Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Håkon Haugli (A) [16:01:21]: (ordfører for saken): Noe av poenget med dette forslaget er jo å få flere til å gå til og fra jobb, så det er greit at vi får en demonstrasjon her i salen på akkurat hva det innebærer.

Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for at de bidrar til å sette en virkelig stor global og nasjonal utfordring på dagsordenen: bærekraftig byutvikling, og også takke komiteen for god og grundig behandling av forslaget.

Begrepet «byspredning» brukes om at byområder spres utover store arealer. Når avstanden mellom boliger og arbeidsplasser vokser, må flere bruke bil. Det gir økte klimautslipp, større trengsel, økt tidsbruk, kø og kaos. Svaret er fortetting, å bygge rundt eksisterende sentra og kollektivknutepunkter, bygge tettere og høyere, slik at folk får kortere reiser og bruker bil mindre.

Forslaget handler om storbypolitikk, om byutvikling, men også om boligbygging. Å bygge flere boliger er en ambisjon jeg tror hele Stortinget deler. Det blir ferdigstilt i underkant av 30 000 boliger i år. Siden midten av 1980-tallet har vi bare i to år hatt tilsvarende boligbygging. Men Norge er nå inne i en periode med historisk befolkningsvekst. Tilbudet matcher ikke etterspørselen. Det er en stor utfordring, ikke minst for kommunene.

Forslagsstillerne tar også opp behovet for økt satsing på kollektivtrafikk. Jeg vil i denne sammenhengen vise til det som ligger i klimaforliket, og som blir viktig i arbeidet med NTP: Trafikkveksten i storbyområdene må komme i form av at folk går, sykler eller reiser kollektivt.

Regjeringspartiene deler forslagsstillernes engasjement for bærekraftig bolig- og byutviklingspolitikk. Nesten fire av fem nordmenn bor i dag i byer og tettsteder. Representantene fra Kristelig Folkeparti er spesielt opptatt av Oslo-regionen. Det er det grunn til, for Oslo og Akershus forventes innen 2030 å ha vokst med nesten like mange innbyggere som det i dag bor i Bergen og Trondheim til sammen. Vekst i folketall og aktivitet er positivt, og det gjelder selvfølgelig også veksten i hovedstadsregionen. Samtidig må utfordringer knyttet til boligbygging, infrastruktur og miljø løses.

Det opprinnelige representantforslaget berører mange politikkområder: finans- og boligpolitikk, arbeidet med Nasjonal transportplan, Husbankens ordninger og rikspolitiske bestemmelser om kjøpesentre, for å nevne noe.

Flertallet kan ikke stemme for forslagene som fremmes. Delvis er vi uenige, delvis mener vi det blir feil å løsrive deler av bolig-, klima-, finans- og utdanningspolitikken fra resten. Vi mener også at det i forslaget ligger en unyansert kritikk av kommunene i Oslo-området, som vi ikke kan være med på. Det er stor forskjell på holdningen til fortetting i f.eks. Lørenskog og Oslo på den ene siden og Asker og Bærum på den andre.

Litt om enkeltforslagene: Forslag nr. 1 fra Fremskrittspartiet og forslag nr. 9 fra Kristelig Folkeparti gjelder krav om egenkapital ved boliglån og ligner forslag Stortinget allerede har avvist. Forslagene nr. 2–5 mener vi er ivaretatt eller ivaretas i arbeid som pågår. Det er allerede slik at prinsipper om bærekraft skal legges til grunn ved all stedsutvikling. Det går bl.a. fram av Nasjonale forutsetninger til regional og fylkeskommunal planlegging fra 2011.

Flertallet er enig i at fortettingspotensialet er stort i alle byer og tettsteder, men samtidig opptatt av at fortetting må skje med kvalitet. Det betyr at grøntområder, uterom og kulturmiljø skal tas vare på og videreutvikles.

Studentboliger er tema for forslagene nr. 6 og nr. 7. Det er hyggelig at Kristelig Folkeparti har ambisjoner på dette området, for under regjeringen Bondevik II falt antall studentboliger det ble gitt tilsagn til, hvert år, til ca. 300 i 2005. Da dagens regjering tok over, ble dette økt, og det er hvert år gitt støtte til ca. 1 000 studentboliger. Om og hvordan vi kan øke dette ytterligere, bl.a. gjennom innretningen på tilskuddsordningen og tilrettelegging i kommunene, blir tema i boligmeldingen.

Siden innstillingen ble avgitt, er forslag nr. 8 blitt uaktuelt. Husbankens låneramme er allerede utvidet til 20 mrd. kr for i år, og det samme er vedtatt for 2013.

Forslag nr. 10 gjelder en nasjonal «leie før eie»-ordning. «Leie før eie»-prosjekter gjennomføres allerede i flere kommuner, men vi vil se på reglene når vi behandler boligmeldingen.

Hvor og hvordan skal vi bo? Hvor skal vi jobbe? Og hvordan skal vi reise fram og tilbake? Disse tre spørsmålene vil være blant de viktigste i mange år framover. Jeg ser fram til debatten og vil igjen takke Kristelig Folkeparti for å ha reist et viktig tema.

Michael Tetzschner (H) [16:05:56]: Vi kan se dette representantforslaget som en oppvarming til noe Stortinget har gledet seg til lenge: den lenge bebudede boligmeldingen, som må fremmes i kommende sesjon hvis den i det hele tatt skal bli en realitet for dette storting.

En del av de temaene som forslagsstillerne har tatt opp, vil være naturlig å behandle nettopp i forbindelse med regjeringens boligmelding, og det er også noe av gjennomgangstonen i de svarene som har kommet fra de angjeldende departementene. I tillegg er det også et visst overlapp i forhold til de forslag som Høyre har fremmet, som særlig har gått på plansiden: Hva kan vi gjøre for å forenkle hverdagen for dem som er med på å bygge landet, bokstavelig talt, med boliger og gjennom utbygging?

Jeg vil også si at forslagsstillerne reiser interessante problemstillinger som vi skal komme tilbake til. Når det gjelder de til sammen ti forslagene, vil også jeg peke på at forslag nr. 8 om å øke rammene til 20 mrd. kr har Stortinget allerede gjort for inneværende år, og den samme ramme er også er lagt inn for neste år.

Ellers er noe av gjennomgangstonen at det ser ut som at forslagsstillerne har en stor tro på at det er statlige retningslinjer som med et slag vil åpne for raskere boligproduksjon i kommunene. Der har vi en noe annen tiltro til det lokale selvstyret og er engstelige for at statlig overstyring faktisk vil være med på å hemme reguleringsarbeidet og planarbeidet som skal gjøres på kommunenivå. Et eksempel på en utjenlig bruk av virkemidler er miljøvernstatsrådens innskjerpelse til fylkesmennene om å passe på at man skal nedlegge innsigelser hvis de lokale reguleringsplanene ikke har det innholdet som man ønsker seg.

For øvrig er en del av de synspunktene som forslagsstillerne fremmer, mer å ta med seg i det lokale kommunestyret enn å si at Stortinget skal sentralisere behandlingen fra et ståsted i landets hovedstad. Vi har stor tro på, også når det gjelder kjøpesenterutvikling og annet, at man kan ha sunn fornuft og forstand i det lokale kommunestyret.

Der jeg også har sett at det mangler en god del, og hvor vi fra Høyres gruppe vil si at det er veldig mye verbal velvilje, gjelder kollektivsatsing. Men hvis man så ser på svaret fra Kommunal- og regionaldepartementet når det gjelder en forsterket kollektivdekning, særlig ved satsing på NSB Nærtrafikk, sier man, enda det var denne sal som i 1997 vedtok intercitytriangelet, at forslagsstillernes anliggende nesten er ivaretatt allerede. Man viser til at på Vestfoldbanen har man på strekningen Barkåker–Tønsberg fått dobbeltspor, byggingen av Holm–Nykirke pågår, og Farriseidet–Porsgrunn er nettopp startet opp. Langs Mjøsa bygges det nå vei og jernbane samtidig, og, heter det, planleggingen av nytt dobbeltspor mellom Oslo og Ski pågår for fullt.

Dette viser etter mitt skjønn at det ikke er planene det er noe galt med, men gjennomføringskraften. Det er det å få speedet opp disse prosjektene, som er så langtekkelige at vi i dag ikke har den kollektivdekning og det nærtrafikktilbudet som denne regionen fortjener. Vi kunne avhjulpet veldig mye av presset mot boligbyggingen i Oslo ved å ha gjennomført vedtak som landets nasjonalforsamling for lengst har forutsatt var i gang.

Det vi nå ikke trenger, er flere papirplaner og flere initiativer som bare ender i skrivebordsskuffer, men vi trenger rett og slett å realisere det Stortinget tidligere har fattet som prinsippvedtak.

Gjermund Hagesæter (FrP) [16:11:16]: No har jo både saksordføraren og Michael Tetzschner frå Høgre greidd å lure seg føre Framstegspartiet, så då er jo mykje sagt av det som skal seiast i denne saka. Eg vil likevel seie at eg synest det er positivt at Kristeleg Folkeparti igjen set denne saka, denne problemstillinga, på dagsordenen.

Vi har altså ein sterk befolkningsvekst i landet – 70 000–80 000 i året. Vi har i tillegg ei urbanisering som gjer at folk flytter til sentrale område. Og vi har altså for låg bustadbygging. Framstegspartiet meiner jo at det er staten som har hovudansvaret for den låge bustadbygginga, ved at ein har statlege instansar som kjem med motsegn og stansar reguleringsplanar. Ein har også veldig mykje detaljreguleringar i dei seinare åra – både i lovar, forskrifter og i rundskriv. Det gjer at det stadig blir større krav til regulering av bustadføremål og også detaljkrav til bygging av leilegheiter og bustader.

Vi har òg registrert at det ofte blir skulda på kommunane for at det blir regulert for lite. Det meiner vi er heilt feil. Ein må respektere den lokale sjølvråderetten til kommunane, og ein bør altså sjå på kva staten gjer – alle dei motsegna ein kjem med frå statlege instansar – før ein tar til med å skyte på kommunane og klage på dei.

Framstegspartiet ønskjer å støtte nokre av forslaga som er komne frå Kristeleg Folkeparti, som vi meiner bidrar i positivt retning, og det er forslaga nr. 4, 6, og 7. Det meiner vi er konstruktive forslag, som vil bidra til at ein får ting gjorde, både dette med at Husbanken skal ha ansvaret for bygginga av studentbustader og også det at ein skal byggje minst 2 000 slike, noko Framstegspartiet også har lagt inn i sitt alternative statsbudsjett.

Framstegspartiet har også eit forslag som saksordførar Håkon Haugli allereie har kommentert. Det er at vi vil at Finanstilsynet si eigenkapitalvurdering – kor mykje den enkelte må ha i eigenkapital – skal vere rådgivande og ikkje bindande. Det har vi hatt oppe tidlegare i andre former, men det er tydeleg at det forslaget ikkje er registrert tidlegare, for fleirtalet frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, som Håkon Haugli utgjer ein del av, har på side 8 i innstillinga sagt:

«Dette flertallet registrerer at det ikke hersker uenighet om hvorvidt det skal være et egenkapitalkrav eller ikke.»

Det er det altså usemje om. Det er det Framstegspartiet har fremma forslag om her, og som vi gjerne ønskjer å få votert over. Om dette har vore fremma i denne perioden eller ikkje, i denne formen, det kan eg ikkje seie på ståande fot. Men eg registrerer at regjeringsfleirtalet ikkje har registrert at noko sånt forslag er fremma tidlegare i sine merknader. Så det håper eg blir vurdert. Vi meiner jo at det må vere opp til bankane – ei bankfagleg vurdering – om ein skal gi eit lån eller ikkje. Det kan altså tenkjast at det kan vere trygt å gi lån til nokon, sjølv om dei ikkje har den naudsynte eigenkapitalen, viss inntekta deira er solid jamført med det lånet som skal betenast.

Så då har eg fremma det forslaget nytt.

Presidenten: Representanten Gjermund Hagesæter har tatt opp det forslaget han refererte til.

Aksel Hagen (SV) [16:15:53]: Takk til Kristelig Folkeparti for et interessant forslag – eller forslag i flertallsform. For dette er et mangslungent forslag som temamessig favner vidt, og vi har vel også fått en innstilling i tråd med det, med ualminnelig mange parti-egenmarkeringer, som kanskje er litt naturlig, når det nettopp er så mange ulike temaer som vi her er innom. Det gir oss en mulighet til interessante diskusjoner, og det gir også et godt innspill til flere framtidige diskusjoner, ikke minst den kommende boligmeldinga, som Michael Tetzschner var inne på. Sånn sett er det logisk for oss rød-grønne å si at dette skal legges ved protokollen. Og da er det aktivt ment i den forstand at dette skal vi alle sammen ta med oss inn i det videre arbeidet. For min egen del – det er mulig at den er veldig privat eller personlig – syns jeg dette viser en begrensning ved Stortingets arbeidsmåte. I forbindelse med slike store politikkutformingsdokumenter, som ei boligmelding er, kunne man ha tenkt seg litt mer at man spilte inn i debatten, men måten vi nå må gjøre det på, slik vi nå har organisert oss her på Stortinget, er jo nettopp at det blir på denne måten.

Vi har en interessant diskusjon omkring dette med valget mellom statlige retningslinjer på den ene siden og kommuner, som driver egenplanlegging, på den andre siden. Etter vår mening burde vi i større grad være opptatt av de planprosesser som vi allerede har veldig mye av, nemlig regionale planprosesser mellom de statlige retningslinjene og den enkeltplanlegginga som hver enkelt kommune driver på med. For ikke minst når det er møblering av storbyregioner vi prater om, er kommunenivået for lite, og – der er jeg helt enig med Michael Tetzscher – vi kan heller ikke sitte oppe på det nasjonale nivå og drive detaljert, god planlegging her. Dette syns jeg er blindflekken i Høyres og Fremskrittspartiets tilnærming til planlegging. De er veldig opptatt av at en skal slippe Kommune-Norge fri og få færre innsigelser. Da skal bedre planlegging plutselig komme på plass. Nei, det vi trenger mer av, er nettopp det som vi allerede ser foregår på en god måte i mange storbyregioner. Vi trenger mer offensiv, god helhetlig regional planlegging. Det er veldig viktig for oss rød-grønne at det skal være en planlegging som er politisk styrt, som er demokratisk, og for å få til det trenger vi både fylkeskommune og en offensiv og god fylkesmann.

Hvis vi går til mitt eget fylke og ser på planlegginga av E6 oppover Gudbrandsdalen, kan det sammenliknes litt med den planleggingsutfordringa du har i en storbyregion. Ja, det var mange interessante debatter knyttet til innsigelsesinstituttet – hvordan det ble praktisert. Det som var like tydelig, var at en slik tung infrastruktur ikke kan planlegges ved å legge sammen det den enkelte kommune gjør oppover i Gudbrandsdalen. Det var så tydelig at vi må opp på et overkommunalt nivå – selvsagt med gode innspill og deltakelse fra kommunalt nivå. Men vi må over på et overkommunalt nivå – opp på det regionale nivået – for å få god helhetlig planlegging i Gudbrandsdalen. Og det samme mener jeg bestemt også vil gjelde en storbyregion.

Så er jeg litt overrasket over Kristelig Folkeparti. Jeg syns det burde være unødvendig å be Kristelig Folkeparti tenke seg om en gang til: Er det nødvendig å svekke studentsamskipnadene? Har studentsamskipnader oppført seg på en slik måte at det er nødvendig å ta fra dem makta, oppgavene og ansvaret de i dag har for å bygge studentboliger?

Jeg er veldig enig i at det er flott å bygge flere studentboliger, men la studentsamskipnadene få muligheter nettopp til å ta på seg enda større oppgaver på dette feltet.

Så håper jeg også – som jeg tror Kristelig Folkeparti håper – at dette med leie-til-eie-modeller blir fokusert mye på framover, for det er et godt alternativ for å fylle gapet som vi nå har mellom dem som klarer å gå inn i boligmarkedet med 15 pst.-kravet, og dem som får hjelp gjennom startlån. Et alternativ for denne store mellomgruppa kan nettopp være å ta i bruk en mer offensiv leie-til-eie-ordning enn det vi klarer å tilby per i dag.

Heidi Greni (Sp) [16:21:14]: Forslagsstillerne peker på en stor utfordring i Norge i dag, nemlig mangelen på tilstrekkelig boligforsyning og helhetlig planlegging. Dette er en problemstilling som vil få en helhetlig gjennomgang i boligmeldingen som er varslet etter jul. Norge har nettopp passert fem millioner innbyggere, og SSB legger i sine befolkningsframskrivinger til grunn at det vil være seks millioner innbyggere i Norge i 2029. En slik utvikling vil stille store krav til helhetlig planlegging både når det gjelder tomteregulering, kollektivutbygging og gang- og sykkelstier. Det vil stilles store krav til planlegging både nasjonalt, regionalt og på kommunalt nivå.

I dag bor fire av fem nordmenn i byer eller tettsteder, og den sterkeste veksten har vært i Oslo- og Akershus-regionen. Det ser dessverre ut til at denne trenden vil fortsette. Vekst i folketall og aktivitet er positivt, samtidig skaper den store befolkningsøkningen i Oslo-regionen og i andre storbyregioner utfordringer knyttet til infrastruktur, miljø og knapphet på boliger. Endring i bosettingsmønster stiller store krav både til lokale og til regionale planmyndigheter.

Presset på dyrket jord er allerede stort, og det er viktig å utnytte det store fortettingspotensialet som finnes i de fleste større byer. I pressområdene må vi bygge tettere og høyere. Samtidig er ikke fortetting nok, det må også planlegges nye boligområder – gjerne i samarbeid med randkommunene – på en slik måte at en kan unngå ytterligere tap av dyrket jord. Ikke alle kan bo midt i sentrum, og mange ønsker å bo mer landlig og pendle inn til byen på jobb. Det er viktig å se hele arbeidsmarkedsregionen under ett. Et velfungerende kollektivtilbud er en forutsetning for at folk kan bosette seg utenfor bykjernen og pendle på jobb. Utbygging av såkalte intercitytriangel rundt de største byene er en forutsetning for å dempe boligpresset i sentrumsområdene. Det er fastsatt nasjonale prinsipper for by- og tettstedsutvikling, der det forventes at nye bolig- og næringsarealer i hovedsak skal lokaliseres langs kollektivtraseer og knutepunkt. Utenfor pressområdene bør det også åpnes for mer spredt boligbygging, dette vil være nødvendig for å opprettholde bosettingen i utkantgrendene – der er man uansett avhengig av privatbil til jobb, barnehage osv. Spørsmålet om det bør utarbeides en statlig planretningslinje etter plan- og bygningsloven for å fremme tilstrekkelig boligbygging i pressområder, vil det være naturlig å drøfte i tilknytning til boligmeldingen.

Bygging av studentboliger er et utdanningspolitisk virkemiddel som henger sammen med prinsippet om lik rett til utdanning. I perioden 2002 til 2005 ble det bygd i underkant av 600 studentboliger i året – i perioden 2006 til 2012 ble det godt over 1 000 i gjennomsnitt per år.

Selv om vi har oppfylt målet i Soria Moria om 1 000 studentboliger per år, er det fremdeles hver høst store problemer med å skaffe alle studentene tak over hodet. Senterpartiet ønsker å bygge enda flere studentboliger, særlig der dekningsgraden er minst. Det bør være et mål at staten på sikt skal betale 60 pst. av de reelle kostnadene ved bygging av studentboliger. Selv om vi ikke har funnet rom for å prioritere det i årets budsjett, deler jeg forslagsstillernes mål om å øke antall studentboliger betydelig. Jeg tror også vi bør vurdere å justere øvre kostnadsramme for å få tilskudd. Tomtekostnaden utgjør en stadig økende del av totalkostnaden, og i mange studiebyer er det bortimot umulig å holde byggekostnadene innenfor rammen. Flere studentboliger øker den totale boligmassen og frigjør derfor leiligheter for andre på leiemarkedet. Det er viktig at studentene selv, gjennom samskipnadene, står for bygging og mottar tilskudd.

Når det gjelder diskusjonen om forsvarlig boliglånspraksis etter at Finanstilsynets retningslinjer ble strammet inn i desember 2011, hersker det ganske stor enighet om – med unntak av Fremskrittspartiet – at det skal være et egenkapitalkrav. Diskusjonen er om det skal være på 10 pst. eller 15 pst. Høy gjeld gjør familieøkonomien sårbar ved renteøkning og ved fall i boligprisene. Senterpartiet mener nivået på egenkapitalkravet er et faglig spørsmål som Finanstilsynet er best til å vurdere. Det er etter min mening derfor ikke forsvarlig å redusere egenkapitalkravet nå.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:26:21]: Vi har lenge manglet en aktiv boligpolitikk i Norge. Dette har skapt et opphetet boligmarked, en enorm prisstigning og stadig høyere terskler for å komme innenfor. I 2011 ble det bygd 28 000 nye boliger til tross for at det anslåtte årlige behovet er på ca. 38 000 boliger. En så lav boligbygging vil føre til en videre oppheting av boligmarkedet. Vi må derfor bygge flere boliger. Samtidig må vi snu utviklingen med byer og tettsteder som spres over store områder på en måte som bygger ned matjord, øker klimautslippene og forringer folks livskvalitet. Flest mulig må kunne gå, sykle eller bruke kollektivtransport i hverdagen. Derfor vil Kristelig Folkeparti stille krav til at kommunene sikrer mer fortetting og høyere bygninger, særlig rundt sentrale kollektivknutepunkt. Et eksempel til etterfølgelse er Bjørvika-utbyggingen i Oslo.

Staten må på sin side inngå forpliktende partnerskap med kommunene om utbygging av kollektivtransport.

Kristelig Folkeparti ønsker dessuten rikspolitiske retningslinjer som sikrer tilstrekkelig boligbygging i områder med vekstpress. Vi merker oss at regjeringspartiene i merknaden er positive til dette, at flertallet i komiteen mener det kan være behov for en statlig planretningslinje, og at dette må drøftes når boligmeldingen legges fram. Jeg forventer at regjeringen følger opp dette.

Det blir stadig vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet. 98 pst. av befolkningen mellom 20 og 30 år sier at de ønsker å eie egen bolig, men stadig flere står utenfor. Kristelig Folkeparti mener mer må gjøres for å hjelpe unge inn på boligmarkedet. Vi mener også at det bør bygges minst 2 000 nye studentboliger årlig for å avhjelpe studentenes boligsituasjon og lette situasjonen på leiemarkedet generelt. Jeg mener at studentsamskipnadene – som et svar til representanten fra SV – må kunne organiseres ved at Husbanken overtar noe av ansvaret. Det går det an å organisere på en sånn måte at det ikke nødvendigvis går ut over studentdemokratiet. Det sier vi også i forslaget vårt.

Jeg mener også at BSU-ordningen bør forbedres. Boligprisene er doblet på ti år uten at beløpsgrensen i BSU har hengt med. 82 pst. av de unge mellom 17 og 34 år mener at dagens BSU-grense på 150 000 kr ikke er nok. Senest i sommer etterlyste konsernsjef i DNB, Rune Bjerke, at BSU-grensen skulle økes til 300 000 kr. Kristelig Folkeparti foreslo derfor i sitt alternative budsjett å øke beløpsgrensen til 300 000 kr for totalt sparebeløp, 25 000 kr for årlig sparebeløp og økt fradragssatsen til 28 pst. Dette ville utgjøre en stor forskjell for alle de unge som strever med å komme inn på boligmarkedet.

Dette er særlig viktig i lys av regjeringens nylige skjerping av egenkapitalkravet til 15 pst. ved kjøp av bolig, noe som isolert sett synes mer som et tiltak for å styrke bankene enn å legge til rette for et mer velfungerende boligmarked. Egenkapitalkravet vil føre til at flere unge og andre med svak økonomi vil få enda større problemer med å komme inn på boligmarkedet og kan i regelen presse unge over i leiemarkedet og øke spekulasjonen der. Det er behov for å senke egenkapitalkravet fra 15 pst. til 10 pst., dvs. det nivået som gjaldt før den nye økningen.

Regjeringen har varslet at det kommer en melding om boligpolitikk, og den ser vi fram til skal komme. Kristelig Folkepartis forventninger til meldingen er klare: Vi forventer at det kommer en strategi for økt boligbygging i Norge på en måte som unngår byspredningens ulemper, med nedbygging av matjord, økte klimautslipp og forringet livskvalitet i hverdagen. Kristelig Folkeparti mener det er behov for handling, tiltak og virkemidler som kan bedre situasjonen på boligmarkedet. Det er forventningen vår. Det er den muligheten som regjeringen har, og også løsningen på problemet – så enkelt, men så avgjørende for så mange.

Så vil jeg ta opp de forslag som Kristelig Folkeparti har fremmet i denne saken. Men når det gjelder forslag nr. 8, ble jo det fremmet før regjeringen gjorde endringer i Husbankens rammer. Så regjeringen har jo egentlig oppfylt det vi har foreslått i forslag nr. 8. Jeg vet ikke helt hvordan man formelt kan komme ut av det – om det går an å trekke forslaget, for det er ikke nødvendig å fremme dette på nytt. Hvis det allikevel må fremmes et alternativt forslag nr. 8, måtte det være et forslag som inneholdt noe sånt som: Hva var det vi sa?

Presidenten: Det siste er vel allerede sagt og vil bli gjengitt i Stortingstidende.

Representanten Geir Jørgen Bekkevold har tatt opp de forslag som Kristelig Folkeparti har fremmet i innstillingen – med unntak av forslag nr. 8, som ikke er tatt opp.

Trine Skei Grande (V) [16:32:04]: Det er noen debatter der man virkelig føler seg som et sentrumsparti. En av de debattene er denne.

Først vil jeg skryte av Kristelig Folkeparti, som har fremmet disse forslagene. Venstre kommer til å støtte flere av dem. Men jeg er enig i både den problemstillinga som Tetzschner drar opp, og den problemstillinga som SV drar opp. Så har jeg kanskje en litt ulik løsning.

Jeg tror det er en stor utfordring for både boligbygginga og stedsutviklinga i Norge i dag at vi har en hel drøss med ulike statlige instanser, med ulike statlige innfallsvinkler til det som skjer. Grunnen til at vi har det, er at vi har noen nasjonale målsettinger som vi også skal ivareta – alt fra jordvern til en logisk utvikling knyttet til balansen bolig–næring til f.eks. det å ta vare på kulturarven vår i det som er Riksantikvarens oppgaver.

I sum blir dette for krevende for veldig mange kommuner, det er jeg helt enig i. Men litt av problemet er at kommunene ofte ikke sitter på nok kompetanse til å kunne matche de store utbyggernes enorme maskineri – når det først settes i gang. Derfor er kommunestørrelse en av problemstillingene også her. Noen kommuner blir utsatt for utbyggere som er så store og så mektige, og som også er så gode lobbyister at de av og til kan sette lokaldemokratiet helt ut av spill. Derfor er det viktig å ha kompetanse i hver enkelt kommune på de fagområdene som vi her snakker om. Derfor gjelder det å ha en kompetanse på jordvern og på stedsutvikling som er så stor at den kan matche også store utbyggere.

I kommunestrukturen vår, der noen kommuner blir boligkommuner, og noen kommuner blir sentrumskommuner, forsterkes dette at man ikke har evnen til å se regionene mer under ett. Derfor hadde jeg nok ønsket meg større kommuner, som hadde vært mer likt det bolig- og arbeidsmarkedet vi vil ha, sånn at vi kunne hatt både styrke nok i planadministrasjonen og et lokaldemokrati som representerte bredden og helheten. Det tror jeg hadde vært det beste botemiddelet mot det at vi i dag har et styringsverk fra statlig side som er altfor detaljert. Jeg vil ikke gi slipp på dette før jeg vet at vi har en kommunestruktur som er i stand til å ivareta også mer overordnede problemstillinger som vi skal ha ansvaret for.

Jeg har stor tro på lokaldemokratiet. I Oslo bystyre har vi et eget uttrykk. Det fins mange sånne egne parlamentariske uttrykk i Oslo bystyre. Et av dem er: Dette er en salamander for meg. Det betyr at dette er noe jeg ikke kan gi meg på. Uttrykket kommer fra da det ble stoppet et stort boligprosjekt som var plassert i en dam med utryddingstruede salamandre. Prosjektet ble stoppet av Oslo bystyre. Oslo bystyre klarte sjøl å ivareta utfordringene gitt av denne sal når det gjelder artsmangfold. Sjøl om jeg må innrømme at det var en kamp, klarte det lokale folkestyret å ta vare på det. Dette er en kommune der det ble oppdaget at man har en del nasjonale forpliktelser som gjelder artsmangfold, som mange andre kommuner kanskje aldri hadde oppdaget. Mens jeg sjøl satt og kjempet for artsmangfoldet i Oslo kommune, opplevde jeg at det i min lille heimkommune var noen ivrige sjeler som drenerte et helt våtmarksområde og tok bort alle salamandrene fra min barndoms dam – av ren og pur glede over å gjøre veien opp til hytta litt mer tørrskodd.

Det å bygge kompetanse i kommunene er ganske viktig for å klare å delegere den makta som Tetzschner snakker om at vi skulle ha delegert, og å gjøre folkestyret mer levende.

Jeg må bare si at vi kommer til å stemme for forslagene nr. 2, 3, 6, 8 og 10. Men forslag nr. 8 er trukket, så da slipper vi det. Jeg er veldig skeptisk til det som Kristelig Folkeparti legger opp til, å ha Husbanken som byggherre for studentboliger. Det tror jeg at studentsamskipnadene er godt kompetente til å gjøre.

Statsråd Liv Signe Navarsete [16:37:14]: Det framlagte Dokument 8-forslaget tek opp store og viktige tema. Til liks med kommunal- og forvaltingskomiteen deler eg forslagsstillaranes engasjement for ein berekraftig bustad- og byutviklingspolitikk.

Eit sentralt utgangspunkt for forslaga er folketilveksten i Noreg i dei seinare åra. I 2011 auka folketalet med meir enn 65 000 personar. Målt i talet på personar var 2011 dermed året med den høgaste tilveksten nokon gong. Ny statistikk frå Statistisk sentralbyrå tyder på at tilveksten vil verte omtrent like høg i 2012.

Fleire av vurderingane i representantforslaget kan eg slutte opp om. Det gjeld m.a. den uttrykte bekymringa for nedbygging av matjord. Me skal hugse på at når me vert fleire menneske, er det òg naudsynt å produsere meir mat.

Det framlagte dokumentet kjem inn på mange ulike problemstillingar. Fleire av forslaga ligg innanfor ansvarsområdet til andre statsrådar. Eg skal likevel gå litt nærare inn på dei ulike perspektiva som vert omhandla i dokumentet.

Det er bra at bustadbygginga er på rett veg. I årets 3. kvartal vart det sett i gang bygging av 8 100 bustader, og det var 38 pst. fleire enn i 3. kvartal i fjor. I årets ti første månader har det vorte sett i gang bygging av 25 000 bustader. Me er dermed i rute for å nå 30 000 igangsette bustader i inneverande år.

Regjeringa er oppteken av å føre ein politikk som legg til rette for at takta i bustadbygginga vert halden oppe, og at det vert bygt nok bustader i heile landet. Eg vil her nemne regjeringas mål om å redusere byråkratiet i byggjesakprosessar. I bygningsmeldinga som eg la fram i vår, varsla regjeringa at fleire enkle byggjetiltak skal kunne verte sette i verk, utan å måtte søkje kommunen fyrst. Målet er å redusere omfanget av saker med 30 pst. Det vil gi kommunane ressursar til ei raskare byggjesakshandsaming.

Eg vil òg framheve viktigheita av å sjå areal og transport i samanheng. Då eg var samferdsleminister, påla eg plansamarbeid om transport og areal mellom Oslo og Akershus for å få gode regionale løysingar. For å klare å løyse bustadutfordringar i pressområde må dei aktuelle kommunane samarbeide tett. Det inneber òg samarbeid om utbygging av kollektivtilbod innanfor buss, trikk og bane.

Eg registrerer at Venstres parlamentariske leiar igjen tek opp kommunestruktur som løysinga på det meste som er vondt og vanskeleg. Eg vil minne om at det er vel ikkje i dei minste kommunane at denne utfordringa er størst. I denne saka er vel dei største utfordringane i dei største kommunane. Samarbeid òg mellom dei store kommunane, som me ser her i dette området, mellom Oslo, Bærum og fleire kommunar, er sjølvsagt viktig for å sjå korleis ein løyser utfordringa i eit regionalt perspektiv.

Mange av problemstillingane frå forslagsstillarane samsvarer i stor grad med grunnlaget for regjeringa sitt arbeid med desse spørsmåla. Det gjeld både å auke ramma til Husbanken, eit forslag som no ikkje er fremma, for det er allereie lagt fram av regjeringa, og det gjeld ikkje minst regjeringa sitt arbeid med stortingsmeldinga om Nasjonal transportplan. Ved all bustadpolitikk skal dei innarbeidde prinsippa for berekraftig by-, tettstad- og stadsutvikling liggje til grunn. Det går m.a. fram av Nasjonale forventningar til regional og kommunal planlegging, eit dokument som vart vedteke i kongeleg resolusjon i 2011. Dei nasjonale forventningane presiserer at regjeringa forventar at nye bygningar, bustader, næringslokale og arbeidsplassar vert lokaliserte i allereie eksisterande bygde område, langs kollektivtransport og nær kollektivknutepunkt.

Spørsmålet om å utarbeide ei statleg planretningsline etter plan- og bygningslova for å fremme tilstrekkeleg bustadbygging vil eg kome nærare attende til i meldinga om bustadpolitikken. Eg vil òg minne om at miljøvernministeren nyleg sende brev til fylkesmennene om deira rolle for å sikre tilstrekkeleg bustadbygging. Det er viktig for meg å understreke at me må ha tillit til lokale styresmakter, som òg representanten frå Høgre var inne på.

Samanhengen mellom arealplanlegging og transportplanlegging har eg alt vore inne på. Ein meir rett arealbruk i knutepunkta gir fleire kollektivreisande og dermed høgare nytte for samfunnet. Heilt sidan regjeringa overtok i 2005, har dette vore eit prioritert område, ikkje minst jernbaneutbygging.

Regjeringa har gjennom klimaforliket gått inn for at veksten i transportbehova skal skje ved miljøvenleg transport. Derfor må det satsast meir på kollektivtransport både gjennom samarbeid mellom kommunar og gjennom at staten tek eit tydeleg ansvar for det staten har ansvar for.

Til slutt vil eg nemne at regjeringa har dobla utbygginga av studentbustader til 1 000 per år. Me skal fortsetje denne utbygginga, men det bør skje i regi av dei som har ansvaret i dag, og ikkje flyttast frå Studentsamskipnaden over til Husbanken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [16:42:40]: Ei av dei problemstillingane som blir tatt opp i dette representantforslaget, er det nye eigenkapitalkravet frå Finanstilsynet, som seier at ein ikkje kan låne ut meir enn 85 pst. til bustadformål. Men så er det i tillegg blitt slik at dersom DNB låner ut 85 pst., kan Husbanken via startlån låne ut 15 pst. – til saman altså 100 pst. lån. Det er då eg fell litt av. DNB kan ikkje låne ut 100 pst., men det er greitt at DNB låner ut 85 pst. og Husbanken 15 pst. Eg kan ikkje skjønne at 100 pst. lån frå to låntakarar er meir forsvarleg enn 100 pst. lån frå éin låntakar. Eg kunne gjerne tenkje meg at statsråden forklarer dette, sidan eg ikkje forstår korleis dette heng saman.

Statsråd Liv Signe Navarsete [16:43:37]: Ser me på situasjonen i norske hushald i dag, har kvart hushald i gjennomsnitt ein gjeld som er meir enn to gonger gjennomsnittleg inntekt. Det er eit historisk høgt nivå, og på den bakgrunn stramma Finanstilsynet i 2011 inn retningslinene, for å få ein enda meir forsvarleg utlånspraksis til bustadføremål. Startlån er på si side eit viktig hjelpemiddel for ungdom for å hjelpe ikkje minst vanskelegstilte inn på bustadmarknaden. Startlån er underlagt særskild forsvarlegheitsvurdering, og ho vert gjord i kommunane. I tillegg gjer bankane ei ekstravurdering av dei som får dette lånet. Det gjeld personar som elles ville ha problem med å kome seg inn på bustadmarknaden, og som heller ikkje på lengre sikt ville greie å finansiere den eigenkapitalen sjølv. Men det er altså underlagt ei særskilt forsvarlegheitsvurdering, og me har lite tap på startlån.

Michael Tetzschner (H) [16:44:54]: Jeg tillater meg å følge opp i samme spor som forrige replikant. Det er nå ett år siden man økte kravet til egenkapital med 50 pst., altså fra 10 til 15 prosentpoeng, over natten. Når vi nå nærmer oss utløpet av 2012, anslås prisveksten i boligprisene i år å være ca. 7 pst. Det er altså åpenbart at dette ikke har hatt noen virkning på prisene. Siden det da ikke har det, tillater jeg meg å stille spørsmål om statsråden ser andre positive sider ved denne ordningen, når vi får rapporter fra finansnæringen om at dette betyr at mange unge familier som i og for seg er i god jobb, må utsette sine boligplaner. Er statsråden fornøyd med den reguleringen?

Statsråd Liv Signe Navarsete [16:45:52]: Det er viktig for meg å presisere at det tiltaket ikkje er under mitt departement, det er under Finansdepartementet, og finansministeren bør vel eigentleg svare på det spørsmålet. Det som er viktig for meg, som ansvarleg for bustadpolitikken, er at alle skal ha tilgang og moglegheit til enten å leige eller kjøpe sin eigen bustad. Derfor har eg vore særdeles oppteken av korleis startlånet skal fungere saman med lån frå private institusjonar, slik at alle skal ha moglegheit for å kunne finansiere ein eigen bustad. Me ser at det har vore vekst i etterspurnaden etter startlån. Det kan tyde på at etter innstramminga i Finanstilsynet sine retningsliner vil fleire trenge startlån som tilleggsfinansiering. Det spørsmålet som eg stiller meg ved det gjentekne spørsmålet er: Ville Høgre gått på tvers av Finanstilsynet sine sterke tilrådingar dersom Høgre sat i regjering? Eg er ikkje sikker på at Høgre hadde kome til å gjere det, slik eg kjenner partiet frå tidlegare.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:47:05]: Aller først vil jeg takke statsråden for at hun har vist velvilje i forhold til representantforslaget vårt, og jeg håper at vi kan se en del av dette igjen i boligmeldingen når den blir lagt fram.

Også statsråden var inne på dette med studentboliger og mener at ansvaret for det fortsatt skal ligge der det er i dag. Det jeg stusser over, er at man klarer å skape så vanntette skott mellom ulike instanser at man ikke klarer å utnytte det potensialet som kan ligge i et samarbeid mellom Studentsamskipnaden og Husbanken, som statsråden har ansvar for. Dette er – kan i hvert fall være – medvirkende til at vi har et så lavt tempo på utbygging av studentboliger som det vi har. Så dette forslaget er ikke ment å skulle undervurdere eller gjøre noe med studentdemokratiet, men er snarere et forslag som går på å utnytte hverandres kompetanse, og slik sett skape synergieffekter. Jeg undres over at ikke dette blir sett på med større velvilje.

Statsråd Liv Signe Navarsete [16:48:12]: Eg er open for å sjå på alle forslag som er gode, men det er ikkje slik at det er tette skott mellom dei ulike instansane i dag. Sjølv om det er Studentsamskipnaden som tek imot tilskot til utbygging av studentbustader i fyrste rekkje, er det Husbanken som forvaltar tilskotsordninga til studentbustader på vegner av Kunnskapsdepartementet. Dei gir òg Kunnskapsdepartementet råd om fordeling av tilsegn om tilskot. I tillegg er det eit veldig tett og godt samarbeid mellom Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Husbanken og Studentsamskipnaden om korleis ein skal utvikle dette viktige feltet vidare. Me har faste arbeidsmøte fleire gonger i året, og eg tenkjer at gjennom det samarbeidet og den iveren som det er i Studentsamskipnaden etter å få byggje ut – for dei er jo pådrivarar – trur eg faktisk me har den beste organiseringa slik som me har det i dag.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) [16:49:34]: Jeg vil gripe fatt i en merknad fra Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken. De sier at de ikke er mot fortetting og høyere bygg, men at lokaldemokratiet er godt nok skikket til å planlegge for dette. Det er en total kortslutning i synet på hva planlegging for bærekraftig byutvikling handler om.

Planlegging i kommunene skjer ikke i et vakuum. I nasjonale forventninger til regional og lokal planlegging har regjeringen gjort en politisk prioritering og bedt kommuner og fylker vektlegge klima og energi, by- og tettstedsutvikling, samferdsel og infrastruktur, verdiskaping og næringsutvikling, natur, kulturmiljø og landskap, helse, livskvalitet og oppvekstmiljø. Det er altså ikke å overkjøre lokaldemokratiet, tvert imot. Det norske plansystemet er basert på tillit til at lokale folkevalgte er i stand til å ivareta disse hensynene på en god måte. Lokal og regional kompetanse er viktig for å sikre lokal skreddersøm, basert på lokale utfordringer, og samordnet planlegging på tvers av kommunegrenser.

Nå kan diskusjoner om planlegging lett bli en teoretisk øvelse. Jeg vil derfor vise til et eksempel fra egen region. I motsetning til Oslo og Akershus, der det pågår et pålagt plansamarbeid, er samarbeidet i Buskerudbyen frivillig. Det handler om en klimavennlig areal- og transportutvikling i byområdet fra Lier til Kongsberg, forankret i en langsiktig samarbeidsavtale mellom ti parter – fem kommuner, fylkeskommune, fylkesmann, Statens vegvesen, Jernbaneverket og Kystverket. Samferdselsdepartementet bidrar med belønningsmidler.

Målet er en felles areal- og transportplan 2013–2023, for det raskest voksende byområdet innen den store Oslo-regionen, med en vekst på 43 pst. fra 2012 til 2040. I den overordnede strategien er seks regionale utviklingsområder utpekt. De har det til felles at de har potensial for utvikling av både boliger, arbeidsplasser og sentrumsfunksjoner, og at de har jernbanestasjon. Ingen skal påstå at samarbeidet er smertefritt, men partene er enige om at hvis det ikke nå tas et felles tak for areal og transport, vil regionen komme i en uholdbar situasjon, med sterk vekst i biltrafikken, økende køer og klimautslipp, svekket konkurransekraft for næringslivet og redusert miljøkvalitet, med mindre attraktive byer og tettsteder. Vedtak skal gjøres i den enkelte kommune, men ingen av dem vil klare dette alene. Dette passer som hånd i hanske med miljøvernministerens ti bud for norsk byplanlegging, men de fem kommunene, fylkeskommunen og de øvrige trengte egentlig ikke miljøvernministeren til å fortelle dem det. Det skjønte de helt av seg selv og tok konsekvensene av det lokalt.

Det er mulig at representanten Tetzschner har erfaringer fra Oslo med planer som havner i skuffen, men det er ikke min erfaring i den byen og den regionen jeg kommer fra.

Eirik Sivertsen (A) [16:52:48]: En stor befolkningsvekst er en gave. Det er udelt positivt for nasjonen, fordi det er der nasjonalformuen vår er. Nasjonalformuen ligger ikke i oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, som det heter. Den ligger ikke i verdiene av den oljen og gassen som er i bakken, eller mineraler for den saks skyld. Cirka 85 pst. av nasjonalformuen vår er verdien av vårt framtidige arbeid. Derfor er innvandring, som er driveren for befolkningsveksten vår, først og fremst et gode for nasjonen. Folk er en ressurs.

Jeg tok ordet fordi jeg for det første har lyst til å gi honnør til Kristelig Folkeparti, som har tatt opp en rekke forslag og problematisert en hel rekke sider ved hvordan vi bygger byer og tettsteder. De har en bred tilnærming til problemstillingen og har altså en rekke forslag som de fremmer på bakgrunn av sin politikk.

Dessverre har ikke det preget denne debatten. Jeg synes representantene fra Fremskrittspartiet og fra Høyre har en veldig smal tilnærming til denne problematikken. De reduserer det til et spørsmål om enkelte teknikaliteter, og representanten Tetzschner har på sin sedvanlige måte tatt opp statsråd Solhjells brev til kommunene, der han har tydeliggjort at også statlige instanser har et ansvar for å påse at kommunene tar sin del av ansvaret for å løse boligutfordringene. Det er ikke til hinder for boligbygging. Tvert imot er det et virkemiddel for å få til mer boligbygging, fordi – det er riktig som det blir sagt – det er mange kommuner som ikke utnytter potensialet, og som ikke har kompetanse til å planlegge godt nok. Da må også staten og de regionale myndigheter bidra til at det skjer der.

Mye av det representanten Skei Grande tok opp fra talerstolen, sier jeg meg enig i. Det synes jeg var et balansert innlegg, hvor hun påpekte at det er faktisk en utfordring for både statlige, regionale og lokale myndigheter å planlegge og gjennomføre planer på en sånn måte at vi som helhet – nasjonen og fellesskapet – kommer godt ut av det. Det er en krevende øvelse, men det er mulig der man faktisk satser og tør å ta noen tak.

Komiteen har vært på tur til Vestfold, som er ett eksempel på hvordan det kan gjøres, der de statlige og regionale myndigheter, ved fylkesmann Lae, som har tatt initiativet, har hatt et godt samarbeid. Det var et frivillig samarbeid med regionale myndigheter og med lokale myndigheter for å få til en løsning som alle kunne stå sammen bak. Vi hørte fra foregående taler eksempler fra Buskerudbyen, der det også har vært frivillig planlegging, og sånt fins det mange eksempler på.

Men når komiteen reiser rundt, oppdager vi at det er mange rundt omkring i det ganske land som ikke er godt nok kjent med de mulighetene som ligger i å samordne planleggingen, og hvilke virkemidler man har å bruke. Det er en utfordring vi skal ta fatt i.

Håkon Haugli (A) [16:56:12]: Jeg synes det har vært en god debatt så langt og kan slå fast at det er stor grad av enighet om virkelighetsforståelsen, men vi er svært uenige om løsninger.

Representanten Hagesæter gir staten all skyld for lav boligbygging og slår uten forbehold fast at kommunene er uten skyld. Det er en underlig og litt overraskende planøkonomisk tankegang fra det holdet. Om staten har all skyld, må vel også staten ha all ære for de boligene som bygges. Eller er det slik at kommunene ikke har noen ære for at vi nå er på riktig vei? Det ville kledd Fremskrittspartiet og Hagesæter å innrømme at både stat og kommune har et ansvar. Kommunene må ta – og tar faktisk – ansvar for boligbygging, de må regulere areal til boligformål, bygge infrastruktur, skoler, barnehager, veier osv., og sikre en aktiv tomtepolitikk. Og staten må selvsagt sikre gode rammebetingelser, og det er jo det vi diskuterer bl.a. her i dag.

Noen ord om fortetting. I ord er alle for fortetting og økt boligbygging. Dessverre trekker en del faktorer i motsatt retning, bl.a. tomtepriser og et ønske om å bo i landlige omgivelser. Selv om det er bred enighet om det, ser vi at mange lokale beslutninger går i motsatt retning.

Jeg vil gi Kristelig Folkeparti honnør for å bruke Bærum som eksempel. Vi er enig i den kritikken som reises mot reguleringsplanen for Fornebu, der det bygges ut med lav boligtetthet og et svakt kollektivtilbud. Staten kan påvirke, men kommunene må faktisk også ta sin del av ansvaret.

Kort om egenkapitalkravet. Jeg undrer meg over Kristelig Folkepartis og Fremskrittspartiets holdning til dette. Hvorfor er et krav på 10 pst. ok, men et krav på 15 pst. fullstendig uakseptabelt? Hva er det Kristelig Folkeparti vet om stabiliteten i finansmarkedene som Finanstilsynet ikke vet? Hva er det de vet om gjeldsgraden i norske husholdninger som Finanstilsynet ikke vet?

Til slutt: Det er flott at Kristelig Folkeparti er opptatt av leie til eie. Da vil jeg bare oppfordre Kristelig Folkeparti, som faktisk sitter i posisjon i både Oslo og Bergen, til å ta initiativ til leie-til-eie-prosjekter der de har politisk ansvar, og hvor behovene er størst.

Michael Tetzschner (H) [16:58:53]: Det var Lise Christoffersens innlegg som fikk meg til å tegne meg en gang til, fordi hun sa noe om lokaldemokratiet, og deretter gikk hun over på alle regjeringens glimrende prioriteringer. Problemet er bare det at hun stiller det opp som et særlig kvalitetsmål at det lokale kommunestyret gjør akkurat som regjeringen vil. Det er ikke akkurat formålet eller hensikten med eller ånden i det lokale selvstyret.

Så går hun over til en eksempelsamling fra sitt eget fylke, hvor hun også sier at det frivillige samarbeidet fungerer utmerket. Ja, men det er da jeg sier: Så utmerket – flott! Det viser jo at fornuft også er representert på andre forvaltningsnivåer enn staten, og det er nettopp det som er vårt poeng.

Så er det også et paradoks at her har man altså utrolig med ambisjoner og detaljoppfatninger av hvordan kommunene skal bruke sin planmyndighet, men på områder hvor staten selv har et ansvar, er f.eks. jernbanesatsingen ikke i rute, for å bruke et uttrykk som jernbanefolk vil kjenne igjen. 15 år etter at intercitytriangelet ble vedtatt skryter man altså av at man fortsatt planlegger et dobbeltspor til Ski, og så viser man til et par perifere strekninger som allerede har fått dobbeltspor. Det hadde ikke vært noe i veien for at regjeringen hadde overoppfylt disse planene. Dette er en etat som de styrer 100 pst., og de er ikke avhengig av et eneste kommunestyre. Det hadde svingt litt hvis regjeringen hadde fulgt opp egne planer, og det er de planene jeg sikter til, representant Lise Christoffersen, ikke at jeg har erfaringer med at Oslo ikke har planer de ikke gjennomfører.

Til Hauglie, som spør retorisk: Hva er det Høyre og Kristelig Folkeparti vet, som Finanstilsynet ikke vet om forskjellen mellom 10 pst. og 15 pst. egenkapital? Hvis man tar utgangspunkt i vanlige boligsøkere og ser det litt fra bakkeplan, er det altså en forskjell på 50 pst. Det var en skjerpelse fra den ene dagen til den andre for et års tid siden, uten at dette har hatt noen innvirkning på prisene. Det dette konkret fører til, er at folk må utsette sine boligdrømmer. Men hvis man kan argumentere med at man er en enda dårligere betaler enn det bankene normalt ville gitt lån til, kan man altså få 100 pst. finansiering – altså uten sikkerhet i det hele tatt. Det henger ikke på greip hvis man er redd for en gjeldsoppbygging i husholdningene.

Vi mener fortsatt at det som bremser boligbyggingen, mye er planverket, uvettig bruk av innsigelse og det at man struper førstegangsetablerere.

Gjermund Hagesæter (FrP) [17:02:13]: Grunnen til at eg tok ordet var representanten Håkon Haugli, som viste til at Framstegspartiet hadde sagt at kommunane ikkje har eit ansvar eller noko skuld. Det vi sa, var at det er staten som har hovudansvaret for bustadbygginga og for at det ikkje blir bygd nok bustadar i Noreg. I utgangspunktet har staten eit ansvar og kommunane har eit ansvar. Poenget er at kommunane tar sitt ansvar, og dei viser også sterk vilje til å regulere bustadfelt og til å få sett i gang bustadbygging rundt omkring i heile landet. Men ein møter sterk motstand frå staten. Ein har 22 statlege instansar, som har som mål å stanse bustadbygging og komme med innseiing. Ein har ingen nasjonale, statlege instansar som har som mål å fremje bustadbygging. Ein har dei siste åra også vist ein veldig stor iver etter detaljstyring, både når det gjeld planprosessane, og når det gjeld krav til korleis bustadane skal sjå ut. Krav til energieffektivitet, universell utforming osv., har medført at ein får for lite bustadbygging i dag. Hadde ein ikkje hatt denne detaljstyringa og iveren frå staten etter å gripe inn i naturlege prosessar i kommunane, hadde det blitt bygd fleire bustadar enn i dag.

Håkon Haugli var også inne på dette med 15 pst. og 10 pst. eigenkapital. Faktum er at Finanstilsynet si eigenkapitalvurdering om 15 pst. eigenkapital ikkje er absolutt. Det er fullt mogleg å låne 100 pst. Viss ein f.eks. låner 85 pst. frå DNB, kan ein låne 15 pst. frå Husbanken. Då er dette ikkje noko problem i det heile tatt, men viss ein hadde lånt meir enn 85 pst. frå éin bank, f.eks. DNB, ville dette vore eit stort problem.

Kommunalministeren seier her at det av dette startlånet blir gjort ei særskild behandling og vurdering i kommunane. Vel, viss statsråden trur at den bankfaglege vurderinga som finn stad i dei 429 kommunane er betre enn den som f.eks. finn stad i DNB, får statsråden tru det, men det trur i alle fall ikkje Framstegspartiet noko på. Vi trur at bankane er dei som er best i stand til å vurdere om det er fornuftig å gi lån eller ikkje.

Håkon Haugli (A) [17:05:26]: Jeg er glad for dette siste innlegget fra Gjermund Hagesæter, fordi det ligger en erkjennelse i innlegget av at både stat og kommune har et ansvar. Jeg tror alle i denne salen bør være opptatt av at både stat og kommune tar det ansvaret på en best mulig måte. Jeg er som sagt glad for at Fremskrittspartiet har beveget seg videre fra det første innlegget, hvor staten hadde all skyld, og kommunene ikke hadde noe ansvar.

Tilbake til representanten Bekkevold, som jeg ser har tegnet seg nå: Han slo med bred penn fast at vi har manglet en aktiv boligpolitikk. Mener Kristelig Folkeparti virkelig at problemet i boligpolitikken ligger her i denne salen? Kunne nedbremsingen vi fikk som et resultat av den internasjonale finanskrisen, vært motvirket gjennom vedtak gjort her i salen? I så fall vil jeg gjerne vite hvilke tiltak man kunne iverksatt for å hindre denne nedbremsingen. Kan vi fra Kristelig Folkeparti i det minste få en erkjennelse av at rekordmange kommunale boliger, rekordmange studentboliger og et rekordhøyt nivå av bostøtte er uttrykk for at vi faktisk har en boligpolitikk, og så kan vi bevege oss videre fra den typen skyttergravtankegang?

Litt om egenkapitalkravet og startlån: Det forbauser meg litt hva som blir sagt her fra talerstolen. Startlån gis av kommunene etter en særskilt kredittvurdering, slik statsråden har redegjort for. En viktig bit av dette er at staten og kommunen tar en del av risikoen som den private låntaker ellers måtte ta. Det er verdt å minne om at misligholdgraden for startlån faktisk er lavere enn for ordinære, kommersielle banklån.

Til slutt vil jeg bare si at problemet med noen av forslagene som fremmes her i dag, er at de, under overskriften om at man vil bygge flere boliger, overhodet ikke adresserer det. Selv om vi skulle økt BSU-rammen eller firt på egenkapitalkravene, blir det ikke flere boliger. Det bor noen i alle norske boliger. Skal flere få et sted å bo, må det bygges flere boliger, og det burde være hovedfokus for våre debatter om boligpolitikk framover.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [17:07:54]: Jeg tok også ordet på bakgrunn av Håkon Hauglis innlegg.

Det gjøres selvsagt mye bra, men det er vel en erkjennelse av at det ikke gjøres nok, ei heller fra denne salen, i og med at man velger å legge fram en egen stortingsmelding om boligpolitikk. I det ligger det en erkjennelse av at her trengs det en mer aktiv og pågående politikk, også fra regjeringens og Stortingets side.

Representanten Håkon Haugli etterlyser et svar fra Kristelig Folkeparti på hva det er vi ser, som ikke Finanstilsynet ser. Jeg gjorde vel for så vidt rede for, i mitt innlegg, hva vi mener om denne styrkingen av egenkapitalkravet fra 10 pst. til 15 pst., som isolert sett synes mer som et tiltak for å styrke bankene, snarere enn å legge til rette for et mer velfungerende boligmarked. Bjørn Erik Øye i Prognosesenteret har bl.a. uttalt at regjeringens 15 pst.-regel for egenkapital ved kjøp av bolig er «visjonsløs, og styrt av eldre menn som trekker opp stigen etter seg».

Det vi er redde for, er at egenkapitalkravet vil føre til at flere unge og andre med svak økonomi får enda større problemer med å komme inn på boligmarkedet. Regelen kan også presse unge over i et leiemarked og øke spekulasjonen der, i stedet for at de faktisk kan ta tak i det som er den største investeringen i livet, nemlig å skaffe seg sin egen bolig. Derfor mener vi at den økningen var unødvendig, og at kravet burde ligge på 10 pst., slik det var, før det over natten ble økt til 15 pst.

Lise Christoffersen (A) [17:10:03]: Bare et par ting. Jeg synes at innlegg nummer to fra Tetzschner og Hagesæter bare bekrefter at vi har et helt forskjellig utgangspunkt når det gjelder lokal og regional planlegging. Når Tetzschner sier at nasjonale forventninger til lokal og regional planlegging ikke samsvarer med «ånden i det lokale selvstyret», er jeg helt uenig i det. I forbindelse med forberedelsene til ny plan- og bygningslov var det tvert imot kommunene selv som ga uttrykk for at en ønsket en mer forutsigbar stat, at en ønsket at staten med jevne mellomrom skulle ta opp til debatt og legge noen overordnede nasjonale forventninger til lokal og regional planlegging. Så vi står ganske langt fra hverandre i synet på det.

Som jeg sa i mitt første innlegg: I min region samarbeider vi altså frivillig, mens man i Oslo må pålegges å samarbeide, så det er også med på å illustrere at her har vi kanskje litt forskjellig utgangspunkt.

Når representanten Gjermund Hagesæter omtaler staten som at den kryper inn i de lokale prosesser, vitner det også om et helt annet utgangspunkt. Fra mitt ståsted bør kommunene invitere staten med, for det er det som gir best resultater. Da får en også lettere staten med på finansieringssiden, ikke først og fremst ved å få mer penger, men fordi en da får til en bedre koordinering av den statlige virkemiddelbruken i et avgrenset geografisk område som en kommune eller en region er, og det gir mye raskere resultater enn hvis den ene instansen sitter og venter på den andre og aldri kommer i gang med noe som helst.

Så sitter jeg også med et inntrykk av at egenandelskravet som Finanstilsynet har pålagt en økning av, på en måte blir gjort til hovedproblemet i boligpolitikken. Noe av poenget med det var jo også den høye gjeldsgraden og en spredning av risiko, for vi har sett en del faretruende situasjoner andre steder, og det går kanskje an å forebygge at tilsvarende skjer i Norge. Jeg tror ikke det er egenkapitalkravet som ødelegger unges muligheter på boligmarkedet, men heller det faktum at boligpolitikken altfor lenge har fått lov å foregå på markedets og utbyggernes premisser. Og det var altså ikke det nåværende flertallet som i sin tid sørget for den omleggingen av boligpolitikken, som er roten til det ondet vi ser i dag for en del grupper som har vanskeligheter med å komme inn på boligmarkedet. Da ønsker dette flertallet å ta grep, og det kommer i diskusjonen rundt boligmeldingen. Vi må sterkere på banen. Markedet klarer ikke den jobben på egen hånd – eller vil ikke ta den jobben på egen hånd.

Håkon Haugli (A) [17:13:06]: Jeg skal være kort. Jeg er blitt konkret utfordret av Kristelig Folkeparti. Det som henger igjen etter denne debatten, er: Hvordan skal disse forslagene som fremmes, faktisk bidra til økt boligbygging? Blir det flere boliger av at man endrer egenkapitalkravet og øker BSU-rammen? Jeg synes ikke at vi har fått et godt svar på det.

Når det gjelder egenkapitalkravet helt isolert, tillater jeg meg å undres over om Kristelig Folkeparti, og for så vidt de øvrige partiene, ville hatt samme holdning om de satt i regjering. Er det slik at Finanstilsynets syn er helt uvesentlig, og at de som sitter i denne salen, per definisjon vet bedre? Hvor går grensen?

Det er enighet om at det skal være et egenkapitalkrav, og det er et selvstendig mål at vi har stabilitet i finansmarkedene. Det er faktisk viktig og noe jeg mener Stortinget ikke bør kimse av.

Så er jeg glad for at Bekkevold sier at vi faktisk har en boligpolitikk, for det var ikke det han sa i sitt første innlegg, for da slo han med bred penn fast at det hadde vi ikke. Nå sier han at regjeringen erkjenner at mer må gjøres. Det er selvsagt riktig. Vi er opptatt av at vi skal legge fram en boligmelding med gode tiltak.

Presidenten: Representanten Geir Jørgen Bekkevold har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [17:14:26]: Jeg synes også det er flott at regjeringen erkjenner at mer må gjøres. Slik sett er Kristelig Folkepartis representantforslag et bidrag i så måte, som jeg faktisk synes de rød-grønne partiene har tatt imot på en konstruktiv og god måte, og nærmest gitt uttrykk for at mye av det vi foreslår, vil vi faktisk finne igjen i boligmeldingen. Så jeg finner det litt underlig at debatten har endret seg, både i tone og karakter, for nå får jeg et inntrykk av at Kristelig Folkeparti er helt på jordet.

Til egenkapitalkravet: Nei, isolert sett er det ikke sikkert at dette er det mest dramatiske, men når man foreslår en slik endring uten avbøtende tiltak, mener jeg at dette kan være en bremsekloss, både i forhold til boligbygging, og selvsagt i forhold til unge menneskers mulighet til å komme inn på boligmarkedet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.