Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:01:38]: (ordfører for saken): Nordmenn trener mer enn før – ja, mer enn noen gang. Det trenes oftere, hardere og mer. Nordmenns fysiske aktivitet i form av trening og mosjonsaktiviteter ligger faktisk svært langt over gjennomsnittet i Europa. Samtidig er den generelle daglige fysiske hverdagsaktiviteten vesentlig redusert. Stillesittende jobber, økt bilbruk og medie- og kommunikasjonsbruk har gitt oss helt andre forutsetninger for fysisk aktivitet enn generasjonene før oss.

Disse endringene er så markante at selv om treningsaktiviteten er på et historisk høyt nivå, har den totale fysiske aktiviteten likevel blitt redusert. En 15-åring bruker mer tid på stillesittende aktiviteter enn en 70-åring, ifølge meldingen. Det gir jo viktige assosiasjoner for saksordføreren, som har en sønn som fylte 15 år i forrige uke, og en 70-åring til far, som for to uker siden deltok i veteranverdensmesterskapet på skøyter.

Jeg har lyst til å si at det er grunn til å glede seg over den brede politiske enigheten som innstillingen viser om hovedlinjene i idrettspolitikken og målene på dette området. Det er uenighet på enkeltpunkter, som kommer fram i en del av forslagene i innstillingen, men i det store og hele vises det en gledelig enighet om de lange linjene i idrettspolitikken.

Begrunnelsene for den statlige idrettspolitikken har variert opp gjennom historien. Opprinnelig var hensynet til landets forsvarsevne en framtredende begrunnelse. Senere kom den helsemessige betydningen sterkere inn. Siden 1970-tallet er idrett definert som en naturlig del av kulturpolitikken, og i det ligger det en dreining fra vekt på idrettens instrumentelle side, som forsvarsevne og helsegevinst, til idrettens sosiale og meningsbærende funksjon.

På bakgrunn av en mer fysisk inaktiv befolkning og sterk vekst i livsstilssykdommer vil vi i framtiden se en dreining mot at idretten igjen blir viktigere for folkehelsen, men samtidig at idrettens sosiale og meningsbærende funksjon vektlegges for fullt.

Behandlingen av meldingen viser bred enighet om å styrke innsatsen for idretten. Det er bred enighet om å endre tippenøkkelen, og det er ingen tvil om at den endringen som nå vil skje, vil gi en formidabel vekst for norsk idrett.

I meldingen forstås idrett som trening og konkurransevirksomhet i den organiserte idretten. Komiteen legger samtidig til grunn at idrett er mer enn det som foregår i den organiserte idretten. Mye konkurranseforberedende trening foregår i form av egenorganisert aktivitet, enten i skog og mark, på kommersielle treningssentre eller på idrettsanlegg. Konkurranser kan også variere i grad av lek, organisering og formalitet.

Det er et gode for norsk idrett at man har Norges idrettsforbund som en samlende aktør og representant for en bred idrettsbevegelse. Det bør likevel ikke være sånn at det settes likhetstegn mellom idrett og Norges idrettsforbund. I takt med en utvikling der egenorganisert fysisk aktivitet har blitt stadig viktigere, er det viktig at myndighetene kan skape brede allianser med alle aktører som bidrar og har interesse av å bidra til fysisk aktivitet, enten det gjelder treningssentre, forsikringsbransjen, organisasjoner innen folkehelse, øvrige frivillige aktører og andre.

Regjeringen foreslår i meldingen at tilskuddet til ordinære nærmiljøanlegg slås sammen med tilskuddet til ordinære idrettsanlegg i kommunene. Her er opposisjonen uenig, og mener at ordningen er viktig og bør opprettholdes. Her har vi fått veldig klare tilbakemeldinger fra veldig mange høringsinstanser.

Komiteen viser videre til at idretten er landets største frivillige bevegelse. Norges idrettsforbund er samlet landets største frivillige barne- og ungdomsorganisasjon, og idretten bæres i stor grad av nettopp frivillig innsats.

Komiteen understreker videre at det fra statens side ikke kan forventes eller kreves at idretten og lokale idrettslag skal ta på seg et ansvar utover sine primæroppgaver, men at idrettspolitikken må støtte opp om og stimulere til vekst og utvikling innenfor idretten på idrettens egne premisser.

Det har det siste året kommet mange dårlige nyheter som utfordrer idrettens troverdighet, først og fremst på den internasjonale arena, men også her hjemme. Derfor vil jeg avslutte innlegget med å understreke at idrett bygger på ideen om likeverdighet, fair play og ærlighet. Derfor er det viktig når komiteen slår fast at kampen mot doping i idretten må styrkes. Komiteen understreker også at det er positivt at norske myndigheter sammen med idretten vil ha et økt fokus på kampfiksing framover, ikke bare som en bidragsyter i dette arbeidet på europeisk plan, men også i et nasjonalt perspektiv.

Jeg tar opp de forslag som Kristelig Folkeparti står bak i innstillingen, så regner jeg med at opposisjonen for øvrig vil ta opp sine forslag.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har tatt opp de forslagene han refererte til.

Kåre Simensen (A) [10:07:16]: En liten quiz som en start på mitt innlegg: Hva skjuler seg bak de tre tallene 8–5–6, og hva har de med dagens idrettsmelding å gjøre? Noen kobler dem helt sikkert – og til de andre vil jeg si at bak tallene skjuler det seg en svært viktig del av norsk idrett. Fra denne talerstol vil jeg hilse til – og gratulere – alle som var med og bidro til at årets ski-VM ga oss åtte gull, fem sølv og seks bronse. Så må vi ikke glemme tilsvarende gode prestasjoner i både skiskytter- og alpin-VM. Sånn kan vi holde på å liste opp gode idrettsprestasjoner av norske utøvere i utrolig mange ulike idretter.

Det er god grunn til å være stolt av våre toppidrettsutøvere for den innsatsen de legger ned for å oppnå best mulig resultater i sin idrett. De er til inspirasjon for oss alle – det skaper stolthet og samhørighet når vi hører nasjonalsangen spilles til ære for den som står øverst på pallen. Men det bidrar også med noe annet som ikke minst er like viktig: Gjennom toppidretten rekrutterer vi nye mennesker inn i idretten.

Curling, fekting og ikke minst freestyle er eksempler på at gode utøvere har bidratt til å få mange unge opp av godstolen og vekk fra dataspillene. Selv hadde jeg i 1960-årene ambisjoner om å bli en ny Wirkola. Det eneste jeg oppnådde var å hoppe etter han – og mange vil kanskje mene at det var en prestasjon i seg selv.

I idrettsmeldingen som vi i dag behandler, har både topp- og breddeidretten sin selvsagte og viktige plass. Regjeringen vil legge til rette for at begge disse skal få så gode rammevilkår som mulig innenfor dagens måte å finansiere idretten på. Vedtaket om å endre tippenøkkelen slik at 64 pst. av overskuddet til Norsk Tipping brukes til idretten er et slikt tiltak.

Vedtaket betyr et løft på over en halv milliard kroner til norsk idrett, hvis dagens prognose fra Norsk Tipping holdes ved lag. Så har regjeringen vedtatt både momskompensasjonsordningen, grasrotordningen og lokale aktivitetsmidler, som betyr at tresifrede millionbeløp kanaliseres til Frivillighets-Norge – hvor idretten har sin sentrale plass.

Vi er ganske så sikre på at de pengene ikke vil bli satt på bok – det meste vil brukes til å vedlikeholde og ikke minst skape nye arenaer for igjen å skape ny aktivitet ute i det ganske land. Etterslepet på anleggssiden er stort, vi har svært mye å ta igjen – det må vi bare erkjenne – og det vil ta år før vi er der vi bør være. Jeg tror ikke jeg tar feil om at det nok vil bli diskusjoner om tilførsel av mer midler til idretten i årene som kommer etter dette.

Og bare for helt i forbifarten å ha nevnt det: Når et eventuelt OL i Oslo vil koste 35 mrd. kr, og når det forventes at idretten og staten skal bidra betydelig, antyder jeg forsiktig at vi nok vil få noen interessante debatter om hva idretten skal bruke pengene på. Men den tid, den sorg.

Jeg må nok innrømme at de store skimesterskapene som har vært sendt på tv, har bidratt til at min dagsdose av minimum 30 minutters aktivitet har blitt minimal. Jeg har nok blitt det vi så pent definerer som «inaktiv». Temaet «inaktiv» har fått stor plass i meldingen – og da sett i et folkehelseperspektiv, slik saksordføreren var inne på. Jeg skal derfor ikke si så mye mer om det, annet enn at inaktivitet fører til en samfunnsoppgave, en jobb, som vi alle må ta på alvor. Der har vi alle et betydelig ansvar, og det slipper vi ikke unna.

Når vi leser at 6-åringer sitter seks og en halv time stille per dag, forteller det at vi har utfordringer innenfor disse problemområdene. Mange må trå til for å gjøre noe med dette. Det er ingen tvil om at vi er avhengig av idretten, og her har idretten så langt virkelig stilt opp.

Fra min egen hjemby, Alta, er det et spennende prosjekt på gang. Alta IF har opprettet en idretts-SFO. Og under et besøk i Groruddalen fikk vi ta del i mange spennende prosjekter hvor idretten ikke bare bidro til at ungene var i aktivitet, men hvor idrettsarenaen var en viktig arena for å bekrefte overfor deltakere og foresatte at vi alle spiller på samme lag, uavhengig av etnisitet og hudfarge.

Det er mye man kunne fokusert på gjennom en slik debatt, f.eks. betydningen av store idrettsarrangementer og for de steder og regioner der de arrangeres. Ett eksempel kan være Finnmarksløpet, som har utviklet seg fra 20 deltakere til 130 internasjonale deltakere, og som bokstavelig talt har blitt et finnmarksarrangement der både næring, idrett og kultur møtes – som igjen skaper gode spin-off-effekter for lokalsamfunnet og det regionale nivået.

Jeg vil avslutte med å rette en stor takk til alle de tusener av frivillige som i sin hverdag bidrar til at norsk idrett er det mangfold som vi alle er så glad i.

Øyvind Korsberg (FrP) [10:12:43]: Forrige taler startet med å hylle våre idrettshelter. Det gjør så gjerne også jeg, men først og fremst vil jeg hylle alle de frivillige som bruker tusenvis av ubetalte timer til å legge til rette for nye og kommende idrettshelter. Den jobben som gjøres rundt omkring i hele landet på de forskjellige arenaene, tror jeg er helt uvurderlig. Det er der de kommende skistjernene og idrettsstjernene skapes. En stor takk til dem – og samtidig en takk til saksordføreren for å ha gjort en god jobb med å få fram denne innstillingen.

Det som i hovedsak har gått igjen under behandlingen av denne idrettsmeldingen, er de økonomiske utfordringene idretten står overfor, spesielt på anleggssiden når det gjelder midler til nyinvesteringer, og også når det gjelder rehabilitering.

Det er et faktum at under denne regjeringen har etterslepet på tippemidlene økt betydelig, og det ser ikke ut til at en er i ferd med å gjøre noen spesielle grep for å få det ned. Vi hadde en stor forventning til at da Arbeiderpartiet og andre partier på sine landsmøter vedtok å endre tippenøkkelen, skulle bli en realitet, og at det skulle innfases hurtig. Det har dessverre ikke skjedd. Det går veldig langsomt framover, og skulle man holdt det tempoet innenfor idretten, hadde det garantert blitt sisteplass i hver eneste øvelse.

Fremskrittspartiet har en rekke ganger fremmet forslag om å endre tippenøkkelen til 64 pst. Hver eneste gang har vi blitt nedstemt, og det er ikke Fremskrittspartiet som er taperen her: Det er norsk ungdom, det er norsk idrettsbevegelse, som er den store taperen. Det synes vi er trist. Det å sørge for god økonomi er et av de viktigste grepene vi kan gjøre.

Fremskrittspartiet har fremmet forslag om at utenlandske spillselskaper skal få lov til å etablere seg i Norge gjennom en lisensordning, og at en del av omsetningen skal tilfalle norsk idrett, på samme måte som man har det når det gjelder fordeling av tippenøkkelen. Det ville bety at om lag 7 mrd. kr ville bli tilbakeført til Norge. Det ville bli et formidabelt løft for norsk idrett. Det er det altså ikke politisk vilje til i denne salen. Ingen andre partier støtter det, og igjen er det idretten som er den store taperen i så måte. Det synes vi er trist. Vi registrerer at det er slik, men vi kommer ikke til å gi opp av den grunn. Vi forventer, håper og tror at også de andre politiske partiene i denne salen en eller annen gang vil se lyset i så måte.

Det andre temaet som har gått igjen, er dette med fysisk aktivitet – og da spesielt for barn. I går framkom det på nyhetene at ett av fem barn har vektproblemer, og at ett av tre barn dropper ut av videregående skole. Det er alvorlige signaler, og da må man gjøre noe med det frafallet av barn man ser innenfor idretten. Det er veldig mange som er aktive i de tidlige barneårene, og så ramler man rimelig fort av etter hvert.

Fremskrittspartiet har sikkert ikke noen totalløsning på dette, men ett av de forslagene vi har fremmet i denne salen, gjelder én times fysisk aktivitet hver dag i grunnskolen. Det stemte de andre partiene i Stortinget ned i fjor høst. Internasjonale undersøkelser som er gjort, viser at det er å anbefale på det sterkeste. Det er også anbefalt fra Marit Breivik-utvalgets side, fra Legemiddeforeningen og fra Helsedirektoratet m.fl. Det er gjort noen forsøksordninger. De har slått svært positivt ut. Ikke på noen av de stedene der man har satt i gang forsøksordninger, har man gått tilbake på det – med andre ord: Man har sett en effekt, både med hensyn til trivsel på skolen og ved at man har fått redusert mobbing, slik Ungdommens storting, som ble avsluttet her på tirsdag, var svært opptatt av. Så det er i realiteten bare gode argumenter for å gjøre noe slikt, men dessverre: Det har det politiske flertallet her i denne salen stemt ned tidligere.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene i innstillingen Fremskrittspartiet står alene om, og de vi er sammen med Høyre om.

Presidenten: Representanten Øyvind Korsberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:18:22]: Alle mammaer og pappaer, alle besteforeldre og alle frivillige som er med og utgjør idrettens grasrotbevegelse, er selve drivkraften i norsk idrett og norsk frivillighet. Det er også den vesentlige kraften som er med på å organisere de lokale, gode fellesskapene rundt omkring i Kommune-Norge.

Høyre vil ta vare på den demokratiske kraften idretten og frivilligheten bærer i seg. Da må vi bevare idrettens integritet og uavhengighet, da trenger vi flere nøytrale virkemidler som styrker idrett og frivillighet, og da må vi bevare det maktspredningsprinsippet som sørger for at idretten bygges nedenfra og opp.

For Høyre er fellesskapene mellom mennesker som er frie og villig til å gjøre en innsats for hverandre, det viktigste. De er kjernen i frivilligheten. Vi vil ha et sterkt sivilsamfunn som balanserer statens makt. Idretten må beholde friheten til å eksistere på sine betingelser og ikke bli redusert til et instrument som kalles statlig idrettspolitikk.

Vi som politikere skal gi gode rammebetingelser, og så må idretten selv få rom til å finne de gode løsningene. Nå er det også idrettens tur, lovte kulturministeren i 2011. I fjor lovte regjeringen økning av overskuddet av tippemidlene til 64 pst. til idretten over tre år.

Høyre tar løftene til idretten på alvor. Vi gjør det vi sier til idretten. Derfor økte vi tippenøkkelandelen med 6,2 pst. allerede i år. Dessverre sa regjeringen nei til det. Vi hører stadig at idretten bemerker skuffelsen – senest på høring her i huset – over at regjeringen ikke har fulgt opp sine løfter.

Bedre rammebetingelser for frivillig sektor skulle være et grunnprinsipp da de rød-grønne la frem frivillighetsmeldingen i 2007. For seks år siden lovte regjeringen å forenkle rapporteringskravene og vurdere prosjektstøtte i statlig idrettspolitikk. De vurderte å styrke Frifondordningen og tilpasse tilskudd til ny organisasjonsstruktur. Etter snart seks år er regjeringen bare så vidt i gang med kartleggingen.

Frivilligheten har flere ganger lurt på hvor det ble av de rød-grønnes gjennomføringskraft, når man ser på alt de har lovet frivilligheten. På Høyres egen idrettshøring fremhevet frivilligheten og idretten hvor viktig det er å gi rom for tillit, og hvor kvelende det er når krav til administrasjon og skjemavelde får ta fullstendig overhånd. Vi hadde håpet at det kom endringer for frivilligheten og idretten i denne meldingen, men dessverre manglet det.

Høyre vil ta i bruk mulighetene for samarbeid mellom private, frivillige og ideelle krefter. Vi verdsetter engasjement og innsatsvilje, uansett hvem som vil bidra. Vi må kombinere idrettens gode verdifellesskap med verdiskaping i privat og frivillig sektor. Vi må få frem potensialet i å oppmuntre alle gode krefter til å slippe til.

Høyre og de borgerlige tok i statsbudsjettet for 2013 felles konkrete grep for idretten:

• Vi vil la idretten beholde mer av gavene de får ved å øke skattefradraget.

• Vi tar konkrete grep som reduserer administrasjon og skjemavelde.

• Vi vil ta et krafttak for idrettsanleggene ved å øke momskompensasjonen med 100 mill. kr.

Idretten selv ønsker seg en overordnet anleggsplan – en nasjonal transportplan for idrettsanlegg. Høyre synes det er smart at idretten og regjeringen sammen finner løsninger for å koordinere nasjonale og regionale planer for bygging av anlegg, for vi trenger bedre koordinering. I dag fordeles anleggsmidler i 19 ulike fylkeskommuner uten en helhetlig koordinering.

Norge kan ikke lenger arrangere internasjonale håndballmesterskap, fordi vi mangler et nasjonalt håndballanlegg som er godkjent for internasjonale mesterskap. Men store mesterskap gir viktig inspirasjon som styrker bredden i idretten, for topp- og breddeidrett lever i et gjensidig samspill. Derfor mener Høyre at Norge jevnlig bør være vertskapsnasjon for større internasjonale mesterskap.

Høyre ønsker å støtte idretten i å beholde de øremerkede tilskuddene til nærmiljøanlegg som regjeringen vil fjerne. Sport og friluftsliv gir trening og rekreasjon. Turtradisjoner er viktige i norsk kulturarv og gir flotte naturopplevelser. Da trenger vi lavterskeltilbud for inaktive voksne. Det bør også bli lettere for det lokale idrettslaget å få drive idrettsanlegg. Regjeringen sier dessverre nei.

Før reglene ble strengere kunne Bærum kommune finansiere byggingen av Gjønneshallen og la idretten drifte haller med overskudd. Slike løsninger som finnes der, vil Høyre ha flere av. Vi ser at idretten i Norge har behov for flere ulike løsninger for organisering og drift. Med enklere og mer fleksible regler kan vi få lavere kostnader for kommunene, nye inntektsmuligheter for idretten og frivilligheten og bedre utnyttelse av hallkapasiteten.

Idrettsforbundet har jobbet for gode samarbeidsmodeller for idrett og folkehelse. Aktiv på Dagtid tilbyr tilrettelagt fysisk aktivitet for alle voksne som mottar trygd eller sosiale stønader. Deltakerne forteller at trening og samvær med positive medmennesker gir sosialt samhold som bygger opp og gir bedre fysisk og psykisk helse. Dette er eksempler på å gi folk i en vanskelig situasjon god kvalitet i hverdagen.

Vi trenger også nært samarbeid og god dialog mellom idrett og skole. Vi må gi et sømløst tilbud til de barna som har størst behov for det. Mer positivt fokus på fysisk aktivitet i skolen har veldig mange gode effekter. Da må også idrettsanleggene og skolen samarbeide om å fange opp dem som ofte faller utenfor. Da må vi få idrettens gode ordninger for utlån av utstyr og bruktsalg flere steder, slik at barna kan være med uavhengig av hva mamma og pappa tjener. Høyre mener idretten må få frihet til å lage gode og inkluderende tilbud på egne premisser. De frivillige i idretten gir mangfoldsarbeidet en merverdi som staten aldri kan oppnå.

Idrettsmeldingen har dessverre få konkrete tiltak for å stoppe ungdomsfrafallet. Jo lenger barn og unge fortsetter i idretten, jo flere fortsetter i studentidrett, bedriftsidrett og som aktive foreldre og besteforeldre. Det er viktig for folkehelsen. Det er kanskje noe av det viktigste for en god helse og for en god livskvalitet. Idretten tilbyr mange ulike sosiale og kulturelle fellesskap som utvikler seg og inkluderer oss alle når vi deltar. Det er vår viktigste rolle å legge til rette for at idretten fortsatt skal ha muligheten og forutsigbarheten for å få til nettopp dette.

Vi trenger alle foreldre som stiller opp. Det har jo den siste tiden vært en debatt om foreldre i trenerrollen. Vi må huske at foreldredugnaden på trenerområdet er helt avgjørende for idrettens eksistens. Samtidig trenger vi økt trenerkompetanse når barna blir flinkere. Frivillige trenere må få kompetanseheving og oppfølging, slik at de blir trygge på oppgaven og kan yte en best mulig innsats som trener. Her har idretten selv utviklet Trenerløypa – et program som gir både idrettsfaglig, pedagogisk og organisatorisk kompetanseheving.

Vi må sørge for å legge best mulig til rette for at idretten selv får den friheten og muligheten til å legge til rette for nettopp det fellesskapet som preger gode lokalsamfunn. Da må vi gi idretten tillit og mulighet til å påvirke og til å finne de beste lokale tiltakene og initiativene. Så er det vår rolle som politikere å legge til rette for at idretten selv skal få muligheten til å utvikle seg videre – til det beste for alle.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:28:32]: Idrett omfatter så godt som alle. Vi har barneidrett, ungdomsidrett, lagidrett, individuell idrett – muligheten for løpeturen eller skituren på tilrettelagte løyper, eller på gjengrodde stier for den saks skyld – toppidrett, sofaidrett, ja, de som entusiastisk følger toppidrettsutøverne på skjermen og det mer allmenne: fysisk aktivitet. Betegnelsen «fysisk aktivitet» er et vidt begrep. I dette inngår f.eks. arbeid, mosjon, friluftsliv, lek, trening og trim – og selvfølgelig de ulike idrettsformene jeg allerede har snakket om, ja, kanskje bortsett fra sofaidretten, da.

Før jeg går videre vil jeg også støtte opp om hyllesten til frivilligheten, ildsjeler, friluftsorganisasjoner og Idrettsforbundet.

For SV er det viktig å framheve breddeidretten og det forebyggende helsearbeidet som idretten eller den fysiske aktiviteten kan gi, bl.a. gjennom et godt tilrettelagt friluftsliv og tiltak som kan nå de inaktive. Derfor vier jeg innlegget til nettopp dette. Meldinga svarer godt på dette, og hovedintensjonen er at alle skal ha mulighet til å delta i idrett og fysisk aktivitet.

Vi er usannsynlig heldige i Norge. Vi har en fantastisk natur, og de fleste av oss har unike muligheter til å være aktive i flotte omgivelser i nærmiljøet. I tillegg har vi mulighet og politisk vilje til å bruke mye penger på tilrettelegging for organisert og egenorganisert idrett. Baksida av medaljen er at hverdagsaktiviteten har gått ned, og at stadig flere blir inaktive. Det handler bl.a. om at vi har mer stillesittende arbeid og lett tilgang til bil. Innkjøp og forflytning på selv små distanser gjøres ofte med bil. Og hvor mange kjører ikke bil den ene kilometeren for å trene på treningssenteret?

Ifølge SINTEF kunne 95 000 nordmenn defineres som fullstendig inaktive i 2010. Når vi vet at inaktivitet er en stor helseutfordring, er det viktig å ta dette på alvor. Da er det viktig og riktig at regjeringa framhever at arbeidet for økt aktivitet i befolkninga er en viktig del av det overordnede folkehelsearbeidet.

Forskning viser at tidlig etablert atferd er viktig for seinere valg. Har du en oppvekst preget av mye aktivitet, er sannsynligheten mindre for at du blir en inaktiv voksen. Her kan vi bidra til å tilrettelegge en god kultur for aktivitet og bevegelse.

Mitt barnebarn er i dag ett år gammel. Jeg misunner henne den energien og aktivitetsiveren hun har. Jeg håper hun møter en barnehage som bidrar til opprettholdelse av og økt lyst til aktivitet, og at hun får mulighet til å gå til skolen, og at hun møter en skolehverdag hvor fysisk aktivitet er en naturlig del med et godt samarbeid mellom SFO og idretten, og at godt tilrettelagte nærområder for egenorganisert aktivitet, turer i grøntområder med f.eks. bestemor eller organisert aktivitet vekker hennes nysgjerrighet og interesse. Skal hun oppleve dette, må vi fortsette den offensive interessen vi har for idrett og friluftsliv i dag. Det krever bl.a. støtte til idretten, til friluftslivet og en satsing for å bidra til å ta vare på friluftsområder i nærheten av der folk bor. Da legger vi et godt grunnlag for å hindre at dagens aktive barn blir morgendagens inaktive voksne.

Aktivitet er god forebygging både når det gjelder fysisk og psykisk helse. Men fysisk aktivitet er også godt reparerende arbeid. Jeg har en psykisk syk samboer. En del av behandlingsopplegget for ham er bevegelse, både gjennom øvelser for å styrke balanse og kroppsbeherskelse, men også gjennom, enkelt og greit, å gå turer. Når han blir friskere enn det han er i dag, kan kanskje Aktiv på dagtid være et godt tilbud – et tilrettelagt tilbud om fysisk aktivitet på dagtid for dem som mottar en eller annen form for trygd eller sosial stønad. Dette er som regel samarbeidsløsninger mellom det offentlige og idretten, og det kan rapporteres om godt utbytte for deltakerne, og at de kommer i bedre form og blir fornøyd med seg selv. Dette er på mange måter et både reparerende og forebyggende konsept, som kan bidra til at man kommer ut av gruppa inaktiv.

Det er mye å glede seg over i idrettsmeldinga. Jeg vil framholde min begeistring for satsing på inaktive. Det er mest sannsynlig at lavterskeltilbud i naturen og nærmiljøet appellerer mest til denne gruppa. Friluftslivet blir enda viktigere i åra som kommer, og denne delen av idrettspolitikken bør få økt oppmerksomhet og økte rammer framover, slik som det framkommer i meldinga. Jeg er glad for at det tas sikte på variert og målrettet virkemiddelbruk for å nå flere inaktive, og at satsinga på friluftsliv styrkes, og at Kulturdepartementet vil prioritere anlegg for egenorganisert aktivitet.

En kan si at fysisk aktivitet er et personlig anliggende, men vi lever heldigvis i et samfunn hvor det er bred enighet om at vi skal legge til rette for at alle skal kunne delta – det være seg konkurransemennesket, ettåringen som står i startgropa eller samboeren som trenger hjelp for å komme seg tilbake til å være en aktiv bruker av friluftslivet.

Olov Grøtting (Sp) [10:33:55]: Idretten er folkeeie i Norge. Nesten alle har et forhold til den organiserte idretten. Vi trener mer enn noen gang, og vi opplever at store deler av befolkningen er medeiere når vi har store arrangement.

Den norske idrettsmodellen handler om deltakelse, frivillighet og inkludering. Den modellen vil vi i Senterpartiet hegne om og styrke. Det er idrettsmeldingen med på å gjøre. Vi er stolte av å være med på å legge fram en idrettsmelding som vi opplever at Idretts-Norge er godt fornøyd med, selv om vi nettopp hørte fra denne talerstolen at Høyre ikke er fornøyd.

Vi mener at det først og fremst er de lokale idrettslagene som styrkes i den kommende idrettssatsingen. Det skal bygges flere idrettsanlegg over hele landet, lokale aktivitetsmidler skal økes. God geografisk fordeling skal vi også fortsatt sikre gjennom kriteriene for fordeling av spillemidler. Stor befolkningstetthet, men også lange reiseavstander er begge vektlagt i denne sammenheng.

Det er et stort behov for å bygge flere idrettsanlegg her i landet, slik at flere får anledning til å drive idrett og lagene får bedre kapasitet til sine aktiviteter. Men det er et stort gap mellom behovet for idrettsanlegg og tilgjengelige spillemidler. Derfor er det behov for å styrke idrettsområdet gjennom å endre tippenøkkelen, og det har regjeringen tatt tak i. Vi i Senterpartiet er utålmodige i så måte, og vil jobbe for at idrettens andel av tippemidlene økes kraftig de to kommende årene, slik at en kommer opp i 64 pst. i 2015, som vi har lovt.

Denne økningen må utløse klare krav. Vi ønsker mer åpenhet om hvordan de offentlige pengene blir brukt gjennom rapportering om anleggsutbygging, toppidrettssatsing og aktiviteter for barn og unge – og ikke minst fordelingen mellom disse områdene. Vi vil fokusere på forenkling og avbyråkratisering. Minst mulig skal gå til administrasjon både sentralt og lokalt.

Det norske samfunnet står overfor mange utfordringer til tross for vår oljerikdom. En av de største er, som mange har nevnt her, at folk rører seg altfor lite – dette til tross for at mange trener ofte og mye. Hverdagsaktiviteten hos folk har gått betydelig ned, og en stor andel av befolkningen er inaktive. Det er en trussel for folkehelsen. Idrett og fysisk aktivitet er viktige bidrag til den samme folkehelsen. Både kulturpolitiske og helsepolitiske virkemidler må brukes for å få flest mulig i aktivitet. Når hverdagsaktiviteten går ned, blir den organiserte idrettsaktiviteten enda viktigere i det forebyggende helsearbeidet. Det viktigste det offentlige kan bidra med, er utbygging av idrettsanlegg og sikring av områder der aktivitet kan foregå. Dette er viktig for de aktive, og også for inaktive vil utvikling av anlegg være viktig, nettopp for å få dem aktivisert.

Jeg vet at mange mener at folkehelse ikke har noe med idrettspolitikk å gjøre. Det mener jeg er helt feil. Jeg er sikker på at idretten selv ser potensialet i å få en størst mulig andel av det norske folk i aktivitet.

Vi vet at livsstil i stor grad overføres til neste generasjon. Derfor er det et stort potensial for idrettslagene rundt omkring. Jo flere som holdes aktive gjennom ungdomsårene, desto større sjanse er det for at de selv blir aktive når de blir voksne, og det er en større mulighet for at de og deres unger blir aktive i idrettslag rundt omkring. Dette er en vinn-vinn-situasjon for idretten, for folkehelsen og for samfunnet.

Et av resultatene av den varslede tippenøkkelendringen vil være at satsingen på friluftsliv styrkes gjennom anlegg for egenorganisert aktivitet. Disse anleggene har et stort brukspotensial og vil bidra til å nå målgrupper som ikke finner et tilbud innenfor den organiserte idretten. Vi er også fornøyd med at ordningen for anlegg for friluftsliv i fjellet og friluftstiltak for barn og ungdom videreføres, og ikke minst at meldingen tar til orde for å utvide tilskuddsordningen til friluftstiltak, slik at den også omfatter inaktive voksne, men likevel slik at unger og ungdom skal ha førsteprioritet fortsatt.

Vi i Senterpartiet er opptatt av dugnadsånden og at den frivillige innsatsen som blir lagt ned i idrettslag over hele landet, skal ha gode rammevilkår. Derfor har det vært viktig for oss å få på plass gode støtteordninger for bygging av idrettsanlegg til bruk for både bredde- og konkurranseidrett.

Idretts-Norge kan føle seg trygg på at vi i Senterpartiet fortsetter arbeidet for å bedre rammevilkårene deres.

Trine Skei Grande (V) [10:39:10]: Idrettspolitikk favner veldig mye – toppidrett og barne- og ungdomsidrett, breddeidrett og den egenorganiserte fysiske aktiviteten mange driver, og ikke minst, mener jeg, den store gleden mange av oss har av å være tilskuere på idrettsarrangement. Det er noe som stadig flere nordmenn syns det er morsomt å gjøre. Det er også en del av idretten vår.

Jeg har i dag lyst til å løfte fram to perspektiver som jeg syns er viktig, nemlig folkehelseperspektivet og det frivillige perspektivet.

Det er viktig å se på idrettsaktivitet og frivillig aktivitet ikke bare som et middel for å løse utfordringer for samfunnet, men også som en egendrivkraft. Vi må aldri redusere denne aktiviteten til et instrument for myndighetene til å oppnå noe annet. Vi skal være opptatt av gleden som ligger i frivillig aktivitet, og gleden som ligger i drivkraften til å gjøre noe, bare fordi det er gøy. Idretten skal først og fremst være forankret i hvert enkelt menneskes ønske om å bidra, å ha fysisk aktivitet og å ha det morsomt med de aktivitetene man har valgt seg. Jeg er derfor glad for merknaden i innstillinga som Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har, der de adresserer akkurat dette. Vi trenger mer forenkling og bedre tilrettelegging for frivillig aktivitet framover gjennom rapporteringskrav, forenklinger og spørsmål knyttet til frivillighetsregistre som er tatt opp her en rekke ganger.

Jeg syns også det er viktig å understreke det flere har sagt før, at vi har mange frivillige som i dag er trenere, og at det er en viktig del av norsk idretts identitet at dette ikke bare er profesjonalisert, men også er en frivillig aktivitet. Jeg tror det er med på å utvikle idretten positivt og beholde bredden. Samtidig må vi huske på når vi snakker om kvalitetstid mellom foreldre og barn, så er det veldig mange foreldre og barn som har den kvalitetstida sammen i frivillige aktiviteter, og at det faktisk har en egenverdi at mammaer og pappaer, onkler og tanter er med og bidrar til de fritidsaktivitetene som ungene har. Det betyr at vi også får mer samhandling oss imellom.

Så har jeg lyst til å kommentere økonomien innenfor dette feltet. Jeg mener at vi burde hatt et system som hadde stimulert mye bedre til at private kunne bidra til frivilligheten også på dette feltet. Vi burde ha systemer som stimulerer til gaver, en kraftigere økning når det gjelder skattefradragene, og vi burde heve grensen for lønns- og oppgaveplikt og arbeidsgiveravgiftsplikt for å gjøre dette enklere. Det ville både være anti-byråkratisk og gi dem muligheter til andre inntektskilder. Jeg syns forslaget om å la herreløs arv tilfalle frivilligheten ville ha vært et bra bidrag her for å gi noe tilbake igjen til lokalsamfunn som kunne oppleve å få slik arv.

Så til spillemidler: Vi har nok et litt annet perspektiv på spillemidler enn regjeringspartiene. Her handler det i stor grad om synet på Norsk Tipping. Vi mener jo at flere burde ha vært sluppet til på spillmarkedet f.eks. gjennom en lisensordning som ville ha gitt mer penger til frivilligheten. Vi vil at flere skal kunne bidra med større inntekter til kultur, til idrett og til frivillig sektor. Jeg vil også gjerne på vegne av oss gjenta kritikken fra de øvrige opposisjonspartiene om grasrotandelen. Det var et prosjekt som vi var veldig skeptiske til, også i denne salen. Nå ser vi – om den ikke akkurat misbrukes – at den i hvert fall ikke fører til noe i nærheten av det som det i festsalene fra denne salen var sagt at det skulle oppnås.

Når det gjelder anleggssituasjonen, ønsker vi oss et mye mer fleksibelt regelverk spesielt knyttet til momskompensasjon for idrettsanlegg. Jeg syns det er supert at idrettslag e.l. kan drifte en hall eller et anlegg som i prinsippet eies av en kommune. Det må ikke regelverk stenge for, det må det oppmuntre til. Det står mye fint i meldinga om estetikk og bestandighet knyttet til anlegg, men når det gjelder duk- og bobleanlegg – f.eks. når det gjelder tennis – syns jeg dagens regelverk blir altfor strengt håndhevet. Jeg oppfordrer statsråden veldig sterkt til å understreke denne problematikken og sikre at vi får tennisbobler som også kan få være berettiget til både tippemidler og momskompensasjon.

Så skulle vi hatt et stort løft når det gjelder friluftsliv, for det er nettopp det som vil mobilisere de delene av folket som ellers ikke hadde hatt muligheten til å bruke de idrettsanleggene vi har i dag.

Kan jeg få si litt om stemmegivning – veldig kort?

Presidenten: Taletiden er ute.

Trine Skei Grande (V) [10:44:23]: Det ville ha lettet din jobb, men da kan jeg gjøre det skriftlig.

Statsråd Hadia Tajik [10:44:42]: Under VM i nordiske greiner, som vart avslutta denne helga, tok Noreg 19 medaljar. Mens Anders Bardal og Marit Bjørgen henta gull i Italia, vann Tora Berger nok eit renn i Holmenkollen. Aksel Lund Svindal tok verdscupsiger på Kvitfjell, og norske utøvarar vann begge klasser i Wasaloppet. Mange av desse framhevar i intervju, når dei har passert målstreken, kva for lagarbeid som har gjort at dei har kome dit – frå trenarane til smørarane, det profesjonelle apparatet rundt dei, men òg dei frivillige som var med på å leggje grunnlaget for suksessen deira i ungdomstida deira.

Vår idrettsmodell er unik. Han er basert på tusenvis av frivillige og forankring i lokale lag og klubbar. Han er inkluderande. Alle som vil, skal få vere med og delta. Nesten alle barn er innom idretten. Det er to millionar medlemskap i norske idrettslag. Det er vår største folkebevegelse. Han satsar på breidde og på topp, og det er sånn han lukkast med begge delar. Når Noreg, med berre fem millionar innbyggjarar, vinn over dei store verdsnasjonane i løypa og i bakken, er det fordi vår modell verkar. Me har kalla han den norske idrettsmodellen.

Idrettsmeldinga, som Stortinget behandlar i dag, handlar om å vareta og styrke denne modellen. I meldinga har regjeringa lagt grunnlaget for ein framtidsretta idrettspolitikk som legg til rette for at befolkninga har moglegheita til å delta i idrett og fysisk aktivitet på alle nivå.

I arbeidet med meldinga har me lagt stor vekt på å få innspel frå og å høyre på alle aktuelle partar. Det gjeld både fylkeskommunar og kommunar, den organiserte idretten og andre organisasjonar som driv eller er opptatt av idrett eller fysisk aktivitet. Det har samla gjeve ei betre melding.

Vårt overordna mål for idrettspolitikken er idrett og fysisk aktivitet for alle. Det betyr at alle som vil, skal ha moglegheit til å drive idrett eller fysisk aktivitet i form av trening og mosjon. Sjølv med eit slikt overordna mål er det nokre prioriterte målgrupper kor det er særleg viktig å rette verkemiddelbruken inn for å nå. Det er barn, ungdom, personar med nedsett funksjonsevne og inaktive. For å nå desse måla for den statlege idrettspolitikken og for å sikre gode rammevilkår for idretten går regjeringa inn for å endre bestemmingane i pengespelloven som regulerer fordelinga av overskotet frå Norsk Tipping, den såkalla tippenøkkelen. Målet er at 64 pst. av overskotet skal gå til idrettsformål. I statsbudsjettet gjorde me det heilt klart at dette løftet skal me nå innan 2015. Det er uvanleg at det ligg så klare pengeløfte i ei stortingsmelding. Endå meir uvanleg er det at ein set i gang med å innfri dei, før meldinga er behandla. Men innfasinga av endringa er allereie i gang, og i 2013 vil 47,9 pst. verte fordelte til idrettsformål. Når heile innfasinga er gjennomført, vil det bety eit viktig løft for idretten og anleggsituasjonen i kommunane i landet.

Tilskot til idrettsanlegg i kommunane er berebjelken i regjeringa sin idrettspolitikk. Idrett og fysisk aktivitet er i dei aller fleste tilfelle avhengig av anlegg eller tilrettelagde område. Det er vår arbeidsdeling med idretten. Me bidrar til anlegg, han fyller dei med aktivitet.

Endringane i tippenøkkelen er i første rekke grunna i behovet for auka satsing på idrettsanlegg. Auka ressurstilgang betyr moglegheit for å kutte ned på etterslepet, justere dei statlege satsane for tilskot og å utvikle det anleggspolitiske programmet vidare, slik at det treffer.

Når det gjeld nærmiljøanlegg, vil eg understreke at dei endringane me legg opp til, vert gjennomførte for å forenkle ordninga og å gi meir fridom og ansvar for prioriteringar til fylkeskommunar og kommunar. Nærmiljøanlegg vil framleis ha rett til tilskot og vere priorierte m.a. ved ein auka sats for tilskot.

Me har som mål å styrke rammevilkåra for den organiserte idretten. Det vil gi betre grunnlag for å drive og vidareutvikle aktiviteten i laga. Det er i dei lokale idrettslaga at nesten all aktivitet i norsk idrett vert skapt. Det er òg gjennom laga sine primæraktivitetar at idretten best bidreg til å løyse andre oppgåver i samfunnet, f.eks. innan forebyggjande helsearbeid og inkludering. Det er lite som inkluderer meir enn ungar som speler på same lag eller foreldre som står saman på sidelinja og heiar.

I meldinga vert det òg varsla ei styrking av tilskotet til toppidrett. Toppidrett er underhaldning, men det er djupare sett òg noko som skapar identitet hos publikum. Når det står norske utøvarar på pallen, er det med på å skape ein fellesskap utover augneblinken der nasjonalsongen vert spela, og det er med på å skape draumar hos neste generasjon om at ein gong kan det vere dei som passerer mållinja først.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP) [10:50:00]: Som jeg sa i mitt innlegg, og som statsråden var inne på, er finansieringen av idrett et av de viktigste grepene som har blitt etterspurt i forbindelse med behandlingen av denne meldingen. Vi har tatt til orde for, som statsråden kjenner til, en ordning der vi tillater også utenlandske spillselskaper å etablere seg i Norge gjennom en lisensordning der deler av omsetningen tilfaller idretten, på samme måte som man fordeler midler over tippenøkkelen fra Norsk Tipping. I tillegg har man også muligheten til å registrere dem som spiller, og tilby hjelp til dem som utvikler spilleavhengighet. Det vet jeg statsråden kjemper hardt imot og ikke ønsker.

Da er mitt spørsmål: Mener statsråden at Norsk Tipping har så dårlige produkter at de ikke tåler konkurranse fra utenlandske spillselskap?

Statsråd Hadia Tajik [10:51:01]: Norsk Tipping har gode produkt, og dei er i gang med å vidareutvikle nye produkt for å møte utfordringane i møte med utanlandske spelselskap på ein god måte. Eg vil understreke at modellen som er lagd til grunn i Noreg – einerettsmodellen – først og fremst handlar om å motverke speleavhengigheit. Så har han den fantastiske tilleggseffekten at han gjev mykje midlar til både idretten og frivillige organisasjonar elles. Eg opplever at det er veldig sterk tilslutning til modellen òg hos idretten – at dei anerkjenner at det er viktig å ha ein modell som er så tydeleg på at ein arbeider aktivt mot speleavhengigheit, og at ein har eit klart blikk på det. Så er det heller ikkje slik at det er nokon automatikk i at den modellen som representanten frå Framstegspartiet skisserer, nødvendigvis vil føre til meir pengar til idretten. Det ser ein m.a. i Danmark.

Ib Thomsen (FrP) [10:52:06]: Jeg forstår at regjeringspartiene synes at det er deilig å ta æren for alt gull og sølv vi tok i VM og ramser det opp i antall. Jeg skulle ønske de gikk litt inn på nye målgrupper, at alle skal med, ingen skal stå utenfor. Der har vi en utfordring. De funksjonshemmede faller utenfor en aldersgrense på 26 år for å få støtte til transport, ledsagerordning og utstyr. Hvorfor vil ikke regjeringspartiene, og hvorfor vil ikke statsråden, i hvert fall være med på å utrede dette – hva kan vi gjøre for å hjelpe denne gruppen? Jeg skulle ønske at regjeringspartiene og statsråden hadde snudd i dag og kunne vært med på å støtte det forslaget som ligger i innstillingen, og som skal opp til behandling i dag. Det er en gruppe som står utenfor, og som trenger denne hjelpen. Det er en aldersgrense på 26 år som er kunstig, som vi bør gjøre noe med, og det kan vi gjøre i dag.

Statsråd Hadia Tajik [10:53:09]: Eg deler engasjementet til representanten Thomsen for at personar med nedsett funksjonsevne skal ha gode moglegheiter til å delta i idrettslege aktivitetar. Derfor er det eit av satsingsområda i denne meldinga, der me skisserer ulike verkemiddel for å få det til på ein betre måte. Tilbakemeldinga om ei aldersgrense på 26 år har me fått tidlegare, det tek me med oss. Universell utforming er eit viktig premiss for dei anlegga som vert bygde.

Representanten Thomsen var innleiingsvis i sin replikk òg inne på at regjeringa tek æra for dei medaljane som vart vunne. Til det vil eg berre understreke at det gjer me sjølvsagt ikkje, den æra har dei som har vunne dei medaljane. Eg er stolt over dei prestasjonane som norske idrettsutøvarar står for, på den måten er eg stolt av norsk kultur. Det må vere til glede for Framstegspartiet sin representant.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:54:11]: Vi fyller de tomme bassengene, lover Arbeiderpartiet når det er valgkamp. Riksrevisjonens svar på løftet fra Arbeiderpartiet var: særlig mangelfull måloppnåelse. For kommunene kan ikke tilby barn den svømmeopplæringen som de skal etter læreplanen. I 2009 kunne bare halvparten av 5.-klassingene våre svømme 200 meter uten hjelpemidler, bare to av ti sa de hadde lært svømming på skolen, og elever med fremmedkulturell bakgrunn kommer særlig dårlig ut. Svømmeforbundets dom over Arbeiderpartiets valgkampløfte kom i VG i helgen: Lite har skjedd etter åtte år med rød-grønn regjering. Det er trist at idrettsmeldingen har så få konkrete tiltak for å bedre situasjonen.

Utendørs badeplasser er utestengt fra spillemiddelreglene om friluftsanlegg, og med så mange tomme basseng og tragiske drukningsulykker må det være lov til å spørre: Hva vil regjeringen gjøre for å endre reglene, slik at det blir lettere å opparbeide flere badeplasser?

Statsråd Hadia Tajik [10:55:16]: Me har gjort fleire ting for at det skal vere mogleg å byggje eller rehabilitere symjebasseng. La meg ta det først, så tek eg utandørs badeplassar etterpå.

Ein ting er at me har auka dei frie midlane, slik at det vert enklare for kommunane å prioritere dette. I tillegg har tilskota av spelemidlar til symjebasseng vorte betydeleg auka dei siste åra, og tilskotssatsane for 25-metersbasseng er auka frå 4 mill. kr i 2001 til 10 mill. kr i 2011. Me vurderer òg ei ytterlegare auking i tilskotssatsane for symjeanlegg med verknad frå 2014.

I tillegg til dei ordinære tilskota er det tildelt 57 mill. kr i midlar frå anleggspolitisk program til symjeanlegg. Me har òg ei rentekompensasjonsordning for symjeanlegg i tilknyting til skulebygg. For å stimulere til bygging av kostnadseffektive symjeanlegg har me i samarbeid med Noregs Symjeforbund gjort det mogleg å tildele ekstraordinært tilskot til bygging av tre kostnadseffektive symjeanlegg.

Veldig kort om utandørs badeplassar: Utandørs badeplassar er viktig, men i og med at …

Presidenten: De utendørs badeplassene får vi eventuelt komme tilbake til, for nå er neste replikk fra Øyvind Håbrekke.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:56:34]: Statsråden viser til at det er et betydelig såkalt etterslep med tanke på utbygging av anlegg, ikke minst demografiske endringer i befolkningsvekst – urbanisering skaper et enormt behov for store anleggsinvesteringer i og rundt de store byene. Så har regjeringen i meldingen foreslått å ta bort den særegne tilskuddsordningen for nærmiljøanlegg, og da sier veldig mange av aktørene vi hadde inne på høring – det var i hvert fall ingen som sa det motsatte – at nei, det er veldig viktig å beholde den ordningen, for presset er så stort mot de store prestisjefylte prosjektene som fort kan suge opp alle midlene.

Spørsmålet er: Ser statsråden poenget med at alle disse organisasjonene har tatt opp det spørsmålet, og er hun bekymret for støtten til nærmiljøene?

Statsråd Hadia Tajik [10:57:41]: Til sjuande og sist meiner eg at endringa me har lagt opp til i meldinga i tilknyting til nærmiljøanlegg, handlar om om ein har tillit til at fylkeskommunane og kommunane klarer å prioritere ut frå dei behova som er. Det gjev meir fridom, men òg meir ansvar til fylkeskommunane og kommunane. Frå vår side er det prioritert i den forstand at dei òg har høgare tilskotssatsar, for det er ingen tvil om at nærmiljøanlegga har for stort brukspotensial hos mange grupper.

Viss representanten Håbrekke tillèt det, kan eg seie til representanten Hofstad Helleland at dei utandørs badeplassane er viktige. Men eg ser ikkje for meg at dei kjem til å vere ein del av spelemiddelordninga fordi presset på anleggssituasjonen er så stort.

Trine Skei Grande (V) [10:58:41]: Jeg tør ikke å gamble på at jeg får to replikker, så jeg skal prøve meg på to spørsmål i samme replikk.

Det virker av og til som om det er en moralsk greie når det gjelder hvilke idrettsanlegg man er villig til å satse på, og hvilke man ikke er villig til å satse på. Jeg vet ikke helt hva det bunner i. Det første spørsmålet mitt går på hvorfor tennissporten og tennishallene ikke får muligheten til å få de samme tilskuddsordningene som alle andre. Det samme gjelder også friluftslivet vårt. Friluftslivet vårt mobiliserer dem som ellers ikke tar på seg treningsdrakten og syns at idrettshallen er det logiske stedet å ha det gøy. Derfor er det viktig å ha tilskuddsordninger også innenfor friluftsliv som gjør det mulig å mobilisere nettopp fra et folkehelseperspektiv, alle vi som ikke gjør oss i treningsdrakt.

Hvorfor er det en liten moralsk undertone om at noen idrettsanlegg er mye verdt, og noen er ikke noe verdt, enda det mobiliserer ulike personer og fra et folkehelseperspektiv er bra?

Statsråd Hadia Tajik [10:59:46]: Eg vil understreke at det er ikkje meint å gjere ei moralsk rangering av dei ulike anlegga eller halltypane, men me tar på oss den vanskelege jobben med å seie noko om kva som må prioriterast, kva som må løysast først. Det skal ikkje vere nokon tvil om at anleggssituasjonen generelt er ganske prekær, at trøkket på dette er ganske stort, og at det dermed er nødvendig og riktig å prioritere anlegg som har stort brukspotensial. Det er òg noko av grunnen til at me har vald å prioritere sånn som me har gjort.

Når det gjeld friluftsliv, er eg einig med representanten Skei Grande. Det å leggje til rette for friluftslivet, er viktig. Det er òg grunnen til at me har styrkt nokre av dei ordningane som knyter seg til friluftslivet, i denne meldinga.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet avsluttet.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:01:05]: Mange har i denne debatten allerede hyllet de store idrettsprestasjonene som nordmenn har stått bak den siste tiden – mange av dem trøndere. Norge har vel bare så vidt kommet til hektene igjen etter Alpin-VM, VM i skiskyting og Ski-VM. Vi hyller dem, men vi husker samtidig hvor avhengig de er av de frivillige, av støtteapparat og av lagarbeid. Vi trenger alle sammen fellesskap.

Idretten har gitt oss mange nasjonale uttrykk: «Hvor var du da Brå brakk staven?», og «å hoppe etter Wirkola» – og alle husker hvor de var da «Norge slo Brasil». Vi husker det fordi vi var der – vi var der sammen. Sjelden står vi nordmenn nærmere hverandre enn nettopp når vi opplever idrett. Vi sprang sammen fram og ga Brå staven, vi hang i lysekronene etter at Norge slo Brasil, og vi er alle sammen utslitt etter å ha vært med og staket opp oppløpet, når vi ser våre skihelter vinne gull.

Idretten handler nemlig om noe større enn bare enkeltprestasjonene. Det handler om fellesskap rundt tv-en, rundt banen, i lokalsamfunnene. Det handler om livet mellom oss som mennesker, og vi vet at folk som er med i meningsfull aktivitet, har en mye bedre egenopplevd helse enn andre. Vi har også sett eksempler fra Groruddalen, hvor man i arbeidet med å bygge gode lokalsamfunn nettopp går sammen i idrettslagene for å skape et sterkere liv mellom folk, for å bygge det gode samfunn og ruste barna til å møte en felles framtid.

Men alle får ikke muligheten til å ta del i dette. For mange står helt utenfor idretten. For mange faller fra i ungdomstiden. I enkelte deler av idretten er det for høye priser når det gjelder både utstyr og deltagelse, og for mange opplever fysiske barrierer som hindrer deltagelse.

Mange mennesker i dag er inaktive. Det gir konsekvenser, først og fremst for den enkelte, men også for fellesskapet, for sykdomsbildet og for livsstilsplager i samfunnet. Det er en bekymring at selv om vi vet at enkelte trener mer enn noen gang, veier ikke det opp for at vi er så inaktive resten av dagen. Derfor må det være en sentral politisk oppgave å fjerne disse barrierene og bidra til at flere kan få muligheten til å delta. Det har vi gjort – gjennom tippenøkkelen, gjennom momskompensasjon, gjennom grasrotandel. Dette gir penger til anlegg, til organisasjoner og til lokalt arbeid. Det skal vi fortsette med. Det er det denne stortingsmeldingen handler om; hvordan man stein på stein skal bygge videre på det gode grunnlaget som vi har.

Når vi hører opposisjonen, blir jeg nesten litt nedfor. De er preget av ideologisk dogmatisme. De påstår at idretten nærmest er kuet av staten, brukt som et instrument, og de er imot grasrotandelen. Jeg synes ikke at opposisjonen bruker anledningen til å se potensialet som ligger i idretten, i fellesskapet vi kan oppleve sammen, og jeg synes det er forstemmende at de også vil frata 20 000 lokale entusiaster pengene ved å fjerne grasrotandelen. Det er ikke riktig vei å gå. Vi bygger videre gjennom arbeidet som ligger i denne stortingsmeldingen, og det skal gjøre at vi i framtiden også får nye, store nasjonale begivenheter vi alle sammen samler oss om, og kan bygge en god framtid for våre barn.

Ib Thomsen (FrP) [11:06:24]: Stortingsmeldingen Den norske idrettsmodellen kan være et meget viktig dokument for norsk idrett. Den erkjenner betydningen av idrettsbevegelsen som en viktig faktor i det norske samfunnet.

Men jeg registrerer at idretten er skuffet over at man nå i trekvart år har jobbet målrettet inn mot Stortinget, møtt på høringer, kommet med forslag for å få på plass viktige prinsipper – men det har ikke gitt resultater i denne innstillingen.

Vi påpekte at det var viktig å se på tvers av departementer, at det finnes utfordringer. Den muligheten bør man også kunne diskutere. Det er utfordringer når man skal bygge enkelte anlegg, som f.eks. svømmehaller. I dag er det regjeringen som har makt og stor kontroll over hvordan dette skal løses, noe som kan virke veldig, veldig uoversiktlig.

Helse- og omsorgsdepartementet har et ansvar for voksenhelse og voksenidrett. Miljøverndepartementet har ansvaret for friluftsliv. Kunnskapsdepartementet har ansvar for skoleanlegg. Landbruksdepartementet har ansvar for hestesport. Næringsdepartementet har ansvar for næring – ja, idrett har jo blitt næring. Utenriks- og forsvarsdepartementet har ansvar for skyting.

Det er klart at dette er vanskelig og byråkratisk, og det kan være veldig uoversiktlig. Her har vi noen utfordringer som vi bør ta inn over oss.

Jeg tok opp med statsråden 26-års aldersgrense for funksjonshemmede. Det er satt en grense på 26 år – jeg forstår ikke hvorfor den har havnet på 26 år – nettopp for å kunne få utstyr, transportstøtte og ledsagerordning. Man sier at alle skal med. Man har fokus på at ingen skal stå utenfor. Vi har fremmet forslag om dette i dag, som regjeringspartiene har mulighet for å stemme for. I det forslaget står det – og det er helt udramatisk – at det skal utredes en ordning som er bedre enn det den er i dag. Isteden sier statsråden: Vi tar nye runder i departementet.

Det er ikke å ta alle på alvor. Dette kunne bedret muligheten for funksjonshemmede til å kombinere utdanning og idrettskarriere, eller rett og slett styrket muligheten for at de kan delta lenger og mer i idrett.

Nye målgrupper og nye formål skal inn i den statlige idrettspolitikken, sies det i meldingen, og nye tiltak og mål skal finansieres gjennom spillemidler. Men hvilke og hvordan? For Fremskrittspartiet framstår dette som meget utydelig. Det kan bety store endringer i spillemiddelordningen og, som idretten selv sier, «mindre ressurser til den organiserte idretten og de formål som idretten selv prioriterer». Idretten selv er bekymret når man ikke er klarere enn det man er i denne meldingen.

Flertallet sier ingenting om utfordringer for tippenøkkelen, verken gjennom spill hos utenlandske selskaper eller gjennom eventuell introduksjon av nye spill gjennom fordelingsnøkkelen. Innstillingen svarer heller ikke på idrettens direkte utfordring: hvor stor andel av anleggskostnadene som staten ser det formålstjenlig å dekke.

I meldingen ønsker man å slå sammen ordningen for ordinære spillemidler og nærmiljøordningen, noe som idretten selv sier er svært uheldig.

Innstillingen etterlater et sterkt inntrykk av at norsk idrett er bra, og at all innsats som legges ned, er viktig både for lokalsamfunnet og for storsamfunnet. Det er jeg helt enig i.

Erkjennelsen av idrettsbevegelsens egenverdi er klart beskrevet, og det er meget bra, men det får ingen konsekvenser for valg av innretning. Som idretten sier: Opposisjonen framstår gjennom sine merknader som idrettens sterke forkjemper. De aller fleste av idrettens innspill til idrettsmeldingen er tatt inn i mindretallsmerknader, og det er forståelig at idretten er meget, meget fornøyd med det. Men det etterlater et inntrykk av at det er svært beklagelig at vi ikke tverrpolitisk kan stå sammen om hvilke mål vi har for idretten, at vi i hvert fall lytter til idretten når vi spør om råd. Det er det minste vi kan gjøre.

Jeg håper at regjeringspartiene vurderer å støtte forslaget om 26 års aldersgrense.

Lene Vågslid (A) [11:11:39]: Komiteen viser i sine merknadar til eit glimrande eksempel frå mitt fylke, Telemark, og det arbeidet som Telemark idrettskrets gjer for å utdanne og rekruttere unge leiarar. Dette er eit konsept som heiter «Aktiv skole 365», og dei har dei ni siste åra hatt dette som eit høgt prioritert arbeid for idrettskretsen. Dei har arbeidd systematisk med trenar- og leiarutdanning for elevar mellom 10 og 19 år. Idrettskretsen har gjennomført kompetansehevingstiltak for lærarar og tilsette i SFO, og dei har gjennomført idrettsskule i SFO. Eg meiner dette arbeidet har stor verdi både for målgruppa, for idrettsbevegelsen og også for samfunnet, og eg synest det er god grunn til å merke seg dette.

I 2012 var det 270 unge leiarar og 26 skular med i dette konseptet, og i år er det allereie 70 nye unge leiarar og 7 nye skular med. Dette fører til nesten 400 nye unge leiarar og rundt 10 000 barn og unge som kvar veke er involverte i aktivitet gjennom dette prosjektet i Telemark. Dette er viktig for å møte dei utfordringane rundt inaktivitet, som fleire har nemnt i debatten i dag, og det skaper stor idrettsglede.

Dette eksemplet er ikkje berre viktig på grunn av at det er bra for rekrutteringa til idretten sjølv eller fører til auka og betre aktivitet i skuletida, dette er også svært godt inkluderingsarbeid.

Då kulturministeren og eg var på besøk hos Telemark idrettskrets i januar, fortalde dei oss at dei la lærar Bjørndals metode til grunn for korleis dei unge lærarane skulle arbeide målretta med aktivitet i eit inkluderingsperspektiv. Denne historia handlar om lærar Bjørndal som hadde ei klasse der spesielt ei jente var utsett for grov mobbing. Ein dag tok denne læraren med seg fire elevar ut av klasserommet for å ta ein prat med dei. Dette var ikkje dei elevane som mobba denne jenta, dette var nokre andre. Til dei sa læraren: «Nei, det er ingen av dykk som har plaga «Else», det er ikkje de som raljerer med henne når ho må lese høgt i timen eller som dyttar henne eller kommenterer korleis ho ser ut. Det er det «Rune» og «Egil» som gjer. Men dykkar ansvar ligg i at de ikkje gjer noko for å stoppe det. De har det til felles at de er klassas mest respekterte: best i gym, best i engelsk, gode i fotball, eller berre populære blant alle. Ingen har større makt enn dykk i denne klassa. Men de bruker denne makta til å sole dykk i, ikkje til å hindre at Else blir mobba, og ikkje til å sørgje for at ho får delta, vere med. Det er patetisk, og eg er enormt skuffa over dykk», sa læraren til desse elevane. Han sa vidare at han forventa at dei spesielt tok eit ansvar for å stoppe det.

Dei unge leiarane som er ein del av dette konseptet, har ei stor moglegheit ikkje berre til å bidra til meir og betre aktivitet for dei som ikkje føler seg som ein del av fellesskapet, men til at alle skal få delta. Elevane og ungdommen sjølve er ofte dei beste til å gjere nettopp det – betre enn vaksne.

Ein har òg gjennom dette prosjektet motivert og inspirert elevar og ungdom som tidlegare aldri torde eller kunne tenkje seg å leie noko som helst. Dei byggjer sjølvtillit, dei skaper inkluderande fellesaktivitetar i skulane, og dei rekrutterer breitt til barne- og ungdomsidretten i Telemark.

Desse elevane blir ein ressurs for skulen, for sine medelevar og for idrettslaget. Eg vil òg rose idretten over heile landet som er aktiv på så mange arenaer med eit aktivt inkluderingsarbeid.

Inkluderingsperspektivet er heilt sentralt i Arbeidarpartiets idrettspolitikk for barn og unge. Eg synest konseptet frå Telemark svarar veldig godt på fleire av dei viktige utfordringane me står i når det gjeld folkehelse og problematikk rundt inaktivitet – det at det er viktig å rekruttere fleire og breiare, rekruttere fleire unge leiarar, og ikkje minst arbeidet med at alle skal med.

Jan Bøhler (A) [11:16:01]: Jeg vil ta utgangspunkt i noen egne erfaringer fra den virkeligheten vi opplever i idrettslagene. Jeg har vært med på å starte et felles klubbforum for ni idrettslag i Groruddalen, hvor vi hjelper hverandre med en del felles problemer – eller det vi politikere kaller utfordringer.

Det har særlig gjeldt problemer med å utvikle idrettstilbudet til ungdom i alderen 13–19 år. For eksempel innen fotball, som er den største idretten vår, har vi dessverre sett at mange lag har blitt lagt ned de senere årene. Grunnene har vært alt fra disiplinærproblemer – til dels alvorlige – til at det er dyrt å være med. Vi har måttet sette aktivitetsavgiften på opp til 3 500 kr per spiller. Når det da er flere i familien som er med, pluss kontingent, kan det bli for dyrt. Et tredje moment er mangel på ledere og trenere. Fordi lagene har små ressurser når det gjelder trenere og spillerutviklere, har det i flere lag skjedd at de beste spillerne i veldig tidlig alder hentes til toppklubber som Vålerenga. Da faller motivasjonen og stimulansen også lett bort blant dem som blir igjen.

Det vi i dette klubbforumet og i idrettslagene i Groruddalen særlig har fokusert på, er hvordan vi kan få fram flere ledere, trenere og ansvarspersoner rundt lagene som kan sørge for å forebygge de problemene vi har sett, og utvikle en mer positiv trend. Vi ser at noen steder i Oslo – sånn er det sikkert andre steder i landet også – er forskjellene store. I områder der vi har en mer «ressurssterk befolkning», står ofte foreldre og andre i kø for å utvikle seg som, og bli, ledere og trenere, og det er også god tilgang på sponsormidler. Andre steder, som i de områdene jeg kjenner, har vi store problemer med å rekruttere ledere, trenere og andre ansvarspersoner, og vi har også store problemer med å skaffe noe som helst av sponsormidler. Det fører til at det lett blir store forskjeller i tilbudet. For å illustrere konkret: Vi skal ha styremøte i Grorud idrettslag i kveld. Vi har 300 000 kr i aktivitets- og administrasjonsstøtte, og for 1 000 medlemmer skal vi drive A-lag, breddeidrett, fysisk aktivitet for barn helt ned til 3 år, og særlig satse på de fra 13 til 19 år – for 300 000 kr. Det forutsetter selvsagt at vi får fram større frivillige ressurser, og at man har kompetanse f.eks. til å løse kulturkonflikter, disiplinærproblemer, og til å drive spillerutvikling osv. slik at det blir attraktivt for ungdom i alderen 13–19 år. Da tror jeg vi må innse at disse ressursene er det svært vanskelig å få fram i de områdene hvor de trengs mest, der det forebyggende arbeidet til idretten kanskje kan bety aller mest for å få til en positiv utvikling – i områder som jeg nevner, drabantbyene i Oslo Øst.

For å redusere forskjellene i tilbudet og utvikle idretten i alle områder og i alle deler av landet, oppfordrer jeg sterkt til at man i årene framover øker det som kalles integreringsmidler eller storbymidler langt, langt utover det som er dagens nivå. Jeg oppfordrer til at man retter disse midlene framfor alt inn mot det å skaffe og utvikle ledere, trenere og ansvarspersoner i idrettslagene, og hjelper til med å bygge opp det limet og den avgjørende faktoren som de er – mer enn alt annet – og at man gir disse tilskuddene til integrering, og storbymidler, mest mulig direkte til idrettslagene og unngår at de forsvinner i prosjektstaber og byråkratisk planlegging.

I årene framover blir det selvsagt fortsatt viktig med satsing på anlegg, men også på den menneskelige faktoren, det å utvikle den delen. For det å lettvint si at det får lagene ordne selv ved å satse på de frivillige, og ikke se at det er veldig store, forskjellige utfordringer når det gjelder den faktoren, tror jeg er farlig. Jeg tror at den delen av satsingen på idretten – ledere, ansvarspersoner, trenere – og å sette det i et annet fokus enn det vi har gjort til nå, blir avgjørende for om vi vil lykkes på bred front, noe idretten har gjort her i landet fram til i dag.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jorodd Asphjell (A) [11:21:02]: Jeg må dele opp innlegget mitt i to innlegg ettersom jeg bare har 3 minutter, så jeg vil komme tilbake senere.

I dag behandler vi den første idrettsmeldingen på nesten tolv år, der man har hovedvekt på hvordan staten skal legge best mulig til rette for hvordan man skal ha mulighet til å delta i idrett og fysisk aktivitet på alle nivåer i samfunnet vårt. Det handler om å gi gode rammevilkår for alle de lag som finnes i landet, og det handler om idrettens selvstendighet og ikke minst idrettens egenart.

Jeg er glad for at statsrådene, både Anniken Huitfeldt og Hadia Tajik, i forbindelse med utarbeidelsen av denne meldingen fram til i dag har vist et stort engasjement og ikke minst tatt med seg idretten – på høringer og i samråd – i denne prosessen.

Den norske idrettsmodellen beskriver både fundamentet i idretten og det lokaldemokratiet vi har i norsk idrett. Norsk idrett er den aller største folkebevegelsen vi har i dag, med over 2,1 millioner medlemskap, og med 12 500 idrettslag, som finnes i alle landets kommuner, hvor tusener av frivillige hver eneste dag legger ned et viktig arbeid i lokalsamfunnene våre – til barns og ungdommens beste. Vi ser det bl.a. med alle de ildsjelene som blir nominert til Idrettsgallaen, hvor folket er med og stemmer fram de gode damer og herrer som hver dag gjør et så verdifullt arbeid.

For å understøtte det store frivillige arbeidet er det viktig at vi har gode rammevilkår. Når jeg hører Høyre i denne debatten, høres det ut som om ingenting har skjedd i disse årene. Men siden 2005 har vi fått en momskompensasjon for varer og tjenester som regjeringen har trappet opp til 950 mill. kr i 2013, og som skal opp til 1,2 mrd. kr i 2014. Det er en ordning som kommer lokale lag og foreninger til nytte når de skal drive sine aktiviteter.

Så har vi også momskompensasjon for bygging av idrettsanlegg, som for i år er på ca. 64 mill. kr, hvor lokale idrettslag kan søke om en kompensasjon for de momskostnadene man har. De fleste har fått 100 pst. oppfølging hvert eneste år siden ordningen ble innført – i 2010, i 2011 og i 2012.

Den rød–grønne regjeringen har også vedtatt at tippenøkkelen skal endres, fra 45 pst. til 64 pst. Det betyr at ca. 600 mill. kr mer vil gå til norsk idrett, enten gjennom lokale aktivitetsmidler eller til bygging av idrettsanlegg, og til breddeidrett, toppidrett og til folkehelsetiltak, når ordningen er fullt innført i 2015.

Dette er ikke bare lovnader, dette gjør vi hvert eneste år og hver eneste dag. Vi innfører nye tiltak som kommer norsk idrett til gode. Dette er også gjort gjennom andre avgiftsordninger, om det er arbeidsgiveravgift eller grensen når det gjelder betaling for ulike oppgaver i frivilligheten.

Man kunne tro at det er staten som på en måte bidrar med alle pengene, men jeg må minne om at kommunene bidrar også med 5,1 mrd. kr.

Jeg vil komme tilbake til resten i mitt neste innlegg.

Kjersti Toppe (Sp) [11:24:25]: Statusrapporten frå Helsedirektoratet som blei lagt fram i går, peiker på utfordringar for nordmenns helse. Andre land passerer oss i levealder. Barn slit psykisk og med overvekt. Kvart år aukar overvekt blant barn og unge med 1 pst. Mange unge sit 45 timar i veka framfor ein skjerm. Det er frå seks–sjuårsalderen at barn blir stadig meir passive. Vi må moderera inntrykket av at vi er verdsmeistrar i helse, sa direktøren i Helsedirektoratet, Bjørn Guldvog, i går. Han mante til at vi må følgja betre med på helsa til barn og unge i Noreg.

Idretten er ein viktig aktør nettopp i dette bildet og bidreg til at folk er fysisk aktive. Regjeringa sitt overordna mål med idrettspolitikken er samanfatta i visjonen: idrett og fysisk aktivitet for alle. Alle som ønskjer det, skal ha moglegheit til å delta i idrett eller driva eigenorganisert fysisk aktivitet. Det er ein god visjon. Utfordringa er at ønsket om å driva fysisk aktivitet er skeivt fordelt i befolkninga. Grad av fysisk aktivitet heng saman med sosioøkonomiske forhold, slik som utdanning og inntekt. Derfor får vi òg sosiale helseforskjellar i Noreg.

Det er alltid ein fare for at idrettspolitikken utilsikta kan føra til at dei aktive blir endå meir aktive, mens dei inaktive blir ved å vera inaktive. Regjeringa varslar i idrettsmeldinga at både inaktive og barn og ungdom framleis vil vera den viktigaste målgruppa for den statlege idrettspolitikken. I eit folkehelseperspektiv er dette ei klok og nødvendig prioritering.

Friluftsaktivitetar og eigenorganiserte aktivitetar er eksempel på lågterskeltilbod som det er viktig å leggja til rette for òg i framtida. Vi veit at aktivitetsnivået fell markert i ungdomsåra. Det er ei folkehelseutfordring. Det er positivt at det i idrettsmeldinga blir varsla eit særskilt fokus på å utvikla ungdomstilbodet. Eg vil leggja til at idretten sjølv òg har eit ansvar for å førebyggja fråfallet i ungdomsidretten ved å ha eit særskilt fokus på overgangen mellom barne- og ungdomsidrett ute i dei ulike idrettskretsane og i ulike idrettslag. Eg har stor tru på å la barn få moglegheit til å prøva ut fleire forskjellige idrettsgreiner, f.eks. i form av idrettsskular. Det å la barn få kjenna på og utvikla idrettsglede, gjerne i fleire idrettsgreiner, er kanskje det viktigaste førebyggjande grepet vi kan ta for å hindra fråfall i ungdomsåra. For synest ungdommen at f.eks. fotball ikkje lenger er gøy, så sluttar dei. Det er eit faktum at fleirtalet sluttar, men at dei kommersielle treningssentra fangar opp mange av desse. Eg synest faktisk det er positivt at dei kommersielle treningsselskapa bidreg til det, for alternativet er at dei unge gjerne brukar endå fleire timar framfor skjermen.

Sverre Myrli (A) [11:27:35]: Mange har tatt opp hvilken utfordring inaktivitet er, så nå tenkte jeg det var på tide å gi dem som er litt for inaktive, en stemme i dagens debatt.

Mye pent er sagt om idretten. Det er på sin plass. Jeg er enig i all rosen og alt det pene som er sagt, bortsett fra det Jan Bøhler sa, at Vålerenga er et topplag.

Det foregår ufattelig mye bra i norsk idrett både i bredde og på topp. Anleggssituasjonen er helt annerledes om vi sammenligner med egen oppvekst – til det bedre. La oss innrømme det, og la oss slutte med svartmalinga.

Det har f.eks. slått meg at dagens ungdom knapt veit hva det vil si å spille fotball på grusbane. Det var vår hverdag i oppveksten. Vi sparket fotball – ungene i dag spiller fotball. Vi sparket fotball om sommeren og gikk på ski om vinteren. I dag spiller og trener ungdommen fotball hele året, også om vinteren. Og de trener ski hele året – på snø om vinteren og på rulleski om sommeren.

Sjøl bor jeg i et område av landet med sterk befolkningsvekst. Med flere unger, flere ungdommer og flere voksne trenger vi å bygge enda flere idrettsanlegg for framtida.

Anleggssuget er formidabelt. Nylig var jeg i møte med Akershus idrettskrets. Det var et nyttig og konstruktivt møte. De tok opp, sjølsagt, spørsmål om økonomi, finansiering og anleggssituasjonen, men de tok også opp de kommunale idrettsrådenes rolle og funksjon. Inntrykket fra møtet var at det er noe varierende hvordan det fungerer fra kommune til kommune. De etterspurte fastere organisering og fastere former på de kommunale idrettsrådenes arbeid. Det trur jeg er noe å legge seg på minne.

Så tok man opp den store mangelen på skikkelige svømmeanlegg rundt omkring, spesielt på Nedre Romerike, for å ta mitt eget distrikt – et område med 150 000 innbyggere. Det er svært dyrt å bygge et moderne, ordentlig svømmeanlegg med dagens krav og standard. Dette er en type anlegg som verken er nærmiljøanlegg, kommunalanlegg eller nasjonalanlegg. Én enkelt kommune har ikke evne og mulighet til å bygge et moderne svømmeanlegg – og nå prater jeg om kommuner med både 50 000 og 30 000 innbyggere. Så her må det jobbes sammen, både lokalt, regionalt og nasjonalt (presidenten klubber). Med 150 000 innbyggere på Nedre Romerike og nesten det samme i Groruddalen er det grunnlag for et nytt, moderne svømmeanlegg.

Presidenten: Nå må representanten komme i mål – taletiden er ute!

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:31:06]: Det er gledelig å se det brede og store engasjementet for idrettspolitikk som er i salen, på tvers av partiene. Det er sagt mye klokt, men på slutten av debatten vil jeg likevel nevne et par ting og rydde litt i noen begreper. Det kan være nyttig.

Det er viktig å se sammenhengen mellom folkehelsepolitikken og idrettspolitikken. Samtidig er det viktig å erkjenne at de har ulike mål og oppgaver. Folkehelsepolitikken har flere virkemidler, og en aktiv idrettspolitikk er et av dem. Samtidig må idrettspolitikken bygge på en forutsetning om idrettens egenverdi og anerkjenne organisasjoners selvstendighet som frivillige organisasjoner. Idrettspolitikken på sin side har flere positive virkninger og bivirkninger, og bedret folkehelse er en av dem.

Det er sagt mye fint om norsk idrett og idrettsbevegelsen, og det er vel fortjent. Man kan nesten få inntrykk av at hele landet springer rundt i treningsdrakt sju dager i uka, men det kommer også fram en betydelig utfordring med frafall, spesielt blant ungdom, i meldingen. Over halvparten av ungdommene mellom 13 og 19 år er ikke medlem i et idrettslag. Her har vi en betydelig utfordring.

Så vil jeg også nevne at det er en stor utfordring å legge mye bedre til rette for idrett for personer med nedsatt funksjonsevne enn det vi klarer i dag. Her har flertallet i innstillingen påpekt viktigheten av at personer med nedsatt funksjonsevne gis mulighet f.eks. til å trene med en såkalt idrettskontakt. Her har Norge i hvert fall på noen områder vært et foregangsland, men vi har store utfordringer igjen.

Til slutt vil jeg peke på at når man ser at eldre ungdom og inaktive voksne er en utfordring for folkehelsa, er det viktig å legge til rette for lavterskeltilbud, å legge til rette for anlegg og infrastruktur som gjør det lett å være aktiv i hverdagen. Friluftslivet har her et helt unikt potensial, og jeg er glad for at det er bred enighet om at friluftslivet og innsatsen for det skal styrkes. Men jeg mener det er grunn til å understreke at friluftslivet bør få spesiell oppmerksomhet i den opptrappingen som nå skal skje framover, og få enda mer støtte enn det vi så langt har signalisert, for her er kanskje det største potensialet for å nå de gruppene – som mange har omtalt – som er ekstra vanskelige å nå.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Kåre Simensen (A) [11:34:40]: Også når den norske idrettsmeldingen skal diskuteres, registrerer vi at representanter fra opposisjonen tar fram svartmalingskosten. Når representanten Hofstad Helleland står her på talerstolen og påstår at regjeringen holder en klam hånd over norsk idrett gjennom sin idrettspolitikk, reagerer jeg. I meldingen påpekes det flere plasser at regjeringen respekterer idrettens autonome stilling, og noe annet skulle bare mangle. Regjeringen bidrar gjennom det statlige tilskuddet til den organiserte idretten og legger til rette for aktiviteten. Herfra og ut overtar idretten, og de utfører en skikkelig og god jobb på det området.

Representanten Hofstad Helleland tar også feil når hun fra denne talerstolen hevder at idrettsanlegg ikke kan drives av idrettslag fordi regjeringen nekter dem det. Det gjøres mange steder. Alle idrettsanlegg i Alta drives av idretten selv, og de får spillemidler.

Venstres og Fremskrittspartiets store fanesak er å oppheve spillmonopolet og slippe alle frie markedsaktører til på denne arenaen. Representanten Korsberg sier at det spilles for 7 mrd. kr utenom Norsk Tipping, og det har han kanskje rett i, og han hevder at en stor andel av disse pengene vil tilfalle norsk idrett. Jeg tror det bare er en ønskedrøm at slikt vil skje. Vi har eksempler fra Danmark, slik statsråden var inne på i sitt svar, på at vi faktisk bare snakker om småpenger – i mange tilfeller bare de skattekronene som blir tatt inn til dansk idrett gjennom de ansatte. Jeg har ikke noen tro på at Norge klarer å forhandle fram andre kontrakter enn det dansk idrett klarte å få til. Jeg skjønner ikke at Fremskrittspartiet og Venstre ønsker å bidra til å redusere det viktige bidraget Norsk Tipping har overfor norsk idrett – at de tør, vil jeg nesten si.

Mange av oss som har stått på talerstolen, har snakket veldig mye om idretten og dens betydning. Det er ikke noen tvil om at den bidrar mye, og det bærer også idrettsmeldingen preg av. Men jeg tror heller ikke vi skal glemme at andre aktører er viktige for å skape aktivitet: Friluftslivets fellesorganisasjon og Friluftsrådenes Landsforbund gjør en utrolig viktig jobb med å skape aktivitet på litt andre arenaer enn der vi tar tid og måler lengde og høyde. Så en stor takk til dem og den innsatsen de gjør, for det er viktig at de også blir nevnt når norsk idrett diskuteres.

Olov Grøtting (Sp) [11:38:04]: I innlegget mitt i stad snakket jeg om folkehelse, men nevnte ikke da psykisk helse. I vårt moderne samfunn sliter altfor mange med psykiske problemer. Fysisk aktivitet er viktig i så måte, men jeg har lyst til å peke på den sosiale biten av idretten, for det er mange måter å delta i idrett på. Det betyr veldig mye for mange å delta som frivillig eller rett og slett som tilskuer, der en har glede av å følge prestasjonene til toppidrettsutøverne våre eller til lokale aktører. Idretten handler om deltakelse i et fellesskap og er for mange deres viktigste sosiale arena og viktigste identitetsskaper – ja, for enkelte er det kanskje selve meningen med livet.

Komiteen er enig i veldig mye i denne idrettsmeldingen, men det er også skillelinjer her. Høyre og Fremskrittspartiet foreslår i sine merknader å vanne ut den norske idrettsmodellen. De mener tydeligvis at penger skal strøs ut til dem som driver egenorganiserte idretter uten noe krav til organisasjon. De foreslår bare å fordele midler i forhold til anslått antall som driver med en aktivitet. Hvem i all verden skal forvalte disse midlene, og hvordan skal det styres?

Det virker som organiseringen av idretten bare er plunder og heft. Lag og organisasjoner er etter mitt syn selve fundamentet i den norske idrettsmodellen og er grunnlaget for hvorfor en liten mininasjon som Norge kan hevde seg internasjonalt, slik vi gjør.

Jeg vil også peke på et annet område der det er forskjeller mellom de politiske partiene, og det gjelder forholdet til Norsk Tipping. Fremskrittspartiet ønsker å gi utenlandske spillselskaper lisens til å drive med spill i Norge. Det er bekymringsfullt, for den modellen vi har med såkalte snille spill, har faktisk ført til en nedgang i antall spilleavhengige. Det viser både antall henvendelser til Hjelpelinjen og forskning på området. Erfaringer fra andre land viser at det kun er promiller av omsetningen som vil bli overført til idretten, som også representanten Simensen nettopp var inne på.

Disse snart åtte årene med rød-grønn regjering har gjort mye for idretten – lag og foreninger. Ja, det er nesten slik at idretten selv har fått en premie her, for grasrotandelen i 2012 var på 340 mill. kr, og momskompensasjonsordningen er på nær 950 mill. kr og skal økes til 1,2 mrd. kr, som det er sagt tidligere. Det er den største satsingen på frivillig sektor over statsbudsjettet noensinne. Sist, men absolutt ikke minst, har vi endringene i tippenøkkelen. Det betyr en kraftig opptrapping av tilskudd til idretten. Den rød-grønne regjeringen har levert til Idretts-Norge, og jeg håper og tror virkelig at vi skal fortsette det arbeidet også til høsten, til beste for idretten og de mange aktive og frivillige i dette landet.

Jorodd Asphjell (A) [11:41:27]: Tilbake til statsrådens og ikke minst også Øyvind Korsbergs innlegg knyttet til Norsk Tipping og spillmonopol: Erfaringen vår fra denne salen er at norsk idrett ønsker å slå ring rundt Norsk Tipping og det spillmonopolet vi har, som sikrer lokale idrettslag i hele landet en stabil finansiering. Vi ser at resultatene i Norsk Tipping, fra å ha hatt en negativ trend, nå går i positiv retning, noe som gjør at norsk idrett får en større andel også gjennom tippenøkkelen og spillemiddeloverskuddet.

Det var også rettet kritikk mot dette med grasrotmidlene. I 2012 ble det utbetalt 340 mill. kr gjennom grasrotmidler til lokale lag og foreninger, og den potten, den andelen, øker for hvert år, noe som gjør at flere lag, flere medlemmer og flere klubber får et større bidrag gjennom den andelen.

Så til arrangementer: Denne idrettsmeldingen er ikke skrevet i stein. Nå har vi sett en rekke internasjonale arrangementer på utenlandske arenaer, men Norge har jo stor erfaring med å ha internasjonale arrangementer i Norge, f.eks. VM på ski i Oslo i 2011, VM på ski i Trondheim i 1997, OL i Lillehammer-regionen i 1994 og Ungdoms-OL, som vil komme i 2016. Nå ser vi også at en ny prosess knyttet til OL 2022, som er veldig spennende, hvor det er snakk om gjenbruk av anlegg i denne regionen. Samtidig har vi VM i freestyle på Voss, vi ser at Bergen jobber med å få VM i sykkel, og vi har Arctic Race of Norway, som en på en måte også har fått finansiert, sykkelrittet i Nord-Norge. Det skjer veldig mye positivt på idrettsfronten gjennom internasjonale arrangementer som skaper begeistring og økt aktivitet rundt omkring i hele landet. Derfor er det viktig at vi underveis ser på mulighetene for å være med og understøtte dette viktige arbeidet som idrettslag og særforbund gjør hver eneste dag.

Utstyrsordningen er også viktig, som noen var inne på, at en gjennom norsk idrett er med og prioriterer midler etter søknader fra klubber til utstyr til lokale lag og foreninger, for at de skal ha god aktivitet, og for at barn og unge skal slippe store egenandeler.

Ellers: Folkehelsetiltak er helt nødvendige – økt fysisk aktivitet. Jeg vil bare minne om at Stortinget har et eget idrettslag. Vi har lagt et aktivitetskort i alle hyllene – Et sprekere Storting, så jeg håper også stortingsrepresentanter benytter seg av de gode tiltakene og bidrar til bedre folkehelse for alle – både ansatte og innsatte her på huset.

Presidenten: Det var dagens utfordring til dette huset.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:44:32]: Så langt har vel denne debatten egentlig vært et norsk mesterskap i å hylle idretten. Jeg tror jeg skal være forsiktig med å lage en rangering, men Asphjell gikk vel i sitt siste innlegg lengst i så måte, der han skrøt av det fantastiske sykkelrittet Arctic Race of Norway, der altså regjeringen ikke har bidratt med en eneste krone, men han er frekk nok – tilgi meg for uttalelsen – til å ta æren for det. Det synes jeg det står «respekt» av.

Det har vært sagt mye, og de rød-grønne har jo forsvart grasrotandelen ganske godt. Det finner jeg litt merkelig, for det er en ordning som til de grader blir misbrukt av enkeltpersoner og også organisasjoner, faktisk så mye misbrukt at regjeringen endelig har tatt et initiativ til å endre regelverket. Det er jeg glad for. Det går penger til støtteklubber for Hells Angels, til å fremme øl, til å benytte dem som har spilleavhengighet for å få dem til å støtte sine organisasjoner, så der er det et svart middel. Grasrotandelen er ikke en ordning som skaper mer midler, det bare omfordeler de samme midlene på en helt annen måte.

Så er det nok også mye enighet, og representanten Kjersti Toppe viste i den forbindelse til den betydningen idretten har for folkehelsen. Da er det bare så synd at den samme representanten ikke kan støtte Fremskrittspartiets forslag om én time mer fysisk aktivitet i grunnskolen og vårt forslag om penger til ungdomsidretten tilsvarende statsgarantien for Ungdoms-OL. Det er for meg ganske merkelig.

Så er det en kjent sak at Fremskrittspartiet har en fin måte å få mer penger til idretten på ved å tillate utenlandske spillselskaper å etablere seg i Norge gjennom en lisensordning der staten kan være med og bestemme rammevilkårene. Vi sier at en del av den omsetningen – ikke overskuddet, men altså omsetningen – skal tilfalle idretten. Omsetningen er ikke et tall man kan trikse bort. I dag spilles det for 7 mrd. kr i utlandet. Enhver kan bruke sin egen kalkulator og legge inn prosentsatsen og se hvor mye penger som ville ha tilfalt norsk idrett dersom de midlene hadde kommet til Norge. Det er en interessant øvelse, og det anbefaler jeg flere å gjøre.

Det viktigste for meg er ikke å bekjempe Norsk Tipping, men å sørge for mer penger til norsk idrett. Det fortjener norsk idrett. Jeg synes det var ganske interessant det svaret som statsråden ga meg i replikkordvekslingen, der hun sa at det var bred støtte for ordningen, også blant idretten. Jeg er kjent med at mange idrettskretser ser på dette og ønsker at utenlandske spillselskaper skal få lov til å etablere seg i Norge. Så jeg ser fram til det neste idrettstinget, der man kanskje ser fornuften i det.

Olemic Thommessen (H) [11:47:59]: På tampen av debatten har jeg bare noen få kommentarer. For det første gjelder det forslag 9. Høyre skal stemme for forslag 9, og vi skulle egentlig ha vært inne på det forslaget hele tiden. Det har vært en inkurie her.

Så et par kommentarer til Stokkan-Grande, så han kan beholde nattesøvnen. Nei, Høyre kommer ikke til å ville avvikle grasrotandelen, men vi synes det er all grunn til å se nærmere på ordningen, ut fra de uregelmessighetene som representanten Korsberg beskrev, og som jeg skjønner at regjeringen også er oppmerksom på.

Det er et ganske viktig poeng at vi ikke omtaler grasrotandelen som midler som vi som politikere eller stat – hva skal vi si – skal sole oss i, slik jeg opplevde at f.eks. representanten Grøtting gjorde. Dette er altså penger som er vanlige tippepenger i og for seg, men som er omfordelt etter en annen nøkkel, og som gir en skjevfordeling, som også burde bekymre. Men nå er nå ordningen engang slik at de som får pengene, legger merke til det, og de som mister dem, legger ikke merke til det, og derfor er det ingen som føler seg snytt. Like fullt er det en omfordeling fra ressurssvake deler av organisasjonslivet til de ressurssterke, som kan sørge for å få mange tilhengere i ordningen, og det er altså ikke penger som verken Senterpartiet eller andre egentlig kan sole seg i. Det gjelder også tippemidler for øvrig. Jeg merket meg at statsråden var ute og delte ut 10 mill. kr til svømmeanlegg her forleden dag, som også er en restpott av tippemidler. Det er også en gratisvei til oppmerksomhet, men jeg unner henne i og for seg det, men minner om at det ikke er penger som er bevilget over noe statsbudsjett.

Så var mitt anliggende i denne sammenheng også å kommentere regelverkene med hensyn til bygg og anlegg. Realiteten er vel den – hvis man trekker det sammen – at regelverkene både for moms og for tippemidler i dag står i veien både for fleksible konsepter når det gjelder anleggsutbygging og for mer sammensatte finansieringsordninger, men det står også i veien for det å få full uttelling for de kreative kreftene og kontaktnettene som idretten selv står for, når det gjelder å mobilisere til bygging av idrettsanlegg. Jeg synes også det er grunn til å se på ordningen med lavterskelanlegg, og viser til de poengene som Skei Grande hadde om bowlehaller.

Presidenten: Representanten Jorodd Asphjell har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jorodd Asphjell (A) [11:51:25]: Til representanten Øyvind Korsberg: Hvis han hørte godt etter, sa jeg at denne meldingen ikke var skrevet i stein, men at man må se på mulighetene for hvordan det offentlige kan bidra i langt større grad når det gjelder arrangement av internasjonal art. Når det gjelder Arctic Race of Norway, har jo de fullfinansiert det bl.a. gjennom støtte fra fylkeskommuner og kommuner og ikke minst gjennom A.S.O., som er rittarrangør av Tour de France. Samtidig har lokale sponsorer bidratt i stor grad. Det er også sånn idretten daglig finansierer ulike arrangement.

Jeg vil også inn på dette med reglene for spillemidler. Det kan ikke være sånn som vi har sett, at når idrettshaller bygges, brukes idrettshallene til konserter, messer og ulike ting som ikke har noe med idretten å gjøre, men at de samtidig får finansering gjennom spillemiddelpotten, som på en måte skal bidra til idrettsanlegg. Derfor er det viktig at vi har en grense for hvordan spillemidlene skal brukes etter at spillemidlene er utbetalt.

Statsråd Hadia Tajik [11:52:32]: Eg vil takke for ein god, spennande og engasjert debatt om idrettsmeldinga. Eg er begeistra for at det er såpass stor, generell, tverrpolitisk einigheit om mange av måla, sjølv om det har vore ueinigheit oss imellom.

Eg vil berre seie to kjappe ting til representanten Olemic Thommessen. Det er 15 mill. kr, ikkje 10 mill. kr som er sette av til svømmeanlegga som det her vert vist til. Det er kostnadseffektive svømmeanlegg. Oppfordringa kom frå Norges Svømmeforbund. Dei såg behovet for å byggje referanseanlegg som kan gjere det enklare òg for andre kommunar å byggje kostnadseffektive anlegg. Slike anlegg er ikkje berre billigare å byggje, men det vil òg kunne ha den konsekvens at dei er billigare å drifte. Det er jo ei av dei utfordringane ein ser at mange kommunar strever med, at anlegga vert kostnadskrevjande å drifte. For oss er det eit viktig mål at det vert bygd fleire svømmebasseng, og at svømmeferdigheitene til norske barn, unge og andre vert betre.

Heilt avslutningsvis ein munter merknad til same representant: Det er ingen grunn til å vere misnøgd med den merksemda som han sjølv får. Her om dagen klarte han å få merksemd i VG for at han i løpet av dei siste fem månadene berre har stilt meg tre spørsmål.

Olemic Thommessen (H) [11:54:00]: I Danmark sier man litt ironisk at «hvad Bladene siger, er sandt». VGs oppslag, som statsråden viste til, må vel også skrives – hvis vi skal være velvillige med VG – på kontoen for inkurier. Det var nemlig ikke representanten Thommessen VG hadde snakket med, men det var representanten Thomsen de hadde snakket med. Jeg har aldri snakket med VG om dette. Jeg tror representanten Thomsen kan bekrefte at det oppslaget faktisk skriver seg fra en samtale han har hatt med VG, hvor han har ergret seg over at statsråden er lite å se i forskjellige sammenhenger. Det kan jeg sikkert slutte meg til i og for seg, men vi skal være forsiktig med å legge vekt på alt som står.

En liten kommentar også til representanten Asphjell, som syntes det var så dumt at man kunne bruke idrettshaller til flere ting. La meg bruke et helt konkret eksempel. Terningen Arena på Elverum synes jeg er et flott prosjekt. Det er realisert gjennom et samarbeid mellom Høgskolen i Hedmark, Forsvaret, jeg tror også Elverum kommune i noen grad, og noen private interesser – ikke all verdens, men noen er det. Der har man realisert et fantastisk flott idrettsanlegg, som under Festspillene i Elverum – og sikkert også noen andre ganger gjennom året – med enkle grep kan gjøres om til en konsertsal med opptil 2 000 sitteplasser. Det er et eksempel det er vel verdt å se på, og det er vel verdt å jobbe videre med den typen konsepter. Hvis jeg skal avslutte denne debatten med noe positivt, måtte det være med å oppfordre statsråden til å sette i gang noen piloter for den type utprøving. For er det noe vi er helt sikre på, er det at pengene til anleggsbygging ikke er for mange, de er snarere for få. Og uansett hvem i denne salen som kommer til å være flinkest til å dra opp sjekkheftet og bevilge i øst og vest, kommer det ikke til å være nok. Vi er nødt til å jobbe med å finne nye grep som realiserer prosjekter vi alle kan være enige om. Jeg tror Terningen Arena er et veldig godt eksempel på det. Jeg tror ikke noen vil mene at ikke det er et flott prosjekt, og jeg tror det er potensiale for flere rundt om i landet.

Presidenten: Presidenten antar at representanten mente pilotprosjekter.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2 og 3 behandles under ett. – Det anses vedtatt.