Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Eivind Nævdal-Bolstad (H) [12:57:36]: (ordfører for saken): Representanten Borghild Tenden fra Venstre har fremmet et forslag som omhandler etablering av en ordning med kvalifiseringsstøtte for forskningsinstitutter som søker statlig basisfinansiering.

Forslaget tar utvilsomt opp en svært relevant problemstilling, og som saksordfører vil jeg berømme representanten for å sette dette på dagsordenen.

Det er en samlet komité som ser hvor viktig instituttsektoren er for det norske forskningssystemet, og det leveres i dag forskning av høy kvalitet. Særlig bidrar instituttene til nødvendig og god forskning innenfor næringsliv og samfunn.

Det er grunnleggende at vi har gode og forutsigbare finansieringsordninger for forskning. En samlet komité mener at dagens finansiering av sektoren er noe historisk betinget, og at man gjennom evalueringen av finansieringssystemet må se på flere objektive kriterier som kan gi et mer rettferdig finansieringssystem.

Det er som sagt en viktig problemstilling representanten Tenden tar opp i sitt forslag. Gode finansieringsvilkår for sektoren er grunnleggende, men flertallet peker i denne saken nettopp på at finansieringssystemet blir evaluert i inneværende år, og at den nye forskningsmeldingen skal behandles i 2013.

Jeg vil rett og slett avslutte med å anbefale komiteens innstilling, som lyder at representantforslaget fra stortingsrepresentanten Borghild Tenden, om etablering av en ordning med kvalifiseringsstøtte for forskningsinstituttene som søker statlig basisfinansiering, vedlegges protokollen.

Svein Gjelseth (A) [12:59:51]: Vi veit alle om 3 pst.-målet for ein samla forskingsinnsats. Vi veit også at instituttsektoren skal spele ei vesentleg rolle for å nå dette målet. Vi høyrer også i denne samanhengen om at norsk næringsliv forskar altfor lite.

Min påstand vert at norsk næringsliv forskar mykje, mykje meir enn det vi kan lese om i SSB sine statistikkar. Det er svært ofte slik at ein kunde kjem til næringslivet med ei utfordring. Ingen av partane spør, eller sjekkar ut, om det har vore forska på dette tidlegare. Nei, dei brettar opp skjorteermane og går laus på oppgåva. Når ho er løyst, slår dei seg på brystet og er veldig nøgde med jobben dei har gjort, og er klare for neste utfordring. Ingen tenkte på at dette var forsking som burde vore registrert på skjema for slikt arbeid, og bl.a. i SSB sine statistikkar.

Tenk om det hadde vore automatikk i at instituttsektoren skulle koplast på – undersøkje om dette hadde vore forska på tidlegare, slik at ein kunne unngå dobbeltarbeid, få til eit spleiselag mellom kunde, næringsliv og forskarar og gjere forskinga meir tilgjengeleg for kundar og næringsliv.

Eg er rimeleg trygg på at eit slikt spleiselag ville gjere det endå meir interessant for alle partar. Næringslivet ville forske meir, og eg trur at 2 pst.-målet for næringslivet fort ville vere innanfor rekkjevidd. Den totale forskingsinnsatsen ville auke monaleg, og næringslivet ville få ein heilt annan forskingsstatus.

Eg trur også det ville vore mykje meir spennande for forskarane å forske på og skrive publikasjonar om noko som vart ein realitet, kontra ein rapport som hamnar i ein skrivebordsskuff.

Eg skjønar godt dei som no ivrar for å etablere ei ordning der veletablerte forskingsinstitutt kan søkje finansiell støtte for å kvalifisere til statleg basisfinansiering. Men eg skjønar ikkje at dette må gjennomførast akkurat no, når eit firma er i gang med ei evaluering av den ordninga som vi no har hatt dei siste tre åra. Evalueringa skal vere ferdig til hausten 2012 og følgjast opp gjennom neste forskingsmelding, som skal leggjast fram for Stortinget våren 2013.

Regjeringa legg til grunn at eventuelle endringar i finansieringssystemet, krav for deltaking og kva for institutt som bør omfattast, skal vere kunnskapsbaserte og inngå i ein heilskapleg forskingspolitikk.

Gode fagmiljø som kan levere næringsretta forsking av høg kvalitet i heile landet, er viktige for regjeringa. For å få dette til meiner eg at desse fagmiljøa og institusjonane bør vere av ein viss størrelse. Strukturen bør sjåast på, og samarbeid, samanslåing mellom institutta, høgskulane og universiteta bør gjennomgåast.

Ein bør rive ned gjerde og samarbeide i langt større grad enn det vi opplever i dag. Den nye forskingsmeldinga må gi rom for dette. Då vil forskingsinnsatsen fort vere der målsetjinga er i dag, nemleg 3 pst. av BNP.

Tord Lien (FrP) [13:03:44]: Jeg er glad for at det er så stor enighet om at instituttsektoren spiller en viktig rolle. Det gjør den uansett om vi diskuterer norsk deltagelse i EU-prosjekter, næringslivet i Norge eller samfunnslivet – altså sykehussektoren og andre deler av offentlig virksomhet. Ikke minst – som representanten Gjelseth var inne på med hensyn til diskusjonen om hvordan vi skal nå 3 pst.-målet – har instituttsektoren en dynamikk som gjør at den er i stand til å snu seg raskere rundt enn de andre store, tunge forskningsinstitusjonene i Norge.

Jeg har lyst til å advare mot én ting – det er nettopp dynamikken her som er viktig, og nå skulle denne debatten handle om muligheten for å komme inn i ordningen. Men jeg vil altså advare når representanten Gjelseth vil diskutere fusjoner med universitets- og høyskolesektoren. Da vet vi at en kommer inn i et system som ikke er kjent for å være dynamisk, ikke er kjent for å kunne snu seg rundt og ikke er veldig kjent for å samarbeide med næringslivet – i hvert fall ikke i store deler av landet. Selv om akademia i Gjelseths hjemmeregion nok er noe annerledes innstilt til næringslivet enn akademia i resten av landet er, vil jeg advare mot det. Instituttene har en verdi i seg selv, og i den grad man skal diskutere fusjoner, må det være mellom de frie instituttene og ikke mellom instituttene og høyskolesektoren.

Men så er det sånn at innenfor denne ordningen – for nå diskuterer vi først og fremst dem som står utenfor ordningen – er det også et salig rot. Det er noen som har 5 pst. basisfinansiering, med diverse benevnelser, mens andre institutter har opp mot 70 pst. av finansieringen direkte etter vedtak i Stortinget. Dette er altså basert på noe så morsomt og lite politisk som historiske resultater, historiske bevilgninger. Dette er ikke å drive politikk, dette er fravær av politikk.

De instituttene som er innenfor ordningen, vil være inkludert i mange prosesser og ha mange muligheter som dem som ikke er inne i ordningen, ikke vil ha. Derfor er det viktig at man gjør ordningen mer dynamisk og lar de forskningsinstituttene som leverer gode resultater, få muligheten til å komme inn i ordningen og få basisfinansiering. Så mener jeg at man i tillegg må se på hvorvidt det er rimelig at instituttene med 70 pst. basisfinansiering skal konkurrere med institutter med 5 pst. basisfinansiering.

Fremskrittspartiet står alene om en merknad som jeg må redegjøre for. Vi mener at når næringslivet, og for så vidt arbeidslivet, en offentlig finansiert del av norsk arbeidsliv – f.eks. helsesektoren – vurderer kvaliteten på forskningen som gjøres ved instituttene, som god nok, bør det i seg selv være én kvalitetsindikator som bør telle med når man vurderer hvilke institutter som skal få støtte over statsbudsjettet.

Jeg fant grunn til å kommentere representanten Gjelseths innlegg, men jeg er helt enig med ham: Norsk instituttsektor er kjempeviktig for et stadig mer kompetansekrevende norsk næringsliv. Og som jeg også sa tidligere i dag: Det skal vi være glad for, for det er et tegn på at norsk næringsliv klarer seg i konkurransen med andre land fordi vi er mer kompetente enn de andre. Men det er altså ikke sånn at de instituttene vi på Stortinget – og Stortinget har jo selvfølgelig i større eller mindre grad all makt i dette landet – mente var gode næringsinstitutter for 25–30 år siden, nødvendigvis er de samme som skal flytte norsk arbeidsliv, norsk næringsliv og norsk offentlig sektor inn i framtiden. Det kan godt hende at det er noen der ute som de som satt på Stortinget for 30 år siden, ikke var klar over. Jeg vil tro det, og jeg tror derfor at det er viktig at vi får mer dynamikk.

Nå fremmer jeg forslaget – og så vet vi nok at det sannsynligvis ikke vil bli vedtatt i dag. Men jeg håper at vi kan bruke denne debatten som et innspill inn mot forskningsmeldingen, og at vi kan få en debatt om hvordan vi i fellesskap, med et bredest mulig flertall i denne sal, kan gjøre at instituttsektoren får en mer rettferdig og dynamisk finansiering, en mer framtidsrettet finansiering enn det vi har i dag.

Så håper jeg at man oppfattet at jeg tok opp forslaget som ligger i dokumentet.

Presidenten: Da har presidenten oppfattet at det forslaget som er inntatt på side 2 i innstillingen, er tatt opp.

Trine Skei Grande (V) [13:08:46]: For det første: Det skal ikke være lett å få kalle seg et forskningsinstitutt. Det skal være vanskelig, det skal være staselig, og man skal ha sterke ambisjoner på vegne av dem som har tittelen.

Det å gjøre det lett å få basisstøtte osv. er ikke aktuell politikk for Venstre; vi mener at dette er noe instituttene virkelig skal strekke seg etter. Men vi mener at det bør være lettere å få muligheten til å bevise hva man er god til, og ha objektive kriterier som man får konkurrere ut sammen med andre. På samme måte som vi mener at det burde ha vært gode ordninger for å kunne kvalifisere seg til EU-støtte og internasjonale programmer, bør det også være enklere å gjøre terskelen lavere for å få den støtten som gjør at man kan kvalifisere seg til også å kalle seg et forskningsinstitutt.

Det er jo mange grunner til at vi skulle ha hatt mye større interaksjon mellom næringsliv og samfunnsliv, og de forskningsinstitusjonene som jobber mye nærmere på samfunnet og på næringslivet, burde ha vært viktige motorer og en del av hele systemet på en helt annen måte enn de er i dag. Jeg tror dette er noen av nøklene til at vi ikke har så mye næringslivsforskning i Norge som vi har mange andre steder. Det at næringslivet kjøper forskningen, burde jo være en kvalitetsindikator i seg sjøl. Hvis det er snakk om et attraktivt forskningsmiljø, hvis næringslivet ønsker utvikling på det fagområdet, og kjøper kunnskap derfra, er jo det en kvalifikasjon i seg sjøl, for det er klart at næringslivet, som er opptatt av konkurranse, går ikke til de institusjonene som ikke kan gi dem godt kvalifisert forskningsgrunnlag for utvikling av deres produkter.

Så må jeg innrømme at jeg er litt skuffet over at Høyre ikke er med på dette forslaget, men bare snakker om sammenslåing. Jeg mener at sammenslåing er viktig for å få til tunge, gode faglige miljøer, men maktspredning innenfor forskning og kunnskap er også et viktig punkt. Det er viktig å ha motmakt. At man kan ha ulike fagmiljøer som også kan utfordre hverandre, er også en viktig del av dette. Så det er ikke sånn at hvis man slår sammen alt, blir det mer genialt. Nei, av og til er det viktig å ha motmiljøer som også kan være med på å utvikle fagmiljøer på en helt annen måte.

Regjeringa har innført frys med hensyn til støtten til forskningsinstitusjoner og vil ikke ta flere inn. Det mener jeg er å stenge døra for ny forskning, for nye fagområder og for utvikling av sektoren. Jeg håper at det, som statsråden sier, er en utvikling på dette området. Men dette med å klare å knekke denne nøtta er en av de store utfordringene som en forskningsmelding bør ta inn over seg, og jeg håper statsråden sier at hun har fått mange gode ideer etter dagens debatt.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:12:10]: Jeg leser vel innstillingen fra komiteen på dette området som at dette er en diskusjon som komiteen ønsker å ta, men at man ønsker å vente på det grunnlaget vi får, gjennom de utredningene vi har bestilt, slik at dette blir et tema i den nye forskningsmeldingen. Det synes jeg er en god tilnærming, for vi trenger et godt grunnlag for å vurdere dette, og vi trenger å ta den diskusjonen skikkelig. Så jeg har lyttet med interesse på debatten så langt og mener at vi nå er inne i den fasen hvor vi nettopp kan ta den diskusjonen, og så kan man konkludere når vi kommer utpå nyåret neste gang.

Spørsmålet om hvordan man skal sikre god kvalitet, og at forskningsinstitusjonene skal søke samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon – det som kalles for SAK-politikken – har vært viktig, fordi vi har hatt utfordringer i forhold til å balansere hvordan man kan sørge for god kvalitet i den forskningen som gjennomføres, uten at man sprer bevilgningene for tynt utover.

Regjeringen deler den problemforståelsen som er avdekket, men vi varslet i St.meld. nr. 30 for 2008–2009, Klima for forskning, at vi ikke skulle følge opp Stjernø-utvalgets politiske anbefaling akkurat sånn som det var foreslått, men heller legge til rette for mer frivillige reformer og prosesser, hvor fagmiljøer og institusjonsledere har sett muligheter og fordeler som ligger i et tettere samarbeid.

La meg understreke at forskningsinstituttene har en sentral plass i det norske forsknings- og innovasjonssystemet. En fellesnevner for instituttene er at de utfører FoU på et ikke-kommersielt grunnlag, samtidig som de organisatorisk ikke sorterer direkte under et lærested. Utover dette er instituttsektoren svært heterogen når det gjelder faglig innretning, FoU-intensitet og omfang. Dette må også ses i lys av at instituttene betjener mange forskjellige markeder og er konkurransedyktige på internasjonale arenaer, som EUs rammeprogrammer for forskning.

Tilgang til gode fagmiljøer som kan levere anvendt forskning av høy kvalitet i hele landet, er viktig for regjeringen. Instituttsektoren i Norge består i dag av relativt mange, og på noen områder til dels små, enheter. Høy kvalitet og relevans i FoU-arbeidet tilsier at fagmiljøene og institusjonene bør ha en viss størrelse. Å kunne utnytte stordriftsfordeler knyttet til forskningsinfrastruktur, administrativ kapasitet og kompetanse på prosjektakkvisisjon og -oppfølging kan være avgjørende i arbeidet med å bygge opp forskningsinstitusjoner som er faglig konkurransedyktige.

Instituttsektoren utførte forskning for over 10 mrd. kr i 2009. Det er om lag en fjerdedel av all forskning som utføres i Norge. Sektoren er altså en betydelig leverandør av – primært – anvendt forskning og arbeider tett på sine oppdragsgivere i offentlig og privat sektor. Instituttene er dermed sentrale bidragsytere for verdiskaping og velferdsutvikling. Når markedet henvender seg til et forskningsinstitutt, skal det være med visshet om at tjenestene som leveres, holder høy kvalitet. For å bidra til dette blir det gitt en statlig basisfinansiering som skal gå til langsiktig kompetanseoppbygging i instituttet. Det er denne forskningskvaliteten som skiller instituttene fra det ordinære konsulentmarkedet.

Nåværende basisbevilgningsordning for instituttene er regulert gjennom retningslinjer fastsatt ved kgl. resolusjon av 19. desember 2008. Retningslinjene er en oppfølging av St.prp. nr. 1 for 2007–2008, fra Kunnskapsdepartementet, som fastsatte prinsippene for finansieringssystemet. Det er senere redegjort for den ordningen.

Vi går nå gjennom dette fordi det har vært en forutsetning at ordningen skulle evalueres etter at den har virket i tre år. Vi skal ferdigstille den evalueringen høsten 2012, og den vil utgjøre et kunnskapsgrunnlag for den neste forskningsmeldingen som vi etter planen vil legge fram for Stortinget i 2013. Det betyr at eventuelle endringer i finansieringssystemet, herunder kriterier for deltakelse og hvilke institutter som omfattes, skal være kunnskapsbasert og inngå i en helhetlig forskningspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [13:17:54]: Jeg skal prøve meg på å være litt dynamisk og konstruktiv. Statsråden snakket om størrelse, og størrelse er viktig. Men hun snakket også om dette med å være tett på. Det er klart at norsk næringsliv, særlig langs kysten, ligger i små og mellomstore clustere og skaper enormt med verdier. Men de ligger ikke alle i Oslo, Bergen og Trondheim, så det med størrelse og tett på er ikke alltid like lett å kombinere.

Så til det dynamiske spørsmålet – statsråden snakket også om å spre bevilgningen for tynt, det er jeg enig i, det skal man ikke gjøre: Men er det slik at statsråden er sikker på at akkurat de instituttene som er inne i ordningen i dag, er de rette, er de som skal løfte Norge framover og inn i den nye tid – i forhold til klima og andre utfordringer som statsråden er opptatt av? Eller er det slik at statsråden kan tenke seg at det er noen utenfor den ordningen som Stortinget og regjeringen ikke har tenkt på tidligere, som kanskje burde inkluderes i ordningen på noe sikt?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:18:53]: Det finnes jo ikke noe annet svar på det spørsmålet enn at det selvsagt kan tenkes. Men det er viktig at man vurderer og klarer å sette disse hensynene – og balansegangene – opp mot hverandre. Representanten Lien har helt rett i at det samarbeidet man klarer å få til i noen områder, mellom et lokalt næringsliv og et forskningsinstitutt, kan avhenge av gode kontakter og nærhet. Men i moderne tider er det heller ikke slik at man ikke kan samarbeide med noen som ligger litt lenger unna. Balansegangen mellom tilgjengelighet og høyt faglig nivå vil uansett være viktig.

Så kan det selvfølgelig være sånn at dette utvikler seg, at vi må være åpne for at det kan være andre kriterier for framtiden som skal avgjøre om man blir en del av dette systemet.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Heidi Sørensen (SV) [13:20:12]: La meg bare kort få bemerke at vi som i forrige stortingsperiode deltok i debatten om instituttfinansieringen, var oss meget bevisst da vi allerede den gangen skrev at ordningen skulle evalueres etter å ha virket i tre år. Det ble gjort – etter mine begreper – betydelige framskritt i forrige periode, mot en mer transparent, mer objektiv finansiering av instituttsektoren enn den som hadde gått forut.

Men det er vel heller ingen overraskelse at ikke alle blant oss følte at vi kom helt i havn. Sånn sett synes jeg det er holdt mange gode innlegg i salen i dag som kan gå inn i det arbeidet som skal skje med forskningsmeldingen. Jeg er også glad for at det er bred støtte for at denne sektoren er viktig. Den står for en fjerdedel av alt forskningsarbeidet vi gjør i dette landet, og er noe av det mest dynamiske vi har.

Vi har utfordringer – noen av dem er pekt på i dag. Det gjelder likebehandling av sektorene samtidig som vi klarer å ivareta en prioritering. Konkurranse mellom instituttene i forskjellige sektorer som har forskjellig grad av basisfinansiering er også en sånn type utfordring. Dette er det all grunn til å se videre på i det arbeidet som skal skje med forskningsmeldingen.

Da må jeg til slutt si at debatten i dag har vært oppløftende med tanke på det arbeidet som vil skje med denne saken, her og i regjeringen, i det kommende året.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.