Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:42:00]: (ordfører for sakene): Vi behandler nå to viktige saker, to saker som det har vært knyttet mye oppmerksomhet til. Sakene gjelder implementeringen av vikarbyrådirektivet og tiltak for å følge opp dette.

Først vil jeg få lov til å takke mine kollegaer i komiteen for en ryddig og god prosess for å komme fram til innstillingene.

Jeg vil starte med noen kommentarer knyttet til vikarbyrådirektivet. Direktivet ble vedtatt i EU allerede høsten 2008. Fristen for å gjennomføre direktivet i EU var egentlig 5. desember 2011. For å hindre at Norge forsinker ikrafttredelsen av beslutningen om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen, fremmes det forslag om at Stortinget gir sitt samtykke før EØS-komiteen treffer sin beslutning. Da vil det ikke være nødvendig for Norge å ta forbehold om konstitusjonelle prosedyrer ved beslutning i EØS-komiteen.

Dersom den endelige beslutningen i EØS-komiteen skulle avvike vesentlig fra det utkastet som er lagt fram i proposisjonen, vil saken bli fremmet for Stortinget på nytt.

Formålet med direktivet er å øke beskyttelsen av ansatte i bemanningsbyråer og anerkjenne bemanningsbyråenes plass i arbeidsmarkedet. Direktivet er blitt kjempet fram av fagbevegelsen i Europa, nettopp fordi det styrker de ansatte i bemanningsbyråene gjennom likebehandlingsprinsippet. Likebehandlingen betyr at innleide arbeidstakere skal få de samme arbeids- og ansettelsesvilkår som de arbeidstakerne som er ansatt direkte av innleier.

Direktivet anses også som EØS-relevant, da dette dreier seg om en av de fire frihetene. For mange av oss er dette også et viktig argument for å gå inn for direktivet, da EØS-avtalen er viktig for å unngå et eventuelt EU-medlemskap.

Komiteens flertall – Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti – støtter at Norge implementerer direktivet, mens SV og Senterpartiet ønsker å bruke reservasjonsretten. De argumenterer også for at man kan sikre likebehandling uten å måtte implementere direktivet. Jeg regner med at de kommer til å utbrodere sitt syn.

Det er altså et stort flertall i Stortinget som i dag gir sin tilslutning til implementeringen. Det gjøres på bakgrunn av at vi ønsker likebehandlingen, og at vi er opptatt av å anerkjenne bemanningsbyråenes plass i arbeidsmarkedet. Samtidig har det vært viktig for komiteen å understreke at vi legger til grunn at dagens regler om innleie og midlertidige ansettelser kan beholdes slik de er i arbeidsmiljøloven i dag. Hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være faste ansettelser. Det er etter komitéflertallets syn og utallige juridiske utredningers syn ingen grunn til å måtte endre lovverket på bakgrunn av vikarbyrådirektivet.

Gjennomføringen av direktivet nødvendiggjør noen lovendringer. De kommer i den andre saken vi nå diskuterer, og den blir gjerne kalt tiltakspakken. Her kommer regjeringen med forslag som gjelder likebehandling av arbeidstakere som er utleid fra bemanningsforetak, samt en rekke tiltak for å sikre etterlevelse av dette.

En samlet komité støtter innføring av likebehandlingsprinsippet. Etter komiteens høring oppsto det en uenighet om hvorvidt lønnsbegrepet er presisert godt nok i proposisjonen. Her mener flertallet, med regjeringspartiene, at det er godt nok presisert, mens opposisjonen ønsker en presisering for å sikre at lønnsbegrepet er enkelt å forstå for ansatte, utleier og innleier, slik at vi unngår at det blir konflikter.

Men komiteen står også sammen om en anerkjennelse av bemanningsbransjen, og vi peker på at likebehandlingen vil sikre at man unngår konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår. Da sikrer vi at useriøse aktører blir presset ut, og vi kan unngå sosial dumping.

Fremskrittspartiet har gått mot de fleste andre tiltakene, og jeg regner med at deres medlemmer vil redegjøre for det. Kristelig Folkeparti og Høyre har valgt å støtte de tiltakene vi mener er gode, samtidig som vi også går imot flere, fordi vi mener det er tiltak som det ikke foreligger dokumentasjon på er nødvendige for å ivareta likebehandlingsprinsippet. Her er det vel på tide å presisere at jeg har tatt av saksordførerhatten.

Kristelig Folkeparti opplever at flere av tiltakene bærer vel så mye preg av markeringsbehov, som at de har en reell begrunnelse. Kristelig Folkeparti støtter nemlig bruk av allmenngjøring, herunder solidaransvar, innsynsrett og opplysningsplikt når dette er tilstrekkelig begrunnet. Vi er for tiltak som går på reelle problem.

En forutsetning for allmenngjøring av tariffavtaler er at det foreligger særlig tungtveiende allmenne hensyn og at det er klart dokumenterte behov. Allmenngjorte tariffavtaler får direkte anvendelse på bemanningsbedrifter, som betyr at solidaransvar allerede er innført på områder der dette skulle være nødvendig. Vi har heller ikke fått dokumentert at bemanningsbedriftene er vesentlig forskjellig fra andre virksomheter når det gjelder ryddighet rundt lønnsutbetaling, og kan dermed heller ikke se at det er dokumentert tilstrekkelig behov for innføring av solidaransvar knyttet til likebehandlingsprinsippet.

Kristelig Folkeparti har også ønsket at det skal være rom for unntak fra likebehandlingsprinsippet når det blir inngått sentrale tariffavtaler mellom arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner, noe direktivet åpner for. Dette ble foreslått av regjeringen i høringsrunden høsten 2010, men jeg registrerer at denne muligheten til unntak ble tatt ut – det på tross av at Unio, YS, Akademikerne og NHO i ulik grad støttet unntak fra likebehandlingsprinsippet i høringsrunden. De eneste som gikk klart imot, var LO. Jeg skal ikke drive for mye polemikk på akkurat det, men det kan virke som at den knipen regjeringen kom i da LO snudde i sin støtte til vikarbyrådirektivet, førte til at flere tiltak måtte innføres.

Det underlige er at forslagene ble begrunnet av regjeringen i høringen med at en adgang til å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet ville medføre reell fleksibilitet for arbeidslivets parter, samtidig som bransjevise unntak ikke fører til ulike lønns- og arbeidsvilkår i samme bransje for utleide arbeidstakere. Videre ble det pekt på at dette er et område som egner seg for avtale mellom partene.

Vi mener at Norge, dersom man ikke velger å ta inn en unntaksregel, frasier seg selvråderett i arbeidslivsspørsmål. Dette er å undergrave den norske modellen som vi diskuterte i stad, med samarbeid mellom fagforeningene og arbeidsgiverforeningene for å utvikle arbeidslivet. Det er ingen grunn til å frykte at sentrale tariffavtaler skulle undergrave arbeidstakernes rettigheter. I stedet ville det gitt flere ansatte i bemanningsbransjen muligheten til lønn mellom oppdragene, og det ville gitt rom for praktiske tilpasninger som sikrer bedre kontroll og etterlevelse.

Kristelig Folkeparti er opptatt av et arbeidsliv som er preget av gode arbeidsforhold, fast ansettelse, ordnet arbeidstid, fleksibilitet og et godt arbeidsmiljø. Vi ønsker kamp mot sosial dumping og useriøsitet, og vi vil hindre at lovverket uthules eller unngås gjennom f.eks. underentrepriser.

Men bemanningsbransjen vil fortsatt spille en viktig rolle for å ha et velfungerende arbeidsmarked. Innleie gjør det mulig å tilpasse seg svingninger i behovet for arbeidskraft, og til å dekke opp midlertidig fravær blant de ansatte. Derfor er Kristelig Folkeparti, i likhet med bransjen, opptatt av at bemanningsbransjen er seriøs. Bemanningsbyrå er også en viktig vei inn i arbeidslivet for noen arbeidstakere, og kan gi arbeidssøkende som ellers har vanskelig for å få en fot inn i arbeidsmarkedet, en sjanse til å få prøve seg. Ifølge NHO Services medlemsundersøkelse fra 2011–2012 oppgir de ansatte at de fleste var arbeidsledige eller studenter før de begynte i et bemanningsbyrå. Den viktigste begrunnelsen for å arbeide i bransjen er nettopp at det er en god inngangsport til arbeidslivet. Jeg registrerte også at 72 pst. av de ansatte sier de er godt fornøyd med arbeidet i bemanningsbransjen, at de jobber heltid og har jobbet mindre enn ett år i bransjen.

Jeg opplever dessverre at denne saken har blitt mer en symbolsak for regjeringspartiene. Kristelig Folkeparti er konstruktiv, og vi stemmer derfor for de gode tiltakene som ligger her i dag, og vi er villig til å ta i bruk flere tiltak, men de skal da være skikkelig begrunnet.

Til slutt vil jeg ta opp igjen det forslaget som Kristelig Folkeparti står sammen med Fremskrittspartiet og Høyre om i innstillingen.

Presidenten: Representanten Kjell Ingolf Ropstad har tatt opp det forslaget han refererte til.

Anette Trettebergstuen (A) [12:51:49]: Kampen for et godt, trygt og anstendig arbeidsliv er langt fra over. Arbeidslivet møter stadig nye utfordringer som gjør at vi må tenke annerledes og nytt, og finne nye virkemidler, ikke bare for å bevare det anstendige arbeidslivet, men for å videreutvikle, styrke og forbedre det, og for å få flere grupper inn i det. Det har alltid vært Arbeiderpartiets mål i arbeidslivspolitikken.

Innlemmingen av vikarbyrådirektivet og innføringen av tiltakspakken her i dag handler nettopp om det. Det er et av flere verktøy mot sosial dumping og for bedre rettigheter for flere arbeidstakere. Sammen med den kraftfulle tiltakspakken regjeringen nå har lagt fram, tar vi i dag nye skritt på veien mot et bedre arbeidsliv. Vi ønsker ikke at det skal være lønnsomt å leie inn underbetalt, uorganisert arbeidskraft til virksomheter i Norge. Vi ser i dag at arbeidstakere som leies inn, ofte ikke har like gode lønns- og arbeidsvilkår som dem med fast ansettelse i innleievirksomheten. Direktivet er et bidrag til å komme denne utfordringen til livs. Vikarer skal ha like gode lønns- og arbeidsvilkår som de ellers ville hatt hvis de hadde hatt fast ansettelse i virksomheten.

Direktivet er kjempet fram av europeisk fagbevegelse mot liberalistiske krefter på høyresiden i EU, som mente at direktivet ville gi for gode vilkår til arbeidstakere. Arbeiderpartiet er helt på linje med europeisk fagbevegelse i denne saken.

Ved innføringen av direktivet svekkes vikarbyråenes mulighet til å konkurrere med lavere lønn og dårligere vilkår. På den måten kan også direktivet bidra til å begrense bruken av vikarer og omfanget av useriøse vikarbyråer. Det er den useriøse delen av bransjen vi vil til livs, ikke hele bransjen, åpenbart.

Vi vil ha en mer seriøs bransje, som ikke undergraver hovedregelen og bunnplanken i det norske arbeidslivet: faste og direkte ansettelser og likebehandling på lønns- og arbeidsvilkår. Den norske arbeidsmiljøloven, som i dag sikrer dette, skal bevares. Med Arbeiderpartiet ved roret vil det aldri bli fritt fram for midlertidighet eller innleie av arbeidskraft. Vikardirektivet vil heller ikke gi økt bruk av vikarer. Direktivet gir klare regler for når land kan begrense bruken, ja, til og med også forby bruken av innleie.

Det er en realitet at også denne saken vi nå behandler, tydelig viser de politiske forskjellene mellom regjeringspartiene og opposisjonen. Etter god gammel vane og tradisjon stemmer høyresiden i dag igjen mot kraftfulle, gode virkemidler mot sosial dumping, for likebehandling, og for en mer seriøs bemanningsbransje. Å si nei til solidaransvar, innsynsrett og drøftingsplikt vitner om en opposisjon som ikke tar problemene på alvor, og som ikke vil sikre at likebehandlingsprinsippet realiseres. At innleiebedriften blir solidarisk ansvarlig for at vikaren får den lønnen og den behandlingen den har krav på, eller at tillitsvalgte skal få innsynsrett i vilkårene til vikarene, det skulle jo bare mangle! Det handler om å sikre at likebehandlingen faktisk skjer. Dette er de enkleste og mest virkningsfulle virkemidlene. Hvorfor opposisjonen er så redd for at fagforeninger og tillitsvalgte skal få gjøre jobben sin med nye virkemidler, får de selv svare på. Hele innstillingen er i så måte en stor mistillitserklæring til tillitsmannsapparatet rundt omkring. Det er nok et bevis på at høyresiden ikke er villig til å bekjempe sosial dumping med de tiltakene som virker.

For Arbeiderpartiet er kampen mot sosial dumping mer enn pynt i festtaler. Vi vet at den kampen krever omfattende grep og regulering i et europeisk arbeidsmarked. Derfor sier vi ja til direktivet i kombinasjon med tiltakspakken, fordi dette til sammen vil føre til et bedre arbeidsliv for flere.

Robert Eriksson (FrP) [12:56:29]: (komiteens leder): Fremskrittspartiet er veldig glad for at vi nå har fått saken om vikarbyrådirektivet til Stortinget. Som saksordføreren var inne på, og som også representanten Trettebergstuen sa i sitt innlegg, har dette vært en sak som har pågått lenge i Europa. De første vedtakene for å få det på plass kom allerede i 2008.

Fremskrittspartiet er opptatt av å ha et seriøst og velfungerende arbeidsliv, der også bemanningsbransjen blir å betrakte som en fullt ut integrert del av arbeidslivet. Vi anerkjenner bemanningsbransjen fullt og helt som en likeverdig aktør, som alle andre aktører i norsk arbeidsliv. Jeg synes også det er interessant i den forstand å se hvordan den norske debatten har utviklet seg, spesielt den siste tiden og det siste året, for Fremskrittspartiet har hele tiden støttet helt og fullt opp om, og som jeg forstår Arbeiderpartiet har gjort, en samlet europeisk fagbevegelses krav om å få likebehandling mellom dem som er ansatt i bemanningsbyråene, de som er innleid gjennom dem, og dem som er ansatt i innleiefirmaer.

Da er det også interessant å merke seg LOs høringsuttalelse 7. desember 2010, hvor man skriver bl.a. at

«LO vil videre peke på at formuleringene i direktivets artikkel 1 – anvendelsesområde og artikkel 3 – definisjoner ytterligere underbygger at § 14-12 kan beholdes.»

«§ 14-12 kan beholdes» – det har også vært viktig for Fremskrittspartiet at arbeidsmiljøloven § 14-12 skal være noe man i denne forsamlingen har råderett over og bestemmer det politiske innholdet i.

Så kan vi som ulike politiske partier i denne salen være uenige om hva som skal være innholdet i den paragrafen, men vi er i alle fall veldig opptatt av at det skal være vi i denne salen som tar disse beslutningene. Vi har derfor valgt å forholde oss til LOs høringsuttalelse fra 7. desember 2010, og har lagt den til grunn i vår tilnærming også når vi behandler denne saken.

Så kjenner vi alle i ettertid til hva som har skjedd i Norge, og at man har gått bort fra det standpunktet i den norske fagbevegelsen, noe jeg synes er synd, men desto mer gledelig at vi har en regjering som har holdt fast på å beholde disse viktige likebehandlingsprinsippene mellom dem som er ansatt i vikarbyrå, og dem som er fast ansatt i ordinære bedrifter.

Jeg har lyst til å sitere statsminister Jens Stoltenbergs uttalelser til NTB, datert 15. februar 2012, hvor han sier:

«det er et paradoks at fagbevegelsen i Europa er for direktivet og at det omtales som en seier, mens det er motsatt i Norge.

Men slik er det i politikken. Det må vi håndtere.»

Og som han sier videre:

«Vi som er for direktivet, er jo det fordi vi mener det styrker vikarenes rettigheter.»

Vel talt – og mer enig med statsminister Stoltenberg kan jeg ikke bli i denne saken! For å oppsummere: Jeg tror det også er et klart uttrykk for Fremskrittspartiets oppfatning. Vi går for direktivet.

Så har jeg bare lyst til å si noen få ord om tiltakspakken og om hvorfor vi går imot store deler av den. Det er fordi direktivet, mener vi, ivaretar likebehandlingen.

Når det gjelder allmenngjøring, har vi – i samsvar med den debatten vi hadde tidligere – et eget forslag der vi også ønsker å utrede andre ting når det gjelder allmenngjøringsprinsippet.

Når det gjelder utvidet solidaransvar, går vi imot. Jeg synes det som kommer fra regjeringen, det forslaget som foreligger, er uklart. Slik som jeg oppfatter det, betyr det nærmest at det er kunden som blir ansvarlig for den ansatte – i større grad enn den som har ansatt. Det synes jeg blir et feil prinsipp. For å ta et veldig enkelt eksempel: Hvis jeg skal springe ned til Narvesen og kjøpe meg en eske snus, er det jeg som kunde som nærmest skal bli ansvarliggjort for om den bak kassen får den lønnen som vedkommende fortjener. Det synes jeg blir et for stort ansvar å pålegge meg som kunde. Derfor går vi imot det.

Når det gjelder innsynsretten, er det ikke slik at Fremskrittspartiet prinsipielt er imot at tillitsvalgte skal kunne ha innsyn i avtaler med innleid arbeidskraft. Men jeg har snakket med mange tillitsvalgte i bedrifter som sier til meg at dette er noe av det vanskeligste en gir seg inn på, nettopp fordi det er en jungel av ulike tariffavtaler, det er vanskelig å holde oversikt. Som en tillitsvalgt sa til meg: Fordi jeg i min bedrift blir tillitsvalgt i Fellesforbundet, har jeg ikke i kraft av å ha det vervet dermed spesialkompetanse til å gå inn og gjøre de riktige beslutningene i forhold som jeg har rett til innsyn i. Det er et signal som jeg velger å lytte til, og jeg ønsker å gå imot de foreslåtte innstramningene på det området. Jeg mener ikke at det viktigste instrumentet for dette er å privatisere tilsynsordningene. Er det noe vi ikke skal privatisere, er det tilsynsordningene. Her synes jeg det er viktig at vi heller bygger opp om Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet som tilsynsmyndigheter, som bør ha kompetansen og fagansvaret for å gå inn og drive tilsyn og sikre at man har riktige og gode arbeidsavtaler. Det er i hvert fall Fremskrittspartiets utgangspunkt for at vi stemmer imot det meste av tiltakspakken.

Til slutt kan jeg gi beskjed om at vi stemmer for § 14–12 a andre og tredje ledd. Det samme vil gjelde de øvrige kapitlene i tjenestemannsloven. De øvrige går vi imot.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:03:55]: Denne presidenten var strengere med å sette i gang klokken raskt enn tidligere presidenter har vært, men det går bra.

Dette har vært en kontroversiell sak – til dels. Samtidig er det verdt å merke seg at det er et veldig bredt flertall på Stortinget som nå går inn for å innføre det såkalte vikarbyrådirektivet i norsk lov. Utgangspunktet for Høyre når vi støtter det, er ikke først og fremst at dette er et EØS-direktiv. Det er en annen diskusjon, og Høyre har gjennom interne diskusjoner tidligere vist at det også er mulig å diskutere EØS-direktiver i Høyre. Utgangspunktet er at det er et godt og rimelig prinsipp.

Det er altså sånn at vikarbyråer, bemanningsbyråer, fyller en viktig rolle i nær sagt ethvert arbeidsliv. Det er sånn at mange bedrifter, partier, organisasjoner og offentlige etater av og til vil ha behov for å ta inn folk på midlertidige kontrakter, eller i hvert fall å ta inn folk midlertidig. I dag er reglene i praksis sånn at det er fullt mulig å betale mindre når du leier inn en person, enn det du gjør for vedkommende hvis han eller hun hadde vært ansatt i virksomheten. Prinsipielt kan man godt diskutere det opp og ned i mente. Men det som er åpenbart, er at faren ved en sånn politikk selvfølgelig er at det blir mer attraktivt å ha folk som vikarer eller å ha folk fra bemanningsbransjen, og at det dermed er med på å underminere prinsippet om at man skal ha fast ansettelse. Det andre er at selv om de store aktørene er seriøse, har det i bemanningsbransjen også vært enkelte aktører som har vært det vi må kunne kalle useriøse. Det vi ønsker å oppnå, er veldig enkelt. Vi ønsker å gjøre livet lettere for dem som følger loven, dem som er anstendige arbeidsgivere, og dem som har skikkelige vilkår og leier inn på ordentlige vilkår, og så ønsker vi å gjøre det vanskeligere for dem som er useriøse.

Jeg synes at noe av kritikken mot vikarbyrådirektivet har vært veldig merkelig. Det er veldig rart, nettopp fordi likebehandlingsprinsippet, isolert sett i hvert fall, vil gjøre det dyrere for mange å leie inn enn i dag. Det må også være et godt prinsipp for dem som er mer skeptiske enn Høyre til bemanningsbyråene.

Jeg har også lyst til å understreke at deler av debatten har inneholdt beskrivelser av bemanningsbyråene som jeg mener er sterkt overdrevet. Det er altså ikke sånn at det jevnt over hersker villvest-tilstander i norsk bemanningsbransje, selv om jeg igjen sier at det finnes noen useriøse aktører. Det er heller ikke sånn at det i utgangspunktet er mindre bra å være ansatt i et bemanningsbyrå. Det er også verdt å få med seg at tall fra bemanningsbransjen selv viser at veldig mange av dem som starter yrkeskarrieren i bemanningsbransjen, går videre til fast jobb. Det er altså for mange en mulighet til å komme seg inn i arbeidslivet. Dette er rett og slett en måte å organisere – rydde opp – på, samtidig som det er et håndslag til de seriøse delene av bransjen.

Under behandlingen har det også vært viktig for Høyre å understreke at vi også legger regjeringens lovforståelse til grunn, dvs. at vi legger ikke til grunn at EUs vikarbyrådirektiv i seg selv skal innebære en endring av arbeidsmiljøloven. Det har vært et viktig signal å sende også utad, ikke minst til dem som har vært skeptiske til vikarbyrådirektivet.

Når det gjelder tiltakspakken som har kommet fra regjeringen, slutter jeg meg fullt og helt til de betraktningene som saksordfører Kjell Ingolf Ropstad fra Kristelig Folkeparti hadde. Jeg vil bare understreke igjen at flere av virkemidlene man bruker her, innføres på en annen måte enn når de kommer i allmenngjorte områder – i allmenngjorte områder har man en allmenngjøringsnemnd, og man har et strengt dokumentasjonskrav. Her er man føre var – man innfører virkemidler som mange oppfatter som ganske radikale og drastiske, men uten at man har dokumentert og hatt en skikkelig prosess på dem. Man har altså ikke tydeliggjort hvorfor de trengs, eller dokumentert det.

Dette er også et lite apropos til diskusjonen om trepartssamarbeid som vi hadde tidligere i dag, for det er verdt å merke seg at store deler av arbeidslivet og næringslivet er veldig kritiske til mange av disse tiltakene. Man kan selvfølgelig velge å se bort fra det og ignorere innspillene fra næringslivet. Man kan velge å avfeie det som «bare» arbeidsgiverinnspill, men det vil i så fall være et alvorlig brudd med tankegangen bak trepartssamarbeidet, som ikke er at man skal være enig om ett og alt – hvis det var tilfellet, ville jo Arbeiderpartiet gått imot vikarbyrådirektivet, som en samlet norsk fagbevegelse også er imot – men som er at man lytter til innspill og forsøker å finne en balanse mellom forskjellige interesser.

Helt til slutt vil jeg bare understreke at Høyre under voteringen kommer til å stemme for de delene av tiltakspakken som vi mener er viktige, som vi mener trengs, og som vi mener er godtgjort, samtidig som vi kommer til å stemme imot de få punktene som vi ikke støtter i denne omgang.

Audun Lysbakken (SV) [13:09:43]: Fast ansettelse skal være grunnsteinen i vårt regulerte arbeidsliv. Derfor er det å hindre en utvikling mot et løsarbeidersamfunn preget av mer midlertidighet i ulike deler av arbeidslivet et svært viktig mål for SV og også et svært viktig mål, heldigvis, for den rød-grønne regjeringen.

Vi ser i dag at midlertidighet og undergraving av fleres mulighet til å få fast ansettelse er noe som kan drives fram fra to hold. Det ene er høyresiden i Norge, som ønsker å endre lover og regler som i dag sikrer viktige rettigheter i arbeidslivet. Det andre er fra EUs side, som gjennom både direktiver og avgjørelser ved domstolen systematisk har endret maktforholdene i deler av europeisk arbeidsliv de siste årene. Det er viktig å være bevisst på begge de to farene for det regulerte norske arbeidslivet og sette i verk tiltak som beskytter oss mot det.

Et løsarbeidersamfunn må vi unngå først og fremst av hensyn til tryggheten for den enkelte. Fast ansettelse og muligheten til den forutsigbarheten det gir, er en forutsetning for trygghet for hus, hjem og jobb, som noen av partiene i denne salen hadde som slagord for noen år tilbake. Det er vanskelig å få lån til å kjøpe hus hvis man ikke har fast jobb. Det er vanskelig å planlegge for framtiden. Men det er også et spørsmål om makt – om maktbalansen på den enkelte arbeidsplass og maktbalansen i samfunnet vårt mellom ulike samfunnskrefter.

Det er riktig at europeisk fagbevegelse har kjempet for både likebehandling for vikarer og europeiske regler på dette området. Men det er også riktig at lovverket i ulike europeiske land er svært forskjellig. På tirsdag var det en fanemarkering foran Stortinget der svært mange fagforeninger og -forbund var møtt opp for å gi en siste appell til Stortinget om ikke å implementere vikarbyrådirektivet i EØS-avtalen. Det var tillitsvalgte fra byggeplasser, verftsindustri, tjenestesektoren og offentlig sektor. En bred allianse i norsk fagbevegelse har stått bak det kravet, og SV er helt på linje med norsk fagbevegelse i denne saken.

Det ble sagt av en av høyresidens talere tidligere i dag at dette var blitt en symbolsak for fagbevegelsen. Jeg tror vi skal passe oss for å bruke den type begreper om dem som står aller nærmest til å se konsekvensene av den politikk vi vedtar i denne sal på dette området. Den veldig tydelige motstanden fra de tillitsvalgte i ulike deler av fagbevegelsen gjør i hvert fall sterkt inntrykk på SV. Vi er opptatt av det samme som de andre partiene er opptatt av – at vi skal ha likebehandling av vikarene, bedre rettigheter for vikarene. Det ville det også være mulig for oss ensidig å innføre i norsk lovverk uten direktivet.

Jeg registrerer at flertallet i denne sal legger til grunn at direktivet ikke medfører noe behov for å endre arbeidsmiljøloven på noen negativ måte. Jeg håper at flertallet har rett i det. Jeg mener likevel det er viktig at vi søker å la flest mulig viktige spørsmål i dette samfunnet være spørsmål vi har mulighet til å påvirke politisk, og ikke spørsmål som vi først og fremst overlater til jussen. Vi vet at det både fra bekymrede deler av fagbevegelsen og fra enkelte på arbeidsgiversiden har vært antydet at direktivet kan brukes til å svekke arbeidsmiljøloven på et svært viktig punkt, nemlig det som knytter seg til at midlertidige ansettelser skal være knyttet til midlertidige oppgaver. SVs utgangspunkt er at vi ikke skal gi anledning til å prøve det rettslig, at vi skal velge den linjen som innebærer null risiko, og det er å si nei til direktivet.

Vi er svært glade for den tiltakspakken som vi i dag vedtar. Vi registrerer Høyres motstand mot deler av den, som viser at det er stor forskjell på den nye retorikken på høyresiden og den politikken de faktisk står for. I tillegg skulle vi ønske at vi hadde flere med oss i vårt nei til vikarbyrådirektivet. I tråd med SVs syn i regjering vil SVs gruppe gå imot innlemmelse i EØS-avtalen av vikarbyrådirektivet.

Arne Bergsvåg (Sp) [13:15:09]: Arbeidslivspolitikken er avgjerande for norsk samfunnsutvikling og velferdssystem. For Senterpartiet er det derfor grunnleggjande at ein så viktig del av folk sine liv skal bli handtert av norsk folkestyre og ikkje underlagd ei dynamisk rettsutvikling innanfor EØS-avtalen. Vikarbyrådirektivet utfordrar viktige prinsipp i dagens arbeidsmiljølov og bidreg til at det blir stilt spørsmål ved dei tiltaka regjeringa ønskjer å innføra for å sikra eit rettferdig og ordna arbeidsliv.

Vi i Senterpartiet er opptekne av at fast tilsetjing skal vera hovudregelen i norsk arbeidsliv og av å unngå auka innslag av mellombelse tilsetjingar. Direktivet utfordrar dette samfunnssynet. Senterpartiet er oppmerksam på at direktivet kan gi vikarar i arbeidslivet auka rettar innan nokre område. Men desse positive sidene ved direktivet står Noreg likevel fritt til å implementera gjennom norsk lovgiving, og det er såleis ikkje eit sjølvstendig argument for å innføra direktivet.

Vikarbyrådirektivet vil verka ulikt i land med ulik lovgiving på området. Ei samanlikning mellom land når det gjeld reaksjonar frå fagrørsla på direktivet, er derfor ikkje ein god målestokk på korleis direktivet vil kunna slå inn i norsk arbeidsliv. I andre land kor inn- og utlegget allereie er liberalisert, vil naturleg nok dette direktivet bli sett på som eit gode og likebehandla vikarar med fast tilsette. Dette betyr ikkje automatisk at direktivet vil styrkja arbeidstakarane sine rettar i Noreg.

Tilhengarar av direktivet meiner at det vil betra vikarane sine rettar på nokre område. Senterpartiet meiner det skal vera opp til det norske demokratiet å styra det norske arbeidslivet. I saka om endringane i arbeidsmiljølova og tenestemannslova vil Senterpartiet, som det går fram av våre eigne merknader, påpeika at likebehandling av vikartilsette og innleigde arbeidstakarar kan bli vedteke uavhengig av tilslutning til vikarbyrådirektivet.

Eit velfungerande arbeidsliv med tryggleik for eigen jobb er ikkje berre eit gode for arbeidstakarane. Det er etter Senterpartiet si meining også ein betydeleg styrke for dei norske arbeidsgivarane. For Senterpartiet er det også viktig å påpeika at direktivet ikkje er eit framforhandla resultat mellom partane, men ein tekst som i all hovudsak inneheld det same direktivet som EU-kommisjonen føreslo i 2002, og som det den gongen ikkje blei einigheit om, og som òg i dag ei samla, eller i alle fall ei brei, fagrørsle har gått imot.

Det er òg lagt ved ei tiltakspakke som har mange tiltak i seg som vil bidra til å styrkja vikarane sine rettar. Dette vil Senterpartiet sjølvsagt støtta. Men Senterpartiet har etter ei samla vurdering kome til at me ikkje vil gi vår tilslutning til tilråding og samtykkje til deltaking i ei avgjerd i EØS-komiteen om innlemming i EØS-avtalens direktiv om vikarbyrå.

Trine Skei Grande (V) [13:19:00]: Venstre støtter innføringa av vikarbyrådirektivet – faktisk med stor entusiasme. Jeg tror at dette er et av de viktige grepene for antidumping med tanke på arbeidsplasser og arbeidskraft. Jeg mener det er et grunnleggende prinsipp, som det er viktig å holde på, at man skal ha like vilkår og like rettigheter i arbeidsmarkedet.

Jeg mener det hender at det kommer både pålegg og direktiver fra EU som er unødvendige – noen av dem er også feil. Men dette er åpenbart et område som EU bør regulere. Hvis vi som EØS-medlemmer skal ønske oss direktiver som vi bør være like på i Europa, er det nettopp av denne typen. Dette er av den typen direktiv som sikrer like rettigheter for arbeidstakere, og som sikrer at vi ikke får et ulikt arbeidsmarked i hele Europa.

Vi har fremmet en rekke forslag i denne saken som egentlig angår sak nr. 2, som jeg argumenterte for i sak nr. 2, men som jeg gjerne vil fremme under behandlinga av denne saka.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:20:40]: Det er grunn til å ønske velkommen et rammeverk som skal sikre lønns- og arbeidsvilkårene til innleide arbeidstakere. Ved å innlemme vikarbyrådirektivet i EØS-avtalen vil et felleseuropeisk likebehandlingsprinsipp gjelde også i Norge. Det mener jeg er viktig.

Sider ved vikarbyrådirektivet har vært omstridt i norsk debatt. Mange har ment at Norge bør reservere seg mot direktivet. Det skyldes ikke at man er imot de rettighetene som direktivet gir, men frykt for at Norge kan bli tvunget til å endre reglene om innleie og midlertidige ansettelser. Spørsmålet rører ved grunnleggende rettigheter som fagbevegelsen og politiske partier på venstresiden alltid har kjempet for: retten til faste ansettelser og forutsigbarhet for arbeid og inntekt.

Jeg mener at det er godt grunnlag for å si at de norske reglene om innleie kan beholdes. Det legges til grunn som en uttrykkelig forutsetning for lovendringene, at de gjeldende reglene for inn- og utleie av arbeidskraft kan videreføres. Regjeringen vil dessuten tydelig markere sin politikk og sine ambisjoner for norsk arbeidsliv når saken skal behandles i EØS-komiteen.

Bemanningsbransjen har en rolle å spille i det norske arbeidsmarkedet. Innleie av arbeidstakere kan gi virksomhetene en mulighet til å tilpasse seg de største variasjonene i arbeidskraftbehovet. Det kan dekke opp for midlertidig fravær på grunn av permisjoner. Alternativet til innleie kan lett bli overtidspress, forskjøvet arbeidstid og bruk av ringevikarer. Dagens regelverk legger til rette for at bemanningsbyråene har en slik rolle. Dette forutsetter at bemanningsbransjen er seriøs, og at omfanget av innleie ikke undergraver et arbeidsmarked som er klart dominert av faste stillinger. Vi ser en uheldig utvikling i enkelte sektorer i retning av færre faste ansettelser. Dette skyldes flere forhold, ikke bare adgangen til innleie. Vi vil holde skarpt øye med denne utviklingen.

Opposisjonen har kritisert at vi ikke foreslår å lovfeste at partene kan avtale unntak fra likebehandlingsprinsippet i tariffavtale. Jeg mener det ikke er behov for et slikt unntak i dag, da det ikke er synliggjort et konkret behov. Vi har i stedet foreslått en forskriftshjemmel til å fastsette unntak.

Det følger av vikarbyrådirektivet at det må etableres ordninger som sikrer at reglene etterleves. I proposisjonen er det lagt fram en rekke forslag som skal bidra til nettopp slik etterlevelse.

Regjeringen foreslår at innleier skal gi bemanningsforetaket de opplysninger som er nødvendige for å kunne ivareta kravet om likebehandling. Bemanningsforetaket skal gi sine egne ansatte opplysninger om grunnlaget for lønns- og arbeidsvilkårene.

Regjeringen har videre foreslått en innsynsrett for de tillitsvalgte hos innleier, slik at de skal kunne drøfte spørsmålet med arbeidsgiver og påvirke i riktig retning.

Et viktig tiltak er også forslaget om at innleievirksomheten skal være solidarisk ansvarlig for lønn, feriepenger mv. sammen med bemanningsforetaket. Slikt ansvar vil motivere til å velge bemanningsforetak som driver seriøst og ordentlig, og til å følge opp dette så lenge oppdraget pågår.

Motstanden mot vikarbyrådirektivet i fagbevegelsen bunner i en bredere uro for en utvikling mot færre faste, direkte ansettelser i norsk arbeidsliv. Man frykter en utvikling mot et løsarbeidersamfunn. Dette handler om mye mer enn vikarbyråansatte, men også om midlertidig individuelle ansatte, ringevikarer, økt bruk av underentreprenører, kontraktører osv. Denne bredere uroen tar regjeringen på stort alvor, og utviklingen her vil være førende for den videre innsatsen for et godt og anstendig arbeidsliv i Norge.

Regjeringen har lagt fram et forslag som vil gi vikarbyråansatte bedre lønns- og arbeidsvilkår, og en solid tiltakspakke som bidrar til å sikre disse vilkårene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:24:55]: Jeg tror statsråden og Kristelig Folkeparti er enige om at solidaransvar, innsynsrett og opplysningsplikt er ganske inngripende tiltak, men det er tiltak som det vil være nødvendig å gjennomføre for å unngå sosial dumping når det er påvist. Allmenngjøringen gjelder i de bransjene der det er bevist, og der det har vært til grundig behandling og en så har funnet ut at det er nødvendig.

Kan statsråden gi noen eksempler eller noe dokumentasjon som viser at det er grunnlag for at det skal gjelde for hele bemanningsbransjen?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:25:34]: Vi ser en foruroligende utvikling innenfor en del sektorer når det gjelder bruk av vikarer, utover det som helt klart er lovlig bruk av vikarer. Så har vi mange dårlige eksempler på bruk av vikarer. Jeg tror vi er enige om at vi har hatt mange uheldige saker som er veldig skremmende for utviklingen. Derfor har vi ønsket å innføre solidaransvar knyttet til denne bransjen. Vi ønsker å være helt sikre på at når man etterspør å bruke vikarer, sørger man for også å passe på at de som leverer vikarer, leverer godt og riktig. Solidaransvar, rund baut, med vikarbransjen vil medføre at innkjøpere av vikartjenester har et særlig oppvakt blikk – for å si det slik – og en særlig handlingsplikt for å sørge for at de kjøper tjenster av de seriøse. For det er ikke mangel på useriøse vikarbyråer. Selv om hovedvekten selvfølgelig er bra, er det ikke mangel på det – for å si det slik.

Robert Eriksson (FrP) [13:26:51]: Jeg registrerer at i høringsnotatene – i alle fall på høringen – foreslår regjeringen å lovfeste en unntaksbestemmelse. Så hører jeg statsråden fra talerstolen i dag si at det ikke var synliggjort noe behov for å lovfeste det. Da høringen var over, registrerte jeg at både Unio, NHO, YS og Akademikerne ikke hadde noen innsigelser mot en slik lovfesting. Hva er det som har gjort at regjeringen har gått bort fra det? Skyldes det enkelte høringsuttalelser, eller er det ny informasjon som statsråden kunne ha gitt om hvorfor hun mener at det ikke er synliggjort, og at den problemstillingen som de så i utgangspunktet, ikke lenger er til stede?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:27:40]: Bakgrunnen er, slik det også ble sagt, at det ikke er synliggjort noe nevneverdig behov. Det lå jo i det som var ute på høring, at det er partene som blir enige om dette. Vi ser ikke at det er noe stort behov for dette nå, men vi er tydelige på at det er en forskriftshjemmel. Er behovet der, er det adgang til å bruke den forskriftshjemmelen. Jeg opplever ikke dette som en stor, dramatisk forskjell i forhold til det som egentlig lå i høringsrunden.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:28:09]: Jeg ønsker å følge opp svaret fra i stad, for jeg var egentlig ikke helt fornøyd. Det er fordi jeg mener at enigheten om at det er ganske inngripende tiltak, tilsier at det skal være gode argumenter for og god dokumentasjon på at det skal tas i bruk.

Så langt jeg kjenner arbeidslivet, er det i det store og hele veldig bra. Så er det i noen bransjer, særlig, noen useriøse aktører. Likebehandlingsprinsippet skal, i alle fall forhåpentligvis, luke vekk de useriøse som nettopp bruker lønn og arbeidsforhold som ett tiltak for at de skal være billigere. Derfor tenker jeg og Kristelig Folkeparti at ja, vi er villige til å ta i bruk tiltakene når det er nødvendig, men grunnen til at vi går imot det på et generelt grunnlag i dag, er nettopp at vi ikke klarer å se at det er bevist at det er useriøse aktører, groteske tilfeller, på sosial dumping på generelt grunnlag. Jeg tror heller ikke at det vil være bra for bransjen at en gjennomfører generelt. Derfor savner jeg mer dokumentasjon eller eksempler som gjør det nødvendig å ta det i bruk så drastisk som regjeringen ønsker.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:29:16]: Jeg tror ikke det er uparlamentarisk når jeg ikke sier det til representanten, men sier det mer om et syn: Jeg tror det er naivt å tro at vi rund baut har en vikarbransje som alltid opptrer skikkelig. Jeg kan gi mange eksempler på det motsatte, men jeg tror det absolutt viktigste er at vi vet for lite om det, fordi vi ser at når det gjelder vikarer, er det en utstrakt bruk av arbeidskraft som kommer utenfra, som ikke vet noe om rettighetene sine, og som ikke har noen forutsetning for å kunne håndheve rettighetene sine. Derfor er vi opptatt av å lage en pakke rundt de arbeidstakerne. Det tror jeg det er veldig viktig å gjøre. Så er poenget at for de seriøse, ordentlige arbeidsgiverne i Norge er ikke dette noe problem. De kjøper inn tjenestene av de vikarbyråene som vi vet er gode, og de ser aldri noe behov for disse reglene. For dem er det et konkurransefortrinn at vi nå sørger for at de useriøse ikke tjener på å være useriøse.

Jeg forstår ikke bekymringen. Jeg mener at det er mye viktigere å være føre var – i den grad det er føre var. Jeg tror problemet er der allerede.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:30:28]: Jeg kan være enig med statsråden i at det er en fordel for de seriøse aktørene – de store, seriøse aktørene. Utfordringen blir jo hvis du har et mindre selskap, for da er det ikke sikkert at man stoler på at du har likviditet nok til å leie inn. Derfor kan man få en veldig vridning i bransjen.

Jeg er opptatt av å luke ut de useriøse aktørene. Statsråden kommer med antakelser – du sier at du «tror». Alle sier til Kristelig Folkeparti at det holder ikke å tro, du må vite. Det er det jeg er opptatt av. Når du gjennomfører et så inngripende tiltak, holder det ikke å tro, men du må vite at det faktisk fungerer. Derfor er jeg for allmenngjøring.

Jeg skal ikke fortsette der – jeg ser jeg har litt tid igjen og vil tilbake til det som gikk på likebehandlingsprinsippet og unntaket. Hva er det som er grunnen til at ikke statsråden ønsker at flere skal kunne inngå avtaler om lønn mellom oppdrag, eller såkalt garantilønn? Det er en av de viktigste grunnene til at det burde være mulig at en i den enkelte bransje kan inngå avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker på en fornuftig måte.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:31:29]: Jeg «tror» ikke, jeg vet at det er mye useriøsitet i vikarbransjen. Men jeg vet også at det er veldig mange gode, og jeg vet at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk rett. Skal man bruke vikarer, må man kjøpe det hos de seriøse. Jeg synes ikke det er snakk om konkurransevridning. Det handler om at nå orienterer man seg mot de seriøse, og her gir vi arbeidslivet et klart signal om at det skal de gjøre. For hvis de ikke gjør det, hvem skal betale kostnaden ved det? Skal arbeidstakeren, den innleide, ikke få lønnen sin? Eller skal vi legge ansvaret på dem som har muligheten til å kartlegge hvor de seriøse er? Og hvem skal jeg kjøpe av? Dette har en oppdragende effekt, som jeg mener er veldig viktig.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor vi ikke kan være enige om dette, for vi har solidaransvar på andre områder. EU har nettopp, som de gjør i de nye pakkene sine, også vært klare på at solidaransvar er et viktig virkemiddel.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:32:39]: Jeg tror hele nøkkelen, som statsråden ikke synes helt å få fatt i, er: Jo, vi har den type virkemidler – solidaransvar, innsynsrett og den type ting – i de allmenngjorte områdene. Poenget er at der har vi også noe annet. Vi har en allmenngjøringsnemnd. Vi har et klart dokumentasjonskrav. Det er nå forslag om å svekke det dokumentasjonskravet, men jeg har foreløpig ikke hørt at regjeringen har sagt at de er for det. Og man har også tidsbegrensede tiltak. Det som er diskusjonen her, er at når man innfører noen av de samme virkemidlene, gjør man det uten at man går gjennom den prosessen som i hvert fall i en del tilfeller partene har blitt enige om skal være der. Det betyr at det er et brudd på tanken bak trepartssamarbeidet, nettopp fordi man har skapt urolighet og usikkerhet, og man går forbi de etablerte ordningene som er der, når man skal innføre den typen inngripende virkemidler.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:33:41]: De ordningene vi har, skal vi ha.

Så hører jeg at alle i denne salen tar fram festtalene sine og sier at det er så bra med vikarbyrådirektivet, for det sikrer likebehandling. Men det sikrer likebehandling på papiret. Vi må være sikre på at vi får en reell likebehandling av de gruppene vi nå ser rekrutteres særlig inn i vikarbransjen, for det er personer – jeg gjentar – som ikke alltid er særlig godt i stand til å ivareta seg selv, og kanskje heller ikke har interesse av å ivareta seg selv, fordi de er glad for å få en jobb. Men vi vil ikke at Norge skal ha et arbeidsliv som framstår på den måten.

Jeg er enig i at dette er uvanlige virkemidler. Jeg har svart noe i Dagens Næringsliv om dette: Jeg ser at dette kan oppfattes som en inngripen i den alminnelige styringsretten for arbeidsgiver. Men på akkurat dette området – vikarbransjen – er vi ikke i det alminnelige arbeidslivet. Vi ser tendenser som er klart utenfor det som vi mener et alminnelig arbeidsliv skal være. Da sier vi: Sånn skal det være. For de seriøse er det helt uproblematisk. Men vi ønsker å markere at når det gjelder de useriøse, er det ikke arbeidstakerne som skal lide.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Steinar Gullvåg (A) [13:35:15]: Bortsett fra at partiene ser noe ulikt på EØS-avtalen, er det så vidt jeg kan bedømme, to forhold som ligger til grunn for at vikarbyråmotstanderne anbefaler oss å bruke reservasjonsretten heller enn å slutte oss til direktivet. Det ene er frykten for at EFTA-domstolen mot formodning og etter klage fra norske arbeidsgivere skulle pålegge norske myndigheter å endre arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidig ansettelse på innleie av arbeidskraft, dernest at vikarbyrådirektivet vil føre til økt bruk av vikarer og innleid arbeidskraft.

I likhet med de fleste andre har jeg registrert veksten i bemanningsbransjen de siste årene og utstrakt bruk av innleid arbeidskraft både i privat og offentlig sektor, altså før vi har implementert vikarbyrådirektivet. Mye tyder på at det til enhver tid er rundt 100 000 utenlandske arbeidstakere på korttidskontrakter i norsk arbeidsliv, vesentlig fra EØS-land i Øst-Europa. Det påstås at 40 pst. av alle som arbeider i byggeindustrien i Oslo-området, er innleide arbeidstakere. Det er hevet over tvil at mange av dem som kommer til Norge for å søke arbeid, tilbys langt dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som er vanlig her i landet, både i byggeindustrien og i andre bransjer.

Det er etter min oppfatning to grunner til at utleievirksomheten har grepet om seg, som gjør at mange norske bedrifter ser seg tjent med å benytte innleid arbeidskraft. Den ene er selvfølgelig at bedriftene på det viset kan kvitte seg med arbeidsgiveransvaret og de sosiale forpliktelsene som følger av det, og videre at det ofte er langt rimeligere å leie arbeidskraft enn å bruke egne ansatte, fordi lønningene i stor grad dumpes. Den andre er naturligvis vår misunnelsesverdige sysselsettingssituasjon med knapphet på arbeidskraft og rikelig tilgang på arbeidskraft fra andre EØS-land. Vi ser nå at tilgangen på billig arbeidskraft utenfra er en trussel mot norske lønns- og arbeidsvilkår og opparbeidede faglige rettigheter. Derfor har jeg ment – og mener fortsatt – at vikarbyrådirektivets likebehandlingskrav er godt nytt for norsk arbeidsliv, at de som leies inn, skal ha akkurat samme lønns- og arbeidsvilkår som fast ansatte, inkludert sosiale rettigheter. Det blir med andre ord mindre lønnsomt å leie arbeidskraft og mer lønnsomt å satse på egne ansatte. Følgelig skulle det også bli færre, ikke flere løsarbeidere i norsk arbeidsliv, samtidig som innleide arbeidstakere likestilles med fast ansatte.

Jeg erkjenner riktignok at det er hull i dette resonnementet, særlig ved bruk av vikarer i offentlig sektor, fordi pensjonsutgiftene er utelatt. I offentlig sektor utgjør pensjonsutgiftene 20–25 pst. av personalkostnadene. Det sier seg selv at bemanningsbyrå som ikke tilbyr sine ansatte tilsvarende pensjonsvilkår, dermed får en konkurransefordel. Jeg ser naturligvis at likebehandling av pensjon kan by på visse praktiske problemer, men ikke verre enn at det er løst innenfor sykepleien.

Jeg må tilstå at jeg er overrasket over den omfattende motstanden mot vikarbyrådirektivet i fagbevegelsen – overrasket fordi den etter mine begreper bygger på frykten for konsekvenser jeg ikke helt kan se. Det er ikke grunnlag for å hevde at EFTA-domstolen etter en eventuell klage fra norske arbeidsgivere vil pålegge oss å endre vårt lovverk som følge av et minimumsdirektiv. Vi skal ikke svekke norsk arbeidsmiljølovgivning, vi skal styrke den. Trusselen mot arbeidsmiljøloven utgjøres av de partiene som vil reversere flere av de tiltakene som vi vedtar i dag, dersom de får regjeringsmakt etter stortingsvalget neste år. Men likebehandlingsprinsippet står seg med direktivet.

Skulle vi så snudd, slik mange i fagbevegelsen krevde? Naturligvis ikke. Vi må gjøre det som vi mener er rett. Implementeringen av vikarbyrådirektivet handler også om vårt forhold til EU og EØS-avtalen, og jeg er redd mye av motstanden mot direktivet også er uttrykk for det. Rent bortsett fra at det har sin kostnad å benytte EØS-avtalens reservasjonsrett, tror jeg neppe det ville blitt forstått dersom Norge av alle skulle sagt nei til et direktiv som europeisk fagbevegelse har kjempet fram, og hvis hensikt er å sikre vikarer og innleide samme vilkår som fast ansatte.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [13:40:34]: Samfunnet vårt er faktisk blitt avhengig av bemanningsbransjen, men då ein bransje som er seriøs og velfungerande på lik linje med andre aktørar i arbeidslivet. Bransjen står i dag for meir enn 1 pst. av årsverka i Noreg. Bransjen står for effektiv levering av arbeidskraft i mange næringar, noko som er bra for landet, arbeidslivet og arbeidstakarane. Mange unge startar arbeidslivet sitt gjennom eit vikarbyrå – dette for å finna ut kva ein ønskjer og vil vidare. Nokre blir verande i vikarbyrå, fordi dette livet faktisk passar dei best med tanke på arbeidsmengda, fleksibilitet og nye arbeidsplassar, som gir auka kompetanse om ulike arbeidsgivarar. Og det er ein god del som er fast tilsette i vikarbyrå i dag – det skjer faktisk.

Det har vore fleire oppslag i media der ein har avdekt uverdige arbeidsforhold i bemanningsbransjen, noko som igjen har ført til avsløringar av like grov karakter både hos desse og i det offentlege. Det har no vore ei storstilt opprydding i dette, og det er nesten slik at vi håpar at no skin det av alt.

Vikarar og andre arbeidstakarar skal ha dei same arbeidsvilkåra. Det er vi opptekne av òg. Likevel er det slik at vikarbyrådirektivet vil gi enda høgare status og anerkjenning av vikarbyråa både hos arbeidsgivar, arbeidstakar og bestillar, noko som er bra og svært viktig. Som statsministeren òg har sagt – det har vore mykje skryt av statsministeren i dag, men vi skal skryta når det er grunn til det – vi som er for direktivet, er jo det fordi vi meiner at det styrkjer rettane til vikarane.

I dagens Noreg, som står på sidelinja i forhold til dei store arbeidsutfordringane i delar av Europa, vil ei innføring av direktivet vere med og gi til kjenne ei støtte til ei felles einigheit som er ein viktig reiskap i kampen for arbeidstakarar over heile Europa, noko eg faktisk trudde var viktig også for dei partia som i dag stemmer mot dette.

Framstegspartiet ønskjer eit anstendig arbeidsliv, som også inkluderer bemanningsbyråa. Derfor støttar vi vikarbyrådirektivet.

Sylvi Graham (H) [13:42:59]: Det er ikke egentlig sosial dumping som er hoveddebatten her i dag. Det er bemanningsbransjen og dens vilkår.

Som min partifelle Røe Isaksen sa det fra denne talerstol for noen minutter siden, er bemanningsbransjen en viktig aktør i det norske arbeidslivet og bidrar til nødvendig fleksibilitet ved å kunne skaffe til veie kompetent arbeidskraft på kort tid.

Det er bra at vi nå får på plass likebehandling mellom fast ansatte og vikarer, og det er bra at Stortinget i dag gir arbeidslivet de virkemidlene som er nødvendige for å sette dette ut i praksis. Men når jeg leser proposisjonen og deler av innstillingen, og hører en del av dem som har tatt ordet hittil i denne saken, skulle man tro at bemanningsbransjen var stappfull av snusk, at norske bemanningsselskaper knapt gjorde annet enn å pønske ut hvordan de på verst mulig måte kunne utnytte sine arbeidstakere. Selvsagt er det ikke slik, verken i bemanningsbransjen eller i andre deler av arbeidslivet. Finnes det unntak? Ja, selvsagt gjør det det, og i noen bransjer er det flere unntak enn i andre. Men det kan synes som om det regjeringspartiene gjør, er nærmest å skjære alle over én kam. De snakker ned norske arbeidsgivere generelt, og norsk bemanningsbransje spesielt. Men i komiteens innstilling er det slått fast at målet med implementeringen av vikarbyrådirektivet er å sikre likebehandling av ansatte i bemanningsbransjen og å anerkjenne bemanningsbyråer som arbeidsgivere.

I utgangspunktet – eller i hovedvekt, som statsråden vel formulerte det nettopp – er også bemanningsbransjen en seriøs aktør. Vårt mål er å styrke denne og gjøre livet så vanskelig som mulig for de useriøse unntakene, og gjøre det lettere å bruke de seriøse. Skulle det vise seg at bransjen som sådan fikk store problemer med dette, har vi allmenngjøringsinstituttet til nettopp denne typen situasjoner. Da kunne sterkere virkemidler være legitimt å ta generelt i bruk. Men på samme måte som at vi ikke arresterer folk som ikke har gjort noe, for å være føre var, bør vi heller ikke ta i bruk de sterkeste virkemidlene vi har i arbeidslivet, mot en bransje hvor sosial dumping ikke er sannsynliggjort.

På den bakgrunn vil jeg gjerne forklare hvorfor Høyre her velger å stemme som vi gjør i denne saken. Høyre støtter likebehandlingsprinsippet – det skal det ikke være noen tvil om. Vi støtter at det skal omfatte ikke bare lønn, men også arbeidstid, pauser, ferie og fridager osv. Vi støtter også at innleier skal få ansvaret for at innleides arbeidstid ikke overstiger lovens rammer, siden det er innleier som ofte er den med størst direkte innvirkning på dette fra dag til dag.

Det er også nødvendig, for at likebehandlingsprinsippet skal kunne følges, at innleier har plikt til å opplyse bemanningsbyrået om sine lønns- og arbeidsvilkår, slik at de er i stand til å betale sine ansatte den lønnen som likebehandlingsprinsippet tilsier at de skal ha.

Det er også rimelig at den innleide selv skal kunne få dokumentert at arbeidsgiver følger likebehandlingsprinsippet.

Alt dette forutsetter selvfølgelig at man har strenge regler for taushetsplikt.

Det vi reagerer på og derfor vil stemme imot, er de ekstraordinære tiltakene som iverksettes, til tross for at det ikke finnes holdepunkter for at dette generelt er en bransje som preges av useriøsitet og sosial dumping. Man innfører solidaransvar, som innebærer at innleier kan stå ansvarlig for noe som ikke er rett, uten at man selv har gjort noe galt. Det er et ekstraordinært tiltak som ikke finnes noe annet sted i arbeidslivet, utenfor de allmenngjorte bransjene. I de allmenngjorte bransjene er det innført først etter at man har dokumentert omfattende sosial dumping, mens her er det gjort før.

Bemanningsselskaper blir nødt til å blottlegge seg, ikke for tillitsvalgte i sin egen bedrift, men for tillitsvalgte fra helt andre bedrifter. Det er et annet tiltak som vi ikke ser utenfor de allmenngjorte bransjene.

Høyre er dessuten kritisk til drøftingsplikten, som vi ser på som et unødvendig inngrep i bedriftenes styringsrett.

I tillegg er Høyre opptatt av at de unntaksforordningene som med god grunn er innbakt i direktivet, tas i bruk. Man er i en helt annen situasjon som arbeidstaker dersom man har garantilønn mellom oppdrag. Høyre mener derfor at man kunne tatt i bruk unntaksbestemmelsen for denne gruppen – selvsagt med en rimelig definisjon av begrepet om garantilønn.

Til slutt: Høyre er også opptatt av å videreføre trepartsmodellen, og mener derfor at det er viktig å legge til rette for at landsomfattende organisasjoner kan forhandle fram løsninger som oppfyller hovedhensikten med loven. Vi må stole såpass på våre landsomfattende organisasjoner at vi kan overlate detaljene til dem.

Kari Henriksen (A) [13:48:13]: I dag skal vi debattere to saker som handler om vikar- og utleiebransjen.

Jeg vil kommentere representanten Grahams innlegg, som peker på at det er vanskelig å skille mellom de seriøse og de useriøse, og at vi når vi nå vil gjøre noen tiltak, skjærer alle over én kam. Det er ikke riktig. Disse tiltakene kommer i stand nettopp fordi det har vært en ganske stor andel av de useriøse som utnytter arbeidsfolk. Først skjedde dette andre steder i Europa, så kom det til Norge. Derfor var det behov for tiltak. Andelen økte, fagbevegelsen ga tydelige signaler om at her var det problemer, og det krever at man gjør noe.

Det er riktig at inn- og utleie av arbeidskraft er lovlig, og at selskapene som driver med dette, er kommet for å bli i Norge. Med veksten i denne bransjen kommer også veksten i sosial dumping. Det er erfaringen, og derfor må vi ta grep.

Min venninne ble oppsagt under finanskrisen – midt i livet, med hus, bil og regninger som skulle betales. Selv om hun svarte på den ene annonsen etter den andre, resulterte det ikke i arbeid. Det ble besøk på arbeidsplasser og reiser fram og tilbake til enkelte intervjuer. Etter hvert ble løsningen vikarbyrå. Ganske raskt fikk hun vikariater: Én måned her, tre måneder der, ett år et annet sted. Mer usikkert og mer uforutsigbart enn fast arbeid, men arbeidet var en god bekreftelse på hennes faglige dyktighet, og hun traff andre folk, og ikke minst fikk hun lønn – ikke som før riktignok, men lønn. Det viste seg at hun først etter 750 timer som ansatt de siste 12 måneder fikk betaling for bevegelige helligdager. For henne betydde det at månedene mars, april og mai ble ganske trange økonomisk.

Vikarer utnyttes. Noen arbeidsgivere følger ikke de spillereglene som finnes i dag, og vikarer er ofte i en desperat situasjon. De vet at de har svakere stillingsvern, de vet at de er mer utsatt for urettferdighet, men de må ha en inntekt. Det er et svært skjevt maktforhold mellom den enkelte vikar og de fleste arbeidsgivere. Hoveddelen av arbeidsgiverne er likevel redelige, og de håndterer vikarene på en god måte. Likevel er det arbeidsgivere som ikke opptrer på en god måte, og som rett og slett bevisst og utnyttende holder på med sosial dumping. Det kan vi ikke være bekjent av i Norge i 2012.

Arbeiderpartiet tar bekymringene, som statsråden redegjorde veldig godt for, og som fagbevegelsen har påpekt, på alvor. Likevel er vi kommet til at vikarbyrådirektivet kan implementeres. Vi er sikre på at arbeidsmiljølovens bestemmelser kan gjelde, og det er også en absolutt forutsetning for vårt ja til å implementere direktivet.

Det har vært et omfattende og klart og tydelig offentlig ordskifte om denne saken. Nå skal vi samle oss om de viktige verdiene som arbeiderbevegelsen og regjeringspartiene har felles: Likeverdige forhold for ansatte, ingen utnytting av arbeidsfolk, et trygt arbeidsmiljø og en lønn som er til å leve av.

For Arbeiderpartiet har alltid – og vil alltid – faste ansettelser være regelen. For Arbeiderpartiet er et godt partssamarbeid regelen. Vi vil ha et godt og anstendig arbeidsliv, og derfor legger vi fram disse tre viktige sakene: Arbeidslivsmeldingen, tiltakspakken og vikarbyrådirektivet. Dette er gode rammeverk som skal gis innhold.

Tiltakspakkens virkemidler vil gjøre likebehandlingen reell og vil gi partene ansvar for å følge dette opp. Tiltakene skal ikke bli sovende lovbestemmelser. Tiltakene skal sikre etterlevelse av likebehandlingsprinsippet. Solidaransvar er et treffsikkert og effektivt virkemiddel for å sikre likebehandling. Innsynsretten sikrer åpenhet og mulighet til kontroll og bygger på tillitsvalgtsystemet vi har.

Disse virkemidlene betakker Høyre og Fremskrittspartiet seg for å innføre. En kan lure på om det er et svar på den milde og moderate arbeidslivspolitikken som Høyre argumenterer for, eller om det er en forsmak på det samme svaret som Høyres Ansgar Gabrielsen hadde – siden vi er i det historiske hjørnet – da fagbevegelsen og venstresiden virkelig med store ord, under Bondevik II-regjeringen, snakket om brutalisering av arbeidslivet: at det ikke var flere verktøy i verktøykassa.

Høyre sier vi står stille i arbeidslivspolitikken. Nei, vi går framover. Vi innfører i dag virkemidler som ikke setter arbeidstakere i Norge i den posisjon at de enkelt kan utnyttes. Denne fornyingen og forbedringen er nok et tegn på at vi følger med i tiden, og at vi tar på alvor de truslene arbeidstakere i Norge står overfor. Arbeiderpartiet vil nå nøye følge opp resultatene og innføringen av dette.

Tove Linnea Brandvik (A) [13:53:39]: Å gå på jobben er faktisk utrolig kjekt. Vi har etter hvert fått dokumentasjon som sier at det er bra for helsa også. Det virker til og med bedre enn en god del medisin, så dette tenker jeg at vi skal slå ring om, alle sammen. Kanskje kan vi få ned noen helsekostnader?

Heldigvis er hovedregelen i norsk arbeidsliv at når vi går på jobben, er det i faste former: Vi har fast jobb og faste tider, og det er regulert. Men for noen kan det være uforutsigbart. De er vikarer. Fastheten og tryggheten i forhold til når man skal på jobb, og hvilken jobb man skal utøve, er ikke like enkel. Men jeg tror at til og med for dem er det helsebringende å være på jobb.

Selv om hovedregelen er faste stillinger, vil samfunnet vårt også framover være avhengig av vikarer. Offentlig og privat sektor kan faktisk ikke å gå rundt uten at vi klarer å sette inn trykket de gangene et eller annet har blitt en utfordring, det kan f.eks. være sykdom og svangerskapspermisjoner. Men rammene rundt det å være vikar er nødt til å være klare og tydelige.

Vi har brukt trepartssamarbeidet for å sikre at de rammene vi har for arbeidstakerne, skal utvikles av dem som er direkte berørt, og at myndighetene overvåker det. Utfordringen til vikarbransjen er gjennomstrømningen av ansatte, at de som jobber som vikarer, gjør det over relativt korte perioder, eventuelt på ulike arbeidsplasser. Det betyr at det er vanskelig å få til den jobben som handler om medbestemmelse, vernetjenester, oppfølging av helse, miljø og sikkerhet – den direkte kontakten og dialogen man skal ha med arbeidsgiver.

På arbeidsgiversiden derimot er det relativt få, store byrå som er veldig godt organisert. Det er en annen ubalanse på dette området. Det betyr at vi er nødt til å jobbe for å sikre at disse ansatte kanskje har et sterkere vern rundt sin arbeidsdag, sine arbeidsforhold, sine lønnsbetingelser, enn det andre i det norske arbeidslivet har. Derfor innfører vi en tiltakspakke som er enda mer kraftfull, som virker enda sterkere enn den gjør for andre deler av norsk næringsliv.

De fleste av oss forholder oss til vikarer på ulike tidspunkt – i barnehagen, på skolen, på sykehjemmet. Ringevikarene eller de vikarbyråansatte bidrar, som jeg sa tidligere, til at samfunnet vårt faktisk går rundt, og at det fungerer.

Vikarbyrådirektivet sørger for at vi ansvarliggjør arbeidsgiversiden mye mer enn det man har hatt som tradisjon fram til nå. Likebehandling av innleiebedriftenes egne ansatte skaper bedre arbeidsvilkår, og solidaransvaret gir bedre sikkerhet for inntekten. Disse tiltakene skal, som jeg sa, sikre at arbeidsforholdene er gode.

Men alle her i salen har hørt historier om innleide arbeidstakere som jobber altfor lange vakter, med svært lav betaling, uten tilstrekkelig HMS-opplæring eller oppfølging. Dette er uakseptabelt, og det er derfor vi gjør disse tiltakene og denne jobben.

Men vi er nødt til å utfordre partene på én ting til: Jeg startet med å si at det er vanskelig og krevende å holde organisasjonskravene for de ansatte oppe i denne bransjen. Den utfordringen sender jeg til de fagorganiserte rundt omkring i landet. Ta ansvar! Det er en god del som går til sin aller første jobb, og det er da de kanskje kan aller minst om lovene og reglene i arbeidslivet. De trenger virkelig fagbevegelsen og de fagorganisertes støtte for å sikre at deres hverdag blir god, at lønnen kommer til rett tid, og at de kan få en god start på sin yrkeskarriere.

Thor Erik Forsberg (A) [13:57:51]: Vi ser en økonomisk situasjon i Europa med massearbeidsledighet og deregulering av arbeidsmarkeder, der midlertidige ansettelser brer om seg. Om vi går til et land som Tyskland, vil vi se at nesten annenhver arbeidsplass som blir skapt, er av midlertidig karakter. Den bekymringen som er ute i fagbevegelsen for hva dette også kan bety for vårt arbeidsliv, er høyst reell. Den bekymringen som fagbevegelsen gir uttrykk for, skal vi lytte nøye til, for de er ute i felten, der hvor virkeligheten er.

Dette dreier seg om maktbalansen i det norske arbeidslivet, selve bunnplanken: Hvordan skal vi regulere dette med faste ansettelser?

Jeg har gått en lang vei før jeg i dag slutter meg til dette vedtaket. Det som har vært avgjørende for meg, er den brede, fullstendige tiltakspakken som regjeringen har foreslått, i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene, og den erklæringen som vi samtidig gir, om at norske arbeidslivsbestemmelser kan bestå.

Likebehandling mellom vikarer og fast ansatte er viktig, riktig og bra. EUs vikarbyrådirektiv gjør at vi får et bredt flertall i denne salen for et fantastisk viktig prinsipp: Lik lønn for likt arbeid. Men det hjelper ikke bare å vedta hyggelige, velmente prinsipper hvis vi ikke har verktøyet vi trenger for å sette dem ut i livet. De vikarene og innleide som er ute i det norske arbeidsmarkedet, opplever ulike arbeidssituasjoner. Noen er hos seriøse arbeidsgivere, andre ikke. Den massive arbeidsinnvandringen vi har – som er fantastisk bra, og som gjør at vi får løst oppgaver i samfunnet som vi ellers ikke ville få gjort – er en stor utfordring for hele den norske arbeidslivsmodellen. Det er også manglende kunnskap om hvilke rettigheter man har, at man står i et arbeidsforhold der maktbalansen har tippet grovt over til arbeidsgiver, særlig hvis man ikke engang snakker det samme språket. Ved at høyresiden her i dag avviser solidaransvar og innsynsrett, uthuler man egentlig muligheten for at likebehandlingsprinsippet kommer ut i det virkelige liv. Jeg ser ikke dette som dramatiske virkemidler. Hvordan skal vi klare å avdekke forskjellsbehandling, hvis vi ikke samarbeider med de tillitsvalgte, som har muligheten til å sjekke det opp på den arbeidsplassen de selv er? Hvorfor er det sånn at høyresiden egentlig inviterer til at de useriøse kan fortsette som før, fordi man ikke er villig til å ta i bruk virkemidler som strammer opp de bedriftene som kanskje ikke er like seriøse?

Både solidaransvar og innsynsrett er helt vesentlig for at dette skal bli en virkelighet ute. Det er sagt mange ord i en opphetet debatt ute om denne saken.

Jeg vil gi litt ros til mine partikolleger i arbeids- og sosialfraksjonen og til arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm, og jeg vil si veldig tydelig at det er ingen grunn til å så tvil om deres integritet. I dag står vi sammen i kampen for framtidens arbeidsliv. De rød-grønne står sammen, og sammen med arbeidstakerorganisasjonene kan vi møte de enorme utfordringene som faktisk venter oss i tiden framover.

Det er uløste spørsmål – f.eks. pensjon, som er viktig for offentlig sektor, og som vi er nødt til å jobbe videre med. Pensjon er en vesentlig del av pakken for offentlig ansatte.

Men jeg vil også gi uttrykk for at det ikke bare handler om lønn og arbeidsvilkår. Det handler faktisk om hele bransjer, som f.eks. byggebransjen, som nå opplever mangel på lærlinginntak, og som sliter med å få nok fagfolk. Vi kan ikke stille oss i den situasjonen at når arbeidsinnvandrerne drar, står vi tilbake uten fagfolk. Det dreier dette seg også om.

Martin Kolberg (A) [14:03:14]: Det er et veldig viktig sosialdemokratisk bidrag regjeringen og statsråd Bjurstrøm i dag legger fram for Stortinget, og som vi har til behandling. Det handler om både direktivet og det som kalles tiltakspakken.

Vi har hatt debatt i mange timer i dag, der vi har debattert arbeidslivets organisering og nødvendigheten og viktigheten av den. Jeg viser til det og kommer ikke tilbake til det her nå.

Jeg er glad for at det er bred enighet i Stortinget i dag om at denne stabiliteten som vi har hatt i norsk arbeidsliv, kan trues av misbruk av vikarer. Jeg understreker uttrykket «misbruk», for det er selvsagt slik at ethvert moderne, dynamisk arbeidsliv må ha vikarer, og vikarene spiller en viktig rolle i et moderne arbeidsliv. Det er en selvsagt ting å si, men jeg sier det likevel: Det er ingen som tenker tanken å forby vikarbyråer og deres virksomhet. Det er en lovlig virksomhet, og i mange sammenhenger er det en fornuftig virksomhet. Det er ikke slik at vi som er fra Arbeiderpartiet, mener at den bransjen entydig er – for å bruke en representants ord – en snuskete bransje. Nei, den preges av mye seriøsitet, men den har også veldig mange utfordrende trekk.

Det jeg forundres litt over i denne diskusjonen – og jeg har fulgt den tett gjennom mange år og på mange måter – er ikke bare hva høyrepartiene sier her i salen, men det er hvordan NHO plasserer seg i forhold til direktivet, og hvilke argumenter de bruker. Jeg forstår ikke at NHO ikke forstår at også de vil være en tapende part hvis man ikke får kontroll med den utviklingen vi ser i deler av arbeidslivet, knyttet til bruken av vikarer. Det vil virkelig undergrave trepartssamarbeidet – som har vært et gjennomgangstema i denne diskusjonen i dag – men det vil også undergrave NHOs posisjon. Useriøse arbeidsgivere er det jo ingen som er tjent med, i alle fall ikke NHO, for de representerer absolutt den seriøse delen av norsk arbeidsliv. Det tror jeg alle er enige om. Hvis de utfordres, er det klart at de også vil bli undergravd. Jeg vil fra denne talerstolen si – det er vel kanskje ingen som hører på meg i denne sammenhengen, men de bør notere seg det likevel – at de bør virkelig se faren og skjønne at vi er i samme båt når det gjelder håndteringen av det seriøse arbeidslivet i framtiden hvis man ikke greier å håndtere denne utviklingen.

Så har jeg fra mitt ståsted – som det noen ganger heter – veldig behov for også å si veldig tydelig at vi kan ikke akseptere misbruk av vikarer på noen måte. Dette er noe som er et nasjonalt fenomen, men det er jo også et internasjonalt fenomen. Arbeidslivet internasjonaliseres mer og mer, og dem vi kan kalle utenlandsk arbeidskraft, er de som er mest utsatt i disse relasjonene. Jeg merker meg at det er mange som prater på samme måten som jeg gjør nå, som bruker de samme argumentene og har den samme forståelse og analyse, men som likevel mener at vi ikke trenger direktivet – at dette kan vi ta nasjonalt. Helt formelt er jo det selvfølgelig riktig, det er klart. Men sett fra mitt partis ståsted har vi ansvar for den internasjonale utviklingen. Ingen må tro at vi greier å håndtere dette bare nasjonalt, hvis det ikke blir håndtert internasjonalt. Det man har gjort innenfor EU på dette området, er i så måte veldig bra. Det er fint at det er flertall i Stortinget for å slutte seg til dette.

Det siste jeg skal si, er at vi har jo sett det som ligger i de spesielle tiltakspakkene, tilleggspakkene, og der handler det først og fremst om solidaransvar – et fantastisk vedtak som Stortinget kommer til å gjøre om en time eller to. Det er virkelig å skape en arbeidsmiljølovgivning som følger med i tiden, som tar utfordringen, og som er nødvendig for at vi skal greie å følge opp intensjonene i direktivet på en god og riktig måte.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Frøydis Elisabeth Sund (SV) [14:08:35]: Vi behandler i dag bl.a. vikarbyrådirektivet. Som de fleste andre representanter som har vært her oppe, mener man det er positivt for Norge. Den vurderingen er SV uenig i, sammen med en samlet fagbevegelse.

La meg først slå fast: SV er enig i vedtaket om likebehandling av innleide og fast ansatte. Det er viktig for et godt norsk arbeidsliv. Men likebehandling og den gode tiltakspakken kan vi vedta uten å måtte støtte vikarbyrådirektivet, dvs. uten å måtte støtte det vi anser som negativt, nemlig intensjonene som ligger i direktivet, om at det er ønskelig å fremme og utvide muligheten for innleie og vikararbeid utover det som i dag er tillatt. SV mener at den norske modellen, som legger fast ansettelse til grunn, er viktig for stabilitet, for kvalitet og for medbestemmelse på arbeidsplassen.

Likebehandling av innleide og fast ansatte er viktig. Livet som ansatt i et bemanningsbyrå er ikke en dans på roser. Det er uforutsigbart, og det er ustabilt. Det er ikke ålreit ikke å vite når man skal på jobb, eller når man får jobbe. Det er ikke ålreit ikke å kunne planlegge verken hverdag, familieliv eller fritid – og ikke å kunne planlegge jobben engang.

Når de såkalte bemanningsbyråene, som vil selge sine tjenester, reklamerer med at de kan tilby arbeidskraft på to timers varsel, er det faktisk personer som «er» disse tjenestene. Det er personer som meg og mange andre, som nærmest må kunne slippe alt de har i hendene, og løpe dit vikarbyrået eller bemanningsbyrået ber dem om å løpe. Personene trenger penger, og de er avhengig av å få lønn på lønningsdagen. Men det er ikke like all right å si hjemme: Sorry jenta mi, jeg kan ikke følge deg på fotballkampen i kveld. Sorry venner, jeg kan ikke være med i kveld, for nå har jeg fått en vakt, vikarbyrået har fått arbeidskraften jeg kan tilby, og det er i dag. Jeg må bare løpe, for jeg vet ikke når jeg får neste vakt.

Det er mange samfunnsmessige og faglige grunner til å si nei til vikarbyrådirektivet. Det er også mange likestillingshensyn, og jeg vil nevne tre. Noen av de mest utsatte bransjene som kan bli hardest rammet, er tunge kvinnearbeidsplasser. Det er bl.a. renholds- og serviceyrker. Flere av de kvinnedominerte bransjene har svært lav organiseringsgrad. Det betyr at for arbeidstakere som allerede i dag er veldig utsatt, blir det ikke bedre med ytterligere svekking av lov- og avtaleverk. Deltid er også ofte et omfattende problem innenfor disse bransjene. Med økt bruk av vikarer blir det vanskeligere å sette inn de gode tiltakene for mer helhet.

Jeg er redd for at NHO gjør det de har varslet, og vil fremme arbeidsmiljøloven for EU-domstolen, og det vil ikke være bra for norsk arbeidsliv.

Kjersti Toppe (Sp) [14:11:56]: I vikarbyrådirektivets artikkel 4 nr. 1 heiter det:

«Forbud mot og restriksjoner i anvendelsen av vikararbeide kan kun begrunnes i allmenne hensyn til især beskyttelse av vikaransatte og krav til sunnhet og sikkerhet på arbeidsplassen eller i behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk.»

Etter Advokatforeningen, NHO og ei rekkje andre si oppfatning tilseier ikkje «allmenne hensyn» at regelverket i arbeidsmiljølova § 14-12 kan haldast ved lag. I arbeidsmiljølova står det bl.a. at fast tilsetjing skal vera hovudregelen i norsk arbeidsliv, og at vikarar, innleigde og mellombels arbeidskraft berre skal brukast i spesielle tilfelle. Med direktivet blir det opp til EU-domstolen og ikkje Stortinget å avgjera om Noreg kan behalda fast tilsetjing som norm i arbeidslivet.

Vikarbyrådirektivet er ein del av EU sin politikk for ein grensekryssande arbeidsmarknad i Europa. I mange yrke merkar folk presset på lønns- og arbeidsvilkår. Heilt sidan Blaalid-utvalet oppheva restriksjonar mot å driva utleige av arbeidskraft i Noreg på slutten av 1990-talet, har sterke krefter i Noreg arbeidd på lag med EU for å endra maktforholda i arbeidslivet. I dag er det større og veksande inntektsforskjellar enn det var før, mellom dei som tener minst, og dei som tener mest. Samtidig bruker vi som nasjon altfor mykje pengar. Samla sett lever vi over evne, samtidig som stadig fleire får for lite av fellesskapen sine ressursar.

Eit samfunn der fleire må ta mellombels arbeid, vil gi færre myndige menneske. Det vil ramma unge som skal inn på bustadmarknaden, og forsterka ein allereie urovekkjande høg gjeldsandel i hushaldningane.

Det raud-grønne prosjektet sitt viktigaste mål er å slå ring om Fellesskaps-Noreg. Bondevik II-regjeringa ville oppheva arbeidsmiljølova sitt forbod mot mellombelse tilsetjingar. Den raud-grønne regjeringa kom til makta og stoppa planane. Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen sa i 2005 at å oppheva dei restriksjonane vi har i lovverket mot mellombelse tilsetjingar, vil gi eit A-lag og eit B-lag, kor svake grupper hamnar på B-laget. Vårt raud-grønne forsvar av arbeidsmiljølova var solidaritet.

Å godta vikarbyrådirektivet er å liberalisera arbeidsmarknaden etter ein usolidarisk lest som vi raud-grønne sjølv sette ein stoppar for då vi vann valet i 2005.

Tilhengarane av direktivet meiner det vil betra vikarar sine rettar på nokre område. Senterpartiet meiner det skal vera opp til det norske demokratiet å styra det norske arbeidslivet. Når det er behov for å betra vikarane sine rettar, bør Noreg sørgja for at det blir gjort. Vi kan ikkje sitja og venta på at solidariteten skal komma frå Brussel.

Ingrid Heggø (A) [14:15:01]: Det har vore veldig mange gode innlegg her i dag. Eg vil spesielt dra fram representanten Trettebergstuen sitt innlegg, som eg synest var veldig poengtert og veldig godt.

Arbeidarpartiet er oppteke av å slå ring rundt arbeidstakarane sine rettar – det er noko som alle veit. Derfor reverserte vi dei borgarlege sine framlegg til svekking av arbeidsmiljølova då vi overtok i 2005.

Vikarbyrådirektivet vil bidra til orden i ein bransje som ofte er prega av dårlege lønns- og arbeidsvilkår. Det er faktisk så mange som 100 000 norske og utanlandske arbeidstakarar som er tilsette i denne bransjen.

Formålet er – som mange her har sagt – likebehandling, der den innleigde eller vikaren minst skal ha same lønns- og arbeidsvilkår som han/ho som ville vore tilsett i bedrifta.

Så er representantane i salen usamde om verknadene av innføring av direktivet. Etter mitt syn vil lønna i vikarbyråa gå opp, sidan dei må betala det same som om personen var tilsett i bedrifta. Då ville fleire bedrifter automatisk velja å tilsetja sjølve i staden for å nyttiggjera seg eit vikarbyrå.

Men så må eg tilstå at utan tilleggskrava ville eg ha vore svært skeptisk til implementering av direktivet i det heile.

Tiltakspakken er kraftige og gode verkemiddel som høgresida i dag stemmer ned. Eg skal gå litt inn på tiltaka:

• Innføring av solidaransvar. Det vil seia at innleigar har solidarisk ansvar for vikårbyrået si plikt til å betala lik lønn. Ja, det er Arbeidarpartiet heilt for.

• Lovfesta at også innleigar har ansvaret for den innleigde si arbeidstid. Ja, det er Arbeidarpartiet heilt for.

• Drøftingsplikt for innleigeverksemda med dei tillitsvalde om innleige. Ja, det er eit godt forslag.

• Opplysningsplikt om lønns- og arbeidsvilkår mellom innleigar, vikarbyrået og vikarbyråtilsette. Ja, det er eit godt forslag.

• Kollektiv søksrett skal vurderast. Vikarbyråregisteret skal evaluerast i 2012.

• Innsynsrett for tillitsvalde i innleigeverksemda.

Alt dette er gode tiltak.

Som dei fleste har fått med seg, har det vore diskusjon mellom delar av arbeidstakarorganisasjonane og Arbeidarpartiet om innføring av dette direktivet, men ikkje over tiltakspakken – der er vi 100 pst. samde. Tiltakspakken var faktisk i si tid eit krav frå LO si side.

Den største trusselen mot arbeidstakarane sine rettar er faktisk om vi får ei regjering sett saman av Høgre og Framstegspartiet i 2013, ikkje implementering av dette direktivet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 4 og 5.