Svein Flåtten (H) [11:14:53]: Politikeres standardhilsen til norsk næringsliv er som regel at de har behov for forutsigbare rammevilkår. Et av de aller viktigste rammevilkårene for næringslivet er den forvaltningspraksisen som utøves av skattemyndighetene.

Skatt er et helt sentralt kostnadselement for bedriftene. Det er ofte den største enkeltkostnaden i året. Derfor må den være riktig. Noen ganger legges skatten på eierne, andre ganger på selve bedriften. Men resultatet er uansett det samme: Det er en kostnad og ikke minst en del av en bedrifts konkurransekraft. Derfor ønsker selvsagt bedriftene å minimere kostnaden. Men det betyr ikke at myndighetenes utgangspunkt bør være at bedriftene mener å gjøre dette på ureglementert måte. Bedriftene ønsker at det skal være riktig. Skattemyndighetene på sin side bør ikke ha den omvendte inngangen til dette, nemlig at det er om å gjøre å maksimere skatten. Deres credo er, og bør være, riktig ligning til riktig tid. Men jeg tror at disse fem enkle ordene ikke alltid oppleves like enkle av norsk næringsliv.

Maktforholdet mellom skatteetat og skattytere er slik at avgjørelser hos myndighetene ofte har en stor og avgjørende betydning for bedriftene. I et landskap med stadige skatteendringer vil det selvsagt oppstå rettslig uenighet. Da må det ikke være for tungt å snu for myndighetene. Det må ikke gå prestisje i avgjørelser som allerede er tatt. En må ha visshet om at dette er betydningsfulle avgjørelser for næringslivet, og de må håndteres deretter. En må være oppmerksom på at kontinuerlige regelendringer kan gi liten forutsigbarhet, og at, ikke minst i et globalisert samfunn, særlig internasjonale bedrifter kan oppfatte norsk ligningsforvaltning som mer enn krevende og slik sett lite tiltrekkende for næringsetablering – kanskje bortsett fra at de slipper formuesskatten, men det hører ikke hjemme her akkurat i dag.

Utviklingen gjennom de senere år viser at det er behov for endringer i forvaltningspraksis, antakelig også i mentaliteten, tilnærmingen, systematikken og organisasjonen av klagebehandling i skatteetaten. Det dukker opp altfor mange enkeltsaker – på både stortingsrepresentanters og skattejuristers bord – som vitner om behov for endring. Så kan man si at man ikke skal se seg blind på detaljer, men at man må se på det store bildet. Det tror jeg er en uriktig tilnærming, for allerede i utgangspunktet er det slik at det er skattekontoret som foretar bokettersyn, fastsetter vedtak, ilegger tilleggsskatt, er dominerende i saksbehandlingen, skriver innstilling til klagenemndas vedtak. Litt avhengig av nemndas sammensetning og kompetanse, som jeg kommer tilbake til, gir ikke dette noen reell overprøving. I klagesaker skaper alt dette en risiko for bedriftene for at rettssikkerheten ikke ivaretas på en god nok måte. Man vet også at som sluttprodukt vil utlignet skatt – uansett om det er endelig vedtak eller ikke – bli tvangsinndrevet. Da har jeg også sagt litt om konsekvensene for den enkelte. «Betal først, klag senere»-prinsippet, med en rigid gjennomføring, kan faktisk gi ulivssår til selv sterke bedrifter ved rettstvister man til slutt vinner. Nettopp derfor er det så viktig at rettssikkerheten underveis er ivaretatt, for enkeltbedriftene og for næringsaktørene. Det finnes eksempler, som jeg har sett dokumentert, med forslag om ligning for mange millioner i ekstrainntekt, ofte kanskje mer enn det, som endte med null etter at man fikk satt ressurser inn i prosessene – kanskje enkelttilfeller, men det holder jo med den typen enkelttilfeller. Det bør vi ikke ha. Næringslivet opplever også en betydelig sendrektighet i systemet. Skattyterne pålegges korte svarfrister selv ved kompliserte saksfremlegg fra etaten, mens myndighetene ikke er i stand til å pålegge seg selv anstendige svarfrister.

Men det mest alvorlige ankepunktet, det jeg vil bruke mest tid på i dag, er dagens utilstrekkelige rettssikkerhet med hensyn til klagenemndene. Jeg tror næringslivet opplever at det stort sett er rått parti i skatteklagesaker. Klagebehandlingens kvalitet er viktig. Dagens system har store svakheter, særlig når man vet at terskelen for å gå til retten er høy. For dem med minst ressurser må klagebehandlingen være best mulig. Systemet for klagebehandling er slik at man sikter seg inn mot et vedtak i tråd med skattekontorets innstilling – det samme kontor som har behandlet den opprinnelige saken, innstiller også i klagebehandlingen. Jeg har over år hatt nær kontakt med medlemmer av nemndene rundt omkring, ikke bare i mitt eget hjemfylke, mange andre steder også. Deres vitnesbyrd er samstemte: Nemndenes kompetanse er ikke god nok fordi kravene ikke er høye nok. Skatt er vanskelig, og de som peker ut medlemmene – det er de politiske partiene etter et fylkestingsvalg – er ikke tilstrekkelig oppmerksomme på hva som kreves, og på hvilket ansvar med hensyn til rettssikkerhet medlemmene de plukker ut, får. Utvelgelsen er jo ofte et resultat av raske prosesser etter valgene, som de fleste politikere kjenner til.

Og behandlingssystemet når det gjelder klagesaker, er slik at nemndenes medlemmer bare kan krysse av på et skjema hvis de er enig i innstillingen fra skattekontoret, men hvis de er uenig, må de selv innkalle til møte, selv formulere sin uenighet om kompliserte, juridiske skattespørsmål. Og hva velger et medlem uten den formelle utdanning og uten den faglige tyngde som kreves i en slik situasjon? Det er ingen premie for å gjette det. I tillegg er det slik at det er direkte ulønnsomt for medlemmene å være uenig i skattekontorets innstilling til klager. Det koster et ekstra møte, mye hodebry og ekstraarbeid om du velger uenighet – uten kompensasjon. I tillegg er det slik at innstillingene skrives på samme skattekontor, og kolleger settes til å overprøve hverandre. Jeg har ingen mistanke om at dette ikke fungerer med vanntette skott, men usikkerheten ligger der for skattyterne, særlig når skattenemndene rent faglig – med dem som blir utpekt – kanskje ikke er i stand til å gjøre den jobben de skal. Dette er en tilnærming og en behandlingsmåte vi ikke kan være bekjent av.

Stortinget har ved flere anledninger prøvd å gjøre noe med dette. Et Dokument 8-forslag fra Fremskrittspartiet for et par år siden – eller litt kortere tid – tok opp dette. Da var Stortinget enig om at dette måtte man se på. En samlet finanskomité ba regjeringen komme tilbake med dette. Det har skjedd lite på dette området – nærmest ingenting.

Så er spørsmålet: Kan vi gjøre noe med dette? I den forrige debatten her i dag har det blitt henvist til at man etterlyser konkrete forslag til hva som skal gjøres. Jeg tror at inngangen til dette er skatteklagenemndene – ikke fordi de vil gi avgjørelser i favør av norsk næringsliv, men fordi de vil gi en sikkerhet for at de er kompetent sammensatt, at man får en annen kompetanse, en annen utvelgelse av nemndmedlemmene. Og så må det selvfølgelig følge med en skikkelig kompensasjon for det arbeidet en gjør.

Denne debatten skal ikke være noe slags fagforeningsfremstøt for nemndmedlemmer rundt omkring i landet, men jeg tror at man får de beste resultatene når man betaler for det man gjør. Kompetanse er ikke gratis, og dette er viktig ved denne typen behandling. Rettssikkerheten koster.

Så må vi få en annen type saksforberedelse til klagebehandlingen, og den må være adskilt fra det opprinnelige skattekontor som innstiller på dette. Også til den foregående debatten i dag: Dette er ikke tiltak som koster mange penger. Dette er å legge om systemene slik at skatt og rettssikkerhet er en del av bedriftenes og – for å bruke enda litt større ord – et lands konkurransekraft.

Manglende rettssikkerhet koster, og derfor er det viktig å se på forbedringspunkter. Denne interpellasjonen er et forsøk på – nok en gang – å invitere regjeringen, og da særlig finansministeren, inn i den forbedringsprosessen som norsk næringsliv venter på. Jeg tror at dagens praksis med hensyn til klagebehandlingen – og jeg tror det er helt vesentlig i denne sammenhengen – tar helt unødvendig bort mulighetene til rettssikkerhet i klageprosessen til en reell kontradiksjon. Domstolsprosessen, som man selvfølgelig alltid har mulighet til, innebærer at det er skattyter som bærer risikoen, det er skattyter som bærer kostnadene for at man skal utvikle retten på disse områdene.

Jeg tror næringslivet venter på at man i hvert fall forsøker å gjøre noe med dette. Det har så langt gått smått, tross gode forsøk fra både spørsmålsstillere, forslagsstillere og faktisk også, som sagt, en samlet finanskomité. Da har alle gjort sitt, og da venter vi egentlig bare på hva finansministeren kan gjøre.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:25:03]: Dette er jo en viktig debatt, og det er viktige spørsmål som er satt på dagsordenen. Men samtidig har jeg et behov for å moderere, tror jeg, et utsagn fra interpellanten der det i hvert fall kunne høres ut som om det er en slags vilkårlighet i den behandlingen som både bedrifter og andre får i skatteetaten, at skattesystemet på en måte har andre hensikter enn å sørge for at en betaler riktig skatt, og at det er en likebehandling mellom skattytere som legges til grunn.

Når det gjelder det norske skattesystemet og skatteforvaltningen: Det ene er at de behandler millioner av saker, og det andre er at kvaliteten gjennomgående er god. Jeg tror det er viktig at vi også legger det til grunn i en slik diskusjon som vi har i dag.

Samtidig er det viktig – og der tror jeg både interpellanten og undertegnede har et felles syn – at en hele tiden skal se på forbedringer, at en hele tiden skal vedlikeholde og sørge for at både skattesystemet, lover og regler og måten skattesystemet blir forvaltet på, er det beste vi kan få, med andre ord at næringslivet har tiltro til at rettssikkerheten er betryggende i møte med skattemyndighetene. Det andre, som egentlig er helt opplagt, er at skattemyndighetenes oppgave er å fastsette riktig skatt ut fra de regler som Stortinget til enhver tid har vedtatt. Dette går fram av Finansdepartementets styring med skatteetaten ved at hovedmålet er at skatter skal fastsettes riktig og til rett tid. Dagens regelverk og skatteetatens praksis skal legge et godt grunnlag for en betryggende behandling av skattyterne. Men det er som sagt likevel et behov for å se på regelverket og praktiseringen av det, slik at kvaliteten på saksbehandlingen og rettssikkerheten blir best mulig.

Representanten Flåtten viser til en del tilfeller. Det ene er at næringslivet ofte møter de samme personer som både gjør bokettersyn, lager vedtak og skriver innstilling til klagenemndene. Representanten mener at dette fører til at det ikke foregår noen reell overprøving i systemet. For å si det slik: Det er viktig at kvaliteten og troverdigheten knyttet til skattemyndighetenes avgjørelser er høy. Skattedirektoratet har derfor gitt retningslinjer om at det som hovedregel skal være en ny saksbehandler som behandler saken på ethvert nytt trinn i saksbehandlingen. Det følger av retningslinjene at dersom en klage til skattekontoret gjelder forhold som er fraveket under ligningsbehandlingen, skal det alltid være en ny saksbehandler som behandler klagen. Videre følger det at en klage over skattekontorets vedtak som hovedregel skal saksforberedes for nemnda av en ny saksbehandler. Unntak fra denne hovedregelen kan være aktuelt i større, kompliserte saker der skifte av saksbehandler vil være uhensiktsmessig både med hensyn til ressursbruk, saksbehandlingstid og kontinuitet.

Grunnen til at en har slike retningslinjer er å forebygge at en tjenestemann eller -kvinne kan bli ansett som inhabil i saken. En saksbehandler er normalt ikke inhabil til å delta i saksforberedelsen av et vedtak selv om vedkommende tidligere har hatt befatning med saken, f.eks. gjennom å ha deltatt i et bokettersyn hos skattyteren. Stortingets ombudsmann for forvaltningen har bl.a. lagt til grunn at det ikke er i strid med verken gjeldende rett eller god forvaltningsskikk om en bokettersynsrevisor også utarbeider utkast til endringsvedtak.

Representanten Flåtten uttaler også at personbruken ikke gir noen garanti mot usaklig forskjellsbehandling. Likebehandling av skattytere er viktig for skatteetaten. For å få en mer ensartet og samordnet saksbehandling ved skattekontorene utarbeider Skattedirektoratet en rekke instrukser og retningslinjer. Ikke minst er Lignings-ABCen viktig for å sørge for en riktig og enhetlig praksis av skattereglene. Så kan det hende at det ikke skjer, og da er det skatteetatens oppgave å følge opp dette. Eventuelt kan også Finansdepartementet klargjøre dette ytterligere i sin styringsdialog – som det heter – med skatteetaten.

Så er det også etablert en egen rutine for samarbeid mellom skattekontoret, skatteopplysningen og skatteoppkreverne i klage- og endringssaker. Rutinen skal sikre god informasjonsutveksling mellom skattekontor og skatteoppkrever, slik at skatteoppkrever ikke skal iverksette en mer omfattende innkreving enn det som er nødvendig når skattekravet er påklaget. Det er viktig at rutinen har fokus på å unngå at det iverksettes innfordring i saker der det foreligger åpenbare feil ved ligningen. Det er også etablert en ny systemløsning som gjør det enklere for skatteoppkreverne å se om det er en åpen klage- eller endringssak på skattyter.

Så sier representanten Flåtten at myndighetene ofte gir skattyter for korte tidsfrister i kompliserte saker, mens tilbakemeldinger fra skatteetaten kan ta svært lang tid. Det er lovbestemte regler om at skattyter skal ha varsel dersom myndighetene vil fravike skattyters oppgaver. Dette er en regel som etter mitt syn ivaretar skattyternes rettssikkerhet og bidrar til økt kvalitet på fastsettelsen av skatten ved eventuelle feil, og at misforståelser mv. kan bli avklart før skattyters oppgaver eventuelt fravikes. Bruk av varslingsregler, både når det gjelder skatt og i andre deler av forvaltningen, er viktig både av hensyn til skatteetatens servicemål, andre etaters servicemål og overfor skattytere og andre som har klager på offentlig forvaltning.

Det er slik at regler og praksis skal være utformet for å ivareta hensynet til skattyters rettssikkerhet, men det er likevel alltid grunn til å se etter muligheter for forbedringer. Det er viktig at skatteforvaltningsreglene ikke er urimelige eller strengere enn nødvendig.

Som et resultat av den debatten vi hadde tidligere, ble f.eks. området for såkalte unnskyldningsgrunner når det gjelder tilleggsskatt, nylig utvidet. I tillegg er satsen for tilleggsskatt redusert fra 30 pst. til 15 pst. i de tilfellene der skattyter har gitt ligningsmyndighetene uriktige eller ufullstendige opplysninger om poster i selvangivelsen som senere er blitt oppgitt ukrevet av arbeidsgiver eller andre tredjeparter. Videre er regelen om at skattyter kan miste klageretten når han ikke har oppfylt sin opplysningsplikt, opphevet.

Når det gjelder det siste spørsmålet som interpellanten brukte mesteparten av tiden sin på, forholdet til klagenemndene, er det viktig at en både i regelverk og i praksis sørger for at klagenemndene har en uavhengig posisjon og stilling i forhold til det de skal behandle. Departementet er derfor nå i gang med en større revisjon av regelverket om forvaltningen av skatter og avgifter, herunder klagereglene. Et viktig mål med dette arbeidet er å bidra til en forenkling, en harmonisering av regelverket, som jeg tror også vil bidra til å ivareta skattyters rettssikkerhet.

I den sammenheng skal jeg også ta med meg det interpellanten sier både om kompetanse og om den kunnskapsmessige og faglige tyngden som skal og bør ligge i klagenemndene. Det er et viktig punkt at det blir ivaretatt på en god nok måte, og jeg skal se på om dagens regelverk for sammensetning av nemndene, også når det gjelder kompetanse, er godt nok.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Svein Flåtten (H) [11:34:25]: Takk for svaret til statsråden.

Vårt forskjellige utgangspunkt beror egentlig på at finansministeren i sitt svar tar utgangspunkt i den informasjonen han henter fra sitt eget embetsverk – fra skattevesenet, fra Finansdepartementet. Det er jo klart at vi har retningslinjer for ligningsbehandling i dette landet.

Men mitt poeng er at næringslivets behov i en del saker, som veldig ofte selvfølgelig er noe mer kompliserte enn for den enkelte vanlige skattyter, kan gjelde større beløp og derfor også får større betydning. I motsetning til finansministeren henter jeg min informasjon særlig fra klagenemndene, som interesserer meg sterkt, og de forteller en annen historie. De forteller historien fra sitt daglige liv. Det sto ikke noe om klagenemndene i den skriftlige interpellasjonen, men jeg er glad for at finansministeren nå åpner for – kanskje ikke bare på grunn av denne debatten – å se på dette med kompetanse. Når finansministeren sier at klagenemndene skal ha en uavhengig posisjon, er jeg helt enig i det. Men hvordan blir man uavhengig? Jo, man blir bare uavhengig – og det gjelder flere områder i livet, men dette er ikke noen filosofidebatt – ved å ha kunnskap, ved å ha kompetanse, og da må noen sette disse nemndene i stand til det.

Jeg gjentar, og jeg håper at finansministeren tar den stafettpinnen i sluttinnlegget: Hva kan vi gjøre for å få til det? Det er rett og slett å endre på kriteriene og metodene for utvelgelse av dem som sitter der. For å skaffe oss den kompetansen må vi gjøre det på en annen måte. Vi må bruke litt penger på å få dem som er kompetente. Vi behøver ikke kjøpe inn konsulenttjenester fra nærmeste revisjonsbyrå, men det finnes en rekke mennesker som er i stand til både å håndtere dette på en faglig forsvarlig måte og å ha det innsyn rent praktisk som er nødvendig for å få dette til.

Det er det jeg er glad for i svaret, ikke repetisjonen av hvordan man gjør det i skattevesenet, men denne åpningen som får meg til å tro at finansministeren kanskje mente at interpellanten hadde et poeng.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:37:39]: Det er nok riktig at finansministeren selvsagt bruker sitt eget byråkrati og sitt eget system for å oppgradere og få tak i faglig informasjon, men samtidig vil jeg også – så det ikke skal være noen misforståelser omkring det – si at undertegnede følger jo også med i det vi kan kalle den virkelige verden. Det er viktig, uansett om en er finansminister, politiker eller befinner seg på andre områder, at en også må fornemme det som rører seg der ute. Så det er nok mange måter å være uavhengig på. En viktig del av uavhengigheten er jo det at f.eks. en klagenemnd ikke kan instrueres av et myndighetsorgan som ikke skal instruere, for å si det på den måten.

Jeg må bruke noen ord på klagenemndene. Det er, som interpellanten sier, et folkevalgt organ, og medlemmene blir oppnevnt av fylkestinget. Selv om skattekontoret forbereder en sak som skal avgjøres av skatteklagenemnda, har ikke skatteetaten instruksjonsmyndighet overfor skatteklagenemnda. Det er en viktig del av uavhengigheten. Finansdepartementet har heller ikke noen slik instruksjonsmyndighet. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, skal det også stilles krav til de faglige kvalifikasjoner, slik at disse nemndene skal kunne utgjøre en reell rettssikkerhetsgaranti. To tredjedeler av nemndas medlemmer skal ha formell utdanning innenfor fagområdene regnskap, økonomi eller juss, og yrkeserfaring som omfatter minst ett av disse områdene, og nemndas leder og nestleder må oppfylle krav til å være tingrettsdommer i henhold til domstolloven § 54. Så det stilles etter mitt syn sterke kvalifiseringskrav til skatteklagenemndene.

Som jeg sa i mitt hovedsvar, skal jeg innrømme interpellanten et poeng, og jeg tror at jeg også har et poeng. Det er at når vi sier at vi skal gå igjennom og se på et større regelverksarbeid på skatteforvaltningsområdet, ligger det selvsagt i det at vi også skal gå igjennom både klageregler og nemndsystem ut ifra de krav som det vil være rimelig å stille opp for en slik klagenemnd, både for å ha velkompetente folk i klagenemnden og også for ytterligere å bygge opp under skattyters rettssikkerhet.

Dette er et arbeid som det for min del er svært viktig å få gjort på en god og fornuftig måte.

Gunvor Eldegard (A) [11:40:51]: Skattytars rettssikkerheit er viktig for oppslutninga om skattesystemet. Det er eit tema som ein fokuserer sterkt på i skatteforvaltninga. Rettssikkerheit i forvaltninga er tradisjonelt oppfatta som at den enkelte skal vera beskytta mot overgrep og vilkårlegheit frå myndigheitenes side, og at ein skal ha moglegheit til å berekna rettsstillinga si på førehand og forsvara sine rettslege interesser. Eit grunnleggjande krav til forvaltninga er at ho skal treffa avgjersler på grunnlag av ei forsvarleg sakshandsaming. Rettssikkerheita for den enkelte kan difor varetakast best ved tillitvekkjande reglar for sakshandsaming i forvaltninga.

Rettssikkerheita for skattytar er godt vareteken i Noreg, men det er alltid behov for å sjå på kvaliteten på regelverket og ikkje minst praktiseringa av det. I Innst. 213 S for 2010–2011 til Dokument 8:17 S om å betra rettssikkerheita for skattytar bad fleirtalet i finanskomiteen regjeringa om å koma tilbake på ein eigna måte med vurdering av skattytars rettssikkerheit i eit større perspektiv. Det vart følgt opp, først med ein omtale av tiltaka for å styrkja skattytars rettigheiter i Prop. 1 for 2011–2012. I same proposisjon varsla regjeringa fleire tiltak for å styrkja skattytars rettsikkerheit. Eit av tiltaka som vart varsla, var ein gjennomgang av forvaltningsreglane på skatteetatens område, først og fremst for skatt, arbeidsgjevaravgift og meirverdiavgift.

Dette vil omfatta tema som opplysningsplikt for skatte- og avgiftspliktige, kontrollbestemmingar, partsinnsyn og dekning av sakskostnader mv. Siktemålet med gjennomgangen er å samla forvaltningsreglane i ei eiga skatteforvaltningslov. Regjeringa opplyser at dei har sett i gang arbeidet med ny lov, men at gjennomgangen er både omfattande og tidkrevjande. Arbeidet vil gå føre seg gjennom heile 2013, og regjeringa tek sikte på å utarbeida eit høyringsnotat om nye skatteforvaltningsreglar i løpet av 2014.

Regjeringa har òg, som ein del av arbeidet med å styrkja skattytars rettssikkerheit, tidlegare i år fremma to forslag. Det eine er å redusera tilleggsskatten frå 30 pst. til 15 pst. i dei tilfella der skattytar har gjeve likningsmyndigheitene uriktige eller ufullstendige opplysningar om postar i sjølvmeldinga som seinare vert oppgjevne ukravde av arbeidsgjevar eller annan tredjepart. Regelen om at skattytar kan mista klageretten når han ikkje har oppfylt opplysningsplikta si, vart samstundes føreslått oppheva. Begge desse forslaga er no vedtekne.

Rettssikkerheita for næringslivet og privatpersonar er eit viktig område som stortingsfleirtalet tek på alvor. Eg ser fram til regjeringas vidare arbeid med revisjon av regelverket om forvaltning av skattar og avgifter.

Kenneth Svendsen (FrP) [11:44:44]: Den første delen av debatten har avklart et par ting for meg. Det første er at når Flåtten setter sin lit til at denne regjeringen skal gjøre noe for skattyter, viser det at han er en mann med stor grad av innebygd optimisme. Det andre, som er avklarende å høre, er at finansministeren har et øre til den virkelige verden.

Det er en klar forventning fra samfunnets side at alle betaler den skatten de er forpliktet til. Selv om jeg mener at skattenivået i Norge er for høyt, er det viktig at skattyter forholder seg til regelverket. Tidvis kan et meget komplisert regelverk sette enhver skattyter på prøve. Da skal skatteetaten framstå som en serviceetat som hjelper skattyter til et riktig resultat. Imidlertid har mange opplevd et ublidt møte med etaten når de har gjort feil. Det finnes eksempler på at skatteetaten har brukt makt og skjønn i en slik utstrekning av det kan ødelegge mennesker. Temaet har i den senere tid vært omtalt i landets aviser med eksempler på skattemyndighetenes urimelige opptreden. Politikere har gjennom årene mottatt en rekke henvendelser fra folk som føler seg overkjørt av likningsmyndighetene, med alvorlige beskyldninger fra skattemyndigheters side som ikke har latt seg dokumentere i ettertid.

Det er mange dyktige, samvittighetsfulle og gode mennesker som jobber i skatteetaten. Etaten har en krevende og viktig oppgave, men fokuseringen på å være en serviceetat er fortsatt for svak, men det resultat at mange opplever skatteetaten som urimelig, pågående og vanskelig å ha med å gjøre. Ofte legges det til grunn at enkelte feil blir sett på som overlagte, og folk behandles mer som kriminelle enn som vanlige skattytere. Det er dessverre en god del eksempler på dårlige saksbehandlere i skatteetaten. Det er nødvendig å vurdere om etatens rutiner er tilfredsstillende, og om regelverket etatene er satt til å håndheve, ivaretar folks rettssikkerhet på en forsvarlig måte.

Det er en åpenbar skjevfordeling mellom ressursene til en vanlig skattyter og skatteetaten i saker hvor etaten vil forfølge skattyter. Skattyter må dekke alle kostnadene til sakkyndig hjelp selv, men kan i ettertid søke om å få utgiftene dekket etter klagebehandlingen dersom skattyter vinner fram. Det kan føre til en urimelighet for skattytere med svak økonomi fordi de ikke har råd til å leie inn den kompetanse som er nødvendig for å vinne over skatteetaten. Dermed blir også risikoen for feil resultat større. Det gjelder både saker som går igjennom ordinær klagebehandling, og saker som ender eller burde endt i retten.

Det er et komplisert regelverk skatteetaten skal forvalte og kontrollere, et regelverk som det kan være vanskelig for enkelte skattytere å etterleve selv om man har de beste intensjoner. Ligningslov, skattelov, forskrifter, Lignings-ABC og en rekke rundskriv og uttalelser fra Skattedirektoratet og Finansdepartementet skaper en samlet mengde regelverk som er meget omfattende og umulig å ha oversikt over.

Fremskrittspartiet er sterkt opptatt av å forenkle skattereglene. Det er et skrikende behov for det. Skattekontorene har vanskeligheter med å tolke regelverket, noe bl.a. Riksrevisjonens rapport Dokument 3:11 for 2009–2010 viser. Der framkommer det bl.a. at det er ulike svar på like tilfeller fra de forskjellige skattekontorene. Skattedirektoratet mener selv at det er behov for å øke kompetansen i etaten. Disse forholdene har vist at de ulike skatteinstanser bør ha respekt for skattyters oppfatning av sakens realiteter i en del spørsmål.

Fremskrittspartiet fremmer i forbindelse med de årlige behandlinger i statsbudsjettet forslag om en betydelig forenkling av dette regelverket. Det er mange eksempler man kunne gå inn på, men jeg vil bare nevne et par stykker. Den ulovfestede gjennomskjæringsregelen skal være en sikkerhetsventil mot illojal tilpasning. Slik regelverket brukes i dag, har konsekvensen vært at skattekontorene beskylder en rekke skattytere for bruk av ulovfestet gjennomskjæring. Høyesterettsdommer som eksemplifiserer slik fremferd av skattekontorene, er Telenor-dommen, arveavgiftssaken mot Reitan-familien og Conoco-dommen. Felles for disse er beskyldningene om illojal omgåelse og meget store skattebeløp som skattemyndighetene krevde innbetalt uten dom. Høyesterett ga klare dommer som opphevet alle disse vedtakene.

Det har også vært vist til debatter i media. I Finansavisen torsdag den 1. november har konsernsjef i Abax, Petter Quinsgaard, gått igjennom dette. Han skriver til slutt:

«Her er skattyter i realiteten rettsløs. Årets regelendring for tilleggsskatt gjør ikke noe for å forbedre rettssikkerheten. Den som ventet på noe godt, har dessverre ventet forgjeves.

Ett skritt frem og ett tilbake.»

Derfor vil jeg spørre statsråden om han nå har tenkt å gjøre noe mer knyttet til de forbedringene som er lovet tidligere.

Gunnar Gundersen (H) [11:49:56]: Jeg tror dette er et tema som vi kommer til å komme tilbake til flere ganger, for samfunnsutviklingen kommer til å øke utfordringene når det gjelder personvern og rettssikkerhet på dette området. Det gjelder å være oppmerksom på de utfordringene og diskutere det nøye. Så det er bra at interpellanten har tatt det opp.

Jeg vil innledningsvis si at selvfølgelig – og det tror jeg det er meget stor tverrpolitisk enighet om – er skatteunndragelser viktig å unngå og å bekjempe. Man skal ilegge, som interpellanten sa, riktig skatt. Men det er viktig at det da ikke blir oppfattet som at det er maksimal skatt. Man skal liksom ikke henge opp skattyter og riste ham til de siste kronene er ute av lomma. Her går det noen grenser for hvordan man skal handle.

Finansministeren var inne på dette med vilkårlighet. Utgangspunktet for mye av debatten her på Stortinget var jo Riksrevisjonens rapport, Dokument nr. 3:11 for 2009–2010. Man hadde sendt ut saker til forskjellige regioner i Norge, og fått veldig forskjellige svar ut fra hvilken region man var i. Det ga et innsyn i at her var det utfordringer. Så har man gått videre når det gjelder utfordringene. Så fremmet Fremskrittspartiet sitt Dokument 8-forslag, og vi hadde en høring i komiteen. Den høringen husker jeg veldig godt. Finansministeren startet veldig offensivt med å tilbakevise alle forslag. Så fikk vi en høring med et ganske så kompetent panel. Den høringen ga mye til ettertanke, for beskjeden tilbake til komiteen var ganske entydig om at det var betydelige utfordringer på en rekke områder av det interpellanten har tatt opp. Det gjelder klagebehandling, tidsfrister, foretredelsesrett for klagenemndene. Det gjelder også å se på, som interpellanten var inne på, hva slags konsekvenser en sak faktisk har. Dette med at tilleggsskatt og ilagt straffeskatt må betales før straffesaken er ferdig behandlet, kan også få veldig spesielle utslag innimellom. Da komiteen behandlet saken, ble også flertallet med på, som Gunvor Eldegard var inne på, å be om en sak. Jeg var egentlig litt forferdet da at hun sa at man oppfattet at den var svart på. Jeg oppfatter at det fortsatt er ganske mye jobb igjen, og det kom også representanten inn på.

Jeg var inne på at jeg tror samfunnsutviklingen også kommer til å gjøre at dette temaet må få enda mer fokus. Vi sitter nå med en proposisjon i finanskomiteen – 141 L. Man går der inn for at skattyters opplysningsplikt, at man skal legge fram all informasjon, skal gå fra å være dokumenttilknyttet til å gå på system. Det er klart at med en gang man begynner å åpne opp for full tilgang til all data som blir lagret i en bedrift, kommer overskuddsinformasjonen til å bli ganske så enorm i forbindelse med den informasjon som innhentes. Der går det noen grenser, tror jeg, som ikke trekkes i dag, som er ganske alvorlig. Jeg har heller ikke noen åpenbar, god løsning på det. Men det er helt åpenbart at siden IT er kommet for å bli og kommunikasjonen går mye lettere og lagres på helt andre måter enn tidligere, åpner dette for helt andre utfordringer enn dem vi har sett tradisjonelt i skattebehandlingen. Det mener jeg bør få ganske mye fokus. Siden finansministeren har sagt at dette jobbes det med i departementet, ser jeg fram til ytterligere diskusjoner på dette området. Jeg tror det er et uhyre viktig tema. For som sagt: Vi skal finne fram til riktig skatt, velferden skal bæres etter evne, og skatt skal ilegges på et riktig grunnlag. Skatteyter skal behandles på en fair og god måte, der man tar hensyn til både rettssikkerheten og personvernet den enkelte har krav på.

Michael Tetzschner (H) [11:54:54]: Jeg vil begynne med å rette en takk til interpellanten, representanten Flåtten, som har meldt dette temaet i rett tid.

Jeg vil også gjøre oppmerksom på at skatteetaten som utgangspunktet for interpellasjonen inngår jo også i et bredere forvaltningsbilde, hvor mange av problemstillingene er de samme, nemlig at forvaltningen har skaffet seg et overtak ved sine snarveier. De har en så kort vei til makten at de har betydelige privilegier, ikke minst på gjeldsforfølgingsstadiet, sammenliknet med private fordringshavere.

Jeg har lyst til å si at selv om statens interesser stort sett er høyverdige og beskyttelsesverdige – det gjelder jo å få inn penger som vi alle får glede av når det produseres tjenester i stat og kommune – er det likevel en partsinteresse. Da er det viktig at man fastholder de grunnleggende rettssikkerhetsprinsippene som gjør at det er en avstand mellom partsinteressen og de som f.eks. vurderer hvilke sanksjoner det skal følge med hvis man har tatt feil av en regel eller man ikke har oppfylt en betalingsplikt. Det er også samme instans som foretar en vurdering av faktum, og som bruker reglene eller det vi kan kalle rettsanvendelse. På begge disse stadiene kan det oppstå feil, selv om den statlige interessen bakenfor er ganske beskyttelsesverdig.

Selv der det ikke lenger er noen tvil om den materielle begrunnelsen for et offentlig krav, er det en god del å si om rettssikkerheten på innkrevingsstadiet. Vi ser at det offentlige opptrer som en mye hardere kreditor, og at man kan argumentere for at man skal være det ut fra likhetsprinsipper, men at man kommer i skade for i noen tilfeller å få inn mindre penger enn private kravshavere får når de er nødt til å ivareta hensynet til kreditor. Det er nemlig mange kreditorer som har betalingsvilje, men som trenger en fleksibilitet for å få gjort opp for seg. Der er løsningsprosenten veldig høy når det gjelder den private inndrivingsbransjen. Det er faktisk en del å lære, og man kunne også vurdere om man ikke også skulle legge seg på en del av de standardene. Det vil også kunne bety at staten fikk inn mer i skatt og ikke måtte avskrive det når folk gir opp gjennom en konkurs.

Jeg må også si at vi i Norge har en utmerket innretning som heter enkeltpersonforetak. Det har vært en stor suksess. Det er 400 000 som har benyttet seg av den. Problemet er bare at når enkeltpersonsforetaket f.eks. får et stort skattekrav mot seg, slår dette umiddelbart inn i vedkommende ansvarlige forretningsdrivendes personlige økonomi. Da kan man risikere at det ikke bare er noen aksjeeiere som taper pengene når man utsetter bedriftene for hardhendt pågang, men at staten faktisk må inn og hente opp mennesker som har opplevd den store ulykken det er å gå konkurs også i sitt privatliv, som følge av problemer med de offentlige kravene.

Det gleder meg selvfølgelig at finansministeren sier at man skal gå igjennom reglene, og at han også varsler en mykere tilnærming på enkelte punkter, selv om jeg nok for min private del aldri vil tiltro at Arbeiderpartiet får noen pådriverrolle i å tenke på dette. Men jeg håper at vi sammen, ut fra de erfaringene man har, ikke minst i den inkassobransjen man har i privat sektor, kan se at man rett og slett kan få mer igjen hvis man legger seg på de standardene som der gjelder.

Så synes jeg at det aspektet som jeg har vært inne på, dette at man holder seg med høyere gebyrer, som blir pådratt dem som har misligholdt en betalingsforpliktelse, også har en sosial side, ved at staten er en særlig hardhendt kreditor, mer enn de privatkapitalistiske, overfor den lille mann og den lille bedrift.

Svein Flåtten (H) [12:00:23]: Takk til alle som har interessert seg for den store kostnaden som skatt er for norsk næringsliv – og for at den blir riktig.

Jeg tror representanten Tetzschner sier noe ganske riktig når han sier at forvaltningen har et overtak. Det er jo nettopp den usikkerheten når det gjelder riktig rettsanvendelse, som gjør at nemndene – og jeg kommer nok engang tilbake til dem – må ha en kompetanse. Nå sier finansministeren i sitt siste innlegg at de ikke skal instrueres. Det er jo selvsagt helt riktig. Men man kan lett la seg instruere hvis man ikke har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse – og heller ikke får noe betalt for å skaffe seg den. Det er hovedproblemet.

Så sier finansministeren at det er krav til nemndenes sammensetning og deres faglige kompetanse. Ja, det er riktig, men ikke for alle. Det jeg hører, er at det skaper et skille i nemndene. Det skaper et skille mellom de som kan noen ting, og de som ikke kan noen ting – litt grovt skissert. Jeg tror at akkurat dette er viktig.

Jeg tror at diskusjonen kommer tilbake til hvordan vi håndterer dette, at forvaltningen ikke skal ha dette overtaket som representanten Tetzschner er inne på. Da trenger vi skatteklagenemnder, som er et ankerfeste for næringslivet – ikke for å være næringslivets forkjempere for å minimalisere skatten, men for at man skal kunne stole på at dette er riktig, og at man har krefter og kunnskap til å være en verdig motpart mot det som kommer fra skatteetaten, hvis man ikke er sikker på at det er riktig.

Til måten nemndene utpekes på: Jeg tror det er mye bra med politikere, men at de har noen automatisk kvalifikasjon til å befatte seg med skattesaker, det tror jeg egentlig ikke – når de pekes ut på den måten. Tvert imot tror jeg at deres politiske preferanser i utgangspunktet nærmest kan være diskvalifiserende med tanke på å sitte og være en nøytral behandler av de sakene som kommer opp.

Jeg tror ikke som representanten Svendsen, at man ikke kan håpe på at enhver regjering gjør noe med dette. Jeg tror man skal håpe på at også den rød-grønne regjeringen vil se at dette er viktig. Dette er et langsiktig arbeid, og det er faktisk upolitisk arbeid til nytte for norsk næringsliv.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:03:41]: Jeg vil også takke for debatten. Det er både viktig og riktig at man ved ulike anledninger diskuterer denne type spørsmål som vi har på dagsordenen i dag.

Når det gjelder nemndene, så la meg bare slå fast følgende: Poenget med klagenemndene er at de skal kunne gjøre en virkelig overprøving av skattekontorets tidligere vedtak. Det gjelder både i forhold til den rettsanvendelsen og den bevisbedømmelse som skattekontoret har brukt. Da er det viktig at nemndene har kompetanse, kunnskap og kan utøve sin rolle på en uavhengig og fri måte. Den gjennomgangen som jeg har vist til, skal bidra til at vi klarer å oppfylle det viktige målet med nemndene.

Så har jeg også lyst til å si følgende: Den debatten vi har i dag, er for så vidt en del av et større bilde som også dreier seg om at skattesystemet er grunnleggende godt og om skattesystemets enkelhet. Når Stortinget behandler og vedtar skatteregler og -lover, og når man utformer forskrifter, må man hele tiden ha det for øye at vi har et skattesystem som er begripelig og enkelt for skattyterne. Det er også en viktig del av rettssikkerheten.

Det er viktig at vi har et robust skattesystem som kan sikre fellesskapet gode og forutsigbare inntekter, som Stortinget så må forvalte på en god og fornuftig måte på utgiftssiden i statsbudsjettet. Det skal sikre rettssikkerhet og likebehandling, og det skal være enklest mulig å forholde seg til. Det skal også være et skattesystem som bidrar til både rasjonell og minst mulig tidsbruk for næringslivet.

Mitt inntrykk er at det norske skattesystemet og forvaltningen av det norske skattesystemet gjennomgående får gode skussmål og har høy legitimitet både i næringslivet og blant befolkningen, og står seg godt i internasjonale sammenhenger. Så må vi hele tiden passe på å vedlikeholde det slik at det også blir tilfellet i framtiden.

Saker som blir påklaget på skattesiden, har som regel to sider. Forvaltningen skal på sin side sørge for at saksframlegget bygger både på saklighet og faglighet. Det er samtidig viktig at man får fram alle sider ved en sak. Det har skjedd mye i skatteetaten de siste årene. Gjennom omorganisering har man styrket kompetansen, evnen og muligheten ved de enkelte skattekontorer til å ta store og kompliserte saker, og til å sørge for at man får en størst mulig likebehandling. Etaten har også i stor grad tatt i bruk ny teknologi.

Til slutt: Forvaltningens fremste oppgave er å forvalte lover og regelverk i tråd med de vedtak og forutsetninger som Stortinget har – det og intet mer.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.