Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Det anses vedtatt.

Sonja Mandt (A) [15:25:50]: (ordfører for saken): Saksordføreren har hatt en enkel jobb i denne saken, for det er stor enighet om lovforslaget.

Forslaget innebærer en ny bestemmelse i folketrygdloven som åpner for at det kan ytes stønad ved utgifter til undersøkelse og behandling av periodontitt hos tannpleier – på selvstendig grunnlag – og videre at egenandeler til denne undersøkelsen og behandlingen omfattes av egenandelstak 2. Tannpleiere vil med dette forslaget kunne praktisere på selvstendig grunnlag for trygdens regning.

Hovedformålet er å få til en mer hensiktsmessig fordeling av oppgaver mellom tannleger og tannpleiere. Etter endringen vil stønad være uavhengig av om behandlingen utføres av tannlegen eller av tannpleieren. Dette vil gi en bedre fordeling av arbeid mellom tannleger og tannpleiere, det vil forenkle forvaltningen av stønadsutbetalinger og administrative prosedyrer mellom tannpleiere og tannleger, også for fylkeskommuner, privatpraktiserende tannleger som arbeidsgivere og for HELFO.

Endringen vil også kunne bidra til økt tilgjengelighet til tannhelsetjenester, både når det gjelder geografi og mulighet for valg av behandler. Tannpleierens kompetanse vil bli utnyttet bedre enn i dag.

Allerede i NOU 2005:11, Det offentlige engasjementet på tannhelsefeltet, ble det foreslått at tannpleiere skulle få selvstendig refusjonsrett fra folketrygden for de tannhelsetjenester de er kvalifisert til å utføre. I samme NOU ble det også foreslått en rett til direkte oppgjør. I St.meld. nr. 35 for 2006–2007, Tilgjengelighet, kompetanse og sosial utjevning Framtidas tannhelsetjenester, fulgte vi dette opp, og saken ble også omtalt i Meld. St. nr. 16 for 2010–2011, Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015). Nå kommer altså endelig den lovendringen som oppfyller det som er varslet, og den er sterkt ønsket.

Det var 29 høringsinstanser som hadde tilbakemeldinger på lovforslaget, og det er verdt å merke seg at flesteparten ønsker lovendringen velkommen, og at det ønskes ytterligere utvidelse av trygderefusjonen for flere av de oppgavene som tannpleiere kan gjøre.

Forslaget vil innebære at undersøkelse og behandling hos tannpleier også vil omfattes av de helsetjenester som det kan ytes stønad til dekning for i andre EØS-land. De økonomiske konsekvenser av det antas å være marginale.

Endringen av regelverket vil også innebære avsetning til fellesformål, som en avsetning til tilskudd til etter- og videreutdanning. Men innretningen på det vil departementet komme tilbake til.

En effekt av lovendringen vil kunne være at etterspørselen etter tannpleietjenester fra den voksne befolkningen øker. Det anser vi som positivt. Økt bruk av tannpleiere vil kunne bidra til at et økende antall tannpleiere søker arbeid i områder der vi har lav tannpleiedekning, eller der vi har veldig lav tannlegedekning.

Tannpleierne vil i framtiden være viktige på mange felt og kan brukes enda mer når det gjelder forebygging og eldreomsorg, i tillegg til de oppgavene som loven nå åpner for.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har en egen merknad som viser til at regjeringen i altfor liten grad har fulgt opp det en samlet komité sto bak i 2008. De er utålmodige, og jeg regner med at de vil redegjøre for sitt syn etterpå.

Komiteen bifaller med bakgrunn i dette de endringene som foreslås i Prop. 123 L for 2011–2012.

Per Arne Olsen (FrP) [15:29:22]: La meg først få lov til å takke saksordføreren – og faktisk hele komiteen – for et veldig konstruktivt og godt arbeid i denne saken.

For vår del er det egentlig bare behov for å gi en kort tilleggskommentar til et punkt der vi har markert en viss uenighet, eller i hvert fall en viss skepsis og bekymring. Fremskrittspartiet er bekymret over at det fortsatt er kommuner i Norge – og flere enn vi liker å tenke på – som under henvisning til taushetsplikten unnlater å melde fra til de fylkeskommunale tannhelsetjenestene om pasienter som har rett til en offentlig finansiert tannhelsetjeneste.

Dette må etter vår oppfatning bygge på en feil oppfatning av hva som ligger i taushetsplikten, og vi understreker at helse- og omsorgstjenesteloven slår klart fast kommunens plikt til å yte nødvendig helsehjelp, og at dette også må inkludere å sørge for nødvendig tannhelsehjelp til de pasientgrupper det offentlige har et særlig ansvar for.

Det er bekymringsfullt når en undersøkelse fra Hordaland fylkeskommune viser at det kun er én av tre hjemmeboende med hjemmesykepleie som mottar tannhelsehjelp fra det offentlige. Det fremholdes også at kommunikasjonssvikt er en hovedårsak til at så mange ikke benytter seg av dette gratistilbudet. I så fall er det rett og slett ikke godt nok.

Vi er videre skuffet over at regjeringen ikke har fulgt opp intensjonen i St.meld. nr. 35 for 2006–2007 om å få på plass skjermingsordninger for dem som trenger det mest, men som i dag ikke har mulighet til å få den tannhelsehjelp som de trenger – det til tross for at Arbeiderpartiets landsmøte har fokusert på dette, prisverdig nok, med gode både innlegg og debatter. Men politikken må faktisk følges opp i denne sal og ikke bare på sine landsmøter.

Når det nå, først fire år etter at stortingsmeldingen ble behandlet, foreslås nødvendige lovendringer for å få på plass refusjonsordninger for tannpleiere som utfører undersøkelse og behandling, er dette en sen, men naturlig oppfølging av Stortingets uttrykte vilje om å legge LEON-prinsippet til grunn også innenfor tannhelsefeltet.

Laila Dåvøy (KrF) [15:31:58]: Jeg har bare noen få kommentarer.

Undersøkelser viser at allmenntannleger i privat sektor i 2004 og 2005 i gjennomsnitt brukte 40 pst. av sin arbeidstid til oppgaver som tannpleier anses som kvalifisert til å utføre. I distriktene kan det være knapphet på tannleger. Da vil det være bra om man kan bedre fordelingen av oppgaver mellom tannleger og tannpleiere.

Etter at vi har avgitt dagens sak i komiteen, har vi mottatt noen bekymringsmeldinger med hensyn til om tannpleier har god nok kompetanse til å gjennomføre de undersøkelser som vi i dag gir dem rett til gjennom denne lovendringen.

Men Kristelig Folkeparti forventer, som det står i proposisjonen, at «tannpleiere får selvstendig refusjonsrett fra folketrygden for tannhelsetjenester de er kvalifisert til å utføre». Regjeringen viser nemlig også i proposisjonen til stortingsmeldingen om Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) for 2010–2011 og dens innstilling, der det tas til orde for å endre utdanningsopplegget for nettopp å sikre dette.

Med denne forsikringen stemmer Kristelig Folkeparti for de endringer som regjeringen har foreslått i Prp. 123 L for 2011–2012.

Statsråd Jonas Gahr Støre [15:33:18]: Det lovforslaget Stortinget nå har til behandling, vil bli en stor milepæl i historien om tannpleiernes yrkesutøvelse. Utviklingen av dette yrket har historisk vært uløselig knyttet til utviklingen av tannlegeyrket og tannlegenes arbeidssituasjon. Tannpleierne har primært vært tannlegenes medhjelpere. Slik er det ikke lenger. Jeg synes at på en slik dag kan vi sette dette inn i et lite historisk perspektiv.

Tannlegeyrket hadde sitt utspring i medisinen, hos legenes håndverkere, dvs. kirurgene. I 1893 ble det etablert egen tannlegeundervisning i Oslo. Så fikk tannlegene behov for hjelpepersonell, altså behov for kontordame til å effektivisere og hjelpe til med den kliniske virksomheten.

Det kan si litt om Norges utvikling at på denne tiden gikk 1 pst. av skolebarna i Oslo til tannlege – eller, for å si det på en annen måte: 99 pst. gjorde det ikke. Da klaget også lærerne over uro i timene, men da var tannpine en virkelig konkret og legitim grunn til at barn bråkte. Den første offentlige tannpleie ble organisert i Oslo kommune i 1910, da det ble innført gratis skoletannpleie. Enkelte tannleger mente at man burde utdanne «tandpleiersker» etter modell fra Amerika. Disse kunne assistere tannlegene, slik at tannlegenes arbeidsytelse kunne fordobles. Så da kom man altså på sporet. I tillegg burde de kunne undersøke tenner, drive forebyggende behandling, rense tenner og undervise i munnstell. I 1924 ble det satt i gang en ettårig utdanning av tannpleiere, den første i Norden. Så vi har noen lange historiske røtter å bygge på fram til i dag.

Blant tannlegene var det imidlertid en stor frykt for utvikling av et tannlegeproletariat. Det ble hevdet at den nye gruppen også kunne bli fristet til å begynne som kvakksalvere – intet mindre. Tannlegene fryktet også konkurranse fra en ny yrkesgruppe. Utdanningen ble stoppet allerede etter ett år. Først etter annen verdenskrig kom utdanningen i gang igjen. På denne tiden var sykdommen karies en svært utbredt sykdom blant norske skolebarn. På begynnelsen av 1970-tallet ble det etablert toårig utdanning i Oslo og Bergen – begge under de odontologiske læresteder. Det tok med andre ord nesten 50 år før utdanningen ble gitt det innhold og omfang som ble foreslått i starten på forrige århundre. Noen kamper har vært lange å kjempe. Men utdanningen ble i hovedsak styrt av tannlegene.

De fleste tannpleiere har hatt arbeid i offentlig sektor, med forebyggende og helsefremmende arbeid. Barn og unge og mottakere av kommunale pleie- og omsorgstjenester har vært de viktigste målgruppene. I den fylkeskommunale tannhelsetjenesten har tannpleierne mer og mer ivaretatt de regelmessige tannhelsekontrollene. Med dette lovforslaget vil tannpleierne få en selvstendig rolle når det gjelder diagnostikk og behandling av sykdommen periodontitt. Dette er en sykdom som i hovedsak opptrer i den voksne befolkningen. Om ikke lenge er det like mange tannpleiere i privat tannhelsesektor som i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Lovforslaget innebærer dermed at flere voksne innbyggere skal få muligheten til å benytte seg av tannpleiernes kompetanse. Kombinasjonen av særskilte kvalifikasjoner i forebyggende innsats, opplæring i eget munnstell og diagnostikk og behandling av periodontitt vil i denne sammenheng være ekstra verdifull for dem som i hovedsak selv betaler for tannbehandlingen.

Folketrygdens utbetaling av stønad til undersøkelse og behandling av periodontitt og av sykdommens følgetilstander vil i 2012 utgjøre om lag 500 mill. kr. Gjennom dette lovforslaget vil tannpleiernes kvalifikasjoner kunne utnyttes på best mulig måte til å forebygge og behandle denne sykdommen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er bekymret for hvordan taushetsplikten blir brukt som argument i flere kommuner som et hinder i utveksling av opplysninger til den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Da vil jeg si: Taushetsplikten er der for å beskytte, ikke for å hindre at noen får det de har krav på.

Jeg er gjort kjent med at mange fylkeskommuner og kommuner får til et godt samarbeid på dette området. Buskerud er et godt eksempel på det. Der har kommunene og fylkeskommunen satt dette i system. Når en person eller bruker blir mottaker av kommunale tjenester i hjemmet, informeres vedkommende av kommunen om hvilke rettigheter man har etter tannhelsetjenesteloven. Det bes så om brukerens samtykke til å oversende informasjon til tannhelsetjenesten. Brukeren eller vedkommendes pårørende fyller ut et samtykkeskjema. Dermed er kontakt mellom de to tjenesteområdene oppnådd, og vedkommende blir kontaktet av tannklinikken med tilbud om tannhelsehjelp. Fra fylkeskommunen sies det: «Taushetsplikten er vår mulighet for å få til et godt samarbeid med kommunen.»

Jeg kan forsikre at jeg på egnet måte vil bidra til et godt samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner til beste for de personene som har rettigheter etter tannhelsetjenesteloven.

Under forutsetning av Stortingets lovvedtak og vedtak av budsjettet for 2013 tar jeg sikte på å iverksette den nye stønadsordningen til undersøkelse og behandling hos tannpleier fra 1. januar 2013.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.