Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tove Karoline Knutsen (A) [17:04:02]: (ordfører for saken): Det er viktig at vi har mange nok og faglig gode fastleger og øvrige leger i primærhelsetjenesten. Dette er helt avgjørende for å kunne gi gode og tilpassede helsetjenester for befolkninga, uansett hvor i landet man er bosatt. Ikke minst vil det i årene framover bli behov for leger med god kompetanse i allmennmedisin, som også kan yte god helsehjelp til en stadig voksende eldre befolkning.

De utfordringene som adresseres i det representantforslaget vi her diskuterer, er ganske godt i tråd med analysene av behov for legetjenester som Samhandlingsreformen bygger på. Reformen beskriver tiltakene som skal bidra til en bedre og mer robust kommunal helse- og omsorgstjeneste.

Regjeringa har allerede iverksatt mange tiltak for å styrke fastlegeordninga, herunder en tilskuddsordning for kommunene som utgjør 100 mill. kr i 2013, til økt rekruttering i allmennlegetjenesten – altså et av punktene som dette Dokument 8-forslaget tar til orde for. Dette er viktig for å øke rekrutteringa av leger til kommunehelsetjenesten. Andre viktige tiltak er knyttet til den nye fastlegeforskriften, som trer i kraft l. januar 2013. Den har bl.a. som mål å sikre likeverdige allmennlegetjenester over hele landet og tydeliggjøre at fastlegeordninga skal være en viktig del av det kommunale helseapparatet.

Samhandling mellom leger og andre aktører i primærhelsetjenesten i møte med pasientene blir understreket i forskriften. Andre viktige momenter for å styrke primærhelsetjenesten er mer og bedre forskning på allmennlegetjenester, bedre IKT-løsninger, mer forebygging og bedre tilgjengelighet. Også større ansvar for å gjennomføre hjemmebesøk når det er nødvendig, hører til fastlegenes forpliktelser i henhold til den reviderte forskriften. Til sammen er dette gode tiltak for å styrke primærhelsetjenesten.

Det vil i årene som kommer være viktig å ha en god IKT-struktur i hele helsevesenet, også i primærhelsetjenesten. Denne regjeringa har for alvor tatt tak i de utfordringene vi ser på dette feltet, og legger i disse dager fram en stortingsmelding om IKT og eHelse. Men allerede er det gode prosjekter i gang med satsing på IKT, helt eller delvis finansiert av statlige midler.

Her vil jeg spesielt nevne FUNNKe-prosjektet i region nord, i regi av Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin – et prosjekt med ambisjon om å gjennomføre en fullskala implementering av elektronisk meldingsutveksling mellom pleie- og omsorgssektoren, helsestasjoner og fastleger/helseforetak i hele Nord-Norge. FUNNKe skal bistå kommunene med en samordnet tilknytning til Norsk Helsenett, oppsett og drift av kommunikasjonsløsninger og bruk av elektronisk meldingsutveksling. Prosjektet er godt i gang og vil i inneværende år omfatte 15 samarbeidskommuner i alle de tre nordnorske fylkene – og flere vil følge i kommende år. Kommunene kan søke spesifikt om tilskudd for å komme i gang.

Så litt om legevakt. Regjeringa har tatt tak i de utfordringene som legevakten har, og har satt i gang et arbeid for å se på både innhold og organisering. Vi har en forsvarlig legevakttjeneste i Norge, men vi må se på hvordan den kan forbedres. Det vil også i framtida være opp til den enkelte kommune å bestemme hvordan tjenesten best organiseres. I mange deler av landet har man fått bedre legevakttjenester ved at kommuner samarbeider – andre steder er avstander, antall mennesker i kommunen og tilgangen på fagfolk slik at man er best tjent med å ha egen legevakt i kommunen.

Både den nye forskriften og nåværende praksis åpner for at leger som fyller 55 år, kan få slippe legevakt – og de fleste som spør, får det. Den nye forskriften legger altså ikke opp til en praksis som er vesentlig forskjellig fra det som er tilfellet i dag. Det er derfor lite trolig at ting endrer seg vesentlig etter l. januar. Men mange som fyller 55 år, vil faktisk fortsette med legevakt, og kommunene bør legge forholdene til rette slik at flere i denne gruppen kan ha legevakt. Særlig vil dette være viktig i kommuner og regioner der man har et flertall av leger i nettopp denne aldersgruppen. 100 mill. kr i budsjettet for 2013 vil i tillegg helt klart kunne bidra til å rekruttere flere fastleger, noe som innebærer at det blir flere som kan ha legevakt.

Jeg viser for øvrig til de rød-grønne partienes merknader og anbefaler at Dokument 8:108 S vedlegges protokollen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [17:09:20]: En av grunnene til at fastlegereformen, som ble innført i 2001, ble en suksess, var at det hele skjedde i god dialog mellom partene. Da regjeringen før jul i fjor la fram sitt forslag til revidert fastlegeforskrift, var dialogsporet forlatt. Forslaget bar mer preg av en ren maktdemonstrasjon fra regjeringens side, hvor fastlegene skulle bli pålagt en rekke krav som det i praksis kunne bli umulig å innfri.

Man kan undre seg over denne tilnærmingen fra regjeringens side, men en nærliggende årsak kan være å se dette i lys av den generelle holdningen regjeringen har vist til private aktører i det norske helsevesenet. Fastlegene er som kjent i hovedsak selvstendig næringsdrivende med avtale med det offentlige.

Regjeringens forslag skapte, naturlig nok, nærmest et opprør blant fastlegene, og regjeringen ble vel egentlig presset tilbake i dialogsporet, noe som førte til at Legeforeningen etter hvert kunne godta den nye forskriften som skal tre i kraft fra l. januar neste år. Regjeringens håndtering av denne saken er et skoleeksempel på hvordan det går når en ikke ønsker å drive samhandling.

Det leder meg over til nettopp Samhandlingsreformen, hvor fastlegene er tiltenkt rollen som navet i hele reformen. Det er derfor viktig å legge til rette for at vi kan rekruttere og beholde medisinskfaglig kompetanse til fastlegeoppgavene. Representantforslaget vi behandler i dag, inneholder en rekke viktige tiltak som det er nødvendig å få på plass for å styrke og forbedre fastlegetjenesten og sikre kvaliteten i vesentlige deler av primærhelsetjenesten.

Legetjenesten ved norske sykehjem er altfor dårlig. Pasienter medisineres uten forutgående forsvarlig diagnostisering og med manglende medisinskfaglig oppfølging på grunn av for lav legedekning. Selv om regjeringens mål for legedekning på sykehjem bare er halvparten av det målet Fremskrittspartiet har foreslått, har regjeringen problemer med å nå sitt eget mål, noe som rammer pasientene. Fremskrittspartiet mener regjeringens passive tilnærming setter Samhandlingsreformen i fare, og at den manglende kapasiteten hos fastlegene fører til problemer med å sikre kvaliteten i hele helsetjenesten.

IKT er også her en nøkkelfaktor. Det må et nasjonalt løft til for å få helsesektoren opp på en tilfredsstillende plattform, slik at det kan utveksles nødvendige helsedata på tvers av forvaltningsnivå og mellom ulike aktører i de tverrfaglige helsemiljøene, slik at pasientene får best mulig behandling på rett sted og til rett tid, samtidig som personvern blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. I dag er det altfor mange ulike løsninger i helsevesenet, og vi mener at staten må stille midler til disposisjon for å få alle de ulike aktørene opp på en felles plattform. Derfor fremmer vi et forslag i statsbudsjettet om å etablere et IKT-fond på 10 mrd. kr.

Vi mener som sagt at regjeringens tilnærming er for passiv, og jeg fremmer derfor Fremskrittspartiets forslag nr. 18 og de forslag i saken der Fremskrittspartiet er medforslagsstiller.

Presidenten: Da har representanten tatt opp de forslag hun refererte til.

Bent Høie (H) [17:12:45]: (komiteens leder): Det er tverrpolitisk enighet om at en større del av helseutfordringene skal løses i primærhelsetjenesten i framtiden. Det er også en av de viktige premissene for Samhandlingsreformen. Det krever at vi har en primærhelsetjeneste som er rustet, når det gjelder både kompetanse og antallet som jobber der, til å håndtere de utfordringene. Dette forslaget prøver å ta opp i seg noe av det.

Forslaget har også som bakteppe at regjeringen hadde sendt på høring et utkast til ny fastlegeforskrift som etter vår oppfatning ikke ville bedret forholdene, men tvert imot forverret situasjonen. Heldigvis har en gjort endringer som er mye mer i tråd med de anbefalingene en fikk fra Helsedirektoratet – og som en i første omgang hadde sett forbi – og også med de tilbakemeldingene en fikk fra Legeforeningen og KS.

Det at en har revidert forskriften, vil allikevel ikke innebære at den forskriften som nå blir gjeldende, vil løse de utfordringene en står overfor. Når det gjelder fastleger, er en i den situasjonen at en av tre er over 55 år. Vi vet at dette er en yrkesgruppe som ofte ønsker, og som har økonomi til, å pensjonere seg tidlig. Det betyr at vi står overfor en formidabel rekrutteringsutfordring når dette ses i sammenheng med at oppgavene blir større. Derfor er det behov for å møte dette med ulike strategier.

Det er ikke mulig å gå igjennom alle forslagene som Høyre og de andre opposisjonspartiene tar opp, men en kan se at forslagene svarer til tre hovedutfordringer.

Den første er spørsmålet om rekruttering: det å gjøre fastlegeyrket mer attraktivt, å gjøre det faglig utfordrende og spennende – i form av moderne IKT-løsninger, men også ved at en forsker mer i, og ikke bare på, primærhelsetjenesten – og også heve kravene til å jobbe som fastlege. Derfor mener vi det vil være riktig å stille krav om at de som skal bli fastleger i framtiden, skal inngå i en spesialisering i allmennmedisin. Det vil heve interessen for å jobbe som fastlege – det vil heve attraktiviteten ved det – og ikke minst vil det heve kvaliteten for pasientene. Det vil også innebære en del andre fordeler, som at alle da vil delta i smågrupper som gir mulighet til f.eks. å få bedre felles praksis når det gjelder innskrivning – som ett eksempel – eller sykemelding, som et annet eksempel.

Så er det nødvendig å se at fastlegen har behov for flere kolleger – ikke bare kolleger som er leger, men også kolleger som har annen helsefaglig kompetanse, f.eks. psykologer og sykepleiere. Der er det selvfølgelig fritt fram – alle kan organisere dette som de vil lokalt – men det er en del systemhindringer, spesielt knyttet til refusjonsordningene. Det er et stort paradoks at hvis en som pasient er så syk at en må få polikliniske tjenester på et sykehus, får sykehuset refusjon hvis en møter en spesialsykepleier, men er en litt friskere, sånn at en kan gå til sitt lokale fastlegekontor og møte en sykepleier der, får en ikke refusjon før en har sett legen i øynene – totalt ulogisk. Ganske små endringer på det området tror jeg ville satt i gang en fantastisk positiv utvikling for å få fastlegekontor der en også har andre helsepersonellgrupper som ville løst mange av folks hverdagshelseproblemer på en god måte, uten at de nødvendigvis hadde hatt behov for å se legen.

Fastleger jeg har vært i kontakt med, hevder sågar at så mye som 30–40 pst. av det de gjør i løpet av en dag, kunne like godt en sykepleier ha gjort. Det viser også erfaringen fra Danmark, der en hadde nasjonale mål for utvikling av hvor mange fastleger en hadde behov for. Etter at en åpnet opp for å ta i bruk sykepleiernes kompetanse, så en at det ikke var behov for så mange. Legene og kommunene ble enige om at en løste flere oppgaver ved å bruke andre.

Jeg håper at helseministeren og regjeringen tar med seg en del av de ideene som fremmes i dette forslaget.

Det er behov for en kvalitetsutvikling på området, ikke minst knyttet til legevaktordningen, som vi også tar opp. Det er en del av tjenesten som ikke har fått den oppmerksomheten den har behov for for å heve kvaliteten.

Jeg tar opp de forslagene som Høyre er med på å fremme i saken.

Presidenten: Da skulle de forslag som ikke tidligere er tatt opp, være tatt opp, i tråd med det representanten selv nevnte.

Kjersti Toppe (Sp) [17:18:21]: Eg er veldig einig i det utfordringsbildet som Høgre trekker opp i sine forslag – at rekruttering, organisering og kvalitetforbetring er viktige faktorar for å skapa ei betre legeteneste i kommunane.

Med Samhandlingsreforma tok vi det store grepet med å få til ei nødvendig satsing på kommunehelsetenesta. Veksten skal vriast frå spesialisthelsetenesta til kommunehelsetenesta. Vi har erkjent at mange pasientar blir behandla på eit for høgt nivå, og at kommunehelsetenesta kan behandla fleire med betre resultat.

Med Samhandlingsreforma var det òg ein intensjon om at legar i kommunane skulle klara å nå pasientgrupper som ikkje sjølve oppsøkte helsevesenet, og spesielt gjeld dette eldre menneske og pasientar med rusproblem og psykiske lidingar bl.a. Eg merkar meg at undersøkingar etter at fastlegereforma blei innført, viser at små kommunar faktisk klarar dette i betre grad enn dei aller største.

Ei målsetjing med Samhandlingsreforma er å redusera unødvendige sjukehusinnleggingar. Her er fastlegen generelt, og legevaktlegen spesielt, ein nøkkelperson – dei er døropnarar for spesialisthelsetenesta. Tilvisingpraksisen ser vi er svært ulik. Det å satsa på auka kompetanse i allmennlegetenesta og i legevaktsordninga er grunnleggande for å få Samhandlingsreforma til å fungera etter intensjonen.

At ein så stor del av legar i allmennlegetenesta er over 55 år, er bekymringsfullt. Eg høyrer at ein av tre fastlegar ifølge Helsedirektoratet er over 55 år. Eg forstår Høgre sitt forslag om å ta vekk dette punktet i legevaktsforskrifta, men eg trur heller ikkje løysinga er så enkel – det er meir samansett. Hovudproblemet er jo at rekrutteringa er for svak. Vi må gjera det meir attraktivt å køyra legevakt. Mange av førespurnadene kan venta til neste dag. Eg trur det er masse ein kan gjera lokalt, slik at belastninga blir redusert. Å køyra nattarbeid etter vanleg arbeidsdag og gå på jobb neste dag, er hardt både psykisk og fysisk, så å tvinga folk til det er ikkje nødvendigvis noko som fremmar kvalitet.

Eg er òg einig med Høgre i at om vi skal lykkast betre med å få nok legar i primærhelsetenesta, må vi få dei nyutdanna legane til å søka seg inn. I dag veit vi at studentane er meir vane til spesialisthelsetenesta. Det er der dei studerer – på universitetsklinikkane – og dei får tildelt praksisveker i kommunehelsetenesta. I vår vedtok Stortinget ei stortingsmelding om utdanning for velferdstenestene, som tok tak i nettopp dette, og utdanningspraksisen for mange helseprofesjonar, ikkje berre for legar, skal no styrast mot kommunehelsetenesta, der veksten no skal skje.

Vi må òg gjera det tryggare for nyutdanna legar å ta stilling i kommunane. Eg er einig i det som blir beskrive, at i dagens system er det ei heilt anna økonomisk og fagleg sikkerheit og tryggleik forbunde med spesialisering i spesialisthelsetenesta enn i kommunehelsetenesta. Eg vil òg påpeika at det er nokre område spesielt innan kommunehelsetenesta som det er viktig å styrka, og det gjeld sjukeheimar. Det har vore ei styrking, men ho må bli enda større. Vi må gjera det attraktivt for legar å bli sjukeheimslegar. Då vil eg nemna at det set som vilkår at arbeid på sjukeheimar blir rekna som spesialisering.

Det er mange forskjellige forslag i dette representantforslaget, og intensjonen er god. Eg viser til statsrådens brev, og vi tar med dette i det vidare arbeidet, men mange av tiltaka allereie er godt i gang, f.eks. med å styrka fastlegeordninga i årets budsjett. Det er varsla gjennomgang av akuttmedisinforskrifter med omsyn til å styrka legevaktsordninga, og det er bestemt at det skal vera krav til bakvakt der ein lege har vakt aleine.

Så vil eg visa til ein interpellasjon vi hadde før i dag om psykisk helse, der det var nokon som sa at det er ikkje alltid det er psykologen som er svaret, det kan òg vera legen. I denne saka er det omvendt – det er ikkje alltid det er legen som er svaret, det kan vera psykologen.

Så er det bra at Stortinget set fokus på legane og rekrutteringa, men eg er, for å vera heit ærleg, mykje meir bekymra for ei anna yrkesgruppe i helsevesenet – helsefagarbeidarane. Det er stor mangel – vi manglar mellom 30 000 og 50 000, og til forskjell frå legane, er det ikkje ungdom som søker seg inn i yrket.

Laila Dåvøy (KrF) [17:23:38]: I forbindelse med Samhandlingsreformen er fastlegens rolle i endring. Ikke bare er fastlegen ofte den sykes første møte med helsetjenesten, men han eller hun har også en viktig rolle både som selvstendig behandler og som kontrollør av spesialisthelsetjenestens behandling.

Sentralt i Samhandlingsreformen er forebygging, som vi har vært inne på flere ganger før i dag. Dette vil være en viktig arbeidsoppgave også for fastlegene. Vi får jo ikke minst stadig flere eldre blant befolkningen her i landet, og dette vil stille enda større krav til fastlegene enn tidligere. Men samtidig må vi tenke tverrfaglig når det gjelder forebygging. Andre helsepersonellgrupper er òg viktige, og et godt samarbeid med fastlegene er helt nødvendig. Jeg tenker f.eks. på diabetessykepleiere, psykologer, ergoterapeuter og fysioterapeuter, for å nevne noen, som er helt avgjørende for pasienter i risikosonen, eller for den del i en tidlig fase og oppfølgingsfasen av en sykdom.

Kvalitet i førstelinjetjenesten er viktig. Ordningen med praksiskonsulenter, for å nevne ett av forslagene her, der fastleger hospiterer ved sykehus, kan bidra til bedre kommunikasjon og samarbeid mellom fastlege og spesialisthelsetjenesten. Det vil også være en arena for praktisk læring, og gir fastlegene et verdifullt avbrekk fra deres vanlige kliniske praksis. Praksiskonsulentordningen vil kunne vise seg nyttig i forbindelse med Samhandlingsreformen.

En fastlege har ikke det samme fagmiljøet rundt seg som sykehuslegene. Derfor tror vi det kan være verdifullt med obligatoriske kollegagrupper, ikke bare første gang man skal bli spesialist innen allmennmedisin, men kanskje også senere. Faglig og personlig refleksjon kan være nyttig for alle fastleger.

Kristelig Folkeparti støtter de aller fleste forslagene fra Høyre i denne saken. Vi tror faktisk at forslagene vil bidra til å gi befolkningen bedre både fastlegetjeneste og kommunehelsetjeneste i landet vårt fremover.

Statsråd Jonas Gahr Støre [17:26:07]: La meg begynne med å si at det utfordringsbildet Høyre trekker opp i sitt forslag, er helt sammenfallende med regjeringens. Vi har en god helsetjeneste i kommunene. Likevel har vi utfordringer, og jeg er enig med forslagsstillerne når de sier at disse kan oppsummeres under overskriftene rekruttering, organisering og kvalitetsforbedring. Jeg opplever at alle talerne har lagt vekt på det i innlegg her i dag.

Regjeringen ønsker at fastlegene blir sterkere integrert i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er riktig som representanten Dåvøy sier: Samhandlingsreformen endrer rollen. Men egentlig forsterker fastlegene den fordi de er, som representanten sier, ofte det første møtet med helsetjenesten. Det er behov for å få allmennmedisinsk kompetanse sterkere inn i systemutviklingen av helsetjenesten. Det er også et mål at flere av fastlegene er spesialister i allmennmedisin. Dette er en utfordring som også representanten Høie påpekte.

Fastlegeforskriften er ett av flere virkemidler for å styrke fastlegeordningen. Som svar til Høie vil jeg si: Nei, forskriften alene vil ikke løse denne utfordringen, men forskriften er et viktig bidrag til å nå målene i Samhandlingsreformen. Vi må vurdere ytterligere juridiske, utdanningsmessige, finansielle og andre virkemidler. Kanskje bør vi ha ulike piloter som prøver ut ordninger som kan stimulere den utviklingen vi ønsker. Men uansett hvordan vi gjør det, vil det kreve ressurser i årene som kommer.

Regjeringen og Høyre, og jeg tror mange i denne sal, er også helt på linje når det gjelder behovet for flere fastleger, tiltak for å få mer tverrfaglighet, teamarbeid og bedre utnyttelse av annet helsepersonells kompetanse, mer og bedre forskning på allmennlegetjenester og bedre IKT-løsninger. Høyre foreslår mange tiltak som isolert sett fremstår som gode, men forslaget mangler en diskusjon av den samlede effekten av de mange tiltakene, samt en prioritering av hva som er viktigst først. Men jeg tolker det i beste mening og tar det med i vårt videre arbeid med denne saken.

Samhandlingsreformen er en retningsreform. Vi har iverksatt flere virkemidler og tiltak som skal bidra til at utviklingen går i riktig retning. Før jul legger vi fram to stortingsmeldinger. I morgen kommer det en om IKT i helsesektoren, og en uke senere en om kvalitet og pasientsikkerhet. Begge er viktige for å tydeliggjøre reformens innhold. Til våren kommer vi med to nye meldinger som vi har omtalt tidligere i dag, nemlig en om innovasjon i omsorg og en om tverrsektorielt folkehelsearbeid.

Vi arbeider ytterligere for å videreutvikle allmennlegetjenesten – både fastlegeordningen og legevakten. Vi har styrket fastlegeordningen med 50 mill. kr i 2012 ved et rekrutteringstilskudd, og vi styrker den med ytterligere 50 mill. kr til økt aktivitet og rekruttering i 2013. Vi holder også på å bygge opp øyeblikkelig hjelp-døgntilbud i kommunene. Det er en del av Samhandlingsreformen som skal være på plass i alle kommuner fra den 1. januar 2016. Mange kommuner er allerede i gang, og det skal overføres 1 mrd. kr fra sykehus til kommuner over fire år, fra 2012 til 2016.

Virkemidlene i reformen skal bidra til bedre utnyttelse av ressurser og kompetanse i kommunene. Kommunene har fått økt frihet til å organisere tjenestene etter lokale behov. Dette mener jeg har vært en rød tråd i debatten denne ettermiddagen – lokale behov må være viktige, og også hvilken profesjon og yrkesgruppe som best løser utfordringen. Det er ikke gitt at det er den som normalt har gjort det, som er best stilt til å gjøre det videre. Både den profesjonsnøytrale helse- og omsorgstjenesteloven og den tverrsektorielle folkehelseloven legger til rette for dette.

Kommunene har fått tydeligere ansvar for helheten i tilbudet gjennom medfinansieringsansvaret. Det skal stimulere til mer forebygging og utvikling av egne tjenester, slik at behovet for innleggelser i sykehus kan reduseres. Kommunenes overordnede sørge-for-ansvar er tydeliggjort i den reviderte fastlegeforskriften som trer i kraft fra nyttår.

Det er spesielt to utfordringer knyttet til fremtidige behov for kompetanse. For det første at vi trenger mer og annen kompetanse inn i kommunenes tjeneste fordi en større andel av tjenestene skal ytes nettopp der, i kommunene, nær der vi bor. For det andre må vi utvikle nye modeller for organisering av de kommunale helse- og omsorgstjenestene for å få bedre kvalitet og mer kostnadseffektive tjenester.

Nesten all undersøkelse, behandling, rehabilitering og omsorg i kommunene krever menneskelig innsats. Derfor er personellet den grunnleggende ressursen. Skal vi lykkes, er vi nødt til å få et større innslag av tverrfaglig samarbeid, spesielt knyttet til oppfølging av kronikere i kommunene. Kommunene må sikre at fastlegene får flere faggrupper å samarbeide med, og departementet vil utrede hvordan kommunene kan støttes ytterligere med å sikre tverrfaglighet i personalet.

I forslaget til budsjett for 2013 har vi foreslått en vesentlig styrking av satsingen på flere psykologer. Flere psykologer i kommunene vil være vesentlig for å forebygge psykisk sykdom og styrke oppfølgingen av psykisk syke. Sykepleiere vil være en helt sentral gruppe, både i oppfølgingen av kronikere, som pasienter med diabetes og KOLS, knyttet til pasientopplæring og annet forebyggende arbeid.

Når vi skal utvikle modeller for en bedre tverrfaglig og integrert kommunal helse- og omsorgstjeneste, er det nyttig å lære av andre land som har erfaring og forskning på slikt arbeid. Vi må finne en vei som passer til våre utfordringer og vårt system. Fremfor alt er det viktig at vi i vår reformiver ikke river ned det som fungerer bra i dag, men forsøker å søke de beste løsningene sammen med dem det gjelder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [17:31:29]: Den nye fastlegeforskriften åpner for at leger over 55 år kan reservere seg mot å delta i legevaktordningen. Sett i lys av avsløringene media nylig fant når det gjelder legevakttjenesten, hvordan vil statsråden sikre at kvaliteten ved norske legevakter kan opprettholdes etter nyttår, når en rekke av de mest erfarne legene får mulighet til å reservere seg mot legevakten?

Statsråd Jonas Gahr Støre [17:31:56]: Det må gjøres langs flere linjer. Det er et kommunalt ansvar å organisere legevakten, men jeg har fokus på det som vi kan kalle prehospitale tjenester. Det er veldig viktige ledd i det totale helsevesenet. Vi jobber altså med en forskrift når det gjelder bemanning og kompetanse i denne tjenesten, og det vil vi komme tilbake til etter å ha hatt god dialog med de gruppene det gjelder, på nyåret.

Når det gjelder dette med 55 år, merker jeg meg at det er en del av forskriften. Jeg vil ikke underslå at jeg synes det er en litt spesiell del av forskriften, i lys av befolkningen og arbeidsviljen. Jeg tror vi vil oppleve at det er en del leger som velger å gå av ved pensjonsalder, men det er også mange som fortsetter å stå i arbeid. Nå er ikke dette pensjonsalder, men det er rettet akkurat mot legevaktsordningen. Dette er spørsmål vi må ha dialog med Legeforeningen og fastlegene om. Men vi må ta en helhetlig tilnærming for å sørge for at dette kommunale tilbudet er utrustet både kompetansemessig og med nødvendig personell.

Bent Høie (H) [17:33:04]: Med bakgrunn i at denne forskriften ikke er trådt i kraft ennå, er det fortsatt er mulig å gjøre endringer. Når en ser på det utfordringsbildet en har når det gjelder legevaktordningen – ikke minst med behov for mange med lang erfaring til å kjøre legevakt, at det mangler leger som er villige, og vi vet at det er en belastning – tror jeg, når en får mulighet til å trekke seg tilbake ved 55 år, at mange vil benytte seg av den muligheten.

Det kan godt tenkes at dette er en fornuftig regel på et tidspunkt der en har en veldig god tilgang. Vil helseministeren vurdere å holde tilbake den delen av forskriften til en har forsikret seg om at en klarer å ordne dette på andre måter, eller vil han sette legevakten i denne situasjonen fra 1. januar.

Statsråd Jonas Gahr Støre [17:33:51]: Legevakten står og faller ikke på akkurat dette. Det er ikke noe som kommer til å inntreffe, tror jeg, fra første dag i 2013, så jeg tror ikke jeg kommer til å foreslå endringer i de 30 dagene som gjenstår til 1. januar.

Jeg tror at dette fenomenet illustrerer viktigheten av erfaring og kompetanse i legevakttjenesten. Erfaringen viser at ved de legevaktene som har erfarne leger, er det færre innleggelser, ikke fordi tilstanden er mindre alvorlig, men fordi en lege kan gjøre et klokt valg. Er det mindre kompetanse, tyr man lettere til innleggelser, og da blir det egentlig komplikasjoner for alle hvis det er unødvendig. Dette er et tema vi må ha oppmerksomhet om. Jeg ser ikke bort fra at vi kan komme i en situasjon hvor vi vil evaluere dette som en del av den helheten som handler om adgang til allmennlege generelt i primærhelsetjenesten, men spesielt inn mot legevakttjenesten.

Laila Dåvøy (KrF) [17:34:51]: I forbindelse med samhandlingsreformen i 2009, da Bjarne Håkon Hanssen la den frem, antydet han et behov for 2 000 nye fastleger for å kunne gjennomføre reformen på en god måte. Når vi dette målet innen rimelig tid? Med de tiltakene som regjeringen har satt i verk: Er det håp om at vi skal lykkes med det? Det er det ene.

Det andre er: Statsråden var inne på dette med profesjonsnøytralitet i sitt innlegg. I forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen sa regjeringen også at hvis det blir behov for det, vil man lage forskrifter knyttet til kravet om profesjon. Det var mange som protesterte på at dette ikke var en klok vei å gå. Spørsmålet mitt er om regjeringen vurderer om det er behov for det, om man har tenkt på om man kanskje burde komme med forskrifter. Statsråden var selv inne på at med nye grupper er det veldig behov for det i alle kommunene våre.

Statsråd Jonas Gahr Støre [17:35:51]: Når det gjelder profesjonsnøytralitet, vil jeg ikke konkludere på det med noe annet enn å si at vi følger det spørsmålet ganske nøye. Jeg tror vi må gjøre det ved å innhente informasjon og analysere det fra kommunene for å se hva bildet er. Det tror jeg er riktig for noe som er i ferd med å finne sin funksjon.

Jeg har ikke i dag på stående fot antallet fastleger. Jeg tror det var et grovt anslag fra statsråd Hanssen den gangen. Jeg merker meg med interesse at det er stor søknad til medisinstudiet. Jeg tror at omtrent nå passerer de som utdanner seg i utlandet dem som utdanner seg hjemme, så kapasiteten er stor. Jeg tror at når det gjelder lege per innbygger i Norge, er vi i ferd med å innta en ganske høy plassering, hvis jeg ikke tar feil. Utfordringen her er allmennlegen og spesialisering innenfor allmennmedisin. Det merker jeg når jeg besøker fastlegekontorer, både mitt eget og andres, at det er en utfordring. Jeg varsler bare her i dag at vi har oppmerksomhet om det og tar det på alvor. Det er en stor utfordring for helsevesenet vårt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.