André Oktay Dahl (H) [14:31:32]: Det er bedre å forebygge enn å reparere. Det tar en landsby for å oppdra et barn, sies det. Det er sant. Hadde alle familier voksne rollemodeller, og alle naboer, idrettslag, skoler, barnehager, barnevernstjenester, Nav-kontor, spesialisthelsetjeneste, saksbehandlere, kommuner osv., osv. gjort en helt perfekt jobb, ville den jobben vi skal gjøre i justissektoren, vært en helt annen. For de viktigste – misforstå meg rett – justispolitikerne når det gjelder virkemidler, sitter ikke i justiskomiteen eller i Justisdepartementet. De sitter helt andre steder og utgjør selv nesten hele landsbyen, og kan forebygge og forhindre kriminalitet og det at en del havner i fengsel.

Mennesket har evnen til å gjøre både godt og vondt, og det er mennesker som begår kriminalitet. Kriminalitet er ikke noe som er, det er noe som blir, ved at vi vedtar at noe skal defineres som kriminalitet. Noen handlinger defineres av enkelte som «kultur». Det betyr at noen mennesker bestemmer at enkelte andre er annenrangs, enten på grunn av noe som står i en flere tusen år gammel tykk bok, skrevet av og for menn, eller det er en etablert praksis for «gutta boys», som sørger for å vinne markeder i en tøff konkurranse, uten nærmere etiske motforestillinger eller kultur for at det omfattes av straffeloven.

I Norge kan det som flertallet akkurat nå definerer som ukultur og kriminalitet, defineres som det stikk motsatte av en del andre, enten man kommer fra et land med såkalt annen kultur eller er del av en mer pen og pyntelig gjeng som synes akkurat den delen av straffeloven som omgjerder deres virksomhet, egentlig er ganske brysom og unødvendig. Det er loven og staten det er noe feil med, vil de ofte fortsatt mene når de en dag slippes ut – og det skal de jo. Så fortsetter de.

Men nærmest uansett hva den enkelte har gjort seg skyldig i – og mener og tenker – har jeg til gode å se at et menneske som har begått kriminalitet, utelukkende kan defineres som ondt eller kan få merkelappen kriminell eller fullstendig uten evne til å forandre seg. Kanskje med unntak av de rene psykopatene har så godt som alle som har begått en kriminell handling, det til felles at de fortsatt har evnen til å handle både godt og ondt, dvs. at de har til felles at de er mennesker. Like lite som det regnes som moderne, effektiv og god barneoppdragelse å kaste barn inn i et mørkt kott og kaste nøkkelen, fungerer det godt for voksne mennesker når de skal lære å ta ansvar for sine kriminelle handlinger og fortrinnsvis slutte med dem etter x antall år i møte med norsk kriminalomsorg. De skal møte og lage et tilbud til alle de ulike innsatte, som ikke er mindre forskjellige enn folk utenfor murene – alt fra dem som synes at homser bør dingle i lysestolpene og kvinner ikke bør gå fritt, til dem som er helt uenig med førstnevnte, men som synes det er greit å snyte fellesskapet for midler fordi offeret da er mer usynlig, til dem som nesten føler seg friere i fengsel enn utenfor fordi livet utenfor ikke var så veldig mye å snakke, og til dem som sliter på alle fronter og skylder på alt og alle for sin situasjon. Alle disse har kriminalomsorgen et ansvar for, og forventingene er ofte at kriminalomsorgen skal løse alt hos den enkelte innsatte som resten av landsbyen ikke greide før han eller hun havnet bak murene. Det er altså bedre å forebygge enn å reparere.

Selve begrepet «kriminalomsorg» har hos enkelte en negativ klang fordi det i enkeltes ører høres ut som om man ikke har omsorg for ofre for kriminalitet. Én ting er at vi trenger en egen nasjonal offeromsorg. Men jeg mener at begrepet «kriminalomsorg» signaliserer et prinsipielt og tverrpolitisk veivalg. Det uttrykker at man mener at enkelte handlinger skader enkeltpersoner og samfunn så mye som det gjør, og at man rett og slett av omsorg for samfunnet og ofrene prøver å finne ut hvorfor de kriminelle handlingene skjedde og hva man gjør for at det ikke skal skje igjen. Det er å vise respekt for kriminalitetens reelle årsaker og dens reelle effekt. Logikken bak dette er selvfølgelig at man aldri kan ansvarliggjøre enkeltmennesker uten å behandle dem som nettopp det – enkeltmennesker.

Det er nettopp det mange frivillige og private initiativ virkelig har skjønt. Høyres justisfraksjon besøkte i mars ett av disse, det vellykkede tiltaket Nettverk etter soning, i regi av Røde Kors. I likhet med en lang rekke andre små organisasjoner jobber disse med mye av den samme problematikken, nemlig at det ikke er lett for dem som er løslatt fra norske fengsler, å komme tilbake til det såkalte normalsamfunnet. En liten digresjon bare: Jeg hadde sommerjobb ved Hassel fengsel for en del år siden. Da skulle jeg være med noen innsatte som skulle øve seg på å gå i butikken. Ekspeditrisen så rart på meg. Det kan sikkert være mange grunner til at hun gjorde det, men uansett: Hennes erfaring var at disse folkene hadde store problemer med å gå i butikken og handle. En av dem jeg gikk sammen med, greide ikke å få med seg noe, for det å gå i butikken var for ham et stort steg. Dette er en virkelighet som en stor del av oss såkalt normale mennesker som ikke har sittet bak murene, ikke helt greier å skjønne kan være så vanskelig at det faktisk for noen er mye lettere å begå kriminalitet og de verste handlinger.

Men det er det som er situasjonen ved løslatelse for noen. Halvparten av dem som løslates, kommer altså tilbake til fengselet. Rusproblemer, det å nekte noen å opprette bankkonto – og ikke minst gjeldsproblematikk – kan forklare mye av dette. Nav skal ha en rolle de ikke nødvendigvis fyller, og det offentlige oppleves ofte som lite løsningsorientert. Det er mange innsatte som får større gjeld mens de sitter i fengsel, for gjelden løper og løper. Vi har vært i kontakt med mennesker som forteller at de er mye reddere for konvoluttene som kommer i postkassen fra det offentlige enn for eventuelle bander som står foran dem med balltre. Faktisk mener enkelte at det er enklere å kvitte seg med narkotikagjeld, for det er en slags moralsk gjeldssanering ved at du går i fengsel. Det offentlige, med konvoluttene sine, bidrar faktisk til at gjelden øker. Det er eksempler på at mennesker som sitter på åpen soning og har begått ran, ber om å bli plassert tilbake på lukket avdeling. De vet at de aldri kommer til å greie å betale regningene sine, og de frykter rett og slett at de må rane igjen for å få fred for noen av konvoluttene som kommer. Jeg tenker på kostnadene for samfunnet totalt sett, og ikke minst for ofrene.

Det er ikke bare de innsatte som sliter med det såkalte normalsamfunnet. Det gjør også de organisasjonene som skal prøve å hjelpe de innsatte. Det er vel kjent at mange organisasjoner får mye ut av hver krone, og på flere felt er det helt nødvendig for at man i det hele tatt skal ha håp for en innsatt som løslates. Én ting er hva disse organisasjonene får ut av hver krone, men hadde man regnet på hvor mange kroner det koster i byråkrati og arbeid for dem å få inn hver krone fra f.eks. det offentlige for å drive velfungerende arbeid for, hadde regnskapet antakelig vært ganske dystert. Hvis man legger til en del av organisasjonenes frustrasjoner over hva store offentlige systemer i tillegg ofte ikke gjør for sine brukere, blir regnskapet unødvendig dårlig. Det er en grunn til at man burde ønske en kraftig dreining av midler over til dokumentert effektivt, forebyggende og rehabiliterende arbeid, slik det gjøres hele tiden overfor enkeltmennesker i regi av de frivillige og private initiativene.

Hensynet til offeret er etter Høyres mening faktisk det aller viktigste for å styrke den type organisasjoner som er nevnt i denne interpellasjonen, rett og slett for at de skal kunne bidra til at det enkeltmennesket som av ulike grunner har begått kriminalitet, faktisk lærer noe av handlingene sine, lærer å ta ansvar og faktisk er nødt til å forholde seg til at det han eller hun har gjort, har krenket et annet menneske. Det lærer veldig få noe av i norske fengsler og kun i møte med virkeligheten utenfor – og gjerne i møte med offeret, hvis de ønsker det selv.

Så til den litt åpne problemstillingen til statsråden, som jeg håper det er mulig å få noen tanker om – her er det mye fellespolitisk tankegods, men jeg tror vi kan dele ganske mye av den virkeligheten som mange innsatte møter uansett partifarge og landegrenser: Hva vil statsråden gjøre for å sikre at tiltak som f.eks. Nettverk etter soning og andres erfaringer og kompetanse brukes og styrkes for å gjøre det mulig å tilbakeføre domfelte til samfunnet?

Statsråd Grete Faremo [14:41:23]: Jeg vil først få takke representanten Oktay Dahl for interpellasjonen. Å redusere tilbakefall til ny kriminalitet er viktig for regjeringen, noe jeg vet det også er bred enighet om her i dette hus.

St.meld. nr. 37 om straff som virker, fra september 2008, har vært førende for regjeringens politikk for en bedre kriminalomsorg. Jeg tør påstå at regjeringens tilbakeføringsgaranti, som ble lansert i meldingen, er et betydelig bidrag i så måte. Frivillig sektor spiller en viktig rolle for å kunne nå de mål vi har satt oss. De frivillige organisasjonene kan særlig bidra med nettverk, nærhet og vennskap på en annen måte enn offentlige myndigheter kan.

Nettverk etter soning i Oslo Røde Kors er et av mange tiltak frivillige organisasjoner har satt i gang for å bidra til en bedre tilbakeføring. Jeg vil komme tilbake til interpellantens hovedspørsmål om hva vi konkret gjør, og har tenkt å gjøre, for å sikre at kompetanse og erfaring fra slike tiltak kan bli brukt og styrket i arbeidet med tilbakeføring.

Men først vil jeg kommentere noen av de elementene representanten nevner, som gjør at innsatte sliter med å komme tilbake til samfunnet, og som regjeringen jobber med.

Interpellanten hevder at halvparten av dem som løslates, kommer tilbake til fengsel. Her foreligger det en nordisk komparativ studie av tilbakefall blant alle løslatte, fra dom i 2005, som viste at ca. 20 pst. pådro seg ny fengselsdom eller dom på samfunnsstraff i løpet av to år etter løslatelse. Men det er viktig å si at tilbakefall varierer mye mellom ulike lovbruddstyper.

Det er riktig at mange sliter med å komme tilbake til samfunnet. Ulike undersøkelser har dokumentert at innsatte har en kraftig overrepresentasjon av oppvekstproblemer, rusproblemer, psykiske plager, arbeidsløshet, boligmangel, mangelfull skolegang og utdannelse. Det er en klar årsakssammenheng mellom disse problemene og kriminalitet. For de som sliter mest, representerer de frivillige svært verdifulle nettverk.

Gjeldsproblemer er et stort problem for mange innsatte. Det dreier seg ofte om både såkalt svart og hvit gjeld. Gjeldsproblemer er tyngende for mange løslatte. Nylig løslatte personer som ønsker å komme seg vekk fra sin kriminelle fortid og etablere seg på bolig- eller arbeidsmarkedet, kan ofte hindres av en uordnet gjeldssituasjon.

Det er som kjent Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet som forvalter gjeldsordningsloven. BLD vil fremme en lovproposisjon for Stortinget i løpet av våren. Der vil det bli foreslått å gjøre det enklere for straffedømte som er i en rehabiliteringssituasjon, å få gjeldsordning. Dette vil sannsynligvis også gjøre det enklere for løslatte å kunne takle gjeldsbyrden på en rimelig god måte.

De fleste store kommuner har gjeldsrådgivere som også innsatte og tidligere innsatte kan benytte seg av. Det er en utfordring å få satt de innsatte som trenger det, i kontakt med rådgiverne. Et problem verken gjeldsrådgiverne eller det offentlige for øvrig kan få gjort noe med, er den svarte gjelden som mange tidligere innsatte har. Den kan dessverre være vel så tyngende både økonomisk og mentalt som den offentlige gjelden.

Det er viktige elementer i en tilbakeføringsprosess som de frivillige organisasjonene verken kan eller skal ta seg av. Et av disse elementene er tjenester fra Nav. Justis- og beredskapsdepartementet jobber derfor i samarbeid med Arbeidsdepartementet og Nav for å bedre innsattes tilgang til disse tjenestene, både under soning og etter løslatelse. Vi har nettopp fått en sluttrapport om prosjektet «Fra fengsel til kvalifiseringsprogram» – det går under navnet KVP – som gikk i syv fengsler. Her påpekes bl.a. at kontakten mellom kriminalomsorgen, Nav og kommunen bør styrkes vesentlig. Det samme bør Navs tilstedeværelse i fengslene, slik at tiden etter løslatelse kan forberedes enda bedre. Spørsmål om arbeid, gjeld og – ikke minst – bolig er viktige deler i dette samarbeidet. Regjeringen vil i løpet av våren se nærmere på hvordan dette samarbeidet kan styrkes. Jeg ønsker å være svært tydelig på at det er de offentlige tjenestene som er bærebjelken i tilbakeføringen av innsatte til samfunnet.

La meg så få gå nærmere inn på spørsmålet fra representanten Oktay Dahl og hvilken rolle de frivillige kan spille i tilbakeføringen. De frivillige organisasjonene er svært viktige supplement til offentlige tjenester. Stortingsmeldingen Straff som virker understreker hvor viktig samarbeidet med de frivillige organisasjonene er for en vellykket tilbakeføring til samfunnet. I regjeringens tilbakeføringsgaranti har de frivillige en svært viktig rolle.

Regjeringen har samtidig styrket tilbakeføringsarbeidet på flere måter. Vi sa i stortingsmeldingen at vi skulle utvide og forbedre kriminalomsorgens koordinerings- og tilretteleggingsfunksjon. Det har vi gjort ved å opprette 25 stillinger som tilbakeføringskoordinatorer. De er i arbeid over hele landet og koordinerer bl.a. de frivilliges innsats med det offentliges. Tilbakeføringsgarantien har ført til at samarbeidet med kommuner, fylker og – ikke minst – Nav er intensivert. Dette kommer også de frivillige organisasjonene til gode.

Vi sa også at vi skulle opprette servicetorg i fengslene. Det har nå skjedd i alle større fengsler og også i mange fengsler med lavere sikkerhetsnivå. På servicetorget tilbys de frivillige fast møte- og kontortid på linje med Nav og andre offentlige etater. Det gjør at organisasjonene lettere kan komme i kontakt med innsatte, tilby tjenester og knytte kontakter for å forberede tiltak etter løslatelse.

I forbindelse med gjennomføringen av tilbakeføringsgarantien foretok Kriminalomsorgens sentrale forvaltning en rundspørring blant de frivillige organisasjonene og kriminalomsorgens enheter. Den resulterte i rapporten «Fri og villig», som kom i desember 2011. Det viste seg at det er ca. 85 foreninger og lag som tilbyr innsatte sine tjenester. Det varierer naturligvis noe fra fengsel til fengsel, men i det store og hele kan jeg på bakgrunn av rapporten si at det har vært og er et godt samarbeid mellom de frivillige og kriminalomsorgen.

Rapporten sluttet med å påpeke følgende: «For at samarbeidet skal bli optimalt må det være forutsigbarhet, tilrettelegging og forpliktende samarbeidsstrukturer.» Når det gjelder tilrettelegging og forpliktende samarbeidsstrukturer, er det et ansvar som primært påhviler kriminalomsorgen. Men det mest springende punkt, sett fra de frivilliges side, var og er økonomisk forutsigbarhet.

Årlig utlyses midler over budsjettkapittel 430 Kriminalomsorgens sentrale forvaltning post 70 – tilskudd til de frivillige. I år er summen totalt om lag 23,7 mill. kr på denne posten. Av disse fordeles om lag 17,3 mill. kr som øremerkede midler i budsjettproposisjonen, i all hovedsak til frivillige organisasjoner. 6,4 mill. kr lyses ut som midler frivillige kan søke på. I år har 26 organisasjoner søkt om om lag 21 mill. kr. Det viser organisasjonenes vilje til å bidra. Mange av de samme organisasjonene søker flere departementer og direktorater om penger til de samme prosjektene.

Det er opplagt et spørsmål som kan diskuteres, om i hvor stor grad det offentlige kan støtte de ideelle organisasjonene økonomisk. Grensene også for når frivilligheten slutter og det offentliges egentlige ansvar starter, bør ikke være flytende. Også her er det viktig med klare roller og ansvarsområder.

Svaret på hva jeg vil gjøre for å sikre at kompetanse og erfaring brukes og styrkes i arbeidet med å tilbakeføre innsatte, knytter jeg derfor først og fremst til faglig samarbeid og ikke bare til økonomisk støtte. Vi bør heller ikke fullfinansiere de ideelle organisasjonene, for frivillig innsats er jo nettopp det: frivillig – men hvor offentlig støtte likevel kan spille en avgjørende rolle.

Vi har med servicetorgene tilrettelagt og gitt de frivillige god mulighet til å delta i et tverrfaglig samarbeid med de innsatte og med offentlige etater. Vi har også gjennom tilbakeføringskoordinatorene inkludert de frivillige sterkere i en samlet innsats for et bedre liv uten kriminalitet etter soning. Kriminalomsorgen har et spesielt ansvar for å inkludere, koordinere og videreformidle de erfaringer og den kunnskapen de frivillige har for å styrke samarbeidet ytterligere.

Jeg ser fram til et fortsatt godt samarbeid med de frivillige organisasjonene. Regjeringen har økt avsatt beløp til slike tiltak, og – som sagt – noen midler er øremerket, andre går det an å søke på.

André Oktay Dahl (H) [14:51:17]: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Det ble vist til St.meld. nr. 37 for 2007–2008, den sto vi alle sammen om. Det var viktige verdimessige valg som der ble gjort. Samtidig er det sånn at kriminalomsorgen selv nå melder at målene vi satte der, ikke er mulig å nå. Det hadde vært ønskelig med en kapasitetsplan til politisk behandling i Stortinget. Organisasjonene bruker for mye tid på byråkrati og oppfølging, slik at man ikke får brukt de pengene man får, på en best mulig måte. Det melder også kriminalomsorgen selv om sin virksomhet.

Jeg synes statsråden svarte godt, men utgangspunktet for interpellasjonen er hvordan man i langt større grad skal se de frivillige og ha forståelse for den situasjonen de opererer i. Et eksempel er WayBack Bergen – var det vel – som har slåss for å få en million kroner ekstra for å kunne gjøre et ressurshefte landsomfattende. Det heftet brukes av ansatte i kriminalomsorgen som et opplæringshefte for sin virksomhet. Jeg skjønner at de synes det er litt rart at de skal slåss for en million kroner for å lage et hefte om noe som kriminalomsorgen, med millioner av kroner, ikke greier å lage selv. Det er noe med at store versus små systemer kanskje tenker på litt ulike måter. Det er mange organisasjoner, ikke bare på justisfeltet, som ikke akkurat opplever at departementer eller de store byråkratiene har veldig stor forståelse for deres hverdag. Nav er en gigant, og de utfordringer vi har med Nav-reformen, er ikke akkurat små når det gjelder denne gruppen.

Jeg er enig i at det offentlige er bærebjelken, men det hjelper litt lite hvis – jeg holdt på å si – spikeren ikke er der. Det er faktisk det de frivillige organisasjonene er – for å skape hele huset og landsbyen som skal til. Jeg kunne ønske meg enda litt klarere tanker. Jeg er helt enig i rollefordelingen, men ønsker en større forståelse for de frivilliges situasjon i den jobben de gjør.

Jeg er glad for at statsråden er ærlig om tallene når vi snakker om tilbakefallsprosent, for det er statistiske utfordringer. Det er kun to års måling, og kriminalitetstypene er veldig forskjellige. Det synes jeg er veldig bra – slik at vi ikke bare umiddelbart sier at alt er veldig bra på alle felt i Norge når det gjelder tilbakefall.

Så har jeg lyst til å si noe til slutt: Jeg har vært med på en del møter i såkalte enkeltsaker – med barnevern, med helsetjenester og med andre. Jeg må virkelig si at veldig mange av de offentlig ansatte som jeg har møtt – en del av dem, og med mye utdanning og mye såkalt kompetanse – skjønner jo ikke hva rusmisbrukeren eller dama som holder på å miste barnet sitt til barnevernet, sier. Da må jeg si at det faktisk handler om – også når det gjelder innsatte og andre med problemer – at man kanskje må ha hatt problemene selv for å skjønne hva det handler om, og for å være villig til å hjelpe. Det er der de private kommer inn.

Statsråd Grete Faremo [14:54:35]: Her oppfatter jeg at vi er enige om målene, og at midlet, nemlig godt samarbeid med de frivillige, er viktig for å nå de målene vi har satt oss i kriminalomsorgen. Det skjer svært mye, og jeg skal ikke gjenta poengene jeg hadde i hovedsvaret, men understreker at her skjer det en positiv utvikling i god prosess som også involverer de frivillige organisasjonene.

Flere penger ville alltid være hyggelig å ha. Bevilgningene er økt de senere årene, og på samme måte som WayBack har gjort inntrykk på interpellanten, har organisasjonen også gjort det på meg. Dersom organisasjonen har gode prosjekter, finnes det midler å søke på – slik det også er mulig for andre organisasjoner.

Jeg skal ikke trøtte salen med å gjenta gjennomgangen vi hadde av rutinene for tildeling til frivillige organisasjoner, men jeg opplever at vi har fått på plass ryddige rutiner, og at vi også har funnet en god blanding av forutsigbarhet gjennom øremerkede tildelinger og frie midler som kan tildeles etter søknad.

Noe av det de frivillige organisasjonene kan tilby, er ikke minst muligheten for dialog med såkalte likemenn. Noen av de eksemplene som jeg selv har hørt fortalt, gjelder nettopp det. Igjen: Hvordan en organisasjon som WayBack har prøvd å bruke noen av sine erfaringer i det å utvikle en egen metode, som er mulig å bruke også for kriminalomsorgen, er gode eksempler på samspillet som vi alle er opptatt av.

Jeg ser fram til fortsatt godt samarbeid med frivillige organisasjoner om det viktige arbeidet med å tilbakeføre straffedømte til et kriminalitetsfritt liv.

Tove-Lise Torve (A) [14:57:45]: Representanten Oktay Dahl tar opp et viktig tema. Det er mange straffedømte som har problemer etter endt soning. Mange hadde også problemer før soning. Spesielt gjelder dette de som har rusproblemer, som ikke har jobb og mangler nettverk.

Det aller viktigste vi kan gjøre, er å ha en god forebyggende politikk – alt fra trygge oppvekstsvilkår, gode barnehager og skoler, et godt utbygd helsetilbud, fritidstilbud, arbeid og arbeidsmarkedstiltak. Dette har vi i Norge. Likevel faller enkelte utenfor. Risikoen for at noen av disse havner på kriminalitetsstatistikken, er stor. Vi må derfor sette inn innsatsen så tidlig som mulig for å bidra til at så få som mulig havner i denne statistikken.

I Norge har vi en god kriminalomsorg. Det har vært tverrpolitisk enighet om å tilby innhold i soningen for å gjøre den enkelte straffedømte best mulig i stand til å leve et liv uten kriminalitet etter soning. Jeg er fornøyd med regjeringens systematiske oppfølging av St.meld. nr. 37 for 2007–2008, Straff som virker.

Det tilbys utdanning og helsetilbud i alle landets fengsel. Tilbud som rusmestring bygges gradvis ut både i fengsel og i friomsorg. Kriminalomsorgen samarbeider med eksempelvis Nav, helseforetakene og frivillige organisasjoner som hver på sin måte bidrar i tilbakeføringsarbeidet. Det er ansatt 27 tilbakeføringskoordinatorer som har ansvar for å styrke samarbeidet med eksterne aktører. Dette er, som statsråden var inne på, et ledd i tilbakeføringsgarantien. Regjeringen har også satset mye på kompetanseutvikling hos de ansatte. De ansatte er en veldig viktig ressurs.

Representanten Oktay Dahl peker spesielt på de løslattes vanskelige økonomiske situasjon. Det at mange har gjeld, er ikke spesielt for de løslatte, det har også folk som ikke har sittet i fengsel. Men problemet er at mange straffedømte verken har orden på livet sitt, eller har inntekt til å betale gjelden sin. Jeg synes statsråden ga gode svar på hvordan storsamfunnet skal stille opp for å finne løsninger på disse problemene.

De frivillige organisasjonene som kriminalomsorgen samarbeider med, spiller en veldig viktig rolle i tilbakeføringsarbeidet. Vi vet at mange av disse organisasjonene er spesielt viktige for at den straffedømte skal ha et nettverk etter løslatelse, og dermed ha større mulighet for å lykkes utenfor fengselsmurene. Nettverk etter soning er en av disse organisasjonene. Det er rett og slett rørende å lese på nettsidene til Nettverk etter soning om familiefaren Arild Egeland på 37 år, som bruker av sin tid til å være frivillig gjennom Nettverk etter soning. Han sier:

«Det er veldig givende å være frivillig. (…) Å være med i Nettverk etter soning lærer meg å tenke annerledes. Alle er så redd for alt. Innsatte, innvandrere. (…) Samtidig må man være forberedt på tøffe historier (…). Noen har ikke snakket med familien på 10 år.»

Like rørende er det å lese om Steinar på 36 år. Han skal snart løslates og har knyttet kontakt med Nettverk etter soning. Han er på nettverkshuset så mye han kan. I tillegg til ulike aktiviteter er han også koblet med en frivillig. Steinar er det vi kaller en gjenganger, men nå har han troen på at han vil klare seg. Han sier:

«Det vil nok komme tunge stunder, men da har jeg folk å støtte meg til. Jeg har Røde Kors, som gir meg vennskap, familiefølelse og glede.»

Jeg blir glad når jeg hører hvor mye den frivillige innsatsen betyr.

Vi kan være stolte av kriminalomsorgen i Norge, men likevel kan vi bli mye bedre. Vi må fortsette utbyggingen og utviklingen av tjenestene, og vi må fortsette å øke budsjettene til både kriminalomsorgen, de samarbeidende aktørene og ikke minst de frivillige organisasjonene. Men det aller viktigste er fortsatt å satse på forebygging.

Åse Michaelsen (FrP) [15:02:30]: Rettferdighet og den alminnelige rettsoppfattelsen er fremdeles viktige prinsipper når det kommer til kriminalomsorgen. Vi har også fått et annet viktig prinsipp, nemlig rehabilitering. Samfunnet anerkjenner at en kriminell ikke bare må straffes, men også oppfordres til å endre adferd. Resultatet av denne anerkjennelsen har riktignok ikke alltid vært et ønske om rehabilitering. Man har tidligere også brukt begrepet «behandling». Forskjellen kan synes ubetydelig og triviell, men det er viktig å ha klart for seg hva som ligger i gjeldende begrep. Det er tross alt begrepets innhold som skal sørge for at kriminelle vender tilbake til et lovlydig liv etter endt opphold i fengselet.

Så hva skjer innenfor murene? Hva skjer utenfor murene? Hva er forskjellen på dem som lykkes, og dem som ikke gjør det? Statsråden refererte litt fra statistikken for tilbakefallsprosent. Det er en statistikk fra 2001 til 2005 – det er jo åtte år siden – så vi trenger i alle fall ny statistikk.

Jeg ønsker å si litt om tilbakefallsstatistikken. Menn har større andel tilbakefall – 50 pst. – enn kvinner, som ligger på 32 pst. Andelen med tilbakefall reduseres betydelig med stigende alder blant menn, mens andelen med tilbakefall øker opp til aldersgruppen 30–39 år blant kvinner, hvor den er på sitt høyeste med 40 pst. Siktede for forbrytelser har høyere tilbakefall – 61 pst. – enn dem som kun er siktet for forseelser. Det er høyest tilbakefall blant dem som har grovt tyveri og ran som sitt opprinnelige hovedlovbrudd, og den tilbakefallsprosenten er på 80 pst. Narkotikasiktede har høyere tilbakefallsprosent enn siktede i andre lovbruddsgrupper, og de ligger på 68 pst. Mer enn halvparten, dvs. 52 pst. av de siktede for forbrytelser med tilbakefall, hadde vinnings- eller narkotikakriminalitet som sitt siste tilbakefallslovbrudd.

Det er viktig å se at den enkelte kriminelle er et individ. Når man slipper ut, er det mange faktorer som er avgjørende for om man lykkes eller ikke. Det er ikke bare mulighetene til jobb og tak over hodet som gjelder, men hvordan man selv er motivert og klar for et nytt liv, i tillegg til egen selvtillit og mestringsevne, kontakt med familie, fordommer ute, rusmestring og muligheter til nye venner. For det er en kjensgjerning at det er lett å søke seg tilbake til miljøer der du tidligere var konge på haugen. Jeg mener at de som lykkes best, ofte er de som har fått et nytt innhold i livet sitt. Ofte ser man at de har funnet kjærligheten, eller at de har funnet et nytt religiøst ståsted. Her ser vi hvor viktige de private organisasjonene er.

Interpellanten har tatt opp Nettverk etter soning, som samarbeider tett med Røde Kors. Vi har WayBack, som også flere har vært inne på, som har fadderordning og likemannssamtale som hovedprinsipp. Vi har Frelsesarmeen, som har et spesielt tilbud, Safe Way Home, til utenlandske kriminelle som skal tilbakeføres. Det er derfor viktig at grupper som jobber med tidligere innsatte, legger til rette for at man skal få tilbake troen på seg selv. Mange av dem som er blitt kriminelle, har selv vært ofre i oppveksten, men det finnes også kriminelle som verken har et rusproblem, eller som vil over i et lovlydig liv. Disse grupperingene finnes, og her må vi i større grad gripe inn tidlig og få dem under kontroll, selv ved mindre alvorlig kriminalitet, hvor historien viser at det eskalerer.

Tiltak som kan hindre ny kriminalitet, er viktig. Derfor må vi i mye større grad individrette disse tiltakene. Hvert menneske er unikt, også de kriminelle. Det offentlige apparatet må ikke være det som legger stein til byrden for den enkelte, men bidra i samarbeid med løslatte, med familie og med organisasjoner. Slik vil vi kunne lykkes i framtiden, og slik vil vi ha mulighet til å tilpasse kriminalomsorgens arbeid til den enkelte.

Lars Egeland (SV) [15:07:44]: Det er en viktig interpellasjon, med gode svar fra statsråden, men like viktig som en gjennomsnittlig tilbakefallsprosent er det faktum at det er en liten gruppe gjengangere som står for den overveiende delen av vinningskriminaliteten. Det er altså et helt liv med tilbakefall, og rus er en sentral del av bildet for disse gjengangerne. De er inne i en runddans der rusmisbruket må finansieres med kriminalitet, og det sender dem i sin tur i fengsel. I tillegg til avhengighetsproblemet har mange av disse menneskene sosiale problemer som gjør det ytterst vanskelig for dem å starte på nytt etter soning. I tillegg til de opplagt menneskelige katastrofene som ligger bak hver av disse, fører også denne aktiviteten til enorme samfunnsøkonomiske kostnader.

Statsråden peker på at det må være det offentlige som er bærebjelken i arbeidet med å tilbakeføre innsatte, og at grensene for når frivilligheten slutter og det offentliges ansvar overtar ikke må bli flytende. Jeg tillater meg å nyansere dette litt: Vi trenger frivillige mennesker som kan utføre arbeid som ikke like lett kan utføres av offentlig ansatte; ikke-profesjonelle mennesker som stiller opp med engasjement, medmenneskelighet og solidaritet. Det er selvfølgelig meningsløst om det offentlige skulle betalt denne ikke-profesjonelle innsatsen fullt ut. Her vil det offentliges oppgave være å gi støtte for å sørge for at det er mulig å opprettholde nettopp et frivillig, ubetalt engasjement. Vi har også faglig kompetente miljøer i ikke-kommersielle organisasjoner og stiftelser som kan fungere som spydspisser for å utvikle nye og bedre tjenester. Her er jeg egentlig mest bekymret for at gode tilbud faktisk ikke blir finansiert, sånn at vi risikerer å gå glipp av gode tilbud som kunne ha hjulpet denne gruppen, og som kunne gitt oss lærdom som det offentlige kunne tatt i bruk. Det er jo når livet er vanskelig at det er viktig å tenke nytt, uten at det skal rokke ved at det er det offentlige som skal ha hovedansvaret.

Det er åpenbart at det trengs samarbeid mellom kriminalomsorg, kommuner, politi, Husbanken, psykiatri og andre helsetjenester – og frivillig sektor. Oktay Dahl trekker fram Nettverk etter soning, som drives av Røde Kors. WayBack er nevnt.

Det gir meg anledning til å nevne prosjektet FRI, som drives av Kirkens Bymisjon i Drammen og i Tønsberg. Gjennom FRI får den løslatte egen hybel og et fellesskap gjennom andre deltakere – frivillige, faddere og ansatte. Etter en tid i treningsboligen, eller direkte etter soning, vil de kunne flytte til egne leiligheter. I tillegg får den løslatte tilbud om aktiviteter eller lønnet arbeid. De samarbeider tett med Nav. Dette er blant flere prosjekter et nyskapende sosialpolitisk arbeid på et område hvor vi nok kanskje må innrømme at det offentlige – både stat og kommune – har forsømt seg. Motivasjonsarbeidet starter allerede i fengselet, gjerne gjennom tidligere innsatte som er engasjert i prosjektet.

Prosjektet er møtt lokalt med all mulig velvilje blant politikere og profesjonelle aktører i det offentlige hjelpeapparatet og ikke minst i næringslivet. Likevel er det truet av at lokale politikere – fra Oktay Dahls parti – ikke prioriterer dette på sine budsjetter. Mitt svar da er ikke at staten skal gå inn og løse problemene der kommunen ikke sjøl vil prioritere, sjøl om jeg er opptatt av at det er viktig for staten å fremme utvikling av metodikk som burde kunne brukes mange steder i landet. Men denne interpellasjonen gir jo nettopp en anledning til å fokusere på hvor viktig det er for alle – både stat og kommune – å legge til rette for at denne onde sirkelen av gjengangerkriminalitet kan snus.

Dette er ofte mennesker som er rammet av en tung sosial arv, med oppvekstvilkår som ikke har gitt dem så mange muligheter. Noen og hver av oss kan vel kjenne igjen dette og huske fra egen oppvekst folk vi gikk på skole sammen med, men som falt ut allerede tidlig i skolen, som ble sittende i skogen med dopet mens vi andre gikk til timen. Og så kan vi ha sett dem i deres korte løslatelsesperioder, og da er det fantastisk å kunne møte noen av disse folkene på gata i dag, snakke med dem og høre at kriminalitet og rus faktisk er et tilbakelagt stadium. Det er mulig, men for å få dette til utfordrer det altså solidariteten vår på alle nivåer.

Jenny Klinge (Sp) [15:13:00]: Fleire lauslatne frå norske fengsel har samanlikna situasjonen sin med det å vere ein flyktning, eller med det å kome frå ein annan planet. Dette er ein situasjon som det er vanskeleg for mange av oss å setje seg inn i. Det gjer det desto viktigare å lytte til dei erfaringane dei der ute har.

Årsakene til at tidlegare innsette opplever frigjeringsdagen frå fengselet og tida etterpå som vanskeleg, kan vere mange. Nokre har gjerne vore skjerma så lenge frå samfunnet at verda der ute har forandra seg mykje. Nokre som kanskje har fått fred under soning, må igjen ved lauslating halde seg til gamle miljø og freistingar. Ei anna kjend årsak til at overgangen til livet der ute kan vere vanskeleg, er at ein etter eit lengre opphald i fengsel har ein risiko for å bli «prisonisert», som det så fint heiter. Det handlar om at ein tilpassar livet og oppførselen til det avstengde miljøet og regimet som er i fengselet. Dette er historier vi høyrer frå tidlegare innsette, og vi må ta dette på alvor.

I justisdebatten i dag er det mykje snakk om kriminalisering, straff, politiressursar og kampen mot narkotika. Alt dette er viktige diskusjonsemne, men dei tek òg så mykje plass at ein annan viktig debatt kan drukne litt i det heile. Og da snakkar eg om nettopp denne debatten som vi har i dag, om korleis vi sikrar at folk kan kome tilbake til samfunnet etter eit opphald i fengsel. Eg tykkjer det er veldig bra at interpellanten tek opp nettopp dette temaet.

Viss ein fordjupar seg i forskingslitteraturen på dette området, kan ein sjå nokre klare tendensar. Ein av dei er at mange av dei som sit i fengsel, har narkotikakriminalitet som ein del av dommen sin. Ein annan tendens er at den store massen av dei som sit inne, i tillegg sjølve har eit rusproblem og/eller ei psykisk liding. Det er også andre problem dei treng hjelp til å løyse, og det gjer at vi må satse på dei sosiale tiltaka. Dei som sit i norske fengsel, må bli gjeve ei moglegheit til å handtere problem mens dei sit inne. Det kan vere rusmeistring, sinnemeistring eller helsehjelp av både fysisk og psykisk art, og det å få utdanning og yrkespraksis er veldig nyttig for å kunne skape seg ei betre framtid. Det forstår vi alle.

Alt dette er tiltak som denne regjeringa har auka fokuset på i soninga. I tillegg er det viktig at vi forbereder og gjev dei innsette dei reiskapane som trengst for å handtere verda best mogleg når dei kjem ut. Oppfølgingsapparatet må stå klart når dei slepp ut. Ein bustad bør helst vere der, klar til å flytte inn i. Det må vere eit arbeid eller ein aktivitet som sysselset ein, med eit tilhøyrande positivt miljø å bli ein del av. Mest mogleg må vere klart før den innsette blir sloppen ut. Her har vi framleis ein veg å gå. Men sjølv om vi har ein veg å gå, og at dette heller ikkje er lett å få på plass, er det mykje som er gjort. Eg er bl.a. svært glad for den innsatsen denne regjeringa har gjort for alternative soningsformer. Den sterke auken i bruken av lenkesoning er eit slikt tiltak, som har stor effekt med tanke på ei vellukka tilbakeføring. Det er også positivt når statsråden viser til snarlege endringar som skal gjere det lettare å få gjeldsordning for straffedømde i ein rehabiliteringssituasjon.

Til slutt vil eg gje ros til alle frivillige der ute som gjer ein innsats for å hjelpe innsette tilbake til samfunnet.

Eg vil òg presisere kor viktig det er med gode støtteordningar for frivilligheita på dette området. Vi er avhengige av hjelpa deira for å kunne lukkast med tilbakeføring.

André Oktay Dahl (H) [15:16:42]: Jeg har lyst til å takke for debatten, for jeg tror det er viktig å ha en slik debatt. Det er noen verdier vi har felles, men de verdiene skal vi ikke ta for gitt, for vi er et lite, rikt land, og da er det lettere å ha – jeg holdt på å si – overbærenhet med en del ting. I det øyeblikket vi kanskje ikke er fullt så rike lenger, så vet vi at hets, fordommer mot minoriteter og mot dem som ikke akkurat er de mest populære her i verden, nemlig mennesker som er dømt for kriminalitet, raskt følger de økonomiske konjunkturene. Så det er viktig at vi greier å holde fast på noe som er felles for alle partier.

Jeg er enig med statsråden i at det skjer mye, og på noen områder er det selvfølgelig en positiv utvikling. Vi har kommet mange skritt videre. Bare det at vi har en debatt der alle partier er enige i en del av disse spørsmålene – sånn var det ikke for en del tiår siden. Vi skal være ærlige på at vi har et felles verdigrunnlag.

Jeg er også enig i at mer penger ikke løser alt; vi er nødt til å bruke dem best mulig. Derfor er det viktig at vi får enda mer forskning – det mener Høyre – på hva som skjer i kriminalomsorgen, og på hva som kan ha dokumenterbar effekt. Og det gjelder ikke minst også de frivillige. For det finnes jo tiltak som har en god intensjon, og som kaller seg «frivillig», og så tør politikere nesten ikke å etterprøve pengene de får, av redsel for å gjøre seg upopulære, selv om det tiltaket kanskje ikke er verdens beste. Nå nevner jeg ingen, men jeg har skrevet meg noen bak øret som jeg tror kanskje også statsråden kan tenke på. Det er jo en grunn til at vi hadde en gjennomgang av tilskuddsordninger osv. for å være sikker på at pengene brukes best mulig.

Så har jeg lyst til å gå tilbake til det jeg sa i mitt forrige innlegg: Hva er kompetanse? Og hva er forebygging? Jeg har en del ganske godt bekjente som har hatt rusproblemer og vært barnevernsbarn og eks-kriminelle, og som nå faktisk bruker mesteparten av tiden sin på å prøve å hjelpe andre. Men det alle disse forteller meg, er at det ikke akkurat er noen lett jobb å være eks-kriminell, eks-barnevernsbarn eller eks-rusmisbruker i møte med de store offentlige systemene. Det ganske mange av dem forteller meg, er at selv om du har et papir, selv om du er offentlig godkjent som en offentlig hjelper som skal ha kompetanse og kunne det meste, virker det som om svært mange av dem de møter, egentlig ikke skjønner noe som helst av det de sier, og ikke kan så mye om deres situasjon – uansett hvor lang utdanning de har, og uansett hvor mange år de har jobbet. Da tenker jeg at uansett hvilket ideologisk ståsted man har, er vi nødt til å få de store offentlige systemene til å funke bedre. Og det er der de frivillige kommer inn, for de greier på mikronivå å skjønne hver enkelt persons behov og problemer, problemer som mange har opplevd i den evige runddansen i de store offentlige systemer som ikke har tatt dem på alvor uansett hvor mange de har møtt.

Så den utfordringen står ved lag, og jeg håper på godt samspill også med sittende – eventuelt eks-sittende – statsråd.

Statsråd Grete Faremo [15:20:04]: Denne debatten er viktig, og jeg vil også takke for at interpellanten tok opp spørsmålet. Jeg synes det er en bemerkelsesverdig enighet vi nå har om hvordan man skal jobbe med kriminalomsorgen for å få en straff som virker.

Denne statsråd hadde gleden av å gjøre det forberedende arbeidet med den første kriminalomsorgsmeldingen, som kom i 1998, og har nå også gleden av å følge opp meldingen fra 2008. Vi ser at vi må jobbe systematisk for å unngå også institusjonalisering gjennom selve soningen. Å takle hverdagen er for mange innsatte krevende, og det blir ikke mindre krevende etter løslatelse. Det kan være knyttet til rus, arbeid, økonomi, bolig og også det sosiale livet. Nettopp derfor er denne måten vi har organisert tilbakeføringsarbeidet vårt på, så viktig. Det er behov for et sterkt samarbeid mellom offentlige etater, og det er behov for et godt nettverk med de frivillige organisasjonene. Jeg hadde nær sagt at her er det oppgaver til alle.

Jeg opplever også at den måten vi nå har organisert oss på, legger vel så godt til rette for at de frivillige også skal kunne få yte god innsats med god effekt. Det er jeg ekstra glad for, for dette samarbeidet er svært sentralt for oss, og vi er i en privilegert situasjon når vi vurderer de mange søknadene som kommer inn. Det er gode forslag til hvordan de kan forsterke og forbedre en innsats som vi ser blir bedre så å si år for år, og at vi derfor får mye igjen for de pengene som er avsatt til engasjert, frivillig innsats. Beløpene har som sagt økt år for år de senere årene, og jeg ser også at det er rom for ytterligere økning. De offentlige systemene må fungere bedre, sier interpellanten, og det kan jeg være enig i. Samtidig gleder jeg meg over at de nå er langt bedre enn for bare få år siden, og vi skal altså videre.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 8 avsluttet.