Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 55 minutter, Fremskrittspartiet 35 minutter, Høyre 25 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 5 minutter.

Presidenten vil videre foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne i hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Det blir videre foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Anette Trettebergstuen (A) [09:06:29]: (ordfører for sak nr. 2): Vi behandler i dag tidenes første stortingsmelding om tilstanden i norsk arbeidsliv. Ikke overraskende viser tilstandsbeskrivelsen i meldingen at arbeidsforholdene er bra for de aller fleste i Norge. Flere går på jobb i Norge enn i noe annet land. Vi har rekordhøy sysselsetting – også blant kvinner. Det norske arbeidslivet er relativt inkluderende, sammenliknet med andre land. Den jobben vi går til i Norge, er stort sett et godt sted å være. De fleste av oss har ordnede forhold på jobb, en arbeidstid som er godt tilpasset familielivet og det sosiale livet, og vi har mulighet til å påvirke egen arbeidshverdag. Den norske arbeidsmiljøstandarden er altså høy i et internasjonalt perspektiv.

Det at vi lykkes så godt i Norge, er ingen selvfølge. Det er et resultat av bevisste politiske valg og en politisk kamp. Den norske samfunnsmodellen er unik, og den gjør at vi er i toppsjiktet internasjonalt når det gjelder det å kunne kombinere jevn inntektsfordeling, velferd for alle, konkurranseevne og nyskaping. Derfor ser også verden til oss. Sterk arbeidsmiljølovgivning, fagforeninger og et godt trepartssamarbeid er med på å sikre dette.

Det er heller ikke gitt at kvaliteten på det norske arbeidslivet skal holdes god for all framtid. Nei – det krever fortsatt politiske valg og politisk kamp for å kunne videreutvikle og forbedre det norske arbeidslivet i møte med nye utfordringer. Derfor fører Arbeiderpartiet en framtidsrettet arbeidslivspolitikk basert på en mer inkluderende arbeidslinje. Vi ivaretar og tar med oss det som fungerer, samtidig som vi ser framover og finner nye løsninger på nye utfordringer i et arbeidsliv i endring.

Selv om det store bildet er at det ser veldig bra ut på de fleste områder, har vi store utfordringer framover. Vi har utfordringer knyttet til arbeidskraft i årene som kommer. Derfor fornyer og moderniserer regjeringen arbeidslinja hver eneste dag for å få flere med i arbeidslivet. Det er dette de store reformene vi har innført, handler om, som pensjonsreformen, Nav-reformen, uførereformen, jobbstrategien, Kvalifiseringsprogrammet og en ny og forsterket IA-avtale. Alt dette handler om å få flere hender i arbeid, å gi folk muligheter til å delta og å gi folk muligheter til å delta lenger. Dette er avgjørende for å sikre velferden vår framover.

Det norske arbeidslivets tre største utfordringer dreier seg om utstøting, ufrivillighet og useriøsitet. Vi har et arbeidsliv som i for stor grad støter folk ut. Selv om uføreandelen i befolkningen ikke øker, er det for mange som ender opp som langtidssykmeldte og går over på uføretrygd, uten at de hadde trengt å havne der. Bak hver person som ender opp på uføretrygd, er det en unik historie. Ethvert menneske som ender opp på uføretrygd, som helt eller delvis kunne ha jobbet, er én for mye. Med tidligere og bedre oppfølging og forebygging kan vi unngå at de havner der. Når de som havner der, kunne unngått det gjennom tidligere innsats, er det sløsing med menneskelige ressurser, og vi vet veldig mye om hvem som ender der: Det er mange kvinner fra tradisjonelle omsorgsyrker der det fortsatt er tunge løft, ubekvem arbeidstid, mye deltid og mye nattarbeid; det er damer som sliter seg ut. Og det er unge – som står for mye av økningen i uføreandelen. Det er muskel- og skjelettplager, og det er psykiske lidelser.

Arbeidslivsmeldingen viser også at det norske arbeidslivet er av det mest arbeidsintensive sammenlignet med arbeidslivet i EU-landene. Alt dette er med på å støte folk ut. Hva gjør vi med det? Jo, noen av reformene for å følge opp bedre og hindre at folk faller ut, var jeg innom i stad. IA-arbeidet er avgjørende. Den nye avtalen er forsterket, regjeringen har satt inn nye tiltak, og vi ser allerede resultater: Sykefraværet synker; det går ned og har ikke vært lavere på lenge. Det lover godt for framtiden.

Men vi vil videre for å hindre utstøting. Tidlig innsats og forebygging er nøkkelen. Vi vil bl.a. ha en ny ungdomsgaranti, som setter inn innsatsen mot unge tidligere.

Skal vi forebygge utstøting, er vi også nødt til å ha arbeidstidsordninger som gjør det mulig å stå i arbeid lenge, og som gjør det mulig å kombinere familie og barn med arbeid. Arbeidstidsordningene ivaretar hensynet til den ansatte, hensynet til bedriftene og til samfunnets behov. De setter rammer for hvor mye en kan jobbe, men gir utstrakte muligheter til ulike tilpasninger og unntak til beste for nettopp de ansatte og bedriftene som ønsker det.

Dagens ordninger har vært helt avgjørende for at vi har høy kvinnelig yrkesdeltakelse. Dagens ordninger er moderne, og de er fleksible. I behandlingen av meldingen går opposisjonen igjen til angrep på ordningene. Under dekke av å skulle modernisere skal arbeidsgiver igjen få mer makt på bekostning av arbeidstaker. Det er ikke moderne politikk. Det er umoderne politikk, som vi har brukt tiår på å forhandle oss bort fra.

Arbeiderpartiet er opptatt av å ha et moderne og fleksibelt arbeidstidslovverk, tilpasset den virkelige verden og folks behov. Vi endrer det gjerne, men det gjør vi basert på reelle fakta og behov og aldri på et dogmatisk ønske om ene og alene å flytte på viktige maktforhold i arbeidslivet.

Vi har også et arbeidsliv der vi ser at enkelte bransjer preges av stor useriøsitet, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Regjeringen har ført en aktiv kamp mot sosial dumping siden 2005. Vi har gjennomført to handlingsplaner og en rekke tiltak for å sikre skikkelige lønns- og arbeidsforhold. Disse handlingsplanene er nå evaluert av Fafo, som sier at innsatsen har fungert. Men vi vil videre. Derfor gir vi nå i meldingen også Arbeidstilsynet sterkere verktøykasse. Derfor har vi også varslet en stor konferanse til høsten og en ny offensiv mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet inn mot 2013. Det er trist å se at høyresiden i denne saken, og i neste, som vi behandler i dag, som vanlig vegrer seg for å ta tak i nye utfordringer og møte dem med nye tiltak, og at de fortsatt ikke vil være med på å innføre nye tiltak mot sosial dumping.

Den neste store utfordringen vi står overfor i det norske arbeidslivet, og som vi også adresserer i meldingen, er ufrivilligheten i arbeidslivet. Det handler selvsagt om en stor andel ufrivillig deltid, det handler om midlertidig ansatte, og det handler om de særlig uavhengige. Deltidsarbeidet er et gode for de fleste som jobber deltid. Ingen er imot all deltid. Det er den utfrivillige deltiden vi må til livs. Altfor mange, og kvinner spesielt, blir gående på små stillingsbrøker gjennom store deler av livet. Derfor kommer vi i meldingen med et nytt krafttak mot ufrivillig deltid, med en rekke forslag som vil kunne gi flere muligheten til å jobbe heltid. Det er ikke noen hokuspokusforslag som vil gjøre at vi får bukt med den ufrivillige deltiden alene, men vi gjør nå det vi kan med lovverket for å bidra. Partene i arbeidslivet, lokalpolitikerne og den enkelte bedrift har et stort ansvar, og det gjøres også enormt mye bra arbeid og mye god organisering lokalt for å få til mer heltid.

En annen utfordring vi også tar opp i meldingen, handler om de midlertidig ansatte og andelen særlig uavhengige. Jeg er glad for at hele komiteen, etter innspill i høringen, ønsker en gjennomgang av de såkalt særlig uavhengige. Men igjen konstaterer jeg at de gamle, klassiske skillelinjene mellom regjeringspartiene og opposisjonen er tydelige: Der vi ønsker å regulere og begrense bruken av midlertidighet, fremmer opposisjonen igjen de gamle forslagene om å åpne opp for mer bruk av midlertidige ansettelser.

Arbeiderpartiet har andre og mer framtidsrettede løsninger på arbeidslivets utfordringer. Istedenfor å gå tiår tilbake til arbeidstidsordninger man har forhandlet seg bort fra, og istedenfor å gi dårligere stillingsvern som svar på å få folk i arbeid, velger vi andre strategier. Vi bygger ned barrierene mellom dem som står langt fra arbeidslivet, og arbeidslivet med andre og bedre tiltak. Vi vil sikre fleksibilitet og samtidig gjøre det mulig for flest mulig å stå i arbeid lengst mulig. Vi ønsker en fortsatt kamp mot sosial dumping, for retten til heltid og for et mer inkluderende arbeidsliv. Tilstanden i det norske arbeidslivet er stort sett god, men vi er ikke i mål. Vi har utfordringer, og utfordringene skal vi ta tak i. Men Arbeiderpartiet vil alltid være garantisten for en politikk som kombinerer vekst og innovasjon med skikkelige lønns- og arbeidsvilkår.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [09:16:02]: Regjeringa har hatt stort fokus på ufrivillig deltid, og det er veldig bra. Det er noko Framstegspartiet faktisk også støttar. Men den store utfordringa i framtida er å få fleire som jobbar frivillig deltid, til å jobba meir, og då helst heiltid.

Kva for grep vil regjeringa ta når det gjeld dette?

Anette Trettebergstuen (A) [09:16:25]: Det er hyggelig å høre at representanten i dag sier at Fremskrittspartiet er opptatt av å bekjempe den ufrivillige deltiden. Det reflekteres sjelden i Fremskrittspartiets merknader og voteringer i Stortinget, men jeg er glad for at representanten i dag sier at det skal det bli en endring på.

Som sagt er det mange tiltak som må til for å redusere den ufrivillige deltiden. For å få dette til går vi i dag så langt vi kan gå når det gjelder å bruke lovverket. Så er mye av jobben opp til partene i arbeidslivet. Organiseringen på den enkelte arbeidsplass er også viktig. Men det er ingen tvil om – og det har vi fagbevegelsen med oss på – at denne regjeringen har tatt et krafttak mot ufrivillig deltid. Jeg registrerer også at når det kommer til merknader, og voteringer i Stortinget, er dessverre ikke Fremskrittspartiet med på den kampen.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [09:17:25]: La meg først av alt si at det er bra at sykefraværet går ned. Det har faktisk ikke vært lavere siden Høyre satt i regjering. Så er det i Norge bred enighet om at trepartssamarbeidet er bra. Men av og til kan man jo mistenke at trepartssamarbeidet blir et topartssamarbeid mellom ett parti i den rød-grønne regjeringen og én av arbeidstakerorganisasjonene.

I Klassekampen 6. mars kunne vi lese følgende:

«Regjeringen legger mye vekt på dialog med «partene i arbeidslivet», men snakker mest og best med én part. (…) Det holder ikke å bare snakke med LO.»

Det er ikke en Høyre-representant som sier dette, men en representant for en av de store partene i arbeidslivet, nemlig Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og deres leder Tore Eugen Kvalheim.

Så mitt spørsmål er: Hvordan vil Arbeiderpartiet sikre at trepartssamarbeidet ikke blir til et topartssamarbeid, og gi alle arbeidstakerorganisasjonene den innflytelsen de fortjener?

Anette Trettebergstuen (A) [09:18:27]: Jeg kan forsikre representanten Røe Isaksen om at min og Arbeiderpartiets representanters kalendere er fulle av avtaler med alle partene på arbeidstakersiden i Norge. Det er ikke slik at Arbeiderpartiet og regjeringen kun snakker med LO. Det er et mantra vi hører fra høyresiden hele tiden. Det medfører ikke riktighet. Vi har stor tro på – og stor respekt for – trepartssamarbeidet, men det bør ikke overraske noen at Arbeiderpartiet og LO, som den faglige og politiske delen av arbeiderbevegelsen, har samme mål og en historie som tilsier at vi går i samme retning og har utstrakt kontakt. Men det hindrer ikke like god kontakt og like god dialog med de andre arbeidstakerorganisasjonene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [09:19:25]: Det var mye bra i representantens innlegg.

Det jeg er opptatt av – og som Kristelig Folkeparti ønsker – er en videre utvikling av det gode arbeidslivet vi har i Norge; et bærekraftig arbeidsliv der det skapes nye arbeidsplasser, der det er enkelt å komme inn, der det er et inkluderende arbeidsliv, og der det skapes en god balanse mellom familieliv og arbeidsliv. Dette var representanten inne på, og det er jeg glad for.

Men en av tilbakemeldingene vi har fått, er at det er mange – særlig familier – som ønsker mer fleksible arbeidstider, og som ønsker en liten oppmyking av gjennomsnittsberegningen eller særlig alternativ turnus. Jeg opplever egentlig Arbeiderpartiet som et parti som har vært villig til å diskutere sånne løsninger, men siden 2005 har det låst seg helt når det gjelder dagens arbeidsmiljølov.

Hva er det som gjør at Arbeiderpartiet er så opptatt av at en skal ha det akkurat sånn, og ikke kan diskutere at dette faktisk er noe som arbeidstakerne ønsker, og som vil skape større fleksibilitet og trygghet for mange mennesker?

Anette Trettebergstuen (A) [09:20:28]: Det er riktig at Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha fleksibilitet for arbeidstakere og bedrifter i forhold til arbeidsmiljøloven. Vi diskuterer hele tiden endringer i arbeidsmiljøloven og arbeidstidsbestemmelsene, som her tas opp. Men hvis vi skal gjøre endringer i arbeidstidsbestemmelsene, gjør vi det ut fra reelle behov ute i arbeidsdagen til folk. Vi har meget fleksible arbeidstidsordninger i dag. For eksempel er det sånn at «drømmeturnuser», som representanten tar opp, noen steder mer er normen enn unntaket. Det er fordi ordningen fungerer. Hvis man bruker mulighetene innenfor arbeidstidsordningene og søker om unntak, får man de arbeidstidsordningene man vil ha. Men det er ett viktig prinsipp for oss i Arbeiderpartiet, og det er at den ansatte selv – enten gjennom sin egen stemme direkte opp mot arbeidsgiver eller gjennom tillitsvalgte – skal ha retten til å si nei. Vi tror ikke vi får et bedre arbeidsliv der det blir lettere å få kvinner, eller menn, til å jobbe og kombinere familieliv og barn og arbeidsliv, dersom arbeidsgiver får mer makt til å presse ubekvemme arbeidstidsordninger over på arbeidstakeren.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [09:22:09]: Som den gode omsorgspersonen eg er, og som sjukepleiar, har eg lyst til å hjelpa representanten Trettebergstuen med minnet. Framstegspartiet har lagt fram forslag om høgare lønn til deltidsarbeidarane i helsesektoren. Vi har støtta deltidsprosjekt som regjeringa la fram både i fjor og i år. Samtidig har vi òg sett fokus på deltidsarbeidande over lang, lang tid. Så det var mi kjære omsorg for representanten Trettebergstuen.

Stortingsmeldinga tek for seg utviklinga i arbeidslivet, arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit. Arbeidslivet har endra seg i takt med tida, gjennom teknologi, internasjonalisering og globalisering og når det gjeld livs- og bustadmønster. Arbeidslinja i velferdspolitikken byggjer på at det er ein fordel for den enkelte å ha ei tilknyting til arbeidslivet. Det er mykje som er bra i norsk arbeidsliv, samanlikna med andre land.

Arbeidslivet har endra seg dei siste 30 åra. Endringane frå eit industrisamfunn til eit kompetanse- og teknologisamfunn har utvikla seg raskt.

«Alle skal med», er regjeringas slagord. Men er det slik at vi har eit arbeidsliv der alle får delta, bruka sine evner, talent og sin kreativitet, sitt intellekt eller sine praktiske ferdigheiter?

For nokre grupper er det ikkje slik. Altfor mange står utan arbeid og utan moglegheit til å komma i arbeid. Blant desse potensielle arbeidstakarane finn vi menneske med nedsett funksjonsevne, innvandrarar, ungdom, langtidsledige – blant dei mange med låg eller inga utdanning. Trass i utallege strategiar og garantiar for å få desse gruppene i aktivitet og arbeid har det ikkje hjelpt. Talet på dei som står utanfor, er framleis altfor høgt.

Unge, friske menneske droppar ut av skulen og endar opp som passive mottakarar av sosiale stønader på Nav. Langtidsgarantien for ungdom verkar kanskje akkurat så lenge som dei ulike prosjekta er i gang. Men etterpå er løysinga kanskje personavhengig – på dei ulike Nav-kontora – med tanke på om vegen vidare vil bli bra. Rettleiing og tett, individuell oppfølging må til for å få fleire ut i aktivitet, som igjen kan føra til arbeid eller utdanning. Det handlar om å få fram evner, kreativitet, ferdigheiter og motivasjon til det enkelte individet. Det er der fokuset må liggja, ikkje på systemet og A4-tankegangen, der alle er like. Kvart enkelt menneske har sine unike evner og talent, og det må vi klara å få fram når vi skal få fleire ut i eit aktivitetsløp, som igjen skal føra til ein plass i arbeidslivet.

Arbeidsløysa blant unge i Europa er bekymringsfullt høg, og ho er ikkje dalande, men aukande. Også Noreg har sine utfordringar. Vi får ikkje fleire inn i arbeidslivet ved å stengja ulike grupper ute, slik regjeringas arbeidspolitikk legg opp til. Det er allereie skapt eit A-lag og eit B-lag i arbeidslivet, og vi har ikkje råd til å missa ein heil generasjon fordi vi ikkje forstår kva som rører seg blant dei unge. Vi er avhengige av gode rådgivarar og rettleiarar tidleg i skulen – nokon som faktisk ser og oppmuntrar. Vi er nøydde til å få betre kompetanse innan yrkesrettleiinga og utdanninga i ungdomsskulen og vidaregåande skule. Vi må erkjenna at ikkje alle er like gode teoretisk, men gjennom praktisk læring og tilnærming til faga vil også teoretisk svake kunna bli dyktige fagpersonar innan sitt felt.

Ein rapport gjort ved NHV – Nordiska högskolan för folkhälsovetenskap – i 2011 viser at ei rekkje studium har vist betydelege forskjellar i psykisk helse blant dei som er i arbeid, samanlikna med dei som er utanfor arbeidslivet.

«Arbeidsledighet blant ungdommer utgjør en risiko for psykisk dårlig helse og skaper en ond sirkel som kan føre til at man på lengre sikt havner utenfor arbeidslivet», hevdar dosent Lars Fredén, som forska på området.

I påsken i år var det eit innslag i Danmarks Radio som gjorde inntrykk. Dansk forsking viser at arbeidsledige som har komme seint i gang i arbeidslivet, ligg etter i lønn. I gjennomsnitt ligg dei 50 000 danske kroner etter i lønn, noko som kan utgjera så mykje som opptil 2 mill. kr i eit heilt liv. I tillegg tapar dei både pensjon og kjem seint i gang med etablering. Forskarane meinar at ein mistar ein heil generasjon på grunn av ungdomarbeidsløyse i Danmark. Arbeidsledige danskar fortel at det å vera arbeidslaus har prega dei, sjølv etter at dei har komme i fast arbeid. Dei startar arbeidslivet med å gå arbeidsledige. Dette gjeld ikkje berre for Danmark, det kan like godt vera sånn her i Noreg. Det å vera arbeidsledig gjer noko med eit menneske, det ikkje å føla seg til nytte og kunna få bidra til samfunnet, og å få oppleva å vera økonomisk sjølvhjelpt, gjer noko med sjølvbiletet og sjølvkjensla til eit menneske.

Arbeidsminister Bjurstrøm og statsminister Stoltenberg har teke til orde for å innføra lønnstilskot til arbeidsgivarar som vil tilsetja ungdom som går på arbeidsavklaringspengar. Dette er ein positiv tanke, men kvifor tillèt regjeringa bruk av mellombelse tilsetjingar for nokon grupper, men ikkje for andre?

Framstegspartiet har sagt at det er ein god måte å få fleire inn i arbeidslivet på, nettopp ved å ta i bruk meir mellombelse tilsetjingar. Det er ei moglegheit for dei som ikkje har ein referanse eller har opparbeidd ein cv, til å kunna starta ein stad, til nettopp å kunna få vist seg fram for ein arbeidsgivar.

Arbeid og helse er som hand i hanske. Difor må førebygging, inkludering, arbeidsmiljø og medbestemming vera i fokus i eit pulserande arbeidsliv. Dette påverkar oss resten av livet, i familien, i fritida – og ikkje minst enkeltindividet, i eit samfunn.

Familiemønsteret er òg forandra. Vi har ikkje lenger så mange kjernefamiliar i generasjonsbustader som lever side om side med besteforeldre. Mange har ikkje foreldre i nærleiken, det er fleire oppløyste familiar med aleineforeldre, og som har yrke der arbeidstida ikkje strekk seg frå kl. 8 til kl. 16. Mange av desse ønskjer å ha fleksible ordningar der dei kan avtala med sin arbeidsgivar når dei kan jobba, ut frå sin livssituasjon. Har ein barna kvaranna helg, er det heilt naturleg at ein jobbar mest mogleg den tida ein ikkje har samvær med barna sine, for så å kunna bruka kvalitetstid med barna når ein har fri.

Livet har mange fasar, også når ein går frå å ha omsorg for barn til å ha omsorg for foreldre og andre pårørande. Framleis er mange av desse – kvinner og menn – yrkesaktive, men dei har ei ekstra belasting ved at dei også har teke på seg omsorga for sine nærmaste. Er det då slik at dei skal vera nøydde til å måtta slutta å jobba eller gå ned i stillingsbrøk for å få dette til? Å pleia livstruande sjuke og døyande pårørande vil ofte vera svært krevjande. Mange vil derfor korkje ønskja eller vera i stand til å påta seg oppgåva.

Så kva kjenneteiknar den gruppa yrkesaktive som vel å yta pårørande omsorg for familiemedlemmer i livets sluttfase? I samhøve med Navs rapport nr. 2 av 2012 viser resultata at dei fleste som yter slik pleie, er kvinner. Vi ser også at gjennom 2000-talet har dei fleste vore i alderen 30–49 år. I 2011 utgjorde denne aldersgruppa halvparten av dei kvinnelege pleiepengemottakarane. Delen av mottakarar er likevel aukande blant kvinner 50 år og eldre, og var i 2011 komen opp i 47 pst. Denne utviklinga kan delvis vera ein konsekvens av at levealderen held fram med å auka, og at det derfor særleg er personar over 50 år som no opplever at foreldre og ektefellar fell frå. Ei anna årsak kan vera, i samhøve med SSB sine vurderingar, at stadig fleire kvinner i aldersgruppa over 50 år er yrkesaktive, og at dei derfor i mindre grad enn tidlegare kan yta denne omsorga ulønna. Elles er det òg blant mannlege pleieytarar slik at aldersgruppa 30–49 år er størst. Det er derfor nødvendig å ha eit arbeidsliv som legg til rette for dei ulike livsfasane som ein arbeidstakar er gjennom, særleg dersom vi ønskjer at fleire skal jobba lenger, og at fleire skal vera i arbeid. Det eine heng saman med det andre, og det er viktig å kunna sjå heilskapen.

Framstegspartiet er ikkje imot eit regulert arbeidsliv, og vi har respekt for dei lovane og reglane som er inngått. Vi meiner derimot at det er feil å regulera i hel arbeidslivet på ein slik måte at ein ikkje har moglegheiter til fleksibilitet for å få til gode tilpassingar mellom den enkelte arbeidstakaren og arbeidsgivaren.

Vi veit at ca. 70 pst. av arbeidstakarane ynskjer å arbeida frivillig deltid, og det skal vi respektera. Det er mange som vil arbeida mindre i periodar – av ulike årsaker. Dessutan har vi over 70 000 personar med nedsett funksjonsevne som ikkje kan bidra, og som ikkje får lov til å bidra, for det er ikkje nok moglegheiter for dei, men svært mange ynskjer det. Vi kan ikkje pressa alle som arbeider deltid, til å arbeida heiltid, for da ville vi samtidig støyta arbeidstakarar som ikkje er i stand til å yta full arbeidsdag, ut av arbeidslivet.

Det vi veit, er at det er gjennomført ei rekkje undersøkingar der kvinner og menn blir spurde om sine preferansar for arbeidslivet og kvifor dei arbeider deltid. Eit gjennomgåande funn er at mange kvinner ynskjer å arbeida deltid, og mange er nøgde med den stillingsprosenten dei har. Ein viktig grunn til dette er private forhold, som familieplikter og fritid. Deltid ser altså ut til å vera ei føretrekt arbeidstid for mange kvinner i helse- og omsorgssektoren. Mange kvinner jobbar også deltid fordi familien faktisk har råd til det.

Når regjeringa vil lovfesta retten til heiltid, er det for å få ned den ufrivillige deltida, blir det hevda. Men er dette løysinga på det ufrivillige deltidsarbeidet? I helse- og omsorgssektoren ser vi i mange tilfelle at det løyser seg, nettopp fordi ein får til individuelle avtalar som passar for den enkelte arbeidstakar og arbeidsgivar lokalt. I dei tilfella der det er teke kontakt med verksemdene for å høyra korleis dei har klart å få ned ufrivillig deltidsarbeid, viser det nettopp at mange arbeidstakarar ikkje ynskjer å gå opp i stillingsbrøk. Det finst gode eksempel på at det går an å løysa dette på ein god måte. Som eksempel vil eg nemna Haukeland sykehus i Bergen som har begynt med såkalla trainee-stillingar, der ein får faste, fulle stillingar, men ein må arbeida på ulike avdelingar. Der seier dei óg at innan seks månader, for dei som går ufrivillig deltid, vil ein finna heiltidsstillingar for dei som ynskjer det.

Den 11. mai 2010 hadde Dagens Næringsliv ein artikkel om Skien kommune, der eit prosjekt måtte stoppast fordi Fagforbundet viste til arbeidsmiljøloven og reglane om normalarbeidsdagen. Prosjektet ville ha gitt 275 tilsette i helsesektoren høgare stillingsbrøk. Det blir vist til dei ordningane som enkelte kommunar har prøvt ut med alternativ turnus. Desse har vist positive resultat både for brukarar, arbeidstakarar og arbeidsgivarar.

Fagforeininga har i dag «vetorett» gjennom arbeidsmiljøloven og kan setja foten ned ved lokale avtalar som går ut over normalarbeidstida. Med dette vil den lokale styringsretten innskrenkast, og ein får ikkje til gode løysingar for den enkelte arbeidsgivar lokalt, der det er einigheit frå alle partar.

Arbeidslivsmeldinga tek også for seg uverdige arbeidsforhold i arbeidslivet. Framstegspartiet vil ikkje ha arbeidsforhold der arbeidstakar blir behandla dårleg og uverdig, der ein hentar inn utanlandsk arbeidskraft eller for den saks skuld norsk arbeidskraft som arbeider svart utan noka form for sikkerheit. Vi har støtta mange av tiltaka som regjeringa har foreslege, men vi er ikkje einige i definisjonen som regjeringa bruker på sosial dumping, der omgrepet er utvatna og har mista si betydning – slik det blir brukt i dag. Det er ikkje slik at ein har dårlege arbeidsvilkår fordi ein ikkje er underlagd ein tariffavtale eller har låg lønn.

Eit moment som nesten er fråverande i meldinga, er kor viktig det er med god leiing. I den årlege undersøkinga European Employee Index slår ein fast at dei norske leiarane er i verdsklasse på den mjuke sida av leiarrolla. Dette er vel og bra på overordna leiing. Når det gjeld evna til å skapa prestasjonskulturar, klare mål og tydelege tilbakemeldingar, er ein av tre medarbeidarar misnøgde med leiaren sin. Dette må vi ta på alvor. Dårleg leiing støyter menneske bort frå arbeidslivet. Ein blir usikker, føler utryggleik og blir ikkje inkludert. Dette fører igjen til sjukefråvær og i neste stadium uføretrygd. Når så mange som 100 000 leiarar her i landet manglar grunnleggjande kunnskapar om og evne til å utføra god leiing, som har så stor betydning, har vi store utfordringar – 100 000 leiarar og ein av tre arbeidstakarar er misnøgde – det er alvorleg. Dette burde ha vore lyfta opp og ikkje minst blitt gjort noko med. Spesielt i det offentlege har ein vanskar med å få gjort noko med det, og der er kanskje problemet størst.

Når ein i dag ser avisoverskriftene som seier at 15 pst. av arbeidstakarane føler seg mobba, er det verkeleg noko ein bør gripa fatt i – og som ein finn lite om i denne meldinga.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Frøydis Elisabeth Sund (SV) [09:34:42]: Jeg vil ganske enkelt høre noe om hvordan Fremskrittspartiet mener vi skal organisere arbeidslivet framover. Høyresiden snakker om at det er behov for å svekke arbeidsmiljøloven, slik at det kan bli mulig for arbeidsgivere å pålegge folk å jobbe lengre dager, ikke bare at det skal være mulig for arbeidstakere å velge å kunne jobbe lenger, men arbeidsgiver kan pålegge å arbeide lengre dager.

Da spør jeg: Betyr det 14-timersdager, 12-timersdager eller kanskje 16-timersdager? Hvordan mener Fremskrittspartiet at det skal være mulig å kombinere med et familieliv, med å hente i barnehage og med å kombinere med fritid – dersom man blir pålagt å jobbe så lange dager som det Fremskrittspartiet skisserer i forhold til at de vil svekke arbeidsmiljøloven?

Laila Marie Reiertsen (FrP) [09:35:33]: Eg har lyst til å snu det litt opp ned. Eg vil seia at kanskje blir det kortare dagar. Vi har sagt at vi vil setja ned ein arbeidstidskommisjon som vil sjå på ulike måtar å ha eit fleksibelt arbeidsliv på, ikkje minst i forhold til arbeidstakar, som bl.a. er i tidsklemme, og som kanskje ynskjer å få kortare dagar den eine veka og lengre dagar den andre veka. Det er å tilpassa enkeltindividet, noko vi synest er veldig positivt.

Thor Erik Forsberg (A) [09:36:18]: Adgangen til midlertidige ansettelser har lenge vært en stridens kjerne, også i forbindelse med stortingsvalget i 2005. Etter at den rød-grønne regjeringen vant valget og reverserte Bondevik-regjeringens forslag til frislipp av midlertidige ansettelser, sa Fremskrittspartiets Robert Eriksson i Stortinget i 2005:

«Jeg synes det er sterkt beklagelig at Regjeringen innskrenker adgangen til midlertidige ansettelser. Jeg registrerer at næringslivet selv mener at det helt klart vil skade sysselsettingen generelt»

Videre sier representanten Eriksson:

«Jeg har tillit til at næringslivet selv, som opererer i markedet, er best til (…) å se hvilken type sysselsetting og fleksibilitet vi trenger, og hva som også vil gagne de ansatte»

I lys av de nær 300 000 arbeidsplassene som er skapt siden 2005: Hvor godt synes representanten Reiertsen at disse påstandene holder vann i dag?

Presidenten: Presidenten vil minne representanten Laila Marie Reiertsen på å fremme forslag.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [09:37:28]: Eg tek opp dei forslaga som Framstegspartiet står åleine om, eller er medforslagsstillar til. For meg blir det litt feil å kommentera min eigen kollega sine utsegner frå ein god del år sidan. Eg kan berre snakka for meg sjølv.

Eg meiner framleis at midlertidige tilsetjingar er veldig bra å bruka der det er moglegheit for det. Sjølvsagt har vi som mål at det skal vera fast tilsetjing, men vi har eit arbeidsliv og eit næringsliv som ofte er ute etter folk til prosjekt. Dei har andre moglegheiter når det gjeld det økonomiske, dei må sjå på det økonomiske i forhold til å få arbeidsplassar på sikt og ikkje minst det å sleppa andre grupper til i samfunnet. Det er veldig positivt det regjeringa no gjer, med nettopp desse midlertidige tilsetjingane for enkelte grupper. Det synest eg er veldig bra for å få flest mogleg ut i arbeidslivet.

Presidenten: Representanten Laila Marie Reiertsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Thor Erik Forsberg (A) [09:38:14]: Representanten Reiertsen vil ikke kommentere dette, og det kan jeg godt forstå.

Men til stadighet bruker man en argumentasjon for å slippe til denne midlertidigheten i stadig større omfang i det norske arbeidslivet, for å slippe til utsatte grupper på arbeidsmarkedet. Hvilken dokumentasjon, hvilket hold i disse argumentene, kan representanten selv vise til, når det er et så dramatisk virkemiddel, som vil bety utrygghet for de mange?

Laila Marie Reiertsen (FrP) [09:38:48]: Eg trur det handlar om å snakka litt med folk rundt omkring. Eg har vore i arbeidslivet sjølv, og eg veit om folk som har kome inn på midlertidig tilsetjing. Dei har fått vist seg, dei har fått brukt evnene sine, dei har sett at dette er deira sjanse. Det har ført til at dei faktisk har fått fast tilsetjing – sjølv om bedrifta faktisk ikkje hadde tenkt å oppretta nokon faste stillingar fordi dei først ville sjå utviklinga. Men dette har faktisk resultert i faste stillingar, og det gleder meg svært, og derfor har eg slik tru på det.

Presidenten: Da er replikkordskiftet avsluttet.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [09:39:44]: Det er fullt mulig å ha en gjennomideologisert debatt om norsk arbeidsliv, eller om arbeidsliv generelt, for den saks skyld. Det er det også mange som har forsøkt seg på tidligere – både politikere, forskere og filosofer. Det har til og med vært bygget verdensimperier med utgangspunkt i filosofiske og teoretiske betraktninger rundt arbeidslivet, om det som man kalte det objektive motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital.

Vi kan vel si at som på de fleste andre områder viser norsk arbeidsliv i dag at Karl Marx både tok – og tar – feil. Det er mange, mange tiår siden – lenge før noen av oss her i salen levde – at vi hadde et arbeidsliv i Norge som var preget av motsetningen mellom arbeid og kapital. Det var også et arbeidsliv som var preget av konflikt, streik, uro og sosiale spenninger. Et markant skifte kom med hovedavtalen i 1935. Da gikk arbeidslivet i Norge over på den veien som har ført til dagens samarbeidspolitikk.

Når man diskuterer arbeidsliv, tror jeg det er fornuftig, og ærlig, å ta utgangspunkt i arbeidslivet slik det faktisk er i dag. Av og til hører vi – særlig fra deler av den radikale venstresiden – at norsk arbeidsliv generelt blir stadig mer brutalisert. Det stemmer ikke! La meg slå fast at det fortsatt finnes problemer i arbeidslivet. Det er områder – om enn små – hvor det fortsatt finnes uakseptable lønns- og arbeidsvilkår. Men det store bildet i norsk arbeidsliv er ikke brutalisering, men at arbeidslivet er godt. Det bekreftes av tall fra YS’ arbeidslivsbarometer. Det bekreftes av tall fra Statistisk sentralbyrå, av Statens arbeidsmiljøinstitutt og av regjeringens arbeidslivsmelding. Ni av ti norske arbeidstakere er fornøyd med jobben sin. Bare tre prosent er misfornøyd.

Norsk arbeidsliv er også godt organisert, og det har sannsynligvis også noe å gjøre med at norsk arbeidsliv er godt. Vi har en høy organisasjonsgrad blant arbeidstakere, og vi har en enda høyere organisasjonsgrad blant arbeidsgivere. Vi har også organisasjoner som tenker helhetlig og ikke bare på særinteresser. Det er viktig, og det har sannsynligvis noe å gjøre med at vi har store, brede sammenslutninger i Norge og ikke små, isolerte fagforeninger. Dette er viktig, og det er en verdi vi skal ta vare på i det norske arbeidslivet.

Jeg tror også – og det er god grunn til å tro det, for det er godt dokumentert – at et organisert arbeidsliv også kan være et konkurransefortrinn for Norge. Jeg innrømmer at det kanskje ikke alltid er like lett å forstå ut fra et teoretisk perspektiv, for det kan være fristende å se for seg at et arbeidsliv hvor det kommer ensidige beslutninger fra toppen, er bedre og mer effektivt. Men det viser seg at selv om samarbeid kan være kronglete og av og til vanskelig, gjør samarbeid at beslutninger er forankret, og at de dermed er lettere å gjennomføre. Dette vet vi ikke minst fra industriområder, som f.eks. Grenland, hvor jeg kommer fra. Her har man, takket være samarbeid mellom ledelse og ansatte, klart å fortsette det norske industrieventyret – flere tiår etter at alle eksperter og forståsegpåere sa at industri var en solnedgangsindustri.

Denne kulturen i arbeidslivet, hvis vi kan kalle den det, forutsetter også en moderasjon hos partene. Det forutsetter på en måte en følelse av at vi alle er i samme båt, og da er det en del ting som er uklokt. For eksempel er det uklokt at man krever moderasjon av sine ansatte hvis man selv har tenkt å bevilge seg høye tillegg.

Min arbeidslivsfilosof er ikke Karl Marx. Det er for øvrig heller ikke Adam Smith. Hvis man skulle peke på en som har inspirert både meg og Høyre, kunne det kanskje være Jens Petter Ekornes, som jeg var så heldig å få lov til å kjenne i noen år før han gikk bort altfor tidlig i 2008. Jens Petter Ekornes startet tidlig å arbeide på Ekornes fabrikker, på det man da kalte «gølvet», sammen med de ansatte. Men han kom jo fra familien som hadde eierinteresser, og som bygde opp fabrikken, så han dro også for å ta seg handelsskole og formell utdannelse. Da Ekornes kom tilbake til Sykkylven og Ekornes fabrikker på 1990-tallet, gikk det dårlig med fabrikken. Allerede da var det skapt en følelse i Ekornes fabrikker av at vi sitter i dette sammen, og det var arbeiderne på Ekornes som selv kom til ledelsen og sa at nå er vi villige til å gå ned i lønn for å redde arbeidsplassene våre. Sa Jens Petter Ekornes da at det kan dere gjøre, men jeg bevilger meg store tillegg? Nei, han sa ikke det. Han sa: Da skal også vi som er på toppen, gå ned i lønn.

Så var det sånn at da man hadde snudd eventyret rundt, da det igjen ble profitabelt og igjen ble lønnsomt, ble ikke overskuddet puttet i én lomme, men det ble delt med alle som jobbet der. Da Jens Petter Ekornes ble utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs orden i 2005, ble han nesten litt beklemt, og det var fordi – som han sa – den æren burde han dele med sine 1 500 ansatte, for uten dem hadde det ikke vært mulig for Jens Petter Ekornes å få utmerkelsen. Det er et eksempel på noe av det beste i norsk arbeidsliv, og historien representerer viktige verdier som vi skal ta vare på.

Men det er også slik at norsk arbeidsliv er i endring fordi verden er i endring. Noe av nøkkelen i den norske modellen – selv om noen av og til forsøker å hevde det motsatte – har ikke vært at man har stått stille, snarere tvert imot har det vært slik at man hele tiden har tilpasset den norske modellen til utfordringene som kommer. La meg peke på seks store utfordringer i arbeidslivet.

Den første har allerede vært nevnt av flere, nemlig at i et 20-årsperspektiv er det flere som faller ut av arbeidslivet. Vi er mest bekymret for at flere unge aldri kommer inn i arbeidslivet, og at økningen av unge uføre er stor.

Den andre utfordringen er at verdensøkonomien er i ulage. Selv om det foreløpig går bra i Norge, er det all grunn til å tro at dette kommer til å påvirke oss i stadig større grad. En av grunnene til at vi kan være et land som har høye lønninger, er at vi har høy produktivitet. Den produktivitetsveksten er nå i ferd med om ikke å falle, så er i hvert fall ikke økningen like sterk som tidligere. Det vi vet, er at praten i Europa nå kommer til å være vekst, konkurranseevne, omstilling, produktivitet. Hvis vi skal forsvare vårt høye lønnsnivå, er vi nødt til å jobbe smartere, og næringslivet og arbeidsplassene er nødt til å ha den nødvendige fleksibiliteten til å gjøre raske omstillinger, bedre konkurranseevnen og sikre norske arbeidsplasser.

Den tredje utfordringen er eldrebølgen. Den kommer til å gi oss et enormt behov for ressurser innenfor pleie og omsorg. Det betyr også at vi er nødt til å utnytte arbeidskraften vår på en best mulig måte. Vi skal ha respekt for fremforhandlede avtaler i arbeidslivet, men det er ikke noen tvil om at gjennom små endringer i dagens regelverk – myke, moderate justeringer – kunne man utnyttet arbeidskraften innenfor helse og omsorg bedre enn i dag.

Det fjerde er at hverdagen har endret seg for mange familier. Det mest åpenbare er selvfølgelig at der man for noen tiår siden hadde mange kvinner hjemme, har man i dag kvinner ute i arbeidslivet. De fleste familier har i dag to ute i jobb. Men det er også flere som skiller seg enn før. Det er andre familiemønstre enn det var i det man kalte industrisamfunnet. Det gjør også at mange arbeidstakere etterspør litt større fleksibilitet enn i dag.

Den neste utfordringen er loven og hvordan den harmonerer med virkelighetens verden i arbeidslivet. Det er selvfølgelig et banalt poeng at det at noen bryter en lov, ikke i seg selv er et argument for å endre loven. Men det kan jo være sånn at hvis en lov blir konsekvent brutt eller nesten er umulig å overholde – hvis folk flest er lovbrytere, eller bedrifter eller offentlige etater flest er lovbrytere – kan det hende at det også er noen problemer med loven, ikke bare med folk flest, bedriftene eller etatene. 28 000 brudd på arbeidsmiljøloven i Trondheim kommune for et par år siden, 50 000 brudd i et av våre største helseforetak. Vi spurte Forsvarsdepartementet om de klarte å gjøre jobben med Forsvarets langtidsplan uten å bryte arbeidsmiljøloven. Svaret var nei. Det er ingen unnskyldning for å bryte loven, men det er grunn til å se gjennom om loven er tilpasset arbeidslivet.

Den siste utfordringen er at etter 2004 har arbeidslivet i Norge endret seg fordi vi har fått flere arbeidsinnvandrere inn. Det er i utgangspunktet veldig mye bra med det. Det er bred enighet i denne salen om at når man kommer til Norge for å jobbe, skal man også få de samme rettighetene som andre. Samtidig, sammen med en del andre utglidninger i arbeidslivet, har det gjort at i deler av arbeidslivet har man fått problemer. Man har sett uverdige forhold og ikke minst useriøse aktører som bryter norsk lov, og som bryter norsk lov på en måte som ingen partier i denne sal mener er akseptabelt. Vi ønsker et arbeidsmarked som er godt, som er åpent, men vi godtar ikke sosial dumping gjennom uakseptable lønns- og arbeidsvilkår.

Et godt utgangspunkt i diskusjonen om et moderne, trygt og fleksibelt arbeidsliv er for det første en beskrivelse av hvordan arbeidslivet rent faktisk er i dag. Så synes jeg statsminister Jens Stoltenberg kom med det andre gode poenget i en kronikk i Dagens Næringsliv 21. mai i fjor, hvor han skrev om arbeidsmiljøloven:

«Heller ikke denne loven er hugget i stein. Vi skal modernisere loven i takt med utviklingen i arbeidslivet.»

Det var jo også Arbeiderpartiets linje tidligere. Det var Stoltenberg I-regjeringen som satte ned Arbeidslivslovutvalget som skulle gå gjennom regelverket for norsk arbeidsliv. Arbeidsminister Jørgen Kosmo, som den gang hadde ansvaret for feltet, var også veldig tydelig på at hvis man skulle beholde klare grenser som beskyttet arbeidstakerne, var det rom for noe mer fleksibilitet innenfor de rammene, som kunne bety at man f.eks. i noen perioder kunne jobbe enda litt mer enn det lovverket ga anledning til den gang, og i andre perioder mindre, for å kompensere. Det var i 2000 Arbeiderpartiets politikk, en politikk man den gang mente var bra både for næringslivet, for offentlig sektor og for arbeidstakerne. Jeg er enig i det.

Utfordringen er bare at når man i dag sier at man skal modernisere loven i takt med utviklingen i arbeidslivet, og samtidig har en helseminister som leder det feltet hvor man omtrent har flest brudd på arbeidsmiljøloven, som sier at for Arbeiderpartiet er arbeidsmiljøloven hellig, har man tatt det stikk motsatte standpunktet. Det teologiske får kanskje min kollega fra Kristelig Folkeparti ta seg av – om hvorvidt det er smart å utrope noen lover som er skapt av menneskehender, til hellige. Det er én ting. Men det andre er om det er et godt utgangspunkt for diskusjonen om arbeidslivet i dag. Dessverre, med unntak av denne strålen av solskinn fra Jens Stoltenberg i Dagens Næringsliv 21. mai 2011, har Arbeiderpartiet inntatt en eksepsjonelt rigid posisjon i denne saken. Man sier at ikke et komma i loven skal endres. Man har inntatt en posisjon der man ikke nøyer seg med å si – som det er bred enighet om – at vi skal ha en balanse mellom trygghet og fleksibilitet i arbeidslivet. Men man har sagt i praksis at arbeidsmiljøloven, slik den er i dag, er optimal. Den er «hellig». Det er et dårlig utgangspunkt, og det er med respekt å melde også et standpunkt som er mer katolsk enn paven.

Vi skal ta vare på det beste i norsk arbeidsliv. Samtidig er vi nødt til å videreutvikle. Det skal vi gjøre gradvis og skrittvis med respekt for både næringslivets behov og arbeidstakernes behov. Vi trenger et krafttak for å få ned antallet som er i utenforskapet. Vi trenger en sterk arbeidsmiljølov som verner arbeidstakerne. Det er og skal forbli en grunnplanke i norsk arbeidsliv. Det er viktig også ikke å glemme at dagens lov gir anledning til mye fleksibilitet. Samtidig er det ønskelig med noen moderate og forsiktige oppmykninger som gir både arbeidstakere og arbeidsgivere noe mer fleksibilitet enn i dag. Ikke minst mener jeg vi burde ha såpass tillit til partene i arbeidslivet lokalt at vi desentraliserer noen flere av avgjørelsene og lar dem bli bestemt gjennom enighet på den enkelte arbeidsplass.

Vi trenger også gode kontroller. Ikke minst betyr det at Arbeidstilsynet, som skal kontrollere at arbeidsmiljøloven etterleves i praksis, må fungere. Arbeidstilsynet må styrkes, både som faglig organ og kontrollorgan. Høyres politikk, som vi nå også i stor grad har blitt enige med både Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti om, bygger på tanken om at vi skal ta vare på noe av det beste i norsk arbeidsliv, samtidig som vi skal endre i pakt med tiden. Det innebærer at vi skal ha klare grenser for hvor mye overtidsarbeid som er tillatt. Vi skal sikre de tillitsvalgte medvirkning. Vi skal ha fortsatt lovfesting av overtidsbetaling. Vi skal ha sterke garantier mot usaklig oppsigelse. Men det er fortsatt rom for forsiktige oppmykninger. Arbeiderpartiets posisjon er dessverre at alt er optimalt slik det er i dag. Da tviler jeg på om man har lyttet til det som faktisk skjer ute i arbeidslivet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [09:54:57]: Representanten Røe Isaksen var opptatt av ikke å stå stille, men å gå framover og å møte nye utfordringer i arbeidslivet med nye tiltak. Sosial dumping er kanskje ikke et nytt fenomen, men omfanget har økt den siste tiden. Her ser vi nok en gang at Høyre stritter imot når regjeringen foreslår offensive og virkningsfulle tiltak mot et stort problem. Vi hadde gjennomført en av to handlingsplaner mot sosial dumping før Høyre i det hele tatt erkjente sosial dumping som et problem. Vi ser det igjen i salen i dag, at når det kommer til viktige tiltak som kan få bukt med forskjellsbehandling i lønns- og arbeidsvilkår, stemmer Høyre imot. Hvorfor er det slik at Høyre ikke anerkjenner og er med på å gi f.eks. Arbeidstilsynet de verktøyene de ønsker og trenger for å kunne sanksjonere mot verstingene i bransjen, som vi ser gjentatte ganger bryter akseptable lønns- og arbeidsvilkår?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [09:55:54]: Det stemmer ikke at Høyre ikke anerkjenner at det finnes sosial dumping. Det sa jeg veldig klart og tydelig her, og det har også veldig klart og tydelig gått fram i våre merknader mange, mange, mange år tilbake.

Som representanten helt sikkert vet, har Høyre også stemt for 19 av 24 forslag som har kommet i de to handlingsplanene mot sosial dumping. Det er litt merkelig at dette kommer som spørsmål i dag, når Arbeiderpartiet og Høyre i dag skal vedta en veldig viktig lov, som skal gjøre at man får likebehandling mellom vikarer, altså innleid arbeidskraft, og de som allerede er i sektoren. I dag skal vi sammen vedta vikarbyrådirektivet, og det regner jeg med også vil være et viktig bidrag mot sosial dumping.

Men det stemmer at Høyre har vært skeptisk til en del av virkemidlene. Vi har bl.a. vært skeptisk til solidaransvar, og vi har vært skeptisk til innsynsrett, for å nevne noe. Jeg tror jeg vil si det på denne måten: Når man snakker så pent om trepartssamarbeidet, har det en verdi at partene i arbeidslivet faktisk i så stor grad som mulig er enige om virkemidlene man bruker, og det har dessverre ikke regjeringen fått til.

Anette Trettebergstuen (A) [09:57:02]: Jeg kan minne om at Høyre har stemt for en del forslag, men stemt imot de forslagene som har fungert. Dette er evaluert bl.a. av Fafo, og svarene er klare. Vi ser det igjen i dag. Selv om Høyre går inn for likebehandlingsprinsippet i den neste saken, stemmer Høyre mot de virkemidlene som skal få likebehandlingsprinsippet til å bli reelt.

Røe Isaksen nevnte godt organisert arbeidsliv som et virkemiddel mot sosial dumping. Hvordan har det seg da at representanten Røe Isaksen og Høyre er for å kutte i fagforeningsfradraget, som er et godt virkemiddel for å få opp organisasjonsgraden, mens arbeidsgiverne på sin side fortsatt skal kunne få lov til å trekke fra sin del?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [09:57:48]: Jeg synes det er oppsiktsvekkende hvis 19 av 24 forslag i regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping ikke fungerer i det hele tatt. For å si det slik: Da må det ha vært noe alvorlig galt med prosessene da man la fram forslagene. Det er viktige forslag der, f.eks. id-kortordningen innenfor renholdsbransjen, som vi har vært sterk tilhenger av. Vi har til og med kritisert regjeringen fordi vi mener ordningen var for svak. Vi har også vært sterk tilhenger av at når det offentlige skal kjøpe inn, skal det være norske arbeids- og lønnsvilkår som ligger til grunn, slik at ikke det offentlige som innkjøper bidrar til å dumpe vilkårene i arbeidslivet. Hvis det er tiltak som ikke har noen effekt, vil det overraske meg. Det viser heller ikke Fafos gjennomgang.

Når det gjelder skattefradraget for fagforeningsfradrag, stemmer det at Høyre har satt det ned til samme nivå som under Stoltenberg I-regjeringen. Det har vi også kunnet gjøre fordi vanlige lønnsmottakere med Høyres politikk får sitte igjen med mer i lommeboken enn under de rød-grønne.

Frøydis Elisabeth Sund (SV) [09:58:59]: Høyre har de siste dagene hatt en retorikk om at arbeidslivet er så bra, så derfor er det ikke noe problem å svekke arbeidsmiljøloven. De har dermed tatt til orde for å svekke vernet mot lange arbeidsdager, som ligger i arbeidsmiljøloven. Likevel bekrefter ikke Høyre hvor lange dager de mener at norske arbeidstakere skal kunne pålegges. Jeg spør – jeg stilte det samme spørsmålet til Fremskrittspartiet uten å få svar: Mener Høyre at norske sjefer skal kunne pålegge 12, 14 eller 16 timers arbeidsdager når de nå tar til orde for å svekke arbeidsmiljøloven?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [09:59:36]: Jeg vil takke for et godt spørsmål.

Jeg vil si det på denne måten: I dag er det et veldig klart skille i loven når det gjelder overtid for hvor mye man kan pålegges å jobbe. Det er 200 timer for ikke-organiserte arbeidstakere. Utover det må man eventuelt ha tillatelse fra Arbeidstilsynet eller være organisert.

Vi har ikke foreslått å gjøre noe med denne 200-timersrammen, men det vi har foreslått, er at hvis det er enighet lokalt, kan man forhandle seg fram til en noe mer liberal ramme etter lokale forhandlinger. Det tror jeg er en god idé, og jeg synes vi burde ha såpass tillit til partene lokalt.

Helt konkret: Det er i dag mulighet til å jobbe opptil 13 timer. Jeg synes det også er viktig å se på grensene for såkalt gjennomsnittsberegning, men det er viktig å understreke at det betyr at man kan jobbe mer i noen perioder fordi man jobber mindre i andre perioder. Så det er altså ikke snakk om at folk skal jobbe mer alt i alt, men det er snakk om at man skal jobbe smartere og noe mer intenst.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Frøydis Elisabeth Sund (SV) [10:00:58]: Dette er den første meldingen om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet i norsk arbeidsliv som har blitt lagt fram for Stortinget. I det store og hele viser det at vi har et godt arbeidsliv i Norge, i og med at vi ikke har hatt behov for denne meldingen tidligere.

I forhold til andre land har vi en svært lav lønnsstruktur i Norge, uten altfor store gap mellom lederlønninger og ansattes lønninger. Det er bra, for det handler om fordeling av penger, det handler om fordeling av makt, og det handler om – reelt sett – demokrati. Det norske arbeidslivet er godt i så måte.

Derfor er det også viktig å ha som mål for de endringene vi gjør, at vi ikke skal øke forskjellene, men vi skal redusere forskjellene – fortsatt. Det er viktig å løfte lavlønnsyrker, det er viktig å sikre retten til hele og – i utgangspunktet – faste stillinger. For oss er det viktig å slåss mot sosial dumping, for retten og muligheten til å fagorganisere seg og for muligheten til faktisk å kunne leve av den jobben man gjør. Et anstendig arbeidsliv handler om friheten til å kunne forsørge seg og om en rettferdig fordeling av makt og ressurser i samfunnet.

I løpet av de siste 10–20 årene har vi sett en endring i arbeidslivet for mange. Fra jeg ble tenåring, til da jeg begynte på den arbeidsplassen jeg har i dag utenfor dette hus, har vi opplevd mer enn en tjuedobling av omsetningen til vikarbyråer i Norge – fra 1 til 20 mrd. kr fra 1993 til 2008.

Kanskje er det alderen som gjør at jeg kjenner for mange som ikke er etablert fullt og helt i det norske arbeidslivet med det de ønsker: fulle og faste stillinger. Kanskje er det alderen, men jeg tror det heller er arbeidslivet som har endret seg. Dessverre er det også sånn at staten, gjennom statlige virksomheter eller dem de statlige etater kjøper tjenester av, ikke fullt og helt og i stor nok grad behandler arbeidstakere sånn som vi kanskje skulle ønske. Det er fortsatt litt for gode muligheter for vikarer, for innleie, osv.

Da spør jeg: Hvor lett er det å gå i banken og få lån til å kjøpe seg en bolig når arbeidskontrakten din varer fra august til november, for så å starte opp igjen fra midten av januar og vare til uka før påske, for deretter å få tilbud om kontrakt fra to uker etter påske til midten av juni? Eller hvorfor får en familiefar ikke ordinær ansettelse i et statlig selskap, men heller oppfordres til å være selvstendig næringsdrivende for å jobbe i bedriften – side ved side med de fast ansatte, med de samme oppgavene, men med en helt annen trygghet for arbeidssituasjonen, for banklån og for framtiden? Jeg nevner her at det også kom forslag til kontrakt fram til 30. juni, med ny kontrakt fra 1. august og fram til november, og da skal man få lov til å få ferie, man skal ikke få kontrakt i de statlige virksomhetene eller der hvor staten kjøper tjenester. Hvor fint er det å være ansatt via et vikarbyrå for å jobbe i staten på andre året? Det må også nevnes at arbeidsvilkårene rundt ferie og lønn er gode, men det gir ingen sikkerhet. Det gir ikke den samme muligheten til å tørre å si nei til å jobbe overtid, og det er alltid et press om å yte mer enn maksimalt for å få fornyet og utvidet arbeidsavtalen. Dette skjer over hele landet.

Eksemplene jeg nevnte ovenfor, er bl.a. hentet fra Bergen, Oslo og fra min egen hjemby Hamar, og staten står på ingen måte i en særstilling. Det er absolutt ikke noe bedre å være renholder, butikkmedarbeider eller helsefagarbeider med små kontrakter, selv om de i realiteten jobber tilnærmet fulle stillinger. Det hjelper lite når du kommer i banken og søker om boliglån hvis du ikke kan vise til en full og helst fast stilling.

Hva hjelper det med oppsigelsestid når f.eks. en renholder har en 0-timers ringekontrakt? Jo, arbeidsforholdet er over når avtalt arbeidstid er utført. I realiteten er oppsigelsestiden løpende fra det øyeblikket avtalt vakt er ferdig. Gir det grobunn for trygghet i hverdagen? Jeg stiller spørsmålene og svarer ikke, men dere kan selv tenke dere – svaret er åpenbart nei.

Så kan jeg spørre: Hvor lett er det å organisere seg i framtiden hvis det bare er én eller to eller kanskje ingen som er fast ansatt ved en arbeidsplass, og resten er innleide via såkalte bemanningsbyråer?

Jeg har vanskeligheter med å skjønne hvordan arbeidsgivere – for det er arbeidsgiversiden som sammen med de borgerlige partiene ber om en svekkelse av arbeidsmiljøloven – kan få god kvalitet på de tjenestene man skal gi, eller hvordan man får god kompetanse blant de ansatte, når de ansatte i utgangspunktet har små stillinger og løse ansettelsesforhold. En person som ikke vet hvor lenge hun skal jobbe, vil ikke ha de samme mulighetene for faglig fordypning som det man ville hatt hvis man hadde en full og fast stilling. Beboere på sykehjem får ikke bedre kvalitet på omsorgen ved at det er svært mange som jobber i små stillinger. De får heller ingen stabilitet eller trygghet.

Det er kanskje ikke så rart, men vi mener at folk yter best under skikkelige arbeidsforhold. Det blir faktisk både bedre kvalitet og stabilitet for både brukere og ansatte hvis vi klarer å få flere fulle og faste stillinger, og hvis vi ikke myker opp arbeidsmiljøloven, slik noen fremmer forslag om.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:07:23]: Jeg deler en del av representantens betraktninger rundt det å ha fast arbeid kontra det å være i en midlertidig jobb, og bl.a. dette med at det f.eks. kan være et problem å få lån – det er en helt reell problemstilling.

Nå er det verdt å understreke at når opposisjonen mener at man skal ha en oppmyking, altså rett og slett gi det private det samme regelverket man i dag har i staten, er det fordi den andre positive siden av det er at det kan gi flere mennesker en sjanse i arbeidslivet. Det er noe vi også ser i andre land; altså hvis det er for vanskelig å ansette, er det også de mest utsatte gruppene som blir hardest rammet.

Men det jeg skulle stille spørsmål om, var hvorvidt det er sånn, som representanten nevnte, at det bare er arbeidsgiverne som ønsker en liten oppmyking av arbeidsmiljøloven. Kan det tenkes at også arbeidstakere kan ha nytte av det? Da snakker vi ikke om at folk skal jobbe døgnet rundt for luselønn, men da snakker vi om vanlige arbeidstakere som kanskje ønsker litt mer fleksibilitet for når de skal ta ut arbeidstiden sin, og når de skal ha fri.

Frøydis Elisabeth Sund (SV) [10:08:29]: Jo, det er mange ansatte som ønsker fleksibilitet, og sånn sett er ordet fleksibilitet et godt ord. Men de aller fleste – jeg tror alle dem jeg har møtt – sier at vi innenfor dagens regelverk har muligheter til å forhandle med arbeidsgiver og få de tilpassede løsningene som man trenger. Det er ikke behov for å svekke arbeidsmiljøloven i så måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Arne Bergsvåg (Sp) [10:09:19]: Arbeidslivsmeldinga er i så måte historisk i og med at det er første gong ei slik melding blir lagd fram for Stortinget, og det er òg første gong det er ein slik brei diskusjon og gjennomgang her i salen.

Meldinga viser tydeleg at forholda i norsk arbeidsliv i all hovudsak er gode. Senterpartiet er glad for å registrera at me skårar høgt i internasjonale arbeidsmiljøundersøkingar, og at stadig færre arbeidstakarar blir eksponerte for negative arbeidsmiljøbelastingar. At me har det som er eit av verdas beste arbeidsmiljø, kjem av godt arbeid frå fagbevegelsen, vidare at det har vore eit godt samarbeid mellom partane i arbeidslivet og myndigheitene kombinert med ei balansert arbeidsmiljølov.

Trass i dette gode arbeidsmiljøet fortel meldinga oss likevel at det er nokre hovudutfordringar knytte til dagens arbeidsliv, som høgt sjukefråvere og utstøyting på den eine sida og useriøsitet og sosial dumping på den andre. Dessverre er det slik at delar av arbeidslivet er prega av høgt sjukefråvere, og mange blir uføre, som t.d. innafor helse- og omsorgssektoren og transportsektoren. For å møta denne utfordringa har regjeringa t.d. innført ei meir effektiv IA-avtale. Dette er eit vellukka grep, og me begynner heldigvis å sjå resultata ved at sjukefråveret har blitt betydeleg redusert.

Sjølv om kvaliteten i det norske arbeidslivet er god, har Noreg framleis store utfordringar. Høg arbeidsmiljøbelasting kan føra til helseskadar, sjukefråvere, utstøyting og lågare produktivitet. Dette er ikkje berre eit alvorleg problem for den enkelte, men òg for samfunnet og for verksemdene. Enkelte yrkesgrupper har framleis ei vesentleg høgare arbeidsmiljøbelasting enn andre arbeidstakarar, og på enkelte arbeidsmiljøindikatorar går utviklinga i negativ retning. Senterpartiet vil spesielt visa til at regelverket og regelutforminga for å sikra eit godt arbeidsmiljø kan vera ei utfordring i bransjar som er prega av mange små verksemder, som t.d. innafor handverksnæringa og landbruket. Omsynet til slike bransjar tilseier at me bør sikra eit regelverk som er både enkelt å forstå og lett tilgjengeleg. Det er i tillegg viktig å sikra at HMS-regelverket er forankra i ulik lovgiving og blir følgt betre enn i dag.

Senterpartiet ser fram til regjeringas forslag til tiltak, deriblant nytt og forenkla helse-, miljø- og sikkerheitsregelverk under arbeidsmiljølova, informasjon og opplæringsarbeid i forkant, trepartssamarbeidet og betre HMS- opplæring i skulen.

Senterpartiet meiner at norsk petroleumsverksemd skal vera verdsleiande når det gjeld HMS. Sjølv om HMS-standarden på norsk sokkel i all hovudsak er god, gir enkelte alvorlege hendingar i den seinare tida saman med visse utviklingstrekk grunn til auka merksemd i sektoren. Ein eigen, heilskapleg gjennomgang av HMS-regimet i sektoren, som er varsla i meldinga, er derfor nødvendig. Eit reelt og godt fungerande likeverdig trepartssamarbeid i denne sektoren er òg viktig. Forutan arbeidsgivar og verksemdenes ansvar og partanes viktige rolle for forsvarlege arbeidsforhold er ulike statlege tilsynsorgan, som Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet, avgjerande verktøy i myndigheitenes arbeid med å sikra eit anstendig arbeidsliv i tråd med lovverket. Senterpartiet meiner at ei vidare styrking av tilsyna vil vera viktig.

Enkelte bransjar, t.d. reinhaldsbransjen og restaurantbransjen, er prega av mange useriøse verksemder og sosial dumping. Senterpartiet er oppteke av at arbeidet mot sosial dumping er ei hovudutfordring på arbeidslivsområdet, særleg i samband med den auka arbeidsinnvandringa. Dersom useriøsitet og sosial dumping skal fortsetja å gripa om seg i det norske arbeidslivet, vil dette føra til eit A- og B-lag av arbeidskraft med ulike sosiale standardar. Men det vil svekkja heile den jamnande arbeidslivsmodellen vår og òg grunnlaget for eit effektivt næringsliv.

Sosial dumping og svart arbeid er ein trussel mot alle seriøse arbeidsgivarar og bedrifter. Regjeringa har arbeidd med problematikken rundt sosial dumping heilt sidan regjeringsskiftet i 2005 og har m.a. fremja og gjennomført to handlingsplanar mot sosial dumping. Ei rekkje tiltak er fremja, vedtekne og sette i verk. Ifølgje ei evaluering Fafo har gjennomført, har det hatt god effekt.

Samtidig har arbeidet med sosial dumping vist at dårlege arbeidsforhold ikkje berre er noko arbeidsinnvandrarane opplever. I delar av norsk arbeidsliv må standarden hevast.

Senterpartiet vil delta i dugnaden for å møta utfordringane knytte til diskriminering, likestilling og arbeidsmiljø på norske arbeidsplassar. Me må sørgja for at arbeidslivet i endå større grad enn i dag nyttiggjer seg den kompetansen personar med nedsett funksjonsevne har. Eit inkluderande arbeidsliv vil bidra til verdiskaping og til utvikling av kompetanse og arbeidsmiljø på arbeidsplassane.

Senterpartiet meiner behovet for arbeidskraft først og fremst må løysast ved at fleire av dei som i dag står utanfor arbeidslivet, kjem med.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:16:13]: Det er mye å glede seg over i norsk arbeidsliv. I det store og hele står det bra til – og det er godt!

For å sikre at arbeidslivet fortsetter å være bra, er det sentralt å ha et velfungerende trepartssamarbeid, som på den måten kan påse at de ulike interessene blir ivaretatt, og at vi har et bærekraftig arbeidsliv. Arbeidsmarkedet må være konkurransedyktig på det internasjonale markedet. Fokusering på utdanning, forskning og innovasjon er da sentralt. Arbeidslivet skal også bære preg av at alle som kan være i arbeid, skal få muligheten til det. Det er viktig for menneskets egenverdi og selvfølelse, det er helsefremmende, og det motvirker fattigdom. Et inkluderende arbeidsliv er sentralt for å hindre utstøting. For å få dette til er det viktig at trepartssamarbeidet opprettholdes og utvikles. Arbeidsgiver må gis mulighet til utvikling, lønnsomhet, bærekraft og innovasjon – for på den måten å generere arbeidsplasser. Arbeidstaker må sikres et tilstrekkelig vern.

Selv om mye er bra, har vi til dels store utfordringer i noen bransjer, knyttet til bl.a. sosial dumping, helseproblemer, utstøting og ufrivillig deltid. Personer med nedsatt arbeids- og funksjonsevne og de med fremmedkulturell bakgrunn sliter med å få innpass i arbeidslivet. I tillegg trenger vi en mer offensiv politikk for å styrke familiene.

Familien er grunncellen i samfunnet. Det er derfor veldig viktig at det blir tilrettelagt slik at det er mulig å kombinere familieliv og arbeid på en bedre måte. Ulike faser i livet krever mer fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og arbeidsmengde. Derfor må vi ha et mer livsfasetilpasset arbeidsliv, så sant arbeidets art tillater det. På den måten kan arbeid lettere kombineres med omsorg for barn, syke eller eldre familiemedlemmer. Ved å gjøre det enklere og mer forutsigbart å bruke unntaksbestemmelsene for arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven kan fleksibilitet for familiene sikres. Arbeidstilsynet bør derfor få tilbake muligheten til å godkjenne såkalt alternative turnuser og på den måten sikre lokale tilpasninger. Det er på den enkelte arbeidsplass man vet hvor skoen trykker, og dermed hva som er best for den enkelte familie.

Det er viktig at arbeidsmiljøloven tar hensyn til arbeidstakernes behov for beskyttelse, men også til deres krav om fleksibilitet for å finne den rette balansen mellom arbeid og fritid. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om gjennomsnittsberegninger og uttak av overtid burde derfor – for å bli mer fleksible for den enkelte – vært noe oppmyket, særlig fordi arbeidsmiljøloven er blitt en lov som brytes i så stor grad som det gjøres. Det burde vært gjort forenklinger, og loven burde vært mer brukervennlig. At regjeringspartiene har låst seg helt med hensyn til å justere arbeidsmiljøloven, skuffer meg.

Sosial dumping er en stor utfordring i enkelte bransjer, der useriøse aktører gir oppsigelser uten grunn, lønn under tariff, for lange arbeidsdager og uforsvarlige boforhold. Arbeidsinnvandringen er svært høy, og fokuseringen på å bekjempe sosial dumping må derfor fortsatt være stor. For å ha et konkurransedyktig arbeidsmarked er det særdeles viktig at bedrifter i Norge konkurrerer på like vilkår. Bedriftene skal ikke få konkurransefortrinn på grunn av billig arbeidskraft. Tiltakene må rettes mot de bransjene der dette er et problem. Virkemidlene som er tatt i bruk i allmenngjorte bransjer, er til dels både praktiske og prinsipielt betenkelige og bør derfor kun tas i bruk for å svare på de konkrete tilfellene av sosial dumping.

Mange mennesker opplever ufrivillig deltid, og de fleste av disse er kvinner. En del arbeidsplasser spekulerer i å ansette mennesker i deltidsstillinger for å redusere overtidsbruken. Det er svært viktig at det finnes gode regler som ivaretar arbeidstakere som opplever at arbeidsgiver bevisst ansetter folk i deltidsstilling for å omgå regelverket. Ufrivillig deltid er noe som må tas på alvor for å sikre at arbeidsføre mennesker får utnyttet sin kapasitet og sikres de rettigheter som man får ved å jobbe fulltid. Heldigvis er det slik at for de fleste er denne perioden kortvarig. Det store problemet gjelder dem som forblir midlertidig ansatt i lang tid.

Den største gruppen deltidsarbeidende finnes i pleie- og omsorgssektoren, der det kreves 24 timers bemanning hele uken. Ulike forsøk med såkalt alternative turnuser viser at deltidsproblematikken og sykefraværet kan reduseres, samt at trivselen blant ansatte og brukere har økt. Det er derfor trist at regjeringspartiene ikke ønsker å åpne opp for litt mer fleksible ordninger, slik at vi kan møte utfordringene i arbeidslivet.

Forutsigbarhet for både arbeidsgiver og arbeidstaker er viktig. Derfor er det helt sentralt at hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være ordinære, faste ansettelser, ved faste behov. Jeg vil likevel påpeke at bemanningsbyråer, som vi skal snakke om senere i dag, eller midlertidig ansettelse kan være en svært viktig inngangsport til arbeidslivet for dem som står utenfor. Med et for rigid system vil terskelen for å komme inn i arbeidslivet bli svært høy, noe som særlig vil ramme grupper som har problemer med å få arbeid. I revidert nasjonalbudsjett for 2012 har regjeringen åpnet opp for dette for dem med nedsatt arbeidsevne. Det er veldig bra, men de burde ha åpnet opp for flere grupper som sliter med å komme inn i arbeidslivet. Tjenestemannsloven gir en videre adgang til å ansette midlertidig. Jeg stiller meg undrende til at det offentlige – staten – skal ha større mulighet til dette enn resten av arbeidslivet. Reglene i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven bør derfor harmoniseres. Det er ikke snakk om et A-lag og et B-lag – det er snakk om et A-lag og om mennesker som sitter på benken.

Jeg møter stadig mennesker som står utenfor arbeidslivet, og som gjerne ønsker å bidra med det de kan.

Arbeidsviljen til dem med nedsatt arbeidsevne er stor, men dessverre møter de store hindringer på veien som manglende kunnskap, hos både arbeidstaker og arbeidsgiver, om hvilke hjelpemidler og tiltak som finnes for å inkludere dem i arbeidslivet. Det er viktig at det offentlige som arbeidsgiver er en pådriver for å hjelpe flere i jobb. Det er foruroligende at antallet med nedsatt arbeidsevne øker, og for å hindre at disse menneskene blir stående utenfor arbeidslivet resten av livet, er det svært viktig å få dem inn på arbeidsmarkedstiltak.

Antall tiltaksplasser har sunket, mens antall personer med nedsatt arbeidsevne har økt. Dette er ikke tilfredsstillende. Fra januar 2006 til mai i år har dette antallet økt fra 153 100 til 212 707 personer. I januar 2006 var det 61 700 på tiltak, for 2012 har regjeringen bare lagt opp til 54 200 tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne. Det vil si at i 2006 fikk ca. 40 pst. av dem med nedsatt arbeidsevne mulighet til å gå på tiltak, mens det i 2012 bare er ca. 25 pst. som vil få denne muligheten. Flere tiltaksplasser og god arbeidsavklaring er derfor noe som bør satses på for at flere kan komme tilbake til arbeidslivet. Det er svært gledelig at statsråden nå vil gi lønnstilskudd til bedrifter som ansetter ungdom som står i fare for å falle utenfor arbeidslivet. Det blir spennende å følge utviklingen av dette tiltaket. I tillegg vil jeg nevne, som vi diskuterte i går, at vi må gjøre mer med de store forskjellene i Nav mellom fylkene når det gjelder å få folk ut i arbeid. Jeg forventer at statsråden tar de nødvendige grepene for å ordne opp i dette, slik at vi kan hjelpe enda flere mennesker ut i arbeid.

Per dags dato foreligger det ikke en lovregulert adgang til permittering for arbeidsgiver, men det framgår av praksis i arbeidslivet, rettspraksis og i tariffavtaler. I tillegg forutsettes det av en rekke bestemmelser en permitteringsadgang. Dette medfører at de som ikke er organisert, i dag baserer seg på et noe uklart rettsområde, som viser behovet for kodifisering av permitteringsreglene. Derfor har vi et forslag om lovfesting av permitteringsreglene i denne innstillingen.

Som jeg begynte med, så er mye bra i norsk arbeidsliv, og vi er svært heldige – spesielt med tanke på den store ungdomsledigheten i Europa. Vi har gode ressurser, og dem må vi bruke vel. Fokuset må være spesielt på å hjelpe dem som står utenfor arbeidslivet, og da spesielt ungdom og unge voksne, og særlig langtidsledige i denne gruppen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Steinar Gullvåg (A) [10:25:36]: Jeg har ved flere anledninger lagt merke til at representanten Ropstad tabloidiserer regjeringens innsats for arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne. I dag opptrer han riktignok i en noe mer moderat utgave, men vi har jo registrert at regjeringens innsats for denne gruppen arbeidstakere har vært ganske formidabel i løpet av de siste årene, og jeg nevner i fleng: uføremeldingen, sysselsettingsgarantien og nå sist lønnsgarantiordningen.

Jeg savner derimot Ropstads alternativ. Er det slik at det bare er flere midlertidige arbeidsplasser som skal løse det problemet vi står overfor alle sammen, nemlig å skaffe flere arbeidsplasser for dem med nedsatt arbeidsevne?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:26:37]: Takk for et godt spørsmål, Gullvåg.

Hvert år har vi i vårt alternative budsjett hatt en betydelig satsing og økning i forhold til regjeringens budsjett på antall tiltaksplasser. Det er et eksempel. Men vi har også hatt flere tiltak knyttet til hjelpemidler for å hjelpe dem med nedsatt funksjonsevne og også nedsatt arbeidsevne inn i arbeidslivet, f.eks. med tilrettelegging på arbeidsplassen, BPA eller andre tiltak. Men helheten også: Vi vet at for disse menneskene er det ofte snakk om rus, det er snakk om psykiske lidelser, og på begge disse områdene har vi hatt stor satsing.

Så må jeg si at når jeg har besøkt mange arbeidsmarkedsbedrifter rundt om, er det mange som sier at de savner da Høybråten var arbeidsminister. Det er ikke nødvendigvis til forkleinelse for den nåværende arbeidsministeren, for det er mye bra med henne, men det sier noe om nivået den innsatsen lå på under den regjeringen. Og som vi diskuterte i går: Fokus på ledelse er vel så viktig. Nå har det skjedd bedre ting i Nav, men det har vært en periode der vi ikke har fått full effekt ut av det systemet vi har, og dermed vil jeg ha sagt at vår politikk ville fått flere ut i arbeid.

Steinar Gullvåg (A) [10:27:42]: Jeg konstaterer at representanten Ropstad faktisk var mer tilfreds med Bondevik II-regjeringens innsats for dem med nedsatt arbeidsevne enn med denne regjeringens innsats. Det er i seg selv klargjørende for hva som er dette partiets posisjon.

Det er ganske utenkelig at man skal kunne klare å løse denne store oppgaven uten vekst i sysselsettingen, og siden år 2005 har vi altså hatt vekst i sysselsettingen med 300 000 nye arbeidsplasser, som er en forutsetning for at mennesker med nedsatt funksjonsevne, arbeidsevne, skal kunne få sin plass i arbeidslivet. Jeg merker meg at representanten Ropstad neglisjerer denne store innsatsen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:28:42]: Jeg er glad for å få det spørsmålet, for det kan gi meg muligheten til å svare at hvis en ser på antallet sysselsatte, ja, så har økningen vært stor siden 2005. Men hvis en ser på andelen sysselsatte, er den nøyaktig lik i dag som den var i 2005, og det betyr at det er særlig arbeidsinnvandringen eller befolkningsveksten som har vært årsaken til det. Da bunner det også ut i det vi diskuterte i går, at vi sliter med å få ungdom, innvandrere, dem med nedsatt arbeidsevne og dem med nedsatt funksjonsevne ut i arbeid. Det er der min hovedkritikk har vært mot regjeringen, at vi ikke har lyktes med å få flere ut i arbeid. Derfor vil jeg også si at noe av det viktigste vi kan gjøre, er å jobbe med et inkluderende arbeidsliv, slik at arbeidsgiverne får større tro på de gruppene som sliter med å komme inn i arbeidslivet. Men jeg savner også mer fokus fra regjeringens side på å se på de Nav-kontorene og de fylkene som funker, og som leverer, for hvis vi hadde tatt ut det potensialet, ville vi fått mange flere mennesker ut i arbeid.

Frøydis Elisabeth Sund (SV) [10:29:54]: Kristelig Folkeparti ser ut til å nærme seg Høyre i arbeidslivspolitikken, hvis det er riktig det vi kan lese gjennom de siste dagers oppslag. Det er foruroligende at disse partiene ikke klarer å si klart og tydelig hvor mange timer arbeidsgiver kan kunne pålegge en ansatt å jobbe, hvis de en dag får gjennomslag for politikken sin.

Hvordan mener Kristelig Folkeparti at pålegget om 12 eller 14 timers arbeidsdag er forenlig med et normalt og godt familieliv?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:30:29]: Jeg tror den riktige beskrivelsen vil være at Høyre nærmer seg Kristelig Folkeparti i arbeidslivspolitikken – i alle fall i den politikken vi står sammen om i innstillingen i dag. Det er kjempegod politikk som Kristelig Folkeparti er stolt av at vi får enighet om, slik at et eventuelt skifte i 2013 kan bety det. Nå skal Kristelig Folkeparti avklare hvilken retning vi går i, men det er mye som tyder på at vi ønsker et skifte, og vi har gode erfaringer fra Bondevik II-modellen.

Når det gjelder de konkrete endringene, er det sånn i dag at du kan avtale alene med arbeidsgiver 9 timer per dag, du kan avtale sammen med tillitsvalgte 10 timer per dag og så med Arbeidstilsynet 13 timer. Vi har sagt at vi ønsker å gjøre noe med grensen på 9 og 10 timer – kanskje det blir 10 og 11 timer. Det er fordi vi ønsker at når det er enighet lokalt, ikke ved tvang, kan en finne fleksibilitet. Det er jeg sikker på vil hjelpe barnefamiliene.

Jeg tror også den politikken Kristelig Folkeparti fører totalt sett, og som det legges opp til sammen med flere partier i opposisjonen, vil føre til at familiene vil få en bedre kombinasjon mellom arbeidslivet og familielivet.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [10:31:49]: Jeg har flest forslag i salen. I realiteten har vi lagt fram elleve forslag i denne saken. Vi skulle gjerne sittet i komiteen, og vi skulle gjerne hatt mer enn 5 minutters taletid, men for å si det sånn: Venstre er kanskje ikke så gode til å skrive kronikker, men vi er veldig gode til å fremme vår politikk i saker!

Vi har et ønske om endringer på dette feltet. Arbeidsmiljøloven er en viktig grunnstein i et godt arbeidsliv. Når jeg åpner min iPad mange ganger per dag, ser jeg alltid på et bilde av Gunnar Knudsen, den store reformatoren, den store byggeren av vår velferdsstat, en av de store arbeidsgiverne på 1920- og 1930-tallet med masse konflikter i arbeidslivet, uten at han noen gang opplevde å ha en streik blant sine egne ansatte.

Å lage et inkluderende, godt og fleksibelt arbeidsliv handler ikke om at alt skal være som det var da Gunnar Knudsen kjempet fram sine reformer. Hvis du er glad i noe, må du også reformere det. Derfor har Venstre lagt fram elleve forslag her i dag. Lovforslagene kommer opp under forslag i sak nr. 4 fordi dette er en melding. Her kommer bare våre verbalforslag opp, og så kommer våre endringsforslag til arbeidsmiljøloven under sak nr. 4, mens de i realiteten er et svar på utfordringene i denne saken.

En av de viktigste tingene for å fornye regelverket på dette området handler om å tilpasse seg nye familiestrukturer, nye arbeidsstrukturer og nye måter å jobbe på. Vi syns det er viktig at man da kan klare å se arbeidstid over lengre perioder, enn det man gjør i arbeidsmiljøloven i dag, og vi ønsker en kamp mot langtidig midlertidige ansettelser. Utfordringa i dag er ikke de korte midlertidige ansettelsene. De korte midlertidige ansettelsene er det som er inngangen til arbeidslivet for mange som i dag opplever utenforskap. Det som er det store problemet i norsk arbeidsliv i dag, er de lange midlertidige ansettelsene og ungdommer som aldri får et huslån fordi de ikke får en arbeidskontrakt som sier at de har jobbet lenge nok. Innenfor media og innenfor forskning og høyere utdanning er dette veldig utbredt. Dette er en av de store utfordringene som handler om en grunnleggende urettferdighet. Derfor ønsker Venstre å slippe opp når det gjelder korte midlertidige ansettelser, og stramme inn på de lange.

Vi ønsker også en større likhet mellom privat næringsliv og det offentlige. Jeg skjønner ikke, hvis vi mener at de tiltakene vi har innenfor IA-avtalen, som jeg mener er kjempebra, hvorfor de skal forbeholdes noen arbeidstakere. Hvorfor er det noen arbeidstakere som ikke får tilgang på det offentliges tilbud for å få til en best mulig organisering av arbeidslivet? Det skjønner ikke jeg.

Jeg skjønner heller ikke når regjeringa legger fram en melding på 400 sider om sosiale rettigheter og om mulighet for likhet i arbeidslivet, hvorfor man da ikke engang nevner hvor urettferdig det er at mange som i dag er sjølstendig næringsdrivende, som skaper arbeidsplassen sin sjøl, ikke skal ha de sosiale rettighetene og det sosiale nettverket som arbeidstakere har.

Vi fremmer også forslag om en varslerenhet. Det å sikre varslere i arbeidslivet i dag er en kjempeutfordring. Det er noe vi skulle tatt tak i for å klare å gjøre arbeidslivet vårt bedre. Dette er en av de mange urettferdighetene som mange opplever.

Så må jeg si noe om det gamle regelverket vi har om arbeidstid. I dag er det sånn at hvis du er småbarnsforelder og du har lyst til å gå hjem tidlig fra jobben for å lage middag, for å sitte og ha god tid med barna dine, for å kunne være med på fotballtreninga og for å kunne være med på de sosiale aktivitetene til barna dine, og for så å kunne sette deg ned med jobben og besvare noen mail en time mellom ni og ti før du går og legger deg, så er det ulovlig. Ifølge arbeidsmiljøloven som vi har i dag, er det ikke lov å gå hjem tidlig og ha et godt familieliv for så å kunne sette seg ned med jobben en time eller to etter at barna har lagt seg. Det mener jeg er et godt eksempel på at vi har en arbeidsmiljølov som ikke har tatt inn over seg en ny familiestruktur, nye forventninger om at begge foreldrene har lyst til å være sammen med barna sine, at begge foreldrene har lyst til å kunne bidra, at de ikke bare kan være gode arbeidstakere, men også være gode foreldre med en god familie.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) [10:37:12]: Det er ikke lett å få oversikt over Venstres arbeidslivspolitikk, men budsjettet deres viser kutt i dagpenger og i garantiordningen for lønn bl.a. ved konkurs. Det er kutt i sykepenger med 1,7 mrd. kr, og sykemeldingslengden skal ned fra tolv til elleve måneder, noe som vil føre flere over på uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Venstre har også tatt til orde for flere midlertidig ansatte og mindre skatt, og vi både leser og hører nå at Venstre vil redusere eller rasere trepartssamarbeidet når det gjelder IA-avtalen.

Venstre og Fremskrittspartiet har virkelig funnet hverandre i arbeidslivspolitikken. Fremskrittspartiet vil redusere arbeidsfolks makt bl.a. når det gjelder arbeidstid. Er Venstre enig i at arbeidsfolk har for stor makt? Og er Venstre enig med Fremskrittspartiet i at fagorganisasjonene bør få mindre innflytelse?

Trine Skei Grande (V) [10:38:03]: Nei. Venstre er veldig for sterke fagbevegelser. Vi mener at vi trenger sterke fagbevegelser for å få det samspillet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som er godt for å skape et godt arbeidsliv.

Nå kom representanten med veldig mange påstander om Venstres statsbudsjett, og jeg kan ikke gå igjennom alle. Men for å si det sånn: Når vi kutter i antallet som kommer på tiltak, er det fordi det har en virkning på budsjettet vårt. Finansdepartementet sier også at flere vil komme i jobb med Venstres statsbudsjett. Vi har en veldig aktiv arbeidsmarkedspolitikk, som handler om at flere skal komme i jobb, flere av dem som ligger i brytningspunktet til yrkeslivet i dag, skal få muligheten til å komme inn i det. Blant annet handler alle de forslagene vi har, om at flere skal få tilgang til arbeidsmarkedet. Vi skal ha et fleksibelt arbeidsmarked som flere finner seg en plass i, og da må du ta inn over deg at arbeidsmarkedet faktisk også har forandret seg.

Frøydis Elisabeth Sund (SV) [10:39:05]: Venstre har vist en voldsom iver etter å svekke arbeidsmiljøloven for å gi arbeidsgiverne større mulighet til å styre enda mer av hverdagen til norske arbeidstakere. Venstre gikk faktisk så langt som å si at det var arbeidsmiljøloven som det var noe galt med, og ikke bedriften, da de omfattende bruddene på arbeidsmiljøloven hos Adeccos sjukehjem i Oslo ble avdekket. Jeg lurer på om det er overnatting i bomberom eller voldsomme overskridelser av arbeidstidsbestemmelsene Venstre føler er så forlokkende at de mener at det er framtida for arbeidslivet vårt.

Trine Skei Grande (V) [10:39:50]: Disse påstandene henger jo ikke sammen. Det vi foreslår, betyr faktisk å styrke arbeidstakernes rettigheter, gi dem mulighet for den fleksibiliteten de faktisk etterspør.

Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke går an å få med regjeringa på å si at en av de største utfordringene for arbeidstakere i dag nettopp handler om at de har midlertidig ansettelse i en evighet. Det handler om at ungdommer som kommer i banken etter å ha jobbet mange år i en bedrift, ikke har sjanse til å få boliglån fordi de ikke kan vise til en kontrakt, til at de er fast ansatt. Mens man strammer inn på de korte ansettelsene og sier at det handler om utestenging, er det de langtidig midlertidig ansatte som faktisk blir utestengt i arbeidslivet. Det er en av de endringene vi ønsker. Det er en av de rettighetene vi faktisk ønsker med forslagene. Vi ønsker et fleksibelt arbeidsliv som henger sammen med de utfordringene samfunnet står overfor i dag. Det er de forslagene vi legger inn her. Vi legger ikke inn noen forslag om brutalisering. Vi legger ikke inn noen forslag om kamp for at arbeidstakerne ikke skal få rettighetene sine. Men vi legger inn forslag om et fleksibelt nytt arbeidsliv.

Thor Erik Forsberg (A) [10:41:05]: Et av de viktigste grepene vi kan gjøre for å stimulere til at flere skal organisere seg, er å sikre fradrag for fagforeningskontingent. Venstre har gjentatte ganger, også under Bondevik II, gått inn for å kutte fradraget for fagforeningskontingent, med det resultatet at færre organiserer seg. Man er opptatt av likeverdighet mellom partene i arbeidslivet, sier man fra denne talerstol. Men kan man gi en rimelig forklaring på hvorfor Venstre mener at som arbeidsgiver skal man stimuleres fullt ut ved at man kan skrive av alt ved å være organisert i en arbeidsgiverorganisasjon, mens man til stadighet kommer med angrep på de fagorganisertes mulighet til å trekke fra den samme kontingenten?

Trine Skei Grande (V) [10:41:56]: Vi angriper ikke, vi ligger på det samme nivået som vi gjorde da vi var med i Bondevik II. Vi har holdt det nivået.

Jeg har jo såpass tro på fagbevegelsen at de faktisk klarer å rekruttere medlemmer ut fra at folk ønsker å ha disse rettighetene, ikke at det ikke skal koste noe å være medlem. Jeg har så stor tro på fagbevegelsen at det faktisk går an for dem å rekruttere medlemmer, sjøl om det ikke er gratis å være medlem. Jeg har sånn tro på fagbevegelsen at de faktisk kan tilby noe til folk, slik at de føler at de får noe tilbake for medlemskontingenten. Såpass tiltro syns jeg Arbeiderpartiet skulle ha.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:42:39]: Arbeidslivsmeldingen er et enestående dokument i historien om norsk arbeidslivspolitikk. Det er første gang en slik melding er lagt fram, og det er første gang en slik bred gjennomgang diskuteres her i Stortinget. Gjennom denne meldingen har vi fått en omfattende og solid tilstandsbeskrivelse av norsk arbeidsliv, som har bred støtte hos partene i arbeidslivet, og Stortinget er invitert til en debatt om grunnleggende forhold og utfordringer i norsk arbeidsliv.

Meldingen viser tydelig at den overordnede tilstanden i norsk arbeidsliv er god. Slik også komiteen har merket seg, skårer vi høyt i internasjonale arbeidsmiljøundersøkelser, og en stadig mindre andel arbeidstakere eksponeres for negative arbeidsmiljøbelastninger på de fleste områder.

Dette gode arbeidslivet har ikke kommet av seg selv. Det er et resultat av godt og hardt arbeid gjennom generasjoner fra den norske fagbevegelsen, et godt samarbeid mellom partene i norsk arbeidsliv og myndighetene, kombinert med en balansert arbeidsmiljølov. Jeg er glad for at komiteen peker på at partssamarbeidet i norsk arbeidsliv er av stor verdi både for samfunnet i sin helhet, for arbeidsforholdene og produktiviteten i virksomhetene samt for medvirkning og innflytelse for den enkelte arbeidstaker.

Det gode arbeidslivet må vi passe på, og vi må verne om det hver eneste dag.

Tilstandsbeskrivelsen identifiserer likevel noen hovedutfordringer som er viktig både for enkeltmennesket og for samfunnet. Disse er kort sagt et høyt sykefravær og utstøting på den ene siden og useriøsitet og sosial dumping på den andre. I tillegg vil jeg nevne økende utfordringer ved bruk av innleie.

Dessverre er det slik at deler av arbeidslivet er preget av høyt sykefravær og mange som blir uføre, f.eks. innenfor helse- og omsorgssektoren og transportsektoren. Dette har vi tatt tak i ikke minst gjennom en mer effektiv IA-avtale, og vi begynner heldigvis å se resultater. Sykefraværet har gått betydelig ned.

Det er også slik at enkelte bransjer, f.eks. rengjøringsbransjen og restaurantbransjen, preges av mange useriøse virksomheter og sosial dumping. Dette skal jeg komme tilbake til straks.

Så er det utfordringene knyttet til vikarbyråer og innleie. Dette er jo et tema for neste punkt på dagsordenen i dag, men jeg vil også her benytte anledningen til å understreke at regjeringen har fremmet en solid pakke som skal sikre at innleide behandles på en god måte, og ikke minst at de behandles på samme måte som andre arbeidstakere. Dette er et godt eksempel på regjeringens vilje til å arbeide for gode arbeidsforhold, ikke minst i bransjer der behovene er større enn ellers.

Regjeringen har arbeidet med sosial dumping siden regjeringsskiftet i 2005. Vi har fremmet og gjennomført to handlingsplaner mot sosial dumping. En rekke tiltak er fremmet, vedtatt og iverksatt med – ifølge evalueringen fra Fafo – god effekt. Samtidig har arbeidet med sosial dumping vist at dårlige arbeidsforhold ikke er noe bare arbeidsinnvandrere opplever. I deler av norsk arbeidsliv ser vi en urovekkende utvikling, og smitteeffekten fra de store delene av arbeidslivet hvor det er særlig graverende forhold, er overhengende og må følges nøye.

Derfor er jeg for det første tilfreds med at flertallet i komiteen understreker hvor viktig partssamarbeidet er, hvor viktig det er med sterke organisasjoner på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, og hvor viktig samspillet med partene i arbeidslivet er for å finne treffsikre tiltak. Det gjelder ikke minst for regjeringens forslag om å involvere partene sterkere i arbeidet for anstendige vilkår i enkelte utsatte bransjer. Vi kaller det treparts bransjeprogrammer. Det er større mulighet for at vi klarer å rydde opp sammen med partene, enn dersom myndighetene står alene.

For det andre vil regjeringen styrke tilsynene. Regjeringen har styrket Arbeidstilsynets budsjett flere år på rad, og tilsynene gjør en meget god jobb i arbeidet for gode arbeidsforhold.

Men offentlige tilsyn alene er ikke nok – derfor var handlingsplanen mot sosial dumping nødvendig. Derfor er forslagene i meldingen om bransjesamarbeid og det å se på at også konsernledelse og franchisegivere må vurdere arbeidsmiljøkonsekvenser for virksomhetene nedover i sine kjeder, nødvendig. Derfor må vi videreføre til dels kontroversielle ordninger som solidaransvar, innsynsrett og regionale verneombud. Og derfor vil regjeringen også se på hvordan vi kan ta bedre tak i alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet.

Regjeringen har i denne meldingen signalisert at dagens lovverk stort sett er godt nok til å verne arbeidstakerne. Et unntak er grov arbeidsmiljøkriminalitet. Arbeidstilsynet erfarer at gjentatte tilsyn og pålegg ikke alltid har tilstrekkelig effekt. For å bøte på dette har regjeringen foreslått å gi Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på regelverket. Det vil bidra til å effektivisere håndhevingen av loven. I tillegg vil vi, med støtte i denne sal, sette i gang en bred og helhetlig utredning av oppfølgingen av alvorlige brudd på allmenngjøringsloven og arbeidsmiljøloven. Behovet for økte straffer vil være ett av temaene. Dette er en viktig videreføring av regjeringens arbeid for gode arbeidsforhold og ikke minst en oppfølging av arbeidet mot useriøsitet og sosial dumping.

Jeg vil legge litt ekstra vekt på den delen av meldingen som omhandler petroleumsvirksomheten. Det er betryggende å konstatere at HMS-tilstanden i norsk petroleumsvirksomhet i all hovedsak er god. Siden forrige petroleumsmelding er det bl.a. gjennomført viktige forbedringsprosjekter på kjemikalieområdet, samtidig som det er startet opp et forbedringsprosjekt for å redusere eksponering for støy. Det er imidlertid også noen områder hvor næringen utfordres til å forsterke sin forebyggende innsats. Det gjelder særlig gasslekkasjer og brønnkontrollhendelser. Det er gledelig å se at tallene for RNNP 2011, som ble lagt fram i april i år, viser en betydelig forbedring på begge områder.

Under dette punktet på dagsordenen drøfter vi også et representantforslag om å nedsette et offentlig utvalg for å utrede minstelønn. Jeg registrerer at hele komiteen, inkludert Fremskrittspartiet, er skeptisk til å lovfeste minstelønn, og at komiteen understreker prinsippet om at lønnsfastsettelsen bør skje som et resultat av forhandlinger mellom partene. Kun Fremskrittspartiet er for at det skal settes ned et offentlig utvalg som skal utrede et slikt alternativ.

Regjeringen er som sagt opptatt av at det fortsatt er utfordringer i norsk arbeidsliv, særlig knyttet til utenlandske arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår. I denne sammenhengen er debatten om minstelønn og allmenngjøring av tariffavtaler viktig. Som framholdt i mitt svar til komiteen 10. februar 2012 mener jeg at allmenngjøringsordningen er en bedre og mer treffsikker ordning enn en generell minstelønn. Allmenngjøringsordningen, som i realiteten er en bransjevis minstelønnsordning, er basert på partenes ansvar for lønnsdannelsen. Som evalueringen av regjeringens tiltak mot sosial dumping har vist, er det fortsatt grunn til å diskutere sider ved vår norske allmenngjøringsordning for å sikre at den er tilstrekkelig effektiv. Jeg har derfor tatt initiativ til en nasjonal konferanse i høst om resultatene av evalueringen, hvor allmenngjøringsordningen blir et sentralt tema.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for en grundig behandling av meldingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [10:50:23]: Statsråden nemnde sjølv kor viktig det er å ha eit lågt sjukefråvær, og ikkje minst å ha gode tiltak når det gjeld det. Men det er ein «sjuk» forskjell, vil eg påstå, noko forskinga også viser: Menn blir sjuke av jobben, kvinner blir sjuke av heimen. Ønskjer statsråden ei endring i denne stabile utviklinga, eventuelt med kva tiltak?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:50:55]: Det er ikke riktig at vi vet at kvinner blir syke av hjemmet. Vi vet at kvinners sykefravær er markant høyere enn menns, men vi vet ikke helt årsaken. Det er veldig sammensatt, og det er veldig mye sprik i den forskningen. Det jeg i hvert fall ikke tror er medisinen, er å legge opp til et arbeidsliv der kvinner skal ta med seg sin omsorgsforpliktelse inn i arbeidslivet – fordi vi sier at det er så vanskelig for kvinner å kombinere pass av barn med et normalt arbeidsliv, så vi skal legge opp til en turnus- og arbeidslivsordning hvor man kan gjøre begge deler. Det er likestilling som er det viktigste virkemidlet for å sørge for at kvinner kan kombinere arbeid med det å være hjemme og være gode foreldre på lik linje med far.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:51:50]: Det var en glede for komiteen å behandle meldingen grundig. Det var også en veldig grundig melding, om enn kanskje litt tynnere når det gjelder konkrete forslag, men sånn er det jo ofte når man sitter i regjering.

Mitt spørsmål er: Statsråden understreket at Arbeidstilsynet hadde en veldig avgjørende rolle. Høyre har i veldig mange år nå styrket Arbeidstilsynet med ekstra midler. Det er nå én ting. Noe av utfordringen er at Arbeidstilsynets oppgave er å følge arbeidsmiljøloven, mens en del av dem, la oss kalle dem de useriøse aktørene i deler av det norske arbeidslivet, må avsløres gjennom å gå inn i regnskap og utbetalinger, gjerne på tvers av landegrenser. Der vet vi at Arbeidstilsynet mangler både mandat og kompetanse, og det kan være veldig vanskelig å få til koordineringen mellom de offentlige organene.

Mitt spørsmål er todelt: Vil statsråden vurdere å omorganisere Arbeidstilsynet, eventuelt gi dem flere fullmakter? Punkt to: Hvis ikke – hvordan kan man få koordineringen til å bli bedre i dag for å avsløre useriøse aktører?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:52:59]: Jeg er glad for at representanten er opptatt av å styrke Arbeidstilsynet, i likhet med det regjeringen har gjort. Jeg er også veldig glad for at representanten gjennom forslaget sitt innser at Arbeidstilsynet alene ikke vil kunne rette opp i alle de forholdene som vi ser i deler av norsk arbeidsliv.

Det jeg ikke er så glad for, er at representanten begynner å snakke om en omorganisering av Arbeidstilsynet istedenfor å se på den utrolig viktige rollen fagbevegelsen har i dette. Det er på en måte arbeidstakerorganisasjonene som sitter helt nedpå bedriftene. De forslagene vi foreslår bl.a. i tiltakspakken mot sosial dumping, og som høyresiden ikke stemmer for, er jo nettopp å utstyre fagbevegelsen, som sitter nærmest problemene, med virkemidler.

Så har jeg sagt at vi skal gå gjennom hele holdningssystemet når det gjelder norsk arbeidsliv. Da vil de poengene som representanten tar opp når det gjelder hvordan Arbeidstilsynet jobber, selvfølgelig også være en del av det.

Robert Eriksson (FrP) [10:54:09]: I de siste to årene, og spesielt i 2011, har det vært en stor debatt knyttet til brudd på arbeidstidsbestemmelser, spesielt rettet mot offentlig sektor.

La meg få lov til bare å ta tre eksempler: Vi kan ta Moss kommune, med ordfører fra Arbeiderpartiet, som ble anmeldt av Arbeidstilsynet for grove og langvarige brudd på arbeidstidsbestemmelsene, Lillehammer, styrt av Arbeiderpartiet, som ble anmeldt for 7 006 brudd på arbeidsmiljøloven, og Trondheim, styrt av Arbeiderpartiet, som ble anmeldt for 26 100 brudd. I tillegg ser vi at det er en betydelig økning av anmeldelser også i sykehussektoren, der enkelte leger og ansatte sier at det har blitt såpass alvorlig nå at man velger å slutte i jobben sin.

Mener statsråden at vi ser et bilde av et brutaliserende arbeidsliv innenfor offentlig sektor, spesielt i pleie- og omsorgssektoren, eller er det et bevis på at lovens bestemmelser er utgått, og at man trenger mer fleksibilitet?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:55:14]: Alle brudd på arbeidsmiljøloven er uakseptable, enten det gjelder Høyre-kommuner eller Arbeiderparti-kommuner – bare så vi er enige om det.

Hvis vi skal diskutere disse tingene, må vi gjøre det ordentlig. De fleste av disse bruddene vi snakker om, har ikke vært brudd på arbeidsmiljøloven, det har vært brudd på tariffavtaler. Det gjelder i det store og det hele, f.eks. disse bruddene som var fremme i Trondheim. Det er en stor forskjell. Det handler om at arbeidsmiljøloven gir rom for disse tingene, men man har ikke brukt lovens rammer på en god måte.

Jeg skal være den første til å si at vi kanskje må bli bedre til å informere godt om hvordan loven skal brukes, men jeg mener at hvis man hadde brukt loven, ville de fleste av disse bruddene ikke funnet sted. De bruddene som virkelig var på arbeidsmiljøloven, tror jeg at representanten – hvis han hadde gått inn i dem, som jeg har gjort – også ville vært enig i er så grove at ingen ville ønske å endre arbeidsmiljøloven slik at de hadde blitt legalisert.

Dette er mye mer komplisert enn det framstilles som. Disse bruddene er i hovedsak ikke på loven, men på tariffavtalene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:56:29]: Jeg tror vi kan være enige om at det å endre arbeidsmiljøloven bare på grunn av brudd ikke er en god vei å gå. Der er jeg helt enig med statsråden.

Så vil jeg si at jeg egentlig oppfatter statsråden – ikke nødvendigvis i denne saken, men i andre saker – som en pragmatisk statsråd som er opptatt av gode løsninger. Et av de områdene der det burde vært åpning for å endre på arbeidsmiljøloven, gjelder alternativ turnus. Eksempler som vi har blitt kjent med, og som har vært oppe flere ganger, er særlig innen helse eller barnevern, der en ser at brukerne blir mer fornøyde, det er færre personer å forholde seg til, lavere sykefravær, flere hele stillinger osv. Det er ønsket på arbeidsplassen, men statsråden vil ikke gi muligheten til å kunne avtale lokalt.

Så ser vi gjennom lønnsoppgjøret nå at statsråd Rigmor Aasrud har prøvd å presse på sånn at hun bl.a. når det gjelder barnevernsinstitusjoner, ønsker å få det til sånn at det gjennom tariff blir avtalt at man kan skape enighet lokalt. Da må jeg bare innrømme at det ser ut til at vår politikk, som visstnok er veldig brutaliserende, er helt ok for Rigmor Aasrud. Hva er poenget – hvorfor skal statsråden bekjempe sånne symbolsaker?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:57:37]: Jeg mener at det er veldig viktig med alternative turnuser. Derfor har vi det i veldig stor grad, og vi vet at de sentrale organisasjonene i 19 av 20 tilfeller derfor gir dispensasjon til alternative turnuser.

Arbeidstid og turnuser er veldig vanskelige spørsmål, fordi det handler om lønn og kompensasjon, og fritid. Jeg vet at i dag er en samlet fagbevegelse, arbeidstakerorganisasjonene – alle sammen – imot å endre disse tingene. Jeg vet at dette i det store og hele fungerer bra i dag. Derfor er jeg pragmatisk når jeg sier: Jeg ønsker ikke å lage uro i norsk arbeidsliv når jeg ser at dette fungerer.

Men jeg ser også at for høyresiden har dette blitt et prinsipp. Det er ikke dokumentert at dette ikke fungerer veldig bra i dag. Når man snakker om lokal kontra sentral, handler det om å ta fra de sentrale den myndigheten de har i dag, som er viktig, og gi dem den lokalt. Faktisk er det slik i dag at en del organisasjoner har det i sitt vedtektsverk at det må vedtas sentralt. Da må det en lovendring til, hvor man må ta fra de sentrale den myndigheten til å bestemme hvem som skal bestemme. Det vil ikke jeg.

Trine Skei Grande (V) [10:58:55]: I dag har vi snakket om at det er viktig å ha faste ansettelser, at uten faste ansettelser er det vanskelig å få lån – det er vanskelig å planlegge framtida si. Det er også viktig for å unngå dette brutale arbeidslivet. Men det er sånn at statsrådens egne ansatte er regulert innenfor tjenestemannsloven. I den loven § 3, nr. 2, står det at man kan ansette en tjenestemann midlertidig når det trengs for «et bestemt tidsrom eller for å utføre et bestemt oppdrag».

Mener statsråden at dette er brutalt? Hvis ikke – kan hun forklare meg hvorfor en sånn regel er brutal hvis den kommer i privat sektor?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:59:44]: Jeg synes vi skal være litt forsiktige med å bruke ordet «brutalt» på den litt ironiske måten, for norsk arbeidsliv er jo i det store og hele veldig, veldig bra. Men jeg tror vi skal være klar over at det er en del folk som jobber under forhold som vi i denne salen aldri ser. Det er en del mennesker som jobber under ekstreme forhold også i Norge. Jeg sier ikke at norsk arbeidsliv generelt er brutalt, men vi skal ha med oss at det er et bilde som er veldig lite i tråd med hvordan vi forventer at norsk arbeidsliv skal være.

Så er mitt poeng at det er umulig å sammenligne staten og det private her. Reglene om midlertidighet og det stillingsvernet som ligger i staten, er kommet til gjennom en lang historie, og det er et veldig sterkt stillingsvern knyttet til den midlertidigheten en har. Jeg tror ikke de som ønsker å likestille staten og det private her, ønsker å overføre helheten i det statlige over til det private, men en kan ikke ta det ene og ikke det andre. Det jeg opplever at opposisjonen sier, er at vi skal ha midlertidighetsbestemmelsen, men vi skal ikke ha stillingsvernet som er knyttet (presidenten klubber) til det oppsigelsesvernet. Da sier man ja takk … (Presidenten klubber igjen.)

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Gullvåg (A) [11:01:16]: Siden regjeringsskiftet i 2005 er det skapt 300 000 nye arbeidsplasser her i landet, to tredjedeler av dem i privat sektor. I løpet av dette året venter sysselsettingen å vokse med 1,6 pst., altså 40 000 flere sysselsatte. Veksten fortsetter inn i neste år, med mindre uroen i de internasjonale finansmarkedene skulle snu opp ned på alle prognoser. Dette er kjennetegnet og forutsetningen for et godt og dynamisk arbeidsliv.

Til tross for et høyt kostnadsnivå, til tross for gode velferdsordninger – eller kanskje nettopp derfor – har vi et konkurransedyktig næringsliv og et velfungerende, velorganisert og svært produktivt arbeidsliv. Norske arbeidstakere er nesten 50 pst. mer produktive enn gjennomsnittlig i EU-landene. Nyere forskning viser at gode velferdsordninger faktisk er en konkurransefordel og en viktig årsak til at vi klarer oss så godt sammenlignet med andre land i Europa. Gode arbeidsforhold fremmer god helse, høy produktivitet, læringsvilkår og kompetanse hos arbeidstakerne og er ofte en forutsetning for verdiskaping og innovasjon i næringslivet. Jeg vil mene at endringsviljen – for ikke å si endringsevnen – er en viktig årsak til vår suksess.

Norsk arbeidsliv har vært og er i endring. Endringene påvirker oss alle, ikke bare på jobben, men også på fritida. Nye jobber skapes, eksisterende jobber endrer innhold, og noen jobber forsvinner. Omløpshastigheten eller levetida til bedrifter i amerikansk servicenæring er fem år i gjennomsnitt. Jeg har ikke tilsvarende tall for denne typen bedrifter i Norge, men jeg tror ikke vi ligger særlig langt etter. Og 70 pst. av de jobbene som om 20 år skal gi arbeid til dagens seksåringer, er ikke skapt ennå. Dessuten må de som vokser opp i dag, belage seg på å bytte arbeid flere ganger i løpet av sitt yrkesaktive liv. Etter hvert blir det mer og mer sjelden at arbeidstakere tildeles gullklokke for lang og tro tjeneste i en og samme bedrift.

Offentlig sektor står ikke tilbake for privat sektor på dette feltet. Se bare på de omfattende omstillingene som har foregått i kommunesektoren og i de store statsetatene i løpet av de siste årene! Så er vi – og blir vi – mer og mer avhengig av å bytte eller fornye kunnskap og kompetanse for å kunne fungere i et stadig mer krevende og kunnskapsbasert arbeidsliv. Mye av dette skjer i bedriftene, fordi det er i bedriftenes egeninteresse å utvikle egne arbeidstakere, og fordi kunnskaps- og kompetanseoppbyggingen er avgjørende for bedriftenes konkurranseevne. Kloke bedriftsledere satser på å utvikle egne ansatte.

Etterspørselen etter kompetent arbeidskraft vil bare øke. Tiltakene internasjonalisering, nyskaping og teknologiutvikling bidrar ytterligere til dette, og det faktum at vi blir flere eldre som stadig stiller høyere kvalitetskrav til offentlige tjenester, krever også økt kompetanse.

Regjeringen peker helt riktig på nødvendigheten av en kontinuerlig kompetanseutvikling og læring i arbeidslivet og mener det er helt avgjørende at det legges til rette for dette. Jeg tror dette vil vise seg å bli en av de store utfordringene i norsk arbeidsliv de neste årene, og jeg er forbauset over at ikke flere er opptatt av videre- og etterutdanning. Her er skolen og lærerne et nyttig unntak, nettopp fordi en skole i endring krever lærere med oppdatert kunnskap og kompetanse. Når fagbevegelsen har forsøkt å reise dette spørsmålet i diskusjoner med arbeidsgiverne, blir de gjerne møtt med velment forståelse. Alle erkjenner behovet for en etter- og videreutdanningsreform i norsk arbeidsliv, men samtalen strander som regel når det kommer til det punkt at regningen skal gjøres opp. Like fullt erkjenner partene i arbeidslivet at vi trenger en arbeidslivsreform som systematisk utvikler arbeidstakernes kunnskap og kompetanse.

Høy yrkesdeltakelse er en forutsetning for vår velferd. Det er ikke bare oljen, men vår felles arbeidsinnsats som skaper verdiene i samfunnet, og som gir det økonomiske grunnlaget for velferdsordningene. Derfor er vi opptatt av et inkluderende arbeidsliv som også har plass til dem som ikke kan yte full arbeidsinnsats. Jeg synes det er flott at Askers beste bakeri er en arbeidsmarkedsbedrift med funksjonshemmede arbeidstakere, og at vi kan opprettholde nærbutikker i Distrikts-Norge gjennom arbeidsmarkedstiltak. Og herlige Sørvangen Næringspark på Konnerud utenfor Drammen, som også gir funksjonshemmede arbeidstakere arbeid, er en viktig del av lokalt næringsliv.

Robert Eriksson (FrP) [11:06:33]: (komiteens leder): La meg aller først få lov til å gi ros til regjeringen for å ha lagt frem en arbeidslivsmelding, og dette er første gang vi får oss forelagt en slik arbeidslivsmelding. Det tror jeg Stortinget har godt av – jeg tror vi alle sammen har godt av – å diskutere dette. Jeg håper at man følger opp med jevnlige arbeidslivsmeldinger i årene fremover, for det er viktig at man også i det politiske miljøet kan diskutere de utfordringene som arbeidslivet står overfor.

Fremskrittspartiet ønsker et trygt og fleksibelt arbeidsliv med plass til alle sammen – m.a.o.: Vi vil ha et familievennlig arbeidsliv. Hva skal et slikt arbeidsliv bygge på? Jo, det skal bygge på fleksibilitet og forutsigbarhet, på nye krav til kompetanse, som vi må ta inn over oss, på et inkluderende arbeidsliv med plikter og muligheter for alle og på et godt arbeidsmiljø basert på anstendighet og likeverd.

Vi har i debatten så langt hatt diskusjoner om: Hvor skal grensene gå? Er det ikke fleksibelt nok? Hvem det er fleksibelt for, kan man stille spørsmål om – og det er også stilt. Jeg registrerte at representanten fra SV i replikkordvekslingen til Høyres Torbjørn Røe Isaksen lurte på: Hvor skulle grensene gå, og hva er grensen for det brutaliserende arbeidsliv? La meg da minne om at arbeidsmiljølovens bestemmelser er fleksible for noen. I de organiserte bedriftene som har en tariffavtale, og der man er organisert, har man innenfor arbeidstidsbestemmelsene faktisk mulighet til – hvis tillitsvalgte godkjenner det – å kunne arbeide inntil 16 timer innenfor 24 timer og maksimalt 54 timer i uken. Det er helt greit hvis det er tillitsvalgte som godkjenner det. Da er det ikke brutaliserende. Da er det ikke et problem for helse eller sikkerhet. De tillitsvalgte er i større grad enn Arbeidstilsynet kompetente til å foreta den avgjørelsen, ifølge representanter fra Arbeiderpartiet. Det er en retorikk jeg ikke helt klarer å skjønne, og det er en retorikk jeg ikke helt klarer å forstå. Jeg har tillit til og tro på at Arbeidstilsynet er i stand til å ivareta alle arbeidernes interesser.

Fremskrittspartiet er opptatt av alle arbeiderne, uavhengig av om man er organisert eller ikke, uavhengig av om man er ansatt i en bedrift som er organisert eller ikke.

La meg også ta noen eksempler på hvorfor det kanskje er nødvendig med fleksibilitet i dagens arbeidsmiljølov, også når det gjelder arbeidstidsbestemmelser. La oss ta innvandreren Ali, som jobber på en bensinstasjon eller i en kiosk hver søndag. Han er muslim. Men så får han seg f.eks. jobb i kommunen, og han slutter i jobben. Trine går inn. Hun er norsk og kristen, og hun kan ikke jobbe hver søndag. Hvorfor skal vi ha bestemmelser i arbeidsmiljøloven som bestemmer når folk skal kunne ta ut den fridagen? Er det ikke nok å ha en ytterramme som bestemmer at du skal ha så og så mye fri, og så er det opp til den enkelte selv å få lov til å bestemme når man skal ta ut den fritiden? Eller ta f.eks. en fotballkommentator, når vi nå går inn i EM i fotball – som sikkert mange vil være interessert i i tiden som kommer. Øyvind Alsaker, som er en glimrende fotballkommentator, kan kommentere 52 kamper i året på lørdager. Men hvis ikke de fagorganiserte godkjenner det, kan han ikke kommentere tre fotballkamper tre søndager på rad. Det er da i strid med arbeidsmiljølovens bestemmelser.

Dette er bare enkle eksempler som viser at man har behov for å kunne foreta endringer, finne mer fleksible løsninger. Eller når vi samtidig i et familievennlig perspektiv ser at nesten halvparten av ungene som vokser opp i dag, vokser opp med skilte foreldre. Jeg vet – uten å snakke for verken meg selv eller min syke mor – at det er mange familier som sliter med å få tiden til å gå i hop, f.eks. der den ene jobber i turnus ute i Nordsjøen, og der den andre jobber i helsevesenet. Hvordan skal vi få samværet med ungene til å fungere? Hvordan skal vi få fleksibiliteten til å gå opp, og hvordan skal vi få mest mulig kvalitetstid?

Jeg mener at det vil være naturlig å sette seg ned og se på hvordan vi skal få til dette, slik at det blir mer familievennlig for den enkelte familie, for den enkelte arbeidstaker og for arbeidslivet. Jeg synes det er synd at ikke regjeringen har tatt inn over seg disse utfordringene i arbeidslivsmeldingen. Jeg skulle gjerne ha ønsket at man hadde gått nærmere inn og sett på betydningen av at vi har en overgang fra et industrisamfunn til et tjenestesamfunn og konsekvensene av det. Yngre yrkestakeres forventninger til karriere og fleksibilitet i arbeidslivet er ikke drøftet i meldingen, registrerer jeg. Utviklingen i retning av flere seniorer og eldre i arbeidslivet vil også etter Fremskrittspartiets skjønn utfordre organisering og regulering av arbeidslivet. Det er momenter som man ikke har tatt inn over seg i arbeidslivsmeldingen, og som jeg gjerne skulle ønske hadde vært med.

Derfor mener Fremskrittspartiet at det for første gang er viktig å få satt ned en arbeidstidskommisjon som kan se helheten, skaffe mer fleksibilitet, for etter mitt skjønn står vi overfor tre viktige utfordringer. Vi trenger mer arbeidskraft i Norge fremover. Hvordan skal vi klare å få til et arbeidsliv som utløser mer arbeidskraft, både på kort og på lang sikt? Hvordan skal vi sikre at vi øker andelen heltidsstillinger og sikre at virksomhetenes behov for drift ivaretas, samtidig som arbeidstiden bedre kan tilpasses den enkelte familie og arbeidstaker?

Det er hovedgrunnen for at Fremskrittspartiet ønsker en arbeidstidskommisjon. Vi sier ikke at vi skal endre på de bestemmelsene som er i arbeidsmiljølovens yttergrenser i dag, for jeg tror at yttergrensene i arbeidsmiljøloven og rammene der er gode trygghets- og vernegrenser som skal bevares. Men hvordan skal vi klare å få mer fleksibilitet på dette området?

Tidligere statsråd fra Arbeiderpartiet, Jørgen Kosmo, var godt i gang med den tenkningen – godt i gang med det arbeidet. Jeg synes det er synd at det har stoppet opp. Jeg skulle så gjerne ha ønsket at også den sittende regjeringen hadde tatt tak i det som Kosmo var i gang med. Men vi fremmer iallfall forslaget og mener at det er fornuftig å se videre på det.

Avslutningsvis har jeg lyst til – selv om tiden går fort – å si litt om vårt representantforslag knyttet til minstelønn. Jeg erkjenner at det kan være utfordrende å skulle innføre en minstelønn, med hensyn til både trepartssamarbeidet, lønnsdannelser og hvem som skal bestemme. Jeg erkjenner at det kan være utfordringer knyttet til det. Men derfor mener vi også at det bør utredes om det kan være et alternativ til å bekjempe sosial dumping. Når Arbeiderpartiets representant Trettebergstuen innledet i dag med å si at høyresiden i kampen mot sosial dumping ikke var villig til å tenke nytt, vil jeg si at vi er villige til å se på nye virkemidler. Minstelønn er et eksempel på hva som kan være et nyttig virkemiddel, så man bør iallfall utrede det for å se om det kan være bra for å forhindre mer sosial dumping og skape mer anstendige arbeidsvilkår for alle ansatte, også utenlandske ansatte.

Fremskrittspartiet er av den klare oppfatning at utenlandske arbeidere skal gis anstendig lønn og arbeidsvilkår på linje med norske arbeidstakere. Kanskje kan – som sagt – minstelønn være noe som kan forhindre sosial dumping.

Jeg har vært ute på mange arbeidsplasser, snakket med tillitsvalgte, snakket med ansatte og snakket med ledelse, snakket med også innleid arbeidskraft, som sier til meg at det er vanskelig å forholde seg til de mange ulike tariffavtalene i dag. Det er en jungel av tariffavtaler som vi ikke helt klarer å holde oversikt over, og det er vanskelig å kontrollere, rapporterer tillitsvalgte tilbake til meg, i kampen mot sosial dumping. De tillitsvalgte sier at det kunne kanskje ha vært enklere hvis vi hadde hatt en minstelønnsstandard å gå ut fra og likt for hele arbeidslivet. Derfor synes jeg det er synd at man ikke velger å utrede det.

Helt avslutningsvis: Jeg registrerer av replikkvekslingen med statsråden at det ikke var så alvorlige brudd som hadde skjedd i Trondheim. Men 49 pst., ifølge kontrollutvalgets rapport i mars 2012, skyldes brudd på arbeidstidsbestemmelsene for ansatte i stillinger mellom 20 og 40 pst. Jeg ser at statsråden rister på hodet, men hun kan få kopi av utredningen og protokollen fra kontrollutvalget i Trondheim. Da vil hun se at det er det som er tilfellet. Men jeg registrerer at statsråden underkjenner rapporten fra kontrollutvalget i Trondheim.

Sylvi Graham (H) [11:16:55]: Norsk arbeidsliv er, som de fleste har understreket her i dag, i all hovedsak godt – for dem som er innenfor. Dessverre er det fortsatt mange som er utenfor. Og andelen er økende. Selv om vi stort sett skal bruke dagen – og gjør det – på å diskutere forholdene for dem som er innenfor, vil jeg også gjerne få sagt noe om den store gruppen som av forskjellige grunner står utenfor arbeidslivet.

Regjeringen bruker enhver anledning til å skryte av hvor mange jobber som er blitt skapt i Norge i løpet av deres regjeringsperiode. Flere hundre tusen nye jobber blir det snakket om, hvorav de fleste er blitt skapt i det private.

Vel, alt har sin forklaring, og sysselsettingsveksten har kun holdt tritt med befolkningsveksten, og knapt nok det. Andelen sysselsatte her i landet har stått på stedet hvil eller falt, litt avhengig av hvordan man måler det. For eksempel har andelen sysselsatte mellom 15 og 66 år gått ned fra 74,5 pst. i 2005 til 73,9 pst. i 2011. Og ikke nok med det: Veksten i antall sysselsatte i privat sektor økte kun i de første par årene etter at denne regjeringen hadde tatt over en økonomi fra oss som gikk så det suste i 2005. Det er fristende her atter å sitere Arne Strand i Dagsavisen, som kalte dette «dekket bord».

Siden 2008 har den sysselsettingsveksten vi har sett, kommet utelukkende i offentlig sektor, mens den har falt i alle andre sektorer. Dette er ikke tall jeg har funnet på selv, dette er hentet rett fra regjeringens eget nasjonalbudsjett.

Jeg vil understreke: Sysselsettingen i Norge er fortsatt høy, og fortsatt er andelen sysselsatte blant de høyeste i verden, og det er Høyre svært glad for. Men denne regjeringen fremstiller det gjerne som om de har enestående «track record» når det gjelder jobbskaping, og det er direkte villedende.

For selv om sysselsettingen er høy, er de som står utenfor arbeidslivet, altså mange, og de blir flere. Heldigvis er ikke situasjonen så dramatisk som den kunne ha vært: Andelen på helserelaterte ordninger hadde en jevn og høy stigning gjennom 1980- og 1990-tallet, fram til trenden ble brutt under Bondevik II-regjeringen.

Men selv om regjeringen ofte påstår noe annet, har andelen årsverk som går tapt på grunn av helserelaterte ytelser, økt i deres regjeringstid. Bakgrunnen for forvirringen er gjerne den at ordninger endres og blir vanskelig sammenlignbare over tid, og at en del ordninger er graderte.

Heldigvis har Nav nettopp kommet med en rapport som sammenstiller ordningene og tallene på en forbilledlig måte. Og tallenes tale er klar: Andelen årsverk som er tapt som følge av helserelaterte ytelser, har økt siden 2005. Jeg understreker at det er andelen det her er snakk om – kontrollert for befolkningsvekst, gradering av ytelse og alle slags regelendringer som vi politikere finner på.

Det er et paradoks at dette skjer i verdens rikeste land, der vi ser en stadig bedring av folkehelsen, forlenget levealder og stadig høyere utdanningsnivå. Særlig bekymringsverdig er økningen blant de unge. I gruppen mellom 20 og 24 år har andelen årsverk tapt økt med over 14 pst., og vi har sett av de siste tallene at avgangen til uføretrygd er høyere enn noen gang.

Det er en dyp tragedie for de unge menneskene det gjelder, å falle ut av arbeidsmarkedet på den måten. De vil ha et helt annet liv økonomisk og sosialt – et liv som statistisk sett også kan være betydelig kortere – enn det deres venner i jobb har. Det er få ting som er viktigere på vårt felt enn å hjelpe denne gruppen over i en yrkeskarriere. Dette må statsråden ta tak i, og ikke gjemme seg bak misvisende tall og at «flere er i jobb enn noen gang». For det skulle jo også bare mangle nå når vi er blitt 5 millioner mennesker.

Det som kanskje smerter meg mest, er nedgangen i funksjonshemmedes jobbmuligheter. Andelen funksjonshemmede i jobb har gått ned fra 44,3 pst. da vår regjering gikk av, til 42,3 pst. nå – en nedgang på 4,5 pst.

Bare for noen få dager siden hadde jeg besøk av en gruppe unge funksjonshemmede som viste en film og fortalte om hvordan det er å være ung og funksjonshemmet i dagens samfunn. Det var en sterk opplevelse. Vi hørte og så bl.a. en historie om en sterkt funksjonshemmet ung mann som etter utallige forsøk var blitt tilbudt en jobb, men etter mange måneder der han forgjeves hadde forsøkt å få de tilretteleggingsmidlene han hadde krav på fra Nav, måtte oppleve å se at arbeidsgiveren måtte finne en annen. Den unge mannen var nå på uføretrygd, og fikk ikke bidra til verken samfunnet eller statskassen på den måten han så gjerne ville. Det er nettopp slike historier vi for all del må unngå.

• Det er nettopp derfor Høyre har ønsket å satse stort på arbeidstrening i vårt alternative budsjett.

• Det er derfor vi vil gjøre ordningen med arbeids- og utdanningsreiser og funksjonsassistentordningen permanent.

• Det er derfor vi i vårt alternative reviderte nasjonalbudsjett satset mer enn regjeringen på sekretærhjelp for blinde og tolkehjelp for døve.

• Det er derfor vi vil ha en grønt kort-ordning som gjør tilretteleggingsgarantien mye mer reell enn i dag.

• Det er derfor Høyre applauderer NHO når de nå setter i gang sitt «Ringer i vannet»-prosjekt for å få flere inn i arbeidslivet.

• Det er derfor Høyre ivrer for at staten og det offentlige skal gå foran med å inkludere dem som har noen ekstra behov.

Som sagt behandler vi i dag en stortingsmelding som beskriver et arbeidsliv som stort sett er veldig bra for dem som er innenfor. Men jeg vil vi skal huske på at det ikke er nok. Arbeidslivet må også være mest mulig åpent for dem som til enhver tid står utenfor. Terskelen inn må være lav, og tiltakene vi gjennomfører for denne gruppen, må være målrettede, treffsikre og effektive. Det må vi ikke glemme i denne debatten her i dag. Dette er ikke nødvendigvis lett, og denne appellen må også sendes ut til næringslivet selv. Det snakket vi også om i denne sal i en interpellasjonsdebatt i går.

Jeg vil også kort kommentere forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet om å utrede minstelønn som et virkemiddel i kampen mot sosial dumping. Sosial dumping er en trussel mot et trygt og godt arbeidsliv, og vi vil diskutere det mer i detalj i denne sal senere i dag. Høyre er – og har hele tiden vært – villig til å se med et åpent sinn på alle slags forslag som har som mål å bekjempe dumping i arbeidslivet. De fleste forslag har vi da også stemt for, som min kollega Røe Isaksen nevnte tidligere i dag. Vi ser også med åpent sinn på dette forslaget fra Fremskrittspartiet, men vi har kommet fram til at virkemidlet minstelønn nok uansett ikke er aktuelt for oss å støtte i dagens situasjon, og vi ser derfor heller ikke behovet for en slik utredning som forslagsstillerne ber om.

Vi opplever vel at det går mot Høyres ryggmargsrefleks å skulle ha en politisk satt lønn. Lønn mener vi er noe som i all hovedsak bør avtales mellom frie parter i et fritt arbeidsmarked, og ikke bestemmes i Stortinget. Høyre vil derfor stemme mot dette forslaget i dag.

Kari Henriksen (A) [11:25:22]: I dag er det en god dag. Det er en god dag for arbeidsfolk. Arbeiderpartiet har hele tida vært opptatt av arbeidslinja og arbeidsfolks kår. Sammen med fagbevegelsen har vi skapt et arbeidsliv som er blant de beste i verden.

Å tilrettelegge balansen mellom det lokale, nasjonale og globale arbeidsmarkedet, mellom det frie marked og politisk styring, mellom innbyggernes behov for et arbeid som passer for dem, et arbeidsliv som kombinerer utfordringene knyttet til at man skal kunne ha et sivilt liv med familie, venner og fritid samtidig med at man har et arbeid som gir en lønn å leve av, er viktig for Arbeiderpartiet. Derfor står ikke arbeidslivspolitikken alene. Den henger sammen med familiepolitikken, den økonomiske politikken og ikke minst med fordelingspolitikken.

Regjeringens politikk balanserer disse momentene. De forskjellige partiene har nok samme målsetting på mange områder, men virkemidlene er svært forskjellige. Både Høyres og Fremskrittspartiets ledere har gitt garantier om at hvis de kommer til makten, skal vi ha et annet samfunn. Vi skiller nemlig lag på vesentlige punkter som er avgjørende for samfunnets evne til å inkludere flere, gjøre arbeidslivet trygt og forutsigbart for alle og skape et arbeidsliv der vi kan stå i arbeid lenger.

Arbeid og næringsvirksomhet er for Arbeiderpartiet ikke bare et spørsmål om marked og skattenivå. Det er et spørsmål om markedets forutsetning for velferdsproduksjonen. Derfor er måten denne regjeringen styrer Norge på, en suksess. Næringslivet gis muligheter til å skape, og fellesskapet kan fordele verdier som kommer alle til gode. Politikken sikrer arbeidsfolk trygghet, forutsigbare regler, og arbeidet er sikkert.

Medbestemmelse og delaktighet er veien å gå. Jeg var på et møte med næringslivsledere i energi-, prosess- og teknologibransjen i høst, og som dere vet, er det veldig utsatte bransjer vi snakker om. En av dem som holdt innlegg, sa at det var to ting som hadde gjort Norge verdensledende: små lønnsforskjeller og høy kompetanse hos alle arbeidere. Dette er et resultat av virkemidler kjempet fram i en felles kamp mellom arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen: medbestemmelse, innflytelse, delaktighet og eierskap. Det er gode verdier å bygge et samfunn og et arbeidsliv på.

Høyre og Torbjørn Røe Isaksen konstruerer i dagens debatt sitt eget motargument, at venstresiden snakker om et «brutalisert» arbeidsliv. Ja, når posisjonen ikke gir dem gode argumenter, og når alle piler viser at det stadig går bedre, er det kanskje nødvendig selv å skape sin egen motstandsretorikk. Men før var det verre. Da var snakket om brutalisering mye tydeligere. For det er riktig at ikke bare deler av venstresiden, men nesten hele, og i hvert fall alt av fagbevegelse, sto samlet bak opplevelsen av at arbeidslivet var brutalisert etter fire år med Bondevik II-regjeringen. Heldigvis vant vi valget og fikk reversert det denne regjeringen hadde innført av arbeidsfiendtlig politikk.

Hva skiller oss så i dag? Jo, Høyre prøver å framstille seg som det myke arbeidspartiet, og de snakker om milde oppmykninger i arbeidsmiljøloven. Milde? Disse virkemidlene er ikke milde. Vi er uenige om vesentlige virkemidler – arbeidstidsbestemmelser, midlertidige stillinger, skattepolitikk og den økonomiske politikken generelt. Dette vil skade arbeidsfolk, tilsynenes rolle og råderett over sanksjonsmidler, skattefradrag for fagforeningskontingenten og ikke minst de kanskje mest virksomme tiltakene: innsynsrett og solidaransvar. Der skiller vi lag.

Retten til heltid er viktig for Arbeiderpartiet, og det er en sak Vest-Agder Arbeiderparti har jobbet med i mange år. Der skiller vi også lag.

Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer for at det er viktig å ha midlertidige stillinger og små stillinger, fordi det er bra for flere som er i gråsonen med hensyn til arbeidslivet. Men selv ikke med det utgangspunktet finner de å kunne sikre dem fortrinnsrett.

Så har jeg noen kommentarer til Høyres representant Sylvi Graham, som pekte på to forhold i sitt forrige innlegg. Det ene var at sysselsettingsprosenten går ned. Den går altså opp. Så var det snakk om at det ikke var nedgang i antall personer som er utenfor arbeidslivet. Det er det faktisk. Det finnes undersøkelser som viser dette.

I innstillingen står komiteen samlet når det gjelder å intensivere arbeidet mot vold og trusler på arbeidsplassen. Det er veldig bra, og det er et viktig tiltak. Dette handler om utfordringer som har ført til sykmeldinger og langvarig fravær fra arbeidslivet. Det er bra at komiteen står felles om dette, og det er veldig bra at regjeringen har lagt fram forslag om å forbedre og intensivere arbeidet også på dette området.

Tove Linnea Brandvik (A) [11:30:48]: Meld. St. 29 handler også om petroleumssektoren, som har en veldig sterk og viktig rolle i Norge.

I Soria Moria-erklæringen fra 2005 slår regjeringen fast at HMS-nivået for petroleumssektoren skal være verdensledende, intet mindre. Dette er en sektor som får veldig stor oppmerksomhet fra politisk ledelse. Vi har tilsynsansvaret for helse, miljø og sikkerhet, som ble overført til Petroleumstilsynet i 2004. Tilsynet skal følge opp at aktørene holder et høyt nivå når det gjelder helse, miljø, sikkerhet og beredskap, slik at de kan bidra til å skape størst mulig verdier for samfunnet. De skal arbeide etter prinsippene om medvirkning og samarbeid.

I Innst. 333 S skriver Fremskrittspartiet at de

«mener at det ligger et effektiviseringspotensial i en sammenslåing av Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet, slik at man samler fagkompetansen på ett sted».

Regjeringspartiene er uenig i dette. Vi mener at det er viktig med et eget tilsyn for petroleumssektoren for å sikre sterk faglig kompetanse innenfor de særlige HMS-områdene næringen har. Vårt funksjonsbaserte regelverk stiller veldig store krav til høy kompetanse hos de som forvalter tilsynsansvaret.

Jeg vil kort bemerke at man i denne runden har vurdert og funnet at EUs forordning om petroleumssektoren ikke er EØS-relevant for Norge, og man viser til utenriksministerens redegjørelse om relevante EØS-spørsmål 8. mai 2012. Den forordningen kom som et resultat av Europakommisjonens arbeid med oppfølgingen etter ulykken i Mexicogolfen i april 2010.

Organiseringen av tilsynsoppgavene og det tette samarbeidet med aktørene sikrer kontinuerlig forbedring og læring på tvers i organisasjonene.

I meldingen varsler regjeringen en bred gjennomgang av tilsynsstrategi og HMS-regelverket i petroleumssektoren. Man vil med det sikre en grundig gjennomgang, og det er et omfattende tiltak.

Det har vært registrert flere nestenulykker, og vi erfarer en sterk endring i aktørbildet innenfor næringen. Vi har forlenget levetid og økt bruk av ny teknologi. Samlet sett er det god sikkerhet i norsk petroleumssektor, men flere nestenhendelser og alvorlige ulykker, både internasjonalt og nasjonalt, viser behovet for gjennomgangen vi har varslet. Den vil rettes spesielt mot strategier, prioriteringer og bruken av virkemidler for tilsynet i det arbeidet. Vi legger vekt på utformingen av regelverket for å sikre at det forblir funksjonsbasert, og vi vil vurdere andre eventuelle behov for reguleringer på andre områder.

Det ble satt i kraft et nytt regelverk for HMS i petroleumssektoren for offshore og nærmere angitte landanlegg i januar 2011. Det funksjonelle regelverket setter veldig store krav til oppnåelse, uten å spesifisere hvordan de konkrete løsningene skal være. Det setter krav til næringen og til tilsynsområdet.

Dette bygger også på trepartssamarbeidet, som er avgjørende for å nå målet om å være verdensledende innen HMS. Eksempler på vellykket samhandling er hydrokarbonprosjektet, Sikkerhetsforum, Regelverksforum og Risikonivå i norsk petroleumssektor, som er en egen måling. Det blir derfor viktig at Petroleumstilsynet og myndighetene forsikrer seg om at framtidige aktører forstår de forventningene som organiseringen og aktiv deltagelse i partssamarbeidet faktisk medfører.

Som sagt; landanleggene er en del av dette tilsynsområdet. Min hjemkommune har Mongstad-raffineriet som en stor, regional og nasjonal aktør, hvor de i tillegg til sikkerheten til de ansatte ved anlegget, altså individet, også forholder seg til lokale, regionale og globale utfordringer. En stor del av investeringskostnadene som er gjort ved raffineriet, er investeringer i ulike HMS-tiltak. Disse viser seg ikke nødvendigvis direkte igjen på bunnlinjen i form av overskudd, men de begrenser miljøutfordringene globalt.

Anlegget er stort, komplisert og har mange integrerte prosesser, også mot offshore. Jeg vil f.eks. påpeke at strømkabelen som ble bygd på Mongstad og lagt ut til den nye Gjøa-plattformen, bidrar til å redusere utslippene av CO₂ med 200 000 tonn i året. Det er et enøktiltak som vises igjen på globalt nivå.

Blant tiltakene har de også VOC-gjenvinningsanlegget, kraftvarmeverket, NO_x-renseanlegget og svovelrenseanlegget. De har brukt flere hundre millioner de siste årene i ekstrainnsats på å fornye og sørge for at risikoen reduseres lokalt. De har et lavt sykefravær og en aktiv holdning til IA-arbeidet.

Til slutt vil jeg påpeke at HMS-resultat er ferskvare. Derfor vil jeg anbefale speiderbevegelsens motto som motto for denne næringen: Alltid beredt, alltid beredt.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Thor Erik Forsberg (A) [11:36:04]: (ordfører for sak nr. 3): Det er en gledens dag når vi kan legge fram en slik tilstandsrapport om norsk arbeidsliv. Utgangspunktet finner vi egentlig tilbake fra da fagforeningene startet Arbeiderpartiet i 1887, med et program på bare fire punkter. Tre av disse punktene dreide seg om retten til å streike, allmenn stemmerett og kampen for normalarbeidsdagen. Det siste var et krav vi fikk gjennomslag for i 1919, etter at man hadde gått i demonstrasjonstog over hele verden for å sikre at man skulle kunne kombinere nettopp arbeid og familie. På plakatene sto det: åtte timer arbeid, åtte timer fritid, åtte timer hvile.

Dette dreier seg i bunn og grunn om å ha en jobb som man kan leve av og med. Det å sikre en rettferdig inntektsutvikling er en kjerneoppgave for den rød-grønne regjeringen.

Komiteen har også hatt til behandling et representantforslag fra Fremskrittspartiet, Dokument 8:6 S for 2011–2012, om å innføre en nasjonal minstelønn. Det store flertallet synes det er en dårlig idé. Vi frykter – på bakgrunn av de erfaringene vi har bl.a. fra Europa og USA – at dette vil kunne bli et permanent lavtlønnstak. I dag er det sånn at lønnsutviklingen, også for de uorganiserte i arbeidslivet, i stor grad lener seg mot tariffavtalene som de organiserte har kjempet fram. Vi frykter at en utvikling med innføring av nasjonal minstelønn kan føre til at inntektsutviklingen for noen av de mest utsatte i arbeidslivet kan bli betraktelig dårligere. Uansett kan vi ikke skape en ordning hvor arbeidstakere er nødt til å være avhengige av et stortingsvalg hvert fjerde år for å kunne få bedre lønns- og arbeidsvilkår.

Den rød-grønne regjeringens svar er en bedre allmenngjøringsordning. Den har vært fantastisk viktig for å redusere og bekjempe sosial dumping. Dette sikrer at det er partene i arbeidslivet som faktisk har ansvaret for lønnsdannelsen, for vi kan ikke ha en minstelønn som er totalt uavhengig av bransjer. Det må den enkelte bransje, og inntektsevnen der, også ta hensyn til.

Høyresiden har stemt for en del av disse tiltakene, som er en samlepakke for å bekjempe sosial dumping, men man har samtidig stemt ned de mest virkningsfulle, som solidaransvar og innsynsrett for tillitsvalgte.

Allmenngjøringsordningen, den ordningen vi i dag har for å allmenngjøre tariffavtaler, er ikke perfekt. Det er også store utfordringer med den enorme arbeidsinnvandringen til Norge, som utfordrer vår lønnsmodell. Derfor er jeg glad for at statsråden tar tak i dette og annonserer at vi skal ha en nasjonal konferanse til høsten. Særlig viktig blir det å se på dokumentasjonskravet som ligger der for å få allmenngjort tariffavtaler i dag.

Jeg synes det er noe spesielt hvordan Høyre i dag har forsøkt å pynte på sin egen historie og ta et eierskap til den arbeidslivsmeldingen som nå er lagt fram. Man kan i det minste forvente at representantene snakker sant. I en replikkordveksling her tidligere mellom representantene Torbjørn Røe Isaksen og Anette Trettebergstuen sa representanten Røe Isaksen at Høyre hadde stemt for at man skulle sikre norske lønns- og arbeidsvilkår ved offentlige anskaffelser. Den som går tilbake til stortingsprotokollen, ser at Høyre sto sammen med Venstre og Fremskrittspartiet om at man heller skal ha en naturlig konkurranse om lønn, og har altså ikke vært med på å gi noen bidrag for å sikre respekten for ærlig, hardt arbeid.

Vi har skapt 300 000 nye arbeidsplasser siden vi tok over i 2005, men like viktig som antallet nye arbeidsplasser vi skaper, er kvaliteten på disse arbeidsplassene. Arbeidsmiljøloven er faktisk en dynamisk og moderne lov. Fra rød-grønn side kan vi forsikre de borgerlige om at det ikke vil være stillstand, men en kontinuerlig utvikling til beste for norsk arbeidsliv og den viktigste ressursen vi har, nemlig norske arbeidstakere.

To korte poenger som jeg synes er viktige, og som merknadene også signaliserer at det er viktig å gripe fatt i, er ufrivillig deltid, det å få på plass en mertidsparagraf som er effektiv ved å sørge for at man får den stillingsprosenten man faktisk jobber, og at vi sikrer mer medvirkning i arbeidslivet for dem som i dag er omfattet av franchise.

Laila Thorsen (A) [11:41:22]: Jeg vil legge vekt på den delen av meldingen som omhandler petroleumsvirksomheten.

Regjering og storting har tidligere sagt at petroleumssektoren skal være en foregangsnæring innenfor helse, miljø og sikkerhet. Næringen har vært i forkant når det gjelder å ivareta hensynet til sikkerhet og arbeidsmiljø, og har vært et forbilde for landbasert virksomhet. Selskapenes ry og omdømme har alltid vært en viktig faktor i vurderingen av framtidig aktivitet. Vi må ha et føre-var-prisipp som grunnleggende holdning – samt satsing på kvalitet og kunnskap.

I oppgangstider er det veldig viktig å ha fokus på helse, miljø og sikkerhet. Da har vi økte aktiviteter, gjerne mange flere prosjekter, og det kan melde seg tidspress og fokus på kortsiktig fortjeneste. I nedgangstider vil vi ha redusert eksponering, press på kostnader og sikkerhetsmarginer, og det kan være svikt i motivasjonen.

Vi må uansett hele tiden ha fokus på kontinuerlig forbedring. Ingen aktivitet i petroleumsnæringen kan foregå uten risiko, men risikoen kan styres. Det er et ufravikelig mål at det ikke skal skje dødsulykker i petroleumsnæringen. I 2011 var det ingen dødsulykker.

Et internasjonalt samarbeid i et langsiktig perspektiv vil kunne bidra til gode sikkerhetsmessige resultater. Dette er en internasjonal næring av natur, og mekanismene er at de forskjellige lands myndigheter gjennom utveksling av erfaringer og drøfting av regelverkskrav og metoder for myndighetsutøvelse framstår som mest mulig samordnet overfor næringen.

Som statsråden pekte på i sitt innlegg, er det bl.a. gjennomført et viktig forbedringsprosjekt på kjemikalieområdet, samtidig som det er startet opp et forbedringsprosjekt for å redusere eksponering for støy.

Det er imidlertid også noen områder hvor næringen utfordres til å forsterke sin forebyggende innsats. Dette gjelder særlig i forhold til gasslekkasjer og brønnkontrollhendelser. Tall viser her en betydelig forbedring, og at dette går i rett retning.

Organisering av tilsynsoppgaver og det tette samarbeidet med aktørene er veldig viktig for å sikre at arbeidet med helse, miljø og sikkerhet gir kontinuerlig forbedring, læring og utvikling. Regjeringen varsler i meldingen en bred gjennomgang av tilsynsstrategi og HMS-regelverk for sektoren. Nestenulykker, både internasjonalt og nasjonalt, viser at petroleumsnæringen har et stort risikopotensial. Om vi ser tilbake, bl.a. på «Alexander Kielland»-ulykken og flere store ulykker som har vært, er dette en næring der det får utrolig store konsekvenser om noe skjer. Her har en også sett at det har vært en serie mindre faktorer som til slutt har utløst de store katastrofene.

Den kunnskapen som finnes om storulykker og hendelser med storulykkespotensial, viser at årsakene i begrenset grad skyldes teknologien. Det skyldes ofte først og fremst selskapers og menneskers evne til å styre den risikoen som en står overfor. Det er derfor uhyre viktig at selskapenes ledelse har kunnskap om risiko, kan identifisere disse, håndtere dem og ta dem med videre i hele organisasjonen.

Sikkerhetsnivået i norsk petroleumsvirksomhet er i utgangspunktet høyt. Så ser jeg det ikke sånn at nivået opprettholdes av seg selv når en først har nådd det. Når ulykker skjer, tenker jeg det er viktig å granske hendelsene. Jeg tenker at gransking er et godt virkemiddel for å innhente kunnskap om hva som utløser alvorlige hendelser, og for å skape oppmerksomhet om utløsende mekanismer – både teknologiske, organisatoriske og menneskelige. Gransking gir læring, og det vil kunne bidra til at tilsvarende hendelser ikke skjer igjen. Med bakgrunn i den spesielle posisjonen olje- og gassindustrien har i samfunnet vårt, er det her viktig med full åpenhet, og systematiserte, gode tilsyn.

Martin Kolberg (A) [11:46:35]: Fra flere talere er det framhevet noe jeg slutter meg til: Dette er en viktig og historisk dag, først og fremst fordi vår regjering og statsråden har lagt fram for Stortinget en melding som viser at regjeringen og det rød-grønne flertallet virkelig tar – la meg kalle det – et samfunnsmessig statlig ansvar for at arbeidslivet i Norge skal være godt organisert. Det er av stor betydning for mange mennesker, det er av stor betydning for Norge som stat, og det er av stor betydning for næringslivets verdiskaping.

Så er det historisk av en annen grunn. Jeg undres når jeg sitter og hører på opposisjonens innlegg, der de nå lovpriser den norske arbeidslivsorganiseringen. Det spørsmålet Stortinget bør stille seg, er om en nå endelig er kommet dit i norsk historie at høyrepartiene spesielt nå aksepterer nødvendigheten av trepartssamarbeidet og statens engasjement og ansvar for arbeidslivet. Jeg skulle gjerne hørt at representanter fra høyrepartiene i løpet av debatten kom hit opp og virkelig sa dette, og dermed erkjente at den politiske filosofi som de har lagt til grunn gjennom mange, mange år når det gjelder dette, har vært en gal analyse, at de har tatt feil, og at det er nødvendig at de går over på et annet spor. Jeg skulle gjerne ønske at den erkjennelsen kom, slik at det kunne bli understreket en gang for alle at dette virkelig ble en historisk dag, i den forstand at Det norske storting faktisk sluttet opp om den linjen som Arbeiderpartiet har eksponert helt siden annen verdenskrig.

Jeg hører ikke det, og jeg er redd for at det er en undertekst her, som har et annet formål. Det gjenstår å se om representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, før vi avslutter denne dagen, tar tak i den utfordringen jeg nå har lagt fram her i Stortinget. Men hvis det er en undertekst, er det selvfølgelig en stor utfordring. Representanten Røe Isaksen begynte sitt innlegg i dag med å henvise til det han kaller filosofisk tenkning innen arbeidslivspolitikken. Han forsøkte gjennom sitt innlegg å begrave noe som er et veldig viktig skille i alle moderne samfunn, nemlig motsetningen mellom arbeid og kapital. Det er en grunnleggende motsetning, i den forstand at det jo er vanlige folk – gode kolleger – i Norge og i hele Europa som trenger en sterk arbeidsmiljølovgivning for å beskytte sin mulighet til å bruke arbeidskraften sin på en god måte. Det er jo dette det handler om, og det er dette dagens debatt handler om. Hvis de ikke hadde hatt demokratiet og staten til å hjelpe seg, er det ikke – som Røe Isaksen forsøker å si – slik at dette hadde gått bra, uansett. Det finnes ikke noe historisk eksempel på at dette hadde gått bra, uansett. Det går bare bra hvis politikken er sterk nok til å beskytte arbeidstakernes rettigheter på en slik måte at de kan opprettholde sin plass i samfunnet. Det er nemlig det dagens debatt handler om: Hvordan skal dette videreføres?

Taletiden strekker ikke til, men i denne sammenheng vil jeg si at jeg hører – særlig fra representanten Skei Grande, som nå ikke er til stede – et tonefall i forhold til fagbevegelsen som gjør at jeg kjenner det i kroppen. For hun prøver å prate vekk argumentene for dette, og de skal minske muligheten for å trekke fra for fagforeningskontingenten. Hvorfor i all verden driver opposisjonen med det? Det har jo bare ett svar: Det er et forsøk – ett av mange – på å redusere fagbevegelsens posisjon i samfunnet, ikke arbeidsgivernes.

De blir stående uten svar, selvfølgelig, og det er dette som er underteksten.

Tove Linnea Brandvik (A) [11:51:53]: Meld. St. 29 forteller historien om en nasjon som har skapt et trygt og godt arbeidsliv for nesten alle, med ryddige arbeidsbetingelser og sterk satsing fra partene på IA-avtalen. Vi ser tydelige effekter. Det er bedring å spore i arbeidslivet.

Men det er fremdeles utfordringer og oppgaver igjen som ikke er løst, så det er mer enn nok for oss – og framtidens – politikere å jobbe med.

Sysselsettingsgraden – som har vært tatt opp av andre representanter her i dag – har for mennesker med nedsatt funksjonsevne vært stabil over lang tid, men stabilt lav. Siste tall fra SSB er 42,3 pst. Det betyr at over halvparten ikke er i jobb. For å endre på dette har vi gjennomført flere tiltak. I forbindelse med budsjettet for 2012 – i siste budsjettrunde – ble det vedtatt en jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Relativt mye har det historisk sett vært fokusert på individet og tiltak rettet mot enkeltpersonen. Både hjelpemidler, tilgjengelighet og kompetanseheving er viktige elementer for å lykkes i dette arbeidet. IA-avtalen ser vi nå tydelig effekten av, og vi mener at bakgrunnen for det er trepartssamarbeidet.

Trepartssamarbeidet krever aktivt eierskap og bidrag fra alle parter. Min følelse er at så langt har for mye vært rettet mot individet og mot myndighetene, med ulike tiltak for arbeidsgiver og arbeidstaker. Men eierskapet, hvor lå det?

Nå er jeg virkelig klar for å rose arbeidsgiversiden, og det er virkelig kjekt å gjøre det. Vi merker en endring i engasjementet, i eierskapet og i oppmerksomheten. Tidligere har debatten vært preget av krav om tiltak, beskrivelse av utfordringen og vanskelighetene, men nå reiser man seg opp og gir tydelig beskjed og tilbakemelding.

Jeg henviser til prosjektet som NHO Service nå har startet opp, som heter Ringer i vannet, et prosjekt som satser på at så mange som mulig av NHOs 21 000 medlemsbedrifter skal engasjere seg i attføringsarbeid. Bedriftene skal i større grad enn før få dekket sitt behov for arbeidskraft gjennom rekruttering fra attføringsbedrifter. Dette er et sitat fra brosjyren som NHO har utarbeidet for prosjektet. De skriver:

«15.000 nordmenn er på «sitt livs viktigste reise» for å få jobb etter praksis i attføringsbedriftene. 4.000 av dem har nådd målet og fått en fast jobb i 2011. Målet med «Ringer i vannet» er å mangedoble antallet som får fast jobb. Vi vil se et næringsliv med NHO i spissen som vil og kan ta enda flere folk i bruk.»

De har begynt å endre holdningene sine. Derfor tror jeg at prosjektet og utformingen av dette kanskje er en ny vei å gå. Eierskapet må ligge hos dem som skal ta imot. Det kan ikke ligge hos bare myndighetene og individene.

Det er kjekt å kunne levere skryt. Det er gledelig å kunne gjøre det. Men jeg kan love dere at vi skal følge veldig tett med på at dette prosjektet faktisk leverer de resultatene vi tenker at det skal ha.

Så kommer jeg til en liten digresjon når det gjelder debatten tidligere i dag. Det har vært ymtet frampå om at vi åpner for midlertidighet for folk med nedsatt funksjonsevne i forbindelse med at lønnstilskudd brukes som en mulighet for dem som går på arbeidsavklaringspenger, AAP. Jeg bare utfordrer opposisjonen til å være med på en liten tankerekke: Arbeidsavklaringspenger er vi alle sammen enige om skal være en midlertidig ytelse – veien til noe annet. Alle tiltak vi legger inn i den perioden, er av midlertidig karakter. Hvis vi skal utvide dette med flere alternative tiltak i den perioden, er vi da enige om at de også nødvendigvis må være midlertidige, og at det ikke er en utvidelse av bruken av midlertidighet for denne gruppen generelt? Det tror jeg faktisk er veldig viktig at denne salen er enig om, for det er to svært ulike måter å tenke på.

Så skal jeg referere til en sak som spinner litt i media i dag. «Norske Talenter» på TV 2 er det mange som ser på. Morten Lüthche bruker respirator og sitter i elektrisk rullestol – den er relativt tung faktisk, den veier nærmere 200 kg. Men han har lært seg fint å snakke og synge – det har vært en hobby som Morten har hatt hele livet. Det fungerer fint med respirator. Han kommer gjennom første runde i programmet og inviteres til neste runde for opptak. Så kommer han og får svar fra «Norske Talenter» at dessverre, Christiania Teater er ikke tilgjengelig, det er ikke mulig å få rullestolen inn, så han kan ikke delta videre. Det jeg reagerer på i dag, er svaret fra Chistiania Teater. For å si det sånn: Jeg har forståelse for Chstiania Teater og TV 2s utfordringer – men likevel. De svarer: Dette er et «verneverdig gammelt bygg mhp tilgjengelighet» – og det aksepterer vi. Og videre: «Dette har ikke vært en problemstilling tidligere.» Vel, da vil jeg si til alle landets arbeidsgivere og alle som har bygg som er utilgjengelige: Det kommer en rullestolbruker til et bygg nær deg.

Vigdis Giltun (FrP) [11:57:19]: Som det har vært sagt tidligere her i dag av mange, er det ønskelig for de fleste å ha et fast arbeid. En forutsigbar livssituasjon med en fast arbeidsplass og inntekt gir trygghet og også bedre muligheter til å skaffe seg bolig, lån osv. Det er også viktig for bedriftene å ha fast ansatte for å sikre kompetansen og for å kunne være konkurransedyktige. Så det er bred enighet om at alle de som egentlig ønsker det, kanskje så raskt som mulig bør få fast arbeid, selv om vi også har veldig behov for midlertidig ansatte i mange virksomheter.

Nå er det ikke sånn at alle bedrifter har like stor forutsigbarhet i forhold til oppdragsmengden sin. Der virker det som om regjeringen har veldig liten forståelse. Vi bor i et land med veldig varierende temperaturer og årstider og veldig lite forutsigbarhet i forhold til når ulike arbeidsoppgaver kan gjøres. Jeg har blitt kontaktet av bedrifter som er ganske fortvilet når de må permittere sine ansatte, og de får beskjed om at de ikke får dagpenger – de må sies opp.

Det er en masse typer bedrifter i dette land som driver med anleggsvirksomhet, med byggevirksomhet og hotellvirksomhet. Det har vært rusinstitusjoner som har mistet oppdrag, osv. Det er private aktører som ikke har den samme forutsigbarhet som det offentlige, som faktisk er nødt til å si opp ansatte og ansette på nytt – og kanskje gjenta dette flere ganger på grunn av at de som er ansatt, skal få utbetalt dagpenger.

Det er grunnen til at Fremskrittspartiet tar opp et forslag hvor vi ber regjeringen legge fram for Stortinget en gjennomgang av reglene for permittering sett opp mot dagpengeutbetalingen.

Det kan ikke være sånn at en del ansatte i samfunnet vårt som utfører viktige samfunnsoppgaver, som vi alle er avhengig av – det er bygg- og anleggsvirksomhet, det er servicevirksomhet osv. – som ikke har den samme forutsigbarhet som f.eks. det man har i det offentlige, sies opp, altså mister de kompetansen. Det er ikke lett å legge inn anbud i ny konkurranse om arbeid når man ikke vet om man har arbeidstakere som kan stille opp og gjøre jobben, for de er jo da nødt til å søke ny jobb igjen.

Dette er et system som ikke er bra. Arbeidstakere må faktisk kunne få en forutsigbarhet også. De må i det minste kunne vite om de blir ansatt på en arbeidsplass hvor de har rett på dagpenger under permittering. Det vet de ikke i dag, og det vet heller ikke arbeidsgiverne. Det er noe de får vite først når de er i den situasjonen, og kommer til Nav. Dette har jeg tatt opp med statsråden tidligere, uten at det virker som om statsråden har noen interesse av å se på problemet. Nav kaller det sesongarbeid. Men da har vi jammen, med de sesongene vi har, mange typer sesongarbeid i dette landet. Arbeidet må utføres, og av hensyn til både bedriftenes forutsigbarhet og konkurransekraft og ansatte som jobber innenfor disse yrkene, ber Fremskrittspartiet om at det blir sett på disse reglene. Det håper vi å få støtte for i dag.

Det er, som mange har sagt, altfor mange som står utenfor arbeidslivet. De tiltakene som iverksettes i dag, er ikke gode nok. Vi får utallige henvendelser, senest fikk jeg en i går kveld, fra personer som skal hjelpes av Nav, og som blir så fortvilet over systemet at de nærmest blir suicidale. Dette er ikke overdrivelse. De kommer inn og tror de skal bli hjulpet til å få en jobb – de har en skade og en plage som gjør at de har veldig begrensede muligheter til å ta jobber. Da mener jeg det første de skal møte, er arbeidsavklaring – ikke et jobbsøkerkurs. Et 61 år gammelt menneske ble satt på jobbsøkerkurs sammen med ungdommer som ikke hadde vært ute i arbeidslivet, for å fortelle om – jeg holdt på å si – livet sitt. Dette gjør folk deprimert. Det må nå bli orden på de tiltakene som blir iverksatt, slik at folk raskt kommer i arbeid eller får en rask avklaring av hvorvidt de i det hele tatt skal kunne jobbe. Hvis de ikke skal kunne jobbe, hvis de er for syke til å jobbe, har de ikke noe på et jobbsøkerkurs å gjøre. Det er kanskje ikke der man setter eldre mennesker, heller, som det stadig nå blir flere av som ikke får muligheten til å komme i jobb.

Jeg synes regjeringen er veldig flink til å tale for å styrke fagforeningene, den er veldig flink til å sikre offentlige arbeidsplassers rettigheter, men den er ikke på langt nær så flink til å se hvilken forutsigbarhet og hvilken mulighet vårt næringsliv trenger, eller hva arbeidstakere som ikke er ansatt i det offentlige, eller som ikke har fagforeningsmedlemskap, burde ha rett til i et samfunn.

Det er ikke regjeringen som har skapt alle de nye arbeidsplassene. Man får heller spørre hvor mange arbeidsplasser regjeringen har nedlagt de siste årene.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjersti Toppe (Sp) [12:02:38]: Det er viktig og prisverdig at regjeringa har lagt fram ei melding til Stortinget som inviterer til drøfting av grunnleggjande forhold og utfordringar i det norske arbeidslivet. Det er i meldinga lagt tydeleg vekt på helse-, miljø- og sikkerheitsarbeidet. Slik sett er denne meldinga også ei viktig helsepolitisk sak. Vi veit at helsa er viktig for å klara å arbeida. Men arbeidet er òg viktig for helsa. Tilknyting til arbeidslivet er ein viktig faktor for god helse.

Eg vil rette merksemda mot eit tema som eg synest det er lite fokusert på i meldinga og i merknadene frå komiteen, nemleg behovet for å styrkja rusmiddelførebygginga i arbeidslivet. Først og fremst gjeld dette alkohol. Nyare forsking viser at alkoholbruken i stor grad er blitt ein del av arbeidslivet. Vi drikk stadig meir i gråsona mellom jobb og fritid. Det verkar inn på jobbprestasjonen og fører til høgt sjukefråvær. Forsking tyder på at den auken i alkoholforbruk blant vaksne som vi har sett dei siste åra, langt på veg er knytt opp mot nettopp gråsoner i arbeidslivet. Helsedirektoratets undersøking frå 2012 om drikkemønsteret i norsk arbeidsliv viser ein trend som vi må ta på alvor. Nesten kvar fjerde yrkesutøvar drikk alkohol for å roa ned etter stress på jobben. Meir enn kvar tredje yrkesaktive drikk alkohol ein til to dagar i veka. Toppleiarar drikk enda oftare: Nærmare halvparten av toppleiarane drikk alkohol ein til to dagar i veka, og kvar femte drikk alkohol tre til fem dagar i veka.

Dette viser behovet for å reflektera omkring den nye alkoholkulturen som i stor grad viser seg knytt til arbeidslivet.

Det er bekymringsfullt at rusproblem i arbeidslivet kan utvikla seg over mange år utan at nokon grip inn. Både kollegaer og leiarar dekkjer over og kamuflerer. Det trengst kompetanseheving blant arbeidslivets leiarar og tilsette om alkoholbruk, skadeleg bruk og det å vera avhengig. Metodar for dette må implementerast i det norske arbeidslivet.

Slik innsats vil lønna seg. Dei årlege kostnadene for arbeidslivet og samfunnet som følgje av tilsettes alkoholforbruk er anslått til så mykje som 11–12 mrd. kr. Sjølv om det er storforbrukarane som har høgast risiko, er kostnadene for arbeidslivet i størst grad knytte til dei moderate forbrukarane fordi dei er mange fleire. Likevel snakkar vi ikkje så mykje om det.

Alkoholforbruket slår direkte ut på sjukefråværet. Undersøkingar anslår at ein auke i alkoholforbruket på éin liter per innbyggjar fører til 113 pst. auke i sjukefråværet blant menn, og at 30 pst. av korttidsfråværet og 15 pst. av langtidsfråværet kan vera alkoholrelatert. Det viser litt av omfanget og konsekvensen alkoholforbruket har for sjukefråværet og det norske arbeidslivet.

Helsedirektoratet har i vår lansert kampanjen Hvite uker. Målet er å få nordmenn til å tenkja gjennom sine eigne alkoholvanar.

Eg vil gi ros til arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm som sjølv deltok og i den samanhengen stod fram i media og bad alle vurdera kva skade eigen alkoholbruk gjer for arbeidsinnsatsen og medmenneska. Det var eit viktig signal frå arbeidsministeren på eit underkommunisert og tabulagt område.

Svein Flåtten (H) [12:05:58]: Det moderne nærings- og arbeidsliv trenger mer fleksibilitet, og det vil Høyre åpne for i en moderat form.

Jeg tror at arbeidslivet i vesentlig utstrekning ikke er slik som saksordføreren beskriver i en replikkveksling med representanten Røe Isaksen, nemlig at Høyres ønske om mer fleksibilitet bunner i et ønske om at arbeidsgiverne skal kunne presse mer ubekvem arbeidstid over på arbeidstakerne. Det er utrolig lenge siden det var mulig i særlig utstrekning å presse noen ubekvemmeligheter på moderne arbeidstakere. Man skal ha hatt et meget distansert forhold til norsk arbeidsliv for å tro at det er slik det fungerer.

Det er rett og slett ikke «de» og «oss» i norsk arbeidsliv lenger. Det er «vi», og det må det være. Det er det store «vi» som gjør at vi tross et altfor høyt kostnadsnivå kan fortsette å være produktive og konkurrere i et internasjonalt marked. Det er det samfunnet, det samarbeidet, som er fundert på en stor fleksibilitet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Den finnes i mange andre ting som ikke har med arbeidsmiljøloven å gjøre – i det felles mål som man har på hver enkel bedrift: økt konkurransekraft, økt lønnsomhet og tryggere arbeidsplasser.

Det forundrer meg derfor at man i forhold til det felles politiske ønsket om økt sysselsetting, økt konkurransekraft og økt og forbedret grunnlag for velferdssamfunnet ser seg tjent med å konstruere den type motsetninger som regjeringspartiene gjør her i dag.

Det etterspørres fleksibilitet av moderne arbeidstakere. Mens Europa skjelver i sine økonomiske sammenføyninger, er vi helt nødt til å opprettholde konkurransekraften. Jeg synes regjeringspartiene skal sette seg ned og tenke litt over hvilken mistillit de egentlig viser arbeidstakere og arbeidsgivere gjennom sin nærmest militante holdning med hensyn til å avvise enhver form for fleksibilitet som kan bidra til å øke denne konkurransekraften.

La meg bare til slutt avlegge en visitt til representanten Kolberg, som snakker om at Høyre ikke aksepterer trepartssamarbeidet. Det gjør vi. Det gjorde vi under Bondevik II-regjeringen, og det har vi gjort under tidligere regjeringer. Trepartssamarbeidet består etter min oppfatning av staten, på den ene siden, og arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Men i et balansert forhold skal alle delta på den samme måten, og ingen skal ha en ekstra inngangsbillett til å komme inn i de lukkede rom, slik det for øyeblikket fungerer. Det er i hvert fall det man hører fra arbeidstakerorganisasjoner, særlig de som står litt lenger unna regjeringen enn det de mest fremtredende gjør.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:09:15]: Jeg må først begynne med å si at det er veldig interessant når en har et par innlegg fra andre komiteer, både et godt innlegg fra Senterpartiet og nå et innlegg fra Høyre i næringskomiteen. Det viser to viktige aspekter – helsebiten og alkohol, som representanten Toppe bringer inn, og behovet for å skape arbeidsplasser for å trygge norsk konkurransekraft og fordi en trenger å skape jobber for i det hele tatt å kunne inkludere flere mennesker.

Men jeg tok ordet fordi det i debatten fort blir et svart-hvitt-bilde, der det de rød-grønne har, blir rosenrødt, og hvis opposisjonspolitikken blir vedtatt, så vil det føre til «vonde ting». Dette har jeg behov for å motsi. I Kristelig Folkeparti er vi opptatt av et velferdssamfunn. Vi ønsker å bygge samfunnet nedenfra og ta utgangspunkt i det enkelte mennesket. Vi er opptatt av å styrke fellesskapene, og da er det innforstått familie, det er de frivillige og det er staten – altså det offentlige og kommunene.

Men når en snakker om «den norske modellen», er det helt riktig at trepartssamarbeidet er avgjørende, men det er også noen andre aspekter her som er viktige. Kristelig Folkeparti har alltid vært opptatt av trepartssamarbeidet, fordi det er med på å trygge de gode arbeidsplassene, fordi de ansatte har viktige innspill. Det er også viktig å lytte til arbeidsgiverne, fordi en trenger at det skapes arbeidsplasser.

Så er det to poenger som jeg er opptatt av. Det ene er at en lytter til begge parter. Jeg synes egentlig dette kapitlet som mangler på spekteret, er litt interessant. Jeg kan fullt ut respektere at regjeringspartiene ikke ønsker å gjøre noen endring i dagens arbeidsmiljølov – så viser jeg til mine kommentarer rundt dette – men jeg synes likevel det hadde fortjent en drøftelse. Så kan godt konklusjonen være at alt er perfekt akkurat slik det er i dag. Men Kristelig Folkepartis standpunkt – det vi har landet på, etter å ha gått grundig igjennom høringsuttalelser og diskutert dette – er at det er behov for en liten modernisering. Det vil være alternativ turnus, noe jeg fremdeles ikke kan forstå at den ene ministeren er veldig opptatt av å gjennomføre i tariffer, mens den andre ministeren er veldig opptatt av at det ikke vil føre til bedring av arbeidslivet.

Det andre poenget er at hvis vi skal inkludere flere, trenger vi en politikk for inkluderende arbeidsliv. Men jeg mener at også midlertidige ansettelser er en vei inn. Når SV angriper meg gang på gang, klarer jeg ikke la være å vise til Klassekampen i går, der SV lyste ut seks forskjellige stillinger til stortingsgruppa, og der fire av stillingene er vikariater. Det er ikke noe feil med det, og det viser for det første SVs behov for å få inn midlertidig arbeidskraft, og for det andre er jeg ganske sikker på at de fire som er så heldige å få lov til å jobbe i SVs stortingsgruppe, sannsynligvis vil vise at de er dyktige folk og forhåpentligvis få faste ansettelser i neste omgang.

Steinar Gullvåg (A) [12:12:42]: Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å forsvare SV, men jeg har bare lyst til å si at på visse tidspunkt kan det faktisk være tryggest med midlertidige ansettelser.

Arbeidsmarkedsbedriftene – i alt sitt mangfold, så forskjellige som de er – er en illustrasjon på sammenhengen mellom arbeidsmarkedspolitikk og næringspolitikk. Det er både fordi de rehabiliterer arbeidstakere som har mistet arbeidsevnen, og leverer dem tilbake til arbeidslivet, og også fordi de gir arbeidstilbud til mennesker som ikke henger med i et ordinært arbeidsliv. De er dessuten en viktig del av lokalt næringsliv; mange av disse bedriftene er respekterte medlemmer av lokale næringsforeninger.

Norsk tiltaksindustri – for det er egentlig det vi snakker om – med en omsetning på godt over 7 mrd. kr bidrar til å gi begrepet «arbeid til alle» et konkret innhold. Når jeg tar til orde for en bedre koordinering av virkemidlene i arbeidsmarkeds- og næringspolitikken, er det fordi endringer/omstrukturering/omstilling i næringslivet, som pågår til stadighet, og som er helt nødvendig – og da inkluderer jeg offentlig virksomhet – ofte skaper utrygghet og frykt blant arbeidstakerne. Undersøkelser viser at arbeidstakere med høy kompetanse går inn i slike prosesser med større selvtillit enn arbeidstakere med lavere utdanning og med lavere kompetanse. Så er det også de siste som gjennomgående har mest å tape ved slike prosesser, og det står ikke til å nekte at omstruktureringer og omstillingsprosesser er årsak til utstøting fra arbeidslivet.

Også her ser vi at kunnskap og kompetanse er svaret på de utfordringene vi møter. Vi vet samtidig at dette er en kilde til uførhet – simpelthen fordi det ikke finnes arbeidstilbud til dem som blir arbeidsledige. Mangelen på arbeidstilbud, eller rettere sagt mangelen på tilrettelagte arbeidsplasser, er en viktig årsak til uføretrygding. Mange av de uføre som ønsker seg tilbake til det ordinære arbeidslivet, finner ikke de arbeidsplassene de har behov for, selv om de er egnet til å ha dem. Vi står, tror jeg, overfor et behov for en holdningsendring i arbeidslivet, slik at også arbeidsgiverne nå er villige til å skape arbeidsplasser, legge til rette for arbeidsplasser for mennesker som i utgangspunktet står noe lenger fra arbeidslivet enn vanlige folk.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [12:16:00]: Kravet om at offentlige anbudsprosesser skal følge norske lønns- og arbeidskravsvilkår, er et resultat av ILO-konvensjon nr. 94. Etter hva jeg har klart å finne ut, ble det innført for statlige anbudsprosesser av Samarbeidsregjeringen – vi hadde ikke flertall, men da var det sikkert andre som stemte for – i juni 2005. Høyre har helhjertet støttet at dette også skal gjelde for kommunale anbudsprosesser. Så er det etablert.

Så har jeg lyst til å avlegge representanten Kolberg en visitt, for han sier at Høyre nærmest skal gjøre botsgang for arbeidslivspolitikken sin de siste 70 årene. Det synes jeg ikke det er noen grunn til i det hele tatt, og det skulle bare mangle at vi skulle unnskylde oss fordi vi ikke likner på Arbeiderpartiets karikatur av Høyre. Jeg synes også det er en ganske merkelig påstand at trepartssamarbeidet nærmest er noe Arbeiderpartiet har oppfunnet og opprettholdt alene. Den kanskje viktigste milepælen i norsk arbeidsliv var hovedavtalen i 1935. Den kom på plass mellom partene i arbeidslivet, og var en viktig anerkjennelse av arbeidstakerorganisasjonene – i og for seg også fra statens side, men først og fremst fra arbeidsgivernes. Den kom på plass halvannen uke før Johan Nygaardsvolds regjering tiltrådte i mars 1935. Selvfølgelig hadde arbeiderbevegelsen en viktig rolle der, men at det var Arbeiderpartiets kreasjon, det stemmer rett og slett ikke. Om årene fra 1945 fram til Kings Bay-ulykken og Jon Lyng-regjeringen i 1963 kan kalles trepartssamarbeidets gullår – det som normalt blant historikere blir kalt ettpartistaten – kan også diskuteres. Det er klart at trepartssamarbeidet ble utviklet også i de årene. Men så fortsatte det med Borten-regjeringen fra 1965 til 1971. Det fortsatte under Willoch-regjeringen og den utvidede Willoch-regjeringen fra 1980 til 1986, det fortsatte også under Syse-regjeringen, og det fortsatte da også under Bondevik II-regjeringen. Faktisk er det slik at hvis man ser på de siste åtte årene, kom det som er blitt kalt det mest alvorlige angrepet mot trepartssamarbeidet, i 2006, fra denne regjeringen. Det var da Stoltenberg-regjeringen, den rød-grønne regjeringen, ensidig ønsket å bryte IA-avtalen og endre reglene for sykelønnsordningen i Norge, og fikk både Gerd-Liv Valla og arbeidsgiversiden på nakken. Snarere er jo den diskusjonen vi har i dag, en diskusjon om hvordan trepartssamarbeidet skal bli reelt. Da er det avgjørende, det forutsetter – som representanten Svein Flåtten fra Høyre sa her på talerstolen – at man lytter både til arbeidstakerne og til arbeidsgiversiden. De signalene som kommer fra norske arbeidsgivere i dag, fra næringslivet, er at de ikke blir lyttet til. Det forutsetter også at man hører på alle arbeidstakerorganisasjoner. Ja, LO er stor, og det gjør også at den fortjener innflytelse, selvfølgelig. Men nesten 50 pst. av norske arbeidstakere er organisert utenfor LO. De fortjener også å bli lyttet til. Det melder de tilbake i dag at de ikke blir, i tilstrekkelig grad.

Anette Trettebergstuen (A) [12:19:12]: Jeg registrerer at representanten Isaksen må ti år tilbake for å finne eksempler på at Arbeiderpartiet ikke har lyttet til arbeidsorganisasjonene. Vi har eksempler fra dagens debatt og voteringen som snart kommer, på at høyresiden heller ikke gjør det.

Vi har rekordhøy sysselsetting, skapt 300 000 flere arbeidsplasser, samtidig som vi har styrket arbeidstakernes rettigheter. Vi har ført en aktiv kamp mot sosial dumping, og vi troner samtidig i toppen av de indeksene som sier noe om hvor det er godt å drive næringsliv. Vi har en arbeidsmiljølovgivning som sikrer fleksibilitet og trygghet samtidig. Det er dette høyresiden nå vil eksperimentere med. Det opposisjonen her i dag er enig om, er, bekymringsfullt nok, mer midlertidighet, en forskyvning i maktforholdene i arbeidslivet – mer makt til arbeidsgivers hender på bekostning av arbeidstakers – og ikke minst en fortsatt motstand mot å føre en aktiv kamp mot sosial dumping. Men det opposisjonen ikke er enig om, er minst like bekymringsfullt. Alt dette gir grunn til å advare sterkt mot at de noen gang skal få muligheten til å forhandle fram en ny arbeidslivspolitikk, for den arbeidslivspolitikken vil ikke ligge i skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Nei, tvert imot. Den politikken vil ligge i skjæringspunktet mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. I sum tror jeg også debatten og forslagene som ligger i innstillingen i dag, viser at det vil føre til et drastisk endret arbeidsliv.

Det har blitt framsatt mange påstander om arbeidstidsordningene under dagens debatt. Ingen av de eksemplene opposisjonen har trukket fram, verken i dag eller i den offentlige debatten ellers, er loven til hinder for i dag. Bruker man lovens muligheter, gir det ikke slike tullete utslag som åpenbart virker urimelige. Loven er fleksibel og gir muligheter til å jobbe fleksibelt. Arbeiderpartiet er opptatt av at det skal være sånn. Vi sier ikke at noe er hugget i stein, vi endrer gjerne på ting dersom det er til beste for arbeidstakerne. Derfor har vi nå sagt at vi ser på den tidsperioden man kan få unntak fra arbeidstidsreglene for, vi ser på om den kanskje kan utvides. Vi er villige til å gjøre forbedringer. Men vi vil aldri gå inn på opposisjonens banehalvdel og ta fra tillitsvalgte retten til å si nei. Jeg ber representanten Flåtten sette seg inn i sitt eget partis merknader til meldingen, for det er i realiteten det som er forskjellen mellom opposisjonen og posisjonen.

Martin Kolberg (A) [12:21:59]: En diskusjon mellom representanten Røe Isaksen og meg om historien har sikkert begrenset interesse for Stortinget. Men: 1935 og 1936 – ja, men etter arbeiderkamp og streiker, ikke før, og etter tydelig motstand fra høyresiden i norsk politikk den gangen. Det går det ikke an å omskrive, det går ikke an å snakke seg rundt. Det er et faktum. Det var først da det skjedde. Å prøve å ta det til inntekt for seg – på halvannen ukes distanse – taler for seg selv og faller selvfølgelig på sin notoriske urimelighet.

Så til påstanden om at regjeringspartiene, Arbeiderpartiet, er servile når det gjelder lovgivning og forståelsen av utviklingen av norsk arbeidsliv. Det sies fra alt kompetent hold – det er ikke fra Youngstorget eller fra Arbeiderpartiets utredningsavdeling, men fra OECD – at norsk arbeidsliv er blant Europas mest fleksible. Det er det som er sannheten. Sannheten er at arbeidslivslovgivningen, slik den er i dag, gir rom for alt det opposisjonen påstår ikke er sant. De forsøker å tegne et bilde av norsk arbeidsliv som et servilt arbeidsliv som trenger justeringer og liberalisering, mens dagens organisering er det som har gitt norsk næringsliv – dette til representanten Flåtten – den største verdiskaping og fortjeneste i hele Europa i etterkrigshistorien. Det er det som er sant. Heller ikke det er det jeg som sier. Flåtten kan lese OECD-rapportene, så vil han se at det er jeg som har rett når det gjelder de offisielle statistikkene og tallene.

Så analysene er igjen feil. Hvis det er slik at representanten Flåtten eller representanten Røe Isaksen, eller hvem det måtte være, er så veldig opptatt av å høre på alle innenfor fagbevegelsen – som jeg er, og som jeg kunne brukt masse tid på her, hvis det hadde vært rom for det – hvorfor stemmer de ikke i samsvar med det i neste sak, om solidaransvar, som hele den norske fagbevegelsen ber om, hvis de lytter så veldig nøye? Men det gjør de ikke. Det er ikke sant. Det er det motsatte som skjer. De ønsker seg denne fleksibiliteten fordi man skal presse norsk fagbevegelses autoritet ut av bildet og overlate det lokalt, enda 95 pst. av alle dispensasjoner – og fleksibilitet – blir innvilget. Det finnes ikke én sannhet i at dette hindrer norsk fleksibilitet i arbeidslivet. Nei, det er ikke vi som er ideologiske på dette feltet – det er høyresidens ønske om å drive arbeidslivet inn i en liberalistisk utvikling. Det er det denne saken handler om.

Robert Eriksson (FrP) [12:25:19]: Representanten Kolberg utfordret representanter fra høyresiden tidligere i dag. Han pekte på at det var en historisk dag. Så vidt jeg vet, har ingen på det Kolberg omtaler som høyresiden i norsk politikk, noen gang gått imot trepartssamarbeidet eller foreslått å avvikle det – ikke én eneste gang. Det historiske i så henseende må jo være at Kolberg nå har oppdaget at det er bred enighet blant alle politiske partier om at vi står bak trepartssamarbeidet.

Representantene Trettebergstuen og Kolberg sier at man har full fleksibilitet i loven i dag. Men fleksibiliteten er ikke til for alle. Fleksibiliteten er full for dem som er organisert. De har særbestemmelser i arbeidsmiljøloven og kan gjøre unntak. De kan forhandle seg frem. Jeg ønsker å anerkjenne alle norske arbeidstakere, gi dem den samme friheten og myndigheten, og gi dem de samme mulighetene til å forhandle seg frem til like løsninger.

Min utfordring går tilbake til representanten Kolberg: Vil han anerkjenne hele det norske arbeidslivet? Anerkjenner han alle norske arbeidstakere? Anerkjenner han retten til å være uorganisert på like vilkår som man anerkjenner retten til å være organisert? Det gjør nemlig Fremskrittspartiet. Eller er det slik å forstå at representanten Kolberg og Arbeiderpartiet kun anerkjenner deler av norsk arbeidsliv, mens resten får seile sin egen sjø og ikke har behov for de samme lovene og reglene? Fremskrittspartiet er ganske tydelig på det. Vi ønsker de samme vernereglene for alle ansatte i Norge. Vi ønsker å anerkjenne retten til å være uorganisert på lik linje med retten til å være organisert. Vi anerkjenner organisasjonsfriheten. Vi anerkjenner og mener at alle skal ha den samme fleksibiliteten. Det er viktig for Fremskrittspartiet.

Så har jeg bare lyst til å si at Fremskrittspartiet har og vil ha dialog med alle ulike fagforeninger. Vi føler at vi har god dialog med mange som er på arbeidsplassene. Det vil vi ikke slutte å ha.

Så vil jeg bare til slutt si at når det gjelder Venstres forslag, vil Fremskrittspartiet støtte forslagene nr. 7, 8 og 9.

Ingrid Heggø (A) [12:28:25]: Arbeid for alle er den viktigaste målsetjinga for den raud-grøne regjeringa. Det er sagt ganske mange gonger her i dag, og det er like sant, sjølv om eg seier det ein gong til. Det er òg all mogleg grunn til å vera stolt over den låge arbeidsløysa som vi har i Noreg.

Men det betyr ikkje at vi ikkje har utfordringar, som fleire her har peika på – ufrivillig deltid, fleire trygda inn i arbeidslivet og sosial dumping er nokre av utfordringane eg vil snakka meir om.

Det er faktisk første gong det vert lagt fram ei melding til Stortinget om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og tryggleik i norsk arbeidsliv. Dette vert sjølvsagt gjort av ei raud-grøn regjering. Meldinga understrekar kor viktig det er med eit godt og anstendig arbeidsliv, og at dette er ein føresetnad for den norske velferdsmodellen.

Eg vil ta for meg nokre av områda som vert omtala her, først mellombels tilsetjing. Før eg kom inn på Stortinget, jobba eg 20 år i bank. Det første spørsmålet eg stilte til kunden, var faktisk: Har du fast jobb? Var svaret nei, vart samtalen ganske kort – det vart ikkje noko lån til eigen heim eller til andre ting. Dette har ikkje endra seg. Høgre trur at vi får fleire i jobb viss det vert lettare med mellombels tilsetjing. Korleis forklarer ein då at Noreg med sitt sterke stillingsvern, og med faste tilsetjingar, er heilt på topp når det gjeld sysselsetjing?

Mellombels tilsetjing er økonomisk utrygt. Mellombels tilsetjing gir mindre moglegheiter for kvalifisering og til å stilla krav til helse, miljø og sikkerheit. Mellombels tilsetjing er umoderne og er med på å brutalisera arbeidslivet ytterlegare. Så skal meir mellombels tilsetjing auka konkurransekrafta, sa representanten Flåtten i sitt innlegg. Korleis forklarar då Høgre at Noreg klatrar på barometeret vedrørande konkurransekraft, frå 13. til 8. plass i år? Det viser jo nettopp det same som ei «Doing business»-undersøking; at Noreg er eit godt land å driva næringsverksemd i, og at vi har god konkurransekraft.

Det verkar som det er ei eller anna form for semje i salen om at høg organisasjonsgrad er bra. Eg er framleis litt usikker etter innlegget frå Framstegspartiet. Men i Stortinget har vi handsama ei rekkje forslag frå Høgre og Framstegspartiet om skatteincentiv, som er alfa og omega i alle andre samanhengar enn når det gjeld å få opp organisasjonsgraden. Skatteincentiv er ei rettsbasert ordning og ikkje alltid det rette verktøyet, men om ein vil at alle skal organiserast, er dette faktisk eit godt verktøy. Da kan det vanskeleg tolkast annleis enn at det å gi incentiv til at fleire organiserer seg, ikkje er ønskeleg frå Høgre og Framstegspartiet.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Kjell Ingolf Ropstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:31:31]: Jeg synes debatten egentlig viser at vi er enige om veldig mye, og så diskuterer vi de små tingene som man er uenig i. Når Kristelig Folkeparti ønsker en endring, er det fordi vi oppriktig mener at det er behov for det.

Kolberg er opptatt av at det er stor fleksibilitet i Norge. Det er det, men det er samtidig også mange som ønsker større fleksibilitet når det gjelder å kunne jobbe mer i noen perioder. Jeg synes eksemplet med det arbeiderpartistyrte Forsvarsdepartementet, der en hadde behov for litt mer arbeidskraft fordi man skulle legge fram en langtidsplan, burde vært mulig å løse på andre måter. Hvis noen skal kjenne arbeidsmiljøloven, så tenker jeg departementene er de første. Men bruddene alene er ikke nok selv om loven brytes hundretusenvis av ganger, men behovene er så store.

Så vil jeg bare si at når det gjelder trepartssamarbeidet, betyr ikke det at en kun skal lytte til arbeidsgiverne eller kun til arbeidstakerne. Mitt poeng med det glemte kapittelet er at jeg hadde forventet at en i hvert fall hadde lyttet til arbeidsgiverne, omtalt det, og så eventuelt landet på en konklusjon, som var noe annet enn det som arbeidsgiverne ønsket.

Presidenten: Representanten Martin Kolberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Kolberg (A) [12:32:40]: Jeg bare merker meg og tar til etterretning at ingen representanter fra opposisjonen forklarer dette angrepet på norsk fagbevegelse når det gjelder fratrekk av fagforeningskontingenten og den sviktende logikk med tanke på arbeidsgiverne – det taler for seg selv. Den politiske katt er egentlig ute av sekken gjennom det som er foreslått der, og som de står ved. Det noterer jeg bare.

Det andre jeg vil si bare veldig kort, er: Anerkjenner Martin Kolberg hele det norske arbeidsliv? Med fare for at presidenten dunker, vil jeg si: Har du hørt på maken? For norsk fagbevegelse – den samlede norske fagbevegelse – har skapt gode arbeidsvilkår for hele det norske arbeidslivet. Hvis vi får flere fagorganiserte, styrker det alle. Innholdet i trepartssamarbeidet handler nemlig om at det ville gitt et lovmessig innhold på en slik måte at norske arbeidstakere er beskyttet. (Presidenten klubber)  Det er det dette handler om, og vi kommer tilbake til det i neste sak.

Presidenten: Presidenten banker bare på grunn av tiden, ikke for bruk av uttrykk – i hvert fall her.

Representanten Steinar Gullvåg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Steinar Gullvåg (A) [12:34:05]: Jeg har lyst til å fortsette der representanten Kolberg slapp, for det er tydelig at representanten Eriksson ikke har skjønt innholdet i trepartssamarbeidet, når han slipper katta ut av sekken og forteller oss at det er hans omsut for de uorganiserte – for gratispassasjerene – i norsk arbeidsliv, som er hans agenda. Vi vet jo egentlig fra før at Fremskrittspartiet går til angrep på AFP-ordningen, som er framforhandlet av de fagorganiserte, med arbeidsgiverne og med myndighetene. Vi vet at Fremskrittspartiet går til angrep på IA-avtalen for å gå ærend for gratispassasjerene i arbeidslivet.

Thor Erik Forsberg (A) [12:35:13]: Arbeiderpartiet er opptatt av alle landets arbeidstakere. Vi har et spesielt forhold til LO, som er historisk begrunnet, men som også gjør seg like gjeldende i dag. Det er ikke til splittelse for at vi også har et godt samarbeid med de andre arbeidstakerorganisasjonene.

Jeg må si at jeg stusser når Robert Eriksson gjør det til noe høyverdig ikke å være organisert. Det å ha et godt organisert arbeidsliv er forutsetningen for at vi skal sikre medvirkning og rettigheter. Arbeidstakerorganisasjonene gjør en fantastisk jobb med å skolere sine medlemmer for å kunne ta vare på de rettighetene man har. Det blir helt feil å stille opp et skille, at arbeidstakerorganisasjonene ikke også tar et ansvar utover sine egne medlemsrekker. Det gjør man i kampen for full sysselsetting og i kampen mot sosial dumping. Det handler ikke først og fremst om egne medlemmer, men det som kommer utenfra, og som først og fremst rammer dem som ikke er organisert.

Respekt for trepartssamarbeid: Da synes jeg det faktisk er ganske spesielt at man også kan lese i avisene, i den tiden vi har vært inne i med streik i offentlig sektor, hvor lederen av arbeids- og sosialkomiteen bruker veldig mye krutt til å undergrave streikegrunnlaget til de ansatte i offentlig sektor. Det skal vi selvfølgelig ha full respekt for.

Grunnen til at vi merker så godt konsekvensene av streik i offentlig sektor, er også at de gjør en fantasisk viktig jobb. Men for at norske arbeidstakere kan styrke sin egen lønnsutvikling, kan ha en rettferdig fordeling av den verdiskapingen vi i fellesskap får til, og sikre at vi får et arbeidsliv som er godt og trygt, og som tar vare på helsen til folk, trenger vi faktisk å oppmuntre flere til å organisere seg.

Når Robert Eriksson trekker fram retten til ikke å være organisert, hvorfor adresserer man ikke da frykten for å organisere seg, som er i enkelte bransjer, blant enkelte arbeidstakere – særlig blant utenlandske arbeidstakere? De trenger en oppmuntring fra oss. Det synes jeg Fremskrittspartiet er lite med på å bidra til.

Den kilen som Civita og de borgerlige partiene prøver å få inn når det gjelder LO, de andre arbeidstakerorganisasjonene og regjeringen, tror jeg ikke de kommer til å lykkes med. Jeg tror at alle arbeidstakerorganisasjonene ser konsekvensene av en eventuell regjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet. Det er ikke en regjering som vil lytte til fagbevegelsen.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Robert Eriksson (FrP) [12:38:07]: Jeg skal være lynende kjapp.

Når det gjelder streiken, som representanten Forsberg var inne på: Jeg bare registrerer hva Jan Davidsen har sagt i media – og tidligere LO-leder Yngve Hågensen. Jeg registrerer at flere mener at denne streiken var totalt unødvendig – at den rett og slett skyldes at det var dårlig håndtert fra regjeringens side.

Så må jeg få lov til å si: Jeg blir ganske opprørt når representanten Gullvåg får lov til å stå på talerstolen i denne salen og presentere løgn. Fremskrittspartiet har alltid støttet IA-avtalen. Fremskrittspartiet har gått inn for AFP til alle. Og ikke nok med det – man kaller det «gratispassasjerer». Jeg synes det er å gå veldig langt.

Nei, Fremskrittspartiet – og jeg – vil gjerne motivere folk til å organisere seg. Men jeg har også respekt for enkeltindividets frihet til selv å bestemme hva man vil. Selv om enkeltindividet vil ta beslutninger som jeg ikke er enig i, har jeg respekt for enkeltindividets frihet til å ta de beslutningene. Det er det dette handler om, men som jeg registrerer at venstresiden i norsk politikk ikke vil anerkjenne.

Anette Trettebergstuen (A) [12:39:17]: Det er ingen tvil om at undertonen i Fremskrittspartiets politikk, slik vi ser den i innstillinger og i vedtak her i Stortinget, og også i retorikken ute i det offentlige rom, bærer preg av en undertone, som sier at fagbevegelsen definitivt har for mye makt og for mye innflytelse. For Fremskrittspartiet er det tilsynelatende et problem at folk er med i et interessefellesskap og på den måten sammen oppnår bedre lønns- og arbeidsvilkår enn det de ville gjort alene.

Det er historieløst å kjempe imot noe slikt. Det er historieløst ikke bare i forhold til hele den norske modellen og de gode resultatene som den har skapt, det er også historieløst overfor alle de fagorganiserte, som hver eneste dag gjør en jobb som har skapt disse resultatene.

Derfor er ikke Fremskrittspartiets angrep her i Stortinget på det organiserte arbeidslivet – gjennom å ville svekke fradragsrettigheten, gjennom å åpne opp for mer midlertidighet, gjennom å stemme imot tiltak mot sosial dumping – overraskende. Det er ikke bare et angrep på god politikk som har gitt resultater. Det er ikke bare et angrep på fagbevegelsens hardt framkjempede rettigheter, det er et angrep på oss alle og på det norske samfunnet på den måten vi kjenner det – godt samfunn, høy sysselsetting, god velferdsstat, høy grad av fleksibilitet. Det er dette Fremskrittspartiet i realiteten kjemper imot når de velger å se på fagbevegelsens makt som et problem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.

Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4 og 5 behandles under ett.

– Det anses vedtatt.