Knut Arild Hareide (KrF) [14:40:09]: Eg trur det er få av oss i denne salen som forstår korleis det er å vekse opp i fattigdom i dagens Noreg. Eit prosjekt i regi av Redd Barna og Forandringsfabrikken har bidrege til å auke mi forståing. Prosjektet har resultert i eit hefte med råd til oss politikarar frå barn og unge som sjølve har vakse opp med dårleg råd. «PengeProffene» har gitt mange kloke råd og gitt meg ny innsikt i korleis fattigdom artar seg i Noreg. Eg har lyst til å referere tre av dei som skriv om korleis dette kjennest:

«Jeg har kjøpt tingene mine selv siden jeg var 5 år. Har lite, men om jeg virkelig har lyst på noe, kan jeg få råd til det. Lærer meg i hvert fall å spare pengene mine. Egentlig må det vel bare gå som det går.»

Ein annan seier:

«Det er så vidt at vi klarer oss gjennom måneden. Vi har ikke penger til brød eller smør. Det er sånn ofte. Jeg bruker av stipendet mitt til mat. Hvis vi hadde klart oss greit gjennom en måned uten det, hadde det vært deilig. Da kunne jeg brukt det til andre ting.»

Og ein tredje seier:

«Hender vi ikke har noen ting i kjøleskapet, ikke brød, ikke smør, ikke middag. Vi blir ikke mette en gang. Vi kan leve uten penger i 5–7 dager i strekk. Da kan vi spise havregrøt, sånn som på Farmen. De som er uføre og har barn skulle fått litt mer penger.»

Dette er klare meldingar frå dei som det gjeld – frå barn som har kjent på kroppen korleis det er å vekse opp i fattige familiar.

Kristeleg Folkeparti trur ikkje det er lett å avskaffe fattigdom i Noreg. Men me kan gjere enda meir. Stortinget kan innføre nye tiltak som vil gi nye moglegheiter og eit betre liv til mange av dei som slit aller mest. «PengeProffene» er spesielt opptekne av tiltak som kan betre sosial inkludering av barn og unge som lever i fattige familiar. Idrettslag, korps og kommunale kulturskular er svært verdifulle arenaer for sosial kontakt i barne- og ungdomsåra. I låginntektsfamiliar vil deltaking i vanlege fritidsaktivitetar kunne vere umogleg av økonomiske årsaker. Kanskje bør ein gi statleg tilskot til kommunar som tilbyr friplass i kulturskulen, eller frikort som kan brukast til å betale medlemskontingent i speidaren eller i fotballgruppa? I dag har mange kulturskular lange ventelister. Høg eigendel ekskluderer mange barn frå å delta. Kristeleg Folkeparti har derfor bedt regjeringa leggje fram for Stortinget forslag om ein forpliktande opptrappingsplan for dei kommunale musikk- og kulturskulane.

Dei sosiale forskjellane er gjerne mest markante i større bysamfunn. Det er allereie etablert ei tilskotsordning for tiltak retta mot barn og unge i større bysamfunn, noko som har bidrege til å finansiere ei rekke gode inkluderingstiltak i regi av både kommunar og frivillige organisasjonar. Denne ordninga bør styrkjast vesentleg, særleg med tanke på å førebyggje sosiale problem. Dette er i Samhandlingsreformas ånd.

Utdanning er avgjerande for å kome ut av fattigdom – òg i Noreg. Fullført vidaregåande utdanning er nærast ein nødvendig føresetnad for å kunne få gode moglegheiter i arbeidslivet seinare. Kampen mot fråfallet i vidaregåande skule er derfor eit viktig førebyggjande tiltak mot seinare inntektsfattigdom. Innsatsen mot fråfall i vidaregåande skule bør derfor styrkjast ytterlegare. Kristeleg Folkeparti vil innføre ei sentral tilskotsordning, ein fråfallspott, som skular, fylkeskommunar og kommunar kan søkje pengar frå for å kjempe mot fråfallet i nettopp vidaregåande skule. Kristeleg Folkeparti vil prioritere og målrette tiltak mot dei som treng det mest. Me vil f.eks. ha inntektsgraderte satsar i SFO som treffer dei familiane som verkeleg har behov for støtte.

Rundt 74 000 norske barn veks opp i familiar med vedvarande låg inntekt, ifølgje dei siste tala frå Statistisk sentralbyrå. Samanlikna med treårsperioden 2004–2006 er det 6 500 fleire barn som no lever i fattigdom. Det er mange barn som kvar dag har bekymringar langt utover kven dei skal leike med om ettermiddagen, og om dei får god mat til middag. Desse barna er bekymra for om dei i det heile har middag i dag eller i morgon, og dei er mest av alt redde for at klassekameratane skal oppdage kor trasig dei har det. Derfor er det ikkje freistande å ha med nokon heim.

På 1990-talet gjekk barnefattigdomen ned i Noreg fordi ei rekkje stønadsordningar retta mot barnefamiliane blei innførte. På 2000-talet har utviklinga gått motsett veg. Ytingar barnefamiliane har fått, følgjer heller ikkje lønsutviklinga. Det har bidrege til at talet på fattige barnefamiliar har auka dei siste ti åra, ifølgje ein ny rapport initiert og finansiert av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Det er heller ikkje føreteke ein auke i velferdsordningar som kan sikre barnefamiliar god økonomi når foreldra ikkje har inntektsgivande arbeid. Fattigdomen aukar når dei med lågast inntekt ikkje klarer å henge med, og det er barna i familiane som blir hardast ramma.

Kristeleg Folkeparti hadde håpa at regjeringa ville gjere noko konkret for fattige barnefamiliar i samband med stortingsbehandlinga av fordelingsmeldinga. Me hadde òg ein god dialog med regjeringspartia om nokre få, nøkterne forslag – om auka eingongsstøtte, om billigare barnehagar for fattige familiar og om å halde kontantstøtte og barnetrygd utanfor utmålinga av sosialhjelp – utan at me nådde fram.

Ei rekkje kommunar reduserer sosialhjelpsutbetalingane tilsvarande utbetalinga av kontantstøtte og barnetrygd, noko som medfører at desse kontantytingane fell bort for dei barnefamiliane som har dårlegast råd, og som treng pengane mest. Nokre kommunar reduserer òg sosialhjelpa dersom barn i hushaldet har inntekt.

Kontantstøtta betyr svært mykje for økonomien i familiar med låg inntekt, har forsking vist. Derfor påpeiker Inkluderingsutvalet at det er behov for overgangsordningar som sikrar inntekta deira når kontantstøtta fell bort. Eit anna regjeringsoppnemnt utval, Fordelingsutvalet, seier følgjande:

«På kort sikt vil imidlertid en avvikling av kontantstøtten føre til økte økonomiske forskjeller siden en del av dem som vil miste støtten, kan ha problemer med å skaffe seg arbeid for å motvirke inntektsbortfallet.»

Kristeleg Folkeparti er bekymra over at regjeringa i budsjettet for 2012 fjernar kontantstøtta for toåringar utan å kompensere for inntektstapet for låginntektsfamiliar og utan å løyve midlar til bygging av barnehageplassar til barna som mistar støtta.

Relativ fattigdom gir likevel ikkje eit treffsikkert bilete av kven som treng hjelp. Ein tydelegare definisjon av fattigdom og meir kunnskap om kven som er fattig, kunne hjelpt fleire ut av fattigdom. Tiltak for inntektssikring og arbeidsretting, tiltak for betre levekår og tiltak for sosial inkludering av barn og unge er viktige innsatsområde.

Når det gjeld mitt spørsmål til statsråden, har eg forventingar fordi ho er ein statsråd som har markert seg med eit engasjement for nettopp denne saka. Ho sit med ansvaret for både barn og inkludering, og me veit at nettopp trenden med at me har fått fleire fattige, kjem av at det norske samfunnet er i endring. Me har heldigvis fått fleire nye nordmenn, men det er òg med på å gi oss nokre utfordringar. Derfor er mi utfordring og mitt spørsmål: Korleis vil statsråden gå fram for å snu trenden og redusere barnefattigdomen i Noreg?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:50:08]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp et viktig tema og for å gjøre det på den måten han gjør: å ta utgangspunkt i de opplevelsene som enkeltmennesker har, og som ikke minst barn og unge har. Det syns jeg er et viktig perspektiv.

I løpet av de siste tiåra har de fleste samfunnsgrupper i Norge, ikke minst barnefamiliene, fått en markert oppgang i realinntekten. Sjøl om forekomsten av lavinntekt har vært noenlunde stabil de senere åra, har andelen barn i lavinntektshusholdninger økt. Dette er bekymringsfullt. Å ha lite i et samfunn der de fleste har mye, kan være tøft. Lavinntekt i barndommen kan ha betydning for barnas helsetilstand på sikt og innebærer ofte sosial utestenging. Mira Sletten har i sin doktorgradsavhandling vist at ungdom i familier med dårlig råd ser mer pessimistisk på sine framtidsutsikter enn andre.

Jeg hører at representanten Hareide problematiserer det relative fattigdomsmålet, men jeg mener dette gir god mening. Fattigdom i en velferdsstat som Norge handler i liten grad om å mangle mat og klær, men det handler mye om utestengelse, om bekymringer for framtida og for regninger som ikke er betalt, om dårlige bomiljøer, om å føle seg mindre verdt, om å skille seg ut, om ikke å kunne delta på normal måte, om maktesløshet, om forakt og sjølforakt. Fattigdom kan gjøre folk syke. Sykdom, både fysisk og psykisk, er også ofte en årsak til fattigdom.

Innledningsvis vil jeg understreke at det er viktig at vi i den politiske debatten er bevisst på hvordan vi ordlegger oss. Mange opplever debatten som stigmatiserende, og jeg merker at mennesker som er i en utsatt økonomisk situasjon, kan bli engstelige når debatten om f.eks. trygdesystemene raser som verst. De frykter at de skal miste enda mer av det lille de har å leve for.

Jeg vil også understreke at det fins en del mennesker som ikke kan jobbe. De skal ikke føle dårlig samvittighet for at de lever på trygd, men de skal tvert imot ha et anstendig nivå på sine inntekter.

Når vi skal utforme en effektiv politikk mot fattigdom og ulikhet, støter vi på mange dilemmaer og paradokser. Det første dilemmaet jeg vil peke på, er at når vi avvikler kontantstøtten for toåringene, kan dette føre til at flere på kort sikt får en vanskelig økonomisk situasjon, som også representanten Hareide var inne på. Samtidig er kontantstøtten et klart hinder for kvinners mulighet til en sjølstendig arbeidsinntekt. For innvandrerkvinner er den i tillegg et hinder for å lære norsk og forstå samfunnet de lever i. Kontantstøtten har dessuten vært et hinder for at barn med minoritetsbakgrunn har fått gå i barnehage, og dermed har den også bremset integreringsprosessen. En betingelse for å få kontantstøtte er jo at man ikke bruker barnehage. Kontantstøtten kan dermed bli en fattigdomsfelle for både mødre og barn.

Forskninga på levekårene til innvandrerbarn i lavinntektsfamilier støtter den politiske vektlegginga av yrkesdeltakelse og barnehagebruk for å bedre levekårene. Det er derfor bekymringsfullt at mange kommuner nå satser på å innføre en egen kommunal kontantstøtte.

Et annet dilemma i fattigdoms- og fordelingspolitikken ligger i vektlegginga av arbeidslinja. Arbeidslinja er regjeringas viktigste strategi for å bekjempe fattigdom. Det skal lønne seg å jobbe, og det gjør det også. I løpet av denne perioden har antallet sysselsatte økt med 250 000, og vi har den laveste ledigheten i Europa. Samtidig holdes mange stønader, som sosialhjelpa, på et relativt lavt nivå. Det er verdt da å merke seg Navs årsrapportering 2010 – Fattigdom i Norge, som sier: «Å leve i fattigdom fører heller til passivitet, marginalisering og isolasjon, enn til økt aktivitet.»

Kvalifiseringsprogrammet og introduksjonsprogrammet er eksempler på hvordan vi kan kombinere høyere ytelser med arbeidslinja. Disse programmene gir høyere og stabile ytelser sammen med kvalifisering. Kanskje kan vi utvikle flere slike tiltak med god kvalitet. Oppsøkende virksomhet rettet mot innvandrerkvinner har også vist seg effektivt.

Barnefamilier utgjør en stor og økende andel av dem med vedvarende lavinntekt. Det er særlig enslige forsørgere og par med mange barn. Mange av barnefamiliene med lav inntekt har innvandrebakgrunn, og de som har bakgrunn fra land utenfor OECD-området, er overrepresentert.

For mange innvandrere tar det tid å etablere seg i arbeidsmarkedet og i det norske samfunnet. Fattigdomsandelen reduseres normalt med botid. Introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap er sentrale virkemidler for å bidra til at nyankomne innvandrere raskt kan tre inn i arbeidslivet. Derfor har vi også økt antallet timer i norskopplæring og samfunnskunnskap fra 300 til 600 timer, fra 1. januar i år.

Et annet viktig tiltak som jeg har lyst til å trekke fram, er det vi kaller Ny sjanse. Dette er en forsøksordning som skal øke kvalifikasjonene til innvandrere fra utvalgte landgrupper der mange har lav utdanning. Kvinner er en hovedmålgruppe. Gratis kjernetid i barnehagen er et annet målrettet tiltak som vi har stor tro på, og det har også interpellanten. Innsatsen er lagt til områder med høy andel minoritetsspråklige. Formålet er å forberede barna godt til skolestart, styrke språkkunnskapene og styrke barna sosialt gjennom å vektlegge lek og samspill. I tillegg har vi inngått langsiktige samarbeidsavtaler med Oslo kommune om å styrke levekårene i Groruddalen og i Søndre Nordstrand, og vi vil følge opp den eksisterende satsinga i Oslo, Drammen, Bergen og Trondheim.

Regjeringas langsiktige strategier for å forebygge fattigdom blant barn og unge må også rette seg inn mot tiltak for å bedre deres levekår her og nå, akkurat som også interpellanten nevnte. NOVA-undersøkelsen «Barns levekår» har gjennomgående anbefalt mer vekt på gratis fritidsaktiviteter og reelt gratis skole som måter å avhjelpe effektene av barnefattigdom på. Slik kan vi redusere risikoen for at barn blir sosialt ekskludert. Forskning på barns opplevelse av fattigdom har framhevet at sosial utestenging – det å ikke kunne delta der andre deltar – er et av de såreste punktene i barns liv. For innvandrerbarn kan det i tillegg bety at de mister en viktig arena for å lære seg norsk språk og kultur.

Gjennom tilskuddsordninga Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn styrkes innsatsen mot fattigdom med 9 mill. kr i 2012. Gjennom denne ordninga vil det bli fordelt 40,5 mill. kr til tiltak og prosjekter som bidrar til inkludering og deltakelse for barn, ungdom og familier berørt av fattigdom i år. Arbeids- og velferdsdirektoratet bevilger også hvert år midler til særskilte tiltak for barn, unge og barnefamilier som er i kontakt med de sosiale tjenestene. I tillegg skal vi utrede aktivitetsstøtte til barn og unge i familier berørt av fattigdomsproblemer. Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle, og fra regjeringas side ønsker vi et godt samarbeid med dem.

Noe av det viktigste den rød-grønne regjeringa har fått til, er den enorme satsinga på barnehager, kombinert med at vi har hegnet om universelle ordninger og gratisprinsippet, f.eks. gjennom innføringa av gratis læremidler i videregående skole. I SV diskuterer vi om heldagsskolen skal være den store satsinga i neste periode. Vi vet at deltakelse i SFO gir bedre skoleprestasjoner, og at det er en viktig sosial arena for barna. Vi vet også at egenbetaling fører til utestengelse. I Oslo er det de skolene som har lavest deltakelse i SFO, som har størst andel elever – opp mot 90 pst. faktisk – med behov for særskilt støtte i norsk i henhold til opplæringslova. Når man har mange barn og lav inntekt, blir kostnader en klar barriere. Å sende barna i aktivitetsskolen koster mye penger for disse familiene.

Så vil jeg si litt om barnevernet. Kommunalt barnevern får nå det største løftet på 20 år. Snart kommer vi med en stortingsmelding og en proposisjon om hvordan barnevernet kan styrkes ytterligere, hvor også samarbeid med andre instanser og det å sikre barns deltakelse og medbestemmelse blir viktig.

I den nevnte rapporten fra Nav slås det fast at personer som har hatt tiltak fra barnevernet, kommer dårligere ut på alle levekårsfaktorene som ble undersøkt, sammenlignet med personer med lik aldersfordeling som aldri har fått barnevernstiltak. En svært lav andel av tidligere barnevernsbarn hadde høyere utdanning da de var 25 år sammenlignet med befolkninga for øvrig. Kun 8 pst. hadde høyere utdanning, mot 40 pst. i sammenligningsgrunnlaget. Barnevernsbarn med foreldre som var langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp, hadde lavere utdanningsnivå enn andre barnevernsbarn.

Rapporten understreker av det er nødvendig med et bedre samarbeid mellom Nav-kontor/sosiale tjenester, barnevern og helsetjenester for å bekjempe sosial ulikhet. Tilsyn har avdekket betydelig svikt og risiko for svikt når det gjelder tilbudet til barn og unge. Dette følger vi opp, og jeg er glad for at vi er godt i gang med det.

Vi må få med oss kvinneperspektivet hvis vi skal kunne utforme en effektiv politikk mot fattigdom, ikke minst barnefattigdom. I familier med bare én forsørger finner vi i 90 pst. av tilfellene kvinner. De har oftere dårligere arbeids- og lønnsvilkår enn menn. Både dette faktum og at så mange minoritetsfamilier i lavinntektsgruppa har mødre som ikke er i arbeid, tilsier at vi ikke kan utforme en kjønnsnøytral politikk. Vi vet at tilsynelatende kjønnsnøytrale tiltak på så sterkt kjønnete arenaer som familien og arbeidslivet slår helt forskjellig ut for kvinner og menn. Dette må vi ha med oss, enten vi diskuterer overføringer, stønader, midlertidige ansettelser, fagorganisering eller heltid og deltid.

Knut Arild Hareide (KrF) [15:00:19]: Eg vil takke statsråden for svaret, som eg på mange punkt synest var veldig spennande og opplyftande. Eg har lyst til å starte med nettopp utestengingsperspektivet. Det trur eg er veldig viktig å lyfte fram. Eg hadde sjølv gleda av å treffe nokre frå Raudekrossen, som har arrangert sommarleirar som har hatt betydning. Dei fortalde om ein av dei som hadde vore med, at han hadde vore så oppteken av å få ein brosjyre frå det hotellet han hadde budd på. Det kunne ikkje arrangørane heilt forstå, men dersom han ikkje hadde med seg den heim igjen, ville ingen av vennene tru at det han fortalde at han hadde opplevd i sommar, var sant. Det er eit perspektiv som er ein del av ein heilskap.

Eg er einig i det statsråden seier, at det å sikre at me har eit arbeidsliv som inkluderer flest mogleg, er det beste verkemiddelet. Og når me ser på Noreg som eit samfunn, har me gode velferdsordningar og eit skattesystem som bidreg til små inntektsforskjellar i Noreg samanlikna med andre land.

Eg ser at statsråden snakkar om mange konkrete tiltak, men eitt av dei områda som eg er bekymra for, er den auken me har blant menneske med nedsett arbeidsevne. Me ser at tala har auka frå 153 000 til 215 000 frå 2006 til 2011, og Nav-rapporten Personer med nedsatt arbeidsevne – Hvem er de?, påpeiker nettopp òg dette, men samtidig har tiltaksnivået for denne gruppa gått ned dei siste fire–fem åra med 53 000 plassar. Så det er nettopp det å lyfte tiltaksnivået ut frå det statsråden sa om heilskapen av gruppene.

Eg skal ikkje gå vidare på ein kontantstøttedebatt. Poenget mitt er at kontantstøtta har nådd ei gruppe som har hatt låge inntekter, og det er ikkje nødvendigvis slik at bortfall av kontantstøtta gjer at dei kjem i jobb frå dag éin. Det er ei utfordring.

Dersom eg skal gi ei utfordring til statsråden, er det: Me ser at mange av dei generelle tiltaka er bra, og me kan vere einige om dei. Men er statsråden einig i at det trengst sterkare målretting av innsatsen, og kva grep ønskjer ho i så fall å ta nettopp på det området? Det er eit spørsmål som eg lèt hengje i denne debatten.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:03:26]: La meg starte med å si at jeg er glad for at vi har en ganske lik oppfatning av virkeligheten. Jeg er enig med representanten Hareide i at vi trenger både de generelle virkemidlene og de mer målrettede.

Det er heller ikke sånn at bare man tar fra folk en støtte, som f.eks. kontantstøtten, vil de automatisk få seg et arbeid. Det kan være mange barrierer som gjør at det ikke er så enkelt. Særlig er jeg opptatt av innvandrerkvinnene. Hvordan kan vi sikre at de viktigste erfaringene vi har gjort med kvinnefrigjøring og likestilling i Norge – altså det å få seg egen inntekt og den friheten som ligger i det – også kan bli innvandrerkvinner til del? Det ønsker jeg at vi skal diskutere, men også at vi skal komme ut med flere virkemidler i forbindelse med integreringsmeldinga og i forbindelse med neste års budsjett. Det er min ambisjon.

Da pekte jeg på dette tiltaket som kalles Ny sjanse, som er oppsøkende virksomhet særlig rettet mot kvinner som f.eks. har gått på kontantstøtte. Men vi ser at det kreves en ekstra innsats for å nå en del av de kvinnene og for at de også skal få muligheten til å forsørge seg sjøl. Da handler det ikke alltid heller om det som ofte sies, nemlig at vi skal få dem i jobb. Det handler om å tilrettelegge. Vi trenger ikke å ha ovenfra-og-ned-perspektiv eller en offertilnærming, men heller sørge for at vi er inkluderende i måten vi tilnærmer oss problemet på. Jeg tror det er viktig også for hva slags resultater vi oppnår.

Et annet eksempel på målrettet arbeid handler om barnevernet. Vi vet at barn som har vært i barnevernet, ofte har mye dårligere odds for å klare seg seinere. Og vi har mye arbeid som vi må gjøre, og som vi også legger til rette for nå gjennom den stortingsmeldinga og proposisjonen som skal komme, som dreier seg om f.eks. det å rive ned gjerder mellom ulike instanser som har et ansvar, men som i dag samarbeider for dårlig, og jeg viste også til det i mitt hovedinnlegg.

Så dette med utdanning: Vi vet at det å få seg videregående utdanning, og stå det løpet ut, er utrolig viktig for hva slags muligheter du får seinere. Da begynner kampen for økt gjennomføring allerede i barnehagene. Derfor er barnehagene så innmari viktig. Så handler det om flere timer, leksehjelp, det dreier seg om mer valgfrihet og praksis i ungdomstrinnet, sånn at flere kan få motivasjon til å stå løpet ut. Så har vi Ny GIV, og vi har også det som kalles LUS-prosjektet, som ligger under mitt departement. Jeg vil også nevne Nattergalen, som er et eget mentortiltak for folk som skal utdanne seg til barnevernspedagoger.

Thor Erik Forsberg (A) [15:06:48]: Å skape arbeidsplasser og bekjempe arbeidsledighet vil alltid være det fremste vernet mot fattigdom. Einar Gerhardsen sa det slik: Det verste med fattigdom er følelsen av å være uønsket. Vi vet at barn som vokser opp i fattigdom, har større muligheter for å forbli fattige. Våre nye medborgere, psykisk syke, rusmiddelavhengige og barnefamilier med bare én inntekt er blant dem som først og fremst utgjør de fattige i vårt samfunn.

Barn som vokser opp i fattigdom, sliter også ofte med andre sosiale problemer. Derfor er ikke fattigdomsdiskusjonen en debatt alene om inntekt, selv om det også er viktig. Like viktig som økonomi er det å gi mennesker verktøy til å mestre det livet en har fått utdelt. Vi skal være stolte over det sikkerhetsnettverket vi har bygd opp i Norge. Enten det er dagpenger for dem som mister jobben sin, en anstendig uføretrygd eller overgangsstønad for enslige forsørgere er dette med på å gi viktig inntektssikring for de fattigste i vårt samfunn.

Det er tøft å falle utenfor i et samfunn med så mange muligheter som vi finner i vårt land, særlig i skolegården, hvor den statusen det gir å gå med bestemte klær, med merkeklær, og ha de rette tingene, er med på å gjøre det ekstra synlig hvis man ikke har råd til nettopp de samme tingene. Én ting er inntekt, men noe annet er å ha de verktøyene en trenger for å skape seg selv et godt liv. Når vi vet hvem de fattige er, og barna, er det kanskje også åpenbart for oss alle at vi er nødt til å investere i den sosiale infrastrukturen som gjør det mulig for enda flere mennesker å tro på seg selv.

Statsråden har vært inne på barnevernsbarna. Det at vi fortsetter en videre opptrapping i Barnevernsløftet, er helt nødvendig. Også i oppfølgingen siden, når barnevernsbarna blir voksne, ser vi at mange faller gjennom. Det handler om en rusomsorg som kan være med og gi familier mulighet til å mestre det livet man har fått utdelt. Det dreier seg om å sørge for at de unge kan få tidlig hjelp ved å bygge ut skolehelsetjenesten. Det dreier seg om fritidsklubbene, som skal være et trygt sted å kunne høre til og oppleve mestring. Vi trenger kanskje også å satse mer på sosialfaglig oppfølging i fritidsklubbene våre.

I arbeidslivet gjør arbeidstakerorganisasjonene en fantastisk viktig jobb med å sørge for at vi har en anstendig inntektsutvikling for alle grupper, jobbe videre med en sterk organisasjonsgrad, flere tillitsvalgte og sørge for at vi sikrer respekten for ærlig, hardt arbeid. Mennesker som står på jobb i løpet av en dag, skal ha nok inntekt til å kunne leve av og forsørge seg selv og sine egne barn. Men i kunnskapssamfunnet, som vokser fram, må også alle få mulighet til kunnskap ikke bare når man går på skolen. Vi vet at mange faller utenfor skolen, men man må også ha muligheten videre i arbeidslivet – med en skikkelig etter- og videreutdanningsreform i bredden som gjør det mulig for alle å kunne hente inn kunnskaper man trenger i framtidens arbeidsliv.

Debatten om å forby tigging forteller også noe om hvilken plass det er for å være fattig og be om hjelp i det offentlige rom. Jeg synes det er et paradoks i debatten at det er fritt fram for enhver å tigge og man kan ha med seg kredittkort hver gang man går gjennom vår paradegate, mens det er enkelte politiske krefter som ikke ønsker at de fattigste av oss skal ha den samme muligheten. Vi kan ikke bekjempe fattigdom ved å bekjempe fattige folk. Vi må tåle å se det i øynene. Sosial inkludering kan ikke bare foregå på et Nav-kontor, men i vårt eget møte med mennesker som av ulike grunner faller utenfor. Mange som lever i fattigdom, har gitt opp seg sjøl. Nettopp derfor er det viktig at vi møter mennesker med positive forventninger. Det er utrolig hva vi kan få til om vi har troen på oss selv.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:11:49]: Takk til interpellanten for ein svært viktig interpellasjon.

Det er leitt at ein igjen må ha ein debatt om barnefattigdom i landet vårt. Utfordringane har auka dei siste åra, noko som er særs uheldig.

Barna er det kjæraste vi har. Eg er viss på at alle foreldre har eit genuint ønske om å gjera det beste for barna sine, men dei har ikkje dei ressursane som skal til for at også barna skal ha eit godt liv.

Éin ting er dei barnefamiliane som over eit gitt tidsrom kan ha det trongt. Desse ser at berre ein kjem over nokre kneikar, er ein på rett veg, det vera seg arbeid eller utdanning som fører til fast arbeid, og igjen stabil økonomi.

Statsråden var bekymra for lokal kontantstøtte. Ja, eg òg er bekymra for det, for det er noko med den økonomien som ein har som ein kalkulert, stabil økonomi, som då forsvinn, Vi har nok av barnehageplassar, men finansieringa er i minus, og så lenge ho er i minus, bekymrar vi lokalpolitikarar oss over om dei som har ei kontantstøtte å halda seg til vidare, skal få lov til å ha det inntil den finansieringa er på plass. Det er berre det vi ber om, ikkje noko anna.

Middelet for å unngå fattigdom er arbeid, arbeid som gjer at ein har fast inntekt, inntekt som gjer at ein kan klara seg sjølv og ha eit godt liv.

Men den gruppa som verkeleg slit, er barnefamiliar som vedvarande slit økonomisk. Forskinga viser at det å oppleva fattigdom i oppveksten bidreg til at barn har dårlege utsikter som vaksne. Er ein fattig som barn, er det meir sannsynleg at ein sjølv blir fattig. Fattigdom går faktisk i arv.

Små barn treng ofte små gleder som kostar lite for å ha ein verdifull kvardag. I ei spørjeundersøking der ein involverte 8 000, blei det sagt at dei goda som hadde mest betydning i levestandarden for barn i skulealder, var å gå i bursdag med gåve, halda bursdag for seg sjølv, delta i organisert fritidsaktivitet og å ha eigen sykkel – eigentleg ikkje så mykje å be om for å få ein følelse av eit betre liv. Men dette er tydelegvis vanskeleg for oss å få til i samfunnet i dag.

Sjølv om nordmenn ikkje nødvendigvis reknar fattigdom som noko anna enn det å mangla fundamentale gode som mat, klede og tak over hovudet, er opplevinga til barn noko annleis. Barnefattigdom dreier seg ikkje berre om sosial nød eller å mangla forbruksvarer, heller ikkje om å samanlikna seg med dei aller rikaste, men om dei opplevingane som barn har i kvardagen, det dei manglar i samanlikning med dei barna dei omgåst i kvardagen, anten det er i barnehage eller skule. Barn i fattige familiar kan heller ikkje delta på same arenaen som dei som har meir å rutta med. Dette påfører ofte desse barna einsemd, og dei blir ekskluderte frå heilt elementære oppvekstarenaer, noko dei tek med seg i det vaksne livet. Difor er alle moglege tiltak i barndommen overfor desse barna utruleg viktig.

Vi må også vera klåre over at mange opplever ikkje fattigdommen sin som eit stort problem, men gjer det beste dei kan ut frå eigne ressursar. Desse må vi heller ikkje gløyma. Det som blir forskjellig, er at desse ofte er veldig opne om sine utfordringar. Dei har tillit til andre, og dei vågar å vera opne. Vi som kanskje har meir å rutta med, viser dei respekt. Dei tek imot arva klede til sine barn. Dei handlar brukt når dei treng møblar. Dei seier rett ut at dottera mi eller sonen min kan ikkje delta på den og den aktiviteten fordi vi har faktisk ikkje råd. Det er utruleg kva ein då oppnår tilbake.

Det er klart at dersom ein kjenner nokon som har det vanskeleg, og som ønskjer å vera open om situasjonen sin, stiller folk opp. Her gjer dei frivillige eit utruleg godt arbeid, som Framstegspartiet er veldig oppteke av å støtta.

Som ein i idrettslaget sa det: Vi veit at foreldra ikkje har råd til å betala kontingenten, for at guten kan få vera med i fotballen, men vi utelèt han ikkje av den grunn. Vi sender berre ikkje rekninga.

Eller eksempelet med ei jente som gong på gong ikkje ville koma i bursdagen til klassevenninna: Då tok ein kontakt for å spørja om det var mogleg å arrangera bursdagen til den jenta saman med den andre, utan noko krav om gåver eller kaker.

Av og til er det godt for oss som har ressursar, å visa at det er mogleg å gjera noko for andre, òg på ein måte som gjer at ein ikkje føler seg støtt, men har eit mål om å inkludera.

Eg trur det er mykje å henta frå både offentleg og privat initiativ når det gjeld dei som strevar, men det må vera openheit som går begge vegar. Det er klart at små lokalsamfunn har eit betre utgangspunkt enn større. Men dei store byane og tettstadene kan kanskje læra mykje av dei små når det gjeld det å vera tett på og det å bry seg.

Tiltak som eg ønskjer, er meir openheit, meir til frivilligheita og auka barnetrygd, for ho har stått på staden kvil i 16 år.

Olemic Thommessen (H) [15:17:03]: Barnefattigdom handler om to hovedinnganger i diskusjonen, mener jeg. Det ene – og det viktigste – er at vi må sørge for at det er færre fattige foreldre, at vi motarbeider og bekjemper fattigdom med alle de midler vi har. Det andre perspektivet er hvordan vi forholder oss til de barna som nå engang er i den situasjonen. Det er ikke mindre viktig, for hos dem ligger også ønsket om å motarbeide den sosiale arv som vi dessverre ofte ser følger i familier.

Når det gjelder det å motarbeide fattigdom, er vi alle opptatt av det. Høyres politikk på det området burde være kjent fra andre debatter også. Vi er opptatt av å holde på arbeidslinjen. Vi er opptatt av at det skal lønne seg å jobbe. Vi er opptatt av alle de grep som gjør at mennesker vil søke ut av klientrollen og over i det å berge seg selv.

Vi må ha tiltak som hjelper folk som står utenfor arbeidslivet, å komme innenfor. Det er viktig å ha en god målretting av disse. Vi har i våre alternative budsjetter foreslått mer penger til lønnstilskudd, mer penger til arbeid med bistand og mer penger til tiltak som hjelper funksjonshemmede ut i arbeidslivet.

Men når vi nå har barn som utgangspunkt, er det viktig at vi har oppmerksomheten rettet mot de tiltakene som er spesielt rettet mot barnas situasjon. Høyre foreslo 26 mill. kr ekstra i lokale fattigdomstiltak, rettet mot fattige barn. Dessverre stemte regjeringen imot dette forslaget, men vi håper at det vil bli bedre rom for målrettede tiltak overfor denne gruppen senere.

Vi har også foreslått økte bevilgninger for å sikre lavere foreldrebetaling i barnehagen for familier med lav inntekt, og vi går inn for gratis barnehage for alle som deltar i introduksjonsprogrammet, og økt støtte til norskopplæring. Dette er tema som tidligere talere har vært inne på.

Men noen barn er fattige i den forstand at de lever i fattige familier. Den regjeringen vi nå har, har demonstrert for oss – gjennom politikken – at vi nok dessverre må ta inn over oss at noen er fattige. Til tross for høy sigarføring ved inngangen til regjeringsperioden ser vi at antallet fattige barn har gått opp. Dette er altså ikke noe vi kan regne med å kunne bekjempe 100 pst.

Barn identifiserer seg med sine foreldre. Barn er utrolig lojale overfor sine foreldre. Barn i fattige familier maser ikke om ekstra sportsutstyr, de lar være å reise det spørsmålet. Barn i fattige familier velger i stillhet bort de tiltakene som koster, den aktiviteten de vet koster, i lojalitet overfor den familien de er i. Derfor er det viktig at vi finner mekanismer som både har en lav terskel kostnadsmessig og hvor vi også får etterspurt de barna vi nå snakker om.

Jeg tror frivilligheten har store muligheter i dette. I tillegg foreslo Høyre på Barne- og familiedepartementets budsjett i fjor 10 mill. kr – det er ikke så mye, men det kunne vært en start – til kontingenter til målrettede tiltak knyttet til deltakelse. Dette er penger som Nav kunne ha, og spesielt etterspørre den typen aktivitet, og spesielt peke på behovet for den typen aktivitet.

Jeg tror at det viktigste vi kunne gjøre, er å forsøke å skape et klima nettopp rundt akkurat det. Hvordan passerer vi den terskelen som handler om at barna selv velger de dyre tilbudene bort? Hvordan sørger vi for at det er inkluderende tilbud som faktisk bringer disse barna inn i aktivitet, og hvordan løfter man frem et tilbud med en lav økonomisk terskel, men som også inviterer mye bredere til deltakelse?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [15:22:27]: Peter Townsend framholdt i 1979 at fattigdom er et sosialt fenomen som må studeres i lys av den levestandarden som er alminnelig i samfunnet – kort sagt at man på grunn av manglende ressurser blir utelukket fra de vanlige livsmønstre, vaner og aktiviteter. Det er dette som ligger i relativ fattigdom, og som barn i fattige familier stadig føler på: det å bli utelukket. Det har vi hørt både statsråden og interpellanten har vært inne på tidligere.

Flere forskingsrapporter viser at det er en sammenheng mellom fattigdom og dårlig helse. Jo flere negative livserfaringer et barn eller en ungdom opplever, desto større risiko for hjertesykdom, kreft, kronisk lungesykdom, depresjon og selvmord i voksen alder – altså et alvorlig personlig problem, og et samfunnsproblem.

I en tid der det politiske Norge ser ut til å kappes om å være hardest mot de fattige, er det både viktig og riktig at vi tar denne diskusjonen her i Stortinget. Derfor takker jeg interpellanten for å reise spørsmålet.

Mange mennesker opplever dårlig råd i perioder. Det er mange forhold som bidrar til det. Vi har en boligsektor der profitt har blitt viktigere enn å sikre nok hus til folk. Jeg mener at en av våre største politiske oppgaver i åra som kommer, er å sikre oss mot boligboble og samtidig sørge for å ta kontroll over markedet.

Vi har et arbeidsliv med stadig større endringstakt og stadig større krav til sosiale ferdigheter og psykisk helse. Mange får ikke arbeid, og en del klarer ikke å håndtere det arbeidslivet vi har fått. Samtidig som arbeidsgivere på denne måten rekrutterer smalere og smalere – bare de som yter 100 pst., får jobb – bruker den samme arbeidsgiversida, med NHO i spissen, enhver anledning til å gå løs på velferdsordningene. Sagt på en annen måte er det de samme som nekter å ansette folk som sliter eller trenger ekstra tilrettelegging for å gjøre en solid jobb, som klager aller mest på at folk får uføretrygd eller andre ytelser. Høyresida lager en spiral der konsekvensen av deres egen politikk blir argumentet for å kutte i velferden.

Det er noen grupper som er overrepresentert i gruppa med lav inntekt i Norge: Det er enslige forsørgere, og i tillegg er etniske minoriteter fattigdomsutsatt. Arbeidsledighet er den viktigste årsaken til fattigdom, og lav utdanning er den viktigste årsaken til arbeidsledighet.

Det er barnefattigdommen som er aller verst. Unger har rett til å delta. Det første vi må gjøre for å bekjempe barnefattigdommen, er altså å få foreldrene i jobb. De som ikke kan norsk, må få hjelp til å lære det. De som har stått langt unna arbeidslivet, må få trygghet og kvalifisering. Vi er nødt til å jobbe for et solid barnevern, og det er vi i gang med, jf. det statsråden også har vært inne på både i sitt hovedinnlegg og oppfølgingsinnlegg.

Vi må ha anstendige ytelser, barnetillegg som gjør at unger får delta, samt billig SFO og barnehage. Her har interpellanten og statsråden vært innom flere av de samme tiltakene, som vi tydeligvis er ganske enige om er viktige.

Så er vi også nødt til å ha en skole som utjevner de sosiale forskjellene. Vi må fortsatt stoppe en privatisering av skolene som bare vil bidra til segregering og forskjeller, og vi må redusere frafallet, sånn at færre faller utenfor arbeidsmarkedet på grunn av manglende kompetanse og/eller mestringsopplevelse tidligere i livet.

Debatten om fattigdomsbekjempelse må selvfølgelig dreie seg om konkrete tiltak som kan settes inn, og det har vi fått mange eksempler på, men den må også dreie seg om å drøfte grunnleggende perspektiver, som menneskesyn, menneskerettigheter og samfunnssyn. Og her må jeg innrømme at jeg finner det noe paradoksalt at Kristelig Folkeparti velger å samarbeide med høyresida. Kristelig Folkeparti vil samarbeide med partier som tror at mer fattigdom er medisinen mot fattigdom, som tror skattelette for de rike er god medisin, som kjemper for større forskjeller, og som tror at gjentatte angrep på dem som har minst, fører noe godt med seg. Dette er – og det vil jeg minne Kristelig Folkeparti om – partier som i fullt alvor mener at man skal innføre lovforbud mot å be sin neste om hjelp. Og vi ser det av byrådserklæringa i Oslo: De fattigste er ikke akkurat prioritert.

De av partiene som vil bekjempe fattigdommen, må stå sammen om det – og der strekker jeg absolutt ut en hånd til Kristelig Folkeparti – men det er klart at svaret ikke kan være mer privatisering, flere forbud og mer symbolpolitikk som bare rammer de fattigste. Vi må ha politikk som virker. Vi må ha en sterk velferdsstat som kan sikre opprettholdelse av et høyt velferdsnivå, vi må ha en bedre kommuneøkonomi, vi må ha trygge og anstendige ytelser, og ikke minst må vi ha respekt for at folk – vi alle – kan havne i en vanskelig situasjon der de trenger hjelp.

Kjersti Toppe (Sp) [15:27:18]: Først takk til interpellanten som set ei veldig viktig sak på dagsordenen.

I internasjonal samanheng er Noreg eit samfunn med små forskjellar. Vi har eit skattesystem som bidreg til relativt avgrensa inntektsforskjellar. Men sjølv i rike Noreg er det altså mange barn, og mange fleire enn det som er synleg, som opplever fattigdom, og som lever i det som blir kalla fattige familiar. Det er barnefamiliar som ikkje har pengar til det som alle andre tek som ei sjølvfølgje, og som ikkje tek som ei sjølvfølgje det å ha f.eks. varm mat til middag kvar dag. Det er barn som blir isolerte frå vanlege sosiale aktivitetar som dei ikkje kan delta i fordi det kostar for mykje for foreldra.

Det er òg barn som faktisk er fattige på helse. Vi veit at vi har betydelege sosiale helseforskjellar i Noreg, der barn frå fattige familiar risikerer å få dårleg helse i framtida. Derfor er dette eit veldig viktig arbeid.

Det viktigaste vi kan gjera i arbeidet mot barnefattigdom, er å fortsetja å ha gode universelle ordningar i Noreg, slik som fordelingsmeldinga tok opp, og å fortsetja arbeidet for eit samfunn med små forskjellar. I tillegg må vi bruka kunnskapen vi har om kva slags familiar og barn som har større risiko for barnefattigdom enn andre. Vi veit i dag at einslege forsørgjarar, fleirbarnsfamiliar og innvandrarfamiliar er høgt representerte i fattigdomsstatistikken. Til desse kan vi òg ha målretta tiltak. Eg meiner at i staden for å skattleggja og behovsprøva barnetrygda, som stadig kjem opp til diskusjon, burde ho styrkjast som ei generell ordning. Eg er veldig oppteken av gratis fritidsaktivitetar som eitt eksempel på ei ordning som verkar breitt utan å vera direkte stigmatiserande.

Kontantstøtta blei diskutert her. Eg er ueinig i at vi skal seia at kontantstøtta er ei fattigdomsfelle. Eg trur ho verkar begge vegar, og eg er einig med Hareide i at for mange vil kontantstøtta vera eit veldig viktig bidrag til den totale familieøkonomien der og då. Samtidig er det vel òg slik at det kanskje ikkje er familiar med dei aller minste barna som har dei største utfordringane. Vi skal kanskje vera like opptekne av inntektene til familiar med barn over kontantstøttealder. Eg er òg einig i at kontanstøtte og barnetrygd ikkje bør innlemmast i utrekning av sosialtrygd, slik eg opplever ein har gjort det i Bergen. Det er eit tiltak som direkte kan påføra familiar auka fattigdom.

Eg var inne på at barnefattigdom òg betyr å vera fattig når det gjeld helse. Vi har sosiale helseforskjellar i Noreg. Eg har snakka varmt om ordningar som frukt og grønt i skulen. Vi veit at abonnementsordninga på barneskulane i dag faktisk forsterkar sosiale helseforskjellar, for vi veit at det er dei ressurssterke som har pengar til å leggja frukt med i ranselen. Å utvida denne ordninga til heile grunnskulen er eit viktig fattigdomstiltak. Det er òg eit viktig helsetiltak.

Eg er oppteken av at vi må få meir fysisk aktivitet inn i skulen. Vi veit at deltakinga i den organiserte idretten òg følgjer inntektsnivå og ikkje når alle like godt. Deltaking i organisert idrett ser vi òg følgjer foreldra sitt utdannings- og inntektsnivå. Dette er noko den idrettsmeldinga vi skal leggja fram, må fokusera på.

Heilt til slutt har eg lyst til å referera til noko som stod i Bergens Tidende i helga, om kjøpepresset for barn og ungdom i dag. Ni av ti foreldre i Hordaland melde at dei meiner vi vaksne kjøper for mykje til barna, og at foreldra sjølve blir utsette for kjøpepress. Det er klart at den relative fattigdomen er påverka av dette. Vi har alle, både politikarar og foreldre, eit ansvar for å vera gode rollemodellar, og for at ein – alt frå fødselen av og framover – ikkje kjøper alt som kan gje status, men at ein har eit vaktsamt blikk på det.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:32:30]: Først må jeg få lov til å takke interpellanten for en viktig interpellasjon og en viktig mulighet til å diskutere barnefattigdom her i Stortinget. Jeg vil takke ham for et meget godt innlegg, men også andre for gode innlegg som har vært holdt til nå i debatten.

Flere har minnet om det viktige perspektivet at barn blir ekskludert som en konsekvens av fattigdom, at barn blir utestengt, og at barn er lojale mot sine foreldre og de siste til å minne om at de gjerne skulle gått på fotballtrening eller fått lov til å reise i en bursdag osv. Jeg synes det er et viktig perspektiv å ha med inn i debatten.

Samtidig må jeg si at debatten minner meg om at vi politikere er flinke til å bruke store ord. Hvis en ser på realitetene – og da snakker jeg selvsagt først og fremst til representanter fra regjeringspartiene – er utgangspunktet for debatten å peke på tallene. Sammenlignet med årene 2006–2008 er det i dag 6 500 flere barn som vokser opp i fattige familier. Derfor vil jeg si at konsekvensene av den rød-grønne politikken ikke nødvendigvis er så positive som det høres ut som i debatten. Min påstand er at en har vært for opptatt av å smøre tynt utover til alle, istedenfor å målrette tiltakene, for barna som vokser opp i fattigdom, trenger mer enn gode ord fra en debatt som dette.

Derfor er det viktig å målrette tiltak mot gruppene som trenger det. Flere har vært inne på hvem som er spesielt utsatt, enten det dreier seg om å få til god integrering, få til tidlig innsats, lykkes i skole og utdanning, få arbeid osv. Det viser egentlig bare spekteret – at tiltakene gjelder på alle fronter. Jeg synes også det har vært spennende å høre innfallsvinkelen til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren, for vi er vant til å diskutere fattigdom med arbeidsministeren. Jeg synes det var mange nyttige perspektiver der. Men jeg vil minne om det arbeidsministeren alltid sier: Arbeid er veien ut av fattigdom og nøkkelen til å få mennesker ut av den.

Det betyr ikke at vi ikke skal jobbe for gode stønader for dem som faller utenfor, for det er noen mennesker som ikke kan arbeide. Jeg er helt enig med statsråden i at f.eks. uføretrygden – som vi fikk til et godt forlik om – er helt avgjørende for å sikre de menneskene som havner utenfor. Men det å få enda flere mennesker tilbake i arbeid og få dem til å bli i arbeidet er noe av det aller viktigste.

Derfor er tiltak for å unngå at mennesker havner på trygd noe av det aller viktigste og mest meningsfulle vi kan gjøre for å hindre at barn vokser opp i familier med fattigdom. Det dreier seg om å få Nav til å fungere bedre, det dreier seg – som Hareide var inne på – om tiltakene for dem med nedsatt arbeidsevne som er på vei til å bli uføre, det dreier seg om en politikk som bidrar til at enda flere klarer å komme vekk fra trygd og inn i arbeid. Da mener jeg også at debatten rundt f.eks. sosialhjelp er helt avgjørende. Kvalifiseringsprogrammet er et godt tiltak – et godt eksempel på å aktivisere mennesker som har gått lenge på sosialhjelp.

I debatten om f.eks. arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakere synes jeg regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti kom fram med et godt forslag når det gjelder det at noen mennesker åpenbart ikke kan jobbe. Man må gi et tilbud, og jeg vil egentlig si at det er det det handler om: Kommunene må gi et tilbud til unge mennesker som, i mange kommuner, går på sosialhjelp, ikke fordi de ikke gidder å jobbe, men de havner bare utenfor og trenger hjelp til å komme tilbake. Det å målrette sånne tiltak er helt nødvendig.

Så mener jeg helt oppriktig at når representanter fra SV sier at de gjerne vil komme Kristelig Folkeparti i møte, vil jeg vise til at er det noe Kristelig Folkeparti har gjort i løpet av denne perioden – og tidligere også – så er det nettopp å gi en hånd til regjeringen og si at nå må vi slutte den retoriske debatten om at det er blitt flere fattige, osv. Man må nettopp komme med konkrete tiltak. Derfor hadde vi i begynnelsen av perioden et grundig, stort forslag med elleve tiltak om en nasjonal dugnad mot fattigdom. Regjeringen valgte å avvise alle tiltakene og stemme dem ned. Det var målrettede tiltak, enten det var inntektsgradering av SFO-satser og barnehagesatser, eller det var et bedre tilbud for rusmisbrukere og dem med psykiske lidelser, det var bedre tilbud for gjeldsofre, fri rettshjelp, spesielle tiltak rettet mot barn som vokser opp i bysamfunn, gratis fritidsordninger, osv. – eksempler på gode tiltak som jeg mener burde vært innført, og som ville ført til at flere hadde kommet ut av fattigdom. Derfor mener jeg også at konsekvensene av denne debatten i dag må føre til mer konkrete tiltak. For jeg hører hva dere sier, og jeg kan langt på vei si meg enig i innleggene, men når jeg ser på statistikken og på antallet mennesker som lever i fattigdom, klarer jeg ikke å se at det følges opp med handling.

Trine Skei Grande (V) [15:38:00]: Som vi snakket om litt tidligere i dag, i en annen debatt, med en litt annen komité til stede, har det kommet mange djerve forslag som har blitt vedtatt i denne salen for å bringe folk ut av fattigdom – fra vi var et av de fattigste landene i Europa for 100 år siden, til der vi er i dag. Likevel betyr det ikke at kampen mot fattigdom er vunnet. Den vinnes kanskje ikke én gang for alle, men vi bør hele tiden i denne salen strekke oss for å bekjempe fattigdommen.

Da Venstre for 100 år siden kjempet for en felles skole som alle skulle være i, og for alle de grunnleggende tingene – som åttetimers arbeidsdag og alle de grepene som man fikk gjennomført for å bekjempe ulikheter i samfunnet – var fattigdommen veldig knyttet til grupper. Nå opptrer fattigdom på veldig ulike måter, også i grupper som ikke passer inn i de firkantene man tegner når man tegner sosiale grupper. Det fins innvandrerfamilier som gjør det kjempegodt. Det fins innvandrerfamilier som holder på å jobbe seg i hjel, for de har så mange jobber. Det betyr ikke at de er kuttet ut. Jeg bor f.eks. på østkanten i en av de fattigste bydelene i hele Norge, nemlig Gamle Oslo – men også i en av de bydelene der ungdom bruker minst rus.

Det er ingen klare likheter som sier at bare det og det fins, så møter man fattigdom. Nei, jeg møter fattigdom i mange familier der man f.eks. jobber, men likevel ikke får det til å henge sammen på grunn av et boligmarked. Det er mange grunner til at vi ender opp med de problemene vi har, og derfor er det vanskeligere også å tro at de store, generelle grepene skal hjelpe alle.

Så tror jeg at det å være fattig i dag faktisk er sosialt verre enn det var før, for i samfunn med stor sosial mobilitet oppfattes det å være fattig som det å være mislykket. Men i et samfunn med lav sosial mobilitet er man fattig fordi man var født sånn. Så i det gamle bondesamfunnet som da min far var født husmannssønn, var det ingen som fortalte noe om at han som person var født husmannssønn. Sjøl om en gutt var født på den største gården i bygda, kunne han jo være en drittsekk likevel. Så det har ikke noe å gjøre med evnene dine, det sier ikke noe om personligheten din – det sier ikke noe om noe, det at man bare var født inn i en posisjon i gamle dager. I dag, med så stor grad av sosial mobilitet, blir man stemplet på en helt annen måte enn det man ble i det fattige bondesamfunnet som vi bygger på.

Fattigdom blant barn er det mest urettferdige vi kan tenke oss, for de har aldri gjort noe for å komme dit de er. Da kan vi snakke om arbeidslinje, og vi kan snakke om mye annet, men ofte opplever barn som lever i fattige familier, dette som veldig urettferdig, og som noe de ikke har gjort noe for å oppleve. Derfor mener jeg at det å bekjempe fattigdom blant barn er det aller viktigste. Og derfor syns jeg dette var en viktig og god interpellasjon.

Jeg tror at det er viktig for å nå disse gruppene at vi gir rom for de gode løsningene, som også lages helt på grunnplan – sånn som når Stavanger lager en pool med idrettsutstyr, telt og ski og alt det, og gjør det så enkelt at en lærer bare kan ringe på og komme og hente det når man skal på skoletur, eller at en familie bare kan komme innom og låne noen fiskestenger og et telt hvis de trenger det en helg. Disse ordningene lages så langt ned, så ubyråkratisk og så lite stigmatiserende at mange får muligheter.

Vi i Venstre har lagt fram masse forslag, vi. I våre alternative budsjett foreslo vi ved forrige budsjett 2,3 mrd. kr mer til fattigdomsbekjempelse, spesielt blant barn. Da regjeringa la fram fordelingsmeldinga, la vi fram 25 forslag for å få gjort noe med dette. Og så kan SV stå og si at man vil samarbeide med de andre, og fy og skam dere, men vi vil faktisk samarbeide om å få til noen ting. Det er mulig at noen har en utstrakt hånd. Den har jeg ikke merket mye til. Alle de 25 forslagene Venstre la fram i forbindelse med fordelingsmeldinga, ble nedstemt med brask og bram, nesten uten at noen gadd å argumentere imot dem. Alle forslagene vi har laget i alternative statsbudsjett, har blitt nedstemt med brask og bram uten at noen egentlig har giddet å argumentere imot dem. Ja, sjøl sånne åpenbare ting som sosialhjelpssatser, eller åpenbare ting som f.eks. å gjøre noe med momsen på frukt og grønt, hadde vært mye mer virkningsfullt for å hindre klasseskillet i matveien enn det man gjør i skolen med denne regjeringa.

Kari Henriksen (A) [15:43:20]: Først vil jeg takke interpellanten for at dette temaet settes på dagsordenen i stortingssalen. Det er et veldig viktig tema, og jeg er veldig glad for hver gang noen setter fokus på barns behov og oppvekstvilkår.

Å være fattig er ikke noe godt utgangspunktet for verken barndom eller voksenliv, men jeg vil også si – og det har ikke vært så mye tendenser til det her i debatten i dag – at å være fattig er ikke lik det å være svak, stakkarslig eller offer. Å være fattig handler om hvordan barn har det, ikke om hvordan barn er. Det er en utrolig viktig påminnelse til oss når vi skal diskutere dette. Å stigmatisere alle fattige barn som ofre, svake, ensomme og stakkarslige fører ikke til noe godt. Det er konsekvensene av fattigdommen som kan føre til de situasjonene.

I tillegg til ikke å kunne gjøre mange ting, følger ofte skammen fattigdommen som skyggen følger sola. Arbeid er det viktigste virkemidlet for å hindre at familier og barn faller utenfor. Derfor er jeg glad for at denne regjeringen har styrt hele nasjonen trygt gjennom de kriser som har rammet andre land. Der ser fattigdomstallene for barn helt annerledes ut i dagens samfunn.

Arbeiderpartiet vil at alle skal være med. Vi vil ikke at barn og unge skal stigmatiseres og overlates til seg selv. Derfor vil vi bruke fellesskapets midler til barn og unge framfor til skattelette som skal finansieres av en tøffere sosialpolitikk – sånn som Høyre stadig tar til orde for. Fremskrittspartiet kutter f.eks. – jeg tror det var 2 mrd. kr, det er ikke et lite beløp – i sykelønnsbudsjettet. Samtidig vet vi at mange av de barna som lever i fattigdom, faktisk er de som har syke foreldre, og som må være borte lenge og ofte.

Barn i de nordiske landene har lavere fattigdomsrisiko enn barn i resten av Europa. Sverige har den høyeste risikoen blant de nordiske landene, og vi ser at vår omfordelingspolitikk virker. Det har vært en jevnere inntektsutvikling de senere år, og forskjellene i husholdningsinntekter er blitt mindre.

Fremskrittspartiet og Høyre vil ha en helt annen økonomisk politikk, men vår omfordelingspolitikk virker. Men vi er ikke i mål – vi skal videre. Vi vil ha ned andelen fattige barn som lever med dårlig økonomi.

Arbeiderpartiet vil at flere barn skal ha tilgang til aktiviteter, uavhengig av foreldrenes økonomi. Vi vet mye om dem som sliter mest som konsekvens av dårlig økonomi og fattigdom. Det er familier som står langt fra arbeidsmarkedet, og som har lang historie med trygd og stønadsordninger i yrkesaktiv alder, og det er de som har foreldre som sliter med rus, og foreldre i fengsel.

Å se barns behov er avgjørende for å kunne sette inn tiltak. Stortinget har i denne regjeringsperioden fått på plass flere viktige lovbestemmelser som gir personell plikt til å vurdere barnas behov – helsepersonelloven, spesialisthelsetjenesteloven, lov om sosiale tjenester i Nav – og det pågår arbeid for å få det lovhjemlet i kriminalomsorgen. Det siste lovverket som er på plass, er folkehelseloven. Barn omtales ikke spesielt i den loven, men oppfølging av denne vil være utrolig viktig for å kunne overvåke og registrere utfordringene hos barn i hver enkelt kommune.

I tillegg til mange av de tiltakene som statsråden og flere av de andre representantene som har hatt innlegg her i dag, har pekt på – som jeg også støtter – mener jeg at hver enkelt kommune bør spørre seg: Hvor mange barn har vi i vår kommune med foreldre i fengsel? Hvor mange barn har foreldre som er i behandling for alvorlig rusavhengighet? Kanskje kommunene skulle utarbeide beredskapsplaner for å kunne sette i verk tiltak tidlig. Tidlig innsats er det som virker.

Vi må ha bedre samarbeid, mer forskning og oppfølging ute i kommunene. Det legger Samhandlingsreformen opp til. Men jeg vil advare mot stigmatiserende virkemidler. Jeg har lest at det har vært gitt ut kort med kommunale stempler og kort med stempler fra frivillige organisasjoner som kan refunderes i aktiviteter. Det mener jeg blir feil. Det må være nøytrale kort, sånn at barna ikke viser at de kommer fra en bestemt klasse eller gruppe.

Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i Kristiansand hadde i forrige bystyreperiode et veldig godt samarbeid om fattigdomstiltak. Det var litt som representanten Skei Grande var inne på, det var tiltak som ikke var øremerket, som ligger ute på skolene, og som lærere og barnehageansatte selv kan bruke når de ser at det er barn som ikke klarer å delta, eller som har problemer knyttet til økonomi.

Så har jeg lyst til å avslutte med litt partipolitikk. Jeg tenker at hvis Kristelig Folkeparti tenker å regjere sammen med de to partiene som vil i en helt annen retning – og jeg er ikke enig i Ropstads vurdering at det klines tynt utover, det kan faktisk være at vi tar ansvar for helheten – tror jeg at – med kjøttvekten og med all respekt for partiet – vil Kristelig Folkeparti få mer gjennomslag ved å «look to» Arbeiderpartiet og regjeringen enn til høyresiden.

Karin Andersen (SV) [15:48:39]: Jeg vil også takke interpellanten for det oppriktige engasjementet jeg vet at både han og partiet hans har for folk som er vanskeligstilte. Det er vel ingen hemmelighet at det er uenighet om tilnærmingen til fattigdomspolitikken i norsk politikk. Den har ligget der hele tida og er synlig enten du ser på det ene eller det andre regjeringsalternativet. Det handler om noen av de virkemidlene som først og fremst henger sammen med arbeidslinja. Jeg velger å være åpen om det, for det er en realitet at flere partier mener at virkemidler som går på å redusere ytelsene til dem som er utenfor arbeidslivet og er fattige, er et bidrag til arbeidslinja.

Da vil jeg trekke fram denne rapporten som har vært nevnt her, som er årsrapport 2010 fra Nav sjøl, som har gått gjennom alle de sosialpolitiske virkemidlene. Det de konkluderer ganske entydig med der – det finnes det også mye annen forskning som gjør – er at det å ta inntekter fra folk som ikke er i arbeid, men som lever på ytelser, bidrar ikke til at folk kommer i jobb. Det virker motsatt. Folk blir mer ekskludert, mer utsatt og mister tilliten til framtida. Dette handler om tilnærmingen i forslag, men også om tilnærmingen i ord. Og det handler om hvordan den politiske debatten går, hvordan man ordlegger seg om folk som har vanskelige liv, men også hvordan de blir møtt i forvaltningen.

Der vil jeg trekke fram en annen rapport som jeg mener er ganske oppsiktsvekkende. Det er en rapport fra Helsetilsynet fra 2010, som var det første tilsynet med de sosiale tjenestene i Nav, altså sosialhjelpen. Nå ligger dette i Nav, men det er fortsatt i kommunene. Denne rapporten har den meget talende tittelen Kommunene bryter loven ved henvendelser om økonomisk stønad. Det er 50 kommuner som er undersøkt, i 45 av dem er det ganske alvorlige brudd på loven, og i tre av de andre kommunene er det også lovbrudd. Jeg skal ikke si at det ikke er folk i disse kommunene som har fått god hjelp – det kan godt hende de har. Men det som er alvorlig med denne rapporten, er at dette er sikkerhetsnettet for dem som ikke har noen ting. Der viser det seg at man går ikke inn i søknaden, man hjelper ikke folk med å få tilrettelagt søknaden, slik at man får kartlagt hva som er problemet. Det viser seg til og med mange steder at man ikke spør om det er barn i familien. Da vi behandlet den nye loven om sosiale tjenester i Nav, satte et enstemmig storting hensynet til barnefamiliene øverst. Der står det at man ikke bare skal hjelpe folk i en akutt situasjon, man skal hjelpe dem ut av en akutt situasjon, og man skal også legge til rette for et lokalsamfunn som ikke bidrar til fattigdom og utstøting.

Dette er viktig, for dette er ansvar som ligger i kommunene i dag. Jeg blir veldig bekymret når dette ikke blir ivaretatt, for her oppfatter jeg at Stortinget er helt enig om at dette skal man gjøre, og så gjør man det ikke. Når vi nå diskuterer aktivitetsplikt knyttet til sosialhjelp osv. – ja, det ligger muligheter for det i dag, innenfor det som er fornuftig.

Da vil jeg vise til en tredje rapport, nemlig noe som heter funksjonsevnestudien, som ble utført av Høgskolen i Oslo i 2007. Den viser at folk som er på sosialhjelp, i snitt er sykere enn folk som har fått innvilget uføretrygd. Da blir debatten om vi nærmest skal tvinge folk ut i arbeid ved å la dem leve på 70 kr dagen – eller hva det nå er enkelte partier tenker seg – helt urimelig. Denne muligheten ligger der i dag. Hvorfor gjør man ikke det, når det virker når man gjør det bra? Man skal liksom tvinge alle ut i arbeid, samtidig som man vet at dette faktisk er veldig syke mennesker.

Det er utrolig mange ting jeg kunne tenkt meg å si om dette, men jeg er veldig opptatt av at vi nå også stikker fingeren i jorda med hensyn til hvordan en del av disse menneskene har det. Mange av dem er faktisk syke, mange av dem vil trenge inntekter i lang tid før de blir i stand til å gå inn i arbeidslivet, og mange av disse menneskene har barn. Da må vi bidra til at denne debatten handler om at de inntektene som folk i dag har – når de ikke har arbeid – ikke skal reduseres.

Vigdis Giltun (FrP) [15:54:10]: Mye har vært sagt i denne debatten, og jeg tror det er bred enighet om at veien ut av fattigdom handler om at flest mulig voksne er i arbeid.

Fremskrittspartiet har tidligere blitt kritisert – i forbindelse med budsjettet for 2011, da vi foreslo å redusere overgangsstønaden til ett år, at man skulle kreve aktivitet etter ett år. Da fikk vi høre hvor kyniske vi var, hvor feil dette var, og hvordan dette ville ramme de stakkars enslige mødrene hvis det ble stilt krav til aktivitet etter ett år. Ett år senere foreslår regjeringspartiene det samme, og nå ser vi resultatene. SSB-tall viser at dette var riktig – mange flere av de enslige mødrene kommer tidligere i aktivitet. Jeg går ut fra at regjeringspartiene også vil komme etter Fremskrittspartiet, i hvert fall Høyre, eller de andre opposisjonspartiene, som stiller sterkere krav til aktivitet for dem som mottar sosialbidrag.

Det har vært sagt mange ganger at mange står veldig langt fra arbeidslivet. Hvis noen forteller deg at du står langt fra arbeidslivet, sier de med andre ord: Vi forventer ikke stort av deg. Fremskrittspartiet mener at man må stille krav og forventninger til folk, man må se på muligheter for at de skal kunne klare seg selv. Fattigdom går i arv, og det er fordi det stilles for lite krav til, og det gis for lite muligheter for dem som står utenfor arbeidslivet. Det å ha forventninger til dem som mottar sosialtrygd, er å hjelpe dem til å få et bedre liv.

Så er det også slik at hos veldig mange av dem som mottar trygdeytelser, kommer det ikke barna til gode. Det hjelper ikke bare å øke stønadene, for det er ingen automatikk i at stønadene gir barna et bedre liv. Mange har ikke en god styring på egen økonomi, og de trenger økonomisk veiledning – dette er noe jeg mener må inn som et skolefag. Det er noe helt annet å klare å styre sin økonomi i dag enn det var for 50 år siden, og for mange er det veldig vanskelig. Mange havner i fattigdom nettopp fordi de ikke har kontroll på det de får av midler, og heller ikke kan bruke disse på en god måte.

Arbeidstrening er viktig, og Fremskrittspartiet mener man skal åpne for at det skal bli lettere å få arbeidstrening også i det ordinære arbeidslivet. Mange ungdommer faller ut. Vi foreslo jo også at ungdom skulle få arbeidstrening ved at foreldrene ikke trekkes i sosialhjelp.

Så det er mye som kan gjøres. Man er vel enig om formålet med at ingen skal leve i en fattig familie, men det er jo også slik at man faktisk ikke kan forvente at en familie med fem til ti barn har like god økonomi som familier med ett og to barn. Så Fremskrittspartiet er ikke redd for å stille krav og forventninger til at man tar ansvar i eget liv, og det tror vi også at politikere stort sett må gjøre. Man må ha tro på mennesker, man må gi mennesker muligheter, men man må også kunne stille krav, og det er vel der vi skiller oss litt fra hverandre – når det gjelder det med å stille krav.

Så skal det ikke være veldig, veldig syke mennesker som lever av sosialhjelp over tid. Veldig, veldig syke mennesker skal ha uføretrygd. Den må avklares mye raskere, og det er ikke snakk om å ha uføretrygd hvis man skal kunne være i jobb. Det er viktig for alle å kunne få raskere prosesser der, at man kommer videre i systemene, slik at man ikke går og venter i mange måneder på et nytt tiltak når man har vært igjennom ett tiltak. Det er mange barn som lider under å være i fattige familier, og det er ikke bare å spe på med økt sosialhjelp og trygdeutbetalinger. Det hjelper ikke nødvendigvis barna.

Så jeg regner med at regjeringspartiene kommer etter oss med mye av det som vi i Fremskrittspartiet har foreslått. Men det er jo litt komisk å bli nærmest utskjelt her på talerstolen det ene året, når regjeringspartiene kommer med det samme som et godt tiltak det neste året og vi også ser resultater av det. Så jeg håper dere kan komme raskere etter også med de andre forslagene!

Knut Arild Hareide (KrF) [15:58:42]: Eg vil få takke for ein veldig god debatt, for dei mange veldig gode innlegga. Det har ikkje vore ein stigmatiserande debatt, som Kari Henriksen på ein god måte påpeikte. Det har vore ein ryddig og god debatt, og det har òg vore ein ærleg debatt. Eg synest det Karin Andersen nettopp påpeikte, om korleis me kan få fleire inn på arbeidsmarknaden, kva som skal til for at me lukkast med det, og kva som er verkemiddelet for å få til det, er utruleg viktig.

I morgon kjem revidert nasjonalbudsjett, og lekkasjane på nettet tyder på at AS Noreg går enda betre enn forventa. Det er i seg sjølv veldig bra og positivt, men no veit me at det nettopp på dette feltet likevel går i feil retning. Dette er for så vidt ikkje noko som har skjedd berre dei siste åra, men det har altså skjedd dei siste ti–tolv åra. Me veit at det gjekk i riktig retning på 1990-tallet, mens det siste tiåret har vore negativt. Derfor er det veldig viktig at me går i gang og ser på korleis me kan målrette den offentlege innsatsen enda meir for å betre livssituasjonen til veldig mange enkeltmenneske.

Eg har lyst til å utfordre ministeren på ansvaret ho, som sit som barneminister, har. Når me veit at nettopp talet på dei med nedsett arbeidsevne aukar, og at tiltaka for den gruppa har gått ned, er det ei viktig utfordring som eg har lyst til å nemne. Me har òg ein ny minister på feltet, og eg håpar at denne ministeren set denne oppgåva som ei av sine viktigaste. Det er ikkje noka enkel oppgåve, men ei utruleg viktig oppgåve – å sikre at fattigdommen blant barn i Noreg går ned.

Eg synest det var veldig hyggeleg det representanten Kjersti Toppe, som medlem av eit av regjeringspartia, nettopp påpeikte, at kontantstøtta ikkje er noka fattigdomsfelle. Eg var glad for den presiseringa.

Sosialhjelpsproblematikken har vore oppe her. Eg meiner òg me må lyfte dette og sjå at nettopp ei avkorting av sosialhjelp for desse familiane blir feil, både når det gjeld kontantstøtte og andre ytingar.

Mi utfordring til statsråden er: Vil dette vere ei av hennar viktigaste oppgåver, vil det vere særdeles bra. Det er ikkje noka enkel oppgåve, men veldig viktig.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [16:01:59]: Ja, dette vil være en av mine klart viktigste oppgaver. Jeg ser det også i sammenheng med ansvaret som jeg har på ulike områder. For eksempel handler integreringspolitikken veldig mye om dette. Vi veit at en stor andel av dem som i dag har lavinntekt, og som kan kalles for fattige familier, har innvandrerbakgrunn, de kommer fra utenfor OECD-området. Mange av dem er familier hvor særlig mødrene ikke jobber. Da hjelper det også å være likestillingsminister og ha et ansvar for det perspektivet, og sørge for at vi da har kjønnsbrillene på og ser at det vi gjør, kan slå ulikt ut avhengig av om vi snakker om kvinner eller menn.

I tillegg har jeg ansvar for mye av diskrimineringsvernet knyttet til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Der har jeg også en viktig rolle å spille. Representanten Hareide var sjøl inne på dette i sitt innlegg. Når det dreier seg om tiltak, må jeg nesten be representanten om å ta det opp også med arbeidsministeren. Men det er klart at for meg vil det være vesentlig at vi gjør en målrettet innsats for å legge til rette for at folk som har nedsatt funksjonsevne, også kan få muligheten til å forsørge seg sjøl gjennom arbeid.

Så har jeg ansvar for barnevernet. Det er også veldig viktig for at vi skal kunne forebygge fattigdom seinere, å sikre at vi kommer inn tidlig nok, hjelpe disse barna før problemene utvikler seg. At vi også bidrar til at barn i barnevernet får muligheten til å ta en utdanning, klare seg slik at de står stødigere inn mot arbeidslivet, er kjempeviktig.

Så vil jeg bare understreke at jeg er helt enig i at arbeid er nøkkelen til bekjempelse av fattigdom, som representanten Ropstad var inne på. Det understreket jeg i mitt innlegg, men jeg påpekte også noen dilemmaer knyttet til arbeidslinja som vi må være klar over. Vi må ikke tro at bare vi kutter i stønader eller ytelser, kommer folk automatisk i arbeid. Det kan tvert imot bidra til mer passivisering, og det kan umulig være hensikten.

Så et par kommentar til representanten Vigdis Giltun. Jeg vil si at det er forskjell på aktivitetsplikt og det å fjerne en hel ordning som overgangsstønaden, som Fremskrittspartiet har ønsket. Man har sågar ønsket å kutte i kvalifiseringsstønaden, eller å avvikle den. Med ujevne mellomrom har Fremskrittspartiet også foreslått at innvandrere ikke skal kunne motta ytelser som de andre deler av befolkninga – majoritetsbefolkninga – får, eller at det vernet som gjelder på arbeidsmarkedet, ikke nødvendigvis skal gjelde for grupper med minoritetsbakgrunn. Da mener jeg at partiet må gå i seg sjøl for å se om man har riktige virkemidler for å bekjempe barnefattigdom.

Jeg synes ellers det har vært mange gode innlegg her, og jeg tror Kristelig Folkeparti og vi er enige om veldig mye. Jeg ser fram mot et videre samarbeid.

Presidenten: Sak nr. 6 er dermed ferdigbehandlet.