Laila Dåvøy (KrF) [20:27:55]: Arbeid er selve grunnsteinen i vår velferdsmodell og nøkkelen til å bekjempe fattigdom og sosial nød. Arbeidsledigheten totalt er lav i Norge, i motsetning til det andre land i Europa sliter med, men for dem med nedsatt arbeidsevne er det motsatt. Fra januar 2006 til januar i år har antallet mennesker med nedsatt arbeidsevne økt fra 153 100 personer til 211 190. I september 2006 var 61 700 på tiltak, mens i januar 2013 var det kun 55 703 personer. Det vil si at i 2006 fikk ca. 40 pst. av dem med nedsatt arbeidsevne mulighet til å gå på tiltak, mens i 2013 har dette tallet sunket til omtrent 26 pst.

Noe av økningen i antallet uten arbeid skyldes fjerningen av midlertidig uførestønad, men poenget er likevel at det er færre som får hjelp, og ventetiden øker. Det er ikke bra. Kristelig Folkeparti har derfor i de siste alternative budsjettene sine lagt inn penger til økt innsats.

For over ett år siden leverte Brofoss-utvalget sin NOU om arbeidsrettede tiltak. Kristelig Folkeparti har sammen med opposisjonen bedt regjeringen komme til Stortinget med en stortingsmelding som oppfølging av NOU-en. Vi trenger en samlet oversikt over arbeidsmarkedstilbudet samt en politisk debatt om veien videre. Regjeringen har til nå ikke ønsket dette, slik jeg ser det, men det er uvisst hvorfor.

Statssekretær Norvald Mo sa på NHOs fagkonferanse 20. mars i år at statsråden hadde signalisert overfor Stortinget at hun skulle komme til Stortinget med en oppfølging av saker og problemstillinger fra Brofoss-utvalget. Men vi i Stortinget vet verken når eller hvordan dette skal skje. Vi ønsker veldig sterkt å få en helhetlig oppfølging. Det haster, ikke minst fordi vi også har store utfordringer når det gjelder ventetider. Ifølge attføringsbedriftene tar det to–tre år fra man er sykmeldt, til man er på tiltak. Det er ikke holdbart, spesielt når vi vet at tidlig innsats er helt avgjørende. Det bør også nevnes at Riksrevisjonen har påpekt store forskjeller når det gjelder effektiv ressursbruk i Nav. Forbedringspotensialet er stort. Samarbeidet mellom det offentlige og tiltaksapparatet må bli bedre. I dette arbeidet er det helt avgjørende at Nav utfører gode arbeidsevnevurderinger og videreformidler den enkelte bruker til riktig tiltak. Det er opplagt at Nav har en jobb å gjøre når det gjelder arbeidsevnevurderingene, slik evalueringen fra Proba også viste.

Brofoss-utvalget hadde et bredt mandat, og det var knyttet store forventninger til arbeidet. Utvalget er delt i sin innstilling. Uenigheten gikk i hovedtrekk ut på i hvor stor grad ordinært arbeidsliv skulle brukes i tiltakene, om Nav skulle produsere egne tjenester eller rendyrke sin bestillerrolle m.m. Utvalget presenterte tre ulike modeller for hvordan attføringsarbeidet og tilrettelagt arbeid bør organiseres i fremtiden. Modell 1 bygger videre på den kompetansen og organiseringen dagens vekst- og attføringsbedrifter representerer. Modell 2 gir Nav mer ansvar og er den mest radikale, ved at den er basert på kjøp hos private aktører gjennom økt konkurranseutsetting. Her foreslås det også at aktørene kan ta utbytte. Modell 3 ligger mellom modell 1 og 2. Signaler om at Nav har tatt i bruk eller er i ferd med å ta i bruk modell 2, som betyr konkurranseutsetting og fare for å miste den kompetansen som i dag er bygget opp, er svært urovekkende. Fra Kristelig Folkepartis side ønsker vi å signalisere at modell 1 i Brofoss-utvalget ser ut til å være den beste løsningen. Den tar for seg mange av de utfordringene som ligger foran oss. En oppheving av tiltaksgrensene vil fjerne de lange ventetidene. Dette vil gi økt gjennomstrømming, som gjør at flere vil kunne få det tilbudet om hjelp de trenger, raskere. Dessuten tror vi at modell 1 vil sikre at det reelle behovet hos den enkelte bruker blir ivaretatt. Den legger opp til at attføring skjer så nært opp mot ordinært arbeidsliv som mulig, men uten at behovet mange deltakere har for kvalifisering, glemmes.

Akkurat det at en større del av attføringen bør skje i nær tilknytning til ordinært arbeidsliv, var Brofoss-utvalget svært opptatt av. I dag ser vi at dette skjer i langt større grad enn tidligere. Arbeidsmarkedsbedriftene jobber mer utadrettet, noe som kanskje ikke er påaktet – eller oppdaget – nok, idet statistikken faktisk er ganske gammel, og at det foreligger svært lite forskning.

Det er også viktig å understreke at modell 1 tjener de brukergrupper som ikke kan jobbe i ordinært arbeidsliv. Når samme tiltaksarrangør skal følge opp brukerne til et vellykket resultat uten opphold, unngår man i større grad at de blir kasteballer i systemet. Brukeren kan da få uføretrygd eller tilrettelagt arbeidsplass uten unødvendige forsøk på tiltak eller venting mellom dem.

Hovedutfordringen med de to andre modellene er at modell 2 går sterkt inn for, og modell 3 åpner for, økt anbudsutsetting og konkurranseutsetting. Anbud kan være bra der det er en avgrenset oppgave som er målbart i kroner og ører hva effekten vil bli. Men arbeid med mennesker tror jeg må behandles noe annerledes. Kristelig Folkeparti er skeptisk til bruk av anbud og konkurranseutsetting som sentralt styringsverktøy når vi beveger oss innenfor området på attføringsfeltet.

Hovedbegrunnelsen for det, slik vi ser det, er at de tjenestene som den enkelte trenger, må være individuelt tilpasset. Denne individuelle tilpasningen tror vi blir krevende innenfor et system basert på konkurranseutsetting. Mennesker som trenger bistand til å komme tilbake til arbeidslivet eller varig tilrettelegging, er ikke en homogen gruppe, snarere tvert imot.

Selvsagt skal jeg ikke være så kategorisk og si at anbud er en dårlig løsning når man skal tilpasse tjenestene til den enkelte. Men jeg tror det vil være ekstremt krevende å få til, og administrativt ressurskrevende. Praksis viser også fra andre felt at pris kan få stor betydning, og kvaliteten kanskje tilsvarende mindre. I vurderingen av om man skal bruke anbud, må man stille seg spørsmålet om det vil gi bedre tjenester, eller like bra tjenester, til flere enn i dag. Som presidenten sikkert hører, tviler jeg på det.

Anbudsprosesser undergraver dessuten muligheten for et godt og tett samarbeid mellom Nav og tiltaksarrangør, noe som har vist seg å være svært avgjørende for å få folk tilbake i jobb. Det er mye bra arbeid som skjer på arbeidsmarkedsfeltet. NHOs prosjekt Ringer i vannet er et godt eksempel i så måte. Attføringsbedriftene gjør en god jobb, og frivillige aktører som Fretex, Kirkens Bymisjon og Kirkens Sosialtjeneste bidrar også på en særdeles god måte i arbeidet for å nå målene om inkludering i arbeidslivet.

Vekst- og attføringsbedriftene er aktører med lang erfaring og stor kompetanse på arbeidsmarkedsfeltet, og de er derfor et svært viktig talerør i debatten om Norges arbeidsmarkedspolitikk.

Jeg møter stadig mennesker som står utenfor arbeidslivet, og som gjerne ønsker å bidra med det de kan. Nylig viste Dagsrevyen en reportasje der det ble påpekt at halvparten av dem som har epilepsi, er uføretrygdet, men at mange av dem ønsker å være i arbeid. Arbeidsviljen til dem med nedsatt arbeidsevne er stor, og dessverre møter de store hindringer på veien. Manglende kunnskap hos arbeidsgiver om hvilke tiltak som finnes for å inkludere dem i arbeidslivet, kan være en av dem. Feil organisering og dårlig utnyttelse av mulighetene som er til stede fra både Nav og myndighetenes side, er også kanskje vel så store hinder.

Hvordan flere skal få innpass i arbeidslivet, blir det store spørsmålet vårt fremover, både fordi det gir mening for den enkelte å få lov til å være en del av arbeidslivet, og fordi vi trenger arbeidskraft i fremtiden. Vi må sikre at alle som kan og har mulighet, får være med og bidra. For å vite mer om den enkelte bruker og hva som vil fungere for forskjellige mennesker, må vi også få mer forskning på feltet. I tillegg må Nav stille krav om resultat og effektivitet for å sikre at ressursene brukes på en best mulig måte.

Arbeidsmarkedspolitikk er viktig, og mitt anliggende i dag er ikke nødvendigvis å si at regjeringen har få tiltak og ikke gjør noe, men at vi har behov for å se en helhet i dette arbeidet. Vi håper at statsråden i dag vil svare, aller helst, at hun kommer tilbake med en stortingsmelding på området. Først da kan vi få en grundig debatt, og Stortinget kan peke ut veien videre, noe som også kan gi forutsigbarhet for alle parter.

Statsråd Anniken Huitfeldt [20:37:42]: Brofoss-utvalget tar opp en rekke ulike spørsmål. Noen av disse er det relativt enkelt å finne gode svar på, mens andre må vi bruke noe mer tid på. Jeg har blitt spurt flere ganger om regjeringens oppfølging av Brofoss-utvalget, og jeg har svart at regjeringen i løpet av året vil komme tilbake med sine vurderinger på en egnet måte. Disse spørsmålene vil bli omtalt nærmere i en melding til Stortinget om bl.a. arbeidsrettede tiltak.

På mange områder var utvalget samstemt i sine anbefalinger. Flere av disse anbefalingene er allerede fulgt opp fra regjeringens side: Økt innsats på forskning og evaluering av tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne er allerede fulgt opp, og også økt oppfølging i det ordinære arbeidsliv. Sistnevnte inkluderer et forsøk basert på en ny metodikk for utplassering i ordinært arbeidsliv. Utvalget ba om at departementet utredet videre forholdet til regelverket for offentlig anskaffelse og statsstøtte. Utvalget mente også det burde utvikles bedre systemer for å vurdere kvalitet på tiltaksarbeidet. Dette vil bli fulgt opp.

Utvalget er også delt i sine tilrådinger på noen områder. Det er bl.a. ulike oppfatninger om hvor langt en skal gå når det gjelder å øke bruken av ordinær virksomhet som arena for den arbeidsrettede bistanden. Det er også ulike syn på i hvilken grad Arbeids- og velferdsetaten skal produsere tjenester for de brukergrupper som i dag er i tiltak i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter, og i hvilken grad det skal åpnes for andre aktører enn de som er forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter.

Det er utvalgets ulike syn på disse spørsmålene som er sammenfattet i disse tre modellene som representanten Dåvøy viste til. Så spurte også representanten om jeg hadde konkludert på modell 2. Svaret er nei. Jeg har ikke bundet meg opp til noen av disse modellene, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Jeg ønsker ikke å begrense oppfølgingen av denne saken til tre bestemte modeller. Det overordnede målet er å finne de best mulige løsningene samlet sett for dem som står utenfor arbeidslivet. De konkrete modellene som er beskrevet i Brofoss-utvalgets innstilling, er etter min mening underordnet dette. Arbeidsdepartementet vurderer også de konkrete forslagene i modellene og argumentene rundt disse. På bakgrunn av dette vil vi utarbeide konkrete forslag.

Representanten Dåvøy frykter at frivillige og ideelle aktører vil bli skviset ut av markedet. Jeg mener det motsatte, for i dagens ordning er det jo en del ideelle tiltaksarrangører som ikke kan tilby sine tjenester til Nav. Utgangspunktet i dag er at mange tiltak er forbeholdt attførings- og vekstbedrifter. I tillegg har noen få ideelle organisasjoner sluppet til gjennom en unntakshjemmel. Et eksempel er Fontenehuset, som er et samlingssted for personer med psykiske problemer, der brukerne selv deltar i driften av huset. Jeg har som mål at flere slike ideelle aktører skal få slippe til.

Departementets gjennomgang av forholdet til statsstøttereglene og regelverket for offentlige anskaffelser kan tyde på at det er nødvendig å gjøre visse endringer, bl.a. er det tilfellet om vi skal slippe flere aktører til – som de ideelle, som vi snakket om i stad. Jeg ønsker imidlertid ikke å åpne for kommersielle krefter og vil på den måten i hovedsak beholde de gode leverandørene av tiltak vi i dag har, sammen med andre aktører som skal tas i bruk.

Jeg er usikker på hva Dåvøy mener med at Nav allerede «har tatt i bruk» modell 2. I høringsrunden leverte Arbeids- og velferdsdirektoratet en omfattende høringsuttalelse. Slik jeg oppfatter kjernen i denne, anbefaler Arbeids- og velferdsdirektoratet for det første økt bruk av ordinært arbeidsliv som arena for attføringen. Det vil si at brukerne i større grad følges opp på ordinære arbeidsplasser. Oppfølging i ordinært arbeidsliv er ikke noe nytt. Vi gjør det også i betydelig grad i dag. Et enstemmig Brofoss-utvalg ønsket å øke bruken av denne metodikken. Arbeids- og velferdsdirektoratet understreker også at oppfølging i ordinært arbeidsliv bare skal skje når det er hensiktsmessig. Det vil fremdeles være et betydelig behov for tiltak i egnede, skjermede miljøer for dem som trenger det. Attføringsbedriftene og andre tiltaksarrangører vil også i framtiden ha betydelige oppgaver gjennom både det å arrangere tiltak selv og å følge opp overfor det ordinære arbeidslivet. Mange gjør jo det i dag på en utmerket måte – attføringsbedriftene går inn og støtter dem som er ute i ordinært arbeidsliv.

For det andre ønsker Arbeids- og velferdsdirektoratet å forsterke oppfølgingen av brukere som har behov for det. Mange tidligere kjerneoppgaver er satt ut til eksterne aktører, bl.a. på grunn av de kapasitetsproblemene som har vært i Nav. Arbeids- og velferdsdirektoratet skriver at dette gjør at Nav mister viktig kompetanse. Som en forsøksordning legges det derfor opp til at Arbeids- og velferdsetaten i noe større grad gjennomfører avklarings- og oppfølgingstjenester i egen regi, istedenfor å kjøpe slike tjenester av andre. Dette ble omtalt i budsjettproposisjonen i fjor høst.

Det gjøres veldig mye godt attføringsarbeid. Mange kommer ut i jobb, og mange som trenger det, får et skjermet tilbud. Likevel mener jeg vi må kunne forvente bedre resultater av de arbeidsrettede tiltakene enn det vi ser i dag. Samtidig finnes det ikke enkle svar på hvordan vi skal klare dette. Vi lytter til dem som jobber med tiltakene til daglig. Vi skal også ta på alvor forsknings- og evalueringsresultater som foreligger.

Det har vært lagt mye vekt på de tingene Brofoss-utvalget var uenig om. Fokuset i diskusjonen har kanskje vært der. Det er ikke overraskende, siden dette til dels er problemstillinger som vanskelig lar seg løse på en måte som imøtekommer alles ønsker og behov. Jeg synes likevel det er viktig å få fram at det var enighet om veldig mange av hovedlinjene. Når et samlet utvalg foreslår at tiltaksdeltakere i større grad skal integreres i ordinært arbeidsliv, tror jeg dette kan være den rette veien å gå for mange. Det ser ut til å være bred enighet i fagmiljøene om at oppfølging i ordinære virksomheter er en god attføringsstrategi for å hjelpe personer som har psykiske helseproblemer. Dette er som kjent en voksende brukergruppe. Samtidig vil det fremdeles være behov for tilbud om arbeid i et skjermet miljø for mange, ikke minst for dem som trenger en varig tilrettelagt arbeidsplass.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Laila Dåvøy (KrF) [20:44:30]: Takk til statsråden. Jeg ble egentlig litt beroliget etter statsrådens innlegg, i alle fall av store deler av det statsråden sa. Jeg forstår at statsråden vil komme tilbake med vurderinger på egnet måte. Det vet jeg – det har vært sagt tidligere. Jeg oppfattet også at svaret egentlig var ja, at det kommer en stortingsmelding – kanskje en noe bredere enn bare oppfølgingen av Brofoss-utvalget. Men like fullt vil forslagene derfra bli kvittert ut, og det hadde jo vært greit om statsråden bekreftet min forståelse av det.

Det er også positivt at statsråden ikke har konkludert på noen modell. Det er jo mulig at statsråden med det mener at det kanskje heller blir konkludert med at en av disse tre modellene vil bli brukt. Det er jo en del arbeidsmarkedsbedrifter som har tatt til orde for at den modellen vi har i dag, er svært god. Det er absolutt ingen uenighet om at oppfølging i den ordinære virksomheten, altså på de vanlige arbeidsplassene, også er viktig. Vi ser at det vil gi en veldig god utvikling hos enkelte av de bedriftene som jobber i dag. Så vil vi selvfølgelig alltid ha behov for mer skjerming for enkelte.

Det at flere ideelle skal få slippe til, synes jeg er veldig positive signaler. Så er jeg også fornøyd med en så klar holdning fra statsråden til at man ikke ønsker kommersialisering. Vi har fått en del henvendelser fra noen av arbeidsmarkedsbedriftene om en bekymring knyttet til dette – gode, gamle arbeidsmarkedsbedrifter som er redde for at en av disse modellene, modell 2 eller 3, skal bli tatt i bruk. Signaler har kommet derfra når det gjelder at Nav ser ut til å legge til rette mer og mer for modell 2, og mange av dem har oppfattet at Nav ønsker modell 2.

Mitt spørsmål til statsråden er også: Hvilke fullmakter har Nav nå, før vi får en melding til Stortinget, om å begynne å legge til rette for kanskje noen av de modellene som ligger i Brofoss-utvalgets innstilling?

Alt i alt er jeg veldig fornøyd og håper at vi får en god debatt. Det virker jo som om vi kanskje langt på vei er ganske enige, statsråden og jeg, om mye av det som vil komme fremover.

Statsråd Anniken Huitfeldt [20:47:29]: Det Nav jobber med i dag, er bl.a. økt vekt på forskning, økt vekt på kvalitet og oppfølging av det som sto i Brofoss-utvalgets innstilling. De har jo også forsøk med en ny metodikk for utplassering i ordinært arbeidsliv. Vi har også forsøk nå, i statsbudsjettet for inneværende år, med lønnstilskudd i arbeidslivet. Så noe er jo allerede fulgt opp.

Det som er vår utfordring, er gjennomgangen knyttet til statsstøtteregelverket. I dag er det jo attføringsbedriftene som kun har anledning til å levere til en del av tiltakene. Hvis vi skal slippe andre ideelle aktører inn, må vi se på dette statsstøtteregelverket. Der ser det nå ut til at vi må gjøre visse endringer. Vi ønsker ikke å legge til rette for kommersialisering på dette området, men det må endringer til i dette regelverket for å følge lov om offentlige anskaffelser. Det er det vi vil komme tilbake til Stortinget med.

Jeg er enig med representanten Dåvøy i at de som er utenfor arbeidslivet i dag, er stadig mer forskjellig. Derfor er det behov for ulike typer tiltak. Noen har behov for attføring innenfor skjermet virksomhet. Andre har behov for de tiltakene som attføringsbedriften og andre har i ordinært arbeidsliv. Andre har behov for oppfølging i Nav, og andre, som kanskje har psykiske lidelser, har behov for hjelp fra Fontenehuset. Tyrilistiftelsen er jo også en aktør som har ønsket å bidra med tiltak som en del av sitt rehabiliteringsarbeid. Så det er en del som er utenfor arbeidslivet, og de mener jeg trenger en variasjon av tiltak. Derfor synes jeg det altså er galt å konkludere med en spesiell modell, for jeg tror at skal vi hjelpe folk som er utenfor arbeidslivet, er det ulike tiltak som da må vurderes.

Så jeg håper vi kan få en god diskusjon her i dag, og jeg ser fram til en god diskusjon i Stortinget når vi legger fram en melding om dette.

Kari Henriksen (A) [20:49:58]: Arbeiderpartiet fører en klar arbeidslinje og jobber like klart for et arbeidsliv som skal være tilgjengelig for alle. Engasjementet rundt gode tiltak for personer med utfordringer i arbeidslivet, er stort. Det er en viktig sak interpellanten tar opp, og jeg er veldig glad for at representanten Dåvøy ble beroliget av regjeringens politikk. Det kan hun være på mange områder, vi går i riktig retning på flere områder.

Det er veldig bra at regjeringen har tatt tak i dette, og at vi har fått NOU 2012: 6 Arbeidsrettede tiltak, som det også ble referert til av statsråden og interpellanten. Denne drøfter forskjellige måter å organisere, forske og utøve selve tjenestene på. Under forberedelsene til en konferanse i Bodø nylig tenkte jeg på hvordan det var før. Da jeg vokste opp på Eg sykehus, var det arbeidsstue der, og før det var det gartneri og gårdsarbeid som var sysselsettingen. Min første studieplass var Kongsgårdheimen, Kongsgård vanførehjem het det i den tida. Der var det arbeidsstue som var hovedinnholdet og eneste aktiviteten for dem som bodde der.

Det går framover. Dette var på 1960- og 1970-tallet. Vi skal nå lage ordninger for vår tid, men den erfaringen jeg har med meg, er likevel viktig fordi den viser hvor vanskelig det er å se samtida gjennom samtidas øyne. Derfor må vi, når vi nå skal utarbeide nye tiltak, være trygge på at det er tiltak som er gode, og som treffer alle. Regjeringen er veldig tydelig på at vi ikke skal ha kommersialisering av dette feltet. Det er noe representanten Dåvøy også kan ta med seg – at det er veldig bra også for andre felt i politikken.

Vi har også gjort flere tiltak. Vi har fått VTA på egen budsjettpost, vi har økt antall tiltaksplasser, og vi vil øke bruken av ideelle organisasjoner, som statsråden la vekt på. Det å skjerpe kravet til kvalitet er viktig. Der ser vi at noen av arbeidsmarkedstiltakene selv har gått i bresjen for å lage kvalitetsindikatorer for tjenesten.

Jeg er også skuffet over at det ikke kom flere konkrete tiltak i Brofoss-utvalgets innstilling. Samtidig viser det at enigheten ikke er stor, og det indikerer at det er behov for mye mer samordnede tiltak for at vi skal komme videre i en retning som alle kan slutte seg til. Vi skal finne de beste løsningene, og da trenger vi mer samarbeid med flere aktører.

Jeg er enig med statsråden når hun sier at det ikke er modellene som er viktigst, men innholdet. Arbeiderpartiets landsmøte slo fast at både Nav og attføringsbedrifter skal ha en viktig rolle i framtida, samtidig som vi skal ha økt bruk av ordinært arbeidsliv. Det er ikke enten–eller, det er både–og. Det viktigste er å få tiltak som er planlagt og utformet i et tett og nært samarbeid mellom dem det gjelder, nemlig mellom tjenestemottakerne og deres pårørende. Jeg synes det er en betimelig påminning fra statsråden når hun forteller at de som skal bruke disse tiltakene, er veldig mangfoldige. Det er ikke noen ensartet gruppe man skal lage tiltak for.

Skal vi lykkes, må tjenestemottakerne og organisasjonene få reelle muligheter til å påvirke og utforme framtidas løsninger. Skal vi øke mulighetene for arbeid, må vi også øke mulighetene for å tilegne seg kunnskap. Jeg tror den beste løsningen vil måtte utformes i skjæringspunktet mellom helse, utdanning, Nav, næringslivet, arbeidsmarkedsbedriftene og kommunene. Den enkeltes ressurser bør vektlegges framfor diagnoser og begrensninger. For å utvikle de beste metodene må flere samarbeide bedre.

Det private næringslivet, spesielt på Sørlandet, jobber sammen i nettverk og klynger, og det tenker jeg kan være en god metode å bruke når man skal utvikle nye tiltak for mennesker som trenger tilrettelegging i arbeidslivet. Å lage klynger der en kan lære av hverandres positive erfaringer, og der en kan utveksle gode og nyttige erfaringer og læring seg imellom, tror jeg er en metode som har veldig mye for seg.

Heldigvis er tida for arbeidsstuer og tida for meningsløs sysselsetting over. Vi skal skape gode arbeidsplasser som skal forene behovene den enkelte har for tilrettelegging med oppgaver og sysselsetting som gir mestring, positive opplevelser og gir utvikling av evner og anlegg. Jeg imøteser oppfølgingen etter linjer statsråden trekker opp: kvalitet, tett oppfølging, bruk av ordinær og tilrettelagte arbeidsplasser ut fra det enkelte menneskets forutsetninger og behov – og ikke minst tiltak som trekker veksler på det de som har behov for tiltakene, og som skal ha arbeid gjennom dem, mener.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [20:55:16]: Eg seier stor takk til interpellanten som spør etter ei melding og eit eventuelt vedtak. Det viktigaste er å sørgja for at fleire blir hjelpte, og at ein får fleire i arbeid og færre på trygd. Skal ein lukkast med å få fleire i arbeid, er det heilt avgjerande at ein har høg kompetanse som kan bidra til å hjelpa den enkelte, har kompetanse og er menneske som evnar å sjå enkeltindividet, kan sjå talentet i den enkelte og vera den gode karriererettleiaren. Den kompetansen finst i dag i mange av attføringsbedriftene. Vi seier ikkje at alle attføringsbedriftene er gode, mange kan nok bli betre. Attføringsbransjen må bli flinkare til å skjøna næringslivets behov og samtidig vera endå meir fokusert på resultat. Med det meiner eg å ha merksemd på resultat i form av kor mange ein klarer å få tilbake i arbeidslivet, og som blir verande der – ikkje berre måla kor mange ein har hatt på tiltak.

Modell 1 er den modellen som appellerer mest til Framstegspartiet. Denne modellen tar utgangspunkt i den kompetansen som i dag finst i attføringsbransjen. Vi snakkar her om ein bransje som har 40 års kompetanse og erfaring med å hjelpa menneske tilbake til arbeid. I ei tid då stadig fleire hamnar på trygd, har vi ikkje råd til å gambla med denne kompetansen, han må varetakast og betrast.

Framstegspartiet krev, og har ved fleire høve fremma forslag og tatt det opp i spørjetimen, at vi må få ei eiga heilskapleg stortingsmelding om framtidas arbeidsmarknadspolitikk. Kvifor? Både for å få eit heilskapleg overblikk over status, utfordringar og ikkje minst moglegheiter for korleis ein betre kan lukkast i å nå hovudoppgåvene med å realisera det å få fleire inn i arbeid. Ei slik stortingsmelding bør også handla om ein samla gjennomgang av tiltaksnivå og ikkje minst tiltaksbehov. Ho bør også handla om, og sjå nærare på, korleis ein kan finansiera tenestene i framtida. Rolla til skjerma verksemder i dag og i framtida bør også vera eit viktig tema. Effektivisering og forenkling av verkemiddelbruken, altså talet på tiltak, er også eit viktig tema som talar for ei stortingsmelding – korleis ein kan sikra eit betre samspel mellom arbeidsmarknadsbedriftene og det ordinære næringslivet. Vi er for at det ordinære næringslivet må få ei større rolle som arena for å kvalifisera menneske.

Dette er berre nokre få av mange moment som er viktige, og som stadfestar at ein må ha ei stortingsmelding. Ei av hovudutfordringane med f.eks. modell 2 er at Nav i langt større grad skal vera både bestillar og utførar av tenesta, noko som kanskje blir litt feil. Nav bør reindyrka kompetansen sin knytt til å bli ein ekstremt god bestillar. Det verkar som om regjeringa legg opp til ei stykkevis og delt behandling av utgreiinga frå Brofoss-utvalet. Dette er noko Framstegspartiet vil åtvara sterkt imot, sjølv om vi fekk litt positivitet frå statsråden her i dag. Det takkar eg for.

Kvifor meiner vi dette? Det vil føra til at endringar blir gjorde stykkevis og delt. Ein mistar heilheita, og det er då lett at systema blir endå meir byråkratiske og fragmenterte. Dette vil ikkje vera til gagn for dei som skal kvalifisera folk tilbake til arbeid, og i alle fall ikkje for det enkelte mennesket som treng hjelp.

Framstegspartiet meiner det er behov for fleire tiltaksplassar. Derfor har vi kvart einaste år føreslått å auka talet på tiltaksplassar i våre alternative statsbudsjett. Dette gjeld både ordinære tiltaksplassar og plassar øyremerkte VTA.

Framstegspartiet ser eit klart behov for å endra og forenkla tiltaksstrukturen. I dag har vi mellom 55 og 60 ulike tiltak. Det er ikkje rart at Nav ikkje har oversikt over alle, og at nokon kvar kan gå seg bort i tiltaksjungelen. Derfor har vi òg føreslått at ein må ha ein gjennomgang av tiltaksstrukturen med det hovudformålet å forenkla og avbyråkratisera tiltaksstrukturen. Eg skal ikkje her og no seia kva som er det riktige talet på tiltak, men eg trur ein kan runda godt nedover – kanskje til eit tal under ti.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [20:59:36]: Jeg vil også takke for interpellasjonen. Dette er et viktig tema. Vi bruker ca. 8 mrd. kr på tiltaksplasser i året, og resultatene vi får tilbake, er i noen tilfeller gode, i andre greie, i noen tilfeller ukjente og i atter andre for dårlige.

Det er en del ting som mangler på dette feltet, og det er noen ting som er helt åpenbare. Det første er tydelighet og klarhet. Vi mangler rett og slett en del informasjon. Vi vet f.eks. ikke nøyaktig hvor lang ventetiden er for å komme på tiltak. Vi vet ikke hvor lang ventetiden er mellom tiltak. Dette har blitt etterlyst i flere år, men har ikke kommet. Vi vet heller ikke nøyaktig hvem som blir plassert i tiltak hvor, og hvor mange tiltak de får. Noe av det første jeg fikk høre da jeg kom inn på et Nav-kontor etter at jeg ble medlem i arbeids- og sosialkomiteen, var begrepet «tiltaksnomader», altså folk som går fra tiltak til tiltak, men som aldri kommer seg ut av tiltakssystemet.

Men vi har en måte å måle og kontrollere på som – for å sette det litt på spissen – er mer opptatt av hvor mange mennesker som er i tiltak til enhver tid, altså hvor mange ressurser vi bruker, i stedet for å være opptatt av hva tiltakene faktisk fører til, og hvor mange mennesker vi får over i arbeid. Når man forsøker å se på resultatene – og de resultatene er ikke lettest å finne hos departementet, man må til NHOs attføringsorganisasjon for å finne dem – ser man at det f.eks. på en del av formidlingstiltakene er skrikende forskjeller mellom de forskjellige fylkene hva gjelder hvor mange de klarer å formidle over til arbeid. Det kan selvfølgelig være forskjell på lokale arbeidsmarkeder, og det kan være forskjell på hvilke brukere man får inn, og jeg har til og med blitt fortalt at det er forskjell på hvordan man oppfatter en del av formidlingstiltakene fra fylke til fylke, men allikevel er det altså slik at man i de dårligste fylkene klarer å få ca. to av ti formidlet videre til arbeid og utdanning, mens man i de beste fylkene klarer å få rundt åtte av ti formidlet videre. Det er en veldig stor forskjell.

Nå er det blitt skapt usikkerhet i hele sektoren. Usikkerhet kan i og for seg være greit hvis det betyr fornyelse, og at man får en klar og tydelig beskjed om hva som skal skje videre, men det har jo ikke skjedd. NOU-en, som representanten Henriksen sa var bra at kom, inneholder jo tre forskjellige retningsvalg for sektoren uten at det fra politisk hold eller fra departementet og de rød-grønne, har kommet noen slags antydning om hvilken politisk retning man ser for seg, noe som skaper stor usikkerhet i sektoren. Dette er ikke noe Høyre eller opposisjonen finner på, det kan man selv gå ut til sektoren og spørre om. Det er fint at statsråden skal komme tilbake til Stortinget på en egnet måte, men det sektoren trenger, er jo en stortingsmelding, et klart og tydelig politisk signal. I den stortingsmeldingen burde man:

• vurdere om kravene som stilles fra Nav til tiltaksleverandørene, er strenge nok

• vurdere hva som skal være sanksjonene mot virksomheter som år etter år ikke klarer å levere gode nok resultater

• vurdere måten man innhenter informasjon på, og hvilken informasjon man henter inn

• vurdere om tiltak som skal bidra til formidling, burde betales bedre, honoreres bedre enn i dag

• vurdere om det er for byråkratisk og komplisert for bedriftene å se på 35, 40 eller 31 forskjellige tiltak som man skal forsøke å presse folk inn i, og om man i stedet burde ha en mer fleksibel innfallsvinkel med brede tiltaksbokser som er godt finansiert, og som gir attføringsbedrift eller Nav mulighet til å følge opp den enkelte med det som utgangspunkt.

Det store spørsmålet er selvfølgelig konkurranseutsetting eller ikke. Da er det alltid greit å minne om at det har kommet ett forslag om konkurranseutsetting av skjermet sektor de siste åtte årene, og det forslaget kom fra en Arbeiderparti-statsråd. For Høyre er ikke konkurranseutsetting et mål i seg selv. Det er også noen ulemper forbundet med det å skulle forsøke å bryte opp fagmiljøer og konkurranseutsette dem del for del. Det som må være helt åpenbart, er at hvis ikke sektoren leverer bedre enn i dag for de ca. 8 mrd. kr av skattebetalernes penger den bruker, kan man ikke utelukke at også konkurranseutsetting vil være et virkemiddel, men det ville være fordi de andre virkemidlene ikke fungerer.

Karin Andersen (SV) [21:04:35]: Jeg vil takke interpellanten, og statsråden for å klargjøre hva som er regjeringens intensjon med det vi nå skal gå igjennom, og for at kommersialisering av attføringsarbeidet ikke er noe politisk ønske. Det er jeg veldig glad for, for det er usikkerhet i hele feltet, og det er behov for en avklaring om det. Jeg vil også si til interpellanten at jeg skulle ønske at hun tok med seg den prinsipielle holdningen til konkurranseutsetting som hun anlegger i sin interpellasjon, til denne byen, som kommersialiserer helt sentrale velferdsoppgaver, like sentrale som attføring.

For SV er det viktig at velferdsoppgaver ikke konkurranseutsettes, og at det offentlige sjøl får gjøre oppgavene eller inngå kontrakter med frivillige og non-profit-organisasjoner om slike oppgaver. Da er det viktig å ha kvalitetskontrakter, slik at den kompetansen man bygger opp, forblir i offentlig tjeneste. Vi ønsker ikke større innslag av anbud, men et bredt samarbeid der alle som vil bidra, og som kan drive med attføring, samarbeider tett med ordinært arbeidsliv. Det skjer i bransjen i dag. Jeg vil advare dem som tar til orde for en sterk sammenslåing av tiltak. Det er riktig at det er mange, men hvis man gjør det, ender man opp med anbud i hele bransjen. Jeg vil derfor be dem som tar til orde for det, om å tenke seg om.

Det er flere organisasjoner og stiftelser som driver med god attføring, i tillegg til attføringsbransjen. Det er Fontenehuset – som ble nevnt, Pøbelprosjektet, sosiale entreprenører og Mental Helse med brukerstyrte sentre, og dette er gode eksempler på aktører som vi må samarbeide med, og finne løsninger sammen med.

Attføringsbedriftene er offentlig eide bedrifter, og jeg har i dag vært på en av dem, i Bergen. Jeg har vært på det hotellet som heter Klosterhagen, som drives av en attføringsbedrift i Bergen – et fantastisk sted. De får folk som har vært rusmisbrukere, eller som har vært i prostitusjon, opplært som arbeidstakere, og flere av dem går nå videre med utdanning enten som kokk, servitør, renhold eller på andre fagområder – en fantastisk fortelling. De har også et så bredt sett med ulike tiltak at de er i stand til å kjede tiltakene, sånn som vi snakker om nå.

Jeg har jobbet med dette feltet siden 1997, og det er altså attføringsbransjen som har tatt initiativene til kvalitetssikring, EQUAS-godkjenning. Jeg har jobbet mye med lære- og skrivevansker spesielt og lærevansker ellers, og jeg har opplevd at bransjen har vært veldig lydhør, og at den har opprettet Læringsnettverket for å møte dette. I den senere tid har vi tatt veldig sterkt til orde for tettere samarbeid mellom attføringsaktører og ordinære bedrifter. Jeg opplever at bransjen er lydhør, og at denne måten å jobbe på er mye mer utbredt nå enn den var før. Det er derfor viktig nå at dette får lov til å fortsette.

Oppfølgingen av Brofoss-utvalgets rapport bør etter SVs syn først og fremst konsentrere seg om de viktige hovedpunktene:

• Nok tiltaksplasser slik at ventetid før og mellom tiltak reduseres

• Kvaliteten i tiltakene og arbeidsavklaringen må bli bedre, slik at krefter og penger brukes fornuftig

• Utdanning som attføring må ha en større plass enn det det har i dag – det har sammenheng med hvordan arbeidsmarkedet faktisk er

• Anbud er ikke ønskelig

• Kontraktsformene må bygge opp under, sikre og ta i bruk kompetanse og infrastruktur som bygges opp med offentlige penger

• Det må sikres at non-profit-samarbeidet i større grad enn i dag kan inngå direkte kontrakter med Nav uten å måtte gå gjennom attføringsbedriftene. Dette er et problem ved måten man inngår kontrakter på i dag, og det rammer Fontenehusene

• Det må lages kvalitetskriterier og mål som tar hensyn til variasjoner i utfordringene hos ulike mennesker i ulike deler av landet og i ulike faser av livet, som sikrer at vi bygger opp kompetanse hos Nav og hos samarbeidspartnerne, slik at vi ikke risikerer å miste denne kompetansen i en eventuelt ny anbudsrunde der dette faktisk risikerer å forsvinne hvis vi bruker den teknikken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [21:09:50]: Jeg vil takke interpellanten for et svært viktig tema. Det er over 200 000 mennesker med nedsatt arbeidsevne, og derav har 120 000 et avklart behov for arbeidsrettede tiltak. De forhåndsgodkjente tiltaksbedriftene har en viktig rolle. De har arbeidet over de siste 30–40 årene. Det er om lag 400 slike bedrifter, og de har et budsjett i størrelsesorden 3,3 mrd. kr.

Det er helt opplagt at på dette området, som på andre områder, trenger vi en gjennomgang for å få en mer treffsikker og bedre måloppnåelse. Jeg bruker mange ganger ordene røtter og vinger – forankring og nyskapning. En må hele tida være dynamisk. En må også være dynamisk på dette området, og jeg syns derfor at den usikkerhet som er skapt rundt det som statsråden har gjort, er urimelig. For det som statsråden har sagt her i dag, kommer for meg ikke som noen overraskelse – det er den linja jeg har oppfattet at statsråden har stått for hele tida.

De arbeidsrettede tiltakene kan vi dele i ordinære bedrifter, forhåndsgodkjente og ikke-forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter som deltar i anbudskonkurranse.

Den største gruppen som trenger tilrettelagt arbeid, er mennesker som har redusert arbeidsevne som følge av psykiske lidelser, muskel- eller skjelettlidelser, og tidsbegrenset lønnstilskudd og arbeidspraksis i ordinær bedrift er veldig viktig for disse. Jeg vil understreke at det er mange flere sosialt innstilte arbeidsgivere enn de som har mulighet til å fylle en slik rolle i dag. Noe jeg også vil understreke, er at det er svært mange verdikonservative arbeidsgivere som har et perspektiv langt utover det å tjene mest mulig penger på kort sikt, som i mange henseende føler et samfunnsansvar.

Når det gjelder de utviklingshemmede, er det helt opplagt at der er det forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter som er det mest sentrale. Tidsubestemte ordninger for slike mennesker er utrolig vesentlig, og det trengs derfor, etter Senterpartiets vurdering, flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Det trengs ikke minst en langt bedre planlegging av dem som har ulike former for funksjonshemming, som går ut av skole, og som trenger en sømløs overgang til varig tilrettelagt arbeid. Dette varig tilrettelagte arbeidet i skjermet virksomhet er altså løsningen for dem som trenger mest oppfølging i hverdagen. Alle med en viss arbeidsevne bør i prinsippet gis mulighet til å finne sin plass innenfor det ordinære arbeidslivet, og da bør alltid en form for tilpasset, støttet eller subsidiert arbeid i det ordinære arbeidslivet være førstevalget.

I forbindelse med Brofoss-utvalget er det stilt spørsmål om i hvilken grad det er ønskelig og mulig å øke bruken av ordinære virksomheter som arena for den arbeidsrettede bistanden. Etter Senterpartiets vurdering er det behov og mulighet for langt flere her – ikke minst innenfor det som heter tidsbestemt lønnstilskudd. Det er en del motforestillinger, bl.a. fra Finansdepartementet, på dette. Det er motforestillinger knyttet til at det er kostnadsoverveltning fra arbeidsgiver til staten, og at det er fortrengning ved at enkelte andre, som ikke kommer inn under ordningen, i det ordinære arbeidslivet altså blir fortrengt.

Jeg skal erkjenne at det er dilemmaer. Det er dilemmaer ved denne ordninga som ved andre ordninger, men med det beskjedne omfanget som tidsbestemt lønnstilskudd har i dag, er ikke det dilemmaet så påtrengende – annet enn at det er en stor gruppe som ellers ikke vil få deltakelse i det ordinære arbeidslivet – slik at en med fordel kan øke den delen av arbeidsrettet bistand.

Når det så gjelder det andre spørsmålet, i hvilken grad Arbeids- og velferdsetaten sjøl skal produsere tjenester, så kan jeg ikke se at det er hensiktsmessig. De kommunalt eide attføringsbedriftene gjør en svært god jobb, og dette er en deltakelse som en får til lokalt, noe som er svært viktig. Når det gjelder i hvilken grad det skal åpnes for andre aktører enn forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter, er jeg enig med statsråden – en kan øke innen ideell sektor, men ikke gå inn på kommersielle ordninger.

Helt til slutt: Jeg syns det som er knyttet til lov om offentlige anskaffelser og EØS-avtalen er for lite framme i denne saken. Det er vel egentlig dét som har ført til den diskusjonen der både Høyre og Fremskrittspartiet har gjort seg til skeptikere. Og da må en si det med rene ord: Det er EØS-avtalen som er problemet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [21:15:13]: Først må jeg få lov til å takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema, og i samme setning legge til at jeg trodde at vi i dag skulle diskutere stortingsmeldingen med utgangspunkt i Brofoss-utvalget. For vi var jo mange som fulgte spent med da utvalget kom med sin rapport, NOU-en, og jeg må si det er overraskende at det ikke er kommet lenger enn det er i dag. For dette er jo et enormt viktig område, og det er et enormt dyrt område – for den enkelte, som ikke får den hjelpen han trenger, og for samfunnet, som bruker enorme summer som vi ikke får nok ut av.

Jeg la merke til statsrådens innlegg og svar, og jeg opplevde det positivt. Det er viktig at det kommer en stortingsmelding, selv om det er lovlig sent – men det positive i det er at det kan bli en KrF-statsråd som blir den som legger den fram, og som skriver meldingen!

Vi må ha en melding for å avklare veien videre. Jeg synes interpellanten er inne på noe helt sentralt når hun peker på de bekymringene som er kommet. Vi vet veldig godt hva Nav har sagt i sin høringsuttalelse, og vet hvilken retning Nav ønsker. Signalet om at Nav ønsker å ta over mer, er etter min mening for så vidt en feil retning, men det er jo viktig at det blir politisk styrt, og derfor må jeg be statsråden avklare at Nav ennå ikke har fått det eventuelle handlingsrommet som Nav ønsker å ha. For Nav skal være en god bestiller. De skal ha god evaluering og avklaring og sikre at personer som trenger hjelp, får den hjelpen tidlig, så tidlig som mulig, og at de får den riktige hjelpen, at de kommer på riktig tiltak.

Meldingen må også ta opp i seg tid. Som flere har vært inne på: Hvor lang tid må en vente før en får hjelp? Vi er jo alle klar over at tidlig innsats er den kanskje viktigste faktoren for å lykkes med å hjelpe folk tilbake i arbeid, eller til å hindre at en faller ut av arbeid i det hele tatt. Og det at en ikke har oversikt over hvor lang tid det er før en kommer på tiltak, og heller ikke mellom tiltak, er jeg mildt sagt overrasket over at det fremdeles ikke kommer noe på. Derfor må en melding iallfall stille tydelige krav på hva en ønsker. Hva er målsettingen for statsråden? Hvor tidlig skal hjelpen komme? Eller eventuelt: Hvor lenge er det akseptabelt å vente før en får hjelp? Det samme gjelder det som representanten Røe Isaksen var inne på, og som han har vært opptatt av lenge – kvaliteten på tiltakene. Og det som vi har hatt diskusjoner om i denne salen før – forskjellen mellom fylkene.

Vi har mye å lære av dem som lykkes best. Jeg tenker at det er en god holdning, at en faktisk kan se at det er noen som lykkes bedre enn andre. De bedriftene som vi snakker om, er jo moderne, og noen har kommet veldig langt. Jeg mener vi må være villige til å stille disse kravene til resultatet, slik at vi faktisk prioriterer de bedriftene som lykkes best – og da faktisk nedprioriterer noen. Samtidig må vi være veldig klar over at det er forskjell på folk, og det er forskjell på områder, for det er krevende å lykkes med å rehabilitere og få mennesker tilbake i arbeid. Men å være tydelig på at kvalitet er viktig, er jeg helt sikker på er nødvendig.

Så synes jeg også det har vært gode signaler i debatten om fleksibilitet i tiltakene og færre tiltak, og det er jo også interessant i en melding å kunne se litt visjoner for veien videre. Folk må ikke bli stående i kø fordi én pott eller fordi midler til ett tiltak er brukt opp, når en kanskje har penger igjen på et annet tiltak. Det viktige er jo at den enkelte får den hjelpen som en trenger. For vi må evne å se enkeltmenneskene, se at vi er forskjellige og se at vi har ulike behov.

Jeg har et mål om at vi skal redusere antall tiltaksplasser, at vi skal slippe attføringsbedriftene fordi arbeidslivet klarer å integrere og klarer å fange opp dem som er på vei ut, for det må jo være målet. Men vi er ikke der ennå, og da er disse bedriftene og disse tiltaksplassene helt nødvendige for å lykkes med arbeidet.

Så jeg er glad for at statsråden er tydelig på at det skal komme en melding, så kan iallfall arbeidet med meldingen begynne – før noen andre legger den fram. Men jeg etterlyser at den meldingen må ha visjoner for å vise retning for hva en vil med feltet, og at den spiller på lag med alle de gode attføringsbedriftene vi har.

Laila Dåvøy (KrF) [21:20:13]: Takk til alle som har deltatt i debatten. Jeg synes det har vært en svært god debatt, og om Brofoss-utvalget var svært uenig og delt i sin innstilling i NOU-en, så er det iallfall veldig mange tiltak her, og veldig mange diskusjoner som tilsier at det i denne sal faktisk er en god del enighet om en del som bør følges opp videre. Det er også en stor utålmodighet på vegne av mennesker med nedsatt arbeidsevne, som vi ønsker å få raskere tilbake i tiltak.

Representanten Lundteigen sa at for ham var det statsråden kom med her, ikke overraskende i det hele tatt. Han har kanskje litt mer kontakt med statsråden sånn innimellom enn det andre har. Om det ikke var overraskende for meg, var det i hvert fall klargjørende. Det er godt, og det tror jeg det vil bli også for andre.

Jeg er også enig med representanten Røe Isaksen i at det faktisk er skapt en usikkerhet. Man kan være enig eller uenig i det, men når såpass mange tar kontakt og sier at de er usikre på hvordan dette skal bli, og om vi kan påskynde at det blir en stortingsmelding og på noen som helst måte finne ut hva som skjer, er det klart at da tenker man ofte det verste eller er kanskje redd for det man ikke ønsker, skal bli en realitet. Sånn sett er det bra med den avklaringen vi har fått i dag: at det kommer en oppfølging og en melding.

Jeg har lyst til bare å nevne noen få punkter som flere har vært inne på, dette med forenkling av tiltak. Jeg tror det er helt nødvendig med en forenkling og en gjennomgang av tiltakene. Det er altfor mange tiltak, synes jeg. De er uoversiktlige, og om det i det hele tatt finnes et menneske i dette landet som har oversikt over alle tiltakene, lurer jeg lite grann på. Jeg kjenner iallfall ikke noen av dem.

Det å komme raskt i gang med tiltak er helt avgjørende. Det er altfor mange som venter mellom hvert tiltak, og forleden leste vi i Dagens Næringsliv at det i dag i mange tilfeller gikk to år fra sykdom til det første tiltaket ble satt i gang. Når vi vet at arbeidsavklaringspenger bare varer i fire år, er jeg redd for hva som kan skje om et års tid, når de første har vært fire år på arbeidsavklaring og kanskje har ventet flere år før de kom i gang.

Det siste jeg vil nevne, er dette som flere har vært inne på, også statsråden, om forskning og mer kunnskap. Det er ikke tvil om at vi trenger en større kunnskap om effekten av de tiltakene vi har, mer enn bare å telle tiltak, øke antallet tiltak eller telle hvor mange som kommer på de ulike tiltakene. Vi er nødt til å kjenne effekten bedre og få mye mer forskning.

Det aller siste jeg vil nevne, er at jeg er glad for at vi får en melding, og jeg håper at vi der får en helhetlig gjennomgang av hele arbeidsmarkedspolitikken, og ikke minst også hele Brofoss-utvalget og oppfølgingen der, slik at vi kan ta stilling til de beste tiltakene.

Statsråd Anniken Huitfeldt [21:23:33]: Jeg vil takke interpellanten for en veldig god diskusjon. Ja, det kommer en stortingsmelding. Den kommer ikke til å gi svar på alle spørsmål, men den kommer til å si noe om hvilken retning vi skal gå i. Den kommer ikke til å si at Nav kun skal være en bestiller, for det er ikke Nav heller i dag. Vi har arbeidslivslosene, som er organisert gjennom Nav og har fått veldig god evaluering, og noe av hensikten med hele Nav-reformen var at det skulle være ressurser som skulle frigjøres for at man skulle følge opp mange av dem som slet på arbeidsmarkedet. Nav skal ha en viktig rolle, sammen med attføringsbedrifter, ideelle aktører og andre.

Så er det en diskusjon om kommersialisering av feltet. Det ønsker ikke jeg. Men det er også mange gode tiltaksarrangører som verken er attføringsbedrift eller en frivillig organisasjon. Da tenker jeg f.eks. på Grønt arbeid, og jeg tenker på det samarbeidet som er med Telenor, så det er mange som gjør en viktig innsats her.

Så er det slik at det er viktig å få til en forenkling av tiltaksstrukturen, for det er veldig mange tiltak. Men en del av de tiltakene har kommet til gjennom IA-avtalen, og vi ønsker ikke å forandre på dem uten at partene i arbeidslivet er med på det. Vi skal nå til sommeren gjennomgå erfaringene med IA-avtalen så langt, i samarbeid med arbeidslivets parter. Så går vi i gang med forhandlinger om en ny IA-avtale til høsten. Da vil enkelte av de tiltakene bli gjenstand for forhandlinger med arbeidslivets parter. Det er ikke aktuelt for meg å komme til Stortinget med en melding hvor jeg har en helhetlig tiltaksstruktur som jeg trer ned over ørene på arbeidslivets parter, for en del må gjennom forhandlinger der for å få et eierforhold til dette, og partene har et veldig stort eierforhold til IA-avtalen.

Så er jeg glad for at representanten Røe Isaksen er så opptatt av kvalitet på tiltakene, for en del venter for lenge på tiltak – ja – og andre går lenge på tiltak som ikke har ønsket effekt. Det er ulike meninger om hvordan vi skal måle dette, for hvis man kun har betaling til dem som er flinkest til å få folk ut i arbeidslivet, står vi i fare for at disse bedriftene kun vil plukke de arbeidstakerne som står nærmest arbeidslivet. Det er komplisert å få til gode systemer som gjør at vi får flere ut i arbeidslivet, men at «innelåsingseffekt» er et problem for folk som ikke kommer ut i arbeidslivet, må vi også ta tak i.

Så ja, vi får en melding om en retning. Den vil ikke gi alle svar, men noen svar på hvordan vi skal gå videre. Jeg takker igjen interpellanten for en god diskusjon.

Presidenten: Dermed er sak nr. 10 ferdigbehandlet.