Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [14:22:42]: (ordfører for saken): Representantforslaget fra Kristelig Folkeparti som vi skal behandle nå, tar opp svært viktige og aktuelle problemstillinger for norske forbrukere. Alle har vi lest i media eller fått fortalt historier om de kompliserte spareproduktene norske forbrukere opplevde de ble lurt til å kjøpe i årene før finanskrisen i 2008. Vi har også hørt mange historier om hvordan forbrukere som har klaget til Finansklagenemnda, har opplevd at de er blitt avvist når de har fremmet klage. Dette er bakgrunnen for at en samlet komité i dag står bak et forslag til vedtak der komiteen ber regjeringen vurdere om det er grunnlag for endringer i organiseringen og virksomheten i Finansklagenemnda som kan bidra til å styrke klagers rettigheter.

Komiteen vil sterkt understreke at finansnæringen har ansvaret for å gi egnede og gode råd til sine kunder og gjøre seg fortjent til den tillit mellom forbrukerne og næringen vi er avhengige av for å ha et velfungerende finansmarked. Det er også viktig at forbrukerne tar ansvar for de investeringene de gjør, men de skal føle seg trygge på at finansnæringen gir råd om egnede og forsvarlige plasseringer, og at dette skjer på en god og opplysende måte, også skriftlig. Det skal også være mulighet for forbrukerne å klage på en enkel måte om en mener at en har fått et annet produkt enn det en var forespeilet. Finansklagenemnda er ment som et lavterskeltilbud til forbrukerne, men med bakgrunn i alle de historiene som er fortalt om hvordan dette oppleves, er det lov å stille spørsmål om det er slik det fungerer i dag.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, legger til grunn at næringslivets rolle i nemndsystemet skal videreføres. Som det påpekes i Finansklagenemndas mandat, innebærer dagens modell med nemnder at den enkelte bransje selv skal ta ansvar, også økonomisk, for tvisteløsning. Dette bidrar til – etter flertallets syn – å ansvarliggjøre næringslivet selv. Mindretallet vil at det skal opprettes et uavhengig statlig klageorgan for finansielle tjenester.

Komiteen er sterkt kritisk til at strukturerte, lånefinansierte spareprodukter med betydelig risiko og nesten ikke-eksisterende muligheter for småsparerne til å tjene penger, ble solgt til vanlige folk i et betydelig omfang før finanskrisen, uten at Finanstilsynet grep inn. Forbrukeransvaret er tydeliggjort for Finanstilsynet i etterkant, og Finanskriseutvalget tilrådde i sin NOU 2011:1 Bedre rustet mot finanskriser at «norske tilsynsmyndigheter får et tydeligere lovfestet ansvar for å ivareta forbrukernes interesser og rettigheter i finansmarkedene». Komiteen er fornøyd med at Finansdepartementet som oppfølging av det, nylig har sendt på høring et forslag om å presisere utrykkelig i finanstilsynsloven at Finanstilsynet skal se til at institusjonene under tilsyn hensyntar forbrukerne.

Til slutt noen ord om forslaget fra Kristelig Folkeparti, som også Venstre har sluttet seg til, om å forby salg av såkalte warrants – som også er en type komplisert spareprodukt – til ikke-profesjonelle investorer. Det er ikke tvil om at det er foruroligende at salget av denne type produkter igjen tar seg opp, men flertallet i komiteen ser det ikke som noen løsning å forby produktet. Det vil skape en betydelig avgrensningsproblematikk fordi det hele tiden skjer produktutvikling i dette markedet, og spørsmålet kompliseres ytterligere ved at enkelte typer av warrants er børsnotert, slik at ikke-profesjonelle investorer uansett selv kan legge inn en ordre om kjøp av den type produkter. Flertallet mener derfor at den mest hensiktsmessige måten å begrense denne typen produkter på er gjennom strenge krav til rådgivning, frarådning og markedsføring samt tilsyn med salget. Komiteens flertall mener at nettopp kontroll av denne type salg er et prioritert område hos Finanstilsynet også i dag.

Med det legger jeg fram saken. Jeg vil uttrykke stor tilfredshet med at en samlet komité i dag slutter seg til vedtaket om å be regjeringen vurdere om det er grunnlag for endringer i organiseringen og virksomheten i Finansklagenemnda som nettopp kan bidra til å styrke klagers rettssikkerhet.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:27:58]: Finansnæringen er viktig i en moderne økonomi. Samtidig vet vi at mange av produktene de har, er veldig kompliserte, og det krever stor finansiell teknisk innsikt å forstå dem. Det å forstå disse produktene er vesentlig for å kunne vurdere risikoen. Kan en ikke vurdere risikoen, er det fort gjort at en er villig til å betale feil pris for dem.

De siste årene har vi sett at flere kompliserte produkt er til salgs til vanlige forbrukere. Det er uheldig hvis vanlige forbrukere ikke forstår hva de faktisk kjøper. De blir forledet av hyggelige og veltalende selgere til å tro at her er det stor oppside, mens en ikke snakker om nedsiden. Derfor er det viktig at det er en form for regulering av dette markedet, at det er et finanstilsyn som følger med på hva de holder på med, slik at ikke veltalende selgere klarer å lure vanlige folk til å kjøpe noe som til slutt koster dem mye penger. Man har sett noen av produktene som er såkalt garanterte spareprodukter, har veldig liten oppside, men det er veldig store honorar til dem som selger dem. Det er ikke sånn et marked bør fungere.

Næringen har et betydelig ansvar. Jeg synes saksordføreren ga et veldig bra bilde både av hva dette handler om, og hvilke utfordringer en møter. Næringen må ta det ansvaret at de veileder private kunder og ikke villeder dem. Sanksjoner mot folk i bransjen som misbruker denne tilliten, må brukes.

Det er viktig at vi har utenomrettslige tvisteløsninger sånn at ikke alt må inn for en domstol. Det vil både komplisere domstolens arbeid og bli unødvendig dyrt for samfunnet. Samtidig vet vi at det er en del som ikke har økonomi til å ta sakene sine inn i domstolen, og det å ha et lavterskeltilbud, som også er langt billigere, er veldig bra.

Det er viktig at næringen ikke får styre f.eks. Finansklagenemnda alene, men at det er mange eksterne aktører, som også gjør at flertallet er vekke fra næringen. Det betyr likevel ikke at alle som tar sakene sine inn, skal forvente å få medhold, for kompliserte saker kan få andre utfall enn det forbrukeren selv ønsker seg.

Det er viktig at Finansklagenemnda gjør en god jobb. Folk må ha tillit til at de er uavhengige, og de må ha tillit til at jobben blir gjort skikkelig. Når enkelte føler at saken deres blir behandlet i løpet av to minutter på et møte, er det vanskelig for dem å ha den tilliten. Det er noe som Finansklagenemnda selv må gjøre seg opp en mening om.

Fremskrittspartiet mener at Finanstilsynet bør legge større vekt på forbrukerhensyn enn det de gjør i dag. Derfor fremmer Fremskrittspartiet sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre et forslag om det. Det forslaget tar jeg herved opp. Men vi støtter også det forslaget som ligger i innstillingen til vedtak – honnør til Kristelig Folkeparti, som faktisk klarer å få vedtatt noe gjennom et Dokument 8-forslag. Det er ikke ofte det skjer. Det klarer man nå, og det viser også hvor viktig denne saken er. Vi er positive til det forslaget, at det styrkes, og vil støtte dette. Vi håper også at regjeringen på egnet måte vil rapportere tilbake til Stortinget om hvordan dette gjøres. Fremskrittspartiet vil i den sammenheng også legge vekt på å styrke Forbrukerrådets kompetanse. For det er ofte de som må ta klagen inn til Finansklagenemnda. Da ser en altså på Forbrukerrådets folk som de beste representantene for forbrukerne. Derfor er det viktig at rådets folk har både kapasitet og kompetanse til å snakke forbrukernes sak i sterkere grad enn de har i dag. Vi vet at de som representerer finansnæringen i nemnda, ofte har spisskompetanse om det de holder på med, og da må de bli møtt med tilsvarende spisskompetanse fra folk som gjerne har andre hensyn enn å ivareta næringens egne interesser. Men jeg er veldig glad for måten saken er blitt behandlet på i komiteen – igjen honnør til saksordføreren for et godt innlegg og for en god innstilling.

Jeg tar opp det forslaget som Fremskrittspartiet er med på.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Da har representanten Ketil Solvik-Olsen tatt opp det forslaget han refererte til, og som står i innstillingen.

Arve Kambe (H) [14:32:34]: Jeg vil benytte anledningen til å gi ros til Kristelig Folkeparti for deres store engasjement for økte forbrukerrettigheter i saker som angår finansielle plasseringer. Det er jo ingen tvil om at finansmarkedet er helt avhengig av at kjøperen har tillit til at selgeren gir gode og nøytrale råd, og det er viktig for å sikre kapital til norsk næringsliv. Finanskrisen avdekket mange skandaler. Folk tapte penger, men det gjorde også både bedrifter og kommuner. Produktene ble for kompliserte, og regelverket var for dårlig. Gjeldskrisen som vi nå ser rundt om i Europa, kan få store konsekvenser for finansnæringen. Vi må derfor være obs på utviklingen, slik at bransjen ikke lenger lager nye produkter for å øke inntjeningen.

Høyre er opptatt av å styrke Finanstilsynet. Det har vi gjort gjennom budsjettøkningen i flere statsbudsjett. Vi er opptatt av at Finanstilsynet skal kunne ha kontroller, føre tilsyn og ha virkemidler ved brudd både i form av bøter og ved at konsesjoner kan inndras. Finanstilsynet må framover ha økt oppmerksomhet på forbrukerrelaterte spørsmål.

Vi har fått mange tilbakemeldinger i finanskomiteen når det gjelder hvordan Finansklagenemnda fungerer. Mange er misfornøyd med den sammensetningen som er – at bransjen har flertall – men også med saksbehandlingen og med at for mange avgjørelser går mot forbrukerne, og at mange av avgjørelsene som går i favør av forbrukerne, ikke blir overholdt. Med andre ord er nemnda blitt et byråkrati på vei mot en rettssak framfor et redskap for nettopp å unngå å få en rettssak.

Høyre er opptatt av at denne nemnda skal fungere, har tillit og at avgjørelser i favør av brukerne følges. I Norge har man hatt god og lang erfaring med utenomrettslige tvisteløsninger. Tilbudet består i hovedsak av Forbrukertvistutvalget, som er offentlig finansiert, og av frivillige nemnder etablert i samarbeid med Forbrukerrådet og de ulike bransjene. Høyre mener det er viktig at vi også har en velfungerende ordning for utenomrettslige tvisteløsninger innen bank og forsikring som både forbrukerne og næringen har tillit til.

Finansklagenemnda er et utenomrettslig tvisteløsningsorgan som ble etablert i 2010 av Forbrukerrådet, NHO, Finansnæringens Fellesorganisasjon, Finansieringsselskapenes Forening og Verdipapirfondenes forening, etter en sammenslåing av det tidligere Forsikringsklagekontoret og Bankklagenemnda.

De har nå snart hatt to års praksis, og derfor har vi egentlig valgt å følge de rød-grønne partiene og komiteens flertall når de varsler en gjennomgang av hvordan Finansklagenemnda fungerer, og hvordan den er organisert. I tillegg er det varslet en lovforandring og en forankring av den utenomrettslige tvisteløsningen. For Høyre er det gode signaler fra de rød-grønne og gjør at vi går med komitéflertallet og ikke rett på forslaget fra Kristelig Folkeparti, som ellers inneholder veldig mange gode ting. Skal man gjøre endringer, så synes vi man skal gjøre det på en grundig og hederlig måte.

I tillegg legger regjeringen, i dokumentet og i kommunikasjonen med komiteen, opp til at både Banklovkommisjonens og Finanskriseutvalgets forslag om at de aktørene som ikke følger nemndenes vedtak, selv må dekke forbrukernes kostnad i en rettssak, og at kunder av finansforetak som ikke er tilknyttet en klagenemnd, skal kunne kreve slik behandling likevel. Dette er også Høyre med på, og vi går egentlig for den linjen som Kristelig Folkeparti legger seg på i mange av de forslagene som kommer.

Høyre synes både finansministeren og saksordføreren på en veldig god måte har tatt opp i seg svært mye av det som Kristelig Folkeparti har fremmet. Vi i Høyre er enig i mange av forslagene, men vi vil ha en dypere redegjørelse, en dypere prosess, og vi føler at regjeringen er inne på noe her. Vi skal virkelig følge den saken videre og ha et godt samarbeid med de andre opposisjonspartiene, med forbrukerorganisasjonene og med finansnæringen for å få en bedre løsning enn det vi dessverre har sett fram til i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:38:03]: Jeg vil også gi honnør til Kristelig Folkeparti for å ha tatt opp en svært viktig og krevende sak. Det er komplisert, og som medlemmer av komiteen har vi fått mange innspill. Det er veldig bra det Kristelig Folkeparti har gjort.

Venstre og Kristelig Folkeparti har også en merknad som det står mye bra i, men jeg vil starte med noe som står innledningsvis, for det er for meg ganske sterkt:

«Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det lenge var en utbredt oppfatning at samfunnets interesser alltid blir best ivaretatt når enkeltmennesker får følge sin egeninteresse i frie markeder. Den ideen fikk en knekk med finanskrisen.»

Jeg håper at den tanken fikk «en knekk» noe før finanskrisen hos Kristelig Folkeparti og Venstre, som er tuftet på det gamle Venstre, som hadde et klart syn – i hvert fall i min historieforståelse – om at en måtte korrigere markedet. Jeg har sagt at det å sikre konkurransen, eksempelvis i en kapitalisme, er å sikre at vi har statlige inngrep, for konkurranse er grunnleggende sett et statsprodukt – for å være helt spissformulert.

Det som er første sak nå, er warrants, og det foreslås ikke tilbudt til dem som ikke er proffe. Jeg tror det er ganske få som har innunder huden hva warrants egentlig betyr. Jeg er ikke av de dyktigste til å forstå dette språket, det skal jeg villig innrømme, for som verdikonservativ er det ikke disse kretsene jeg beveger meg mest i. Men som jeg har brakt i erfaring, er warrants en form for «gearing». Det er en form for å «geare» opp – hvis man har 100 kr, kan man «geare» det opp til 1 000 kr. Da gir det risiko, det gir risiko for stor fortjeneste, og det gir risiko for store tap. Det er altså en form for spekulasjon.

Jeg husker godt vi hadde diskusjonen om det å gjøre hedgefond lovlig i Norge. Vi fikk et tillegg, en særregel, om såkalt spesialfond til lov om verdipapirfond. Da husker jeg godt at diskusjonen var om dette skulle kalles for «spesialfond», eller om vi rett og slett skulle kalle hedgefond for «spekulasjonsfond». Det bringer meg til poenget: Jeg tror det er ganske avgjørende viktig at vi bruker navn på de ulike produktene – for å bruke det uttrykket – som er dekkende for det som er innholdet. Dersom en i større grad hadde kalt spekulasjon for «spekulasjon», hadde det virket dempende på dem som ikke er så opptatt av å delta i den virksomheten, fordi en eksempelvis har for liten egenkapital.

Når det så gjelder spørsmålet om Finansklagenemnda, er regjeringspartiene med på forslaget:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om det er grunnlag for endringer i organiseringen og virksomheten i Finansklagenemnda som kan bidra til å styrke klagers rettssikkerhet.»

Jeg vil si at av de alternativer som Finansdepartementet må se på, er et alternativ å nedlegge Finansklagenemnda og ta sakene inn i det ordinære rettsapparatet, eller alternativer – slik det er i Sverige – med et statlig uavhengig klageorgan. I Sverige heter det Allmänna reklamationsnämnden.

Det som er bakgrunnen for det jeg nå sier, er jo at Finansklagenemnda Bank viser at forbrukerne ikke får noe juridisk bistand til å framlegge saker på en korrekt og forsvarlig måte. Medlemmer i Finansklagenemnda plikter ikke å innrette seg etter nemndas avgjørelse dersom de innklagede taper. Dette øker terskelen for at en forbruker skal kunne stå løpet ut og vinne fram med sin sak. Derfor er det veldig sterkt å lese Dagens Næringsliv i dag på side 17, hvor kommunikasjonsdirektør Leif Osland i Finansnæringens Fellesorganisasjon sier at de tar til etterretning det som vi nå gjør. Finansnæringens Fellesorganisasjon er blant organisasjonene som står bak Finansklagenemnda. Og så kommer det:

«Vi har oppfattet det slik at terskelen for å klage i banksaker er for høy i Finansklagenemnda. Det skal være et lavterskeltilbud, da får vi vurdere tiltak sammen med sekretariatet og Forbrukerrådet, sier Osland.»

Dette er ganske freidig sagt, vil jeg si. Den samme FNO har nettopp vært med på den praksis vi her snakker om, så det er ganske sterkt å oppleve at en nå legger seg flat og sier: Vel, vel, når Stortinget nå reagerer på det de gjør, ja vel, da skal vi være snille gutter og jenter. Det burde en vært noe tidligere.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:43:21]: Takk til saksordføreren for en god gjennomgang av sakens behandling i komiteen.

Fra Kristelig Folkepartis side har vi jobbet med disse spørsmålene siden før jul. Jeg må tilstå rett og slett at jeg er ganske rystet over mange av de sakene vi har blitt forelagt, og hvordan enkelte aktører i finansnæringen har opptrådt overfor helt alminnelige forbrukere. Det er åpenbart at i mange tilfeller har profittjag og aggressiv markedsføring gått ut over helt alminnelig anstendig forretningsførsel, og dessverre uten at det har blitt tilstrekkelig korrigert. Det er hovedutfordringen.

Fra Kristelig Folkepartis side er vi selvfølgelig helt enig i at alle har et ansvar selv for hva man velger å investere i, men det forutsetter at de opplysningene man blir forelagt, bunner i fakta, og at det er korrekte opplysninger som gis. Det er dessverre ikke tilfellet i altfor mange saker.

Jeg snakket med en banksjef som sa: Ja, sant å si har vi sagd over den grønne grenen vi har sittet på, for man har gått for langt i å utnytte alminnelige forbrukeres tillit til sin egen bank i mange tilfeller – det man trodde var et tillitsfullt forretningsforhold. Men det viser seg at man har vært utsatt for ren sjanghaivirksomhet i mange tilfeller.

Bakgrunnen for at vi ønsker en annen ordning med Finansklagenemnda, er resultatene etter behandling i nemnda. Jeg må si at det faktum at det ikke legges til grunn noe som helst av det som er sagt muntlig mellom kjøper og selger i Finansklagenemnda, har etter min mening medført at bransjen har kunnet holde på som den har gjort langt lenger enn det som ellers ville vært tilfellet. For det er ingen tvil om at bransjen har justert seg til det faktum at alt som har vært av muntlig karakter, har man gitt ensidig informasjon om, som er positiv, og uten spørsmål om det har vært noen risiko knyttet til produktet, men når det skriftlige kommer, gjerne side på side, står det med liten skrift – men det er altså etter at man har hatt lange muntlige runder. Denne muntligheten tar Finansklagenemnda ikke noe hensyn til, og det skal de åpenbart heller ikke i henhold til mandatet. Det har etter min mening igjen medført at rettstilstanden har blitt som den har blitt, og at få saker har kommet fram til retten, for det er åpenbart at taper man i nemnda, er det veldig få som i det hele tatt orker å gå videre. Ikke har man økonomi, og ikke har man ork.

Jeg er glad for at flertallet tross alt vil be regjeringen se på organiseringen av nemnda. Fra Kristelig Folkepartis side har vi sammen med Venstre hatt ønske om en langt mer omfattende endring. Jeg tror det er nødvendig med et helt uavhengig organ som ikke har partsrepresentanter på den måten man har i dag, skal dette ha den nødvendige tillit blant forbrukere i hvert fall.

Årsaken til at vi har fått den situasjonen vi har, er selvfølgelig at det har vært stor risiko for forbrukeren, liten risiko for finansinstitusjonene, ikke så stor mulighet for gevinst hos forbrukeren, men desto større mulighet for finansinstitusjonen til å tjene penger i form av avgifter og gebyrer, som er svært høye. Det er bakgrunnen for den aggressive markedsføring og virksomhet man har sett altfor mye av.

Etter min mening har ikke myndighetene fulgt opp dette i tilstrekkelig grad – det går på Finanstilsynet. Jeg er klar over den høringen som nå pågår, men Finanstilsynet har selvfølgelig vært opptatt av bankenes soliditet, men ikke tatt hensyn til at det også er forbrukere som har vært utsatt for grove krenkelser i denne type saker.

Jeg tar opp våre forslag. Subsidiært stemmer vi for flertallsinnstillingen. Alt er bedre enn ingenting, tross alt. Unnskyld – litt er bedre enn ingenting.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Borghild Tenden (V) [14:48:51]: Da er det redegjort godt for et meget velbegrunnet representantforslag, som Venstre støtter fullt ut. Jeg vil likevel begrunne Venstres engasjement i denne saken.

I siste halvdel av 1990-tallet introduserte en rekke banker og finansinstitusjoner såkalte sammensatte eller strukturerte spareprodukter. Produktene ble populære, ikke minst i privatmarkedet, og ble etter hvert solgt i et betydelig omfang. Samtidig ble bankene utsatt for kritikk, særlig der hvor kjøpet av produktene var lånefinansiert. Det er dessverre utallige eksempler på tilfeller hvor enkeltpersoner har fått tatt opp lån på seks–syv ganger inntekt for å kjøpe slike sammensatte produkter som senere har vist seg nær umulig å selge, og som også har falt kraftig i verdi.

I forhold til den debatten vi hadde i går om bankenes egenkapitalkrav til kjøp av bolig, er det dette som virkelig er uansvarlig utlånsvirksomhet. I etterkant viste det seg også at mange som inngikk avtaler med finansinstitusjoner, fikk både mangelfull og til dels villedende informasjon om risiko og forventet avkastning av investeringen, noe som også representanten Syversen var inne på. På denne bakgrunn ble salg av sammensatte produkter etter hvert gjenstand for streng regulering fra myndighetenes side, jf. særlig Forskrift om opplysningsplikt ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter.

Dette er etter Venstres syn vel og bra, men det er fortsatt svært mange personer som mener seg urettmessig behandlet og ført bak lyset av ulike finansinstitusjoner, og som i etterkant føler seg både maktesløse og rettsløse. Det er kjernen i representantforslaget og kjernen i Venstres begrunnelse for en helhjertet støtte til dette.

Venstre er kritisk til slik Finansklagenemnda i dag fungerer. Det gjelder både organisering og finansiering av nemnda, det gjelder det faktum at det er svært få som vinner fram i Finansklagenemnda, og det gjelder det at saksbehandlingen tar svært lang tid, i mange tilfeller flere år, noe som medfører at de det gjelder, både er menneskelig og økonomisk utslitt. I en slik situasjon er det de færreste som har ork eller ressurser til å kontakte advokat for videre gang i det ordinære rettssystemet, med den tilleggskostnaden som dette kan påføre dem.

Jeg vil spesielt peke på to av de forslagene vi fremmer sammen med Kristelig Folkeparti i innstillingen. Det er forslagene nr. 3 og nr. 10. Forslag nr. 3 handler om å erstatte Finansklagenemnda med et nøytralt klageorgan. Det er etter vårt syn behov for å etablere en ny offentlig finansiert og uavhengig nemnd. Dette kan enten skje etter modell av den svenske ARN, Allmänna reklamationsnämnden, eller direkte underlagt Finanstilsynet. Den svenske ARN er et offentlig finansiert klage-/reklamasjonsorgan som behandler klager/konflikter som angår kjøp av varer og tjenester av ulik art. Et annet alternativ er å legge en slik uavhengig klagenemnd direkte under Finanstilsynet. Som det fremgår av tilsynets egen nye forbrukerinformasjonsside, har Finanstilsynet tilsyn med finansiell virksomhet i Norge. Dette innebærer også at forbrukernes interesser kan ivaretas på en god måte.

Forslag nr.10 handler om å endre tvisteloven. Et av hovedproblemene med dagens såkalte rettstilstand, er at det er svært vanskelig for den vanlige forbruker å få motparten direkte i tale eller fysisk møte ved denne type konflikter. Det er heller ikke uvanlig at saker blir liggende i Finansklagenemnda i flere år, dersom de i det hele tatt blir behandlet. Vi foreslår derfor å endre tvisteloven slik at saker mot bank- og finansinstitusjoner anlagt av privatpersoner kan fremmes for forliksrådet. I dag er det en grense i loven som tilsier at tvistesummen skal være under 125 000 kr for at forliksrådet kan ta saken. De aller fleste saker knyttet til sammensatte spareprodukter er av en økonomisk størrelse som overskrider denne grensen, og kan dermed ikke reises. Mange saker kunne vært løst dersom partene fikk møte hverandre – og ikke ved brevskriving, slik behandlingen i Finansklagenemnda foregår.

Jeg må til slutt få uttrykke skuffelse over at ikke flere støtter de konkrete forslagene som er fremmet i innstillingen. Da vi diskuterte finansmarkedsmeldingen i går, ga flere fra regjeringspartiene inntrykk av at dette var en problemstilling man aktivt ville gjøre noe med.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:53:45]: Banker har to viktige oppgaver. Den ene oppgaven er å ta imot innskudd fra allmennheten, den andre er å låne ut penger til allmennheten. Så er det litt derimellom. Det betyr at folk som setter penger i banken, stoler på – bør stole på og skal stole på – at banken forvalter sparepengene på en god og fornuftig måte. Det betyr at forbrukerinteresser skal stå sterkt i den sammenheng. Derfor er det bra at dette forslaget diskuteres i dag. Jeg er glad for at det er bred oppslutning om betydelige deler av den veien vi skal gå videre.

Vi har et bra forbrukervern på finansmarkedsområdet i Norge. Vi har styrket det de senere årene, men vi skal videreutvikle og forbedre forbrukervernet. Det er en oppgave som for meg er viktig, og som er viktig for Finansdepartementet, som følger opp det som var viktig også for min forgjenger der. Derfor er jeg grunnleggende positiv til de hensyn som ligger bak forslagene fra forslagsstillerne. Så får vi i fellesskap diskutere hva som er den fornuftige og riktige veien framover.

Det første forslaget omhandler investeringer i komplekse investeringsprodukter. Det er ikke forbudt å gi forbrukere råd om å investere i slike produkter, men investeringsrådgivning er en konsesjonsbelagt tjeneste. For å få og beholde en slik konsesjon må rådgiverne tilfredsstille strenge krav, bl.a. til informasjon som blir gitt til dem som muligens skal investere. Det er et viktig prinsipp. Ved alvorlige brudd på reglene kan Finanstilsynet trekke tilbake konsesjonen til rådgiveren. Det har vi sett flere eksempler på den siste tiden.

Jeg synes flertallet i finanskomiteen har konkludert på en god måte når de sier at den mest hensiktsmessige måten å begrense salget av komplekse investeringsprodukter på, er gjennom strenge krav til rådgivning og markedsføring og gjennom tilsyn. Derfor har jeg bedt Finanstilsynet fortsette å se til at foretak og deres investeringsrådgivere innretter virksomheten slik at det ikke blir gitt råd som ivaretar deres interesser på bekostning av kundens.

Komiteen kan være trygg på at jeg vil fortsette å følge opp dette overfor tilsynet gjennom regelverket.

Det andre forslaget handler om at forbrukerne skal ha mulighet til å få løst tvister med finansforetak på en trygg og god måte. Det er viktig at vi har en velfungerende ordning for tvisteløsning innenfor bank og forsikring som både forbrukerne og finansnæringen har tillit til. Derfor er det grunnlag for å se nærmere på hvordan Finansklagenemnda fungerer og er organisert i dag.

Flertallet i finanskomiteen har landet på en god konklusjon når de vil be regjeringen vurdere om det er grunnlag for endringer i organiseringen og virksomheten i nemnda som kan bidra til å styrke rettssikkerheten.

Dette skal jeg selvsagt følge opp, og jeg er åpen for å vurdere ulike løsninger. Jeg skal gjøre det i samråd med Justisdepartementet, som er eieren av nemnda – for å si det på den måten.

I tillegg kan jeg opplyse om at jeg skal ta stilling til to forslag som kan være egnet til å styrke forbrukernes stilling. Det ene er at alle kunder av finansforetak skal kunne kreve nemndbehandling av en tvist, selv om finansforetaket ikke har sluttet seg til nemnda. Det andre er at Finanskriseutvalget har foreslått at finansforetak som ikke etterlever nemndvedtak i forbrukerens favør, må dekke forbrukerens kostnader ved en eventuell rettssak. Vi har nå disse forslagene til behandling i Finansdepartementet, og jeg tar sikte på å legge saken fram for Stortinget i løpet av neste sesjon.

Det tredje forslaget handler om Finanstilsynets forbrukeransvar. Finanstilsynet skal bidra til at forbrukernes interesser og rettigheter i finansmarkedene blir ivaretatt på en god måte. Dette framgår av lov, budsjetter og tildelingsbrev. I tildelingsbrev til Finanstilsynet er dette vektlagt sterkere enn før.

Etter initiativ fra Finanskriseutvalget har Finansdepartementet likevel hatt på høring et forslag om å presisere uttrykkelig i loven at Finanstilsynet skal se til at institusjoner under tilsyn tar hensyn til forbrukernes interesser og rettigheter. Det kan tydeliggjøre at forbrukernes interesser fortsatt er – og skal være – en veldig viktig del av Finanstilsynets virksomhet. Jeg vil komme tilbake til Stortinget også med denne saken til høsten.

Så er det en lang rekke andre forslag som også ligger i innstillingen. Disse vil også bli fulgt opp på en god og fornuftig måte fra vår side, bl.a. er det nå regler til behandling i EU som vil ha betydning for hvordan vi skal gå videre i Norge.

Jeg er veldig glad for innstillingen, og jeg vil gjøre det jeg kan for å følge opp dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:59:13]: Jeg kunne tenke meg å stille statsråden et mer ideologisk og prinsipielt spørsmål.

Er statsråden enig i at det er lov å ta risiko så lenge all informasjon og alle opplysninger er blitt gitt til kunden? Eller mener statsråden at kunden må beskyttes mot seg selv?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:59:50]: Jeg takker for spørsmålet, for da får jeg anledning til å si noe som jeg ikke rakk å si i innlegget mitt. Det som er poenget med dette, er at når du skal ta en avgjørelse, er det viktig at saken er godt opplyst, at du har fått god informasjon. Men som også andre har sagt i debatten, er det viktig at vi som forbrukere eller investorer bruker vår egen sunne fornuft når det gjelder hva vi vil begi oss ut på.

Det er jo slik at det er risiko forbundet med det meste, og hvis du får tilbud om et eller annet produkt som har stor oppside, og som på en måte er bare gull og grønne skoger, er det all mulig grunn til å bruke sunn fornuft.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:00:47]: Først må jeg få si at det er sjelden jeg hører finansministeren være så på lag med Stortinget som det vi har opplevd i dag, og det synes jeg er veldig bra. Det er veldig mye av det finansministeren tar opp om Finanstilsynet og Finansklagenemnda, som er i tråd med det Fremskrittspartiet også ønsker.

Men det er én ting som fikk liten oppmerksomhet fra finansministeren, og det var Forbrukerrådet. Ser statsråden for seg at også Forbrukerrådet skal styrkes i denne sammenheng, slik at en får mer kompetanse samlet der – siden de også er med i klagenemnda og dermed vil kunne gjøre at nemnda framstår som enda mer troverdig for forbrukere som kommer inn der, og at de ikke bare opplever at Finansklagenemnda fungerer som et forsvarsverk for finansnæringen?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:01:38]: Nå tror jeg at jeg ved ulike anledninger har lagt vekt på at gode forslag er finansministeren for, enten de kommer fra den ene eller den andre. De vil bli undergitt en god vurdering, for å si det på den måten. Men jeg er glad for at det er bred enighet om at vi nå skal styrke forbrukervernet på dette området.

Når det gjelder Forbrukerrådet, bør jeg være litt forsiktig med å uttale meg. Det hører inn under en annen statsråd. Noe av dette må en vel kunne reservere for en eventuell kamp om budsjettkroner. Men generelt sett er jeg opptatt av at en på ulike områder skal ha et sterkest mulig forbrukervern, og Forbrukerrådet spiller en viktig rolle i den sammenhengen.

Det er klart at i vurderingen av hvordan en skal ordne dette i framtiden i forhold til finanssektoren, vil en også kunne vurdere hvilken rolle forbrukervernet skal ha. Men det jeg er opptatt av, er at vi får en nemndløsning som blir god for dem som skal få behandlet sine saker, og at en har tillit til at den nemnda behandler saker på en god måte – så det er i grunnen svaret.

Hans Olav Syversen (KrF) [15:02:54]: I sitt innlegg – som jeg synes var positivt på mange måter, selv om vi fra Kristelig Folkepartis side har stor utålmodighet på dette punktet – nevnte finansministeren at han ville se på Finansklagenemnda og rammene for deres virksomhet.

Ett av de forhold som etter min mening har vist seg å være særdeles problematisk, er at nemnda i henhold til sitt mandat ikke skal legge noe av det som har vært sagt muntlig mellom kjøper og selger, til grunn for sin vurdering av de ulike saker de får. Det vet jeg bransjen så til de grader har justert seg i forhold til, slik at alt muntlig kommer først, og så kommer det noe skriftlig til slutt som blir brukt i nemndsammenheng. Vil det også bli et spørsmål for vurdering fra statsrådens side?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:03:55]: Jeg merket meg det som representanten Syversen sa i sitt innlegg om akkurat det. Det vil også bli en del av den vurderingen som vi nå må gjøre, hvor bl.a. Justisdepartementet vil bli med, for det er Justisdepartementet som formelt sett er oppdragsgiver, eller som eier nemnda, for å si det på den måten, politisk.

Hans Olav Syversen (KrF) [15:04:21]: Jeg vil vise til at mange hevder at nå er alt så mye bedre enn det var, etter at vi fikk ny lovregulering.

En undersøkelse foretatt av Finanstilsynet og Forbrukerrådet som vanlige forbrukere sto for, såkalt «Mystery shopping»-test, viser at det var gjennomført 30 kundemøter. 14 av disse kundene ble rådet til å låne penger for å sette dem i kompliserte spareprodukter. I elleve av kundemøtene ble kundene oppfordret til å pantsette boligen. Dette er etter de nye reguleringene som vi har vedtatt i denne sal.

Mitt spørsmål til statsråden er i lys av den testen som er gjennomført av kompetent hold: Er det fortsatt mye som tyder på at bransjen selv har en vei å gå for å kunne ha en selvjustis i sine møter med forbrukerne og de anbefalingene de faktisk gir?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:05:28]: En viktig del av oppgaven til Finanstilsynet er også å føre tilsyn med kompliserte produkter i henhold til det som er bestemt. Så vidt jeg husker, ble det i fjor gjennomført om lag 75 stedlige tilsyn, og i en del av de tilsynene ble det avdekket at en ikke hadde fulgt opp når det bl.a. gjelder den type spørsmål som representanten Syversen nå tar opp. Så dette er et område som vi er opptatt av, og som vi også i våre samtaler og våre ordrer, for å si det slik, gjennom tildelingsbrev til Finanstilsynet, vil være spesielt oppmerksom på.

Borghild Tenden (V) [15:06:14]: Bare et kort spørsmål: Mener finansministeren at det er noe formelt i veien for – eller har han tungtveiende argumenter mot – å opprette en tilsvarende ordning som den de har i Sverige, som jeg nevnte i mitt innlegg, med en uavhengig, offentlig finansiert klagenemnd under Finanstilsynet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:06:31]: Nå tror jeg ikke at jeg skal forskuttere den vurdering som vi skal gjøre i lag med Justisdepartementet, men der vil vi vurdere ulike løsninger. En variant kan være en uavhengig nemnd, men det kan også være andre varianter som en bør se på.

Når vi er ferdig med vår vurdering, vil vi selvsagt legge dette fram for Stortinget. Jeg tar også sikte på at vi skal klare å bevare den brede enigheten som hersker, for så vidt, i diskusjonen i dag om veien videre, for dette er spørsmål som fortjener stor politisk oppslutning når det gjelder de løsninger som vi velger.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Else-May Botten (A) [15:07:34]: Jeg er glad for at denne saken løftes hit til salen. Ikke bare er det viktig å se på om regelverket er godt nok, om apparatet som behandler disse sakene, fungerer godt nok. Det er også en vær-varsom-plakat til folk om at det kan gå veldig galt om man ikke er påpasselig når man kjøper strukturerte spareprodukter. For gleden kan virkelig bli kortvarig – det finnes utrolig mange eksempler på det.

De produktene som ble kjøpt spesielt tidligere, burde aldri vært solgt. Det var lav kompetanse på den type produkt hos både selger og kjøper. Informasjonsmaterialet var dårlig, og folk ble lokket med aggressiv markedsføring. Det kunne virke som om finansinstitusjonene satte egne interesser foran kundenes.

Heldigvis har mye blitt gjort av regjeringen for å få slutt på useriøsiteten i denne næringen. I 2008 kom regjeringen med skjerpede krav til strukturerte spareprodukter. Det har kommet strengere krav til dem som selger produktene, gjennom forskrifter, og bransjen har selv etablert en autorisasjonsordning for finansrådgivere, noe som var helt nødvendig. Selgerne var gjerne folk fra lokale banker som hadde tillit i folket, men som kanskje ikke hadde den beste kunnskapen om det de solgte, og konsekvensene for kundene i fokus.

Det har også blitt tatt tak i salgbaserte avlønningssystemer, som var i strid med loven, og en reduserte også den offensiviteten som var i salgsprosessene. Og Finanstilsynet har styrket sitt fokus på forbrukermarkedet.

Men for meg er det fortsatt noe som skurrer. For når noen bruker 300 000 kr på advokatregninger for å få saken sin prøvd i Finansklagenemnda, som det har blitt hevdet av flere, er min konklusjon at noen kanskje har blitt lurt enda en gang. Kan det være at også advokater ser sitt snitt til å tjene på disse oppdragene, eller er det fordi systemet ikke fungerer etter intensjonen om å være et lavterskeltilbud? Det er spørsmål jeg har stilt meg. Det er nok ikke så lett å vite svaret ennå.

Jeg har derfor vært i kontakt med Finansklagenemnda for å få mer informasjon om den praksisen som er her, og stilt en rekke spørsmål, bl.a. i forhold til type skjema man bruker, behandlingstid, gjennomsnittstid på klagebehandling osv. Det er mange ting å se på her når statsråden skal ta en gjennomgang.

Til slutt har jeg lyst til å si at Norge har en godt regulert finanssektor, men det er helt klart muligheter for forbedringer, og de har vi tatt underveis. Men det må fortsette, og jeg er utrolig glad for at det er så tydelige signaler på at man gjør den jobben videre. Her har det vært fokus i lang tid, men det må styrkes, og vi må være samfunnskritiske på dette området. Jeg ser lyst på det som skal skje her.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:10:46]: Norge er et land for spesielt interesserte.

Finansmarkedet er ikke skummelt. Jeg tror alle talerne i dag har vært oppe og sagt at dette er veldig skumle ting. Det som er skummelt, er å ikke få tilstrekkelig informasjon om risikoen man tar når man investerer.

Så vil jeg gjerne minne om at spekulasjon er ok, så lenge du vet hva du gjør. Tipping er ok, da får staten 50 pst. Lotto er ok, da får også staten 50 pst. Kasino er også ok, men det er ikke lov her i dette landet. Uansett er det å ta risiko med informasjon helt ok, så lenge du vet hva du driver med.

Da jeg spurte statsråden i sted om han var enig i at noen skulle beskyttes mot seg selv, ble han litt usikker, for da vakler Arbeiderpartiets ideologi. På den ene siden vil de være på forbrukernes side, også de litt dumme forbrukerne, på den annen side vil de også litt si at markedet skal fungere. Aksjemarkedet, børsmarkedet, er helt supert, det. Den absolutt beste måten å styre det private markedet på, er gjennom aksjer. Det er altså eierskap i de private bedriftene. Man kan ha andre måter å gjøre det på. Man kan ha statlig eierskap – ikke alltid like vellykket. Og man kan bare ha kapitalister som eier industrien og bedriftene – heller ikke alltid like vellykket. Men når man har et spredt eierskap, sånn som gjennom børs, er det fornuftig.

Man tar en risiko, og kom ikke og fortell meg at folk flest ikke skjønner at det er en risiko ved dette, de gjør det. Da tror jeg heller man skal si at det er opplysningsplikten som må være klar. Du må vite hva du gjør, men det er lov å være dum så lenge du vet at du faktisk er dum.

Knut Storberget (A) [15:12:55]: Jeg er ikke enig i at Norge er et land for spesielt interesserte. Norge er et land for veldig mange heldige mennesker som har store muligheter, mye større muligheter enn mange andre.

Det var replikkvekslingen mellom finansministeren og representanten Tybring-Gjedde og også det siste innlegget som fikk meg til å ta ordet. For denne debatten må ikke gjøres til en debatt om spørsmålet om det er lov til å ta risiko når all informasjon er gitt, som Tybring-Gjedde formulerte det. Det er ikke det spørsmålet handler om når Kristelig Folkeparti reiser – prisverdig – denne saken, og finansministeren og regjeringa heldigvis svarer så åpent som man gjør. Spørsmålet må først og fremst dreie seg om: Skal det være lov til å selge et produkt når du på mange måter, i en eller annen form, har gitt all informasjon?

Jeg var så nysgjerrig her om dagen at jeg gikk inn på DNB Markets’ sider for å lære meg hva «warrants» i realiteten var for noe, og det er ikke så lett å skjønne. Men jeg så på alle vilkårene som sto der, og for så vidt beskrivelsen av produktet, og hvis du leser det veldig nøye, får du ikke lyst på produktet. Der står det stort sett at du kan risikere å tape alt – dette er meget risikofylte saker.

Men det er ikke det som er utfordringen i disse sakene. Utfordringen her er at en god del av de menneskene som folk har oppfattet som veldig gode rådgivere når det gjelder deres privatøkonomi gjennom mange, mange år, plutselig forandrer ansikt og kommer med et helt nytt produkt med samme troverdighet og sier at dette er det du bør plassere alle pengene dine i. Vi snakker ikke om lotto, vi snakker ikke om tipping, vi snakker om alle sparepengene inn i et produkt, og så går det plutselig galt.

Jeg vil utfordre finansministeren også på det og ta det med seg tilbake – for jeg er glad for åpenheten og har tro på at dette kan vi få et godt resultat ut av – at man faktisk understreker den plikten som selgeren i dette markedet har til frarådning, å fraråde et produkt og si at dette anbefaler jeg deg ikke å gjøre, og ikke bare si at sånn er dette produktet.

Når man ser på nye løsninger for å møte et så komplisert marked, med så uforståelige produkter – ja, i mange sammenhenger er det jo nesten som å kjøpe luft – mener jeg også det er veldig viktig at man ser på tvisteløsningsmekanismer som med fordel kan være utenfor de vanlige domstolene, som går raskere, og som er rimeligere, og at man ser på kostnadsperspektivet veldig tydelig, slik at forbrukeren klarer å dra gjennom saken. Det bør også være en utfordring – når regjeringa nå går gjennom den nye rettshjelpslovgivningen – å sørge for at flere får rettshjelp, at dette området fanges inn med tanke på fri rettshjelp for dem som har lavest inntekt, uten at provenyene øker i forhold til fri rettshjelp, men at det blir flere som har muligheten til å kunne få bistand fra juridisk ekspertise, som bidrar til at man får saken gjennom. Men først og fremst er det et spørsmål til alle dem som selger disse produktene: Bør man og har man lov til å selge dem?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.