André Oktay Dahl (H) [18:43:26]: Den 5. desember avholdt nettverksorganisasjonen Skeiv Verden sammen med Høyres stortingsgruppe en konferanse her på Stortinget hvor de utfordringene mennesker med LHBT-bakgrunn og samtidig bakgrunn som etnisk eller religiøs minoritet i Norge har, ble diskutert. På dette seminaret ble boken «Lenket for livet?» – en erfaringsrapport om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner med minoritetsbakgrunn – fremlagt. I denne boken forteller noen av dem som har opplevd virkeligheten på kroppen, sine historier. Navnene er selvfølgelig anonymisert.
«Kristian» flyktet fra et arabisk land for å kunne leve trygt som homofil. Ironisk nok var det i Trondheim livet hans ble alvorlig truet for første gang. Han overlevde, men livet ble ikke lenger det samme. Nå ser han seg over skulderen hver gang han er ute. Mannen som gjorde det mot ham, har sonet ferdig og går fritt i gatene. Det var ikke slik Kristian hadde sett for seg livet i et nytt land.
Han tenker tilbake og husker at han hadde det godt til han ble ferdig på universitetet som 23-åring i hjemlandet sitt. Da hadde han utfordret toleransen for homofili der så mye at han ikke torde bli lenger. Dessuten nærmet tiden for ekteskap seg, syntes hans familie. Så lenge han studerte, kunne han skylde på studier, men etter hvert ble det forventet at han skulle gifte seg. I hans hjemland er det vanlig at politiet utgir seg for å være homofile for å avsløre folk, og det var nettopp det som skjedde med ham. Han ble banket opp av politiet og truet med pistol for å innrømme at han var homofil. Etter den episoden flyktet han til Norge og ble her utsatt for et angrep som var enda verre, av mennesker av en annen etnisk tilhørighet enn flertallet. Etter dette ble situasjonen for ham verre på mottaket, hvor menn som Kristian risikerer å bli utsatt for grov vold og voldtekt. Mannen som angrep ham, er, som sagt, ute, og Kristian frykter at bekjente av ham, med samme etniske bakgrunn, vil fullføre angrepet på ham hvis de får se ham på gaten. Kristian er altså ikke trygg noe sted, verken i hjemlandet sitt eller her. Det er en skjebne han deler med flere, f.eks. somaliske «Kent», som nå lever et krevende dobbeltliv for ikke å miste familien. Arrene på ryggen hans forteller om sist de fikk mistanke om at han hadde en annen legning enn de ønsket at han skulle ha. Eller asiatiske «Karl», som er her på studentvisum, og som lever helt isolert og skal hjem for å bli tvangsgiftet neste høst. Eller muslimske «Karen», som mistet familien sin i Norge fordi de mener hun har ødelagt familiens ære ved å være glad i en annen kvinne. Eller «Kurt», som med jevne mellomrom blir innlagt på psykiatrisk avdeling fordi han frykter at familien vil ta livet av ham når han skal ut av det lukkede mottaket han er på. «Kine» har tidligere blitt tvangsgiftet med sin fetter. Hun fikk valget mellom det eller å bli drept. Hun holdt ut i to år med ektemannen og ble mishandlet før hun til slutt fikk kontakt med organisasjonen Skeiv Verden. Eller Kaltham, som jeg kjenner fra Skeiv Verdens styre, som spilte gal for å slippe unna familien sin etter at foreldrene hans sørget for at han ble dopet ned med masse medisiner for å gjøre ham såkalt frisk hos en lege, som for øvrig ellers driver med elektrosjokk for å helbrede folk på grunn av deres uheldige kjærlighetsliv.
Å leve i det man kan kalle en kollektivistisk kulturbakgrunn, bidrar til noen hverdagsproblemer som de færreste av oss kan forestille oss i Norge i 2012. Her har vi lover som sidestiller LHBT-mennesker med heterofile, og som beskytter dem spesielt mot diskriminering og trakassering. Men mange med minoritetsbakgrunn opplever ikke å ta del i de fremskrittene som vi andre tar del i.
Så er det et krav om synlighet og åpenhet, noe som ikke er lett å håndtere for mange av dem, og mye av mediedebatten handler ikke om deres liv i det hele tatt. Det lille som finnes av forskning om levekår og livskvalitet blant homofile, er NOVA-rapporter, som ikke undersøker omfanget eller konsekvensene av tvangsekteskap for LHBT-personer med minoritetsbakgrunn. Og som vi alle vet: I kollektivistiske kulturer er ekteskapet mer enn et forhold mellom to personer som vil dele livet med hverandre. Det er like mye et religiøst anliggende og en familieaffære.
Mens det kan ta flere år for en person med majoritetsbakgrunn i Norge å komme ut av skapet, har det blitt mer og mer vanlig å komme ut tidlig. Det samme gjelder ikke for homofile med innvandrerbakgrunn og med en kollektivistisk kulturbakgrunn. Dette er krevende å forstå, ikke minst for f.eks. barnevernet, som har et ansvar i flere av disse sakene. Og ikke minst er det krevende at de som har LHBT-bakgrunn, forteller at hjelpeapparatet ikke spør dem om forhold knyttet til legning, fordi mange i hjelpeapparatet enten ikke tør eller ikke vil.
Jeg er, som sagt, styremedlem i Skeiv Verden, og dette er tredje gang jeg nå forsøker å løfte dette temaet i Stortinget – ikke fordi det er det eneste jeg er opptatt av, men fordi det er et viktig tema som sjelden diskuteres. Skeiv Verden gjør en kjempejobb, men det kan ikke være slik at en organisasjon med én heltidsansatt generalsekretær og en del frivillige i realiteten skal være nesten det eneste tilbudet som finnes. Erfaringene vi gjør oss i Skeiv Verden, er at resten av hjelpeapparatet ikke nødvendigvis alltid tar det ansvaret de har, fordi de ikke tør eller ikke orker å gå inn i den ukulturen som gjør at ungdommer i f.eks. Oslo lever et helt forferdelig liv i kryssilden mellom legning, kjønn, familie, ære og en holdning hvor menneskerettigheter er underordnet familiens fasadebygging og den etniske fasadebyggingen. Mangelen på kunnskap og – vil jeg også si – «guts» i deler av det offentlige hjelpeapparatet, det kommunale og det statlige, gjør at disse ikke får hjelp utover det nettverkstilbudet som en liten organisasjon som Skeiv Verden kan gi dem. Jeg vil våge den påstand at Norge og storsamfunnet svikter disse av egne bekvemmelighetshensyn og lar dem ta hele støyten selv.
Det er flott at det er bevilget penger til et så viktig tiltak som Skeiv Verden er, men denne miniorganisasjonen har ikke som oppgave å gjøre alle andres jobb. Alle som jobber på innvandringsfeltet, må få klarere krav på seg knyttet til dette, og det må også etterspørres resultater av arbeidet de gjør. Som Hillary Clinton sa: LHBT-rettigheter er menneskerettigheter, og menneskerettigheter er LHBT-rettigheter. For å nå dit må vi som Abid Raja har sagt, ta et sverd og kappe huet av den ukulturen man ser i en rekke innvandrermiljøer. Vi kan ikke akseptere den daglige voldtekten det er at kvinner eller menn tvinges inn i ekteskap og får barn med noen de ikke vil ha barn med.
De mest aktivistiske og tøffe er faktisk ofte de som kommer alene hit som asylsøkere. I motsetning til andre- og tredjegenerasjons innvandrere mangler de familie og venner som de kan påføre såkalt skam. Samtidig kan det å være åpen for dem også være farlig og medføre fare for vold, trusler og tvangsgifte når det blir synlig, kanskje i et digitalt forum eller via media. Men uten at folk står frem, er det vanskelig for norske myndigheter å forebygge tvangsgiftemål. Kampen mot tvangsekteskap må føres på bred front og forene hele det politiske Norge.
LHBT-befolkningen er i den offentlige debatt og i myndighetenes arbeid en gruppe som fortsatt i stor grad blir utelatt – det er derfor jeg for tredje gang prøver å løfte denne problemstillingen, eller deler av den – og som trenger større grad av støtte og hjelp. LHBT-perspektivet må i større grad enn i dag inkluderes i det offentliges arbeid og i den offentlige debatt. Alle former for tvangsekteskap er uakseptabelt, uansett hvilken seksuell legning eller kjønn offeret har, men de jeg snakker om, er mennesker som nesten aldri blir husket på i den offentlige debatt. Offentlige saksbehandlere og folk som jobber i det offentlige Norge, velger enten ikke å se eller ikke å lære seg eller erkjenne at dette er stort problem for dem det gjelder, selv om kanskje antallet ikke er så stort antallet av som dem man er mest opptatt av.
Spørsmålet mitt er om statsråden kan redegjøre for myndighetenes arbeid og visjoner fremover for hvordan man skal bekjempe vold, trusler og tvangsekteskap når det gjelder denne lille gruppen. Tvangsekteskap er som sagt alvorlig, uansett hvem det rammer, men denne gruppen står så godt som alene, hadde det ikke vært for at det er én organisasjon som jobber for dem. Det er en situasjon som jeg ikke tror statsråden eller noen i denne salen synes er ønskelig.
Statsråd Inga Marte Thorkildsen [18:53:21]: La meg starte med å takke interpellanten, representanten André Oktay Dahl, som har hatt et engasjement for dette temaet lenge. Det er bra. Jeg vet at det å reise interpellasjoner om temaer som man er opptatt av, bidrar til bevisstgjøring. Det bevisstgjør oss i departementene, det bevisstgjør Stortinget og det bevisstgjør folk ute i samfunnet. Alt det er nødvendig for at vi skal få gjort noe med situasjonen som er inngående beskrevet av interpellanten sjøl. Erfaringene med tabuer og skambelagte problemstillinger er at de må belyses, de må debatteres, de må løftes fram slik at de blir synlige, for det er bare når de blir synlige at vi kan få en slutt på skammen og få en slutt på at det forblir tabubelagte problemstillinger. Det vil jeg gjerne slå fast innledningsvis.
Så ber representanten André Oktay Dahl om en redegjørelse for vårt arbeid mot tvangsekteskap. Jeg leser det også som en generell redegjørelse, og så legger representanten til – også sett i et LHBT-perspektiv. Nå er det riktignok det siste som først og fremst ble løftet fram innledningsvis i innlegget til representanten Dahl, og det syns jeg er bra. Jeg skal vektlegge det mye, men jeg vil også si litt generelt.
Interpellanten hevder at LHBT-befolkninga er en gruppe som i praksis i stor grad blir utelatt, men som trenger større grad av støtte og hjelp. Det er jo helt riktig. Nulltoleranse mot tvangsekteskap og nulltoleranse mot diskriminering av LHBT-personer er en selvfølge for vår regjering. Det er en selvfølge for de fleste partier også – jeg tror alle – og det er bra. Det er en selvfølge at ungdom skal ha innflytelse over sine egne liv, og vi erkjenner i stadig større grad, tror jeg, at arbeidet mot tvangsekteskap må starte ganske tidlig i ungdommenes liv, fordi det skjer mye i form av innskrenkinger i de unges frihet allerede rundt puberteten, og noen ganger før det også.
Det er en selvfølge for oss at unge mennesker skal få bestemme hvem de vil være kjæreste med, utforske sin seksualitet sammen med, og hvem de eventuelt vil inngå ekteskap med – eventuelt om de vil la være å gifte seg. Vi vet alle sammen at gråsonene når det gjelder spørsmålet om tvangsekteskap, ofte er store. Det er ikke lett å sette en helt konkret grense for når det er frivillig, og når det er tvang. Men det som er helt sikkert, er at ungdom trenger støtte for valgene sine fra voksne som står dem nær. Men det er ikke alltid foreldre eller storfamilien gir denne støtten. Derfor er det viktig at vi fra politisk hold og fra myndighetssida i samfunnet er tydelige på at frihet til å elske den du vil og ta egne valg for livet ditt og identiteten din, er helt sentralt. Det er menneskerettigheter.
Skiftende regjeringer har jobbet målrettet mot tvangsekteskap siden slutten av 1990-tallet. De første årene ble tvangsekteskap sett på som et jenteproblem, men erfaring fra førstelinjetjenesten og fra forskning har vist at bildet er mer komplisert og nyansert. Tenk det, det angår også menn eller gutter, og det angår LHBT-personer, naturlig nok.
Den første handlingsplanen mot tvangsekteskap kom i 1998. De fleste sakene som var kjent for hjelpeapparatet, dreide seg den gangen om unge kvinner. Det var få eller ingen etablerte hjelpetilbud for gutter og menn. Jeg husker sjøl hvor vanskelig det var i det hele tatt å få tak i noen som kunne noe om tvangsekteskap den gangen jeg første gang møtte en jente – riktignok – som var utsatt for dette, på midten av 1990-tallet. Det var nesten umulig. I dag er den situasjonen heldigvis svært annerledes.
Unge homofile er nå for første gang nevnt som målgruppe for arbeidet mot tvangsekteskap i handlingsplanen som kom ti år etter – Handlingsplan mot tvangsekteskap for 2008–2011. Da hadde tilbakemeldinger fra ulike hjelpeinstanser vist at også unge homofile fra minoritetsmiljøer ble utsatt for tvangsekteskap og trusler om tvangsgifte. Det ble presisert at det skulle etableres tilpassede botilbud også for gutter og unge par.
LHBT-personer framheves nå som en særlig sårbar gruppe i handlingsplanen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse – 2012. I planen slår vi fast at vi fortsatt skal ha oppmerksomhet rettet mot LHBT-personer og utfordringene deres i 2012 og videre.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, IMDi, har ansvar for å følge opp flere tiltak i handlingsplanen. IMDis innsats er hovedsakelig forebyggende og holdningsskapende arbeid. Minoritetsrådgiverne på skoler og integreringsrådgiverne på utenriksstasjoner er veldig viktige ressurser i dette arbeidet. Det er en veldig stor endring, vil jeg si, fra tidligere. Jeg er veldig stolt av at vi har gjort dette grepet, at vi har utplassert minoritetsrådgivere på skolene, også på ungdomsskolene, nettopp av de grunner jeg nevnte; vi må komme tidlig inn og identifisere sårbare personer før det har gått så langt at man i realiteten ikke har et valg, eller er blitt veldig skadet. Så vet vi at disse kommer i direkte kontakt med enkeltpersoner som utsettes for eller trues med tvangsekteskap, inkludert LHBT-personer. En del av minoritetsrådgiverne er også kurset i det som heter ICDP, International Child Developement Program, som også er gruppesamtaler, f.eks. med fedre eller mødre, hvor man kan ta opp denne type problematikk, hvis man tør. Det er et spørsmål vi må ettergå, vi må se på hvordan dette gjøres, og hvordan vi eventuelt kan støtte dem i å ta opp dette problemet i større grad enn i dag.
I IMDis forebyggende og holdningsskapende arbeid er det stor oppmerksomhet rettet mot LHBT-personer som en sårbar gruppe med risiko for å bli utsatt for tvangsekteskap. De har utviklet en veiledning for lærere som heter Retten til å ta egne valg. Den inneholder ideer til undervisningsopplegg om tvangsekteskap og beslektede temaer, og omhandler også LHBT-personers situasjon.
IMDis rapport fra 2011 «Ikke bare tvangsekteskap» tar også opp situasjonen til homofile med innvandrerbakgrunn.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet lanserte for kort tid siden «Tvangsekteskap og æresrelatert vold – en veileder til barneverntjenesten». Den inneholder både kunnskap og rutiner til arbeid med saker som omhandler tvangsekteskap og æresrelatert vold. Gjennom veilederen følger man to fiktive saker. En av disse dreier seg om Hassan på 16 år som har en guttekjæreste, og som utsettes for vold og trusler hjemme. Jeg er glad for å se at LHBT-perspektivet ivaretas på en god og grundig måte i denne veilederen. Så må vi selvfølgelig også sørge for at veilederen blir brukt. Det er jo ikke noe vi kan påby, men det er noe vi kan stimulere til, etterspørre og bevisstgjøre om.
Regjeringa vil legge fram en ny fireårig handlingsplan for perioden 2013–2016. Nå viderefører og utvikler vi arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse til også å omfatte alvorlige begrensninger av unges frihet. I stortingsmeldinga om en helhetlig integreringspolitikk som vi la fram nå i oktober, slår vi fast at vi vil styrke stillinga til LHBT-personer med innvandrerbakgrunn. Vi skal bl.a. bevilge 200 000 kr til OMOD, som skal jobbe med problemstillingene.
Det er gjort mye og viktig arbeid direkte rettet mot LHBT-personer. Regjeringas handlingsplan «Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner» for 2009–2012 er tenkt videreført i 2013. Planen inneholder en rekke tiltak som er relevante når det gjelder LHBT-personer generelt, og to tiltak som gjelder LHBT-ungdom og tvangsekteskap. Handlingsplanen tar utgangspunkt i at LHBT-ungdom med innvandrerbakgrunn kan bli utsatt for tvangsekteskap. Temaene tvangsekteskap og seksualitet skal inkluderes i veiledere og legges til grunn for virksomheten til aktuelle organisasjoner og i kompetansetilbud for ansatte som arbeider med tvangsekteskap.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, som har ansvar for videreutvikling av informasjonsmateriell og veiledere samt gjennomføring av årlige nettverkssamlinger, har lagt vekt på LHBT-personers særlige behov. De har også LHBT-senteret hos seg, så det er naturlig at man drar veksler på hverandres kunnskap her.
Institutt for samfunnsforskning, ISF, har vurdert om handlingsplanen mot tvangsekteskap møter behovene til LHBT-personer. ISF konkluderer med at det fins begrenset kunnskap på området. Videre var LHBT som tema ikke godt kjent i hjelpeapparatet, som hadde møtt få LHBT-personer – i hvert fall tror de det – i sitt arbeid. Jeg vil bare legge til at det hender jo at man får vite ting først når man spør direkte, spesielt på så tabubelagte og skambelagte områder som dette. ISF anbefalte at LHBT-perspektivet blir både mer synlig og bedre integrert i arbeidet mot tvangsekteskap. Det er en anbefaling som vi vil følge opp.
I slutten av juni 2012 ga Justisdepartementet ut en oppdatert instruks til Utlendingsdirektoratet om håndtering av asylsaker som gjelder LHBT-anførsler. Samtidig oppdaterte departementet retningslinjene for håndtering av asylsøknader som gjelder kjønnsrelatert forfølgelse generelt. Tvangsekteskap er her omtalt. Tvangsekteskap kan utgjøre forfølgelse og danne grunnlag for asyl dersom de øvrige vilkårene er oppfylt, herunder at personene det gjelder, ikke kan få beskyttelse i hjemlandet. Dette gjelder både LHBT-personer og andre. Vi jobber også med en ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, og har generelt et veldig stort fokus på dette området fordi det er viktig for oss.
Både for SV og for regjeringa er det helt avgjørende at vi jobber systematisk med inkludering på alle områder, med å bekjempe diskriminering, trakassering, rasisme, utestengelse og direkte forfølgelse av mennesker bare fordi de er den de er, og elsker den de gjør.
André Oktay Dahl (H) [19:03:36]: Jeg har lyst til å takke statsråden for svaret. Jeg vet at statsråden er engasjert i dette, og mener og føler det. Det er godt med politikere som har et skikkelig engasjement, og som har beholdt det hele sin politiske karriere. Det hadde jeg lyst til å starte med.
Det statsråden egentlig etterlyser, er en skikkelig dugnad. Det er også derfor jeg har tatt opp dette på den måten jeg har gjort i dag – fordi dette handler om å bekjempe de holdningene og den ukulturen som ligger til grunn for noen av de eksemplene som jeg tok opp. Utfordringen er å få folk flest og hjelpeapparatet til å skjønne at mens nordmenn flest, når de er barn, gradvis får mer og mer frihet og ansvar, får de vi snakker om her, mindre og mindre frihet jo eldre de blir – spesielt jentene. Det er sånn at man nesten ikke kan skjønne hvordan spesielt en del av jentene overvåkes på absolutt alle plan. Det er nærmest et rent Stasi-apparat ute og følger med på hver eneste ting som jentene gjør. Hvis de er på Oslo City eller hvor det måtte være, ringes det hjem til dem for å fortelle hva de har gjort, om det passer seg, og om det passer med familiens ære.
Så er det spørsmål om hvordan vi greier å sørge for kunnskap i alle deler av hjelpeapparatet, fordi veldig mange blir redde når de hører at dette har med kultur og religion å gjøre. Man går ikke inn i debatten om hva den kulturen eller den religionen egentlig er for noe. Man trenger rett og slett dybdekunnskap om hva de såkalte – jeg kaller dem det – kulturene består i, og hva de såkalte religiøse budene bunner i. Det er faktisk sånn at i islam er det ikke spesielt klart at homofili er en synd. Det er nesten klarere i kristendommen. Men det forutsetter at man har en religionsforståelse og en kulturforståelse som er mye bedre enn den er i dag hos veldig mange, sånn at de har muligheten til å «face» og stille de kritiske spørsmålene til f.eks. foreldre og slektninger.
Situasjonen er et kommunalt ansvar. I skoler i Oslo er det i hvert fall veldig mange tegn som tyder på at det ikke er alle rektorer og lærere som faktisk tar det ansvaret og gjør jobben sin når det gjelder å beskytte de ungdommene som de er satt til å beskytte.
Jeg står her med en veileder som er utformet til barneverntjenesten. Den er jeg veldig spent på å se hvordan barnevernet håndhever, for det forutsetter veldig stor grad av kulturell forståelse og kompetanse å gjennomføre det som står i denne veilederen.
Når det gjelder holdningene på asylmottakene, tror jeg man kan ta en runde med en del av asylmottakenes ledere, som faktisk har signalisert at unge homofile som er der, må oppføre seg – dvs. at de må skjule at det er homofile på asylmottakene. Det er en fallitterklæring, og også et eksempel på mangel på vilje og kunnskap i en offentlig etat, som jeg håper statsråden kan komme … (presidenten klubber)
Statsråd Inga Marte Thorkildsen [19:06:51]: La meg starte med å takke for veldig varmende og hyggelige ord fra representanten Oktay Dahl. Så sender jeg den rosen tilbake, for det er et engasjement som også representanten Oktay Dahl har tatt med seg gjennom mange år. Det vet jeg godt. Det er bra, for engasjement kan bringe verden videre. Det vet vi.
Så har jeg lyst til å gi ros til organisasjonen Skeiv Verden, som har gjort en kjempejobb. Det er en liten organisasjon, men de har utrettet mye, og med ganske stor risiko for seg sjøl og for sine. Det koster å være pionerer. Det gjør alltid det. For noen koster det mer enn for andre, og det å vite og verdsette det, er viktig. Frivillige gjør en kjempeviktig jobb på dette området, de viser vei. Enkeltpersoners historier er noe av det som virkelig bidrar til å åpne både hjerter, ører og øyne på politikere og på myndigheter. Sjøl om det koster, skal de vite at det betyr noe – de gjør en forskjell. Det er også godt å kunne bruke de erfaringene man har som er så vonde, til noe positivt, sånn at andre i hvert fall ikke trenger å oppleve det samme som en sjøl. Det er en verdi i seg sjøl.
Så vil jeg også si at jeg, som statsråd også for barnevernet, hvor vi opplever mye usikkerhet knyttet til dette med kultur og kulturforskjeller, er opptatt av å si at vi bør bli mer opptatt av det som forener, enn av det som skiller. Det som bør forene, er menneskerettighetene – å slå ring om dem og ikke være så engstelig for å forklare, bortforklare og finne alle mulige løsninger enn dem man ellers ville ha valgt, å stille seg det enkle spørsmålet: Hva ville være godt nok for mitt barn, eller et såkalt etnisk norsk barn, og så gå etter den linja og følge det man ellers ville gjort, og ikke begynne å lete etter alle mulige andre måter å gjøre det på.
Kultursensitivitet er viktig, men kulturrelativisme i spørsmål knyttet til menneskerettigheter og ikke minst til barns rettigheter er helt uakseptabelt, og vi må få en slutt på å tenke på den måten. Men da må man også trygge ansatte som står i ganske tøffe situasjoner, bistå dem og virkelig stå der og støtte dem når de skal ta krevende valg og jobbe for utsatte grupper.
En del av det som oppleves av innvandrerbefolkningen som er homofile eller LHBT-personer i dag, er jo mye av det samme som mange heilnorske har opplevd oppigjennom, og som de også opplever i ulik grad i deler av samfunnet vårt den dag i dag. Så vi må jobbe på bred front og på mange områder, og vi må heller ikke bli sjølgode oppi dette.
Håkon Haugli (A) [19:10:15]: Jeg vil begynne med å sitere leder av Skeiv Verden, Ingse-Katrine Gravdal. Hun sier det slik i et intervju med magasinet Blikk:
«Mange foreldre mener tvangsekteskap er det beste middelet å bruke for å kurere homofili. ( …) De er ikke onde mennesker. Alle foreldre vil det beste for barna sine og de har en tro på at dette er det beste.»
I boka Lenket for livet?, som interpellanten viser til, forteller noen av Skeiv Verdens medlemmer sine historier. Det er sterke historier om ungdom som slites mellom kjærlighet, familie og kultur, og som blir mishandlet fysisk og psykisk fordi foreldrene får vite eller mistenker at barna er homofile.
Jeg vil takke representanten André Oktay Dahl for at han tar opp dette temaet, og takke Skeiv Verden, der Dahl også er styremedlem, for det enormt viktige arbeidet organisasjonen gjør. Jeg slutter meg også til interpellantens ros til statsråden. Ingen kan være i tvil om hennes oppriktige engasjement på dette området.
Hva handler det om? Tvangsekteskap er et uakseptabelt overgrep uansett hvem som rammes. Statsråden var inne på at grensen mellom tvangsekteskap og arrangert ekteskap kan være utydelig. For lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er forskjellen mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap enda mindre tydelig enn for andre. Det er forskjell på samtaler med foreldre om hvem man skal gifte seg med, og samtaler om ikke å gifte seg i det hele tatt. I mange kulturer er det ikke aksept for at barn ønsker å forbli ugifte. Også et arrangert ekteskap med de beste intensjoner vil sette dem det gjelder, i en tvangssituasjon: enten gifte seg eller bryte med familien. Det siste er ofte utenkelig. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor krenkende og dramatisk det oppleves å skulle dele livet med en person man slett ikke har valgt, og som i tillegg har feil kjønn.
Regjeringen la tidligere i år fram nye handlingsplaner mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Sju departementer har ansvar for ulike tiltak som individuell hjelp, helsetilbud, styrket rettslig vern, kompetanseheving i hjelpeapparatet, informasjon og holdningsskapende arbeid. Det er viktig alt sammen, men det er mulig vi har noe å lære av Storbritannia. I 2005 etablerte deres utenriks- og innenriksdepartement i fellesskap en «Forced Marriage Unit» som gir hjelp til personer som tvinges til ekteskap. Antall henvendelser fra lesbiske og homofile som tvangsgiftes, er mangedoblet på kort tid. Enheten får hundrevis av slike henvendelser hvert år. Det kan ikke være noen tvil om at problemet er reelt også i Norge.
Det er helt riktig, som representanten Dahl sier, en utfordring at LHBT-personer er usynlige for dem som skal rette inn tiltak. Selvsagt omfattes LHBT-personer også av handlingsplanen mot tvangsekteskap, men det er behov for å anerkjenne og se denne gruppen særlig. Regjeringen la nylig fram en helhetlig integreringsmelding som Stortinget skal behandle over nyttår. Der nevnes LHBT-personer spesielt. Det er viktig.
I år er det ti år siden svensk-kurdiske Fadime ble drept av sin far i Uppsala. Slektens såkalte ære var krenket. Fadime hadde kjæreste, hun nektet å gifte seg med fetteren sin. Hun, som var familiens eiendom, var ulydig, og de hadde ikke kontroll over hennes seksualitet. Det er helt umulig å forstå – og vi skal ikke forstå – æresbegreper som får foreldre til å drepe barna sine. Et slikt menneskesyn har ingen plass i vårt samfunn.
Det er beslektede oppfatninger om ære som får foreldre til å tvinge LHBT-personer inn i ekteskap, som driver barn og foreldre fra hverandre, og som fører til den volden vi kan lese om i boken Lenket for livet?. Vi bekjemper ikke slike holdninger gjennom fordømmelse alene. Informasjon og kunnskap er avgjørende. Det samme er rådgivning til foreldre og barn. Rettigheter og plikter må formidles tydelig i skolen og på alle andre arenaer. Lavterskeltilbud til ungdom som trenger akutt hjelp, og midlertidige botilbud er også viktige.
Interpellanten var opptatt av at kampen mot tvangsekteskap føres på bred front og forener det politiske Norge. Arbeiderpartiet er helt enig. De som utsettes for tvangsekteskap eller er i fare for det, skal få den hjelpen de trenger. Jenter og gutter, heterofile og homofile, har samme rett til å bestemme over eget liv. Vi kan ikke akseptere holdninger som undertrykker og krenker. Overgrep kan ikke bortforklares med kulturforskjeller. Oppfatninger om ære og skam må konfronteres. Vold må straffeforfølges. Unge mennesker som utsettes for overgrep, skal vite at vi er på deres side – uten forbehold.
Ib Thomsen (FrP) [19:15:07]: Jeg vil gi representanten Oktay Dahl ros for å løfte LHBT-perspektivet i spørsmålet om tvangsekteskap.
Jeg hadde lyst til å ta ordet i denne saken, for tvangsekteskap er uakseptabelt, uavhengig av kjønn eller legning til den som rammes, og må bekjempes på bred front.
Gjennom regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap fikk Skeiv Verden tilskudd til og med 2011. Men fra 2012 skal LHBT-perspektivet bare være i fokus. Akkurat hva det innebærer, er det ikke godt å vite.
Kampen for de homofiles rettigheter pågår fortsatt. I mange samfunnslag og miljøer er det blitt mye enklere å være homofil de siste ti årene. Godt er det. Men fortsatt er det mange homofile som er redde for fordømmelse, og som vegrer seg for å stå fram med sin legning. Det gjelder dessverre mange homofile med minoritetsbakgrunn. Jeg mener det må være selvsagt at denne problemstillingen inngår som en særskilt del av regjeringens arbeid mot tvangsekteskap, noe statsråden etter min oppfatning også har redegjort godt for.
Tvangsekteskap er en uhyrlighet og skal bekjempes. Jeg mener det må bekjempes uansett kjønn og legning. Innsatsen mot tvangsekteskap har gitt resultater, og Institutt for samfunnsforskning konkluderer i sin andre delrapport med at:
«handlingsplanen har ført til en styrking både av hjelpetiltak og av det forebyggende arbeidet mot tvangsekteskap.»
Men vi er langt fra i mål. Så lenge unge mennesker fremdeles utsettes for tvangsekteskap i Norge eller ved besøk i foreldrenes opprinnelsesland, vil Fremskrittspartiet fortsette å kjempe – kjempe for alles rett til selv å velge sin livsledsager.
Karin Andersen (SV) [19:17:42]: Jeg vil også få takke interpellanten for denne viktige interpellasjonen og for et solid arbeid gjennom flere år. Jeg vil også takke statsråden, som har vist det samme engasjementet og den samme interessen for dette feltet.
Det er på det rene at interpellanten har helt rett i sin tilnærming til dette spørsmålet – både at dette er et ekstra problem for dem som opplever det i innvandrermiljøene, og at det faktisk er et problem i Norge. Tvangsekteskap er ikke et problem i den norske befolkningen, men fremdeles er det langt igjen før aksepten er der. Det er jo dessverre sånn at man til og med kan risikere å bli både truet og utsatt for vold om man er en LHBT-person i Norge – også fra etnisk norske personer. Vi som har åpne Facebook-sider og e-postadresser, kan fortelle om at det er mye som kommer inn der som ikke akkurat fortjener statusen verneverdige synspunkter eller kultur.
Jeg er veldig opptatt av at vi diskuterer dette. For mange gjelder dette faktisk livet.
Saken om Fadime ble nevnt. Jeg var i Stortinget, da den saken kom, og tok den opp med en gang der. Det handler om disse gammeldagse, patriarkalske kulturene og tradisjonene der man eier sine barn. Man eier spesielt sine døtre, og man eier spesielt deres seksualitet. Jeg er helt enig med representanten Haugli, som sier at dette synet på barn, dette synet på ekteskap og dette synet på kontroll ikke har noen plass i Norge, i vår kultur og i våre systemer. Men jeg frykter at det fremdeles er noen her som forsøker seg på ulike typer helbredelse av folk som har homofil legning eller er en LHBT-person. Det er dessverre slik mange steder.
Jeg mener vi ikke skal være redde for å ta dette opp, heller ikke i religiøse miljøer, for menneskerettighetene er sylklare på dette: Ekteskap er uforenlig med tvangsekteskap. Det skal skje av fri vilje. Om det er kjærlighet eller ikke, skal ikke jeg legge meg opp i, men det skal være av fri vilje, det er det som er viktig. Da mener jeg, hvis det skulle komme til en konflikt med noen religiøse dommer, at det er menneskerettighetene vi som politikere må holde oss til, for det har vi forpliktet oss til.
Den sosiale tvangen som er knyttet til en del tradisjoner, tror jeg er mye sterkere enn noen av oss kan forestille oss, sjøl om det kanskje er små varianter av den også i ulike typer familier eller bygdesamfunn. Det oppleves uhyre sterkt for dem som utsettes for dette: Hva skal de andre si, hvordan vil det sosiale miljøet fordømme oss som familie hvis vi tillater dette?
Men kultur og tradisjon er i stadig forandring. Norsk kultur har forandret seg voldsomt på dette området. Jeg var en voksen person før mannlig homofili ble tillatt i Norge. Det er ikke lenger siden. Så det skjer noe, men det skjer ikke av seg sjøl.
Vi får ta vare på det som er verneverdig, og så får vi kvitte oss med det som er dårlig både i vår kultur og i andres kulturer. Dessverre er det slik at noen må ta støyten og kampen. Det er fryktelig stor personlig risiko og veldig vonde brudd for mange som gjør det. Det som blir utrolig viktig å gjøre for myndighetene, er å bygge opp et hjelpeapparat som står klart i det øyeblikket en tør å ta steget ut – for mange gjelder det livet – slik at en faktisk kan få beskyttelse, og at den beskyttelsen er sterk og varer helt til man kanskje må bytte identitet. Det tror jeg også vil gjelde for en del av LHBT-personene, for jeg tror at fordømmelsen der kanskje er – for å si det slik – dobbel, hvis ikke trippel, i mange miljøer, og at risikoen for å pådra seg ikke bare familiens vrede, men manges vrede, er stor.
Lise Christoffersen (A) [19:23:04]: Først vil også jeg, i likhet med de andre talerne, berømme representanten Oktay Dahl for å reise et tema som ikke er av dem som er mest framme i den offentlige debatten, nemlig tvangsekteskap med et LHBT-fokus. Som interpellanten selv sier, er alle former for tvangsekteskap fullstendig uakseptabelt, uansett hvilken seksuell legning eller hvilket kjønn offeret har. Det er et alvorlig overgrep uansett.
Tvangsekteskap i seg selv er imidlertid en form for vold i nære relasjoner som har fått stadig større oppmerksomhet de senere årene, slik statsråden redegjorde for i sitt innlegg. Likevel finnes det ingen sikre opplysninger om hvor mange jenter og gutter i Norge som utsettes for tvangsekteskap hvert år. Vi mangler foreløpig nasjonale registreringsrutiner og statistikk over antall saker som kommer til hjelpeapparatet, men fra det offentlige og frivillige hjelpeapparatet meldes det om et økende antall tvangsekteskapssaker. Det kan tyde på en økende bevissthet om rettigheter og muligheter til å få hjelp, og at flere derfor våger å motsette seg slike overgrep. Men dette er overgrep som begås av dem som skulle vært de aller nærmeste, og som i de fleste av den typen overgrepssaker, er det mest sannsynlig betydelige mørketall.
Men noe vet vi: Tvangsekteskap er, sammen med kjønnslemlestelse, en form for vold og et brudd på menneskerettighetene som i all hovedsak foregår i familier med innvandrerbakgrunn. Så når Oktay Dahl tar opp spørsmålet om tvangsekteskap i et LHBT-perspektiv, snakker vi for det første om en minoritet i minoriteten, og vi snakker i tillegg om tvangsekteskap med en person av et annet kjønn enn det du selv føler naturlig tiltrekning til. Vi snakker dessuten om ungdom, som i utgangspunktet er enda mer sårbare enn voksne når det kommer til overgrep som så til de grader øver vold mot det aller innerste og det aller mest private, som smadrer en identitet som offeret selv kanskje ennå strever ganske mye med å definere for seg selv.
Kanskje vet ikke familien at den ungdommen de tvinger til ekteskap, tilhører LHBT-minoriteten. Kanskje vet de det, eller kanskje har de mistanke om det. Hvis så er tilfellet, er krenkelsen om mulig enda verre. Det betyr at handlingsplanene mot tvangsekteskap der vi tør å ta den kulturelle konflikten, er viktige. Men det betyr også at vi må jobbe vel så mye på det holdningsskapende planet når det gjelder holdninger til LHBT-personer generelt, og i innvandrermiljøene spesielt.
Det betyr at vi må være oppmerksomme på den spesielle situasjonen for LHBT-personer som søker asyl og plasseres på mottak. Justis- og beredskapsdepartementet må ta denne problemstillingen med i det pågående arbeidet med å følge opp det såkalte Berge-utvalget, NOU 2011: 10 I velferdsstatens venterom, som handler om mottakstilbudet for asylsøkere. Det betyr at vi må ha fokus på LHBT-personers spesielle situasjon i behandlingen av asylsøknader. Vi har sett noen eksempler på at avslag har vært begrunnet med at folk bare kan leve i skjul med sin legning.
Men tilbake til LHBT-personer og tvangsekteskap: Som nevnt er dette en kombinasjon vi stort sett finner i noen innvandrermiljøer. En god integreringspolitikk vil dermed også være av betydning for å bekjempe både tvangsekteskap og negative holdninger til LHBT-personer. Stortinget har nettopp fått Meld. St. 6 for 2012–2013 om en helhetlig integreringspolitikk til behandling. Her adresseres den problemstillingen som interpellanten reiser. Jenters og gutters mulighet til å ta selvstendige valg for sitt liv og sin framtid når det gjelder utdanning, yrkesvalg og valg av ektefelle, diskuteres. At foreldre og omsorgspersoner støtter opp om unges selvstendige livsvalg, er helt sentralt – det vet vi alle. De betydelige utfordringene LHBT-personer med innvandrerbakgrunn kan møte i det norske samfunnet, blir tatt opp. Det skal legges fram, som statsråden sa, en ny handlingsplan for 2013–2016 om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet. Mer kunnskap og flere målrettede tiltak trengs, særlig når det gjelder den gruppen vi diskuterer her.
Jeg vil derfor rette en oppfordring tilbake til interpellanten om å engasjere seg i arbeidet med den integreringsmeldingen som vi starter med rett over nyttår, ved f. eks. å be Skeiv Verden komme på høring 15. januar, så vi også kan stille spørsmål om det de forteller til de andre innvandrerorganisasjonene som forhåpentligvis kommer på høring. Så kan vi løfte LHBT-ungdommens utfordringer enda tydeligere fram i den framtidige integreringspolitikken. Ta gjerne kontakt med meg som saksordfører for den meldingen, og bidra også i debatten her i Stortinget 21. mars neste år.
Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.
André Oktay Dahl (H) [19:28:09]: Det ser ut som fungerende leder for Skeiv Verden nikker, så da blir det nok noe av i januar.
Jeg har lyst til å takke for en bra debatt. Karin Andersen var inne på at den generelle utviklingen i Norge har vært positiv. Det kan jeg skrive under på selv. Mens jeg tidligere aldri ble spurt om hva slags privatliv jeg hadde, spør alle nå: Skal du ikke ha barn? Det sier jo sitt om at vi generelt sett har kommet ganske mye lenger enn f.eks. i 1993. Så slik sett har det generelt vært en god utvikling.
Det er grunn til å huske på at Norge er et unntak i verden, ikke bare når det gjelder rikdom, men også når det gjelder menneskerettigheter – at de gjelder alle, inkludert dem som er glad i noen, men som tilhører en seksuell minoritet. Det er viktig å huske på at det grunnlaget som er etablert der, er det vi skal møte nye landsmenn og andre med. Det er viktig at vi beholder det grunnlaget. Det er ikke nødvendigvis en selvfølge.
Jeg synes det er viktig med det perspektivet som Andersen også er inne på, at vi ikke må gjøre dette til en oss-og-dem-debatt, for dette er patriarkalske strukturer som vi har sett avarter av, uavhengig av hvilken religion det er snakk om, eller i andre sammenhenger.
Det er for så vidt interessant å se på lovverket i Iran, som har frivillig seksuell omgang. Da straffes den passive part med dødsstraff, mens den aktive part straffes med 100 piskeslag. Det vil si at hvis man liksom er litt kvinne, skal man ha dødsstraff, men hvis man nesten er litt mann, holder det med noen piskeslag. Det synliggjør hvor likt mye er når det gjelder å jobbe for likestilling mellom kjønnene – det er veldig mange paralleller her.
Jeg synes det er viktig å huske på at vi, som sagt, er et unntak. Det er finanskrise. Vi ser at det er naboland som har ganske kraftige utfordringer knyttet til høyreekstreme holdninger som kommer. Hvis vi ser at naboland rundt oss begynner å få oppblomstring av den typen kulturer, vil vi kunne bli påvirket. Vi er heller ikke så godt vaksinert i storsamfunnet til å kunne støtte de personene som jeg først og fremst snakker om i dag.
Vi ser utviklingen i deler av FN-systemet, hvor det er nye allianser på gang som jeg ikke vil si er spesielt heldige. Her er det viktig at Norge har en rolle, for dette handler om å bygge kulturer, bygge verdier. Da er alle norske politikere nødt til å stå sammen. Det kan jo også være en liten påminning frem mot 2013 at når vi skal krangle om det ene og det andre frem mot valget, er det noe vi er nødt til å stå sammen om. Det er noen grunnleggende verdier i det norske samfunn som vi ønsker å bevare, sånn at vi ikke bruker opp ammunisjonen og skytset på hverandre, når vi trenger å stå sammen om noe som er langt viktigere enn deler av det vi holder på med da.
Da var vel tiden ute. Jeg har lyst til å vise et bilde. Det er av en person som ikke turte …
Presidenten: Det er helt riktig at tiden er ute.
André Oktay Dahl (H) [19:31:19]: … å åpne og å fortelle sin historie.
Statsråd Inga Marte Thorkildsen [19:31:27]: La meg starte med å takke for en veldig flott debatt, med mange kloke innlegg.
Jeg er helt enig med representanten Oktay Dahl i at vi bør ha med oss en slik grunntone inn i valgkampen på et så viktig område som dette er, og sørge for at vi fortsetter å bevege oss i riktig retning når det gjelder både debattform, ord som vi bruker, og også i vedtak. Jeg mener det kan bli utfordrende, det har jeg lyst til å si.
Når vi ser på utviklinga på dette området, graden av aksept i vårt samfunn og inkludering, henger det også sammen med likestillingspolitikken generelt. La meg også tørre å nevne feminisme i den sammenheng, hvor man har tatt tak i kjønnsrollene og sett på hvordan kjønnsroller enten kan være begrensende, eller at man kan utvikle dem og få større grad av frihet. Feminismens prosjekt har vært valgfriheten og frigjøring fra konvensjonelle, stereotype måter å tenke kjønn på. Det har gjort at valgmulighetene har blitt større, og at det også har vært lettere å ha såkalte ukonvensjonelle kjønnsuttrykk. Det er mange spesielle begreper på akkurat dette politiske området som man må lære seg, men dette er også ganske vesentlige ting, for det er mye som henger sammen her.
Det er ikke lenge siden jeg satt med en mann på alder med meg sjøl som var fra Sørlandet, som kom fra et kristent miljø, og som fortalte hvordan han sjøl ble utstøtt fra sin familie da det ble klart for dem at han var homofil. De har ikke kontakt i dag. Dette gjelder også veldig mange i det norske samfunnet. Det er mange som ikke kan være åpne, som ikke kan være ærlige. Det er mange ungdommer som ikke i det hele tatt tør å utforske sin seksualitet, eller hvem de nå måtte være, hva slags identitet de har, hvem de skal være forelsket i, i redsel for å bli slått ned eller utsatt for trakassering og utstøting i sine miljøer. Det gjelder i Norge den dag i dag. Så dette er en pågående kamp som vi er nødt til å jobbe med på bred front, som det er blitt sagt.
Jeg er helt enig med Karin Andersen i at det avgjørende her er at vi jobber for å ta vare på det som er verneverdig ved vår kultur, og at vi kvitter oss med det som må forandres. Jeg vil si at når man snakker om det unike i norsk kultur, er det heldigvis i forandring. Det som man før så på som unikt og verneverdig, ser vi på i dag med skamrødme. Jeg er glad for at vi forandrer oss.
Man kan ikke forvente at folk skal forandre seg over natta etter at man har reist fra et annet land med mye sterkere patriarkalske strømninger enn vi har i Norge, men vi må jobbe systematisk for det, med informasjon, med kunnskap, bruke samfunnskunnskapsopplæringa og introduksjonsprogrammet, bevisstgjøre alle som jobber på dette området, sånn at de ikke blir blinde for det de har foran seg.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 11 avsluttet.