordan vi skal nå dit.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:48:57]: Jeg er helt enig med representanten Horne i at vi her ikke bør ramle ned i skyttergravene, men prøve å komme til enighet om noen viktige prinsipper. For min egen del fant jeg, da jeg overtok statsrådstolen etter Audun Lysbakken, mange nesten ferdigstilte utredninger, som jeg vet at han har fått en del kritikk for å ha igangsatt, men som har gitt et veldig godt grunnlag for å vurdere hvilke grep vi skal ta med hensyn til barnevernet.

Vi kommer til å komme tilbake med en egen proposisjon og stortingsmelding med mange konkrete forslag til grep som skal tas. Noe av det vi skal se på, er hvordan vi kan styrke barnas rett til å bli hørt, til å si sin mening, slik barnekonvensjonen artikkel 12 forutsetter at vi skal legge til rette for, og hvordan vi kan sikre barns medbestemmelse i større grad enn det som gjøres i dag.

Vi skal også se på samarbeidet på tvers av ulike etater og instanser, og mellom ulike faggrupper, fordi det er helt avgjørende for at vi skal kunne komme tidlig inn, for at vi skal kunne sette sammen ulike deler av en virkelighet til en helhet, og for å hindre at fagfolk gjemmer seg bak taushetsplikten framfor å gjøre det de skal, nemlig å ivareta hensynet til barna. Da vet vi at hvis man kjenner hverandre, har tillit til hverandre og stoler på hverandre, klarer man også å samarbeide godt.

Så vil tilsynsbiten også være viktig. Vi har gjort et arbeid med å se på hvordan det kan bedres, både overfor fosterhjem og institusjoner. Vi jobber også med heving av kompetansen. Det har kommet ganske urovekkende rapporter når det gjelder kompetansen i barnevernet, som vi er nødt til å få gjort noe med. Det dreier seg f.eks. om kompetanse på hva som er omsorgssvikt. Det dreier seg om kompetanse på vold og seksuelle overgrep og andre forhold som kan karakteriseres som tabuområder, hvor det er desto viktigere å ha god kompetanse og tørre å gå inn og spørre barn direkte, tørre å snakke med barn, for det er en forutsetning for at barn skal tørre å fortelle.

Jeg er glad for at representanten Solveig Horne har forventinger om handling fra statsrådens side. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å levere. Det er også gjort et godt grunnlagsarbeid, og jeg gleder meg til de videre diskusjonene om hvordan vi kan styrke barnas rettssikkerhet i hele dette apparatet, for det er et klart ønske fra min side at barnas rettssikkerhet skal bli bedre.

Heldigvis gjøres det også veldig mye bra arbeid rundt omkring i landet for å styrke tilliten mellom barnevernet og minoritetsmiljøene. Jeg kan bl.a. nevne Nattergalen, som også var på Dagsrevyen for en ukes tid siden. Så her tror jeg vi kommer til å komme ut på en god måte til slutt.

Knut Storberget (A) [14:52:21]: Det er grunn til å takke interpellanten for å reise et så viktig spørsmål. Samtidig har jeg lyst til å gi honnør til statsråden, som er svært konkret, og som også veldig tydelig peker på hva hun ønsker å gjøre – og for så vidt også varsler proposisjon på veldig viktige felter. Det er bra!

Jeg har lyst til å ta opp to elementer i spørsmålet om barns rettssikkerhet – både innenfor barnevernet og i det store og hele – som jeg tror vi mange ganger undervurderer. Vi henger oss veldig ofte opp i mer strukturelle diskusjoner om hvordan vi organiserer ting. Saksbehandlingstid og desslike er veldig viktig. Det er viktig for barn at det går raskt. Sånn sett kunne man jo i stedet for å utnevne en egen familiedomstol overføre saker til de alminnelige domstolene. Der har man nå en saksbehandlingstid som er veldig bra. Jeg har ikke tatt stilling til spørsmålet om egne familiedomstoler, men jeg mener nok at det ikke nødvendigvis gir alle svarene – for å si det pent. Men det er veldig viktig at vi har fokus på prosessen i fylkesnemndene. Det er blitt store, krevende prosesser – som også interpellanten var inne på – inn mot bevisvurdering og slikt, og jeg er overbevist om at der går det an å hente mer. Det er en gnagende følelse hos mange av oss at tersklene for å gripe inn overfor en familie blir følt for høye av mange av de aktørene som har makt og myndighet til å gjøre det. Derfor syns jeg det er god grunn til å se på om man kan gjøre noe med prosessene, og jeg forstår at statsråden er godt i gang med det.

Det er bra at interpellasjonen reises, men det må ikke sitte igjen et inntrykk av at Barne- og likestillingsdepartementet, eller regjeringa som sådan, i løpet av de siste årene ikke har levert når det gjelder dette – og liksom bare har ett og et halvt år igjen. Dette har jo vært en av de viktige sakene. Jeg mener at vi gjennom partipolitisk flertall her i Stortinget har klart å løfte barns rettssikkerhet betydelig, først og fremst med satsingen på barnevernet og de endringene som er gjort der, med spørsmålet om endring i straffelovgivningen når det gjelder varsling, med spørsmålet om endring i straffelovgivningen når det gjelder hvordan man beskytter barn som utsettes for overgrep – barnehusene er nevnt – og med bistandsadvokatordningen. Jeg kunne ha nevnt mange konkrete tiltak som har gjort barns rettssikkerhet bedre. Men vi er ikke ferdig.

Det er to elementer i dette som jeg har lyst til å løfte fram: Det første er spørsmålet om å gjøre terskelen for å si fra enda lavere, sånn at det blir lettere å varsle. Det er for vanskelig – det blir gjort for vanskelig. Jeg er ikke bekymret for at vi har myndighetspersoner – enten man sitter i storting eller regjering – som ringer politiet og sier at man er bekymret. Jeg er bekymret for at det nesten aldri er debatt om at vi ikke tør å si fra, og at det er voksenpersoner – naboer, slektninger eller andre – som ikke sier fra når de ser unger lider. Det er debatten vi bør ta, og der mener jeg vi har noen tilløp til å gjøre det bedre: Barnehusene er f.eks. et veldig konkret eksempel på et sted det går an å ringe for å få hjelp – ikke bare for å komme med en straffesak. Så det å gjøre terskelen for å varsle lavere – for oss alle – er maktpåliggende.

Det andre jeg har lyst til å trekke fram i denne debatten, og som veldig mye handler om rettssikkerhet – for vi diskuterer veldig mye om domstoler og saksbehandlingstid når vi snakker rettssikkerhet. Men rettssikkerhet for barn handler i veldig stor grad om hva som kommer ut av et varsel. Hva slags type reaksjon er det som kommer? Det er – jeg holdt på å si – 90 pst. av rettssikkerheten. Det handler om den 14-åringen i Trøndelag som rapporterte om at han var utsatt for vold hjemme. Han ble spurt: Hva slags behandling ønsker du? Han ønsket ingen straffesak, han ønsket ingen barnevernssak. Han hadde to ønsker. Det ene var å få vite hvorfor pappa slår, og det andre var å få familien til å fungere igjen. Det er derfor jeg mener det er så maktpåliggende det Raundalen-utvalget nå trekker opp, som er en mye viktigere debatt om hvordan vi egentlig organiserer dette – om det er familiedomstoler, alminnelige domstoler eller saksbehandlingstid. Er virkemiddelapparatet vårt stort nok, eller er det også for stivbeint? Er vi fleksible nok når det gjelder hvordan en barnevernsmedarbeider eller en ansatt i politiet kan reagere i en sånn sak? Når det gjelder straffesakene, har jeg lyst til å si at der mener jeg det ville være en katastrofe hvis vi bare lar det være med strengere straff. Å se på alminnelige, alternative løsninger, f.eks. konfliktrådsbehandling, i saker hvor vi ser at familier sliter, og der vi kan få til både forsoning, tilgivelse og mulighet for et bedre liv for barnet, er helt maktpåliggende. En ren straffesak vil i mange av disse sakene ødelegge helt for barna. Så vi trenger mer varsling, og vi trenger flere alternative reaksjoner som virker.

Bente Thorsen (FrP) [14:57:43]: Jeg vil først takke interpellanten for å ha tatt opp dette viktige temaet. Jeg vil også slutte meg til takken til statsråden, som er såpass tydelig i sine svar, ikke minst om at det er behov for et langt bedre samarbeid mellom de ulike departementene enn det er i dag. Det tror jeg er svært viktig i denne saken, som dreier seg om rettssikkerheten til unger i møte med barnevernet, eller som er under barnevernets ansvar.

Barnevernet har ulike oppgaver og ansvar overfor unger og kan gripe inn og gjøre seg ansvarlig overfor unger på mange ulike måter og i ulik grad, f.eks. på fritiden, som hjelp i hjemmet eller i avlastningshjem, eller det kan være at barnevernet overtar omsorgen for ungen. I det siste tilfellet er det sånn at det er barnevernet som er ansvarlig for å sørge for at barnet får oppfylt rettighetene sine, også når det gjelder skole og utdanning.

En undersøkelse som Bufetat gjennomførte i fjor vår, viste at 24 pst. av barnevernsbarna ikke går på skolen i det hele tatt. Fremskrittspartiet synes det er veldig alvorlig når én av fire unger i institusjon ikke får oppfylt sine rettigheter til skolegang. I tillegg viser en studie som er gjennomført av NOVA, at tidligere barnevernsklienter har dårligere levekår enn landets øvrige befolkning. De har bl.a. lavere utdanning, mindre inntekt, er oftere avhengig av sosialhjelp, og en stor andel er arbeidsledige.

Det er sikkert ulike grunner til at det er slik. Men det er ikke til å komme fra at grunnleggende ferdigheter og utdanning har utrolig mye å si for hvilke muligheter en får senere i livet.

I henhold til opplæringsloven har elevene rett til å få opplæring etter egne evner og forutsetninger. Overfor barnevernsbarn er det ekstra viktig å være påpasselig med at de får oppfylt sine rettigheter i forhold til skole og utdanning, nettopp fordi det offentlige har overtatt det ansvaret som foreldre og pårørende tidligere hadde. I så måte har faktisk det offentlige et enda større ansvar for å være en pådriver og å være ambisiøs, rett og slett på barnevernsbarnas vegne, og ikke sånn som det har vist seg å være fram til i dag, at barnevernsbarn faktisk opplever at man gjør dem en form for bjørnetjeneste, i og med at de ikke blir stilt samme krav til osv. som andre barn. Å gjøre dem svakere enn det de egentlig er, mener vi i Fremskrittspartiet er helt feil måte å hjelpe noen på.

Denne interpellasjonen tar for seg barns rettssikkerhet og hvilke strukturelle organisatoriske grep statsråden vil foreta seg for å bedre den. Fremskrittspartiet mener at barnevern, skole, kommune, fylke og andre organ som er involvert i barn som barnevernet har ansvaret for, må sitte sammen og finne gode måter å samarbeide på. Derfor synes jeg det er veldig bra at statsråden er såpass tydelig på at hun ser behovet for at det må mer samarbeid til. Fremskrittspartiet har forventninger til at statsråden, sammen med andre ansvarlige statsråder som har ansvar for barns rettigheter og rettssikkerhet, jobber for at dette samarbeidet skal fungere på alle nivåer for å få dette til, slik at rettighetene innfris.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [15:02:20]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for å ha satt dette viktige temaet på dagsordenen. Det er veldig viktig at vi diskuterer barnevernsbarnas store utfordring, ikke minst knyttet til rettssikkerhet og medbestemmelse.

Så har jeg også lyst til å rose statsråden for at vi nå endelig har fått en statsråd som er opptatt av barns rettssikkerhet, og nevne det som er viktig for statsrådens videre arbeid – det med barns medbestemmelse, at barns stemme skal bli hørt, og at barns rettssikkerhet skal ivaretas. Det synes jeg er godt å høre at regjeringen nå er opptatt av og ønsker å ta tak i. Det er et felt som helt tydelig krever at man gjør noen grep og tar tak. Det er jeg glad for at statsråden er så opptatt av. Jeg håper at vi sammen, også partiene på Stortinget, kan bidra til å endre mange av de barnas situasjon – de som i dag ikke får innfridd sine rettigheter når det kommer til dette.

Barns rettssikkerhet og medbestemmelse er viktig. Dessverre ser vi flere signaler på at de ikke blir ivaretatt på en god nok måte. I fjor tok Berit Skauge ved NTNU og leder av barnevernsvakta i Trondheim en masteroppgave med tittelen «Er det noen som vil høre på meg?». I oppgaven viste Skauges funn at barn i mindre grad enn tidligere blir informert og tatt med i sin egen sak i barnevernet. I nærmere 70 pst. av sakene som Berit Skauge gjennomgikk, fant man ikke spor av barns stemme i det hele tatt. Det er snakk om at barn i institusjon skal få lov til å bli hørt, og skal få lov til å fortelle litt om hvordan de opplever sin hverdag ved institusjonen. Det er snakk om at de barna som i dag har krav på tilsynsfører, som ikke får oppfylt det kravet, skal få det, rett og slett fordi de skal ha noen å snakke med hvis de ikke blir ivaretatt godt av sine fosterforeldre.

Jeg kan nevne et eksempel som er veldig illustrerende. Det var ei jente fra Sogn og Fjordane som var 14 år, som ringte hit til Stortinget. Hun visste ikke hvem hun skulle snakke med. Hun hadde ingen tilsynsfører, og hun hadde det ikke bra i det fosterhjemmet hun var i. Hun lurte på hvem hun kunne ta kontakt med, og som kunne ha hjulpet henne, for å høre hva hun kunne gjøre. Hun hadde greid å få tak i saksbehandleren sin i barnevernet. Da fikk den fjortenårige jenta beskjed om at hvis hun hadde problemer, eller det var ting hun ønsket å ta opp, måtte hun sende et klagebrev til Fylkesmannen.

Det var en sjokkartet opplevelse. Jeg kjenner mange voksne mennesker som har problemer nok med å sende klagebrev til Fylkesmannen. Hvis det er systemer som bare kollapser – hvis det er de som sitter nederst ved bordet, og som ikke har foreldre til å hjelpe seg, som heller ikke får den tilstrekkelige hjelpen når staten overtar ansvaret for dem – har vi som sitter på Stortinget, en stor jobb å gjøre. Vi er nødt til å sikre barns rettssikkerhet. Vi må sikre at vi har systemer som gjør at barnevernsbarns stemme i mye større grad blir hørt, og som sikrer dem. De hullene i sikkerhetsnettet som vi i dag ser og får meldinger om, må vi tette, for det er klart at disse barna skal bli tatt alvorlig, og vi må ha systemer som sikrer at de barna blir hørt.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [15:07:27]: Jeg vil også takke interpellanten for engasjementet som hun viser i et tema som vi alle nå er skjønt enige om er viktig. De som har vært på talerstolen nå, har også utvist den samme formen for enighet – som jeg er særdeles glad for.

Vi har et særskilt ansvar for å tilrettelegge for at barn blir sett og hørt og har en best mulig oppvekst. Vi skal ha en velferdsstat som gir trygge og gode oppvekstvilkår for alle barn og unge, og da må vi spesielt legge til rette og gi oppmerksomhet til de sårbare og mest utsatte barna.

Takk også til statsråden, som viser til veldig konkrete tiltak og vurderinger som gjøres, og som også kan bidra til en styrking av barns rettssikkerhet framover.

Jeg ønsker å knytte noen generelle kommentarer til det arbeidet som gjøres for å styrke barnevernet, da dette er vesentlig for å bidra til en styrket rettssikkerhet for barna. Jeg er veldig glad for det arbeidet som regjeringa har gjort og gjør for å sikre barns rettssikkerhet, bl.a. gjennom et godt barnevern. Gjennom barnevernsløftet har vi bl.a. fått et ressursløft som har bidratt til en kraftig styrking av førstelinjen i barnevernet vårt, det kommunale barnevernet. Dette, sammen med økte bevilgninger til å heve kompetansen i barnevernet, gir mer kunnskap og også bedre kapasitet – som bidrar til å øke kvaliteten på barnevernets arbeid, noe som igjen styrker barnas rettssikkerhet.

Den 28. mars i år kunne vi lese et intervju i Dagsavisen med den da nye barneministeren, hvor vi fikk innblikk i hennes store engasjement for barn og barns rettssikkerhet. På en måte kan vi la dette være et svar på representanten Hornes ønske om at statsråden skal få utrettet mye i det halvannet året hun har igjen av denne perioden. I artikkelen kunne vi se hvordan statsråden skal følge opp det gode arbeidet som alt er påbegynt i departementet og i barnevernet – gjennom en arbeidsliste som f.eks. viser at man skal fullføre barnevernsløftet, man skal få flere stillinger, bedre organisering, flere rettigheter for barna, bedre kompetanse og bedre ledelse.

Under overskriften «Vil gi barna mer makt» blir det videre, på samme måte som vi også hørte statsråden si her i stad, påpekt at vi må lytte til barna og sikre at barna blir hørt – slik barnekonvensjonen og loven forutsetter. Da må vi gi dem mye sterkere stemmer i saker om vold, omsorgssvikt, seksuelle overgrep og spørsmål knyttet til samvær. Det er viktig at barna møter voksne som tar dem på alvor, at de erfarer at de høres, og at de ikke minst får god nok informasjon.

Flere har påpekt ønske om og behov for et tettere samarbeid på tvers av enheter og departement, det er særdeles viktig. Vi må sikre rutiner som fanger opp barna så tidlig som mulig. Jeg er veldig godt fornøyd med de signalene vi nå har fått om at det blir tatt initiativ til et tettere samarbeid mellom departementene innenfor områdene barn og likestilling, helse og justis.

Representanten Storberget var også innom dette med at terskelen for å si ifra er altfor høy, og det har vært dagsaktuelt nå. Det har vært en debatt som har gått de siste par ukene, om at terskelen er altfor høy for å si ifra. Da må vi finne ganske enkle tiltak – tror jeg – for opplæring i barnehage, i skole – at ungene veldig tidlig får vite at man må tørre å si ifra. Det gjelder den hverdagslige ertingen i barnehagen, det er allerede da det begynner. De må få beskjed om at det er fullt lovlig å si ifra når de voksne ikke oppfører seg som de skal. Det må selvfølgelig bli en del av utdanningen for dem som skal møte barna i skole og barnehage.

Jeg ser fram til de nye drøftingene og høringene som vi kommer til å få i tilknytning til barnevernet – det være seg framtidig organisering og andre tiltak som kan styrke barnets rett og vern. Statsråden har også sagt at hun vil se på behovet for lovendringer og forholdet mellom barneloven og barnevernloven.

Gjennom flere ekspertutredninger, og nå i høst Barnevernpanelets rapport, har vi viktige grunnlag når vi framover skal fortsette drøftingene og arbeidet for å styrke og videreutvikle barnevernet samt sikre barns rettssikkerhet.

Når statsråden også varsler en proposisjon og en stortingsmelding om barnevernet, er jeg helt sikker på at vi i fellesskap kan finne gode løsninger. Vi skal sørge for en bedring av barns rettssikkerhet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:12:07]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha reist en viktig problemstilling.

Barns rettssikkerhet skal vi aldri bli ferdige med å diskutere. Jeg viser til at i Innst. 76 S for 2011–2012 har en samlet familie- og kulturkomité uttalt at man

«vil understreke behovet for stadig diskusjon om rettssikkerhet og kvalitet i behandlingen av saker av så stor betydning for enkeltmennesker og familier.»

Jeg vil også gi honnør til statsråden for det engasjementet som hun legger for dagen innenfor nettopp dette problemfeltet, og jeg er enig med representanten Storberget i at det har skjedd mye som det har vært bred politisk enighet om, og det har skjedd mye positivt på dette området over flere år, selv om vi har langt igjen.

Interpellanten er inne på fylkesnemndene og måten de fungerer på. Det er viktig å understreke at fylkesnemndene i sin tid ble innført nettopp for å styrke rettssikkerheten for unger, fordi man ikke var fornøyd med systemet sånn som det den gangen fungerte. Som statsråden har vært inne på, viser evalueringene at man har oppnådd – i hvert fall til dels – det målet. Det betyr ikke at systemet vi har i dag, er perfekt, og Kristelig Folkeparti er langt fra avvisende til en debatt om det. Vi har for lang saksbehandlingstid, som Kristelig Folkeparti har påpekt fra denne talerstolen ved mange anledninger. Det reises også stadig kritikk av måten man bruker sakkyndige på i behandlingen i fylkesnemndene – til sakkyndiges ulike roller i ulike sammenhenger – og hvordan de rapportene da blir behandlet og brukt.

Så kommer vi heller aldri unna, når vi diskuterer rettssikkerheten for unger i barnevernet, et fokus på ressurssituasjonen i barnevernet. Skal vi ta de varslene og bekymringsmeldingene på alvor, må vi ha ressurser til å behandle sakene skikkelig, i tråd med rettssikkerhetsprinsippene.

Vi har en regjering som har lansert frist for når alle skal få en sykehjemsplass, som lanserte en tidsfrist for når alle skulle få en barnehageplass, og der man til og med varslet sin egen avgang hvis man ikke nådde fristen. Vi har en regjering som nekter å sette en tidsfrist for når alle unger i Norge skal få et hjem.

Det er et spørsmål om politisk vilje og politisk prioritering, om hva man løfter opp som de store politiske prosjektene.

Det er et ansvar for oss alle sammen å sikre barns rettssikkerhet – og ikke bare rettssikkerhet, men reell sikkerhet og trygghet i hverdagen – gjennom at vi føler ansvar, ikke bare for våre egne unger, men for ungene vi treffer på i nabolag og lokalsamfunn, og ved at vi senker terskelen for å varsle og si fra når vi aner grunn til bekymring. Den terskelen må senkes. Men: Det er viktig å ringe til politiet og barnevern om naboen når det er grunn til det, men minst like viktig er det å ringe på hos naboen litt oftere enn det mange av oss kanskje gjør. For vi har faktisk et ansvar, ikke bare for å varsle, men for å bry oss om våre medmennesker og ta kontakt og vise interesse.

Debatten om det biologiske prinsipp er en viktig del av debatten om rettssikkerhet for unger, og her har Raundalen-utvalget lagt et veldig godt grunnlag. Jeg ser fram til den debatten. Diskusjonen om rettssikkerhet for unger innebærer mange dilemmaer som vi aldri kommer helt i mål med å svare på – enten det er hvordan vi skal gå inn tidlig nok ved omsorgssvikt og samtidig sikre at alle partene blir hørt, og at alle partene får de sjansene de fortjener, eller hvordan vi skal ivareta tilsynet på en god nok måte og samtidig gi tillit til dem som har ansvaret. På mange måter står det klart for oss at vi aldri blir ferdig med den diskusjonen. Vi blir aldri ferdig med å forbedre rettssikkerheten for å sikre at vi tar vare på hvert enkelt barn.

Lene Vågslid (A) [15:17:30]: Eg vil òg starte med å takke interpellanten for å reise viktige spørsmål om eit tema som me er svært opptekne av – tverrpolitisk – i familie- og kulturkomiteen.

Dei siste åra har eg hatt ein del møte med Landsforeningen for barnevernsbarn og har òg lese veldig nøye innspelet frå Barnevernsproffane. Noko som går att i innspela frå dei, og også i debatten i dag, er det som omhandlar barn sin medverknad. Her trur eg me må vere einige om at me kan bli betre enn det me er i dag. Eg er òg veldig glad for at statsråden seier veldig tydeleg i innlegget sitt at ho vil gjere det ho kan for å styrkje ungane sin medverknad i barnevernssaker. Det er ein vesentleg del av deira rettssikkerheit. Me høyrer om eksempel der det blir utført eit tilsyn f.eks. i ein institusjon, der barna ikkje er til stades når det skjer, og det er sjølvsagt heilt uakseptabelt. Me har òg fått tilbakemelding frå Helsetilsynet om at me ikkje har gode nok rutinar i barnevernet for samtaler med barn, og eg er veldig glad for at statsråden hadde med det i innlegget sitt, og eg har stor tillit til at ho følgjer det opp på ein god måte.

Det har vore – og er – eit mål for oss å få ned saksbehandlingstida i barnevernet, og gjennom ei vesentleg styrking både av det kommunale barnevernet og av fylkesnemndene har me auka kapasiteten. Det er det viktig at me held fram med å gjere, slik at me i større grad kan kome tidlegare inn og gje fleire familiar hjelp.

Fleire har nemnt Raundalen-utvalet i debatten her i dag, og utvalet slår jo fast at ein ser på fylkesnemndene som kompetente organ, men at ein òg ser eit auka behov for spesialisert kunnskap. Eg synest derfor at forslaget frå Raundalen om ein eigen familiedomstol kan vere veldig spennande, og eg ser fram til å diskutere dette vidare.

Både regjeringa og vi raud-grøne her på Stortinget har lenge hatt eit fokus på tverrfagleg og tverretatleg samarbeid for og i barnevernet. Me veit at samarbeidet mellom politi, barnevern og skule har blitt betre, og for å vareta rettssikkerheita er dette samarbeidet viktig. Me må snakke saman til det beste for ungane, og arbeidet må styrkjast vidare også her.

Så vil eg seie til representanten Hofstad Helleland, som var her oppe i stad, at det er ikkje noko nytt at regjeringa er oppteken av rettssikkerheit. Det er heller ikkje slik at me ikkje har hatt statsrådar tidlegare som er det. Eg har sjølv vore med i debattar det siste halvanna året med tidlegare statsråd Lysbakken, der me òg har hatt gode diskusjonar på dette området, og som me skal fortsetje å ha. Me har ei regjering som gjer noko! Me arbeider òg aktivt i forhold til dette med vald i nære relasjonar, som også statsråden var inne på. For kompetanse om vald og overgrep, både i barnehage og skule og i helsesystemet, er viktig, både for å kunne førebyggje betre og for å avdekkje valdsutsette barn og unge. Her kjem det ei stortingsmelding i år. Så i tillegg til at me vedtek stortingsmeldingar – for denne regjeringa er handlekraftig på dette området – meiner eg det er viktig at kommunane utarbeider lokale handlingsplanar, f.eks. rundt tematikken vald i nære relasjonar, slik f.eks. Skien kommune i Telemark har gjort.

Eg meiner òg at me som stortingsrepresentantar kan vere med og bidra til å auke bevisstgjeringa rundt desse spørsmåla. Eg har av og til møte med ordførarar og gruppeleiarar om tema som me er opptekne av, både sentralt og lokalt. Då er det ein ting eg har lyst til å nemne. Eg trur interpellanten var inne på dette med rettssikkerheita, altså om korleis ungane sjølv opplever den. Eg synest barneombodet for ei tid tilbake hadde eit veldig godt bilete på dette: Ungar i skulen i dag blir lærde opp til å ringe til politiet når det skjer noko gale, til å ringe brannvesenet viss det brenn, men kvar skal dei vende seg viss ein ven fortel dei om at han ikkje har det godt heime? Eg meiner at alarmtelefonnummeret for barn og unge bør henge på ein stor plakat i alle landets klasserom og i barnehagar, slik at ungane sjølve veit kvar dei skal vende seg, f.eks. til den nasjonale alarmtelefonen for barn og unge, som no er etablert som varig.

Ein liten kommentar til interpellanten til slutt: Eg er heilt einig i at noko av det mest inngripande ein kan gjere, er å ta eit barn ut av heimen, men eg meiner òg at det største sviket me kan gjere, er å ikkje gripe inn når ungar er utsette for omsorgssvikt og er i en heim som er skadeleg for dei. Det seier noko om kompleksiteten i heile barnevernsfeltet.

Eg ser veldig fram til å fortsetje desse debattane når stortingsmeldinga om barnevernet kjem.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:22:49]: Jeg har lyst til å benytte anledningen til å snakke litt om den saken som mange av oss fikk med oss i påsken. TV 2 hadde flere reportasjer om Michelle. Journalisten som hadde laget disse sakene, har truffet mange mennesker opp gjennom i sin jobb. Han fortalte meg at han aldri hadde vært borti en styggere sak.

Jeg har møtt Michelle. Det vet jeg at vår nye barneminister også har gjort. Det er klart at når man møter barn som har vært utsatt for omsorgssvikt, tortur og seksuelle overgrep gjennom så mange år, blir man lei seg for at vi svikter så totalt i noen saker. Hun kunne fortelle at hun har hatt flere enn ti forskjellige saksbehandlere. Jeg tenker at hvis man hele tiden må forholde seg til nye saksbehandlere, er det veldig vanskelig å gjøre en god jobb for barnet, fordi de ikke kjenner barnet. Det med antall saksbehandlere høres så enkelt ut å fikse, så det må vi bare få på plass.

Men Michelle kjemper fortsatt for livet. Hun har fortsatt en uavklart situasjon. Alle instanser har på en måte innrømmet at de har sviktet henne opp gjennom årene gang på gang. Jeg hadde håpet at kampen for å overleve skulle blitt litt enklere for henne nå. Men hun jobber fortsatt og holder heldigvis motet oppe, men hun har også tunge dager.

Jeg har hatt kontakt med en annen gutt, som jeg har vært ganske engasjert i en god stund. I fjor, da han var elleve år gammel, flyttet han fem ganger i løpet av ett år. Den femte gangen skjedde det et eller annet med ham. Han var totalt uinteressert i å bli kjent med noen i klassen. Han ønsket ikke å begynne på fotballen. Han ønsket rett og slett ikke å være en del av livet sitt. For han hadde gjort det fire ganger før – fire forskjellige andre skoler, fire andre fotballklubber i løpet av et år. Han orket ikke mer. Det var så vondt å miste de nye vennene om igjen og om igjen og om igjen.

Akkurat den saken tok jeg opp med Audun Lysbakken. Jeg ble veldig skuffet over svaret, det må jeg bare innrømme. Han sa at han har tillit til at systemet gjør det som er best for barna. Jeg tenker at noen ganger er vi for opptatt av å forsvare systemet. Vi må være flinkere til å innse at et barn på elleve år skal ikke flytte fem ganger, uansett hva systemet måtte mene. Jeg hadde bare behov for å si det.

Jeg har sittet i Stortingets erstatningsutvalg. Det er klart at historien opp gjennom forteller at vi har sviktet mange barn. Men en søker beskrev det så veldig godt en eller annen gang for meg, og jeg har tenkt på det i veldig mange andre sammenhenger. Han sa: De sa at mamma og pappa ikke kunne gi meg bra nok omsorg, så derfor måtte jeg bo et annet sted. Men da trodde jeg at jeg skulle få noe bedre. Jeg kunne faktisk leve med omsorgssvikt eller ha det vondt sammen med dem jeg var glad i. Det var faktisk verre å ha det vondt sammen med noen jeg følte ikke var glad i meg.

Det er viktig å ha med oss nå. Når vi går til de skritt at vi kommer med et annet tilbud, må det være bedre enn det man kommer fra. Det må være stabilt, og det må være trygt: Det er det nye hjemmet ditt. Her skal du bo.

Når det gjelder rettigheter, har vi ganske lang vei å gå. Når Michelle får vite at hennes rettigheter har blitt brutt gang på gang, ja, hva hjelper det? Ingen blir stilt til ansvar. Hun står der like tomhendt. Det eneste hun vet, er at hun hadde en rettighet.

Jeg har tro på den nye barneministeren. Jeg trenger å ha tro på den nye barneministeren, for det er mange barn der ute som også trenger å ha tro på den nye barneministeren. Jeg vet at hun har et stort hjerte for barnevernsbarna. Jeg gleder meg også til de debattene som kommer når vi skal meisle ut et bedre barnevern for våre barn.

Solveig Horne (FrP) [15:27:52]: Først av alt vil jeg si tusen takk for en veldig god debatt. Det siste innlegget til Kari Kjønaas Kjos får oss til å tenke litt. Uansett hvor enige vi kan være her i denne salen – for vi er enige om at vi må gjøre noe, og at det er viktig at vi har systemer på plass – er det viktig å få med seg at det er en del barn og familier der ute som ikke kjenner på den samme enigheten, og som ikke kjenner det på kroppen på den måten. De føler at de har mistillit til barnevernet, og de føler at de ikke får sine rettigheter oppfylt. Det er vi sammen nødt til å gjøre noe med.

Så var representanten Storberget inne på dette med varsling. Det er veldig viktig. Vi må varsle. Vi har et ansvar alle sammen. Det er skremmende når vi ser at barnehagene, som har barna i så mange timer, har for lite varsling. Det er også veldig viktig at barnevernet settes i stand til å ivareta varslene og å gjøre noe med de varslene som kommer. Vi ser oftere og oftere at når barnevernet går inn og overtar, får en del av disse barna det nesten verre. Slike ting kan vi ikke stå og se på. Vi er nødt til å sikre individuell hjelp til de barna. Flere var inne på hjelpetiltak. Da må vi spørre oss: Hjelper de hjelpetiltakene vi har i dag? Vi må tørre å gå inn og evaluere dette. Vi må også se på individuelle tiltak til hvert enkelt barn, og vi er nødt til å være mer fleksible.

Når det gjelder familiedomstoler, har heller ikke Fremskrittspartiet konkludert med at familiedomstoler er det rette. Det er flere som har sett på det. Det som er viktig for Fremskrittspartiet, er at man får det inn i domstolene, slik at vi på den måten kan bedre rettssikkerheten i forhold til i dag.

Så er det ingen som har vært inne på dette med familieråd. Vi har familieråd i dag. Det er viktig å få fram de erfaringene som er gjort med familieråd – hvor de brukes, og hvor de ikke brukes. Hvorfor blir de ikke brukt mer? Er forholdene lagt til rette for dette på landsbasis? Mulighetene burde være der, men vi ser at veldig mange kommuner ikke bruker dem. Dette er det viktig at vi ser på.

Så er det flere som har vært inne på at barn må ses og høres i mye større grad. Det er jeg veldig glad for. Dette er det viktig å ta inn over seg når vi nå skal jobbe med denne saken – stortingsmelding nr. 1, som Barnevernsproffene har laget. Her tror jeg det er veldig mye bra.

Til slutt vil jeg si at vi ser fram til den proposisjonen som kommer. Det er kommet mange utredninger. Undertegnede har kanskje vært litt kritisk til at det har vært satt ned mange utvalg, men jeg skal ærlig innrømme at det har kommet fram veldig mye bra, som det er viktig at vi tar inn over oss. Vi skal i alle fall – her i Stortinget – være villige til å prøve å få til et bredt forslag for å sikre barn den beste rettssikkerhet.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:31:03]: Jeg er veldig glad for det representanten Solveig Horne nå sa. Jeg tror det har vært helt nødvendig å nedsette noen av disse utvalgene og gjøre dette utredningsarbeidet for å være der vi nå er. Vi har totalt hatt fem evalueringer av barnevernsreformen. Vi har hatt Barnevernpanelet, som har gjort en kjempejobb, vi har Barnevernsproffene, som også representanten Horne var innom, og også Raundalen-utvalget og Befring-utvalget fra tidligere, som ser på samarbeidet på tvers – ikke minst mellom herværende helseminister og undertegnede og våre departementer. Det blir veldig viktig å få til dette samarbeidet ute i kommunene.

Jeg er veldig glad for tilslutninga til hovedtankene om hvordan vi skal gå videre med det beslutningsgrunnlaget som vi nå har fått. Vi må få et bedre tverretatlig og tverrfaglig samarbeid for disse barna, og vi må styrke barnas medbestemmelse – ikke bare medvirkning, jeg har lyst til å understreke det. Det dreier seg om medbestemmelse og barns rett til å bli hørt og til å si sin mening, slik Barnekonvensjonen forutsetter. Vi må få bedre kompetanse i alle ledd og også bedre ledelse.

Det som slo meg da jeg besøkte et av barnehusene – som jeg er veldig stolt av å ha vært med på å få etablert – var hvor viktige de er for at folk skal kunne holde ut i en så belastende jobb som det kan være å stå i førstelinja i disse sakene, at man klarer å gjøre en forskjell for et barn. Hvis du skal klare å gjøre en forskjell for barna, må du ha et bedre tverretatlig samarbeid, for det er det som gjør at du klarer å handle til disse barnas beste – det var helt unisont fra alle som har vært innom barnehusene, enten det var ansatte innen helse, politi, barnevern, eller andre som er viktige for barna. Det at man har et tverretatlig og tverrfaglig samarbeid, er det som skal til for at man kan gjøre en forskjell – og det gir motivasjon til å stå i disse sakene.

Jeg syns at representanten Kari Kjønaas Kjos holdt et veldig nydelig innlegg fra talerstolen, bl.a. om Michelle, men hun reflekterte også veldig godt rundt hvor ille det kan være å bli flyttet mange ganger, og hvor ille det kan være å ha mange saksbehandlere. Jeg tror at en av nøklene er at vi må fortsette barnevernsløftet, styrke barnevernet framover, sånn at folk hæler å stå i det, og også styrke det tverretatlige samarbeidet og kompetansen. Det er klart at unger ikke skal flyttes rundt på den måten. Jeg tror heller ikke at min forgjenger mente det. Jeg har aldri sett på ham som systemets forsvarer – heller som en kritiker. Jeg tror det er viktig å være en kritiker, samtidig som vi er en venn og viser at vi ønsker et best mulig system, sånn at disse barna får det bra. Det må være målet for oss alle sammen.

Så gleder jeg meg til diskusjonene videre. Jeg tror at vi kommer til å få til mye bra for disse barna.

Presidenten: Sak nr. 5 er dermed ferdigbehandlet.