Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lene Vågslid (A) [10:02:07]: (ordførar for saka): For få dagar sidan fekk me den gledelege beskjeden om at Noreg nok ein gong er kåra til verdas beste mødreland, verdas beste kvinneland og verdas beste ammeland. For tredje året på rad ligg Noreg øvst på lista over det beste landet å vere mamma i.

Det er ingen tvil om at ein aktiv, bevisst og tiltaksfull likestillingspolitikk har vore medverkande til at me ligg øvst på denne tabellen. Dei resultata me ser på likestillingsområdet i dag, er resultat av ein bevisst politikk. Det er interessant at når me oppnår gode resultat gjennom tiltak me har sett i verk, som Høgre og Framstegspartiet har vore imot, er dei likevel veldig glade for dei resultata me oppnår.

I tillegg til tiltak og verkemiddel i familie-, likestillings- og arbeidslivspolitikken er det viktig med ein aktiv haldningspolitikk. Å endre haldningar tek tid. Høgre og Framstegspartiet føreslår i dag igjen å fjerne fars rett til permisjon. Me ser eksempelvis at i Danmark, der dei fjerna fedrekvoten i 2001, har forskjellane mellom kvinner og menn auka. I Noreg, trass i gode verkemiddel som fedrars rettar, tek framleis kvinnene i åtte av ti tilfelle i hovudsak ut heile permisjonen. Derfor er dei endringane og dei presiseringane me legg fram i lovproposisjonen i dag, viktige for å presisere at det er ei foreldrepermisjonsordning og ikkje berre ein mammapermisjon.

Me seier veldig ofte at det ikkje er olja som er nøkkelen til økonomisk vekst, det er arbeidskrafta, og det er ikkje minst den kvinnelege arbeidskrafta. Eg er like stolt kvar einaste gong me har besøk av delegasjonar frå utlandet, som valfartar til dette huset for å høyre kva me har gjort for å få til dei resultata som me har på likestillingsområdet. Når me ser tilbake til 1993 då me fekk fedrekvoten, og det berre var 2–3 pst. norske fedrar som tok ut permisjon, kunne ein allereie året etter sjå at heile 40 pst. tok ut permisjon. I dag tek dei aller fleste menn ut heile fedrekvoten, og det er me veldig glade for.

Som politikar får ein ofte førespurnader frå folk. Eg må vel innrømme at det jamt ikkje berre er ros ein får. Men i juni i fjor, då me utvida fars rett til pappapermisjon ytterlegare, frå ti til tolv veker, var det faktisk fleire hyggelege telefonar eg fekk. Eg fekk ein telefon frå ein far som hadde fått barn før fedrekvoten og ein «attpåklatt» noko seinare. Han kunne beskrive det som to heilt forskjellige verder, både det at han kunne kome med det som eit verkemiddel til arbeidsgjevaren sin, men òg kanskje i diskusjonen heime. Han meinte i tillegg at det var viktig å behalde denne retten, slik at ein kan konstatere at kvinner og menn skal ha like rettar som omsorgspersonar.

For Arbeidarpartiet er det viktig å sjå familiepolitikken og likestillingspolitikken i samanheng med arbeidslivspolitikken. Meir likestilt foreldreskap er bra for far, for mor og for barnet. Eg meiner òg at barn fortener å bli kjente med begge foreldra. Det har vore og er eit viktig mål for oss å leggje til rette for at mødrer og fedrar kan kombinere omsorg for små barn og yrkesaktivitet.

I debatten verkar det av og til som om høgresida vil ha det til at me ofrar barna på likestillingas alter. Men det er ikkje på nokon måte slik. Eg har til gode å sjå undersøkingar som påstår at ungar tek skade av meir likestilte foreldre. Dei meir likestilte para skil seg sjeldnare, dei kranglar mindre, og det at ungane får vere i lag med begge foreldra meir, trur eg er eit gode.

Eg vil kjempe for at kvinner skal ha moglegheit til å gjere alt, men eg vil òg kjempe for retten til at kvinner ikkje skal måtte gjere alt. Det er viktig for både far, mor, barn og samfunnet elles at me får kvinner til å stå sterkare i arbeidslivet, og far sterkare på heimebane.

Lovproposisjonen som me legg fram i dag, er prinsipielt viktig fordi han fjernar den forskjellsbehandlinga som er i dagens system, at mors lovfesta del er mindre enn fars. Det råder av og til ei oppfatning av at vekene utanom fedrekvoten er mammapermisjon. Slik er det jo ikkje. Ordninga blir no gjord meir likestilt gjennom at mor og far rettmessig får tolv veker kvar. Så er det den resterande delen på 33 veker, som er den største delen, som er til fri fordeling mellom foreldra. Me er opptekne av fleksible og gode ordningar, samtidig som det er viktig at begge foreldra skal ha like lovfesta rettar.

Solveig Horne (FrP) [10:07:13]: Vi har opptil flere ganger i denne perioden fått lov til å diskutere fedrekvoten i denne salen. I dag skal vi altså diskutere mødrekvote. Som saksordføreren var inne på, kunne vi på mandag lese at vi for tredje år på rad er kåret til verdens beste land å bo i for mødre. Det viser at vi er heldige som lever i et av verdens beste land, som har de gode velferds- og permisjonsordningene og de ordningene for barnepass som vi har her i Norge. Ja, Norge er et godt land å bo i, men Fremskrittspartiet ønsker å gjøre det til et av verdens beste land å bo i for hele familien, ikke bare for mødrene.

Når vi nå skal diskutere denne saken om tredeling, kommer ikke det som en overraskelse for opposisjonen. Dette er jo noe som har vært varslet fra regjeringen lenge, selv om vi har kunnet lese flere ganger at det har vært uenighet om dette internt. Likevel er det forslaget som vi skal behandle i dag, kun et prinsipielt og signalmessig forslag fra regjeringen, som går ut på at det skal øremerkes like mange uker til hver av foreldrene, den såkalte mødrekvoten.

Det er et tema som viser forskjellen mellom høyresiden og de rød-grønne når det gjelder familiepolitikk. Der regjeringspartiene holder fast på et system, snakker høyresiden om familiene. Der flertallet snakker om likestilling, snakker vi om valgfrihet for familiene. Statsråden sa i Dagbladet i dag at det vil bli en «frihetsrevolusjon» med dagens vedtak. Da er det et spørsmål hva hun mener med det. Det blir i hvert fall ikke en frihet for familiene til selv å kunne velge sin egen hverdag og hvordan de vil fordele sine uker.

Fremskrittspartiet kommer ikke til å støtte dette forslaget. Vi mener at fedrekvoten, og nå mødrekvoten, reduserer valgfriheten for familiene. Vi ønsker å sette familiene – og ikke minst barna – først, ikke å få flere og flere kvoter som setter begrensninger for hver enkelt familie. Hele regjeringens forslag om kvoter vil ramme familien på en uheldig måte, og det kommer til slutt – uansett hva saksordføreren sier – til å gå ut over barna. Hvis foreldrene ikke tar ut full kvote, mister barnet tid med den ene av foreldrene. Slik bruker staten barnet som et virkemiddel i likestillingspolitikken. Likestillingsstatistikken er åpenbart så viktig for regjeringen at den er villig til å ta fra små barn tid med sine foreldre for at regjeringen skal nå sine politiske mål.

Saksordføreren og de rød-grønne går ut i media og driver skremselspropaganda ved å si at hvis høyresiden får igjennom sitt forslag, så vil de rasere hele fedrekvoten, da vil de fjerne fedrekvoten – ja, det blir for farlig for fedre i dette land hvis høyresiden får flertall. Jeg kan forsikre alle småbarnsfamilier og framtidige foreldre om at dette ikke kommer til å bli tilfellet. Fremskrittspartiet kan garantere at familiene kommer til å få samme antall uker som i dag, men i motsetning til regjeringen har vi tro på at hver enkelt familie klarer å fordele disse ukene selv. Fremskrittspartiet er opptatt av å gi familien fleksibilitet og valgfrihet til å fordele foreldrepermisjonen seg imellom. Det er viktig med frihet og fleksibilitet for familiene, og jeg presiserer at hver enkelt familie har ulike behov og ulike vilkår de må ta hensyn til. Det må det gis rom for.

Dagens foreldrepermisjonsordning er kompleks og har gjennomgripende svakheter når det gjelder forskjellsbehandling av mødre og fedre. Det må derfor være en prioritert oppgave å utrede og legge fram en forenklet og mer likestilt ordning enn det vi har i dag. Det er viktig at foreldrene ikke bare er likestilte når det gjelder permisjonsfordeling. Det virker det som det er veldig viktig for denne regjeringen å få gjennomslag for. Men man må også se på uttaksretten. Fremskrittspartiet har som sagt tillit til at dagens og morgendagens fedre velger å tilbringe tid hjemme med sine nyfødte barn, for vi vet at mange fedre ønsker dette selv. Holdningene har endret seg mye de siste 20 årene, og mange av dagens unge fedre ønsker å ta ut mer permisjon enn de ukene som dagens regelverk pålegger dem å gjøre. Foreldrepermisjonen skal ikke være et virkemiddel i likestillingskampen, men et velferdsgode som tilkommer barnefamiliene. Det er viktig med et samfunn med mindre statlig styring og mer frihet for den enkelte. Familien må selv gis mulighet til å gi gode rammer for barna sine og skape gode familieliv.

Jeg har lyst til å understreke at den frie fordelingen av foreldrepermisjonen ikke handler om å fjerne pappas eller mammas uke, slik flertallet liker å framstille det. Permisjonen kommer til å inneholde akkurat samme antall uker, men vi ønsker å gi familiene selv valgfrihet til å fordele disse ukene ut fra sitt eget behov.

Med det tar jeg opp de mindretallsforslagene som ligger i saken.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:12:31]: Fordi alle mennesker er født forskjellige og med ulike ønsker og behov, er frihet til å velge hvordan man skal leve livet sitt, viktig for Høyre. Følelsen av frihet kan være så mangt, men friheten mange verdsetter i hverdagen, er f.eks. frihet til å velge oppdragelse for sine unger. Frihet henger tett sammen med ansvar. I Høyre har vi tro på at godt liv følges av å få ansvar for eget liv, og vi er alle enige om at ungene er foreldrenes fremste og største ansvar i livet. Vi i Høyre er derfor opptatt av å sikre at foreldrene får beholde ansvaret for ungene sine.

Virkeligheten for familiene er at hverdagen oppleves veldig forskjellig. Nettopp derfor må utfordringene i hverdagen for de ulike familiene være viktig når vi på Stortinget legger rammene for fremtidens familiepolitikk. Jeg er derfor stolt over de forslagene som Fremskrittspartiet og Høyre fremmer i dag. Det er forslag som gir valgfrihet for småbarnsfamiliene. Det er forslag som viser at vi som politikere har tillit til at foreldrene er de beste til å ta ansvar og gjøre valg til beste for ungene sine.

Jeg er bekymret for den kvoteinndelingen vi nå har fått i foreldrepermisjonen, der målet om full likestilling og at mor og far skal ta ut like mange dager foreldrepermisjon, er viktigere enn hensynet til omsorgen for en liten unge. Hvis en far som driver et lite firma, f.eks. et lite snekkerfirma, som står for hovedinntekten i familien, og som faktisk betjener huslånet for familien, ikke kan ta ut de tolv ukene, så blir ikke de tolv ukene overført til mor. Nei, de tolv ukene blir fratatt familien, og barnet må sendes tidligere i barnehagen. Men regjeringen har ikke lagt frem et helhetlig opplegg, for selv om en familie må sende ungen i barnehagen når den er ni måneder, har man ikke i dag krav på barnehageplass eller kontantstøtte før barnet er 13 måneder. Her er det fortsatt store sprik, og det er ikke noen helhet i de forslagene som legges frem.

Det er et problem for Høyre at det er ungen som må betale prisen for likestillingskampen. Høyre er veldig glad for at mange fedre ønsker å være hjemme og tar ut mer enn kvoten sin. Det synes vi er viktig, men vi har tillit til at dagens generasjon fedre er så opptatt av å være hjemme med barnet i det første leveåret at vi ikke tror at kvoten er nødvendig.

Så tenker vi også at dette er en sak hvor mødrene heller ikke kommer noe godt ut. I det tilfellet med snekkeren, som jeg snakket om i stad, der han ikke tar ut sine tolv uker fordi han er nødt til å få inn inntekt til å betale huslånet, hva skjer når han ikke tar ut den fulle kvoten sin? Ikke kan de sende ungen i barnehagen, ikke får de kontantstøtte – da er det mor som må være hjemme i ulønnet permisjon. Da er det mor som er nødt til å gå hjemme uten å få en krone fra staten, uten å få opparbeidet seg rettigheter i forhold til pensjon o.l. Det kan jeg ikke skjønne er god likestillingspolitikk. Derfor er Høyre opptatt av å vite hvor mange kvinner det er nå som er nødt til å ta ulønnet permisjon fordi familien ikke greier å innrette seg etter den A4-løsningen som regjeringen legger opp til.

For mennesker som jobber i det offentlige, og mennesker som i stor grad har fleksibilitet i arbeidet sitt, fungerer dette veldig bra. Det er veldig flott at mor og far kan dele på store deler av permisjonen. Men for alle de menneskene rundt omkring i Norges land som ikke passer inn i regjeringens likestillingsmodell, er dette et problem. Det er Høyres bekymring. Derfor er jeg veldig glad for at Fremskrittspartiet og Høyre står sammen i dag om å forenkle hele foreldrepermisjonsordningen, slik at foreldrene kan fordele permisjonen fritt mellom seg, og det viktigste for hele permisjonsordningen er hensynet til det lille barnet.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:17:58]: Jeg er glad for at vi skal gjøre vedtak om en tredeling av foreldrepermisjonen i dag. Forslaget som nå foreligger, er rett og slett en likestilling av permisjonstida, all den tid mor i dag faktisk har en lovfestet andel som er mindre enn fars. Nå innføres det altså en mødrekvote tilsvarende fedrekvoten på tolv uker som innebærer at barnet har rett til like lang tidskvote med både mor og far etter fødsel.

Barns kontakt med begge foreldre fra starten er viktig for at de begge skal kunne være og forbli gode omsorgspersoner for barnet. Det er bra for barnet, det er bra for mor, og det er bra for far, bl.a. fordi det fører til en mer likestilt familie der mor og far knytter gode bånd til barnet fra starten, og bidrar til en bedre fordeling av omsorgsoppgavene og arbeidsdelingen i hjemmet etter hvert som barnet vokser opp. Hvis begge er vant til at de har et likt ansvar fra starten av, er det mye større sannsynlighet for at det også følges opp når barnet blir større.

Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det å gi foreldre mulighet til å dele hele permisjonstida er en reell anerkjennelse av mor og far som likeverdige omsorgspersoner. Jeg synes det er rart at det skal være en motsetning å ha en tredeling hvor begge foreldre har like stor rett til én kvote, og så er den resterende største delen til fri benyttelse foreldrene imellom. I dag er det faktisk slik at far har en større del av permisjonstida enn mor. Til tross for at fars del er større, blir 82 pst. av permisjonstida tatt ut av nettopp mor. Dette tallet var høyere før det ble innført en fedrekvote. Når historikken har vist at far nærmest ikke tar ut permisjon uten at det blir lagt som en forventning til ham, mener jeg det blir utopi med Høyre og Fremskrittspartiets optimistiske holdning til at fedre i framtida vil velge å tilbringe tid hjemme med sitt nyfødte barn.

Tradisjonelt er permisjonstida mer eller mindre blitt sett på som mors rett til å være hjemme med barnet. Vi hører ofte at vi har fedrekvoten, og så er det mammapermisjonen. Da fedrekvoten ble innført i Norge, så vi en drastisk vekst i antall fedre som tok ut permisjon, nettopp fordi da kom en forventning til at også far skulle være hjemme med barnet, og ikke minst forventninger i samfunnet og sannsynligvis hos foreldrene selv. Tilsvarende ser vi i Norden. I Danmark, hvor de ikke har noen fedrekvote, er det slik at tre fjerdedeler av fedrene ikke tar ut noe permisjon. Det er også de danske fedrene som har det laveste uttaket av foreldrepengene, 8 pst. av det totale antallet permisjonsdager. I Sverige tar fedrene ut 24 pst. og på Island 32 pst. Da er det verdt å merke seg at Island har en tredeling, hvor de også har den lengste fedrekvoten. I Norge tar fedrene ut 18 pst.

Jeg håper at andelen på 18 pst. nå vil stige når vi får en tydelig tredeling. Med dagens ordning, hvor vi har en fedrekvote, er det dessverre slik at forventningen ligger i at far skal ta fedrekvoten, mor det resterende. Med en tredeling får vi presisert at mor og far har en minimumsrett hver, og så kan resten fordeles fritt. Forhåpentligvis kan dette bidra til at en større andel av permisjonstida tas ut av far. Bevisstgjøring er viktig, og nå får vi det. Da er det viktig med en bevisstgjøring for familien, at de er nødt til å sette seg ned og reelt diskutere hvem som skal ta hvor mye tid, og ikke minst overfor arbeidsgiver, at arbeidsgiver også har en forventning til at far skal være hjemme med barn.

Et mer likestilt uttak av permisjonstida vil også være bra for samfunnet fordi det gjør at flere kan jobbe og få barn, fordi flere kvinner kan komme fortere tilbake til arbeidslivet, og det er færre som får lange avbrudd fra arbeidet. Det vil være bra for kvinnene fordi samfunnet da vil få en mer likestilt forventning til unge menns og kvinners forpliktelser og omsorgsoppgaver i hjemmet.

Så blir det stadig påpekt: Er det ikke til barns beste at vi skal ha permisjonsordninger? Jo, det er det, men jeg mener også at det er til det beste for barn at vi har en likestilt familie, en familie hvor far og mor føler de samme forpliktelser, det samme ansvaret for å ta ansvar for barn helt fra spedbarnsperioden.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [10:22:19]: Tidligere denne uken ble Norge, som flere har vært inne på, kåret til verdens beste mødreland. Det kan være lett å glemme når fokus i Norge handler om at man vil mer, og at man vil videre.

Jeg tror vi noen ganger må ta oss tid til å reflektere over at de ordningene vi har med foreldrepermisjon, for veldig mange vil framstå som en gavepakke. Man kan si at det vil gjelde på veldig mange andre områder òg i et kriserammet Europa. Men selv før den økonomiske krisen var det fortsatt et veldig godt stykke mellom de gode ordningene vi har i Norge, og de ordningene vi vil finne i USA, Tyskland eller andre europeiske land – også når man ser på fødselstallene.

Vi har svært rause ordninger og absolutt en helt reell mulighet til å kombinere arbeid og det å få barn. Det er heller ikke en helt urimelig forventning – med en så omfattende ordning som vi faktisk har i Norge – å stille noen krav og at denne ordningen har noen forutsetninger. Uten disse forutsetningene ville en sånn omfattende ordning som vi har i Norge, ført til en veldig ubalanse og et tilbakeskritt for likestillingen. Det er nesten litt fascinerende, når man ser seg rundt om i Europa og sammenligner oss med andre land, at det faktisk er enkelte i Norge som gjør det til et problem at far har en rettighet.

Jeg har sagt det før, og jeg kan gjerne si det igjen: Tolv uker i løpet av enten det første året eller spredt i løpet av de første tre år, som man kan bruke sammen med sitt nye familiemedlem, bør være en gave og ikke noe som det er vanskelig å prioritere tid til. Man har tolv uker, og man kan benytte seg av et fleksibelt uttak. At det skal være en helt umulig oppgave, synes jeg er litt vanskelig å akseptere. Jeg tror det handler like mye om de forventningene samfunnet har, og hva slags forventninger familien selv – og far – har til hvordan det å få et nytt familiemedlem faktisk vil påvirke livet.

Så er det noen, i dag et flertall kvinner, som ønsker å være lenger hjemme. I dag har man kontantstøtten – muligheten er ivaretatt der – som sikrer en god overgang fra tiden med foreldrepermisjon til eventuelt barnehage senere.

Gjennom saken vi behandler i dag, går vi inn for like store kvoter for mor og far og en større kvote som er til fordeling mellom foreldrene. Det sikrer en god fordeling samtidig som vi klarer å ivareta valgfriheten. Da stiller vi krav, og vi gir rettigheter til familiene som benytter seg av tilbudet, samtidig som vi har fleksible løsninger.

Jeg er opptatt av at familiepolitikken skal løftes. Det kan komme i strid med andre interesser. Men når Høyre i dag sier at det å forbeholde tolv uker til far er å ofre barnets beste på likestillingens alter, er det en verden jeg ikke kjenner meg igjen i. Hvordan skal en betalt permisjon for mor, i f.eks. 45 uker, eller 42 hvis vi ser bort fra de tre ukene hun har før fødselen, være ufint mot norske kvinner? Da må man se seg litt rundt om i Europa.

Det er viktig med valgfrihet, og det er viktig at familien er i fokus – men det er ikke fedrekvoten som er til hinder for at familiepolitikken skal være mer i fokus i Norge. Det er viktig for meg at når vi nå innfører fedrekvote og gir far en rettighet, skal det faktisk få en virkning på sikt. For det er ikke de tolv ukene, eller om man skal ta ut mer, som alene vil skape endringer – men det er et viktig første skritt for at vi kan få en mer balansert ansvarsfordeling. Det er noe vi ikke vil få helt svar på før ordningen med en ganske raus fedrekvote har fått virke over noen år.

Den saken vi behandler i dag er veldig positiv for dem som allerede har rettigheter, for dem som i dag faktisk har ganske rause ordninger. Men det er noen som faller utenfor dagens ordning: de som ikke har opptjent rettigheter gjennom arbeidslivet. Det er etter min mening en ganske urimelig stor forskjell på de rettighetene du har hvis du er innenfor, og hvis du er utenfor og ikke har noen rettigheter. Jeg mener at det er en utfordring vi må løse. Jeg tror at det også vil gi flere mer fleksibilitet med tanke på når man velger å få barn. Jeg tror at hvis flere hadde valgt å få barn på et annet tidspunkt i livet, uten at begge foreldrene nødvendigvis var i full jobb, ville kanskje tidsklemma og stresset som mange opplever de første årene med små barn, vært litt annerledes.

Derfor er det viktig for meg at når man også videre skal diskutere foreldrepermisjon og fedrekvote, kan ikke fokus bare være på å øke rettighetene til dem som i dag har det ganske bra, men også faktisk å se på rettighetene til dem som faller utenfor dagens ordning. Den ordningen vi har i dag, legger ganske sterke rammer for når mange synes det er økonomisk forsvarlig å få barn. Jeg tror det er med på å prege kanskje både fødselstallene våre framover og den livssituasjonen som mange befinner seg i, der man får unger sent, med de komplikasjonene det faktisk kan medføre.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:27:35]: På bakgrunn av debatten om den saken vi har til behandling i dag, er det greit å starte med å presisere at foreldrepenger har vi ikke først og fremst for de voksne, og på grunn av ulike politiske mål om hvordan vi mener at voksne skal leve sitt liv og fordele ulike oppgaver seg imellom. Vi har ikke foreldrepenger av hensyn til arbeidslivet, eller samfunnsøkonomien. Vi har foreldrepenger først og fremst av hensyn til barna.

Denne debatten viser, etter Kristelig Folkepartis mening, hvordan høyresiden og venstresiden igjen går i hver sine ideologiske, dype grøftehull. Høyresiden går seg litt bort i sine egne prinsipper. Er man opptatt av valgfrihet, må man òg faktisk se den konteksten som de valgene fattes i. Man kan ikke se bort fra den og gi inntrykk av at valgene fattes i et vakuum.

Det er fortsatt sånn i Norge i 2012 at om en kvinne eller en mann går til sin arbeidsgiver og forteller at nå venter man barn, får man faktisk ikke den samme reaksjonen. For kvinner vil arbeidsgiveren ofte automatisk bare gratulere og begynne å planlegge hvordan man skal klare seg uten den kvinnelige arbeidstakeren de neste ni, ti, elleve, tolv månedene – legge en plan for det. Når en mann kommer og forteller at man venter barn, tenker arbeidsgiveren: Da håper jeg at du ikke tar altfor lang permisjon, og gjerne tar den i forbindelse med sommerferien eller rolige perioder på jobben, slik at vi kan få dette til å flyte mest mulig, uten for mye problemer på arbeidsplassen og lange vikariater.

De holdningene hos arbeidsgiverne og ellers i samfunnet er med på å prege de valgene vi tar. Nettopp derfor er fedrekvoten et viktig trumfkort i ermet på menn i Norge i 2012 som man kan ta fram overfor arbeidsgiver, kanskje av og til også overfor mor, når behovet er der, for nettopp å sørge for at mange menn får anledning til å ta de valgene de faktisk ønsker å ta. Så fedrekvoten styrker den reelle valgfriheten for unge fedre.

Så er det slik at venstresiden har sett behovet for pappaperm, men argumentasjonen bærer veldig preg av at de vet best hva som er gode løsninger for familiene rundt omkring i landet. Man hører jo det på argumentasjonen her i dag. Tar man de rød-grønne på alvor, er det lett å spørre: Er ikke det logiske da bare å innføre 50/50 med en gang og fjerne den valgfrie delen – hvis logikken er at det for samtlige familier er bedre jo likere man fordeler? Vi har også sett at når de rød-grønne har utvidet fedrekvoten, så har man spist av den fleksible delen, og man har også varslet en målsetting om at man ønsker å bygge det ut videre til 14 uker for far og 14 uker for mor.

Kristelig Folkeparti forsvarer fedrekvoten. Vi ønsker å beholde fedrekvoten som et trumfkort i ermet til norske menn. Det ser vi at vi fortsatt trenger, og det vil vi trenge i lang tid framover, slik som samfunnet er i dag. Vi mener også at det er en fin markering av et felles og likeverdig ansvar mellom menn og kvinner at det er det samme antallet uker som er forbeholdt mor, som er forbeholdt far.

Kristelig Folkeparti mener at det bør være ti uker for mor og ti uker for far, samtidig som vi bør utvide den totale foreldrepengeperioden for å gi enda mer fleksibilitet, noe som gjør at foreldrene kan fordele denne tiden utover flere av barnets leveår enn det første leveåret eller de første tre leveårene, og at en kan bruke den utover småbarnsfasen. Jeg tar derfor opp Kristelig Folkepartis forslag i innstillingen.

Så vil jeg understreke at jeg er glad for at Senterpartiet også har nevnt det som har vært Kristelig Folkepartis engasjement i budsjettforslag etter budsjettforslag i mange, mange år, nemlig rettighetene til dem som ikke har opparbeidet sine rettigheter i arbeidslivet: engangsstønaden må heves. Jeg håper statsråden merker seg utfordringen fra Senterpartiet, og vi inviterer også Senterpartiet til å støtte Kristelig Folkepartis årlige budsjettforslag om å heve engangsstønaden.

Presidenten: Øyvind Håbrekke har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:32:46]: Stortinget har i dag til behandling lovforslag om tredeling av foreldrepengeperioden. Forslaget, som er en oppfølging av likelønnsmeldinga, innebærer at det innføres en mødrekvote med samme varighet som fedrekvoten. Foreldrene likestilles ved at de får øremerket rett til like lang periode etter fødselen. Forslaget ivaretar samtidig valgfriheten, eller fleksibiliteten, ved at det er mange uker i fellesdelen som foreldrene fritt kan velge seg imellom. Jeg vil skynde meg å legge til – så fritt som det er mulig ut fra den enkelte familie. Jeg kommer tilbake til dette med frihetsbegrepet etterpå.

Jeg har merket meg at komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fullt ut vil overlate fordelingen av permisjonsukene til foreldrene. Til det vil jeg si at fedrekvoten har vært avgjørende for at det store flertallet fedre nå kan velge å ta ut foreldrepenger, og at mange tar mer enn kvoten. I Danmark, som avviklet fedrekvoten i 2002, er det langt lavere foreldrepengeuttak blant fedre enn det er i Norge og Sverige. Som noen har vært inne på her tidligere, er det slik at over 90 pst. av fedrene i Norge tar ut fødselspermisjon, mot ca. en fjerdedel av danske fedre. Det jeg har fått informasjon om, er at danskene nå vurderer å gjeninnføre fedrekvoten, nettopp fordi de ser at det er så mange barrierer som danske fedre møter, at de er nødt til å ta det på alvor hvis de ønsker at også fedre skal få muligheten til å bli kjent med barna sine, og at barna skal få tilstedeværende fedre, som igjen gjør at mødrene får større valgfrihet.

Norske fedre har stadig økt sitt uttak av foreldrepermisjonen, men mødrene tar fortsatt ut det aller meste. I fjor ble bare 18 pst. av alle foreldrepengedager tatt ut av norske fedre. Det kan være en barriere for fedreuttak at det er en fedrekvote uten en tilsvarende mødrekvote. Det kan skape en forestilling, både hos foreldrene og hos arbeidsgiverne, om at far bare har rett til fedrekvoten – resten tilhører mor. Tredeling av perioden understreker at fellesdelen tilhører begge foreldrene. De må sette seg ned sammen og bli enige om hvordan ukene skal fordeles. Det kan føre til mer bevisste valg.

Jevnere fordeling av permisjonen mellom mødre og fedre er positivt for barnet og for begge foreldrene. Barnet får god kontakt med og god omsorg fra begge foreldrene og kan tidlig bygge nære relasjoner til både mor og far. Foreldrene får et sterkere fellesskap om barnet og foreldrerollen. Jeg kan bare ikke forstå at det kan være i strid med barnets beste.

Begge foreldre har glede av jevnere fordeling av yrkesaktivitet og oppgaver hjemme. Mor får mulighet til å returnere tidligere til arbeidslivet og unngår lange avbrekk med tap av lønns- og karriereutvikling. Far får styrket sin omsorgsrolle og får mulighet til å være hjemme på heltid med barnet over en lengre periode.

Så viser forskning at likestilling på hjemmebane bidrar til mer robuste samliv. Menn og kvinner som lever i likestilte parforhold, opplever å ha høyere livskvalitet enn andre grupper. De har et bedre forhold, lavere konfliktnivå og mer stabilitet. Dette er jo ikke minst til fordel for barna.

Lovforslaget som er til behandling i dag, legger til rette for større likestilling mellom mødre og fedre og mer likestilte foreldreskap. Endringene vil være positive for både mor, far og barn, og de vil bidra til nedbygging av tradisjonelle kjønnsstereotypier i samfunnet, altså forventninger til oss som kjønn. Jeg er glad for at lovforslaget har støtte fra flertallet i komiteen. Men jeg syns det er synd at Høyre og Fremskrittspartiet heiser fanen så til de grader som det de gjør mot denne kvoteringsordninga som vi har valgt i Norge.

Jeg syns det har vært mange gode argumenter i salen her fra representanter fra både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Jeg vil si til representanten Horne fra Fremskrittspartiet at det jeg mener med at dette er en frihetsrevolusjon, er at menn nå får muligheten til å velge å være omsorgspersoner. De slipper stengsler og barrierer. Kvinner får være mer likeverdige arbeidstakere, og de får menn som tar sin del av ansvaret, som igjen gir større frihet til kvinner. Barna får en frihet ved at de blir kjent med begge sine foreldre, de får tilstedeværende foreldre, de får foreldre som også følger dem opp dersom det blir skilsmisse.

Dette gjør vi for at foreldre av begge kjønn skal kunne følge sine drømmer, at de ikke først og fremst skal være et kjønn og bli møtt med forventninger som knytter seg til dem som kjønn, men at rollene skal bli mer fri og utvidet, og at de skal kunne velge mye mer fritt hva slags liv de ønsker å leve.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [10:38:01]: Først vil jeg bare si at Fremskrittspartiet ønsker at familiene skal få en frihetsrevolusjon, men vi må sikkert vente til 2013, og så får vi se hva som skjer da.

Sånn som ordningen er i dag – og blir etter dagens vedtak – er det veldig mange foreldre som sliter med et byråkratisk og innviklet system for å få tatt ut permisjonen. Vi vet at Nav har ca. en halv million henvendelser i året. Nav har også sagt selv at hvis de hadde fått på plass et nettbasert system, kunne de ha spart oppimot 600 årsverk.

I Sverige har de et nettbasert system, og da undertegnede tok dette opp i denne salen med tidligere statsråd Audun Lysbakken, sa han at vårt system var så vanskelig at det var vanskelig å få til en modell lik den svenske. Men det må kunne gå an å få til en bedre modell for familiene, slik at de kan velge å gjøre dette hjemme. Er det noe som statsråden vil arbeide med?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:38:58]: Vi jobber med forenklinger i dette systemet, og jeg ønsker at vi skal få et enklere system i Norge. Det er likevel riktig som min forgjenger sa, at det er veldig stor forskjell på det svenske opplegget og det norske opplegget. Min tilnærming er at vi ønsker et enklest mulig system, og så må vi diskutere arbeidslinja inn i dette og hvilke krav man i så fall skal stille til yrkesdeltakelse. Det er det som er årsaken til at vi har valgt den løsninga som vi har i Norge, og derfor også trenger kontroll med hvordan foreldre velger å innrette seg. Men dette diskuterer vi.

Så vil jeg bare si til dette med at familien skal få en frihetsrevolusjon, at jeg ikke kan forstå det. Hvis enten mødre eller fedre vil oppleve at de ikke kan velge like fritt fordi de møter arbeidsgivere som sier nei, du kan ikke ta ut mer permisjon, du kan ikke velge å være hjemme med dine barn, for vi forventer at du skal være fullt ut på jobb, er ikke det frihet – eller når kvinner må ta et større ansvar fordi menn ikke får lov til å være like mye hjemme fordi arbeidsgiverne har disse forventningene.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:40:07]: Jeg skal la denne debatten om revolusjon ligge, for det er ikke noe vi i Høyre er så veldig opptatt av. Det vi i Høyre er opptatt av i denne sammenhengen, er barnet.

Hvis vi legger retorikk til side og konsentrerer oss om faktum, er det i noen tilfeller sånn – for å si det på den måten – at far ikke har mulighet til å ta ut den fulle permisjonslengden, og så mister da familien den permisjonstiden. Det er et faktum. Det jeg ønsker å høre statsrådens svar på og holdning til – og ikke den politiske retorikken knyttet til det – er: Hva gjør statsråden som barneminister for de barna som mister tid hjemme med familien? Eller la meg stille spørsmålet på denne måten: Er statsråden villig til å se på løsninger som gjør at barn ikke mister tid hjemme, selv om far ikke har mulighet til å følge kvoteringsordningene?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:41:11]: Hele den tida den rød-grønne regjeringa har sittet, har vi gjort noe for å utvide muligheten for barn til å være sammen med sine foreldre og for barn til å ha trygghet i sin omsorgssituasjon. Barnehagereformen – det antar jeg er et greit begrep for Høyre – er et eksempel på det. Vi har utvidet foreldrepermisjonstida. Og så har vi f.eks. gitt sjølstendig næringsdrivende muligheten til å ta ut permisjon med 100 pst. grunnlag i lønna, i motsetning til 65 pst., som det var før. Det er også en måte å sikre at barna kan være sammen med foreldrene sine på.

Men jeg er enig med representanten Nilsson Ramsøy i hennes betraktninger rundt dette. Det er jo sånn at over 90 pst. av norske fedre tar ut foreldrepermisjonen, og vi har veldig fleksible ordninger som går over tre år. De har f.eks. mulighet til å ta ut én dag i uka i 60 uker. Så det ligger mye fleksibilitet i de løsningene som vi har i dag. Men vi skal selvfølgelig jobbe for at de blir enda mer fleksible og enda bedre.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:42:22]: Frihetsrevolusjon har vi i Kristelig Folkeparti kanskje et noe anstrengt forhold til, og heller ikke væpnet revolusjon er vi så veldig for. Farsrevolusjon, derimot, som vi nå har sett de siste ti årene, er vi veldig aktive supportere av.

Jeg hører at statsråden er glad i pappapermen, fedrekvoten, og der deler vi engasjementet. Spørsmålet går litt på hvordan vi ivaretar den. Fedrekvoten har jo hatt et veldig positivt omdømme og bred støtte i Norge, og det er regnet som på en måte et godt trumfkort å ha i ermet for unge fedre. Men så har vi de siste årene sett at meningsmålingene viser økt støtte for høyrepartienes forslag om å ta bort fedrekvoten, som både statsråden og undertegnede er mot. Ser statsråden at det å gå for langt i detaljstyring og å øke fedrekvoten for mye, sånn at en detaljstyrer familiene for mye, faktisk kan slå tilbake på støtten til fedrekvoten og dermed virke mot sin hensikt?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:43:29]: Jeg syns at det er et spørsmål som vi alltid bør diskutere. Men det som er veldig betryggende, er at utviklinga i holdninger antakelig ikke er slik som representanten Håbrekke skisserer. Den undersøkelsen som heter Barnetilsynsundersøkelsen for 2010, som Statistisk sentralbyrå sto for, viser at det er bare om lag 5 pst. av mødrene og 3 pst. av fedrene som mener at det ikke bør være noen fedrekvote i det hele tatt. De aller fleste – faktisk hele 80 pst. av alle foreldrene – ønsker enten at kvoten ideelt sett burde være slik den er, og det var da ti uker i 2010, eller at den bør utvides ytterligere, og det har vi gjort, til tolv uker. Så det er sterk støtte i befolkninga til denne ordninga, i motsetning til hva noen later til å tro, og spesielt høyrepartiene. Det tror jeg handler om at de ser hvilke barrierer det er de møter i sitt daglige liv som gjør at de ikke kan følge sine drømmer helt fritt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Arild Stokkan-Grande (A) [10:44:50]: Det var særlig innlegget fra Linda C. Hofstad Helleland som gjorde at jeg ba om ordet. Jeg har hørt mye både i denne debatten og i tidligere debatter om foreldrepermisjon, og jeg må si at jeg reagerer veldig sterkt som mann og som far på at det framstilles som om denne ordningen er rigid, og som om det nærmest er et offer for fedre å måtte være borte fra jobben og være hjemme og ta ansvar for barn. Jeg reagerer på det, jeg finner meg ikke i det, og jeg opplever også at de aller, aller fleste fedre i Norge har en helt annen oppfatning enn den som Linda C. Hofstad Helleland gir uttrykk for fra denne talerstol. Det er et privilegium at vi også, vi som fedre, kan være hjemme med barn og ha pappatid.

Undersøkelser viser at det i befolkningen og særlig blant småbarnsforeldre er en sterk støtte til foreldrepermisjonsordningen og til den måten den er innrettet på i dag. Men så er det slik at familiene gjerne vil bestemme selv, og det er jeg helt enig i. Derfor er ordningen særdeles fleksibel, og vi jobber stadig med å gjøre den enda mer fleksibel og enda enklere å forstå.

Forslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken vil i realiteten begrense småbarnsfamiliers frihet. De framstiller det som om dette vil gi frihet. Nei, dette vil begrense folks frihet. Fedre som har en arbeidsgiver som ikke ønsker at far skal være borte fra jobben, men holde seg på jobben, mister muligheten – og det trumfkortet, som Øyvind Håbrekke kaller det – til å si til arbeidsgiver at nei, jeg skal faktisk være hjemme, jeg har en rett til det. Fedre som opplever at mor står i veien og helst vil ha permisjonstiden for seg selv, har det samme trumfkortet. Barna, hvis du spør dem, som selvfølgelig helst vil at begge foreldre skal være hjemme, mister frihet gjennom at færre fedre vil være hjemme. Og mødre som opplever å ha en partner som ikke tar nok ansvar hjemme, mister frihet og det trumfkortet man har til å kunne si at du skal også være hjemme og ta din del av ansvaret. Ingen i denne sal tror vel at flere fedre vil være hjemme med barn ved at man kutter i pappakvoten.

Det framstilles fra Høyre her som om menn er uunnværlige på jobben, men det sies aldri noe om at mor er uunnværlig på jobben. Det skal være en selvfølge – og jeg håper at vi kan komme dit hen, også tverrpolitisk – at også menn faktisk er unnværlige. Men det er vel det som illustrerer problemet i likestillingsdebatten, at menn tror de er uunnværlige på jobb, og kvinner tror de er uunnværlige hjemme.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at sak nr. 2 og sak nr. 3 behandles under ett. – Det anses vedtatt.