Per-Kristian Foss (H) [14:03:30]: (ordfører for sakene): I dag har Stortinget til behandling syv ulike grunnlovsforslag, som alle har det til felles at de gjelder ulike innfallsvinkler til det vi kan kalle sivile og menneskelige rettigheter.

Det gjelder Dokument nr. 12:4 for 2007–2008, om retten til bolig, Dokument nr. 12:5 for 2007–2008, om vern av kjønn og diskriminering av minoriteter, Dokument nr. 12:12 for 2007–2008, om ytringsfrihet og religion, Dokument nr. 12:17 for 2007–2008, om rett til asyl, Dokument nr. 12:18 for 2007–2008, om privatlivets fred og personopplysninger, Dokument 12:19 for 2007–2008, om likhet for loven og grunnleggende rettssikkerhetsgarantier og Dokument nr. 12:22 for 2007–2008, om vern av liv.

Dette kan ved første gangs blikk gi inntrykk av å gjelde alle menneskelige rettigheter. Det gjør det ikke. Det vil også forslagsstillerne være klar over og sikkert også begrunne.

Kontroll- og konstitusjonskomiteens flertall – Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre – har kommet til at det ikke er hensiktsmessig å realitetsbehandle disse enkeltforslagene nå, dvs. i denne perioden. Det gjør vi under henvisning til Dokument nr. 16 for 2011–2012, som er en rapport fra Menneskerettighetsutvalget, som ble avgitt til Stortingets presidentskap den 19. desember i fjor. Dette utvalget har arbeidet i drøyt et par år med å se på en helhetlig tilnærming til menneskerettigheter innbakt i Grunnloven. Utvalget ble ledet av Inge Lønning, og har hatt en tverrpolitisk sammensetning. De fremmet forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven, med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs rang.

Rapporten ligger for tiden til behandling – på en måte – i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og komiteen skal avgi innstilling i høst. Når jeg sier «på en måte», er det fordi grunnlovsforslag selvfølgelig må fremmes av enkeltmedlemmer, ikke av en komité. Derfor er målet med komitébehandlingen å gjennomføre en høring, slik at interesserte kan henvende seg til komiteen og få sine forslag notert og registrert. Det er viktig for behandlingen. Jeg vil legge til at det kanskje er en høyst uvanlig behandling, men det er et eksempel på en meget grundig behandling, med forutgående utredning og så komitébehandling i Stortinget for å registrere hvordan forslagene mottas av ulike grupper.

Det foreligger fra Menneskerettighetsutvalgets mandat følgende:

«Grunnloven regulerer enkelte grunnleggende menneskerettigheter. Dagens tradisjon med enkeltrevisjoner av bestemmelser gjør at både tema og innfallsvinkel kan virke nokså tilfeldig. For behandling i kommende periode foreligger det flere grunnlovsforslag blant annet om diskriminering, retten til bolig og rett til asyl. Det er derfor nødvendig å se de ulike grunnlovsbestemmelsene om menneskerettigheter i en sammenheng med tanke på en opprydding i og tilpassing av Grunnloven til dagens forhold.»

Så langt gjelder mandatet for utvalget.

I forbindelse med oppfølgingen av denne rapporten fra Menneskerettighetsutvalget mener komiteens flertall at det må foretas en samlet vurdering av menneskerettighetenes plass i Grunnloven, og at det må fremmes nye grunnlovsforslag på bakgrunn av dette. Komiteens flertall anser det derfor som lite hensiktsmessig å realitetsbehandle de foreliggende enkeltforslagene nå.

Jeg har lyst til å understreke: Det innebærer ikke en standpunkttagen til forslagene enkeltvis. Det at man stemmer dem ned, er altså ikke et uttrykk for at man nødvendigvis mener det er galt. Det er et uttrykk for at man ønsker en annen behandlingsform for å kunne se ulike menneskerettigheter i sammenheng.

Så var også tanken fra komiteens medlemmer – jeg tror samtlige – at forslagene skal kunne fremmes i ulike varianter. Det har vært en del uenighet om enkelte av forslagene fra Lønning-utvalget, og det har kommet forslag fra ledende professorer og andre kompetente mennesker og organer. Disse vil bli tatt inn i forslagene som fremmes for Stortinget, slik at man ikke i neste periode skal kunne stå på talerstolen og si: Jeg er for denne rettigheten, men jeg hadde foretrukket en annen formulering. Da håper jeg at det skal være mulig å samle seg på ganske bred og tverrpolitisk basis om å innarbeide mange forslag til menneskerettigheter i Grunnloven.

De er der delvis i dag, men delvis har de også konvensjonens rang og er tiltrådt av Stortinget på en måte som gjør at de behandles på linje med en grunnlovsbestemmelse. En helhetlig oversikt i Grunnloven over menneskelige rettigheter og ulike verdier i vårt velferdssamfunn er det ikke mulig å finne i dag. Kanskje vil det ved denne kommende revisjonen være mulig å få til det.

Derfor anbefaler jeg overfor Høyres representanter at forslagene ikke bifalles, og jeg har grunn til å tro at samme anbefalinger blir tiltrådt av representanter for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Martin Kolberg (A) [14:09:18]: Jeg slutter meg helt og fullt til de resonnementene som saksordføreren, representanten Foss, nå presenterte på vegne av flertallet, men bare med et lite tillegg, at Senterpartiet også tilhører dette flertallet.

Det er jo slik at det er veldig mye godt innhold i de forslagene som er fremmet, og som på hver sin måte tar opp viktige menneskerettighetsspørsmål som det er helt nødvendig at Stortinget forholder seg til på en ryddig og ordentlig måte. Selvfølgelig er det slik at den ene metoden hadde vært at vi faktisk hadde hatt en realitetsbehandling av forslagene i dag. Det har vi i og for seg. Når jeg sier det på den måten, er det fordi at når Arbeiderpartiets stortingsgruppe har behandlet de syv forslagene som skal realitetsbehandles her i dag, er de behandlet med bakgrunn i den uttrykkelige forutsetningen at vi skal komme tilbake til realiteten i flere av disse forslagene gjennom oppfølgingen av Stortingets eget menneskerettighetsutvalg – slik som saksordfører Foss har sagt.

Det er en veldig fornuftig måte å gjøre det på, vil jeg si, for det var jo Stortingets presidentskap og Stortinget som nedsatte Menneskerettighetsutvalget. De har gjort et veldig grundig og stort arbeid. Hvis det skal tas på alvor, er det veldig viktig at vi ser alle forslagene i sammenheng. Så det arbeidet som nå skal gjøres i kontroll- og konstitusjonskomiteen, da sammen med stortingsgruppene som er inne i denne perioden, må ha det formålet at det skal skapes et størst mulig flertall for realiteten i de forslagene som det skal være grunnlovsmessig flertall for i neste periode.

Nå står selvfølgelig det neste storting helt fritt til å bestemme hva de selv vil, men allikevel vil dette være den beste måten å håndtere det på, ikke bare rent strukturelt, men også med tanke på at vi skal greie å få et grunnlovsmessig flertall bak viktige menneskerettigheter som vi eventuelt skal ta inn i Grunnloven i neste periode. Noen annen måte å håndtere Menneskerettighetsutvalget seriøst på er det vanskelig å tenke seg hvis Stortinget i dag skulle håndtert hvert enkelt av de forslagene som nå ligger til behandling, hver for seg. Det ville vanskeliggjort iallfall deler av den behandlingen.

Vi i Arbeiderpartiets stortingsgruppe vil gå grundig inn i dette og ha vår diskusjon, i tråd med det som representanten Foss sa, nemlig at vi vil for vårt vedkommende i denne stortingsperioden ha en diskusjon om hvilke forslag vi mener at det er viktigst å gå inn i. Vi vil gå inn i dette og få det diskutert, slik at vi kan få deltatt i framleggelsen av forslagene innenfor den fristen som Grunnloven selv setter.

Det er dette som er bakgrunnen for at jeg herfra vil anbefale Arbeiderpartiets stortingsgruppe ikke å bifalle de syv forslagene som kommer til behandling om ikke lenge. Det betyr ikke – jeg bare understreker det, jeg også, selv om det vel ligger helt implisitt i alt som nå er sagt – at vi avviser realiteter i noen av disse forslagene, men at vi skal komme tilbake til det i den sammenhengen som jeg nå har redegjort for.

Jeg vil bare til slutt si én ting – som jeg tror er en erfaring som hele Stortinget deler med meg: Det er mange gode realiteter i mange forslag som fremmes i forbindelse med Grunnloven, men det blir ofte slik at ett og ett forslag blir behandlet for seg, og det fører til at det ofte ikke blir et nødvendig grunnlovsmessig flertall. Med den prosessen som vi nå har på dette viktige feltet – som altså knytter seg til menneskerettighetene og forholdet til Grunnloven – har vi muligheten til å kunne klare det på en riktig og bedre måte, hvis altså det neste storting slutter seg til dette.

Anders Anundsen (FrP) [14:14:09]: (komiteens leder): La meg først få takke saksordføreren for et svært godt stykke arbeid. Jeg slutter meg fullt og helt til innholdet i innlegget til saksordfører Foss og også til hoveddelen av det innlegget som representanten Kolberg nå nettopp hadde.

I hvilken grad menneskerettigheter skal inn i Grunnloven, er en viktig debatt, og det er på en måte med en liten bismak vi må behandle det på denne måten, for en kan jo få et inntrykk av at komiteen har gjort dette overfladisk. Men realiteten er egentlig, som saksordføreren godt gjorde rede for, det motsatte. Det er den spesielle situasjonen med den menneskerettighetskommisjonen nedsatt av presidentskapet som gjør at vi nå faktisk kan se på menneskerettighetene i Grunnloven i et helhetlig perspektiv. Vi har aldri før vært i den posisjon at vi kan gå inn i dette arbeidet med den bredde og den tyngde som denne utredningen har gitt, og som dette området faktisk fortjener.

Fremskrittspartiet kunne støttet flere av de grunnlovsforslagene som foreligger i dag, og det er jeg helt overbevist om gjelder alle partier. Når vi velger denne innfallsvinkelen, er det fordi det ville komplisere arbeidet med de brede og viktige kompromissene i neste stortingsperiode hvis vi i dag skulle vedta en del av de forslagene som nå ligger til behandling. Det ville rett og slett gjøre Grunnloven mindre helhetlig og opprydningsarbeidet større i et system som vi nå prøver å få satt sammen, bl.a. gjennom den behandlingen kontroll- og konstitusjonskomiteen har av Menneskerettighetsutvalgets innstilling, hvor det er tverrpolitisk enighet om måten vi nå skal gå frem på for å sikre at vi får til en «pakkeløsning».

Det betyr at vi i realiteten fokuserer veldig sterkt på menneskerettighetene og deres plass i Grunnloven – både i kontroll- og konstitusjonskomiteen og i Stortinget for øvrig – men at det får det litt underlige utfallet ved denne behandlingen at innleggene er ganske korte og konsise, og at vi har en prinsipiell tilnærming til at vi ikke vil gå inn i realitetene i dette før i neste periode. Det er altså ikke fordi vi ikke tar forslagene på alvor – snarere tvert imot tar vi forslagene så alvorlig at vi vil se dem i en sammenheng i neste stortingsperiode. Da er det helt avgjørende, som saksordføreren ga uttrykk for, at vi får disse forslagene i et tilstrekkelig antall alternativer som gjør at Stortinget kan samle seg om disse viktigste menneskerettighetene og deres plass i Grunnloven.

I mellomtiden er det godt å være forsikret om at menneskerettighetenes plass i det norske rettssystemet er særdeles godt ivaretatt gjennom menneskerettighetsloven, som er enstemmig vedtatt i denne sal for ganske mange år siden. Heldigvis vil ikke denne utsettelsen medføre noen realitet når det gjelder menneskerettighetenes posisjon. Men det er viktig at vi tar den debatten grundig; det gjør kontroll- og konstitusjonskomiteen, det gjør Stortinget, og det er derfor vi har den tilnærmingen i de sakene vi har i dag.

Hallgeir H. Langeland (SV) [14:17:30]: Eg takkar saksordføraren for å leggja fram mange gode SV-forslag som Per-Kristian Foss orienterte om.

Eg tek opp forslaga – så eg ikkje gløymer det – som me fremmar åleine eller saman med andre.

Ein kunne sjølvsagt behandla desse forslaga slik som SV ønskte seg – ta f.eks. debattane om bustad, der trur eg mange ville ramla av og ikkje vore med oss i at det skal vera ein grunnlovfesta rett å ha bustad. Mange ville sikkert ha hoppa av, for det ville ha økonomiske konsekvensar for Noreg korleis me skal driva bustadpolitikken. Det er noko av intensjonen frå SV si side, nemleg at i verdas rikaste land – og eit av dei kaldaste – må folk ha tak over hovudet. Ein må ha ein bustad å gå til, og det har ikkje alle i dag. Det meiner SV – eller me som fremmar dette forslaget – er uverdig. Det burde me starta raskare med å rydda opp i, for det er heilt nødvendig for verdigheita til det norske samfunnet.

Lat meg driva med litt politikk i denne saka også. Når me diskuterer f.eks. vikarbyrådirektivet, er ein av grunnane til at SV går imot det, at det er vanskelegare for ungdom å låna pengar i bankane når dei ikkje har fast jobb. Når du skal gå til banken og seia at eg er berre vikar, eg er berre leigd inn og leigd ut, osv. – då får du ikkje det lånet du treng for å byggja bustad. Det er ein viktig premiss for debatten om vikarbyrådirektivet. Og det er viktig for SV at i dette landet, i dette kalde landet – tidvis i alle fall – skal folk ha bustad.

Lat meg òg ta med litt om bustadmarknaden for tida. I mitt eige område, Stavanger, er det slik at mange sjukepleiarar og arkeologar og andre offentleg tilsette som har jobb, seier at dei kanskje må flytta fordi dei ikkje har bustad og bustadmarknaden er så tøff at det rekk ikkje med den lønna dei har, når dei vil skaffa seg tak over hovudet. Det er òg eit perspektiv når økonomien blir slik at folk som jobbar i offentleg sektor, ikkje har råd til ein plass å bu. Det er eit svakheitsteikn som me må fokusera sterkare på framover.

Dei andre forslaga kan eg bruka mindre tid på. Eg tippar gjerne at Venstre bruker litt tid på asylsaka, rett til asyl. Det er ei svært sentral sak for tida, når me har fått fastlagt at me skal ha ein annan praksis frå UDI si side. Direktøren som forsøkte å gå ut med noko anna, er blitt sett på plass – no får ein betre teke omsyn til barna.

Når det gjeld diskriminering av kjønn og minoritetar, synest eg det er litt rart – det kjem sikkert saksordføraren frå Menneskerettsutvalet tilbake til seinare – at me ikkje har eit nordisk grep her. Island, Finland og Sverige har med diskriminering av minoritetar og kjønn i sine grunnlover. Men då får me, når det blir stemt ned i dag, håpa på at ein kjem sterkare tilbake når Per-Kristian Foss legg fram si innstilling om det totale biletet, som blir veldig spennande, og der ein verkeleg kjem til å få nokre gode debattar, trur eg, om slike sosialpolitiske og verkeleg politiske spørsmål som kan få økonomiske konsekvensar, kjem inn i Grunnlova. Det ville vera viktig for SV.

Presidenten: Representanten Hallgeir H. Langeland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:21:38]: La meg starte med å si at Kristelig Folkeparti langt på vei vil støtte flertallet i komiteen, idet vi henviser til Menneskerettighetsutvalget og det arbeidet vi skal gjøre når det gjelder mange av de sakene vi har til behandling i dag. Vi kommer heller ikke til å bifalle alle disse sakene, men ser fram til å debattere dem i en større sammenheng gjennom det som Menneskerettighetsutvalget har lagt fram, og som komiteen kommer til å jobbe videre med. Vi har allikevel fremmet vårt eget grunnlovsforslag om vern av liv, som vi inviterer Stortinget til å ta stilling til allerede i dag, dvs. at vi ønsker å få den realitetsbehandlet, selv om jeg også ser fram til å fortsette den debatten i kommende periode i forbindelse med Menneskerettighetsutvalget, der altså retten til liv er tatt med som et av forslagene vi skal diskutere. Men som sagt ønsker vi å fremme vårt forslag om vern av liv, og det er dette forslaget jeg kommer til å konsentrere meg om i mitt innlegg her i dag.

Kampen om å grunnlovfeste retten til liv hører jo til Kristelig Folkepartis kjernesaker. Ved flere anledninger har vi stilt oss bak forslag til en egen grunnlovsbestemmelse som fastslår menneskeverdets ukrenkelighet og alle menneskers rett til liv og legemlig integritet. Retten til liv og menneskeverd er det bærende grunnprinsipp i vår kulturarv. Som en naturlig følge av det burde det også, etter vårt syn, vært nedfelt i vår grunnlov – ikke minst skulle dette være naturlig i en tid der vi opplever at menneskelivet er mer utsatt enn noen gang.

For ca. tusen år siden ble kristenretten innført i Norge. Den banet veien for et nytt menneskesyn, og med det skjedde det en markert oppgradering av menneskeverdet. Gjennom tiden ble dette synet på mennesket videreutviklet – vi vil kanskje si kvalitetssikret og aktualisert – i møte med nye utfordringer. Dette er en prosess som fortsatt pågår. Denne forståelsen av hva et menneskeliv er, legger til grunn at alle har samme ukrenkelige verdi, uavhengig av funksjonsdyktighet, kjønn, tro, alder, sivil status eller etnisk opprinnelse. Disse verdiene er også sentrale elementer i Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948 og andre internasjonale konvensjoner, men så langt – i 2012 – har det altså ikke vært stemning her på Stortinget for å nedfelle dem i den norske grunnloven. Men som sagt ser jeg fram til den debatten vi skal ha om dette temaet når vi behandler Menneskerettighetsutvalgets forslag om å grunnlovfeste retten til liv. Det kommer vi tilbake til da.

I 1994 vedtok riktignok Stortinget en ny paragraf 110 c, som sier:

«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.»

Det er det nærmeste man kommer, foreløpig, når det gjelder dette med å grunnlovfeste retten til liv.

Kristelig Folkeparti og undertegnede tviler ikke på at retten til liv og legemlig integritet har stor oppslutning i det norske folk – også her i Stortinget. Om vi spurte, ville vi sikkert fått bekreftet at alle betrakter retten til trygghet for liv og legeme som fundamentalt. Ingen vil protestere mot en slik tanke. Nei, faren er snarere at vi tar disse verdiene som en selvfølge. Men på dette området vet vi at intet er selvfølgelig. Ser vi rundt oss, må vi erkjenne at menneskelivet er mer truet enn noen gang. Bruken av vold øker, både i vårt samfunn og andre steder. Terrorhandlinger har også rammet oss. Vi er vitne til rasisme, etniske konflikter, menneskehandel og slaveri. Vi føler alle en uro for at ideologier som svekker respekten for liv og menneskeverd, skal få feste seg, særlig hos den oppvoksende generasjon. I en slik situasjon burde det ikke være noen grunn til å legge mindre vekt på respekten for liv og menneskeverd enn før – snarere tvert imot.

Kristelig Folkeparti mener imidlertid at vi mer enn noen gang trenger en faneparagraf i vårt mest fundamentale lovverk, som løfter retten til liv høyt – ikke fordi en slik paragraf alene vil føre til så mye konkret på kort sikt, men fordi den for framtiden vil være et viktig signal til påminnelse for alle og enhver, og ikke minst for lovgiverne, om hvilke grunnleggende verdier vårt samfunn og vårt lovverk skal bygge på.

Vårt samfunn blir mer og mer komplisert. Ikke minst gjelder dette på det teknologiske området. Forskerne viser stadig fram sine nyvinninger. Dette gjelder også den medisinske forskningen, og en del av denne forskningen foregår i grenselandet mellom liv og død. Bioteknologiloven utfordrer oss stadig. Stadig blir det viktigere å finne den rette balansen mellom etikk og teknikk, og i debatten om tidlig ultralyd utfordres vi også til å ta den store debatten om sorteringssamfunnet. Bioteknologiloven gir oss muligheter og kan gjøre mye for mennesker. Disse mulighetene skal vi også gripe, og vi skal gripe dem samtidig som vi tar hensyn til at bioteknologien også rører ved verdier som er sentrale for samfunnet vårt – menneskets verdi og et samfunn med plass til alle.

Retten til liv er den mest grunnleggende av alle menneskerettigheter. Respekten for menneskeliv og menneskeverd er også helt grunnleggende for vår egen kulturarv. Dette er selve bærebjelken i vårt verdisyn. Vår kultur er bygd på at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av funksjonsdyktighet, alder, kjønn, sivil status og etnisk opprinnelse. Denne retten har preget både lovgivningen og etiske normer i vårt land. Mennesket har krav på både menneskeverd og liv, fordi det er et menneske.

Dette er utgangspunktet for vår holdning til tendensen vi i dag ser til et begynnende sorteringssamfunn. Den medisinske utviklingen har gjort at man stadig står overfor nye problemstillinger, både i livets første fase og ved livets slutt. Stadig flere sykdommer kan fastslås allerede på fosterstadiet. Med en stadig mer avansert fosterdiagnostikk åpnes det for å sortere bort barn på grunnlag av kjønn eller funksjonshemninger. Det reises også mange vanskelige etiske dilemmaer rundt avslutningen av livet, f.eks. om hvor lenge en behandling skal fortsette, og uten en lov som konkret verner livet, kan faren være at det blir gjort kvalitative vurderinger av menneskeverdet. Det er en utvikling jeg vil advare mot.

Jeg vil avslutte der jeg begynte, med å si at for Kristelig Folkeparti er kampen for grunnlovfesting av retten til liv et kjernespørsmål. Jeg er fullt klar over at vi ikke får tilslutning denne gangen heller. Det får vi leve med, men vi vil håpe at det finnes politikere også i kommende perioder som til tross for manglende tilslutning vil heise fanen for den mest fundamentale av alle verdier, nemlig retten til liv og menneskeverd. Uansett er det viktig at også framtidige aktører i det politiske liv blir konfrontert med disse spørsmålene og må ta stilling til dem.

Jeg tar opp det forslaget som Kristelig Folkeparti har fremmet i denne saken.

Presidenten: Da har representanten Geir Jørgen Bekkevold tatt opp det forslaget han refererte til.

Trine Skei Grande (V) [14:30:24]: La meg først begynne med å si at Venstre nok kommer til å støtte mange av forslagene som handler om å inkorporere menneskerettighetene i Grunnloven, og vi kommer nok til å støtte mye av den prosessen, slik saksordføreren har beskrevet den. Men vi har likevel valgt å løfte fire av våre primære forslag her i dag, fordi vi mener de er viktige og riktige, og vi mener at de ikke trenger å vente.

Det første forslaget er om ytringsfrihet knyttet til kritikk av og diskusjon om religion. Bakgrunnen for det forslaget, skjønner sikkert presidenten, har utgangspunkt i at det i løpet av de siste årene faktisk har blitt reist en debatt om hvorvidt ytringsfrihet også gjelder kritikk av religion. Det har blitt reist en debatt om hvorvidt det er lov å tegne karikaturer av religiøse personer i andres religioner. For Venstre er det viktig å befeste i Grunnloven ytringsfrihetens ukrenkelighet, også når det gjelder diskusjonen om religion. Derfor opprettholder vi forslaget som vi fremmet i forrige periode.

Det andre forslaget vi opprettholder, er retten til å søke asyl. Det er ikke retten til å få asyl, selvfølgelig, men retten til å søke asyl, som er en menneskerett. Vi opplever stadig vekk, også i norsk debatt, at det er en rettighet som skal legges ut til lokal folkeavstemning, eller som skal stoppes av andre hensyn. Retten til å levere en søknad om asyl er en grunnleggende menneskerett, og ikke en rettighet som skal legges ut til lokal folkeavstemning eller hvor det foretas andre typer innskrenkninger. Derfor mener vi det er en menneskerettighet som bør ligge i Norges grunnlov.

Det tredje forslaget som vi velger å opprettholde, er også preget av debatten og av det som jeg mener utfordres stadig vekk, nemlig privatlivets fred. Vi hadde i fjor en opphetet debatt i denne salen knyttet til datalagringsdirektivet, og jeg mener det er viktig at parlamentet sier noe om hvilke grunnleggende rettigheter norske borgere har når det gjelder å ha et privatliv, og at det privatlivet skal vernes. Jeg merker meg også at det er en del av det Menneskerettighetsutvalget har lagt fram, og jeg håper intenst at noen av de formuleringene som ligger i det forslaget, vil kunne skape et grunnlovsmessig flertall i neste periode.

Det fjerde, og siste, forslaget som vi har valgt å opprettholde, gjelder det å grunnlovfeste rettssikkerhetsgarantiene. Det er egentlig rart at det ikke står i vår grunnlov, for det er en ganske grunnleggende del av menneskerettighetene og av vår statsorganisering. Men det er også en rettighet som stadig vekk blir diskutert, og som settes under press. Derfor ønsker vi også å opprettholde det forslaget.

Jeg skal ikke kommentere alle de andre forslagene som ligger her, sjøl om jeg må uttrykke en viss skepsis til SVs forslag om rett til bolig, i forhold til hvor mange av de sosiale rettighetene våre som skal grunnlovfestes, og hvor mange av dem som skal lovfestes på andre områder, og hvilken praksis en slik type lovfesting faktisk vil føre til.

Jeg mener at det ligger mange gode forslag her når det gjelder vern mot diskriminering på grunn av kjønn og av minoriteter, og det ligger mange gode forslag fra Lønning-utvalget, så vi ser slik sett ikke noen grunn til at det forslaget opprettholdes.

De fire forslagene vi vil ha til votering, gjelder ytringsfrihet – basert på kritikk av religion – retten til asyl, privatlivets fred og de grunnleggende rettssikkerhetsgarantiene. Disse forslagene ønsker Venstre å stemme for ved denne behandlingen, og jeg tar dem hermed opp.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:35:05]: I forrige periode fremmet jeg, sammen med representanten Dagfinn Høybråten, representanten Laila Dåvøy og representanten Åse Gunhild Woie Duesund, forslag om endringer av § 95 a i Grunnloven, vern av liv. Jeg ønsker i dette innlegget å gå litt inn i realiteten av dette forslaget fordi Kristelig Folkeparti løfter denne saken, til tross for den enigheten som er i kontroll- og konstitusjonskomiteen om også å komme tilbake til disse sakene i neste periode.

Det synes å være bred enighet om at respekt for liv og menneskeverd er grunnleggende verdier i vårt samfunn. Med det utgangspunktet kan det synes litt paradoksalt at flertallet avviser å grunnlovfeste retten til liv, for retten til liv er jo den mest grunnleggende av alle menneskerettigheter. Hva ville da være mer naturlig enn at denne retten ble en del av grunnloven vår?

Som menneske har vi en egenverdi, nettopp i kraft av å være et menneske. Ingen av oss har gjort oss fortjent til denne, den er gitt oss. Med mitt syn på mennesket, på samfunnet og på naturen er dette perspektivet helt grunnleggende. Dagens grunnlovsforslag fra Kristelig Folkeparti berører den mest fundamentale rettigheten av dem alle – retten til liv. Alle andre rettigheter avhenger av denne. Kanskje er det nettopp dette perspektivet – det at vi snakker om den mest grunnleggende rettighet – som gjør denne debatten så viktig.

Utgangspunktet for Kristelig Folkepartis politikk er at alt menneskeliv har samme uendelige verdi. Dagens forslag dreier seg om retten til liv i alle livets faser – fra starten, ved unnfangelse, til en naturlig død. For oss starter livet ved unnfangelsen, allerede da blir alt dannet som siden blir det mennesket som vokser, som utvikler seg, og som til slutt en dag skal dø. Det er det samme individet som i alle livets faser har krav på å bli møtt med respekt og verdighet. Med en lovfestet rett i Grunnloven vil vi også med tydelighet vise vårt syn på mennesket.

Som politiker er jeg verdiorientert og ikke systemorientert. Jeg er derfor opptatt av at det ikke må skje noen instrumentalisering av mennesket, da jeg finner en slik tankegang problematisk i forhold til selve menneskeverdet. Med dagens rivende utvikling innen bioteknologi mener jeg det er nødvendig å drøfte, reflektere, ja, kanskje stoppe litt opp og tenke over menneskets stilling. Vi må ikke bare se muligheten som bioteknologien gir oss, men også ta inn over oss den skjøre linjen som er mellom etikk og teknikk. Med dagens sterke betoning av retten til liv vil selve livet stå sterkere i møte med teknologien.

Grensen mellom når et barn som fødes for tidlig, kan leve opp, og når det ikke har mulighet til det, blir stadig mindre. Ja, den siste tids debatt om senaborter der aborterte fostre blir lagt bort for å dø, mens man i naborommet prøver å redde et barn på omtrent samme alder, har vist dette med all tydelighet. Dette er et dagsaktuelt eksempel, men også debatten rundt livshjelp er et eksempel på at det dreier seg om menneskeverdet.

Kristelig Folkeparti ønsker et samfunn med plass til alle. Det er et samfunn der alle mennesker har samme verdi, samme menneskeverd. Menneskeverdet er ikke betinget av kjønn, hvor vi kommer fra, vår alder, vår seksuelle legning eller funksjonsdyktighet. Menneskeverdet gjelder oss alle. En grunnlovfesting av retten til liv ville understreket menneskeverdets betydning i enda sterkere grad enn det er i dag. Kanskje det nettopp er det vi trenger i et samfunn som går raskere og raskere framover.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 6–12.