Nikolai Astrup (H) [16:30:57]: (ordfører for saken): Det er fristende å kommentere forrige debatt, hvor det jo kunne høres ut som om det var uenighet om opphevelsen av forbudet mot vannscooter – men det er det jo ikke. Det er det bred enighet om i denne sal.

Jeg skal snakke om andre typer fartøy – noe større fartøy. Dette dreier seg om samtykke til tiltredelse av den internasjonale Hongkong-konvensjonen om sikker og miljømessig forsvarlig gjenvinning av skip, som en samlet komité slutter seg til, og anbefaler Stortinget å ratifisere. Det er viktig fordi Norge i dag er verdens femte største shippingnasjon, målt i verdi. Derfor har vi et særlig ansvar for et velfungerende regelverk, som bidrar til strengere miljøkrav og bedre arbeidsforhold ved resirkulering av skip. Dette er ikke minst viktig fordi vi vet at en større andel av flåten vil bli skrapet de neste årene, som en følge av stadig nye miljø- og sikkerhetskrav fra bl.a. IMO, EU og USA. Denne trenden aktualiserer Hongkong-konvensjonen ytterligere.

Det er en samlet komité som stiller seg bak denne konvensjonen, og det er også en samlet komité som bemerker at det er spesielt at det har tatt fire år for regjeringen å få denne konvensjonen til Stortinget. Konvensjonen ble fremforhandlet den 15. mai 2009, og regjeringen skriver i proposisjonen at det er

«ønskelig at Norge bidrar til konvensjonens ikrafttredelse ved å tiltre så snart som mulig».

Likevel har det tatt fire år før proposisjonen fant veien til Stortinget. Komiteen er derfor enig om at det nå er viktig at Norge bidrar til at så mange land som mulig ratifiserer denne konvensjonen, slik at den kan tre i kraft så raskt som mulig. Det vil kreve at 15 land, som til sammen representerer 40 pst. av bruttotonnasjen i verdens handelsflåte og 3 pst. av resirkuleringskapasiteten, ratifiserer konvensjonen for at den skal tre i kraft.

Det er dessverre langt igjen, og derfor hviler det et ansvar på Norge for å bidra til at så mange land som mulig gjør nettopp dette.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [16:33:59]: Stortinget er i dag bedt om å gi samtykke til tiltreding av den internasjonale Hongkong-konvensjonen om sikker og miljømessig forsvarlig gjenvinning av skip, av 15. mai 2009.

Noreg foreslo allereie i 1999, som første land i verda, eit bindande rammeverk i regi av IMO, som gjeld skipsgjenvinning. Bakgrunnen var dei store utfordringane gjenvinning av skip skapar for både det ytre miljøet og for arbeidsmiljøet. Skipsgjenvinning, slik det går føre seg i store skipsgjenvinningsnasjonar som India, Kina, Bangladesh og Pakistan, er prega av høg risiko for svært alvorlege arbeidsulykker og øydeleggjande påverknad av hav- og strandmiljøa i området rundt anlegga.

Målet med konvensjonen er å førebyggje, redusere og, så langt som praktisk mogleg, eliminere arbeidsulykker og uønskt innverknad på helse og miljø, som følgje av oppbygging. Konvensjonen inneheld bindande krav til skip og skipgjenvinningsverkstader, og det vert sett miljøkrav gjennom heile skipets livssyklus, inkludert krav til verkstadene.

Konvensjonen stiller krav til at det skal verte utarbeidd oversikt over farlige stoff som finst i materiale og materialkomponentar om bord i skip, slik at dei kan verte handtert på forsvarleg måte når skipet seinare skal gjenvinnast. Enkelte farlege stoff vil òg verte forbode til bruk i skip. Det gjeld nyinstallering av materiale som inneheld asbest, ozonreduserande stoff, og nyinstalleringar av materiale som inneheld poliklorerte bifinyl.

Skip skal kunne verte hogd opp ved verkstader som er i samsvar med konvensjonen, og som har utarbeidd ein plan over korleis arbeidet skal gjerast for å sikre ei sikker og miljømessig forsvarleg gjenvinning. Konvensjonen set krav til autorisasjon av skipshoggingsverkstader med heimel i m.a. reglar om førebygging av skadeverknader på menneske og miljø, sikker og miljømessig forsvarleg handtering av farlige stoff, opplæring, kriseberedskap og -tiltak, rapportering osv.

Konvensjonen vil først og fremst vere viktig internasjonalt, då gjenvinning av skip som går føre seg i Noreg, er avgrensa. Fleire av dei stoffa som vil verte forbode, som asbest og ozonreduserande stoff, er allereie forbode i Noreg.

Tiltreding av konvensjonen krev ikkje lovendring. Krav til skipsgjenvinning er allereie dekt gjennom løyve gitt i forureiningslova, mens arbeidsmiljølova dekkjer konvensjonens krav knytt til tilsyn med arbeidsmiljø. Konvensjonens krav til skip som ikkje allereie er dekt av nasjonal lovgiving, som krev at det er utarbeidd oversikt over farlege stoff om bord i skip og kvar det finst, kan verte gjennomførte i forskrift gitt med heimel i lov om skipssikkerheit av 16. februar 2007.

På grunn av årlege utgifter av ein viss storleik, krev tiltreding av konvensjonen Stortingets samtykke, med heimel i Grunnlova § 26, andre ledd. Kravstilling og tilsyn med verksemder som driv med skipsgjenvinning, vil krevje 15 vekeverk for Klima- og forureiningsdirektoratet. Sjøfartsdirektoratet vil trenge 1–2 nye årsverk for å kontrollere at nye og eksisterande skip utarbeider innhaldsliste over farleg materiale om bord i skip, sakshandsaming av dispensasjonssøknader og klagesakshandsaming. Utgiftene til gjennomføring av konvensjonen vil verte dekt innanfor Miljøverndepartementets eksisterande budsjettrammer.

For industrien i Noreg vil tiltredinga av konvensjonen først og fremst innebere kostnader for reiar og operatør, på grunn av utarbeiding og vedlikehald av innhaldsliste over farlege skip.

Så vil eg leggje til at det internasjonalt likevel kan vere ein svært viktig konvensjon, men at det er langt fram før han er endeleg ratifisert. Det er riktig, som det vart sagt her, at det må 15 land til, som til saman er 40 pst. av bruttotonnasjen. Noreg er først, eller blant dei første landa, men det er viktig at vi i så stor grad som mogleg jobbar for at det vert etterlevd internasjonalt, òg fram til ratifikasjon, og bidreg til at andre land ratifiserer avtalen så raskt som mogleg, så han kan tre i kraft fullt ut.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Nikolai Astrup (H) [16:37:58]: Det er altså en samlet komité som har stilt seg bak kritikken av at det har tatt fire år fra denne konvensjonen ble fremforhandlet i 2009, til regjeringen har sendt en proposisjon til Stortinget.

Når regjeringen selv skriver i proposisjonen at det er viktig at konvensjonen ratifiseres så raskt som overhodet mulig, hvorfor har det da tatt fire år for regjeringen å utarbeide en proposisjon på seks sider?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [16:38:31]: Eg kan ikkje svare for korfor det har tatt fire år.

Men så vidt eg veit, er vi fortsatt det første landet som faktisk ratifiserer, så den effekten vi først og fremst vil ha nå framover, er å bidra til at det kan kome raskt på plass, og vise at eitt land går føre. Det er fleire andre land som òg nå er heilt i løypa – omtrent samtidig med oss på det.

Men eg har ikkje oversyn over det fulle arbeidet i dei åra.

Nikolai Astrup (H) [16:39:12]: Vi er enige om viktigheten av denne konvensjonen, og vi er enige om hvor viktig det også er at Norge er en pådriver for å sette nye standarder og miljøkrav, og ikke minst standarder til arbeidsforhold for dem som driver med resirkulering av skip, primært i Bangladesh og andre utviklingsland.

Men hvis Norge er opptatt av at dette er viktig, noe jeg håper vi er – vi har vært en pådriver i forhandlingene, så det tyder jo på at vi mener det – hvorfor har vi ikke da gått foran med et godt eksempel, og ratifisert denne konvensjonen for lenge siden? Det er ingen grunn til at man skulle vente fire år med å gjøre nettopp dette. Da kunne vi også tatt en lederrolle internasjonalt ved å oppmuntre og gå foran som et godt eksempel, og sørge for at flere andre land kommer etter. For det er riktig som statsråden sier, at vi er blant de første som gjør dette – dessverre – når vi vet hvor mye tonnasje som skal skrapes de nærmeste årene.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [16:40:14]: Som eg svarte, veit eg ikkje kvifor det har teke fire år å gjennomføre det i Noreg. Men eg vil i all, kva skal eg kalle det, venskapelegheit kanskje spørje representanten Astrup om det verkeleg er det som har hans merksemd i dag, etter at Noreg for det første foreslo det som første land i 1999 og så ratifiserer som det første landet – eller som eitt av dei første landa, det er enkelte andre land som er i den same prosessen no – for det andre for lenge sidan sjølv begynte å etterleve, slik at det neppe vil ha betydning for opphogging her i landet, og for det tredje har ei næring som er veldig langt framme, og som har teke skritt for faktisk å etterleve avtalen, sjølv om det ikkje er ein ratifisert avtale internasjonalt.

Eg kjem gjerne tilbake igjen for å diskutere kva som skjedde i løpet av dei åra, men biletet er at Noreg sidan 1999 har vore leiande her internasjonalt, er først ute no og kjem til å fortsetje med å vere det, fordi vi er avhengige av å få med 14 andre land til å ratifisere avtalen før han faktisk tek til å gjelde.

Nikolai Astrup (H) [16:41:17]: Statsrådens forgjenger har skrevet en bok som heter «Politikk er å ville». Jeg vil kanskje si at politikk er å gjennomføre.

Det er veldig bra at Norge har gått foran og bidratt til å forhandle frem en konvensjon, og at vi har tatt initiativ. Samtidig må det være viktig – det må vel statsråden være enig i – at vi viser hvor viktig denne konvensjonen er ved å ratifisere den raskt. Det at regjeringen har brukt fire år, viser at det kanskje ikke er så viktig for regjeringen. Hvilket signal sender man da til andre land som vurderer om de skal ratifisere denne konvensjonen?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [16:41:52]: Tvert imot: Vi ratifiserer som første land i verda, og vi foreslo det i 1999 som første land i verda. Vi har drive det fram internasjonalt gjennom heile den perioden. Vi fortset med å jobbe med andre land, og vi har utfordra og fått med oss vår eiga næring til langt på veg å følgje opp krava internasjonalt. Det er nettopp å gjennomføre viktige internasjonale reglar.

Så er utfordringa at i Noreg vil ikkje dette betre tilstanden før vi har alle vilkåra intakte. Det vi kan bidra mest med, er, punkt 1: å få andre land med på å ratifisere og punkt 2: å få næringa til å følgje det som ligg i konvensjonen, sjølv om han ikkje er ratifisert. Det er på det daglege arbeidet det er viktig å ha gjennomføringskraft, for det er faktisk det som gjev oss resultat.

Eg synest – for å vere heilt ærleg – at Høgre skulle prøve å glede seg hakket meir over det, etter at 14 års arbeid med å få konvensjonen på plass no fører til ratifikasjon, og saman med oss jobbe for at vi får 14 andre land med oss, slik at han kan ta til å gjelde.

Nikolai Astrup (H) [16:43:09]: Som jeg har sagt flere ganger, er det prisverdig at Norge har tatt et initiativ internasjonalt, at vi har vært en pådriver i forhandlingene for å få på plass bedre regler for både miljø og sikkerhet når det gjelder resirkulering av skip. Det er det ingen tvil om.

Formålet med denne utvekslingen er jo ikke at vi skal være enig i alt, men faktisk at vi skal belyse de tingene vi ikke er enige om. Er det noe næringen selv har etterlyst, er det jo at Stortinget faktisk kunne gått foran og ratifisert denne avtalen mye tidligere. Rederiforbundet har flere ganger tatt opp denne saken med departementet og spurt hvorfor saken ikke er kommet til Stortinget. Likevel har det tatt fire år. Mitt enkle spørsmål er hvorfor det har tatt fire år. Det merker jeg meg at statsråden ennå ikke har klart å svare på.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [16:43:56]: Mitt enkle svar gav eg i det første svaret, at eg ikkje har svaret her og no. Men eg kan gjerne kome tilbake med det.

Eg har merka meg at representanten har brukt fire replikkar på å gjenta eit spørsmål der han fekk det svaret at eg ikkje hadde svaret over bordet på det første spørsmålet. Det tyder på eit heilt anna behov enn å få merksemd på internasjonal skipsfart og opphogging av skip; at han først og fremst har eit behov for å gjenta at han synest det burde ha kome noko tidlegare, og at han heller ikkje no er oppteken av å glede seg over kva vi har fått til, eller – viktigare, av å diskutere korleis vi skal få 14 andre land med på det, og korleis vi skal få internasjonal skipsfartsnæring til faktisk å etterleve konvensjonen før han vert sett i verk.

Det er slik at det kan gå ganske mange år før vi har dei 15 landa på plass. Det vil vere utruleg viktig for mange menneske rundt omkring i verda dersom vi kan få næringa med på det. Eg har allereie ein god dialog med bl.a. Rederiforbundet om det, og eg vil vere oppteken av òg å dra Stortinget og andre parti med i det arbeidet. Det kan ha stor betydning i åra som kjem.

Harald T. Nesvik (FrP) [16:45:13]: Jeg har et par konkrete spørsmål til statsråden.

De første spørsmålene er: Hvilket arbeid har man i dag gjort fra Norges side for å få andre land til å ratifisere avtalen? I og med at vi selv brukte fire år på det: Hvor lenge skal de andre landene bruke for å få det på plass?.

Statsråden har sagt flere ganger her at det gikk 14 år fra man tok dette initiativet til man fikk konvensjonen på plass. Nei, det gjorde det ikke. Det tok ti år før man fikk konvensjonen på plass, fra 1999 til 2009. Men Norge har valgt å bruke fire år på å legge saken fram for Stortinget.

Meg bekjent er statsråden den ansvarlige statsråd for dette. Da er det for enkelt for statsråden å si at dette vet han ikke. Men det skal bli interessant på et senere tidspunkt å høre statsrådens grunn for at man har brukt fire år på å skrive seks sider.

Som sagt er mitt konkrete spørsmål til statsråden følgende: Hva har man gjort overfor andre land for å få dem til å ratifisere avtalen, selv om vi selv ikke har gjort noe som helst?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [16:46:19]: Vi har i dag vedteke dette i Stortinget – dvs.vi kjem med stor sannsynlegheit til å vedta det etterpå. Vi har tett dialog med ei rekkje land om det. Det vi ser er hovudutfordringa, er at mange land held igjen, vegrar seg for å ratifisere. Det kan liggje langt fram i tid å få nok land med på det. Enkelte land, bl.a. Frankrike, meiner eg, ligg langt framme – er omtrent på same stad i løypa som oss. Men det er ingen tvil om at det vil krevje at vi jamleg fortset med å ha kontakt med andre lands myndigheiter om det, og at vi fortset dialogen gjennom næringane, for det er ganske mange land som har næringar som er opptekne av å få på plass konvensjonen og regelverket, slik den norske næringa er.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Lars Egeland (SV) [16:47:26]: Siden debatten ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt, med det store fokuset på at det har tatt tid å ratifisere avtalen, føler jeg egentlig et behov for å si at Norge var veldig tidlig ute med å varsle at vi ville ratifisere. Det er kanskje det viktigste, for det at vi sannsynligvis ratifiserer avtalen i dag, gjør dessverre ingen forskjell før 14 andre land også har ratifisert. Så det er arbeidet for å få andre til å ratifisere som vil være det viktige, og Norge har lenge varslet at vi skulle ratifisere. Meg bekjent er de retningslinjene som IMO jobber med når det gjelder konvensjonen, fortsatt ikke ferdige, så slik sett hadde det ikke hatt stor betydning om vi hadde ratifisert tidligere.

Ellers synes jeg det er gledelig at vi gjør det. Det er viktig, som saksordføreren sa, fordi Norge er verdens femte største skipsfartsnasjon. Og Rederiforbundet har gjort en stor og god jobb på dette området, etter at Greenpeace faktisk tok opp saken først, i 1998. Men det er også en annen grunn, og det er at Norge er på andre plass etter Hellas på en verstingliste blant EU/EØS-land som det landet som sender flest skip til opphugging på strender i Sør-Asia. Og hvis vi greier å få 14 land til å ratifisere denne avtalen, vil det bli slutt på en slik mulighet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.