Truls Wickholm (A) [13:23:05]: I løpet av dette halvåret vil alle de ti uavhengige evalueringene av Kunnskapsløftet være klare. De vil danne grunnlaget for en stortingsmelding fra Kunnskapsdepartementet, som skal evaluere Kunnskapsløftet. Statsråd Halvorsen varslet på en NHO-konferanse 12. januar at meldingen vil være viktig for den videregående opplæringen generelt og for fag- og yrkesopplæringen spesielt. Ett av punktene som ble varslet, var også at man skulle se på veien videre når det gjelder fagbrev.

Jeg har også merket meg statsrådens engasjement for gjennomføringen i de yrkesfaglige utdanningsløpene og hennes engasjement for å heve statusen til yrkesfagene i samfunnet. Det vil derfor, i den sammenheng, være interessant å diskutere forslaget om at «fullført videregående opplæring skal gjøre elevene generelt studieforberedt uavhengig av utdanningsprogram». Dette har blitt foreslått flere ganger, men i det siste har det blitt foreslått av Kvalitetsutvalget, som ble ledet av Astrid Søgnen, og videre ble det også foreslått av Rolf Jørn Karlsen og NOU-en Fagopplæring for framtida.

Søgnen-utvalgets flertall mente at fullført videregående opplæring gjør studenter generelt studieforberedt uansett utdanningsprogram. Utvalget fra 2003 mente at grunnopplæringen var betydelig styrket gjennom en sterk vekt på basiskompetansen, og at kravene til basiskompetanse både representerte en faglig bredde og hadde så stor grad av faglig fordypning at en godt utviklet basiskompetanse, koblet med fagkompetanse, ville imøtekomme de kravene som settes til den enkelte i studiesituasjonen. Videre argumenterte også utvalget med at tendensen, nasjonalt og internasjonalt, var at grenser mellom utdanninger og utdanningsnivåer bygges ned – eksempelvis at realkompetanse etter hvert er blitt et prinsipp som anvendes for opptak til videre studier.

Utvalget la også vekt på at Kvalitetsreformen medførte at studentene i høyere utdanning skulle følges bedre opp, og at læringsmiljøene der skulle forsterkes. I likhet med det flertallet i utvalget konkluderte med den gangen, mener jeg at det er viktig, og riktig, at elever som har kapasitet til det, får anledning til å ta fag eller deler av fag innenfor høyere utdanning.

I etterkant av Kvalitetsutvalgets forslag ble ikke kravet om generell studieforberedthet fulgt opp. I St.meld nr. 30 for 2003–2004, Kultur for læring, begrunnet departementet dette med at «en kvalitetsforbedring i grunnopplæringen som Kvalitetsutvalget la til grunn for sitt argument, først vil være en realitet etter at reformen er gjennomført og har fått virke». Det har den fått i dag, og det hadde den også fått da Karlsen-utvalget tok opp igjen forslaget noen år etterpå. Lese- og skriveopplæring fra 1. klasse er blitt innført fra høsten 2006. Fra høsten 2008 er også timetallet i grunnskolen økt med til sammen fem uketimer fordelt på 1.–4. trinn. De fem timene er nå fordelt på to timer norsk, to timer matematikk og en time engelsk. Karlsen-utvalget stilte seg bak Kvalitetsutvalgets vurderinger, og jeg mener at vi i dag kanskje har enda større grunn til å gjøre det.

Karlsen-utvalget skrev også at de antok at de ungdommene som ønsket å ta høyere utdanning, både ville være motivert for studier og ha forutsetninger for det. Jeg tror at de som har hatt en jobb, og som vurderer å gå tilbake til studier, skjønner at det er en alvorlig beslutning de tar – kanskje mer alvorlig enn bare å fortsette fra et videregående løp og inn i studier. Karlsen-utvalget argumenterte også med at det i dagens samfunn ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom formell kompetanse og realkompetanse. Dette siste argumentet følger resonnementet fra Kvalitetsutvalget om at nasjonale og internasjonale trender går mot mer bruk av realkompetansevurdering og nedbygging av utdanningshindringer. Dette uttrykkes også særlig i det europeiske kvalifikasjonsrammeverket EQF og i vårt eget nasjonale kvalifikasjonsrammeverk NKR.

Der man tidligere har sammenlignet kvalifikasjoner ved å ta utgangspunkt i innsatsfaktorer som utdanningens lengde, pensum og utdanningsinstitusjon, er EQF et kvalifikasjonssystem som tar utgangspunkt i resultater. EQF tar utgangspunkt i forventet læringsutbytte i form av kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse. På Kunnskapsdepartementets hjemmesider kan man lese at EQF er «en beskrivelse av hva man kan forvente at alle personer på det aktuelle kvalifikasjonsnivå skal vite, kunne og være i stand til å gjøre».

I det norske systemet NKR er yrkesfag og studieforberedende fag begge plassert inn på samme nivå – nivå 4. Det står riktignok i forklaringen:

«Norsk videregående opplæring er klart strukturert i studieforberedende og i yrkesrettete utdanningsprogram. Departementet har derfor utformet separate læringsutbyttebeskrivelser for studieforberedende og yrkesrettede kvalifikasjoner.»

Men de havner allikevel på samme nivå, og skal oversettes på samme nivå inn i det europeiske systemet. Det er ikke alle land som har plassert sine fagarbeidere på dette nivået. I Norge har vi gjort det.

For å trekke ut noen av de overordnede beskrivelsene i NKR: Hvor komplekse er de oppgavene som kan ivaretas på dette nivået, f.eks. med tanke på å vurdere og anvende kunnskap, hvor komplekse samarbeidssituasjoner kan man delta i, i hvilken utstrekning kan man sette kunnskapen inn i en sammenheng, og i hvor stor grad kan man ta ansvar for sin egen læring og videre kompetanseutvikling?

Jeg mener det hersker en gammeldags konservatisme når det gjelder hvem som er skikket for høyere utdanning. Allmennfaglig, eller studieforberedende, som vi kaller det nå, er ikke lenger et speilbilde av den akademiske verden. Fagsammensetningen og arbeidsformen har endret seg, og mange kommer allerede inn i høyere utdanning via andre veier, som realkompetanse og Y-veien. De som har valgt å gå Y-veien for å bli ingeniører, har klart seg like godt som dem som kommer inn på grunnlag av allmenn studiekompetanse. Den erfaringen som de med fagbrev har, er gull verdt videre i yrkeslivet, og tilbakemeldingene fra arbeidslivet er nettopp at det ofte er disse som er de beste – de med både praktisk og teoretisk bakgrunn.

Norsk arbeidsliv og norsk utdanning er tjent med at vi får en miks av folk med ulike bakgrunner. Da Karlsen-utvalget foreslo generell studieforberedthet, sto både LOs og NHOs representanter i NOU-en bak det forslaget. Noe av bakgrunnen var at utvalget mente at dette ville bidra til å øke statusen til fag- og yrkesopplæringen, og dermed også tilstrømmingen. I dag er det flere som søker seg til studieforberedende enn til yrkesfag. Det rimer dårlig med det behovet som samfunnet har for fagarbeidere innen alt fra helse til bygg. Jeg har sett at noen også sier at dette forslaget er håpløst, når det vi trenger, er fagarbeidere. Jeg tror det er motsatt. Jeg tror det er også derfor arbeidslivets parter, de to største på hver side, mener at dette er et riktig forslag.

Tor-Arne Solbakken som er nestleder i LO, har sagt at det å ikke gi de som tar fagbrev, muligheten til å studere videre er diskriminering av kunnskap. Det er jeg enig i. Som det står i interpellasjonen, velger i dag nesten ni av ti elever med foreldre som har høyere utdanning, å begynne på studiespesialiserende. De gjør det fordi de er redde for å sperres inne i et system med få eller uklare muligheter videre. Vi går etter min mening glipp av veldig mange gode fagarbeidere, fordi deres oppfatning av hva fagbrev er, og hvilke muligheter det gir, ikke nødvendigvis er riktig – for det gir jo allerede i dag en del muligheter. Men jeg tror at den oppfatningen elevene har av hva det er, rimer ganske godt med det signalet vi som samfunn, som storsamfunn, kommuniserer om yrkesfag og yrkesfaglige retninger. Vi ser at f.eks. på linjer for helsefagarbeidere velger over halvparten av de som går der, å hoppe av, for så å gå videre på studieforberedende og aldri begynne i lære for å ta fagbrevet. Hvis vi kunne anerkjenne yrkesfagene nasjonalt, på samme måte som vi anerkjenner dem gjennom kvalifikasjonsrammeverket, ville nok også flere elever fra flere sosiale lag enn i dag lettere velge yrkesfag. Det ville være lettere å kommunisere at dette er en utdanning som gir deg alle muligheter videre i livet.

Jeg tror at dette forslaget vil styrke norsk utdanning. Istedenfor å lage særordninger for videre løp med fagbrev innen spesielle høyere utdanningsløp gir vi en generell adgang til å gå videre med fagbrev. Så vil det sikkert bli møtt av noen hindringer: hvordan sikre rettferdig opptak? Noen studier har allerede i dag også krav til forkurs om man ikke oppfyller krav til realfag. Kanskje vil dette også være aktuelt for andre fag med særlige krav til spesialisert kunnskap. Poenget er å gi alle med fullført videregående opplæring rett til å gå videre. Framtiden vil kreve omstillingsevne. Norge skal leve av kunnskapen vår. Hva kan være bedre da enn å gi flest mulig tilgang til mest mulig kunnskap?

Øyvind Korsberg hadde her inntatt presidentplassen.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:33:29]: Jeg vil første takke representanten Wickholm for at han tar opp et spørsmål av stor betydning. Det er viktig å bidra til at flere unge velger å fullføre videregående utdanning med fagbrev. Det norske samfunnet er nå og i framtiden helt avhengig av flere fagarbeidere om vi skal opprettholde vårt velferdssamfunn. Norske fagarbeidere kjennetegnes ved selvstendighet og ved at de er selvdrevne, sammenliknet med mange av deres kolleger i andre land.

Dette utgjør et viktig fundament for å opprettholde et velfungerende velferdssamfunn. En solid og attraktiv fag- og yrkesutdanning er derfor et avgjørende kort i vår velferd og konkurranseevne. Jeg er sikker på at jeg har representanten Wickholm med meg i synet på dette. Jeg vil gjerne understreke at fagbrev i seg selv er en solid utdanning som står godt på egne bein, som gir interessante arbeidsoppdrag, og som løser viktige oppgaver i vårt samfunn – og ikke bare er en mellomstasjon for noe annet, men det kan være en mellomstasjon for noe annet.

Jeg er, som representanten Wickholm, opptatt av at valg i utdanningsløpet ikke skal legge unødige begrensninger på muligheter for utdanning senere for dem som ønsker det. Det kan være lett å si seg enig i at f.eks. en fagarbeider i helsefag, med gode karakterer fra fellesfagene og kanskje noen års arbeidserfaring, kanskje er mer motivert og bedre rustet enn en 19-åring som akkurat har hanglet seg gjennom videregående og har stått med et nødskrik. Men det kan likevel være for enkelt å si at vi skal åpne høyere utdanning for alle med fagbrev.

Det er ulike hensyn som taler for og imot forslaget om å likestille søkere med fagbrev og søkere med gjennomført studieforberedende utdannelse. Derfor har jeg lyst til å ta opp noen momenter som vi må veie mot hverandre. Spørsmålet om hva som skal til for å kunne ha nytte av høyere utdanning, ble på denne måten fremmet allerede av Plankomiteen i 1945. Komiteen foreslo et likeverdig system mellom yrkesutdanning og allmennutdanning. Plankomiteen mente at yrkesutdanningen tilbød utdanning av samme verdi som allmennutdanningen. Forslaget møtte imidlertid så stor motstand at Stortinget den gangen ikke gikk videre med forslaget. Kvalitetsutvalgets flertall mente i 2003 i første rekke at alle som har gjennomført 13 års skolegang, skulle være generelt studieforberedte. Utgangspunktet for forslaget var å gjøre det enklere for elever ved de yrkesfaglige utdanningsprogrammene å begynne i høyere utdanning uten å måtte ta påbyggingsåret. Flere av høringsinstansene til Kvalitetsutvalget var skeptiske til forslaget. Blant annet var universitets- og høyskolesektoren bekymret for en ytterligere nivåsenkning. Det ble vist til at det allerede er mange som sliter med å fullføre et universitetsstudium, noe som kan tyde på at den delen av videregående opplæring som skal gjøre elevene studieforberedte, ikke fungerer optimalt i dag. Forslaget fra Kvalitetsutvalget ble ikke fulgt opp.

Karlsen-utvalget, som i 2008 la fram NOU-en Fagopplæring for framtida, mente at ungdommer med fagutdanning som ønsket å ta høyere utdanning, både vil være motivert for studier og ha forutsetninger for det. Dessuten forutsatte utvalget at alle elever dette er aktuelt for, har fått god rådgivning om sine framtidige valg i løpet av sin videregående opplæring. Utvalget argumenterte videre for at det i dagens ordninger er eksempler på at enkelte studier utjevner studentenes ulike forutsetninger ved innføringskurs eller innføringsklasser. Dette kunne også utvides til flere studier.

Jeg oppfatter Karlsen-utvalget slik at man så behov for å utligne forskjeller i kompetansebakgrunn mellom fagarbeidere og elever med studiekompetanse. Man foreslo bl.a. å tilby innføringskurs og andre muligheter for å ta hele eller deler av de allmenne fagene, tilpasset studier på høyere nivå.

Per i dag er et påbyggingsår hovedtilbudet for elever fra yrkesfaglige utdanningsprogram som ønsker å få studiekompetanse. Gjennom Reform 94 fikk alle yrkesfagene en kjerne av felles allmenne fag. Dette gjorde det mulig å etablere et felles påbyggingsår for at yrkesfagelevene uavhengig av fagbakgrunn kunne oppnå generell studiekompetanse. Til tross for at man gjennom denne ordningen ønsket å bedre yrkesfagelevenes muligheter til å ta høyere utdanning, var det neppe noen som hadde forestilt seg at søkningen til påbyggingsåret skulle være så sterk.

De siste årene har søkningen til påbyggingskursene økt dramatisk. I 1996 var det 1 700 søkere. I 2001 var det 5 500 og i 2011 13 500 elever som tok påbygging. Det vil altså si en økning på 145 pst. de siste ti årene.

I en nylig publisert rapport presenteres en studie av utdanningstilbudet påbygging til generell studiekompetanse skoleåret 2010–2011. Prosjektet er gjennomført på oppdrag av de fem fylkeskommunene Østfold, Akershus, Buskerud, Rogaland og Nord-Trøndelag. Noen viktige hovedpunkter fra studien er: Den viser at påbyggingen har blitt en hovedvei gjennom videregående opplæring for et stort antall yrkesfagelever. Studien viser at nesten en av fem påbyggelever hadde bestemt seg for å ta påbygg allerede før de begynte på videregående. Antakelsen om at påbygging er en oppsamlingsplass for elever som egentlig vil ha læreplass, stemmer ikke – nesten alle elever på påbygging hadde kurset som førstevalg. Hovedproblemet med påbygging er den høye andelen som ikke fullfører. Det er bare litt over 50 pst. som består påbyggingsåret på normert tid. Det kan bety at påbyggingsåret er for tøft og for ambisiøst for store deler av denne elevgruppen.

Selv om denne studien omfatter elever som har søkt fra Vg2 til påbygg, og således ikke omfatter dem som har fullført en fagutdanning, er det grunn til å vurdere om dette er et signal om at kravene til studiekompetanse best kan oppnås på bakgrunn av gjennomført studieforberedende utdanning.

I en undersøkelse om elevers motivasjon for utdanningsvalg av NIFU blir elever på helsefagarbeider- og barne- og ungdomsarbeiderutdanningene spurt om sine utdannings- og karriereplaner når de er på Vg1, Vg2 og i læretiden. Målet med undersøkelsen er å finne ut hvorfor så mange velger påbygging til generell studiekompetanse istedenfor å fullføre fagbrevet.

Tendensen er veldig klar: Allerede på Vg1 er det mange som har planer om å ta høyere utdanning. Om lag 37 pst. har planlagt å gå rett på påbygging etter Vg2. Når man spør elevene på Vg2, øker denne andelen til 50 pst. Også de som er lærlinger, eller som planlegger å fullføre fagbrevet, ønsker å gå videre i høyere utdanning. Undersøkelsen viser at elevene først og fremst er opptatt av forhold i arbeidslivet når de gjør slike valg. De mener de ikke vil få de oppgaver og karrieremuligheter som de ønsker seg uten å ta høyere utdanning.

Det er i denne sammenhengen viktig å utvikle og utvide Y-veien som tilbud for fagarbeidere. I Meld. St. 13 for 2011–2012 Utdanning for velferd ble det vist til at ungdom med fagbrev som helsefagarbeider, barne- og ungdomsarbeider, ortopeditekniker eller i ambulansefaget vet mye om hva det vil si å arbeide i helse- og velferdstjenestene, og hvilke utfordringer medarbeiderne står overfor faglig og menneskelig i møte med ulike brukergrupper. For å bidra til å gjøre helse- og sosialfaglig videregående opplæring mer attraktiv vil regjeringen legge til rette for at den kan gi grunnlag for opptak til høyere utdanning gjennom en Y-veisordning. Y-veien dreier seg om spesielt tilrettelagte tilbud som bygger på tidligere utdanning og arbeidserfaring. Den handler også om å anerkjenne fagspesifikk yrkeskompetanse som verdifull i en akademisk sammenheng, noe som er særlig viktig innenfor fagområder som av kvalitetshensyn er avhengig av en sterk kobling til yrkesfeltet.

Ingeniørutdanningen har gode erfaringer med Y-veien. Kandidatene er attraktive på arbeidsmarkedet, og rapportene viser også at studiemiljøet er blitt bedre med flere typer studenter. Denne gjennomgangen viser at spørsmålet som representanten Wickholm tar opp, må diskuteres videre. Jeg vil våren 2013 legge fram en melding for Stortinget på bakgrunn av evalueringene av Kunnskapsløftet. Der vil det være naturlig å drøfte hvilke krav vi som samfunn skal stille for opptak til høyere utdanning – men også om det kan være fornuftig å se på hvordan vi organiserer de yrkesfaglige studieløpene fram til fagbrev. Kan hende vil en organisering der deler av fellesfagene kommer senere i løpet enn de første to årene, gi bedre grunnlag for også å klare overgang til studier på høyere nivå. Jeg ser derfor fram til å fortsette denne diskusjonen.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg støtter representanten Wickholm i at vi fortsatt må jobbe for å heve yrkesfagenes status på flere måter. Jeg er opptatt av at vi har en fagopplæring som holder høy kvalitet, og som gir oss gode fagarbeidere. Jeg er opptatt av at vi skal fortsette å gjøre det godt i arrangementer som Yrkes-NM, -EM og -VM. Og jeg er opptatt av at vi løfter fram de gode målsettingene som ligger i den nylig undertegnede samfunnskontrakten for flere læreplasser. Her har partene i arbeidslivet og regjeringen blitt enige om både målsettinger framover og hva vi forplikter oss til.

Truls Wickholm (A) [13:43:54]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg takker også for at hun signaliserer at dette er ting som er viktige å diskutere videre.

Bare for å understreke det: Jeg er helt enig i det statsråden tar opp, om at yrkesfag har stor verdi i seg selv. Det å ha et fagbrev har stor verdi i seg selv. Det er ikke en stasjon for å gå videre. Men jeg er opptatt av at det skal kunne være det, og at vi ikke sier til norsk ungdom: Velger du studieforberedende, er alle muligheter til stede for deg – bli hva du vil, gjør hva du vil. Men velger du yrkesfag, er det et ganske snevert løp som ligger framfor deg – med mindre du skulle komme til å bli 25 i løpet av den perioden, for da er alt plutselig åpent igjen.

Jeg tror det hadde vært bedre om vi signaliserte tidligere at har du tatt et fagbrev, har du også en kompetanse som gjør deg i stand til å kunne bruke kunnskap på en fornuftig måte og å kunne tilegne deg ny kunnskap, noe jeg mener det norske kvalifikasjonsrammeverket er en tydelig indikasjon på.

Så ble det også vist til at man i Kvalitetsutvalget pekte på at det var mange som hadde problemer med å gjennomføre en universitetsutdannelse. Det gjaldt også dem som hadde gått studieforberedende. Kvalitetsutvalget pekte også på at noe av problemet kanskje ikke lå på elevene og studentene som kom inn, men hvordan de ble møtt av universitetene, og den måten læringen foregikk på i institusjonene.

Så synes jeg det er bra det arbeidet som er gjort av regjeringen i forbindelse med Meld. St. 13 for 2011–2012, om Y-vei for helsefagarbeidere. Men jeg tror man trekker noen raske konklusjoner når man sier at påbygg er for kjedelig og for tøft for noen, og at man dermed sier at den beste veien kanskje er å gå gjennom studieforberedende. Påbyggingsmuligheten som man har i dag, beskrives av mange som nettopp veldig kjedelig og monoton, og man har en ganske stor oppsamling av de fagene man ikke har tatt. Så der man på studieforberedende linje har norsk noen timer her og noen timer der, går man altså inn på en linje hvor man blir møtt med syv timer norsk om dagen – og så skal man sitte og gjennomføre det. Jeg tror at det er en veldig lite motiverende måte å jobbe videre på.

Jeg er i hvert fall glad for de positive signalene. Jeg ser også fram til debatten videre. Håper det blir en spennende og fordomsfri debatt.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:47:08]: Jeg istemmer ønsket om at vi nå må samle det vi har av kunnskap, når de siste rapportene kommer om Kunnskapsløftet, pluss tilliggende informasjon, bl.a. det nye vi nå vet om påbyggingsåret, som jo altfor mange har gått rundt og trodd var noe som elever som ikke fikk lærlingplass, tydde til, men som de egentlig ikke ønsket. Det viser seg altså at det ikke er sånn. Det viser seg at ganske mange elever ønsker å kombinere yrkesfagene med å få studiekompetanse, og de lager sin egen miks, nemlig – helt planlagt – ved å velge å gå Vg1 og Vg2 på yrkesfag og så veksle til påbygging. Antagelig har de ikke like god oversikt over, når de planlegger for et sånt løp, hvor krevende påbyggingsåret er. Det er helt riktig som representanten Wickholm sier, at det er et oppsamlingsår for det man mangler ellers, og det kan være et veldig tungt år – antagelig det tyngste året som er innenfor hele tilbudet om videregående opplæring.

Jeg er jo også interessert i den gjennomgangen for å se hva det er som gjør at de som hele veien har bestemt seg for at de vil søke sykepleierutdanning, velger helsefag og den kombinasjonen – og det tror jeg de i veldig stor grad gjør fordi de er på jakt etter noe som er relevant for den utdanningen de kan tenke seg senere. Det tror jeg ikke bare gjelder på videregående nivå og yrkesfagene, jeg tror det også gjelder på studieforberedende. Jeg får stadig flere henvendelser om at det gjelder også innenfor høyere utdanning og universitetene. Man ønsker seg større relevans i måten man gjennomfører studiene på – ofte i et tettere samarbeid med arbeidslivet rundt og det studieløpet man har lagt opp til. Det er en veldig spennende diskusjon som jeg mener også bør inngå i dette.

Så har vi noen utfordringer når det gjelder hvordan vi skal legge til rette for en god yrkesopplæring. Den modellen som i dag er to pluss to – to år på skole og to år i lære – er for lite fleksibel for mange løp. Det er et ønske om å kunne kombinere kontakt med arbeidslivet og det teoretiske litt mer i glidelås gjennom fire år enn det det er lagt opp til nå. Jeg tror at det vil øke læringsutbyttet for veldig mange. Jeg tror også at yrkesfagene kan ha noen utfordringer: Det er antagelig – stadig mer – skremmende for en 16-åring å gjøre valg som utelukker noen muligheter allerede i så ung alder, og at én grunn til at mange velger studieforberedende, er at de ønsker å holde alle muligheter åpne.

Gunvor Eldegard (A) [13:50:31]: Først vil eg takka interpellanten for å ta opp eit veldig viktig tema. Eg synest dette er noko me bør jobba for for å få fleire til å velja yrkesfag, heva statusen på all vidaregåande opplæring og få ein jamnare kjønnsbalanse i val av utdanning og yrke. I tillegg er eg oppteken av å få ein større fleksibilitet i den vidaregåande opplæringa.

Yrkesfaga har over lengre tid komme i siste rekkje i utdanningssystemet. Verdien av handverks- og yrkesopplæring har ikkje fått den positive posisjonen og merksemda som står i forhold til det alle dei viktige, interessante og flotte faga faktisk representerer. Derimot vil eg seia at merksemda rundt fråfall på yrkesfag gjer at faga i seg sjølve får eit negativt fokus. Det må me snu. Når ein f.eks. har fagbrev som elektrikar, har ein ein veldig god kompetanse. Den kompetansen må me læra oss å verdsetja, og han må kunna nyttast på fleire måtar, ikkje berre til jobb eller vidare til ingeniør.

I min interpellasjon til kunnskapsministeren den 29. mars i år, om å få fleire til å velja utradisjonelt, spesielt på yrkesfagnivå, var det fem tiltak som eg meinte burde vera på plass for å få dette til: betre rådgjeving, prosjekt med rollemodellar, nettverksbygging, likestillingsansvarleg i fylkeskommunen og at fagbrev burde gje studiekompetanse. Eg trur at desse tiltaka gjeld ganske generelt for både gutar og jenter.

Eg trur at betre rådgjeving og moglegheit for studiekompetanse er nøkkelfaktorar for eit betre vidaregåande studietilbod til alle. Ofte høyrer me foreldre seia til ungdommen sin: Ta allmennfag, så er det inga hindring for kva du kan gjera vidare. Men eg trur at dersom fagbrev òg gav kompetanse til vidare studiar, ville det ha vore lettare å starta med eit fag. Eg trur at auka status for yrkesfag og betre kjønnsbalanse er to sider av same sak. I dag syner det seg at av dei som har gått Y-vegen, frå yrkesfag utan studiekompetanse til ingeniørutdanning, er det ein langt større del som fullfører og består, enn ved ei ingeniørutdanning, som byggjer på vanleg studieførebuande kompetanse. Dette tilseier, meiner eg, at ein kanskje burde testa ut Y-vegen i andre fag òg.

Eg sa til å byrja med at eg meiner at fleksibilitet er viktig. Da tenkjer eg at det burde vera mogleg at dersom du har gått to eller tre år på allmennfaglege studium, kunne du kanskje etterpå få lov til å ta eit komprimert yrkesfagleg løp – at ein i staden for studiepåbygging kan ta ei yrkesfagleg påbygging. For når du som 15–16-åring skal velja, er det ikkje, som òg ministeren var inne på i stad, veldig lett å vita kva ein kan verta. Da er det slik, som eg har sagt før, at mange tek allmenne fag for at det ikkje skal vera nokon hindringar. Men dersom du etterpå ønskjer å gå over på yrkesfag, er vegen gjerne stengd, og du har på ein måte brukt opp «retten» din – så du må starta heilt på nytt.

Eg meiner at ein likevel har eit ganske godt grunnlag i basisfaga, og da bør det vera mogleg å laga eit komprimert løp for den yrkesfaglege delen. Der må me òg få behalda retten til lærlingplass. Med eit slikt løp vil me gjera det vidaregåande studietilbodet på vidaregåande skule mykje meir fleksibelt. Eg ønskjer at statsråden skal vurdera ei sånn moglegheit.

Så til ei anna lita sak, som eg synest bør vurderast. Veldig ofte høyrer me at folk meiner det er for mykje teori på yrkesskulen, men eg meiner at i tillegg til den teorien som ein får, skulle ein òg få høve til å velja andre teoretiske fag. For det går faktisk an å vera interessert i både elektro og historie. Igjen – mitt mål er eit meir fleksibelt utdanningssystem.

I handlingsplan for likestilling står det at det er eit mål å få mindre kjønnsdelte utdanningsval. Dersom me får til det, vil det òg heva statusen på yrkesfag.

Betre rådgjeving har eg ofte snakka om. Eg har berre lyst til å stilla eit spørsmål: Er det nokon ungdomsskuler som har folk med fagbrev som gjev råd vidare? Eg trur den kompetansen er veldig liten på ungdomsskulen. Det som me høyrer frå mange elevar når det gjeld rådgjevinga, er at dersom du har gode karakterar, får du beskjed om å ta allmennfag, og dersom du er midt på treet og er jente, så kan du ta teikning, form og farge. Sånn kan det ikkje vera.

I helga var eg saman med jentene i «Jenter i Bil & Elektro», og dei gav meg tilbakemelding om at det var litt uoversiktleg, så dei har sjølve laga ein eigen brosjyre som eg vil gje til kunnskapsministeren, om alternativa dersom ein tek yrkesfag.

Tord Lien (FrP) [13:55:52]: Denne debatten har jeg gledet meg til siden 8. mai, da LOs nestleder, Tor-Arne Solbakken, og representanten Wickholm sto fram i Dagsavisen med sitt glade budskap, som jeg for så vidt allerede da slet litt med å forstå. Derfor gledet jeg meg til debatten i dag, og derfor er skuffelsen stor når jeg forstår enda mindre etter å ha hørt dagens innledning. Jeg er glad for at statsråden allerede har lagt død og maktesløs den mest outrerte tolkningen av Wickholms utspill, slik at vi slipper å bruke mer tid på det, for jeg skjønner ikke hva representanten mener. Mener representanten at to år med yrkesfag i videregående skole skal kvalifisere til carte blanche i høyere utdanning? Eller mener han at to år på skole og to år som lærling og noen år i jobb skal kvalifisere til det? Hva skal det kvalifisere til? Alle disse spørsmålene står fortsatt ubesvart, men jeg er glad for at statsråden er så tydelig som hun er, på at du er nødt til å være kompetent og være bevisst din kompetanse for å komme inn på høyere utdanning.

Den samme Solbakken sier at å ikke gi yrkesfagelevene mulighet til å studere er diskriminering. Ja, men det er altså ingen i denne salen som ønsker det. Det er ingen i denne salen som ønsker å diskvalifisere yrkesfagelevene fra å ta høyere utdanning. Derfor har vi etablert påbyggingsåret, vi har etablert Y-veien, og vi har etablert forkurs. Det er jo ikke opposisjonen som har stått i veien for å etablere Y-veien flere steder. Tvert imot er det sånn at det er nødvendig å jobbe kvalitativt og kvantitativt med utbygging av Y-veien, som i dag. Jeg synes statsråden sa det veldig bra: Det handler om å bygge videre på fagspesifikk yrkeskompetanse som man har tilegnet seg på skolen, i praksis og i jobb, før man får anledning til å ta høyere utdanning innen de feltene man har denne fagspesifikke yrkesfagkompetansen fra.

Jeg er glad for at man er kommet et skritt videre i denne retningen, og håper at man fortsetter å jobbe med det. Men det er altså sånn at det er greit at vi snakker om frafallet i videregående skole – det skal jeg komme tilbake til etterpå – men vi har allerede også et ganske stort frafall i høyere utdanning. Det er ikke bare å slå opp universitets- og høyskoledøren på vidt gap for elever som har gått to år på skole. Med representanten Wickholms tilnærming, hvorfor i alle dager skal noen som helst velge å gå tre år med studiespesialisering, hvis man kan komme inn på høyere utdanning etter to år med yrkesfag? Jeg vil anta at det kommer til å bli rimelig glissent i de rekkene. Jeg er glad for at statsråden så til de grader sier at det ikke er aktuelt. Jeg minner om at det ikke nytter å snakke om frafall i videregående skole og ofre frafallet i høyere utdanning på det alteret.

Representanten Eldegard har sittet på Stortinget i åtte år med den rød-grønne regjeringen, og nå er hun bekymret for rådgiverkorpset i den norske skolen. Ja, det har Fremskrittspartiet også vært i de samme åtte årene, og det har ikke blitt noe bedre. Det er klart at rådgiverne i den norske skolen har én yrkesbakgrunn alle sammen – de er lærere. Jeg er helt enig med representanten Eldegard i at de gir råd til de beste elevene om at de skal ta studiespesialiserende. Det er fordi de ikke har kompetanse om så veldig mye annet enn akademia og skolen. Det må vi selvfølgelig endre på.

Men så må jeg få lov til å si – jeg ser at tiden begynner å renne ut – at frafallet i videregående skole først og fremst er på yrkesfagene. Det hjelper ikke å sende elever som holder på å falle ut av videregående skole, inn på universiteter og høyskoler for at de skal falle fra der i stedet. Det som hjelper, derimot, er å sørge for at det er nok lærlingplasser tilgjengelig. Det har også opposisjonen mast om i ganske mange år.

Kanskje man kan bruke det siste året man har igjen i regjering, til å sørge for at det blir mer lukrativt å være lærlingbedrift i Norge? Det vil kvalifisere flere av de elevene man her snakker om, til å ta fagbrev, men også til å ta høyere utdanning, gjennom Y-veien.

Svaret er altså ikke å sende folk som holder på å falle ut av videregående skole, inn i høyere utdanning. Det er, med respekt å melde, ikke god bruk av skattepengene.

Elisabeth Aspaker (H) [14:00:41]: Statsrådens svar var langt på vei beroligende. Høyre er altså av den oppfatning at forslaget om generell studiekompetanse for yrkesfag ikke løser noen problemer, men snarere bidrar til å skape nye. Om interpellantens mål er å gjøre yrkesfagene mer attraktive, er hans virkemiddel – å helgardere med studiekompetanse – ikke veien å gå. Det kan bare bety at fellesfagene må sikres større plass, dersom yrkesfagelevene skal bli reelt studieforberedt.

Det er gledelig at interpellanten har stor tro på Kunnskapsløftet. Det har Høyre også. Men det er verdt å minne om det faktum at de første seksåringene som startet med Kunnskapsløftet, ikke går ut av grunnskolen før i 2016, altså om fire år. Vi får håpe at mange flere elever da har det nødvendige kunnskaps- og ferdighetsnivået som skal til for at gjennomføringsgraden i videregående opplæring skal bli en helt annen enn i dag.

Det er allment kjent at vi har et frafallsproblem også i høyere utdanning. Fra universitets- og høyskolesektoren advares det om og uttrykkes det bekymring over at mange av dagens studenter som kommer fra studiespesialiseringsprogrammer, ikke har den nødvendige faglige ballasten for å kunne gjennomføre høyere utdanning. Når dette er situasjonen, er forslaget fra Arbeiderpartiet og LO om generell studiekompetanse både overraskende og uklokt. Om man ikke har tenkt å vektlegge teorifagene mer, vil det jo være unfair overfor fagbrevskandidatene å utstyre dem med generell studiekompetanse – når det ikke vil gi dem tilstrekkelig grunnlag for å kunne mestre høyere utdanning.

La meg slå fast: Høyre vil at personer med fagbrev skal ha en livslang rett til – om man senere ønsker å påbygge – å oppnå studiekompetanse. Vi vil at realkompetansevurdering må gjøres lettere tilgjengelig. Høyre vil ha enda flere Y-veier inn i høyere utdanning. Fra bedriftsledere hører vi at de aller beste ingeniørene i Norge i dag er de som har tatt fagbrev, og som har arbeidserfaring i faget, før de tar ingeniørutdanningen sin. Dette må vi lære av. Det prøver vi vel egentlig å lære av også nå, med nye forslag om å lage Y-veier inn i helsefagene.

Jeg har hatt inntrykk av at det har vært tverrpolitisk enighet om å styrke yrkesfagene, men med dagens interpellasjon skaper Arbeiderpartiet full forvirring. I stedet for å styrke og rendyrke yrkesfagene på fagenes egne premisser, snakker representanten Truls Wickholm i realiteten yrkesfagene ned. Det er ikke å verdsette yrkesfagene. Hvorfor er det et poeng å utstyre yrkesfagelevene med studiekompetanse, om fagbrev var målet?

Høyre konstaterer at forslaget fra Arbeiderpartiet og LO om å gi yrkesfagene studiekompetanseinnretning, også er på klar kollisjonskurs med meldinger fra arbeidslivet om behov for å gi lærefagene mer plass og å yrkesrette teorien i fellesfagene enda mer.

Mange har gitt uttrykk for bekymring for tilgangen på faglært arbeidskraft. Det har også kunnskapsministeren gjort ved en rekke anledninger. Da er det merkelig at det nå lanseres forslag som kan bidra til å forverre den situasjonen. Om mange unge opptar plasser på yrkesfag, for deretter å gå til høyere utdanning, kan vi få betydelig mangel på viktig nøkkelkompetanse i form av faglært arbeidskraft. En slik utvikling vil Høyre advare sterkt imot.

Fra det året Høyre lanserte sitt yrkesfagløft, har vi foreslått en rekke tiltak for å høyne yrkesfagenes status og gjøre fagene innholdsmessig bedre tilpasset det arbeidslivet lærekandidaten skal ut i, fordi yrkesfagelevene selv mener det er viktig, og fordi arbeidsgiverne ber om det.

God rådgivning er viktig, men tilgang på nok læreplasser er helt avgjørende for at elever skal føle trygghet for at man, når man søker på yrkesfag, også skal ha mulighet til å fullføre til fagbrev. Det tok uakseptabelt lang tid å få samfunnskontrakten på plass.

Høyre etterlyser nå konkrete tiltak, som f.eks. opptrapping av lærlingtilskuddet, for å stimulere til flere læreplasser, både i privat og i offentlig sektor. Fortsatt har staten en lang vei å gå. Høyre vil ha tidligere formidling av læreplasser, slik at elevene ved skolestart vet om de får læreplass eller ei. Vi må unngå at yrkesfagelever som er motivert til å ta fagbrev, tvinges over på påbygging til studiespesialisering. I stedet for å gjøre yrkesfagelevene utrygge på sitt utdanningsvalg – som interpellanten gjør – må vi holde fast ved at fagbrev har en egenverdi og er en sluttkompetanse samfunnet så absolutt trenger. Høyre vil derfor utfordre regjeringen til å la yrkesfag være yrkesfag og å satse på tiltak for å opprettholde høy faglig standard innenfor akademia. Det tilsier at forslaget om generell studiekompetanse for yrkesfag skrinlegges her og nå.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:05:57]: Norge mangler arbeidsfolk med ulik form for kompetanse. Vi har bruk for folk med universitets- og høgskolebakgrunn, og vi har bruk for fagarbeidere. Representanten Wickholm skal ha ros for å reise en viktig debatt. Det gjør det mulig for oss å diskutere problemstillinger i fellesskap i Stortinget før konklusjoner er trukket.

Regjeringa har varslet en evaluering av Kunnskapsløftet, og det kommer en stortingsmelding våren 2013. Dette gir ikke bare regjeringspartiene, men også opposisjonen mulighet til å komme med sine innspill før meldinga er ferdig skrevet. Det betyr at alle har en mulighet til å påvirke. Og jeg er faktisk av den oppfatning at brede vedtak er det beste for å gi Skole-Norge best mulig forutsigbarhet.

Så til sjølve saken. Interpellanten spør om vi skal likestille løpene yrkesfag og studiespesialiserende, slik at begge løp kan kvalifisere direkte til høgskolestudier. Yrkesfag og studiespesialiserende er i dag to ulike løp. Gjennom siste års reformer er det gjort tiltak for å likestille løpene i noe større grad enn tidligere, som statsråden har redegjort for. I dag har basisfagene, eller fellesfagene, samme kompetansemål på yrkesfag som på studiespesialiserende.

Et paradoks er at nettopp dette er et av ankepunktene mot yrkesfagene slik de er i dag. De har blitt for teoretiske. Studieforberedende linjer skal – som det ligger i ordet – nettopp klargjøre elevene for videre akademiske studier.

Det betyr at de bør innrettes mot mer akademiske krav og måter å jobbe på. Yrkesfagene har en annen innretning og skal gjøre elevene forberedt på å ta fagbrev innen et bestemt fag eller yrke.

Regjeringa har i Meld. St. 13 for 2011–2012 om velferdsyrkene foreslått å gjøre forsøk med en vekslingsmodell i helse- og sosialfag. Det betyr at studiet vil veksle mellom praksis og teori fra Vg1 og ut fire år. En slik modell vil gi mulighet for modning og bedre forståelse for fagene og forhåpentligvis gi mulighet for at færre stryker og ikke oppnår sluttkompetanse, som har vært et problem innenfor denne utdanninga i dag.

Erfaringene med Y-veien har vist seg å gi gode resultater, ikke minst har erfaringene fra ingeniørfag vært gode. I Meld. St. 13 for 2011–2012 foreslår regjeringa å gjøre dette gjeldende også innenfor helsefag. Det blir spennende å følge med på de erfaringene som høstes med det.

For å kunne vurdere om vi skal likestille de to utdanningsløpene yrkesfag og studieforberedende, må vi vite hva vi ønsker å oppnå. Det aller viktigste er at vi som lovmakere legger til rette for at vi får den kompetansen vi trenger i framtida.

Det er også viktig at vi tar inn over oss hvilke forventninger høgskoler og universiteter har. For å kunne drive effektiv undervisning og få elevene gjennom studiene på rimelig normert tid er det nødvendig at studentene også besitter nødvendig kunnskap for å klare studiet. I den sammenheng mener jeg det er flere studier og institusjoner som gjerne kunne vært enda mer utfordrende med tanke på å stille krav til sine studenter.

Interpellanten er opptatt av at yrkesfagene har lav status. Jeg mener status like mye handler om hvordan vi omtaler fagene, i hvor stor grad vi fokuserer på det i nasjonale debatter, og det handler om lønn etter endt utdanning.

Problemet med lav status for yrkesfag er etter Senterpartiets mening ikke at de ikke kvalifiserer direkte for høgskolestudier. Problemet er at fagkompetanse i praktiske fag ikke er verdsatt i samfunnet på samme måte som en akademisk grad. Det er problemet. Det er ulikt fra yrkesfag til yrkesfag: Noen yrkesfaglige studier gir høg status, høg kompetanse og høg lønn, og derfor er ikke behovet like stort i alle studieretninger.

Det viktigste er å sørge for at yrkesfagene har høg status i kraft av sin egenart, ikke fordi man er kvalifisert til høgere studier. I dag er det ingen yrkesfag som stopper ønsket om å oppnå høgere utdanning. Det som er viktig, er at vi legger til rette, slik at de som har gått et fagløp og oppnår fagbrev, får rett til å ta studieforberedende påbygging. Da slipper f.eks. elever på helse- og sosialfag å være bekymret for ikke å kunne gå videre på sykepleiestudiet etter endt fagbrev. Da slipper de å gjøre som i dag, å hoppe av yrkesfagløpet etter to år for å få med seg påbygginga.

Flere fylkeskommuner tilbyr dette i dag. Senterpartiet ønsker at det skal bli et tilbud i alle fylkeskommuner. Andre fag har mulighet til å kvalifisere seg for høgere studier ved å ta forkurs på fagskole, fagskolebrev, mesterbrev og eventuelt gå på ingeniørstudier.

Sosial utjevning er viktig, og likestilling er viktig, men mitt klare synspunkt er at det er på tide at vi anerkjenner yrkesfagene og den fagkompetanse som gis i kraft av det de er i dag. Ingen ting stopper videre utdanning, men det er ikke det som skal gi anerkjennelse. Vi må anerkjenne og betale folk for den fagkunnskapen de har – uavhengig av om de har gått på universitet eller ikke. Alle universitetsutdannede er dønn avhengige av faglærte, og det er på tide å innrømme det.

Truls Wickholm (A) [14:11:19]: Først må jeg si at det taler jo ikke til akademias fordel når selverklært akademiker Tord Lien ikke skjønner hva forslaget dreier seg om. Jeg synes jeg sa ganske tydelig på slutten av mitt innlegg at vi må sikre en generell adgang til høyere utdanning, men det vil allikevel, i noen tilfeller, være behov for forkurs, påbygging og den type ting for å oppnå den kompetansen som faktisk trengs i studiene. Ingen her har sagt at to år på elektrofag skal gi deg rett til å begynne på medisinstudiet, eller at to år på teknikk og industriell produksjon – TIP – skal gi direkte adgang til noe som helst.

For det andre synes jeg det blir utidig å prøve å skape inntrykk av at man kan komme rett inn etter to år på en yrkesfaglig linje – jeg sa faktisk at det var snakk om et fullført fagbrev. Det taler ikke til de representantenes fordel – de som har vært oppe her og harselert med det – at de ikke anerkjenner den kunnskapen som man faktisk tilegner seg gjennom to til to og et halvt års læretid. Den er betydelig og gir også mulighet til å kunne studere videre, mener jeg. Da er man også ett, kanskje to år eldre enn sine medstudenter fra studieforberedende. Man er også helt enig om at bare man oppnår en alder av 25, er man plutselig på magisk vis godkjent for høyere utdanning.

Så sier Lien det vil være håpløst å sende dem som allerede ikke klarer yrkesfagene, inn i akademia. Men vi snakker her om et system som skal motivere flere – og også en annen type elever – til å kunne ta denne veien, gjerne ta et fagbrev, men også kunne gå videre på høyere utdanning, ingeniør eller lignende. En av grunnene til at det går så bra på studieforberedende i dag, er at det er de elevene med høyest grunnskolepoeng som også begynner på studieforberedende, ikke nødvendigvis fordi det som skjer der, er så veldig, veldig spesielt og veldig bra.

Man må gjerne etablere flere Y-veier. Jeg tror at denne måten ville vært bedre, og jeg synes det er rart at Høyre – som vanligvis har tro på enkeltmennesket og enkeltmenneskets evne til å gjøre egne valg – ikke har tro på enkeltmenneskene med fagbrev og deres evne til å vurdere hvilke utdanningsløp som ville være aktuelle for dem. Da skal det altså være regler og forordninger som legger begrensninger på dem.

Men jeg er glad for at statsråden i hvert fall har sagt at det er interessant å jobbe videre med forslaget og se på mulige veier inn i høyere utdanning for dem med yrkesfag og fagbrev … (presidenten klubber).

Statsråd Kristin Halvorsen [14:14:41]: Jeg synes dette er en debatt som burde invitere til at man leter etter bedre løsninger på den kombinasjonen av yrkesfag og påbygg for studieforberedende som elevene i videregående selv har funnet fram til. Det er helt opplagt at påbyggingsåret, når vi er oppe i 13 000 elever, har et mye større omfang enn noen så for seg. Det skulle være en slags sikkerhetsventil for dem som ombestemte seg underveis. Men nå er situasjonen at ganske mange har planlagt – dvs. det er det som er hovedbildet – en kombinasjon med yrkesfag og påbygging, som gjør at halvparten av dem ikke fullfører fordi påbygging er mye tøffere enn det de hadde trodd. Da må vi se om vi kan klare å finne noen andre mikser på dette.

Jeg synes at interpellanten Wickholm tar opp en problemstilling som er veldig viktig. Jeg skulle ønske at man ikke karikerte noen standpunkter her når det gjelder å finne gode løsninger på dette, for jeg er helt sikker på at vi kan klare å finne bedre veier som gjør at vi treffer det ønsket som mange ungdommer har om å ha en mer praktisk opplæring, men også å ha muligheten til å gå videre til høyere utdanning.

Så er det selvfølgelig viktig at de som begynner på høyere utdanning, skal ha et godt grunnlag og lykkes når de begynner på høyere utdanning. Ulike forkurs er en veldig god innretning. Jeg er også opptatt av å få til bedre gjennomføring i høyere utdanning. Heldigvis har vi bedre data nå på individnivå som kan si oss noe om hvordan tilstanden er. Tallenes tale er litt mer komplisert enn når vi vurderer frafall eller mangel på gjennomføring i videregående opplæring: Mange studenter skifter studiested, jobber et år, men kommer tilbake igjen – det er et mer komplekst, litt mer krøllete bilde vi ser når det gjelder høyere utdanning, enn vi ser når det gjelder videregående opplæring.

Hvis vi skal klare å heve statusen til yrkesfagene – vi trenger mange flere, antakelig 65 000 flere fagarbeidere innen 2030 – må vi sørge for at vi holder fram hvor attraktive jobber fagbrev kan føre til. Vi må sørge for at vi får lærlingplasser. Jeg er veldig glad for at vi sammen med partene nå er enige om en samfunnskontrakt, som er historisk fordi den for første gang sier at vi forplikter oss til å arbeide for en økning i antall lærlingplasser med 20 pst. Når vi vet at vi har økt antall lærlingplasser med 20 pst. fra 2009 til 2011, er det fullt mulig å få til det innen 2015. Det er et stort løft.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 4 avsluttet.