Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:48:44]: Veteran er en hedersbetegnelse, det er ikke en diagnose. Forsvarets veteraner bringer med seg verdifulle og positive erfaringer og kunnskaper fra et viktig og veldig ofte risikofylt oppdrag på vegne av den norske stat og det norske samfunnet. Heldigvis klarer de fleste veteraner seg godt, men de som sliter, sliter ofte veldig tungt.

Det er stor enighet om at de kvinner og menn som utfører krevende oppdrag på vegne av Norge, har krav på vår støtte og vår anerkjennelse. Vi er på lag i denne saken, men vi kan være uenige om vurdering av virkemidler, eller hvor langt vi egentlig har kommet. Stortinget og regjeringa har stått sammen om å ville styrke dette området gjennom flere år.

Dette er et tema som engasjerer. Det engasjerer oss som politikere, det engasjerer soldatene og deres pårørende, og det bør engasjere hele det norske samfunnet. Senest i dag morges mottok jeg et støtteopprop for veteransaken med 628 underskrifter. Det engasjementet som initiativtakeren til denne kampanjen, Arild Lihaug, og andre ildsjeler viser – jeg ser at mange av dem sitter på galleriet her i dag – bør inspirere oss alle.

Støtte, anerkjennelse og ivaretakelse må ta mange former – for det første en praktisk form. Det må være tilstrekkelig og forsvarlig trening og opplæring. Vi må forberede dem som skal ut, og de må ha godt materiell. Rammevilkårene som setter Forsvarets menn og kvinner i stand til å løse de oppdrag vi har pålagt dem, må være gode.

Dernest må det ha en symbolsk form. Medaljer, parader og hjemkomstseremonier er viktig. Jeg har på vegne av Stortinget gleden av å delta på alle medaljeseremoniene og hjemkomstparadene for Forsvarets veteraner, og jeg ser jo hvordan det gjør meg som politiker, på vegne av Norge, stolt, men jeg ser også hvilket samhold og hvilken identitet det skaper. Dette fellesskapet er viktig for den enkelte, og det er viktig for Forsvaret som organisasjon. Det var lenge undervurdert i Forsvaret, og det var lenge undervurdert i offentligheten. Symboler er viktige. Vi skal vise fram våre veteraner og være stolte av dem og den jobben de har gjort, og gjør.

Så må det være en politisk anerkjennelse, en bevissthet rundt oppdragene og kunnskap om militærmaktens rammer, muligheter og begrensninger. Vi skylder våre soldater i skarpe oppdrag å være interessert i det de gjør og åpent diskutere og debattere deres oppgaver og oppdrag.

Så må det til en økonomisk og juridisk anerkjennelse og ivaretakelse, gode rammevilkår og forutsigbarhet for den enkelte soldat og hans eller hennes familie. Vi må anerkjenne risikoen i soldatyrket gjennom godtgjørelser som står i samsvar med oppgaven, og, når noen har ofret sin egen helse, sørge for at han eller hun settes i stand til å leve et mest mulig fullgodt liv gjennom økonomisk kompensasjon. Dette siste aspektet ved anerkjennelse handler ikke bare om økonomi. Det handler om hvordan vi har innrettet vår forvaltning, om hvordan systemet møter den enkelte, om hvordan den som har gjort sin plikt, skal kunne kreve sin rett uten å oppleve det som en ny kamp – en kamp som mange sier de opplever som tøffere enn den de utkjempet på slagmarken. Hvordan vi behandler våre veteraner, sier veldig mye om oss som samfunn.

Jeg vil berømme Forsvaret for styrkinga av veteranarbeidet. Det er oppretta en egen Forsvarets veterantjeneste som nå gjøres til en permanent organisasjon, vi har en synlig og markant veteraninspektør, det er større oppmerksomhet rundt dekorasjoner og seremonier, prinsippet om «én dør inn» hos Forsvaret har nok kanskje ikke satt seg fullt ut i praksis, men det er et viktig prinsipp, og ikke minst utvikles Bæreia som et senter for veteranene og deres nærmeste pårørende.

Men veteranarbeidet må nå langt utover Forsvarets egne rekker og organisasjoner, og det er her det butter imot, særlig i den enkeltes møte med systemet på sivil side, den offentlige forvaltninga i form av Nav, Statens Pensjonskasse og helsevesenet.

Regjeringas handlingsplan I tjeneste for Norge kom våren 2011, etter å ha vært varslet i to år. Samtidig endret man den særskilte kompensasjonsordninga for skadde veteraner. Handlingsplanen favner bredt: 127 foreslåtte tiltak og et virkeområde også utenfor Forsvaret, f.eks. politi, personell i utenrikstjeneste osv. Da Stortinget spurte i juni i år, fikk vi opplyst at 26 av tiltakene er gjennomført, mens en lang rekke tiltak skal gjennomføres innen utgangen av 2012, og jeg regner med at statsråden vil si mer om status for oppfølging av planen.

Jeg nevnte at flere veteraner er sitert på at kampen mot systemet er tøffere enn kampen på slagmarken. Det forteller meg at det er nødvendig å gjøre noe drastisk. Det er ikke akseptabelt, og det er ikke i tråd med de intensjoner Stortinget har gitt uttrykk for, eller de vedtak vi har fattet. Skadde veteraner møter fortsatt i altfor stor grad liten forståelse for sin situasjon og sine skader i sivil forvaltning og helsevesen. Det mangler kompetanse, og det mangler kunnskap. Det må forbedres, og det må legges til rette for systematisk kompetanseheving i relevante fagmiljøer, slik bl.a. Veteranforbundet SIOPS gjør i samarbeid med Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Det er knyttet til kompetanseutvikling innenfor spesialisthelsetjenesten og andre deler av Nav-systemet. Dette er et tilbud som Høyre foreslo å styrke betraktelig i sitt alternative budsjett.

Høyre mener også at det bør vurderes å samle og sentralisere kompetansen knyttet til veteraners økonomiske og juridiske rettigheter i forvaltninga, f.eks. gjennom en modell i tråd med det tidligere krigsinvalidekontoret i det gamle Rikstrygdeverket. Det ville kunne sikre implementering av «én dør inn»-prinsippet også innen sivil forvaltning og bidra til samling og styrking av kompetanse og enhetlig praksis på området. I tillegg må fagkompetansen og vedtaksmyndigheten i størst mulig grad være samlet. Sånn er det ikke i dag. En samlet opposisjon foreslo dette i innstillinga til ny langtidsplan.

I dag er saksbehandlinga hos Statens Pensjonskasse veggen for mange skadde veteraner. Statens Pensjonskasse forvalter et omfattende sett av ulike erstatnings- og kompensasjonsordninger. Det er uoversiktlig, og det er komplekst, ikke minst for den enkelte som møter systemet, og det er ekstremt lang ventetid. I handlingsplanen er tiltakene knyttet til Statens Pensjonskasse formulert som tiltakspunkt 103, som omhandler prosedyrer for spesialistutredning, tiltak for å korte ned uakseptabelt lang ventetid og særlig at

«det skal etableres en helhetlig og forutsigbar prosess mellom Forsvaret og Arbeids- og velferdsetaten/SPK for håndtering av erstatningskrav».

Dessverre er det fortsatt verken helhetlig eller forutsigbart. Veteraner som søker om erstatning, opplever fortsatt en uforsvarlig lang saksbehandlingstid. De opplever en nær sagt kafkask prosess knyttet til innhenting av spesialisterklæringer, og de opplever beviskrav som ikke syns å være i tråd med de føringer Stortinget har gitt overfor regjeringa i denne type saker. For den enkelte blir belastninga enorm. De opplever stadig nye krav om tilleggsdokumentasjon som nærmest virker som en standard prosedyre, som bidrar til å gjøre saksbehandlinga unødvendig lang.

Resultatet av Statens Pensjonskasses saksbehandling er nå at stadig flere saker forberedes og etter hvert også bringes fram for rettsapparatet. Det er ikke en god utvikling. Det er ikke bra for den enkelte, som må bruke ytterligere ressurser på dette, og det er ikke bra for Forsvaret eller for offentlige myndigheter. Ikke minst: Det skaper et inntrykk av at staten ikke tar sitt ansvar, og at den enkelte soldat ikke får det han eller hun har krav på. Det reiser paralleller til en av Norges virkelig historiske skampletter, nemlig behandlinga av krigsseilerne gjennom hele etterkrigstida. Nå ser vi igjen mennesker som har ytt samfunnet det ytterste offer, for deretter å gå til grunne i møte med systemet. Det kan vi ikke være bekjent av.

Vi vet at traumatiserte veteraner har valgt å ta sitt eget liv etter å ha kommet tilbake fra tjeneste. Overgangen har vært for vanskelig, og sikkerhetsnettet har ikke vært godt nok. Om nyhetssaken om selvmordsratene hos veteraner i går kveld viste oss noe, er det særlig behovet for mer kunnskap og mer forskning på deres situasjon. Den lenge etterspurte levekårsundersøkelsen blir derfor et særdeles viktig skritt på denne veien. Fra Høyres side har vi høye forventninger til undersøkelsen og ikke minst til oppfølginga av den.

Vi har kommet et godt stykke på vei med å forbedre anerkjennelsen og ivaretakelsen av våre veteraner, både før, under og etter tjeneste. Utfordringene gjenstår likevel, spesielt i det sivile hjelpeapparatet, og i denne saken – som for veteranene for øvrig – holder det ikke å komme et godt stykke på vei, vi må faktisk komme helt hjem.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:58:52]: Interpellanten tar opp et viktig tema. Det er riktig som representanten Eriksen Søreide understreker, at det er bred enighet om regjeringens veteranpolitikk. Jeg er glad for at veteranpolitikken vies så stor oppmerksomhet og interesse, både i politiske rekker og i fagmiljøene. En rekke tiltak er iverksatt, og kompetansen på feltet utvikles stadig. I tillegg foregår det mye viktig og interessant forskning knyttet til veteraner.

Regjeringen Stoltenberg er den første norske regjering i etterkrigstiden som har tatt samfunnsansvaret på alvor og iverksatt tiltak for å anerkjenne veteranenes innsats for å skaffe fred og sikkerhet i andre deler av verden.

Samfunnsansvaret gjelder før, under og etter at soldatene har kommet hjem fra sine utenlandsoppdrag. Dette står sentralt både i St.meld. nr. 34 for 2008–2009, Fra vernepliktig til veteran, og i den påfølgende handlingsplanen i 2011, I tjeneste for Norge. Handlingsplanen er signert av seks statsråder og har 126 tiltak som skal iverksettes i perioden 2011–2013. Dette betyr ikke at vi vil være i mål i 2013. Tiltak for veteraner skal selvsagt utvikles langt utover denne perioden.

Av handlingsplanens samlede 126 tiltak er 107 tiltak innført eller påbegynt. 95 av tiltakene er under Forsvaret, de resterende under andre departement og sektorer. Noen tiltak kan iverksettes relativt raskt, mens andre er mer komplekse og krever lengre tid for å bli gjennomført fullt ut. Dette gjelder særlig innen kompetanse, forskning og modellutvikling. Derfor er det slik at arbeidet med enkelte av tiltakene vil fortsette utover 2013.

Arbeidet er godt i gang. Oppfølgingen og koordineringen av tiltakene ivaretas av en interdepartemental arbeidsgruppe som består av de seks departementene som har utviklet planen. Dette samarbeidet fungerer godt. I tillegg er det etablert et møteforum for etatssjefene i Forsvaret, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Statens pensjonskasse, Bufetat og Helsedirektoratet. Hensikten med dette er å drøfte felles problemstillinger knyttet til oppfølgingen av veteranene. Målet er å tilby de veteranene som har behov for det, mest og best mulig koordinert støtte og hjelp. Vi er allerede i ferd med å forenkle samarbeidet og øke kompetansen i alle de berørte etatene. Dette er noe som allerede bør være merkbart for mange av våre veteraner.

Jeg vil gjerne berømme arbeidstaker- og veteranorganisasjonene for engasjementet og samarbeidet både i forbindelse med utformingen av handlingsplanen og nå også i implementeringsfasen. Deres bidrag vil være viktig for oss også i tiden fremover.

Denne regjeringen har gjort mye for å bedre veteranenes møte med det sivile hjelpeapparatet, slik representanten Eriksen Søreide etterlyser. Jeg mener vi har kommet et stykke på vei. Et av de viktigste tiltakene i handlingsplanen har vært å gi veteranene én dør å henvende seg til i Forsvaret. Det var en viktig del av bakgrunnen for at vi opprettet Forsvarets veterantjeneste som et prosjekt i 2011. Veterantjenesten ledes av en generalmajor benevnt Forsvarets veteraninspektør. I Forsvarets budsjettproposisjon for 2013 foreslår vi at prosjektet nedlegges, men oppstår igjen i form av en ny organisasjon for veteranene. Denne vil være tilknyttet Forsvarsstaben. Den vil ha som hovedoppgave å innføre handlingsplanen og følge denne tett.

Selv om de aller fleste veteraner mestrer hverdagen meget bra, kan tiden etter tjeneste være krevende for noen, ikke minst psykisk. Det er særlig to hovedutfordringer som vi må ha et særskilt fokus på. For det første er det behovet for koordinerte og sammenhengende tjenester, og for det andre å sikre god kompetanse på behandling av traumer hos personell i helse- og omsorgstjenesten. Helse- og omsorgsministeren har ansvar for å påse at dette følges opp, og han har forsikret meg om at han tar dette ansvaret på største alvor.

Personell som har deltatt i utenlandsoperasjoner, har ved hjemkomst ulike behov for tjenester knyttet til arbeid og velferd. Det tilbudet veteranene får i dag, er heldigvis langt bedre enn det var tidligere. Arbeids- og velferdsetaten har gjennomført en rekke forbedringer med hensyn til saksbehandlingstid, tilgjengelighet og intern koordinering. I tillegg har etaten gjort mye for å øke kompetansen omkring veteranenes særskilte utfordringer og behov. Den har også styrket samhandlingen med eksterne aktører, som Forsvaret og Statens pensjonskasse.

Statens pensjonskasse forvalter ulike erstatnings- og kompensasjonsordninger som kan gi forsvarspersonell som tjenestegjør i utlandet, økonomisk kompensasjon ved skade eller sykdom. For den enkelte kan kompensasjon fra disse ordningene være av stor betydning. Arbeidsministeren opplyser at Statens pensjonskasse derfor har igangsatt en rekke tiltak for å sikre en rask og effektiv behandling av sakene, samtidig som man ivaretar forsvarlig saksbehandling og den enkeltes rettssikkerhet.

Selv om det er flere erstatnings- og kompensasjonsordninger, er det tilstrekkelig med én søknad til Statens pensjonskasse. Søknader fra veteraner om kompensasjon utredes da etter alle aktuelle regelverk, selv om det kun er søkt etter én ordning.

Statens pensjonskasse, Nav, Forsvaret og helse- og omsorgstjenesten har i samarbeid utarbeidet en prosedyre for samordnet saksbehandling av erstatningskrav fra veteraner. Det er bl.a. laget felles rutiner for innhenting av medisinsk dokumentasjon. I praksis innebærer dette at den samme spesialisterklæringen brukes av både Statens pensjonskasse og Arbeids- og velferdsetaten der dette er mulig.

Ved etableringen av en særskilt erstatningsordning i forsvarspersonelloven fra 1. januar 2010 har staten påtatt seg et objektivt ansvar overfor militært og sivilt personell for enhver fysisk eller psykisk skade eller sykdom som har oppstått som følge av tjeneste i en internasjonal operasjon. Ettersom loven ikke gjelder for skader før 2010, ble det samtidig etablert en særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som ivaretar også våre veteraner tilbake til 1978. Regjeringen anser dette som et svært viktig bidrag til både anerkjennelse og ivaretakelse av veteranene.

Den særskilte kompensasjonsordningen omfatter krav som ligger langt tilbake i tid. Regjeringen anså det derfor som nødvendig at ordningen ble innført med lempeligere krav til bevis. At ordningen ga en lavere maksimal erstatningsgrense enn ordningene med strengere beviskrav, ble møtt med kritiske røster fra veteranorganisasjonene. Derfor ble det ved en endring i sommer også innført en mulighet til å få 65 G ved 100 pst. ervervsmessig uførhet. De må da oppfylle det ordinære beviskravet som gjelder for skader fra 2010 og fremover i tid. I tråd med handlingsplanen har våre eldre og nye veteraner nå samme mulighet til økonomisk kompensasjon for samme skade. Dette er viktig.

Regjeringen har tatt ansvaret for å følge opp våre veteraner på største alvor. Anerkjennelse og ivaretakelse av våre veteraner og deres innsats for Norge er meget viktig.

Det arbeides godt med implementeringen av handlingsplanen, og denne er i god rute. Jeg forventer at alle tiltak vil være implementert eller påbegynt innen planen utløper i 2013. Veteranarbeidet har et langsiktig perspektiv, og flere av handlingsplanens tiltak vil vare utover handlingsplanens tidsrom.

Jeg hadde i min forrige periode som forsvarsminister veteranene som en av mine aller høyest prioriterte saksfelt. Dette kommer jeg fortsatt til å ha også i tiden fremover.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:08:22]: Jeg takker statsråden for svaret. Samtidig etterlyser jeg for så vidt også svar på en del av de konkrete spørsmålene jeg stilte.

La meg bare understreke viktigheten av hvordan man jobber i det sivile hjelpeapparatet. Når det er snakk om muligheten til samme kompensasjon for samme skade, er jo spørsmålet alle stiller, hvor reelt det er så lenge beviskravene dels er ulike og – ikke minst – vanskelige å oppfylle.

Man kan jo bare tenke seg følgende situasjon: Man har vært i tjeneste i utlandet for 15 år siden. Det finnes ikke stridslogger eller dokumentasjon på det man har gjort, det man har vært igjennom. Når man da skal henvende seg til Nav eller Statens pensjonskasse, opplever man at ingen forstår hva man snakker om, for det er naturlig nok ingen som har opplevd det samme som en selv. I tillegg kan man ikke legge fram dokumentasjon, fordi stridsloggen ikke finnes, eller fordi informasjonen er gradert.

Hvis man hadde samlet all kompetansen på dette området etter modell av det tidligere Krigsinvalidekontoret, der alle saker gikk rett inn og forbi alle de andre saksbehandlerne i Statens pensjonskasse og Nav, som holder på med helt andre ting – der satt kompetansen på å behandle de søknadene – ville det være mye lettere for de veteranene som sliter, å møte det sivile hjelpeapparatet.

Det handler også om å bruke den kompetansen veteranene sitter på. Jeg tror veldig mange av de veteranene vi har i dag, som har vært i ulike operasjonsområder over mange år, har en kompetanse som kunne vært brukt i det sivile hjelpeapparatet til å hjelpe til med nettopp disse sakene. Det betyr ikke at det ikke skal være beviskrav, og det betyr ikke at alle får erstatning uten å bevise en årsakssammenheng – tvert imot. Men det finnes mange enkle grep som kan gjøre dette mindre komplisert for veteranene enn det det framstår som i dag.

Når veteranene møter en pensjonskasse som krever stadig ny dokumentasjon, er det selvfølgelig en tilleggsbelastning – spesielt når det så å si er umulig å dokumentere. Det oppleves forferdelig tungt. Hvis man valgte å samle kompetansen mer, ville man kommet i den situasjon at de som satt og behandlet søknadene, hadde kompetanse både på symptomene, på hvilket operasjonsområde man hadde vært i, og på hva som var typisk for disse veteranene. Det ville gjøre det mye, mye enklere.

Det er mye dårlig informasjon, det skapes ofte høye og urealistiske forventninger, og så knuses håpet etterpå. Men det er statsråden som eier de relevante forskriftene, og som er nærmest til å instruere Statens pensjonskasse og til eventuelt å opprette et tilsvarende krigsinvalidekontor for å lette situasjonen for veteranene.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:11:52]: Det er ikke vanskelig å forstå at veteraner som har slitt, kanskje så langt tilbake som fra 1978, føler det spesielt tungt når man skal huske tilbake, kunne dokumentere noe som er vanskelig å dokumentere, og også legge frem sine problemstillinger innenfor mange ulike dører. Det var nettopp derfor jeg tok opp saken og laget ordninger som skulle gjøre det enklere å kunne få erstatning, selv om sakene lå langt tilbake i tid.

Når det gjelder de ulike erstatningsordningene som nå finnes, er den ene for fremtiden, og den tror jeg vi alle er enige om: opp til 65 G og med et objektivt erstatningsansvar.

Det er også mulig å få 65 G for skader langt tilbake i tid, men der er det et sterkere krav til bevis. Lempeligere beviskrav gjør at man kan få erstatning opp til 35 G, og en billighetserstatningsordning på 6 G finnes også.

Det viktige med disse ordningene er at man kan sende inn én søknad og få den vurdert opp mot alle ordningene – ut fra søknad og dokumentasjon.

Jeg har stor forståelse for problematiseringen av dokumentasjonen, men jeg tror vi bare må erkjenne at noe dokumentasjon må det være hvis man skal få den høyeste erstatning og saken ligger langt tilbake i tid.

Det er ulike områder veteranene trenger oppfølging på. Erstatning er veldig viktig. Anerkjennelse, som representanten Eriksen Søreide var inne på, er utrolig viktig – den anerkjennelse som man får fra samfunnet ved medaljeutdeling osv. Det å takle hverdagen er også en utrolig viktig sak. Det nye prosjektet på Elverum i Østerdalen, som er et samarbeid mellom helse, Nav og Forsvaret, er modell for hvordan det skal være i hele landet. Der har de gjort det sånn at de møter soldatene idet de kommer hjem fra utenlandstjeneste og hjelper til med å søke arbeid – hvis det trengs – eller andre ordninger som er nødvendige.

Som tidligere helseminister er jeg selvfølgelig veldig opptatt av oppfølgingen i helsevesenet. Der gjøres det en god jobb, men det er ikke tvil om at det tar tid å bygge kompetanse på et så komplekst felt.

Sverre Myrli (A) [11:15:17]: Veteraner fra utenlandsoperasjoner er vår tids helter. De er 2000-tallets krigshelter. Siden annen verdenskrig har ca. 120 000 tjenestegjort i utenlandsoperasjoner – fra Tysklandsbrigaden via Korea, Kongo, Libanon, Balkan og andre steder til Afghanistan.

Hvordan har disse hedersmenn og -kvinner hatt det i utlandet og etter at de kom hjem? De aller fleste ser tilbake på tida i utenlandstjeneste som en berikende og utviklende tid, noe som har gitt dem mye. De kan og bør være stolte av innsatsen de har lagt ned.

Jeg føler innledningsvis behov for å si at vi nå må passe oss så vi ikke framstiller det slik at det å være veteran fra utenlandstjeneste automatisk er problematisk. Men en del har slitt, særlig etter at de har kommet hjem fra tjeneste. Storsamfunnet tok ikke dette på alvor i tiår etter tiår.

Jeg har hørt eksempler på soldater som omkom i utenlandsoperasjoner, og der det ikke fantes noe støtteapparat i Forsvaret og ingen hjelp til dem som satt igjen hjemme. Det var skammelig hvordan storsamfunnet opptrådte i disse sakene. Heldigvis har det skjedd mye de siste årene. Fra 2005 ble det et taktskifte i veteranpolitikken. Jeg nøler ikke med å kalle Anne-Grete Strøm-Erichsen for veteranminister fra hennes første periode som forsvarsminister. Jeg synes kanskje Høyre og interpellanten i dag kunne kostet på seg ett takkens ord til forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen for den innsatsen hun har lagt ned for å bedre veteranenes situasjon. For å si det på en svært pen måte: Før 2005 skjedde det svært lite i veteranpolitikken.

Veteranorganisasjonene har spilt og spiller en helt avgjørende rolle i det arbeidet som er gjort, og som skal gjøres. Organisasjonene gjør et svært viktig arbeid både ved å ta vare på veteranene og også ved å jobbe overfor politiske myndigheter, Forsvaret og andre for å finne ordninger og systemer som ivaretar veteranene på en bedre måte.

Hva tok så veteranene og deres organisasjoner opp med oss tidligere for å få endringer i veteranpolitikken? Jo, det var ønskelig å få på plass bedre erstatningsordninger fordi ordningene som fantes, var for dårlige. Det ble tatt på alvor, og det kom en ny erstatningsordning for dem som tjenestegjør i utenlandsoperasjoner fra 2010, en ny erstatningsordning for fysiske og psykiske skader. Tilbakemeldingen jeg har fått, er at – jeg tror nesten jeg kan si samstemt – det er en meget god ordning, som alle er fornøyd med.

Så ble det stilt spørsmål om hva vi gjør med dem som har vært ute før? Veldig ofte dreide dette seg om folk som fikk psykiske lidelser i ettertid – etter at de kom hjem. Da ble det også innført en særskilt kompensasjonsordning for dem med psykiske skader, og som hadde tjenestegjort mellom 1978 og 2009 – fordi organisasjonene og veteranene tok det opp. Det gjorde sterkt inntrykk – det var vel sommeren 2010 – da veteraner og veteranorganisasjoner demonstrerte og tok opp nettopp dette utenfor Stortinget.

Den særskilte kompensasjonsordningen var i utgangspunktet på 35 G. Det ble tatt opp at det var for dårlig, det burde være 65 G. Så ble det rettet på, slik at det er mulig å få 65 G også innenfor den ordningen.

Vi er ikke fornøyd med tingenes tilstand. Mye er gjort, og mer må gjøres. Vi er ikke i mål. Forsvaret har gjort svært mye. Nå gjenstår det at det sivile hjelpeapparatet tar veteransakene like alvorlig som Forsvaret har gjort: Nav, helsevesenet, Statens pensjonskasse og andre.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:20:45]: Først vil eg takke interpellanten for at denne veldig viktige saka igjen er blitt sett på dagsordenen.

Som allereie nemnt, har det sidan den andre verdskrigen vore over 100 000 unge menn og kvinner som har tenestegjort i internasjonale militære oppdrag på vegner av konge og fedreland, på vegner av storting og regjering. Desse har vorte sette til å løyse krevjande oppdrag i komplekse situasjonar og under tidspress, og dei har møtt vanskelege etiske dilemma.

Soldatar på internasjonale oppdrag må vere budde på å ta liv på vegner av den norske staten og i enkelte situasjonar gi sitt eige liv for Noreg. Det er viktig at samfunnet gir veteranar den anerkjenninga dei fortener for den jobben dei har gjort på vegner av Noreg.

Som nemnt tidlegare, kjem dei fleste som deltar i internasjonale operasjonar, styrkte ut av det, men dessverre ikkje alle. Altfor mange slit etter at dei har kome heim og har problem med å tilbakestille seg til eit sivilt liv, noko dei høge sjølvmordstala blant veteranar viser. Dette var òg tema på NRK i går.

Veteranorganisasjonane har gjentatte gonger påpeika svikt i arbeids- og velferdsforvaltningas handtering av personell som har deltatt i internasjonale operasjonar. Kritikken omhandlar lang saksbehandlingstid, for omfattande dokumentasjonskrav, manglande intern koordinering og låg kompetanse om situasjonen til veteranane. Her må vi bli betre. Sjølv om det er enkelte trekk ved utviklinga dei siste åra som peikar i riktig retning, har vi framleis ein veldig lang veg å gå før vi er på eit tilfredsstillande nivå.

For få år sidan tilsette Nav 33 såkalla losar i byane Bodø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Oslo. Dette var for at personar med lettare psykiske lidingar kunne bli losa gjennom systemet for å få ein enklare veg tilbake til arbeid og aktivitet. Dei tilbakemeldingane som ein får, er at dette fungerer veldig bra i Bergen, men i andre delar av landet har veteranar og andre knapt høyrt om tilbodet i det heile tatt.

Dette er derfor noko som ein bør byggje vidare på, og ein kunne kanskje utvide ordninga. Losane er for alle, både veteranar og andre med psykiske utfordringar, men ein burde kanskje også få ein eigen veterankoordinator i kvart fylke, som kunne hjelpe veteranar gjennom eit byråkratisk system. Senter for Livsmestring i Jølster, som er eigd av Stiftelsen Bergen Diakonissehjem, er eit senter som kunne gitt eit tilbod til veteranar, men som ikkje har fått pengar i statsbudsjettet for 2013 til å starte opp. Framstegspartiet foreslo 20 mill. kr til oppstart av dette tilbodet, men blei røysta ned.

Eg vil også tilføye at det er veldig mykje godt frivillig arbeid som blir utført rundt omkring i landet. Det er m.a. Kronstad Hovedgård i Bergen, Hordaland. Ein liknande stad er Camp Nidaros i Trondheim. Desse gjer eit veldig godt arbeid. Her treffer veteranar veteranar, og det er ingen som forstår veteranar så godt, som veteranar sjølve. Eg er heilt overtydd om at det frivillige arbeidet som blir gjort her, har spara mange liv.

Uansett er det regjering og storting som tar avgjerda om at unge kvinner og menn skal sendast ut på internasjonale militære oppdrag, og då er det vår plikt å ta vare på dei som får problem når dei kjem tilbake etter enda teneste. Norske soldatar som blir psykisk og fysisk skadde i teneste for Noreg, må bli ivaretatt, både medisinsk og økonomisk, på ein langt betre måte enn dei blir i dag.

Sylvi Graham (H) [11:25:57]: Samfunnet har et ansvar for alle som blir for syke til å jobbe eller trenger hjelp i en overgangsfase. Derfor har vi gode ordninger med sykepenger, arbeidsavklaringspenger og – for dem som har permanent nedsatt helse – uføretrygd. Disse ordningene skal være generelle, de skal være for alle, og de skal være gode. Jeg mener likevel at vi har et spesielt og særskilt ansvar for våre veteraner.

Dette er borgere vi politikere sender ut til de farligste og mest krigsherjede områder i verden: Balkan, Afghanistan, Kongo eller Libanon. Dette er steder der vi forventer at de kommer til å bli skutt på eller bombet, eller oppleve at en bombe sprenges i veikanten når de beveger seg ute. Da Norge bestemte seg for å sende soldater til f.eks. Libanon og Afghanistan, visste vi godt at kanskje ikke alle ville komme tilbake i live. Vi visste også at mange kanskje ville komme tilbake såret på kropp eller sjel. Likevel stemte vi for å sende dem ut, fordi det gjaldt Norges sikkerhet, Norges allianseforpliktelser eller Norges bidrag til en bedre verdensorden gjennom FN.

Vi gjorde dette med åpne øyne. Derfor mener jeg at Norge har et spesielt ansvar for dem som kommer skadet tilbake, selv om det skulle innebære en forskjellsbehandling i forhold til andre syke i samfunnet. Derfor mener jeg vi ikke må være så altfor redde for å lage ordninger som går utenfor ordningene i folketrygden hvis vi kommer fram til at det er formålstjenlig. Jeg ser derfor ingen prinsipielle argumenter mot en god erstatningsordning, eller en pensjon som går utover det som andre ville fått. Jeg ser heller ingen prinsipielle argumenter mot at vi f.eks. lager et kontor som kan håndtere de spesielle utfordringene våre veteraner står ovenfor.

Som det allerede har vært nevnt, er det altfor ofte slik at det sivile hjelpesystemet, både i Nav og i helsetjenesten, ikke har nok kompetanse til å håndtere veteraner og deres unike utfordringer. Vi må derfor samle denne kompetansen slik at våre veteraner, som det blir stadig flere av, får den hjelpen de skal ha innen rimelig tid. Mange greier selvfølgelig overgangen hjem helt fint, men de som på en eller annen måte trenger sivilsamfunnets støtte når de kommer hjem, må få den nødvendige hjelp.

Hadde ikke denne saken vært så alvorlig, ville jeg satt den litt på spissen. Og hvis jeg skulle gjort det, hadde det vært nærliggende for en arbeid- og sosialpolitiker å fundere litt over at ikke engang krigssoneerfaring gir tilstrekkelig kompetanse til selv å finne veien gjennom Nav-systemet. Det handler selvfølgelig om at disse soldatene, disse heltene, har med seg en svært stor erfaringsbør i bagasjen, i en del tilfeller også skader, synlige eller usynlige, når de kommer hjem. Da fortjener man ikke i tillegg å måtte sloss seg gjennom et byråkratisk og rigid offentlig system for erstatninger, pensjon eller tiltak for å vende tilbake til det sivile samfunn.

Som det også er blitt nevnt av interpellanten, må vi nå få en skikkelig oversikt over veteranenes levekår. For en tid tilbake så vi at ikke engang Forsvaret hadde oversikt over hvor mange som hadde vært i Afghanistan. Vi trenger et godt tallgrunnlag for i det hele tatt å fange opp omfanget av problemet: hvor mange som er arbeidsledige, hvor mange som blir uføretrygdet, osv. Dette er det avgjørende å få på plass så snart som mulig.

Denne interpellasjonen er reist av lederen i utenriks- og forsvarskomiteen. Dens tema rekker langt inn i arbeids- og sosialkomiteens tematiske ansvarsområde. Det var fortjenstfullt at den ble reist. Det må ryddes opp videre i veteranpolitikken. Jeg sier ikke at mye ikke allerede er gjort – det kan også sies fra denne talerstolen, som representanten Myrli etterlyste – men det var fortjenstfullt at den ble reist. Det er ikke systemer eller forvaltningsgrener dette dreier seg om, det er enkeltmennesker.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:30:19]: Jeg vil også takke interpellanten for å løfte en veldig viktig sak. Det er ingen tvil om at et enstemmig storting de siste årene har gjort mye for å løfte veteranenes status og oppfølgingen og anerkjennelsen veteranene får ved en tjeneste. Handlingsplanen I tjeneste for Norge, med sine 126 tiltak, er et veldig viktig skritt videre, og jeg vil takke interpellanten for å holde temaet på dagsordenen. Det er ikke for mye debatt om norske veteraner, det er altfor lite, og skadde veteraner som har vært i utenlandstjeneste for Norge, fortjener vår dypeste respekt og støtte.

Så vil jeg først si dette: La oss ikke utelukkende omtale norske veteraner som ofre. Dette er mennesker med en kompetanse og erfaring som svært få andre mennesker har, og som er opparbeidet ved å ta risiko på vegne av Norge. Det fortjener respekt og anerkjennelse også langt utover dem av veteranene som trenger oppfølging, hjelp og støtte.

Når det er sagt, hadde jeg en veldig fin samtale i møte med representanter fra SIOPS i går, og som alle andre talere til nå har vært inne på, er det fortsatt store utfordringer våre veteraner møter, og som vi må ta på største alvor. Jeg synes kanskje spesielt saken i Dagsrevyen i går gjorde spesielt sterkt inntrykk.

Hvor glad jeg enn er i Norge, er det ikke til å komme unna at Norge har hatt en evne til ikke å være på langt nær god nok til å følge opp og anerkjenne en del av de gruppene som har strukket seg aller lengst for landet sitt. Krigsseilernes historie har f.eks. representanten Myrli vært inne på. Det er en sterk og gripende historie, og skamfull – nordsjødykkernes offer og senere kamp likeså.

Mange av dem som har tjenestegjort for Norge i utlandet, har ettervirkninger av det som varer hele livet. Det har vi visst siden før jeg ble født, men det tok veldig, veldig lang tid før man begynte å gjøre noe med det. Til grunn for det tror jeg det ligger en manglende erkjennelse av virkeligheten til disse menneskene. Det kan være vanskelig for storsamfunnet å sette seg inn i hva slags virkelighet våre veteraner har vært en del av. Dette er ikke en ny problemstilling. Gapet mellom virkeligheten i spente områder og skarpe operasjoner på den ene siden og et sivilt liv som går videre og går sin gang i hjemlandet på den andre, er tøft og krevende for soldaten selv, for familien, for venner og for pårørende, uansett hvor godt forberedt man er, og hvilke tiltak man har på plass for soldatene når de kommer hjem. Gapet er der fortsatt. Noe av det viktigste som har skjedd på dette feltet de siste årene, tror jeg er soldatenes egne fortellinger, som har begynt å komme i bokform, og som beskriver en virkelighet langt fra parlamentarisk språk, pressemeldinger og debattinnlegg. Sånn må det selvfølgelig være.

Jeg er veldig opptatt av dette, fordi graden av erkjennelsen i et samfunn av hva våre soldater faktisk deltar i, hva de faktisk gjør, og hva de faktisk utsettes for, sier mye om hvordan vi alle kan ta vare på og se og følge opp soldatene når de kommer hjem. Her har vi et stykke å gå i Norge. Noen av sakene som har vakt størst oppsikt knyttet til Norges deltakelse f.eks. i Afghanistan, har ikke vært knyttet til kamphandlinger i seg selv, men til utbrudd og ytringer fra soldater som «Valhall» eller «lekkert». At ting blir ytret i strid som ikke nødvendigvis høres så pent ut, burde strengt tatt ikke overraske noen. Men det gjorde det, og for å være ærlig synes jeg at det at så mange stilte seg til doms over det i norsk offentlighet, utviste en naivitet som mange i Norge fortsatt har i møte med hva krig er.

Jeg mener nok også at landets politikere har et medansvar for dette. Da de første soldatene som tjenestegjorde i Afghanistan kom hjem, var det svært mye som ikke var på plass, og på toppen av det verserte det sprikende og til dels motsigende fortellinger skapt av politikere om hva soldatene våre gjorde, og hvorfor. Krigens realiteter må kunne erkjennes uavhengig av politisk ståsted, og uavhengig av hva man måtte mene om det ene eller det andre utenlandsoppdraget. Det har f.eks. vært en tendens til å politisere soldatenes egne valg om å være soldater, både fra krigsmotstandere og fra sterke tilhengere av Norges deltakelse i Irak og Afghanistan, ved nærmest å gjøre begrepet «støtt våre soldater» til et politisk ladet begrep. Det synes jeg er litt farlig, for jeg legger til grunn at alle i denne salen støtter våre soldater. Det skulle være en selvfølge, og det helt uavhengig av den demokratiske debatten om hva Norge bør bruke væpnet makt til, hvor og når.

Det er ingen tvil om at det gjenstår mye arbeid på veteranenes vegne, men jeg er veldig glad for og stolt av at trolig ingen regjering har tatt grep på den måten en rød-grønn regjering har gjort. Det sier jeg dog med den største ydmykhet, for jeg vet at det er et enstemmig storting, med et samlet engasjement, som har vært opptatt av dette, og som fortsatt er det.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:35:32]: Det er en betimelig debatt, men det er også en debatt som spenner over et veldig bredt spekter av problemstillinger, som representanten Ine M. Eriksen Søreide har tatt opp her i Stortinget i dag. Utgangspunktet tror jeg må være en erkjennelse av at Stortingets ambisjoner når det gjelder å sende soldater i internasjonale oppdrag, har vært langt større enn Stortingets evne til å følge opp dem som har gjort en slik tjeneste i ettertid. Det har Stortinget ved flere anledninger drøftet, med utgangspunkt i en slik erkjennelse. Det er laget tiltak, det er laget en handlingsplan, og det har vært oppfølging av dette både fra skiftende statsråders side og fra Stortingets side.

Like fullt har vi denne debatten her i dag, og jeg tror den kommer fordi det fortsatt er slik at det er et misforhold mellom vår evne og vilje til og ambisjon om å sende soldater ut og vår evne og vilje til og ambisjon om å ta dem imot når de kommer hjem. Det er et langsiktig arbeid, og det er et arbeid som har vært og vil bli voksende. Erkjennelsen av det tror jeg er veldig viktig å legge til grunn for det man skal gjøre framover. Slik vår politikk når det gjelder bidrag i internasjonale oppdrag har blitt utviklet, kommer dette til å bli en stadig stigende del av det ansvaret vi som storting må ta – og som regjering og forsvarsminister må ta – ved å sende soldater ut.

Jeg har bedt om ordet for å kommentere en spesiell del av denne brede problemstillingen. Det går på forholdet mellom bruk av det ordinære apparat og utvikling av spesiell kompetanse og spesielle organisasjonsløsninger for å ivareta veteranene. Jeg tror at vi er nødt til å gjøre en vurdering av, slik interpellanten har gitt uttrykk for, om ikke vi er kommet til et punkt hvor omfang og kompleksitet i tjenestene som veteranene har behov for, i årevis etter at de har kommet hjem, tilsier en annen type tilnærming enn den jeg i utgangspunktet vil forsvare i enhver sammenheng, nemlig at det generelle apparat bør være det som tar vare på veteranene også. Jeg vet at vi har utviklet tjenester, rådgivningstjenester osv., og én-dør-prinsippet og alt dette, men jeg vil si, med utgangspunkt i det arbeidet jeg har hatt for egen del i helsetjenesten og i folketrygdens forvaltning – krigspensjonskontoret i Rikstrygdeverket var nevnt, som jeg i sin tid hadde ansvaret for – at jeg tror at dimensjonen i dette, kompleksiteten i dette, tilsier at vi er nødt til å tenke annerledes om organisering. Det er ikke særomsorg, særtjenester eller særbehandling, men det er rett og slett å ta på alvor at det er en særlig kompleks problemstilling som skal behandles. Vi er nødt til å se det fra veteranenes synsvinkel, og når vi ser det offentlige apparatet fra veteranenes synsvinkel, fungerer det ikke tilfredsstillende, slik det er organisert i dag. Derfor vil jeg på generell basis støtte interpellantenes forslag og perspektiv, nemlig at vi må tenke nytt i retning av å spesialisere og skreddersy tjenester for veteranene både i helsetjenesten, i sosialtjenesten og i trygde- og pensjonssektoren. Det betyr ikke at det ikke er behov for spesialistkompetanse av mer generell karakter, som også andre grupper har behov for, men det handler om å organisere ikke bare én dør, men et bakland bak den døra som fortsatt er tilegnet veteranene. Det er mitt bidrag til dagens debatt.

Trine Skei Grande (V) [11:40:58]: Jeg vil også takke representanten Eriksen Søreide for en veldig god interpellasjon. Den er også veldig konkret.

Det vi snakker om i dag, er følger av vedtak gjort i denne salen, der vi ber borgere av Norge om å gjøre det største offer man kan gjøre for oss som nasjon, nemlig å være villig til å ofre livet sitt for oss i en krigssituasjon. Jeg har sjøl vokst opp med en far som var i den første Tysklandsbrigaden, og med et liv som helt klart var delt i to: Det var enten før eller etter pappa var i Tyskland. Alle indikasjoner i hele ungdomstida var delt ut fra akkurat det.

Myrli mener at veldig mye er bra. I fjor tok jeg opp en sak her angående en dom i Høyesterett, der en soldat hadde fått seinskader etter kuldeskader. Han tapte i Høyesterett om dette som en yrkesskade fordi det ikke var akutt. Kuldeskader er noe som du ikke får akutt. Kuldeskader kan du få f.eks. fordi du har beskjed om å ligge stille, eller du har beskjed om at du ikke har tid til å skifte sokker. Men du kan få veldig store fysiske skader. I denne saken tapte Venstre i stortingssalen: Det var ikke snakk om å endre yrkesskadereglene til også å kunne gjelde denne typen soldatskader.

I går så vi om en etterretningssoldat. Jeg vet ikke hva man forventer å ha av dokumentasjon på etterretningssoldaters opplevelser. En ting er det du har av norske soldater som gjør åpne, kjente jobber, men her skal man forvente at etterretningssoldater skal dokumentere opplevelser som kanskje ikke er dokumenterbare. Det betyr at vi må se på hele yrkesskadetankegangen i forhold til denne gruppa.

Jeg syns at Snorre Serigstad Valen holdt et veldig godt innlegg. Jeg hadde kanskje ikke ventet at SV skulle være så åpen, men jeg syns han hadde veldig mange, gode poenger. Et av de gode poengene er at veldig mange har blitt sendt på oppdrag fra denne salen uten at vi har erkjent hva de egentlig blir sendt til. Soldatene har nok skjønt hva de har blitt sendt til.

Sist jeg hadde en interpellasjon om dette temaet, i oktober 2010, refererte jeg en historie om soldater som sto midt i et blodbad under krigen i Kuwait. De ringer Forsvarets Overkommando for å gi beskjed til norske myndigheter om at Saddams prinsipp om å ha pant på miner var i ferd med å massakrere masse mennesker. Når man ringer Forsvarets Overkommando og sier at man er norske soldater i Kuwait, får man beskjed om at vi har ingen i Kuwait. Den holdninga til de oppgavene vi har hatt, kan vi ikke fortsette med, for den er med på å legge stein til byrden for dem som gjør en jobb som vi vitterlig har sendt dem for å gjøre.

Det er ikke så bra som Myrli skal ha det til. Vi får masse henvendelser fra veteraner. Jeg kan referere fra en mail jeg fikk for noen dager siden, der vedkommende forteller: For min egen del har advokaten sendt ni–ti purringer til SPK for å få status om hvordan saken min står. Det er ingen som svarer. Vi får bare beskjed om å avvente. Sjøl telefoniske henvendelser blir ikke besvart.

Dette er folk som opplever at de stanger hodet i veggen både i Nav og i alle de andre systemene vi har, og får beskjed om at veldig vanskelige oppdrag skal passe inn i noen firkanter når det gjelder Nav og yrkesskader.

Jeg tror ikke vi har et helsevesen som er i stand til og har kompetanse til å klare dette. Hvor mange kommunestyrer tror du det er som vet hvor mange veteraner de har blant sine egne borgere som kan få problemer?

Dette er en gruppe som heller ikke gjerne ber om hjelp. Dette er en type mannfolk som er sendt ut for å gjøre en jobb som de kanskje ikke forventet skulle bli sånn. Derfor ber de ikke gjerne om hjelp. Derfor bør hele samfunnet være på alerten når de bestemmer seg for å gjøre det. Derfor bør kommuner vite om de har veteraner, sånn at en fastlege faktisk vet hvor han skal be om hjelp den dagen veteranen banker på døra og sier at det er litt vanskelig å sove om natta, eller det er noen minner som kommer fram som er vanskelige å håndtere.

Jeg vil gi statsråden et godt tips: De forslagene som Ine Marie Eriksen Søreide kom med, bør hun absolutt legge til arbeidslista si.

Svein Roald Hansen (A) [11:46:20]: Som denne debatten viser, er ivaretakelsen av våre veteraner ikke en partipolitisk sak. Det er et nasjonalt ansvar, et nasjonalt ansvar som forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen var den første som tok på alvor. Vi er kommet et godt stykke på vei. Det er et helt annet opplegg nå enn det var, fra anerkjennelse, forberedelse og ivaretakelse. Men det gjenstår – jeg hadde nesten sagt selvsagt – fortsatt mye.

Når det gjenstår fortsatt viktige ting, er det et uttrykk for at det er sider ved dette arbeidet som er komplekse og krevende. Representanten Dagfinn Høybråten sa – og det er jeg helt enig i – at vi må erkjenne at dette er et langsiktig arbeid, og hvis vi ikke erkjenner det, kommer vi ikke til å finne de riktige grepene. Dette krever mer enn det interpellanten mente skulle til, noen enkle grep.

Det er mange tiårs forsømmelser vi snakker om, fra Tysklandsbrigaden i 1947 og framover gjennom ulike oppdrag, som bl.a. representanten Sverre Myrli pekte på. Det var på høy tid da Stoltenberg-regjeringen tok tak i dette for alvor etter 2005.

Dette har også selvsagt fått bred tverrpolitisk tilslutning i denne salen. Det skulle da også bare mangle. Det er bra at opposisjonen nå melder seg på i dette arbeidet. Men det er interessant – det må være tillatt å si det – å se hvor mange viktige saker Høyre oppdager at det burde vært gjort noe med, når de ikke lenger er der hvor hovedansvaret for å gjøre det ligger.

Handlingsplanen har mange pekt på – 126 tiltak. Det aller meste av tiltakene er iverksatt, enten helt eller delvis, men det gjenstår å fullføre viktige sider av dem:

• egen veterantjeneste i Forsvaret som blir permanent i forsvarsstaben neste år

• ett års oppfølging

• utvikling av en bedre modell, som det er pekt på, i Elverum

• prinsippet om én dør inn.

Men la oss nå ikke i iveren etter å framstå som veteranenes beste forsvarer og venn overse hvor krevende deler av dette arbeidet kan være.

Representanten Høybråten ga med en viss ettertanke, tror jeg, tilslutning til tanken om at man kanskje ikke bare skal bruke det vanlige apparatet, men må spesialsy noe for veteranene. Det er mulig at man skal gjøre det på noen områder. Men når det gjelder helsevesenet, lurer jeg på om man ikke da kanskje står i risiko for å få for liten kompetanse. Mange av problemene som veteranene opplever som er av psykisk karakter, kan komme lenge etterpå og kan være utløst også av sammensatte sider, som får den opprinnelige årsakssammenhengen til å dukke opp. Oppfølgingen av dem som kommer hjem med ikke bare gode opplevelser, men med sår og opplevelser som siden kan slå ut i problemer, er selvsagt det aller viktigste. Men også forberedelsene er viktige, fordi de kan forebygge. Det handler om utvelgelsen av hvem som skal reise, gi dem en best mulig forståelse av hva de kan møte der ute når vi snakker om så skarpe oppdrag som dem vi har vært i i Afghanistan. Det handler også om ivaretakelse under oppdraget, og at familien til dem som reiser må være en del av alt dette, for det kan også bidra til å sikre at de som kommer hjem med opplevelser og sår som de selv kanskje ikke erkjenner, blir oppdaget i tide, før det har gått for lang tid og ender med en personlig tragedie.

Ivar Kristiansen (H) [11:51:06]: La det være helt klart at Høyre er særdeles tilfreds med alle gode krefter som bidrar til å styrke norsk veteranpolitikk.

Jeg hadde kanskje ikke trodd at denne debatten i noen særlig grad skulle handle om at Arbeiderpartiet føler seg forurettet i forbindelse med denne interpellasjonen. Vi takker i ærbødighet for representanten Svein Roald Hansens kompliment til oss om at det er bra at opposisjonen nå melder seg på i denne debatten. Det skulle bare mangle. Vi har vært på denne ballen ganske lenge, og regjeringspartiene er nå i sitt åttende år. Det er ingen som forventer at denne politikken skal fremstå som totalt sømløs, men jeg går ut ifra at også Arbeiderpartiet mottar den samme informasjonen som alle oss andre, fra dem som er berørt av denne saken.

Jeg synes representanten Serigstad Valen holdt et svært godt og tankevekkende innlegg i denne saken. Det illustrerte på mange måter den utfordringen vi har. Historikken fra Libanon og Balkan er en ting, men nå har vi 7 000–8 000 Afghanistan-veteraner som kommer til å prege denne utfordringen fremover. Det er helt riktig, som representanten Serigstad Valen sier, at alle disse ikke er ofre, men uansett med deres erfaringsbakgrunn, delvis manglende forberedelser og de utfordringer de som har vært i Afghanistan har vært gjennom, vet vi at dette blir krevende, for å bruke både departementets og Forsvarets eget språk.

Vi ønsker alle sammen – tverrpolitisk – å gi våre veteraner den anerkjennelse som de fortjener. Som representanten Skei Grande var inne på, har de deltatt på vegne av regjeringen og Stortinget, og de har utført de skarpeste og mest krevende utfordringer på vegne av det norske samfunnet.

Jeg deler synspunktet til dem som har understreket den tankevekkende reportasjen fra Dagsrevyen i går, hvor en rapport viser at opp mot 200 veteraner har tatt sitt eget liv i perioden fra 1980 og frem til i dag. Dette er et brutalt tall, og det får vi ha som bakgrunn for den videre debatten.

I Forsvarets egen kommunikasjon er jeg ikke sikker på at det tjener Forsvaret, og heller ikke debatten, hvis man gjør et forsøk på å dra disse opplysningene i retning av tvil og sammenlikner disse tallene med standard befolkningsstatistikk for selvmord i nasjonen for øvrig. Det er ikke sikkert at med de mangelfulle beregninger, undersøkelser og rapporter som Forsvaret selv sitter inne med, at man derfra skulle være bedre kvalifisert til å gå inn på disse tallene enn hva den refererte undersøkelsen i Dagsrevyen tilkjennega.

Et viktig spørsmål i forlengelsen av denne særdeles viktige interpellasjonen er knyttet til rettighetene som veteranene prisverdig nok har fått. Jeg oppfatter det dit hen at det er mange som ikke er klar over egne rettigheter eller klagemuligheter, og at informasjonen de får om dette, kan oppfattes som mangelfull. Som de fleste har vært inne på, gjør veteranforbundene en meget formidabel jobb i informasjonssammenheng. Men slik jeg ser det, er det ikke en reell rettighet hvis den det gjelder, ikke kjenner den eller har ressurser til å benytte seg av den.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:55:35]: Jeg er veteran og stolt av det. Jeg er veteran og stolt av at jeg som 26-åring valgte å bruke et år i Hærens uniform for at innbyggerne i Libanon skulle få en tryggere hverdag. Jeg er veteran og stolt av at jeg sammen med mange tusen andre unge nordmenn lærte at demokratiske prosesser og menneskerettigheter ikke kommer gratis, men må kjempes for og forsvares. Jeg er veteran og stolt av at jeg som ung mann sammen med mange andre unge nordmenn fikk anledning til å se Norge utenfra og fikk et litt annet perspektiv på hva det vil si å ha det vanskelig.

Det er på sin plass å takke interpellanten for å ta opp temaet vi diskuterer i dag. Det er et tema som dessverre ikke er mindre aktuelt nå enn sist vi debatterte det i denne salen. Det er et veldig aktuelt tema, men det er dessverre ikke en ny problemstilling.

Det har i dag vært sagt at siden den andre verdenskrigen har vi hatt ca. 120 000 nordmenn ute i forskjellige utenlandsoperasjoner. De aller, aller fleste av dem har kommet tilbake rikere på erfaringer og inntrykk. For meg ble et år i Libanon på begynnelsen av 1990-tallet både viktig og oppbyggelig. Det formet meg og mitt liv på en positiv måte. Det vet jeg at også gjelder for veldig mange av de andre jeg tjenestegjorde sammen med.

Litt beskjedent vil jeg faktisk tilføye at disse menneskene som vi har hatt ute i utenlandsoperasjoner, er en viktig ressurs for Norge. Dette er mennesker som har fått andre perspektiver på livet, og som har sett Norge fra utsiden på en måte som er langt fra alle forunt. Dessverre er det en ressurs vi ikke har vært veldig flinke til å verdsette. Men, og det skal sies, med full støtte fra et samlet storting har regjeringen de siste årene gjennomført flere positive tiltak. Det er lagt fram en stortingsmelding om ivaretakelse av Forsvarets personell før, under og etter internasjonale operasjoner, og det er gjort lovendringer for å styrke veteranenes rettigheter.

Stortingsmeldingen om veteranene er ferdigbehandlet, og handlingsplanen er vedtatt. Handlingsplanen er god på mange måter, men man har dessverre ennå ikke klart å oppfylle lovnadene knyttet til den. I prosessen tilegner vi oss mer kunnskap som plutselig avdekker nye behov.

Det er en side ved denne saken som antageligvis synliggjør noe av den manglende virkelighetsforståelsen som mange veteraner opplever i møtet med det offentlige Norge, og – vil jeg legge til – som er til stor frustrasjon for dem som venter på hjelp. Ved innføring av et objektivt erstatningsansvar ved personskade i internasjonale operasjoner skiller man på når man var ute i tjeneste. For psykiske skader man har pådratt seg før loven trådte i kraft 1. januar 2010, er det innført en særskilt kompensasjonsordning.

Dette er et lite bilde på at det offentlige Norge har hatt manglende forståelse for hva slags virkelighet veteranene opplever.

At regjeringen mener at vi har et større ansvar for soldater som er ute i tjeneste etter 2010 enn for dem som var ute før, kan ikke være riktig, og det er nok litt av frustrasjonsbildet her. Mitt inntrykk er at Forsvaret etter hvert har gjort en bedre jobb med denne saken, men at veien til forståelse i andre offentlige etater er lang og veldig bratt. Vi skal ikke følge mange debatter i Stortinget før vi kan få en mistanke om at Nav kanskje ikke er helt på sporet når det gjelder å møte mennesker med en så komplisert og vanskelig bakgrunn som noen av disse veteranene har.

Kanskje bør vi da komme til den erkjennelsen at vi bør samle de gode kreftene og lage et apparat som på en bedre måte ivaretar dette.

I en tidligere debatt sa jeg at daværende helse- og omsorgsminister, med sin bakgrunn som forsvarsminister, nok var godt skikket til å se dette bildet. Nå er Strøm-Erichsen tilbake som forsvarsminister, og jeg har godt håp om at hennes erfaring fra helse- og omsorgssektoren også gir henne bedre grunnlag for å gjøre disse vurderingene. Med respekt for alle dem som jobber i Omsorgs-Norge kan dette ofte være vanskelige vurderinger. Det å kraftsamle den kompetansen som vi etter hvert får, i ett forum som kan ta hånd om disse vanskelige sakene, tror jeg kan være den neste, riktige måten vi hedrer disse menneskene, som har gjort en viktig jobb, på.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:00:16]: Anerkjennelse krever erkjennelse – erkjennelse av hva soldater har vært med på, erkjennelse av hva det kan innebære å komme hjem, sterkt traumatisert, fra opplevelser du aldri glemmer, og erkjennelsen av at det kan ta lang tid, det kan ta mange år, før de skadene viser seg synlige.

Jeg vil takke for en veldig god debatt, en innholdsrik debatt, og en debatt som jeg håper har bidratt til å bringe spørsmålet for skadde veteraner enda et skritt framover.

Det er noen av tiltakene som er av langsiktig karakter, og så er det noen av tiltakene som er av mer kortsiktig karakter, som vi kan gjøre noe med – nå. Det handler om spørsmålet om beviskrav og bevisvurdering. Det handler om å igangsette arbeidet med å få til en etat etter mønster av krigsinvalidekontoret. Det er ting som kan settes i gang ganske snart.

Jeg brukte store deler av mitt innlegg på å si hvilke tiltak som jeg syns er positive for veteranene, ting som har vært bra, og ting som er blitt gjort av et samlet politisk Norge. Jeg syns derfor det er nokså skuffende at der alle partier stort sett har holdt seg borte fra partipolitikken, fant Arbeiderpartiet ut at dette var arenaen for å slå politiske svingslag. Det syns jeg ikke de veteranene og pårørende som sitter på galleriet her i dag, fortjener. De fortjener et samlet storting som tar opp deres saker.

Spørsmålet om beviskrav og bevisvurderinger handler egentlig om at det i dag er den enkelte soldat som bærer ansvaret – og for så vidt konsekvensene – for det som er et system med manglende dokumentasjon. Jeg er helt enig med forsvarsministeren i at det er helt åpenbart at det skal være beviskrav, det er helt åpenbart at det skal være dokumentasjonskrav, men, som forsvarsministeren sjøl sier, det er altså strengere beviskrav for 65 G før 2010. Paradokset er jo at før 2010, altså for skader som går mange år tilbake i tid, er det nettopp dokumentasjonskravet som er det vanskelige, fordi det ikke finnes stridslogger, eller fordi, som både Trine Skei Grande og andre har vært inne på, den informasjonen veteranene sitter på, som kan bidra til å forklare deres skade og deres traume, er hemmeligstemplet. Det gjør dette spesielt vanskelig.

Det er mange ting både Forsvaret og det sivile hjelpeapparatet fortsatt kan bidra med, men jeg vil bruke de siste sekundene av mitt innlegg til å henvise til noe hele samfunnet kan bidra med for å styrke veteranenes sak.

I USA er det mange krigsveteraner. Ett firma har valgt å fokusere særskilt på hvordan man jobber med tanke på krigsveteraner. Det er General Electric. På deres hjemmesider har man en stor artikkel om at de er stolte av å ha titusen krigsveteraner blant sine medarbeidere. Det bidrar til å synliggjøre veteranene på en flott måte.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:03:41]: Jeg vil også takke for en god debatt med mange gode innlegg. Det er mange viktig poeng som er kommet frem, og jeg skal kommentere noen av dem.

Det er nok viktig at vi lytter til veteranene. Det tror jeg faktisk at vi har gjort mer av de siste årene enn tidligere. Jeg er veldig enig med Snorre Serigstad Valen, som snakker om disse bøkene som er kommet, med historiene til soldatene. Det aller viktigste er at vi som samfunn forstår hvilken hverdag de har stått i, hvilke opplevelser de har hatt, hvilke etiske dilemmaer de har måttet stå i, og hvilke vurderinger de til slutt har gjort. Dette er det mange som har bidratt med, og som har opplyst samfunnet vårt. Det skal vi være veldig glade for, og jeg er helt sikker på at det vil gjøre det lettere å snakke med veteraner. Mange føler nok at det ikke er så lett å snakke om den verdenen de kommer fra.

Så må jeg si at det er ikke noen undersøkelse om selvmord, som det kanskje har kommet frem her – det var referert til en undersøkelse. Det har ikke vært noen undersøkelse så langt om selvmord, men det er to viktige arbeider som pågår. Det er denne levekårsundersøkelsen, hvor over 3 000 soldater, tidligere veteraner, er med, og så er det Afghanistan-undersøkelsen, med data fra 7 200 personer. Når det gjelder de nyere undersøkelsene, Afghanistan-undersøkelsen, vil det være mulig å få frem dødsårsaker, som er en viktig sak for det forskningsarbeidet som pågår, slik at vi skal få vite mer i fremtiden.

Når det gjelder dette med sentralisering av kompetanse, er det jo nettopp derfor vi startet opp dette prosjektet på Elverum. Der er jo nettopp derfor Nav-direktøren, helsedirektøren og forsvarssjefen – og også statsrådene – ble satt i samme rom, for at man skulle samarbeide, at det skulle bli lettere. Jeg er enig i at noen ganger tar det for lang tid før det kommer ut i organisasjonene. Men den kompetansen som er bygd opp i Østerdalen, skal ut i hele landet. Det gjelder også i helsevesenet. Det jobbes systematisk med å få ut kompetanse, at det skal være lettere for en fastlege å kunne ta kontakt med enten nasjonal medisinsk poliklinikk eller med den sentrale spesialisthelsetjenesten, som har kompetanse og kunnskap om veteraner.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.