Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:28:15]: (ordfører for saken): Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere i hvilken grad politiets arbeid med vinningskriminalitet er i samsvar med Stortingets forutsetninger om å forebygge bedre, reagere raskere og oppklare mer. Følgende problemstillinger er blitt undersøkt:

• Hvordan har politiets arbeid med vinningsforbrytelser utviklet seg i perioden 2006–2010?

• Hva er mulige forklaringer til eventuell manglende måloppnåelse i arbeidet med vinningsforbrytelser?

• Hvordan er innbyggernes tilfredshet med politiets arbeid?

• Hvordan ivaretar Justis- og politidepartementet sitt overordnede ansvar for å forebygge og bekjempe vinningskriminalitet?

Hvis jeg skal oppsummere rapporten og Riksrevisjonens funn med få ord, må det bli at dette ikke er godt nok.

I 2010 utgjorde vinningskriminalitet 59 pst. av all anmeldt kriminalitet. Samtidig var dette de minst oppklarte lovbruddene, bare totalt 16,6 pst. Oppklaringsprosenten var faktisk litt lavere i 2010 enn i 2006. For boliginnbrudd er oppklaringsprosenten enda lavere, og den har ligget stabil rundt 13 pst. i hele denne perioden.

Vinningskriminalitet rammer folk flest. Hvis det i tillegg skjer i ens eget hjem, innbærer det også vesentlig integritetskrenkelse og utrygghetsfølelse. At forbrytelsene etterforskes og oppklares, har derfor betydning for folks trygghetsfølelse og også for deres tillit til politiet.

Politiets nasjonale innbyggerundersøkelse de siste årene viste at over halvparten av befolkningen har dårlig eller svært dårlig inntrykk av politiets etterforskningsinnsats når det gjelder tyveri og innbrudd. De som har hatt kontakt med politiet etter å ha vært utsatt for en kriminell hendelse, har lavere tillit til politiet enn befolkningen generelt. Dette er etter Kristelig Folkepartis oppfatning svært alvorlig. Jeg forventer selvsagt at departementet og Politidirektoratet aktivt engasjerer seg og setter i verk tiltak som kan bygge opp mer tillit til politiet.

Enkelte politidistrikter har en høyere oppklaringsprosent enn andre. Økonomiske forskjeller og geografi ser ikke ut til å være årsaken til dette. Det som imidlertid ser ut til å ha betydning, er egenskaper med distriktenes arbeid med vinningskriminalitet.

Riksrevisjonen peker på at lav oppklaringsprosent kan skyldes at bekjempelse av vinningskriminalitet i noen politidistrikter ikke er tilstrekkelig prioritert i ledelsen, at det ikke er dedikerte politiressurser til vinningskriminalitet i politidistriktene, og at det er manglende analysekapasitet.

Det er viktig at politidistriktene lærer av hverandre og bruker andres positive erfaringer i arbeidet med vinningskriminalitet. Det må legges til rette for systematisk kompetanse- og erfaringsoverføring mellom distriktene. Slik kan alle få tips og ideer og dermed også kanskje gjøre en enda bedre jobb.

DNA vil på sikt kunne bidra til at oppklaringsprosenten blir høyere. Det er derfor positivt at de nye som uteksamineres fra Politihøgskolen, vil være sertifisert for bevissikring av DNA. Det er imidlertid nødvendig at også de som allerede er utdannet politi, får bygd opp sin kompetanse på dette området.

Komiteen peker i innstillingen også på betydningen av at politiet må ha et godt fungerende datautstyr i arbeidet sitt.

De siste årene har vinningskriminalitet utviklet seg til å bli en del av internasjonal, organisert kriminalitet. Vi hører stadig oftere om tilreisende, mobile kriminelle som utfører ulike typer kriminalitet også her i landet. Her er det helt påkrevd med et godt samarbeid over landegrensene for å kunne bekjempe dette.

Politiet driver ellers rundt om i landet et viktig forebyggende arbeid i samarbeid med skoler og organisasjoner i nærmiljøet. Dette arbeidet er viktig både for å redusere omfanget av vinningskriminalitet og for å forhindre ny tilgang til de kriminelle miljøene.

Riksrevisjonens undersøkelse viser klart at det gjenstår mye før en kan si at oppklaringsprosenten når det gjelder vinningsforbrytelser, er tilfredsstillende. Det er helt nødvendig at dette arbeidet prioriteres av ledelsen i politidistriktene, men også av Politidirektoratet og av justisministeren. Dette er viktig også for å skape større trygghet og tillit hos befolkningen til politiets arbeid.

Martin Kolberg (A) [10:34:14]: Det er ikke uvanlig at vi fra denne talerstolen sier at vi behandler en viktig sak, men jeg synes faktisk det er grunn til å si det i dag, fordi dette handler om en del av kriminalitetsbildet i vårt samfunn som berører veldig mange av våre innbyggere. Derfor er det en usedvanlig viktig sak. Jeg er helt sikker på at statsråden er veldig oppmerksom på det.

Jeg vil også si her, via Stortingets talerstol, at politiets ledelse på alle nivåer bør merke seg at det er en helt enstemmig komité, alle Stortingets partier, som slutter opp om innstillingen, og som er enig i det som saksordføreren nå på en veldig god og riktig måte framførte. Det betyr at det er et samlet storting som står bak de synspunkter som både Riksrevisjonen har kommet fram til, og som gjenspeiles i innstillingen, slik som representanten Bekkevold nå ga uttrykk for.

Jeg vil også si at dette er en rapport fra Riksrevisjonen som er av den typen vi alle bør lære av – i alle fall har det vært slik i komiteen at vi har hatt den tilnærmingen til saken. Da er kontrollkomiteen også på sitt beste. Da kan man sette opp merkesteiner, flytte gjerdeposter og markere synspunkter som vi føler oss ganske sikre på at regjeringen vil ta med seg i sitt videre faktiske arbeid med utviklingen av denne delen av vår kriminalitetsbekjempelse.

Så tror jeg det er viktig å si, som saksordføreren også på en god måte var inne på, at politiet gjør veldig mye bra, selvfølgelig – også på dette feltet. Men som det har vært understreket, og som jeg også må si, er det foruroligende at oppklaringsprosenten er så lav – veldig foruroligende. Saksordføreren refererte prosentene. Det er klart at for alle som sitter med et ansvar for dette, og for oss som storting, er dette en stor utfordring. Det er det av kriminalpolitiske grunner, men det handler også om tryggheten i samfunnet for borgerne, fordi det er denne kriminaliteten som, la meg bruke det uttrykket, alminnelige mennesker i særlig grad møter, nemlig innbrudd, at de blir frastjålet ting, at de mister ting av stor verdi for dem. Det representerer altså nesten 60 pst. av kriminalitetsbildet, og er den delen av det som har nesten lavest oppklaringsprosent. Det er selvfølgelig en veldig stor bekymring.

Spørsmålet er da: Hva er det mulig å gjøre med dette? Det er jo det store spørsmålet. Jeg føler meg, som jeg har sagt, allerede sikker på at statsråden på alle måter vil følge opp problemet, og det er jo også allerede gjort på mange måter. Det er sagt at der hvor politiet etablerer særlige etterforskningsgrupper og særlige miljøer for å håndtere dette, går det bedre enn på de stedene hvor det ikke er gjort. Det står ikke i innstillingen konkret, men jeg vil i hvert fall fra mitt ståsted si at hvis det er ett av punktene som regjeringen bør følge opp, og som Politidirektoratet bør følge opp, er det det at man nærmest etablerer slike grupper i alle distrikter – det er ett konkret tiltak – at man gjør det helt konkret, og at departementet nærmest sørger for å pålegge Politidirektoratet å be politimesterne om faktisk å gjøre det.

Så er det én side ved dette som jeg hører mange historier om, og som jeg derfor vil ta fram her – og som også er tatt fram i innstillingen – nemlig den siden av saken som går på politiets mentalitet når det gjelder vinningskriminalitet. Jeg tviler ikke på at norsk politi tar grov vinningskriminalitet på stort alvor – det tviler jeg ikke på, jeg vil være tydelig på det. Men det er jo mye vinningskriminalitet som er i det såkalte små, men som betyr veldig mye for den enkelte. Hvis vi – nå formulerer jeg meg på denne måten – er i nærheten av sannheten når folk ikke anmelder fordi de ikke tror at politiet tar dem høytidelig, eller at vi er i nærheten av sannheten, som det faktisk framkommer i rapporten, at politiet oppfører seg på en slik måte at folk ikke føler at de faktisk burde anmeldt saken, har vi et problem. På dette punktet vil jeg si, slik som det er skrevet i innstillingen: Dette må statsråden ta tak i. Dette kan ikke fortsette. Det er helt åpenbart slik at politi- og lensmannsetaten må ta den enkelte borger på alvor når de har blitt frastjålet store eller små ting, fordi det er den enkeltes følelse av hva de har blitt utsatt for, som er det viktige i denne sammenhengen. Der har vi nok tydelig et forbedringspotensial. Jeg forstår at politiet i en stresset hverdag kan synes at dette er smått, og nærmest ved kroppsspråk og på annen måte gi inntrykk av at dette skulle de helst sluppet. Men dog er det slik at den profilen kan vi ikke ha når det gjelder en viktig side av kriminalitetsbekjempelsen, fordi det går ut over legitimiteten i politiet, og det går selvfølgelig ut over rettssikkerheten til den enkelte.

Så er jeg enig i det som sies om IKT. Det er ikke debatten her nå, men jeg hørte hva saksordføreren sa. Jeg slutter meg til det, fordi det framkommer veldig tydelig i rapporten det som knytter seg til IKT. Det er og blir et spørsmål som håndteres i forbindelse med politi og kriminalitetsbekjempelse på flere områder i kontrollkomiteen, men også i justiskomiteen og i Stortinget. Derfor er det helt klart at vi ser at det er et problem som det er viktig at vi får løst, også i den relasjon som vi snakker om det nå.

Det er veldig viktig at vi bruker denne rapporten på den måten som en samlet komité har forutsatt, nemlig at vi skal lære av den, og at vi skal ta det videre både her i Stortinget og også i regjeringen og i Politidirektoratet. Jeg regner med at alle de synspunkter som kommer fram i denne debatten, nøye blir fulgt med også i politiets etater, slik at de forstår hvor Stortinget står når det gjelder denne viktige delen av vårt kriminalitetsbilde.

Anders Anundsen (FrP) [10:42:16]: (komiteens leder): La meg først få takke saksordføreren for en god jobb. Jeg vil si at jeg i all hovedsak slutter meg til alt det saksordføreren ga uttrykk for på talerstolen. I stor grad er jeg også enig i mye av det Martin Kolberg ga uttrykk for akkurat nå. Deretter vil jeg veldig tydelig understreke at de funn som Riksrevisjonen har gjort i denne undersøkelsen, er svært alvorlige. Det er konstatert at justiskomiteens og Stortingets forutsetninger ikke er oppfylt, og at folks tillit til politiet er ad nedadgående.

Vinningskriminalitet er en kriminalitetstype som favner bredt, og som rammer folk over hele landet. Normalt er det slik at når det gjennomføres undersøkelser om folks tillit til offentlige tjenester, er resultatet ofte at de som faktisk har benyttet seg av tjenestene, er mer fornøyd enn dem som ikke har benyttet seg av tjenestene. For eksempel viser undersøkelser om folks tilfredshet i helsesektoren at de som faktisk har vært på sykehus, gjennomgående er mer fornøyd med sykehustilbudet enn dem som ikke har benyttet seg av tilbudet. Når det gjelder politiet, er det motsatt. De som har vært i kontakt med politiet, er gjennomgående mindre fornøyd med politiet enn dem som har sluppet den kontakten. Og jeg snakker ikke om de kriminelles kontakt med politiet!

Det er flaut å være politiker når politiet i 2010 oppklarte mindre enn 14 pst. av boliginnbruddene i landet. Det å oppleve at noen har brutt seg inn i hjemmet ditt, rotet gjennom dine private ting og stjålet mens du var borte eller sov, er særdeles krenkende. At mer enn 86 pst. av dem som utsettes for dette, får beskjed om at politiet ikke evner å oppklare saken, er fullstendig uholdbart.

Det er selvfølgelig flere årsaker til de svake resultatene, og vi vet at politiet må forholde seg til trange rammer. Likevel er forskjellen mellom politidistriktene såpass stor at det er tydelig forskjell på dem som lykkes i dette arbeidet, og dem som ikke lykkes. Det er et generelt trekk at en i Politi-Norge er for dårlig til å lære av hverandre. Det er overraskende stor sannsynlighet for at noe som man lykkes med i ett politidistrikt, også vil være vellykket i nabodistriktet. Vi er rett og slett for dårlig til å lære av hverandre. Det er blitt litt bedre, men det er fortsatt stort potensial.

Samtidig vet vi – og saksordføreren var så vidt inne på dette – at den forrige politidirektøren i en kontrollhøring med kontroll- og konstitusjonskomiteen fortalte at politiets IKT-systemer ikke er egnet til kriminalitetsbekjempelse. Det er ganske klare signaler. De er gitt fra politidirektøren til Justisdepartementet over flere år, men flertallet i denne sal har ikke tatt de signalene på tilstrekkelig alvor. Slik sett kan en kanskje si at disse resultatene ikke er overraskende. For det er et tydelig politisk ansvar å sette politiet i stand til å gjøre jobben sin.

Fra 2006 til 2010 falt antall anmeldte vinningsforbrytelser med 13 000 tilfeller. Riksrevisjonen antyder at dette kan være et resultat av forebyggende arbeid, og at det faktiske antallet vinningskriminelle tilfeller er redusert. Etter Fremskrittspartiets syn er det like sannsynlig at det er et resultat av det motsatte. Flere av de politidistriktene som har en god oppklaringsprosent, eller i hvert fall en relativt god oppklaringsprosent på vinningsforbrytelser, har nemlig opplevd en økning i antall anmeldelser – kanskje fordi folk der får følelsen av at de blir tatt på alvor, at det gir resultater, og at det nytter å anmelde, mens de politidistriktene som ikke tar dette på tilstrekkelig alvor, kanskje har en befolkning som på forhånd vet at det ikke har noen mening likevel. Jeg er helt enig med representanten Kolberg når han sier at det er et alvorlig problem. Denne teorien støttes også av Politiets nasjonale innbyggerundersøkelse fra 2010, hvor det fremgår klart at den hyppigste årsaken til at folk ikke anmelder vinningsforbrytelser, er liten tiltro til at politiet vil etterforske saken, og at de på forhånd tror at saken vil bli henlagt. Dette er en kritisk situasjon for en etat som fra før er presset på tillit. Samtidig ser vi noen lys i tunnelen, særlig i de politidistriktene som tør å tenke lite grann annerledes, og som ser litt utover eget politidistrikt. Samarbeidsprosjektet Grenseløs er et godt eksempel på en vellykket aksjon mot vinningskriminalitet.

Formålet med Riksrevisjonens undersøkelser er å gi en slags «løypemelding» om hvordan våre forventninger og vedtak gir resultater i den virkelige verden. Denne «løypemeldingen» er et alvorlig varsku om at virkeligheten ikke stemmer med de idealene vi legger til grunn. Da kan vi velge å være passive tilskuere til det, eller vi kan handle for å få jobben gjort bedre. Det er det siste vi må gjøre, alle i denne sal. Vi risikerer å komme i en situasjon hvor tilliten til politiet kan nå et kritisk nivå hvis en ikke gjennomfører relativt enkle tiltak for å bedre politiets rammevilkår, slik at de blir bedre i stand til å gjøre den viktige jobben de faktisk har.

Så vil jeg til slutt presisere at dette handler ikke om at den enkelte i polititjeneste svikter, men om at systemet svikter den enkelte som er i tjeneste.

Hallgeir H. Langeland (SV) [10:48:15]: SV sluttar seg òg til saksordføraren sitt innlegg. Komiteen er samrøystes i den kritikken som kjem fram, og saksordføraren orienterte oss om dette på ein god måte.

Eg vil problematisera éin ting knytt til førebygging. Førebygging kan nemleg ikkje førast i statistikken. Viss det er sånn at politiet stadig vekk gjer ting som kan førast i statistikken, men vel bort ting som ikkje kan førast i statistikken, betyr det altså at førebygging får lite oppmerksemd. Eg seier ikkje at det er tilfellet i politiet, men mine erfaringar som lærar i ungdomsskulen, med førebyggjande aktivitet frå politiet si side overfor ungdommar som openbert kunne gått inn på ein kriminell løpebane, er at politiet sitt nærvær og prioritering av førebygging nettopp fører til at folk ikkje blir kriminelle. Så eg håper inderleg at ikkje politiet på grunn av den statistikkorienteringa som ein ofte har frå Riksrevisjonen og andre si side, prioriterer ned førebygging. Førebygging må vera eit prioritert område for politiet.

Representantane Kolberg, Anundsen og andre har problematisert dette med IKT. Eg hadde arbeidsveka mi i Rogaland politidistrikt sist sommar. Det var heilt tydeleg at noko av det som var ineffektivt, var datasystemet. Det betydde at ein måtte bruka meir tid på å bruka datautstyr enn det ein hadde trunge viss ein hadde hatt skikkeleg utstyr. Då meiner eg at me frå Stortinget si side må problematisera dette. Eg vil òg be statsråden seia noko konkret om IKT-situasjonen i politiet. Ein samla komité problematiserer dette i innstillinga, men eg har sjølv på eiga hand sett at det er eit problem som må løysast – og som må løysast fort – sånn at politiet faktisk kan få tid til å driva meir etterforsking på vinningskriminalitet.

Det er ei svært viktig sak komiteen i dag diskuterer. Det betyr veldig mykje for folks tryggleikskjensle at ein faktisk etterforskar vinningskriminalitet. Så eg sluttar meg berre til det som dei fleste talarane har sagt: Dette må prioriterast av politiet, og eg ventar at justisministeren er klar på dette i innlegget sitt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:51:01]: Jeg vil også takke saksordføreren for en grundig jobb og en grundig orientering.

Det vi snakker om, er politiets manglende oppklaring av og innsats mot vinningskriminalitet. Det er nok sikkert mange som ikke har helt klart for seg hva vinningskriminalitet er. For meg er det rett og slett tjuveri. Det er snakk om at det er for mange kjeltringer som får operere. Det er for mange av oss som blir berørt av det, som ikke anmelder det, og det er noe som går på hverdagslivet, det er noe som går på det viktigste, nemlig trygghet.

Politiet har en krevende oppgave innafor knappe tildelingsrammer, og det første jeg vil si, er – det er kanskje forsiktig sagt, men det ligger mer i det – at statsråden bør være mer presis i det tildelingsbrevet som blir gitt til politiet, tydeligere på de prioriteringene som må gjøres, sånn at i hvert fall politiet kan si at vel, vi holder oss til prioriteringene, og hvis det er slik at vinningskriminalitet og kampen mot kjeltringer er prioritert ned, OK, så er det et resultat av de knappe rammene vi har – slik at vi har en grei prioritering av det som gjelder.

Vinningskriminalitet er på flere plan. Vi har i det siste sett at utvidelsen av Schengen-avtalen 21. desember 2007 medførte større utfordringer fordi vi fikk en rekke medlemsland i Schengen som har en annen kultur med tanke på dette. Et poeng da er at statsråden bør intensivere arbeidet for å stoppe kjeltringer på grensen. Det er noe av det mest sentrale, slik at en slipper å stri med dem når de har kommet inn i landet. Jeg vet hvor krevende det er, men dog, folk flest sier til meg: Lundteigen, går det ikke an å gjøre mer for å holde kjeltringene som er en del av internasjonale bander, ute?

De svake resultatene, med en oppklaringsprosent på 16,6, er veldig skremmende, og alle her har erfaringer – jeg vil tippe også sjøl – fra at man ikke har anmeldt kjeltringer fordi man har erfaring med at det ikke er noen vits. Jeg er blant dem. Det er ingen vits i å anmelde, og det gjør at situasjonen, som representanten Kolberg var inne på, er mer alvorlig enn det som framgår av tallene.

Det neste jeg har lyst til å si noe om, er at det er ulike resultater i oppklaring i ulike politidistrikt, og det er ifølge Riksrevisjonen ikke et resultat av ulike økonomiske ressurser eller geografiske forhold. Det synes jeg er veldig interessant. Hva er da kjennetegnene ved de distriktenes arbeid som har en bedre oppklaringsprosent – hva gjør de distriktene bedre? Jeg skulle gjerne hatt statsrådens vurdering av det, og ta fram det gode eksempel.

Politi er politimestre, og politimestre sitter gjerne langt borte. Og så er det lensmenn og lensmannskontor, og det er bydeler og bydelskontor, og de sitter nært. Jeg vil si at det har utviklet seg en kultur innenfor for mange av de offentlige tjenestene, at samspillet mellom de offentlige tjenestene og det sivile samfunnet over tid er svekket. Det gjelder spesielt på dette området. Hva mener jeg med det? Jo, lensmannsinstitusjonen – for å bruke det begrepet – som jeg kjenner best, var en institusjon med høyt ansette menn først og fremst, men nå også mange kvinner, som hadde en allmenn respekt i sitt lokalsamfunn som medmennesker, samtidig som de var profesjonelle i sin jobb. Gjennom den respekten en har lokalt, den deltakelsen de kvinnene og mennene har i det sivile liv, i idrettslag, i politikk eller i andre fora, får de en kontaktflate som er brei, og den breie kontaktflaten er en del av den viktige forståelsen av samfunnet og for muligheten til å ordne opp, som de kan ta med seg i sin jobb. Derfor er det, etter min vurdering, vesentlig at polititjenestemenn bor i det området som de har sitt virke, for derigjennom å ha bedre forutsetninger for å forstå det samfunnet som de er i.

I min kommune, Øvre Eiker, var en av de fremste etterforskerne på narkotika, og en av dem som gjorde best jobb blant ungdom i forebyggende narkotikaarbeid, nettopp en slik person, men en person som etter hvert følte seg lite hjemme i politiet fordi han hadde en arbeidsmåte i det samspillet som var noe på siden av det som etter hvert utviklet seg som kultur i politiet. Mitt poeng er at i både det forebyggende og det oppklarende arbeidet bør en ha en nærmere drøfting av hva profesjonelt politiarbeid i lokalsamfunnet er, og ha en økt vektlegging der av samhandlingen med det sivile samfunn. Den allmenne tilliten i lokalsamfunnet er avgjørende viktig, ikke minst for å forebygge. Vi kjenner alle den politikvinnen som påpeker når en ungdom kjører ulovlig på moped før han er 16 år. Det er en liten hånd som gjør at en får en styrke i sin videre «mopedkjøring», for å si det på den måten.

Dette er helt sentralt i forhold til hvordan vi bygger opp politiet, og her er det noe som har blitt borte. Innenfor de knappe ressurser som politiet bestandig vil ha, må vi se på hvordan vi kan få samspillet mellom polititjenestemenn og -kvinner og det sivile samfunn til å fungere bedre, og der er det veldig mye å gjøre. Jeg er veldig spent på statsrådens orientering, hva som er hennes visjoner om hvordan dette skal fungere – ta gjerne et konkret eksempel fra bygd eller by, det er mange av oss som er opptatt av hva som er historien som skal fortelles.

Statsråd Grete Faremo [10:58:58]: Politiets arbeid med vinningskriminaliteten er av stor betydning for oss alle. Dette er, som det allerede er sagt, kriminaliteten som rammer folk flest, og som tallmessig er helt dominerende. For mange vil politiets evne og vilje til å bekjempe vinningskriminalitet være viktig for opplevelsen av trygghet og tillit til at politiet slår tilbake mot kriminaliteten.

Vinningskriminaliteten har hatt en markert nedgang de siste fem årene, og det er gledelig. Vi har i dag 9 000 færre lovbrudd enn for fem år siden. Boliginnbrudd falt det siste året med 24,3 pst., noe som utgjør 1 200 færre anmeldelser. Det er stilt spørsmål ved om man kan feste lit til tallene i STRASAK. Når det gjelder anmeldelser for vinningskriminalitet, må man med utgangspunkt også i forsikringsbransjens ansvar og oppgjør tro at man kan feste stor grad av tillit til tallene i STRASAK på dette området.

Jeg er enig med dem som har pekt på at oppklaringsprosenten er for lav. Som justisminister hilser jeg Riksrevisjonens undersøkelse velkommen. I departementet oppfatter vi undersøkelsen som både grundig og god. Jeg ser det slik at rapporten utgjør et verdifullt bidrag for vår fortsatte innsats mot vinningskriminaliteten.

Flere politidistrikter har allerede kommet langt i innarbeiding av god arbeidsmetodikk og gode arbeidsformer – endrede metoder og arbeidsformer, sammenlignet med tidligere. I likhet med Riksrevisjonen ser jeg at dette gir resultater i form av nedgang i kriminaliteten og en høyere oppklaringsprosent. I lys av undersøkelsen skal derfor vellykkede måter å organisere arbeidet på implementeres i alle politidistrikter. Det vil på denne siden av sommeren avholdes et møte mellom oss i Justisdepartementet, Politidirektøren, Riksadvokaten og Sjef Kripos om status for dette arbeidet.

Flere har berørt satsing på ny teknologi. Det er et sentralt element i en forsterket politiinnsats – ikke bare mot vinningskriminaliteten. En del er på plass, men mer må til. Den strategiske planleggingen for veien videre pågår for fullt, ikke minst i Politidirektoratet. Dette er planer som også må kvalitetssikres. Det skal selvsagt lages gode planer for gjennomføring og kompetansebygging, og budsjettspørsmål skal avklares. Dette er sentrale temaer som jeg vil komme tilbake til i kommende budsjettproposisjon og også i melding til Stortinget om resultatreform i politiet i løpet av dette året.

Ved bekjempelse av vinningskriminaliteten står vi overfor nasjonale og internasjonale utfordringer. Vi har både bofaste gjengangere og mobile vinningskriminelle som reiser til Norge med et formål – å begå kriminalitet. Bekjempelsen av kriminaliteten begge grupper begår, krever både kunnskapsbasert og god arbeidsmetodikk. Når det gjelder de bofaste kriminelle, jobber flere politidistrikter allerede systematisk og godt mot gjengangerne. Jeg forventer at resten av distriktene innarbeider forbedrede arbeidsmetoder, og, som sagt, at dette gjennomføres i løpet av inneværende år. De mobile vinningskriminelle utfordrer særlig politiets evne til å samarbeide på tvers av distriktsgrensene. De verdifulle erfaringene fra de fire politidistriktene som er med i samarbeidsprosjektet som går under navnet Grenseløs, må danne skole og være til inspirasjon og læring for landets øvrige distrikter.

Det heter seg at leilighet gjør tyv. Ved å minske mulighetene og legge hindringer i veien for utøvelsen av kriminalitet kan vi alle bidra til å redusere vinningskriminaliteten. Hvis vi alle blir flinkere til å sikre våre eiendeler og ta enkle forholdsregler, gjerne etter råd fra politiet, vil vi sammen med politiet kunne sikre en fortsatt nedgang i kriminaliteten. Det er et tankevekkende eksempel at dersom vi alle lærer å skjule PIN-koden ved bruk av minibankkort, vil dette i seg selv nærmest umuliggjøre såkalt skimming – dvs. kopiering av betalingskort for senere misbruk ved bruk av nettopp PIN-koden.

Vi er alle opptatt av at både tryggheten og tilliten til politiet blir satt på prøve ved arbeidet med vinningskriminaliteten. Som justisminister ser jeg med bekymring på at publikums tillit til politiet synker hos den andel av befolkningen som har vært i kontakt med politiet. Der slutter jeg meg til de bekymringene som allerede er uttrykt fra denne talerstolen. Jeg har derfor gitt Politidirektøren i oppdrag å etablere et systematisk omdømmearbeid knyttet til politiets virksomhet. Vi skal fortsette å gjennomføre publikumsundersøkelser. Disse skal være et naturlig utgangspunkt for å utvikle politiinnsatsen, og de skal også bidra til ytterligere å styrke opplevelsen av trygghet og tillit til politiet.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir adgang til replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [11:05:57]: Jeg er glad for at også statsråden er bekymret for den utviklingen av tillitsbrist som vi finner når det gjelder politiet.

Det jeg egentlig ba om ordet for å få en liten oppklaring på, er knyttet til IKT-investeringer. Utfordringen med IKT-investeringer er at de tar lang tid, de er veldig kostbare, og de gir ingen umiddelbar reduksjon i kriminaliteten. Men på lang sikt vil det kunne ha stor betydning for måten man bekjemper kriminalitet på, ikke minst når en kan sammenkoble de ulike registrene i etterforskningsøyemed.

Så langt har ikke Justisdepartementet tatt de henvendelsene som i hvert fall den tidligere politidirektøren har fortalt oss at hun har tatt til departementet, på tilstrekkelig alvor, med det som resultat at det har vært trukket penger inn fra politidistriktene for å finansiere et forprosjekt på IKT-siden. Det er en strategi som jeg har forstått at denne justisministeren har fortsatt.

Kan justisministeren fortelle oss om hun for fremtiden vil forsøke å bidra med ny investering til IKT-satsing i politiet, slik at vi slipper å ta de pengene fra politidistriktene?

Statsråd Grete Faremo [11:07:01]: Jeg vil komme tilbake til de budsjettmessige spørsmålene knyttet til IKT-investeringer – det er derfor jeg også trakk fram i innlegget mitt det økte fokuset vi nå har på strategisk planlegging av IKT-investeringene. Vi må sikre at vi gjør dette på riktig vis. Det krever store økonomiske uttellinger, og det kan ha stor betydning over tid for kriminalitetsbekjempelsen i Norge. Politidirektoratet har derfor også investert i økt kompetanse. Det er nå flere som jobber med helhetlig IKT-satsing. Vi legger også planer for å kvalitetssikre dette og vil komme tilbake til gjennomføringsplanen også. Dette vil være noe som vil måtte gå over lengre tid, og hvor vi sikrer at dette også virker best mulig sammen med øvrige deler av justissektoren. Dette er noe jeg tror vi alle med stor forventning ser fram til å kunne komme tilbake til.

Per-Kristian Foss (H) [11:08:14]: Med den bekymring som alle talere gir uttrykk for i denne debatten om ikke minst respekten for politiets arbeid på vinningskriminalitetsområdet, hadde jeg kanskje ventet en litt mer offensiv statsråd. Jeg har lyst til å spørre henne særlig om en problemstilling som bl.a. representanten Lundteigen var inne på. Undersøkelsen viser at det er stor forskjell i oppklaringsprosent mellom politidistriktene, og det er ikke mulig å si at det skyldes ressursmessige forskjeller. Hvorfor er det ikke gjort noe med det før? Hvorfor bruker man ikke den styringsrett og instruksjonsrett departementet og direktoratet har, til å overføre erfaringer fra et distrikt til et annet – distrikter som har satt ned særlige grupper, og som bruker særlige metoder for å forfølge både den stedlige og den grenseløse vinningskriminelle? Hvorfor er dette ikke gjort? Statsråden kan ikke lenger ha det faste svaret, at dette er et ressursspørsmål som man kommer tilbake til i budsjettet. Det kan man nå ikke svare. Jeg spør altså om noe annet.

Statsråd Grete Faremo [11:09:22]: Jeg brukte en stor del av innlegget mitt til å snakke om forbedrede arbeidsmetoder, både metoder som skal gjennomføres i distriktene, og nye metoder for å sikre bedre samarbeid mellom distriktene. Jeg har tatt initiativ til et møte med de berørte delene av politiet, Politidirektoratet, før sommeren for å sikre at vi får fortgang i dette arbeidet. Så vil vi gå mer grundig til verks i den resultatreformen som vi nå har under arbeid. Det er en melding som blir lagt fram for Stortinget i løpet av året. Jeg er helt sikker på at vi vil måtte jobbe systematisk godt over tid med å bygge både ny kompetanse og nye metoder, bygge inn en ny kultur, en læringsorientert kultur, i politiet for å sikre at vi får en stadig bedring i vår innsats mot kriminaliteten.

Per-Kristian Foss (H) [11:10:31]: Jeg merket meg også den delen av innlegget, om et møte før sommerferien med de berørte direktorater osv., men da brukte man uttrykket at det var viktig å få høre «status». Men den kjenner vi jo, denne rapporten fra Riksrevisjonen gir statusen på mange måter. Det vi imidlertid alle er misfornøyd med, er mangel på resultater og at noen distrikter er så gode, mens andre er rett og slett elendige. Vi spurte til og med i møtet med Riksrevisjonen om det var særlig bydistrikter, sentrale distrikter, som gjorde det godt. Det var det heller ikke. Det var ikke noe mønster i dette, verken ressurser eller geografi var avgjørende, som også representanten Lundteigen sa. Da undrer jeg meg: Hvorfor gir man ikke da rett og slett ordre om at noe må gjøres der politimesteren ikke gjør det? Det kan ikke bare være et opplærings- eller ressursspørsmål, men rett og slett et spørsmål om vilje til å benytte nye og andre metoder. Kanskje man tenker litt for gammeldags.

Statsråd Grete Faremo [11:11:37]: Målsettingen er at disse nye arbeidsformene, nye samarbeidsformer også, skal være gjennomført i løpet av året. Gjennomføringsansvaret ligger i etaten under ledelse av Politidirektoratet, og jeg synes det er viktig å få en status midt i året for å sikre at man er – på godt norsk – «on track» i forhold til de planer som er lagt for at dette skal være gjennomført i løpet av året. Er det ikke slik, er det selvsagt at man også må diskutere hvilke tiltak som må iverksettes for ytterligere å forsikre seg om at dette vil være gjennomført.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:12:42]: Fremskrittspartiet og undertegnede har et betydelig engasjement og en glødende interesse for justispolitikk. I dag har vi til behandling en sak som i praksis viser hvordan man i Norge nedprioriterer vinningskriminalitet. Av rapporten fra Riksrevisjonen fremgår det bl.a. at bare 13 pst. av boliginnbruddene oppklares, og at oppklaringsprosenten for vinningsforbrytelser generelt var på under 17 pst. Undersøkelsen viser også at de som har hatt kontakt med politiet etter å ha vært utsatt for vinningskriminalitet, har et mindre positivt syn på politiet enn andre. Lav prioritering og oppklaring av vinningskriminalitet går altså direkte ut over tilliten til politiet. Dette har flere talere i debatten påpekt. Man må spørre seg om det ikke snart er på tide at dette feltet får et økt fokus. Det handler om god organisering, og det handler om evne og vilje til prioritering.

Det er viktig at man arbeider målrettet for å hindre vinningskriminalitet. I en situasjon med fortsatt økonomisk uro og økende arbeidsledighet ute i Europa er det sannsynlig at flere vinningskriminelle fra kriserammede EU-land vil komme til Norge og søke lykken her. Når sjansen for å bli tatt er så lav som tilfellet er nå, vil man kunne se det som nesten risikofri virksomhet med potensial for svært høy avkastning. Slik kan vi ikke ha det. Det er nødvendig å sette inn tiltak, og det haster. Det er flere tiltak som kan settes inn som vil være effektive. Saksordføreren påpekte forebygging, bedring av informasjonsinnhentingsprosessen, gjengangeroppfølging og dedikerte etterforskningsteam. Dessuten må vi ha klart fokus fra ledelsens side og samarbeid på tvers av politidistriktene, slik representanten Anders Anundsen også påpekte. Mer penger og flere politifolk kan selvfølgelig være noe av løsningen, men mer effektive arbeidsmetoder og økt fokus er også svært viktig.

Når kontrollkomiteen har saker til behandling, er det nesten tradisjon for at angjeldende statsråd forteller at ja, denne rapporten fra Riksrevisjonen dreier seg om ting tilbake i tid, og nå går alt så mye bedre. I innledningen av innlegget til statsråden for Justisdepartementet sa også hun at det nå ser så mye bedre ut. Jeg er ikke så helt sikker på det.

Det er helt korrekt at det var en bedre utvikling i 2011, men er dette en tilfeldig variasjon? Senest i går kveld kunne vi lese nyheter om at antallet boliginnbrudd igjen øker, etter nedgangen i 2011. Det ble registrert 6 398 innbrudd i norske boliger i årets tre første måneder. Dette er en økning på 16 pst. i forhold til samme periode i fjor, ifølge statistikk fra Finansnæringens Fellesorganisasjon, FNO. Antallet boliginnbrudd i de tre første månedene av året har ikke vært høyere siden 2004. Det er altså all grunn til å stille spørsmål om utviklingen.

Kommunikasjonsdirektør Leif Osland i FNO sier i en artikkel på FNOs nettsider følgende:

«Det er ut fra disse tallene grunn til å frykte at utviklingen vi så i 2011 kun var en kortvarig nedgang.»

I artikkelen påpekes det at det høye norske velstandsnivået er fristende for organiserte kriminelle fra Øst-Europa. Tyvene er i stor grad omreisende og bruker tid på å spane før de slår til. Mange av tyvene er effektive og raske, både med å bryte seg inn og med å forlate boligen igjen. Det stjeles også mer verdifulle gjenstander enn tidligere.

«Folk har over tid blitt langt flinkere til å sikre boligene sine med gode låser og alarmer. Det er likevel helt andre utfordringer en står overfor nå enn tidligere med mer profesjonelle innbruddstyver.»

Dette sier Osland i FNO på denne nettsiden.

Én vei å gå er selvfølgelig å se på straffenivået. Jeg tror ikke at det forslaget jeg leste om i avisen i går, at man skulle kutte ned på å gi strafferabatter til utenlandske kriminelle, er veien å gå. Vi har fra før av et fengselsvesen som utenlandske kriminelle ser på som feriekolonier og hoteller, og vi har et svært lavt straffenivå. Å gå denne veien tror jeg er feil.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.